Lars Haltbrekken (SV) [09:02:54]: På vegne av SV, Rødt, MDG og Venstre fremmer jeg en anmerkning om at lovvedtaket om motorferdsel i utmark ikke bifalles.

Lise Selnes (A) [09:04:00]: Stortinget besluttet 17. mars i år å be presidentskapet om å legge fram et forslag om oppnevning av en granskingskommisjon for å undersøke forhold aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, og legge fram forslag til særlov for kommisjonen. Kommisjonen ble, som kjent, oppnevnt før påske. Lovforslaget skal behandles i dag og har vært gjenstand for en bred involvering både i partigruppene på Stortinget, i forvaltningen og i kommisjonen selv. Allmennheten har også hatt anledning til å gi sine innspill.

Utgangspunktet for presidentskapets arbeid med loven har vært å legge til rette for at fakta skal komme fram, samtidig som grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper ivaretas. Lovforslaget som i dag legges fram, søker å etablere en god balanse mellom kommisjonens behov for tilgang til all relevant informasjon, og rettssikkerheten til dem som forklarer seg for kommisjonen. Loven regulerer også viktige sider ved kommisjonens arbeid, som habilitet, taushetsplikt og dokumentinnsyn.

I arbeidet med loven har det vært viktig å finne en god løsning for kommisjonens tilgang til etterretningsinformasjon. På den ene siden er det helt sentralt at kommisjonen får tilgang til all informasjon som er nødvendig for dens arbeid. På den andre siden er det, særlig av hensyn til samarbeidende land, et legitimt behov for beskyttelse av sensitiv informasjon, som metodebruk og kilder. Det klare utgangspunktet er at det forutsettes at tjenestene gir kommisjonen den informasjonen som er nødvendig for dens arbeid. Men dersom det foreligger særlige hensyn som tilsier at informasjonen ikke bør utleveres direkte til kommisjonen, kan kommisjonen få bistand av EOS-utvalget. EOS-utvalget har innsyn i de hemmelige tjenestenes virksomhet på Stortingets vegne, og utvalget nyter stor tillit i både Stortinget og forvaltningen. Den partipolitiske bakgrunnen til flere av medlemmene, som er viktig i den norske kontrollmetoden, kan likevel stå i et visst spenningsforhold til forutsetningen om at kommisjonens arbeid ikke skal påvirkes av partipolitiske tilknytninger. Det foreslås derfor at EOS-utvalget ved behandling av anmodninger fra kommisjonen bare skal bestå av de to medlemmene som er oppnevnt på bakgrunn av sin tekniske og juridiske fagkompetanse.

Jeg mener forslaget legger til rette for en lov som på en god og balansert måte regulerer de rettslige rammene for kommisjonens arbeid. Jeg viser ellers til merknadene i innstillingen og rår Stortinget til å fatte vedtak i samsvar med tilrådingen.

Lars Haltbrekken (SV) [09:07:00]: Bakteppet for det lovforslaget som vi behandler i dag, er svært alvorlig. Det er dokumentert omfattende misbruk av mennesker. Det er også dokumentert kontakt mellom norske myndighetspersoner og serieovergriperen Epstein. Dette har skadet tilliten til demokratiet og til det politiske systemet. Vi skal nå i gang med å gjenopprette denne tilliten, og det er et svært viktig arbeid som skal gjøres.

I det store og hele er lovforslaget fra presidentskapet godt, men vi vil også gi vår støtte til, og stemme for, det løse forslaget som er fremmet av Rødt i dag. Det er viktig at granskingskommisjonen som skal granske Epstein-skandalen, får uhindret tilgang til all informasjon den trenger for å gjøre sitt arbeid.

Marie Sneve Martinussen (R) [09:08:53]: Den 17. mars i år ble det gjort et veldig godt og solid vedtak her i Stortinget, av alle partier – om å sette ned en granskingskommisjon for Epstein-skandalen og det som har blitt rullet opp av uregelmessigheter i norsk forvaltning. I det vedtaket sto det noe veldig viktig, og det var at Stortinget mente kommisjonen skal ha uhindret tilgang til sikkerhetsgradert informasjon. Det er et veldig viktig prinsipp hvis en kommisjon i det hele tatt skal kunne gjøre jobben sin ordentlig, og ikke minst for at alle i Norge skal kunne stole på at ingenting har blitt holdt tilbake.

Derfor var Rødt ganske frustrert da regjeringen la fram sitt forslag til særlov, der vi følte at dette ikke var tatt hensyn til. I særloven som regjeringen la fram, lå det en formulering om at kommisjonen skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og fremmede makter. Det Rødt var bekymret for, var at denne bestemmelsen skulle presse kommisjonen til å avstå fra å søke innsyn. Det er jo det som er vanskelig med hemmelig informasjon: Når det bare er informasjonseier som sitter på informasjonen, har denne åpenbart et overtak i situasjonen.

Høringsinnspillene fra forsvarsministeren bekreftet for så vidt Rødts bekymring, for forsvarsministeren foreslo et uttrykt unntak for kommisjonen – at de ikke skulle få innsyn i opplysninger som er innhentet for etterretningsformål gjennom metodebruk, etter lov om Etterretningstjenesten, kapittel 6. Forsvarsministeren mente altså at dette skulle ikke kommisjonen ha tilgang til. Det reagerte Rødt veldig sterkt på, det reagerte kontrollkomiteen på Stortinget veldig sterkt på, og jeg er veldig glad for at både presidentskapet og alle partiene nå har lagt fram et forslag som er mye bedre enn det regjeringen la fram.

Rødt kommer derfor til å stemme for denne særloven, men det er noen punkter vi ikke er helt fornøyd med. Derfor har vi levert et løst forslag for å synliggjøre det. Siden vi ikke sitter i presidentskapet, er det gjennom et løst forslag vi kan gjøre det.

Jeg refererer til forslaget vårt, som handler om at Stortinget skal be presidentskapet fremme forslag til lovendringer som sikrer tre forhold. Det er for det første at EOS-utvalget ikke kan bearbeide opplysningene fra de hemmelige tjenestene når de skal overlevere dem til kommisjonen, på en måte som gjør at innholdet blir mindre detaljert. Det er for det andre at de hemmelige tjenestene ikke kan nekte kommisjonen og EOS-utvalget innsyn i informasjon som vurderes som særlig sensitiv. For det tredje ligger det nå i innstillingen at dersom det er uenighet, skal presidentskapet behandle forespørsel om innsyn. Rødt mener det er problematisk, all den tid ikke alle partier sitter i presidentskapet. Vi foreslår at lederne fra partigruppene skal involveres i en eventuell ankesituasjon.

Jeg tar opp Rødts forslag i saken.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [09:11:51]: Dette er en svært alvorlig sak og handler i bunnen om tillit. Nettopp derfor har Stortinget enstemmig satt ned en uavhengig granskingskommisjon for å få alle fakta på bordet. Parallelt behandles saken om kontroll og kultur i utenrikstjenesten i kontroll- og konstitusjonskomiteen, med en egen høring etter sommeren. Det er et arbeid som ikke vil kunne gå like dypt eller langt tilbake som granskingskommisjonen, men det kan forhåpentligvis sikre at noen spørsmål blir besvart raskere, og at umiddelbare endrings- og forbedringsbehov blir avklart. Vi vet også at det pågår et strafferettslig spor der Økokrim etterforsker enkeltpersoner.

I dag vedtar vi loven som gir kommisjonen verktøyene den trenger – fritt, uavhengig og grundig. For KrF har det viktigste hele veien vært ett prinsipp: at kommisjonen skal kunne arbeide fritt og uhindret og følge de sporene som dukker opp underveis, også der det fører inn i det graderte og det ubehagelige. Det prinsippet mener vi er ivaretatt i det presidentskapet legger fram i dag.

La meg si litt om det punktet som har vært det mest krevende: kommisjonens tilgang til gradert informasjon fra de hemmelige tjenestene. Utgangspunktet er klart: Kommisjonen skal ha tilgang til den graderte informasjonen den har tjenstlig behov for.

Forsvarsministeren tok i høringen til orde for et generelt unntak for opplysninger innhentet gjennom Etterretningstjenestens metodebruk. Det var oppsiktsvekkende, og for KrF var et slikt generelt unntak uaktuelt. Det ville vært et brudd på selve forutsetningen for granskingen: at kommisjonen skulle kunne følge de sporene de så, også inn i det graderte. Det er viktig å poengtere at regjeringen ikke har hatt noe å gjøre med det som blir lagt fram i dag – det er presidentskapet som legger fram et lovforslag. De har samlet avvist innvendingen fra forsvarsministeren og i stedet landet på en modell som bygger på en velprøvd ordning: EOS-utvalgets kontroll med de hemmelige tjenestene. Det er en løsning KrF er tilfreds med.

Skulle kommisjonen og utvalget være uenige, kan saken bli løftet til presidentskapet. For den mest skjermingsverdige kjernen går saken om forsvarsministeren og eventuelt Stortinget. Det er en balansert løsning. Det gir kommisjonen reell tilgang til informasjonen den trenger, samtidig som den ivaretar hensynet til rikets sikkerhet og beskyttelsen av våre mest sensitive kilder og metoder. Det er en avveining jeg mener presidentskapet har landet greit.

Når tilliten blir utfordret så grunnleggende som her, er åpenhet det eneste riktige svaret. Det er viktig at kommisjonen kommer til bunns i avsløringene og også kan gi offentligheten de svarene som blir etterspurt. Vi vil ønske kommisjonens leder og medlemmer lykke til med et viktig arbeid i fortsettelsen.

Peter Frølich (H) [09:16:33] (komiteens leder og ordfører for sakene): Da vi presenterte forsvarsforliket ute i vandrehallen, brukte vi ordet «historisk» om enigheten. Og i ulike lederartikler og kommentarer i etterkant, ble dagen omtalt som nettopp det. Det at langtidsplanen for Forsvaret skal støttes av ni partier, var ikke gitt. Det var stort for to år siden, og at det følges opp nå med den samme tverrpolitiske spiriten og samholdet, er kanskje vel så viktig.

Det gir først og fremst alle som tjenestegjør i Forsvaret en forutsigbarhet. Uansett hvem som styrer Norge, ligger de lange linjene i forsvarspolitikken fast. Og det sender også et klart og tydelig signal til både allierte nasjoner, og også til fiendtlig innstilte nasjoner om at Norge mener alvor med opprustingen, og at vi mener alvor overfor egen befolkning og de forpliktelsene som ligger i opprustingsplanene.

For å starte med utgangspunktet: De fleste eksisterende planene fra planen i 2024 om innkjøp av fregatter og ubåter og andre våpensystemer, ligger fast. Men i forbindelse med dette arbeidet så regjeringen det helt nødvendig å legge fram et forslag for Stortinget som innebærer noen justeringer – selvfølgelig når det gjelder de finansielle rammene, men også når det gjelder endringer i prioriteringene.

Stortinget har etter behandlingen i komiteen nå gitt sin tilslutning til mange av disse justeringene. Det blir ikke kjøpt et ekstra Hercules-fly, og det blir ikke kjøpt egne langtrekkende droner for overvåking av havområdene i nord. Det blir justeringer og framdrift på en del andre investeringer – noe kommer før, noe skyves bakover. Innkjøp av NASAMS skyves f.eks. noe framover i tid. Det ligger i det hele tatt en tung erkjennelse over partiene i komiteen. Det finnes ikke penger til alt. Og utstyr kan ikke alltid kjøpes for penger. Den industrielle basen i Vesten er rett og slett for liten til å ta unna den enorme etterspørselen som Russlands aggresjon har skapt.

Samtidig var det klart fra aller første stund at det ville bli noen endringer, og noen store endringer, i forslaget som var lagt fram fra regjeringen. Det har det blitt. Jeg skal nå som saksordfører dra gjennom noen av de viktigste punktene.

Alle partiene er enige om at luftvern er av helt avgjørende betydning. Det ser vi i krigene i verden, enten det er i Ukraina eller Iran. Det legges nå opp til en mye raskere framdrift. Man starter opp innkjøp fire år tidligere enn planlagt. Det legges opp til et såkalt retningsvalg her i Stortinget i 2027 med en investeringsbeslutning i 2028. Når man får en investeringsbeslutning fire år tidligere enn det som opprinnelig var planlagt, bør det være gode muligheter også for å få leveranse tidligere enn planlagt.

Å estimere kostnaden til luftvern er selvfølgelig vanskelig her og nå all den tid man ikke vet hvordan en kontrakt og leveringsmuligheter vil se ut i 2028, men alle partiene i komiteen har uttrykt klart og tydelig at det er enighet om at man legger midler på bordet dersom tidligere anskaffelser av langtrekkende luftvern er mulig i forbindelse med investeringsbeslutningen i 2028.

Så har jeg lyst til å omtale et veldig viktig punkt i formuleringene om luftvern. Komiteen ber om at det parallelt med arbeidet som nå skal gjøres, også gis prioritet og fullt trykk på arbeidet med antiballistiske prosjekter sammen med Ukraina. Vi vet at det er vanskelig, men ingen skal undervurdere den samlede kraften i ukrainsk innovasjonskraft og vestlig teknologi og kapital. Og om det lykkes, vil Ukraina få et etterlengtet luftvernsystem, og vi vil potensielt kunne få et nytt system å velge i. Dette er altså på toppen av president Zelenskyj og forsvarsminister Federovs prioriteringer. Et samlet storting har nå sterke forventninger til aktiv norsk medvirkning i dette arbeidet. Det vil kreve handlekraft, og det vil kreve gjennomføringsevne. Startskuddet går allerede i dag ved voteringen i denne salen. I dette spørsmålet er vi alle enige: Vi har ingen tid å miste.

Videre legges det opp til et kraftfullt droneprogram for alle deler av Forsvaret. Det settes av mange milliarder kroner til dette over de kommende årene. Og det kan ikke være noen tvil – dronene er nå like revolusjonerende på slagmarken som da stridsvognen rullet inn for første gang og erstattet hesten og det gamle kavaleriet. Akkurat nå får også NATO gjennomgå ganske kraftig i øvelser mot ukrainske soldater. Det er veldig bra å få den vekkeren akkurat nå, mens vi fortsatt har tid til å forberede oss. Vi er, enten vi liker det eller ikke, i et kappløp mot fiendtlige nasjoner, som forsker og bygger opp dronekapasitet i en enorm hastighet. Det å kunne operere med droner, operere rundt droner, beskytte seg mot droner, må altså bli like naturlig for en soldat som grunnleggende våpenhåndtering og grunnleggende førstehjelp.

Deler av det norske Forsvaret har allerede kommet i gang. Nå setter vi inn giret, vi ruller ut et bredt program til alle operative avdelinger, inkludert til Heimevernet. Apropos Heimevernet: Alle de foreslåtte kuttene i HVs trening, blir stanset av komiteen. Heimevernet får i stedet nytt og bedre utstyr over litt tid, og det er en veldig god nyhet. Heimevernet er grunnmuren i den norske forsvarsviljen. De er til stede i hele landet, og de er dypt forankret i sivilsamfunnet. Det er læreren og bilmekanikeren som i morgen er HV-soldat og skal beskytte sitt hjemsted.

HV kan også med denne planen få en helt ny og mye mer relevant rolle og oppgave, særlig når man ser framveksten av et desentralisert luftvern, særlig på slagmarken i Ukraina. Det er veldig spennende tider for HV.

Det er ikke bare Heimevernet som skal øve mer. Det er gjort et veldig godt stykke arbeid med å finne ekstra midler til øvelser, til personell, til vedlikehold og ammunisjon for hele Forsvaret. Midlene til drift blir økt med 5 mrd. kr de kommende årene, og allerede i år blir det en sårt tiltrengt innsprøyting av nye driftsmidler.

Planen fra komiteen legger også opp til en enda sterkere militær industriutvikling i Norge. Det tror jeg er viktig, og det er veldig bra. Potensialet er enormt. Ett av grepene er særlig velkomment, nemlig at mer av Nansen-midlene vil kunne brukes på norsk-ukrainske prosjekter. Det vil komme både Ukraina og Norge til gode. Vi vet at flere prosjekter nå står på vent og holdes tilbake på grunn av en veldig restriktiv linje i bruk av Nansen-midler til prosjekter med norsk involvering, men det var aldri intensjonen at Nansen-midlene kun skulle gå til å forsterke konkurrentene til norsk forsvarsindustri uten mulighet for at det også kan lages norske «joint ventures» med Ukraina. Nå løses denne praksisen opp, og det er fornuftig.

I tillegg blir det lagt opp til en grundig gjennomgang av Forsvarsdepartementets økonomistyring og kontroll med etatene. Jeg tror det er en erkjennelse i alle partiene at når det legges opp til en pengebruk på nesten 2 000 mrd. kr i pengebruk, kreves det bedre kontroll og styring i årene som kommer. Det handler om legitimiteten til hele den opprustingen vi står overfor.

Det er mye annet som kan framheves, men det kommer til å bli behørig debattert, det er jeg sikker på.

Dette har vært resultat av et grundig og sterkt samarbeid mellom partiene. Det har ikke vært lett. Det har vært tøffe runder med kutt og omprioriteringer og innsparinger og noen nederlag for alle partier. Men som leder av disse forhandlingene, har jeg også sett hvordan partiene har hatt respekt for hverandre i bunnen. Og tross politisk uenighet har vi en grunnleggende tillit til hverandre. Det må vi aldri miste. Jeg vet at hver eneste politiker som har sittet i forhandlingsrommet har hatt en grunnleggende innstilling om at den viktigste oppgaven vi alle har, er å forsvare Norge om noen skulle true friheten vår. Derfor vil jeg si til hvert eneste parti: Tusen takk for samholdet og for samarbeidet!

Nils-Ole Foshaug (A) [09:26:53]: For to år siden samlet et enstemmig storting seg om det største forsvarsløftet i moderne tid. Vi gjorde det fordi verden var blitt farligere, vi gjorde det fordi vi vet at trygghet og demokrati ikke kan tas for gitt, og vi gjorde det fordi vi hadde et ansvar for å sikre at Norge også i framtiden skal kunne hevde sin suverenitet, ivareta sine interesser og beskytte sine innbyggere.

I dag behandler vi Meld. St. 33 for 2024–2025 og Prop. 68 S for 2025–2026 – en rebalansering og styrking av den langtidsplanen vi vedtok i fellesskap. Det gjør vi i en situasjon der den sikkerhetspolitiske utviklingen som lå til grunn for planen, er blitt enda mer alvorlig. Russland fører fortsatt en brutal angrepskrig mot Ukraina og har nå omstilt seg til en krigsøkonomi. NATO stiller høyere krav til medlemslandenes bidrag. USA har en ny sikkerhetsstrategi. Samtidig ser vi en rask teknologisk utvikling som endrer måten krigen føres på. Derfor handler denne saken ikke om å endre kurs. Den handler om å holde kursen i møte med nye realiteter og nye forutsetninger som hele tiden er i endring.

Komiteen har brukt mye tid på denne saken. Gjennom grundige og konstruktive samtaler har vi diskutert hvordan vi best kan sikre at forsvarsløftet faktisk blir realisert, og jeg opplever at det er bred enighet om noen grunnleggende forhold.

For det første: Vi tar inn over oss alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Komiteen tar til etterretning og tar på alvor regjeringens vurdering av at forholdet mellom NATO og Russland preges av vedvarende konfrontasjon, og at Russland kan være i stand til å føre krig mot ett eller flere NATO-land innen kort tid dersom krigen i Ukraina avsluttes.

For det andre: Vi erkjenner at tempoet må opp. Regjeringen foreslo framskynding og utsettelser innenfor rammen den kom med til Stortinget. Her ligger det bl.a. framskynding av Finnmarksbrigaden, og fra før av ligger det en raskere anskaffelse av fregatter og ubåter enn da langtidsplanen opprinnelig ble vedtatt, i 2024. Etter en konstruktiv behandling er alle partiene nå bl.a. enige om at prosessen med å anskaffe langtrekkende luftvern framskyndes. Helikopter anskaffes før, Brigade Sør skal starte kompetansebyggingen fortere, og HV-07 skal bli operative raskere.

For det tredje: Vi er opptatt av at ressursene brukes klokt, og at vi får mest mulig operativ forsvarsevne ut av hver eneste krone. Gjennomgangen fra Riksrevisjonen og forsvarskommisjonen viser betydelig rom for forbedringer i styring av forsvarssektoren. Deler av dette er tatt tak i, men andre problembeskrivelser er fortsatt ikke fullt ut løst, og problemstillingene er enda mer aktualisert i det enorme investeringsomfanget. Derfor ønsker også Stortinget at regjeringen fremmer en sak om styring og kontroll og gjennomføringsevne i 2028, som inkluderer en helhetlig og systematisk ekstern gjennomgang.

For det fjerde: Vi forstår at erfaringene fra Ukraina og den teknologiske utviklingen krever at vi er villig til å justere underveis. Her vil jeg særlig framheve etableringen av et droneprogram som nå tilføres nærmere 3 mrd. kr fra forliket, og som skal bidra til synergier i arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring samt koordinere tiltak for oppfølging av dronestrategien – og det i nært samarbeid med brukeren. Sammen med satsingen regjeringen foreslo innenfor droner, autonomi og elektronisk krigføring, er dette en kraftig styrking og et signal om at Norge skal holde tritt med den teknologiske utviklingen.

Langtidsplanen fra 2024 ligger fast som fundament, og de strategiske prioriteringene står ved lag. Vi må samtidig erkjenne at enkelte deler av planen må gjennomføres raskere enn det vi opprinnelig la til grunn. Regjering og storting har allerede framskyndet landbasert langtrekkende presisjonsild for Hæren. Nye ubåter kommer tidligere, og fregattene er satt i bestilling. Regjeringen foreslo derfor å styrke de økonomiske rammene med ytterligere 31 mrd. kr fram til 2030 og om lag 115 mrd. kr fram til 2036. Stortinget øker rammen med 6,15 milliarder friske midler fram til 2036, og den samlede summen for perioden 2025–2036 er nå på 1 854 mrd. kr. Forslaget fra regjeringen med Stortingets tillegg gjør det mulig både å opprettholde de store, strategiske investeringene og samtidig framskynde tiltak som gir økt operativ effekt på kortere sikt.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde. Det har det vært lenge, men betydningen blir enda tydeligere i takt med den sikkerhetspolitiske utviklingen. Når Russland bygger opp militære kapasiteter i nord, og når NATO forventer økt evne til å forsvare alliansens nordlige flanke, må Norge ha troverdige styrker på plass. Derfor er det riktig å realisere Finnmarksbrigaden tidligere enn planlagt. Det styrker vår evne til tilstedeværelse, beredskap og forsvar i den delen av landet hvor sikkerhetspolitikken i særlig grad møter geografien.

En annen viktig lærdom fra Ukraina er betydningen av utholdenhet. Vi har gjennom mange år hatt stor oppmerksomhet på avanserte plattformer og moderne materiell, og det skal vi fortsatt ha, men krigen i Ukraina har også vist betydningen av ammunisjonslagre, logistikk, reservedeler og forsyningssikkerhet. Derfor er det viktig at regjeringen prioriterer økte lagre av stridsavgjørende ammunisjon, bedre forsyningsberedskap og en sterkere logistikk. Det er investeringer som kanskje ikke skaper de største overskriftene, men som er avgjørende for reell operativ evne.

Et sterkt norsk forsvar forutsetter også sterke allianser. NATO er og blir grunnmuren i norsk sikkerhetspolitikk. Vi ser samtidig at europeiske land forventes å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Derfor er det viktig at Norge både leverer på NATO-forpliktelser og videreutvikler samarbeidet med nære allierte. De strategiske partnerskapene med Storbritannia, Tyskland, Frankrike og våre nordiske naboer er viktige bidrag til dette. Gjennom samarbeid om fregatter, ubåter, missiler, romvirksomhet og felles operativ utvikling styrker vi både forsvarsevnen og forsyningssikkerheten. Særlig vil jeg trekke fram det nordiske samarbeidet. Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer har vi fått nye muligheter til integrasjon, samvirke og felles planlegging. Ambisjonen om Norden som Europas mest integrerte forsvarsregion er både riktig og nødvendig.

Når etterspørselen etter forsvarsmateriell øker over hele Europa, blir produksjonskapasitet en strategisk ressurs. Forsvarsindustrien bidrar ikke bare med arbeidsplasser og verdiskaping, den bidrar til nasjonal sikkerhet. Derfor er det positivt at regjeringen og Stortinget vil styrke industriens kapasitet og evne til å levere på framtidens behov. Det gir større forsyningssikkerhet for Norge og våre allierte samtidig som det bidrar til teknologisk utvikling og innovasjon.

Uten folk er det ikke noe forsvar av landet vårt. Ved den første behandlingen av langtidsplanen sa et samlet storting at et personell- og kompetanseløft er en forutsetning for planen – og det er det fortsatt. En større del av inntekten til militære ansatte skal bli pensjonsgivende, i tråd med enigheten mellom partene i Forsvaret.

Forsvarsløftet handler i bunn og grunn om én ting: trygghet – trygghet for mennesker som bor fra Finnmark til Agder, trygghet for familier som ønsker å vite at landet er i stand til å beskytte dem dersom situasjonen skulle kreve det, trygghet for våre allierte, som skal kunne stole på at Norge tar sin del av ansvaret, og trygghet for kommende generasjoner. Det er lett å bli opptatt av budsjetter, prosjekter og strukturer, men bak alle tallene ligger et enkelt formål: å sikre fred gjennom styrket beredskap og troverdig avskrekking.

