Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:06:04]: Flertallsvedtakene her i dag er gode nyheter for dem som liker snøskuter og som mener motorisert ferdsel er en del av friluftslivet. Det er også gode nyheter for alle som vil ha mer lokalt selvstyre.

Den 25. mai var det fem år siden Fremskrittspartiet fikk flertall i Stortinget for en «revidering av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven, samtidig som hensyn til natur og friluftsliv blir ivaretatt». Vi har i dag en enighet med Arbeiderpartiet om en ny lov som er betydelig mer i tråd med bestillingen fra Stortinget enn forslaget motorferdsellovutvalget la fram. Jeg vil takke Arbeiderpartiet for tålmodighet og gode forhandlinger under diskusjonene om saken.

Vi får på plass en lov som er en betydelig liberalisering og forbedring i forhold til dagen motorferdsellov. Vi flytter beslutningsmakten fra Statsforvalter til kommunen. Loven sier i stor grad «kommunen kan», «kommunen kan» og «kommunen kan begrense eller forby dersom de ønsker det». Dette er lokaldemokrati i praksis.

Kommunen kan velge om de vil bruk forskrift eller regulere motorferdselen etter plan- og bygningsloven. Det gir kommunene valgfrihet til å velge selv hvilken modell som passer best for dem. Vi er tydelig på at Statsforvalteren ikke skal være bestemme sesongavslutningen, slik praksis er enkelte steder i landet i dag, men flytter beslutningsmakta til kommunen. Alminnelig sesongslutt bør i stedet kunne settes til 5. mai. I sentrale områder for reindriften bør kommunen vurdere om sesongen skal slutte tidligere, men det er ikke være krav til en konkret dato. Lokale forhold varierer i betydelig grad mellom kommunene, og de gis beslutningsmyndighet til å forlenge sesongslutt, uten begrensning dersom føret og hensyn til natur ivaretas.

Vi har nå fått på plass en teknologinøytral lov som åpner for andre, lettere kjøretøy på snødekt mark, slik som ATV med påsatt beltekit. De som er glad i elsykkel kan bruke den på samme måte som vanlig sykkel, men kommunen kan begrense bruken dersom det er nødvendig.

Vi har flyttet flere forhold til å være direktehjemler i loven, f.eks. at vedtransport på snødekt mark, som måtte være tinglyst, nå bare trenger å være avtalefestet. Preparering av skiløyper blir direktehjemlet i lov, slik at idrettslag og frivilligheten slipper å søke om dispensasjon Transport av åte og åtebu ved lisensfelling blir direktehjemlet. Vi påpeker også at alle eksisterende løyper er å anse som utredet og kan videreføres uten ytterligere utredning.

Kommunen kan også etablere midlertidig trasé uten ytterligere utredning, dersom det er nødvendig. Vi sørger for at redningskorps får den nødvendige kompetansen ved at forvaltningsmyndigheten som hovedregel skal gi dispensasjon i verneområder til øvings- og kjentmannskjøring som inngår i en øvingsplan hos redningsorganisasjoner.

Dette er en gledens dag for oss som bruker snøskuter og bedriver motorisert ferdsel i utmark.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [10:09:23]: Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er enige om et forslag til ny lov om motorferdsel i utmark og vassdrag, også kjent som motorferdselloven. Vår enighet bidrar til økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati, samtidig som hensyn til natur og friluftsinteresser blir ivaretatt, helt i tråd med Stortingets vedtak fra 2021 og 2025.

Motorferdsel i utmark er mange steder en nødvendighet for næringsliv, reiseliv og folks hverdag, særlig i Nord-Norge og i distriktene. Det handler ikke minst om trivsel og bolyst i hele landet. For oss i Høyre er målet klart: mindre byråkrati og mer frihet, samtidig som hensyn til natur, friluftsinteresser og samisk og tradisjonell kulturutøvelse blir ivaretatt.

Vettet er stort sett ganske godt fordelt over hele landet. Vi mener kommunene selv kan gjøre kloke vurderinger når det gjelder tillatelser til motorferdsel. Vår tillit til kommunene er stor. Vi stoler på at de er seg sitt ansvar bevisst.

Da Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet innkalte til pressekonferanse for knappe to uker siden for å fortelle om sin enighet om motorferdselloven, var jeg raskt ute med å gratulere dem med har kommet fram til en lov som var ganske mye bedre enn regjeringens forslag. Vi bemerket også at vi var noe overrasket, da vi hadde forhandlet med Fremskrittspartiet, sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, over flere møter og med god framdrift.

Vårt primære standpunkt var at vi mente at arbeidet med loven burde utsettes noe, fordi den er så viktig og har så stor betydning, særlig i Distrikts-Norge. Det var kommet så mange kraftige motforestillinger mot regjeringens forslag, og motsetningsforholdet mellom de som ønsker større frihet, og de som ønsker mer regulering, er kime til et høyt konfliktnivå. Vi i Høyre var derfor opptatt av at vi skulle få jobbet skikkelig med alle de problemstillingene regulering av motorferdsel reiser, og mente at noe utsettelse ville legge bedre til rette for et best mulig resultat. Vi jobbet selvfølgelig likevel grundig og raskt, og sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti leverte vi, helt i tråd med de vedtatte fristene, vårt helhetlige lovforslag. Dette er et lovforslag som gir kommunene større frihet, ved at motorferdsel reguleres gjennom kommunenes egne forskrifter, ikke gjennom plan- og bygningsloven, og vi gir også mindre makt til statsforvalteren.

Med dette er Høyre og Senterpartiets forslag tatt opp.

Lars Haltbrekken (SV) [10:12:27]: Det store flertallet av det norske folk søker seg ut i naturen for å finne ro og stillhet. For sårbart dyreliv om våren, når nytt liv skal fødes, er ro og stillhet avgjørende. Denne roen og stillheten blir nå ødelagt av et stortingsflertall som åpner opp for masse motorisert ferdsel i norsk natur.

Motorferdselloven var en lov for å begrense den motoriserte bruken av norsk natur. I dag går stortingsflertallet, med Arbeiderpartiet – av alle – og Fremskrittspartiet i spissen, inn for å endre motorferdselloven fra å være loven som skulle begrense motorisert ferdsel, til å bli en lov som legger til rette for motorisert ferdsel. Motorisert ferdsel defineres nå som en del av friluftslivet. Dette er et svært alvorlig tilbakeslag.

Konsekvensene av forslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er ikke vurdert. Komiteen stilte flere spørsmål til klima- og miljøministeren. Hans svar om konsekvensene var bl.a. at det er vanskelig å forutse, og at vi vil få økt motorisert ferdsel i naturen. På spørsmål om hvilke konsekvenser lovforslaget har for villreinen, svarte statsråden:

«Som vist ovenfor, innebærer forslaget fra FrP og Ap en utvidelse av adgangen til motorferdsel for flere formål. Hvilke virkninger dette vil få for villrein, er vanskelig å forutse, særlig fordi dette i stor grad vil avhenge av hvordan kommunene praktiserer regelverket.»

Dette er svært alvorlig.

Stortinget har etter sannhets- og forsoningskommisjonen rapport fått en ny paragraf i sin forretningsorden. I henhold til den skal Stortinget konsultere organisasjoner som representerer samiske interesser, eller Sametinget, i spørsmål som i stor grad berører dem. Regjeringen har konsultert Sametinget om sitt lovforslag. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hoppet glatt over dette. Det er et alvorlig angrep på samiske rettigheter og den konsultasjonsordningen som Stortinget også er forpliktet til nå. Derfor foreslår vi, sammen med en rekke andre partier, å sende saken tilbake til komiteen, sånn at vi kan få gjennomført konsultasjoner.

Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Ole Herman Sveian (Sp) [10:15:57]: Det har i mange år vært et ønske om en ny lov for motorferdsel som gir mindre byråkrati og økt lokalt selvstyre. Utkastet fra regjeringen ga, etter Senterpartiets mening, ikke svar på Stortingets bestilling i anmodningsvedtaket. Vi startet arbeidet med utgangspunkt i at denne loven skulle endres i tråd med anmodningsvedtaket om mindre byråkrati og økt lokalt selvstyre. Jeg har lyst til å presisere at vi i Senterpartiet ikke ønsker et totalt frislipp av motorferdsel i utmark, men vi har veldig stor tro på de lokale folkevalgte i kommunene, og at de, innenfor rammene i loven, kan forvalte dette til beste for naturen, lokalsamfunnene sine og de behovene de har, på en bærekraftig måte.

Noe av det mest problematiske med regjeringens lovutkast, var at de valgte plan- og bygningsloven som styrende rammeverk for utarbeidelse av løyper. Plan- og bygningsloven gir en byråkratisk innramming av dette arbeidet og medfører i stor grad mer kompliserte prosesser enn i forskrift. At lovutkastet som nå ligger på bordet fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, åpner for en valgfri løsning hvor kommunene kan velge forskrift eller plan- og bygningsloven, tror vi i det lange løp er en skummel tilnærming og starten på at all regulering på sikt må skje gjennom bruk av plan- og bygningsloven.

Vi frykter også at det nesten vil bli umulig å skifte tilbake til forskrift om en kommune først har valgt å arbeide etter plan- og bygningsloven, men senere ønsker å tilnærme seg dette via forskriftssporet. At man også krever at løypene som vedtas etter forskrift, skal vises i arealkartet i kommuneplanens arealdel, gjør det uklart hva som kreves for å få dem tilbake igjen, ut av arealkartet og etter forskriftssporet, hvis det skal brukes.

Flertallsmerknaden sier tydelig og direkte:

«(...) lovforslaget legger opp til at fastsetting av løyper og enkelte andre arealer for motorferdsel skal skje etter plan- og bygningsloven. Flertallet mener at kommunene i tillegg bør gis adgang til å fastsette arealer for motorferdsel i forskrift.»

Her ligger det en tydelig retning for hva man legger opp til som foretrukket måte.

Det er mye likt i lovforslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og lovforslaget fra Høyre, Senterpartiet og KrF, men det er flere nyanser der som gjør at vårt forslag i større grad ville gitt økt lokalt selvstyre og mindre byråkrati enn forslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som får flertall. Senterpartiet synes det er synd at FrP ikke ble med oss og Høyre og KrF fram til en endelig lov som ville ha svart ut vedtaket på en enda bedre måte enn det som ser ut til å bli vedtatt.

I flere deler av landet er det behov for flere lokale og mer tilpassede løsninger for motorferdsel i utmark. Vi fremmer derfor, sammen med Høyre og KrF, forslag til en rekke endringer som samlet sett innebærer et styrket lokalt selvstyre og mindre byråkrati, og som legger til rette for bolyst og trivsel innenfor rammene av bærekraftig bruk, av hensyn til natur, friluftsinteresser og tradisjonell kulturutøvelse. Jeg tar dermed opp de forslagene Senterpartiet er en del av.

Sofie Marhaug (R) [10:19:19]: Rødt støtter utsettelsesforslaget – vi er også med på det – som SV redegjorde godt for. Diskusjonen om motorferdselloven har langt på vei blitt redusert til en konkurranse mellom partier i det politiske sentrum og partier på høyresiden som vil tillate mest mulig motorferdsel. Det har blitt et kappløp mot bunnen.

Det finnes gode argumenter for å kjøre i utmark og vassdrag, men dette må reguleres. Det må balanseres opp mot hensynet til både natur, friluftsliv og samiske interesser. Både flertallet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, og det ene mindretallet, Høyre, Senterpartiet og KrF, synes ikke å være opptatt av noen balanse. I stedet er det bokstavelig talt tut og kjør.

Grepet for å sikre et felles rammeverk for å ta vare på naturverdiene, ved å flytte reguleringen inn i plan- og bygningsloven, er vannet ut. Hva som nå er terskelen for å beskytte naturverdier, synes høyst uklart. Unntak utvides med den nye enigheten. Det er ikke bare de som får unntak som skal få ferdes i utmarken – også deres familiemedlemmer, løst tilknyttede frivillige og innleid arbeidskraft skal få ta seg fram. I Nord-Norge forstyrrer dette tamreinen. I Sør-Norge er det den utrydningstruede villreinen som blir skadelidende.

Sametinget og samiske interesseorganisasjoner har heller ikke blitt hørt når denne loven har blitt behandlet. I stedet innføres det en særordning for gruveselskaper som Sametinget har ropt varsko om, både med det opprinnelige forslaget og med den framforhandlede enigheten mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. I motsetning til hvordan det er med andre aktører, er det ikke slik at kommunene kan gi gruveselskapene unntak. Nei, gruveselskap skal få unntak. Det er en fullstendig urimelig forskjellsbehandling. Rødt fremmer, sammen med andre partier, et forslag om å stanse denne forskjellsbehandlingen.

Ap og Frp har samtidig vannet ut beskyttelsen av samiske interesser ved å legge til «annen tradisjonell kulturutøvelse» i lovens formålsparagraf. En annen plass i innstillingen skriver de at beltebilkjøring er å regne som tradisjonell kulturutøvelse. Det minner aller mest om en dårlig nachspielidé.

Å tolke loven vil bli et minefelt. Det eneste vi vet sikkert, er at skranker for både naturen, friluftsliv og urfolks rettigheter er svekket. Dette er sterkt i konflikt med lovens opprinnelige formål, som nettopp handlet om å beskytte naturen. Siden loven kom i 1977, har motorferdselen bare økt. Svaret på denne utfordringen er altså, fra flertallet i denne salen, å øke trafikken enda mer. Rødt har vært villig til å forhandle om denne loven, også å åpne for tilpasninger for kommunene, men ikke til systematisk å undergrave natur, friluftsliv og samiske interesser.

Med dette er vårt forslag tatt opp.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [10:22:37]: Da regjeringen la fram sitt forslag til ny motorferdsellov i mars, fikk den kritikk fra natur- og friluftsorganisasjoner for å gi kommunene for vide fullmakter og for svake nasjonale føringer. Nå har Arbeiderpartiet gått sammen med Fremskrittspartiet og gjort forslagene enda svakere for naturen.

Det mest oppsiktsvekkende er at Ap og FrP vraker selve hovedgrepet fra motorferdsellovutvalget, nemlig kravet om at snøscooterløyper skal planlegges etter plan- og bygningsloven. Det var nøkkelen til å sikre en helhetlig arealforvaltning og grundige vurderinger av naturkonsekvensene. Nå blir dette helt frivillig. Konsekvensen er helt åpenbar: Det blir flere unntak, mindre kontroll og større risiko for mer motorferdsel i den sårbare naturen vår.

Ap og Fremskrittspartiet åpner bl.a. for at kommunene selv kan bestemme lengden på snøscootersesongen i reinbeiteområder. Det vil også begrense statsforvalterens mulighet til å gripe inn når natur- og miljøhensyn står på spill. Jeg tror kanskje at det mest alvorlige likevel er prosessen. Endringene er så omfattende at Stortinget nå står i fare for å vedta en lov uten å vite hvilke konsekvenser den vil få for naturen, friluftslivet eller samiske interesser. Det er verken gjennomført nye utredninger eller nye konsesjoner, heller ikke med Sametinget, som Lars Haltbrekken og SV allerede har påpekt.

Det er skuffende at Arbeiderpartiet, som gjerne har lyst til å framstå som et ansvarlig styringsparti, har valgt å gå denne veien sammen med Fremskrittspartiet. Resultatet kan bli mer kjøring i naturen, større belastning på sårbare områder og svakere vern av tradisjonelt friluftsliv.

Natur- og miljøorganisasjonene fryktet som sagt allerede at regjeringens opprinnelige forslag ville føre til mer motorferdsel. Med Aps og FrPs nye kurs er det vanskelig å se at den frykten har blitt noe mindre – heller tvert imot.

I sum er det så mange endringer i forhold til lovproposisjonen fra regjeringen at jeg mener det er fullstendig uansvarlig å vedta en sånn lov uten noe utredning av konsekvensene eller nye konsultasjoner med samiske interesser. Med dette ligger Stortinget an til å vedta en lov vi ikke aner konsekvensene av. Jeg må faktisk si at jeg er ganske skuffet over Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Hans Edvard Askjer (KrF) [10:25:17]: Stortinget ba om en ny motorferdsellov med en klar bestilling: mer lokalt selvstyre og mindre byråkrati. Den proposisjonen vi fikk forelagt, svarer dessverre ikke på det oppdraget. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for at det har blitt tatt et initiativ til å utforme et alternativ som i langt større grad ligger tett på både bestillingen og intensjonen bak Stortingets vedtak.

I den siste fasen har Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti arbeidet grundig og målrettet for å utvikle en lov som faktisk er tilpasset hele landet. Det er nettopp her proposisjonen svikter. Den bærer preg av å være utformet med oslobriller, eller i beste fall et snevert østlandsperspektiv. Resultatet er en lov som ikke tar tilstrekkelig hensyn til variasjonene i Norge – ulik natur, ulike kulturtradisjoner og ulike måter å bruke utmarka på.

Det er grunnleggende forskjeller mellom hvordan motorferdsel oppleves og praktiseres i nord, vest og sør, mellom fjell, vidde og skog. Når disse forskjellene ikke anerkjennes i lovverket, får vi en innretning som treffer skjevt, og i mange tilfeller urimelig. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er helt nødvendig med en lov som gir større handlingsrom lokalt. Kommunene kjenner sine områder best. De vet hvor skoen trykker og hvor det er behov for tilpasninger. Det er også der man best kan vurdere balansen mellom bruk og vern.

Alternativet som Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har arbeidet fram, søker nettopp å ivareta dette: en bedre balanse mellom nasjonale rammer og lokalt handlingsrom, mindre unødvendig byråkrati og en mer realistisk tilpasning til hele landet. Jeg vil også understreke at Kristelig Folkeparti er takknemlig for å ha blitt invitert inn i dette arbeidet selv om vi ikke sitter i komiteen. Det har vært viktig for oss å bidra konstruktivt til en bedre løsning.

Samtidig registrerer vi at dette forslaget dessverre ikke ser ut til å få flertall i dag. Det er etter vårt syn uheldig, men vi ser også at behandlingen i Stortinget har bidratt til å trekke loven i en bedre retning enn det opprinnelige forslaget.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at lovverket bygger på tillit til lokale myndigheter, respekt for naturens egenverdi og forståelse for det mangfoldet som preger Norge. Dagens proposisjon har klare svakheter, men debatten har forhåpentligvis brakt oss et stykke nærmere en mer treffsikker og rettferdig lov.

Grunde Almeland (V) [10:28:33]: Norge har noe som egentlig ganske få land har: mye bevart norsk, tilgjengelig natur der det rett og slett er mulig å oppleve stillhet. Det vi har av urørt natur, har vi fordi noen før oss har holdt igjen. Friluftsliv, som har en sterk tradisjon i Norge, er noe vi ikke bare snakker om i festtaler, det er noe vi gjør. Vi går på ski, vi drar på fisketur, vi bor i telt, og vi beveger oss langs en lang kyst der vi også kan høre oss selv tenke.

Venstre ønsker å bygge videre på nettopp det vi har: sterkere vern av de områdene som fortsatt er stille, som fortsatt er bevart, bedre tilgang for dem som trenger hjelp for å komme ut i naturen – et friluftsliv som er like reelt for våre barnebarn som det er for oss, fordi man kan oppleve norsk bevart natur.

Det paradoksale med det opprinnelige forslaget Stortinget fikk, er at det bevarer disse hensynene ganske godt. Det bevarer også balansen i de ganske mange krevende spørsmålene ganske godt. Høringen komiteen hadde, ga ingen nye vesentlige synspunkter som ikke allerede var kjent fra departementets egne høringer. Uenighetene på dette feltet var godt belyst og godt kjent lenge før det kom til Stortinget.

Det som i dag skjer, er at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet bidrar til å legge mer press på norsk natur. Forskjellen mellom utmark og fritidsanlegg er en grense norske politikere har vært kloke nok til å holde over tid, og den grensen forsvinner litt mer for hver kommune som åpner betydelig mer opp for motorferdsel i naturen. Det skjer samtidig som norsk natur er under økende press. Siden 2015 har vi bygd ned massivt med kvadratkilometer av norsk natur. Over halvparten av naturen er tapt for godt. Det gjør at jeg også er litt trist når jeg ser at det i dag er tre ulike forslag til motorferdsellov: ett forslag som er ganske godt, som regjeringen har laget, og som Rødt, MDG, Venstre og SV stemmer for, ett forslag som er skapt av Fremskrittspartiet, som Arbeiderpartiet stemmer for, og et tredje alternativ som er kommet inn fra siden.

Problemet er at det flertallsforslaget som i dag stemmes igjennom, er en betydelig liberalisering og åpning og et sterkt brudd med det som har vært den norske tradisjonen. Jeg skjønner at det kan være litt spesielt for statsråden å komme opp hit etterpå og ikke kjenne igjen sitt eget forslag, for det forslaget Arbeiderpartiet fremmer i dag, er langt unna det de selv la fram.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:31:54]: Da motorferdselloven ble laget for nesten femti år siden, var det 8 700 snøscootere i Norge, og motorferdsel handlet mest om nyttekjøring. I dag finnes det nærmere 100 000 snøscootere og like mange ATV-er, i tillegg til nye typer framkomstmidler.

Langt flere driver med motorferdsel i naturen, også til rekreasjon. Det er et forhold man kan like eller mislike, men det er uansett en realitet at det regelverket vi har, ikke har holdt tritt med samfunnsutviklingen.

Regjeringen la fram et lovforslag som vi mente svarte på dagens utfordringer. En lov trenger likevel flertall, og Arbeiderpartiet og FrP har hatt konstruktive forhandlinger som har resultert i flere kloke endringer. Blant annet kan kommunene nå velge om motorferdselsarealer skal fastsettes gjennom plan- og bygningsloven eller i forskrift, samt at de får større myndighet til å forlenge sesongen i snøscooterløyper. Det er viktige gjennomslag som gjør loven enda bedre tilpasset den virkeligheten den skal fungere i, og jeg vil takke Fremskrittspartiet for gode forhandlinger.

Jeg er også glad for at lovforslaget flytter mer ansvar nærmere folk. Kommunene kjenner naturen og behovene sine godt og får nå større handlingsrom til å bestemme hvor og hvordan motorferdsel skal skje, men innen tydelige rammer.

Dagens lov er utdatert og uklar, og den skaper unødvendig byråkrati for folk og kommuner. Derfor mangler den også legitimitet mange steder. Nå samler vi reglene i én lov og gjør det enklere å forstå loven for folk.

Loven blir mer moderne og teknologinøytral. Den legger til rette for at flere kan delta i friluftslivet, bl.a. ved å gjøre det enklere å bruke motoriserte rullestoler i naturen.

Samtidig er jeg opptatt av at det settes tydelige rammer for den motorferdselen som tillates. Kommunene skal fortsatt utrede konsekvensene av å åpne for motorferdsel, f.eks. ved etablering av snøscooterløyper, og staten kan i enkelte tilfeller gripe inn hvis nasjonale eller viktige regionale hensyn står på spill. Dermed får vi, som sagt, en lov som gir kommunene frihet innenfor fastsatte rammer.

I sum tror jeg vi får en lov som bedre balanserer behovet for tilgang til naturen med hensynet til å ta vare på den – en motorferdsellov for vår tid, som anerkjenner hvordan motorferdsel faktisk skjer rundt omkring i hele Norge – og med det også en lov som sikrer legitimitet for loven og gode rammer for naturen vår.

Mani Hussaini (A) [10:47:39]: Norge er et land med sterke friluftstradisjoner. Vi er stolte av naturen vår, og vi er opptatt av å ta vare på den. Samtidig vet vi at landet vårt har forskjellige sider: Det som fungerer i Lillestrøm, er ikke nødvendigvis det som fungerer i Lebesby. Derfor er det veldig gledelig at vi nå endelig får en modernisering av motorferdselloven, for første gang siden 1977. Jeg vil bruke anledningen til å takke særlig saksordfører Anna Hagenborg og Bengt Rune Strifeldt for å ha vært med på å bidra til at vi nettopp får denne nødvendige moderniseringen.

Dagens regelverk er i stor grad laget for et Norge som så annerledes ut enn det det gjør i dag. Mange kommuner opplever at de har for lite handlingsrom til å tilpasse løsninger til lokale behov. Enten det handler om rekreasjon, næringsutvikling eller tilrettelegging for innbyggere og besøkende, trenger lokalsamfunn større mulighet til å ta egne valg.

For Arbeiderpartiet handler dette om tillit til lokaldemokratiet. Vi mener at kommunene kjenner sine egne områder best. De vet hvor naturverdiene er størst, og ikke minst hvor konfliktene kan oppstå, og hvor det finnes muligheter for aktivitet og verdiskaping uten at det går på bekostning av miljøet.

Samtidig er det viktig å understreke at en modernisering ikke betyr frislipp. Naturen vår er en fellesressurs, og den skal fortsatt forvaltes ansvarlig. Derfor må hensynet til natur, dyreliv og friluftsliv ligge fast. Jeg mener lovforslaget bidrar til en bedre balanse mellom bruk og vern, og ikke velger det ene på bekostning av det andre.

Det ble sagt i stad hvordan den nye loven ivaretar natur. Et annet element som opposisjonen glatt velger å glemme, er at vi innfører fengselsstraff for grov miljøkriminalitet. Det har det nye flertallet også stått bak.

Lovforslaget gir kommunene bedre muligheter til å planlegge og styre motorferdsel gjennom lokale prosesser, enten det er forskrift eller plan- og bygningsloven. Det er mindre byråkrati. Det innebærer at beslutninger i større grad kan tas nær dem som berøres av dem, samtidig som det stilles krav til vurderinger av miljø- og naturhensyn. Målet er ikke mer kjøring for kjøringens skyld, men et regelverk som er mer fleksibelt, mer forståelig og mer tilpasset dagens behov.

Denne lovgivningen handler om å gi kommunene større ansvar, samtidig som vi sikrer en ansvarlig forvaltning av naturen. Loven tar utgangspunkt i hvordan folk faktisk lever og bruker naturen rundt seg. Det er en retning Arbeiderpartiet er stolte av å støtte.

Bjørn Larsen (FrP) [10:50:52]: I dag er en seier for frihet, sunn fornuft og lokalt selvstyre. Jeg tror mange i denne salen har et ganske annet forhold til naturen enn det folk i Innlandet, Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og andre distrikter har. For oss er ikke naturen noe vi besøker et par helger i året. Det er der vi jakter, fisker, henter ved og har hytta. Det er der vi lærer ungene våre å bli glad i naturen. Derfor blir det ganske spesielt når folk som sjelden setter sine bein i disse områdene, mener de vet bedre enn lokalbefolkningen hvordan naturen skal brukes.

Denne loven kunne ha blitt en innstramming. Det var den i utgangspunktet. I stedet har Fremskrittspartiet brukt sin innflytelse til å flytte loven i motsatt retning. Vi har fått gjennomslag for mer lokalt selvstyre. Vi har fått gjennomslag for at statsforvalteren i langt mindre grad skal kunne overprøve lokale vurderinger. Vi har fått gjennomslag for større frihet til å fastsette løyper og sesonglengde etter lokale forhold. Vi har fått gjennomslag for en ny, teknologinøytral lov, og vi har fått slått fast at motorferdsel også handler om trivsel, friluftsliv og bolyst i distriktene.

Som tidligere leder av motorferdselsnemnda i Vefsn kommune har jeg sett hvordan dette systemet fungerer i praksis. Jeg husker spesielt en sak der vi behandlet en søknad om et scooterarrangement mellom Vilhelmina i Sverige og Mosjøen. Motorferdselsnemnda var enig. Politiet hadde samtykket, veieier hadde samtykket, og arrangementet skulle avsluttes med en kortesje inn til sentrum og en stor folkefest i Mosjøen. Likevel ble kommunen kontaktet av statsforvalteren, som krevde at saken skulle oversendes snarest mulig fordi de hadde til hensikt å stoppe arrangementet.

For meg illustrerer dette et grunnleggende problem. Altfor ofte har systemet tatt utgangspunkt i at lokale vurderinger ikke kan stoles på. Fremskrittspartiet mener at det skal være motsatt.

Denne saken handler egentlig om hvem vi har tillit til. Fremskrittspartiet har større tillit til lokalpolitikere og innbyggere i Innlandet, Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark og andre distrikter enn vi har til byråkrater i Oslo og statsforvalterne. Derfor er vi stolte av denne loven, som flytter makt tilbake dit den hører hjemme – hos folk som kjenner områdene, bruker områdene og som lever med konsekvensene av beslutningene.

Amalie Gunnufsen (H) [10:53:33]: For Høyre har det vært viktig at loven regulerer motorferdsel på en måte som styrker det lokale selvstyret og reduserer byråkrati. Det har nå gått fem år siden Stortinget ba regjeringen legge fram forslag til ny motorferdsellov.

Vi kan jo, etter det første utkastet til regjeringen, slå fast at Norge nok ser annerledes ut i Sirdal, Valle og Bykle enn det gjør i Karl Johans gate 22. Jeg mener at det opprinnelige forslaget ikke tok inn over seg hva snøscooter faktisk er. Snøscooter er beredskap. I møter har Røde Kors vært bekymret for sine muligheter til å øve og trene i de områdene der man trenger å redde folk, og også å få nok trening og øvelse til å kunne bistå under f.eks. store snøstormer inne i byene. Det er viktig å kunne lære opp nytt redningsmannskap, men også å kjenne området man mest sannsynlig må rykke inn i for å redde liv på en trygg måte.

Topografien i noen deler av landet gjør at snøscooter er helt nødvendig for å komme seg til hyttene sine om vinteren, men også å gjøre helt nødvendige gjøremål på f.eks. en støl som tilhører en gård. Snøscooter er også friluftsliv. Det er veldig fint at vi har en sterk kultur for å gå rundt på fjellski i Norge med fine DNT-luer, men det er ingen mal for hvordan norsk friluftsliv skal være. For noen er konkurranser på snøscooter og det å kunne gå ut og kjøre snøscooter en like viktig del av friluftsliv som ski er for andre nordmenn. Snøscooter er også et helt nødvendig framkomstmiddel.

Det er viktig for meg å si at denne saken er for viktig til at FrP kan gjøre den opp politisk med Arbeiderpartiet. Når FrP velger å bryte forhandlingene, inngå en avtale og danne flertall med Arbeiderpartiet, går de glipp av en mulighet til å få gjennomslaget de hadde fått hvis de hadde blitt rundt Høyres, KrFs og Senterpartiets spor. Vi går lenger i å redusere statlig detaljstyring og byråkrati. Vi vil gi kommunene større frihet gjennom at motorferdsel kun kan reguleres gjennom forskrift, mens Arbeiderpartiet vil bruke både forskrift og plan- og bygningsloven. Vi er redd det vil føre til mer byråkrati og være tidkrevende for kommunene.

Vi vil begrense statsforvalterens makt. Vi foreslår at statsforvalteren kun kan oppheve vedtak, ikke endre dem, mens flertallet i dag vil gi statsforvalteren mulighet til å omgjøre kommunale vedtak. Vi vil styrke den private eiendomsretten ved å snevre inn definisjonen av utmark i loven, mens flertallet i dag vil svekke den private eiendomsretten ved å definere flere områder som utmark. Vi vil heve terskelen for at staten kan gripe inn ved at kun Kongen i statsråd og regjeringen kan gripe inn i saker av særlig stor betydning, mens Arbeiderpartiet og FrP vil gi departementet adgang til å gripe inn i sånne saker, som vi er redd for at også vil føre til at statsforvalteren får mer makt.

Solveig Vik (A) [10:56:54]: Lovforslaget som ble lagt fram, var godt, men loven som skal vedtas i dag, er enda bedre. Vi har lyttet, vi har lært, og vi har forbedret – akkurat sånn grundig lovarbeid skal gjøres.

Forrige lov er over 50 år gammel. Mye har endret seg siden den gang. Da motorferdselloven ble vedtatt på 1970-tallet, var det under 9 000 registrerte snøscootere i Norge. I dag er tallet over 100 000. Samtidig har teknologi, sikkerhet, kunnskap om naturforvaltning og kommunenes evne til å håndtere lokale forhold utviklet seg betydelig. Det understreker behovet for et moderne regelverk som er tilpasset dagens virkelighet, og det leverer vi på i dag.

La meg trekke fram noen av forbedringene. Denne loven gjør naturen mer tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser. Friluftsliv og naturopplevelser skal ikke være forbeholdt dem som har full bevegelsesevne. Med den nye loven blir det enklere å bruke nødvendige hjelpemidler i utmark, og personer med vesentlig redusert bevegelsesevne får bedre mulighet til å komme seg ut i naturen, også på vinterstid. Dette handler om inkludering, likestilling og muligheten til å ta del i de naturopplevelsene som betyr så mye for oss som bor i det langstrakte landet vårt.

For det andre gjør vi viktige forbedringer for redningstjenesten vår. Hver eneste dag stiller frivillige i Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre redningsorganisasjoner opp når mennesker trenger hjelp. Skal de kunne gjøre jobben sin på en god og trygg måte, må de få øve der redningsoppdragene faktisk skjer. Derfor presiserer vi i loven at øvelser og nødvendig befaring i området er unntatt fra motorferdselforbudet. Det gir en bedre trent redningstjeneste, styrket beredskap og økt trygghet for alle som ferdes i naturen.

Samtidig som disse forbedringene gjennomføres, ligger de bærende prinsippene fast. Vi styrker det lokale selvstyret og reduserer unødvendig byråkrati. Kommunene får ta større ansvar og får større tillit til å finne løsninger som passer de lokale forholdene, samtidig som hensynet til natur og friluftsliv ivaretas.

Dette er en moderne lov for en moderne tid, en lov som kombinerer bruk og vern, frihet og ansvar. Det er en lov som gir mer tillit til lokalsamfunnene, bedre tilgjengelighet til naturen og et regelverk som er tilpasset dagens Norge. Det er jeg stolt av.

Morten Stordalen (FrP) [10:59:35]: Dagen i dag er en stor dag. Det er nå vi vedtar en fornuftig og mer liberal motorferdsellov som gir mer lokalt selvstyre i Norge. Det er sånn at 22. mars 2021 fremmet blant andre Bengt Rune Strifeldt, som sitter her i salen, et forslag om at det skal være et større og mer lokalt selvstyre. Det har gått mange år siden det ble fremmet. Det kom et utvalg, og vi mottok også her i Stortinget en ny lov til påske. Loven levde ikke opp til FrPs forventninger, men når vi står her i dag, kan vi si at vi nesten er i mål.

Det er ikke noe tvil om at det har vært mye arbeid, mange meninger om motorferdsel i utmark og et stort engasjement. At noen er misfornøyde i dag, lever FrP godt med. Vi mener at den loven som flertallet står bak i dag, er fornuftig og tilpasset, og det er heller ikke frislipp. Jeg ser også at mindretallet fremmer et forslag om at de synes det er helt greit å kjøre på barmark etter 58 000 km traktorvei i Norge. Jeg er ikke sikker på om private grunneiere synes det er greit å åpne for det. Det finnes mange skrekkeksempler. Bilder de siste dagene har vist hvordan det kan gå for seg, og hvordan det ser ut. For FrP handler det om å bruke sunn fornuft.

Jeg vil takke spesielt Bengt Rune Strifeldt for hans innsats gjennom disse årene. Han har vært standhaftig. Han har ikke gitt seg, og det har gitt resultater. Jeg vil takke Arbeiderpartiets fraksjon spesielt for å være så konstruktive da vi satte oss ned på slutten, da klokken begynte å gå mot siste frist. Takk for at man var så imøtekommende og konstruktiv at vi kunne få til noe som kan stå seg over tid.

Nå har det vært mye kritikk fra spesielt Høyre og Senterpartiet. De har snakket om forhandlinger. Det har vært mye prat om de forhandlingene. FrP har sittet i en del møter sammen med Høyre, Senterpartiet og KrF. Det har vært mye snakk om å sende i retur og utsette og forsinke liberaliseringen og sende den ut på en ny ørkenvandring. Det var ikke FrP opptatt av. Vi er opptatt av å klare å få til et resultat – og innhold. Man må diskutere realpolitikk og ikke bare datoer og frister.

Høyres Kari Sofie Bjørnsen synes det er mye likt, og det samme sier Sveian. Det er ikke så rart. FrP sendte over sin grovskisse til akkurat de samme partiene, uten at den var ferdig gjennomarbeidet. At det kommer noen arbeidsuhell, kan jeg da forstå. Det er ikke så rart det er mye likt. Jeg anbefaler partiene å stemme for Arbeiderpartiets og FrPs flertallsforslag, som er et godt gjennomarbeidet forslag som nå står seg. Hvis man er imot valgfrihet for kommunene, med kommuneplan og forskrift, synes jeg det er spesielt. FrP har faktisk tro på våre lokalpolitikere, og vi er sikre på at våre lokalpolitikere kommer til å bruke det handlingsrommet som passer dem best i den kommunen de er i. Det vil gi nyttig læring for mange kommuner.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [11:02:47]: I februar i år fikk bilverkstedet Apex Auto varsel om at Statsforvalteren vurderte å omgjøre vedtak fra Samnanger og Bjørnafjorden kommune som ga dem tillatelse til å kjøre på et islagt vann i kommunen. Det skapte stor fortvilelse i lokalsamfunnet og ble opplevd som en overkjøring av lokaldemokratiet. Kjøringen hadde skapt glede, men kanskje viktigst av alt trygghet, gjennom at folk fikk muligheten til å teste bilen sin på islagt føre.

Jeg er derfor glad for at kommunen nå vil få større kontroll over motorferdsel gjennom paragraf 40, motorsport gjennom paragraf 22 og andre muligheter gjennom paragraf 25 og 40. Vi gir her kommunen og lokalsamfunnet mer lokalt selvstyre, for at de selv kan fastsette arealer der motorferdsel er tillatt.

Jeg vil avslutningsvis takke Apex Auto og alle de frivillige som har jobbet for å få til isbanekjøring. Deres arbeid handler om lokaldemokrati, frivillighet, trafikksikkerhet og mulighet for å skape positiv aktivitet i Kommune-Norge innenfor ryddige og ansvarlige former. Jeg er glad for at Bengt Rune og resten av FrP har gått sammen med Arbeiderpartiet for å sikre nettopp mer lokaldemokrati og mer makt der folk faktisk bor og lever. Det tror jeg er bra for Norge.

Anne Hagenborg (A) [11:04:28] (ordfører i saken): I og med at det har kommet forslag om å sende saken tilbake i forbindelse med videre dialog med Sametinget, tenkte jeg at jeg bare skulle si litt om hvordan dialogen har vært så langt.

Sametinget sendte tidlig i saken brev til oss i komiteen og ba om at saken skulle bli utsatt, slik at de kunne følge sin vedtatte møteplan. De hadde ikke plenumsbehandlet loven og ville ikke få gjort det med den oppsatte møteplanen sin. Sametinget ba også om et møte med komiteen. Begge disse forespørslene ble behandlet i komiteen i møtet den 28. april. Vi valgte å beholde vår framdriftsplan for behandling av saken, og vi avslo møtet med komiteen fordi saken allerede var konsultert med Klima- og miljødepartementet, og vi visste at Sametinget skulle delta på den muntlige høringen. I tillegg inviterte vi til et møte med dem da vi var på reise i Finnmark.

Vi mener også at samene fortsatt er godt ivaretatt i vårt lovforslag, gjennom at lovens formålsparagraf uttrykkelig slår fast at motorferdsel skal forvaltes på en måte som legger til rette for samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse. Tillegget «og annen» innebærer en utvidet anerkjennelse av at også andre befolkningsgrupper har lang kulturhistorisk tilknytning til utmarken. Vi mener at det ikke reduserer vekten av den samiske kulturutøvelsen, som fortsatt er særskilt løftet fram i lovteksten. Plikten til særlig aktsomhet i kalvingstiden for rein er videreført og uendret i paragraf 6 og 7. Hjemmelen til å begrense eller forby motorferdselen når det er strengt nødvendig av hensyn til reindrift eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse, er videreført i paragraf 8, både for kommunene og for departementet. Motorferdselsarealer kan etter paragraf 25 fortsatt ikke legges der det vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften. Sametinget og berørte reinbeitedistrikter er uttrykkelig nevnt som klageberettigede etter paragraf 58, og paragraf 56 viderefører særlige ordninger i Nord-Troms og Finnmark, herunder rammer som har stor betydning for samisk tradisjonell utmarksbruk.

Til sist kan jeg også nevne at komitéråden fra Sametinget ringte meg og spurte om Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet hadde gjort endringer i paragraf 55 i det opprinnelige lovforslaget. Da svarte jeg, som sant er, at nå er paragraf 55 blitt paragraf 56, men innholdet er ikke endret. Jeg mener at dette belyser de konkrete forespørslene jeg har fått fra Sametinget, og jeg vil bare takke dem og andre som har kommet med innspill som minner oss om hvor viktig det er å ta hensyn til samer som urfolk i Norge.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [11:07:52]: Høyre har vært opptatt av å gjøre dette viktige lovarbeidet på en skikkelig måte, og vi hadde derfor den holdningen at det kanskje var lurt å bruke litt mer tid. Nå registrerer vi at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har kommet med fire løse forslag i saken i dag, så vidt jeg skjønner. Dette har ikke jeg vært med på før, for jeg er ny som stortingsrepresentant, men det gir meg jo en liten tanke om at det kanskje var behov for litt mer tid, når de som har flertall, og som faktisk har ført den loven i pennen, trenger å levere løse forslag i dag. Det var en liten referanse til vår tanke om at tid kan være bra for å gjøre et godt stykke arbeid og få et godt resultat.

Nå er vi i Høyre, sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, allikevel veldig fornøyd med det arbeidet vi har gjort. Departement og statsforvalter får mer makt med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets forslag, og det grepet med plan- og bygningsloven ble av mange, i innspill som vi har fått, svært dårlig mottatt. Det ble ansett som mer byråkrati, ikke mindre. Det å gi kommunene anledning til å gi forskrift for å regulere motorferdsel er det grepet vi synes er riktig.

Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til dette med lokalt selvstyre, lokalt demokrati og beslutninger nærme folk. Det kan på noen i denne salen høres ut som at man bare tror på lokaldemokratiet i festtaler. Det å gi myndighet til kommunene høres ut som det er likt som å rasere natur og verdiene friluftsinteressene representerer. Det vil jeg virkelig ta sterkt avstand fra. Jeg sa i mitt første innlegg at vettet er godt fordelt rundt omkring i hele landet – i hvert fall er det min tro og Høyres tro. Det å kunne stole på lokaldemokratiet, at de faktisk tar kloke og gode beslutninger, at de kjenner sin natur, at de kjenner sin nærnatur og hva som er behovene til folk i sin kommune, ønsker jeg at vi skal opprettholde som en god, demokratisk tradisjon i vårt land, og at det ikke overlates kun til festtalene.

Solveig Vestenfor (A) [11:10:29]: Ordførar – nei, ikkje ordførar, det er faktisk president! Eg tenkte tilbake på mitt tiårige liv som ordførar og at det no i avslutninga på min første sesjon her på Stortinget er veldig fint å kunna ta ordet i akkurat denne saka, for det er noko eg har jobba mykje med heime.

