Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:55:29]: Jeg vil innledningsvis i denne redegjørelsen gi en vurdering av siste ukes hendelser knyttet til angrep på norske ambassader og norsk personell i internasjonale operasjoner.

Situasjonen som oppstod i Afghanistan i går, var meget alvorlig. Det oppstod en kritisk situasjon da demonstranter angrep den militære leiren knyttet til det regionale stabiliseringslaget i Meymaneh i det nordlige Afghanistan.

Som statsministeren orienterte om, er leiren en del av ISAF-styrkene og er følgelig under NATO-kommando. Den utgjør totalt 54 personer, hvorav 33 er norske. I forbindelse med at demonstrantene tok seg inn på området, ble seks norske soldater lettere skadd, og to av dem ble evakuert.

I samarbeid med NATO gjør vi det vi kan for å ivareta personellets sikkerhet. NATOs råd drøftet situasjonen i går og vil møtes igjen i morgentimene i dag. Generalsekretær Scheffer berømmet de norske soldatene for deres håndtering av den vanskelige situasjonen som hadde bidratt til å roe gemyttene. Generalsekretæren hadde nye samtaler med president Karzai i oppfølgingen av den samtalen som statsministeren hadde med ham i går.

Et viktig bidrag til å vinne kontroll over situasjonen og holde demonstrantene under kontroll var, i tillegg til mannskapets egen kloke reaksjon, den støtten det var mulig å påkalle fra andre styrker i regionen. Dette gjaldt andre ISAF-styrker og støtte fra nederlandske F-16-fly som inngår i den internasjonale stabiliseringsstyrken. Angrepet viser at våre styrker opererer under krevende forhold. Samtidig hadde det militære oppsettet kapasitet til å svare på situasjonen på en bestemt og ansvarlig måte.

ISAF-styrkene spiller en viktig rolle for stabiliseringen av situasjonen i Afghanistan. De er en støtte til landets folkevalgte president og landets folkevalgte nasjonalforsamling.

Den politiske støtten til Afghanistans utvikling kom klart til uttrykk under konferansen i London i forrige uke som samlet deltakere fra rundt 60 land. I tillegg til vårt militære bidrag til ISAF gav Norge her signal om å forlenge vår økonomiske støtte til Afghanistan på 200 mill. kr årlig, til og med 2010. Vi vil også yte betydelig støtte til humanitær innsats. Budskapet er dette: Norge står ved sine langsiktige forpliktelser i Afghanistan, som en del av NATOs innsats, bilateralt og gjennom ulike FN-kanaler.

Regjeringen tar skarpt avstand fra angrepet på den norske ambassaden i Damaskus sist lørdag. Vi har gjort det klart overfor syriske myndigheter at vi holder dem ansvarlige for sikkerheten ved ambassaden og dens personell. Jeg framførte denne protesten overfor min syriske kollega lørdag ettermiddag. Den norske reaksjonen ble overlevert i form av en formell note til det syriske utenriksdepartementet i morgentimene i dag.

Vi har redusert vår bemanning ved ambassaden. Vi har gitt råd om at nordmenn bør forlate Syria, og de som ønsker det, har fått assistanse. Vi forventer nå en forklaring fra syriske myndigheter. Vi vil kreve erstatning for de ødeleggelsene som er påført ambassadens verdier. Vi vil bringe overgrepet inn for relevante FN-organer, og vi vil understreke at dette handler om klare brudd på Wien-konvensjonens bestemmelser om vertslandets ansvar for å gi beskyttelse til ambassade og diplomatisk personell.

Vi vil snarlig vurdere arbeidsbetingelsene for vårt fortsatte diplomatiske nærvær i Damaskus. Som kjent har denne ambassaden ansvaret for å følge opp våre diplomatiske forbindelser til Libanon. Vi vil fortsette vår løpende kontakt med regjeringene i regionen for å forsikre oss om at de tar sitt vertslandsansvar på alvor, og vi vil holde nær kontakt spesielt med våre nordiske naboer og EU.

I lys av demonstrasjonene mot den danske ambassaden i Iran tidligere i uken hadde jeg i går en lengre samtale med Irans utenriksminister. Jeg gjorde det klart at vi holdt iranske myndigheter ansvarlige for sikkerheten ved den norske ambassaden og til norsk personell. Min iranske kollega forsikret meg om at Iran tok dette ansvaret på alvor.

Vi har i dag tidlig, i lys av gårsdagens demonstrasjoner, gjentatt vårt klare budskap til den iranske ambassaden i Oslo. Det var altså i går en demonstrasjon utenfor Norges ambassade i Teheran. Vinduer ble knust, men politiet fikk kontroll. Vårt personell er i sikkerhet. Vi følger situasjonen nøye og gjentar overfor iranske myndigheter deres ansvar.

Det foreligger her jeg i dag står, ikke indikasjoner på konkrete trusler mot norske borgere eller norske utenriksstasjoner. Det rapporteres om at situasjonen har roet seg de aller fleste steder. Men vi følger situasjonen fortløpende. Inntrykket er at reaksjoner er rettet mot nasjonale symboler, ikke mot enkeltpersoner. Vi har høynet sikkerheten ved stasjonene i en lang rekke land. Sikkerheten for ambassadenes personell har høyeste prioritet, og våre reiseråd oppdateres etter behov.

Det som skjedde i Damaskus og Beirut sist helg, i Afghanistan i går og en rekke andre enkeltsteder, er i seg selv svært alvorlige episoder. De er også uttrykk for viktige kjennetegn ved dagens internasjonale situasjon. Ytringer i én del av verden spres gjennom Internett på sekunder til alle verdenshjørner. Ytringer som ikke vekker oppsikt i et land, kan oppleves som dypt krenkende av millioner av mennesker i et annet land. Reaksjoner på slike ytringer blandes sammen med og forsterkes av andre konfliktmønstre, store folkegruppers frustrasjoner og interne stridigheter i flere land.

Resultatet av en slik utvikling er økt konfrontasjon og overhengende fare for opptrapping og bruk av vold. Under slike omstendigheter er det ytterpunktene som setter dagsordenen. Ekstreme ytringer utløser ekstreme motreaksjoner. Situasjonen utnyttes av grupper og regimer som ønsker å bruke denne typen reaksjoner til egne formål. Utviklingen kan få en selvforsterkende effekt.

Dagens situasjon understreker betydningen av å ta klart avstand fra bruk av vold. Situasjonen påkaller videre moderasjon og vilje, evne og mot til dialog. Av den grunn er vår intensjon å gjennomføre et planlagt besøk av statssekretær Johansen til Iran i neste uke. Dette vil vi imidlertid vurdere i lys av utviklingen i Teheran.