Det er de årlige budsjettene som vil realisere forsvarsløftet – et løfte som Stortinget nå gir, og som regjeringen, uavhengig av politisk farge, må følge opp i årene som kommer.

Jeg vil avslutte med å takke komiteen for et godt arbeid. Vi har hatt grundige diskusjoner og konstruktive samtaler om viktige spørsmål for landets sikkerhet. Når Stortinget i dag behandler denne saken, sender vi et tydelig signal: Vi ser alvoret. Vi tar ansvaret. Vi gjennomfører forsvarsløftet, og det gjør vi i fellesskap.

Himanshu Gulati (FrP) [09:36:16]: Jeg vil begynne der forrige taler avsluttet, nemlig med å takke alle partiene for samarbeidet, viljen og innsatsen for å komme fram til det som er enstemmighet og et nytt forlik i Stortinget om forsvar og beskyttelse av landet. For Fremskrittspartiet var det ikke et mål i seg selv å bli enige. Vi håpet det skulle bli resultatet, men det som har vært avgjørende, er at innholdet som ligger på bordet, substansen i forslaget, er noe som styrker Forsvaret og også drar opp nivået i forhold til den proposisjonen som lå på bordet. Det å beskytte kongeriket og landets innbyggere er vår viktigste oppgave som politiske ledere. Jeg er glad for at dette forliket er med og bedrer forsvarsevnen til Norge.

Bakteppet er imidlertid dystert. Det er krig på vårt eget kontinent, nå inne i sitt fjerde år. Et sterkt forsvar er ikke noe vi ønsker fordi vi ønsker krig eller å inngå i krig. Vi trenger et sterkt forsvar for å unngå krig. En troverdig avskrekking overfor potensielle fiender krever at vi tar vårt forsvar på alvor, at de rundt oss ser at vi tar vårt forsvar på alvor. Det å kunne forvente støtte fra allierte og venner – noe vi også er avhengig av i en alvorlig situasjon – krever at våre venner ser at vi tar vårt eget forsvar på alvor og er i stand til å hjelpe dem dersom de havner i utfordringer.

NRK har de siste dagene satt fokus på russisk opptrapping langs grensen. Vi ser at Russland i løpet av få år kan ha betydelige kapasiteter langs resten av Europa igjen. Da er det vårt ansvar å sørge for et forsvar som er i stand til å forsvare landet, og det er vårt ansvar å vise at vi tar vårt eget forsvar på alvor. Hvis ikke vi tar Norges forsvar på alvor, kan vi heller ikke forvente at de rundt oss, våre venner og allierte, tar forsvaret av vårt land på alvor.

Det er en ny normal i verden. Den nye normalen innebærer mer uforutsigbarhet og mer drastiske endringer. Ting vi trodde var utenkelig å se for bare noen få år siden, er i dag nesten regelmessig å finne i mediebildet. Det er angrep mot land, store makter, og dette må vi ta innover oss.

Er det en ting krigen i Ukraina, situasjonen i Midtøsten og ikke minst bare de siste ukene nå mellom Hizbollah og Israel har vist oss, er det hvordan bl.a. droner er blitt en avgjørende del av moderne krigføring. Vi trenger derfor at alle forsvarsgrener øver og bruker droner. Vi trenger utvikling av viktig droneteknologi, sammen med norsk forsvarsindustri. Vi trenger at vi også utvikler antidronekapasiteter. Derfor er jeg glad for at det i dette forliket ligger en omfattende dronepakke som tar innover seg alle disse elementene.

Vi ser hvordan både forsvar av mindre størrelse og også kriminelle organisasjoner – til og med nesten ungdommer på gutterommet –ved hjelp av droner er i stand til å ramme mektige forsvarsmakter. Derfor er det helt avgjørende at vi er fremst i bruken av droner, men også i utviklingen av droneteknologi og antidronekapasiteter.

Disse krigene som fortsatt pågår i verden, har også vist oss betydningen av luftvern. Vi er nødt til å få på plass et godt luftvern, både for å beskytte våre store befolkningssenter og for å beskytte våre militære kapasiteter og kapabiliteter.

For Fremskrittspartiet har det vært helt avgjørende å få på plass en prosess i dette forliket som framskynder innfasing av luftvern. Den forskyvningen av prosessen som lå inne i proposisjonen, mener vi var særdeles uklok, og vi er glade for at Stortinget nå går sammen om en tydelig tidsplan for beslutningsprosess, slik at vi forhåpentligvis kan få en framskynding av innfasing av luftvern. Nøyaktig hvor stor den framskyndingen blir, vet vi ikke helt ennå – det var også komitélederen inne på – men vi har en tydelig prosess for når beslutningene og retningsvalg skal tas.

Vi kunne i dag lese i VG om Kongsberg Gruppens utvikling av nye typer luftvernskapasiteter mot antiballistiske missiler. Dette er et viktig arbeid vi støtter opp om i forliket. Norsk forsvarsindustri er med på å utvikle nye typer luftvernskapasiteter, med de fortrinn vi har, enten det er med NASAMS-kapasitetene våre eller andre ting. Vi vet at ballistiske missiler anses som en av de største truslene i dag, som vi trenger bedre luftvernsløsninger mot.

Det er store investeringer som skal foretas i norsk forsvar de neste årene, og det er helt nødvendig at vi investerer i disse store kapasitetene, men skal vi bygge et topp moderne forsvar, må vi også først begynne med å bevare det vi har. Vi kan ikke bygge et palass oppå en sviktende grunnmur. Derfor har en av de viktigste prioriteringene for Fremskrittspartiet i langtidsplanforhandlingene og dette forliket vært å få inn mer midler til trening, øving og operativ evne.

Vi får meldinger fra flere steder i Forsvaret om at øvingsbudsjettene er brukt opp, uten at vi engang er halvveis inn i året. Det har vært sterk bekymring hos mange rundt driftsmidler, midler til øving og trening. Vi er derfor veldig glade for at i dette forliket er ytterligere midler til nettopp trening, øving og operativ evne dratt opp til en pakke på over 5 mrd. kr i hele perioden, hvor 1 mrd. kr skal komme allerede de første fire årene.

For oss var det også viktig å få gjennom at denne opptrappingen begynner allerede i år. Det gjør den nå, med 150 mill. kr i RNB. Vi mener at pengene måtte komme nå, fordi pengene trengs nå. Denne øvingen mener vi må komme i gang raskt og da inngå som grunnmuren, fundamentet, i det topp moderne Forsvaret vi skal bygge de neste årene, med store investeringer.

Øving gjelder også Heimevernet. Det har vært viktig for oss at det kuttet som lå inne, nå er blitt snudd, men på toppen av det kommer det også en ytterligere satsing, med både et heimevernsløft og også midler til HV-07, for å fortsette å gjennomføre det viktige arbeidet som er startet i forbindelse med det.

Det er også andre viktige kapasiteter som framskyndes i dette forliket, deriblant helikopterinvesteringer for spesialstyrkene, som var foreslått forskjøvet i proposisjonen, men nå framskyndes. Dette er viktig for Forsvaret, for både spesialstyrkene og Hæren.

Selv om disse debattene og forlik ofte handler om penger, om kroner og øre – noe som jo er viktig – handler ikke alt om penger. Vi lever i den kanskje mest skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen siden den kalde krigen, men likevel tar ofte ikke samfunnet og myndighetene innover seg det alvoret det krever. Når det gjelder mange av de byråkratiske reglene, hindringene og litt trege prosessene vi opplever i – jeg holdt på å si – fredstid, har de treghetene en tendens til å bestå også når situasjonen krever at vi tar ting mer på alvor.

For Fremskrittspartiet har det derfor også vært viktig at vi får en slags forenklingspakke inn i forliket. Det finnes dessverre altfor mange eksempler på at forsvarsindustri og andre må vente månedsvis, til og med i flere år, på tillatelser, svar på søknader og avklaringer, som bør gå mye fortere. Det gjelder spesielt løsninger land som Ukraina gjerne skulle hatt i går, men som vi selv heller ikke har råd til at må vente månedsvis eller årevis på avklaringer.

Det finnes eksempler, bl.a. fra DEKSA, Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner, hvor avklaringer tar flere måneder, selv om det f.eks. står norskeide skip i andre deler av verden og venter på deler som kan fikse de problemene slike skip står i. Det finnes eksempler på at norsk forsvarsindustri har ventet i to år på svar på søknader om å prøve ut innovasjon, som testing av våpen på droner, for da å få beskjed om at de har levert søknaden feil sted og må søke på nytt. Dette kan vi ikke akseptere. Vi er nødt til å få bort disse treghetene. Vi er nødt til å avbyråkratisere, spesielt i denne situasjonen, hvor vi lever i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon.

Jeg er glad for at Stortinget nå står sammen om tre punkter, at alle partiene står sammen. Noe av det går på plan og bygg og krav der. I tillegg er jeg glad for at det allerede før dette forliket er kommet et flertall i Stortinget for å se på prioritering av forsvarsindustri for levering av strøm, der man har behov for dette.

Det er ikke bare forsvarsforliket det er enstemmighet om i Stortinget, også den norske støtten til Ukraina er det enstemmighet om. Det er viktig. I dette forliket er det også en intensjon og et ønske om at en større del av de midlene Norge gir til Ukraina, kan benyttes av norsk industri, norsk forsvarsindustri, i forbindelse med felles utviklingsprosjekter. Vi gir ikke støtte til Ukraina fordi det skal komme norsk industri til gode. Det er ikke det som er primærformålet, men mange av de forsvars- og utviklingsprosjektene Ukraina trenger, kan norsk industri spille en viktig rolle i å utvikle. Fremskrittspartiet vil ikke at en begrensning på et fast beløp eller en prosentandel skal stå i veien for at viktige prosjekter gjennomføres til nytte for begge land.

Et annet tema Fremskrittspartiet har vært opptatt av i flere år og stilt spørsmål om flere ganger i Stortinget, er Olavsvern – marinebasen som ble solgt i 2013, hvis jeg ikke tar feil. Vi har lenge ment at det er en viktig kapasitet som Forsvaret bør benytte seg av. I dette forliket ligger det også inne et punkt om en utvidet behovsanalyse for bruk av Olavsvern. Det er vi veldig glade for at er kommet på plass.

Det har de siste ukene og månedene nesten kontinuerlig kommet bekymringsfulle saker om manglende styring og kontroll i forsvarssektoren. Altfor ofte er det ikke god nok kontroll på pengebruken. Vi ser også at penger brukt ikke alltid kan gjøres rede for. Dette innbyr ikke akkurat til tillit, spesielt i en situasjon hvor Forsvaret nå får enda mer penger. Det er nødvendige satsinger vi står sammen om, men i en vanlig situasjon tror jeg ikke vi hadde gitt så mye mer penger til en etat hvor det kommer så mange store bekymringsmeldinger fram.

Det er derfor viktig at man her tar kontrollen tilbake. Det er viktig for legitimiteten og tilliten der ute blant folk, men også for tilliten vi som politisk myndighet skal ha til at det som bevilges til forsvarssektoren, benyttes slik det skal, og gir den effekten det skal. Vi gir derfor også regjeringen et signal om å komme tilbake med en sak som sørger for at vi tar kontrollen tilbake og gjenreiser den tilliten som dessverre har blitt brutt ganske mange ganger den siste tiden.

Nå har både jeg og andre her i dag snakket om de satsingene i forliket som er blitt lagt til etter forhandlingene i Stortinget, men det er også viktig å minne om det som allerede lå til grunn fra forrige forlik, som det har vært diskusjoner og antydninger i media om at kunne bli rørt i disse forhandlingene. Jeg er glad for at antall fregatter og antall marinefartøy består i dette forliket, slik man la opp til i forrige enighet. Vi er en maritim supermakt. Den aller største delen av våre områder består av hav- og sjøarealer det er vårt ansvar å passe på og ivareta tryggheten i. Norge er NATOs øyne og ører i nord. Det skal vi også fortsette å være, og derfor er det viktig at vi har de maritime kapasitetene vi trenger for å ivareta den rollen.

Jeg avslutter mitt innlegg der og vil igjen takke alle partiene for konstruktive samtaler som nok en gang har endt i en enstemmighet om det som kanskje er et av de viktigste temaene vi diskuterer i Stortinget, nemlig forsvaret av landet.

Kirsti Bergstø (SV) [09:51:24]: SV har i lang tid advart mot å gjøre oss avhengig av USA – i veldig lang tid. Alternativet til å lene seg på USA er jo ikke å ha et svakere forsvar eller å bygge det ned, det er å ha et sterkere samarbeid med Norden, med land vi deler felles interesser med, og bygge opp vårt eget nasjonale forsvar.

Stadig flere kommer til erkjennelsen av at det ikke er trygghet i et stadig mer ustabilt USA. Det er jo ikke rart når vi ser både brudd på folkeretten, folkerettsstridige angrep, trusler om å ta alliertes land og en total forakt for internasjonale regler. Det er hevet over enhver tvil at Trump ikke er noen trygg havn – rundt ham finnes det ikke spor av stille sjø. Da er jeg glad for at Stortinget står sammen om å styrke den nasjonale forsvarsevnen, men jeg vil også advare regjeringen mot de grep som er tatt for å krype inn under fransk atomvåpenparaply, i erkjennelsen av at man ikke kan stole på den amerikanske.

Masseødeleggelsesvåpen er ikke veien til trygghet. Derimot bør Norge jobbe for gjensidig nedrustning, samtidig som vi styrker vårt konvensjonelle forsvar, og det er flere grunner til at SV ønsker å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Det ene er at man ikke kan stole på at USA kommer oss til unnsetning om det virkelig skulle gjelde. Det andre er at amerikansk tilstedeværelse i nord vil kunne øke spenningene. Der må vi være selv. Norge er ikke tjent med en spenning i nord, vi må være til stede med våre egne kapasiteter, som både vil avskrekke og berolige.

Forsvar er mer enn kuler og krutt. Det handler om livskraftige samfunn, om beredskap i bred forstand, om matproduksjon og om investeringer som kommer hele landet til gode. Vi må styrke vår egen industri og sørge for at de investeringene som nå gjøres, fører til lokale kontrakter for næringsliv og industri. Det handler om å bygge samfunn, robuste samfunn. Det er det man vil stå opp for, det er det man vil bevare, og det er det man også vil forsvare.

Det handler også om å styrke forsvarsevnen og om å sørge for at erfarne folk forblir i Forsvaret. Det er folk som er kjernen i alt. For SV var det grunnleggende å tette personellflukten da vi inngikk i forliket for to år siden, og derfor fikk vi med oss et enstemmig storting på at hoveddelen av inntekten til militært ansatte skal bli pensjonsgivende. Det er et vedtak som ikke akkurat har blitt fulgt veldig godt opp av regjeringen, til tross for at det også har vært en høyesterettsdom som pekte i samme retning. Det har vært en forutsetning for oss å få på plass pensjonsspørsmålet nå. Vi kan ikke lenger vente på det som er noe av grunnårsaken til at folk slutter i Forsvaret, og vi er glade for at et samlet storting nå har gitt regjeringen en tidsfrist for å løse dette innen sommeren.

Skal vi styrke forsvarsevnen, må vi også få det vi har, til å fungere, og da er grunnmuren viktig. Den må være på plass, den må være stødig, og en del av det handler også om IKT. Vi har sett Riksrevisjonen, som har kommet med sterk kritikk og slående rapporter om Forsvarets IKT-systemer. Det å sørge for at vi tar viktige skritt rundt bedre nasjonal kontroll, har vært avgjørende for SV. Mer data skal nå lagres i Forsvarets egne servere, IKT-systemer skal driftes av Forsvarets egne ansatte, og Norge skal samarbeide med nordiske og europeiske land for å bytte ut amerikanske selskaper med plattformer som svarer til norsk og europeisk lov.

Jeg er glad for at vi klart å løfte i lag og både styrke heimevern, investere i droner, framskynde langtrekkende luftvern og Finnmarksbrigaden og understreke viktigheten av god kontroll og styring, også i forsvarssektoren. Jeg vil takke for veldig godt samarbeid, som viser noen av de største verdiene vi har: Det er tillit og at vi står i lag når det gjelder.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:56:42]: Å trygge Norge er det norske stortings jobb nummer én. Uten fred, ingen frihet. Den reviderte langtidsplanen som vi nå behandler, er på hele 1854 mrd. kr. Det er et enormt stort beløp. I 2021 brukte vi 66,3 mrd. kr på forsvar av Norge. I 2026 kommer vi til å bruke litt over 112 mrd. kr. I tillegg kommer de midlene vi bruker på å styrke Ukrainas forsvar, og da snakker vi om over 180 mrd. kr, altså nesten en tredobling på noen få år.

Med den langtidsplanen vi legger opp til nå, skal vi øke det ytterligere. For oss norske folkevalgte og for den norske stat blir dette en hovedprioritering i årene som kommer. Vi har gått fra en periode der vi har hatt en fredsgevinst og kunne bruke alle ressursene på å bygge andre typer tjenester, til at vi må bruke mye mer penger på forsikring.

Jeg har lyst til å ta opp tre hovedpunkter om hva som er hovedgrunnen til at vi gjør dette. Punkt én er at vi skal sette av så mye midler til Forsvaret for å få størst mulig kampkraft, sånn at Norge er så sterkt militært sammen med våre allierte og sammen med NATO at ingen land tenker tanken på å angripe oss. Det er hele hovedbegrunnelsen: at vårt eget nasjonale forsvar, sammen med våre allierte, gjør at vi skal ha fred. Derfor bruker vi så mye penger.

Men når vi skal bruke så mye penger på å sikre freden og kampkraften vår, må vi også tenke på hvordan vi kan bygge samfunn. Fordi vi skal bruke så mye ressurser på dette, vil det bli mindre ressurser på andre ting. Da må vi tenke på hvordan vi kan bygge samfunn og skape ringvirkninger rundt der Forsvaret er mest til stede. Jeg tror også det er helt avgjørende for oss som er forsvarsvenner. Skal Stortinget i år etter år være villig til å bruke så mye penger som Senterpartiet mener er nødvendig, må mange rundt omkring i landet se at dette skaper ringvirkninger. Derfor ligger det også inne i langtidsplanen at man skal se på lokalisering av arbeidsplasser og legge mer arbeidsplasser og virksomhet rundt der Forsvaret har tung operativ virksomhet, og at også en del av de administrasjonsarbeidsplassene som er i Oslo, skal flyttes nærmere de operative stedene, nettopp for å skape levende lokalsamfunn, om det er i Østerdalen, om det er i Troms, om det er i Finnmark, eller om det er andre steder der Forsvaret er tungt til stede. I denne langtidsplanen legger vi også opp til nye forsøk på å få flere til å flytte til Finnmark, for vi ser det er særdeles viktig å ha en god og tung bosetting i vårt nordligste fylke.

Punkt nummer tre er å bygge industri. For når vi skal bruke så mye penger på å kjøpe inn materiell til det norske forsvaret, må vi også ha industriutvikling og verdiskapning i Norge. I langtidsplanen har Stortinget nå kraftig understreket at det ikke bare er de store, tunge motorene som Kongsberg og Nammo som er avgjørende viktige. Det er også viktig med de små og mellomstore bedriftene og viktig at man kan skape virksomhet mange steder i landet. For eksempel nå som vi investerer i stridsvogn, er det en stor, tung industrisatsing i Levanger som skaper de ringvirkningene og selvfølgelig også da større støtte til Forsvaret i det nærmiljøet. For oss som er opptatt av å ha støtte til Forsvaret over tid, tror jeg at også forsvarsministeren må være bevisst på hvordan man skaper ringvirkninger mange steder.

For Senterpartiet var det avgjørende – for å gå inn på noen enkeltelementer i langtidsplanen –at vi måtte styrke landmakten i behandlingen i Stortinget. Det har vi gjort, med et helt annet fokus på Heimevernet. Vi har kuttet forslaget til kutt i øving, og vi har lagt til et utstyrsløft, et HV-løft. Man har også påpekt at man vil ha framdrift i etableringen av Brigade Sør for at man skal ha større tyngde i hærstrukturen. Man har fått fram et tydeligere vedtak om å ha framdrift i anskaffelse av helikoptre, for vi ser på det som særdeles viktig. Utenriks- og forsvarskomiteen har igjen slått fast at Andøya skal være en base for framtiden, at vi skal legge FFI-arbeidsplasser dit, og at det skal være en tung dronesatsing, og sammen med resten av Stortinget har vi framskyndet satsingen på luftvern.

Til slutt: Det vi også nå gjør med Ukraina-midlene eller Nansen-midlene er viktig, for nå legger man bort den formelle føringen om at man ikke kan inngå den type forsvarssamarbeid mellom norsk forsvarsindustri og ukrainsk forsvarsindustri. Nå kan man ha en tyngre forsvarssatsing i Norge, for vi skal sikre landet vårt, og denne planen er et viktig bidrag til det.

Bjørnar Moxnes (R) [10:02:06]: Rødt har i alle år ment at vi må styrke forsvaret av Norge, samarbeide med demokratiske land nær oss og ikke minst gjøre oss mer uavhengige av USA. Dette er nå i ferd med å skje. USA vender seg vekk fra Europa. Da må vi ta et større ansvar for vårt eget forsvar for å bevare fred og hindre at krig bryter ut. For Norges del må vi sikre lav spenning i nord. Da må vi være til stede med norske fartøy under norsk kommando for å vise at det er vi som styrer i nord, og ikke minst holde stormaktene unna hverandre i Barentshavet. Derfor er forsvarsforliket avgjørende, ikke minst med fornyelsen av hele Sjøforsvaret.

Det er ikke ofte jeg skryter av Aftenpostens politiske redaktør, men han har noen poenger når han skriver om forliket under tittelen «Nå høres alle ut som Rødt». Alstadheim skriver:

«Rødt og SV har kritisert avhengigheten av USA. De har ønsket mer selvstendighet. Alternativet deres har vært nordisk samarbeid om forsvar og sikkerhet. Nå står alle partiene bak formuleringer som de to partiene lengst til venstre ville stått alene om for få år siden.»

Og alle konkluderer med at «fundamentet for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk siden slutten av andre verdenskrig er i endring». Den setningen kan man gjerne tenke over engang til. Fundamentet har som kjent vært forholdet til USA.

Det kan være fristende for Rødt å si: Hva var det vi sa? Men mye viktigere er det at alle partier nå ser på sikkerhetspolitikken ut fra dagens situasjon, hvor vi altså har autoritære og farlige ledere både øst for oss og vest for oss. Vi her i salen er uenige fortsatt, både om NATO og om amerikanske militærbaser på norsk jord, og det endres ikke av forliket, men vi står sammen om å gjenreise den norske forsvarsevnen, som er helt avgjørende for å unngå at vårt territorium og ikke minst våre havområder blir et oppmarsjområde for rivalisering mellom stormaktene.

I rebalanseringen har Rødt prioritert å hindre kutt i øvelser, stoppe utsettelsen av luftverninnkjøp og hindre at kostnadene vokser inn i himmelen uten at det bedrer forsvarsevnen. Det har vi fått til. I forliket for to år siden fikk vi gjennomslag for å be forsvarssektoren handle mer lokalt. Nå går vi lenger ved å be regjeringen bruke unntakene i EØS-avtalen for å ivareta nasjonal beredskap, kontroll over viktige forsyninger og lokale leverandører. Det kan for eksempel bety at Forsvaret kjøper fisk direkte fra fiskere i Troms framfor å sende ut forsyningen av fisk på anbud i hele den europeiske union.

Vi får også gjennomslag for at det skal bygges logistikklagre i fjell i Finnmark, for både militær og sivil beredskap. Det er helt avgjørende. Uten den typen beredskapslagre kan Forsvaret i nord bli slått ut gjennom kombinerte missil- og droneangrep i en innledende fase i tilfelle krig. Det som ikke beskyttes i fjell, vil bli tatt ut. Det lærer vi av krigene i Ukraina og i Iran.

For oss i Rødt er det viktig at de pengene som Stortinget bevilger til forsvarsformål, går til økt forsvarsevne og ikke til å feite opp private konsulentselskaper. Vi får gjennomslag for at forsvarssektoren skal kutte i sin bruk av eksterne konsulenter, sånn at pengene går til formålet og ikke til helt andre ting. Jeg er glad for at et samlet storting er enig om den marsjordren til Forsvaret.

Norsk forsvarsindustri får tilskudd fra staten for å øke produksjonen. Vi får gjennomslag for at når industrien får penger fra staten, skal økt produksjon komme Forsvaret av Norge, Ukraina og nærstående land til gode. Vi har sett at det går komponenter fra norsk industri via USA til blant annet Israel. Det er ikke å støtte Forsvaret av Norge, Ukraina eller nærstående land. Nå skal vi sikre at de pengene som går inn, går til formålet, og det mener vi er helt avgjørende.

Oda Indgaard (MDG) [10:07:24]: Da et enstemmig storting sto bak det forrige forsvarsforliket, vakte det oppsikt internasjonalt. Signaleffekten overfor omverdenen er stor når vi står så samlet. Nå står vi her igjen med et enstemmig forlik. Verdien og signaleffekten av at hele komiteen står samlet enda en gang, kan vanskelig overvurderes i tiden vi lever i.

Fra MDGs side er vi tilfreds med helheten i forliket. Vi er glade for den tydelige og enstemmige erkjennelsen av at USAs rolle som sikkerhetspolitisk garantist er endret, og at vi i Norge og Europa i langt større grad må sørge for vår egen sikkerhet. Vi er også glade for at et enstemmig storting nå ber regjeringen kartlegge muligheten for å produsere et langtrekkende antiballistisk luftvernsystem i samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri.

