Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:09:08]: Da dette er en redegjørelse med fokus på Europa, vil jeg innlede med noen kommentarer om situasjonen for vårt nordiske naboland, NATO‑allierte og EØS‑partner Island. Island er hardt rammet av den økonomiske krisen. Alvoret i situasjonen tilsier at vi fra norsk side vurderer alle muligheter for å vise samhold og solidaritet med vårt broderfolk. Statsministeren og flere av mine kolleger i Regjeringen er i tett og kontinuerlig dialog med islandske myndigheter om utviklingen i finanskrisen. Vi har også tett kontakt med de øvrige nordiske land.

Vårt budskap er klart: Norge er positiv til å bistå Island. Situasjonen Island er kommet opp i, er komplisert og krever en grundig gjennomgang. Vi har lagt vekt på at eventuell norsk og nordisk støtte er basert på islandske ønsker og tilpasset deres behov.

Statsministeren har på denne bakgrunn sendt en delegasjon fra Oslo til Reykjavik som i går og i dag skaffer seg en oversikt over situasjonen gjennom flere møter med islandske myndigheter. I tillegg til representanter fra Statsministerens kontor, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Norges Bank deltar også en svensk embetsmann i delegasjonen. Disse møtene vil gi en god bakgrunn for å vurdere norske tiltak og for diskusjonen mellom de nordiske statsministre, utenriksministre og finansministre i starten av neste uke i forbindelse med Nordisk Råds sesjon i Helsingfors.

La meg legge til at vi har hatt kontakt om støttende tiltak også før denne akutte krisen satte inn. I mai i år ble det inngått en valutabytteavtale mellom den islandske sentralbanken og de skandinaviske sentralbankene på 1,5 milliarder euro. Den 14. oktober trakk Island på 200 mill. euro fra henholdsvis Norge og Danmark, til sammen 400 mill. euro.

Denne bistanden blir verdsatt på Island. På Det europeiske råds toppmøte i Brussel 15.–16. oktober lyktes Danmark og Sverige i å få med en referanse til Islands vanskelige situasjon i konklusjonene. Det gis uttrykk for solidaritet med Island som EØS‑land og at landets bestrebelser krever støtte fra det internasjonale samfunn.

Dette gjelder den økonomiske siden av saken. Det er selvsagt også en politisk side. Vi ønsker å støtte vårt broderfolk, som opplever krevende tider. Det handler om solidaritet, men også om vårt ønske om å bidra til at Island, vår allierte, fortsatt er en vital medspiller i det viktige arbeidet med å sikre stabilitet og forutsigbarhet i Nord‑Atlanteren, som nå opplever økt trafikk av mange slag.

Ved forrige EU‑ og EØS‑ redegjørelse – den 22. april – sa jeg at disse redegjørelsene gir oss anledning til å drøfte utviklingen i våre nærområder. Jeg startet i dag med Island. I april stod EUs interne utvikling i fokus. Siden den gang har den institusjonelle reformen i EU møtt motbør, etter Irlands nei til Lisboa‑traktaten i juni.

Samtidig har 24 av 27 medlemslands parlamenter ratifisert traktaten. Presset på medlemslandene for å finne en løsning er derfor betydelig. Innen utløpet av året forventes også parlamentene i Tsjekkia og Sverige å ha godkjent avtalen. Utfallet av ratifikasjonsprosessen vil få stor betydning for EU‑samarbeidets videre utvikling, og det er noe vi fra norsk side vil følge nøye.

De siste månedene har vi igjen sett at aktuelle begivenheter får avgjørende betydning for EUs dagsorden. Stikkord for det franske formannskapet har blitt krigen i Georgia og den internasjonale finanskrisen. Dette er begivenheter som utfordrer alle EU‑land, og som tester EUs evne til å møte utfordringene samlet.

Det er grunn til å anerkjenne Frankrikes innsats for å ta initiativ på vegne av EU. EU ble den sentrale eksterne aktør som bidrog til fredsavtalen i Kaukasus. Og EU dannet rammen for de europeiske landenes forsøk på å samordne svarene på finanskrisen.

Samtidig viser den siste krisen at hvert land har vektlagt egne behov for handling i samsvar med egne tradisjoner og hensyn. Det er ikke unaturlig. Men samlet sett har vi ved denne korsvei sett økt koordinering og mer samkjøring mellom Europas sentrale økonomier enn ved tidligere korsveier.

Regjeringen har hatt løpende kontakt med Stortingets organer når det gjelder krigsutbruddet i Kaukasus. La meg kort omtale og understreke Norges holdning:

Det er en dramatisk hendelse når to stater i Europa havner i fulle krigshandlinger over omstridte politiske og territorielle spørsmål. Europa er kontinentet framfor noe med en politisk og diplomatisk verktøykasse som skulle gi statene gode muligheter til å søke ikke‑militære løsninger. Slik gikk det ikke.

