Utenriksminister Børge Brende [10:05:20]: Vi står overfor en mer utfordrende utenriks- og sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge.

Bildet er heldigvis ikke entydig. Vi tok del i viktige fremskritt i 2015 med en ny og ambisiøs klimaavtale, atomavtale med Iran, fremgang i WTO og vedtak av nye, globale bærekraftsmål.

Flere underliggende trender er også positive: Den globale fattigdommen reduseres, flere barn får utdanning og bedre helsetjenester, og den økonomiske veksten fortsetter i både Asia og Afrika. Men samtidig opplever vi økt sårbarhet – en følelse av at den orden vi har bygd i Europa og globalt de siste tiårene, er skjørere enn vi trodde.

I Europas nærområder i sør preges flere områder av krig og konflikt. Fra Nord-Afrika og Sahel via Midtøsten til Afghanistan er det et belte av sårbare stater som sliter med radikalisering og voldelig ekstremisme så vel som svak statlig styring og høy arbeidsledighet – ikke minst blant de unge.

Mer enn 100 000 mennesker ble i fjor drept i krig og konflikt. Det er det høyeste tallet på over 25 år. Over 60 millioner mennesker er på flukt i verden, og det er det høyeste antallet siden annen verdenskrig. 125 millioner mennesker i verden har et akutt behov for humanitær hjelp på grunn av krig, sult og fattigdom.

Terrororganisasjonen ISIL rammer sivilbefolkningen i Syria og Irak, senest med flere brutale angrep de siste dagene som har tatt over 100 menneskeliv. ISIL er også sterkt til stede i Libya. Samtidig har ISILs ugjerninger rammet sivile i Europa – fra konsertarenaen i Paris til synagogen i København.

Vi står overfor et mer selvhevdende og uforutsigbart Russland, både i øst og i Syria. Europeisk samarbeid settes på prøve av migrasjon, økonomiske kriser, terrorfare og av at internasjonale spilleregler settes under press.

Geografisk avstand innebærer i stadig mindre grad avstand til problemene. 2014 og 2015 var krevende år i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men vi må stålsette oss for at 2016 kan bli enda vanskeligere. Det utenrikspolitiske alvoret er derfor ledemotivet i årets redegjørelse. Alvoret er også bakgrunnen for at Utenriksdepartementet nylig lanserte Veivalg-prosjektet. Det skal analysere og stimulere til debatt om utfordringene vi står midt oppe i, og formulere alternativer for handling i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Vi må ha klart for oss hva som er i norsk interesse. Vi må skille mellom vitale, viktige og andre interesser. Vi må innse at vi ikke kan gjøre alt. Vi må søke sammen med andre for å finne brede løsninger. Og vi må ha vilje, evne og effektivt diplomatisk verktøy til å forfølge de vitale interessene.

De europeiske landene har alltid vært Norges nære naboer og viktigste handelspartnere. Foruten USA er de våre viktigste venner og allierte. Sammen med USA er de også våre viktigste politiske partnere for å bevare og styrke ikke bare regionale, men også globale verdier og spilleregler.

Norge er en del av det europeiske skjebnefellesskapet. Når ungdom ble angrepet i Paris i fjor høst, i enda et meningsløst terrorangrep på våre felles verdier, ble vi også rammet. Dette har vi klart markert i solidaritet med Frankrike på samme måten som franskmennene tydelig markerte sin solidaritet med oss etter tragedien som rammet Norge den 22. juli 2011.

Politisk, økonomisk og på de fleste samfunnsområder – det som skjer i Europa, får direkte konsekvenser for Norge. Derfor begynner norsk utenrikspolitikk i Europa – i et Europa som utfordres både utenfra og innenfra.

EU har tidligere vist seg å komme styrket ut av kriser. Det er avgjørende at EU lykkes også denne gangen. Et svakt og splittet EU vil svekke Europas sikkerhet. Det er i vår interesse at EU kan stå mest mulig samlet, og at Europa tar større ansvar for egen sikkerhet.

Sammen råder EU og NATO over et bredt spekter av virkemidler. Det er ingen motsetning mellom europeisk og atlantisk orientering i norsk utenrikspolitikk – tvert imot. Mange etterspør i dag en felles visjon for hvordan EU skal utvikles videre. Noen land ønsker tettere integrasjon, mens andre vektlegger nasjonale løsninger. Valgene medlemslandene tar nå, vil prege EUs utvikling i lang tid fremover.