Denne debatten er interessant, for det handlar eigentleg om tiltru til, eller manglande tiltru til, lokale folkevalde. Eg vil takka Hagenborg og Strifeldt for på vegner av dei to partia å ha klart å verta einige. Det er heilt klart at lokale folkevalde kjenner veldig godt til verdien av den urørte naturen. Heime har me eit omgrep som gjerne vert nytta, og det er «gapakøyring». Eg vil tru alle her skjønar kva det betyr. Det har nemleg vore fortviling knytt til «gapakøyring», ulovleg køyring, og frustrasjon over manglande sanksjonar og ikkje minst at politiet ikkje har ressursar til å ta dei som driv med dette.

Eit lovverk frå 1977 må fornyast. Reglane er ikkje i tråd med utfordringane no – eg tenkjer på ATV-ar og på rullestolar m.m. Lovforslaget her gjev kommunane større ansvar og større fleksibilitet – og innanfor dei nasjonale føringane, det er viktig å få sagt, for heime er det slik at villreinen framleis har eit nasjonalt vern. Det er viktig for oss lokalt, og det er viktig for oss nasjonalt. Det er ein fridom som er innanfor fastsette rammer.

Eg er ikkje så veldig bekymra som enkelte andre er, for den lovgjevinga som no vil få fleirtal, gjev legitimitet ute blant folk. Folk forstår at dette ikkje er frislepp, dei forstår at her er det eit ansvar, ei styring ut frå lokal kjennskap. For mange betyr det mykje å køyra lovleg innanfor dei rammene som vert sette, og det er veldig bra at det er eit unntak for f.eks. Raudekrossen når det gjeld øvingskøyring.

Eit anna moment her er at arealpolitikk kanskje er noko av det som engasjerer mest i lokalpolitikken, og eg trur òg at dette slik sett kan motivera fleire til å engasjera seg.

Dette vil vera bra for naturen. Eg nikka då statsråden hadde ordet i replikkordskiftet i stad, for eg kjenner meg veldig att i det han seier. Dette vil leggja til rette for regulerte løyper, lovleg køyring, rekreasjonskøyring og folkehelse. Det handlar om livskvalitet, det handlar om trygg ferdsel og mindre ulovleg køyring der det ikkje er bra, f.eks. nær villreinen. Eg har tru på at mindre ulovleg køyring vil vera bra for den sårbare naturen og for dyrelivet. Så eg er glad i dag, og eg ynskjer kommunane masse lykke til med å gjera kloke vedtak.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [11:13:53]: Det har blitt nevnt flere ganger fra talerstolen at den forrige loven var utdatert, som om det er et argument for den nye loven som er framforhandlet. Det er ikke. Arbeiderpartiets opprinnelige forslag til motorferdsellov bygget på et grundig forarbeid gjennom en solid NOU som kom fra det såkalte motorferdsellovutvalget i 2024. I regjeringens opprinnelige forslag var mye av motorferdsellovutvalgets anbefalinger fulgt opp, men regjeringen svekket også noen grep, bl.a. ved å gi kommunene betydelig lengre tidsfrist for å innarbeide scooterløyper i arealplanene og gjøre det på en enklere måte. Regjeringen fikk derfor mye kritikk for det, og for manglende nasjonale føringer for kommunene.

Altså, jeg må påpeke: Den forrige loven fikk kritikk for å være for dårlig for naturen, men behandlingen i komiteen resulterte i at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har gått sammen om et lovforslag som drar loven i fullstendig feil retning, hvis man overhodet bry seg om naturen. Jeg mener det er oppsiktsvekkende at det nye forslaget fra disse to partiene vraker hele grunnideen fra motorferdsellovutvalget, nemlig å stille krav om at snøscooterløyper skal planlegges i tråd med plan- og bygningsloven. Jeg mener også at kravet om helhetstenkning bortfaller når det skal være frivillig. Det åpnes også for mange flere unntak, og lovendringer som i sum kan gi mer kjøring i naturen. Et eksempel på det er at det blir opp til kommunene å bestemme hvor lang snøscootersesongen skal være, også i reinbeiteområdene. Regjeringens forslag innebærer at sesongen i reinbeiteområdene må avsluttes tidligere. Det var klokt. Videre har Ap og FrP blitt enige om å begrense Statsforvalterens innsigelsesmuligheter ytterligere i motorferdselsaker.

Poenget mitt er at det var mulig å lage en ny motorferdsellov som faktisk ivaretar naturen bedre, og som kunne vært en bedre og mer oppdatert versjon av den forrige loven, men som faktisk ikke ofret sårbar natur på veien. Jeg er skuffet over at stortingsflertallet nå bruker det at man har hatt en utdatert lov, som et argument for å lage en ny lov som ikke i stor nok grad verken har konsultert med samiske interesser eller i like stor grad tar vare på naturen. Jeg synes det er et dårlig argument, og jeg synes at det er synd at Arbeiderpartiet, som pleier å være opptatt av trygg og ordentlig saksforvaltning, nå ikke følger opp med å konsultere med f.eks. samiske interesser.

Grunde Almeland (V) [11:16:34]: La meg starte med det forrige representant var inne på: Det er ingen uenighet i Stortinget om at vi trenger en ny lov. Alle er enige om at den loven som har vært gjeldende fram til nå, er utdatert, og at den er for vanskelig å forstå. Det er grunnen til at Stortinget ga statsråden i oppgave å lage en ny lov. Det er også grunnen til at alle de tre forslagene vi har til ny lov som vi skal stemme over i dag, nettopp er det: en ny lov med betydelig forenkling, som er lettere å forstå, også for kommunene. Det er heller ingen uenighet om at lokaldemokratiet skal ha mye å si, at deres stemme er helt sentral, også i forståelsen av hvordan man skal ivareta og ta i bruk naturen i sitt lokalmiljø.

Men det er forskjell på hvilke roller de ulike folkevalgte nivåene har. Det er ikke kommunenes oppgave å først og fremst kunne ta debatten om det helhetlige perspektivet når det gjelder regionale og særlig nasjonale interesser. Det er derfor vi har ulike nivåer som skal jobbe sammen for å finne gode en god balanse i dette. Det er nettopp det paradokset vi har vært inne på før i denne debatten, at det opprinnelige forslaget til statsråden og regjeringen ivaretok den balansen ganske godt. Det ivaretok også hensynet til lokaldemokratiet ganske godt. Det er mildt sagt en ganske brutal dom over arbeidet statsråden og Arbeiderpartiet i regjering i utgangspunktet gjorde, når bl.a. representanten Vestenfor stiller dette opp som et spørsmål der en er for lokalt selvstyre dersom en stemmer for Arbeiderparti-/FrP-forslaget, og imot lokalt selvstyre dersom en stemmer for det opprinnelige forslaget til Arbeiderpartiet.

En del representanter har gått opp her og sagt at dersom en er for folk i distriktet og har lyttet til dem, skal en ønske betydelig mer kjøring av snøscootere og motorisert ferdsel i norsk natur. Hvis en spør folket selv, vil en ikke få det samme svaret. I undersøkelser sier sju av ti nordmenn at de ønsker strengere regler enn det alle de tre forslagene som ligger her i dag, innebærer for motorferdsel i norsk natur. Tre av fire nordmenn sier også at de ønsker at store områder skal være helt uten motorferdsel. Så alle de tre forslagene er i så måte i utakt med den norske befolkningen. Jeg vil også påpeke at jeg selv også kommer fra en liten distriktskommune som har opplevd gang på gang at flertallet i Norge overkjører lokale interesser, der man stadig bygger ned sårbar natur, også i det området jeg kommer fra. Det er riktig at vettet er godt fordelt rundt omkring i Norge, men det er ikke sånn at er du fra distriktet, er du ikke opptatt av naturen.

Bjørn Larsen (FrP) [11:19:50]: Jeg må innrømme at jeg synes denne debatten tidvis har vært litt merkelig. For enkelte virker det nesten som om all motorferdsel i utmark er et problem i seg selv. Som om folk som bruker naturen, alltid er en belastning for naturen. I Distrikts-Norge vet vi at det ofte er akkurat det motsatte som skjer. Det er jegeren, fiskeren, hytteeieren, grunneieren og friluftsfolket som bruker naturen mest, og som også tar vare på den på best mulig måte. For mange i Oslo er kanskje snøskuteren først og fremst et politisk tema. For mange omkring i vårt langstrakte og varierte land er den først og fremst et hjelpemiddel for å bruke naturen. Når besteforeldre ikke lenger klarer å gå de siste kilometerne til hytta, kan snøskuteren være forskjellen mellom å bruke hytta eller å måtte gi den opp. Når jaktlaget skal få ut elgen eller ved skal fraktes inn før vinteren, er motorferdsel nødvendig. Dette handler ikke om luksus. Men det er vel mange som er skeptiske til skuter som også er skeptiske til vedfyring i gamle ovner på hyttene. Dette handler om helt vanlig hverdagsliv i Distrikts-Norge.

Jeg husker også en annen sak fra da jeg var i motorferdselsnemnda i min egen kommune. Det var den tiden da man ikke hadde lov til å ha skuterløype i kommunene, men man kunne åpne opp for en handikapløype for dem som hadde problemer med å komme seg ut i naturen. Jeg var ikke leder da, men lederen var fra venstresiden. Det minner meg litt om debatteringen fra venstresiden her i dag, for da satt vi som politikere i den nemnda og vurderte hver enkelt legeerklæring og lette ette små tegn på om legen virkelig hadde ment det den hadde skrevet. Det var med andre ord total galskap. Enda mer galskap ble det da noen av medlemmene i nemda mente av de kjente søkeren så godt at legens vurdering umulig kunne stemme. Da husker jeg at jeg tenkte at vi kanskje hadde fått tildelt litt for mye kompetanse som lokalpolitikere dersom vi også skulle opptre som overleger. Dette illustrerer hvor galt det kan gå når systemet bygger mer på mistillit enn på tillit.

Fremskrittspartiet har kjempet fram konkrete forbedringer i loven. Eksisterende løyper kan videreføres enklere, nye løyper kan etableres med mindre byråkrati, frivilligheten får enklere regler for preparering av skiløyper, og kommunene får større frihet til å finne løsninger som passer lokale forhold. Noen er bekymret for at kommunene skal få for mye makt. Fremskrittspartiet har en motsatt bekymring. Vi har lenge vært bekymret for at kommunene har fått for lite makt. Denne loven flytter beslutningene nærmere folk, og den flytter makt bort fra Oslo og statsforvalterne og inn i lokalsamfunnene. Den bygger på en tanke som burde være ukontroversiell: Folk som bor i områdene, bruker områdene og kjenner områdene, er som regel de som er best egnet til å forvalte dem. Det er derfor Fremskrittspartiet er stolt av denne nye loven.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:23:08]: Til Bjørnsen først: Fire løse forslag i dag endrer ikke loven. Vi rydder unna usikkerhet ved at vi konkretiserer i anmodningsvedtak, bl.a. at eiere eller rettighetshavere til tradisjonelle koier, gammer o.l. med plass for overnatting kan få tillatelse etter motorferdselloven § 37, samt at motorferdsel for fiskekultivering også gjelder garnfiske etter motorferdselloven § 36. Vi klargjør også at Statskog, FeFo og lignende offentlige og privatrettslige organer fortsatt gis mulighet til å bruke motorisert ferdsel i gjennomføringen av deres oppgaver, hjemlet i motorferdselloven § 9. Samene tok i bruk ATV i reindriften på 1980- og 1990-tallet. ATV erstattet tidligere tiders skisleder og hunder. Når man ser på beltebiltransporten, som representanten fra Rødt var inne på, har den faktisk en historie tilbake til 1946, betydelig lenger tilbake enn det reindriften har når det gjelder motorisert ferdsel.

Det har vært nevnt av noen at vi i vårt forslag tillater at statsforvalteren omgjør vedtak. De bør jo lese dette på nytt. Statsforvalteren kan omgjøre ugyldige vedtak, det er normal forvaltningspraksis.

Jeg må ytterligere kommentere litt av kritikken fra Høyre, Senterpartiet og KrF. Den er jo fornøyelig og selvmotsigende. Høyre og Senterpartiet ville primært utsette saken eller sende den tilbake. Folk må merke seg at Høyre og Senterpartiet ville utsette liberaliseringen av motorferdselloven med mange år. Kritikken fra representanten Sveian om vårt forslag om at løypende skal fastsettes i kommunekartet, er underlig. Det er en videreføring av dagens praksis, og dagens lov sier også at løyper skal fastsettes i kart. Representanten Sveian nevnte også at det er mye likt i forslagene deres. Det er jo ikke så rart, for de har brukt grovutkastet som FrP la på bordet til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF før det ble kvalitetssikret. Det kan sikkert representanten Askjer fra KrF bekrefte. Da FrP varslet at vi ville søke å finne en løsning med Arbeiderpartiet, fikk disse partiene hastverk, og det bærer også forslaget fra Høyre, Senterpartiet og KrF preg av. Det er fortsatt mulig for Høyre, Senterpartiet og KrF å stemme for originalen. En kopi er som oftest alltid litt dårligere. Representanten spurte statsråden i replikkordvekslingen om tradisjonell kulturutøvelse, og det var Rødt som var inne på dette med beltetransporten, som faktisk har en historie tilbake til 1946.

Jeg kan tegne meg til et nytt innlegg.

Mani Hussaini (A) [11:26:18]: Denne debatten kan egentlig kategoriseres i fire bolker. Man har dem som ønsker en strengere lov på alle punkter, man har dem som ønsker å utsette saken, man har dem som ønsker å utsette saken fordi man ønsker å høre samiske interesser, og så har man dem som har et reelt ønske om å få til et flertall for loven. Dette har vært utgangspunktet for Arbeiderpartiet og FrP når vi har satt oss ned sammen, med et ønske om å få til noe. Vi har landet på et forslag som jeg er stolt av, og som faktisk bidrar til at vi moderniserer loven, i den forstand at den ivaretar naturen, bidrar til mindre byråkrati og gir kommunene mer makt.

Det har blitt sagt av flere at man er bekymret over at man nå flytter myndigheten fra statsforvalteren til kommunene. Jeg tror ikke man ville sagt det samme i en hvilken som helst annen debatt, at man er bekymret for å gi makt til kommunene. Som det ble sagt av representanten Vestenfor på ypperlig vis, er det forskjell på kommunene. Noen kommuner ønsker å stramme til, andre kommuner har forhold som gjør at man må liberalisere, og det er nettopp dette vi legger til i denne loven.

Det ble sagt at man ikke vet hva konsekvensen av disse lovene er. Jo. Vi har brukt fem år. Et offentlig utvalg har laget et forslag med mange ulike anbefalinger, og vi har tatt utgangspunkt i det og justert det her på Stortinget. Det er slik vi gjør det med alle andre forslag, det er ikke noe nytt. Grunnlaget ligger der.

Jeg vil ta sterkt avstand fra det representanten fra MDG sa om at vi ikke følger ordentlig forvaltning. Jeg tar sterkt avstand fra det. Tvert imot, når vi vedtar denne loven, bidrar vi nettopp til at det er ordentlige og klare og tydelige lover om hva som er lov og ikke lov. Det er derfor vi moderniserer motorferdselloven.

Så har jeg lyst til å komme med et par kommentarer til representanten Gunnufsen, som jeg ser ikke sitter her, som var bekymret for at vi hadde brukt fem år på å komme fram til denne loven. Partiet hennes har ønsket å utsette saken, og da kunne det fort tatt to, tre, fire og fem år, så det er en hul kritikk. For det andre lager de et problem av at vi i flertallet har gitt kommunene valgfrihet – at man kan velge mellom forskrift og plan- og bygningsloven –, mens Høyre her på Stortinget har gått inn for at det kun skal være ved forskrift. Partiet som vanligvis pleier å være veldig opptatt av valgfrihet, har forlatt den linjen, i hvert fall.

I dag fremmer vi et forslag som vi er stolte av, og som bidrar til at vi får en ny og forbedret motorferdsellov.

Sofie Marhaug (R) [11:29:31]: Jeg vil kommentere noen elementer i denne debatten. Det ene er at plan- og bygningsloven faktisk er en del av det kommunale selvstyret i dag. Det snakkes som om det ikke er det, men plan- og bygningsloven er faktisk en lov som gir kommunene rett til å si både ja og nei.

Så ble det sagt fra FrP at venstresiden er mot all bruk av naturen. Det er feil. Rødt er for både bruk og vern av naturen. Vi må finne balansen mellom de to, og kritikken vår går nettopp ut på at balansen er for dårlig i det nye framforhandlede forslaget. Utvalget som utredet dette, foreslo å stramme inn for å unngå ytterligere økt bruk av motorferdsel i naturen, for å ta vare på balansen mellom bruk og vern. Det er ingen i denne salen som er mot all bruk. Det blir en stråmann.

Og så tilbake til de samiske interessene. Det er riktig at Sametinget ble invitert til å følge oss på vår komitéreise, men vi oppsøkte ikke Sametinget i Karasjok, og det var Rødt uenig i. Jeg reiste og besøkte Sametinget selv, hadde et møte med representanter for Sametinget på vegne av Rødt, diskuterte motorferdselloven og fikk gode innspill derfra. Det som på en måte er nytt og kritikkverdig og grunnen til at vi er med på et utsettelsesforslag, er at det har kommet helt nye lovformuleringer som også angår samiske interesser, som ikke har blitt konsultert. MDG nevnte noen. Formålsparagrafen er endret, med virkning og konsekvenser for ikke minst samiske interesser.

Så vil jeg gjenta noe som jeg synes er et stort paradoks, og som var en viktig beskjed fra Sametinget før de siste endringene kom, og det er at når det gjelder mineralnæringen, ønsker man ikke lokalt selvstyre, da ønsker man mer motorferdsel. Det er en skal-bestemmelse, og ikke en kan-bestemmelse. Det betyr at kommuner som Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og så videre ikke får lov til å si nei til gruveselskaper hvis de skal gjøre mineralundersøkelser, mens med andre aktører kan kommunene si nei. Det er det som i det nye forslaget er § 30 – i det gamle forslaget er det § 29 –, og som Rødt, sammen med SV, MDG og Venstre, foreslår å endre i tråd med innspillene som har kommet fra blant andre Sametinget. Dette er bare et veldig tydelig eksempel på at man ikke har hørt på disse interessene, og det betyr mindre lokalt selvstyre og dårligere vern av naturen. Det er ikke sånn at det alltid er en motsetning mellom de to tingene, og det er dette et veldig godt eksempel på.

Anne Hagenborg (A) [11:32:48]: Det er helt riktig, som det har blitt sagt fra flere hold: Naturen er viktig for oss i Norge. Naturen er også viktig for Arbeiderpartiet, og naturen blir godt ivaretatt med det nye lovforslaget.

Vi er opptatt av at det er forskjellige måter å bruke naturen på, og at det noen steder kan være helt greit å ha snøscooterløype. Snøscooterløypene er tross alt noe som forsvinner om sommeren. Den skader naturen mye mindre enn f.eks. barmarkskjøring. Vi er opptatt av at det noen steder skal være helt stille, og av at man skal kunne være i helt urørt natur uten å bli avbrutt av motorlyder. Vi mener imidlertid at det er mulig å få til begge deler.

Jeg registrerer at flere partier er veldig bekymret for naturen når de leser vårt lovforslag. For meg blir det da et paradoks at man med sitt eget lovforslag åpner for atskillig mer kjøring på barmark, spesielt i Finnmark og Troms, enn vårt forslag gjør. Det mener jeg vil få stor påvirkning på naturen der. Dette er en av endringene som er gjort av SV, Rødt, MDG og Venstre. Derfor vil jeg også påpeke at det opprinnelige forslaget, som det blir pratet om, ikke er et forslag som foreligger i dag. Også mindretallet har, som de selv påpeker, gjort endringer, men det kan i neste setning høres ut som om de stemmer for det opprinnelige forslaget. Det opprinnelige forslaget fra Arbeiderparti-regjeringen er ikke fremmet her i dag.

Da vi offentliggjorde vårt lovforslag, fikk vi innspill fra flere som var bekymret. Det har ført til at det er med noen anmodningsvedtak i dag. Vi har valgt å fortsette å lytte til dem som kommer med innspill, og ønsker å imøtekomme dem så lenge vi mener at det er forsvarlig også med hensyn til naturen.

Helt til slutt: Jeg er stolt over at det når ser ut til at vi får en lov som gjør det mye enklere å vite hva som er lov, og hva som ikke er lov. Vi har stor tiltro til lokalpolitikerne, og vi mener oppriktig at det er de som vet best hvor det er lurt å legge en snøscooterløype, og hvor det ikke kan være motorferdsel på grunn av sårbar natur. Jeg mener at dette er en gledens dag, både for naturen og for dem som ønsker å bruke den.

Til slutt vil jeg få takke for debatten i dag, og ikke minst takke alle som har engasjert seg i denne saken. Det har vært mange, og det er bra. Så tusen takk til alle sammen.

Torbjørn Vereide (A) [11:35:46]: For ein som har røtene sine frå både Vestlandet og Finnmark, har det vore ein tradisjon for meg å bruke sommaren på moltemyra – midnattssola og det å kjenne lukta av bjørk og lyng. På vinteren har det vore scooter, bål og nordlys. Den opplevinga med ikkje berre å ta vare på naturen, men òg med å bruke naturen – vere der ute, lage bål, ta imot folk ein ikkje kjenner, ved bålet, preike, fiske saman og utveksle ei lita røvarhistorie – er noko heilt unikt, ikkje berre for ei lita gruppe av folk som bur i nord, men ei stor gruppe. Det som har blitt gjort no, er noko som tek vare på både naturen og den kulturen.

Eg synest det er interessant at det er to fraksjonar her, forutan fleirtalet. Den eine sida meiner at det originale forslaget frå Arbeidarpartiet er det beste, og den andre fraksjonen meiner at grovutkastet til FrP var det aller beste. Dei to partia har sett seg samen og sett korleis summen av intensjonane, på tvers av partifargane, kan bli gode, kan forene dei ulike omsyna og stå seg over tid. Det er på høg tid at vi fekk ordna opp i noko som eigentleg har vore eit lappeteppe med mange blindsoner, og at vi no klarer å dra scooterkøyring og motorferdsel inn i eit nytt spor for framtida.

Eg synest det har vore imponerande å sjå korleis representantar for både Arbeidarpartiet og FrP har jobba, ikkje primært for å framheve eige parti og slikt, men at dei har jobba for saka, og at dei har jobba konstruktivt for å finne ut korleis dette kan bli eit fellesarbeid og eit fellesresultat som står seg i framtida, og som vil gjere motorferdsel i Noreg meir moderne, og på ein måte som vil ta vare på både kultur og natur.

Så til alle dei som har jobbe med dette og som har gjort eit grundig arbeid: Bra jobba! Til dei som berre i hemmelegheit synest at dette er eit bra arbeid, men som skulle ønskt at det var dei sjølve som stod på podiet: Det er ikkje for seint. Bli med og stem for dette, så er vi samla.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:38:45]: Takk for engasjementet og diskusjonene om en sak som er viktig for mange. Det er noen ting som har kommet opp i løpet av debatten, som jeg har behov for å svare ut. Det første gjelder Høyre, som har kritisert arbeidsformen og behovet for å ta seg lenger tid. Jeg vil være veldig tydelig på at vi tatt oss lang tid i denne saken, men det er jo fordi den er viktig. Dette er første gang på et halvt århundre at vi skal gjøre en stor revidering av denne loven. Jeg er usikker på om resultatet hadde blitt bedre om man hadde tatt seg enda bedre tid før man fikk på plass helt nødvendige endringer.

Selv om det kanskje ikke ligger til meg, først og fremst, å si det, vil jeg påpeke at vi har et system i Norge der det er Stortinget som vedtar lovene. Så at det gjøres endringer i Stortinget etter at regjeringen har lagt fram sitt forslag, det skal i hvert fall vi leve veldig godt.

Jeg hører flere ta opp at det ikke nødvendigvis er relevant at dagens lov er utdatert, men det er det i aller høyeste grad. Det er jo dagens lov vi må holde opp mot det nye forslaget som nå får flertall. Det er lov å velge seg eller ønske seg helt andre konstruksjoner, men om Arbeiderpartiet hadde stemt for det forslaget vi la fram i Stortinget, hadde jo ikke det fått flertall her i dag. Det betyr at det relevante er at vi nå får på plass en lov som setter tydelige rammer for naturen vår, og som samtidig gir mer frihet til kommunene rundt omkring i hele Norge. Det er bra, både for legitimiteten til loven og for dem som er opptatt av å ta vare på naturen.

Til representanten Marhaug: Jeg synes at balansen ivaretas nettopp gjennom at vi får på plass tydelige rammer. Det handler ikke først og fremst om hvorvidt man skal bruke plan- og bygningsloven eller ikke. Det er i stor grad de samme kravene til konsekvensutredning som gjelder i begge tilfellene, og som kommunene derfor må følge opp i begge tilfellene. Men når Stortinget har bedt oss om at ny motorferdsellov skal inneholde en hjemmel for at den som får en undersøkelsesrett etter mineralloven, også gis tillatelse til bruk av motorkjøretøy dersom grunneieren samtykker, er jo det i praksis ganske logisk. Hvis man får ja etter en lov og nei etter en annen lov, er det krevende å utvikle landet vårt i praksis. Derfor må også lover henge sammen.

Det betyr ikke at kommunene ikke fortsatt kan sette vilkår for motorferdselen, bestemme traseer eller tidsplan for når motorferdselen skal skje. Kommunene kan altså, innenfor rammene, lage gode avgrensninger og finne lokale løsninger.

Avslutningsvis: Jeg var i podkasten til André Solberg, eller Daddy Sidehill, som han kaller seg, for litt siden. Han representerer kanskje ikke et flertall i befolkningen, men han representerer mange. De er opptatt av å bli sett og anerkjent. Det blir de med den nye loven, og det tror jeg er bra for at denne loven skal kunne stå seg de neste 50 årene.

Grunde Almeland (V) [11:42:03]: Da Stortinget vedtok den nye forretningsordenen, mer spesifikt § 27 b, var det etter en omfattende debatt og prosess i Stortinget om at man trengte en form for konsultasjonsplikt også mellom Stortinget og Sametinget og det samiske folket. Det var en erkjennelse, som kom gjennom et omfattende sannhets- og forsoningsarbeid, av at den gjeldende konsultasjonsplikten fungerte for regjeringen, men at det var et gap i det arbeidet Stortinget gjorde. Saksordfører sier en rekke ganger i sitt innlegg at hun har pratet med ulike folk, men hun sier ikke noe om hvor hun mener at terskelen for når den konsultasjonsplikten skal inntreffe, går. Det er den terskelen jeg ønsker å utfordre saksordføreren på, og som jeg vil at hun skal komme opp på talerstolen og si noe om. Det er ikke tilstrekkelig at et flertall i Stortinget mener at Sametinget er godt nok ivaretatt, og det er heller ikke en forpliktelse til å være enig i alle samiske interesser, men det handler om systemet og hvordan konsultasjonsplikten skal fungere.

Ole Herman Sveian (Sp) [11:43:28]: Det har vært snakket om framdrift, og det har vært snakket om samtaler, og det har vært snakket om resultater i denne debatten. Jeg konstaterer at Høyre, Senterpartiet og KrF kom i mål med et lovutkast samtidig som det ble presentert et lovutkast fra Arbeiderpartiet og FrP – ergo var vi beredt til å gjøre den jobben og presentere et resultat som ga mindre byråkrati og mer kommunalt selvstyre.

Det blir sagt at lovforslaget vårt ikke er kvalitetssikret. Da har jeg lyst til å opplyse Stortinget om at vårt forslag har vært til lovteknisk bistand både i Stortingets lovavdeling og i departementet. I tillegg bygger det på over 30 spørsmål som er svart ut fra departementet, om hvordan man skulle endre paragrafer for å få det i den retningen vi ønsket.

Jeg står fortsatt på at jeg ikke opplevde at det var spesielt stor avstand mellom de fire partiene som satt sammen, da vi satt sammen med Fremskrittspartiet, og jeg beklager derfor at man mistet muligheten til å gå enda lenger og få til enda mindre byråkrati og enda mer kommunalt selvstyre, siden vi ikke klarte å bli enige. Men det må vi ta inn over oss alle sammen.

Det har også vært sagt at vi i vårt lovforslag åpner for nærmest automatisk kjøring på 58 000 km med vei. Jeg vil presisere at vi i vårt forslag åpner for at kommunene kan gi tillatelse til barmarkskjøring på traktorvei, men likevel går vi lenger enn det forslaget som ser ut til å få flertall. I tillegg åpner vi for at kommunene kan gi direkte tillatelse til å kjøre på ubrøytet vei. Jeg ser at flertallet har anmodningsforslag om begge disse punktene, så jeg skjønner at også flertallet antakelig ønsker å gå i den retningen.

Jeg mener at det forslaget vi jobbet videre med etter at Fremskrittspartiet gikk fra oss, har blitt bra. Det svarer ut bestillingen på en enda bedre måte enn det som blir vedtatt. Jeg vil fortsatt trekke fram Senterpartiets skepsis til at lovforslaget fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet legger opp til å regulere etter plan- og bygningsloven og en valgfri løsning på forskrift. Jeg tror at det på lang sikt er en løsning som ikke vil stå seg, og at vi vil se at vi over tid vil ende opp med plan- og bygningsloven som rammeverk for dette arbeidet.

Jeg tror også at det er veldig mange små nyanser i de to lovforslagene, fra henholdsvis Høyre, Senterpartiet og KrF og Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som er vanskelig å oppfatte for folk flest, og som ikke vil komme til uttrykk før denne loven skal praktiseres landet rundt, og man begynner å utnytte det kommunale selvstyret og møter Statsforvalteren.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [11:46:41]: Jeg må kommentere et utspill som representanten Bjørnsen, fra Høyre, har hatt i flere medier:

«Vi i Høyre håper Fremskrittspartiet tenker seg godt om før de stemmer for en lov som gir mer byråkrati og mindre lokalt selvstyre.»

Og videre:

«Vi frykter at FrP nå gir venstresiden i kommunestyrer stor makt når det gjelder regulering av motorferdsel lokalt.»

Det er jo det som er lokaldemokrati. Vi har, i motsetning til Høyre, tro på innbyggerne – innbyggernes makt til å velge de som ivaretar deres syn. Vi har også tiltro til våre lokalpolitikere.

Så til spørsmålet om man kommer til å se mer samarbeid mellom Arbeiderpartiet og FrP: For FrP er politikk viktigst, ikke partifargen. Når Arbeiderpartiet kommer oss i møte og mener det samme som vi mener, da blir enig.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [11:47:50]: I dag vedtar vi en ny og oppdatert motorferdsellov. Dette er en lov som har stor betydning for folk og for natur. Det er en lov som har tydelige rammer, og som samtidig overfører myndighet til kommunene til å regulere motorferdsel på en fornuftig måte. Det skal ikke være tvil om at kommunene er opptatt av sin egen nærnatur og vil gjøre de vedtakene som vil ta vare på områdene de forvalter.

Dette er en lov som forenkler arbeidet for kommunene, folk, beredskapsorganisasjoner og frivillige lag og foreninger. Det gir mer trygghet og mer motivasjon for dem som bruker frivillig arbeid for å gjøre en innsats for vår felles folkehelse, lavterskel aktiviteter og beredskap når vi ferdes ute i terrenget.

Gjennom å gi kommunene mulighet til å gi tillatelse og begrense tillatelser, tar loven hensyn til at landet er ulikt, at naturen og klimaet er ulikt, og at bebyggelsen er ulik. Det at vinteren er over på ulike tidspunkt, gjør at det er naturlig at kommunene nå kan bestemme over sesongslutt der de forvalter sin løypestruktur.

Jeg vil takke for samarbeidet vi har hatt med Fremskrittspartiet i denne saken, og saksordfører Anne Hagenborg for godt utført arbeid. Det har vært givende å delta i dette.

Vi har lyttet til innspillene som har kommet fra Kommune-Norge, for å finne den riktige balansen. Mange har engasjert seg i saken, særlig i mitt område, der det er vinter store deler av året – kanskje litt for lenge, vil noen si. Tana ATV- og skuterforening er ett eksempel på de som har gitt gode innspill, og som er med på å skape trygge opplevelser for folk i sine nærområder. Det er faktisk en av Finnmarks største frivillige organisasjoner. De skaper bolyst og ansvarlig og inkluderende bruk av naturen.

Dette handler om hverdagen til folk, om muligheten til å ta i bruk naturen og beskytte naturen. Stortinget ba regjeringen fremme forslag om revidering av lov om motorferdsel, med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktisering av loven, samtidig som hensynet til natur og friluftsliv blir ivaretatt. Denne loven svarer på det, og det er bra at vi får en lov som gjenspeiler bruken, og som ivaretar både natur og friluftsliv og de andre hensynene.

Lars Haltbrekken (SV) [11:50:29]: Når man hører på Fremskrittspartiet i dag, hører vi at de skryter av å ha fått store gjennomslag, store endringer, i forslaget til motorferdsel fra regjeringen. Dessverre har de rett i det. De har fått store gjennomslag, og det er mildt sagt foruroligende at Arbeiderpartiet går sammen med Fremskrittspartiet og vedtar en lov som har så store konsekvenser for friluftslivet, og som har store konsekvenser for naturen, som trenger ro og stillhet i sårbare perioder.

Det virker også som at Arbeiderpartiet gir Fremskrittspartiet lov til å definere når samiske interesser skal høres og ikke. Fremskrittspartiet var nemlig det eneste partiet på Stortinget som stemte imot den nye paragrafen i forretningsorden, § 27 b, hvor Stortinget forpliktet seg til å gjennomføre konsultasjoner med bl.a. Sametinget når lover som har stor betydning for vårt urfolk, samene, skal behandles. Når det gjøres store endringer i lovforslaget fra regjeringen i behandlingen i Stortinget, må det gjennomføres konsultasjoner med Sametinget. Jeg er spent på å høre hvilke vurderinger Arbeiderpartiet gjorde av den nye paragrafen. Hvilke vurderinger gjorde Arbeiderpartiet av behovet for nye konsultasjoner med Sametinget? Og det holder ikke å si at man konsulterte Sametinget i forbindelse med lovforslaget fra regjeringen, for det er jo gjort store endringer i det lovforslaget, og da skal Sametinget konsulteres på nytt. Så hvilke vurderinger ble gjort?

Jeg stiller meg spørsmål om Arbeiderpartiet i det hele tatt forholdt seg til den nye paragrafen i Stortingets forretningsorden – eller var den glemt? Ble den først oppdaget da opposisjonen stilte spørsmål til statsråden om dette? Var det rett og slett en bevisstløs holdning til konsultasjonsplikten vi har overfor Sametinget, eller lot man seg bare å overbevise av Fremskrittspartiet om at vi ikke trenger å høre på urfolket vårt, samene?

Anne Hagenborg (A) [11:53:51]: Jeg tenker det kan være på sin plass å lese opp Stortingets forretningsorden § 27b.

«Hvis komiteen overveier tilråding til Stortinget om vedtak som vil kunne påvirke samiske interesser direkte, og forslaget ikke har vært gjenstand for konsultasjoner i samsvar med sameloven kapittel 4, kan komiteen:

a. invitere Sametinget eller andre representanter for berørte samiske interesser til dialog, eller

b. gi innstilling om at regjeringen bes gjennomføre nødvendige konsultasjoner og komme tilbake til Stortinget.»

Det er nummer én. Komiteen er ikke forpliktet til å gjøre det, og det er regjeringen som gjennomfører nødvendige konsultasjoner. Det synes jeg det er viktig å ha med seg. Det høres nesten ut som det er forventet at vi skal gjøre det. Vi kan selvfølgelig ha dialog, som det står.

Vi mener i denne saken at samenes rettigheter er bevart i henhold til slik det var i det opprinnelige forslaget, som jeg la fram i innlegget i stad. Det er ikke slik at dette var nytt og overraskende for oss. Da vi fikk brevet fra Sametinget om utsettelse, var det helt naturlig å se på den nye forretningsordenen, så det gjorde vi allerede da. Jeg tror jeg lar det være med det.

Morten Stordalen (FrP) [11:55:48]: Siden det i denne debatten fortsetter å være fokus på prosess, kan jeg si at FrP også er veldig opptatt av prosess, og vi er opptatt av framdrift og handlekraft.

Det er interessant å høre at det var noen forslag som menes å være bedre enn andre, og det er helt riktig – FrPs forslag er ofte gode. Så er det noen grovskisser som ikke er ferdig gjennomarbeidet. Det kan en bl.a. se på noen forslag som ligger her, som ikke blir vedtatt.

Finnmark er et relativt stort fylke, med relativt mye snøscooterløyper og barmarksløyper. Som en faktaopplysning har de ca. 800 km med barmarksløyper, og så ønsker Senterpartiet, Høyre og KrF nå å åpne for kjøring på om lag 58 000 km med traktorveier som er registrert i Norge. Jeg er ikke sikker på at alle synes det er greit. Vi har tillit til at kommunene selv vet best lokalt, og at vi som sitter her i Oslo, ikke skal styre hvor du skal kunne kjøre hen. Det handler om en balansert tilnærming til å få en motorferdsellov som står seg, som er rammet inn på en ordentlig og skikkelig måte.

Det har falt noen i dette huset tungt for brystet at FrP og Arbeiderpartiet har inngått en avtale, kommet til forlik og funnet fram til en fornuftig løsning. Så lenge vi får gjennomslag for vår politikk, er ikke vi så opptatt av hvilket parti det er, for vi står faktisk for politikken vår. I dette tilfellet har Arbeiderpartiet kommet oss godt i møte. Vi er mer opptatt av å få gjennomført det vi står for, enn hvem vi samarbeider med. Det kan godt hende at vi kommer til å gjøre det flere ganger. I saker hvor vi kan finne sammen, gjør vi det. Stortinget har vist at det er Stortinget som bestemmer, og at man kan søke støtte flere steder, dersom man ønsker det.

Til slutt vil jeg gi en særlig stor takk til Snøscooterklubbenes Fellesråd, som var tidlig på banen etter at utvalget kom med sin rapport. Fram mot at regjeringen kom med sitt, har de vært en god sparringspartner som har levert gode innspill – fornuftige, balanserte innspill – som gjør at man ivaretar naturen, men som også sørger for at man faktisk har en liberalisering og større lokalt selvstyre. Vi er fornøyde med at vi endelig kan få inn i loven at bolyst og trivsel er viktig. Det er faktisk viktig i de områdene, for det er en del av veien for å kunne nyte natur, friluft og fiske. Da er scooteren en del av løsningen, ikke problemet.

Vi er fornøyde og håper at flere kan slutte seg til det i voteringen – at vi kan gå sammen og vedta det lovforslaget som ligger nå – og dersom noen har behov for å gjøre større endringer senere, får vi heller komme tilbake til det ved en annen anledning. Nå vedtar vi en lov som vil stå seg relativt godt, og som er betydelig bedre enn det som ligger i dag.

Mani Hussaini (A) [11:59:01]: Jeg tar sterk avstand fra representanten Haltbrekkens utsagn om at det var en bevisstløs holdning til hvorvidt man skal konsultere Sametinget eller ikke. Hvis representanten hadde vært i salen da saksordføreren var oppe og forklarte vår dialog med Sametinget, hadde representanten kanskje valgt å bruke andre ord enn det.

Det er helt riktig, som saksordføreren påpekte, at det ikke er noen konsultasjonsplikt, men vi var med og utgjorde et flertall i 2021 som bidrar til at vi får bedre dialog med Sametinget. Den dialogen har vært til stede, den er til stede. Derfor mener jeg at vi har jobbet aktsomt hele veien. Sammen med FrP så vi gjennom, lov for lov, om det kunne bidra til at vi måtte ha enda mer dialog med Sametinget. Derfor kan jeg med hånden på hjertet si at denne loven her er godt forankret og kan stå seg, og forhåpentligvis får vi flertall for den.

Lars Haltbrekken (SV) [12:00:24]: Jeg skjønner veldig godt at Fremskrittspartiet er fornøyd i dag. De har jo fått fullt gjennomslag for sin liberalisering av motorferdsel i utmark. Det jeg ikke skjønner, er at Arbeiderpartiet er med på det, og at Arbeiderpartiet i tillegg lar Fremskrittspartiet diktere hvordan vi skal forholde oss til vårt urfolk, samene.

Det er riktig at det ikke er en plikt, men i forretningsordenen står det at Stortinget kan invitere Sametinget eller andre representanter for berørte samiske interesser til dialog. Mitt spørsmål er da: Hvilke invitasjoner ble sendt fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet til Sametinget eller andre samiske interesser da de hadde sitt lovforslag klart? Hvilken dialog ble opprettet? Ble det vurdert å be regjeringen om å gjøre konsultasjoner?

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [12:02:12] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av denne saken. Det har vært en ryddig og konstruktiv prosess, som vanlig, med god dialog på tvers av partiene. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og vi har fått innspill på problemstillinger knyttet til lovteknikk, EØS-forpliktelser og praktisk gjennomføring.

Som saksordfører vil jeg også understreke at det har vært bred enighet om hovedretningen; at Norge trenger et tydelig og oppdatert regelverk for bærekraftige brensler, og at vi må legge til rette for å følge opp fornybardirektivet på en god måte.

Så over til Miljøpartiet De Grønnes syn i denne saken. Jeg skal la de andre partiene redegjøre for sitt eget senere. Miljøpartiet De Grønne støtter forslaget til endringer i bærekraftige produkter-loven. Det er viktig at vi får på plass et tydelig hjemmelsgrunnlag for å fastsette krav til bærekraftig utslippsreduksjon for alternative brensler. Det vil gi et mer samlet og presist regelverk og ikke minst gjøre det enklere å sikre at Norge oppfyller sine forpliktelser i EØS-samarbeidet.

Norsk næringsliv må kunne konkurrere på like vilkår som andre bedrifter i Europa, og vi må være en del av det grønne skiftet som allerede er i full gang i EU. Biodrivstoff kan være med på å redusere klimagassutslipp, men biodrivstoff som ikke oppfyller strenge bærekraftskriterier, kan i verste fall føre til økte utslipp, tap av natur og avskoging. Derfor er det helt avgjørende at vi stiller tydelige krav, og at disse kravene gjelder for alt drivstoff som omsettes i Norge.

I dag er det et hull i regelverket. Alt biodrivstoff som omsettes i Norge, er unntatt CO₂-avgiften, også det biodrivstoffet som ikke oppfyller bærekraftskriterier. Det betyr at vi risikerer at ikke-bærekraftig biodrivstoff utkonkurrerer både bærekraftige alternativer og fossilt drivstoff med avgifter. Det er en situasjon som både undergraver klimamålene våre og skaper urettferdig konkurranse. MDG mener derfor at denne lovendringen må følges opp med en klargjøring. Kun biodrivstoff som er sertifisert som bærekraftig, skal være unntatt CO₂-avgift. Det vil være et effektivt virkemiddel for å styrke markedet i riktig retning og sikre at vi faktisk får klimakutt.

Vi trenger et regelverk som virker. Derfor støtter vi forslaget og forventer tydelig oppfølging fra statsråden.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:04:40]: La meg først understreka at denne lovproposisjonen, 67 L for 2025–2026, ikkje handlar om å innføra nye krav i dag. Det me gjer, er å gje eit tydeleg og hensiktsmessig lovgrunnlag for å kunne gjennomføra berekraftskriteria i fornybardirektivet, jf. II, på ein god måte. Etter at Stortinget samtykkjer til å innlemma direktivet i EØS-avtalen, er det nødvendig at me òg sørgjer for at norsk regelverk er rigga for oppfølging. Det er nettopp det dette forslaget handlar om, å ta nødvendige tekniske steg for at gjennomføringa skal vera mogleg. Samtidig er dette meir enn berre teknikk, det handlar også om kvaliteten i regelverket vårt. Berekraftskriteria for alternative brensel har utvikla seg betydeleg over tid og omfattar no langt fleire område enn tidlegare. Då er det naturleg at heimelen blir plassert i ei lov som er betre tilpassa dette føremålet.