Georgia er utvilsomt ikke uten ansvar for konfliktens utbrudd. Like fullt var det grunn til å markere klar avstand til den russiske militæraksjonens omfang og rekkevidde. Aksjonen og dens omfang var et brudd på europeiske og internasjonale regler og normer, og den ble, med rette eller urette oppfattet som et signal om at russiske ledere er villige til å bruke militærmakt i en internasjonal konflikt. Anerkjennelsen av Sør‑Ossetia og Abkhasia bryter med Georgias territorielle integritet og kan ikke aksepteres. Handlingene skaper et inntrykk av en tilbakevending til en stormaktspolitikk som vi må beklage og ta avstand fra.

Tiden vil vise hvor markant brudd med russisk utenrikspolitikk – slik vi kjenner den de siste årene – dette faktisk er. Signaler tyder på at motsetningene mellom Russland og vestlige land har økt. Og russisk språkbruk har til tider vært konfronterende og aggressiv, inklusive antydninger om en ny strategi som omfatter retten til såkalte interessesfærer.

Det er avgjørende å dempe konfliktnivået internasjonalt.

Norge har – som EU – gitt klare uttalelser om konflikten, og vi har fulgt samme spor i våre uttalelser. Vi har støttet EUs aktive innsats for å bidra til opphør av krigshandlinger og for å få konflikten inn i et politisk spor. Kanalene til Russland må holdes åpne.

Det er verdt å merke seg at Russland har sett til EU som kanal i konflikten om Georgia. Med det franske formannskapet i spissen forhandlet EU fram sekspunktavtalen mellom partene i første fase av konflikten samt oppfølgingsavtalen av 8. september. Ifølge denne avtalen skulle alle russiske tropper være ute av ubestridt georgisk territorium innen ti dager etter at minimum 200 EU‑observatører ble utplassert i Georgia. De russiske troppene skulle trekkes tilbake til de posisjoner de hadde før krigshandlingene brøt ut. EU fulgte opp sin del av avtalen og utplasserte sine sivile observatører innen fristen. Dermed gjenstod det for Russland å trekke seg tilbake innen 10. oktober. I en uttalelse samme dag konstaterte EUs høyrepresentant Solana at de russiske troppene var trukket ut av de tidligere «buffersonene» utenfor utbryterområdene. EU synes rede til å gå videre med gjennomføringen av avtalene fra 12. august og 8. september på dette grunnlag.

Norge signaliserte vilje overfor EU til å bidra til denne ESDP‑operasjonen, men det ble i første omgang ikke åpnet for bidrag fra tredjeland. EU har imidlertid satt pris på det norske tilbudet og har varslet at det kan bli aktuelt å takke ja til dette på et senere tidspunkt.

EU tok også raskt initiativ til styrket internasjonal støtte til gjenoppbygging og utvikling i Georgia. En giverkonferanse som ble gjennomført i Brussel i går, viste det internasjonale samfunnets støtte til landet. Fra norsk side signaliserte vi en styrking av vår støtte til Georgias økonomiske utvikling.

Fra vår side har vi også lagt vekt på å styrke kontakten med georgiske myndigheter og selv ta situasjonen i øyesyn gjennom besøk både til Tbilisi og Gori i begynnelsen av måneden, da statssekretær Raymond Johansen var der. Basert på de behov Georgia selv har gitt uttrykk for, planlegger vi økt støtte i 2009, med vekt på bl.a. humanitær bistand, demokratisk styresett og utvikling av vannkraftsektoren. Som Stortinget er kjent med, gjennomfører Georgias president Saakasjvili et lenge planlagt besøk til Oslo i neste uke.

La meg legge til at vi igjen har fått demonstrert de problemer bruken av klaseammunisjon medfører. Dette har vi tatt opp med begge parter, som vi anser har gjort seg skyldig i bruk av denne typen våpen. Vi har minnet om konferansen for undertegning av en konvensjon mot klasevåpen som skal skje i Oslo i starten av desember.

Fra norsk side har vi også aktivt og løpende støttet OSSEs rolle under konflikten. Det finske OSSE‑formannskapet fortjener honnør for raskt å ha grepet fatt i utfordringene og for å ha sikret et styrket OSSE‑nærvær i området. Her deltar vi også fra norsk side, og vi har sagt oss villig til å øke bidraget til i alt 10–12 militære observatører dersom det skulle bli enighet i OSSE om et slikt utvidet nærvær.