Det er et veiskille for Europa når et sentralt medlemsland setter i gang en prosess som kan ende i at man trekker seg fra EU-samarbeidet. Den nye avtalen mellom EU og Storbritannia kan få konsekvenser for hvordan grunnleggende prinsipper i samarbeidet tolkes og utvikles videre. Det vil også få betydning for oss. Norge er tjent med et sterkt EU med fortsatt britisk medlemskap. Utfordringene må møtes med lederskap, samarbeid og solidaritet. Det er Europas styrke og i vår interesse.

La meg gå nærmere inn på noen av de sentrale utfordringene for Europa fremover:

Flyktning- og migrasjonsbølgene inn mot Europa utfordrer det europeiske samarbeidet. I fjor kom over en million mennesker til Europa. Tilstrømmingen har også vært høy de siste månedene. Den kritiske fasen var ikke nødvendigvis i fjor. Den kritiske fasen kan ligge foran oss dersom tilstrømmingen via Tyrkia og Libya ikke avtar. Slitasjen har vært enorm på de landene som til nå har båret det største ansvaret ved flyktningestrømmen: Jordan, Libanon og Tyrkia.

Tyrkia er ved et veiskille. Landet står overfor store utfordringer med økt konflikt- og voldsnivå og press mot menneskerettighetene. Europa er helt avhengig av et godt samarbeid med Tyrkia – på kort sikt på grunn av migrasjonstrykket og på lengre sikt fordi vi trenger et stabilt Tyrkia som viktig regional aktør i et svært ustabilt område. Tyrkia er NATOs sørflanke. Europa må engasjere og støtte Tyrkia i dagens krevende situasjon samtidig som vi videreformidler klare politiske forventninger til Ankara.

Hellas har gjennomgått dype politiske og økonomiske kriser de siste årene, og migrasjonsbølgen fra Midtøsten setter landet under stadig sterkere press. Europa må stille klare krav, men også bidra til å hjelpe Hellas ut av krisen.

Vi må utvide perspektivet for å finne røttene til migrasjonskrisen. Krig og sammenbrudd av statsstrukturer i Midtøsten og Nord-Afrika og mangelfull internasjonal krisehåndtering er noen av årsakene. Demografiske trender i Midtøsten og Afrika spiller også inn – med befolkningsvekst, fattigdom og konflikt. Befolkningen i både Midtøsten og Afrika er firedoblet siden 1950. Ifølge prognoser vil begge dobles igjen frem mot 2050. Da vil Afrika ha to milliarder mennesker. Allerede i dag kommer tolv millioner afrikanske ungdommer inn på arbeidsmarkedet hvert år. Hvis disse raskt voksende ungdomskullene ikke ser muligheter i sine egne land, vil flere bli fristet til å sette ut på en farefull ferd mot Europa. Mange flykter fra krig og konflikt, andre søker et bedre liv. Derfor gir regjeringen økonomisk vekst, utdanning og jobbskaping høyeste prioritet i utviklingspolitikken. Migrasjonskrisen preger samfunnsdebatten, politikken, budsjettene og økonomien i nesten alle europeiske land.

Reisefriheten i Schengen-området krever felleseuropeiske regler for fastsettelse av hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle søknader om asyl. Disse reglene gis i Dublin III-forordningen. Norge ønsker klare regler. Likeledes ønsker Norge at tredjelandsborgere som reiser uten gyldige dokumenter inn i Schengen-området, blir registrert og tatt fingeravtrykk av i ankomstlandet, og at dette føres inn i europeiske datasystemer. Dermed gis det et grunnlag for å anvende fellesreglene for ansvarsfastsettelse, og omfanget av sekundærbevegelser reduseres. Dette er i norsk interesse.

Dublin-regelverket har den senere tid blitt lite anvendt hovedsakelig fordi mange asylsøkere ikke har vært registrert i land de tidligere har vært i. Norge støtter regelverks- og politikkendringer som sikrer at Dublin-systemet følges opp, og at migranter blir registrert i det første Schengen-landet de ankommer. Et fremtidig europeisk asylsystem må ha som målsetting å sikre en jevnere fordeling av asylsøkere enn hva som er tilfelle i dag, og at alle land tar sin del av ansvaret.