Ved å samla heimelen i berekraftige produkt-lova får me eit meir oversiktleg, heilskapleg og brukarvenleg regelverk. Det gjer det enklare for næringslivet å forstå og etterleva krava, og det gjev det meir føreseieleg for aktørane som skal gjennomføra omstillingane i praksis. For Arbeidarpartiet er dette viktig, for me skal kutta utslepp, men me skal òg sørgja for ryddige rammevilkår og god gjennomføring. Klare lovheimlar er ein føresetnad for begge delar.

Eg vil òg understreka at den vidare oppfølginga vil skje gjennom forskrifter som blir sende på offentleg høyring, der aktørar dette vedkjem, får anledning til å bidra. Det sikrar både fagleg kvalitet og openheit i prosessane. Dette er difor eit godt og nødvendig forslag som legg til rette for meir effektiv oppfølging av klimaforpliktingane våre. I forhold til føregåande sak er eg glad for at me har eit breitt politisk fleirtal her.

Angelika Bjørnerud (FrP) [12:07:18]: Regjeringen legger til grunn at proposisjonen kun er en begrenset lovteknisk endring som etablerer en hjemmel for senere forskriftsregulering, men etter vårt syn er det mer enn som så. Forslaget legger i realiteten til rette for at sentrale deler av bærekraftskriteriene i EUs fornybardirektiv kan innføres gjennom forskrift uten at de konkrete bestemmelsene behandles av Stortinget. Fremskrittspartiet mener dette reiser prinsipielle spørsmål knyttet til forholdet mellom lov og forskrift, graden av politisk behandling og handlingsrommet for nasjonale tilpasninger.

En rekke høringsinstanser, bl.a. Norges Skogeierforbund, NORSKOG, Norges Bondelag, Nobio og Norsk Biokullnettverk, har pekt på at det fortsatt er betydelige uavklarte spørsmål knyttet til det underliggende regelverket. Når konsekvensene fortsatt er usikre, framstår det som prematurt å gi regjeringen en så vid forskriftshjemmel. Dette handler ikke bare om teknisk-juridiske spørsmål, det handler om forholdet mellom lov og forskrift, om graden av demokratisk kontroll, og om hvorvidt viktige beslutninger skal behandles av Stortinget eller flyttes til forvaltningen.

Det er særlig problematisk at hjemmelen ikke bare skal benyttes overfor dagens regelverk, men også til framtidige EU-rettsakter, som eventuelt blir innlemmet i EØS-avtalen. Vi risikerer blankofullmakt, hvor nye regler kan gis virkning i norsk rett gjennom forskrift uten ny behandling i denne sal. Dette reduserer forutsigbarheten og svekker den parlamentariske kontrollen.

Det blir enda mer alvorlig når de samme forskriftene kan bli gjenstand for tilsyn, overtredelsesgebyr og sanksjoner. Med andre ord kan framtidige krav få direkte rettsvirkninger for skogeiere, næringsaktører og andre berørte, uten at det konkrete innholdet har vært behandlet av Stortinget.

Fremskrittspartiet mener at så sentrale og materielle bestemmelser bør forankres på lovnivå og bør behandles i Stortinget. Når regelverket kan få betydelige konsekvenser for norsk næringsliv og råderett over norske ressurser, må de politiske avveiningene tas her i Stortinget, ikke delegeres gjennom vide forskriftshjemler. Derfor mener vi at regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et revidert forslag som i større grad ivaretar behovet for demokratisk forankring, parlamentarisk kontroll og nasjonalt handlingsrom. Det er ikke urimelig å kreve at viktige beslutninger behandles av landets lovgivende forsamling. Tvert imot er det selve kjernen i vårt parlamentariske system.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [12:10:23]: Høyre støtter bærekraft i livsløpet til produkter og verdikjeder. Lovendringene som er foreslått, er viktige for å legge til rette for bruk av alternative brensler som en del av EUs fornybardirektiv. Norsk næringsliv må ha like rammevilkår og konkurransebetingelser som europeiske bedrifter. For Høyre, i likhet med flertallet i denne salen, er samarbeidet med EU en sentral del av Norges klimapolitikk for å sikre en mest mulig kostnadseffektiv klimapolitikk som kutter utslipp i Norge, Europa og globalt. For Høyre er det også viktig med klare rammer og forutsigbarhet i klimapolitikken. I likhet med representanten Merkesdal har også jeg gleden av også si at her er det flere som er enige sammen.

Ole Herman Sveian (Sp) [12:11:39]: Senterpartiet mener at denne saken handler om langt mer enn en teknisk lovendring. Det regjeringen legger fram, framstilles som en begrenset forskriftshjemmel, men i praksis åpner det for at viktige deler av EUs bærekraftskriterier for bioenergi kan innføres gjennom forskrift uten ordinær behandling i Stortinget. Det er vi i Senterpartiet kritisk til. For det første er det fortsatt betydelige uavklarte spørsmål knyttet til det underliggende regelverket. Da er det etter vårt syn feil rekkefølge å gi en vid fullmakt og først ta diskusjonen om innholdet i senere. Når konsekvensene for skogbruket, bionæringen og det nasjonale handlingsrommet fortsatt er uklare, bør Stortinget få anledning til å behandle de materielle spørsmålene før slike fullmakter gis.

For det andre er vi bekymret for at hjemmelen ikke bare skal brukes til dagens regelverk, men også til framtidige EU-regler som senere innlemmes i EØS-avtalen. Det innebærer at nye krav kan innføres i norsk rett uten at Stortinget får behandlet innholdet på nytt. Blant annet anbefalte EØS-utvalget at EU-lovgivningen bør gjennomføres i lovs form og ikke som forskrift. Senterpartiet er opptatt av at viktige politiske avveininger skal tas av folkevalgte. I denne saken kan framtidig regelverk få store konsekvenser for norske skogeiere og næringsaktører. En bedre prosess og bredere politisk forankring vil bidra til økt legitimitet, bedre nasjonal tilpasning og mer forutsigbare rammevilkår for skogbaserte verdikjeder. Derfor mener vi at regjeringen heller må komme tilbake til Stortinget med et forslag der de sentrale materielle bestemmelsene forankres på lovnivå og behandles av Stortinget.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:13:31]: Dette er en hjemmelslov og ikke innføring av nye krav. Ingen nye materielle EU-forpliktelser blir vedtatt med dette forslaget. Stortinget beholder den politiske kontrollen. Forslaget er teknisk og praktisk begrunnet.

I fjor samtykket Stortinget til å innlemme fornybardirektiv II i EØS-avtalen. Senere skal regjeringen komme med et forslag til gjennomføring av kriteriene for fornybare brensler i fornybardirektiv II i forskrift, som vil bli sendt på offentlig høring. I dag foreslår regjeringen en regelteknisk tilrettelegging for forskriftsforslaget som kommer senere.

Bærekraftige produkter-loven er en tydeligere og mer presis forskriftshjemmel for bærekraftskriteriene for fornybare brensler enn produktkontrolloven, der kriteriene i dag har hjemmel. Lovforslaget tar hensyn til at bærekraftskriteriene har endret seg siden det først ble innført i norsk rett. Kriteriene ble opprinnelig plassert i produktkontrolloven fordi de bare var knyttet til biodrivstoff i transportsektoren. Siden har kriteriene fått et bredere anvendelsesområde i flere sektorer, og bærekraftige produkter-loven har blitt et mer hensiktsmessig hjemmelsgrunnlag. Forslaget gjør regelverket lettere å forstå og etterleve. Ved å samle hjemmelen i den loven som er mest naturlig for bærekraftskriteriene, blir regelverket mer tilgjengelig og lettere å etterleve for virksomhetene som omfattes.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [12:15:50] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg starte med å takke komiteen for samarbeidet i denne saken.

Behandlingen har vært preget av bred enighet om behovet for et oppdatert og tydelig regelverk. Som saksordfører vil jeg understreke at dette i stor grad er en teknisk, men samtidig viktig lovendring.

Forslaget innebærer å utvide virkeområdet til både forurensningsloven og klimakvoteloven sånn at regelverket bedre kan håndtere nye typer aktiviteter og sikre at Norge oppfyller sine internasjonale forpliktelser. Forslaget innebærer å legge til rette for gjennomføring av EUs klimakvotesystem på nye områder, bl.a. transport av CO₂ for lagring i geologiske formasjoner. Dette er en viktig del av utviklingen av karbonfangst og -lagring, som spiller en viktig rolle i å redusere utslippene våre.

Jeg skal la de andre partiene redegjøre for sitt syn i saken, men Miljøpartiet De Grønne støtter lovforslaget. For oss er det helt grunnleggende at miljøregelverket vårt holder tritt med utviklingen. Nye teknologier og nye typer aktivitet, som marine geoingeniørtiltak, utfordrer eksisterende lovverk. Da må vi sørge for at regelverket er på plass før aktiviteten øker i omfang, ikke etter.

Det er særlig viktig når vi snakker om havområdene. Havet er en av våre viktigste naturressurser og samtidig et sårbart økosystem. Tiltak som griper inn i naturlige prosesser, selv med gode intensjoner, kan ha uforutsigbare og potensielt alvorlige konsekvenser. Derfor trenger vi tydelige rammer og god kontroll. Samtidig er det også viktig at klimakvoteregelverket fungerer effektivt og helhetlig. Når nye aktiviteter, som transport av CO₂, blir en del av klimapolitikken, må det være klart hvordan de reguleres, og denne lovendringen bidrar til nettopp det.

Skal vi lykkes med klimapolitikken, må vi kutte utslipp og ta vare på naturen. Dette lovforslaget er et steg i riktig retning.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:17:46]: Arbeidarpartiet støttar forslaga i Prop. 82 L for 2025–2026, «Endringer i forurensningsloven og klimakvoteloven». Bakgrunnen er enkel, men viktig. Det internasjonale regelverket utviklar seg. Då må også norsk lovgjeving henga med. Me skal oppfylla forpliktingane våre, og me skal gjera det på ein ryddig, tydeleg og føreseieleg måte.

Dette handlar om å utvikla verkeområda til forureiningsloven. Me treng ein klar heimel for å regulera aktivitet som dumping, plassering av materiale og marine geoingeniørtiltak, også utanfor norske territorialfarvatn og økonomiske soner. Interessa for slike tiltak er aukande internasjonalt, og Noreg skal vera ein ansvarleg havnasjon med gode reglar som beskyttar miljøet.

Dette forslaget legg til rette for at me kan følgja opp EUs klimakvoteregelverk når det gjeld transport av CO₂ for lagring. Dette er ein heilt sentral del av karbonfangst og -lagring. Me veit at transport av CO₂ til Noreg vil auka i åra som kjem, og då må regelverket vera på plass. I dag har me ikkje tilstrekkeleg klart juridisk grunnlag, og det rettar me opp i no. For Arbeidarpartiet er det viktig fordi det bidrar til eit meir heilskapleg og framtidsretta regelverk. Det gjer det meir føreseieleg for næringslivet, samtidig som det styrkjer arbeidet med utsleppskutt og ansvarleg miljøforvalting.

Det er også verdt å understreka at dette i hovudsak handlar om å etablera heimlar – ikkje om å innføra nye, konkrete krav her og no, men at eit tydeleg lovgrunnlag for nødvendige tiltak blir gjennomført, noko som før har vore vanskeleg og uoversiktleg.

Dette er god og nødvendig lovgjeving. Det er målretta, og det gjer oss betre rusta til å møta både klimautfordringane våre og dei internasjonale forpliktingane våre.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:20:14]: Kontinuerlig utvikling av internasjonalt regelverk Norge deltar i, krever at vi jevnlig oppdaterer vårt eget lovverk for å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Regjeringen foreslår endringer i forurensningsloven og klimakvoteloven for å få klar lovhjemmel til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser i to miljørelaterte regelverk.

For det første foreslår vi endringer i forurensningsloven for å kunne gjennomføre forpliktelser etter Londonprotokollen og OSPAR, i tråd med havrettskonvensjonen. Endringene gjør at vi kan utvide lovens virkeområde slik at den gjøres gjeldende utenfor norsk territorium og økonomisk sone. Det gjør vi for å ha klar lovhjemmel for å regulere dumping, plassering av materiale og marine geoingeniørtiltak i alle havområder. Marine geoingeniørtiltak kan eksempelvis være forsøk på gjødsling av havet med stoffer som jern, nitrogen og fosfor for å øke produksjonen av plankton, som igjen kan gi økt opptak av CO₂. Det er en økende interesse for marine geoingeniørtiltak globalt, og Norge er et av få land som har ratifisert endringen i Londonprotokollen for å regulere slik virksomhet. Selv om endringen formelt ikke har trådt i kraft, vil ikke Norge handle på en måte som strider imot endringen. For å ha et klart hjemmelsgrunnlag for å behandle søknader om marine geoingeniørtiltak er det behov for raskt å få på plass et tillatelsessystem som dekker havområdene der disse tiltakene kan være aktuelle. Bruk av hjemmelen kan i framtiden også være aktuelt i forbindelse med andre aktiviteter, etter behov.

For det andre foreslår vi lovendringer som følger opp utviklingen i EUs klimakvoteregelverk om transport av klimagasser for permanent lagring i geologiske formasjoner. Transporten er nødvendig i kjeden for CO₂-fangst og -lagring, som omfatter fangst, transport og lagring av CO₂. Vi forventer økt transport av CO₂ til Norge fra utlandet de neste årene. EUs klimakvotesystem stiller krav til hvordan norske myndigheter regulerer denne transporten, inkludert grensekryssende transport. Situasjonen i dag er at det er regler om CO₂-transport i EØS-avtalen som vi ikke har lovhjemmel til å følge opp. Det vil vi gjøre noe med nå.

Endringen i forurensningslovens geografiske virkeområde, som jeg nevnte, bidrar til å gi oss hjemmel for å gi nødvendige tillatelser til grensekryssende CO₂-transport. Av samme grunn foreslår vi endring i klimakvotelovens virkeområde. Vi foreslår også endringer i forurensningsloven som gjør det klart at loven gjelder for CO₂-transport, uavhengig av hvilket transportmiddel som benyttes. Det er ikke helt klart ut fra dagens lovbestemmelser.

Rikard Spets (FrP) [12:23:49] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Senterpartiet om å utrede konsekvensene ved en eventuell stenging av Spranget parkering i Sel kommune.

Jeg ønsker å takke for det gode samarbeidet i komiteen i forbindelse med saken. Komiteen har gjennomført skriftlig høring, og det har kommet inn ett høringssvar.

Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Rødt, MDG og Venstre. Jeg overlater til de forskjellige partiene å redegjøre for sine standpunkter til representantforslaget.

Saken om Spranget parkering handler ikke om å være for eller imot villrein. Vi er alle opptatt av å ta vare på villreinen og naturen i Rondane. Samtidig må gode miljøtiltak bygge på kunnskap, lokale konsekvenser og tillit.

Spranget er en viktig inngangsport til fjellet, til Rondvassbu, til friluftsliv, reiseliv og lokal verdiskaping i Sel. En stenging vil få konsekvenser for næringslivet, for tilgjengeligheten og for folk som bruker fjellet på en ansvarlig måte.

Derfor mener Fremskrittspartiet at det er helt rimelig å kreve en skikkelig konsekvensutredning før man tar en så inngripende beslutning. Vi må vite hva tiltaket faktisk vil bety, hvilke alternativer som finnes, og hvordan eventuelle negative virkninger kan avbøtes. Det er ikke nok å si at prosessen er i gang. Når lokalsamfunnet ber om svar, må vi faktisk gi dem svar.

Vi skal ha respekt for faglige råd, men vi skal også ha respekt for lokalkunnskap, næringsliv og folks rett til å bruke naturen, og sikre fortsatt tilgang til Rondane for flere enn bare topptrente turgåere.

Med dette tar jeg opp forslaget som Fremskrittspartiet er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:26:03]: I denne saken fremmer Senterpartiet og Fremskrittspartiet et forslag om å «sørge for at det ikke tas beslutning om en eventuell stenging av Spranget parkering i Sel kommune før det er utredet hvilke konsekvenser en stenging vil føre til». Den korte tidsrammen for behandlingen forsterker denne utfordringen, og det er derfor nødvendig at den pågående prosessen stilles i bero inntil konsekvensene av tiltaket er tilstrekkelig utredet.

I regjeringens tiltaksplan for villrein i Rondane foreslås det å fjerne parkeringsplassen ved Spranget, en sentral innfallsport til området. Tiltaket fremmes uten fullverdig konsekvensutredning, tilstrekkelig lokal medvirkning eller grundige vurderinger av ringvirkninger for lokalsamfunn, næringsliv og villreinforvaltning i hele denne delen av Rondane. Berørte aktører som Sel kommune og nasjonalparkstyret har etterlyst dette, uten å bli imøtekommet.

Direktoratet har få dager etter at representantforslaget ble fremmet, utsatt stengingen av Spranget og innledet dialog med kommunen om tettstedsutviklingsprosjekt på Mysusæter. Dette er en positiv utvikling i saken.

Senterpartiet vil understreke at det fortsatt er behov for en konsekvensutredning av stenging av Spranget parkering, spesielt av hensyn til næringslivet.

Nå til sakens kjerne: Den pågående verneprosessen omhandler ikke konsekvenser ved en eventuell stenging av parkeringsplassen, men vurderer utelukkende hvilken verneform som best kan benyttes for å begrense motorisert ferdsel på veien inn til Spranget og Rondane. De to alternativene som er sendt på høring, gjelder etablering av et nytt biotopverneområde eller utvidelse av nasjonalparken, faktisk ikke noe annet.

Det er viktig at saken bygger på en korrekt forståelse av hva den pågående prosessen omhandler, slik at det ikke skapes et inntrykk av at spørsmål og konsekvenser knyttet til parkeringsplassens framtid allerede er utredet gjennom verneprosessen. Det er det ikke. Dette er blitt påpekt ved flere anledninger overfor statsråden, gjennom skriftlige spørsmål fra meg og fra Høyre, før representantforslaget ble fremmet.

Det er derfor sterkt beklagelig at statsrådens svarbrev ikke tydeliggjør at høringsprosessen ikke belyser konsekvenser knyttet til stengingen av parkeringsplassen, men kun valg av verneform og regulering av motorisert ferdsel. Dette har ført til at både Høyre og nå også Venstre, ser jeg, mener at konsekvenser og medvirkning er godt ivaretatt gjennom den pågående verneprosessen, hvor to alternative løsninger er utredet. Det blir også sagt at det da er tid til å finne gode løsninger med de berørte parter for 2027 og framover.

Jeg vil bare presisere at det vel nå er tatt en beslutning om hvilken verneform man skal bruke, og i den beslutningen er det ingenting som er utredet når det gjelder tiltak og hva dette har av konsekvenser i framtiden.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:29:24]: Norge har et viktig internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen. Utviklingen for villreinen i Norge er dårlig, og villreinen i Rondane har store utfordringer med at leveområdet er fragmentert og splittet opp av fysiske inngrep og menneskelige forstyrrelser. Dette gjør at reinen ikke lenger beveger seg forbi og tar i bruk beitearealer som tidligere. Resultatet av dette er at vi i dag har nesten helt atskilte villreinbestander i Rondane.

Spranget er den mest brukte innfallsporten i Rondane, og et av de første stedene hvor det ble registrert direkte negative konsekvenser for villrein på grunn av ferdsel. Konsekvensene av opphør av villreintrekket er store, og det er en viktig grunn til at Rondane villreinområde er klassifisert til å ha dårlig tilstand.

Stenging av Spranget parkering er et viktig tiltak for å bedre forholdene for villreinen i Rondane. Tiltaket er prioritert i tiltaksplanen for Rondane villreinområde. Det bygger på grundige faglige vurderinger, omfattende innspillprosesser med høring, dialog- og folkemøter og aksept hos Statskog som grunneier. Det er allerede mulig å parkere på Mysusæter, og videre stedsutvikling her skal inngå som en viktig del av en helhetlig plan for området. Med finansiering fra Miljødirektoratet skal Sel kommune få en egen prosjektleder for stedsutviklingen.

I mai leverte Miljødirektoratet anbefaling til Klima- og miljødepartementet om endring av verneform og vernebestemmelser ved Spranget. Anbefalingen bygger på tilråding fra statsforvalteren, som også har gjennomført høring, dialogmøter, folkemøte og utredning av to alternativer for endringer i vernebestemmelser og verneform. Det er gjennomført en grundig prosess etter reglene i naturmangfoldloven, som sørger for at alle får anledning til å komme med sine innspill og til å bringe klarhet i interessekonflikter. Verneprosessen oppfyller utredningsinstruksen, og vi har et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag der konsekvenser dokumenteres og blir vurdert grundig.

Det er altså ikke slik at fravær av utredningskrav etter forskrift om konsekvensutredninger ikke innebærer at konsekvensene belyses. Jeg vil også nevne at forskriftsendringen og oppstart av sanering er flyttet til høsten, av hensyn til lokale interesser.

Jeg mener dermed klart at vi gjennom tiltaksplanarbeidet, og nå verneprosessen etter naturmangfoldloven, på en god måte har ivaretatt hensynet til medvirkning og fått belyst ulike konsekvenser. Jeg anbefaler derfor ikke at mindretallets representantforslag vedtas.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [12:39:05] (ordfører for saken): Dette har vært et viktig representantforslag fra MDG, og komiteen har jobbet godt med representantforslaget. Jeg antar at de forskjellige partiene vil komme med sine bemerkninger i saken. Vi har gjennom både forslaget og diskusjoner fått god innføring i hva dette egentlig dreier seg om. Da vil jeg gå over til Høyres innlegg i saken, og eventuelt komme tilbake.

For Høyre er det veldig viktig å gi anerkjennelse til MDG for å ha løftet oslofjordsaken i dette representantforslaget. Vi deler fullt ut forslagsstillernes bekymring for situasjonen og utviklingen i Oslofjorden. Siden regjeringen Solberg la fram Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv i 2021, har Oslofjordens økologiske tilstand dessverre forverret seg. Tiltaksplanen har vært et svært viktig grunnlag for arbeidet med Oslofjorden, ikke minst har den bidratt til forståelse om fjordens mange utfordringer samt lokal og nasjonal oppmerksomhet.

Det er satt i gang en rekke tiltak fra mange aktører for å bedre fjordens tilstand – kommuner, fylkeskommuner, stat, næringsliv, akademia, private og ideelle aktører har i flere år jobbet for å bekjempe skadelige påvirkninger og sette i verk forbedrende tiltak. Det er imponerende hvor mange som har engasjert seg, og hvor mye innsats som legges ned.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter intensjonen i forslaget om at det trengs forsterket innsats for å redde fjorden, men vi mener det ikke er en ny lov som er løsningen. Derimot er det mange aktører som etterspør en sterkere sektorovergripende koordinering, som kan utløse mer samhandling og ytterligere handlekraft.

Regjeringen har varslet en ny oslofjordplan i løpet av 2026. Jeg gleder meg til å høre statsråden fortelle om når den kommer, og håper ikke jeg har gått glipp av noe så langt. Den nye oslofjordplanen bør vise at staten tar en forpliktende rolle for et større koordinerende ansvar, slik at andre offentlige aktører, akademia, næringsliv, private og ideelle aktører sammen får til å organisere arbeidet på en mest mulig kraftfull måte.

Høyre er meget fornøyd med at en samlet komité sluttet opp om Høyres forslag, som var tilsvarende Venstres, om at det i den kommende reviderte oslofjordplanen bør opprettes et oslofjordprosjekt for å styrke koordinering blant alle aktører i arbeidet – med det formål å gjenopprette en god økologisk tilstand i Oslofjorden. Et godt prosjekt med god koordinering som dokumenterer metodebruk og resultater, vil dessuten være svært nyttig også for andre områder som sliter med dårlig fjordhelse.

Ole Herman Sveian (Sp) [12:42:29]: Oslofjorden er viktig for alle, men spesielt for menneskene som bor rundt den. Det er en arena for friluftsliv, fiske, båtaktivitet, rekreasjon og næringsvirksomhet og har stor betydning for livskvaliteten til mange hundretusen mennesker. Derfor er det også alvorlig at tilstanden i Oslofjorden er så dårlig som den er i dag.

Senterpartiet mener det er bred enighet om målet, vi må gjenopprette en god økologisk tilstand i Oslofjorden. For oss er ikke svaret mer vern gjennom en særlov gjort for vernets skyld, erfaringen vår er at naturen ofte tas best vare på gjennom aktiv og bærekraftig bruk, lokalt engasjement og god forvaltning. Skal vi få Oslofjorden på rett kurs, må vi forstå årsakene til problemene og sette inn tiltak der det faktisk har effekt.

Tilstanden i fjorden skyldes sammensatte belastninger over lang tid. Derfor er det avgjørende at vi har et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag om tilførsel fra avløp, fra industri, fra landbruket og fra andre kilder, og at vi evaluerer effekten av tiltakene som allerede er satt i verk.

Samtidig er det mange aktører som påvirker utviklingen i Oslofjorden – kommuner, fylkeskommuner, statlige etater, næringsaktører, grunneiere, frivillige organisasjoner og forskningsmiljøer har alle viktige roller. Skal vi lykkes, må instansene trekke i samme retning. Derfor er Senterpartiet glad for at en samlet komité står bak forslaget om å be regjeringen vurdere et prosjekt som kan styrke koordineringen mellom aktørene i arbeidet med å gjenopprette god økologisk tilstand i Oslofjorden. Bedre samordning kan bidra til at tiltak gjennomføres raskere, mer målrettet og med større effekt.

Vi mener også det er viktig at erfaringene dokumenteres godt, slik at kunnskapen kan komme andre fjorder til gode. Mange fjorder langs kysten står overfor lignende utfordringer, og det er viktig at vi lærer av det som virker. Senterpartiet vil ta vare på Oslofjorden, og det skal skje gjennom kunnskapsbaserte tiltak, reduserte utslipp, aktivt bærekraftig bruk og god forvaltning.

Sofie Marhaug (R) [12:44:56]: Oslofjorden er i en økologisk krise. Rødt er med på tre forslag sammen med forslagsstillerne i denne saken, og vi vil takke Miljøpartiet De Grønne for å fremme og sette Oslofjordens tilstand på dagsordenen. Vi er også med på tilrådingen, som handler om å få et prosjekt for å koordinere innsatsen for å ta vare på Oslofjorden enda bedre.

Som vestlending vil jeg likevel si at Oslofjorden ikke er en fjord i streng geologisk forstand. Den er ikke dannet ved at en isbre har formet og fordypet en tidligere dal. Det betyr ikke at Oslofjorden ikke er veldig verdifull, og at vi ikke er nødt til å gjøre noe med den økologiske katastrofen som vi står overfor.

I enigheten om revidert budsjett, som kom i går, er det 100 mill. kr mer til Oslofjorden. Det er ganske mye i et revidert budsjett, men det er klart at det trengs veldig mye mer. Den potten er fordelt på forskjellige tiltak, bl.a. tiltak mot nitrogenforurensning. Vi vet at det er en enorm belastning for kommunene, som ikke har spesielt god økonomi, og som kan ende opp med å ta mye av regningen. Noe av potten handler om naturrestaurering. Noe er penger til fiskere som trenger kompensasjon fordi de har mistet sine fiskeområder.

Det er bra å vedta i denne salen, det skal vi gjøre, men vi må også følge opp med penger. Det koster penger å redde livet i Oslofjorden.

Jeg har likevel et lite hjertesukk. Det skjer samtidig ting som forverrer tilstanden i Oslofjorden. Det å bygge en sprengstoffabrikk i Hurummarka, som skal slippe ut utslipp i Oslofjorden, er en betydelig forverring. Det er veldig trist at vi på den ene siden driver med brannslukking, restaurering og tiltak og på den andre siden åpner for enda større utslipp.

Når det er sagt, er jeg likevel veldig glad for at Rødt er sammen med de røde og grønne partiene både i statsbudsjettet og i revidert budsjett om å øke pengene til Oslofjorden. Jeg er også glad for at det er på denne siden det er politisk vilje og handlekraft når det gjelder å gjøre noe med det, for vi har en stor jobb foran oss. Dette er bare starten. Oslofjorden er et folkekjært og viktig natur- og friluftsområde for veldig mange. Da må vi på den ene siden reparere, og på den andre siden håper jeg at vi får en større debatt om tiltak som forverrer Oslofjordens tilstand, og hvordan vi kan stoppe de til tiltakene.

Jeg tar opp forslagene Rødt er med på.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [12:48:11]: Takk til Sofie Marhaug for presisering. Oslofjorden er i en alvorlig krisetilstand, og det er god grunn til at regjeringen har innført nullfiskeområder, altså områder der fiske er forbudt, og at disse dekker store deler av fjorden. Til tross for at sånne virkemidler berører mange folk, er det stor oppslutning i befolkningen om at vi må redde Oslofjorden, som er veldig viktig for veldig mange. Til og med statsministeren har trukket fram Oslofjorden som en av de viktigste sakene for han personlig.

Oslofjorden sliter, og det er det veldig mange forskjellige grunner til. Tilførsel av nitrogen og forurensning fra kloakk og avløpsvann, industri og landbruk gir dårlig vannkvalitet. Nedbygging av strandsonen er et direkte problem for enkelte arter og for friluftslivet. Det er noe som også gjør naturen mindre robust. Også overfiske, både i fjorden og i nærliggende områder, er et problem. Enkeltsaker som allerede har blitt nevnt, som bygging av ny sprengstoffabrikk på Hurum, vil forsterke problemet med utslipp av nitrogen enda mer. Videre er det et problem med og et enormt behov for å restaurere mer natur som er helt eller delvis ødelagt, noe som er viktig for at Oslofjorden kan bli frisk igjen.

Utfordringene skyldes veldig mange årsaker spredt over et stort geografisk område. Utslipp som skjer så langt unna som på Røros i Trøndelag havner plutselig i Oslofjorden. Inngrep som gjøres langs bekker og elver mange mil unna, kan bidra til såkalt overgjødsling. Utfordringene og løsningene ligger i mange sektorer, og det er etater og myndigheter på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå som må ta ansvar. Det hele er sammensatt, og – skal jeg være ærlig – ganske uoversiktlig.

Innsatsen for Oslofjorden er derfor helt nødvendig at økes betydelig. Det er derfor gledelig at de rød-grønne partiene har blitt enige om å bruke 100 mill. kr mer i revidert nasjonalbudsjett på tiltak som vil hjelpe Oslofjorden. Det har vært en viktig prioritet for oss lenge, og det er det god grunn til.

Men alt løses ikke med penger alene. Vi trenger sterkere lover og regler, og vi må oppnå godt samarbeid på tvers av de geografiske områdene, sektorene og myndighetene. Vi må også få med oss folk som allerede er veldig engasjert i denne saken, i dugnaden.

MDG mener at en egen lov om Oslofjorden vil gjøre det lettere å få til en sterkere innsats for å redde fjorden. I hovedstadsregionen har vi gode erfaringer med den såkalte markaloven. Den gjelder for 17 kommuner, og har strengere regler for beskyttelse av skogsområdene der enn hva som gjelder andre steder. MDG mener at det kan fungere som en modell for en egen lov om Oslofjorden.

Utover å få på plass en egen lov om Oslofjorden vil MDG også å få på plass flere nye verneområder i Oslofjorden og vurdere utvidelse av de to nasjonalparkene vi allerede har, nemlig Færder og Ytre Hvaler. Verneområdene er viktig for å beskytte de mest sårbare og verdifulle områdene våre. Det ligger ikke an til flertall for en egen lov om Oslofjorden, men det er bra at komiteen innstiller på at det bør opprettes et prosjekt for å styrke koordinering blant alle aktører i arbeidet, med formål om å gjenopprette en god økologisk tilstand i Oslofjorden. Det er i hvert fall et skritt i riktig retning.

Grunde Almeland (V) [12:51:36]: Jeg vil som flere andre også starte med å takke MDG både for å sette Oslofjorden på agendaen i Stortinget og for å komme med veldig gode forslag til hvordan man kan gjøre mer for å ivareta fjorden vår og restaurere den.

Som en vestlending som er oppvokst ved Hardangerfjorden, men som i dag bor i Oslo, kan jeg si det som så til Rødts representant: Når det ser ut som en fjord, når det oppfører seg som en fjord, og vi kaller det en fjord, kan det godt få lov til å være en fjord i våre øyne.

Til saken: For oss som bor i Oslo i dag, tror jeg fortellingen om hvordan fjorden vår en gang var, dessverre er noe man må lukke øynene og bare forestille seg. Den levende fjorden er ikke lenger en realitet. Selv dykker jeg en del, og det å dykke i Oslofjorden er ikke akkurat særlig spennende, for livet under vann er langt ifra hva det burde være. Situasjonen er kritisk. Det kan man se med egne øyne hvis man dykker, og det bekreftes av bl.a. Miljødirektoratet, som er tydelig på hvor dårlig den økologiske tilstanden i fjorden vår faktisk er.

Det positive er at det er mulig å gjøre noe med dette. Det som også er positivt, er at det egentlig er et ganske bredt flertall både i befolkningen og politisk for å gjøre noe. Problemet er at mye av det vi har gjort til nå, på langt nær har vært nok. Selv om vi har hatt mange gode intensjoner og flere gode planer, har det likevel skortet på gjennomføring og konkrete tiltak, i hvert fall i et sånt monn at det har brakt oss i riktig retning.

Den negative utviklingen for fjorden fortsetter dessverre. Derfor trengs det nå et taktskifte. Jeg ser fram til den planen som regjeringen skal legge fram, og har store forventninger til hva den vil inneholde.

Jeg er også glad for at vi som komité klarer å bli enige om noe som har blitt identifisert som en stor utfordring for mange der ute, nemlig at de ulike aktørene som har interesser, ikke har vært godt nok koordinert, og at det ikke har vært godt nok samarbeid. Derfor er det bra at komiteen går sammen om å gi et konkret oppdrag til statsråden om dette, og jeg ser fram til hvordan statsråden følger opp det enstemmige vedtaket det ser ut til å bli.

Så en kort kommentar til noen av vedtakene som ikke får flertall. Det ble kommentert at man fremmer forslag om en lov bare fordi man ønsker en lov. Poenget med en sånn samlet lov er å gjøre det lettere for ulike aktører å forholde seg dette. Vi har gode erfaringer med nettopp det fra markaloven, og det gjør også det arbeidet man skal gjøre i fellesskap, bedre og lettere å gjennomføre.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:54:51]: Regjeringen prioriterer høyt arbeidet med å bedre Oslofjordens tilstand. For å forsterke og supplere arbeidet under vannforskriften ble det i 2021 utarbeidet en egen Oslofjordplan. Regjeringen har aktivt fulgt opp planen med en rekke tiltak, rettet særlig mot viktige påvirkninger som jordbruk, avløp og fiskeri. Vi ser at planen har virket.

Samtidig skal vi anerkjenne at vi er langt ifra i mål. Det vil ta tid å nå god tilstand, og innsatsen må forsterkes. Regjeringen vil derfor i løpet av 2026 lansere en ny Oslofjordplan. Jeg mener en egen oslofjordlov ikke er veien å gå. Jeg er redd vi gjennom å lage en ny lov bruker mye tid på lovarbeid – tid som burde vært brukt på å redde Oslofjorden. Dagens ordning, med en egen Oslofjordplan som koordinerer og samordner innsatsen, i kombinasjon med stadig strengere statlige rammer, er godt egnet for at fjorden skal oppnå god tilstand.

Forslagsstillerne nevner selv at det viktigste er nye og effektive nasjonale verktøy for å redde fjorden, og at det kan løses på ulike måter, bl.a. ved å forsterke dagens lover og regler. I forslaget nevnes markaloven som modell. Oslofjorden er utsatt for langt flere og mer sammensatte påvirkningsfaktorer enn de markaloven regulerer. Markaloven er derfor lite egnet som mal for å ivareta Oslofjorden. Vi har allerede lover som gjør det mulig med tilpassede og strengere regler for påvirkningene på Oslofjorden. Jeg kan forsikre om at regjeringen i arbeidet med en ny Oslofjordplan vurderer nye kraftfulle tiltak, herunder strengere regler for påvirkningene på fjorden.

Når det gjelder forslaget om verneområder, jobber regjeringen med å gjennomføre marin verneplan fra 2004. I tillegg er det satt i gang arbeid med å identifisere nye kandidatområder for vern. Jeg vil vurdere nye områder, inkludert nye og utvidelse av eksisterende verneområder i Oslofjorden, som en del av dette arbeidet.

Engasjementet for å ta vare på Oslofjorden er stort, og det er jeg veldig glad for. Det betyr også at forståelsen for selv inngripende tiltak, er stor der ute. Vi skal bruke de virkemidlene som kreves for å klare å snu tilstanden. Det er ikke noe som er gjort over natten, det tar tid, men vi begynner nå virkelig å se avkastningen av tiltakene som er satt i verk på avløp, landbruk og innen fiskeri, hvor vi har tatt store steg i riktig retning. Det er gledelig å se at naturrestaureringen også begynner å virkelig få virkning.

Vi må fortsette å forsterke innsatsen og ta til oss utfordringene knyttet til f.eks. koordinering, som vi absolutt opplever som et konstruktivt og godt innspill, sånn at vi bygger videre på den brede enigheten for å redde Oslofjorden.

Une Bastholm (MDG) [13:10:41]: Først vil jeg takke energi- og miljøkomiteen for god behandling av Miljøpartiet De Grønnes representantforslag – i en travel tid, kan man legge til. Jeg er ikke i tvil om at det er et sterkt engasjement på tvers av partier for Oslofjorden. Det jeg derimot er i tvil om, er om det får høy nok prioritet de neste ti årene nå til at vi faktisk får fjorden i en radikalt mye bedre tilstand som gjør at vi fortsatt kan ha f.eks. yrkesfiskere som kan leve av fjorden, og ikke minst på nytt få generasjoner som kan vokse opp med å fiske krabbe fra brygga eller dra ut på båten med bestefar – slik veldig mange som lever rundt Oslofjorden, har vokst opp med.

Oslofjorden er jeg veldig opptatt av å minne om at er et skrekkeksempel på noe som kan skje i mange andre fjorder rundt omkring i landet hvis vi ikke forstår at fjordene våre trenger en helhetlig forvaltning. Jeg mener at Oslofjorden også er et eksempel på at vi ikke har en helhetlig nok forvaltning av fjordene våre i dag. I Norge har vi vært bortskjemt med flotte fjorder, spennende fosser, elver og bekker og vakre innsjøer, men vi har ikke tatt nok på alvor hvordan man beskytter vannmiljøet. Fjorden kommer i tillegg under press fra klimaendringer – det gjelder Oslofjorden, men det gjelder ikke minst også andre fjorder rundt kysten vår – og derfor tror jeg at vi bør gjøre alt vi kan for å lære av Oslofjorden som eksempel og prøve å unngå at det skjer med andre fjorder.

En av grunnene til at Miljøpartiet De Grønne foreslår en egen lov for Oslofjorden, er at vi ser at helheten fort forsvinner hvis man har en forvaltning av fjorden som om den var frisk, og det er det vi har i dag. Derfor kommer også myndighetene veldig sent på banen med nye virkemidler. Vi ser fram til en ny tiltaksplan for fjorden nå, men med all respekt: Det er egentlig ikke nye planer folk der ute ber om, de ber om krafttak sånn at vi får reddet fjorden mens vi kan.

Den positive nyheten når det handler om marine miljøer, er at det faktisk er mulig å restaurere deme helt tilbake, men det vil fortere kunne reetablere seg hvis vi ikke nå ødelegger så hardt at det blir umulig. En måte vi så å si kan gå over den terskelen på, er rett og slett at vi ikke klarer å redde arter som er spesifikke for Oslofjorden.

Vi er veldig glade for at vi nå fikk 100 mill. kr til Oslofjorden i revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke minst en kjempegod nyhet for ideelle organisasjoner og yrkesfiskere, som får litt mer til kompensasjon, men også kanskje får en ny sjanse på naturrestaureringsmidlene. Jeg håper også at det til sammen vil vise hvor sterkt engasjementet for fjorden vår er der ute.

Hans Edvard Askjer (KrF) [13:14:06]: Et utvalg i Kristelig Folkeparti har over tid arbeidet grundig med hva som faktisk skal til for å redde Oslofjorden. Det er ikke mangel på kunnskap som er problemet. Vi vet hva som skjer: forurensning, avrenning fra landbruk og avløp, nedbygging av natur, overfiske og et økosystem som er under et voldsomt press. Fisken forsvinner, naturen svekkes, og klokken – den tikker.

Derfor vil jeg starte med å si: Vi setter pris på initiativet bak dette Dokument 8-forslaget. Det bidrar til å holde trykket oppe. Samtidig mener vi at svaret ikke er enda en ny lov. Vi trenger ikke flere papirer i skuffen – vi trenger mer kraft i gjennomføringen. Det som trengs nå, er samordning og handlekraft. Staten, kommunene og sektormyndighetene må jobbe i samme retning – raskere og mer forpliktende enn i dag.

Vi må også tørre å være tydelige: Oslofjorden trenger sterkere beskyttelse. Kristelig Folkeparti mener det er helt nødvendig med flere verneområder, og vi er positive til å utvide eksisterende nasjonalparker der det er faglig grunnlag for det. Naturen må få pusterom. Uten det vil vi ikke klare å restaurere livet i fjorden.

Samtidig kan vi ikke lukke øynene for de enorme investeringene som nå ligger på kommunenes bord. Kommuner med avrenning til Oslofjorden står overfor milliardkrav til oppgradering av avløp og rensing. Dette er nødvendig, men det er også en belastning som kan knekke kommuneøkonomien.

Derfor mener vi at staten må ta et større ansvar. Det er ikke rimelig at regningen i hovedsak skyves over på de kommunene som tilfeldigvis ligger ved fjorden. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar – ikke et lokalt problem.

Dette handler ikke om et enten-eller. Vi må både styrke vernet, gjennomføre tiltak og sikre finansiering. Derfor mener Kristelig Folkeparti at vi må få på plass større øremerkede midler til restaureringstiltak i Oslofjorden, slik at nødvendige grep faktisk blir gjennomført.

Vi vet hva som må gjøres. Nå er spørsmålet om vi har vilje til å gjøre det – i tide. Kristelig Folkeparti er klare.

Rikard Spets (FrP) [13:17:44] (ordfører for saken): Vi skal nå behandle et representantforslag fra Senterpartiet om en stortingsbehandling av sentrale vilkår for klimapolitikken i skog- og arealbrukssektoren.

Jeg ønsker å takke komiteen for det gode samarbeidet i forbindelse med saken. Det har vært gjennomført skriftlig høring, der det har kommet inn to høringssvar.

Komiteens tilrådning fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Rødt, MDG og Venstre. Jeg overlater til de forskjellige partiene å redegjøre for sine standpunkter til representantforslaget.

Norge har forpliktet seg til betydelige utslippskutt under Parisavtalen. Det er omfattende forpliktelser, som vil ha konsekvenser for norsk næringsliv, forbrukere, kommuner, arealbruk, skogbruk og lokalsamfunn over hele landet. Derfor er det også helt avgjørende at Stortinget vet hvilke forutsetninger som ligger til grunn når sånne mål skal vedtas.