Også Europarådet har – med støtte fra bl.a. Norge – engasjert seg. Sveriges utenriksminister leder nå ministerkomiteen og innkalte til et uformelt ministermøte i margen av FNs generalforsamling i New York i forrige måned. Her var det enighet om å iverksette særskilt overvåking av Russlands og Georgias etterlevelse av sine forpliktelser som medlemmer av Europarådet. Vi forventer nå en økning i antall saker som fremmes for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, trolig både fra georgisk side og fra borgere i Sør‑Ossetia. Dette viser igjen betydningen av de instrumenter Europarådet besitter.

Det må være en selvfølge at Russland etterlever de forpliktelser landet har påtatt seg som fast medlem av FNs sikkerhetsråd, som medlem av Europarådet og OSSE og som en sentral samarbeidspartner for både NATO og EU.

Norge har et godt bilateralt forhold til Russland. Det skal vi fortsette å ha. Jeg har de siste ukene hatt åpenhjertige samtaler med min russiske kollega om en rekke saker. Norge har sagt klart fra om vårt syn på Russlands bruk av militærmakt, i bilateral sammenheng og sammen med NATO og EU. Georgia‑konflikten har fått store negative konsekvenser for russisk økonomi, og Russlands anseelse er svekket i internasjonalt næringsliv.

Georgia‑konflikten førte også til at EU satte forhandlingene om en ny partnerskaps‑ og samarbeidsavtale med Russland på vent mens Kommisjonen gjennomgår hele bredden av EUs forhold til Russland. Denne gjennomgangen vil bli presentert for EUs utenriksministermøte 10. og 11. november og danne grunnlag for en beslutning om hvorvidt forhandlingene om avtalen skal gjenopptas. Samme uke møtes EU og Russland til et toppmøte.

Samtidig som vi ønsker en løsning på den konflikten som er skapt i Georgia, er en normalisering også i vår interesse. Jeg håper derfor at EU–Russland‑toppmøtet 14. november kan bidra i denne retning.

Etter min vurdering – og sett i et overordnet perspektiv – understreker denne situasjonen behovet for å arbeide videre med å utvide og styrke de euroatlantiske samarbeidsinstitusjonene. Det er det som er veien til et fredeligere Europa. Dette vil Norge bidra til på europeisk plan og i våre nærområder.

La meg her vise til at vi bilateralt og gjennom Regjeringens nordområdestrategi har satset på å bygge opp et stabilt samarbeid med Russland om synlige, konkrete tiltak. Den praktiske tilnærmingen i grenseområdene, koblet med en åpen, direkte dialog med myndighetene i Moskva, mener jeg har gitt oss en solid plattform for utviklingen av det bilaterale forholdet. La meg her få anerkjenne gjennomføringen av Stortingets forsvarskomités nylige besøk til Russland. Besøket var, slik jeg har fått det referert, preget av åpen og direkte tale med sentrale og regionale myndigheter.

Det gis for øvrig en statusoversikt over gjennomføringen av nordområdestrategien og prosjektsamarbeidet med Russland i St.prp. nr. 1, Utenriksdepartementet.

Også EU har et mangfoldig rammeverk for relasjoner med sine naboland i øst. De viktigste instrumentene er det strategiske partnerskapet med Russland og Den europeiske naboskapspolitikken overfor andre østlige naboland. Norge har god kontakt med EU om samarbeidet med Russland. Vi deltar bl.a. i et program som kalles Kolarctic, som nå utformes for å styrke det grenseregionale samarbeidet mellom russiske, norsk, svenske og finske regioner i nord. Vi har også god kontakt med EU om samarbeidet med Ukraina, Hviterussland, Moldova og de kaukasiske republikkene. Samtidig pågår kommisjonens arbeid med EUs strategi for Østersjøregionen, hvor forholdet til Russland står sentralt. Norge deltar i arbeidet med denne strategien.

Deler av vårt arbeid kanaliseres gjennom Nordlig Dimensjon, som er en felles plattform for samarbeid i EU, der Russland, Norge og Island deltar på lik linje. Et ministermøte innenfor denne rammen finner sted i St. Petersburg tirsdag i neste uke. Europakommisjonen deltar i Barentssamarbeidet, hvor Russland og Norge er sentrale aktører. Østersjøsamarbeidet er også en viktig del av hele denne arkitekturen. Samarbeidet om energi, BASREC, er ett eksempel på praktisk samarbeid mellom Russland og EU‑landene rundt Østersjøen om konkrete, kompliserte utfordringer.

Norge er med andre ord deltaker – eller støttespiller – i mange av de prosessene som bidrar til å knytte øst og vest i Europa sammen. Vårt forhold til Russland og vårt forhold til EU gjør dette naturlig. Alt dette er en sentral del av Regjeringens aktive europapolitikk og nordområdepolitikk.

Jeg vil videre i denne redegjørelsen konsentrere meg om to andre større saksfelt i en EU‑ og EØS‑sammenheng som det er viktig for oss å følge nøye: for det første justis‑ og innenrikssamarbeidet, med vekt på migrasjonspolitikken, og for det andre klima‑ og energipakken. Redegjørelsen i april tok som kjent opp forskning, i tillegg til klimaspørsmål.