Norge og Hellas er nylig blitt enige om å bruke ytterligere 31 mill. kr av EØS-midlene til å styrke det greske asylsystemet frem til 2017.

Regjeringen ønsker en streng og rettferdig politikk for å håndtere flukt og migrasjon forankret i effektivt internasjonalt samarbeid og de verdiene samfunnet vårt bygger på. Vi må bekjempe tendenser til rasisme og fremmedfrykt.

Det er viktig at vi får til felles europeiske løsninger. Opprinnelses-, transitt-, og mottakerlandene må samarbeide om robuste og langsiktige løsninger. Vi må styrke utvikling og vekst i opprinnelsesland, tiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel og tiltak mot ulovlig og irregulær migrasjon.

Migrasjon er en utfordring som er kommet for å bli. Utenrikspolitikken spiller en viktig rolle, og vi styrker vår diplomatiske innsats når det gjelder migrasjon både hjemme og ved en rekke utenriksstasjoner.

Langs Europas sørlige grense trues utvikling, sikkerhet og stabilitet av langvarige borgerkriger og voldelige ekstremistgruppers brutale fremferd. Dette er den andre utfordringen jeg fremhever i dag.

Noen konflikter har vart lenge. Norge har et langvarig engasjement for en tostatsløsning i konflikten mellom Israel og palestinerne, også gjennom vårt formannskap i giverlandsgruppen AHLC. Men det er borgerkrigen i Syria som setter regionen i brann. Den har nå herjet i fem år. Over 300 000 mennesker er drept. Millioner er drevet på flukt, og millioner av nye fortvilte syrere kan komme til å flykte dersom krig ikke avløses av fred. For få år siden var Syria et mellominntektsland. Nå er byer redusert til grushauger. Det som tok fem år å ødelegge, kan ta fem tiår å bygge opp igjen.

Enigheten om stans i kamphandlingene som ble innledet lørdag, er svært viktig, ikke minst for de millioner av sivile som har lidd under de siste årenes brutale krigføring – ikke minst barna. Tre millioner syriske barn inne i Syria går i dag ikke på skole. De kan lett bli en tapt generasjon.

Det påhviler alle parter, ikke minst det syriske regimet og deres russiske støttespillere, et stort ansvar for å etterleve våpenhvilen og bidra til at den gir rom for reelle forhandlinger om fred. Det er også positivt med enighet om å tillate humanitære hjelpesendinger til alle deler av Syria, også områder som har vært avstengt fra dette.

FNs utsending til Syria, Staffan de Mistura, har varslet FNs sikkerhetsråd om at han tar sikte på å bringe partene tilbake til forhandlingsbordet 7. mars. Det vil være positivt om det vanskelige arbeidet med en politisk løsning nå kan innledes for alvor. Norge gir all mulig støtte i dette arbeidet.

Især ISIL, men også grupper som Jabhat al-Nusra og Al Qaida, representerer ideologi og brutalitet som er umenneskelig.

Norge bidrar betydelig i kampen mot ISIL. Vi har utplassert militært personell i Irak og er et aktivt medlem av kjernekoalisjonen mot ISIL. Den militære innsatsen har gitt resultater. I Irak er 40 pst. av landområdene ISIL kontrollerte for ett år siden, nå frigjort, herunder viktige byer som Tikrit og Ramadi. Men militære virkemidler alene løser ikke de underliggende årsakene til ISILs eksistens som statssammenbrudd og manglende inkludering av sunnibefolkningen i Irak. Kampen mot ISIL må kjempes på bred front. Vi prioriterer forebygging og håndtering av truslene fra fremmedkrigere. Vi vil fortsette vårt arbeid for å bekjempe ISIL økonomisk, og sørge for at de verken får solgt olje eller får nye forsyninger.

Samtidig med dette tar vi stort ansvar for den desperate humanitære situasjonen. Den norskinitierte giverlandskonferansen i London bidro til et stort humanitært løft for Syria. Aldri før har verdenssamfunnet samlet inn så mye på én dag. De siste tallene, som kom i går, viser over 12 mrd. amerikanske dollar.

Statsministeren kunngjorde også under møtet i London at Norge vil bruke omlag 10 mrd. kr over fire år på humanitær hjelp til Syria og nabolandene. Aldri før har Norge gitt så mye penger til en humanitær krise. Omfanget i lidelsene og fraværet av politisk vilje til løsning tilsier massiv humanitær innsats.