I denne saken handler det ikke om hvorvidt skog- og arealbrukssektoren er viktig. Det er den. Spørsmålet er: Hvordan skal addisjonelle utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren beregnes? Det er ikke et lite, teknisk spørsmål. Valg av beregningsmetode vil avgjøre hvilke tiltak som teller, hvordan effekter måles, hvilke referansebaner som skal legges til grunn, og hvilke insentiver som skapes. Det vil ha betydning for hvilke tiltak som prioriteres, og det vil ha betydning for kostnadene for samfunnet, for skogbruket, for arealforvaltningen og for andre viktige samfunnsmål.

Regjeringen varslet tidligere at Stortinget skulle få behandle beregningsmetoden sammen med lovproposisjonen om klimamålet for 2035. Det skjedde ikke. Prop. 129 L for 2024–2025 ble lagt fram uten at metoden var avklart. Stortinget behandlet dermed klimamålet uten å kjenne sentrale forutsetninger.

Når statsråden i sitt svarbrev viser til at Stortinget allerede har behandlet klimamålet uten å etterspørre denne avklaringen, mener vi det blir å snu saken på hodet. Det var regjeringen som varslet at metoden skulle komme. Det var regjeringen som ikke la den fram, og det er regjeringen som fortsatt ikke har ferdigstilt arbeidet. Manglende helhetlig behandling den gangen kan ikke brukes som et argument for at Stortinget heller ikke skal få behandle saken nå.

Parisavtalen gir Norge et handlingsrom. Hvordan det handlingsrommet skal brukes, er et politisk spørsmål, og når valget av metode kan få store konsekvenser for politikk, økonomi og samfunnsutvikling, bør det også behandles politisk. Parisavtalen er en dynamisk avtale. Landenes bidrag skal fornyes over tid, og den metoden Norge nå legger til grunn, kan sette presedens også for kommende forpliktelser.

Det dette forslaget ber om, er at Stortinget får muligheten til å behandle spørsmålet før Norge binder seg til en metode med store og langsiktige konsekvenser. Det burde være en selvfølge.

Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Linda Monsen Merkesdal (A) [13:20:42]: La meg starta med å gratulera representanten Sjursæther med 20-årsdagen i dag. Det er veldig triveleg at representanten vil vera saman med oss og feira 20-årsdagen med gode debattar i denne salen.

Så: Arbeidarpartiet støttar ikkje forslaget om å be regjeringa leggja fram ei eiga sak om val av berekningsmetode for addisjonelle utslepp og opptak frå skog- og arealbrukssektoren no.

La meg vera tydeleg: Skogen spelar ei viktig rolle i norsk klimapolitikk. Opptaket i skog er stort, og det skal me ta med oss. Samtidig må ikkje det bli ei erstatning for nødvendige utsleppskutt i andre sektorar. Klimamåla våre skal stå for seg, og dei skal vera truverdige. Difor har Stortinget allereie lagt til grunn at det berre er addisjonelle opptak og utslepp som skal telja med i måla mot 2030 og 2035. Det er viktige prinsipp.

Når det gjeld sjølve berekningsmetoden, er vurderinga frå Arbeidarpartiet at dette først og fremst er eit fagleg og teknisk spørsmål som må utviklast i tråd med regelverket under Parisavtalen. Handlingsrommet vårt er ikkje uavgrensa, det blir stilt krav til openheit, samanliknbarheit og etterprøvbarheit i korleis land rapporterer utslepp og opptak.

Me er einig i at det er viktig å få avklart metoden. Det arbeidet er allereie i gang, og Støre-regjeringa er tydeleg på at dette skal vera på plass så raskt som mogleg. Men Arbeidarpartiet meiner at det ikkje er nødvendig med ei eiga stortingsmelding om dette akkurat no.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [13:22:51]: Høyre deler forslagsstillernes syn om at skog- og arealbrukssektoren spiller en viktig rolle i klimapolitikken. Det bør snarest mulig avklares hva slags tiltak som vil gi uttelling, som addisjonelle opptak i skog. Skog og andre økosystemer er viktige karbonlagre og en del av klimaløsningen.

Norge har forpliktet seg til betydelige utslipp under Parisavtalen, hvor addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren skal inngå.

Høyre har tidligere fremmet et forslag om utslipp fra skog- og arealbruk som fikk flertall. Det lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen raskt avklare hva slags tiltak som vil gi uttelling som addisjonelle opptak i skog, samordnet med eventuelle karbonkreditter fra skog, og lage en handlingsplan og mål for økt karbonlagring i skog frem mot 2100.»

Høyre mener at regjeringen bør følge opp dette vedtaket raskest mulig, og vi ser fram til at dette arbeidet materialiserer seg også for Stortinget.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:24:23]: Forslaget vi behandler i dag, er i bunn og grunn et spørsmål om Stortingets rolle i norsk klimapolitikk. Norge har vedtatt ambisiøse klimamål under Parisavtalen. Samtidig er det fortsatt ikke avklart hvordan addisjonelle opptak og utslipp for skog- og arealbrukssektoren skal beregnes. Likevel er klimamålet for 2035 vedtatt av Stortinget og meldt inn internasjonalt.

Det er etter Senterpartiets syn problematisk. Valg av beregningsmetode er ikke en teknisk detalj. Det handler om hvilke tiltak som skal telle, hvilke effekter som skal måles, hvilke referanseverdier som skal legges til grunn, og hvilke insentiver som skapes ved framtidig arealbruk og næringsutvikling. Det er et spørsmål med betydelige politiske, økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser. Forslaget vi behandler i dag, tar ikke stilling til hvilken metode som skal velges. Det ber kun om at Stortinget får saken til behandling før regjeringen binder Norge til et bestemt valg.

Skogbruksnæringen er en langsiktig næring der man må se 25, 50, 75 år fram i tid for å få resultater. Stortinget burde ha fått konkretisert hvilken betydning de ulike metodene ville ha for skogbruket i et sånt perspektiv. Valgene som gjøres nå, kan dessuten få betydning langt utover 2030 og 2035. Parisavtalen er dynamisk. Nye klimamål skal meldes inn hvert femte år, og metodene vi etablerer i dag, kan legge føringer for norsk klimapolitikk i flere tiår framover.

Regjeringen har selv tidligere varslet at beregningsmetoden skulle behandles av Stortinget. Det skjedde ikke, fordi arbeidet ikke var ferdigstilt. Da kan ikke manglende behandling brukes som argument mot at Stortinget skal få saken nå. Tvert imot – nettopp fordi dette er en omfattende sak med krevende avveininger mellom klima, skogbruk, arealforvaltning og verdiskaping, er det viktig at den behandles åpent og grundig av landets øverste folkevalgte organ.

Derfor mener Senterpartiet at regjeringen bør legge fram en egen sak for Stortinget om valg av beregningsmetode for addisjonelle utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren.

Jeg anbefaler selvfølgelig Stortinget å støtte forslaget som Senterpartiet er med på.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:27:05]: Skog- og arealbrukssektoren spiller en viktig rolle i klimapolitikken. Norsk skog står for et betydelig opptak av klimagasser hvert år, tilsvarende ca. en tredjedel av norske utslipp. Samtidig må ikke skogens opptak bli en hvilepute som står i veien for nødvendige utslippskutt i andre sektorer. Derfor er jeg glad for at Stortinget tidligere har vedtatt klimamål for 2030 og 2035 som kun regner med addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren.

Jeg deler forslagsstillernes vurdering av at det er viktig å avklare den konkrete metoden for å beregne addisjonelle utslipp og opptak raskt. Det jobber vi med. Vi ønsker å få på plass en metode som gir insentiver til positive tiltak, uten at effekten drukner i de store naturlige variasjonene i skogens opptak, som vi ikke har kontroll over.

Samtidig må vi ta inn over oss at det politiske handlingsrommet her er begrenset av systemet i Parisavtalen. Det er over tid kommet mange krav til klarhet og transparens for lands klimamål og rapporteringen på disse. Videre kan vi ikke velge å regne inn effekt av klimatiltak i skog framover i tid for mål som kun går til 2030 og 2035. Det må vi forholde oss til, uansett hvordan vi ønsker å definere addisjonelle opptak og utslipp.

Forslagsstillerne peker på viktigheten av insentiver for hvilke tiltak som bør prioriteres, og behovet for et langsiktig perspektiv for klimatiltak i skog. Det er et syn jeg helhjertet deler. Derimot er jeg tvilende til at vi kan oppnå dette gjennom en teknisk beregningsmåte under Parisavtalen. Jeg vil her trekke fram at regjeringen har flere andre pågående prosesser, f.eks. utredning av et langsiktig klimamål for skog og mål for reduserte utslipp fra irreversible arealbruksendringer. I dette arbeidet vil vi ha større grad av frihet til å innrette politikken slik vi ønsker, for å ta hensyn til de unike trekkene i skog- og arealbrukssektoren i Norge og også skape riktige insentiver.

Yngve Sætre (H) [13:29:29]: Skog har enorm betydning for Norges klimaavtrykk og det grønne skiftet. Om lag en tredjedel av Norges klimautslipp fanges opp og lagres i skogene våre. I mitt hjemfylke, Innlandet, fanger skogen det dobbelte av utslippene. I tillegg til at de fanger karbon, brukes produkter fra skogen til erstatning for stål, betong og olje. På den måten reduseres også indirekte store mengder klimautslipp.

Vi kan øke klimabidraget ved å drive et aktivt skogbruk, dvs. å hogge mer, foredle ressursene slik at de erstatter fossile produkter, og sørge for at ny, frisk og bærekraftig skog vokser raskt opp. Et aktivt skogbruk gir også best verdiskaping. I skogbruket er klima og verdiskaping to sider av samme sak. Tiltakene for å øke CO₂-opptaket i skog må forsterkes og utvikles. Vi kan plante skog på nye arealer, plante tettere, drive bedre ungskogpleie og gjødsle skogen. Alt dette vil gi mer skog i vekst – og på sikt mer verdiskaping.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi bør få en avklaring med tanke på hvilke klimatiltak i skog som skal gi uttelling i klimaregnskapet, men Stortinget har allerede bedt regjeringen om en slik avklaring. Stortinget har også bedt regjeringen om å lage en plan for økt karbonlagring i skog. Derfor bør det være unødvendig med en egen sak til Stortinget om dette nå. Hovedpoenget må være at vi erkjenner at det er et aktivt skogbruk som er nøkkelen til mer karbonbinding og verdiskaping i skogbruket. Det gir landet vårt store muligheter.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:31:52]: Skog har selvsagt mye å si for Norges evne til å kutte utslipp. Mer skog heier jeg på, men la meg være ærlig: Jeg er ganske bekymret for at denne saken blir et forsøk på å gjøre klimapolitikk til en øvelse i bokføring i stedet for å kutte faktiske utslipp. Skog- og arealbrukssektoren er viktig. Hvordan vi måler utslipp og opptak, betyr noe, men det som avgjør om framtidige generasjoner vokser opp på en jordklode som konstant er preget av ekstremvær, ekstremvarme, flyktningstrømmer eller avlingssvikt, er ikke metodevalg, men om vi faktisk klarer å kutte utslippene.

Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene kraftig, med minst 55 pst. innen 2030 og med opp mot 75 pst. innen 2035. Det er veldig store kutt. Det krever politisk mot. Det krever også vanskelige prioriteringer. Jeg mener ikke at det krever at vi politiserer selve regnemetoden. Klimaregnskapet skal være faglig robust, og det skal være etterprøvbart og sammenlignbart med andre land, men hvis vi begynner å gjøre beregningsmetoder til en politisk dragkamp i Stortinget, risikerer vi å undergrave det som er hensikten med klimapolitikken.

Det er også god grunn til å minne om at regjeringen allerede arbeider med dette.

Jeg skal holde det kort – takk til representanten Linda Monsen Merkesdal for gratulasjonen tidligere.

Angelika Bjørnerud (FrP) [13:34:35]: Jeg vil på vegne av Tor Mikkel Wara, sakenes ordfører, takke for et godt samarbeid i komiteen om innføring av karbongrensejusteringsmekanismen, også kalt CBAM. Formålet med ordningen er å motvirke karbonlekkasje ved at varer som importeres til det europeiske området, i større grad skal møte de samme karbonkostnadene som varer produsert innenfor EU og EØS. Komiteen har samlet seg om lovforslaget, med unntak av Rødt. Det er imidlertid ulike vurderinger i komiteen av hvilke konsekvenser CBAM-regelverket kan få for norsk og europeisk industri.

Fremskrittspartiet støtter lovforslaget om innføring av CBAM. Samtidig mener vi at det er viktig å være ærlig om hva dette regelverket faktisk er, og hvorfor det er nødvendig. CBAM framstilles ofte som klimatiltak, men realiteten er at mekanismen i stor grad er et svar på problemene som oppstår når man påfører egen industri stadig høyere kostnader gjennom klimapolitikk.

Når europeiske bedrifter må betale stadig mer for sine utslipp, mens konkurrenter utenfor Europa ikke møter de samme kravene, svekkes konkurransekraften. Resultatet er risiko for karbonlekkasje, utflytting av industri og tap av arbeidsplasser. CBAM er i praksis et forsøk på å reparere denne ubalansen ved å pålegge importerte varer en tilsvarende karbonkostnad. Det illustrerer etter Fremskrittspartiets syn et grunnleggende problem. Klimapolitikken har blitt så kostbar at den i stadig større grad krever nye reguleringer og kompenserende tiltak for å fungere.

For enkelte kraft- og energiintensive næringer kan CBAM bidra til likere konkurransevilkår, men kostnadene forsvinner ikke, de flyttes. Dyrere stål og aluminium rammer bedrifter som bruker disse varene videre i produksjonen. Resultatet kan bli svekket konkurransekraft og nye krav om kompensasjonsordninger for å rette opp konsekvensene av dagens regulering. For mange eksportbedrifter kan dette innebære en reell konkurranseulempe.

Fremskrittspartiet støtter lovforslaget, men med en klar forventning om at konkurransekraften til norske virksomheter skal ivaretas. Dersom norsk industri taper konkurransekraft, må man være villig til å gjøre justeringer i ordningen. Klimapolitikken må ikke utvikle seg til et system der stadig nye reguleringer innføres for å reparere skadevirkningene av de forrige. Målet må være utslippsreduksjoner som lar seg forene med industriell verdiskaping.

Linda Monsen Merkesdal (A) [13:37:43]: Dette er ei viktig sak for norsk industri. Skal me lykkast med å kutta utslepp, må me samtidig sikra rettferdige konkurransevilkår. Utan tiltak mot karbonlekkasje risikerer me at utsleppa blir flytta ut av Europa, utan at dei faktisk går ned globalt. CBAM er nettopp svaret på dette. Ordninga bidreg til at importerte varer i større grad møter same karbonkostnader som varer produserte innanfor EØS. Det er avgjerande når dei vederlagsfrie kvotene i kvotesystemet gradvis blir fasa ut.

For Arbeidarpartiet er det viktig at norsk industri ikkje blir ståande svakare enn europeiske konkurrentar. Difor hastar det litt med å få på plass dette regelverket, som gjer at me kan innføra CBAM i takt med EU. Samtidig er det viktig å understreka at dette er eit komplekst og teknisk regelverk. Nettopp difor er det behov for ein eigen lov og for tydelege heimlar til å fastsetja nødvendige forskrifter. Det sikrar ei ordning som kan fungera i praksis, og at Noreg kan oppfylla sine forpliktingar på ein god måte.

Me merkar oss at det er brei oppslutting om CBAM i norsk industri. Det gjev eit godt utgangspunkt for gjennomføringa. Samtidig er det viktig med tett dialog med næringslivet og god rettleiing frå myndigheitene framover.

Dette er ikkje berre eit klimatiltak, det er òg eit grep for å sikra ei rettferdig omstilling. CBAM skal bidra til at utsleppskutta skjer der dei faktisk monnar, samtidig som det gjev insentiv til reinare produkt også utanfor Europa.

Arbeidarpartiet er glad for at me avsluttar denne debatten med ei stor einigheit i denne saka, sjølv om nokon av partia er ueinige om problembeskrivinga for kva me skal løysa.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [13:40:11]: De fleste høringsinstansene støtter at CBAM innlemmes i EØS-avtalen og forslaget til ny CBAM-lov. Høyre er i likhet med næringsaktørene opptatt av like rammebetingelser og konkurransevilkår for norsk industri som europeisk industri, og innføringen av CBAM vil bidra til å redusere risikoen for karbonlekkasje. Loven bør derfor innføres så raskt som mulig.

CBAM vil få økonomiske og administrative konsekvenser for norske aktører som importerer CBAM-varer. Det er derfor behov for veiledning om hvordan reglene vil virke i Norge. Dette er særlig viktig fordi det i Norge ikke er lagt opp til en overgangsperiode, slik det har vært i EU. God veiledning er avgjørende for å redusere de administrative byrdene knyttet til regelverket. Det bør opprettes et kontaktpunkt der bedrifter og organisasjoner kan få svar på spesifikke spørsmål om regelverket.

Forslaget til ny CBAM-lov dreier seg om like rammevilkår i EØS-området. Norske bedrifter trenger dette for å unngå konkurransevridning og karbonlekkasje. Høyre er også opptatt av at Norge deltar aktivt i det videre arbeidet med å utvikle regelverket. Høyre er klart i sin støtte til innføring av CBAM-lov i Norge.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:42:00]: Norsk råvareproduksjon er blant de mest klimaeffektive i verden. Norske bedrifter har gjennom mange år investert stort i ny teknologi og energieffektivisering og på den måten oppnådd store utslippskutt. Det har gjort at mange norske arbeidsplasser i dag produserer med et betydelig lavere klimaavtrykk enn konkurrenter i store deler av verden. Da er det avgjørende at klimapolitikken bidrar til å styrke og ikke svekke konkurransekraften til disse bedriftene. Senterpartiet mener at klimagassutslipp er et globalt problem som krever globale løsninger. Klimapolitikken må derfor innrettes sånn at den gir reelle utslippskutt og ikke fører til at produksjon, investeringer og arbeidsplasser flyttes ut av Europa. Det hjelper lite om utslippene går ned på papiret i Europa dersom de samme utslippene bare dukker opp et annet sted i verden. Derfor er det viktig at regelverket faktisk evner å skape mer rettferdige konkurransevilkår og motvirker at europeisk industri taper i konkurranse mot produsenter i tredjeland.

Vi har også registrert at både Norsk industri og Fellesforbundet støtter CBAM-regelverket. Samtidig må vi erkjenne at regelverket ikke er uten utfordringer. CBAM er i hovedsak konkurranseutjevnende for varer som omsettes innenfor EØS-området. For bedrifter som konkurrerer i markedet utenfor EØS, kan kombinasjonen av CBAM og utfasing av eksisterende kompensasjonsordninger føre til mer konkurranseulemper sammenlignet med aktører som ikke er underlagt tilsvarende karbonkostnader.

Det er også grunn til å være oppmerksom på omgåelsesfaren knyttet til regelverket og risikoen for at økte kostnader på viktige innsatsfaktorer kan svekke konkurransekraften til europeisk industri, som videreformidler disse produktene. Dersom resultatet blir mindre industriell aktivitet i Europa uten tilsvarende globale utslippskutt, har man ikke oppnådd det som var hensikten.

For Senterpartiet er det avgjørende at norsk klima- og industripolitikk trekker i samme retning. Derfor er det avgjørende at regjeringen følger utviklingen og effekten av regelverket tett og er villig til å ta nødvendige grep for å verne om norsk industri, norske arbeidsplasser og nasjonal verdiskapning. Dersom regelverket ikke fungerer etter hensikten eller får utilsiktede konsekvenser, må det også være vilje til å endre eller revurdere regelverket.

Ole Herman Sveian (Sp) [13:44:33]: Ja.

Sofie Marhaug (R) [13:44:54]: Carbon Border Adjustment Mechanism, CBAM, er EUs system for å hindre såkalt karbonlekkasje, altså at klimagassutslipp bare flyttes fra ett område til et annet. Systemet går ut på at EU priser utslipp av klimagasser fra visse varer som kommer fra land utenfor EØS-området. Dette er det også gode argumenter for å gjøre, ikke minst i lys av EUs eget klimakvotesystem, som gir europeisk industri konkurranseulemper i møte med andre forurensende aktører. Prisingen er ment å skulle hindre at Europas utslippsintensive industri må flytte til land som ikke priser utslipp sånn som EU gjør.

Vi vet at EUs klimakvotesystem allerede er utfordrende, med høye og til dels uforutsigbare kvotepriser for europeiske industribedrifter. Dette, sammen er usikkerhet knyttet til utfasing av vederlagsfrie kvoter og den generelle innstrammingen i kvotetaket, bidrar til betydelig usikkerhet for industrien i Europa og kan svekke konkurranseevnen på tross av gode intensjoner med CBAM. Derfor fremmer Rødt, sammen med Senterpartiet, et anmodningsforslag knyttet Prop. 60 LS, om at regjeringen snarest utarbeider en strategi for å sikre langsiktige og forutsigbare rammevilkår for norsk fastlandsindustri, som altså mister konkurransefortrinn i utfasing av vederlagsfrie kvoter under EUs klimakvotesystem.

Som eneste parti kommer Rødt også til å stemme mot både lovproposisjonen og innlemmelsen av CBAM-forordningen i EØS-avtalen. Det handler egentlig aller mest om at vi synes at regjeringens framgangsmåte er kritikkverdig. Prosessen bærer preg av hastverk. Utfallet av Stortingets stillingtagen framstår som forskuttert, og det kommer til uttrykk i den overlappende behandlingen i både energi- og miljøkomiteen og EØS-komiteen gjennom en kombinert lov- og samtykkeproposisjon. Denne behandlingspraksisen, hvor lovgivningsprosess og EØS-prosess løper parallelt og til dels i motsatt rekkefølge, er ikke forenlig med sakens kompleksitet.

Samtidig er det en pågående revidering av EU-lovverket med flere uavklarte spørsmål, og den forhastede behandlingsmetoden kan svekke Norges reelle handlingsrom. Lovforslaget som i dag ligger an til å bli vedtatt, gir dessuten norske myndigheter en bred forskriftshjemmel til å gjennomføre underliggende rettsakter vedtatt av EU-kommisjonen til å fastsette supplerende bestemmelser som anses som «nødvendige», uten at det er nærmere avklart hva som ligger i dette. Det reiser spørsmål om rekkevidden av den delegerte myndigheten og graden av parlamentarisk kontroll, og det er det som er så problematisk at vi ikke kan stemme for det.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [13:48:14]: Miljøpartiet De Grønne støtter innføringen av CBAM i norsk rett. CBAM er med på å oppfylle et helt sentralt prinsipp, som handler om at forurenser skal betale, uansett hvor utslippene skjer. Når Europa har strammet inn klimapolitikken gjennom kvotesystemet, kan vi ikke samtidig akseptere at produksjonen flyttes til land med lavere krav og høyere utslipp. Da flytter vi jo bare problemet, vi løser det ikke. CBAM er et svar på en reell utfordring. Jeg mener at alle, uansett om man er for klimapolitikk til vanlig eller ei, bør være enig om at denne loven gjør at det blir mindre lønnsomt å importere varer med høye utslipp, og bidrar til å trekke hele markedet i en mer klimavennlig retning. Det er god klimapolitikk, men også god politikk for norsk og europeisk næringsliv.

Denne helgen har vi nok en gang sett avisoverskrifter om varmerekorder. Denne gangen er det i Finnmark at det er nye rekorder som blir slått. Samtidig som jeg unner finnmarkingene litt sol og varme, ligger det et alvor bak de høye temperaturene vi opplever i Norge nå. Klimaendringene er i gang. De tar allerede liv, og de koster oss milliarder av kroner. Derfor er jeg glad for at EU tar klimaomstillingen seriøst. De neste årene skal vi erstatte kull, olje og gass med vind, vann og sol. Vi skal kutte avhengigheten av fossil energi, og vi skal legge til rette for sirkulærøkonomi og bærekraftige verdikjeder. God klimapolitikk handler om å bygge et bedre samfunn med renere luft, tryggere natur og nye, framtidsrettede arbeidsplasser, og det er spesielt det siste dette handler om. For MDG er det avgjørende at Norge følger utviklingen i EUs klimapolitikk tett. Det handler både om å bevare norsk næringsliv og om å kutte klimagassutslipp. Samtidig må vi også erkjenne at regelverkene som norske bedrifter skal følge, er komplekse, og derfor vil jeg understreke behovet for at regjeringen utarbeider en god veileder til norske aktører. Det er viktig for at næringslivet skal ha forutsigbarhet og tilgang på nødvendig informasjon fra myndighetene.

CBAM representerer et viktig skifte i klimapolitikken, fra nasjonale tiltak til mer helhetlige, systembaserte virkemidler som påvirker globale markeder. Det er en utvikling som MDG ønsker hjertelig velkommen.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:50:41]: Denne proposisjonen er viktig for konkurransekraften til norsk industri, og for at vi skal levere på både å kutte utslipp og på å skape jobber og verdier.

CBAM er et nytt virkemiddel i skjæringspunktet mellom klimapolitikk, nærings- og konkurransepolitikk og handelspolitikk. Det er derfor behov for en ny lov som gjennomfører CBAM i norsk rett. Loven legger også til rette for at ordningen faktisk kan fungere i Norge. Derfor er det foreslått en forskriftsbestemmelse, slik at underliggende rettsakter kan gjennomføres og supplerende bestemmelser kan fastsettes.

En samlet norsk industri er positive til å innlemme CBAM i EØS-avtalen. Det er også regjeringen. Likevel har det vært behov for tilpasninger i forordningen, særlig som følge av at Norge ikke er i tollunion med EU. Det har også vært viktig å sikre at myndighetsoppgaver ikke legges til EU. Utkast til EØS-komitébeslutningen om CBAM viser at vi har opprettholdt dette.

Jeg har ingen informasjon om at det vil forekomme vesentlige endringer i utkast til beslutningene. Dersom det skulle bli tilfelle, vil jeg komme tilbake til Stortinget med informasjon.

For å legge til rette for at CBAM gjennomføres i Norge så raskt som mulig og kort tid etter EU har regjeringen bedt om Stortingets forhåndssamtykke til beslutningene. Uten CBAM har ikke norsk industri et virkemiddel mot karbonlekkasje når den vederlagsfrie tildelingen av kvoter i klimakvotesystemet fases ut. Utfasingen skjer uavhengig av CBAM, som følge av endringer i kvoteregelverket, som ble behandlet av Stortinget høsten 2023. Fordi overgangen fra vederlagsfri tildeling av kvoter til CBAM skjer gradvis, blir konkurranseulempen norsk industri får til europeisk industri større desto lenger tid Norge bruker på å gjennomføre CBAM. Det er derfor viktig at CBAM gjennomføres i Norge nå.

Jeg anerkjenner at CBAM er teknisk og kan være vanskelig å forholde seg til for aktører som berøres. Sånn er det med mye som er nytt. Jevnlig dialog med næringslivet og god veiledning fra norske myndigheter, med Miljødirektoratet i spissen, skal sikre at norske aktører er klare for de krav og plikter som følger når CBAM-loven trer i kraft. Dette, i kombinasjon med at CBAM gradvis fases inn, gjør meg trygg på at CBAM vil bli gjennomført på en god måte.

CBAM legger til rette for at norsk industri skal fortsette å kutte klimagassutslipp, satse på løsninger og teknologier som både gir utslippskutt og innovasjon – omstille seg. Samtidig skal CBAM motivere land utenfor EØS til å innføre karbonprising på samme nivå som kvoteprisen i EUs kvotesystem. Det mener jeg det er helt naturlig at Norge er en del av.

Finn Krokeide (FrP) [13:58:48] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken, en sak som gjelder Justis- og beredskapsdepartementets forslag om endring av reglene i straffeprosessloven for erstatning for uberettiget strafforfølging. Regjeringens lovendringsforslag går ut på å sette en øvre grense for statens objektive erstatningsansvar for dekning av økonomisk tap. Den foreslåtte beløpsgrensen vil gjelde for de tilfeller der vilkårene for nedsettelse eller bortfall av erstatning etter reglene i straffeprosessloven § 446 ikke er oppfylt. Regjeringens forslag er at den øvre grensen for statens objektive erstatningsansvar settes til 160 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Proposisjonen inneholder også et forslag om endring av straffeprosessloven § 449, som går ut på at erstatningskrav etter straffeprosessloven kapittel 31 skal framsettes for statens sivilrettsforvaltning, der slike krav etter gjeldende rett framsettes for politiet.

Komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall, hvor flertallet ikke støtter regjeringens forslag, men hvor mindretallet støtter regjeringens forslag. Dette legger jeg til grunn at representanter fra de enkelte partiene vil komme inn på i sine innlegg. Med det er jeg ferdig med saksordførers innledende redegjørelse om saken og går over til å redegjøre for Fremskrittspartiets standpunkt.

Fremskrittspartiet tilhører komitéflertallet som ikke støtter regjeringens forslag til lovendring, fordi lovforslaget går ut på en fundamental endring av reglene for statens objektive erstatningsansvar etter uberettiget strafforfølging, ved at det settes en øvre grense for statens erstatningsansvar. Denne fundamentale endringen er i proposisjonen utelukkende begrunnet med fiskale hensyn. Det vises til et økende omfang av høye erstatningskrav de senere år. Fremskrittspartiet mener dette ikke er en prinsipielt holdbar begrunnelse for å endre regelverket for statens erstatningsansvar der noen har vært utsatt for en strafforfølging det ikke var grunnlag for.

Fremskrittspartiets prinsipielle utgangspunkt er at den som utsettes for en strafforfølging det ikke var grunnlag for, ikke skal bære kostnadene av at staten har strafforfulgt vedkommende på sviktende grunnlag. Derfor bør staten ha et objektivt erstatningsansvar i disse tilfellene. Med dette utgangspunktet anses tap som følge av uberettiget strafforfølging som en kostnad ved rettshåndhevelsen, som skal bæres av samfunnet. Etter gjeldende rett er det også en vidtgående adgang til reduksjon eller bortfall av erstatning der den strafforfulgte på ulike måter har medvirket til den skaden som har oppstått.

Fremskrittspartiet mener det gjeldende regelverket, med utgangspunkt i objektivt erstatningsansvar og en modifikasjon av dette gjennom ansvar for egen medvirkning, er en godt balansert løsning for erstatning etter uberettiget strafforfølging. Vi vil derfor ikke stemme for regjeringens forslag om å sette en øvre grense for statens objektive erstatningsansvar.

June Trengereid Gruer (A) [14:02:03]: Noe av det fineste vi har i velferdsstaten, er en stat som tar ansvar, også når staten har gjort feil. Saken vi behandler i dag, er et fint eksempel på nettopp en slik ordning, men også på en ordning som går lenger. For den gir ikke kun erstatning for tapt arbeidsinntekt der staten på feilaktig grunnlag har strafforfulgt noen, den gir krav på tapt arbeidsinntekt så lenge saken ikke har ført til dom, også der det ikke har vært noe kritikkverdig i at staten har reist sak. Det er viktig.

Dette er en av de mest sjenerøse ordningene i verden. Den skal vi ta vare på, for det handler først og fremst om livsoppholdet til folk. Samtidig må vi anerkjenne at når det kommer over et visst beløp, stiller saken seg annerledes, også prinsipielt. For saker hvor det er snakk om hundrevis av millioner av kroner, og hvor staten hadde god grunn til å strafforfølge på grunn av mistanke om hvitvasking, innsideinformasjon eller annen dypt alvorlig økonomisk kriminalitet, har vi tatt et valg og sier at dersom man krever over 20,8 mill. kr i tapt inntekt, må man faktisk klare å vise at det har vært noe kritikkverdig i at staten har strafforfulgt en. Dette er ikke noe særegent, tvert imot er det hovedregelen for erstatning i Norge.

Slik vi diskuterer saken i dag, skulle man kanskje trodd at dette gjelder mange. Sannheten er at det gjelder knapt 1 pst., og hvor sakene som regel går til retten uansett fordi man må bevise hvor mye man har krav på. Da mener jeg og Arbeiderpartiet helt oppriktig at dersom det ikke var kritikkverdig at staten strafforfulgte noen, så er det rimelig å sette en øvre grense for bruk av fellesskapets midler. Dette er en prioritering vi tar med rak rygg.

Så ser jeg realiteten i innstillingen og forstår det slik at loven ikke ligger an til å få flertall. Subsidiært håper jeg derfor at partiene kan være med på å vedta forslaget til § 449 første ledd, som legger opp til at kravene om erstatning i disse sakene skal framlegges direkte for Statens sivilrettsforvaltning, og ikke for politiet. Dette ble ikke møtt med kritikk eller innvendinger i høringsrunden, og jeg håper partiene kan være med på det. Med det tar jeg opp forslagene til Arbeiderpartiet.

Mari Holm Lønseth (H) [14:05:02]: For Høyre er dette en prinsipiell sak. Vi støtter ikke regjeringens forslag om å sette en øvre beløpsgrense, og det er det flere grunner til.

Personer som er utsatt for urettmessig strafforfølging, kan få livet sitt fullstendig ødelagt. For eksempel kan saker om økonomisk kriminalitet pågå over veldig mange år. Personene som er under etterforskning, vil ofte være helt ute av stand til å gå tilbake til å få en relevant jobb, og kanskje vil de aldri få muligheten til å opparbeide seg inntekten de hadde før etterforskningen startet. Om det viser seg at de ikke har gjort noe galt, mener jeg at det faktisk er rett og rimelig at de får erstattet det reelle tapet de har hatt.

En generell erstatningsordning gjør det også lettere å få erstattet tapet, og politiet vil slippe å bruke tid på å gå i retten med spørsmål om erstatning på grunn av feil ved egen etterforskning. Med regjeringens forslag ville politiet også ha måttet bruke tid på å dokumentere i retten at de ikke nødvendigvis har gjort noe galt.

Jeg må også si at i gjennomgangen av veksten i ordningen som det er redegjort for i proposisjonen, er det lagt ved noen av utbetalingene knyttet til justismord, som ikke er omfattet av regjeringens forslag. Jeg synes det er spesielt å indirekte bruke størrelsen på disse kravene som et argument i den proposisjonen man har framlagt.

Så vil jeg kommentere noen av argumentene fra regjeringen. Det er helt riktig at 160 G er et høyt beløp, men jeg har vanskelig for å se at personer som har høye tap, har mindre berettigelse til å få dekket det. Det kan også stilles et spørsmål om hva som blir det neste hvor man skal begrense erstatning for tap til personer eller bedrifter. Skal det f.eks. bli en vurdering i framtiden hvis man får innløst en eiendom med veldig høy verdi?

Det er også riktig at politiet ikke har muligheten til å velge bort å etterforske kriminalitet, og at politiet kan risikere store erstatningskrav etter at en sak legges bort eller henlegges, men det kan heller ikke være et argument for at folk ikke får dekket tapene sine. Det kan vel så gjerne ha en nedkjølende effekt for politiet å gå inn i saker til personer med høye inntekter som har store ressurser, og som de kan frykte at også vil bruke mye tid og ressurser på å dokumentere etterforskningen uansett.

Til representanten Gruers innlegg vil jeg si: Det er vel ingen her som har antatt at dette gjelder veldig mange personer, sånn som det blir framstilt.

Jeg vil bare avslutningsvis si at dette en sak som jeg synes det virker som regjeringen har jobbet veldig raskt med. Jeg skulle ønske at regjeringen jobbet raskere med også andre saker som er viktige for å bekjempe kriminalitet.

Helt avslutningsvis vil Høyre også støtte det løse forslaget som Arbeiderpartiet har lagt fram, som knytter seg til statens sivilrettsforvaltning.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:08:12]: Innføring av en øvre beløpsgrense for å få sitt tap dekket gjennom denne særordningen utfordrer det rettspolitiske utgangspunktet om at uskyldige som har vært utsatt for urettmessig strafforfølgning, bør kompenseres for det de har vært utsatt for, og at staten står nærmere til å bære slike tap enn den enkelte som rammes. For Senterpartiet er derfor denne saken ikke helt enkel.

Samtidig viser utviklingen at hensynet til ordningens bærekraft gjør det nødvendig med en fornyet avveining. Senterpartiet merker seg forventningen om at politiets og myndighetenes økte innsats mot økonomisk kriminalitet vil føre til en økning i antall erstatningskrav og størrelsen på disse.

Når utviklingen har ført til at tapsbeløpene har økt markant, og der kravene er forventet å beløpe seg til flere hundre millioner kroner, er det opplagt en utfordring å videreføre gjeldende erstatningsordning på en bærekraftig måte. Senterpartiet mener at denne utviklingen trolig også påvirker den alminnelige rettsoppfatningen. Innføring av en øvre beløpsgrense i saker der det ikke er påvist feil eller skyld fra offentlige myndigheter er en avveining mot andre sentrale samfunnshensyn.

Selv om vi også kan være enig i deler av innvendingene mot forslaget, er ikke Senterpartiet enig i kritikken om at en øvre beløpsgrense vil avskjære skadelidte fra å få dekket hele inntektstapet. Påstanden om at lovforslaget vil gjøre det offentlige skadefritt i saker der kravet overstiger beløpsgrensen, er ikke helt presis, siden det overskytende tapet vil kunne bli dekket ved et sivilt erstatningssøksmål. Når det er sagt, vil jeg påpeke at det vil være uheldig dersom lovendringen medfører økte prosesskostnader for staten som en konsekvens av at det blir flere sivile søksmål.

Dersom kravshavere med sterke økonomiske muskler og rygg til å bære prosessrisiko velger å gå til sivilt søksmål, er det en fare for at vi bare forflytter statens utgifter.

Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad det vil være innføring av en beløpsgrense, eller fraværet av dette, som i størst grad vil påvirke politiets og påtalemyndighetens eventuelle forsiktighet i å straffeforfølge økonomisk kriminalitet. Høringsrunden viste også uenighet om hvilken effekt innføring av en beløpsgrense vil ha i så måte.

Saker om økonomisk kriminalitet og bedrageri er ofte krevende å etterforske. Dersom etterforskningen ikke fører fram, kan staten påføres ansvar for svært store inntektstap. Senterpartiet mener det vil være skadelig dersom risikoen for enorme erstatningsbeløp fører til at politiet og påtalemyndigheten kan bli tilbakeholdende med å straffeforfølge slike saker. Når Senterpartiet har landet på at vi støtter proposisjonen, er det særlig med tanke på å unngå risikoen for at enorme erstatningskrav skal ha en nedkjølende effekt på den forsterkede innsatsen mot økonomisk kriminalitet.

Avslutningsvis vil jeg kort bemerke at Senterpartiet mener det er helt riktig å avgrense endringen slik at beløpsgrensen ikke skal gjelde der en domfelt blir frifunnet etter gjenåpning, eller der det tilkjennes erstatning for økonomisk tap som skyldes fullbyrdet straff som overstiger den straffen vedkommende blir idømt etter gjenåpning.

Senterpartiet vil stemme for Arbeiderpartiets løse forslag i saken.

Julie E. Stuestøl (MDG) [14:11:08]: Straff er statens sterkeste maktmiddel, og strafforfølgelse er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv. Det er derfor et grunnleggende prinsipp i den norske rettsstaten at det er staten som skal bære risikoen ved strafforfølgelse. Kjernen i denne saken er enkel: Vi kan ikke la hensynet til statens utgifter gå utover og foran rettssikkerheten til den enkelte.

Samtidig er det nettopp det regjeringens forslag i realiteten åpner for. Gjennom en maksgrense og endringer i erstatningsordningen flyttes risiko fra staten og over på enkeltmennesket. Det gjør denne saken prinsipielt svært viktig. Når det er begått en straffbar handling, skal den skyldige finnes og møtes med reaksjon, men det ligger også en risiko i dette for at uskyldige mennesker kan bli utsatt for en lang prosess, møtes med avhør, varetektsfengsling og potensiell straff, uten å ha gjort noe som helst galt.

Dagens erstatningsordning er et uttrykk for en erkjennelse av at belastningen ved å bli utsatt for en slik strafforfølgelse er betydelig. Det var også bakgrunnen for den grundige revisjonen i 2003. Reglene vi har i dag, er ikke tilfeldige. De er resultat av bevisste og veldig prinsipielle valg. Er man skyldig i en straffbar handling, skal man selvfølgelig bære konsekvensene av det selv, men når staten tar feil, er det staten som skal bære kostnaden. Det gjelder både tap som allerede påført, og tap den enkelte kan bli påført over tid som følge av strafforfølgelsen.

Regjeringens forslag rokker ved dette – ikke bare gjennom en konkret maksgrense, men ved å forskyve de grunnleggende prinsippene uten at det tas en skikkelig, grundig og tydelig prinsipiell diskusjon i forarbeidene om dette. Det skal ikke være slik at den som er utsatt for strafforfølgelse, må bevise at det er begått en feil for å få erstatning for det tapet de er påført. Det vil flytte risikoen bort fra staten og over på den enkelte. MDG mener dette er feil.

Vi har også merket oss bekymringen for at en erstatningsordning som vi har i dag, kan påvirke terskelen for å igangsette straffesaker, at høye erstatninger kan få konsekvenser for praksis. Dette argumentet mener MDG kan slå ut begge veier. Frykten for store erstatningsutbetalinger kan like gjerne føre til at man vegrer seg for å ta ut saker.

Uansett: Risikoen for feil er en iboende del av vårt rettssystem, og da handler det til syvende og sist om rettssikkerhet. Derfor må vi også holde fast ved det grunnleggende prinsippet: Når staten bruker sin sterkeste makt, er det også staten som skal bære risikoen.

Hans Edvard Askjer (KrF) [14:14:22]: Dette er i bunn og grunn en prinsippsak om rettferdighet og om tilliten til rettsstaten.

Regjeringen vil stramme inn ordningen for erstatning etter uberettiget strafforfølging og begrunner det bl.a. med økende utgifter. For Kristelig Folkeparti er det et urovekkende utgangspunkt. Rettssikkerhet kan ikke budsjetteres bort.

Reglene på dette området ble grundig gjennomgått i 2003. Konklusjonen den gang var klar: Den som utsettes for strafforfølging uten å bli dømt, skal som hovedregel få dekket sitt økonomiske tap og kunne få oppreisning for belastningen – ikke fordi det er billig, men fordi det er rett.

Regjeringens forslag bryter med dette. Det flytter risiko fra fellesskapet og over på enkeltmennesket. Det mener vi er feil. Strafforfølging er et av statens mest inngripende virkemidler. Det skjer i samfunnets interesse, og da er det også samfunnet som må bære kostnaden når det rammer feil. Alternativet er at den uskyldige blir sittende igjen med regningen for statens feil. Det er vanskelig å forsvare, både juridisk og moralsk.

Regjeringen har heller ikke klart å vise til en prinsipiell begrunnelse for å gå bort fra de hensynene Stortinget stilte seg bak i 2003. Tvert imot peker den konkrete saken departementet selv viser til, i motsatt retning: Når tiltaler bygger på feilvurderinger, er det staten som må ta konsekvensene.

Jeg vil understreke et poeng til: Flertallet mener det er urimelig å stille krav om at den enkelte skal bevise uaktsomhet hos politi eller påtalemyndighet for å få full erstatning. Det er i praksis å be folk dokumentere statens feil, samtidig som de nektes innsyn i de bevisene som kunne gjort det mulig, bl.a. gjennom bevisforbudet i tvisteloven § 22-6 a. Det er ikke bare strengt, det er urimelig.