Først til justis‑ og innenrikssamarbeidet:

Det franske EU‑formannskapet har ønsket å fokusere spesielt på migrasjonspolitikken. EUs råd ble i juli forelagt et forslag til en asyl‑ og migrasjonspakt som favner alle de viktige utfordringene på dette politikkområdet.

Jeg minner om at Regjeringen i 2009 vil legge fram en stortingsmelding om norsk flyktning‑ og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. Norsk asyl‑ og innvandringspolitikk må utformes i forhold til brede internasjonale utviklingstrekk. En bærekraftig politikk på dette området må forholde seg til de globale migrasjonsstrømmene og til våre europeiske naboers flyktning‑ og migrasjonspolitikk.

Migrasjonspolitikk og integreringspolitikk påvirkes av hverandre, og EU‑landenes integreringspolitikk er også av interesse for oss. I denne politikken har landene beholdt sin nasjonale beslutningsmyndighet. Kommisjonen har imidlertid utarbeidet et felles rammeverk for integrering og opprettet et nettverk av nasjonale kontaktpunkter. Regjeringen har fått fast observatørstatus i dette nettverket og deltar på flere av EUs ministerkonferanser om integrering.

EUs medlemsland har imidlertid i liten grad ønsket å samle seg om en felles politikk om legal innvandring. Dette er et område man har sett på som et nasjonalt anliggende. Men de mange amnestiene i flere av landene er eksempel på at nasjonale anliggender i høyeste grad får indirekte betydning for de øvrige land. De landene som har gitt slike amnestier, har måttet tåle kritikk – dette fordi generell regularisering av personer uten lovlig opphold kan ha en forsterkende virkning i forhold til menneskesmugling og illegal innvandring. EU bruker mye ressurser på å bekjempe dette.

I asyl‑ og migrasjonspakten, som ble vedtatt på toppmøtet i forrige uke, har Frankrike brakt EU et skritt videre i retning av en felles politikk for legal innvandring. Pakten sier at det skal finne sted en årlig diskusjon om utviklingen i medlemsstatenes innvandrings‑ og asylpolitikk. EU ønsker en mer effektiv regulering av familieinnvandring og en ambisiøs politikk som fremmer integrering. Pakten uttrykker også enighet om å begrense bruken av generelle regulariseringer.

Gjennom Schengensamarbeidet er Norge en del av det åpne reisefrihetsområdet i Europa. Det innebærer at politikken som utformes i EU – enten vi formelt er tilknyttet eller ikke – også på dette feltet vil få betydning for veivalg i norsk politikk.

I år har vi sett en sterk økning i antall asylankomster til Norge. Dette kan ha flere årsaker. Deler av forklaringen er knyttet til den politikk og praksis våre naboland fører. Ett eksempel er at når Sverige får en avtale om retur til Irak, kommer flere irakiske asylsøkere hit.

At de som ikke har lovlig opphold, returnerer til sine hjemland, er en viktig forutsetning for at landene kan ivareta dem som har behov for beskyttelse. Det er viktig for å kunne bevare asylinstituttets integritet. EU har de senere årene arbeidet for å få på plass et regelverk for retur av dem som ikke har lovlig opphold.

EUs råd ble i juni enig om et direktiv som skal harmonisere rutiner og prosedyrer for retur. Det er ventet at dette returdirektivet blir vedtatt på EUs rådsmøte i morgen, 24. oktober. Dette er relevant for oss i Schengen‑sammenheng, og fra norsk side har vi arbeidet for at direktivet i størst mulig grad blir i overensstemmelse med gjeldende norsk rett. En inkorporering i norsk rett vil like fullt medføre noen endringer i utlendingslovgivningen. Landene i Europa har hatt ulik praksis når det gjelder retur. Når man nå skal få på plass et harmonisert regelverk, vil ulike land måtte tilpasse seg på ulike områder.

La meg gi ett eksempel. Når det gjelder varighet av innreiseforbud, er utgangspunktet både i gjeldende og i ny norsk utlendingslov at det kan ilegges tidsbegrenset eller varig innreiseforbud. Hovedregelen etter returdirektivet er at et innreiseforbud ikke skal ha en varighet på over fem år. I tillegg har returdirektivet også bestemmelser om rett til fri rettshjelp. Det må utredes nærmere om disse bestemmelsene vil føre til endringer i vår egen rettshjelpsordning.

Arbeids‑ og inkluderingsdepartementet vil i samarbeid med Justisdepartementet utarbeide høringsbrev med lovendringsforslag og deretter en odelstingsproposisjon som vil forelegges Stortinget. Dette arbeidet settes i gang nå i løpet av høsten.