Det store flertallet, som flere av talerne i denne sal i dag har understreket, ønsker ikke vold og konfrontasjon. Situasjonen i Midtøsten, og ikke minst den israelsk-palestinske konflikten, utfordrer oss til å vise politisk klokskap, vilje til forhandlinger og felles ansvar. Jeg merker meg alle de uttalelsene som nå kommer fra politiske og religiøse ledere som tar avstand fra bruk av vold og samtidig understreker betydningen av å vise respekt for religiøs tro.

Denne saken har også sine tydelige røtter til vår hjemlige situasjon. Den illustrerer hvor tett utenrikspolitikk og innenrikspolitikk er vevet sammen.

Hovedbildet her hjemme har vært at dialog og kommunikasjon har vunnet over konfrontasjon. Dialog kan ikke oppheve interessemotsetninger. Men dialog kan sette oss bedre i stand til å forstå dem, leve med dem og mestre dem. Kanskje er dette den viktigste utfordringen vi står overfor i Norge i dag. Dialog forutsetter ytringsfrihet. Ytringsfrihet er et grunnleggende prinsipp for vårt samfunn og et umistelig gode i vår kultur, en rettighet vi slår ring om. Evnen til dialog og respekt for andres tro, legning og holdninger er en annen kjerneverdi i vår kultur. Denne evnen må vi nå til fulle ta i bruk.

Jeg vil også berømme religiøse ledere i mange leirer som tidlig la vekt på nettopp betydningen av dialog og gjensidig respekt. Lederen av Islamsk Råd sa det godt da han understreket at den norske ambassaden også var hans ambassade, og at det norske flagget også var hans flagg.

Jeg vil senere komme tilbake til situasjonen i Midtøsten. Hendelsene de siste dagene kunne lede til at vi la andre utenrikspolitiske spørsmål til side i denne årlige utenrikspolitiske redegjørelsen, og jeg må innrømme at jeg har vurdert det. Men det ville etter min mening være feil. Vi må vise evne til å håndtere en kritisk situasjon, samtidig som vi holder fokus på et samlet utenrikspolitisk bilde som krever vår oppmerksomhet. Derfor ber jeg om forståelse for at jeg vil bruke den tiden det krever, å holde denne redegjørelsen i dag.

Siden det er Regjeringens første utenrikspolitiske redegjørelse, ønsker jeg å gå gjennom vår bredere tilnærming til våre utenrikspolitiske oppgaver. Jeg ønsker så å framheve noen områder som bør påkalle særlig oppmerksomhet ved starten av 2006. Det blir ingen katalog over alle aktuelle saker, for vi har mange anledninger til debatter over bestemte temaer i denne sal, men snarere en omtale av hovedprinsipper og saksområder som opptar oss.

I sentrum for utenrikspolitikken, som for all annen politikk, står menneskets verd og velferd. Regjeringens utenrikspolitikk er forankret i det verdigrunnlaget som er framhevet i Soria Moria-erklæringen: troen på fellesskap, rettferdighet og fordeling.

I vår verden kan vi ikke trekke et skarpt skille mellom innenriks- og utenrikspolitikk, noe de siste dagers hendelser så klart viser. Nordmenn er engasjert i internasjonale spørsmål. Mange har stor kunnskap. Regjeringen ønsker debatt og engasjement velkommen, for lenge har utenrikspolitikken vært et saksområde for de lukkede rom. Mange av disse rommene må åpnes. Flere må slippe til. Flere må bli hørt. I utenrikspolitikken legger Regjeringen vekt på å ordne sin tilnærming langs tre hovedspor, og jeg vil gjengi dem her, fordi de legger føringer for hvordan vi griper an enkeltsaker.

Det første sporet handler om å støtte videreutviklingen av en internasjonal rettsorden, der maktbruk er regulert, uten at den sterkestes rett gjelder, og der verdens land og folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store saker gjennom internasjonalt samarbeid. Arbeid for menneskerettighetene, for nedrustning, mot spredning av kjernevåpen, for bedre internasjonale miljøavtaler, felles regler for å motvirke overfiske, avtaler for mer rettferdig handel, forpliktende regelverk mot menneskehandel og kvinnemishandling, sikring av human fangebehandling i alle situasjoner, styrking av arbeidstakeres rettigheter i WTO-regelverket – alt dette danner bærebjelkene i det internasjonale samfunnet.

Vi bygget vårt samfunn på rettsstaten, på et politisk system som har evne til omfordeling, som bekjempet fattigdom gjennom å investere i helse, utdanning og like muligheter for alle. Regjeringen mener den samme visjonen må ligge til grunn for det internasjonale samfunnet.

Norge skal være en pådriver for en mer rettferdig og solidarisk verden. Vårt viktigste redskap er å arbeide for et styrket FN, et reformert og velfungerende FN, og sterkere multilaterale institusjoner. FN-toppmøtet i fjor la føringer på viktige områder, innen fredsbygging, menneskerettigheter, sikkerhet og ansvaret for å beskytte utsatte grupper. Vi skal lede an i oppfølgingen. Vi vil ha et FN med høy troverdighet utad, med evne til reform og selvkritikk innad.

Det andre hovedsporet handler om å ta vare på og videreutvikle forholdet til venner og allierte, om å være våre venners venn. Vi har vår forankring i NATO, som er en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk, våre nære bånd til nordiske land og europeiske land gjennom EØS-avtalen og andre ordninger og et nært vennskap og samarbeid med USA.

Fremme av norske interesser krever at de som står oss nær, lytter, forstår og støtter våre syn. Norge har sin selvstendige stemme, og vi vil bruke den med tydelighet. Men Norges sikkerhet er fortsatt basert på vår solidariske deltakelse i en allianse og styrken i de transatlantiske forbindelsene. Denne tilhørigheten er det vår oppgave å videreutvikle, bl.a. ved å fordype forholdet til nye land utenfor vår egen verdensdel.

Utenrikspolitikken må legge vekt på å pleie slike vennskap. Vennskap handler om å kjenne igjen. Det handler om tillit, åpenhet, rom for å være uenige og muligheten til å si ifra om det. Like fullt er Norge avhengig av å ha venner som står ved sine forpliktelser mot Norge, i visshet om at vi står ved våre forpliktelser mot dem. På denne måten skal vi ta del i debatten om den videre utviklingen av NATO fram mot toppmøtet i høst. Det er viktig å forankre den politiske dialogen i NATO, der vi sammen med europeiske og amerikanske allierte kan drøfte nye sikkerhetsutfordringer og ivareta den solidaritet som er helt nødvendig for Norge.

Det tredje hovedspor i vår utenrikspolitikk handler om å utnytte de mulighetene vi har for å fremme fred, forsoning og utvikling. Med vårt gode utgangspunkt har vi et historisk ansvar for å bidra til at mennesker som lever i konflikt og nød, kan møte en framtid i fred og med utsikt til utvikling. Vi skal arbeide langsiktig for en mer rettferdig verdensorden som kan sikre omfordeling, teknologioverføring og utviklingslandenes egne utviklingsmuligheter. Samtidig skal vi gripe mulighetene der vi har en posisjon til å gjøre en forskjell.