Syria-konferansen må også ses i sammenheng med fjorårets store konferanse om utdanning i Oslo.

Gjennom utdanningssatsingen har Norge tatt et globalt lederskap for å sikre utdanning for alle barn. Utdanning er et hovedsatsingsområde, både i den humanitære bistanden og i utviklingspolitikken for øvrig. Vi prioriterer bl.a. utdanning for jenter og de mest sårbare barna. Vi når snart målet om en dobling av den norske bistanden til utdanning.

Vi har også initiert en global kommisjon som skal komme med anbefalinger til hvordan mer finansiering til utdanning kan fremskaffes – gjennom nasjonal ressursmobilisering, mer og bedre bistand, nye partnerskap og innovative finansieringsmekanismer.

Utdanning er ikke bare avgjørende for å bekjempe fattigdom, fremme likestilling og oppnå bærekraftig utvikling, en skoleplass gjør også veien kortere tilbake til normale liv i dagens konfliktområder. Med tilgang til utdanning vil barn og ungdom gjenvinne håp for fremtiden.

Den tredje utfordringen er Russland. Russland fortsetter å orientere seg bort fra demokratiske og liberale verdier. Vi ser et mer uforutsigbart Russland, hvor viljen til å overraske og ta utenrikspolitisk risiko er større enn før.

Vi har fordømt Russlands folkerettsbrudd i Ukraina og vil fortsatt stå sammen med våre allierte og likesinnede partnere om reaksjonene på Russlands opptreden i Krim og Donbass. Vi forventer at alle parter bidrar til at Minsk-avtalene oppfylles. Og vi støtter Ukrainas reformarbeid politisk og finansielt.

I Syria er vi bekymret for Russlands stadig mer offensive militære støtte til Assad. Vi opplevde inntil sist helg massiv bombing av opposisjonsgrupper, som også har gitt store sivile tap. Men vi har sett færre angrep mot ISIL, som hele verdenssamfunnet er enig om å bekjempe.

Situasjonen skjerpes ytterligere av spenningen mellom Russland og NATO-landet Tyrkia. Det er vesentlig å unngå at den trappes opp gjennom handlinger eller retorikk.

Russland er vår nabo, og naboskapet er en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Vi ønsker et godt naboforhold til Russland. Det oppnår vi best ved å holde fast ved vår russlandspolitikk. Norge skal være forutsigbar, konsekvent, fast og tydelig overfor Russland. Vi skal fremme samarbeid og kontakt der det er felles interesse, og vi vil fortsette å stå opp for våre verdier, prinsipper og interesser. Vi søker å opprettholde et godt praktisk samarbeid og en konstruktiv dialog med Russland, der det er mulig. Dette er særlig viktig i nord.

Tilstrømmingen av migranter og asylsøkere over vår felles grense i nord sist høst stilte oss overfor en krevende utfordring. Gjennom kontakt og samarbeid basert på tidligere inngåtte avtaler fant vi løsninger. Både Norge og Russland er tjent med ordnede og stabile forhold i grenseområdene.

I likhet med allierte har vi suspendert det militære samarbeidet, men samarbeid om kystvakt, grensevakt, fiskeriforvaltning samt søk og redning fungerer godt. Den åpne linjen mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåten er viktig. I september undertegnet Norge og Russland en protokoll om praktiske prosedyrer for varsling av atomhendelser i henhold til vår bilaterale varslingsavtale.

Gode og åpne kanaler er viktige å ha når vi møter utfordringer som krever felles løsninger. De er også viktige for å kunne si klart fra når vi er uenige. Det er ingen motsetning mellom å ivareta egne, bilaterale interesser i forholdet til Russland på egnet måte og samtidig – sammen med våre allierte og partnere – stå fast på folkeretten og forsvare viktige internasjonale prinsipper for internasjonalt samkvem.

Så til den fjerde europeiske utfordringen: økonomisk omstilling. Den økonomiske veksten i Europa er fremdeles for svak og ujevnt fordelt. Det er lite økonomisk handlingsrom og manglende etterspørsel og investeringer. Arbeidsledigheten er fortsatt høy i mange land. Usikkerhetsfaktorene er mange. Samtidig skjer det betydelige endringer i verdensøkonomien.

Vi følger nøye med på den økonomiske utviklingen i Kina, verdens nest største økonomi, i håp om at landet ikke går inn for en «hard landing» som vil få konsekvenser langt utover Asia.