Dette handler om hvor vi legger risikoen i rettsstaten. Kristelig Folkeparti mener svaret må være tydelig: Den skal ikke ligge hos den uskyldige. På den bakgrunn støtter vi flertallet og avviser regjeringens forslag.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:17:06]: Regjeringen foreslår å endre ordningen med erstatning etter strafforfølging ved at det ikke lenger skal gjelde et objektivt erstatningsansvar for staten når den strafforfulgte har et tap på over 160 G, det vil si over 20,8 mill. kr. Etter forslaget må staten ha utvist skyld for at den strafforfulgte skal få erstatning over beløpsgrensen. Beløpsgrensen gjelder ikke dersom en straffesak blir gjenåpnet og ender med frifinnelse eller lavere straff. Da vil det være en erstatning på objektivt grunnlag, uavhengig av kravets størrelse.

På andre samfunnsområder kreves det som hovedregel at staten har utvist skyld for å holdes erstatningsansvarlig. Ordningen med erstatning etter strafforfølging er et unntak fra dette. Ved at det i dag legges til grunn et objektivt ansvar i disse sakene, uavhengig av tapets størrelse, går vi lenger enn de fleste andre land i Europa og lenger enn det vi er forpliktet til internasjonalt.

Da ordningen med erstatning etter strafforfølging ble vedtatt, så man neppe for seg enkeltutbetalinger av den størrelsesorden vi innimellom ser i dag. Beløpsgrensen i regjeringens forslag er satt høyt og vil bare få virkning i ytterst få saker.

Slik regjeringen ser det, rokker ikke endringene her ved hovedformålet med ordningen, som er å rette opp skadelidtes omdømme og motvirke de uheldige sosiale virkningene forfølging kan ha, særlig i lys av at straff oftest rammer personer fra svakere og mer utsatte samfunnsgrupper.

Regjeringen mener at et objektivt ansvar for tap på inntil 160 G vil ivareta rettssikkerheten for strafforfulgte i Norge. Hvilke skyldkrav som skal legges til grunn for tap utover denne beløpsgrensen, mener jeg er et spørsmål om prioritering av fellesskapets midler.

Staten skal fortsatt ta ansvar for de økonomiske konsekvensene en strafforfølging kan ha for den enkelte, også etter det som er regjeringens forslag. Formålet med forslaget er dermed å avgrense mot de ytterst få tilfellene der det ikke er rimelig at staten bruker fellesskapets midler til å dekke svært høye økonomiske tap, uten at det vurderes om staten har utvist skyld.

Erik Hager (A) [14:29:02]: Arbeiderpartiet står fast på at mennesker som uberettiget blir utsatt for strafforfølging, skal ha et sterkt rettsvern og en reell mulighet til erstatning. Men vi må også tørre å diskutere hvilke prinsipper som skal gjelde når erstatningsbeløpene blir svært store. Vi snakker om beløp i hundremillionersklassen.

Forslaget vi behandler i dag, setter ikke et tak på erstatningen. Forslaget setter et tak på statens objektive ansvar. For krav på over 20 mill. kr, 20,8 mill. kr, vil det fortsatt være mulig å få full erstatning dersom det kan påvises at staten har handlet klanderverdig.

For Arbeiderpartiet handler dette om proporsjonalitet. Vi ønsker ikke en utvikling der enkelte erstatningsutbetalinger blir så store at det eventuelt begynner å påvirke hvordan politiet og påtalemyndigheten utøver sin rolle. Vi må sikre at politi og påtalemyndighet får gjøre jobben sin. Samfunnet skal kunne etterforske økonomisk kriminalitet, korrupsjon og andre alvorlige lovbrudd uten at frykten for gigantiske erstatningsutbetalinger blir en faktor i seg selv. Etterforskning i krevende økonomiske saker er ikke en oppgave staten kan velge bort.

Likhet for loven innebærer også at loven må virke likt for alle. Derfor mener Arbeiderpartiet at regjeringens forslag representerer en rimelig balanse mellom rettssikkerhet for den enkelte og ansvarlig forvaltning av fellesskapets penger.

Finn Krokeide (FrP) [14:30:53]: Da vil jeg som saksordfører innledningsvis takke for debatten. Jeg mener debatten har illustrert de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende her, og hvordan de forskjellige partiene har vektlagt disse på ulik måte.

Jeg vil gi en kort stemmeforklaring, for Fremskrittspartiet vil, som jeg redegjorde for i mitt første innlegg, stemme for komitéinnstillingen i denne saken. Vi vil også stemme for det løse forslaget i saken, som går ut på en endring av straffeprosessloven § 449 første ledd.

June Trengereid Gruer (A) [14:31:43]: Jeg vil bare oppklare noen påstander som er kommet i debatten. For det første føler jeg at det var en del spekulering om hvor ordningen var på vei, og for det andre er det ikke politiet som fremmer sakene for retten, det er Regjeringsadvokaten.

Det er godt å se at det nå ligger an til flertall, at man subsidiært støtter forslaget, for da får vi iallfall spart politiet enda mer.

Mari Holm Lønseth (H) [14:32:52] (ordfører for saken): Saken gjelder et lovforslag fra regjeringen om å gjøre det straffbart å involvere en mindreårig i en rekke straffbare handlinger. Forslaget fremmes bl.a. etter at et bredt flertall i Stortinget i fjor ba regjeringen om å komme tilbake med et forslag som skulle kriminalisere utnyttelse av barn og unge til ulovlig virksomhet, i et eget straffebud. Flertallet var da tydelig på at lovverket burde gjøre det straffbart å rekruttere, betale, instruere, overlevere eiendeler til eller på annen måte involvere noen som er under 18 år, i kriminell virksomhet.

Forslagene fra regjeringen får tilslutning, mens et flertall i komiteen også ønsker å skjerpe bestemmelsen ytterligere, sånn at den i større grad er i tråd med det anmodningsforslaget som Stortinget vedtok i fjor. I tillegg fremmes det to anmodningsforslag: ett om å gi adgang til kommunikasjonskontroll og datalesing i saker med mistanke om overtredelse av de nye bestemmelsene, og ett om at overtredelse av de nye bestemmelsene skal framkomme på barneomsorgsattest.

Høyre har lenge advart mot den utviklingen som har gått altfor langt i Norge. Barn og unge rekrutteres gjennom sosiale medier til å begå alvorlig og potensielt dødelig bestillingsvold. Feige bakmenn utnytter unge kynisk, også for selv å slippe unna straffansvar. Taperne er samfunnet, hvor den alvorlige voldskriminaliteten øker, og ungdommene, som rekrutteres inn i kriminalitet og utfører stadig mer ekstrem kriminalitet – og som ikke bare blir kriminelle, men som ofte heller ikke får betalt. De kriminelle nettverkene utnytter nettopp dette. De rekrutterer alle slags ungdommer, men de utnytter kanskje spesielt dem som ser etter et sted å høre hjemme. Det handler om å få mer mestring og å få mer penger.

Konsekvensen av dette er at vi ser at det har vært eksempler på håndgranatsprenging på gata i Norge, og sånn skal vi rett og slett ikke ha det. Det er behov for et bredt spekter av tiltak, og det at vi nå kriminaliserer både det å involvere mindreårige i straffbare handlinger og det i seg selv å rekruttere og forsøke å rekruttere barn inn i kriminalitet, er helt sentralt også for å få slutt på denne spiralen.

I denne saken har det også vært veldig tydelige høringsinnspill fra Økokrim om at lovforslaget fra regjeringen ikke har gått langt nok, og til begge punktene som Økokrim har spilt inn, er det et flertall i Stortinget for å gå videre med forslagene – mens regjeringen nok en gang er nødt til å presses på plass i møtet med denne kriminaliteten.

Jeg er også glad for at det blir flertall i dag – ser det ut til – for at overtredelse av disse bestemmelsene også skal framkomme på en barneomsorgsattest. Personer som har rekruttert barn inn i kriminalitet, skal ikke uten videre kunne drive med frivillighet eller jobbe i barnevernet, hvor man på nytt kan rekruttere flere.

June Trengereid Gruer (A) [14:36:15]: De siste årene har kriminalitetsbildet endret seg, og vi ser tendenser til at profesjonelle kriminelle nettverk kynisk rekrutterer unge inn i kriminalitet. Loven vi forhåpentligvis vedtar, gjør det enda tydeligere og sier helt klart at det er uakseptabelt å rekruttere barn og unge inn i kriminalitet.

Jeg må innrømme at jeg fikk ganske hakeslepp da jeg først fant ut at det ikke fantes et straffebud som på et helt selvstendig grunnlag gjør rekruttering av barn og unge ulovlig. Det er jeg glad blir rettet opp. Ikke bare gjør vi det straffbart å involvere barn i handlinger som i dag ikke er kriminalisert, vi gjør det også mulig å gi bakmennene lengre straff om det også begås brudd på dette straffebudet. Det er viktig.

Dette straffebudet føyer seg inn i rekken av tiltak som Arbeiderparti-regjeringen har lagt fram, f.eks. nye lover og midler, for å gi politiet og samfunnet ellers bedre mulighet til å bekjempe kriminalitet.

Allerede i vår har vi gitt politiet mulighet til å ta selve drivkraften til de kriminelle, gjennom nye regler for å kunne inndra utbytte. Vi har styrket Økokrim, som målrettet går etter de kriminelle nettverkene, og snart skal vi ta fra gjengene selve rekrutteringsgrunnlaget ved å innføre en aldersgrense på sosiale medier.

Det finnes dessverre ikke ett konkret tiltak som alene kveler de kriminelle nettverkene. Det krever at vi arbeider målrettet og over tid med tiltak som fungerer. Denne loven og de øvrige tiltakene jeg har snakket om, er veldig viktige steg for å klare nettopp det.

Finn Krokeide (FrP) [14:38:32]: Dette lovforslaget tar opp et svært bekymringsfullt trekk ved kriminalitetsutviklingen de siste årene, en utvikling hvor organiserte kriminelle i stadig økende utstrekning rekrutterer mindreårige til å begå alvorlig kriminalitet.

Særlig er rekruttering til grov voldskriminalitet, en rekruttering som i hovedsak foregår på sosiale medier, hvor bestillinger av kriminalitet mot vederlag formidles som rene oppdragsannonser, et samfunnsfenomen man lenge har sett i Sverige, og som nå har spredt seg til Norge. Med en eskalering av dette uønskede samfunnsfenomenet i Norge var det et bredt flertall på Stortinget som i februar i fjor samlet seg bak det anmodningsvedtaket som regjeringen leverer på i denne saken. Det er helt nødvendig å møte denne utviklingen raskt og med en effektiv bekjempelse.

Det er derfor litt forstemmende å se hva regjeringen legger fram for Stortinget i den proposisjonen vi nå har til behandling. Da sikter jeg til de åpenbare svakhetene som ligger fore i leveransen på Stortingets anmodningsvedtak fra februar i fjor.

For det første inneholder ikke regjeringens forslag en selvstendig kriminalisering av selve rekrutteringshandlingen. Den handlingen, som er selve kjernen i fenomenet man vil til livs, disse oppdragsannonsene på sosiale medier, er ikke en selvstendig del av gjerningsbeskrivelsen i regjeringens forslag til nytt straffebud.

Her finner jeg grunn til å nevne at jeg løftet akkurat denne problemstillingen i et skriftlig spørsmål til statsråden i oktober i fjor, om rekrutteringsannonser på sosiale medier der det søkes etter personer som er villige til å begå kriminalitet mot vederlag, er tilstrekkelig kriminalisert. Det ble i besvarelsen bl.a. vist til arbeidet med den saken som Stortinget nå har til behandling. Det er altså over et halvt år siden det kom et signal fra Stortinget om kriminalisering av selve rekrutteringshandlingen.

For det andre gir ikke regjeringens forslag straffeprosessuell adgang til kommunikasjonsavlytting og dataavlesning for å håndheve de nye straffebestemmelsene om involvering av mindreårige i kriminalitet – det til tross for at Økokrim i sitt høringsinnspill pekte på behovet for adgang til disse tvangsmidlene, og at kriminaliteten tross alt foregår på de plattformer den gjør.

For å oppsummere: Her legger regjeringen fram et lovforslag for å bekjempe det uønskede samfunnsfenomenet hvor mindreårige rekrutteres til å begå alvorlig kriminalitet, en rekruttering som hovedsakelig foregår på sosiale medier. Det lovforslaget kriminaliserer ikke selve rekrutteringshandlingen, som er det man vil bekjempe. Lovforslaget gir heller ikke politi og påtalemyndighet adgang til den arenaen hvor denne rekrutteringen skjer.

Dette holder ikke. Det forslaget regjeringen har brakt til Stortinget, tar ikke inn over seg realitetene i kriminalitetsutviklingen, og det er derfor høyst tvilsomt om det vil gi den nødvendige kriminalitetsbekjempende effekten.

Derfor er det bra at et flertall på Stortinget gjør de nødvendige justeringer i denne saken. Fremskrittspartiet er en del av det flertallet.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:41:43]: Denne endringen i straffeloven og prosesseringen er viktig. Når barn og unge rekrutteres inn i alvorlig og organisert kriminalitet, er det ikke et tilfeldig avvik. Det er et uttrykk for en utvikling som både politi og forskning beskriver som systematisk rekruttering styrt av kriminelle nettverk. Prop. 57 L for 2025–2026 viser hvordan mindreårige brukes til narkotikavirksomhet, vold og trusler. Politiets trusselvurderinger peker på akkurat det samme. Organiserte miljøer reduserer sin egen risiko ved å bruke barn som utøvere, mens de selv skjermes bak dem. Dette er en bevisst struktur og ikke enkeltstående hendelser.

Det er derfor viktig å forstå mekanismene bak denne utviklingen. Rekrutteringen kan forstås gjennom det som i forskningen omtales som push- og pull-faktorer. Push-faktorer er utenforskap, fattigdom, skolefrafall og svak tilknytning til etablerte institusjoner, pull-faktorer er penger, status, tilhørighet og beskyttelse, og det er ofte forsterket gjennom sosiale medier og lokale nettverk. Vi vet at når disse faktorene møtes, oppstår det et rom som de kriminelle aktørene aktivt og kynisk utnytter.

SV vil støtte deler av tilrådingen, men ikke forslaget om endringer i § 200 nytt annet ledd, og heller ikke forslaget om adgang til skjulte etterforskningsskritt. SV vil være helt tydelig: Det er de organiserte kriminelle nettverkene som skal møtes med etterforskning, inngripen og straff, ikke barna som rekrutteres inn i dem.

Samtidig er SVs utgangspunkt at dette ikke kan løses med straff alene. Når rekrutteringen først har skjedd, er skaden allerede veldig omfattende. Derfor må innsatsen bygges på tre nivåer samtidig. For det første må vi ha målrettet bekjempelse av de kriminelle aktørene og nettverkene. For det andre må vi ha tidlig innsats gjennom skole, barnevern og ungdomsoppfølging. For det tredje må vi ha strukturelle tiltak som reduserer utenforskap og styrker barns tilknytning til fellesskapet.

Dette er også et spørsmål om rettsstatskapasitet. Forebygging er ikke et tillegg til kriminalitetsbekjempelse. Det er en forutsetning for at den skal lykkes. SV støtter derfor denne proposisjonen, fordi den styrker statens evne til å slå ned på organiserte kriminelle nettverk som kynisk utnytter barn.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [14:44:49]: Senterpartiet er bekymret for at kriminelle nettverk i stadig større utstrekning rekrutterer mindreårige til å gjennomføre kriminalitet på bestilling. Bakgrunnen for lovforslaget er et anmodningsforslag fra forrige periode. I forkant av lovprosessen har det vært noe ulik oppfatning av behovet for et nytt straffebud. Jeg mener utredningen og høringen klart viser behovet for å kriminalisere involverings- og rekrutteringshandlinger som i dag ikke er straffbare.

Tendensen til at voksne rekrutterer barn til å utføre kriminelle handlinger i den hensikt å unngå straffansvar, har forsterket seg ytterligere etter at Stortinget ba regjeringen utrede et eget straffebud. Innføring av et slikt straffebud vil tydelig markere det straffverdige ved å involvere mindreårige og rekruttere dem til straffbare handlinger.

Som det framgår av innstillingen, er det noe uenighet om utformingen av den foreslåtte straffebestemmelsen. Vi vet at kriminelle nettverk gjerne bruker mindreårige som mellomledd for å rekruttere og involvere andre barn, nettopp for å ikke bli oppdaget eller straffet selv. Ofte benyttes flere mellomledd for å vanskeliggjøre sporing tilbake til de kriminelle bakmennene. Dersom straffebudet skal ha den tilsiktede virkningen, mener Senterpartiet at gjerningsbeskrivelsen for de tidlige forberedende handlingene også må tydeligere framgå av lovteksten, og vi fremmer derfor, sammen med et flertall, en justering av lovteksten, slik at selve rekrutteringshandlingen eksplisitt framgår som straffverdig i lovteksten.

Det er jo tross alt slik at 14-åringer ikke uten videre får tilgang på våpen. De er rekruttert inn, og vi må gå til kjernen i saken og ta dem som står bak kriminaliteten. Derfor må politiet også gis større handlingsrom, også til å bruke kommunikasjonsavlytting og dataavlesning for å avdekke dem som står bak.

Et annet viktig vedtak i dag er flertallets forslag om at det nye straffebudet anmerkes på barneomsorgsattesten. Å involvere mindreårige og rekruttere dem til straffbare handlinger er å anse som særlig relevant i vurderingen av om en person er skikket til å inneha verv eller stillinger med ansvar for barn og ungdom.

Om vi så med denne lovendringen unngår at bare én ungdom blir rekruttert som følge av et forbud, så er det verdt det. For det er viktig for den enkelte unge som reddes fra kriminalitet, og det er viktig for tryggheten til landets befolkning for øvrig.

Bjørnar Moxnes (R) [14:47:22]: Det finnes et eget sted i helvete for voksne folk som utnytter barn og unge til å utføre kriminalitet for seg. Det er et alvorlig og økende problem at kriminelle nettverk og miljøer på ulikt vis bruker barn og unge til kriminelle og straffbare handlinger. Vel så alvorlig er det at det ikke finnes et eget straffebud som direkte retter seg mot de voksne som gjør dette. Det finnes tilfeller der involvering av mindreårige vil være straffbart i dag, for eksempel medvirkning til lovbrudd begått av den mindreårige, men det er viktig at Stortinget nå vedtar et eget straffebud som tydelig markerer alvoret i å involvere barn og unge i straffbare handlinger, og også strafferammer som gjenspeiler dette alvoret.

I lang tid har både politiet og Kripos advart oss om utviklingen. I rapporten «Vold som handelsvare – en beskrivelse av fenomenet» fra oktober i fjor kommer det fram at politiet de siste årene ser en økning i antall hendelser der barn og unge blir rekruttert til voldsoppdrag på vegne av andre på sosiale medier og digitale plattformer. Dette er voksne, kyniske mennesker som i dag groomer og rekrutterer sårbare unge til å arbeide for seg. De treffer dem på åpne plattformer og fører dem videre inn i mer lukkede og krypterte nettsteder, hvor de lover dem penger og status for å utføre en tjeneste. Disse bakmennene vet godt hva de driver med, og de skyr heller ingen midler. Dette er kriminelle, organiserte miljøer eller nettverk som da ødelegger livet til både ofrene og utøverne av kriminalitet i et jag etter profitt, hvor vold er metoden.

Som storting er det vår oppgave å gjøre det vi kan for å skjerme våre barn og unge for disse kriminelle miljøene, og det er vel så mye vår oppgave å sørge for at de kyniske menneskene som utnytter barn og unge til kriminalitet, ikke slipper unna med det. Rødt støtter derfor regjeringens forslag og komiteens tilråding i sin helhet i dag. Det er på høy tid at det tas grep for å straffe kyniske bakmenn som rekrutterer barn og unge til alvorlig kriminalitet og alvorlige voldshandlinger.

Statsråd Astri Aas-Hansen [14:50:15]: Jeg er glad for at en samlet komité slutter seg til regjeringens forslag til en ny straffebestemmelse om involvering av mindreårige i kriminalitet. De siste årene har vi sett en bekymringsfull utvikling der kriminelle nettverk i økende grad rekrutterer barn til alvorlige straffbare handlinger. Regjeringens forslag er ett av flere tiltak for å møte denne utviklingen. Den nye straffebestemmelsen vil sende et tydelig signal om at slike handlinger er uakseptable og skal straffes strengt. Komiteen er samtidig delt i synet på hvordan straffebestemmelsen skal utformes. Flertallet foreslår også at selve rekrutteringen av den mindreårige skal rammes. Dette er ment å innebære en utvidelse av straffeansvaret sammenlignet med forslaget i proposisjonen, så vidt jeg skjønner det.

Etter mitt syn er det uklart om det er behov for å utvide bestemmelsen, sånn som flertallet foreslår. Sammenholdt med forsøksansvaret vil regjeringens forslag ramme en rekke typiske rekrutteringshandlinger. Det finnes også flere bestemmelser i straffeloven som kan være aktuelle i disse tilfellene, for eksempel straffebestemmelsen om inngåelse av forbund. Flertallets forslag reiser dessuten en rekke krevende spørsmål som ikke er utredet og vil stå i et uklart forhold til bestemmelsen regjeringen foreslår.

Jeg deler intensjonen bak flertallets forslag. Rekruttering av barn til kriminalitet er alvorlig og skal bekjempes effektivt. Etter mitt syn er det likevel usikkert om flertallets forslag bidrar til dette. Effektiv kriminalitetsbekjempelse forutsetter at vi har straffebestemmelser som er klare, gjennomtenkte og presise. Forslaget fra flertallet har ikke vært utredet eller hørt, og det overlater en rekke krevende spørsmål til påtalemyndigheten og domstolene.

Jeg er også usikker på om forslaget faktisk treffer de tilfellene flertallet ønsker å ramme, slik som generell annonsering av kriminelle oppdrag på sosiale medier. Etter mitt syn bør en avvente erfaringene med forslag til ny paragraf 200 før behovet for ytterligere lovendringer eventuelt utredes nærmere. Men dersom et flertall allerede nå mener at det er behov for en straffebestemmelse rettet spesifikt mot rene rekrutteringsforsøk og annonsering på sosiale medier, bør dette vedtas i form av et anmodningsvedtak til regjeringen. Jeg mener at det ikke er forsvarlig at Stortinget vedtar et slikt tillegg til paragraf 200 som komitéflertallet går inn for, og jeg mener også at det ikke er sånn strafferetten i Norge bør utformes.

June Trengereid Gruer (A) [15:26:56]: Jeg har stor respekt og deler målet om å ha regler som virkelig rammer bakmennene i de kriminelle nettverkene. Utfordringen – og det jeg virkelig ikke er enig med flertallet i komiteen i, som bl.a. består av Fremskrittspartiet og Høyre – er at man legger fram en lov departementet nærmest måtte lage over bordet, som et seriøst forslag som ble anbefalt. Det ble det ikke, og det gjentok nettopp statsråden.

Vi er den lovgivende statsmakt og behandler i dag det som er en stats mest inngripende virkemiddel mot sine innbyggere: å ta fra dem friheten og sette dem i fengsel. Når vi behandler straffeloven, som gjelder nettopp det, krever det at vi vedtar ordninger hvor vi vet hva vi gjør. Det mener jeg vi ikke gjør med flertallets tilleggsforslag.

I forslaget til lovtekst legges ordet «rekruttere» til i andre ledd, men det er nettopp det vi også har ment å ramme. De aller fleste rekrutteringshandlinger vil nettopp falle innunder denne loven som er lagt fram. Det stiller praktikere i en vanskelig situasjon, for hvis man har en lov hvor det allerede var lagt fram i første ledd, og så legger til ordet igjen i andre ledd, blir det vanskeligere for praktikere å forstå hva som skjer. Enda vanskeligere er det at man ikke har noen særlige forarbeider. Det vi står her og sier nå, kan nettopp bli forarbeider, fordi vi ikke har noe annet.

Som en som har gått jussen selv, vet jeg hvor frustrerende det kan være når man ikke har noe klart og tydelig poeng fra lovgiver. Det medfører at vi nå står i et vakuum med hensyn til når straffebudet kommer til å gjelde, og om det kommer til å ramme mye bredere enn det flertallet i komiteen har ønsket. Svaret er at vi nok ikke vet, for vi vet ikke rekkevidden av loven når det knapt har vært forarbeider eller utredet hvordan.

Jeg sa det i stad, men jeg tror jeg ville revet meg i håret om jeg hadde vært praktiker nå. Det gjør kanskje andre praktikere, men det er ikke for sent. Jeg håper flertallet tar oppfordringen til statsråden og heller vedtar et anmodningsforslag.

Farukh Qureshi (A) [15:29:29]: En melding på åpne sosiale medier, et tilbud om en enkel jobb, kanskje litt penger, så et lite oppdrag, så et nytt og litt mer alvorlig – og før man vet ordet av det, er man dypt inne i alvorlig kriminalitet. Slik starter det for mange, og det stopper ikke der.

Dette er kynisk, det er brutalt, og det er organisert. Noen bestiller, noen rekrutterer, noen legger til rette. Altfor ofte er det barn som utfører. Jeg har selv sett dette på nært hold, og én ting er tydelig: Disse ungdommene blir ikke kriminelle av seg selv. De blir dratt inn – gradvis, systematisk og ofte kynisk. Det er viktig å si at dette ikke bare handler om voksne, det handler om alle som involverer, enten det er eldre bakmenn eller ungdom som trekker med seg yngre inn i et miljø de selv allerede er fanget i.

Hvis vi virkelig skal forstå dette og bekjempe det, må vi angripe hele mekanismen. Involvering skjer ikke bare med press, det skjer også med et glansbilde: dyre klokker, kontanter, merkeklær, en livsstil som framstår som attraktiv. Derfor er det viktig at vi har en helhetlig tilnærming.

Da vi nylig behandlet selvstendig inndragning, handlet det nettopp om dette: å kunne gå etter verdiene, ikke bare handlingene. Når vi tar klokkene, pengene, statussymbolene, tar vi også noe av det som driver rekrutteringen. Vi river ned fasaden, vi viser hva det faktisk er. Bak glansbildet ligger det noe helt annet: trusler, gjeld, vold, kontroll.

Selvfølgelig skal ungdom holdes ansvarlige for sine handlinger, men hvis vi stopper der, lar vi de som trekker i trådene, gå fri, og nye ungdommer vil bli involvert. Derfor må vi være knallharde mot dem som rekrutterer, mot dem som legger til rette, mot dem som tjener på dette. Dette er ikke bare kriminalitet, det er grov utnyttelse. Hvis vi mener alvor, må vi bruke hele verktøykassen: tydelige straffebud, effektiv etterforskning og økonomiske virkemidler som fjerner gevinsten. Først når vi stopper både rekrutteringen og belønningen, kan vi bryte mønsteret. Den som involverer barn i kriminalitet, skal møtes med full tyngde.

Angelika Bjørnerud (FrP) [15:31:57]: Kripos-rapporter viser en bekymringsfull utvikling. De siste årene har vi sett en økning i antall tilfeller der barn og unge rekrutteres til grove voldsoppdrag og annen alvorlig kriminalitet. Kriminelle nettverk ser på barn som verktøy: De bruker dem fordi de vet at risikoen ofte er lavere når mindreårige utfører den kriminelle handlingen. Det er kynisk, og det er nettopp derfor samfunnet må slå hardt ned på dem som står bak.

Fremskrittspartiet har advart mot denne utviklingen i mange år. Vi har sett hvordan organiserte kriminelle miljøer stadig mer systematisk bruker barn og unge som løpegutter, narkotikaselgere, våpenbærere og voldsutøvere. Mens andre ville utrede, vurdere og diskutere, har vi etterlyst handling. Derfor er det positivt at vi nå får på plass et eget straffebud som retter seg mot involvering av mindreårige i kriminalitet. Det er et viktig skritt i riktig retning.

Problemet er at regjeringen fortsatt ikke går langt nok. Arbeiderpartiet sier de vil ramme rekrutteringen, men foreslår et lovverk som først og fremst rammer når rekrutteringen har lyktes. Fremskrittspartiet mener at selve rekrutteringshandlingen må være straffbar, også når kriminaliteten ikke har blitt gjennomført. Akkurat som vi ikke venter til huset står i full brann før vi slukker, kan vi ikke vente til et barn står med narkotika i hånden eller våpen i lomma før samfunnet reagerer.

Regjeringens forslag treffer heller ikke godt nok den virkeligheten politiet beskriver. Mye av rekrutteringen skjer gjennom åpne oppdrag og stillingsannonser for kriminalitet på sosiale medier, der kriminelle forsøker å nå ut til flest mulig unge. Da holder det ikke med et lovverk som først reagerer når en konkret mindreårig har blitt rekruttert til et kriminelt nettverk.

Dette er ikke et nytt fenomen. I flere år har politiet og Kripos advart om at barn rekrutteres inn i kriminalitet gjennom sosiale medier. Likevel kommer regjeringen først nå med de nødvendige lovendringene, men selv da leveres det et forslag som ikke fullt følger opp det Stortinget har etterspurt. Regjeringen vet at denne rekrutteringen og kriminaliteten skjer digitalt. De vet at kommunikasjonen mellom bakmenn og mindreårige ofte er det viktigste beviset og verktøyet for å forhindre flere lovbrudd. Likevel har ikke regjeringen sørget for at politiet får de nødvendige verktøyene til å avdekke denne kriminaliteten. Det er vanskelig å forstå.

Denne saken handler til syvende og sist om hvem vi ønsker å beskytte. For å beskytte barn mot de voksne kriminelle som forsøker å utnytte dem, må vi slå hardere ned på bakmennene og gi politiet de verktøyene som trengs for å stoppe kriminaliteten før den skjer. Når kriminelle nettverk forsøker å rekruttere barn, er det samfunnets ansvar å stille seg mellom barnet og bakmannen.

Finn Krokeide (FrP) [15:35:03]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg på nytt, men etter innlegget fra representanten Gruer har jeg lyst til å ta opp det som blir sagt om at dette er et lovforslag som departementet måtte lage over bordet. Det som skjedde, er jo at justiskomiteen var nødt til å presisere overfor departementet hva som egentlig var bestillingen i anmodningsvedtaket fra februar 2025. Det er sånn det blir når regjeringen ikke leverer på det Stortinget har anmodet. Da må Stortinget gjøre de nødvendige justeringer her. Man kan være enig om at det ikke er ideelt, men det er nå engang det man da må gjøre. Eller mener Arbeiderpartiet at regjeringen skal ha en mulighet til å styre Stortinget gjennom hvordan de tolker anmodningsvedtak, og hva de da leverer deretter?

Julie E. Stuestøl (MDG) [15:36:16]: Jeg har sittet og lyttet til debatten og oppsummerer at jeg tror vi er nokså enige om det som er målet og effekten man ønsker å ha ut av den lovendringen regjeringen har lagt fram. Det handler om å forhindre en utvikling der kyniske kriminelle nettverk utnytter mindreårige til vold og alvorlig kriminalitet. Det haster å gjøre noe med dette.

Det som imidlertid har blitt det viktigste diskusjonsspørsmålet i debatten, handler om hvor grundig Stortinget mener en lovendring skal utredes før den kan vedtas. Jeg er overrasket over hvor mye som vedtas i denne sal uten grundig utredning. Jeg har faktisk en kopp på kontoret mitt, som jeg har tatt med fra mitt tidligere arbeidsliv, hvor det står at jeg elsker utredningsinstruksen. Det kommer fra langt inne i hjertet, det jeg nå sier.

Jeg skulle ønske at flere av sakene som justiskomiteen behandler, hadde vært grundigere utredet. Jeg skulle ønske det var gitt mer plass til de prinsipielle spørsmålene som angår lovendringene vi vedtar, også det som kommer fra regjeringen. Jeg vet at dette haster, men jeg vet også at vi for rettssikkerhetens og strafferettens skyld bør gi oss tid til å tenke helhetlig før vi endrer den mest inngripende loven vi har, straffeloven, og sikre at det gjøres gode juridiske vurderinger, nettopp av respekt for det helt prinsipielle.

MDG er altså en del av det mindretallet som ikke står bak flertallsinnstillingen om tilrådingens A, som omhandler § 200, om å inkludere rekruttering. Å være effektiv er ikke bare å være veldig rask – det er også å sikre ønsket effekt. Jeg ber dermed, i likhet med statsråden og Arbeiderpartiets representanter som argumenterte for dette, om at partiene som står bak flertallsforslaget, tenker seg om en ekstra gang og vurderer å endre dette til et anmodningsforslag. Jeg tror statsråden og regjeringen har fått tydelig med seg at det er ønske om at dette gjøres så raskt som mulig.

June Trengereid Gruer (A) [15:38:46]: Representanten Stuestøl kom meg litt i forkjøpet, og jeg kan egentlig slutte meg til mye av det hun har sagt. Jeg opplever likevel at jeg må få svare på kommentarene til to av representantene fra Fremskrittspartiet, for det første til representanten Bjørnerud. Det er ikke slik at vi venter til barnet står med pistol i hånden. Forsøk og medvirkning til involvering er også straffbart, så det er ikke riktig.

Når det gjelder det representanten Krokeide sier om hva som er ideelt, spør jeg tilbake: Hva er forsvarlig? Skal forsvarlighet gå på bekostning av rettssikkerheten? Det blir jo rart hvis det skal være slik at så lenge noen representanter på Stortinget ikke tolker anmodningsvedtaket som går til regjeringen, akkurat slik de gjør, kan man bare legge fram noe og tvinge departementet til å gå på bekostning av rettssikkerheten. Jeg synes iallfall det er spesielt.

Mari Holm Lønseth (H) [15:39:51]: Jeg synes Stuestøl holdt et godt innlegg. Jeg deler mange av poengene hun har. Det som er utfordrende med denne saken, er at dette er en oppfølging av nettopp et anmodningsvedtak, som allerede har blitt fattet av Stortinget – ikke bare av et flertall i Stortinget bestående av Høyre og Fremskrittspartiet som det blir nevnt her, men også av Arbeiderpartiet. Det blir litt vanskelig å oppfylle Stortingets funksjon som lovgiver hvis det er sånn at anmodningsforslag som nettopp handler om dette, ikke blir fulgt opp av regjeringen, at vi bare skal fremme nok et anmodningsforslag om at regjeringen er nødt til å gjøre dette en gang til. Da er det vanskelig også å tro at det nødvendigvis blir gjennomført.

Når man mener det er nødvendig å sette inn andre grep enn det regjeringen har stilt opp med, mener jeg det også handler om å ta ansvar. La oss gjøre dette på en god og skikkelig måte.

Det er grunn til å nevne av Arbeiderpartiet også stod bak anmodningsforslaget, som også handlet om at man skulle ramme inn dette på en annen måte. Jeg er glad for at vi får et flertall som tar tak her i dag, men jeg skulle ønske at det også var en grundig høring som lå til grunn for det, at dette hadde vært utredet på en god måte. Det mener jeg regjeringen har hatt gode muligheter til å gjøre, men har valgt å ikke gjøre.

Finn Krokeide (FrP) [15:41:25]: Jeg vil komme med noen korte merknader til det siste innlegget fra representanten Gruer.

Det er ikke sånn at det er noen stortingsrepresentanter som har tolket dette sånn, det er stortingsflertallet. Det er faktisk regjeringens ansvar lojalt å følge opp Stortingets vedtak, herunder anmodningsvedtak. Jeg er helt enig med forrige taler, Lønseth, om at det har regjeringen hatt godt av muligheter til å gjøre i denne saken, men det har ikke blitt gjort.

Kristine Løfshus Solli (A) [15:43:01] (ordfører for saken): Justiskomiteen har behandlet en proposisjon fra departementet om forslag til endringer i utleveringsloven § 18 for å sikre en mer effektiv og hensiktsmessig behandling av utleveringssaker. Proposisjonen gjelder utlevering mellom Norge og stater utenfor EU og Norden, og omfatter ikke arrestordresystemet som gjelder samarbeid med EU og nordiske land.

Dagens ordning innebærer at det er domstolene som avgjør om vilkårene for utlevering i loven er oppfylt. Deretter avgjør departementet om utleveringskravet skal etterkommes. Dette kan være tidkrevende, og i proposisjonen foreslås det derfor at departementet ikke skal prøve de samme vilkårene for utlevering som domstolen allerede har vurdert, men gjennomgående basere seg på domstolens vurdering av vilkårene. Videre foreslås det å fjerne adgangen til å klage på departementets vedtak til Kongen i statsråd, ettersom lovligheten allerede er rettskraftig avgjort av domstolene.

Ingen høring ble avholdt i saken, og en samlet komité støtter proposisjonen. Jeg vil avslutningsvis takke justiskomiteen for en svært god behandling og godt samarbeid i denne saken. Jeg går så over til Arbeiderpartiets syn på saken.

Arbeiderpartiet støtter departementets vurdering av at en tydeligere ansvarsfordeling vil bidra til effektivisering av behandling av utleveringssaker, samtidig som de rettssikkerhetsmessige hensynene ivaretas på en god måte med dette forslaget.

Vi støtter også å fjerne retten til å klage over departementets vedtak til Kongen i statsråd. Når departementet avgjør saken, er lovligheten av utleveringen allerede rettskraftig fastslått av en uavhengig domstol, og den ettersøkte har fått anledning til å gi merknader før departementet avgjør saken.

Arbeiderpartiet mener at de foreslåtte endringene vil bidra til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse på tvers av landegrensene, noe vi mener er svært viktig i en tid hvor vi opplever en økning i grensekryssende kriminalitet. På bakgrunn av dette støtter Arbeiderpartiet proposisjonen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [15:45:39] (komiteens leder): Fremskrittspartiet støtter også denne proposisjonen. Det er viktig med en mer effektiv og raskere håndtering i utleveringssaker. Denne saken vil ikke skape noen revolusjon, men det er viktig å ta tak i alle typer saker som kan få fortgang i utlevering, fortgang i kriminalitetsbekjempelse og mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Det mener vi denne saken kan gjøre.

FrP støtter prinsippet om at det er domstolene som skal avgjøre om vilkårene er oppfylt for en utlevering, og at det er departementet som skal avgjøre om utleveringskravet skal ettergås. Denne saken rydder opp i hva man skal gjøre, spesielt fra departementets side, for å unngå unødvendig byråkrati, dobbeltarbeid og at departementet skal prøve de samme vilkårene som domstolene.

Det vi også mener haster når det gjelder utleveringssaker, er at regjeringen får opp fokuset på å få flere utleveringsavtaler på bordet. Der kan man nå se til Sverige og hvordan de jobber. Som Arbeiderpartiet helt riktig påpeker i sine merknader, er det ikke nødvendig med utleveringsavtaler for å få til et godt samarbeid, men man kan jobbe bredt ut mot mange forskjellige stater der vi vet det i dag kan være muligheter for kriminelle å gjemme seg. Det har Sverige gått foran og vist, og de har også kommet med oppfordringer til Norge om at vi må jobbe mye mer målrettet og aktivt for å få på plass et bedre samarbeid, herunder flere utleveringsavtaler, sånn at vi får tatt kjeltringene, og de ikke har noe sted de kan føle seg trygge.

Derfor har FrP fremmet et anmodningsforslag i denne saken som ivaretar det behovet, og jeg vil ta opp det forslaget.

Mahmoud Farahmand (H) [15:47:48]: Det meste av den kriminaliteten vi diskuterer i dette landet, er grensekryssende. Narkotikasmugling, terrorisme og organisert kriminalitet er grensekryssende kriminalitet, og rekruttering av unge, som vi diskuterte i forrige sak, likeså. Disse handlingene truer tryggheten vår og rettsstaten. Utleveringsavtaler er et nødvendig verktøy for å bekjempe denne trusselen.

Vi hører i mediene om kriminelle som har begått kriminalitet i Norge, som velger å reise til andre land og bosette seg der, også utenfor EU. Denne lovgivningen vil gi oss en mulighet til å kunne finne løsninger også for dem.

Det er viktig å ha med seg at vi ikke kan stå alene i kampen mot grensekryssende kriminalitet. Vi er avhengig av samarbeid med andre land for å sikre at lovbrytere ikke kan gjemme seg bak nasjonale grenser. Effektiviteten i utleveringsprosesser er også avgjørende for å hindre at kriminelle unndrar seg straff.

Forslaget om lovendringen er et skritt i riktig retning. Det vil bidra til raskere saksbehandling og redusert byråkrati, som det ble påpekt av forrige taler. Slik kan vi handle raskere og mer effektivt mot disse kriminelle bandene og nettverkene. Vi må heller aldri glemme at rettssikkerheten er fundamentet i samfunnet vårt.

La meg bare avslutningsvis understreke at dette ikke bare handler om effektivisering av prosessene, men om å sende et helt klart og tydelig signal til kriminelle om at det ikke finnes noe sted å skjule seg. Det handler også om å sikre at ofrene for alvorlig kriminalitet får rettferdighet, og det handler om å bevare tilliten til rettssystemet vårt for alle.

Statsråd Astri Aas-Hansen [15:49:43]: Norge skal bidra til en effektiv kriminalitetsbekjempelse på tvers av landegrensene. Lovforslaget er sentralt i nettopp dette. Jeg er derfor glad for at en samlet justiskomité har sluttet seg til forslaget om endringer i utleveringsloven som vil motvirke unødvendig tidsbruk i disse sakene.

Behandlingen av utleveringssaker er en omstendelig prosess som ofte innebærer en dobbeltbehandling av lovens vilkår uten at det har noen betydning for utfallet av saken. Selv om det ligger til domstolene å vurdere om vilkårene i utleveringsloven er oppfylt, har departementet i dag mulighet til å overprøve domstolenes vurdering av de samme vilkårene. En ny vurdering av vilkårene er likevel overflødig i de aller fleste tilfellene. I praksis er det svært sjelden at departementet vurderer vilkårene annerledes enn domstolene. Dette viser at domstolene er best egnet til å vurdere de kompliserte rettsspørsmålene vilkårene ofte reiser. Jeg mener derfor at det er forsvarlig å la domstolene avgjøre disse spørsmålene med endelig virkning. Rettssikkerheten til den ettersøkte er godt ivaretatt gjennom rettsprosessen, som gir den enkelte rett til forsvarer og anke på alle nivåer. Departementet bør heller konsentrere seg om spørsmål domstolene ikke har tatt stilling til.

I dag kan departementets vedtak om utlevering påklages til Kongen i statsråd. Jeg mener tiden er inne for å fjerne denne klageretten i disse sakene. Rettsikkerheten til den ettersøkte er ivaretatt ved at saken allerede er behandlet i domstolen, ofte i alle tre rettsinstanser. De grunnleggende kravene til bl.a. kontradiksjon er godt ivaretatt gjennom domstolsbehandling med advokatbistand. I tillegg innhenter departementet merknader fra den ettersøkte før utleveringssaken blir avgjort. Det er også viktig å ha med seg at utleveringssaken er et ledd i en strafforfølging i utlandet. Hensynet til rettsikkerhet må derfor balanseres mot behovet den aktuelle staten har for en rask avklaring på utleveringsspørsmålet.

Regjeringen vurderer fortløpende behovet for bilaterale utleveringsavtaler med andre land. Jeg vil likevel minne om at forhandlinger om slike avtaler er prosesser som tar tid, og at Norge også er avhengig av felles vilje og formelle prosedyrer i begge land. Jeg kan love at også jeg er utålmodig når det gjelder å få på plass gode bilaterale avtaler.