La meg nevne et par eksempler. På utviklingsområdet tok Stoltenberg I-regjeringen tak i det gryende initiativet for å sikre vaksiner til alle verdens barn. Den norske støtten ble en kraftfull start på den globale alliansen fordi vi så muligheten, var rede til å satse og klare til å stå ved over tid, både under Bondevik-regjeringen og, med ytterligere opptrapping, nå under flertallsregjeringen. Det avtegner seg nå en visjon om at vi kan lede an i arbeidet for å nå utviklingsmål nummer fire: å redusere dødeligheten blant verdens barn under fem år med to tredjedeler innen 2015.

Innen fred og forsoning – et annet eksempel – så nordmenn med et strategisk blikk den muligheten Norge hadde til å spille en rolle som tredjepart mellom partene på Sri Lanka. Det har gitt resultater. Vi har sagt oss rede til å fortsette i den rollen så lenge begge parter ønsker vårt engasjement, og så lenge vi ser at vi kan spille en konstruktiv rolle. Utviklingsministeren har lyktes med å få enighet om nye forhandlinger. Møter skal nå finne sted i Genève den 22. og 23. februar for å drøfte hvordan implementering av våpenhvileavtalen kan styrkes og dermed bedre sikkerhetssituasjonen. Det er første gang på tre år at partene møtes på et så høyt nivå som nå.

Dette skal være vår linje: Vi skal ha det strategiske blikket for å se de mulighetene som åpner seg for å bidra til fred, forsoning og utvikling – ikke spre oss for vidt, men være tydelige og gjenkjennelige når vi satser.

Disse tre sporene, disse tre tilnærmingene, henger nært sammen: Norge i en tryggere verden bygget på lov og rett, Norge forankret hos venner vi kan stole på, og som stoler på oss, Norge som pådriver for fred, forsoning og utvikling.

Vår evne til å lykkes langs det ene sporet avhenger i stor grad av vår evne til å samkjøre våre posisjoner og handlinger langs de to andre. Denne tilnærmingen vil vi anvende for å ordne våre prioriteringer og vår strategi for å ta vare på Norges sikkerhet, Norges interesser og Norges bidrag til en mer rettferdig verden.

Jeg vil så omtale noen sentrale saker på vår utenrikspolitiske dagsorden, hovedsaker i Regjeringens program og noen saker av særlig aktualitet.

Først til nordområdene, som Regjeringen har definert som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Det handler om ivaretakelse av norske interesser og norsk sikkerhet. Det handler om verdiskaping, arbeid, levekår og bosetting i nord, om ressursene i havet, om kunnskapsutvikling og kultursamarbeid i et internasjonalt miljø. Det handler om vårt forhold til Russland. Det handler om miljø og klima i sårbare arktiske områder. Det handler om urfolkenes rettigheter. Det handler om viktige sider av vårt forhold til naboer og partnere. Derfor er nordområdepolitikken en viktig del av norsk europapolitikk og norsk sikkerhetspolitikk.

Regjeringens visjon er at Barentshavet skal bli et samarbeidets hav, en ambisjon om samarbeid i felles, stabile omgivelser, med klare grenser, klare rettsregler for økonomisk aktivitet, høye standarder for miljø, der Norge møter naboer og omgivelser med kjente kvaliteter som en gjenkjennelig, forutsigbar og langsiktig forvalter av vårt ansvar som kyststat. Satsingen i nord er inspirert av visjonene bak Barentssamarbeidet fra starten av 1990-tallet. Den kalde krigen er bak oss. Vi fortsetter nå å hente fram samarbeidsmønstre fra før 1917. Samtidig vet vi at stabilitet bygger på at vi har partnere og allierte. Ingen skal oppleve at man kan ta seg til rette i disse områdene.

Regjeringen bygger på Stortingets behandling av den forrige regjeringens melding om nordområdene. Det var en god melding. Samtidig ønsker vi å gå noen skritt lenger, utvide perspektivet ytterligere, framheve det felles ansvar vi bærer, og stake ut kursen videre. Skuer vi mot nærområdene, ser vi at det er i nord at mest er i forandring for oss. Det er her perspektivene endres, det er her vi og andre redefinerer oppfatninger og interesser. Regjeringen vil møte utfordringene med en omfattende og sektorovergripende politikk, der økonomiske muligheter, miljømessige utfordringer, forvaltningsansvar og forvaltningsforpliktelser ses i sammenheng.

Kunnskap, nærvær og aktivitet er stikkord for satsingen i nordområdene. Vi skal ha som ambisjon å besitte ledende kunnskap på alle deler av utfordringene og mulighetene i nord: innen fiskeri, energi, miljø, klima, havrett, ressursforvaltning, urfolks rettigheter og kultursamarbeid. Vi ligger godt an, men vi vil videre. Teknologi kan være en bro mellom miljøutfordringer og næringsaktivitet. Gjennom satsingen Barents 2020 vil Regjeringen stimulere til forskning og utvikling, til å fylle påviste kunnskapshull, særlig innen energi og miljø.

Så skal vi ha vilje og evne til nærvær. Det er vårt nærvær på havet og på land som gir oss kunnskap, og som gjør at vi kan sette standarder. Nå kan vi forvente økt aktivitet fra andre, ikke minst på energi- og transportområdet. Da må vi ha kapasitet til å være til stede for å håndheve vårt ansvar som kyststat. Kystvakten har fått økte ressurser. Orion-flyene kan fly mer. Forsvaret skal være tydelig til stede. Vi må fortløpende vurdere behov og kapasitet.

Og så til sist: Aktivitet bygger opp under suverenitet, nærvær og kunnskap. Vi ivaretar vårt ansvar som kyststat ved å være i front innen alle de ledende ressursaktivitetene i regionen. Vi er ledende innen fiske. Vi må være ledende innen energi, innen de strenge rammene for miljø og sikkerhet som vi fastsetter. Vi vil være ledende innen forskning og utvikling i polare strøk. Vi vil markere oss i de regionale fora der vi deltar: Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet. Og vi vil arbeide målrettet for å påvirke utviklingen av EUs nordlige dimensjon, med særlige muligheter under det finske EU-formannskapet annet halvår 2006.

Energidimensjonen endrer perspektivet i nordområdene, hos oss, hos våre russiske naboer og hos alle som er opptatt av energiproduksjon, forsyningssikkerhet og globale klima- og miljøutfordringer. Gasskrisen mellom Russland og Ukraina var en påminnelse om sårbarheten i de europeiske energiforsyningssystemene. Også amerikanerne har etter høstens orkaner og reduksjoner i petroleumsproduksjonen blitt minnet om betydningen av stabile ressurser og alternative leverandører. I dette perspektivet ser omverdenen mot nord. Barentshavet kan bli den viktigste petroleumsregionen i Europa. Vi er forberedt på å møte økt oppmerksomhet fra regjeringer og selskaper. LNG-teknologi gjør det mulig å transportere gass uavhengig av rørledninger. Om ett år går det første LNG-skip fra Snøhvit til den amerikanske østkysten. For det planlagte Shtokman-prosjektet på russisk side er økt etterspørsel i det amerikanske markedet for LNG en avgjørende forutsetning.