Men sikkerhet handler også om sivil infrastruktur og samfunnets motstandskraft. Derfor er vi nå svært tilfredse med at en enstemmig komité slutter seg til at forsvarssektorens behov skal prioriteres høyt i den kommende nasjonale transportplanen. Dette innebærer bl.a. jernbane- og veinett i nord, oppgradering av strategisk viktige havner, oppgradering av øst-vest-forbindelser og tilstrekkelig jernbanemateriell til frakt av tropper og utstyr. Dette er oppgraderinger som er helt avgjørende og nødvendige for forsvarssektorens motstandskraft, men som også vil komme beboere i hele Norge til nytte i hverdagen. I en urolig tid har det en enorm verdi at et samlet storting står sammen om dette forsvarsforliket.

Komiteen uttrykker en unison og klokkeklar støtte til Ukrainas frihetskamp. Det er jeg glad for. Det er et tidsvindu i Ukraina nå. Det pågår akkurat nå en militær snuoperasjon i Ukraina som verden knapt trodde var mulig. Ukrainske styrker slår ut russisk infrastruktur og militære forsyninger dypt inne på Russlands territorium.

Situasjonen minner litt om Ukrainas framrykninger høsten 2022. Ukraina hadde et momentum, men verden reagerte for sent og for forsiktig. Istedenfor at ukrainere fikk midlene og våpnene til å kaste okkupantene ut av landet, endte de opp i en fastlåst utmattelseskrig. Istedenfor har Europa og USA gitt Ukraina akkurat nok til å stå imot. Det er en livsfarlig strategi, både for Ukraina og for Europa. Russland svekkes nemlig ikke av at denne krigen trekker ut i tid. Russland styrker seg. For landet omstiller seg til en total krigsøkonomi som lærer av sine feil, og som kopierer Ukrainas taktiske suksess. Over en million russiske soldater er drept eller skadet siden krigens utbrudd. Den russiske økonomien vakler, befolkningen er krigstrøtt, og angrepene rykker stadig nærmere Moskva og St. Petersburg. Men samtidig som dette skjer, bygger Putin krigskompetanse. Det gjør ikke Norge i tilstrekkelig grad, og det gjør ikke Europa.

Komiteen har slått fast at regjeringens terskel for å kalle inn partiene på Stortinget til nye forhandlinger om å eventuelt utvide Nansen-programmet må være lav. Vi i MDG mener det bør skje nå. Når utenriksministeren og forsvarsministeren skal møte de parlamentariske lederne på Stortinget før sommerferien, forventer vi derfor signaler om økt støtte til Ukraina.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:11:21]: Det er snart to år siden et samlet storting vedtok forsvarsløftet. Siden den gang har verden blitt farligere, ikke tryggere.

Russland fører fortsatt en brutal angrepskrig mot Ukraina. NATO har skjerpet kravene til oss, og prisene på forsvarsmateriell har skutt i været. Krigene i Ukraina og Midtøsten viser at teknologien endrer krigføringen. Når forutsetningene endrer seg og planen ikke lenger er gjennomførbar slik den ble vedtatt i 2024, da må planen justeres.

Regjeringen la fram en proposisjon som økte rammen, men som samtidig utsatte og kuttet i flere viktige satsinger. Det var ikke godt nok, og jeg er glad for at vi nå står der vi gjør, med et samlet storting som har forhandlet seg fram til en mye bedre plan. De mest problematiske kuttene er reversert, vi har økt rammen, og vi har òg framskyndet de viktigste satsingene.

Jeg slutter meg til de andre representantene som har takket for samarbeidet i komiteen de siste ukene. Det er unikt og gledelig at innstillingen vi behandler nå, er enstemmig. I en alvorlig tid sender Stortinget nå et svært viktig signal om at vi står samlet om forsvaret av Norge. Det gir Forsvaret og industrien forutsigbarhet og oss en samlet front utad. Det er en styrke som vi ikke skal ta for gitt.

KrF gikk inn i forhandlingene med fire klare prioriteringer, og alle fire er ivaretatt i enigheten:

For det første – langtrekkende luftvern: Regjeringen ville utsette anskaffelsen fra 2029 fram til 2033. Det var uholdbart. Erfaringene fra Ukraina og nå fra Midtøsten viser hvor avgjørende luftvern er for å beskytte folk og infrastruktur, og hvor stor sårbarhet det representerer å ikke ha den kapasiteten. Stortinget avviser den utsettelsen og ber om et retningsvalg våren 2027 og en investeringsbeslutning våren 2028.

For det andre – Heimevernet: Regjeringen foreslo å kutte i Heimevernets øving og trening. Dette kuttet er reversert i sin helhet, og Heimevernet blir løftet med 500 mill. kr til utstyr og teknologi fram til 2036. Jeg er òg glad for at KrF fikk forsert etableringen av Agder heimevernsdistrikt, HV-07, sånn at det blir operativt allerede i 2028. Det blir et løft for totalberedskapen og det sivil-militære samarbeidet på Sørlandet.

For det tredje – droner: Erfaringene fra Ukraina viser at dronene i dag spiller en avgjørende rolle på tvers av alle domener, og at utviklingen går rasende fort. Her har Norge vært bakpå. Nå får vi endelig en skikkelig dronesatsing og et eget droneprogram allerede fra 2027 og nesten 3 mrd. kr fram mot 2036.

For det fjerde – totalforsvaret: Forsvarsevne handler ikke bare om størrelsen på Forsvaret og forsvarsbudsjettet, men om at hele samfunnet har en beredskap i bånn, og at vi har et sivilt samfunn som kan understøtte Forsvaret. Derfor er KrF glad for at vi har fått gjennomslag for å utrede et beredskapskurs i to spor: et for elever i videregående skole etter modell fra Finnmark, og et frivillig kurs for voksne. Det vil være et konkret tiltak som tetter et reelt hull i totalberedskapen.

La meg løfte fram ett poeng til: Denne planen innebærer en enorm bruk av fellesskapets midler i en sektor som både Riksrevisjonen og forsvarskommisjonen har påpekt har svakheter i styring og kontroll. Stortinget ber nå regjeringen komme tilbake med en grundig gjennomgang av styring, kontroll og gjennomføringsevne. For KrF er dette helt avgjørende. Demokratisk kontroll og ryddig forvaltning er ikke byråkrati – det er forutsetningen for at folk skal ha tillit til at pengene blir brukt riktig. Uten den tilliten forvitrer grunnlaget for hele satsingen.

Til slutt – støtten til Ukraina: En russisk seier vil være en alvorlig trussel mot hele Europa. Derfor er det òg sånn at det er avgjørende for vår egen sikkerhet at vi fortsatt bidrar tungt til at Ukraina seirer.

Vi lever i en alvorlig tid, men i dag viser Stortinget at vi makter å løfte i lag når det virkelig gjelder. KrF står helhjertet bak den enigheten vi skal vedta i dag.

Abid Raja (V) [10:16:29]: For to dager siden viste NRKs gravejournalister fram hvor omfattende den russiske styrkeoppbyggingen er langs hele grensen til NATO. Jeg tror mange i denne salen har lest artikkelen, som viser at i nord og også langs vår grense bygger Russland opp. Det er ikke første gang vi ser slike rapporter, og det bør være en klar og tydelig påminnelse til alle i Norge om hvor viktig det vi snakker om her i dag, er, hvor viktig det er med et sterkt norsk forsvar i tiden vi lever i. Et sterkt forsvar handler om å bevare vår frihet, bevare demokratiet og bevare selvråderetten vår, og når USA sår tvil om NATO, er det opp til oss å vise at Europa kan mer. Europa kan ta ansvar, og Europa kan stå fram.

Til dagens forlik: Jeg er stolt over det stortingspartiene sammen har fått til. Ikke alt ble slik vi i Venstre ønsket, og det er fordi i et forlik må man gi og ta. Vi gikk inn i forhandlingene med klare krav og ønsker, og vi kommer ut med reelle gjennomslag. La meg nevne tre.

For det første: Stortinget gir regjeringen en tydelig marsjordre om droner og teknologi. Framtidens krig vil ikke bare utkjempes med stridsvogner og infanteri – det har Ukrainas imponerende dronesatsing vist oss – og den beskjeden har Stortinget nå sendt. At vi har sørget for 300 mill. kr mer til forskning og utvikling enn det regjeringen la opp til, mener jeg var riktig for å sikre oss et forsvar som henger med i innovasjon og teknologisk utvikling.

For det andre: Vi åpner for at flere av Nansen-midlene kan gå til norsk forsvarsindustri. Det betyr at mer norsk teknologi kan nå Ukraina, og det å styrke Ukrainas forsvar er det samme som å styrke norsk sikkerhet. Her er dagens VG-sak om Kongsberg og Ukraina et slikt eksempel.

For det tredje: Forliket sikrer Heimevernet og framskynder helikopterleveranser til Hæren. Det er dette som faktisk bygger forsvarsevnen på bakken, ute i distriktene, i den daglige beredskapen. Det er viktig.

Så vil jeg bruke et øyeblikk på å takke kollegaene, både de folkevalgte i komiteen og vårt bakkemannskap, rådgiverne og komitésekretærene, som vi alle har jobbet med i komiteen. Stortinget er best når vi klarer å løfte blikket over partigrensene og finne hverandre på ting som faktisk teller. Det har vi gjort her, og det setter jeg utrolig pris på.

Så noen ord også til det vi i Venstre gjerne skulle sett annerledes. Vi skulle gjerne sett at det ikke var utsettelser knyttet til NASAMS-luftvern. Vi mener vi burde kommet lenger på bl.a. Brigade Sør og forskning og utvikling enn det vi fikk gjennomslag for. FoU er også svært viktig i lys av lærdommen fra dronebruk i Ukraina.

Når jeg sier «det vi gjerne skulle sett mer av», er ikke det for å snakke ned forliket vi selv støtter. Jeg sier det fordi at i det åpne demokratiet vi alle setter så stor pris på, er vi tjent med at vi er ærlige om hva som er et forlik, og hva som er en idealløsning sett fra hvert enkelt parti sitt ståsted. Vi har både gitt og fått. Et forlik er per definisjon ikke idealet til noen partier. Det er noe vi kan stå samlet om – og det gjør vi. Men dette forliket er et gulv, ikke et tak.

Den russiske opprustningen stanser ikke fordi vi har landet en avtale her i salen. Det NRK dokumenterte for to dager siden, viser at presset på NATO ikke er over. Det fortsetter. Og Norges evne til å møte det, forsvare eget territorium og bidra til alliansens styrke, må vokse i takt med det.

Det er også, i lys av det, sterkt at Stortinget klarer å stå enstemmig bak dagens innstilling og vedtak. Med det sender vi også det klare signalet: Når det gjelder Norges forsvar, står vi alle samlet – slik vi så stolt synger i nasjonalsangen vår: «Også vi, når det blir krevet»

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [10:21:11]: Jeg vil begynne med å takke utenriks- og forsvarskomiteen for godt samarbeid og meget grundig arbeid med innstillingen. Den enstemmige innstillingen er et tydelig politisk signal om at vi fremdeles står samlet om et forsvarsløft og et forsvarsløfte for Norges trygghet.

Proposisjonen som skal vedtas, vil forplikte både denne og kommende regjeringer og Stortinget over tid. I arbeidet har vi involvert alle partiene på Stortinget. Jeg har møtt utenriks- og forsvarskomiteen jevnlig siden september i fjor. Vi har orientert om både prosessen og mulige handlingsalternativer underveis og lyttet til deres innspill. Jeg vil takke dere alle for godt samarbeid i prosessen og rette en ekstra takk til avtroppende og påtroppende komitéleder.

Jeg er stolt over at vi i Norge kan samarbeide på tvers av politiske skillelinjer om de virkelig viktige sakene som angår oss alle. Langtidsplanen – med de endringene vi nå gjør – innebærer en kraftig og kraftfull satsing på Forsvaret. Styrkestrukturen skal moderniseres, samtidig som vi opprettholder et høyt aktivitetsnivå. Vi er i gang med å fornye Sjøforsvaret med nye fregatter, nye ubåter og standardiserte fartøy, og vi har tatt viktige beslutninger om anskaffelse av fregatter og ubåter. Disse beslutningene knytter oss nærmere Storbritannia og Tyskland, som er viktige allierte for Norge.

Vi videreutvikler Hæren og framskynder etableringen av Finnmarksbrigaden. Vi holder på å anskaffe langtrekkende presisjonsild, og med denne proposisjonen vedtas også rammene for anskaffelse av kampvogner. Vi satser tungt på ny teknologi. Vi er allerede i gang med flere viktige initiativer innenfor droner og autonome systemer i Forsvaret og i rammen av Ukraina-samarbeidet. Dette har blitt ytterligere styrket gjennom den oppdaterte planen og forhandlingene i komiteen. Det er bra.

Vi satser på satellitter for overvåking og kommunikasjon. Vi prioriterer ny teknologi for økt operativ evne, og som er relevant for nordområdene. Vi ansetter flere folk. Vi kaller inn flere vernepliktige, for deretter å beholde dem som reservister.

Vi skal tilrettelegge for at allierte kan øve og trene i Norge, og for alliert forsterkning dersom det blir nødvendig å forsvare Norge.

Europa vil i tiden framover ha en viktigere rolle i NATO, og vi i Norge må ta vår del av det ansvaret. Det skaper avskrekking, og trygghet for hele Europa. En forutsetning for at vi skal lykkes i styrkingen av Forsvaret i Norge og i Europa, er at vi har nok tilgjengelig forsvarsmateriell. Vi skal derfor finansiere tiltak som skal understøtte oppbyggingen av produksjonskapasitet i forsvarsindustrien, sånn at større og mindre deler av denne industrien kan bidra til å finne løsninger for framtidens forsvarsstruktur. Dette blir også et særlig tema på sommerens NATO-toppmøte i Ankara.

Proposisjonen som vedtas i dag, vil legge beslag på en betydelig andel av fellesskapets ressurser. Det krever god styring og kontroll i gjennomføringen av planen, sånn at vi får mest mulig forsvarsevne ut av hver krone.

Gjennom forhandlingene har man blitt enige i Stortinget om oppfølging som skal sikre langsiktig kontroll og forutsigbarhet i forsvarssektoren. Det er viktig. Både forsvarskommisjonen og Riksrevisjonen har i flere runder påpekt at det har vært styringsutfordringer i forsvarssektoren. Nå tar vi grep om det, og arbeidet er i gang, og det er også viktig å kunne gi gode tilbakemeldinger til Stortinget om det. Vi skal også detaljere tilbakemeldingene i proposisjonene, som Stortinget har bedt om.

Jeg er glad for at det er et samlet storting som står sammen om de endringene vi nå gjør. Vi setter med dette retning for utviklingen av forsvarssektoren i årene som kommer. Sammen skal vi gjennomføre og holde forsvarsløftet.

For å avslutte: Et enstemmig storting skal vi heller ikke undervurdere betydningen av når det gjelder den avskrekkende effekten. Norge er klare. Vi er i stand til å forsvare oss innenfor rammen av NATO.

Trine Lise Sundnes (A) [10:46:07]: Forsvarsløftet, som Stortinget sluttet seg enstemmig til i 2024, var et politisk veivalg. Vi besluttet å ta igjen etterslepet, møte en mer alvorlig sikkerhetssituasjon og bygge et moderne forsvar som faktisk virker hver dag i hele landet. I dag, når vi behandler det nye forsvarsforliket, ser vi hvordan denne retningen følges opp med konkrete prioriteringer i Luftforsvaret og i dronesatsingen. Forsvarsløftet innebærer en historisk, langsiktig økonomisk opptrapping fram mot 2040, der regjeringen og et bredt flertall legger til grunn over 1 850 mrd. kr til forsvarsformål utover den opprinnelige planperioden fram til 2036, med tre tydelige løft.

Luftforsvaret står midt i en omfattende modernisering. Innfasingen av F-35 og de maritime patruljeflyene P-8 er fullført, og det settes av betydelige midler til å videreutvikle disse kapasitetene. Dette handler både om å sikre kontroll i luftrommet i Norges nærområder og om å ha øyne og ører på havet i nord, langs kysten og i våre mest sårbare områder. Men moderne kampfly og patruljefly kan ikke stå alene. De er avhengige av solide baser, tilstrekkelig bemanning, vedlikehold og et luftvern som faktisk beskytter både infrastruktur, befolkning og allierte forsterkninger. Derfor er det viktig at forliket følger opp Forsvarsløftets linje. Vi styrker strukturen rundt luftkapasitetene, ikke bare selve plattformene.

Krigen i Ukraina har vist oss hvor avgjørende luftvern og dronekapasitet er i moderne krigføring. Det handler om å beskytte byer, kritisk infrastruktur, militære mål og befolkningen mot missiler, glidebomber og droner hver eneste dag. Derfor er det viktig at forliket, med den opprinnelige langtidsplanen i bunnen, fortsetter arbeidet med en betydelig styrking av Norges beskyttelse mot lufttrusler, med oppgradering av radarsystemer og flere luftvernbatterier, slik at vi kan beskytte flere områder samtidig. Det er også svært viktig at Stortinget nå er enige om å framskynde prosessen med å anskaffe langtrekkende luftvern. Stortinget skal få en sak om retningsvalg for anskaffelse våren 2027 og en investeringsbeslutning om langtrekkende luftvern våren 2028.

Luftforsvaret er mer enn fly og luftvern. Det er også våre avanserte sensorer og dronesystemer. Gjennom Forsvarsløftet er dronesatsingen løftet fra å være et nisjeprosjekt til å bli en integrert del av totalforsvaret. Det handler om overvåking, etterretning, målangivelse og situasjonsforståelse i sanntid, både i nordområdene, langs kysten og i samvirke med allierte. Med dette forliket er Stortinget enige om å etablere en koordinerende enhet for dette arbeidet i form av et droneprogram, og bevilger nærmere 3 mrd. kr til dette formålet.

Jeg vil også framheve viktigheten av å videreføre og utvikle Andøya som base for droner og rombasert virksomhet. Det gir Norge et tyngdepunkt i nord på teknologiområder som vil definere framtidens forsvarsevne. Samtidig ser vi hvordan erfaringene fra Ukraina har utløst et voldsomt teknologisk skifte i bruken av droner, både små taktiske systemer og større plattformer. For Arbeiderpartiet er det viktig at Norge tar del i denne utviklingen på en ansvarlig måte og i nært samarbeid med våre allierte og vår egen forsvarsindustri.

Forsvarsløftet handler ikke bare om kroner og ører, men om tempo. Det første løftet i 2024–2025 skulle ta igjen etterslep, få dagens forsvar til å virke og øke investeringene raskt. Siden da har regjeringen igangsatt omfattende styrking av forsvarsevnen, økt investeringene og driftsrammene, styrket forsvarsindustrien og fordypet samarbeidet med NATO, EU og andre partnere.

Arbeiderpartiet er opptatt av at dette ikke bare er et statisk forsvarsløft, men et løft som skal gi varig trygghet for folk i Norge. Et sterkt luftforsvar med moderne kampfly, maritime patruljefly, langtrekkende og kortrekkende luftvern, oppgraderte radarer og en målrettet dronesatsing er en av de viktigste garantiene vi kan gi befolkningen i en urolig tid. Med dette forsvarsforliket tar vi luftforsvarssatsingen videre fra plan til gjennomføring.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [10:51:39]: Da har tiden kommet for å debattere litt om forsvarsforliket.

Først vil jeg takke alle i komiteen for meget godt arbeid, og en spesiell takk til dem som deltok i forhandlingene, hvor det ble oppnådd et forlik alle partier kunne stille seg bak.

FrP har lagt vekt på å bedre norsk forsvarsevne så raskt som mulig ved å styrke enkelte satsinger og framskynde andre. Det er verdt å merke seg at hele komiteen er av den oppfatning at styrkestrukturens utholdenhet vurderes som «ikke tilfredsstillende, med betydelige utfordringer og operative svakheter, herunder mangler på ammunisjon, forsyninger, lagerkapasitet og personell med rett kompetanse.» Av denne grunn er det viktig å arbeide raskt og målrettet for å forbedre dette.

En samlet komité understreker videre at den avgjørende målestokken for forsvarspolitikken er å realisere operative kapasiteter.

FrP er særlig fornøyd med

• over 5 mrd. kr til drift, dvs. øving, trening, utdannelse og operativ virksomhet

• framskynding av helikoptre til spesialstyrkene og Hæren

• tidlig kompetansebygging for Brigade Sør

• langtrekkende luftvern

• mulig militær bruk av Olavsvern

• økte tildelinger til Heimevernet sammen med raskere etablering av HV-07

• dronesatsingen

Jeg vil ta for meg disse hver for seg, herunder FrPs posisjon.

Først til drift.

FrP var pådriveren for å sikre en politisk enighet om å øke driftsbudsjettene med over 5,1 mrd. kr i perioden 2026–2036. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen og et trusselbilde i kontinuerlig endring understreker betydningen av at Forsvaret har evne til rask respons, relevante maktmidler og tilstrekkelig utholdenhet. Komiteen har valgt å understreke at aktivitet, trening og øving er avgjørende for å styrke Forsvarets operative beredskap og utholdenhet.

FrP har vært tydelig på at driftssituasjonen i Forsvaret er utfordrende, og for å kunne bevare det vi har, og få maksimal effekt ut av det, må driftssituasjonen forbedres. Det var derfor gledelig for FrP at komiteen ble enige om å tilføre mer driftsmidler, slik at deler av driften kunne skjermes, og at man sikret mer midler til bl.a. øving og trening. Det er beskrevet noen effektiviseringsmål, og FrP er helt tydelig på at disse ikke må gå på bekostning av øving, trening og operativ evne. En samlet komité har sluttet seg til at disse effektiviseringsmålene må rettes inn mot andre områder.

Så til helikoptre.

Under operasjoner i Norge benytter Hæren helikoptre for å sette ut patruljer og ildledere m.m. Dagens Bell 412-helikoptre har begrenset nyttelast og kan kun ta om bord et mindre antall soldater, samtidig som de begynner å bli gamle. Hæren har også behov for helikoptre til medisinsk evakuering, noe en har erfart fra operasjoner i utlandet. Det er også behov for å forflytte mindre stridsgrupper over lengre avstander i vekslende terreng, noe som også kan gjelde HVs innsatstyrker. At Forsvarets spesialstyrker har behov for nye helikoptre, behøver jeg vel ikke gå nærmere inn på.

FrP er meget godt fornøyd med at vi fikk med oss hele komiteen på å be regjeringen legge til rette for at Hæren og Forsvarets spesialstyrker får bedret helikopterkapasitet ved å starte anskaffelsen av nye helikoptre i 2030.

Så noen ord om Brigade Sør.

En enstemmig komité understreker i innstillingen betydningen av at Hæren har tilstrekkelig operativ evne, utholdenhet og tilstedeværelse til å bidra til kontinuerlig overvåking og situasjonsforståelse og ved behov gjenopprette territoriell kontroll. Jeg ber denne sal merke seg ordbruken «gjenopprette territoriell kontroll», og smake på hva det egentlig betyr. En sterk landmakt til stede i hele landet er avgjørende for troverdig avskrekking og forsvar av by og land, en oppgave hær og heimevern løser etter beste evne hver eneste dag.

Enigheten i innstillingen hvor man fremmer forslag om at «Stortinget ber regjeringen sikre at Forsvaret tildeles midler slik at Brigade Sør kan starte kompetansebygging senest i 2027 og fremover i den hensikt å bli operativ så snart som mulig», er et betydelig steg i riktig retning, og har vært viktig for FrP i hele forhandlingsprosessen.

Det er også verdt å merke seg at innstillingen er tydelig på at Brigade Sør skal lokaliseres i Sør-Norge i tilknytning til eksisterende garnisoner på Østlandet, og at Haslemoen skal vurderes som lokasjon.

Hæren trenger sårt nye og forbedrede kamp- og støttevogner, og sammen med ingeniørpanservogner setter dette Hæren bedre i stand til å møte de utfordringer en ser på et moderne stridsfelt. FrP er meget godt fornøyd med at disse investeringsprosjektene nå skyter fart.

At det etableres nye forsyningslinjer, og at det prioriteres lagring i fjell i Finnmark for å støtte opp om Finnmarksbrigaden og ikke minst sivilsamfunnets beredskap, var et forslag det var enkelt for FrP å støtte.

Så til langtrekkende luftvern.

Luftvern, og særlig langtrekkende luftvern, var viktig for FrP i forrige forsvarsforlik og også i dette. Vi var pådriverne for langtrekkende luftvern for to områder i forrige forlik og er av den oppfatning at her burde forsvarsministeren og Forsvarsdepartementet vært betydelig mer frampå og brukt de to siste årene til mer aktivt å sikre tilgang til denne kapabiliteten. Når situasjonen nå engang er slik den er, var det avgjørende at komiteen ble enige om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget i vårsesjonen 2027 med en sak om retningsvalg for anskaffelsen, og at man fremmer et forslag med følgende ordlyd – og jeg siterer:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2028 komme tilbake til Stortinget med en sak om investeringsbeslutning om langtrekkende luftvern.»

Med erfaring fra krigene i Ukraina og Midtøsten bør det være klart for enhver at dette må skaffes til veie så snart et egnet system er tilgjengelig. Her er det viktig at Forsvarsdepartementet gir entydige føringer til Forsvarets materiellavdeling. Vi har ingen tid å miste.

Så til Olavsvern.

