Stortingspresident Masud Gharahkhani:

Ærede medrepresentanter, 

Statsminister og øvrige regjeringsmedlemmer, 

Ledsagere, 

Kjære alle sammen, 

Det ser ut som folk koser seg og har det hyggelig sammen. Det er rett og slett for mye latter i salen. Derfor bryter vi inn. Noen i denne forsamlingen må tross alt sørge for at vi følger forretningsorden og Stortingets protokollhåndbok.  

Kjære venner,

Denne stortingsperioden vil bli stående som historisk.  

24. februar 2022 vil bli husket som en mørk dag i europeisk historie. Både vi her hjemme i Norge og mange andre bråvåknet. Mens pandemien satte sitt preg på forrige stortingsperiode, har krigen i Ukraina satt sitt preg på denne perioden.  

Vi har hatt besøk av president Zelenskyj og parlamentspresident Stefansjuk.  

Jeg spurte dem om de ønsket å sende en hilsen i kveld. Det ville de gjerne:  

“We will always remember and appreciate the support of friendly Norway in these most challenging times in Ukraine's modern history.” Sier parlamentspresident  Stefansjuk, blant annet.  

“You and your fellow parliamentarians, every Norwegian, are true friends of Ukraine who came to our aid without hesitation or conditions.  I am sincerely grateful to you for that! 

I wish you, dear Mr. Speaker, and all Norwegians peace and continued prosperity - something my Ukraine dreams of so deeply. Together, we will surely overcome evil.”  Sier President Zelenskyj. 

Jeg er stolt av å være en del av en nasjonalforsamling som står sammen i vår støtte til Ukraina. Nansen-programmet er et godt uttrykk for at vi har en politisk kultur der vi står sammen når det kreves av oss som nasjon, i forsvaret av demokratiet.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa:

Stortinget er eit minisamfunn. Vi lever på nokre måtar i ein boble.

Vi har vårt eige stammespråk og eigne reglar for åtferd. Vervet og arbeidet tek all tida vår. Særleg dei vakne timane, men av og til stel det òg nattesøvnen frå ein og annan. Vi kjenner sterkt på plikta vi har overfor tilliten vi har fått frå veljarane.

Likevel må vi alltid spørje oss sjølve om vi har gjort nok.

Vi må vere medvitne om den makta vi har innanfor veggane på Stortinget – det gjeld særleg når vi, konkret eller i overført tyding, høyrer ropet frå dei der ute som kjenner på avmakt i ei vanskeleg tid og ein altfor ofte vond verd.

At vi er engasjerte, men òg ansvarlege, kjem til syne i alle innstillingane vi har levert, debattane vi har hatt, og vedtaka vi har gjort. Vi har i alle fall ikkje sete stille dei siste fire åra, det er sikkert.

Vi har samla oss om Nansen-programmet og langtidsplanen for Forsvaret. Det har òg vore brei semje om samtykkelova. Klimaspørsmålet – vel, la oss berre seie at det framleis er eit spørsmål. I alle fall for nokre av oss.

Det er ikkje semje om alt, slik det skal vere i eit demokrati. Men vi har i det minste endra Grunnlova fordi vi ønskjer å verne om uavhengigheita til ein av dei viktigaste institusjonane i demokratiet vårt – vi ønskjer å verne om folkestyret for dei som kjem etter oss.

Første visepresident Svein Harberg:

Som stortingsrepresentanter er vi både demokratiets tjenere og demokratiets voktere. Våre politiske kamper er et resultat av vårt engasjement for folkestyret.

Vi er opptatt av de demokratiske spillereglene og verdiene demokratiet bygger på, og stadig oftere snakker vi aktivt om hvordan vi best kan verne om og bevare disse verdiene for de neste generasjonene.

Dette gjenspeiles også i sakene vi behandler i stortingssalen. Når vi vedtar et helhetlig grunnlovsvern for domstolene, er det fordi vi vil forsvare demokratiet mot mulige angrep i fremtiden – det gjelder også når vi debatterer forretningsorden i stortingssalen.

Når vi er enige om å beklage tidligere urett begått mot våre minoriteter og vår urbefolkning, er det fordi det er riktig å gjøre det, men også fordi det er helt nødvendig. Det bygger tillit hos de som ikke stoler på at storsamfunnet tar vare på deres rettigheter, eller anerkjenner deres behov.

I et godt og velfungerende demokrati, er det viktig å erkjenne mangler, og rette opp, når det må til.

Når diskusjonene er på sitt aller tøffeste, og vi kjemper hardt for det vi tror på, må vi likevel ikke glemme det mest grunnleggende av alt – respekten for hverandre og respekten for vårt politiske system.

Vi har fått tillit fra velgerne, og vi må vise velgerne at vi er tilliten verdig og at demokratiet er til for dem. Da både bevarer vi og forsvarer vi demokratiet sammen.

Tredje visepresident Morten Wold:

Av og til trenger demokratiet at vi er litt strenge i forsvaret av det. Jeg er visstnok den strengeste av oss her oppe når det kommer til å håndheve de skrevne og uskrevne reglene i stortingssalen.

Det lever jeg godt med.