Dette har også et europeisk perspektiv. Når gassproduksjonen lenger sør i Norge avtar, vil det bli ledig kapasitet i rørledningsnettet. Det kan forlenges nordover dersom ressursgrunnlaget er til stede. Vi ønsker dialog med våre europeiske partnere om nordområdene. De ønsker dialog med oss fordi de har åpenbare interesser i utviklingen av det nye europeiske energikapitlet. Derfor er nordområdepolitikk en del av Regjeringens europapolitikk.

Vi må være med på å legge premissene for utviklingen av petroleumsressursene. Når Snøhvit settes i produksjon som første felt i Barentshavet, er vi i forkant.

Like avgjørende er det at Norge kommer i tettest mulig inngrep med utviklingen på russisk side. President Putin har invitert Norge til et strategisk energipartnerskap med Russland i nord. Invitasjonen tar vi gledelig imot, og vi vil møte den med tilsvarende åpenhet overfor russerne. Norske selskaper bør være i fremste rekke til å komme med i utbyggingsprosjekter på russisk side, og russiske selskaper bør se mot en framtid også på norsk side. Samarbeid med norske selskaper gir russerne adgang til verdensledende teknologi fra veldrevne selskaper med hovedsete i et naboland de kjenner godt.

Statoil og Hydro er med blant fem selskaper i siste runde før russerne velger sine samarbeidspartnere til utviklingen av Shtokman-feltet. Regjeringen støtter selskapenes kandidatur, og vi gjør dette tydelig i den løpende kontakten med russiske myndigheter – olje- og energiministeren i slutten av januar, jeg i Moskva i neste uke og statsministeren i sitt møte med sin russiske kollega i mars.

Regjeringen ønsker å sette standarden for petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Det gjelder ikke bare for den norske delen. Vår visjon må være at miljø- og forvaltningsstandardene i mulighetenes hav lever opp til de kravene naturen setter.

Vi må forsikre oss om at Barentshavet forblir et av verdens mest uberørte naturområder, et av verdens reneste hav, med noen av verdens rikeste fiskeressurser. Derfor må petroleumsvirksomheten i Barentshavet følge verdens høyeste miljø- og sikkerhetsstandarder.

Den norske forvaltningsplanen blir i så måte et referansedokument, ikke minst ved at den blir sektorovergripende og vil trekke opp gode rammer for aktiviteter knyttet til fiske, energi og transport. Dette kan bli et viktig utenrikspolitisk dokument som kan få betydning også i andre regioner.

Våre kontakter med Russland bekrefter at vi sammen ønsker et bredt samarbeid for å sikre utsatt havmiljø og verdifulle fiskebestander. Flere hendelser har vist at miljøkriminalitet utgjør en stor utfordring, både for norsk jurisdiksjonshåndhevelse og for det bilaterale samarbeidsregimet innen fiskeriforvaltning.

Hovedoppgaven er å styrke samarbeidet for å bekjempe det omfattende uregulerte, urapporterte og ulovlige fisket i Barentshavet. Norge og Russland har felles interesse i å hindre overfiske og tyvfiske. Vi vil samarbeide nært med Russland, men også forfølge uregistrert omsetning fra ulovlig fiske i europeiske havner. Vi inviterer også til dialog med EU om dette. EU er ikke interessert i å bistå kriminelle i å få avsetning for sine varer.

Norges forhold til Russland har utviklet seg og er mer omfattende enn noen gang. Jeg er glad for den gode politiske dialogen. Besøksutvekslingen er aktiv på de fleste samfunnsområder. Regjeringen utarbeider nå en handlingsplan for vårt forhold til Russland, og målet er å legge den fram under statsminister Fradkovs besøk i Norge i neste måned.

Vi har et godt naboforhold, og vi ser fruktene av det ikke minst i våre nordlige landsdeler. Men episodene med oppbringelse av russiske fartøyer i vernesonen ved Svalbard og det russiske importforbudet mot laks og fersk fisk fra 1. januar i år viser tydelig at det er utfordringer.

Vi ser også utfordringer i Russland, bl.a. når det gjelder arbeidsvilkårene for frivillige organisasjoner og for mediene – som er viktige forutsetninger for en pluralistisk, demokratisk utvikling av et naboland. Mye gjenstår på Russlands vei mot en forutsigbar og demokratisk rettsstat.

Importforbudet mot fersk fisk er et alvorlig anslag mot vår samhandel. Etterspørselen er stor, og verdien av den totale eksporten av fersk og fryst fisk økte til 3,7 milliarder kr i 2005. Å engasjere seg på det russiske markedet innebærer store muligheter og komplekse problemer. For å møte utfordringene kreves et langsiktig arbeid både fra norsk næringsliv og fra myndighetshold. Regjeringen jobber nå langs flere kanaler, veterinærfaglige og politiske, for å få importforbudet opphevet. Samtidig ser vi at flere andre land opplever liknende utfordringer i handelen med Russland. En løsning vil kreve tålmodighet, tydelig tale, og at vi forholder oss ryddig til våre russiske motparter.

Drøftelsene med Russland om en avtale om avgrensningen av kontinentalsokkel og 200 mils soner i Barentshavet er nå gjenopptatt. En embetsrunde ble avholdt i desember i fjor, og kontaktene videreføres i år. Her har det i realiteten vært pause i drøftelsene siden 2003, siden vi har ventet på nødvendige avklaringer på russisk side.

Tonen er nå konstruktiv. Det gjøres verdifullt arbeid. Jeg har selv en god og direkte dialog med min russiske kollega om disse spørsmålene, og vi vil under mitt besøk i Moskva i neste uke fortsette samtalene både om mulighetene og om de komplekse utfordringene i det bilaterale forholdet.

La meg avslutte gjennomgangen av nordområdene ved å vise til mine innledende merknader om hovedsporene for norsk utenrikspolitikk:

I nord ser vi klart betydningen av en systematisk tilnærming til en orden bygget på anerkjente regler, kyststatens håndhevelse av sitt ansvar og sin suverenitet, og vilje og evne til å løse utestående spørsmål på en ryddig måte.

Vi er trygge på vårt ansvar som kyststat. Vi har solid folkerettslig forankring for vår suverenitetshevdelse i Barentshavet og rundt Svalbard. Vi håndhever vårt forvaltningsansvar på en konsekvent måte. Vi deltar i kartleggingen av kontinentalsokkelens rekkevidde mot nord.