Olavsvern ble i sin tid avhendet og solgt av Forsvaret. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon har endret seg dramatisk i løpet av noen få år, og fokuset på nordområdene øker. Olavsvern innehar en rekke kvaliteter både i og utenfor fjell og egner seg utmerket til flere typer militær aktivitet. FrP er tilfreds med at vi fikk tilslutning til et forslag hvor regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med ny og utvidet behovsanalyse om benyttelse av Olavsvern til forsvarsformål.

Så noen ord om Heimevernet.

Det er gledelig at en samlet komité går inn for å styrke Heimevernet på flere måter. Tilstrekkelig og regelmessig trening og øving for å vedlikeholde og ikke minst videreutvikle soldatferdigheter kan ikke undervurderes. Dette er limet for både samhold og operativ evne i avdelingene.

I innstillingen står det at militær operativ evne er ferskvare. Jeg har brukt mer enn 40 år av mitt liv i aktiv tjeneste i Forsvaret både i Norge og i utlandet, og kan underskrive på at dette er helt avgjørende både for den enkelte og for avdelingen som helhet.

Det var viktig for FrP å sikre HV muligheten for trening av hele styrken, og derfor foreslår komiteen 2,7 mrd. kr mer til trening og øving i perioden, dvs. ca. 277 mill. kr hvert år. Dette gjør det mulig for Heimevernet å trene hele styrken hvert år.

I tillegg til dette har det vært naturlig for FrP å støtte opp om å løfte Heimevernet ytterligere utover det som var varslet i langtidsplanen. Derfor kom det som vi kan kalle HV-løftet, med 475 mill. kr, som skal brukes hovedsakelig til innkjøp av utstyr, utrustning og teknologi.

For å få det reetablerte HV-distrikt 07 til å bli operativt tidligere var det viktig for FrP å framskynde dette. Det ble derfor satt av 30 mill. kr for å legge til rette for ansettelse av leder- og støttefunksjoner i statsbudsjettet for 2027, slik at HV-07 kan bli operativt innen 2028.

Når det gjelder droner, har det kommet for å bli, noe krigen i Ukraina tydelig viser hver eneste dag. Dette er behørig kommentert fra flere av representantene, og jeg vil kun understreke at dette støtter vi fullt ut.

Avslutningsvis: FrP er godt fornøyd med forsvarsforliket, og særlig at vi har fått styrket mulighetene for utdanning og trening, slik at det vi har, kan virke hver eneste dag. Når vi legger sammen økte midler til drift, som også omfatter penger til Heimevernet og Brigade Sør, beløper dette seg til noe over 8,3 mrd. kr totalt. Når vi i tillegg får en gjennomgripende satsing på droner og i større grad ivaretar personellet og støttefunksjonene samt helheten i langtidsplanen, sier FrP seg meget godt fornøyd med det framforhandlede resultatet, og vi vil takke de andre partiene for konstruktiv dialog til Norges beste. Forsvaret har etter vår mening nå en bedre mulighet til å trygge landet og verne om innbyggerne.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:01:25]: Først vil jeg få takke komiteen for godt utført arbeid med innstillinga, og jeg vil takke statsråden for godt samarbeid. Jeg vil også takke embetsverket i Forsvarsdepartementet for å ha gjort en god jobb i det ganske langvarige arbeidet vi har hatt, både før og etter at planen ble lagt fram.

Jeg er også glad for at Stortinget var i stand til å videreføre enigheten som fulgte av vedtaket i 2024. Det er et viktig signal til våre allierte nå i opptakten til toppmøtet i Ankara, det er et veldig viktig signal til Ukraina, og det er et minst like viktig signal til Russland.

Flere har vært inne på gårsdagens nyheter om den russiske styrkeoppbyggingen langs NATOs grenser. Når det gjelder oppbyggingen mot Norges grenser, er dette en oppbygging av de avdelingene som var noen av de første som ble sendt til Ukraina – de ble mer eller mindre utslettet tidlig i Ukraina.

Vel så viktig og alvorlig er det som skjer på Kolahalvøya, som har vært en konstant også etter at mange av landstyrkene til Russland er blitt tatt ut i Ukraina. Det er altså verdens største ansamling av kjernevåpen. Det er svært kapable styrker når det gjelder både ubåter, stillegående ubåter, som representerer en strategisk trussel mot hele NATO, og flykapasiteter, som er usedvanlig viktig i den russiske militære doktrinen. Disse er i stor grad lite berørt av krigen i Ukraina – og nettopp derfor også en vedvarende og konstant trussel.

Komiteens leder har på en utmerket måte redegjort for hvor komiteens enighet ligger, og også gjennom det gitt uttrykk for hva som har vært Høyres viktigste prioriteter, knyttet til både å framskynde anskaffelse av langtrekkende luftvern og å få til et samarbeid med Ukraina om å kunne kartlegge muligheten for produksjon av langtrekkende antiballistisk luftvernsystem. Vi har jobbet mye med dronespørsmål, som vi også gjorde i forbindelse med forrige langtidsplan. Ikke minst har det vært en viktig sak for oss å bidra til økte driftsmidler.

Jeg har tenkt å knytte noen kommentarer til Stortingets vedtak om styring og kontroll. Vi skal i perioden 2026–2036 bruke 1 848 mrd. kr på forsvar. Det er helt nødvendig, men det er også mesteparten av det økonomiske handlingsrommet Norge har i årene framover. Det er helt avgjørende at det er god styring og god kontroll med prosjektene, både for å sikre legitimiteten og selvfølgelig også for at vi skal oppnå den operative evnen og forsvarsevnen Stortinget har forutsatt.

Det er mange saker den senere tid som har indikert at det er for dårlig styring og kontroll. Det gjelder Forsvarsdepartementets styring av etatene, det gjelder grensesnittet mellom Forsvaret og andre etater, og den risikoen som ligger der, må gjøres til et minimum. Det er ikke mulig å eliminere all risiko, men det er mulig å styre på en måte som gjør at den risikoen blir så liten som mulig. Vi har ikke verken tid eller råd til at prosjekter feiler eller får ytterligere fordyrelse eller forsinkelse. Vi er i en sikkerhetspolitisk situasjon som både her i salen og utenfor salen beskrives som den mest krevende siden andre verdenskrig, og da er det helt åpenbart at en tydelig og klar styring med sektoren og departementet selv er helt avgjørende for at vi skal klare å gjennomføre planen.

Det er også et vesentlig poeng at vi lykkes med personellopptrapping. Det har ikke vært diskutert mye her i dag, men det ligger som en helt klar forutsetning for at hele planen skal lykkes.

Vi må også ta inn over oss hva som er bakgrunnen for rebalansering av langtidsplanen. Det er både en fordyrelse når det gjelder militært materiell, det er en forsinkelse eller lange ledetider, det er en rask teknologisk utvikling, og det er endring i NATOs kapabilitetsmål. Det som også kommer fram om endringer i USAs innmelding av kapasiteter, nå i forkant av toppmøtet, gjør at denne rebalanseringen er både nødvendig og riktig – men det er nok sannsynligvis heller ikke den siste.

Monica Nielsen (A) [11:06:28]: Det er en stor styrke at vi i dag enstemmig skal vedta økte rammer og prioriteringer i langtidsplanen for forsvarssektoren. Den brede tverrpolitiske enigheten sender et viktig signal fra Norge. Her står vi sammen om det aller viktigste: hvordan norsk forsvarsevne skal styrkes og bygges opp i en urolig tid, der verden er blitt farligere. Takk til alle som har bidratt til enigheten og til denne langsiktige forpliktelsen om å styrke norsk forsvarsevne. Det er et solid tverrpolitisk arbeid som i dag blir vedtatt.

Langtidsplanen er en historisk satsing på Forsvaret. Det er dessverre nødvendig, for vi lever i en verden som er blitt farligere og mer uforutsigbar, og det er viktig at vi er beredt. Samtidig er det viktig også å si at vi forbereder oss på krig for å unngå krig, og at vi bygger opp Forsvaret for å trygge landet i en urolig tid.

I et langstrakt land som Norge er, styrker vi Forsvaret bredt. På land er Hærens hovedoppdrag å sikre Norges suverenitet og bidra til krigsforebygging og krisehåndtering. For nord framskyndes Finnmarksbrigaden med to år. To år tidligere enn det som ble vedtatt i 2024, skal brigaden være operativ med materiell og personell. Det er viktig for tryggheten til landet og sikkerheten i nord.

Stortinget sikrer i dag Forsvaret midler til Brigade Sør, ved at kompetansebygging skal starte senest i 2027. Målet er at brigaden skal bli operativ tidligere. Med de tre brigadene, i nord, i sør og i Finnmark, styrkes norsk forsvarsevne på land med økt operativ evne, økt utholdenhet og mer tilstedeværelse. Det gir en sterk landmakt for hele landet, noe som er viktig for avskrekking og for forsvaret av hele landet.

Samtidig styrkes vår felles forsvarsevne i Norden og Europa ved en rekke strategiske forsvarssamarbeid med våre allierte. Økt samarbeid gir økt trygghet, og det at vi både øver mer sammen og kan utfylle hverandre, gjør oss sterkere. At Sverige og Finland nå er med i NATO, forsterker også vår felles forsvarsevne. Samtidig styrker leveranser av ildkraft og operativ evne, nye stridsvogner, nye kamp- og støttevogner, mer rørartilleri og mer presisjonsild norsk forsvars- og avskrekkingsevne. I tillegg vil vedtaket i dag gi Hæren og spesialstyrkene bedre helikopterberedskap, ved at anskaffelsene nå skal starte allerede i 2030. Heimevernet skal øve like mye som det langtidsplanen fra 2024 la opp til, og det skal styrkes med utstyr og teknologi.

Fra komiteens side forventes det også at det sivil-militære samarbeidet på helseområdet styrkes, med tilstrekkelige ressurser, tydelige ansvarslinjer og regelmessig trening og øving. Det sivile har et stort ansvar for helseberedskapen og skal behandle, opprettholde blodberedskap og sikre tilgang på medisinsk utstyr i krise og krig. Det er avgjørende for både forsvarsevnen og folks trygghet.

At det bor folk i nord, og at vi blir flere som gjør det, er sikkerhetspolitisk viktig. Prøveordningen som skal innføres med tiltak for å gjøre det mer attraktivt for forsvarsansatte å melde flytting til tiltakssonen, er et viktig og riktig tiltak.

Krigen i Ukraina minner oss daglig på at fred, frihet og demokrati ikke kan tas for gitt. Stortinget leverer nå på et historisk løft for norsk forsvarsevne, som vil gi økt nasjonal beredskap, større utholdenhet og bedre evne til å håndtere både kriser og konflikter. Det blir høyere aktivitet og økt tilstedeværelse – særlig i våre viktigste nærområder i nord.

Kamilla Bjerkholt Karlsen (A) [11:11:08]: Sjøforsvaret er vakten langs Norges ytterdør. Vi har faktisk verdens nest lengste kystlinje – på over 100 000 km. Den strekker seg lenger enn hele ekvator. Da sier det seg selv at vi må bygge opp et sterkt sjøforsvar. Det tar Forsvarsløftet på alvor. Den største økonomiske satsingen i langtidsplanen skjer nettopp til havs.

Nordmenn har alltid levd tett på kysten. Det gjør jeg også, og jeg ser at flere av dere som sitter i salen her i dag, gjør det. Det er der verdiene skapes – gjennom fiskeri, oppdrett, olje og gass og transport. Havet har alltid vært livsnerven vår. Nettopp derfor må vi også kunne beskytte det.

Det krever fornyelse av Sjøforsvaret vårt, bl.a. ved å standardisere flåten vår, og dette arbeidet er allerede godt i gang. Når vi bruker samme standarder som våre allierte, blir vi mer fleksible. Det gjør det lettere å samarbeide, og det betyr at mannskap kan gå fra et fartøy til et annet uten å måtte starte helt på nytt. Systemene er kjente, og jobben kan gjøres bedre og raskere.

Denne reviderte langtidsplanen bygger videre på det arbeidet vi startet med i Forsvarsløftet – alt for å styrke Norges trygghet. Et av de viktigste grepene er å anskaffe nye fregatter. Det gir oss moderne skip som kan være lenge ute på havet og gjøre jobben skikkelig. Disse fartøyene får også maritime helikoptre som er spesiallaget for å følge med på å bekjempe ubåter. Litt enkelt sagt gir det oss bedre øyne og ører under vann.

Men det handler ikke bare om overflaten – det handler også om det vi ikke ser. Ubåtflåten vår må styrkes betraktelig. Norge skal øke antall ubåter, som betyr at vi kan være til stede flere steder samtidig, og følge bedre med over større områder. Ubåtene er noe av det viktigste vi har. De kan operere skjult, de kan dekke store havområder, og de kan følge med på hva som skjer uten å bli oppdaget.

Samtidig styrker dette også vår rolle i NATO. Med flere ubåter kan vi bidra til kontroll i nordområdene og Nord-Atlanteren og til å følge med på aktivitet rundt oss.

Men det handler ikke om bare å bruke store fartøy. Vi må også sørge for at farvannene våre under overflaten er trygge å bruke. Derfor styrker vi også evnen til å rydde miner i sjøen. Det vil være helt avgjørende. For hvis sjøveiene våre blir blokkert, stopper mye opp. Da får vi ikke fram varer, vi får ikke flyttet styrker, og vi får ikke tatt imot hjelp. Derfor styrker vi også vår evne til å rydde opp miner i sjøen. Kysten skal være trygg å ferdes langs, og havnene våre skal holdes åpne – i kriser og krig.

Nettopp derfor er det viktig at vi legger til rette for at vi har nok kapasitet til å ta imot både egne og allierte styrker i nord. Aktiviteten har økt, og det stiller nye krav til oss som nasjon. Derfor er det riktig at vi nå ser nærmere på hvordan vi kan styrke havnekapasiteten vår, og om tidligere anlegg, som Olavsvern, igjen kan spille en rolle.

Samtidig styrker vi Kystjegerkommandoen. Det er de som er ute langs kysten, tett på, og følger med. De er på mange måter Sjøforsvarets øyne og ører – både til sjøs og på land.

Summen av alt dette er et sjøforsvar som er bedre rustet – både til å følge med, til å reagere og til å beskytte norske interesser der de er viktigst langs Norges ytterdør.

Yngve Sætre (H) [11:16:05]: Vi må huske å lære av historien. I april 1940 ble min hjemby, Elverum, bombet sønder og sammen av tyske bombefly, og 34 mennesker ble drept. På folkehøgskolen i Elverum ga kong Haakon sitt nei til den tyske okkupasjonsmakten. Samme sted utformet stortingspresident C. J. Hambro Elverumsfullmakten, slik at regjeringen kunne fortsette å kjempe for landets frihet. Lærdommen må være at vi alltid må være forberedt på at krig og krise kan ramme vårt land og vårt nærmiljø.

For to år siden tok vi et betydelig skritt for å styrke Forsvaret, da langtidsplanen for Forsvaret ble enstemmig vedtatt i denne sal. Det er stor grunn til å takke de ni partiene som nå har revidert og styrket denne planen ytterligere, med en samlet ramme på hele 1 854 mrd. kr. I Norge kan vi ha en sunn uenighet om politiske saker, men vi har noen verdier vi står sammen om når det gjelder. Det kommer til uttrykk i denne planen.

For Høyre har det vært spesielt viktig å få på plass langtrekkende luftvern raskere, en kraftig satsing på droner og at Forsvaret skal trene mer. Jeg vil også trekke fram betydningen av kompetent og nok personell. I den sammenheng vil jeg understreke viktigheten av å etablere en felles rekruttskole for Hæren på Terningmoen raskt. Det er avgjørende for å øke antall vernepliktige, og det vil i tillegg frigjøre plass i Rena leir, slik at kapasiteten på lagførerskolen kan økes. Rekruttskolen på Terningmoen er en nøkkel til den viktige personelløkningen.

Den store satsingen på Forsvaret gjør at andre områder i samfunnet må prioriteres ned. Derfor er det avgjørende å huske hvorfor vi skal bruke 1 854 mrd. kr på Forsvaret. Vi gjør det for å bevare det viktigste vi har: vår frihet, vårt demokrati og landets uavhengighet.

Jeg vil avslutte med noen ord av en mann som forsto disse sammenhengene bedre enn de fleste, nemlig Winston Churchill. Han sa en gang: Det er ikke nok at vi gjør vårt beste. Av og til må vi gjøre det som kreves.

La oss følge Churchill. La oss gjøre det som kreves, og la oss vedta denne planen enstemmig.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:19:18]: Enigheten om en rebalansering av langtidsplanen er en styrke for landet. La meg løfte fram noen av de gjennomslagene som er særlig viktige, kanskje særlig sett fra nord.

Jeg besøkte HV-16 i Nordland i fjor sommer. De hadde en dronetropp. Det var motiverte folk med et eget initiativ som pekte framover, men de manglet ressurser og politisk støtte. Det retter vi nå opp i.

Droner har revolusjonert moderne krigføring. Den som kontrollerer luftrommet over slagmarken, kontrollerer utfallet. Vi kan ikke sende norske soldater i kamp uten at de har droneutstyr og dronetrening. Nå trappes dronesatsingen i Forsvaret opp, droner tas i bruk i alle operative deler av Forsvaret, og det er bra. Vi må huske at landmakten og sjømakten også har bruk for droner.

Finnmarksbrigaden er under utvikling, og oppbyggingen framskyndes. Det er også veldig positivt. Men i forlengelsen av nettopp den satsingen som er på droner og moderne krigføring i innstillingen, vil jeg stille meg selv det retoriske spørsmålet om kanskje Finnmarksbrigaden bør bli den første spesialiserte drone- og robotbrigaden. Ukraina har lært oss at framtidens landstrid ikke vinnes ved volum alene, men med presisjonsild, autonomi og evne til å operere under konstant overvåking. Finnmark kan være et godt sted å bygge en sånn kapasitet.

Olavsvern er inne i enigheten. Der forventer jeg at regjeringen følger opp med handlekraft. Andøya har muligheter som vi ikke må la gå fra oss, men først og fremst: Norsk forsvarsindustri i nord fortjener en langt sterkere satsing. Narvik, Mo i Rana og Bodø er utmerkede lokasjoner for produksjon og utvikling. Også her ligger muligheter for samarbeid med Ukraina om teknologi og systemer som allerede er kamptestet. Det er muligheter vi bør gripe.

Så må jeg nevne LTP-en også har noen tilstøtende politikkområder som vi jobber med også i denne salen. Forsvarsevne bygges nemlig ikke bare på å ha de riktige våpensystemene, den bygges på strøm, drivstoff, logistikk og ikke minst vekstkraftige og verdiskapende lokalsamfunn. Det vil Høyre også følge opp framover.

Nina Dons-Hansen (H) [11:22:27]: Vi behandler i dag en av de viktigste sakene for vår felles sikkerhet. Forsvarsløftet krever store investeringer i materiell og infrastruktur, men den aller viktigste ressursen vår er menneskene. Skal vi lykkes med denne styrkingen, må vi utdanne, rekruttere og beholde personell der behovet faktisk er størst.

Nord-Norge er ikke bare en region vi skal forsvare. Det er NATOs nordlige flanke og det strategiske tyngdepunktet i vår nasjonale sikkerhet. Den geografiske plasseringen gjør at landsdelen står i en særstilling. Det er her den operative hverdagen utspiller seg, og det er her vi møter de mest komplekse sikkerhetsutfordringene.

Derfor mener Høyre at vi i større grad må utdanne folk der de skal tjenestegjøre. Erfaring viser at personell som utdannes i nord, har langt større sannsynlighet for å bli værende i avdelingene i nord. Det reduserer kostbar og sårbar gjennomtrekk av personell, og i tillegg sikrer vi at utdanningen skjer under de klimatiske forholdene styrkene faktisk skal operere i.

Komiteens merknader understreker behovet for å utdanne flere, spesielt og bl.a. med IKT-kompetanse, og jeg vet at UiT Norges arktiske universitet og NTNU innledningsvis er utpekt som strategiske samarbeidspartnere for Forsvarets høyskole. Målet er å utvikle nye studietilbud innen militær sivil utdanning. Arbeidet er foreløpig på et forberedende stadium. Det er ikke tatt noen endelige beslutninger.

Gjennom en tettere kobling mellom Forsvarets utdanningsbehov og de sterke akademiske og teknologiske miljøene i nord bygger vi en mer robust samfunnsberedskap. Selv om arbeidet er i en forberedende fase, ser f.eks. UiT Norges arktiske universitet på tre mulige samarbeidsområder som nå utredes som svært relevante: en mulig felles grad inn ingeniørutdanning med sivile og militære komponenter, erfaringsbasert master rettet mot totalforsvaret og et tett faglig samarbeid om vinteroperasjoner og nordområdekompetanse.

Å satse på forsvarsrelatert utdanning i Nord-Norge er et helt nødvendig grep for å styrke vår forsvarsevne. Forsvaret må også prioritere etablering av mer ren militærfaglig forsvarsutdanning i nord. I behandlingen av langtidsplanen for Forsvaret i 2024 gjorde Stortinget et konkret vedtak om at regjeringen skal utrede hvordan økt militær utdanningskapasitet kan etableres i Nord-Norge, og kom tilbake med forslag til gjennomføring. Høyre forventer at regjeringen holder tempoet oppe i dette viktige arbeidet. Vi bygger ikke forsvarsevne i nord uten å utdanne folk i nord.

Tellef Inge Mørland (A) [11:25:35]: I en krevende tid er jeg veldig glad for at Stortinget samlet kan gå inn for en langtidsplan for Forsvaret som også medfører en betydelig satsing på Agder. Spenningen er naturlig nok størst i nord, men det er betydningsfullt at hele landet blir sett. Det er viktig for Forsvarets legitimitet i en tid der vi satser på Forsvaret på bekostning av mange andre områder i samfunnet vårt. Men hvis noe først skulle skje, blir det aldri helt slik man hadde trodd. Det betyr at det nå er viktig at vi har en beredskap i hele landet.

Fram til Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram sin langtidsplan i forrige stortingsperiode, så det ut til at Agder skulle bli stående uten egen forsvarsaktivitet. Men i Fædrelandsvennen den 15. mars 2024 kunne man se statsministeren og under overskriften lese følgende: «Regjeringen sikrer fortsatt militær tilstedeværelse på Kjevik.» Da kom nyheten om at Forsvarets befalsskole skulle legges til Agder, en flytting som i disse dager er gjennomført. Det betyr ca. 50 ansatte og 360 befalsskoleelever i året. Også Heimevernet skulle reetableres med eget HV-distrikt på Agder, HV-07. Dette har blitt svært godt tatt imot i landsdelen min.

I forbindelse med fjorårets revidert nasjonalbudsjett ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV enige om å legge inn midler til en forsering av dette arbeidet med reetablering av HV-07. Det har derfor allerede skjedd en opptrapping i den forbindelse, men samtidig må vi være ærlig å si at det har vært uklart hvordan disse midlene til forsering skulle finansieres framover.

Derfor er jeg nå veldig godt fornøyd med at en samlet utenriks- og forsvarskomité har sagt at etablering av HV-07 skal framskyndes med ansettelse av resterende ledere og støttefunksjoner i 2027, og at det skal være operativt i 2028. Det er òg særdeles viktig at det nå settes av egne midler til dette – 30 mill. kr totalt.

Samtidig vil jeg også peke på at Agder bidrar betydelig inn i forsvarsindustrien vår. Når vi bruker så mye penger på opprustning, er det viktig at det gir kompetanse og arbeidsplasser tilbake til Agder og Norge. Kjøp av britiske fregatter skapte jubel på Agder og hos Umoe Mandal. 50 årsverk i fem–seks år har en enorm betydning i Lindesnes-regionen, og er et godt eksempel på at de investeringene vi gjør i sektoren, gir både penger, kompetanse og arbeidsplasser tilbake til Norge.

Et annet eksempel er Kitron i Arendal – nesten 600 private arbeidsplasser har en enorm betydning for den regionen. Nylig sendte de ut invitasjon til åpning av de nye fasilitetene, med seremoni, takket være nye oppdrag i forsvarssektoren.

Agder er nå tilbake på forsvarskartet takket være regjeringen og Stortingets satsing. Det er bra for Agder, men òg for hele Norges forsvarsevne.

Ingrid Fiskaa (SV) [11:28:47]: Det er ein styrke at Stortinget står samla om å styrkja den nasjonale forsvarsevna. Det lovar godt i tilfelle me skulle koma i ein kritisk situasjon der vår fysiske sikkerheit eller demokratiet blir trua av ytre makter.

Samtidig er det ikkje eit mål i seg sjølv å vera einige. I den offentlege debatten, godt hjelpt av fleire parti, høyrest det ut som at berre me brukar mest mogleg pengar på forsvar, så har me trygga landet. Hovudsaka har vore å skru opp beløpa og helst overoppfylla NATO sine meiningslause prosentmål. Det er ei avsporing, og det gjorde at me i SV var i tvil om det var verdt å inngå endå eit forsvarsforlik.

Det er ingen kunst og bruka mykje pengar på forsvarsformål, særleg ikkje i ei tid der våpenselskapa skrur opp prisane. Å bruka fellesskapet sine pengar på kjøp av våpen frå USA hadde òg vore den enklaste måten å prøva å blidgjera Trump, men me hadde ikkje blitt tryggare av det.

Om auka forsvarsbudsjett i tillegg skal gå ut over velferd og tryggleik i kvardagen, vil det undergrava det samfunnet og dei verdiane me skal forsvara. Eg meiner at dette spørsmålet må mykje lenger fram i debatten: Kva skal me forsvara? Om me ikkje klarer å stå opp for demokratiet, rettsstaten og velferdsstaten, er forsvarssatsinga lite verd.