I februar i år foreslo Europakommisjonen, som en del av «grensepakken», at det etableres et elektronisk system for lagring av tredjelandsborgeres inn‑ og utreisedato over Schengen‑områdets ytre grenser ‑ et «elektronisk inn‑ og utreisesystem». Det vil kunne være en effektiv mekanisme for å identifisere tredjelandsborgere som kommer lovlig inn i Schengen, men som ikke reiser ut igjen innen fristen. I tillegg vil systemet åpne for en enklere grensepassering for såkalte bona fide‑reisende, altså reisende som vi har grunn til å tro vil følge reglene.

Dette kan åpne muligheter for vår måte å håndheve vår kontroll av Schengens yttergrense i nord på. Nå, i dag, når 108 000 mennesker passerer grensen ved Storskog hvert år, og når vårt generalkonsulat i Murmansk innvilger 98 pst. av visumsøknadene, sier det seg selv at det ikke er behov for å bruke like mye tid og ressurser på hver enkelt av dem som ønsker å passere denne grensen.

Vi trenger med andre ord et system som både legger til rette for en forenklet elektronisk grensepassering for såkalte bona fide‑reisende, og som samtidig ivaretar kravene til god kontroll. Dette er et viktig element i nordområdesatsingen.

EUs forslag er i startfasen. Først skal teknisk gjennomførbarhet og kostnader vurderes. Et konkret forslag fra Europakommisjonen er ikke ventet før i 2010. I lys av våre erfaringer med EUs lovgivning på lignende områder har vi grunn til å tro at systemet vil bli utviklet i tråd med grunnleggende personvernprinsipper, og at fundamentale rettigheter ivaretas, herunder retten til å søke asyl. For oss vil dette være viktige hensyn for vår aktive deltakelse i denne lovutviklingsprosessen.

En annen del av den nevnte «grensepakken» er Europakommisjonens forslag om et system for elektronisk overvåking av ytre grenser, med særlig vekt på de sørlige maritime grensene og de østlige landegrensene. Det overordnede elementet i konseptet – som kalles Eurosur – er å etablere et felles teknisk rammeverk for å støtte nasjonal innsats innen grensehåndtering og fremme samarbeid mellom medlemslandene og med aktuelle tredjeland. Forslaget peker på en utvikling over tre faser fram mot 2013, hvor målet til slutt er å få til et integrert system for elektronisk grenseovervåking. I første fase foreslår kommisjonen å etablere nasjonale koordineringssentra i hvert deltakende land.

Vår tilknytning til Schengensamarbeidet medfører også deltakelse i deler av politisamarbeidet i EU. Dette går imidlertid dypere enn det som inngår i Schengensamarbeidet; f.eks. faller EUs regelverk om forsterket politisamarbeid, det såkalte Prüm‑regelverket, utenfor Schengensamarbeidet.

Det viktigste elementet i dette regelverket er de forbedrede mulighetene for utveksling av informasjon mellom politietatene i EUs medlemsstater. Ett viktig tiltak er at statene skal gi tilgang for andre staters politimyndigheter til søk i nasjonale databaser for DNA, fingeravtrykk og kjøretøy. Regelverket inneholder også omfattende bestemmelser om datasikkerhet og personvern.

Poenget mitt er dette: Prüm‑regelverket er et nytt og viktig bidrag for å styrke politisamarbeidet. For Regjeringen er det viktig at også Norge kan knytte seg til dette. Frankrike har gitt uttrykk for at de ønsker å sluttføre forhandlingene med Norge i løpet av sitt formannskap. Det hilser vi velkommen.

Så til et annet område: I redegjørelsen i april gjennomgikk jeg EUs klima‑ og energipakke, og jeg vil komme tilbake til dette tema også nå.

Under EUs toppmøte i forrige uke uttrykte enkelte land et ønske om større fleksibilitet med hensyn til målene og timeplanen for klima‑ og energipakken i lys av finanskrisen. EU holder likevel fast ved målsettingen om å komme til politisk enighet om innholdet i pakken før utgangen av året. Etter planen skal Europaparlamentet kunne behandle hele pakken i én lesning i midten av desember, og et formelt vedtak i rådet kan finne sted tidlig i 2009.

Som med asyl‑ og migrasjonspolitikken har det franske formannskapet prioritert klimasaken høyt. Det er bred enighet om at det er viktig for EU å etablere klare posisjoner i god tid før klimatoppmøtet i København i desember 2009. Hovedelementene i klima‑ og energipakken forventes å være EØS‑relevante. Med sine omfattende forslag på klima‑ og energiområdet har EU markert at de inntar en internasjonal lederposisjon, med ambisiøse mål for CO₂‑reduksjoner og for bruk av fornybar energi. EU etablerer spilleregler på klimaområdet som kan få global betydning over et bredt felt, og som så avgjort får betydning for vårt land. Kommisjonen varsler enda høyere mål for utslippsreduksjoner i EU dersom det blir internasjonal enighet om globale løsninger etter 2012.