Samtidig ser vi betydningen av å holde nær kontakt med våre naboer, venner og andre interesserte. Mens vi opplever at flere ser mot nord, vil vi være i forkant og gjennomføre nordområdedialoger med våre naboer og europeiske og amerikanske partnere.

Andre er i tenkefasen i sitt syn på nordområdene. Vårt perspektiv må være at enhver tanke, enhver strategi som ikke er ferdig tenkt, gir en mulighet for Norge. Vi kan sette dagsordenen på en måte som er til å kjenne igjen, som en langsiktig tenkende og ansvarlig kyststat.

For Regjeringens europapolitikk er dette ambisjonen: Norge skal være en aktiv bidragsyter for å skape et mer rettferdig, tryggere og bedre organisert Europa.

Regjeringen vil ikke søke medlemskap i EU. Vi skal samarbeide med EU basert på vårt eksisterende avtaleverk gjennom EØS, deltakelse i byråer og tilsyn, Schengen-avtalen, samarbeidet på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området og på en rekke andre avtaler knyttet til bl.a. forskning og kultur. Regjeringen foretar nå en gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen og Schengen-avtalens virkemåte. Vi skal også ha en aktiv profil i OSSE og Europarådet, og vi vil arbeide aktivt innen rammene av Nordisk Råd og Ministerrådet, der vi i år har formannskapet.

Vi er tjent med felles regler og standarder for det europeiske markedet. Vi vil slå ring rundt det avtaleverket som sikrer norske bedrifter og arbeidsplasser like vilkår.

Regjeringen ønsker en mer aktiv Europa-politikk. Vi må bli mer fokusert på hva som er viktig for oss, hvor vi kan gjøre en forskjell, hvor vi kan fremme bidrag, ta medansvar og så arbeide for våre nasjonale interesser og synspunkter. Mange av de utfordringene EU står overfor, er også våre utfordringer.

Regjeringen vil i løpet av våren utarbeide en handlingsplan for en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk. Det er tre hovedkomponenter i denne strategien. Den skal inneholde klare og tidlige politiske prioriteringer. Den skal bidra til at vi opptrer konsentrert, samordnet og utnytter de mulighetene til innflytelse vi har. Den skal vektlegge at vi forvalter våre forpliktelser på en konstruktiv måte.

Vi vil styrke informasjonsarbeidet, bedre rapporteringen om europasakene og arbeide for et kunnskapsløft i forvaltningsapparatet om EU/EØS-saker. Vi vil gjennom dialog med Stortinget legge til rette for at aktuelle europasaker kan komme tidligere til Stortinget enn før.

Gjennom EØS-finansieringsordningene tar Norge nå et medansvar for den sosiale og økonomiske utviklingen i Baltikum og Sentral-Europa. Over femårsperioden 2004–2009 vil over 9 milliarder kr bli stilt til disposisjon for utviklingsprosjekter – det meste til Polen. Det er en betydelig satsing som vil gi nye, viktige dimensjoner til vårt samarbeid med disse landene. Det må vi vite å utnytte i vår europapolitikk, men også i de bilaterale relasjonene.

Vi ser også at det kommer saker på EUs dagsorden der Norge har særskilt kompetanse. Energipolitikk og en egen forsyningssikkerhet er en sak av største betydning. EU importerer om lag halvparten av sin energi. Norge leverte om lag en fjerdedel av EUs naturgass i 2003. EUs avhengighet av import er beregnet til å øke til opp mot 70 pst. i 2030.

Vi vil prioritere å videreutvikle den energipolitiske dialogen med EU. Blant annet vil vi holde nær kontakt med EU og det russiske G8-formannskapet i oppløpet til sommerens G8-møte i St. Petersburg. I dette perspektiv er Regjeringens nordområdepolitikk og europapolitikk igjen knyttet nært sammen.

EU er Norges desidert største eksportmarked for fisk, men vi har gang på gang erfart at det rammeverk som danner grunnlaget for vår eksport, ikke er godt nok. I mer enn 15 år har vi måttet leve med restriksjoner eller trusler om restriksjoner på vår eksport av laks til EU. For knappe to uker siden besluttet EU å iverksette varige antidumpingtiltak mot norsk laks. Vi mener det ikke er grunnlag i WTOs regelverk for slike tiltak. Vi har derfor besluttet at vi om nødvendig vil forfølge denne saken i WTO. Først vil vi imidlertid snu alle steiner for å prøve å finne en akseptabel minnelig løsning. Målet er langsiktige, stabile rammevilkår for norsk oppdrettsnæring.

Laksesaken viser at vi er sårbare i dagens handelspolitiske virkelighet. Vi har vår strid med EU. Vi er stengt ute fra det amerikanske markedet. Det viser betydningen av å lykkes med en skjerpelse av regelverket som kan hindre lettvint bruk av såkalte antidumpingtiltak. Ikke uventet har dette norsk prioritet i de pågående WTO-forhandlingene.

WTO-ministermøtet i Hongkong i desember viste at det er framdrift i disse forhandlingene. Det ble gjort beskjedne framskritt. Men like viktig var det at ministere fra 149 land ble enige. Dermed er dette multilaterale forhandlingssystemet fortsatt intakt. Alternativet til brede avtaler framforhandlet gjennom WTO er et mangfold av bilaterale avtaler eller mangel på avtaler. Felles for slike ordninger er gjerne at de sterkestes rett får råde, og utviklingslandene får ingen bedret adgang til de rike landenes markeder.

I Hongkong ble det enighet om å avvikle alle eksportsubsidier før utgangen av 2013. Det ble oppnådd enighet om at industriland og de utviklingsland som ser seg i stand til det, skal gi toll- og kvotefri adgang for de fleste varer fra de minst utviklede land. Norge gir som kjent allerede slik adgang. Utviklingslandene fikk også gjennomslag for at bedret markedsadgang for deres landbruks- og industrivarer skal stå sentralt i utviklingsrunden, og at det derfor må være en sammenheng mellom ambisjonsnivået for landbruk og ambisjonene for industrivarer, inkludert fisk. I tillegg ble det gitt løfter om mer handelsrelatert bistand fra en rekke land.

Ministerkonferansen bekreftet inntrykket av at utviklingslandene, til tross for at de ikke er en ensartet gruppe, ved viktige korsveier er i stand til å samle seg bak felles krav. Dette er et nytt tegn i det internasjonale forhandlingsbildet. De gjør krav på å få sin rettmessige del av verdenshandelen, spesielt på landbruksområdet. Utviklingslandene sitter i dag med nøkkelen til enighet på stadig flere områder.

Dette er en positiv og rettferdig utvikling, en utvikling Regjeringen hilser velkommen og ønsker å bidra til, slik vi gjorde i Hongkong. I kampen mot fattigdom er adgang til handel og adgang til markeder en hovedvei til utvikling. De fattige lands adgang til handel er et viktig bidrag til at verdens goder deles på en annen måte.