Heldigvis er debatten i dag meir nøktern og verkelegheitsnær enn å overby kvarandre med milliardar. SV har òg fått vesentlege gjennomslag i forliket som gjer at me kan stilla oss bak det. Ikkje minst handlar det om nasjonal kontroll på Forsvarets data- og IKT-system, der me no tek viktige steg i rett retning, og det handlar om å behalda personell. At militært tilsette får pensjon på hovuddelen av inntekta si, er det viktigaste enkelttiltaket for å behalda dei dyktige fagfolka me allereie har, og dei nye som kjem til.

Å styrkja den nasjonale forsvarsevna handlar om så mykje meir enn kor mange milliardar me brukar. Forsvaret må fungera. Styringssystema må bli langt betre, og me treng fast tilsett personell til å operera og vedlikehalda, understøtta og handla. Kort sagt: Me treng ein betre forsvarspolitikk – ikkje berre meir pengar.

Det er ein ting som forundrar meg, og det er påstanden om at norsk sikkerheitspolitikk ligg fast. Det er ikkje sant. Grunnsteinen i norsk sikkerheitspolitikk har i mange tiår vore å klamra seg til USA-masta. Dette forsvarsforliket markerer starten på at me løyser grepet om den masta.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [11:32:04]: Jeg vil følge opp representanten Søreides innlegg om styring og kontroll.

Det er heldigvis felles forståelse i komiteen om at det er tre overordnede hensyn som må ligge til grunn for styring av forsvarssektoren, og jeg vil benytte anledningen til å gjenta noe av dette.

For det første må bevilgningene gi mest mulig operativ evne.

For det andre må Stortinget ha reelt innsyn i hvordan midlene brukes, for derigjennom å kunne følge opp at Stortingets vedtak gjennomføres og for å kunne føre parlamentarisk kontroll. Dette krever et tilstrekkelig detaljnivå og en fortløpende og tillitsfull dialog mellom regjering og storting.

For det tredje må forvaltningen være ryddig og effektiv. Det er en forutsetning for at en kan bruke så mye penger over tid og for tilliten i befolkningen til at dette er til vårt felles beste. Uregelmessigheter, habilitetsbrudd, korrupsjon og innkjøp som ikke tilfredsstiller gitte krav, svekker tilliten til dette systemet og ikke minst til forsvarsevnen.

Komiteen forventer at regjeringen leverer mer presise og etterprøvbare opplysninger i framtidige forslag til forsvarsbudsjettet og de årlige rapporteringene.

At det er behov for en reform av Forsvarsmateriell og Forsvarsbygg kan det overhodet ikke være tvil om. Her vil Frp peke på alle de uregelmessighetene vi har sett i den senere tid – alt fra stridsskjorter som ikke tåler svette, nye uniformer som revner, innkjøp som tar altfor lang tid og at Forsvarsbygg i en intern analyse skriver at de ikke er rustet for krise og krig.

Det virker som om særlig Forsvarsbygg sliter med å finne seg selv i en ny sikkerhetspolitisk hverdag, og at Forsvarsdepartementet ikke helt har grep om dette. Derfor vil jeg vise til romertall XXVI i innstillingen, hvor Frp finner det særlig påkrevd å understreke at komiteen ber om

«– en helhetlig og systematisk ekstern gjennomgang av forsvarssektoren, inkludert Forsvarsdepartementet og deres styring av underliggende etater med vekt på ansvarsfordeling, organisering og gjennomføringsevne.»

Jeg gjentar: Komiteen ber om

«– en helhetlig og systematisk ekstern gjennomgang av forsvarssektoren, inkludert Forsvarsdepartementet og deres styring av underliggende etater med vekt på ansvarsfordeling, organisering og gjennomføringsevne.»

Vi venter i spenning på å bli behørig informert.

Peter Frølich (H) [11:34:52]: Det ser ut som om vi er i ferd med å gå inn for landing i denne debatten. Da ønsker jeg som komitéleder og saksordfører å takke for en veldig god debatt med veldig gode bidrag fra både komitémedlemmer og andre representanter på huset. Den har virkelig fått fram bredden i denne innstillingen vi har levert. Det har vært framhevet mange gode saker, og det viser hvor sterk oppslutningen om dette forliket vi har kommet fram til, er.

Partiene viser at de har eierskap til det vi er blitt enige om, men også at man har høye forventninger til det som nå vedtas. Da er det viktig å minne hverandre på at dette ikke er slutten, men arbeidet begynner nå. Dette blir krevende, men spiriten er god. Jeg tror det både er en forventning og et ønske i Stortinget om å være tett involvert, løpende orientert, om det arbeidet som regjeringen nå har foran seg med å iverksette enigheten i planen.

Så ønsker jeg å gjøre som representanten Abid Raja så treffende var inne på. Det er mange som har jobbet døgnet rundt de siste ukene bl.a. i embetsverket, og det har vært god dialog med statsråden og hans politiske ledelse. Det har vært partirådgivere som har vært tett på og gjort en fenomenal jobb, og ikke minst har komitéråderådene våre, og spesielt komitéråd Gro Kolstad Mortvedt, gjort en helt enestående innsats med å sy sammen dette arbeidet til noe som virkelig er blitt et godt sluttprodukt.

– Med det ønsker jeg å si tusen takk nok en gang. Og siden det er siste debatt i komiteen, ønsker jeg også presidenten en god sommer.

Solveig Vitanza (A) [11:37:32] (ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg først takke komiteen for godt samarbeid, og for at komiteen har klart å stille seg samlet bak tilrådningen.

Saken som vi behandler i dag, gjelder endringer i støtteprosessloven og regler om registrering av offentlig støtte. Lovforslaget er avgrenset, men viktig. Det handler om hvordan vi sikrer åpenhet, etterprøvbarhet og effektiv forvaltning av offentlige støtteordninger.

For Arbeiderpartiet er det viktig at staten skal være både effektiv og tillitvekkende. Da trenger vi et regelverk som gir nødvendig åpenhet, uten å påføre offentlige og private virksomheter unødvendige kostnader og belastninger. Dette lovforslaget skal bidra til nettopp det.

Når fellesskapet stiller store økonomiske ressurser til rådighet gjennom støtteordninger, må det være mulig for innbyggere, virksomheter, medier og kontrollmyndigheter å få innsyn i hvordan midlene fordeles. Åpenhet om offentlige tilskudd er ikke bare et spørsmål om informasjon, det er også et spørsmål om tillit. Det blir enklere å sikre likebehandling, og det blir enklere å dokumentere overfor skattebetalerne at fellesskapets penger brukes på en ansvarlig måte. Det er også et viktig konkurransehensyn. Seriøse aktører skal være trygge på at alle følger de samme reglene.

Denne proposisjonen kombinerer to viktige hensyn: økt åpenhet om bruken av fellesskapets midler og en mer moderne, samordnet og effektiv forvaltning. Et godt register er et verktøy for både myndighetene og brukerne. Når opplysninger samles på ett sted, blir det enklere å oppfylle rapporteringskrav, enklere å kontrollere at regelverket følges, og enklere å dokumentere at støtten er gitt i samsvar med EØS-regelverket om offentlig støtte. Dette bidrar til mer effektiv saksbehandling og mindre behov for utdaterte, manuelle prosesser.

Jeg vil også vise til at komiteen i sin tilrådning har lagt vekt på at Brønnøysundregistrene må lage en effektiv og brukervennlig løsning for å registrere informasjonen. Det er også viktig at systemer samordnes, slik at vi i størst mulig grad unngår dobbeltrapportering.

Regjeringen har satt arbeidet med forenkling høyt på dagsordenen. Gjennom digitalisering, bedre samordning av offentlige registre og målrettet regelverksforenkling skal vi redusere den administrative belastningen for både offentlige og private virksomheter.

Stig Even Lillestøl (FrP) [11:40:39]: Kvart år blir det delt ut fleire titals milliardar kroner i offentleg støtte, og trenden er aukande under Arbeidarparti-regjeringa. Eit velfungerande og opent støtteregister er viktig for å gi betre grunnlag for å kunne evaluere ordningane. Openheit vil òg gjere det enklare å vurdere om det er hensiktsmessig å gje støtte, om det bør kuttast, eller om det bør gjerast andre endringar.

Denne lovendringa vil òg ha betydning for å avverje bedrageri og bidra til å auke tilliten til det offentlege. Det er òg ein fordel at pressa kan bruke Støtteregisteret i sitt samfunnsoppdrag. Eit opent og meir komplett register vil gjere det enklare å hente ut relevant statistikk og rapportering, og kaste lys over ordningar med overlappande mål og diffuse kriterium.

Konkursen av Morrow, som fekk støtte i milliardklassa, er eit tydeleg eksempel på risikoen ved at staten forsøkjer å plukke ut vinnarar i næringslivet gjennom massive subsidiar. Når subsidiebruken blir så omfattande som regjeringa over tid har lagt opp til, er det viktig at det offentlege har innsyn i omfanget og mottakarane.

Eg ser positivt på at Støtteregisteret blir lovfesta som eit offentleg register, all den tid ein ikkje pålegg verken støttegjevarar eller støttemottakarar nye materielle plikter. Openheit om bruk av midlane til fellesskapet er ein føresetnad for demokratisk kontroll.

Eg vil òg understreke at eit av formåla med lovendringa er å harmonere norsk praksis med EØS-regelverket for like vilkår mellom landa vi handlar mest med. Eg ser òg lovendringa i samanheng med at Økokrims leiing tidlegare i år har åtvara mot eit aukande omfang av det dei kallar tilskotskriminalitet. Utnytting og direkte misbruk av offentlege støtteordningar er et utbreitt problem, òg for ordningar i næringslivet.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring har anslått at det i 2018 eksisterte rundt 600 tilskotsordningar som blei forvalta av 90 tilskotsforvaltarar. Ein gjennomgang med mål om å redusere og forenkle denne tilskotsjungelen er heilt nødvendig. Berekningar frå skatteetaten viser ifølgje Regnskap Norge at dette forslaget kan medføre ei auka rapporteringsbyrde for små og mellomstore bedrifter, under dette auka omfang av dobbelt- og trippelrapportering. Ei medlemsundersøking frå NHO viser at fire av ti bedrifter i stor eller ganske stor grad opplever dobbeltrapportering under forvaltningspraksisen av i dag.

Difor vil FrP gjennomgå alle offentlege tilskotsordningar med mål om å redusere antalet og forenkle tilskotsforvaltninga. Vi vil og be regjeringa implementere lova slik at auka rapporteringsbyrde berre blir lagd på sentralforvaltninga, og at dette må løysast gjennom smartare digitale løysingar for å unngå auka byråkrati.

Eg tar opp forslaget Framstegspartiet er med på.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:43:37]: Jeg tror vi alle er enige om behovet for denne loven, det registeret som skal komplementeres enda mer, og støtteordninger. Det er vel og bra, og jeg tenkte heller å bruke tiden litt på de gjennomslagene som Høyre har fått. Jeg er veldig glad for at det er så mange partier som har støttet opp om det. Det er to romertallsvedtak som særlig går på at vi ikke må legge større administrative byrder på små og mellomstore bedrifter, og at statsforvaltningen driver effektivt og bruker digitale løsninger når de skal etterleve den registreringsplikten som utvides noe.

Jeg vil bare si litt om bakgrunnen for det, for vi gjør mye lovarbeid i denne salen. Naturlig nok skal ikke lovene være for detaljerte for den videre anvendelsen, men jeg ser stadig vekk at det kanskje gjøres litt for mye i forskriftsarbeidet. Forskriftene blir for omfattende. Det er regjeringsrundskriv som presiserer, det blir en jungel av regelverk både fra statsforvaltningen og i kommunene, og dette har mange uheldige konsekvenser. Det blir rett og slett en regelbyrde som gjør det veldig vanskelig å drive politikk. Derfor er det viktig for oss å understreke de prinsippene.

Bare noen eksempler: De siste fem årene har det blitt 6 000 flere sysselsatte i sentralforvaltningen. I en tid hvor vi har fått kunstig intelligens og utrolige verktøy for digitalisering, er det altså en økning i antall ansatte i sentralforvaltningen tilsvarende en mellomstor norsk kommune. Utviklingen burde jo gått den andre veien. Det er noe med den regelverksutviklingen som går altfor raskt og blir for omfattende, og som hindrer gode løsninger. Derfor er det viktig å understreke dette i lovarbeidet.

Jeg vil også si at det er et forslag vi ikke fikk flertall for, og det er Høyres politikk om at hver gang en ny regel innføres, for eksempel en forskriftsparagraf, bør man ta ut tre gamle. Den politikken kommer vi til å føre når vi kommer i regjering. Jeg tar opp det omtalte forslaget.

Geir Pollestad (Sp) [11:46:48]: Openheit er eit gode, og Senterpartiet støttar denne lovendringa. Eg synest det er gjort godt greie for det av fleire. Eg vil likevel knyta nokre kommentarar til dette.

Når eg les proposisjonar frå regjeringa, får eg ofte den følelsen at hjartet for omsynet til det offentlege er mange gonger større enn hjartet for omsynet til private aktørar. Dette handlar jo om ei registreringsplikt. Eit anna felt der ein har registreringsplikt, er våpen. På våpen har ein digitalisert, og ein har gjort forenklingar. Kva vart konsekvensen for brukarane? Jo, ein tre–firedobbelt auke i enkelte av gebyra. No er dette riktignok noko Senterpartiet er i forhandlingar om i revidert budsjett, men viss ein skal lykkast med å gjera ting enklare, kan ikkje folk oppleva at det vert dyrare, for me har system av omsyn til folk. Me har ikkje folk av omsyn til systemet.

Eg og Senterpartiet er opptekne av at ein ikkje skal gå lenger enn det ein er forplikta til å gjera. Statsråden skriv i brev til komiteen at ein ikkje har planar om gjera noko med beløpsgrensa. Det er bra. Sjølv om regjeringa har moglegheit til å gjera noko med beløpsgrensa, vil eg på det sterkaste anbefala regjeringa å ikkje gjera det utan å ha støtte i Stortinget. Det er sånn at same kor effektivt og enkelt ein gjer det, vil alle pålegg om rapporteringar vera ei byrde for nokon.

Så ein kommentar til Høgre, som snakka om éin regel inn, éin regel ut. Ja, men når det gjeld landbruk her, har jo Høgre oppdaga at dei slepp å registrera seg. Kan me no gjera noko litt slemt mot landbruket? Kan det vera sånn at me skal begynna å laga eit regime som gjer at bøndene som får straumstøtte, i framtida må rekna ut konsekvensen av det og rapportera inn? Ein skal rapportera inn, og ein skal ha eit register over jordbruksstøtta og alt som ein får. Viss ein er oppteken av forenkling, må ein jo gjera minst mogleg byråkratisering for alle delar av samfunnet, og der sviktar Høgre grovt.

Til slutt: I ei tidleg utgåve av innstillinga låg Senterpartiet inne i forslag 1, om å gjennomgå alle støtteordningar. Det forslaget støttar me ikkje, for me veit at når FrP og Høgre skal gjennomgå alle støtteordningar, har dei til hensikt å kvitta seg med ordningar som er viktige for Senterpartiet sitt mål å byggja heile Noreg.

Statsråd Cecilie Myrseth [11:50:08]: Regjeringen er opptatt av at fellesskapets midler skal forvaltes effektivt og klokt, og vi prioriterer forenkling for næringslivet og effektivisering både i virkemiddelapparatet og knyttet til annen næringsrettet støtte. Forenkling for næringslivet er nødvendig for å styrke Norges konkurransekraft og legge til rette for arbeidsplasser i både små, mellomstore og store bedrifter i hele landet.

Regjeringen er også opptatt av åpenhet om bruken av offentlige midler, for åpenhet bidrar også til å avdekke misbruk av fellesskapets midler. For å understøtte det har regjeringen startet utviklingen av et modernisert støtteregister. Det nye registeret er på plass, og det gjør det mulig å registrere støtte mer effektivt, men dagens praksis er ikke optimal. Når støtte skal registreres, har praksisen vært at det sendes e-poster og Excel-skjemaer fram og tilbake med departementet som mellomledd mellom støttegivere og Brønnøysundregistrene og EFTAs overvåkningsorgan. Det er ganske ineffektivt, og det er sårbart.

For å forenkle, effektivisere og gjøre støtteordningene mer transparente foreslår nå regjeringen tre grep. For det første foreslår regjeringen at departementet i forskrift kan kreve at støttegiveren selv registrerer støtteordningen i støtteregisteret. Brønnøysundregistrene har allerede laget en enkel løsning og veiledning for det, og stadig flere støttegivere bruker den løsningen frivillig.

For det andre foreslår regjeringen at departementet kan pålegge støttegivere å registrere utbetalt støtte i registeret. Det vil effektivisere den årlige rapporteringen av utbetalt offentlige støtte til EFTAs overvåkningsorgan. Støttegivernes rapportering i Excel-skjemaer erstattes dermed med at departementet henter ut informasjon direkte fra dette registeret.

For det tredje foreslår regjeringen at det klart framgår at informasjonen i støtteregisteret er offentlig tilgjengelig. Det er et helt sentralt prinsipp og fastslår dagens praksis, hvor informasjon om støttebeløp er offentlig. Uten den bestemmelsen må Brønnøysundregistrene gjøre en vurdering av om mottatt informasjon inneholder taushetsbelagte opplysninger. Det kan være svært tidkrevende og innebære utfordrende vurderinger.

For å gjøre det helt klart: Bedrifter og andre støttemottakere vil ikke påføres økte administrative byrder som følge av forslagene. De vil ikke måtte rapportere noe mer enn det de gjør i dag, og jeg understreker at jeg heller ikke legger opp til en ytterligere utvidelse av registringspliktene uten at nye og gode digitale løsninger er på plass, noe som er viktig. Det er også arbeidet som vi gjør nå på tvers av flere departementer, for forenklingsarbeidet står høyt på dagsordenen for regjeringen og næringslivet, men også i forvaltningen i offentlig sektor.

Bård Ludvig Thorheim (H) [11:56:26]: Takk for en god debatt. Både debatten, innstillingen, merknader og vedtak gjør meg trygg på at det statsråden sier, er riktig. Det blir en forenkling, det blir ikke økt rapporteringsbyrde på bedriftene, og at staten kommer til å følge opp på en effektiv måte. Det er slått veldig ettertrykkelig fast, og jeg synes det er viktig at vi gjør den jobben på Stortinget, presiserer den typen ting.

Jeg hadde egentlig bare en kommentar til representanten Pollestad. Det er her snakk om at tilskudd til næringslivet og næringslivssubsidiene har økt til rundt 50 mrd. kr. En god del av det går til landbruket, og det er Høyre også enig i, at det skal være næringsstøtte til landbruket. Jeg tror det er en styrke for legitimiteten å si at all næringsstøtte kunne ha vært offentlig og transparent tilgjengelig, slik at man så at det ikke ble en tilskuddskriminalitet, som Økokrim har advart mot. Det vil styrke legitimiteten til den støtten, og det er bakgrunnen for Høyres forslag.

Så vil jeg også si at Pollestad tok feil da han refererte Høyres politikk som at man skal ta én gammel regel ut for hver nye inn. Det er altså tre ganger så mange – tre regler vi ønsker ut for hver nye inn, for å klare å rydde opp i dette monsteret av regler som har blitt skapt over tid. Det bør også interessere representanten Pollestad å gjøre dette for landbruket. For det er snakk om at bondens hverdag skal bli enklere, at ikke bonden skal sitte med excelskjema og ordninger som man må søke på og formulere, og heller kunne gjøre det man elsker å gjøre, som er å jobbe med jorden. Pollestad kan se på Clarkson's Farm, en serie fra Storbritannia, som viser den vanvittige regelbyrden som er lagt på den britiske bonden. Det samme gjelder dessverre den norske bonden, og jeg vil oppfordre til at vi sammen kommer med forslag som kan gjøre det enklere å være norsk bonde. Hadde Høyres forslag blir vedtatt, hadde det samme gjeldt for landbruket, at bonden eller de næringsdrivende ikke skal ha økt administrativ byrde ved en økt registreringsplikt.

Beathe Beckstrøm Holte (FrP) [12:00:12] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid, også på vegne av Marius Arion Nilsen, som var ordfører for saken i mesteparten av behandlingen. Jeg vil også takke alle høringsinstanser, og særlig medlemmene i arbeidsgruppen. Uten dem hadde vi ikke kommet dit vi er i dag, fra det høringsnotatet som ble sendt ut i vinter.

Tilskuddsordningen for sjøfolk er et av de viktigste virkemidlene i norsk maritim politikk. I fjor ble det utbetalt 2,5 mrd. kr til 14 100 sjøfolk på 650 skip. Ordningen har i flere tiår bidratt til at Norge er en av verdens ledende maritime nasjoner, med om lag 20 000 sjøfolk bosatt her hjemme.

ESA-godkjenningen løp ut i februar. Vi har fått midlertidig forlengelse til mars neste år, men ordningen må notifiseres på nytt. Det er derfor vi er her i dag.

Komiteen støtter lovendringene som en nødvendig juridisk tilpasning, men er tydelig på at dette ikke er en aksept av full utvidelse. Signalet fra Stortinget i dag er at regjeringen skal inn i nye forhandlinger med ESA, med mål om å videreføre dagens ordning.

Komiteen er samlet om at dette ikke bare er næringspolitikk – det er sikkerhetspolitikk. Forsvaret er avhengig av den sivile skipsfarten, fra transportskip i krise til overvåking av kabler og rør på havbunnen. Vi leverer over 30 pst. av gassen til EU, og det krever sivile støttefartøy å holde denne produksjonen oppe i krig. Komiteen er tydelig: Et fungerende sivilt fartøy i krig er et skip under norsk jurisdiksjon, med et mannskap uten lojalitetskonflikter.

Komiteen fremmer flere konkrete forslag, og jeg vil nevne noen. Vi endrer formålsparagrafen slik at skipsfarten som beredskapsressurs nå er forankret direkte i loven. Vi ber regjeringen arbeide for å videreføre dagens ordning i ESA-prosessen, og sikre midlertidig forlengelse mens den pågår. NOR og NIS skal samlet ivareta norsk sikkerhet og beredskap. Kravene om vesentlig norsk tilknytning, norsk foretak, skatteplikt, sjømannsfradrag og maritim pensjonskasse skal videreføres. Arbeidsgruppen skal leve videre til notifikasjonen er i mål.

Alvoret er reelt. NIS teller nå 694 skip, etter en netto nedgang på 50 skip bare i fjor. Utflaggingen svekker ikke bare verdiskaping, det svekker totalforsvaret.

Jeg anbefaler komiteens tilråding.

Ruth Mariann Hop (A) [12:03:35]: Denne saken har skapt et utrolig stort engasjement. Jeg vil takke komiteen, høringsinstansene og den partssammensatte arbeidsgruppen for et konstruktivt samarbeid, som har gjort at vi nå kan lande et enstemmig vedtak. Det har vært helt avgjørende for å nå vårt felles mål: å sikre tilskuddsordningen for arbeidstakere til sjøs.

Saken handler om behovet for en lovendring som er begrunnet i behovet for samsvar med Europakommisjonens praksis for statsstøtte. Arbeiderpartiet vet at EØS-avtalen er viktig for norske bedrifter, men den forplikter en også til å følge noen sett med regler. Derfor er det nødvendig å endre loven, men vi skal jobbe med forskriften.

ESA-godkjenningen varte i ti år fra 2016. Denne fristen har statsråden klart å forlenge med ett år, noe som gir oss tid til å finne en løsning tilpasset norske forhold. Et samlet storting og en samlet næring ønsker å bevare tilskuddsordningen som sikrer norske sjøfolks konkurransekraft og attraktivitet i NIS og NOR.

Endringsforslaget skapte uro. Uroen bunner i bekymringen for at en svekkelse kan føre til en utvanning av ordningen, utflagging og færre norske sjøfolk. Dermed står både kompetanse, aktivitet og vår posisjon som ledende maritim nasjon i fare.

Dette sikrer ikke at ingen norske skip kommer til å flagge ut, det kan det være andre grunner til at noen velger å gjøre, men en samlet komité og statsråden mener at det ikke skal være denne ordningen det skal stå på.

Norge er en stolt sjøfartsnasjon med en lang kyst og sterke maritime tradisjoner. Som øyboer med hav på alle kanter vet jeg at uten kompetanse risikerer vi å miste denne posisjonen. Mister vi folk og skip, truer det også beredskapen. Beredskap er viktigere enn noen gang i en urolig verden, og nettopp beredskap er særlig vektlagt i forslagene fra komiteen. Historien har vist oss flere ganger at Norge trenger sterk beredskap i en sterk norsk flåte.

Tilskuddsordningens forløper startet som en refusjonsordning i 1993, med Brundtland. Tidlig på 2000-tallet ble den utviklet til dagens ordning, som er støttet av omtrent alle partier. Dette viser en gradvis politisk erkjennelse av behovet for konkurransedyktige vilkår ved hjelp av støtte fra den norske stat.

Vedtakene vi gjør i dag, viser at et samlet storting står fast ved denne erkjennelsen. Vi skal fortsette å kjempe for norske sjøfolk og norsk flagg. Det ønsker også regjeringen, og nå vet vi at statsråden, sammen med arbeidsgruppen, kommer til å videreføre dialogen med ESA for å arbeide for å videreføre en ordning tilsvarende dagens, i ti nye år – av hensyn til sikkerhet, nasjonal beredskap, forsyning og kompetanse.