Den økonomiske veksten i de fleste av verdens 20 største økonomier ser ut til å bli lavere enn forventet fremover. Nye tall viser at verdenshandelen sank med nesten 15 pst. i 2015. Høy offentlig gjeld og valutauro bekymrer oss. Sentralbankene har brukt opp mange av de etablerte verktøyene.

Samtidig opplever vi store teknologiske endringer i energi, transport og kommunikasjon. Økt automatisering og robotisering så vel som fremveksten av såkalt «big data» og delingsøkonomi vil både gi store vekstmuligheter og føre til betydelige endringer i arbeidsmarkedet. Summen av disse endringene betyr store krav til omstilling, og at Europa møter stadig tøffere global konkurranse, særlig fra Asia og USA.

For norsk næringsliv og sysselsetting er helsetilstanden i de andre europeiske økonomiene avgjørende. Mer enn tre fjerdedeler av vår eksport går til EU. Globaliseringen har gitt oss nye muligheter og i all hovedsak tjent handelsnasjonen Norge godt. Det er viktig at vi griper det nye handlingsrommet, omstiller vår økonomi og øker vår globale konkurranseevne i samarbeid med våre europeiske partnere.

Vi styrker utenrikspolitikkens tyngde og relevans for et globalisert norsk næringsliv. Budskapet til norske utenriksstasjoner er at samarbeid med næringslivet har høyeste prioritet.

Europas utfordringer er også Nordens utfordringer. En polarisert debatt om migrasjon, uro over utviklingen i Russland og uro over økende terrorfare preger også Norden. Når det europeiske byggverket er under press, berøres også samarbeidet i Norden, den kanskje tettest integrerte regionen i Europa og selve kjernen til mye av vår velferd.

Vi skal bruke det nordiske samarbeidet og vårt formannskap i 2017 til å styrke nordisk omstillingsevne. Dette handler om økonomi, om å styrke grønn konkurransekraft, og om samfunnsutvikling, der samarbeid om integrering nå vokser frem som nytt satsingsområde.

I tillegg til sikkerhetspolitiske diskusjoner ønsker jeg å styrke samarbeidet med mine nordiske kolleger innenfor nye og krevende områder – som migrasjon, globale sikkerhetstrusler og kampen mot terrorisme og voldelig ekstremisme.

Utviklingen i nordområdene preges av lav oljepris, økt geopolitisk interesse og klimaendringer. Likevel forblir nordområdene en fredelig og stabil region. Samarbeidet i Arktis bygger på felles interesser, balansert ressursforvaltning og smart institusjonsbygging. Norge er og skal være i en ledende rolle. Men stabiliteten i nord kan ikke tas for gitt. Russisk styrkeoppbygging og intensivering av øvelser i nord fordrer årvåkenhet. Den militærstrategiske balansen i nord forskyver seg i Russlands favør. Dette må møtes med en fast og forutsigbar linje fra norsk side. Det er også grunnen til at regjeringen arbeider for å trekke NATOs oppmerksomhet mot nord.

Arktisk råd feirer 20 år i år. USA gir høy prioritet til sitt formannskap. Samarbeidet mellom medlemsstatene fungerer godt. Russland er en svært viktig aktør i Arktis. Internasjonalt samarbeid som inkluderer Russland, bidrar til å sikre en fortsatt stabil utvikling i regionen. Norge og de andre kyststatene til Polhavet har særlige rettigheter, ansvar og kunnskaper om Polhavet. Vi vil fortsette å utvikle samarbeidet med dem og med alle statene i Arktisk råd. Vi må vise at vi tar ansvar.

Det samme gjelder vårt forskningsløft i Arktis. Norge må ligge i forkant innenfor klima, marine ressurser, ny teknologi og næringsutvikling. Regjeringens satsing er viktig for å sikre velferd og arbeidsplasser i nord. Vi vil jobbe systematisk for å utvikle de nye skipsfartsmulighetene som åpner seg i nord. Arktis har et stort potensial for fremtidige generasjoner, men det fordrer at vi tar hensyn til hvor grensene går for miljøet.

Både Norge og Europa står overfor en verden i rask og omveltende endring. Globaliseringen fortsetter, men tegn på stagnasjon i verdenshandelen de siste årene – som jeg var inne på – gjør at mange spør om vi er over toppen.

