Tale ved 150-årsjubileet for Hans E. Kinck

Stortingspresident Olemic Thommessens tale ved 150-årsjubileet for Hans E. Kinck 27. juni 2015.

Stortingspresidentens fremførelse baserte seg blant annet på følgende talemomenter.

Kjære alle Kinck-venner, 

Tusen takk til Kjersti Vågen for nydelig felespill. Det satte oss i den helt rette stemningen. Hvis jeg skal gjette, er verken instrument eller repertoar tilfeldig valgt for anledningen. 

Fela er jo, som vi vet, et helt sentralt motiv i Hans E. Kincks diktning. Noen ganger lar Kinck hele handlingen kretse om en fele. Andre ganger lar han fela være formidler av et bestemt tankestoff. Men oftest brukes fela til å beskrive stemninger, ofte noe mystisk, oversanselig eller dragende. 

Vi er i Kincks rike. Strandebarm, med sine slake daler, grønne marker, sin utsikt over Hardangerfjorden – ja - og om man vil, sitt felespill, er noe av det norskeste vi kan tenke oss. Så mye av Hans E. Kincks diktning er hentet herfra. Så mange av skikkelsene hans hører hjemme her. 

Flere tiår før Kinck begynte å skrive herfra, hadde romantikere som Henrik Wergeland, Andreas Munch og Tiedemand og Gude gitt oss bildet av «det underdeilige Hardanger», og samtidig skapt ideen om Hardanger som det mest rotekte landet vårt har å by på. 

Kinck derimot delte ikke denne interessen for naturskjønnhet i seg selv. Kincks Hardanger er aldri bare et forskjønnet Hardanger. Langt derifra. Derimot var han opptatt av å skildre menneskenes handlinger, drømmer, drifter og sinnsstemninger i relasjon til de livsvilkårene som naturen ga. De vestnorske fjordene omkranset av høye fjell kunne derfor like mye være en forløser av ekstatiske opplevelser, som det også kunne fungere som en ramme om dystre og innelukkede bygdemiljøer.

I dag, 150 år etter hans fødsel, har vi fremdeles mye å hente hos Hans E. Kinck. Det som for meg lyser sterkest i arven etter Kinck er hans skildringer av det moderne sinnets psykologi. Som forfatter var han en dreven psykologisk iakttaker. Prosjektet var «å tolke lyrikken i menneskeskjebnene» som han selv uttrykte det. 

Når Kinck er på sitt beste, gir han oss observasjoner av bygd og folk som er både finskårne og originale. Han gir oss ytre virkelighetsskildringer som fungerer som de aller mest presise uttrykk for menneskers sinnsstemninger.

Skikkelsene hos Kinck slites mellom utferdstrang og rotfasthet, opprør og fellesskapsfølelse, det europeiske og det nasjonale. I tekstene finnes spenninger mellom bønder og embedsmenn og mellom by og bygd. Kinck levde, akkurat som oss, i en brytningstid, og som forfatter hadde han en unik evne til å fange nettopp disse brytningene. 

Hans E. Kincks innsikt og kunnskap om menneskesinnet gjør ham høyst nærværende også for oss moderne lesere. Han interesserte seg ikke bare for det enkelte menneske isolert, men vel så mye for slektsarv, kulturmiljø og hvordan historiske og sosiale krefter brytes i menneskesinnet. Evige og allmenngyldige spørsmål som vi aldri blir ferdige med. 

Kjære alle sammen, 

Den forfatteren vi feirer i dag, var en svært produktiv forfatter. Så lenge Kinck levde, skrev han. Han ga ut en bok nesten hvert år gjennom hele sitt voksenliv, og ofte kom det to. 

Det er som novelleforfatter vi kjenner ham best. Mange før meg har karakterisert ham som en av våre aller ytterste novellister. Noveller som Hvitsymre i utslaatten, Den nye kappelanen og Felen i vilde skogen er med rette karakterisert som mesterverk. Men Kinck skrev også både romaner, dikt, essays og dramatikk. 

Selv ble jeg introdusert for Hans E. Kinck gjennom Suttungteatrets oppsetninger av Kincks dramatikk på Tangen i Hedmark. Her ble det skapt en tradisjon for fremførelse av det som i alle år hadde vært betraktet som rene lesedramaer. 

Hans E. Kinck var en lærd mann. Formen hans var gjerne innholdstung, fortettet og dramatisk. Motivene og interessene spente vidt i både tid og rom. Som stilist var han nyskapende og modig. Som menneskeskildrer var han flertydig og underfundig. 

I sum gjorde alt dette at Kinck tidlig fikk ord på seg for å være en vanskelig forfatter. Mange har sett ham som eksklusiv og fremmedartet, med den konsekvens at interessen for forfatterskapet har vært vekslende. 

Men som kjent trenger det ikke være et misforhold mellom litterær kvalitet på den ene siden og hvor mye som kreves oss lesere på den andre siden. Noen ganger er det snarere tvert i mot. Stor kunst kan også være kjennetegnet av at den gir oss noe å bryne oss på. 

La oss derfor alle sammen håpe at dette 150-årsjubileet vil gi publikum nye møter med Hans E. Kinck og verkene hans. Jubileet bør bli en døråpner inn til et forfatterskap som fortjener en langt bredere leserskare i årene som kommer. 

Avslutningsvis vil jeg takke ordfører Asbjørn Tolo og Kvam herad for å ha løftet 150-åringen gjennom de mange arrangementene som vil finne sted under Kinck-dagene nå i jubileumsåret. 

Men først og fremst vil jeg takke Johan Storm Munch, for hans uslitelige og inderlige engasjement for Hans E. Kinck gjennom en årrekke. Som landets Kinck-entusiast fremfor noen har han evnet å gjøre oss bedre kjent med den litterære arven som Kinck representerer. Men like viktig, han har også belyst forfatterskapet på måter som egner seg til å sette vår egen samtid inn i nye perspektiver. 

Før jeg legger ned krans her ved Kinck-bysten på Strandebarmstunet, vil jeg ønske dere alle noen minnerike Kinck-dager fylt med gode opplevelser sammen med en av våre fremste forfattere.


Sist oppdatert: 29.06.2015 09:19