Samtidig skal vi være åpne for at dette vil utfordre oss og andre rike land, særlig når det kreves markedsadgang på det ene området der vi tradisjonelt har hatt høye tollsatser og høy intern støtte, nemlig landbruk.

Situasjonen er slik jeg beskrev den i min redegjørelse for Stortinget den 9. desember i fjor. Om man i forhandlingene når fram til enighet, vil dette bli krevende for norsk landbruk. Det blir behov for betydelige omstillinger. Regjeringen arbeider for å sikre ordninger som gjør det mulig å drive landbruk i hele landet, slik ambisjonen er i Soria Moria-erklæringen. Vi står ikke alene, og vi vil bruke all energi for å sikre et best mulig resultat for oss.

Regjeringens mål er å bidra til en vellykket avslutning av Doha-runden. Vi vil også arbeide aktivt for å sikre ambisiøse resultater i forhandlingene om tjenester og industrivarer, inkludert fisk, og bedring av antidumpingregelverket. Tidsplanen framover er knapp. Viktige spørsmål innen landbruk og industrivarer, inkludert fisk, skal være løst innen utgangen av april. Runden skal være i mål innen utgangen av 2006. Vi skal gjøre vårt, men det er en meget krevende oppgave WTOs medlemmer nå står overfor.

Norge har i de senere årene fokusert innsatsen i Afrika gjennom bilateralt samarbeid med en rekke land. Nå er det også tid for å tenke nytt og strategisk i forhold til hele kontinentet. Norge trenger en fornyet afrikapolitikk som kan se utviklingspolitikk og utenrikspolitikk i sammenheng.

Til tross for mange positive utviklingstrekk i Afrika står dette kontinentet overfor store utfordringer som vil kreve en betydelig innsats både på afrikansk side og av det internasjonale samfunn. Den største fattigdomskrisen står i Afrika. Afrika har store utviklingsutfordringer, men også muligheter. Det er Afrikas ansvar, men det er også vårt ansvar. Dette er retningsgivende for norsk utviklingspolitikk. Det bør også bli det for norsk utenrikspolitikk.

Stilt overfor Afrikas utfordringer og muligheter blir selv stormakter små. Lenge dominerte de tidligere kolonimaktene, og under den kalde krigen flyttet rivaliteten mellom de to stormaktene seg til Afrika. Nå tegnes nye mønstre. Mange definerer sin politikk på nytt. Kinas sterke engasjement, ikke minst på energiområdet, er et talende eksempel.

Innsatsen for å løse Afrikas problemer krever et bedre organisert og mer sammensveiset internasjonalt samarbeid. G8-landene satte Afrika øverst på sin dagsorden under toppmøtet i Gleneagles i fjor. Initiativet førte bl.a. til en plan for gjeldslette for en rekke fattige land, som også Norge støttet. Det er oppmuntrende at de afrikanske land gjennom Den afrikanske union og NEPAD, The New Partnership for Africa’s Development, har utviklet egne strategier for hvordan kontinentets utfordringer skal kunne løses.

Det er lyspunkter i Afrika. Antallet væpnede konflikter er gått ned. Flere demokratiske valg blir gjennomført, og i flere regioner skjer det en økonomisk vekst.

Afrika er i ferd med å bli en viktig leverandør av råolje. Det er anslått at 25 pst. av den amerikanske importen vil komme fra Vest-Afrika innen 2010. Kina og India viser økende interesse for denne del av verden. Det stiller Afrika og de enkelte afrikanske råvareproduserende land i en ny sikkerhetspolitisk situasjon.

Den afrikanske union er et eksempel på at afrikanske nasjoner vil søke afrikanske løsninger på sine egne problemer. Selv om AU ennå har en lang vei å gå før samarbeidet har funnet sin form, har innsatsen for styrket afrikansk kriseløsning vist seg å være et viktig tiltak.

Særlig har vi sett dette i den innsatsen AU har gjort i Darfur og gjennom ledelsen av forhandlingene for en politisk løsning på denne tragiske konflikten. Dette vil Norge støtte. Norge har ytet bistand til begge disse tiltakene, og vurderer nå å klargjøre en norsk kapasitet til innsats i en afrikastyrke for FN.

Vi vil samarbeide tett med berørte land og institusjoner for å bidra til å sikre en fredelig løsning i Darfur og til å videreføre arbeidet med fredsavtalen for Sudan. Gjennom felles innsats har organisasjoner som FN, NATO, EU og AU funnet fram til et samarbeid som det vil være viktig å holde fast ved. Norges ambassade i Addis Abeba har siden i fjor sommer fungert som kontaktpunkt mellom NATO og AU og dermed bidratt til et smidigere samarbeid om situasjonen i Darfur.

Det er viktig å videreføre dette samarbeidet også om andre spørsmål. Vi må søke et utenrikspolitisk samarbeid med afrikanske land og institusjoner både om afrikanske og andre internasjonale spørsmål. Vi møter afrikanske land i nye, sentrale roller i internasjonalt samarbeid som WTO-forhandlingene, som sentrale oljeeksportører og som bidragsytere i innsatsen for å løse alvorlige konflikter. Vi ønsker nær kontakt med afrikanske land om disse og andre spørsmål.

Vi vil være aktive overfor FN, Verdensbanken og andre givere for å sikre en helhetlig tilnærming og koordinering slik at den internasjonale innsatsen til Afrika blir best mulig utnyttet. Vi ser også stor betydning av programmet «Olje for utvikling», som er i ferd med å finne sin form, der norsk oljeekspertise kan komme afrikanske og andre land til gode i deres anstrengelser for å sikre at inntektene fra oljevirksomhet blir utnyttet til beste for samfunnet.

Vårt mål er et Afrika uten konflikter, der mennesker kan bygge sin framtid i fred. Regjeringen ønsker i månedene som kommer, å invitere norske kunnskapsmiljøer til en idédugnad om norske utenrikspolitiske prioriteringer i afrikapolitikken. Her som ellers trenger vi å fokusere, prioritere og sette inn kreftene der vår innsats kan utgjøre en tilleggsverdi for den samlede internasjonale innsatsen.

Etter annen verdenskrig ble store deler av det internasjonale systemet fornyet. FN og FNs Charter, menneskerettighetserklæringen og de fire Genèvekonvensjonene satte universelle standarder. Etableringen av NATO og senere EF fikk store føringer for samarbeid og sikkerhet i vår verdensdel, det samme gjorde KSSE og senere OSSE.