I redegjørelsen i april omtalte jeg det betydelige forskningssamarbeidet Norge har med EU, og arbeidet for å lage et såkalt veikart for forskningsinfrastruktur i Europa. Det er derfor gledelig å kunne si at to forslag fra Norge, som begge er knyttet til klimaforskning, er innstilt til å komme inn på det oppdaterte veikartet. Det gjelder et prosjekt om karbonfangst og ‑lagring og et annet prosjekt om Svalbard som forskningsplattform. Svalbard vil med dette kunne styrkes som internasjonalt fyrtårn for forskning innen klima og miljø.

En annen viktig del av klima‑ og energipakken er direktivet om fornybar energi, der EU forplikter seg til å øke sin andel av fornybar energi i den såkalte energimiksen fra 8,5 pst. i 2005 til 20 pst. i 2020. Økningsforpliktelsene er ulikt fordelt på landene, bl.a. avhengig av deres BNP‑nivå.

Også i kvotedirektivet og andre deler av klima‑ og energipakken foretar EU en fordeling av forpliktelsene etter landenes økonomiske bæreevne. Dette åpner mulighetene for økt felles innsats for EU.

Vi har høye ambisjoner når det gjelder fornybar energi, og er derfor glad for EUs engasjement på dette området. Samtidig er Norge i en annen situasjon enn de andre europeiske landene, bortsett fra Island, når det gjelder fornybar energi. Vi har allerede en mye høyere andel fornybar energi enn noe EU‑land, om lag 60 pst., mest på grunn av vannkraften. Utkastet til fornybardirektivet er nå til behandling i Europaparlamentet, med sikte på vedtak i EUs råd våren 2009. Regjeringen arbeider for å følge opp norske interesser i denne saken.

Utviklingen av norsk fornybar energi er tett knyttet til samarbeid i Norden og Europa. Også i framtiden vil det være viktig for oss å delta i felleseuropeiske markeder. Poenget mitt er dette: Norge har en unik posisjon i å bidra i europeisk energiforsyning. Å ta vare på og videreutvikle norske fortrinn og forutsetninger, i et samspill med europeiske partnere, vil være en ledetråd i Regjeringens politikk overfor EU på dette området.

Vi har vært tidlig ute med å gi CO₂‑utslipp en pris. Vi produserer mer fornybar energi sett i forhold til vårt forbruk enn noe EU‑land. Vi har gått i bresjen for satsing på fangst og lagring av CO₂. Vi opplever nå økende oppslutning om satsingen på denne type teknologi. Dette tema er oppe i nær sagt alle våre møter med EU‑kolleger. Norske eksperter har også bidratt til utformingen av det regelverket EU legger opp til. Regjeringen ser fram til at EU – slik klima‑ og energipakken bærer bud om – vil legge til rette for opp til 12 pilotanlegg for CO₂‑fangst. Men finansieringen av pilotprosjektene er ikke avklart. Norge vil jobbe aktivt for å støtte opp om CO₂‑fangst og ‑lagring i Europa. Dette er et felt hvor videre norsk innsats kan gjøre en forskjell.

Kampen mot klimaendringene bringer meg videre til noen flere aktuelle EØS‑saker. Regjeringen har satt ambisiøse mål knyttet til CO₂‑håndtering. Den norske innsatsen for fangst og lagring av CO₂ er ett av flere bidrag for å møte klimautfordringene. Derfor ble det besluttet å støtte et testanlegg for fangst av CO₂ i tilknytning til raffineriet på Mongstad. Vårt utgangspunkt i forbindelse med notifiseringen av testsenteret til ESA, EFTAs overvåkingsorgan, var at vi mente at staten skal kunne bidra til utviklingen av teknologier som er viktige for å redusere CO₂‑utslipp.

Det er derfor gledelig at ESA nå har vurdert organiseringen av statens innsats for testsenteret på Mongstad som lovlig statsstøtte. Dette er et viktig prosjekt i europeisk klimasammenheng. Avtalen om CO₂‑håndtering på Mongstad er et sentralt element i utviklingen av framtidsrettede teknologier for fangst og lagring av CO₂. Men målsettingen er ikke alene å fange CO₂ fra ett konkret anlegg i Norge. Ambisjonen er å bidra til bred anvendelse av slike teknologier. Da må vi organisere oss slik at vi bidrar på en best mulig måte til nettopp dette. Det er Regjeringens syn at statlige bidrag vil være helt nødvendig for at de beste prosjektene skal komme på plass.