Vi støtter tilrådingen.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:07:00]: Det gjenstår vel egentlig å takke komiteen for det arbeidet som er blitt gjort, og at Stortinget kan samle seg i en så viktig sak der konkurransekraften for den norske flåten står på spill. Det er det helt avgjørende at vi får til på Stortinget, og det er jeg veldig stolt av å få være en del av sammen med mitt parti, Høyre. Vi har forsøkt å bidra konstruktivt i de forhandlingene som har vært, for å lande gode prinsipper for både forskrift og veien videre opp mot ESA. Sammen med næringen føler vi oss trygg på at vi nå er på et riktig sted, slik at regjeringen kan ta ballen videre.

Samtidig er det viktig å understreke det grunnleggende poenget som var grunnen til at vi ikke kunne støtte det som først kom fra regjeringen. Det er at en EØS-tilpasning på dette området ikke kan gå ut over eller svekke norsk konkurransekraft for denne viktige næringen, av hensyn til både beredskap, verdiskaping og norske sjøfolk og kompetanse.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:08:43]: I stad debatterte me korleis me kan styrkja den nasjonale forsvarsevna. Det ville ha vore eit stort paradoks viss me same dag skulle ha gjort vedtak som effektivt svekte forsvarsevna og totalforsvaret. Heldigvis gjer me ikkje det i dag. Den norske sivile flåten har mange andre viktige funksjonar. Å ha norskregistrerte skip, norske sjøfolk og norsk maritim kompetanse er avgjerande for ein havnasjon, som Noreg jo er. Me lever av havet og ressursane i havet, og skal me kunna fortsetja med det, må me ta vare på og vidareutvikla den kompetansen og den samla maritime klynga.

I krise og krig er det ikkje mindre viktig å ha norske skip og norske sjøfolk. Den sivile flåten er langt større enn den militære og heilt avgjerande for å få forsyningar fram og for å ha oversikt og kontroll langs kysten og på havet. At me har norske sjøfolk på desse skipa, blir ikkje mindre viktig i tider då spørsmål om lojalitet og plikt blir sette på spissen.

Eit lovforslag som la til rette for storstilt utflagging og tap av maritim kompetanse, var difor ikkje aktuelt for SV å støtta. Eg forstår at det heller ikkje var regjeringas primære ønske, men å gje etter for EUs krav om å opna tilskotsordninga for alle skip med EU/EØS-flagg ville hatt den verknaden.

Eg er difor glad for at Stortinget no samlar seg om å vidareføra dagens tilskotsordning for sjøfolk. Me står saman om å gje beskjed til ESA om at norsk sikkerheit og beredskap i stor grad kviler på at me har nasjonal kontroll på skip, og at det er norske sjøfolk om bord. Ei EØS-tilpassing av tilskotsordninga vil undergrava dette og er ikkje akseptabelt etter SV si meining.

Eg vil takka ei samla næring og dei andre partia for ein god prosess. Gjennom dialog har me kome fram til den lovendringa som blir lagd fram i dag, og føringane for den vidare prosessen. Slik gjer me det me kan for å vidareføra og styrkja Noregs stolte sjøfartshistorie.

Geir Pollestad (Sp) [12:11:39]: Norske sjøfolk og norske maritime verksemder, som reiarlaga, er ein svært viktig del av vår beredskap og vår sikkerheit. Det har historia vist oss. Det at me har norske sjøfolk, er òg grunnlaget for ei svær maritim næring. Eg vil påstå at utan sjøfolk ville me ikkje hatt den maritime næringa me har i dag.

Dette har vore ei sak med litt av ei utvikling – frå ein start der departementet gjekk inn for ei løysing som fekk knallhard kritikk frå Sjøfartsdirektoratet. Det var i praksis ei ordning for å finansiera utflagging. Så har det gått mange rundar. Eg opplever nok at statsråden og regjeringa – iallfall statsråden – kraftig undervurderte den sprengkrafta som ligg i denne saka, og det engasjementet som er for å oppretthalda ei norsk maritim næring, når den modellen som regjeringa opprinneleg peikte på, ville hatt store negative konsekvensar.

Eg skal gje regjeringa ros, då dei forstod alvoret, for å ha vore konstruktive. Det å involvera partane har vore svært viktig. Me har samla oss om ei løysing der me har teke inn og endra lovteksten som regjeringa føreslo, slik at me no slår fast at skipsfarten som beredskapsressurs òg skal vektleggjast. Me har fått til ei einigheit om at ein skal gå i dialog med ESA og starta ein formell notifikasjonsprosess for å vidareføra ordninga, med ei grunngjeving om beredskap og sikkerheit. Det bør det vera moglegheiter for å nå igjennom med.

Eg er usikker når motstanden kjem, for den vil koma. Om me lykkast, kjem heilt an på regjeringas vilje og evne til å kjempa for norske interesser og dei interessene Stortinget har peikt på. Eg trur ikkje det vert ei enkel sak å få gjennomslag for det, men ordren frå Stortinget er veldig tydeleg: Her skal ein stå hardt på krava, rett og slett fordi dette er så viktig for sikkerheita og beredskapen vår.

Me jobba heilt fram til me leverte innstillinga. Den nestsiste merknaden – som er frå FrP, SV, Raudt og KrF – er ikkje Senterpartiet ein del av. Eg vil for protokollen sin del seia at Senterpartiet heilhjarta støttar innhaldet i den merknaden, som er nestsist i innstillinga.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:14:53]: Norge er en havnasjon og en av verdens ledende sjøfartsnasjoner, med en av verdens største handelsflåter. Det er en posisjon vi skal være stolte av, og en posisjon som krever aktiv politikk for at en skal klare å bevare den.

Nettolønnsordningen er selve grunnmuren for at norske rederier kan ha norske sjøfolk om bord under norsk flagg, selv om kostnadene er høyere enn hos mange av konkurrentene. Uten denne ordningen vil vi over tid risikere å miste norsk maritim kompetanse. Det er kompetanse som blir bygd opp gjennom generasjoner, men som kan forsvinne langt raskere enn den kan bli bygd opp igjen.

For KrF handler denne saken om mer enn skipsregistre og statsstøtteregler. Det handler om nettopp disse sjøfolkene, om arbeidsplassene i rederiene, på verftene og i den maritime næringen langs hele kysten.

Samtidig er dette, som det er blitt nevnt flere ganger i behandlingen av saken så langt, en stadig viktigere beredskapssak. I en tid preget av økende geopolitisk uro må Norge ha tilgang på norsk maritim kompetanse og en sterk flåte som kan bidra i fred, krise og krig. Gjennom Nortraship-samarbeidet vet vi hva slags betydning norske skip, norske rederier og norske sjøfolk kan ha når samfunnet står overfor alvorlige utfordringer. Derfor er vi bekymret for utviklingen i de norske skipsregistrene. NIS hadde en netto nedgang på rundt 50 skip i fjor. Det er et tydelig signal om at vi ikke kan det ta det norske flaggets konkurransekraft for gitt.

En sterk flåte under norsk flagg er avgjørende for sysselsetting, verdiskaping, sikkerhet og beredskap. Å seile under norsk flagg skal være et konkurransefortrinn – ikke en ulempe. Derfor er det positivt at regjeringen har stått fast på at ordningen skal ivareta vesentlig norsk tilknytning innenfor handlingsrommet EØS-avtalen gir. Samtidig vil KrF, som det framgår av innstillingen, sammen med FrP, SV, Rødt – og Senterpartiet, som vi nå hører – understreke at vi ikke ønsker en EØS-tilpasning som svekker Norges posisjon som maritim nasjon. Vi forventer at regjeringen tar innspillene fra en samlet maritim næring på alvor i det videre arbeidet.

For KrF handler dette om kystsamfunn, arbeidsfolk og nasjonal beredskap. Vi støtter komiteens tilråding, og jeg vil benytte anledningen på vegne av Harry Valderhaug til å takke komiteen for et godt samarbeid i saken. For KrF vil det være avgjørende at Stortinget blir holdt løpende orientert både om dette arbeidet og den videre dialogen med ESA.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [12:17:56]: Tilskuddsordningen for sjøfolk er et av de viktigste virkemidlene vi har for maritim næring. Regjeringen prioriterer ordningen. I 2026-budsjettet er det vedtatt å bruke over 2,5 mrd. kr på ordningen. Ordningen bidrar til at vi har høy sysselsetting av sjøfolk og et stort antall skip under norsk flagg.

Det viktigste for regjeringen er at Norge kan videreføre tilskuddsordningen. Siden vi startet arbeidet med å re-notifisere ordningen i fjor, har regjeringens intensjon vært å videreføre dagens ordning.

Som flere påpekte i høringsrunden i vinter, kan rederier i tilskuddsordningen komme til å flagge om skip fra norsk register til EØS register dersom ordningen åpnes for EØS-skip. Vi kan ikke ha en tilskuddsordning som medfører betydelig utflagging fra norsk register. Regjeringen har derfor jobbet med partene i en arbeidsgruppe for å se på mulige løsninger.

Vi kommer innen kort tid til å be ESA om å ytterligere forlenge den midlertidige godkjennelsen av dagens ordning. Her vil vi legge vekt på at en EØS-ordning medfører risiko for utflagging, med tilhørende negative konsekvenser for norsk sikkerhet og beredskap. Dette vil gi oss tid til å undersøke mulighetene for å videreføre en ordning for skip i NOR og NIS på lengre sikt. Her skal arbeidsgruppen involveres. Dette vil kreve et større arbeid, også overfor EU.

Jeg vil understreke at regjeringen i denne saken har lyttet til innspill i høringsrunden og tatt disse til følge. Vi har opprettet en arbeidsgruppe med partene, som har lagt grunnlaget for den enigheten Stortinget behandler her i dag, og som regjeringen vil følge opp videre.

Samtidig må vi forholde oss til at EU har etablert en praksis som tilsier at støtteordninger må være åpne for skip i hele EØS-området. Det er foreløpig uklart i hvilken grad sikkerhets- og beredskapshensyn kan begrunne ordningen. I dette arbeidet kan vi ikke risikere at norske sjøfolk og rederier står uten en godkjent ordning.

Innstillingen til endringer i lov om tilskudd til sysselsetting av arbeidstakere til sjøs vil ivareta muligheten til å gjøre ordningen tilgjengelig for EØS-registrerte skip, dersom det er nødvendig.

Jeg vil takke komiteen for grundig arbeid og ser fram å orientere Stortinget på egnet måte gjennom prosessen.

Truls Gihlemoen (FrP) [12:20:55]: Fremskrittspartiet stiller alltid opp for norske sjøfolk – alltid når det har blitt foreslått å svekke tilskuddsordningen, har vi satt foten ned. Norske sjøfolk er ryggraden i en av våre viktigste næringer, og vi mener rammevilkårene for sjøfolkene skal styrkes, ikke svekkes. Derfor er vi i Fremskrittspartiet bekymret over det som skjer nå. EUs endrede praktisering av statsstøtteregelverket startet i 2019, og Russlands fullskalainvasjon av Ukraina kom i 2022. Verden er vesentlig endret, men ESA krever at vi tilpasser ordningen som om ingenting har skjedd.

Fremskrittspartiet mener det ikke må gjennomføres en EØS-tilpasning som svekker norsk og europeisk sikkerhet og beredskap, eller Norges posisjon som maritim nasjon. NIS hadde en netto nedgang på 50 skip bare i fjor og teller nå 694 skip. Det er en utvikling vi ikke kan ignorere. Utflagging er et næringspolitisk problem, men det er også et sikkerhetspolitisk problem. Skip under norsk flagg med norske sjøfolk er en forutsetning for et fungerende totalforsvar.

Regjeringen møtte massiv kritikk fra en samlet maritim næring og i tillegg fra sine egne i LO da høringsnotatet ble sendt ut i vinter. Arbeidsgruppen som ble nedsatt i etterkant, har vært viktig, og FrP forventer at dens innspill faktisk vektlegges i det videre arbeidet opp mot ESA og med den videre ordningen.

Jeg er glad Stortinget i dag gir marsjordre til regjeringen om å gå i nye forhandlinger, vektlegge sikkerhet og beredskap, og å søke en ny midlertidig forlengelse mens dette arbeidet pågår. Målet må minst være å beholde dagens ordning. Fremskrittspartiet vil også styrke ordningen ved å fjerne makstakene i alle segmenter, slik vi foreslo i vårt alternative budsjett.

Norsk flagg skal være et konkurransefortrinn, ikke en ulempe. Nå ligger ansvaret for oppfølgingen opp mot ESA i regjeringens hender, og vi forventer at det leveres.

Rune Støstad (A) [12:23:14] (komiteens leder): Norge er et lite land i folketall, men en stor maritim nasjon. Vi forvalter enorme havområder, er en ledende skipsfartsnasjon, en stor energinasjon og en av verdens mest eksportavhengige økonomier. Da er vi avhengige av at varer, energi og folk kan fraktes trygt til sjøs.

Tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk – eller nettolønnsordningen, som den òg kalles – er et svært viktig rammeverk for den næringen. Den gjør det fordelaktig for norskregistrerte skip å ansette norske sjøfolk. På den måten kan vi opprettholde norsk maritim kompetanse, rekruttering av sjøfolk, verdiskaping langs kysten og vår nasjonale beredskap.

Når vi nå skal få notifisert ordningen for ti nye år, må vi gjøre det i tråd med EØS-forpliktelsene våre. Vi har en EØS-avtale som er avgjørende for at norsk næringsliv skal ha et marked å eksportere til, og med det følger det en rekke regler som særlig knytter seg til statsstøtte.

Det må likevel ikke gå på bekostning av den nasjonale beredskapen som vår maritime næring tross alt er en avgjørende del av. Derfor har næringskomiteen vært opptatt av at denne saken ikke skal handle om bare EØS-regelverk og statsstøtte; den må også handle om beredskap, sikkerhet og nasjonale interesser. Jeg er glad for at komiteen har samlet seg til tydelige signaler om videre behandling. Målet er klart: Vi skal gjøre det vi kan for å videreføre dagens ordning, og vi skal legge vekt på beredskap, sikkerhet og maritim kompetanse i den videre dialogen med ESA, slik som statsråden refererte til. Norsk flagg, norske sjøfolk og norsk maritim kompetanse skal ikke svekkes som følge av den videre prosessen.

Helt til slutt: Jeg vil takke alle partiene i komiteen for et veldig godt samarbeid og saksordføreren for et godt arbeid. Jeg er veldig glad for fleksibiliteten som komiteen har vist, slik at vi kunne bruke den ekstra tiden vi trengte for å få landet saken før sommaren. Samtidig vil jeg gi regjeringen honnør for å ha lyttet til innspillene som har kommet fra næringen og fra Stortinget, og jeg vil spesielt takke statsråden for en god jobb både i forkant av at saken kom til Stortinget, og i dialogen med Stortinget underveis i prosessen. Ikke minst vil jeg takke partene i arbeidslivet og den partssammensatte arbeidsgruppen. De har bidratt med tung kompetanse, viktige innspill og et konstruktivt bidrag og samarbeid i en krevende sak.

Geir Pollestad (Sp) [12:26:18]: Eg gløymde i det fyrste innlegget mitt å takka saksordførar og komitéleiar for innsatsen i denne saka. Han har vore særdeles bra.

Så skal eg ikkje på ein fredag bidra til å forlengja debatten, men når representanten frå FrP seier at Framstegspartiet alltid stiller opp for norske sjøfolk, er det viktig berre for historieskrivinga sin del å minna om at det ikkje gjaldt då ein behandla lov om norske løns- og arbeidsvilkår i norske farvatn. Då var FrP på feil side.

Det eg eigentleg tok ordet for, var ein kort kommentar til statsråden sitt innlegg. Eg og Senterpartiet er litt urolege for korleis regjeringa vil følgja opp dei vedtaka som Stortinget gjer i dag. Når statsråden seier at ein vil søkja å forlenga ordninga, med den grunngjevinga at ein skal undersøkja moglegheita for å vidareføra dagens ordning, vil eg minna om forslag IV, som ligg an til å verta einstemmig. Det lyder: «Stortinget ber regjeringen arbeide for å videreføre dagens tilskuddsordning for sjøfolk» – og sentralt – «gjennom formell notifikasjonsprosess med ESA». Det er noko anna enn å undersøkja moglegheita for. Det betyr å ta kampen. Eg legg berre til grunn at regjeringa vil følgja opp det Stortinget har vedteke, nemleg å opna ein formell notifikasjonsprosess.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:28:14]: Eg vil følgja opp tråden frå førre innlegg. Eg må seia at eg òg blei noko uroleg når eg høyrde statsråden sitt innlegg, der ho snakkar om dialog og bruker ord som «undersøke mulighetene», og der ho, så vidt eg klarte å høyra, seier at Stortinget no gjer ei lovendring som gjev opning for å tilpassa ordninga slik og slik. Eg vil berre seia at frå SV sin ståstad – og eg vil anta frå stortingsfleirtalet sin ståstad – vil det ikkje vera i tråd med det me no gjev fullmakt til, viss regjeringa kjem tilbake med motsett resultat, nemleg ei EØS-tilpassing av denne tilskotsordninga som gjer at det blir lagt til rette for utflagging.

Det regjeringa no får fullmakt til, er uttrykt i den nye formålsparagrafen i lova og dei sju andre tilrådde forslaga som me vedtek seinare i dag. Det er ikkje meininga frå Stortinget si side at ein no berre skal ha ein koseleg dialog med ESA og så sjå kva som kjem ut av det. Viss ein kjem tilbake med motsett resultat, er det ikkje i tråd med det stortingsfleirtalet forventar.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss [12:29:56]: Jeg skal være veldig klar og tydelig: Fra regjeringens side er førsteprioriteten, som jeg har gjentatt tidligere, å få videreført dagens ordning – punktum. Det er det vi jobber etter, med begrunnelse i og av hensyn til nasjonal sikkerhet og beredskap.

Men denne ordningen må godkjennes av ESA for å være i tråd med unntaket for skipsfart i EUs forbud mot statsstøtte. Nå er det en prosess som skal gå. Arbeidsgruppen skal fortsette, og vi må fortsette jobben inn mot ESA.

Vi mener også at det er gode grunner til at Norge skal få beholde dagens ordning, spesielt av hensyn til nasjonal sikkerhet og beredskap. Men jeg må være ærlig mot Stortinget: Jeg kan ikke stå her og garantere at ESA godkjenner en tilskuddsordning forbeholdt flaggene NOR og NIS. Derfor må vi ha en åpning for at vi i verste fall står uten en ordning. Derfor – med den endringen som gjøres nå i lovforslaget – er ordningen åpen for EØS-registrerte skip, men man må ikke legge til rette for at det leder til utflagging fra norsk register. Loven er en hjemmelslov, hvor nærmere innretning fastsettes i forskrift. I lovproposisjonen foreslås det derfor å gjøre virkeområdet registernøytralt, og at hvilke flagg som omfattes, fastsettes nærmere i forskrift.

Det er denne jobben som skal gjøres nå. Vi skal jobbe aktivt med å beholde dagens ordning av hensyn til sikkerhet og beredskap, norsk maritim kompetanse og den norske maritime klyngen. Men vi kan ikke komme i den situasjonen at vi risikerer å stå uten en ordning i det hele tatt.

Hovedsporet er, som sagt, å få fortsette med dagens ordning. Det er vår førsteprioritet. Ingenting annet kommer vi til å jobbe med i det videre i møte med ESA. Jeg kan ikke garantere at vi lykkes, men vi skal gjøre absolutt alt for å sikre dette.

Geir Pollestad (Sp) [12:32:10]: Han skal vera veldig kort. Me veit at regjeringa ikkje kan garantera for resultatet, men det me er forplikta til etter dette stortingsvedtaket, er å jobba gjennom ein formell notifikasjonsprosess med ESA, og det er det vesentlege punktet i forslag til vedtak B IV.

Amalie Gunnufsen (H) [12:33:29] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å gratulere alle som har jobbet for disse lovendringene – ikke minst mine gode kollegaer i komiteen – med det som tross alt er en historisk dag.

Når vi i dag fjerner kravet om en konkret arbeidsulykke for å få dekket en yrkesskade, gjør vi de største endringene i yrkesskaderegelverket på 30 år. Hele komiteen er enig i at dette er en helt nødvendig modernisering av yrkesskaderegelverket. I dag styrker vi rettssikkerheten til dem som blir skadet på jobb, og sørger for at regelverket i større grad gjenspeiler den risikoen mange møter hver eneste dag.

Jeg vil gjerne takke komiteen for det jeg synes har vært et spesielt godt samarbeid. Jeg har opplevd en komité som har lagt prestisje og blanke seiere til side for å få en så bred enighet som overhodet mulig. Det har hele veien vært et mål for komiteen å skrive seg sammen. Det er fordi merknadene vil være en del av lovens forarbeider. Da har det vært viktig for komiteen å gi så tydelige og samstemte signaler om Stortingets intensjoner.

Dagens vedtak markerer slutten på en veldig viktig etappe i det som tross alt er et resultat av mange år med utålmodighet for et bedre regelverk, og en oppfølging av mange av vedtakene Stortinget gjorde i juni i fjor. Men vi er heller ikke helt i mål. Flere av Stortingets tydelige bestillinger står fortsatt uoppfylt. Stortinget ba om et hurtigspor for å sikre at de sju kreftformene som er knyttet til brann- og feieyrket, blir godkjent som yrkessykdommer i tråd med IARCs klassifisering. Det var en klar forutsetning at dette skulle skje raskt. Det er ennå ikke på plass.

Stortinget ba også om å fjerne unntaket for psykiske og fysiske belastningslidelser i folketrygdloven, nettopp for å tette kjente hull i dekningen. Det følges heller ikke opp i lovforslaget.

Så er det viktig for meg å si at vedtaket i dag også er et resultat av mange vonde historier, historier om folk som har skadet seg og blitt syke mens de har reddet liv, båret på barn, pleiet eldre, øvd på utenkelige situasjoner og gått målrettet inn i brennende hus. Altfor mange har stått alene etter å ha blitt syke, og de har betalt med egen helse. Disse historiene har vist hvorfor denne lovendringen er nødvendig. Vi er takknemlige for alle som har løftet fram historiene, for det har bidratt til å skape endring.

Så til Høyres posisjoner: I dag vedtas også rebalanseringen av langtidsplanen for Forsvaret. Forsvaret er i endring og under kraftig oppbygging. Vi skal rekruttere flere til Forsvaret, men vi skal også beholde nøkkelkompetanse. Da må staten være en god arbeidsgiver.

Når det nå skal trenes og øves mer, er risikoen for skader og slitasje også til stede. Vi mener at Forsvarets personell står i en rettslig særstilling, fordi militært ansatte kan beordres til oppdrag med betydelig og uforutsigbar risiko – uten reell reservasjonsrett. Denne risikoen er ikke tilfeldig eller selvpålagt. Den er systematisk, planlagt og pålagt av staten som arbeidsgiver. Derfor har vi ønsket at regjeringen skal se på om vi i likhet med det som gjelder for politiet og ansatte i norske fengsler, kan få et yrkesskaderegelverk i forsvarsloven som håndterer det som er helt spesielt med den tjenesten.

Vi registrerer at forsvarsministeren har blitt bedt om å vurdere om det nye regelverket kan endre noe av det som har vært krevende i Forsvaret, men vi er tvilende til om den utvidelsen vi vedtar i lovverket i dag, vil fjerne noen av de viktigste juridiske gråsonene som er spesielle for Forsvaret. Vi opplever ikke at forsvarsministeren svarer på hvem som skal bære risikoen når staten pålegger den.

Vi må etter dagens regelendring forvente en periode med noen avklaringer, og det vil være rom for tolkning, særlig når det gjelder det som oppstår i komplekse operasjoner, trening og belastning over tid. Vi foreslår også sammen med Frp, SV og Rødt i dag at regjeringen sikrer at pågående og avgjorte saker etter vedtaket 2. juni 2025 blir vurdert etter intensjonene i vedtak nr. 820, om hurtigspor. Det er nå over ett år siden vi gjorde vedtaket, og det er viktig at vi forsikrer at syke arbeidstakere i brann- og feieyrket skal få sine saker behandlet og avgjort.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [12:38:36]: Se for deg at du er sykepleier. Du skal løfte en pasient i forbindelse med påkledning, men du skader deg i ryggen og blir varig ufør av hendelsen. Likevel har du fram til i dag ikke hatt rett på yrkesskadeerstatning med begrunnelsen; dette er en risiko du må tåle å ta i jobben som sykepleier.

Eller se for deg at du er brannkonstabel. Du skal trene og øve på livsfarlige situasjoner, der man skal bære mennesker ut av brennende bygg, men du skader deg under trening og øvelse. Likevel har du fram til i dag ikke hatt rett på yrkesskadeerstatning, fordi trening og øvelse ikke har vært et område som har vært dekket av loven.

Nå gjør vi slutt på dette. Stortinget skriver historie når vi i dag vedtar de største endringene på yrkesskadeområdet på over 30 år. Og vi gjør det etter alt å dømme enstemmig.

For Arbeiderpartiet er trygghet for arbeidsfolk en grunnpilar i vårt partis historie. Forslaget vi nå har fremmet til Stortinget om et nytt arbeidsulykkebegrep og omvendt bevisbyrde, er en forlengelse av den samme historien. Men når vi vedtar dette i Stortinget i dag, er det ikke først og fremst en seier for oss. Det er en seier for alle som går på jobb hver eneste dag og som skal vite at når de bidrar til fellesskapet på jobb, stiller også fellesskapet opp hvis ulykken først er ute.