Vi må se etter nye måter å organisere internasjonalt samarbeid på. Vi trenger sterkere samarbeidsmønstre globalt, og regionalt som f.eks. i den større Midtøstenregionen. Vi trenger å styrke dialogene. Vi må håndtere enkeltsaker; mange av dem blir ofte akutte og preget av krisehåndtering. Vi må også skaffe rom til å drøfte nye samarbeidsordninger som kan gi land og regioner rammer for sikkerhet, handel og utveksling. Det blir ikke fred og sikkerhet i Midtøsten om vi ikke tar et bredere perspektiv. I dag råder en logikk der den enes sikkerhet er kilde til den andres usikkerhet. Denne logikken må brytes, slik Europa maktet å bryte en liknende logikk i tidligere tider.

Vi skal være en pådriver for FN-reform. Vi skal støtte FNs organisasjoner. Vi skal arbeide for at disse organisasjonene, der alle verdens land er inkludert, står sentralt i den måten vi møter verdenssamfunnets utfordringer på, enten det er kampen mot menneskehandel, spredning av kjernevåpen, arbeidet for å sikre helse og utdanning til alle eller felles beredskap til å møte en global trussel som fugleinfluensa.

Samtidig må vi slå ring rundt internasjonal rett og normer som er hardt tilkjempede globale fellesgoder. Forsøk på å si at internasjonal humanitær rett og FN-paktens bestemmelser om maktbruk ikke dekker behovene i møte med nye sikkerhetstrusler – som kampen mot terrorisme – er en farlig vei.

FN-toppmøtet i september i fjor var krystallklar her. Det ble slått fast at «bestemmelsene i Charteret er tilstrekkelig til å møte hele bredden av trusler mot internasjonal fred og sikkerhet».

Kampen mot terrorisme må føres med besluttsomhet, og den må føres på grunnlag av folkerettens bestemmelser. De som begår terrorhandlinger, må pågripes og stilles til ansvar. Berørte myndigheter i landene må samarbeide tett. Norge tar del i dette samarbeidet.

Spørsmålet om sider ved den amerikanske fangebehandlingen har gitt grunn til uro, og det har vi tatt opp med amerikanske myndigheter. Dette er ikke noe som bare gjelder i forhold til amerikansk praksis, men det er grunn til uro for behandlingen av fanger i en lang rekke sammenhenger.

Ingen konflikt, nasjonal eller internasjonal, kan forsvare å frata en fange beskyttelse og grunnleggende rettigheter. Enhver som holdes fanget, skal som et minimum bli behandlet humant, hele tiden, uavhengig av hans eller hennes status. Om det kan være uklart hvilken status en fange har, så kan ikke det anvendes som grunn til å frata vedkommende grunnleggende rettigheter til beskyttelse. Selve ideen om at grunnleggende rettigheter kan settes til side i kampen mot terror, vil, på lengre sikt, bare ha den motsatte effekt, nemlig at dette undergraver nettopp den kampen det er ment å føre.

Noe av det farligste ved terroren er at den bidrar til å polarisere, skape fronter og motsetninger. Kriminelle handlinger må bekjempes med forsvar og rettsvesen. Ekstremistiske holdninger må bekjempes på andre måter, først og fremst gjennom økonomisk og sosial utvikling og gjennom demokrati, dialog og forhandlinger – slik vi ser det illustrert i disse dager.

Norge skal gripe de mulighetene vi har til å fremme fred og forsoning. Vi kan ikke ha som ambisjon å ha for mange prosesser, men vi skal være rede til å følge opp der vi engasjerer oss.

Det er dette som er skissert i det tredje hovedsporet, som jeg omtalte innledningsvis. Norsk engasjement er aldri noe solospill. En styrke for Norge er våre nære bånd til USA, Canada, EU og andre sentrale aktører, og vår posisjon i FN.

Mange av sikkerhetstruslene vi står overfor i dag – terrorisme, grenseoverskridende kriminalitet, ødeleggelse av miljø eller spredning av sykdommer – har sitt opphav i konfliktområder langt fra oss. Men «langt fra oss» er et sted som ikke lenger finnes på dagens verdenskart over kommunikasjonslinjene. Frykt spres via videobånd på TV. Selvmordere tar T-banen. Ytringer sprer seg verden over i samme sekund. Heroinen på gata i våre byer kommer fra landsbygda i Afghanistan.

En målrettet, systematisk innsats fra norsk side for å bidra til å løse noen av disse konfliktene er derfor et spørsmål om solidaritet, menneskeverd og sikkerhet. For å gjøre en slik innsats må vi ha handlefrihet til å snakke med partene. Det er på denne bakgrunn at Regjeringen før nyttår besluttet at vi vil forholde oss til FNs terrorliste og ikke automatisk slutte opp om EUs liste.

Vårt arbeid for å styrke menneskerettighetene har mange former. Vi vil se et sterkere FN, hvor menneskerettighetsarbeidet er blant kjerneoppgavene. Vi arbeider i forhold til en rekke enkeltland om mulighet med dialog som utgangspunkt og sikte. Vi har menneskerettighetsdialoger med Kina, Indonesia og Vietnam, og vi vil se positivt på en liknende dialog med Iran.

Erfaringene viser at det å markere uenighet i grunnleggende spørsmål ved å avstenge seg fra kontakt med slike lands myndigheter har begrenset effekt. Dette er hovedgrunnen for at Regjeringen har valgt å legge om politikken og engasjere seg i en dialog med myndighetene på Cuba. I lengre tid har vi vært avskåret fra dialog, som eneste europeiske land. Nå kommer vi i posisjon til å føre en kritisk dialog og til å engasjere oss med det sivile samfunn på Cuba.

Siste dagers hendelser er tett vevet sammen med det bredere bildet av konflikten i Midtøsten. Det kan derfor passe med å avslutte der jeg begynte, med situasjonen i en region der så mange av dagens konfliktmønstre samles.

Regjeringen vil være seg sitt ansvar bevisst og utnytte de mulighetene vi har til å bidra til en fredelig og ikke-voldelig utvikling. Nettopp derfor er det viktig å understreke at stemningen i disse dagene ikke skal få oss til å trekke oss tilbake. Det store flertall ønsker ikke vold og konfrontasjon, de ønsker en utvikling som kan sikre fred, sikkerhet, rettferdighet og utvikling. Vi skal stå på dette flertallets side.

Den politiske virkeligheten i Midtøsten og rammene rundt konflikten mellom Israel og palestinerne er radikalt forandret etter Hamas’ seier ved det palestinske valget og i lys av det forestående valget i Israel i mars.

Regjeringen respekterer resultatet av demokratiske prosesser. Sammen med det internasjonale samfunnet var vi en pådriver for et demokratisk valg. Da må vi respektere et demokratisk resultat. Fortsatt er det for tidlig å si hva slags regjering palestinerne kan vente seg, og det er fortsatt uklart hva slags politikk en slik regjering vil føre.

Derfor skal ikke verdenssamfunnet nå uttale seg slik at man driver fram kompromissløse holdninger ved å stille detaljerte og absolutte krav. Det er naturlig at man vil trenge tid til å områ seg på palestinsk side.