Miljøverndepartementet inngikk i mai 2008 en avtale med 14 næringsorganisasjoner om reduksjon i utslippene av nitrogenoksider, NO_x. Disse organisasjonene skal bidra til at Norge overholder NO_x‑forpliktelsene i den såkalte Gøteborgprotokollen, ved å sørge for at de årlige utslippene reduseres med 30 000 tonn innen utgangen av 2011. Regjeringen er godt fornøyd med at ESA har godkjent den norske NO_x‑løsningen, som er en kombinasjon av avgift og avtale med næringslivet. Avtalen kan føre til bruk av NO_x‑reduserende teknologi i stor skala og reduksjoner i NO_x‑utslippene. Regjeringen har nå lagt et løp for å sikre at Norge skal gjennomføre de nødvendige utslippsreduksjonene for å overholde våre NO_x‑forpliktelser i Gøteborgprotokollen så snart det er praktisk mulig.

Regjeringen mottok 16. juli i år beslutningen fra ESA om tildelingen av kvoter i Norges klimakvotesystem for perioden 2008–2012. Overvåkingsorganet hadde innvendinger mot enkelte elementer i det norske systemet. Innvendingene var ikke knyttet til de miljømessige ambisjonene i kvotesystemet. Regjeringens ambisjoner om et miljømessig godt kvotesystem, med en stram tildeling, ligger altså fortsatt fast. Det er avgjørende for Regjeringen å kunne etablere et ambisiøst kvotesystem med en stram tildeling. Vårt system vil også, etter de justeringer som følger av innvendingene fra ESA, bidra til effektive utslippsreduksjoner nasjonalt og globalt, og det vil styrke det europeiske systemet. Regjeringens ambisjon er å ha tildelingen på plass innen årsskiftet.

Jeg har i tidligere redegjørelser påpekt at endringer i EUs arbeidsmåte kan bety en utfordring for Norge, fordi endringene ikke automatisk fanges opp gjennom den måten EØS‑avtalen er innrettet på. La meg nevne ett eksempel til på et slikt utviklingstrekk.

I et større, europapolitisk perspektiv ser vi nå en økende trend i EU hvor Europakommisjonen og EUs formannskap lanserer overgripende strategier og lovgivningspakker for nettopp å signalisere hvor høyt et politikkområde prioriteres. Klima‑ og energipakken er et slikt eksempel. Behandlingen av slike omfattende pakker er krevende, både for EUs medlemsland og for EUs institusjoner. De gir også Norge noen betydelige utfordringer. Formelt sett vil Norge, gjennom EØS og Schengen, vanligvis bli berørt av viktig innhold i slike pakker. Og normalt vil vi ønske – og normalt vil det forventes av oss – at vi skal forholde oss aktivt til hele bredden av politikken.

Utfordringene knyttet til håndteringen av sektorovergripende forslag fra EU forsterkes med Europaparlamentets økende betydning. Forhandlingene i Europaparlamentet og mellom rådet og parlamentet er blitt viktigere, noe som igjen har ført til at vi fra norsk side har et skjerpet fokus på arbeidet i parlamentet i Brussel og Strasbourg. Det viktige for oss er å engasjere oss så tidlig som mulig i prosessene, slik at vi kan utforme norske posisjoner på det rette stadium.

Én slik pakke som nå er på vei, er kommisjonens forslag om en sosial agenda, som er kalt tilgang til arbeidsmarkedet og sosiale tjenester, muligheter for alle og solidaritet mellom generasjonene, altså en tverrsektoriell pakke innenfor områdene arbeidsliv, sosialpolitikk, likebehandling, helse, migrasjon og utdanning. Formålet med pakken er å utvikle EUs sosiale dimensjon i en tid med globalisering og endrede sosiale mønstre og levemønstre.

Pakken inneholder 19 tiltak som er ulike i form og innhold. Det mest konkrete så langt er tre direktivforslag om samarbeidsutvalg i arbeidslivet, ikke‑diskriminering og grensekryssende helsetjenester. Det er særlig disse tre forslagene som berører oss direkte, og som det er aktuelt å innlemme i EØS‑avtalen. La meg derfor kort omtale de tre:

Til det første, om samarbeidsutvalg, som egentlig ikke er en ny ordning, men en revisjon av eksisterende direktiv: Gjennom europeiske samarbeidsutvalg skal arbeidstakere ansatt i multinasjonale foretak bedre informeres og konsulteres om endringer og restruktureringer. Direktivet vil berøre 15 millioner arbeidstakere i EU, representert ved 19 000 tillitsvalgte. Forslaget som nå foreligger, søker å klargjøre begrepene «informasjon» og «konsultasjon», og det innføres bl.a. nye prosedyrer dersom eksisterende avtaler skal endres eller sies opp, samt flere obligatoriske møter og strengere krav til rapportering.