Finn Krokeide (FrP) [15:53:07] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke for et godt samarbeid i komiteen under arbeidet med denne saken. Komiteen har behandlet regjeringens forslag til nytt lovverk for rekonstruksjonsforhandlinger i konkursloven. Dette lovforslaget vil erstatte de gjeldende reglene om gjeldsforhandling i konkurslovens første del, og reglene om rekonstruksjonsforhandling i den midlertidige rekonstruksjonsloven. Den sistnevnte loven var en midlertidig lovgivning som kom på plass ganske raskt for å avhjelpe økonomiske utfordringer under pandemien. Den midlertidige loven har senere blitt forlenget flere ganger i påvente av en ny lovgivning for rekonstruksjonsforhandlinger. Det er denne nye lovgivningen som Stortinget nå behandler i denne saken. Den midlertidige loven som har blitt forlenget, vil uten ytterligere forlengelse blir opphevet 1. juli i år.

Så er det framsatt forslag i saken med ulike partikonstellasjoner bak forslagene. Det er også fremmet et løst forslag i saken. Disse forslagene legger jeg til grunn at representantene fra de forskjellige partiene vil komme inn på under sine innlegg i saken. Så med det er jeg ferdig med saksordførerens innlegg og går nå over til å redegjøre for Fremskrittspartiets syn i denne saken.

Fremskrittspartiet støtter i hovedsak det lovforslaget som regjeringen har framlagt, men vi fremmer også noen forslag til forbedringer av rekonstruksjonsregelverket. De endringsforslagene vil jeg nå redegjøre litt for.

Vi fremmer et forslag om en unntaksadgang fra advokatmonopolet for oppnevning som rekonstruktør. Dette da vi mener kompetente revisorer og regnskapsførere bør kunne oppnevnes ved rekonstruksjon i små selskaper. Det mener vi vil bidra til at små selskaper gjør økt bruk av rekonstruksjonsregelverket.

Vi fremmer også et forslag om å få på plass en unntaksregel fra klasseinndeling av kreditorer ved rekonstruksjonsforhandlinger. Dette er et grep vi mener vil gjøre reglene mindre kompliserte og igjen bidra til økt bruk av regelverket i praksis.

Så fremmer vi et forslag om å videreføre unntaksordningen fra fortrinnsrett for offentlige krav som er gjeldende i det midlertidige regelverket. Det foreslår vi da videreført i det nye permanente regelverket for rekonstruksjonsforhandlinger. Det har i praksis vist seg at den adgangen som er i det midlertidige regelverket til å kunne akkordere offentlige krav, har vært en nødvendig forutsetning for flere vellykkede rekonstruksjoner. Dette er også framhevet i Advokatforeningens høringsinnspill i saken. Så forslag om videreføring av unntak fra fortrinnsrett mener vi vil være et viktig grep for å sikre at rekonstruksjonsreglene virker på en formålstjenlig måte, nemlig at rekonstruksjonsforhandlingene blir vellykket, at man unngår konkurs. Vi kan heller ikke se at en slik regel vil utgjøre noen ulovlig subsidiering.

Med det tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

June Trengereid Gruer (A) [15:56:26]: I dag behandler vi en lov de færreste kanskje har hørt om, men som i antall kroner og arbeidsplasser den representerer, er en av de viktigste vi har når det gjelder oss som samfunn. Denne loven gjør at det som egentlig er levedyktige bedrifter, men som av ulike grunner har alvorlige økonomiske problemer, kan få en plan og en ordning som likevel gjør det mulig for dem å drive.

Da er det viktig at loven er fornuftig, og at den kun gjelder reelt levedyktige bedrifter, for vi skal anerkjenne viktigheten av at vi har et konkursinstitutt for å sikre også innovasjon og omstilling i samfunnet vårt. Den avveiningen mener jeg regjeringens forslag til lov har gjort på en fornuftig måte.

Samtidig som loven viderefører flere av reglene fra den midlertidige loven, gjør den også til dels en del større endringer som vil gi virksomheter større fleksibilitet i sine rekonstruksjonsplaner, og vil gjøre loven bedre egnet til å ivareta både små, mellomstore og store bedrifter. Det sier seg selv at det er vanskelig for små og store bedrifter å ha den samme prosedyren.

Noen eksempler på viktige endringer som vil gi en slik fleksibilitet, er at kreditorer med pantesikkerhet nå kan omfattes av en rekonstruksjonsplan. Et annet eksempel er at vi nå innfører regler om klassevis avstemming, som gjør det mulig å få til en rekonstruksjon også der ikke alle klasser har stemt for den. Et tredje eksempel er at det gir større mulighet for å sikre finansiering av forhandlingene. Det er bra, for det er bra at det som egentlig er levedyktige bedrifter, får leve videre.

Jeg kommer tilbake til det løse forslaget og hvor vi er uenige med flertallet i innstillingen i neste innlegg.

Mahmoud Farahmand (H) [15:58:44]: Denne proposisjonen bygger på erfaringene fra en midlertidig lov som ble innført under koronapandemien. De midlertidige reglene for rekonstruksjon reddet levedyktige bedrifter fra konkurs. Disse reglene bidro bl.a. til at man kunne fravike statens fortrinnsrett. Det fungerte godt. En del virksomheter som ellers kunne blitt slått konkurs, lever videre. Det skapte arbeidsplasser og holdt folk i arbeid.

Vi vet at det er helt avgjørende at norsk næringsliv har forutsigbarhet og moderne rammer for å håndtere økonomiske utfordringer og svingninger, som jeg kan si ikke har blitt mindre med den sittende regjeringen. Vi støtter denne moderniseringen. Det er likevel viktig for oss å påpeke at vi er enige i forslaget fra FrP som tar for seg fravikelse fra statens fortrinnsrett, og vi støtter det.

Jeg mener personlig at det ikke er fremmet noen gode argumenter mot forslaget. Hadde det nå engang vært gode argumenter på bordet eller kommet noe i denne bistanden fra departementet i vurderingen av det forslaget eller i høringene, hadde vi forstått hvorfor regjeringspartiet stemmer imot, men det har ikke kommet noen innsigelser verken i høringene eller i den rettstekniske bistanden.

Vi er avhengig av at vi får vellykkede rekonstruksjoner, av de grunner som er blitt nevnt av foregående talere, og det jeg sa innledningsvis, som handler om at levedyktige bedrifter kan overleve. Derfor kan det ikke være slik at staten kan gå inn og få fortrinnsrett også på bekostning av andre kreditorer.

Vi støtter lovforslaget, men vi kommer også til å støtte forslagene fra FrP og subsidiært støtte dette løse forslaget som kom i dag.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [16:00:52]: Lovendringen som i dag er til behandling, er lenge bebudet og resultat av en lang og omfattende lovprosess. Først med utredningen «Rekonstruksjon i turbulente tider – dynamiske virkemidler ved økonomiske problemer» tilbake i 2016, deretter et omfattende lovarbeid i departementet som ble sendt på høring i 2023 og med påfølgende tilleggshøring i 2024.

Konkret erstattes nå de gjeldende reglene om gjeldsforhandling i konkurslovens første del og reglene om rekonstruksjonsforhandling i den midlertidige rekonstruksjonsloven.

Et overordnet inntrykk etter de innspills- og evalueringsrundene og senere høringene er at erfaringene med den midlertidige loven anses som en forbedring sammenlignet med de tidligere reglene om gjeldsforhandling. Det har vært stor oppslutning blant næringsaktører om at det bør vedtas permanente regler som bygger på den midlertidige loven.

Det å hindre konkurs i ellers levedyktige virksomheter har stor samfunnsmessig betydning. Formålet med lovendringene om å gjøre rekonstruksjonsreglene mer effektive, slik at det legges til rette for gode rekonstruksjonsløsninger, vil være et viktig instrument som kan redde levedyktige virksomheter fra konkurs.

Jeg registrerer at også de få høringsinstansene som har hatt innvendinger til proposisjonen, i hovedsak er enig i lovforslaget etter at flere endringer er foretatt etter høringene. Senterpartiet merket seg også de relativt få innvendingene som har kommet til lovforslaget underveis i komitébehandlingen. Det er spesielt forslaget om å gjeninnføre prioritet for skatte- og avgiftskrav, og bekymringen for at dette vil svekke bruken av rekonstruksjon og gjøre rekonstruksjonsinstituttet mindre treffsikkert og effektivt. Senterpartiet tar dette på alvor.

Samtidig er det viktig å påpeke at dette er et komplekst og omfattende lovforslag. En bør derfor være varsom med direkte å justere enkeltelementer for ikke å rokke ved helheten og uten at dette er tilstrekkelig vurdert.

Når det gjelder den uttalte bekymringen for hvilken effekt lovendringene vil ha for små- og mellomstore bedrifter, mener Senterpartiet dette er noe regjeringen bør følge med på etter hvert som loven har virket en tid.

Jeg viser for øvrig til forslaget som Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet har fremmet i dag om nettopp å utrede unntak fra fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav etter dekningsloven § 9-4 første ledd nr. 1, 3 og 4 ved rekonstruksjonsforhandling og konkurs.

Julie E. Stuestøl (MDG) [16:03:20]: Det er bra og viktig at regjeringen foreslår grep som kan legge til rette for gode rekonstruksjonsløsninger og redde virksomheter fra konkurs. Det er bra for den enkelte virksomhet, og det er bra for samfunnet. MDG stiller seg derfor bak tilrådingen som ble gitt fra en samlet komité.

MDG var også med flertallet i komiteens tilråding om en ny bestemmelse i dekningsloven § 9-4 om at fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav etter bestemmelsens første ledd ikke skal gjelde ved rekonstruksjonsforhandlinger. Bakgrunnen for det er at vi mener det er gode argumenter for at det offentliges skatte- og avgiftskrav likestilles med andre kreditorers krav. Dette vil kunne være viktig for å lykkes med rekonstruksjonsforhandlingene. Det er, som jeg også snakket om tidligere i ettermiddag i en tidligere sak, risiko forbundet med å vedta lovendringer i Stortinget som ikke er skikkelig utredet. Og MDG kjente til at det var en viss risiko da vi var med på å avgi i komiteen.

Det er utfordrende med et lovarbeid på potensielt mangelfullt grunnlag. Det hadde naturligvis vært ønskelig at all informasjon som var relevant, forelå da Stortinget og komiteen skulle ta stilling til saken.

Det har dukket opp problemstillinger knyttet til reglene for statsstøtte som gjør at vi oppfatter at det er noe usikkerhet. Når vi oppfatter at det har framkommet informasjon som kan tilsi at det vil skape utfordringer for virksomhetene vi ønsker å legge til rette for, da ser vi det ikke som forsvarlig å vedta en bestemmelse uten av spørsmålet om unntak fra fortrinnsretten har blitt nærmere utredet. MDG mener derfor at Stortinget ikke bør vedta bestemmelsen om permanent uttak fra fortrinnsretten nå framfor å måtte endre loven igjen senere og med det skape enda større uforutsigbarhet enn nødvendig. Vi vil dermed stemme imot tilrådingen som vi opprinnelig var for til fordel for anmodningsforslaget foreslått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, forslag nr. 3.

Med den informasjonen vi har i dag, mener vi det er viktig og riktig at Stortinget ikke endrer loven, slik komiteens flertall tilrådde ved avgivelse, men heller be regjeringen utrede fortrinnsreglene, slik at Stortinget kan få et bedre grunnlag for å vurdere senere hva som bør være løsningen for nettopp fortrinnsretten framover.

Hans Edvard Askjer (KrF) [16:06:04]: La meg være tydelig: Intensjonen bak denne loven er god – men for hvem? For de store selskapene, for de tunge strukturene, for dem som har råd til advokater, rådgivere og omfattende prosesser, er den god. Men for små og mellomstore bedrifter – selve ryggraden i norsk næringsliv – framstår dette som noe helt annet: som en terskel så høy at de aldri kommer seg over den.

Vi snakker ofte varmt om gründere og verdiskaping. Men når krisen treffer, hva tilbyr vi dem da? Jo, vi tilbyr en rekonstruksjonsordning så kompleks, så byråkratisk og så kostbar at mange små bedrifter i praksis ikke har mulighet til å bruke den. Da blir alternativet konkurs. Og det er ikke et nøytralt utfall – det er et samfunnsøkonomisk tap: arbeidsplasser forsvinner, kompetanse går tapt og lokalsamfunn svekkes.

Under pandemien viste vi at det finnes et alternativ. Den midlertidige rekonstruksjonsloven fungerte godt. Den var mer fleksibel, mer tilgjengelig og mer tilpasset virkeligheten for små virksomheter. Hvorfor tar vi ikke lærdom av det? I stedet legger vi nå fram en lov som i praksis er skreddersydd for tilfeller som Norwegian – ikke for den lille håndverksbedriften, den lokale leverandøren eller familiebedriften som sliter med likviditeten.

Derfor foreslår Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti konkrete, målrettede forbedringer.

For det første: Kravet om advokat som rekonstruktør bør ikke være absolutt. For mikroforetak må det åpnes for at statsautoriserte revisorer eller regnskapsførere med relevant kompetanse kan fylle rollen. Dette handler ikke om å svekke kvaliteten – det handler om å senke terskelen. Mange små virksomheter har allerede et nært og tillitsfullt forhold til sin regnskapsfører. Hvorfor gjøre hjelpen dyrere og mer utilgjengelig enn nødvendig?

For det andre: Kravet til klasseinndeling av kreditorer er rett og slett for omfattende for de minste. Det skaper unødig byråkrati og kompliserer prosessen. Vi foreslår derfor en unntaksregel for mikroforetak. Det vil gjøre ordningen enklere, raskere og mer realistisk å bruke.

Og vi må tørre å si det: Staten tar i denne loven en særstilling som kreditor. Det sender et signal om at staten prioriterer seg selv foran fellesskapet av kreditorer. Det mener vi er feil. Staten bør gå foran som et godt eksempel – ikke gi seg selv fordeler på bekostning av andre.

Dette handler ikke om tekniske justeringer. Det handler om rettferdighet, om realisme og om ansvarlig næringspolitikk. En rekonstruksjonslov må fungere for hele bredden av norsk næringsliv – ikke bare for de største aktørene.

Statsråd Astri Aas-Hansen [16:09:26]: Jeg er glad for at komiteen i all hovedsak støtter forslaget i proposisjonen om permanente regler i konkursloven om rekonstruksjonsforhandlinger. Forslaget vil erstatte den midlertidige rekonstruksjonsloven og gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven. Selv om den midlertidige loven har fungert godt, vil reglene som nå foreslås, gi rekonstruksjonsregler som er svært godt egnet til å redde levedyktige virksomheter fra konkurs og gi virksomhetene flere virkemidler for å oppnå dette.

Forslaget tar utgangspunkt i rekonstruksjonslovens regler og bygger videre på disse, men innebærer til dels store endringer av både reglene om framgangsmåten ved en rekonstruksjonsforhandling og bestemmelsene om innholdet i og virkningene av en rekonstruksjonsplan. Endringsforslagene har bakgrunn bl.a. i et ønske om regler som ligger tettere opp mot bestemmelsene i EUs rekonstruksjons- og insolvensdirektiv, men er også begrunnet i et overordnet mål om å gjøre rekonstruksjonsreglene enda bedre.

En viktig endring som foreslås, er at kreditorer med pantesikkerhet kan omfattes av en rekonstruksjonsplan. I tillegg innføres det bl.a. regler om klassevis avstemning over planen, mulighet for å tvinge gjennom planen selv om ikke alle klasser har stemt for den, større mulighet for å sikre finansiering av forhandlingene og større fleksibilitet i hva planen kan gå ut på. Etter forslaget kan også aksjeeierne i et selskap påvirkes av rekonstruksjonsplanen.

Lovforslaget er lagt opp slik at forhandlingen kan tilpasses den enkelte skyldnerens behov. Jeg har stor tro på at forslaget til nye regler vil gjøre rekonstruksjonsforhandlinger til et enda bedre verktøy for både store og små virksomheter med alvorlige økonomiske problemer.

Når det gjelder forslaget fra komiteens flertall – slik innstillingen foreligger – om endringer i dekningslovens regler om fortrinnsrett, mener jeg et slikt forslag ikke bør vedtas uten at det utredes nærmere. Forslaget kan bl.a. reise statsstøtterettslige problemstillinger. Som det framgår i proposisjonen, bør fortrinnsrettens stilling også ses i sammenheng med hvilke kompenserende tiltak, både på regelverksiden og for øvrig, som alternativt kunne innføres for å sikre tilstrekkelig betalingsevne og -vilje for skatte- og avgiftskrav. En slik utredning bør gjøres felles for både rekonstruksjon og konkurs.

June Trengereid Gruer (A) [16:20:23]: Jeg vil gjerne snakke litt om forslaget om å fjerne unntaket for prioritet av offentlige krav og litt om bakgrunnsinformasjonen jeg har lyst til at vi skal ha med oss i debatten.

Rekonstruksjonsplaner kan fortsatt ha slike unntak i vårt lovforslag, så lenge staten ikke kommer dårligere ut enn ved en konkurs. Det er sånn det er i de aller, aller fleste land i Europa, og det er ikke slik nå at vi går tilbake til regler fra før vi fikk den midlertidige loven. Dette blir helt nye regler i en helt ny helhet, slik at vi kommer til å stå i det som nok blir en mellomsituasjon mellom den midlertidige loven og loven slik den var før vi hadde noen regler. Vi vet dermed ikke hva som hadde vært konsekvensen av å ha et unntak også videre, og om det hadde ført til mer vellykkede rekonstruksjoner, slik noen her synes å påstå.

Dette er også en del av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå fremmer forslag om å utrede det, i tillegg til statsstøtteproblematikken, som også er blitt tatt opp. Andre grunner til at det kan være smart med en utredning, er at skatte- og avgiftskrav skiller seg fra alminnelige, kommersielle krav ved at det ikke er gitt frivillig kreditt, men lovpålagte bidrag til finansieringen av fellesskapets oppgaver. Det er også viktig med tanke på at unntaket ble innført på speed – på kun to måneder, var det vel – på grunn av covid-19-pandemien, hvor man eksplisitt uttrykte at denne hjemmelen var midlertidig, og at det var behov for å utrede saken videre.

Jeg håper det ga bakgrunnsinformasjonen og begrunnelsene som ble etterspurt av ny informasjon om hva man trenger for å utrede, og jeg håper flere partier blir med oss i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG på nettopp dette. Med det anser jeg forslaget som Arbeiderpartiet er med på og har fremmet, som tatt opp.

Finn Krokeide (FrP) [16:22:43]: Det har i sluttfasen av stortingsbehandlingen av denne saken blitt pekt på utfordringer rundt regelverket for statsstøtte, og at forslaget om å videreføre den midlertidige regelen om unntak fra prioritet for offentlige krav vil kunne være problematisk i et slikt perspektiv. Det hørte vi også da representanten fra MDG forklarte at det motiverte dem til ikke lenger å stå bak flertallsinnstillingen.

Den rettslige siden av dette framstår som uklar og litt merkelig. Det at staten ikke har fortrinnsrett for dekning av sine krav i en rekonstruksjon, vil kunne medføre mindre dekning til staten enn dersom det er en regel om fortrinnsrett. Den verdien vil da bli fordelt mellom de øvrige kreditorer. Konstruksjonen er altså det at avkall på prioritet er en støtte – men en støtte til hvem? Staten vil alltid være norsk, men de øvrige kreditorer kan komme fra forskjellige land. Det staten ikke får ved en regel om unntak fra fortrinnsrett, vil altså kunne tilfalle kreditorer fra andre land. Det er vanskelig å se noe problematisk ved dette. Det ser snarere ut som det motsatte, ved at det gir bedre dekning for kreditorene.

Det framstår også merkelig sett opp mot regelverket som har vært virksomt i over seks år nå, gjennom de midlertidige reglene for rekonstruksjonsforhandlinger. Det er god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor den problemstillingen som nå konstrueres omkring dette, ikke har vært løftet fram i de seks årene vi hatt et lovverk med tilsvarende regler.

Avslutningsvis vil jeg peke på fraværet av det at denne problemstillingen har blitt anført tidligere i prosessen med behandling av denne saken, for det har vært mer enn nok muligheter dersom dette hadde vært sentralt for vurderingen av utformingen av regelverket. Det er ikke pekt på denne utfordringen i proposisjonen. I besvarelsen av komiteens anmodning om rettsteknisk bistand av 19. mai blir det heller ikke vist til denne problemstillingen, men det blir pekt på andre argumenter for at regelen komitéflertallet der foreslår, ikke bør vedtas. På konkret spørsmål i Stortingets spørretime 20. mai blir dette heller ikke anført.

Så det er mye som skurrer her ved den argumentasjonen. Vi så også finansministeren anføre noe lignende etter Stortingets vedtak før påske om kutt i drivstoffavgiftene. Fremskrittspartiet står trygt i flertallsinnstillingen fra komiteen. Så håper jeg ikke vi er kommet dit at det å peke på denne type problemstillinger blir en hersketeknikk for å manøvrere Stortinget fra en mindretallsregjering med et svakt parlamentarisk grunnlag.

Avslutningsvis vil jeg si at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte det løse forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

June Trengereid Gruer (A) [16:25:38]: For det første skjønner jeg ikke helt utfordringen med utenlandske investorer. Hvordan statsstøtteproblematikken skiller seg ut, gjelder EØS-rettslige konsekvenser og må behandles deretter.

Det er også litt utfordrende med kritikken om hvorfor man ikke har kommet med det tidligere. For det første: På datoen representanten påpeker, 19. mai, ble det allerede frarådet sterkt, og det viktigste her må jo være at man faktisk har kommet når det har blitt funnet ut av. Utfordringen med statsstøtteproblematikk er at den har tilbakevirkende kraft og ikke foreldes. Det betyr at har det skjedd rekonstruksjoner, og det har vært utfordrende, vil det allerede kunne måtte betales tilbake med forsinkelsesrenter. Da må vi sørge for at det ikke kommer til å gjelde enda flere bedrifter, noe som ville vært konsekvensen av å fortsette med en regel som kanskje er i strid.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [16:27:19] (ordfører for saken): Som saksordfører ønsker jeg å takke justiskomiteen for konstruktivt samarbeid i en viktig sak der vi er stort sett enige. I en utfordrende tid er det godt å stå samlet om å gjøre politiet og Politiets sikkerhetstjeneste, PST, mer robust og tilrettelegge for bedre verktøy og lovgivning for å kunne trygge våre innbyggere.

I proposisjonen foreslås endringer i politiregisterloven, grenseloven, straffeprosessloven, politiloven og utlendingsloven, og de er i hovedsak knytet til bruk av opplysninger til testing og utvikling av informasjonssystemer. Denne delen av proposisjonen støttes av en samlet komité.

Forslaget fra regjeringen om at skikkethet ikke skal være et krav til elever før opptak ved Politihøgskolen, er det derimot dissens om. Her avslutter jeg mitt innlegg som saksordfører og fortsetter som representant for Fremskrittspartiet.

Dette punktet – om å være skikket til å gå på Politihøgskolen – mener Fremskrittspartiet det er viktig at det stilles krav om, i tillegg til strenge krav om plettfri vandel før opptak. Dersom Politihøgskolen tilbyr plass til studenter som ikke er skikket for det de utdanner seg til, betyr det at studentene bruker et semester som de kunne ha benyttet til noe annet dersom de ble klar over dette tidligere. For politiet betyr det at de som ikke er skikket, opptar plasser på studier, og at uteksaminerte ikke kan gå inn i ledige stillinger etter studiet. Dette er å sløse med offentlige ressurser.

Ved at Politihøgskolen ikke bruker ressurser på skikkethetsvurdering, skyves utgiftene og ansvaret over på politidistriktene. Dette vil medføre flere ulike vurderinger av skikkethet og ikke en enhetlig som i dag. Parolen «Ett politi» vil bli utfordret – også på dette området.

PST peker i Nasjonal trusselvurdering 2026 på at universiteter, høyskoler og forskningsmiljøer er høyt prioriterte mål for fremmede staters etterretning. Dette viser også flere andre undersøkelser, både norske og utenlandske. Derfor stiller jeg meg undrende til at regjeringen løser opp der de burde strammet inn – på kontroll. Studentene som blir tatt opp til ulike studier ved Politihøgskolen, vil lære detaljert fra innsiden hos samfunnets sivile maktapparat. Derfor skulle det bare mangle at vi ikke påser at det kun er skikkede personer som får tilgang.

Farukh Qureshi (A) [16:30:32]: Dette er en sak om noe helt grunnleggende, om politiets muligheter til å gjøre jobben sin, om trygghet i hverdagen og om et digitalt etterslep vi ikke lenger kan leve med. Realiteten er denne: Kriminaliteten utvikler seg raskt, teknologien utvikler seg raskt, men politiet henger etter. Systemene er gamle, og mulighetene utnyttes ikke godt nok.

Riksrevisjonen har vært tydelig: Det digitale etterslepet er stort, og det begrenser politiets arbeid hver eneste dag.

Det er alvor, for dette handler ikke bare om IT. Det handler om oppklaring, forebygging og beredskap. Det handler om tryggheten til folk. Derfor tar vi grep, for dette handler i bunn og grunn om én ting: å gi politiet lovgrunnlag til å utvikle og teste de digitale verktøyene de trenger – verktøy som faktisk fungerer i virkeligheten. For vi vet dette: Fiktive data er ikke alltid nok. Skal systemene virke i virkeligheten, må de testes deretter, hvis ikke risikerer vi dårligere verktøy, dårligere etterforskning og dårligere resultater.

Dette er helhet. Vi moderniserer regelverket, og vi legger til rette for ny teknologi – steg for steg, men med retning. Det digitale etterslepet begynte ikke i 2021. Dette er noe som tidligere regjeringer ikke har prioritert høyt nok.

Dette handler også om kompetanse, om Politihøgskolen. Tillit må fortjenes, og derfor er det riktig å stille krav. Vi åpner for krav om plettfri vandel og politiattest også i videreutdanning ved Politihøgskolen. Det er en naturlig oppfølging. Det styrker tilliten til politiet. Samtidig må vi bruke ressursene klokt. Vi skal ha tydelige krav, men vi skal ikke gå lenger enn det det er faglig grunnlag for. Derfor lytter vi til Politihøgskolen. Derfor lytter vi til fagmyndighetene – ikke mer byråkrati enn nødvendig, men klare krav der det faktisk gir mening.

Trygghet skapes ikke av gamle systemer. Den skapes av et politi som virker, som har riktige verktøy, og som henger med i tiden. Det er det denne politikken handler om.

Mahmoud Farahmand (H) [16:32:49]: Jeg skal begynne der forrige taler slapp. Dette handler om et politi som skal fungere i en moderne tid. Norsk politi har som kjent langt etterslep på IT-systemene sine, ikke minst IT-systemer på tvers av sektorer. De må oppdateres. For å kunne gjøre oppdateringer best mulig må man ha reelle data. Man må ut av den berømte sandkassen i IT-utvikling og ut i den virkelige verden, og bruke det på ordentlige data. Politiets IT-modernisering vil også bidra til at ressursene i politiet kan brukes bedre. Man får mer effektivitet og bedre resultater i andre enden.

Det som vi derimot er litt mer bekymret for, er opptaket ved Politihøgskolen til dette ettårige utdanningsløpet. Det er krav til plettfri vandel ved opptak til Politihøgskolen til vanlig. Det vil det også være for dem som skal gå på ettårig utdanning. Når det gjelder skikkethet, mener vi i Høyre at der må det også være helt klare krav og vurderinger som gjennomføres ved Politihøgskolen. Jeg er enig med foregående taler i at man ikke skal ha mer byråkrati enn nødvendig, men når det gjelder skikkethetsvurderingen, må da ytre etat ta det, dvs. politidistriktene eller særorganene. Det vil da si at du får mer byråkrati ute i den operative enden. Det vil bidra til at ressursene blir dårligere brukt, og dermed bidra til mindre kapasitet til å gjennomføre faktiske oppgaver som gjør Norge og nordmenn trygge. Der er vi uenige.

Når det gjelder den ettårige utdanningen, er det også viktig å ha med seg at disse menneskene skal gå på Politihøgskolen sammen med andre politistudenter som har vært gjennom en skikkethetsvurdering av en sammensatt nemnd, eller et vurderingsorgan, ved Politihøgskolen. Dette vurderingsorganet gjennomfører en vurdering av samtlige politistudenter, og dermed vil det ikke være større byråkrati for dem å vurdere dem som skal ta den ettårige utdanningen. Til syvende og sist: Hvis man ikke er sikker på om en person er skikket, har også staten brukt penger til å utdanne og gi kompetanse til mennesker som kanskje ikke kan ansettes i politietaten eller i særorganene, og det er svært uheldig.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [16:35:19]: Som det framgår av innstillingen, er det bred enighet om selve forslagene i proposisjonen, som i hovedsak går ut på endringer knyttet til bruk av opplysninger til testing og utvikling av informasjonssystemer. Jeg bruker derfor ikke tid på å gjenta det som allerede er sagt fra saksordføreren og foregående talere. Jeg vil derimot knytte noen kommentarer til flertallsforslaget om skikkethetsvurdering.

Å bli politi eller å jobbe i politiet krever integritet og skikkethet. Politiet er statens middel for å utøve makt mot egne borgere i fredstid, og således innehar enkeltpersoner mye makt og ansvar i tjenesten. I innstillingen til denne saken har det vært en diskusjon rundt skikkethetsvurderinger for dem som skal ta årsstudier ved Politihøgskolen. Et flertall i komiteen har fremmet forslag om dette, på linje med krav til plettfri vandel og politiattest, for opptak til videreutdanningstilbudene og masterstudier som gis ved Politihøgskolen. Argumentene for er at man må verifisere at personer som skal jobbe i politiet, er skikket, mens argumentene mot er at det kan føre til økt byråkrati.

Etter overveielse har Senterpartiet landet på at vi støtter forslaget til flertallet i komiteen om et skikkethetskrav også for årsstudier. Når politiet nå sier at de ønsker å tiltrekke seg annen kompetanse enn kandidater med grunnutdanning som politi, mener vi det fordrer en vurdering av skikkethet. Selv om dette sikkert er vurderinger som skal sees på i forbindelse med politirolleutvalget, mener Senterpartiet at personer også uten bachelor fra Politihøgskolen bør kunne få mulighet til å ta etterutdanning ved Politihøgskolen om de jobber i politiet. Gitt dette mener vi at det er fornuftig å også vurdere skikketheten til disse personene.

Jeg legger for øvrig til grunn at dette ikke skal medføre økt byråkrati, og at personer som allerede har fått en skikkethetsvurdering tidligere gjennom 3-årig utdanning på Politihøgskolen, ikke trenger å få en ny vurdering. Dette gjelder altså personer som ikke har gjennomgått en slik vurdering tidligere. I så måte kan jeg ikke se for meg at dette skal føre til vesentlig mer byråkrati.

Senterpartiet mener at integriteten og denne kontrollfunksjonen er viktig å ivareta ved Politihøgskolen. Senterpartiet kommer derfor til å stemme for tilrådingens B i innstillingen, og dermed sikre flertall for å be regjeringen fremme forslag om at Politihøgskolen også kan fastsette krav om skikkethet før opptak til årsstudiet på Politihøgskolen, på lik linje med krav om plettfri vandel.

Hans Edvard Askjer (KrF) [16:37:52]: Vi diskuterer i dag et prinsipielt viktig spørsmål: Hvem skal få slippe inn på Politihøgskolen, og på hvilket grunnlag? Flertallet i komiteen er tydelig: Det holder ikke med plettfri vandel alene, vi må også stille klare og forpliktende krav til skikkethet allerede ved opptak til årsstudier ved Politihøgskolen. Det er ikke et radikalt standpunkt, det er sunn fornuft.

Politiet utøver statens makt. Det stiller ekstreme krav til dømmekraft, personlig integritet og evne til å håndtere krevende situasjoner. Da kan vi ikke ha en situasjon hvor personer som åpenbart ikke er skikket, likevel får starte på studiet, for så å bli stoppet senere. Det er dårlig bruk av ressurser, det er dårlig personalpolitikk, og det er i ytterste konsekvens dårlig beredskap.

Flertallet mener det er feil å skyve ansvaret for skikkethetsvurdering helt fram til ansettelse i politidistriktene. Da har samfunnet allerede investert tid, penger og kapasitet i kandidater som aldri burde vært der i utgangspunktet. Det er rett og slett sløsing med fellesskapets midler.

Derfor er vårt forslag enkelt: Politihøgskolen må få tydelig hjemmel til å stille krav om skikkethet også for opptak til årsstudier – på lik linje med det som allerede gjelder for bachelorutdanningen. Dette handler ikke om å ekskludere flere. Det handler om å sikre kvalitet, det handler om tillit i befolkningen, og det handler om å ta ansvar tidligere i prosessen, ikke senere.

Dette forslaget fremmes av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Samtidig er det viktig å understreke at problemforståelsen i stor grad deles av et bredt flertall i komiteen. Spørsmålet nå er om vi faktisk er villige til å gjøre noe med det.

Vi kan ikke risikere at personer som ikke er skikket til å bære politiuniform, slipper inn bakveien gjennom årsstudier. Det svekker både utdanningen, etaten og tilliten. Derfor bør Stortinget be regjeringen fremme nødvendige forslag, slik at kravene til skikkethet blir tydelige, forutsigbare og gjeldende for alle søkere. Det er rettferdig, og det er ansvarlig.

Statsråd Astri Aas-Hansen [16:40:24]: Det digitale etterslepet i politiet er stort, og det er behov for en digital omstilling. Utvikling og testing av eksisterende og nye digitale informasjonssystemer er en forutsetning for at politiet skal kunne utføre oppgavene etaten er pålagt, på en effektiv måte. Flere offentlige organer har de senere årene fått hjemler til å benytte personopplysninger til testing og utvikling av informasjonssystemer. Politiet har ikke hatt tilsvarende hjemler, noe regjeringen nå foreslår å endre. Bruk av fiktive eller anonyme opplysninger er ikke alltid tilstrekkelig for å sikre at systemene fungerer som tiltenkt, slik at det kan være nødvendig å bruke reelle opplysninger. Samtidig må bruken av reelle opplysninger rammes inn for å sikre at personvernregelverket ivaretas. Forslagene medfører ikke i seg selv behov for mer ressurser, men sikrer at politiet har en klar hjemmel for den testingen og utviklingen som er nødvendig for at etaten skal kunne holde tritt med den digitale utviklingen.

Proposisjonen inneholder også et forslag om at Politihøgskolen kan fastsette krav om plettfri vandel og kreve framlagt uttømmende og utvidet politiattest fra personer som skal tas opp til videreutdanning og høyere grads studier. Forslaget har bakgrunn i det nye ettårige etterforskningsstudiet som skal tilbys fra høsten, og vil bidra til å sile ut de som åpenbart ikke vil kvalifisere for tilsetting i politiet. Så har vi hørt at flertallet i komiteen har fremmet forslag om at Politihøgskolen også skal kunne fastsette krav om skikkethet for dette studiet. Verken Politihøgskolen eller Politidirektoratet har ment at det er nødvendig med et slikt krav, med henvisning til at det vil medføre omfattende praktiske konsekvenser og merarbeid. Arbeiderpartiet har tillit til Politihøgskolens og Politidirektoratets vurderinger.

June Trengereid Gruer (A) [16:55:42]: Nå kom det ganske tydelig fram i replikkrunden, men jeg vil også bare egentlig understreke en gang til at Politihøgskolen selv har kalt dette forslaget arbeidskrevende og lite tjenlig. Jeg vil ikke overdramatisere konsekvensene, for det er jo en «kan»-regel som skal brukes av Politihøgskolen selv, så vi får eventuelt se om det kommer til å bli benyttet, hvis flertallsinnstillingen går gjennom.

Til forutsetningen til representanten Bentzen om hvordan man også må vurdere skikkethetsvurderinger kontinuerlig og underveis: Slik jeg har forstått det på skikkethetsvurderinger, er det noe man alltid har krav om. Det er noe som kan endre seg også underveis, så det tror jeg er løpende vurderinger man alltid tar.

Mahmoud Farahmand (H) [16:57:18] (ordfører for saken): Denne saken er så spennende at jeg var i ferd med å komme opp hit før jeg var blitt kalt opp.

Et sterkt klareringsinstitutt er fundamentet for nasjonal sikkerhet og rikets sikkerhet. Uten en effektiv og pålitelig klareringsordning kan vi ikke sikre at de rette personene har tilgang til sensitive opplysninger og kritisk infrastruktur. Klarering er vår første forsvarslinje mot trusler som spionasje, sabotasje og uønsket innflytelse. Det er derfor denne proposisjonen er viktig.

Jeg vil også si at det er bred enighet i komiteen. Alt som fremmes, fremmes felles av komiteen. Det har vært godt samarbeid og god dialog underveis.

Dette med et felles klareringsdirektorat for å effektivisere og samordne klareringsvirksomheten er viktig. Det har vært etterspurt i en del år, og alle partiene støtter denne moderniseringen, fordi det er behov for den. Denne helhetlige organiseringen vil bidra til en uniform og klar tilnærming. Men det er viktig at dette skjer uten at det svekker rettssikkerheten, og at ressursene er tilpasset behovet i dette nyopprettede direktoratet. Det som også er viktig, og som det har vært felles enighet om i komiteen, er at denne nyetableringen vurderes etter at den har fungert en stund. Det er viktig for å få klarhet i om endringen har hatt den effekten vi har ønsket, eller ikke.

Jeg vil gå over til å snakke på vegne av Høyre. Det var Høyre som i sin tid innførte en ny sikkerhetslov. Poenget med ny sikkerhetslov og med klarerings- og personsikkerhetsdelen var å åpne opp for at flere som trengte klarering, kunne få det. Det er flere lag i klareringsinstituttet og sikkerhetsloven. Det er bl.a. en helt klar klarering for å få tilgang til informasjon, men det er også adgangsklarering. Opplevelsen er nok at ikke hele bredden av disse to klareringsdelene brukes i like stort monn. Det vi også ser, er at det har vært en del tilfeller der individer ikke har fått den klareringsvurderingen de rettmessig skulle hatt, og har opplevd at det har vært en belastning for dem. Dette håper vi at den nye klareringsetaten som opprettes, kan løse opp i.

Avslutningsvis er det helt klart at det framover vil være større behov for sikkerhetsklarering enn det har vært hittil, og vi er klare på at ressursene må være der for å kunne gjennomføre klarering på en best mulig måte, til fordel for nasjonen og individene som skal klareres.

Erik Hager (A) [17:00:26]: Sikkerhetsklareringer er helt avgjørende for Norges sikkerhet. Når mennesker skal ha tilgang til gradert informasjon, kritisk infrastruktur eller andre skjermingsverdige verdier, må vi være sikre på at vurderingene som gjøres, er grundige, riktige og rettferdige. Samtidig må systemet fungere i praksis. Lange saksbehandlingstider skaper utfordringer både for den enkelte og for virksomhetene som er avhengige av å få folk på plass.

Arbeiderpartiet støtter derfor regjeringens forslag om å legge til rette for et felles sivil-militært klareringsdirektorat. Vi mener det kan bidra til bedre samordning, sterkere fagmiljøer og en mer enhetlig behandling av sakene. Det viktigste er resultatene av reformen. Den må føre til et klareringssystem som er effektivt, som har høy kvalitet i vurderingene, og som ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. Vi har merket oss innspillene hvor flere høringsinstanser er opptatt av nettopp dette. Derfor er det viktig at gjennomføringen skjer på en måte som tar vare på kompetansen i miljøene, involverer ansatte og tillitsvalgte og sikrer nødvendig kapasitet i en periode hvor behovet for klareringer sannsynligvis vil øke.

Jeg er også glad for at komiteen samlet ber regjeringen evaluere sammenslåingen og se på tiltak for å redusere saksbehandlingstiden, styrke klageadgangen og gi bedre mulighet for innsyn i egen sak. Dette vil være viktig for tilliten til systemet. For Arbeiderpartiet handler dette om å styrke både sikkerheten og rettssikkerheten.

Hans Edvard Askjer (KrF) [17:02:33]: Kristelig Folkeparti støtter intensjonen og innretningen i Prop. 76 L for 2025–2026. Det er et viktig og riktig grep å samle klareringsmyndighetene. En mer samordnet struktur vil bidra til både bedre kvalitet i vurderingene og større tillit til systemet.

For KrF er det særlig viktig at vi får raskere saksbehandling og en mer enhetlig praksis. I dag kan ulik behandling og lange ventetider svekke både rettssikkerheten og effektiviteten. Dette grepet vil motvirke nettopp det. Vi mener derfor at proposisjonen vil styrke klareringsordningen både ved å gjøre den mer forutsigbar og ved å sikre likere behandling av den enkelte.

KrF stiller seg derfor bak den enstemmige tilrådingen fra komiteen.

Statsråd Astri Aas-Hansen [17:03:32]: Lovproposisjonen gjelder forslag om endringer i sikkerhetslovens § 8-16. Hovedformålet med forslaget til endring av bestemmelsen er å legge til rette for å opprette et felles sivilt-militært direktorat for klareringssaker. Samtidig skal loven gi nødvendig handlingsrom for å gjennomføre omorganiseringer av klareringsmyndigheten i takt med tiden.

Det foreslås å fastsette at Kongen utpeker et eller flere forvaltningsorganer med klareringsmyndighet. Dette har sin bakgrunn i totalberedskapsmeldingen, hvor det bl.a. framgår at regjeringen har besluttet å iverksette et arbeid for å modernisere klareringsinstituttet til et system rustet for framtiden og på den måten styrke personellsikkerheten. Som et nødvendig grunnlag for et slikt moderniseringsarbeid vil regjeringen etablere et felles klareringsdirektorat for sivil og militær sektor.

Jeg merker meg at justiskomiteen tilrår at lovforslaget vedtas som foreslått, og videre at komiteen tilrår at Stortinget ber regjeringen evaluere sammenslåingen av klareringsmyndighetene samt se på tiltak som kan korte ned saksbehandlingstiden og sikre en uavhengig klageadgang og økt mulighet for innsyn i egen sak.

Det nye klareringsdirektoratet bør være plattformen, og et nødvendig utgangspunkt for oppbygging av et sentralt og robust fagmiljø innen klareringer, med mandat og kapasitet til å drive fram forbedringer på tvers av sektorene. Det samlede direktoratet bør derfor opprettes først og begynne sitt arbeid raskt.

Det er startet et utredningsarbeid for digitalisering av saksbehandlingen i klareringssaker, med sikte på å redusere saksbehandlingstiden. Videre regelverksarbeid vil etter planen først rettes inn mot å oppnå en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom Nasjonal sikkerhetsmyndighet og nytt klareringsdirektorat ved å overføre mer brukernære oppgaver innen klarering fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM. Videre planlegges det arbeid med regelendringer for et modernisert klareringsinstitutt med god balanse mellom nasjonal sikkerhet og den enkeltes rettssikkerhet, der temaene som komiteen omtaler knyttet til klageadgang og innsyn, også vil kunne vurderes.

Stian Storbukås (FrP) [17:12:08] (ordfører for saken): La meg få takke komiteen for et godt og smidig samarbeid. Det er alltid en fornøyelse å være saksordfører, og spesielt når alle partiene står bak tilrådingen – som er såpass lang at jeg velger å ikke referere den.