Dette er en seier for likestillingen, for alle de kvinnerike yrkene som i altfor lang tid har opplevd at typiske skader som kvinner kan få, blir bagatellisert og relativisert, der menn før har blitt tatt på alvor. Det er en seier for den brede fagbevegelsen som i år etter år har måttet stå i disse kampene i rettsvesenet uten å vinne gjennom. Jeg vet at for mange av dere som sitter på galleriet her i dag, er ikke denne saken bare ord eller lovtekst på et papir, det er ansikter og mennesker som dere har kjempet for i lang, lang tid.

Jeg har lyst til å takke dere for at dere har vært tydelige til oss, men også gitt oss tydelige høringssvar og tilbakemeldinger etter at denne saken kom til Stortinget, slik at vi kan kunne tydeliggjøre hva vi mener når vi endelig skal vedta et nytt yrkesskadebegrep og snu bevisbyrden. Jeg vil derfor bruke resten av innlegget mitt på å tydeliggjøre intensjonene som ligger bak vedtaket som Stortinget i dag skal fatte.

La det ikke være noen tvil – disse endringene må forstås utelukkende som en utvidelse av yrkesskadedekningen. Det må bety at enhver skade og situasjon som godkjennes etter dagens trygderetts- og rettspraksis også må godkjennes med lovendringene som Stortinget i dag vedtar. Over altfor lang tid har det foregått en rettspraksis der stadig færre får godkjent sine skadetilfeller. Det har vært i strid med vår intensjon, og i dag rydder vi opp.

I høringen valgte arbeiderpartiregjeringen å gå bort fra begrepet om «livets alminnelige risiko». I stedet inkluderer den nye lovformuleringen nå «risiko ved arbeidet eller arbeidsstedet som ikke er helt bagatellmessig». Det er en vesensforskjell, og det er avgjørende at ikke det tidligere foreslåtte begrepet blir brukt i vurderingene om erstatning, selv om det kan dukke opp eksempelvis i proposisjonsteksten. Tvert imot, poenget med det nye begrepet er å understreke at det må innebære et meget lavt risikonivå. En arbeidsulykke skal fortsatt være en plutselig ytre hendelse, men det er ikke lenger et krav om at den skal være uventet. Å bli skadet gjennom løft av voksne mennesker, barn som spreller eller mennesker som generelt utagerer, er alle eksempler på situasjoner som kan medføre rett til yrkesskadeerstatning.

Det er også viktig å påpeke at løft eller oppgaver som på papiret kan se enkle ut, likevel kan gi alvorlig eller varig skade. Og det skal ikke være mangelfullt HMS-arbeid på arbeidsplassen som gjør at den enkelte står ansvarlig for konsekvensene, for poenget med disse reglene er å styrke arbeidsgivernes interesse av forebygging og å hindre skader.

Når vi snur bevisbyrden i disse sakene, er det også viktig å understreke at beviskravet skal være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er Arbeids- og velferdsetaten som nå må sannsynliggjøre manglende årsakssammenheng for at sykdommen ikke skal regnes som en yrkessykdom, eller at det er mer sannsynlig at annen sykdom eller annen påvirkning er årsaken.

Presumpsjonsregelen må være reell i praksis, og det må ikke utvikle seg en praksis med skjerpede eller doble krav til årsakssammenhenger. Nav er også generelt pliktig til å følge forvaltningsloven og sørge for at saker er godt opplyst, og omvendt bevisbyrde skal praktiseres slik at de reelt styrker den skadelidtes stilling.

På vegne av Arbeiderpartiet vil jeg takke alle som har gitt høringssvar i denne saken og hele komiteen for et utrolig godt arbeid. Jeg vet at ordene vi har valgt å bruke får stor betydning i yrkesskadesaker. Nå ser jeg fram til at vårt arbeid også kan gjøre en forskjell og forbedring i praksis.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [12:43:51]: I dag har Stortinget funnet sammen, fra blått til rødt og alt imellom, med et klart ønske om å sikre arbeidstakere en rettferdig yrkesskadeerstatning som står i forhold til yrkesrisikoen.

Arbeidsulykkebegrepet har lenge vært utsatt for kritikk. Grunnen er at mange arbeidstakere som har skadet seg på jobb, ikke har fått innvilget krav om erstatning fordi de har yrker hvor det er vanlig med påkjenninger. En kan langt på vei si at dagens regelverk har ført til at det er arbeidstakere i yrkene med den største risikoen som har lavest sannsynlighet for å få godkjent yrkesskade som gir rett til erstatning. Dette gjelder særlig dem som i forbindelse med pålagt øvelse og trening osv. har stor skaderisiko, men også dem som i sitt vanlige arbeid har risiko for skade, f.eks. i helse- og omsorgsyrker eller bygge- og anleggsbransjen.

Jeg vil takke alle dem som har brukt sin stemme, som har fortalt sin historie og bidratt til at loven endres i dag. Det er på høy tid å gjøre noe med denne uretten.

Komiteen har samlet seg om en rekke merknader i saken, for å presisere hvordan loven skal anvendes. Blant annet har vi presisert at oppgaver som er å forvente at utføres i et yrke, likevel kan innebære skaderisiko og skal dekkes av yrkesskadeerstatning. Et eksempel er at alle løft av mennesker, enten det er i helse og omsorg, skole og barnehage eller brann og redning, har en skaderisiko.

Noen yrkesgrupper kan vi etter loven pålegge risiko for å løse oppdrag for å sikre vår alles trygghet. Politiet og Kriminalomsorgen har i dag eget lovverk for skader som oppstår under pålagt organisert trening eller øvelse. Det har ikke Forsvaret. Tidligere i dag ble langtidsplanen for Forsvaret behandlet i denne salen – med et dystert bakteppe: Det er krig på vårt eget kontinent.

En av Fremskrittspartiets viktigste prioriteringer og krav i forbindelse med forhandlingene om ny langtidsplan, har vært at Forsvaret må øve og trene mer. Det er det enighet om. Det skal nå bevilges mer penger til trening, øving og operativ evne. Da må også forsvarsansatte være bedre beskyttet mot yrkesskade som oppstår under øvelse og trening. Jeg er derfor glad for at det ser ut til at det blir flertall i dag for at regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan forsvarsloven kan endres for å beskytte forsvarsansatte bedre i forbindelse med yrkesskade.

Fremskrittspartiet savner oppfølging av flere anmodningsvedtak som er fattet i Stortinget. Stortinget har bl.a. bedt regjeringen etablere et hurtigspor for å sikre at de syv kreftformene som IARC har funnet at har en sammenheng med brann- og feieyrket, godkjennes som yrkessykdom. Fremskrittspartiet mener at dette burde ha vært fulgt opp. Vedtaket var tydelig: Det skulle skje raskt. Nå forventer vi at regjeringen snarest følger opp. Menneskene det handler om, har allerede ventet for lenge.

Endringene vi i dag vedtar, har også en kostnad. Forsikringspremien vil bli noe høyere for arbeidstakere i både offentlig og privat sektor. Prisen er det arbeidsgiver som skal betale, og det tar vi ikke lett på. Det er rett og slett fordi vi vet at mange bransjer står i krevende omstillinger og har pressede marginer. Kommuneøkonomien er i mange kommuner svært anstrengt, kanskje den aller mest krevende på 40 år. Helseforetakene må mange steder redusere pasientbehandling fordi økonomien er stram.

Fremskrittspartiet vil understreke betydningen av at vi framover må kutte kostnader for næringslivet og det offentlige, som i dag er for høyt. Det gjelder byråkrati, skatter og avgifter. Vi har et skattenivå i Norge som har gjort at kompetanse og kapital, og flere store arbeidsgivere, har flyttet ut av Norge. Det tjener ikke Norges interesser, hverken den enkelte arbeidstaker eller storsamfunnet.

Fremskrittspartiet vil gjøre det enklere å skape, utvikle og lykkes i Norge. Men prisen skal ikke betales av arbeidstakere i Norge. Derfor er det i dag helt rett og helt nødvendig å gjøre viktige endringer som Stortinget har samlet seg om. Det er ikke riktig at arbeidstakere i yrker med høyest risiko skal betale den høyeste prisen for yrkesskade.

Til slutt vil jeg takke komiteen for et svært konstruktivt arbeid. Jeg vil støtte meg til saksordfører Amalie, som beskrev dette godt. Det har vært et kjempegodt arbeid i komiteen, og det vil jeg virkelig skryte av. Jeg vil også takke organisasjoner, fagforeninger og andre interessenter som har tatt kontakt, vært tett på og jobbet fram disse endringene sammen med oss.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [12:49:13]: Når folk går på jobb, skal de ikke risikere å stå alene dersom jobben gjør dem syk eller skadet. Det er selve grunnideen bak yrkesskaderegelverket. Dersom samfunnet forventer at folk skal ta belastninger, risiko og eksponering på vegne av oss alle, må samfunnet også stille opp når regningen kommer. Dessverre har ikke det vært realiteten. Vi har fått flere dommer der arbeidstakere som etter all rimelighet har blitt syke på grunn av jobben sin, likevel ikke når fram fordi beviskravene er så strenge. Det var nettopp derfor SV, i tett samarbeid med fagbevegelsen, fremmet et representantforslag om et rettferdig yrkesskaderegelverk, og det er derfor gledelig at Stortinget nå behandler en lovendring som følger opp av deler av dette arbeidet.

Et av de viktigste spørsmålene handler om presumpsjonsregelen. Tanken bak regelen er enkel: Når en arbeidstaker har vært utsatt for en kjent risiko på jobb og senere utvikler en sykdom som er kjent for å kunne oppstå som følge av denne eksponeringen, skal utgangspunktet være at sykdommen skyldes arbeidet. I flere saker har arbeidstakere møtt beviskrav som i praksis har vært umulig å oppfylle, som da en arbeidstaker som gjennom store deler av arbeidslivet var eksponert for løsemidler, og senere utviklet helseplager forbundet med slik eksponering, ikke fikk godkjent erstatning. En arbeidstaker som ble smittet på jobb og utviklet en hjertelidelse som omfattes av yrkessykdomslisten, fikk ikke medhold fordi han ikke kunne bevise at nettopp denne smitten var årsaken. En kreftsyk brannmann måtte dokumentere hvilke konkrete kreftframkallende stoffer han hadde vært utsatt for gjennom et langt arbeidsliv. Det er tre ulike saker, tre ulike yrker, men samme resultat: Arbeidstakeren måtte bevise det som i praksis er umulig å bevise.

Hvordan skal en arbeidstaker bevise noe som ofte ligger flere tiår tilbake i tid? Paradokset er at jo lenger man har stått i et risikofylt yrke, desto vanskeligere kan det bli å få gjennomslag, nettopp fordi eksponeringen har skjedd over mange år, fordi dokumentasjonen ofte ikke finnes. Nettopp derfor trenger vi en presumpsjonsregel. Når beviskravene blir urimelige, blir rettighetene meningsløse.

Derfor er det viktig at Stortinget nå slår fast at bevisbyrden skal snus i favør av den syke. Dersom andre forklaringer er mer sannsynlige enn yrkeseksponering, må det være Nav eller forsikringsselskapet som dokumenterer dette. Det handler om maktforhold. På den ene siden står enkeltmennesket, på den andre står staten og forsikringsselskapene. Da er det rimelig at den sterkeste parten bærer bevisbyrden.

Det er heller ikke tilfeldig hvem som har blitt rammet av de gamle reglene. Når belastninger som anses som normale i et yrke, ikke gir yrkesskadedekning, rammer det særlig ansatte i helse- og omsorgsyrker. Et yrkesskaderegelverk skal ikke gi dårligere vern fordi man har valgt et krevende yrke. Det samme gjelder ansatte i politiet, kriminalomsorgen og andre operative yrker som pålegges risikofylt trening og risikofylte øvelser.

De generelle forbedringene vi vedtar i dag, må ikke føre til at grupper som allerede har et vern, stiller svakere enn i dag. Praktiseringen må derfor følges nøye, og før eksisterende særregler endres, må det dokumenteres at det nye regelverket gir minst like godt og forutsigbart vern som dagens ordninger. Stortingets intensjon er at ingen skal miste rettigheter som følge av denne reformen.

Dagens lovendring er viktig, men dette er ikke slutten på arbeidet. Vi vet at mange fortsatt faller utenfor yrkesskadeordningen. Altfor mange arbeidstakere opplever fortsatt at sykdommer som åpenbart har en sammenheng med jobben, ikke anerkjennes som yrkesskade. Derfor forventer SV at regjeringen følger opp de gjenstående vedtakene raskt. Dette handler ikke først og fremst om paragrafer. Det handler om mennesker – mennesker som har gjort jobben samfunnet ba dem om å gjøre, og som fortjener at samfunnet stiller opp når de blir syke eller skadet.

Målet må være et regelverk som gjenspeiler dagens arbeidsliv. Et rettferdig yrkesskaderegelverk handler om mer enn juss. Det handler i bunn og grunn om denne anerkjennelsen, om at samfunnet ser dem som har blitt syke fordi de gjorde jobben sin, og om at risikoen ved arbeidet ikke skal bæres av den enkelte alene, men av oss i fellesskap. Derfor er jeg glad for de endringene vi får på plass i dag. Det betyr mye for mange.

Geir Inge Lien (Sp) [12:54:17]: Dette er ei svært gledeleg sak. Med denne lovendringa vil vi gje eit betre økonomisk vern for dei som rammast av yrkessjukdom. Senterpartiet vil takke alle som har kjempa i årevis for rettferd, likebehandling og betre ivaretaking av arbeidstakarar i yrker med høg risiko og belasting.

For å sitere leiaren i Norsk sjukepleiarforbund:

«Det kan ikke være sånn at du får erstatning om du skader ryggen ved å løfte betong på en byggeplass, men ikke når du tar imot et menneske på en helseinstitusjon.»

For landets sjukepleiarar og helsefagarbeidarar er dette ein viktig dag. Mange kvinneyrke vil i dag få betre yrkesskadeerstatning, og det er også ei viktig likestillingssak. Lovendringa skal gje eit meir rettferdig yrkesskaderegelverk og likebehandling av arbeidstakarar i risikoyrker, som ambulansetenesta, brann- og redningsvesenet, politi, fengsel og Forsvaret, der det er påkravd med øving og trening.

Eg vil også ta fram at saka i dag er ein siger for dei mange som arbeider i brannvesenet og feievesenet, som i mange år har kjempa for å verte tekne på alvor når det gjeld kreftfaren i yrket.

Senterpartiet er glad for at ein no innfører ein presumpsjonsregel, som gjer det mogleg å få godkjent yrkessjukdom òg der årsakssamanhengen er vanskeleg å dokumentere, særleg ved sjukdom som utviklar seg over tid. No vert det forvaltninga som eventuelt må bevise manglande årsakssamanheng, ikkje den enkelte arbeidstakar. Denne regelen om omvendt bevisbyrde er svært viktig, og regelen må vere reell i praksis.

Senterpartiet meiner det er på høg tid å endre gjeldande krav om at ei arbeidsulykke skal vere ei uventa hending og at belastninga må vere usedvanleg i forhold til det som er normalt i vedkomande sitt arbeid. Å ta bort denne såkalla relativiseringa vil gje eit rettferdig og realistisk erstatningsmessig vern som står meir i forhold til yrkesrisikoen.

Senterpartiet stemmer i dag for komiteen si tilråding A og B II og III. Senterpartiet stemmer imot forslag til vedtak I under B. Dette gjer vi fordi vi merkar oss merknadar frå komiteen om at lova skal likebehandle tilsette i ulike yrke, og at forsvarsministeren i svar til representanten Agnes Nærland Viljugrein skriv:

«Forslaget vil derfor etter Forsvarsdepartementets vurdering sikre at en skade som har oppstått som følge av en risiko som er typisk for trening, øvelse eller operativ virksomhet i Forsvaret vil falle inn under arbeidsulykkebegrepet. Hensynene bak en særordning for Forsvarets personell tilsvarende de som politiet og kriminalomsorgen i dag har, er derfor ikke lenger tilstede hvis regjeringens forslag i Prop 93 L (2025-2026) vedtas.»

Dette er ein gledesdag, og vi er glade for det no vert ordna opp i det som lenge har vore etterlengta.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:58:25]: Kjære folkevalgte, kjære statsråd og kjære arbeidsfolk og tillitsvalgte på galleriet! Gratulerer så mye med dagen!

I dag gjør Stortinget enstemmig opp for en urett som har ligget der i altfor lang tid. Jeg tror alle kan være enig i et så enkelt prinsipp som at folk skal være trygge på jobb, også når uhellet er ute. Selv om Rødt selvsagt prioriterer HMS-arbeid veldig høyt, og selv om vi må gjøre alt vi kan for at folk faktisk verken skal rammes av uhell, yrkesskader, farlige stoffer og belastning over tid, så vil det dessverre skje. Og når det skjer, må vi vite at det finnes et sikkerhetsnett der som er godt og trygt nok, som ikke krever umulige ting av oss, sånn som å bevise ting som er ubeviselige, og som tar oss på alvor og gir oss en trygghet. Det har altfor lenge ikke vært tilfellet i flere yrker.

Derfor er Rødt veldig glad for at vi får vedtatt denne loven i dag. Da regjeringen la fram sin proposisjon, var det egentlig for sent for Stortinget å behandle den før sommeren, men vi i Rødt fikk veldig tydelige tilbakemeldinger fra LO, fra Fagforbundet og andre om at her må loven på plass. Hver eneste dag som går, der folk går på jobb uten at denne loven har trådt i kraft, er én dag for mye. Det kan være at det er akkurat hun, eller akkurat han, som rammes av en ulykke, som får en yrkesskade, som får en økt belastning – og som da ikke er omfattet av disse veldig, veldig viktige forbedringene.

Derfor sikret Rødt flertall for en hastebehandling i Stortinget, og jeg er veldig glad for at det har gått bra. Det hadde jo vært litt flaut hvis det ikke hadde gjort det. Komiteen har jobbet veldig godt og grundig, og også alle organisasjonene har gitt veldig gode og konkrete innspill, som gjør at den teksten som Stortinget sender fra seg i dag, er et godt og solid grunnlag som forklarer tydelig intensjonen i loven. Det er egentlig ganske sjelden at det står så rett fram – at her er intensjonen at ingen skal få det verre. Så hvis noen i rettsinstansene får lyst til det, så står det svart på hvitt at det ikke er Stortingets intensjon. Så er vi jo ikke helt i mål heller, og derfor er jeg veldig glad for at Stortinget nå er enige om at man etter en stund skal evaluere og se hvordan dette går. Da ber jeg spesielt dere som er ute i førstelinja, om å si fra til oss om ting som ikke fungerer.

Til slutt vil jeg rette en spesiell takk til alle arbeidsfolk og pårørende som har stått fram med sterke og vanskelige saker. Det er dessverre sånn i denne verden at det ofte trengs oppmerksomhet om et problem for at det skal komme høyt nok på dagsordenen til at problemet blir løst. Og da er det noen som må gjøre det som er litt vanskelig, å snakke om ganske personlige ting. Jeg vet også at reaksjonene man kan få på det i kommentarfelt og andre steder av og til kan være ganske ubehagelige, men vi er så avhengig av at folk likevel gjør det. Så tusen takk til alle dem – og send gjerne takken videre til dem som fortjener den.

Jeg er veldig stolt over at dette skal vedtas, og siden jeg ikke kan vente til det, har jeg tenkt å ikke bruke opp taletiden min heller.

Statsråd Kjersti Stenseng [13:01:46]: Dette er en historisk dag. Jeg er veldig glad og stolt over å ha lagt fram og fått på plass den mest omfattende styrkingen av arbeidstakeres yrkesskaderettigheter siden yrkesskadeforsikringsloven ble vedtatt i 1990.

Jeg vil også si takk til alle som er enig i hvor viktig dette er, og som har bidratt – og også takk for at den behandles her i dag.

Arbeiderpartiregjeringen vil ha et moderne og rettferdig yrkesskaderegelverk. Det er viktig å ha et regelverk som speiler utviklingen i samfunnet og i arbeidslivet vårt, og som sikrer den enkelte arbeidstaker. Et godt og rettferdig yrkesskaderegelverk er sentralt i arbeidet med å sikre et godt og trygt arbeidsliv.

Gjeldende ordninger gir full erstatning, og det skal de fortsatt gjøre. Nå får vi imidlertid på plass historiske forbedringer. Blir du skadet eller syk på grunn av jobben din, skal du ha rett til erstatning, også om jobben din er risikofylt.

Formålet med yrkesskadereglene er kompensasjon for yrkesrisikoen. Med dagens arbeidsulykkebegrep vil noen arbeidstakere oppleve at skaden ikke blir godkjent som yrkesskade fordi en har et risikofylt arbeid. Jo større risiko for skader som er vanlig i arbeidet, desto større påkjenninger eller belastninger skal til for at arbeidets «alminnelige rammer» blir overskredet, og at det skjer en arbeidsulykke i lovens forstand.

Det gjør vi altså noe med nå. Vi foreslår å fjerne denne relativiseringen. Det sentrale vurderingstemaet vil nå være risikoen ved arbeidet eller arbeidsstedet. Endringen vil sikre arbeidstakerne et realistisk og rettferdig erstatningsrettslig vern som står i forhold til yrkesrisikoen. Det vil da selvfølgelig kunne ha særlig betydning i risikofylte yrker. I tillegg er dette et viktig likestillingsgrep. Endringene vil være særlig viktige for arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren, kvinnedominerte yrker, og de vil være særs viktige i yrker med mye trening og øvelse.

Jeg vil understreke at endringen utelukkende innebærer en forbedret ordning, der flere enn i dag blir omfattet. Samtidig skal alle som i dag er omfattet, fortsatt være det. Dette er vi tydelige på i lovproposisjonen, og dette har også komiteen understreket i sin behandling.

Videre foreslår vi å justere på bestemmelsen om yrkessykdommer i folketrygdloven for å tydeliggjøre den omvendte bevisbyrden. Som i dag må skadelidte sannsynliggjøre å ha en sykdom og tilhørende eksponering på yrkessykdomslista. Men i motsetning til hva som gjelder i dag, vil nå den skadelidte slippe i tillegg å måtte sannsynliggjøre at presumsjonen i folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav a til c er oppfylt. Det er Nav som eventuelt må sannsynliggjøre at disse vilkårene ikke er oppfylt for at sykdommen ikke skal kunne regnes som en yrkessykdom. Ved å snu presumsjonen til gunst for skadelidte styrker vi altså arbeidstakeres rettigheter.

Jeg er glad for å se at det er bred støtte på Stortinget for å gjennomføre disse endringene. Med forslagene i proposisjonen følger regjeringen opp Stortingets anmodningsvedtak 815 om omvendt bevisbyrde og de fire anmodningsvedtakene som omhandler arbeidsulykkebegepet, vedtakene 812, 816, 817 og 818, som alle ble fattet 2. juni 2025. Med det styrker vi altså arbeidstakernes vern, og vi sørger for et tryggere arbeidsliv.

Elise Waagen (A) [13:16:46]: I morgen er det 132 år siden Stortinget vedtok den første ulykkesforsikringen. Det var 13. juni 1894, og loven ga erstatning ved bedriftsulykker som førte til skade eller død. Det ble etablert en offentlig forsikringsordning, og det var Riksforsikringsanstalten som formelt skulle utbetale erstatningene.

I et lite dykk i Stortingets referater finner jeg ut at daværende stortingsrepresentant fra Sarpsborg – Johnsen het han – var på talerstolen. Han motsatte seg sterkt at man skulle utsette behandlingen av saken. Han beskrev at han var fra en arbeiderby og selv hadde besøkt fabrikker og ulykkessteder og sett hva dette betydde. Mye har heldigvis skjedd siden 1894, og vernet for sykdom og skade har blitt bedre. Men selv om det er gått 132 år siden det sto en stortingsrepresentant her fra Sarpsborg sist og snakket om yrkesskade, er det allikevel store svakheter ved dagens lov.

Det er en historisk dag i dag, fordi endringene vi gjør, er de største på 30 år. Målet er helt klart. Vi skal ha et tryggere arbeidsliv for arbeidstakere. Vi skal ha sterkere rettigheter. Derfor har det et historisk sus over seg når vi i dag behandler endringene i folketrygdloven, med en utvidelse av arbeidsulykkebegrepet og en tydeliggjøring av bevisbyrden.

Denne saken handler om noe helt grunnleggende. Det handler om tryggheten for mennesker på jobb, om du blir syk eller skadet. Det handler om å flytte risiko fra oss enkeltmennesker til at det er fellesskapet som stiller opp når vi trenger det som mest. Når vi nå utvider arbeidsulykkebegrepet sånn at flere kan få rett til yrkesskadeerstatning, er målet å styrke arbeidstakernes vern på jobben og sikre at vi får et tryggere arbeidsliv. Et rettferdig yrkesskaderegelverk handler om tillit. Det handler om å vite at hvis du blir syk eller skadet på jobb, skal du slippe å stå i kampen alene.

Det har vært flere innlegg her og flere spørsmål i replikkordskiftet knyttet til trening og øvelse på jobb i Forsvaret. Jeg mener at det er usedvanlig i klartekst når forsvarsministeren beskriver at trening, øvelse og operativ virksomhet i Forsvaret vil falle inn under det nye arbeidsulykkebegrepet, og at hensynet til en egen særordning derfor ikke lenger vil være til stede. Men la det ikke være noen tvil: Vi i Arbeiderpartiet er minst like opptatt av at trening og øvelse skal være dekket av arbeidsulykkebegrepet, og vi vil bidra framover til å oppklare eventuelle misforståelser.