Så til det andre: Formålet med ikkediskrimineringsdirektivet er å forby diskriminering i samfunnslivet på grunnlag av religion, tro, alder, funksjonshemning og seksuell orientering. Eksisterende lovgivning gjelder for arbeidslivet særskilt, herunder diskriminering mellom kjønnene. Direktivforslaget er dermed siste etappe i EUs ikke‑diskrimineringslovgivning. Det understreker at det enkelte land selv kan regulere sin egen ekteskapslovgivning, adopsjonslovgivning og forholdet til kirke‑ og trossamfunn.

Og så til det tredje: Målet med direktivforslaget om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester er bl.a. å etablere et rammeverk som sikrer fri bevegelse av helsetjenester og beskytter helsen til EUs innbyggere. Samtidig skal det sikre tilstrekkelig klarhet om retten til refusjon av utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EU eller EØS‑land, og at helsetjenester leveres sikkert, effektivt og av høy kvalitet. Medlemslandenes rett til selv å organisere og yte helsetjenester skal fortsatt fullt ut respekteres. Kommisjonen sier at direktivforslagets bestemmelser om rett til dekning av utgifter først og fremst er en kodifisering av rettspraksis fra EU‑domstolen.

Så langt om Europakommisjonens forslag – eller «pakke» – om en sosial agenda.

La meg kort omtale tre andre spørsmål til slutt.

Når det gjelder tjenestedirektivet, sendte Regjeringen 1. juli i år ut et høringsnotat om dette direktivet på en bred offentlig høring med frist 20. oktober. Etter at tjenestedirektivet ble vedtatt i EU, har Nærings‑ og handelsdepartementet ledet en arbeidsgruppe som har kartlagt mulige endringer i norsk lov som følge av direktivet. I tillegg har seks eksterne miljøer på oppdrag fra NHD utredet bestemte problemstillinger knyttet til tjenestedirektivet.

Høringsnotatet presenterer resultatet fra disse utredningene og går gjennom innholdet i og konsekvensene av tjenestedirektivet. Notatet gjennomgår ulike løsninger for hvordan tjenestedirektivet kan gjennomføres i norsk rett dersom det innlemmes i EØS‑avtalen. Regjeringen vil etter denne høringsrunden gå grundig gjennom alt tilgjengelig materiale om direktivet før det tas stilling til om det skal innlemmes i EØS‑avtalen.

Denne saken berører viktige sider for Norge. Det handler om feltet tjenester, som er en stor og voksende del av europeiske lands økonomier. Og det reiser spørsmål om vår mulighet til å videreføre og videreutvikle vår politikk om beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter. Med andre ord: en viktig sak som fortjener en grundig gjennomgang før Regjeringen for sin del konkluderer. Regjeringen vil i denne sammenheng legge avgjørende vekt på arbeidstakernes rettigheter og vårt høye ambisjonsnivå i arbeidet mot sosial dumping.

I løpet av høsten skal Europaparlamentet behandle forslaget til et såkalt vikarbyrådirektiv, og et forslag til endringer i det eksisterende arbeidstidsdirektivet. Siktemålet med det førstnevnte er å sikre likebehandling av vikarbyråansatte og ordinært ansatte. Det antas at begge direktivene kan være EØS‑relevante, men hvilke tilpasninger det eventuelt er behov for å gjøre i norsk rett, er ennå ikke avklart.

Jeg vil også legge til at vi nå – slik Stortingets organer er kjent med – har startet forhandlinger med EU om nye finansielle bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EØS. Forhandlingene vil bli krevende, og målet er å komme til enighet i god tid før dagens ordninger utløper 30. april 2009. Regjeringen vil på vanlig måte holde kontakt med Stortingets organer om utviklingen i forhandlingene.

Til slutt vil jeg informere om at Regjeringen lanserte EØS‑notatbasen på Europaportalen – altså en internettportal i Utenriksdepartementet – for to måneder siden, den 22. august. Offentligheten har nå direkte innsyn i forvaltningens arbeid med EU‑regelverk som vurderes innlemmet i EØS‑avtalen.

Offentliggjøring av EØS‑notatbasen vil gjøre det lettere både for eksperter og vanlig interesserte å holde seg informert om regelverkarbeid i EU som har konsekvenser for Norge. Nettsiden vil også informere om EØS‑avtalen og dens virkemåte.

EØS‑portalen er et godt virkemiddel i arbeidet med å fange opp og ta stilling til nye initiativer fra EU så tidlig som mulig. Direkte innsyn i EØS‑arbeidet har stor betydning for prinsippet om meroffentlighet, og er dermed i tråd med Regjeringens målsetting om en åpen og aktiv europapolitikk.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil no foreslå at utanriksministeren si utgreiing om viktige EU‑ og EØS‑saker blir lagd ut for behandling i eit seinare møte – og ser det som vedteke.

Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 blir behandla under eitt – og ser det som vedteke.