Likevel gjentar vi det som er norsk hovedsyn: En løsning på konflikten mellom israelere og palestinere må skje gjennom forhandlinger, ikke gjennom vold. Partene må akseptere tidligere inngåtte avtaler og forpliktelser, inkludert FNs resolusjoner og Veikartet for fred. Målet må være en tostatsløsning der Israel og en palestinsk stat kan leve i sikkerhet innen internasjonalt anerkjente grenser. Vårt budskap til begge parter må være at demokratisk valgte regjeringer følger denne kursen. Da kan de påregne vår og verdenssamfunnets støtte.

I denne sammenheng er det av stor betydning at veien til løsningen går gjennom forhandlinger, og at partene ikke går til ensidige tiltak. Israels bygging av separasjonsmuren er et slikt ensidig tiltak. Fra norsk side opprettholder vi vår protest mot byggingen av denne barrieren på palestinsk område, som vi mener bryter med folkeretten.

Israel har fortsatt utbyggingen av bosettinger rundt Øst-Jerusalem og på Vestbredden, i strid med prinsippene i Veikartet for fred og med folkeretten. Det tegner seg et bilde av at Israel systematisk fester grepet om Øst-Jerusalem og splitter opp palestinsk område. Dette er uakseptabelt og undergraver i praksis en tostatsløsning.

Samtidig har Israel et krav på å leve i sikkerhet og trygghet. Derfor har palestinske selvstyremyndigheter og Israels naboer et ansvar for å forhindre og bekjempe bruk av vold og terror.

Fram til en ny regjering er dannet vil den avtroppende bli sittende som forretningsministerium under ledelse av president Mahmoud Abbas. Denne situasjonen kan komme til å vare i flere måneder. I den tiden må vi opprettholde støtten for å hindre at de palestinske institusjonene kollapser.

Norge er i tett dialog med de andre giverlandene for å samordne vår giverinnsats, nettopp for å hindre at dette skjer. Mine samtaler med utenlandske kolleger har vist stor samstemmighet om at det internasjonale samfunn ikke må svikte president Abbas og forretningsministeriet i overgangsperioden.

En viktig rolle for oss er vervet som koordinator for giverlandene til de palestinske myndighetene. Framover vil vi intensivere vårt arbeid med å styrke forståelsen i giverlandenes hovedsteder om fortsatt samordnet internasjonal støtte til den palestinske nasjonsbyggingen. Det er samtidig nødvendig at det bringes orden i de interne palestinske forhold som har medvirket til denne dårlige økonomiske situasjonen.

Utviklingen i Midtøsten henger nøye sammen med utviklingen i resten av regionen. Derfor er den iranske presidents utspill mot Israel, og hans uttalte støtte til palestinernes væpnede motstand, alvorlig og bidrar til å undergrave fredsbestrebelsene i området.

Det iranske atomprogrammet gir også grunn til uro. Arbeidet med å hindre at nye land får tilgang til kjernevåpen, er viktigere enn noensinne. Iran har sin fulle rett til å utvikle kjernekraft til fredelige formål. Men berettiget mistanke om at Iran har planer om å anrike uran for et militært atomvåpenprogram, vekker uro i mange land og står i direkte strid til Irans forpliktelser under Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen.

Dette er bakgrunnen for det økte politiske presset mot Iran slik det kom til uttrykk i vedtaket i Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, den 4. februar. Kravet fra det internasjonale samfunn er at Iran stopper all virksomhet knyttet til anrikingen av uran og gir IAEA full tilgang til sine anlegg. Det gjelder også forskning og utvikling.

Regjeringen legger vekt på at det er bred oppslutning bak vedtaket i IAEAs styre om å rapportere Irans atomaktiviteter til FNs sikkerhetsråd. De fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet står nå samlet. Jeg vil også framheve at denne resolusjonen nettopp tok et bredere perspektiv da den understreket behovet for å motvirke atomvåpen i hele regionen, altså utenfor Irans grenser.

For Regjeringen har det vært av avgjørende betydning å bidra til å styrke IAEAs kontrolloppgaver i Iran. Uten en slik medvirkning fra Sikkerhetsrådet ville ikke dette vært mulig. I vedtaket fra det ekstraordinære styremøtet er det ingen føringer på at Sikkerhetsrådet behandler dette spørsmålet nå. Det er fortsatt IAEA som har ledelsen i denne saken. Jeg er tilfreds med at også de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet ser det slik.

Det er nå viktig at Iran forstår alvoret i situasjonen og stanser de delene av sitt program som det har vært reist tvil om. Neste skritt vil være at generaldirektør ElBaradei framlegger en ny vurdering av Irans kjernefysiske program på IAEAs styremøte 6. mars.

Vi vektlegger betydningen av dialog. Vi har stor respekt for det iranske folk. Vi ønsker Iran aktivt med i det internasjonale samfunn. Vi ønsker ikke isolasjon. Vedtaket åpner for forhandlingsbordet. Det må vi arbeide med å utnytte.

Til sist: I møte med en verden i endring kan man bli slått av at så mange av sakene vi bruker tid på, er blant de små. Samtidig strever vi med å få konkret handling på de aller største, som handler om vår tids virkelige eksistensutfordringer.

Våre største utfordringer handler trolig om endringer i jordas klima, endringer som med all sannsynlighet er menneskeskapte, og kampen mot global fattigdom. Konsekvensene av klimaendringene vil vise seg tiår for tiår på en måte som kan ha stor effekt på livsgrunnlag og levevilkår i alle deler av verden. Mest merkbare synes endringene å bli rundt klodens poler, særlig den nordligste.

Men erfaringene viser også, som før, at de som rammes aller hardest, er de fattigste i sør.

Verden er på vei mot å nå flere av de globale utviklingsmålene om å halvere antallet mennesker som lever i fattigdom, innen 2015. Likevel lever hundrevis av millioner i dyp fornedrelse. Flere sulter i dag enn for ti år siden. Mange nektes adgang til utdanning. Hiv/aids-epidemien brer om seg. Og millioner lever på flukt.

Mot disse utfordringene strever verden med å komme opp med effektive mottiltak. Vi mangler gode nok mekanismer og grep til å svare på disse største av alle utfordringer. Og ikke minst mangler det politisk vilje. Det henger sammen med en krevende kobling mellom utfordringenes natur og løsningenes karakter.

Dagens globale styresett mangler tilstrekkelig evne til å ta felles ansvar, til å fordele byrder rettferdig og til å påse at alle gjør sitt. Jeg nevner dette for å understreke den overordnede betydningen av å utvikle det globale styringssettet videre, at vi må jobbe med våre egne holdninger og engasjere oss med andre for at internasjonalt samarbeid skal styrkes, målrettes og gjøres handlekraftig. Også det må være en del av vår utenrikspolitiske ambisjon og vår vilje til forandring.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte i Stortinget – og anser det for vedtatt.