Trine Lise Sundnes (A) [13:20:06]: Arbeiderpartiet har foreslått de største endringene i yrkesskaderegelverket på over 30 år, og jeg er glad for at Stortinget stiller seg bak. Det er viktig å utvide arbeidsulykkebegrepet sånn at flere får rett til yrkesskadeerstatning når de skader seg på jobb, og fjerne urimelige krav om at hendelser må være uventede eller usedvanlige, og at skader som følger av risikoen ved utførelsen i jobben du gjør, også skal gi rettigheter. Vernet ditt skal altså ikke være svakere fordi du jobber i et yrke med høy risiko eller i et kvinnerikt yrke.

Ting tar tid. Dette er faktisk en av de første sakene jeg fikk i fanget da jeg gikk inn i LO-ledelsen i 2001. Fagbevegelsen har i årevis vært tydelige på hva som ikke fungerer, hvilke hull i regelverket som rammer vanlige arbeidsfolk, og hvor krevende det er å stå alene mot forsikringsselskap og forvaltning. De har stått skulder ved skulder med dem som har fått livet sitt snudd på hodet etter en ulykke på jobb, og som likevel har fått beskjed om at skaden deres ikke passer inn i et altfor snevert regelverk.

Særlig viktig er denne kampen for ansatte i kvinnerike yrker, for sannheten er at mange av disse yrkene – i helse, i omsorg, i varehandel og i andre tjenester – har hatt et svakere vern. Skader som oppstår i krevende arbeid med mennesker i løft, i tunge tak og i uforutsigbare situasjoner, har i for liten grad blitt anerkjent for det de er: en del av risikoen på jobben. Dette rettes nå opp i. Når en helsefagarbeider skader seg i møte med en pasient eller en ansatt i omsorgstjenesten får en akutt belastningsskade, skal ikke svaret være at dette bare er en del av jobben og dermed ikke er dekket. Da skal svaret være at dette er arbeid, og arbeid gir vern.

Arbeiderpartiets mål er enkelt: Har du blitt skadet eller syk på grunn av jobben din, har du rett til erstatning. Ikke fordi du var uheldig på en uventet dag, men fordi du har en risiko på vegne av fellesskapet. Det handler om trygghet, det handler om verdighet, og det handler om rettferdighet i arbeidslivet.

La meg avslutte med det viktigste: Dette er en seier for arbeidsfolk, og det er en seier for fagbevegelsen. Uten det langsiktige presset, den kunnskapen og den utholdenheten fagbevegelsen har vist i denne saken, hadde vi ikke stått her i dag med de største forbedringene i yrkesskaderegelverket på over 30 år. Til alle tillitsvalgte og fagorganiserte som har stått i denne kampen, som har løftet enkeltsakene, og som har pekt på urettferdigheten: Tusen takk.

Kjell-Arve Aspaas (A) [13:23:24]: Trygghet på jobb skal ikke være avhengig av flaks. Hver eneste dag går folk på jobben med kroppen som arbeidsverktøy. De kjører fram varer til butikkene, de løfter og bærer på lager, de bygger hus og veier, de tar vare på syke og eldre, og de står i beredskap når samfunnet trenger dem. Dette er arbeidsfolk som holder Norge i gang. Likevel har altfor mange opplevd at når skaden først skjer, møter de et regelverk som ikke tar utgangspunkt i arbeidslivet sånn som det faktisk ser ut.

Dagens yrkesskaderegler bygger i stor grad på om hendelsen kan karakteriseres som uventet, eller om belastningen var usedvanlig. Det har ført til at arbeidstakere i yrker med høy risiko i enkelte tilfeller har kommet dårligere ut, nettopp fordi belastningen blir sett på som en normal del av jobben. Risikoen blir ikke mindre av at den er en del av arbeidshverdagen. Det er derfor viktig at regjeringen nå foreslår de største endringene i yrkesskaderegelverket på over 30 år. Forslaget flytter oppmerksomheten fra spørsmålet om belastningen var usedvanlig, til om skaden eller sykdommen skyldes risiko ved arbeidet eller arbeidsplassen. Det er en mer rettferdig og moderne tilnærming.

Som tidligere lagerarbeider og sjåfør med mer enn 30 år som tillitsvalgt har jeg sett hva arbeidslivet kan gjøre med kroppen. Jeg har møtt folk som har blitt skadet på jobb, og som i etterkant har måttet kjempe for å få anerkjent det som burde ha vært åpenbart. Det skaper utrygghet. Arbeidsfolk skal ikke møtes med mistillit når de blir skadet eller syke på grunn av jobben sin. De skal møtes med et regelverk som gir vern, forutsigbarhet og rettferdig behandling.

Arbeiderbevegelsen har alltid kjempet for at folk skal kunne gå trygt på jobb og komme trygt hjem igjen. Men den tryggheten må også gjelde når skaden faktisk skjer. Da må regelverket følge arbeidslivet. Det er ikke arbeidslivet som skal tilpasse seg et utdatert regelverk. Dette forslaget styrker tryggheten for arbeidsfolk. Det styrker rettssikkerheten. Det bidrar til at flere får den erstatningen de har krav på når skaden eller sykdommen skyldes jobben de utfører, og det er et viktig skritt i riktig retning.

Farukh Qureshi (A) [13:26:28]: I dag er en viktig dag. Vi tar et viktig steg for et mer rettferdig yrkesskaderegelverk, et regelverk som i større grad samsvarer med virkeligheten ute i arbeidslivet. Altfor mange har opplevd noe grunnleggende urettferdig – at de har blitt skadet i arbeid, på jobb for fellesskapet, men likevel ikke får det anerkjent som en yrkesskade. Bakgrunnen kjenner vi, reglene har vært for snevre. De har ikke fanget opp den reelle risikoen i mange yrker, særlig ikke i de mest utsatte.

Jeg tar med meg erfaringer fra kriminalomsorgen. Der vet vi hva dette har betydd i praksis, både før og etter endringene i regelverket som kom på plass i 2024. Ansatte er pålagt å trene, de skal øve på maktanvendelse og på håndtering av kritiske situasjoner. Likevel var paradokset tydelig – jo mer realistisk treningen var, jo vanskeligere var det å få godkjent skader som yrkesskade. Konsekvensene var at man ikke fikk øvd og trent slik man burde. Det skapte usikkerhet og ansatte måtte vurdere egen trygghet opp mot risikoen for å stå uten rettigheter, og det svekket beredskapen inntil man fikk på plass et nytt regelverk i 2024.

Jeg husker godt noen møter som politiker, men også møter med kollegaer fra andre nødetater. De var tydelige – dette var en av deres aller viktigste saker, for de er også avhengig av realistisk trening. Det er i treningen beredskapen skapes, og da må man også ha trygghet.

Det er nettopp dette vi gjør noe med i dag. Når vi nå legger større vekt på risikoen i arbeidet og fjerner begrensninger som ikke treffer virkeligheten, gir vi et regelverk som er mer rettferdig. Vi sier at risikoen man tar for fellesskapet, ikke skal være noe man står alene med hvis det går galt. Og vi sier at de mest utsatte yrkene ikke skal ha dårligere, men bedre vern.

Dette er en god dag, en god dag for dem som må trene mest mulig realistisk for å kunne utgjøre en forskjell når det virkelig gjelder – en god dag for de ansatte, og en god dag for beredskapen vår.

La meg være tydelig: Dette hadde ikke skjedd uten fagbevegelsen. Derfor: Tusen hjertelig takk – deres innsats har vært avgjørende.

I dag styrker vi tryggheten for dem som hver dag skaper trygghet for alle oss andre. Det er riktig, og det er på høy tid – gratulerer!

Yngve Sætre (H) [13:29:18]: Endringene i regelverket for yrkesskader som vi nå behandler, er gode og viktige. De gir økt trygghet i arbeidslivet og er på mange måter et paradigmeskifte. Når det er sagt, må jeg også trekke fram forslaget fra Høyre, FrP og SV om å utrede en egen hjemmel i forsvarsloven som sikrer erstatning for skader oppstått under pålagt trening, øving og operativ ledelse. Behovet for en slik hjemmel i forsvarsloven er svært reell. Avisen Østlendingen har i det siste hatt flere artikler om unge mennesker som har blitt skadet og drept i øvelser på norsk jord i fredstid.

Maria på 23 år ble skutt i magen under en øvelse i Tønsberg. Hun ble flydd med helikopter til Ullevål sykehus, og skadene var så store at det sto om livet. Maria kjempet og overlevde, men etterpå ventet en ny kamp for å få erstatning. Etter flere runder fikk hun til slutt en erstatning på litt over 800 000 kr. Dette skulle dekke alle helseutgifter og tapte jobbinntekter i de tre årene hun ventet på oppgjøret og hele resten av livet. Hadde hun fått samme skade i en internasjonal operasjon i utlandet, ville oppgjøret sett helt annerledes ut.

Michael på 28 år opplevde at en medsoldat ble drept rett ved siden av ham da store mengder sprengstoff gikk av for tidlig under en øvelse på Skjold. Michael overlevde, men utviklet PTSD etter den alvorlige hendelsen. Michael fikk en erstatning på 592 000 kr, som også skulle dekke eventuelle framtidige inntektstap resten av livet.

Disse historiene underbygger at det er behov for en sikkerhetsventil i forsvarsloven som sikrer erstatning for skader oppstått under trening og øvelse. Forsvaret er i en spesiell situasjon ved at de beordrer militært personell inn i oppdrag med betydelig og uforutsigbar risiko. Vi må ivareta dem som er villige til å ta risiko for seg selv på vegne av fellesskapet.

Dette handler i bunn og grunn om anstendighet og rettferdighet. Derfor er det svært gledelig at det nå ligger an til støtte til forslaget fra Høyre, FrP og SV om å utrede en egen hjemmel i forsvarsloven på dette området. Denne endringen vil bety mye for mange.

Morten Sandanger (A) [13:32:29]: Det er en gledens dag når vi står her i dag og skal vedta en ny lov om yrkesskade. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har levert på dette. Jeg vil spesielt takke representanten Viljugrein, som har gått i bresjen for dette på Stortinget.

Å enstemmig vedta en så viktig lov viser at dette er et stort steg for arbeidstakernes rettigheter. Jeg er glad for at vi nå presiserer regelverket slik at vi ikke trenger en masse forskjellige særlover for masse forskjellige yrkesgrupper. Nå legges det fram ett yrkesskaderegelverk som omfatter alle. Dette er en stor seier for fagbevegelsen. Jeg vil spesielt gratulere Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund, som har kjempet lenge for dette regelverket.

Arbeiderpartiet er på lag med arbeidsfolk, men problemet er bare at Høyre og FrP skaper masse unødvendig tvil om hva dette nye regelverket betyr. Når de har et forslag om enkelte arbeidsgrupper som åpenbart allerede er omfattet av regelverket, er dette et forsøk på billig partipolitikk eller godhetsposering. Det har blitt gitt tydelig beskjed om – både fra fagbevegelsen og fra Forsvarsdepartementet – at det ikke er nødvendig med en ny særlov. Dette ble uttrykkelig slått fast i statsrådens svar på det skriftlige spørsmålet denne uken, og jeg vil gjøre det samme som representanten Lien gjorde, og sitere fra dette svaret. Jeg ber om at representanter fra Høyre og FrP hører godt etter.

«Regjeringens forslag til nytt arbeidsulykkesbegrep i Prop. 93 L (2025-2026) vil ta opp i seg den type skader som i dag faller utenfor arbeidsulykkesbegrepet fordi de er et utslag av en risiko som er typisk for arbeidet. Forslaget vil derfor etter Forsvarsdepartementets vurdering sikre at en skade som har oppstått som følge av en risiko som er typisk for trening, øvelse eller operativ virksomhet i Forsvaret vil falle inn under arbeidsulykkebegrepet.»

Jeg begynner å lure på om Høyre og FrP har et tillitsproblem overfor hele Forsvarsdepartementet og ikke tror på fagfolkenes vurdering, eller om dette er et kunnskapsproblem rundt hva proposisjonen som vi skal vedta i dag, inneholder. Det virker ganske enkelt og greit for min del. Svaret fra departementet sier svart på hvitt at denne proposisjonen også gjelder forsvarsfolk under øvelse. Jeg gleder meg til denne loven blir vedtatt, og til at alle arbeidsfolk får et regelverk som gjelder hele arbeidslivet.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:34:58]: Det kan ikke være tilfeldig at det er korpsmusikk utenfor, for feiringen er på en måte allerede i gang, sånn som representanten Unneland spurte om. Det lover jo godt for stemningen i salen her nå.

Det jeg vil gjøre, er å takke for en veldig god debatt, for alle de innleggene som har bidratt med eksempler fra det virkelige arbeidslivet, og ikke minst for oppslutningen om endringer i yrkesskaderegelverket. Jeg er stolt over at Stortinget i saker som dette klarer å finne sammen, og at det er den enstemmigheten som får stor betydning når sakene nå skal til vurdering der ute.

I debatten har det vært løftet utålmodighet over at regjeringen må levere videre på politikk for arbeidstakere som blir skadet eller syke som følge av arbeidet sitt. Arbeiderpartiet deler selvfølgelig den utålmodigheten. Vi har allerede varslet at vi vil legge fram en ny yrkessykdomsliste og nye kriterier for å ta inn sykdommer på den listen. På den måten trenger vi ikke lenger å ta dette til Stortinget hver gang det kommer ny kunnskap på bordet, men kan kontinuerlig sørge for at listen er faglig forankret og oppdatert. Vi sørger også for en sikkerhetsventil for sykdommer som ikke blir dekket av denne sykdomslisten, og vi skal følge opp alle de utfordringene som kommer ved yrkesskade og hjemmekontor.

Jeg har forståelse for alle dem som kunne ønske seg tilbakevirkende kraft i disse sakene. Samtidig skal vi ha respekt for at det er arbeidsgiverne som i disse sakene bærer kostnadene som økt forsikringspremie medfører, og at forutsigbare lovendringer krever at det er mulig å forutsi de konsekvensene som de fører med seg. Arbeiderpartiet er utålmodige etter å sørge for at det nye regelverket trer i kraft, og vi er glade for at Stortinget har valgt å hastebehandle denne saken, sånn at det kan komme på plass så fort som mulig. Men vi har tenkt å forsvare endringene, også om de medfører økte kostnader ved at flere får rett til erstatning. På den måten er vi egentlig overbevist om at balansen gir nødvendig forankring til det nye regelverket og forståelse for de endringene som nå kommer, og samtidig ivaretar arbeidsfolk på best mulig måte. Stortingets sedvane er rett og slett at de lovene vi vedtar, skal gjelde for framtiden, og det synes jeg det er ryddig at vi fortsetter med.

Men jeg vet at det er mange som de siste årene har tatt tunge kamper uten å ha rett til yrkesskadeerstatning. Jeg vil at dere skal vite at selv om disse lovendringene ikke endrer deres saker, har de kampene dere har tatt, aldri vært forgjeves, for uten de kampene hadde vi ikke kunnet vedta så tydelige og gode regler som vi gjør i dag. De kommer nettopp takket være dere, så jeg vil takke dere stort for de kampene dere har kjempet. Jeg vil takke alle igjen som sitter på galleriet og følger denne debatten. Det har betydd utrolig mye i denne saken, og i dag er det dere som får seieren til slutt.

Kirsti Bergstø (SV) [13:38:11]: I dag er en gledens dag. Det er en historisk dag for arbeidsfolk i Norge, og de som lytter til debatten i dag, er blant annet folk som har brukt et helt liv i kamp for å bedre regelverket vi diskuterer. Det vil gi en større trygghet for alle dem som går på jobb for å trygge oss andre, dem som løper inn når andre løper ut, og dem som løfter når andre ligger.

SV hadde mistet tålmodigheten på vegne av arbeidsfolk og ville få på plass et skikkelig regelverk for yrkesskade og sykdom. Det var grunnen til at vi tok initiativ og løftet det opp i Stortinget, og heldigvis ble det flertall for det i fjor. Bare for å spole tiden litt tilbake, det tror jeg trengs i dagens debatt: Det var like før avstemning at Arbeiderpartiet faktisk snudde og stemte med, sånn at vi fikk et enstemmig storting. Og det er ingen skam å snu så lenge man snur i riktig retning. Jeg er veldig glad for at vi tok det initiativet, og at vi jobbet med forslaget sammen med fagbevegelsen, sånn at det traff, og sånn at det var så godt at det ga grunnlaget for den historiske behandlingen vi gjør på Stortinget i dag. For dette er lagarbeid.

Her får vi på plass historiske endringer som vil ha veldig stor betydning. Vi har det som gjelder omvendt bevisbyrde. Nå skal man ikke sitte alene med forsikringsselskapet og Nav. Vi får oppdaterte sykdomslister som gjelder nattarbeid, som sykepleier Ida, som har fått brystkreft, har fortalt om til NRK og i møter med oss. Og at øvelse skal sidestilles med å være på arbeid, vil trygge beredskapen, og det vil trygge mennesker som sikrer beredskapen.

Jeg har lyst til å takke særlig Sykepleierforbundet, Fagforbundet og Brannmenn Mot Kreft –alle dem som har stått fram med sterke historier og vært pådriver for det lovarbeidet som har vært helt nødvendig, og som endelig skal gi arbeidsfolk den tryggheten som trengs, enten de er sosialarbeidere med trusler og vold, helsepersonell som løfter skjevt, eller brannfolk med stor risiko for kreft. Min pappa var brannmann, og han tapte sitt liv til kreften da jeg var 15. Han ble bare 53 år. Og de historiene treffer brannfolk som står i kampen mot kreften, men som har satt kampen for et yrkesskaderegelverk enda høyere enn den kampen de selv tar. Det har gjort sterkt inntrykk, og i dag vil jeg takke dem og alle som har stått på helt fram til seier. Dette er lagarbeid.

Kjersti Toppe (Sp) [13:41:33]: Eg kjem direkte frå å ha overhøyrt ein pressekonferanse frå regjeringa om Helsepersonellplan 2040. Vi manglar 22 000 årsverk, og det som iallfall er heilt sant, er at utan helsepersonell vil ikkje helsevesenet vårt gå rundt. Nokre av forslaga som vart lanserte i dag, var at ein skulle tetta dette gapet ved at helsepersonell skulle stå lenger i jobb, at helsepersonell skulle utsetja det å gå av med pensjon, at fleire skulle jobba fulltid, og at helsepersonell i mindre grad skulle verta sjukmelde.

Dette er viktige ting, men det er òg slik at dette får vi ikkje til viss ikkje vi kan gi helsefolka våre ein garanti for at vi skal ta vare på dei om dei vert sjuke av arbeidet sitt. Vi må gi dei ein garanti for at dei skal ha tryggast mogleg arbeidsmiljø, og at dei skal ha same rett som andre til å kunna få ei god yrkesskadeerstatning. Difor er det veldig bra for arbeidet med å få nok helsefolk i framtida at ein gjer desse vedtaka i dag, med bl.a. ei oppdatert sjukdomsliste, omvend bevisbyrde og så vidare.

Eg veit at representanten Geir Inge Lien har tatt dette sitatet før i dag, men det er veldig rett på, det som Norsk Sykepleierforbund har sagt – at det er urettferdig at det til no har vore slik at om ein løftar ein pasient i helsevesenet og skadar ryggen, så får ein ikkje same erstatninga som om ein skadar ryggen ved å løfta betong på ein arbeidsplass. Dette er ei veldig, veldig viktig sak. Helsesektoren representerer ein stor kvinnearbeidsplass – det jobbar heldigvis menn der òg, men dette angår veldig mange kvinner, og vi treng at dei får den respekten som dei fortener, og at dei klarar å stå i arbeid lenger. Det er òg viktig å visa til andre yrke med risiko. Fleire har nemnt Brannmenn Mot Kreft, Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund, som har stått opp og kjempa i denne saka.

Vi i Senterpartiet er veldige glade for å ha vore med på fleirtalsforslaget både i fjor vår og i dag, når vi vedtar desse endringane.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [13:44:41]: Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere med dagen til norske arbeidstakere.

I altfor mange år har vi hatt et yrkesskaderegelverk som er blitt bygget rundt forestillingen om den plutselige ulykken, men sånn ser ikke arbeidslivet ut. For mange arbeidsfolk har systemet sviktet. De har stått alene mot strenge dokumentasjonskrav og et regelverk som ikke fanger opp risikoen i jobben deres.

I dag retter vi opp i dette. Vi utvider arbeidsulykkebegrepet og tydeliggjør bevisbyrden, sånn at flere får vernet som de har krav på. Det handler om rettferdighet, om likestilling og om tillit: Blir man skadet på jobb, skal man bli møtt med rettferdighet og ikke mistillit.

KrF har også vært med på å gi ansatte i politiet og kriminalomsorgen et bedre vern tidligere. Nå sikrer vi flertall for at reglene rundt forsvarsansatte blir tydeliggjort. Soldater som blir yrkesskadet, skal ikke måtte slåss for en rettferdig erstatning i etterkant. Jeg er glad for at flertallet nå i dag ber regjeringen utrede en egen hjemmel i forsvarsloven. Så hører jeg det som blir sagt i debatten, men det er fortsatt sånn at både Politiets Fellesforbund og Befalets Fellesorganisasjon er tydelige i sine tilbakemeldinger om at denne saken ikke er endelig avklart.

Dagens sikkerhetssituasjon tilsier at trenings- og øvingsaktiviteten vil øke kraftig i årene framover. Da kan vi ikke ha et regelverk som skaper usikkerhet rundt om soldater som blir skadd, skal få den erstatningen som de har krav på. De som ofrer helse og kropp for Norges sikkerhet, fortjener en erstatningsordning de kan stole på.

Vi er heller ikke i mål med andre grupper. Stortinget har bedt regjeringen etablere et hurtigspor for de sju kreftformene der IARC har funnet sammenheng med brann- og feieryrket. Der er vi kritiske til at vedtaket ennå ikke er fulgt opp, og forventer at regjeringen handler raskt.

Stortinget har også bedt regjeringen fjerne unntaket for psykiske og fysiske belastningslidelser i folketrygdloven § 13-3, tredje ledd. Det er heller ikke fulgt opp, så det må regjeringen rette opp i. Mange arbeidstakere blir utsatt for en høy samlet belastning over tid, med psykisk vold og trusler i arbeidshverdagen. Regelverket må i større grad dekke den reelle belastningen disse står i.

KrF støtter komiteens tilrådninger A og B I, II og III.

Amalie Gunnufsen (H) [13:47:26]: Nå var jeg egentlig veldig klar for å spise kake og feire det som er en viktig seier, og at vi i så stor grad har klart å bli enige. Men jeg er nesten nødt til å ta opp angrepet jeg fikk fra representanten Sandanger, som lurer på om partiene som har ønsket at man skal vurdere en egen særlovgivning i Forsvaret, ikke har tillit til det forsvarsministeren sier. Jeg tror det mest spesielle i denne saken er at Arbeiderpartiet, som ellers er så flinke til å lytte til fagbevegelsen, ikke har tillit til det Befalets Fellesorganisasjon eller Politiets Fellesforbund sier. Arbeiderpartiet spiller høyt med risikoen til personell i Forsvaret når de argumenterer så hardt for at de gode, generelle endringene vi vedtar i dag, også ivaretar de spesielle.

Det er fremdeles mye som er uavklart. Jeg mener det er en grunnleggende forskjell når man jobber i Forsvaret, der man er vernepliktig eller beordringspliktig og blir beordret inn i situasjoner man ikke kan reservere seg mot, og hvor man heller ikke har muligheten til å vite hva som venter. Jeg kan ikke snakke som tidligere ansatt i Forsvaret, men jeg kan snakke som en som har gitt gode klemmer til noen som skal reise ut på patrulje i mange uker, der vi ikke vet hva som skal skje, og der vi vet at det er skarpe situasjoner og mange uforutsette hendelser. Dette mener jeg: I den tiden vi er i, kan Stortinget be regjeringen om å få utredet en sånn type særlov.

Forsvarsministerens resonnement bygger på en forutsetning om at en utvidelse av arbeidsulykkebegrepet automatisk vil fjerne de utfordringene Forsvaret til nå har hatt. Men det er fremdeles ikke dokumentert, og det er heller ikke gode svar på hvem som har ansvaret når staten pålegger dem å ta den risikoen. Så inntil man kan dokumentere at de juridiske gråsonene Forsvarets personell står overfor nå, forsvinner, kan ikke vi gjøre noe annet enn å fremme det forslaget vi gjør i dag. Jeg er veldig glad for at det ser ut til at det forslaget nå får flertall.

Helt til slutt vil jeg takke for en god debatt. Nå gleder jeg meg veldig til å feire det som må være en av de største endringene man gjør i yrkesskaderegelverket – i hvert fall den aller største endringen man har gjort på 30 år.

Agnes Nærland Viljugrein (A) [13:50:09]: Det er nødvendig å påpeke at hele poenget med det nye regelverket er å fjerne behovet for en egen særlov i yrker som driver med mye trening og øvelse. Hele poenget med den generelle ordlyden vi nå bruker, er at ingen skal være redd for å trene eller øve i noe yrke. Det jeg er bekymret for i denne debatten, er at vi har en høyreside som nå skaper tvil om det. Vi har til og med fått Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren til å slå fast helt klart at her er det ingen tvil: Alle skal være trygge.

Jeg har lyst til å bemerke at det er påfallende at man her løper ærend for ett, ganske mannsrikt yrke, når vi vet at det i mange kvinnedominerte yrker også foregår veldig mye trening og øvelse som de også har behov for å være sikre på at nå blir ivaretatt.

La meg bare svare helt tydelig på det: De er ivaretatt med den nye lovformuleringen, de skal være det, og det er også regjeringens intensjon. Takk for en god debatt!