Reglene er der for å beskytte fri meningsutveksling mellom folkets valgte representanter.

Bruk av uparlamentariske uttrykk og ditto bekledning kan kanskje være fristende for å understreke et poeng, og skape oppmerksomhet om en sak man mener er ekstra viktig. Men det stilles andre krav til saklighet av oss, enn av mange andre. Sakene vi behandler får konsekvenser for folks liv. Vi er med på å styre samfunnsutviklingen mange år fram i tid.

Vi bør vise at vi forstår det gjennom måten vi opptrer på.

Så når det dukker opp agurk-nytt i avisene om sommeren i form av artige reportasjer om hvilke underlige klesregler presidentskapet påtvinger representantene, er jeg den første til å forsvare de samme reglene. Fordi jeg mener på ramme alvor at vi kler oss og ter oss i respekt for folkestyret og velgerne.

Jeg registrerer for øvrig at alle mannlige representanter stiller i dressjakke, og at enkelte for en gangs skyld har lagt fra seg olabuksene hjemme i kveld. Skjørtelengder har selvsagt ikke presidentskapet noen formeninger om. Det er gledelig å se at presidentskapet endelig har nådd gjennom med budskapet. At det var i aller siste sving er en merknad som kan vedlegges protokollen.

Andre visepresident Nils T. Bjørke:

Stortinget er folkets hus. Me representantar kjem frå alle delar av landet, og me representerar heile landet.

Det er ein sjølvfølge at folk skal kunne følgje med på det som skjer her.

I ei usikker verd, slik som no, er det grunnleggjande at me har klart å halda eit ope parlament. At det framleis er mogleg for folk å kome opp på publikumsgalleriet, rett frå Karl Johan, for å følga debattane i salen.

Det har stor verdi, men det er ikkje sjølvsagt at det er slik. Me har ein kultur i Noreg der me prioriterar dette  svært høgt, og det vert teke medvite val om dette i Stortinget kvar einaste dag.

Me har møtt utfordringar i form av nye måtar å ytra meiningar på, både innanfor og utanfor Stortingets veggar dei siste fire åra. Anten det har vore joik i vandrehallen, telting på Eidsvolls plass, sperring av inngangar eller å lime seg fast til galleriet.

Det har me handtert, og rettesnora vår er at Stortinget framleis skal vere så ope som mogleg.

Eg er stolt over at me i denne perioden har lagt til rette for at fleire skular frå fleire delar av landet får høve til å kome på besøk til Stortinget, også dei med lang reiseveg.

Demokratiforståing og beredskap byggjer me best i folket når heile landet får kunnskap frå tidleg alder.

Det er heilt sentralt dersom me ønskjer å arbeide for endå breiare politisk representasjon.

Fjerde visepresident Kari Henriksen:

Og ja, vi er det mest likestilte Storting noensinne. Nesten halvparten av representantene er kvinner.  Og 110 år etter at kvinner fikk stemmerett, var for første gang samtlige parlamentariske ledere kvinner.

Endelig! For en snau uke siden avduket vi statuen av Anna Rogstad på Eidsvolls plass foran Stortinget og i mars i år kom portrettene av Rogstad og Karen Platou på plass inne i Eidsvollsgalleriet.

Mange sier at olja har gjort landet vårt rikt. Men kvinners inntog i arbeidslivet bidro mer til BNP enn olja, og kvinnenes utrettelige kamp for like rettigheter har gitt resultater.  

I fjor markerte vi 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. Det går en linje fra landsloven til i dag når det gjelder kvinners rettigheter. Ikke den tykkeste linja riktignok, men kvinner fikk lovmessige rettigheter under Magnus Lagabøte, så med loven i hånd har Stortingets kvinner og menn styrt samfunnsutviklingen i riktig retning.

Men ikke noe kommer av seg sjøl, nå må nye generasjoner stortingsrepresentanter videreføre arbeidet for å få med flere underrepresenterte grupper. Og tro meg – vi vil følge med, selv om vi nå slutter, vi som etter mange år gir oss etter valget!

Stortingspresident Masud Gharahkhani:

Kjære venner,

Vi legger bak oss en historisk periode på godt og vondt. Foran oss ligger valgkampen. Enkelte her har allerede valgt å ikke stille igjen. På vegne av oss alle: Takk for innsatsen.

Å dele livet med en stortingsrepresentant, eller et regjeringsmedlem er nok ikke alltid like enkelt. Det er en livsstil dette her, og for mange går den også utover et normalt familieliv.

Vi vil rette en stor takk til alle som holder ut med oss politikere. Som ordner opp på hjemmebane når vi ikke er der. Denne kvelden er også deres.

Det sies at det «kreves en hel landsby» å oppdra et barn. Vel, jeg tror jammen det kreves «en hel landsby» for å få representantenes liv og virke til å gå rundt også.

Takk for at dere er den landsbyen for oss.

Jeg ønsker alle sammen, stortingsrepresentanter, familie, og regjeringens medlemmer takk for samarbeidet over de fire siste årene, takk for innsatsen for demokratiet vårt.

På vegne av presidentskapet vil jeg få utbringe en skål for Norge og demokratiet vårt.