Da kan jeg også ganske tidlig bytte hatt, og det gjør jeg nå. Det første jeg gjør, er å ta opp forslaget FrP er med på. Før jeg går inn på forslaget og saken, har jeg lyst til å påpeke at man ikke skal veldig mange år tilbake i tid før FrP sto alene i synet på forbud mot heldekkende plagg. Den gang ble vi tillagt en hel rekke motiver av den lite hyggelige sorten. Om det skulle være noen vedvarende tvil om motiv, vil jeg vise til merknadene som ligger i saken.

Det er ikke så veldig viktig hva som skjedde for 10–15 år siden, for nok en gang viser det seg at FrP fikk rett, og det ble etter hvert, i 2018, vedtatt et delvis forbud. Det trådte i kraft i 2018. Det var knyttet til bruk av heldekkende plagg på universiteter, høyskoler, skoler og barnehager. Det skjedde i erkjennelsen av at det er en del problemer knyttet til bruk av heldekkende plagg. Det kan være knyttet til sikkerhet, identifikasjon og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Det som er på det rene, er at disse problemstillingene eksisterer fremdeles der bruk av heldekkende plagg ikke er forbudt. I tillegg til vet vi at det er momenter knyttet til kvinneundertrykkelse, negativ sosial kontroll og segregering.

Sånn sett synes jeg nok at tilrådingen fra komiteen, selv om vi er en del av den, dessverre er litt passiv. Vi mener det finnes rikelig med beslutningsgrunnlag hvis man tar seg bryet med å studere samfunnet og utviklingen i Europa generelt. En hel rekke land jobber nå videre med forbud mot heldekkende plagg, og det er selvsagt ikke uten grunn. Det er Sveits, Danmark, Sverige og sikkert flere andre land. Norge bør ligge foran her, og ikke nok en gang være sist ute.

Kristine Løfshus Solli (A) [17:15:15]: For Arbeiderpartiet er integrering, likestilling og åpen kommunikasjon grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Disse verdiene er avgjørende for å bygge tillit mellom mennesker, sikre deltakelse i fellesskapet, og legge til rette for at alle kan bidra i arbeids- og samfunnslivet.

Bruk av nikab og andre heldekkende plagg er i mange tilfeller knyttet til negativ sosial kontroll og er dermed et hinder for den enkeltes reelle frihet og mulighet til å bli inkludert i samfunnet. Kampen mot negativ sosial kontroll var også grunnen til at vi mente det var riktig å innføre et forbud mot heldekkende plagg i skoler og i barnehager. Bruk av heldekkende ansiktsplagg kan også reise utfordringer knyttet til sikkerhet og behovet for identifikasjon i ulike situasjoner.

Arbeiderpartiet mener imidlertid at et totalforbud mot heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom trolig ikke er løsningen på disse utfordringene. En reell bekymring er at et slikt forbud vil føre til at kvinner som i dag bruker slike plagg på grunn av negativ sosial kontroll, blir ytterligere isolert fra samfunnet. I så fall vil forslaget bidra til økt utenforskap. Et forbud mot heldekkende ansiktsplagg har også en side til religionsfriheten, som må vurderes grundig før man eventuelt gjør ytterligere utvidelse av forbudet. Omfanget av slik bruk i Norge er også i stor grad ukjent, og vi trenger mer kunnskap om de reelle utfordringene det reiser.

For Arbeiderpartiet er det viktig at eventuelle tiltak er kunnskapsbaserte, forholdsmessige og bidrar til inkludering og ikke det motsatte. For oss handler det om å finne løsninger som styrker fellesskapet, sikrer muligheter og ivaretar grunnleggende rettigheter. Det er bakgrunnen for at vi sammen med Høyre og Senterpartiet fremmer forslag om å gjennomføre en kartlegging av bruken av heldekkende ansiktsplagg i publikumsrettede offentlige institusjoner og på grunnlag av kartleggingen vurdere å utvide forbudet mot heldekkende ansiktsplagg for andre offentlige institusjoner. Vi mener dette er et nødvendig og hensiktsmessig grep, nettopp fordi kunnskapsgrunnlaget i dag er begrenset.

Arbeiderpartiet støtter derfor ikke representantforslaget, men stiller seg bak forslaget fremmet i samarbeid med Høyre og Senterpartiet, som er komiteens innstilling.

Mahmoud Farahmand (H) [17:17:58]: La meg starte med å si at vi har sympati med det KrF framsetter. Vi forstår det de prøver å si. Vi er et land preget av åpenhet, likestilling og respekt for den enkeltes frihet. Det er bærende verdier i samfunnet vårt. Disse verdiene må vi ivareta også når vi diskuterer disse krevende sakene.

Heldekkende ansiktsplagg er selv innen islam ansett å være et uttrykk for en ytterliggående og marginal tolkning, og det er nærmest en religiøs norm mer enn noe annet. I mange tilfeller er det knyttet til kvinneundertrykkelse, æreskultur og segregering. Selv i mange muslimske land er slike plagg forbudt i offentlige institusjoner, nettopp for å beskytte likestilling, sikkerhet og samfunnets åpenhet. Også europeiske land har innført forbud og gjort forsøk med det. Det er uklart om de har oppnådd de målene de har satt seg.

Hvis vi skal styrke integrering, likestilling og åpen kommunikasjon i det norske samfunnet, må vi anerkjenne at bruken av heldekkende ansiktsplagg kan reise utfordringer tilknyttet disse temaene. Samtidig må det være helt klart at dersom en kvinne tvinges til å bære heldekkende ansiktsplagg, la oss kalle det en nikab eller en burka, vil det neppe være slik at den mannen som tvinger henne til det, vil slippe henne ut fordi hun ikke får lov til å gå med det av staten. Dermed vil den kvinnefrigjøringskampen som fremmes her, ikke la seg realisere. Det vil være liten tvil om det.

Vi støtter flertallsforslaget om at vi må utrede eller iallfall kartlegge omfanget av nikabbruk i samfunnet før vi innfører et tiltak. Jeg tror det vil være klokt. Det betyr ikke at vi ikke forstår poengene til KrF. De forstår vi fullt ut. Dersom vi skal innføre et forbud, må det være forholdsmessig, og det må treffe der vi ønsker at det skal treffe, nemlig at disse kvinnene får mulighet til å ha en viss frihet. Derfor sier vi også at i møte med offentlige institusjoner, bør man kunne innføre et krav om at man må vise ansiktet.

La oss gjennom dette forslaget og iallfall tiltakene prøve å opprettholde og beskytte åpenheten i samfunnet vårt og kvinners rettigheter og ivareta de verdier som Norge er tuftet på, uten å skape nye skillelinjer og konflikter. La oss handle med fornuft, ansvar og respekt, slik at Norge forblir det samfunnet der fellesskapet og frihet går hånd i hånd.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [17:20:56]: Senterpartiet støtter målet om et norsk samfunn bygget på åpenhet, tillit og ikke minst deltakelse. Det er liten tvil om at bruk av heldekkende ansiktsplagg i enkelte situasjoner kan skape utfordringer. Ansiktsdekning kan gjøre kommunikasjon vanskeligere og skape utfordringer knyttet til identifikasjon og sikkerhet. Det kan i noen sammenhenger også virke hemmende på deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, f.eks. i det offentlige, med kontakt og dialog med andre. Dette er problemstillinger vi må ta på alvor.

Bruken av heldekkende ansiktsplagg synes å være marginal. Samtidig må vi erkjenne at dette er et fenomen vi vet relativt lite om når det gjelder omfang i Norge, og omfanget er reelt sett ikke så stort som enkelte skal ha det til.

Forslagstillerne har argumentert for å forby nikab og burka for å forhindre sosial kontroll. Om mennesker bruker, eller blir pålagt å bruke, disse plaggene, er det ingenting som tilsier at et forbud vil forhindre sosial kontroll – tvert imot. Vi kan risikere enda sterkere grad av negativ sosial kontroll mot enkeltindivider. På bakgrunn av det står ikke argumentasjonen og intensjonen i tråd med forslaget i saken. Samtidig erkjenner Senterpartiet at vi trenger et bedre grunnlag for å vurdere om det eventuelt er behov for å utvide gjeldende forbud i undervisningssektoren til også å omfatte ander deler av samfunnet i Norge, og hva som blir konsekvensene av det.

Burka og nikab representerer ikke hvordan de aller fleste muslimer praktiserer sin tro. Flere har pekt på at slike plagg i enkelte sammenhenger kan være knyttet til kvinneundertrykkelse, sosial kontroll og segregering. Nettopp derfor er det viktig at vi fører en politikk som faktisk virker, som løser reelle problemer, og som bygger på kunnskap. Det er bakgrunnen for forslaget til Senterpartiet og Høyre.

Dette er etter Senterpartiets syn en balansert og ansvarlig tilnærming. Vi anerkjenner utfordringene som kan oppstå ved bruk av heldekkende ansiktsplagg, men vi ønsker at eventuelle nye tiltak skal være kunnskapsbaserte, målrettede og forholdsmessige.

Julie E. Stuestøl (MDG) [17:23:12]: Religionsfrihet handler om å akseptere andres tro og tåle uttrykk vi selv ikke ville valgt. Det er et paradoks at partier som stadig understreker viktigheten av religionsfrihet, velger å rette oppmerksomheten mot hvordan mennesker fra én bestemt religion kler seg. Jeg skulle ønske at Kristelig Folkeparti var like opptatt av å utfordre autoritære og kontrollerende holdninger i konservative kristne miljøer som de er av å kritisere konservative muslimske miljøer. Negativ sosial kontroll er et problem uansett hvilken religion eller kultur den begrunnes med.

Forslagsstillerne ønsker å kartlegge omfanget av bruk av nikab og andre heldekkende plagg i Norge, men de legger ikke fram dokumentasjon på at dette er et omfattende problem som krever en egen statlig kartlegging. For meg blir det å lete etter et problem vi ikke har grunn til å tro at finnes i særlig omfang. Samtidig vet vi at det finnes reelle utfordringer knyttet til utenforskap, negativ sosial kontroll og manglende frihet for svært mange mennesker i Norge. Det er utfordringer vi burde bruke tid, oppmerksomhet og ressurser på å løse.

Jeg har vansker med å forstå at de samme partiene som til daglig uttrykker bekymring for sløsing i offentlig forvaltning og manglende kapasitet i politiet, mener at dette er god bruk av fellesskapets ressurser. For meg framstår det helt enkelt åpenbart som symbolpolitikk. MDG er tydelig på at alle skal ha muligheten til å leve et fritt liv.

Vi tar gjerne kampen mot negativ sosial kontroll, og vi tar den på største alvor. Derfor støtter vi brede og målrettede tiltak som faktisk hjelper folk ut av kontroll, tvang og isolasjon. Vi er likevel bekymret for at et totalforbud mot heldekkende ansiktsplagg kan virke mot sin hensikt. Hvis kvinner som allerede er utsatt for kontroll og begrensninger, møtes med forbud og utestenging, kan resultatet bli at de blir enda mer isolert fra samfunnet, ikke mer inkludert.

Kampen for frihet vinnes ikke gjennom symbolforslag og forbud. Den vinnes gjennom inkludering, tillit og målrettede tiltak som gir mennesker større muligheter til å bestemme over eget liv. Derfor kommer MDG til å stemme mot alle forslagene i saken.

Hans Edvard Askjer (KrF) [17:26:21]: La oss være ærlige: Det er faktisk bemerkelsesverdig hvor stor enighet det er i komiteen om virkelighetsbeskrivelsen, og hvor liten vilje det er til å handle på den.

Et bredt flertall peker på de samme utfordringene: negativ sosial kontroll, kvinneundertrykking og framvekst av parallelsamfunn. Flertallet erkjenner også at bruk av heldekkende ansiktsplagg i liten grad handler om religiøs plikt i islam, men om kulturelle og patriarkalske praksiser. Likevel – og dette er det oppsiktsvekkende – velger flertallet å stoppe der. Man ser problemet, man beskriver det, men man trekker ikke konsekvensene. For Kristelig Folkeparti holder ikke det.

Dette handler ikke bare om et plagg, det handler om hvilket samfunn vi ønsker at Norge skal være. Skal vi akseptere utviklingstrekk der kvinner skjermes fra fellesskapet, anonymiseres i det offentlige rom og i praksis holdes utenfor samfunnsdeltakelse, eller skal vi stå tydelig opp for et samfunn med åpenhet, likestilling og gjensidig ansvar? KrF mener det siste. Derfor sier vi også tydelig at det må finnes noen grenser, noen barrierer mot utviklingen av parallelsamfunn og uønsket ekstremisme i Norge.

En slik grunnleggende norm er dette: I det offentlige rom møter vi hverandre ansikt til ansikt. Det er ikke et radikalt krav. Det er ikke et fremmedfiendtlig krav. Det er et helt grunnleggende prinsipp for tillit, for kommunikasjon og for fellesskap.

Det er også et paradoks at flertallet på den ene siden sier de vil bekjempe negativ sosial kontroll, men på den andre siden vegrer seg for å bruke virkemidler som faktisk setter grenser.

For oss i KrF er dette også en kamp for de mest sårbare – de kvinnene som ikke nødvendigvis velger dette fritt, de som lever under forventninger, press og i noen tilfeller direkte kontroll. Da kan ikke Stortinget svare med passivitet. Vi må tørre å si at dette er en utvikling vi ikke ønsker i Norge. KrF står derfor fast på forslaget. Vi mener det er riktig, nødvendig og i tråd med de verdiene vi ønsker skal prege det norske samfunnet.

Noen sier at man skulle ønske at KrF var like opptatt av den type kontrollmekanismer i andre religioner. Jeg vil understreke at det er jeg, og det er vi. Vi er opptatt av det. Til dem som sier at dette fører til mer isolasjon: Jeg mener det er viktig å gi barna til disse et signal om at det norske samfunnet mener dette er utenfor den normen vi i Norge forventer når man skal være en del av dette samfunnet.

Statsråd Astri Aas-Hansen [17:29:44]: Bruk av heldekkende ansiktsplagg i visse sammenhenger kan skape utfordringer for kommunikasjon, sikkerhet og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Samtidig vil et forbud være et inngripende tiltak. Ikke minst gjelder dette hvis brudd på forbudet skal kunne møtes med straff. Et slikt virkemiddel bør bare brukes når det er et reelt behov for det.

Et forbud mot heldekkende ansiktsplagg har også en side til religionsfriheten, som er vernet av Grunnloven, EMK og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Som forslagsstillerne påpeker, har Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, i flere saker kommet til at ulike staters forbud mot heldekkende ansiktsplagg ikke strider mot retten til religionsfrihet etter EMK.

Det er likevel flere vilkår som må være oppfylt for at et eventuelt forbud skal være forenlig med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Forbudet må være begrunnet i et legitimt formål, f.eks. beskyttelse av andres rettigheter og friheter eller hensynet til offentlig trygghet eller orden. I tillegg må forbudet være egnet til å oppnå formålet og være forholdsmessig.

Jeg vil også nevne at FNs menneskerettighetskomité har kommet til at Frankrikes forbud mot heldekkende ansiktsplagg på offentlig sted er i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Begrunnelsen var at Frankrike ikke i tilstrekkelig grad hadde påvist hvorfor det var nødvendig med et generelt forbud.

Før en går inn for å utvide forbudet mot heldekkende ansiktsplagg i Norge, må det vurderes grundig om et forbud vil være forenlig med retten til religionsfrihet etter de nevnte konvensjonene. I denne vurderingen vil behovet for et slikt forbud stå sentralt, og om formålet kan oppnås med mindre inngripende midler.

Jeg er glad for at komiteens flertall i første omgang ønsker å gjennomføre en kartlegging av bruken av heldekkende ansiktsplagg, og at kartleggingen begrenses til publikumsrettede offentlige institusjoner. Dette vil gi et bedre grunnlag for å vurdere behovet for en mer målrettet utvidelse av eksisterende forbud.

Angelika Bjørnerud (FrP) [17:37:10]: I fjor viste tall fra IMDi at det var rekordmye negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Kripos sier at denne typen kriminalitet har blitt hverdagskriminalitet. Aldri før har så mange fått hjelp av myndighetene når det gjelder tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ufrivillig opphold i utlandet. Våre grunnleggende verdier, som frihet, åpenhet og likeverd, utfordres av ideologier og praksiser som begrenser kvinners frihet og deltakelse i samfunnet.

Fremskrittspartiet har advart mot denne utviklingen i mange år, men har gang på gang blitt stemt ned. Det var et viktig framskritt da Stortinget vedtok forbud mot heldekkende ansiktsplagg ved utdanningsinstitusjoner. Vedtaket sendte et tydelig signal om hvilke verdier vi ønsker å verne om. Samtidig må vi erkjenne at utfordringene ikke stopper ved skoleporten. Sosial kontroll tar ikke pause når undervisningen er over. Dersom vi mener alvor med kampen mot negativ sosial kontroll, må vi være villige til å ta ytterligere grep.

Dette handler først og fremst om de kvinnene som blir undertrykt, de som lever under press, trusler og forventninger om å dekke seg til, og det handler de barna som ikke får muligheten til å være barn, delta på svømmeundervisning eller leke i parken. Frihet vi andre tar helt for gitt, er frihet andre barn ikke får oppleve. Når det er de mest sårbare som betaler prisen, kan vi ikke være passive tilskuere. Da har vi som samfunn et særskilt ansvar for å beskytte deres frihet.

Det er godt å se at det nå er politisk enighet om at sosial kontroll, burka og nikab ikke er noe som hører hjemme i vårt liberale samfunn. Problemet er at erkjennelsen ikke følges av nødvendig handlekraft.

Arbeiderpartiet sier at de ser problemet, men argumenterer samtidig for at kvinner som bruker heldekkende ansiktsplagg på grunn av negativ sosial kontroll, vil bli ytterligere isolert med et forbud. Med all respekt: Det er å snu problemstillingen på hodet. Hvis en kvinne holdes hjemme fordi hun ikke lenger kan bære et heldekkende ansiktsplagg i det offentlige rom, er det ikke forbudet som er problemet, det er den sosiale kontrollen hun utsettes for. Vi løser ikke kvinneundertrykking ved å tilpasse samfunnet til undertrykkelsen. Vi bekjemper den ved å stå opp mot den og å sende et tydelig signal om hvilke verdier som gjelder i Norge. Derfor mener vi i Fremskrittspartiet at det trengs langt mer politisk vilje og handlekraft, ikke flere kartlegginger og vurderinger. Vi kan ikke akseptere praksiser som fratar kvinner muligheten til å delta på lik linje med andre, og samtidig hevde at vi er for likestilling.

Dette handler ikke om kommunikasjon og samhandling. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. For Fremskrittspartiet er svaret klart: I Norge skal ingen kvinner skjules, og friheten skal gjelde for alle. Derfor støtter vi dette representantforslaget.

Stian Storbukås (FrP) [17:40:29]: Jeg registrerte at statsråden brukte en god del tid i sitt innlegg på å vise til Frankrike. Det er hva det er, men jeg vil for det første understreke at vi allerede har et delvis forbud i Norge. Så vil jeg sterkt anbefale statsråden å følge nøye med på hvordan dette gjøres i f.eks. Sverige, Danmark og Sveits og eventuelt andre land i Europa som har dette gående. Det går an å innhente lærdom fra andre land, slik at man ikke gjør eventuelle feil selv.

Jeg må komme beklagende opp på talerstolen, for da jeg refererte til tilrådingen fra komiteen, sa jeg at den var enstemmig, men det var ikke riktig. Dette har vært en lang dag, så det ble litt «bokstavdans» i notatene mine. Det er Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet som står bak tilrådingen. Det jeg mente å si, var at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte den.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [17:41:46]: Jeg synes debatter som dette viser veldig tydelig hva som er problemet med norsk og europeisk integreringspolitikk. Der står det to fronter mot hverandre som deljer hverandre i hodet med forskjellige påstander, og veldig ofte sporer debattene helt av også.

Når man går opp på denne talerstolen og sier at man må tåle andres tro, og at sånne forbud vil virke mot sin hensikt, synes jeg at debattene sporer av. Det er en typisk og vanlige feil i Europa og i Norge at man i frykt for de kreftene som ønsker undertrykking, i frykt for at de skal få rett i at det vil bli verre dersom vi innfører forbud mot ukultur, ikke ønsker å gjøre noe. Det er en vanlig feil at vi lar undertrykking pågå, og at vi lar ukulturen fortsette, fordi noen har klart å lure flertallet til å tro at det blir verre hvis vi gjør noe.

Å innføre et forbud i offentlige rom mot heldekkende plagg, som er det synlige resultatet og det synlige symptomet på kvinneundertrykking, er å gi et tydelig signal til undertrykkerne om at vi ikke aksepterer det i Norge. Jeg er helt sikker på at veldig mange, spesielt unge jenter som vokser opp under sterk negativ sosial kontroll og undertrykking, ønsker å ha voksne politikere som fjerner dette presset, ikke at man skyver de samme jentene foran seg i en vikarierende argumentasjon som disse barna er taperne i.

Det er underlig at statsråden er forundret over at KrF vil utfordre religionsfriheten, og at hun kun lener seg på FNs menneskerettighetskomité, som har kommet med, for å være ærlig, ganske mange rare konklusjoner opp igjennom tidene. Hun ser helt bort ifra at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har sagt klart ifra at et generelt forbud mot heldekkende plagg i offentlige rom er helt ok. Det bryter ikke med religionsfriheten. Det valgte statsråden og Arbeiderpartiet, og de andre partiene som støtter bruk av heldekkende plagg i offentlige rom, å se helt bort ifra.

Nå er det på tide at vi slutter å gjøre de samme feilene om igjen, og at vi slutter å stå her og diskutere at problemet ikke er stort nok ennå til at vi skal gjøre noe. Jo, problemet er stort nok så lenge det er noen som er undertrykket. Da skal vi ikke vente til problemet er så stort at det er for sent å gjøre noe med det.

Hans Edvard Askjer (KrF) [17:45:01]: Jeg har lyst til å understreke én ting: Denne saken skiller ikke partiene så mye på problemforståelse som på vilje til å sette grenser. Flertallet beskriver de samme utfordringene som oss – negativ sosial kontroll, manglende integrering og kvinners manglende frihet – men der stopper det. KrF mener at politikk ikke bare handler om analyse, det handler også om å trekke tydelige konklusjoner. Hvis vi mener at dette bidrar til undertrykking, hvis vi mener det bidrar til parallellsamfunn, hvis vi mener det svekker integreringen, da må vi også tørre å regulere, ellers risikerer vi at Stortinget framstår prinsippløst – tydelig i ord, men utydelig i handling. Å stille et minimumskrav om å kunne møtes ansikt til ansikt i det offentlige rom, er ikke å begrense frihet. Det er å verne om fellesskapet.

Problemet i denne saken er ikke manglende analyse; det er manglende vilje til å sette grenser. Tillit forutsetter også noen grunnleggende felles normer. En av dem er åpenhet i møtet mellom mennesker. Det som skaper utenforskap, er ikke tydelige, felles normer. Det er mangel på deltakelse i fellesskapet.

Mahmoud Farahmand (H) [17:46:44]: Denne debatten ble dessverre akkurat som jeg hadde fryktet. Vi er enige om problemstillingen, det er det ingen tvil om. Det er ingen som går rundt og heier på bruk av nikab eller burka i dette samfunnet. Det er ingen som gjør det. Det vi snakker om, er effektiviteten i et eventuelt forbud og konsekvensene av det for de menneskene som alle her ønsker å hjelpe.

Det er også beklagelig at enkelte av de som har stått på denne talerstolen, sauser sammen flere ting. De unge jentene som går på barneskole her i Oslo eller andre steder i landet, bærer så å si aldri nikab. Deres hverdag preges av noe annet. Et nikab-forbud ville ikke hjelpe dem. Det vil kanskje til og med gjøre at deres mødre ikke får mulighet til å være ute i det offentlige rom sammen med dem. Jeg sier ikke at denne frykten for at kvinner ikke skal være ute i det offentlige rom på grunn av et forbud, er et kjempegodt argument for alt, men det er faktisk en del av problemstillingen. Hvis problemet vi ønsker å løse, bare forverres, er kanskje medisinen litt feil. Kanskje vi skal prøve å finne andre tilnærminger, som får bukt med det problemet vi vil ta opp.

Jeg er helt enig med representanten Askjer i at vårt samfunn ønsker åpenhet og ansikt til ansikt-kommunikasjon – der er vi helt enige, det er det ingen tvil om. Det som er spørsmålet, er om et totalforbud i det offentlige rom vil oppnå de målene som representanten Askjer, jeg og mange andre her i denne salen har til felles, nemlig å få bukt med den ekstreme sosiale kontrollen som enkelte menn påfører kvinner. Det er faktisk ikke bare mennene som gjør det; hele familier gjør det også. Hvis vi ikke lykkes, har vi bommet med tiltaket.

Jeg har debattert bruk av nikab og burka i Norge i tiår, lenge før noen andre i dette rommet visste hva det var engang. Så det er ikke sånn at de av oss som står her og tar til orde for andre løsninger enn de som fremmes her, ikke er kjent med problemet, ikke erkjenner problemstillingen eller ikke forstår den. Jeg er helt enig i alt dette. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Når det gjelder resultatene fra Frankrike, Danmark, Belgia og andre steder, er det uvisst om de oppnår de målsettingene de har. Det må vi også ha med oss.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [17:49:23]: Foregående taler holdt et veldig godt innlegg, og så å si alt som ble nevnt av representanten Farahmand, kan tiltredes. Hvis intensjonen med forslaget er å forhindre negativ sosial kontroll, legger man til grunn at de som bruker nikab og burka i dag, får bevege seg fritt når de ikke bruker det. Det mener jeg er naivt, og det framstår som at flere partier har en manglende forståelse av denne kulturen. Derfor er det også et behov for mer kunnskap, og det er akkurat det det blir flertall for i denne saken. Det viser at det er rett vei å gå.

Mari Holm Lønseth (H) [17:50:48] (ordfører i saken): La meg først få takke forslagsstillerne for å ha tatt opp en utrolig viktig sak om det som er et veldig alvorlig samfunnsproblem. Saken gjelder et representantforslag fra SV om ti tiltak for å bekjempe voldtekt, og noe av intensjonen med forslaget er å sørge for en raskere oppfølging av «NOU 2024:4 Voldtekt – et uløst samfunnsproblem». I representantforslaget legges det fram forslag om bedre forebygging og mer kunnskap i hjelpeapparatet og i politiet, for å nevne noen ting. En rekke forslag fremmes fra en del ulike partier, men det er ingen av forslagene som får flertall i komiteens behandling.

For Høyre er det viktig å understreke at voldtekt er et veldig alvorlig samfunnsproblem. Det er altfor mange som utsettes for voldtekt, og det er altfor få som får den rettferdigheten de fortjener i rettssystemet vårt. Det kan handle om at det er dårlige bevis, for eksempel at det er ord mot ord, og at man ikke har hentet fysiske bevis tidlig nok. Personer som blir utsatt for voldtekt, er nødt til å få bedre støtte og oppfølging enn hva de får i dag. Sånn oppfølging må også gis fra flere aktører i samarbeid, for eksempel både fra helsetjenesten og fra politiet.

Det er viktig at de som anmelder voldtekt, og de som opplever å bli voldtatt, også blir tatt på stort alvor. Det er behov for å styrke politiets kapasitet til å etterforske voldtekter, noe som kan være et krevende arbeid, og for å sørge for at de personene som begår voldtekter, blir stilt til ansvar for det. Jeg er helt enig med SV i at det trengs en raskere oppfølging av NOU-en, som også dokumenterer dette samfunnsproblemet.

Statsråden har gjort rede for at en del av punktene som fremmes i representantforslaget, allerede er under oppfølging. Det har statsråden gjort rede for i brev til komiteen, men det er også en del som må følges opp og vurderes noe nærmere framover. Noe som må utredes nærmere, er for eksempel hvordan en støttekontaktordning skal organiseres, og Høyre mener at enkelte av forslagene bør følges opp nærmere av politiet og for eksempel helsetjenesten, og at de kanskje er vel detaljerte til å vedtas fra Stortingets side.

Et gjentakende problem som kommer opp, er om avvergingsplikten er tydelig nok. Det kommer opp i saken her, og det kommer opp i mange andre typer voldssaker som vi også snakker om. Det er den etter vår mening ikke. Derfor vil Høyre i dag fremme forslag om å utrede mulige endringer i straffelovens bestemmelse om avvergingsplikt for å tydeliggjøre bestemmelsen og bidra til at vold og seksuelle overgrep kan avverges i større grad.

Kristine Løfshus Solli (A) [17:53:49]: Representantforslaget tar opp et viktig og alvorlig tema. Frihet fra vold og seksuelle overgrep er en grunnleggende forutsetning for et trygt, rettferdig og likestilt samfunn der alle mennesker kan leve livet sitt uten frykt.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende å bygge en kultur der respekt for andres grenser er en selvfølge, og der samfunnet tydelig slår fast at vold og overgrep aldri er akseptabelt. Fellesskapet må ta et klart ansvar for forebygging, tidlig innsats og god helhetlig oppfølging av dem som utsettes. Kampen mot vold og overgrep er et politisk ansvar som krever målrettede tiltak, styrkede tjenester, bedre samordning og et langsiktig og systematisk holdningsarbeid.

I 2023 la regjeringen fram en opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Den ble vedtatt av Stortinget i 2024, og oppfølgingen av planen er allerede godt i gang. I dette arbeidet har voldtektsutvalgets arbeid vært et svært viktig kunnskapsgrunnlag for regjeringen, og flere av forslagene til utvalget er allerede fulgt opp gjennom denne opptrappingsplanen. Dette inkluderer blant annet et løft i etterforskningen av voldtektssaker, endringer i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, økt kompetanse i tjenestene og en styrket forskningsinnsats. For regjeringen er forebygging hovedprioriteten i arbeidet mot voldtekt, og for å sikre bedre systematikk vil voldtekt inngå i det planlagte nasjonale forebyggingsprogrammet mot partnervold og partnerdrap, som er et tiltak i opptrappingsplanen.

Arbeiderpartiet støtter intensjonen bak representantforslaget, men samtidig mener vi at det er behov for en mer samlet og helhetlig oppfølging på dette området, der tiltakene ses i sammenheng og forankres i eksisterende planer og strukturer. På bakgrunn av dette støtter Arbeiderpartiet derfor ikke representantforslaget.

Stian Storbukås (FrP) [17:56:20]: Voldtekter en grov og avskyelig form for kriminalitet og et stort samfunnsproblem. Det er ingen tvil om at FrP i mange tiår har kjempet for høyere bevilgninger til både politi og påtalemyndighet, og vi har også jobbet for et høyt straffenivå for denne type kriminalitet og annen type grov voldskriminalitet. Ikke minst har vi vært partiet som høyest har talt ofrenes sak, for vi ser ofte at de fort blir glemt, spesielt nå til dags, i ulike typer kriminalitet. Vi opplever jo i en del diskusjoner om ungdom og kriminalitet at de kriminelle nærmest er ofrene.

Vi kommer selvsagt å støtte videre arbeid mot voldtekt, og vi venter med interesse på de sakene som regjeringen har varslet at de vil komme med. Men i denne runden tror vi ikke nødvendigvis at en tipunktsliste plutselig skal løse dette problemet.

Det er jo absolutt sånn at samtlige forslag har en kostnadsside. Noen av dem vil være ganske store. Da blir det kanskje litt hult når det partiet som fremmer disse forslagene, ikke engang har fått inn smuler til problemstillingen i revidert nasjonalbudsjett og har stemt for et statsbudsjett som er ganske tannløst i kampen mot grov kriminalitet.

Det er jo også litt besnærende at det samme partiet under behandlingen av den såkalte samtykkeloven bidro til å senke straffen for grov voldtekt fra 21 til 15 år. Det er jo noe å tenke på. Nå var derfor heldigvis FrP med på å sikre flertall for å reversere denne meget dårlige beslutningen som ble tatt under behandlingen av samtykkeloven. Det er handling.

Vi har også støttet å oppheve foreldelsesfristen på voldtekt, som er en grov handling. Det er også handling. Det vi trenger, er jo nettopp handling, ressurser og konsekvenser, hvis vi for alvor skal gå til angrep på den grove kriminaliteten.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [17:59:20]: Voldtektsutvalget fant i 2024 at voldtekt er et underkommunisert samfunns- og folkehelseproblem som ikke i tilstrekkelig grad er prioritert av norske myndigheter. Utvalget slo fast at det gjøres altfor lite for å forebygge voldtekt i Norge, at det er for store variasjoner i helsetjenester for voldtektsutsatte, og at etterforskning av voldtektssaker ikke prioriteres i tilstrekkelig grad av politiet og påtalemyndigheten. I tillegg er henleggelsesprosenten på anmeldelse svært høy. Over 80 pst. av anmeldte voldtekter henlegges.

Voldtektsutvalget gir oss herved en tydelig beskjed: I Norge har vi ikke lykkes med å forebygge eller bekjempe voldtekt. Svakhetene finnes i hele kjeden, fra forebygging og holdningsarbeid til etterforskning, straffeforfølgning og oppfølging av de utsatte. Når mennesker som utsettes for voldtekt, ikke opplever å få den hjelpen eller rettssikkerheten og rettferdigheten de har krav på, er det et alvorlig signal til oss alle.

Tall viser at én av fem av oss kvinner i Norge har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet, og at 3 pst. av menn har vært utsatt for voldtekt. Dessverre er det ingenting som tyder på at forekomsten av voldtekt har gått ned over tid. Det er bakgrunnen for at SV har fremmet dette representantforslaget.

Forslaget er tenkt som et helhetlig svar på et helhetlig problem. Det handler om forebygging gjennom bedre undervisning, om grenser, om samtykke og om seksuell vold, som vi vet er utbredt blant unge. Det handler om styrket kompetanse i skolen, helsevesenet og politiet, og det handler om strafferettslige kjeder som faktisk evner å etterforske og følge opp sakene med den alvorligheten de krever.

SV ser at regjeringen har påbegynt et arbeid, men det er dessverre på langt nær nok, og det går altfor sakte. Det er gledelig at Norge har vedtatt en samtykkelov, men det forplikter også. SV forventer en tydelig oppfølging av dette arbeidet fra regjeringen, og det må begynne nå, for det er et samfunnsproblem.

Jeg tar opp forslagene fra SV.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [18:02:45]: Jeg vil først takke forslagsstillerne for å sette et viktig tema på Stortingets dagorden. Voldtekt er av de mest alvorlige forbrytelsene som begås, og skal behandles deretter. Ikke bare påføres de som utsettes for voldtekt, krenkelser som preger dem for livet, men det fratar folk en grunnleggende trygghet. Det å bli utsatt for voldtekt kan medføre alvorlige konsekvenser for en persons livskvalitet, psykiske og fysiske helse samt utdanning og tilknytning til arbeidslivet. Dessverre har voldtekt vært et underkommunisert samfunns- og folkehelseproblem i for mange år.

Det er opprivende å se statistikken, som viser at så mange som én av fem kvinner og 3 pst. av menn opplever å bli voldtatt minst én gang i livet. Bak disse tallene og prosentene er det et stort antall mennesker som har fått sin integritet krenket på det aller verste.

Voldtekt er en alvorlig straffbar handling, men de færreste voldtekter blir anmeldt til politiet. Mange velger å ikke anmelde voldtekt i frykt for ikke å bli trodd. Det er en fullstendig uholdbar situasjon.

La meg understreke at arbeidet for å forebygge og bekjempe seksuallovbrudd er en prioritet for Senterpartiet. Det var det mens vi satt i regjering, og det er en forpliktelse som vi fortsatt vil følge opp. En viktig del av arbeidet de siste årene var at daværende statsråd Emilie Enger Mehl nedsatte voldtektsutvalget. Utvalgets utredning ble overlevert i mars 2024 og deretter sendt på bred offentlig høring. Forslagene fra utvalget følges nå opp i flere spor av de berørte departementene.

Både gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, bevilgninger i de årlige budsjettene og gjennom tydelige styringssignaler i tildelingsbrev til Politidirektoratet om at innsatsen mot vold og seksuelle overgrep skal prioriteres, er seksuallovbrudd gitt et nødvendig løft. Men dette er ikke et ferdigstilt arbeid. Mange av de utfordringene som forslagstillerne peker på, vil derfor bli fulgt opp gjennom tiltak i opptrappingsplanen. Både tiltak for å styrke etterforskningen i politiet, kompetansehevende tiltak i tjenestene og forebygging og styrket forskningsinnsats er i arbeid og samsvarer med anbefalingene fra voldtektsutvalget.

Når Senterpartiet ikke støtter forslagene i innstillingen, er det ikke fordi vi er uenige med forslagsstillerne – tvert imot. Men vi ser heller ikke at det er et poeng at Stortinget skal gjenta i praksis den samme bestillingen til regjeringen som allerede er vedtatt og satt i arbeid.

Når det er sagt, har Senterpartiet en klar forventning om at sittende regjering fortsetter det arbeidet som ble igangsatt i forrige periode. Vi må ikke komme i en situasjon som gir grunnlag for at utvalgets kritikk av at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad prioriterte dette feltet fram til 2022, fortsetter å være en realitet. Senterpartiets forventning er derfor at anbefalingene blir fulgt opp og omsatt til en helhetlig og samordnet politikk, der målrettet forebygging, bedre håndtering av voldtekt i straffesakskjeden og i helse- og omsorgssektoren bidrar til å snu en dyster statistikk. Senterpartiet vil bidra i dette arbeidet også framover.

Seher Aydar (R) [18:05:44]: Som ung kvinneaktivist gikk jeg rundt med en button hvor det sto «én av ti». Det siktet til at én av ti kvinner, altså 10 pst. av alle kvinner, i løpet av livet opplevde voldtekt. Nå er tallet én av fem. Tenk litt på det: 20 pst. av kvinner i Norge opplever voldtekt i løpet av livet sitt, over halvparten før de fyller 18 år. Det er ikke bare sjokkerende tall, det er grenseløst provoserende. Voldtektene har også blitt mer brutale, og overgrepene filmes og brukes til seksuell utpressing.

Å bli utsatt for seksuell vold har en rekke konsekvenser. Det kan føre til dårligere psykisk helse i form av depresjon, angst og økt selvmordsfare, pluss større fare for spiseforstyrrelser og rusbruk, men også til kronisk sykdom, kreft og hjerte- og karsykdommer, for å nevne noe. Konsekvensene er altså enorme.

Da voldtektsutvalget la fram sin rapport i 2024, var det med en klar og tydelig beskjed: Myndighetene har sviktet ofrene for voldtekt. Til tross for at skiftende regjeringer har sagt at voldtekt og seksuell vold er et høyt prioritert område, har ikke myndighetene lykkes med å forebygge eller bekjempe voldtekt i Norge. Jeg vil be alle fra et parti som har vært med i en regjering, om å tenke litt over dette: Utvalget kom med en knusende dom over myndighetenes innsats og arbeid for å forebygge og bekjempe voldtekt, men vi har ikke sett en forbedring.

Har vi fått en helhetlig oppfølging av voldtektsutvalgets foreslåtte tiltak? Nei, det har vi ikke. Voldtekt er fremdeles et enormt problem i samfunnet vårt, men den den helhetlige oppfølgingen kommer ikke. Likevel er det ikke flere som vil stemme for de helt konkrete forslagene som vi har foran oss i dag. Forslagene er hentet rett fra voldtektsutvalgets grundige rapport. Jeg skulle ønske at regjeringspartiet i det minste kunne erkjenne at arbeidet med å følge opp de 30 tiltakene går for tregt, framfor å gjemme seg bak lovnader om mulige strategier i framtida. Vi har ikke tid til å vente.

Voldtekt er et alvorlig samfunnsproblem og et alvorlig folkehelseproblem. Det ødelegger folks liv. Derfor støtter Rødt absolutt alle forslag i dag. Jeg skulle ønske at flere partier, spesielt de to største, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, faktisk kunne ta det innover seg og støtte flere forslag. Helt til slutt vil jeg si til Fremskrittspartiets representant: Det heter ikke «den såkalte samtykkeloven», det heter «endelig samtykkelov».

Julie E. Stuestøl (MDG) [18:08:56]: Voldtekt er helt uakseptabelt. Det virker det som alle er enige om. Likevel vet vi at for få saker anmeldes, for få saker oppklares, og altfor mange utsatte står alene, uten den hjelpen de trenger. Derfor er det skuffende at regjeringen ikke har kommet lenger i å følge opp voldtektsutvalgets anbefalinger.

Hver eneste voldtekt er en for mye, når vi vet hvor mye som faktisk kan gjøres for å forebygge. Voldtektsutvalget konkluderte med at Norge ikke har lykkes med å forebygge og bekjempe voldtekt, og at ressursene til livsviktig voldtektsforebygging over tid har vært nedprioritert. Derfor vil jeg takke SV for å løfte denne saken til Stortinget, og jeg vil takke Samtykkealliansen for verdifulle innspill og godt arbeid.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å forebygge voldtekt, er å snakke med barn og unge om grenser, om respekt og om samtykke – før skaden skjer. Derfor vil vi be regjeringen om fortgang i arbeidet med å innføre et forebyggingsløft, slik voldtektsutvalget anbefalte.

Vi trenger et system som er bedre rustet til å møte dem som er utsatt for overgrep. Altfor mange forteller om møter med politi, helsevesen eller andre tjenester der kompetansen rett og slett ikke har vært god nok. Når man står i en av sitt livs vanskeligste situasjoner, må man være trygg på at hjelpen finnes, og at den faktisk er der for å hjelpe. Derfor er det helt nødvendig med et kompetanseløft.

Voldtektsutvalget pekte ut en tydelig retning: forebygge mer, oppdage tidligere og hjelpe bedre. Nå er det faktisk opp til oss i denne sal å huske på at festtalene må møtes med handling og reelle ressurser.

Noen grupper er mer utsatt for vold og seksuell vold enn andre, samtidig som de ofte har dårligere forutsetninger for å si fra, bli trodd eller få saken fulgt opp. Det kan gjelde barn, personer med funksjonsnedsettelser, personer i rus- eller prostitusjonsmiljøer, skeive, eldre, innsatte eller mennesker som er avhengig av hjelp fra andre i hverdagen.

Skal vi forebygge bedre, må vi også sikre at tjenestene rundt disse gruppene har nok kunnskap til å oppdage tegn på overgrep, gi riktig hjelp og sørge for at sakene faktisk kan etterforskes og strafforfølges. Derfor vil MDG be regjeringen komme tilbake med konkrete forslag til hvordan overgrep mot særlig utsatte grupper kan bedre forebygges, avdekkes og strafforfølges.

Med det tar jeg opp forslagene MDG er en del av, og vil nevne til slutt at vi ikke kommer til å stemme for forslag som detaljregulerer hvordan politiet skal organisere seg for å etterforske og påtale voldtektssaker.

Hans Edvard Askjer (KrF) [18:12:13]: Voldtekt er et av de mest alvorlige overgrepene et menneske kan bli utsatt for. Det er et dypt krenkende inngrep i et annet menneskes integritet, frihet og verdighet, og det er et alvorlig samfunnsproblem vi som storting må ta på største alvor.

For Kristelig Folkeparti er det helt avgjørende at vi gjør mer, både for å forebygge at voldtekter skjer, og for å sikre at de som utsettes for voldtekt, får bedre støtte og oppfølging i etterkant.

Altfor mange opplever i dag at systemene ikke henger godt nok sammen. Derfor er vi opptatt av bedre samhandling mellom aktører, særlig mellom helsetjenesten, politiet og andre deler av hjelpeapparatet. Mennesker i krise skal møtes av et system som ser dem, tror dem og følger dem opp.

Samtidig må vi styrke politiets kapasitet til å etterforske voldtekter. Det er avgjørende både for rettssikkerheten til den som er utsatt, og for tilliten til rettsstaten. De som begår voldtekt, må stilles til ansvar.

Nettopp derfor har Kristelig Folkeparti fremmet et eget forslag om å sikre at alle politidistrikt har dedikerte fagmiljøer for etterforskning og påtale av voldtektssaker, enten gjennom egne seksjoner, faste spesialiserte team eller annen organisering som sikrer tilstrekkelig kapasitet, kompetanse og kvalitet.

Dette er et konkret og nødvendig grep for å styrke både kvaliteten og tempoet i etterforskningen, og for å sikre bedre oppfølging av den som er utsatt. Jeg vil derfor oppfordre også andre partier til å støtte dette forslaget.

KrF er også opptatt av noe grunnleggende: Vi har alle et felles ansvar for å avverge alvorlige lovbrudd. Avvergingsplikten er et viktig prinsipp, men vi mener det er grunn til å se nærmere på om denne bestemmelsen kan tydeliggjøres. Det kan bidra til å forebygge flere overgrep før de skjer.

Videre er vi opptatt av at lovendringer faktisk virker i praksis. Det er ikke nok å vedta nye regler dersom de ikke implementeres godt. Derfor trenger vi et langsiktig kompetanseløft i hele tjenesteapparatet, styrket utdanningstilbud og mer forskning og bedre kartlegging.

Dette er tiltak som vil bidra til bedre forebygging, bedre avdekking, grundigere etterforskning og bedre behandling av voldtektssaker. Ikke minst vil det bidra til at utsatte grupper blir bedre ivaretatt.

Vi skylder dem som har blitt utsatt for voldtekt, og de som står i fare for å bli det, at vi gjør mer, og at vi gjør det bedre. På denne bakgrunn vil Kristelig Folkeparti anbefale de mindretallsforslagene vi er en del av, og i tillegg ta opp og særlig løfte vårt eget forslag om styrkede fagmiljøer i politiet.

Statsråd Astri Aas-Hansen [18:15:23]: Selv om det over tid har vært bred politisk enighet om at innsatsen for å forebygge og bekjempe alle former for seksuelle overgrep skal prioriteres høyt, er vi ikke i mål. Seksuelle overgrep rammer fremdeles altfor mange. De utsatte er hovedsakelig kvinner, og i over halvparten av alle sakene er det jenter under 18 år som rammes.

Regjeringen har derfor gitt arbeidet mot voldtekt høy prioritet. Voldtektsutvalgets utredning utgjør en vesentlig del av kunnskapsgrunnlaget vi bygger innsatsen vår på. Gjennom opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner har vi fulgt opp flere av utvalgets forslag. Det omfatter bl.a. styrking av etterforskningen av voldtektssaker gjennom et generelt etterforskningsløft, endring av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, kompetansehevende tiltak i tjenestene og styrket forskningsinnsats.

For regjeringen er forebygging hovedprioritet i arbeidet mot voldtekt. Barn og unge er en særlig viktig gruppe å nå fram til. Mange av dem som begår overgrep, er mindreårige, og mange av de utsatte er unge. Avhør av mindreårige mistenkte i saker om seksuelle overgrep på barnehus og nasjonale kampanjer rettet mot ungdom er derfor viktige tiltak. Voldtekt skal også inngå i det nasjonale forebyggingsprogrammet om partnervold og partnerdrap, som er et tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.

Det skal være trygt å være kvinne i Norge. Frihet fra vold og seksuelle overgrep er en grunnleggende forutsetning for å leve et godt liv. Jeg er derfor enig med forslagsstillerne i at vi trenger et tydelig initiativ for å styrke og samle innsatsen på dette området. Flere departementer må involveres, og vi må få på plass både flere og bedre forebyggende tiltak, høyere kompetanse i tjenestene, bedre kvalitet i straffesaksbehandlingen og ikke minst en styrket ivaretakelse av dem som blir utsatt.

Jeg vil i løpet av kort tid komme tilbake til hvordan en mer helhetlig innsats kan gjennomføres.

June Trengereid Gruer (A) [18:25:47] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid.

I dag er det kun er ulovlig å kjøpe sex. Det er ikke ulovlig å selge sex. Den modellen trådte i kraft i 2009 og ble innført for å verne om det som i stor grad er kvinner. Det er denne modellen forslagsstillerne ønsker å utrede erfaringene fra, og som vi skal ta stilling til i dag. Komiteen er delt i spørsmålet, og jeg vil i det videre redegjøre for Arbeiderpartiets syn på saken.

For oss i Arbeiderpartiet er det viktig å ha med oss at personer som selger sex, er en mangfoldig gruppe, fra dem som mener de selger sex frivillig, til dem som er utsatt for tvang og menneskehandel. Likevel, til tross for at det er en mangfoldig gruppe, er det utvilsomt at flere av dem som selger sex, har store livsutfordringer. Det knytter seg til stigma og til praktisering av lovverk. Det er også knyttet til flere problemstillinger med menneskesmugling, og det er risiko for utnytting og skader ved salg av sex. Det er reelle utfordringer som vi er helt nødt til å ta på alvor, men Arbeiderpartiet tror ikke løsningen er en utredning. Ved arbeid på ulike områder blir vi nødt til å se oss selv i speilet og ta hensyn til sårbare grupper hver eneste gang vi jobber med det.

Dette må vi løfte helhetlig, også ved arbeid med nye lover. Et viktig tiltak her, som jeg er glad for at Arbeiderpartiet fremmer sammen med Senterpartiet, SV og MDG, er at det ved gjennomgangen av ny eID-lov skal tas særlige hensyn til sårbare grupper. I arbeidet med ny eID-lov må det være et tydelig mål at flere får eID enn dem som har BankID i dag. Det håper jeg salen kan samle seg om.

Med det anser jeg Arbeiderpartiets forslag for tatt opp.

Stian Storbukås (FrP) [18:28:26]: Da FrP i sin tid stemte mot sexkjøpsloven og hallikparagrafen, var det med klare advarsler om at dette kan føre ting ned i undergrunnen, og at det kan skape en vanskeligere hverdag for de det gjelder. Det mener vi har skjedd. Det er i hvert fall ingen grunn til å si at sexkjøpsloven har vært en dundrende suksess, dessverre.

Dette er andre gang på relativt kort tid at forslagsstillerne skal løse et ganske stort og alvorlig problem ved å sette ned et utvalg. Der deler vi statsrådens og komiteens vurdering om at dette ikke er en løsning. Statsråden har i sitt skriv redegjort for at det pågår et arbeid for å løse dette, også når det gjelder menneskehandel. Fra vår side vil jeg påpeke at vi ikke kan opprette utvalg, med tilhørende utgifter og byråkrati, for alle vanskelige problemstillinger.

Vi deler også – og det går litt mer inn i sakens kjerne – statsrådens vurdering i skrivet:

«Regelverket skal ikke tilrettelegge for prostitusjon.»

Det er jo ganske sentralt. Vi vet at det er mye grov og organisert kriminalitet knyttet til denne virksomheten. Det er udiskutabelt. Det er helt åpenbart at hvis man snur systemet, som er intensjonen i forslaget, og går bort fra at man ikke skal tilrettelegge, men – det stikk motsatte – innføre en hel haug av rettigheter for denne virksomheten, sender man et signal ut i verden som er en invitasjon til å etablere mer kriminalitet i Norge. Med all respekt å melde: Det er mildt sagt helt feil vei å gå.

Jeg lurer på hvilke intensjoner man har med et slikt forslag. Det vil ikke løse noen ting. Det vil tvert imot risikere å gjøre situasjonen, som allerede er ille, mye, mye verre. Det kan vi ikke være med på.

Mari Holm Lønseth (H) [18:31:14]: Takk til MDG for å ta opp en viktig problemstilling. Kjøp av seksuelle tjenester har vært straffbart i mange år, og selv om selve salget er lovlig, lever mange av dem som selger disse tjenestene, i en veldig krevende hverdag. Personer som selger seksuelle tjenester, er en veldig sammensatt gruppe. Noen gjør det frivillig, men mange er reelt sett tvunget til det, og noen er utsatt for regelrett menneskehandel. Det trengs et godt hjelpeapparat for å hjelpe dem som trenger hjelp og oppfølging. Mange sliter også med andre utfordringer som de trenger hjelp med, f.eks. utfordringer knyttet til rus. De må få god hjelp og støtte, tilpasset det den enkelte har behov for. Personer som driver med menneskehandel, skal også stilles til ansvar for det.

Som påpekt i innstillingen er det et litt omstridt kunnskapsgrunnlag som ligger til grunn om personer som selger seksuelle tjenester. Svaret fra statsråden og gjennomgangen fra Straffelovrådet peker på litt ulike poeng og har litt ulike gjengivelser. Dette viser oss at det er behov for mer kunnskap. Vi trenger også flere tiltak som kan gi beskyttelse til personer som selger seksuelle tjenester – både fra utnyttelse og fra diskriminering. Situasjonen er preget av motstridende regler og manglende helhetlig kunnskap.

Jeg vil ta opp det forslaget som Høyre er med på.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [18:33:12]: Jeg vil begynne med å takke forslagsstilleren for et viktig forslag. Dette forslaget handler om noe helt grunnleggende: rettssikkerhet og beskyttelse av mennesker som befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon.

Vi har de siste årene sett flere alvorlige saker omtalt i norsk og internasjonal presse, der kvinner er rekruttert fra bl.a. Colombia og andre land i Latin-Amerika, og der de er blitt utnyttet i organiserte prostitusjonsnettverk i Europa, også her i Norge. Politiets etterforskning av menneskehandel har i flere saker avdekket et mønster der falske jobbtilbud, gjeldsbinding, trusler og kontroll brukes for å holde mennesker i utnyttingsforhold. Dette er ikke enkelthistorier, det er et uttrykk for organisert kriminalitet som utnytter globale sårbarheter.

Vi snakket om voldtektsutvalgets NOU i forrige sak. Jeg vil også henlede oppmerksomheten på denne nå, for der peker en på at personer i prostitusjon og personer som er utsatt for seksuell utnytting, ofte befinner seg i situasjoner der reell frivillighet er sterkt begrenset, og der det er vanskelig å trekke klare grenser mellom samtykke og tvang. Det er et alvor som forplikter oss til å se mer helhetlig på hvordan samfunnet møter disse menneskene. Derfor er SV opptatt av at vi ikke bare må bekjempe de kriminelle aktørene som står bak, men også forstå rammevilkårene som gjør denne utnyttelsen mulig.

I dag kan tilgang til banktjenester, betalingstjenester og digitale identitetsløsninger bli en del av denne problemstillingen. Når mennesker mister tilgang til bankkonto, BankID eller andre grunnleggende finansielle tjenester, kan det i praksis føre til økt utenforskap og større avhengighet av uformelle og ofte livsfarlige nettverk. Det er ikke et svar på utnytting, men det kan i verste fall forsterke den. Derfor er SV med på det forslaget som fremmes i dag. Vi støtter også flere forslag som bidrar til å øke rettssikkerheten for disse utsatte og sårbare menneskene.

For SV handler det til syvende og sist om å styrke statens evne til å bekjempe menneskehandel og organisert utnytting, samtidig som en ivaretar disse menneskenes verdighet og rettigheter. En rettsstat må klare begge deler samtidig – å bekjempe kynisk organisert kriminalitet og å beskytte mennesker som står i fare for å bli utnyttet.

Seher Aydar (R) [18:36:27]: Sexkjøpsloven var en historisk og viktig seier, som ble kjempet fram av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen etter mange år med kamp. Den flytter ansvaret og straffen for prostitusjon fra den prostituerte over til dem som kjøper, også kalt horekunder blant folk flest. Det er overgriperne som skal straffes, ikke ofrene for menneskehandel og utnyttelse.

Flere titalls millioner mennesker i verden er fanget i prostitusjon. Det store flertallet er kvinner, og mange av dem er barn. Vi snakker om kvinner, menn og barn som utnyttes brutalt, opplever grov vold, nedverdigelse og voldtekt daglig. Det er bakmennene, hallikene, som tjener pengene. Det er altså i hovedsak menn som betaler andre menn for tilgang til kvinners kropper. Internasjonal forskning viser at 90 pst. av mennesker som selger sex og seksuelle tjenester, ikke ønsker det selv, og at like mange ønsker seg ut av prostitusjon. Det er dette enorme flertallet vi må gjøre det vi kan for å hjelpe ut av prostitusjon, ikke et marginalt mindretall som påstår at det er frivillig, eller at det er arbeid på lik linje med annet arbeid. Vold, utnyttelse og menneskehandel er ikke arbeid. Det er kriminalitet.

Problemet med sexkjøpsloven er ikke loven i seg selv eller intensjonen med den, problemet er at den ikke håndheves nok. Problemet er at vi fremdeles, etter nesten 20 år, ikke har fått på plass mange nok hjelpetiltak for å støtte prostituerte ut av prostitusjon og menneskehandel. Det er skrikende behov for lavterskel hjelpetiltak, rettshjelp og helsehjelp. Det er fremdeles et problem at loven ikke håndheves godt nok, at politiet og påtalemyndigheten ikke har fått nok ressurser til å prioritere det høyere, og at det ikke finnes flere trygge exitprogrammer for prostituerte. Det er et problem at utenlandske kvinner risikerer deportasjon når de prøver å komme seg ut av halliker og menneskesmugleres klør. Alt dette er reelle problemer. Problemet er ikke loven, problemet er at den ikke blir håndhevet godt nok. Loven er like nødvendig i dag som den var da den ble vedtatt i 2008.

Helt til slutt: Jeg vet ikke om det er så mange her som har snakket med overlevende etter prostitusjon, men de kan fortelle om hvordan de brytes ned når de først er fanget i prostitusjon, slik at de ikke skal kunne gjøre motstand. Det er brutalt, og det er den brutaliteten vi er nødt til å kjempe imot. Derfor synes jeg egentlig ikke først og fremst det er utredning som trengs, men heller håndhevelse av den loven vi har, og å arbeide mot menneskehandel.

Julie E. Stuestøl (MDG) [18:39:33]: Juni er Pride, måneden vi gjennom regnbueflagg, hjerter, appeller og parader feirer at vi har kommet så mye lenger i alles rett til å være den de er, og bestemme over egen kropp og seksualitet. Men personer som selger seksuelle tjenester, har ikke muligheten til seksuell selvbestemmelse på samme måte som alle oss andre. Det slo Straffelovrådet fast og anbefalte derfor å fjerne forbudet mot kjøp av sex. For MDG handler imidlertid ikke denne saken om å endre sexkjøpsloven.

Jeg vet at det er svært delte meninger i denne sal og i befolkningen når det gjelder prostitusjon som fenomen. Det jeg derimot hadde håpet på det var mulig å stå sammen om i politikken, var alles rett til trygghet og frihet fra diskriminering, for realiteten er dessverre langt fra slik. Personer som selger sex, forteller om daglig stigma og diskriminering. Når de mister tilgangen til banktjenester, blir de påført utenforskap. Når de risikerer å bli kastet ut av hjemmet sitt på grunn av huseiers mistanke, uten noe oppsigelsestid, blir de skjøvet ut i et farligere og mer utrygt liv. Når folk ikke tør å anmelde vold eller ran som følge av frykt for stigma eller sanksjoner, eller fordi de har mistillit til myndighetene, har vi sviktet som samfunn. Det samme har vi når lavterskeltilbud som her i Oslo, som gir helsehjelp og rettshjelp, forsvinner på grunn av manglende støtte, og når de som kan gi støtte, mister kontakten med mennesker i en sårbar situasjon. Hvis vi virkelig skal lytte til folk som har skoene på, må vi også ta innover oss at dagens bestemmelser og håndhevingen av disse har konsekvenser, og at de treffer både personer som sier de selger sex frivillig, og de som ønsker seg helt andre muligheter.

Det er snart 20 år siden debatten om disse bestemmelsene pågikk og straffeloven ble endret, og likevel har det fortsatt ikke blitt evaluert med et mål om å få kunnskap om hvilken effekt det har hatt. MDG foreslår derfor at det settes ned et utvalg som kan se grundig på dette, med sikte på å styrke rettighetene og tryggheten for personer i prostitusjon. Når det da ikke er flertall for det, hadde vi i det minste håpet å få med oss et flertall i Stortinget for å se på tiltak som kan hjelpe situasjonen. Det er skuffende at det ikke er mulig, men vi er mange som vil fortsette med å kjempe for en gruppe som de aller fleste dessverre velger å overse. Med det tar jeg opp forslagene som MDG er en del av, men må gjøre oppmerksom på at det er blitt en feil i tilrådingen i saken, som gjør at det ser ut som det er KrF som er for å vedta dette forslaget, mens MDG er mot. Jeg tror det er blitt rettet opp. Til slutt vil jeg si at jeg er glad for forslaget sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som omhandler ny eID-lov.

Hans Edvard Askjer (KrF) [18:43:05]: I likhet med flere andre vil jeg ta opp livssituasjonen til noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt – personer som ikke står i en fri livssituasjon, men som utnyttes av kriminelle nettverk, bakmenn og hallikvirksomhet.

La meg være tydelig: For Kristelig Folkeparti er det ikke aktuelt å gå i retning av å legalisere sexkjøp. Tvert imot mener vi at sexkjøpsloven har vært et viktig virkemiddel siden den ble innført i 2009 og senere videreført. Den sender et klart signal om at menneskekroppen ikke er en vare.

Samtidig må vi erkjenne en realitet: Bak en del av det som på overflaten kan framstå som selvstendig virksomhet, skjuler det seg brutale strukturer. Mediene har avdekket omfattende nettverk der kvinner – og også menn – lokkes eller presses inn i prostitusjon. Vi snakker om moderne slaveri og mennesker som kontrolleres gjennom gjeld, trusler, vold og sosial isolasjon. Det er etter vårt syn her innsatsen må styrkes.

For det første: Politiet må få mer ressurser. Kampen mot menneskehandel og hallikvirksomhet er krevende og kompleks. Den involverer organisert kriminalitet, ofte med internasjonale forgreninger. Skal vi lykkes, kan ikke dette være en salderingspost i budsjettene. Politiet må ha kapasitet til etterforskning, tilstedeværelse og langsiktig oppfølging.

For det andre: Ofrene må få bedre beskyttelse. Altfor mange som utnyttes, tør ikke kontakte hjelpeapparatet. De lever i frykt for bakmennene og ofte også for egne rettigheter i møte med myndighetene. Vi må sørge for trygge ordninger, god rettshjelp og helsehjelp som faktisk er tilgjengelig, tillitsbasert og uten terskler som hindrer dem i å søke hjelp. Det er nettopp dette KrFs forslag i saken handler om.

I stedet for å åpne for en ny utredning som kan trekke oss i retning av en normalisering av sexkjøp, foreslår vi å styrke det som faktisk hjelper: lavterskeltilbud, rettshjelp og helsehjelp – innenfor rammen av dagens lovverk. Dette handler om verdighet, om å stå på siden til dem som ikke har en stemme, og om å si tydelig at det er bakmennene og kjøperne som har ansvaret, ikke de som utnyttes. Derfor anbefaler jeg at Stortinget støtter KrFs forslag og prioriterer konkrete tiltak som beskytter ofrene og styrker innsatsen mot moderne slaveri i Norge. Jeg tar opp vårt forslag.

Statsråd Astri Aas-Hansen [18:46:12]: Representantforslaget tar opp spørsmål knyttet til personer som selger sex. Personer som selger sex, er en svært mangfoldig gruppe. I en rapport fra Pro Sentret for et par år siden heter det at sexmarkedet både i Norge og internasjonalt er kjent for å være foranderlig, tilpasningsdyktig og notorisk vanskelig å kartlegge. Dette gjør det krevende å utvikle lover og regler som finner den rette balansen mellom samfunnsmessige og personlige hensyn.

Vi vet at en stor andel av de som annonserer på nettsider, er utenlandske statsborgere. Det er også mange norske selgere med migrantbakgrunn. En betydelig andel av de utenlandske personene som selger sex, inngår i en organisert virksomhet, der halliker og menneskehandlere styrer livene deres. Mange som selger sex, har utfordringer knyttet til psykisk og fysisk helse, gjeld og rus.

Det har vært tverrpolitisk enighet om at prostitusjon er en uønsket virksomhet. Dagens lovgivning tar derfor dels sikte på å begrense prostitusjon, samtidig som man søker å beskytte mennesker mot utnyttelse. Regelverket skal ikke tilrettelegge for prostitusjon, men snarere bidra til at mennesker kan bryte ut av prostitusjon. Lovgivningen om menneskehandel sikrer mulighet for midlertidig opphold i Norge for utenlandske ofre og legger til rette for ulike bistandstiltak.

Forbudet mot hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon setter klare begrensninger i muligheten for å organisere salg av sex. Jeg nevner at Straffelovrådet i sin utredning fra 2022 ikke foreslo endringer i bestemmelsene om hallikvirksomhet. Rådet mente dagens lovgivning var egnet til å begrense prostitusjonsmarkedet som et uønsket fenomen i samfunnet og som en arena for potensiell utnytting.

Representantforslaget beskriver ikke prostitusjon som en uønsket virksomhet, men tar til orde for å tilrettelegge bedre for prostitusjonsvirksomhet, slik at det skal bli enklere å kjøpe og selge sex.

Forslagsstillerne begrunner behovet for et offentlig utvalg ved å nevne eksempler på områder der enkelte personer som selger sex kan møte utfordringer. Det gjelder bl.a. banktjenester, skattespørsmål og boforhold. Det er viktig at de ulike sektorene i størst mulig utstrekning fører en forutsigbar praksis. Samtidig kan jeg ikke se at omfanget og alvorlighetsgraden av utfordringer på feltet tilsier en utredning, slik det er foreslått, men jeg anerkjenner de utfordringene som påpekes i representantforslaget, som enkeltpersoner står i, og som kan gi et krevende liv enda flere utfordringer.

Hans Edvard Askjer (KrF) [18:54:44] (ordfører for saken): Aller først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid, og jeg vil takke Senterpartiets representanter for å ha løftet denne viktige saken.

Som saksordfører viser jeg til at flertallet innstiller på at representantforslaget ikke vedtas. Samtidig foreligger det en rekke mindretallsforslag.

Jeg går videre til KrFs meninger og tanker, og Kristelig Folkeparti er medforslagsstiller til flere av forslagene og fremmer også egne forslag i saken. Jeg vil særlig framheve behovet for sterkere virkemidler for å avdekke og forebygge narkotikabruk, spesielt blant barn og unge.

For det første: Politiet må få bedre verktøy. Vi foreslår å tydeliggjøre hjemlene slik at politiet kan sikre digitale bevis, herunder undersøke mobiltelefoner i mindre alvorlige narkotikasaker. I en tid da mye av omsetningen skjer digitalt, er dette avgjørende for å avdekke både bruk og bakmenn.

For det andre: Forebyggingen må styrkes der ungdom er. Forslaget om bruk av narkotikahund i skolen handler om tilstedeværelse og tidlig innsats. Det er et forebyggende virkemiddel – ikke et straffetiltak.

For det tredje: Vi må senke terskelen for hjelp. Derfor foreslår vi at skolehelsetjenesten, psykologer og andre får direkte henvisningsrett til de kommunale rådgivende rusenhetene, og at tilbudet også inkluderer støtte til foreldrene.

De rådgivende rusenhetene har et potensial som ikke tas ut. En viktig grunn er at for få saker avdekkes. Når få fanges opp, får også for få hjelp. Det er et paradoks vi må gjøre noe med. Disse enhetene er nettopp ment å bidra til tidlig innsats – før problemene får utvikle seg.

Vi foreslår også tydeligere rammer gjennom øvre mengdegrenser, og at politiet sikres nødvendige hjemler til å avdekke barn og unges rusbruk. Samtidig må vi slå hardere ned på organiserte miljøer, bl.a. med minimumsstraff for salg i kriminelle nettverk.

Dette handler om én ting: tidlig innsats. Avdekking er ikke et mål i seg selv, det er en forutsetning for å kunne gripe inn. Hvis vi ikke ser, kan vi heller ikke handle. Hvis vi ikke handler tidlig, blir konsekvensene større.

Av hensyn til rekrutteringen, av hensyn til barna og ungdommene, og av hensyn til familiene og de pårørende, ber jeg Stortinget støtte flere av disse mindretallsforslagene, og herved tar jeg opp dem Kristelig Folkeparti er med på.

Farukh Qureshi (A) [18:58:00]: La meg starte med det viktigste: Vi deler bekymringen for utviklingen i narkotikabruk, særlig blant unge. Det er alvorlig når vi ser økt bruk, større beslag og tydelig tilstedeværelse av narkotika, også i unges hverdag. Det skal vi ta på største alvor.

Samtidig – og dette er helt avgjørende: Svaret på dette kan ikke være en politikk som gir inntrykk av at Norge har «frigjort» narkotikabruken, for det har vi ikke, og det skal vi heller ikke gjøre.

Arbeiderpartiet står bak en bred rusenighet i Stortinget fra juni 2025, hvor det slås klart fast: Narkotika er og skal være straffbart. Samtidig skal vi møte mennesker med problemer med hjelp og oppfølging, ikke med stigmatisering. Det er denne balansen som nå utfordres.

For det første: Flere av forslagene som fremmes her, er allerede fulgt opp, eller de er under oppfølging gjennom vedtakene i rusenigheten. Det gjør at representantforslaget framstår mer som et politisk signal enn som reelle løsninger.

For det andre: Vi må stille spørsmål ved retningen. Når det foreslås mer bruk av tvang, utvidet ransaking og generelle kontrolltiltak i skolen – uten konkret mistanke – beveger man seg i en retning som kan svekke tilliten mellom ungdommer og myndigheter. Tiltak må være forholdsmessige, og vi skal ikke bidra til stigmatisering av barn og unge.

La oss være helt ærlige i denne salen: Utfordringen i norsk narkotikapolitikk er ikke at vi har blitt for «snille». Utfordringen er at vi må bli mer treffsikre. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet tidlig innsats, samarbeid mellom skole, helse og politi, og en styrket kamp mot de kriminelle nettverkene som tjener penger på dette.

Narkotika handler ikke bare om enkeltpersoners bruk. Det handler også om organisert kriminalitet, vold og utnyttelse av sårbare mennesker. Nettopp derfor er det feil å skape et bilde av at Norge har mistet kontroll, eller at lovforbudet ikke gjelder. Det gjelder – og det håndheves hver eneste dag.

Arbeiderpartiet vil ha en politikk som både setter grenser og gir hjelp. Vi skal være tydelige på at narkotika er ulovlig, samtidig som vi sørger for at unge mennesker møtes med støtte og ikke skyves ut. Dette er ikke enten-eller, dette er ansvarlig politikk. Derfor støtter ikke Arbeiderpartiet representantforslaget.

Stian Storbukås (FrP) [19:00:20]: Jeg opplever at saksordføreren tok opp de forslagene som FrP er en del av.

Ellers har jeg lyst å begynne med å referere til en nyhetsartikkel jeg leste for to-tre uker siden hvor sjefen for Ryanair, Michael O´Leary, var ute og tok et oppgjør med flyfylla. Han var klar i sitt budskap, at det var det for mye av – det jeg leser jeg jo av og til om – og at man måtte ha en restriksjon på hvor mye øl passasjerene kunne drikke før de gikk på flyet. Han kan jo mene det – jeg er dypt uenig – men begrunnelsen hans var mildt sagt spesiell, og den var at i dag er passasjerene mye mer aggressive, fordi de er påvirket av en hel del andre stoffer. Før falt folk i søvn, mente O´Leary. Jeg vet ikke hvor han har vitenskapen bak det fra, det er kanskje en anekdotehistorie, men det er likevel litt illustrerende for utviklingen og mentaliteten i samfunnet.

Et annet eksempel hadde vi i denne salen her for noen måneder siden, da nasjonalforsamlingens flertall i dypeste alvor syntes det var helt ok at søkere til Politihøgskolen som er tatt med sterke stoffer, ikke skal svi for det i forhold til kandidater som har fulgt loven. Det er ikke bra.

Så vil jeg komme med en form for stemmeforklaring. Det er noen av forslagene fra forslagsstillerne som vi ikke støtter, bl.a. de som omtaler begrepet øvre mengdegrenser. Det opplever vi er en ren anerkjennelse av rusreformen. La det ikke være noen tvil, mengdegrensen til FrP er og blir null, og det er grunnen til at vi ikke går inn i noen av de forslagene. Jeg synes det er litt underlig at forslagsstillerne sånn sett anerkjenner rusreformen.

Vi går inn i forslag knyttet til ransaking av telefoner og narkotikahunder i skolen. Vi vet at bakmenn kynisk jobber via telefoner for å skaffe nye doplangere inn i skolen, og det er dypt alvorlig. Det er jo et digert nederlag at sånne forslag faktisk må fremmes i Stortinget – et digert nederlag. Men hvorfor kommer de? Jo, fordi flertallet bak rusreformen går bort fra konsekvenser. Flertallet bak rusreformen har senket garden istedenfor å kjempe den krigen som faktisk må føres mot narkotika. Jeg håper det er en stolthet over rusreformen som er i ferd med å gå i oppløsning, for den reformen har brakt oss ulykke og er virkelig ikke noe å være stolt av.

Mari Holm Lønseth (H) [19:03:26]: La meg først bare si til representanten Storbukås at jeg synes nok ikke det var en helt redelig gjengivelse av hva Stortinget litt tidligere fattet vedtak om knyttet til krav for å komme inn på Politihøgskolen. Tvert imot var flertallet i Stortinget også tydelig på at dette var noe man også skulle komme tilbake til i en høring, så å si at ingen skulle svi for det, synes jeg egentlig ikke er i tråd med det vi behandlet den gang.

Narkotika og ulovlige rusmidler gir veldig store problemer for samfunnet vårt. Gjennom narkotikahandel tjener kriminelle store penger. Det er drivstoff til den profittmotiverte, organiserte kriminaliteten. Selv om vi f.eks. i Sverige ser at det nå er høyere inntekter til kriminelle fra svindel og bedrageri, er det ingen tvil om at narkotika utgjør en veldig viktig del av den kriminelle økonomien. I tillegg tar narkotika liv. Det ødelegger liv for både den enkelte og deres pårørende, og i dag får ikke personer som sliter med rus, den hjelpen de trenger for å bli rusfri. Derfor er jeg helt enig i at det trengs bedre tiltak for å forebygge narkotikabruk og for å ta bakmenn og narkotikasalg, men jeg mener at mange av de forslagene som fremmes her i dag, ikke er de riktige forslagene for å nå disse målene.

For Høyre har det vært viktig at personer som bruker narkotika, skal møtes med hjelp, behandling og oppfølging framfor straff. De skal møtes med en tydelig reaksjon, men straff som virkemiddel for å få ned narkotikabruken må vi erkjenne ikke har fungert. Vi er nødt til å styrke politiet slik at vi tar bakmennene som driver med narkotikasalg, og vi må ha mer ressurser til å bekjempe denne veldig alvorlige kriminaliteten. Tilsvarende må vi sørge for at tolletaten er klar for å gjøre større beslag også på grensen.

Våren 2025 var Høyre en del av rusenigheten i Stortinget. Den er nå til oppfølging, og enkelte av forslagene fra Senterpartiet griper også inn i denne, f.eks. muligheten for at flere kan henvise til hjelp og oppfølging. Når det gjelder hjemmel til ransaking, har politiet hjemmel til det, men som i all annen ransaking må inngrepet være forholdsmessig. Endringene fra rusenigheten har ikke endret på denne praksisen, selv om det ser sånn ut i forslaget.

Jeg vil så til slutt bare si noe kort om narkotikahunder spesielt. Det er veldig viktig for meg å understreke at skoler ikke skal være en arena for kriminalitet, heller ikke kjøp og salg av narkotika. Kriminalitet på skolens område skal det slås hardt ned på, og statsråden har i svarbrevet redegjort for at narkotikahund kan brukes i en del tilfeller. Statsråden har også gjort rede for at man har vurdert hjemmel for bruk av narkotikahund som et forebyggende tiltak, men har konkludert med at det vil være et uklokt grep, nettopp fordi det er et tiltak som kan føre til større skade enn nytte i denne sammenhengen. Det er noe Høyre er enig i.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [19:06:49]: Denne saken handler om framtiden til mange barn og unge som vokser opp i Norge. Narkotika er som gift i samfunnet, og noe som må bekjempes med en mer utvidet verktøykasse enn den som nå er tilgjengelig.

Det finnes foreldre som ligger våkne om natten fordi de kjenner igjen signalene. Man oppdager at barnet sitt har forandret seg og trekker seg unna venner og familie. Det er fortvilelse når man kjenner at noe er galt, men ikke vet hvor man skal få hjelp.

Bak hver statistikk finnes det et menneske. Bak hvert narkotikabeslag finnes det en ungdom som risikerer å bli rekruttert inn i et miljø som kan prege ham eller henne resten av livet.

Senterpartiet er dypt bekymret over den utviklingen vi ser i samfunnet vårt nå. Norge er på toppen i kokainbruk i Europa. Det smugles mer narkotika til Europa enn til USA nå, ifølge Norsk Tollerforbund. Når stadig flere unge eksperimenterer med narkotika, og når bruk av illegale rusmidler i større grad framstår som normalt og risikofritt, kan ikke Stortinget sitte stille og se på.

Vi må være ansvarlige og sørge for at innsats kommer tidlig, og at den fungerer. Når skolehelsetjenesten, psykologer og andre fagpersoner ser at en ungdom er i ferd med å havne på feil spor, må hjelpen komme raskt. Foreldre som står i en vanskelig situasjon, skal ikke bli stående alene. De skal møtes med støtte, råd og et system som faktisk fungerer.

Senterpartiet mener at politiet må ha nødvendige virkemidler til å utføre sitt samfunnsoppdrag. Kampen mot narkotika handler ikke bare om den enkelte bruker. Narkotikamarkedet er en sentral inntektskilde for organiserte kriminelle nettverk, og etterspørselen etter narkotika bidrar til å finansiere kriminalitet som rammer hele samfunnet.

Derfor foreslår vi bl.a. å klargjøre regelverket sånn at politiet kan sikre digitale bevis gjennom undersøkelser av mobiltelefoner i relevante saker. Vi mener også at det er behov for tydeligere og mer forutsigbare regler for hvilke mengder narkotika som skal anses å være til eget bruk.

Senterpartiets utgangspunkt er at forbud og forebygging må stå i sentrum for norsk narkotikapolitikk. Det krever et godt samarbeid mellom skole, helsevesen, kommune, politi og foreldre, men det krever også at samfunnet er tydelig på at narkotika ikke er en ordinær forbruksvare, og at bruk og omsetning har konsekvenser.

Derfor fremmer Senterpartiet forslag som styrker muligheten for tidlig innsats, bedre oppfølging og mer effektiv forebygging. Blant annet mener vi at det å kunne bruke hund i skolen er viktig og riktig. Det handler om å skjerme de mange mot de få, om å stå opp mot de kriminelle miljøene som tjener penger på å rekruttere unge mennesker inn i rus og kriminalitet.

Samtidig er det viktig for meg å sende et tydelig signal fra denne salen: Narkotika er ikke ufarlig, narkotika er ikke normalt, og vi skal aldri bli likegyldige til at flere unge trekkes inn i dette.

Det sporet Norge er på vei i nå, er nærmest en tragedie. I USA har man mange steder sluppet opp på narkotikapolitikken, for nå å måtte stramme kraftig inn, fordi samfunnene har endret seg.

Vit at Senterpartiet ikke kommer til å gi seg i denne saken. Det handler om hvilken framtid vi skal legge opp til for barna våre, og hvilket Norge vi vil ha.

Julie E. Stuestøl (MDG) [19:09:55]: Ruspolitikken må være kunnskapsbasert hvis den skal funke. Takket være politikere som lyttet til kunnskap, har norsk ruspolitikk blitt flyttet flere skritt i riktig retning de siste årene. MDG mener rusforliket ikke gikk langt nok, men det gikk definitivt riktig vei. Med dette representantforslaget forsøker Senterpartiet å gå bakover igjen.

Jeg er glad for at flertallet ikke ønsker å gå med dem, for folk som strever med rusavhengighet, gjør det ikke fordi det er for lite stigma og straff i samfunnet. De gjør det fordi det ikke er nok hjelp og støtte. Ungdom som kjenner på utenforskap, som ikke får skoledagene til å gå helt opp, eller som tyr til rus på fritiden, føler seg ikke mer inkludert og sett av narkohunder eller belærende skremselspropaganda. Politiet bekjemper ikke de kyniske bakmennene i den organiserte narkotikakriminaliteten i skolegården ved å mistenkeliggjøre og ransake ungdom.

MDG vil at både unge og voksne som strever, skal få hjelp, og det uavhengig av om rusbruken er ulovlig eller akseptert av storsamfunnet. Ungdom trenger kunnskapsbasert informasjon for å ta kloke valg, også om rus. Derfor vil MDG at undervisning og informasjon som gis i skolen og på skolens eiendom, om både lovlige og ulovlige rusmidler, skal være objektiv og basert på nyeste og beste kunnskap, og at informasjonsmateriell som gis ut fra skolene, skal være faglig kvalitetssikret.

Vi vil også at politiets ressurser skal brukes klokt, ikke symbolsk. Derfor vil vi styrke norsk politis samarbeid med europeiske politiorganer for å bekjempe grensekryssende kriminalitet og smugling av ulovlige rusmidler. Vi går inn for å gjøre norsk politi til et fullverdig medlem av Europol og Eurojust, med samme rettigheter og samarbeidsforankring som land som er fullverdig medlem av EU.

Vi trenger at helsemyndighetene bruker tiden på å sikre god informasjon og veiledning om rusbruk og skadereduksjon. Vi trenger ikke at de bruker tid på å beregne mengdegrenser for brukerdoser av stoffer som varierer stort i styrkegrad på et ulovlig marked.

MDG mener politikken skal bygge på kunnskap, ikke symbolikk. Derfor støtter vi ikke noen av forslagene fra KrF, Senterpartiet og FrP, som peker bakover i norsk ruspolitikk. Jeg tar derimot opp forslaget til MDG.

Statsråd Astri Aas-Hansen [19:13:00]: De aller fleste ungdommer i Norge bruker ikke narkotika. Jeg mener vi må være påpasselige og ikke velge ord som normaliserer rusmiddelbruk. Unge bør ikke – de må ikke – få en oppfatning av at narkotika er vanlig eller lovlig. Regjeringen ser likevel alvorlig på at bruken av narkotika øker, særlig at den øker blant ungdom.

Et bredt flertall på Stortinget slo i juni 2025 fast at all befatning med narkotika er, og skal være, straffbart. Det ble også vedtatt en styrking av politiets virkemidler for å håndheve mindre narkotikalovbrudd. Samlet bidrar dette til at forbudet mot narkotika skal være reelt, og til at det skal kunne håndheves effektivt.

Etter min mening er et klart forbud og effektiv håndheving også god forebygging. Samtidig skal de som bruker narkotika, møtes med tiltak som virker. Regjeringen jobber nå med regelendringene som er nødvendige for at lovendringene fra juni 2025 kan tre i kraft.

Jeg er enig med komiteens flertall i at narkotika skaper store utfordringer for den enkelte og for samfunnet. Omsetning av narkotika er en sentral inntektskilde for organiserte kriminelle nettverk. Det er derfor en av mine hovedprioriteringer som statsråd at vi skal bekjempe bakmennene som kynisk profitterer på narkotikabruken i samfunnet, og vi skal strupe den kriminelle økonomien.

Regjeringen satser på styrket kapasitet, kompetanse og teknologi i politiet og straffesakssporet. 600 mill. kr i varig styrking til bekjempelse av kriminelle nettverk setter politiet i bedre stand til å bekjempe den organiserte kriminaliteten og de kriminelle nettverkene.

Vi har også styrket det internasjonale samarbeidet, og norsk politi samarbeider godt både med svensk politi og med Europol. Det sikrer politiet tilgang til viktig informasjon om den grenseoverskridende kriminaliteten.

Forslagene i representantforslaget er etter min mening ikke treffende, på ulike måter, og jeg er derfor enig med komiteflertallet at Stortinget ikke bør vedta dem. Kombinasjonen av en satsing på å bekjempe bakmenn og kriminelle nettverk, et klart forbud mot bruk og besittelse av narkotika som håndheves effektivt, en kunnskapsbasert forebyggende innsats for å motvirke at unge begynner med narkotika, og hjelp til å komme ut av narkotikamisbruket for dem som trenger det, er etter Arbeiderparti-regjeringens syn veien å gå.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [19:27:33]: Det er ikke meningen å gjøre en lang kveld veldig mye lenger, men jeg føler et sterkt behov for å knytte noen kommentarer til statsrådens innlegg, spesielt til hennes innlegg fra replikkordskiftet, hvor det framstilles som at det er hvordan vi politikere snakker om våre egne vedtak, som er viktig for hvordan barn og ungdom oppfatter norsk narkotikalovgivning. Det er nok helt feil. Det har etablert seg et inntrykk i befolkningen av at narkotika til eget bruk er lov. Det har vært en stor endring i hvordan folk tilnærmer seg besittelse og bruk.

Jeg kan ta en historie om noe jeg opplevde her om dagen da jeg var ute i en park her i byen og satte meg ned med bikkja. Da satt det en person rett ved siden av meg og røyket hasj, noe en kan se hele tiden hvis man er ute og lufter hunden i denne byen. Han trodde at min hund var en narkohund på jobb og spurte om det var greit at han satt der og røyket. Han hadde blitt stoppet en gang før av en narkotikahund på jobb og hadde fått beskjed om at det gikk fint. Hans inntrykk var at dette går helt greit.

Man ser åpenlys bruk på steder man ikke så det før. Det har vært en stor endring i hvordan barn og ungdom tilnærmer seg og bruker spesielt de lettere stoffene i dag. Hvis man tror at det er på bakgrunn av noe annet enn de lovendringene og justeringene som har skjedd, så tar man feil. Det er urovekkende å se at det er det som er inntrykket blant førende politikere i denne salen.

Jeg vil også si noe om redselen for stigmatisering ved å kontrollere ved en skole. Jeg er overbevist om at det hadde ført til mer trygghet på en skole dersom politiet hadde hatt vilkårlige undersøkelser med hund og andre metoder. Det er akkurat som når jeg kjører i trafikken: Jeg synes det er bra at politiet har vilkårlige kontroller av både fart og rus, for det gjør hverdagen tryggere. Jeg føler meg ikke stigmatisert når jeg kjører bil og blir stoppet, kanskje i en tilfeldig kontroll. Dette er en helt merkelig oppfatning som har etablert seg i de politiske miljøene, ikke bare i Norge, men også i resten av Europa. Man har sett den samme tendensen i alle europeiske land som har gjort de samme endringene. Der man har åpnet opp og slakket opp regelverket, har man fått en umiddelbar økning i bruken.

Ungdom er ikke redde for bruken, og det er politikerne som har sagt at sånn skal det være. Man må begynne å ta ansvar for egne handlinger i denne salen. Det har vært advarsler mot dette i lang tid, og det har dessverre gått akkurat som fryktet.