La meg likevel begynne det globale utsynet med et positivt perspektiv. Utenrikspolitikk for en globalisert verden handler om å bygge videre på den store fremgangen i verden de siste 25 årene. La oss ikke glemme at siden 1990 er den globale verdiskapingen doblet. Verdenshandelen har hatt en enda kraftigere vekst. Antallet som lever i ekstrem fattigdom, er halvert, samtidig som verdens befolkning har økt med to milliarder mennesker. Internasjonal bistand bidrar, men det viktigste er effektiv nasjonsbygging, politiske reformer, ressursmobilisering og god økonomisk politikk i landene selv.

Forventningene til en varig fredsavtale for borgerkrigsherjede Colombia er store. Sri Lanka reiser seg også etter en blodig borgerkrig og er kommet mye lenger enn forventet i å lege sårene etter krigen. Den demokratiske prosessen i Myanmar er ennå ikke i mål, men den som for bare fem år siden hadde spådd dagens situasjon, ville blitt avfeid som naiv optimist.

Politisk fremgang nasjonalt speiles også i viktige fremskritt i internasjonalt samarbeid det siste året. 2015 var et godt og viktig år for FN på mange arenaer. Bærekraftsmålene som ble vedtatt i fjor, var historiske. For første gang forhandlet medlemslandene frem felles mål, og for første gang er agendaen universell. Målene gjelder også for Norge. Vi fikk også gjennombrudd i krevende forhandlinger om finansiering for utvikling i Addis Abeba, om WTO-avtale i Nairobi, og om klimaavtalen i Paris – alle prosessene med Norge i en aktiv rolle.

Viktige reformer i utviklingspolitikken her hjemme bidrar også til å realisere bærekraftsmålene. Som ledd i effektivisering og resultatorientering av norsk bistand har vi redusert antall land som kan motta norske bistandsmidler fra 116 til 85, og vi sikter også mot en reduksjon i antall bistandsavtaler med minst 30 pst. I utgangspunktet hadde vi over 6 000 bistandsavtaler, og det var for mye.

Det er viktig å fastholde og bygge på det positive som skjer i verden – for å forankre troen på at politikk nytter, og for å unngå stagnasjon og tilbakegang etter 25 år med oppsiktsvekkende resultater. Samtidig må vi ha et skarpt blikk på hvordan globale utviklingstrekk i dag utfordrer Norge og verdenssamfunnet.

For det første: Asias økonomiske vekst beveger den geopolitiske pendelen. Brasils krise og Kinas vekstsmerter viser at utviklingen ikke er lineær, men makt flyttes fortsatt østover og sørover. Vi er på vei mot en mer fragmentert og multipolar verden.

USA vil fortsatt være verdens ledende supermakt i lang tid og den viktigste garantisten for Norges sikkerhet. Ingen land utfordrer USAs rolle. Likevel markerer viktige land avstand til Europa og USA i spørsmål av stor betydning for stabilitet, demokrati og menneskerettigheter. Det åpner for stormaktrivalisering som raskt kan sette internasjonalt samarbeid under press. Slik rivalisering gjør det vanskeligere å enes om løsninger på konflikter, fra Syria til Sør-Kina-havet.

Samtidig er flytting av økonomiske og politiske tyngdepunkt i verden en naturlig og legitim prosess. At fremvoksende stormakter ønsker mer innflytelse i verden, er lett å forstå. Det multilaterale systemet må reflektere verden anno 2016, ikke 1945.

Vi arbeider også systematisk for å få et tettere samarbeid med regionale organisasjoner. I 2015 inngikk vi et bredere partnerskap med ASEAN. Vi har også løftet vårt strategiske partnerskap med Den afrikanske union. Det er også i Norges interesse å normalisere det bilaterale forholdet til Kina.

Norge er tjent med at land i Afrika, Asia og Latin-Amerika ser den multilaterale orden og FN som relevant og til nytte for dem. I det norsk-initierte prosjektet «FN70: En ny dagsorden» arbeider vi for å fremme ideer og forslag til FNs neste generalsekretær. Her samarbeider vi med mange land, men særlig med land i sør.

Vårt strategiske arbeid for en plass i FNs sikkerhetsråd for 2021–2022 fortsetter. Norges kandidatur understreker vår langsiktige satsing på FN som en arena for å ivareta og videreutvikle folkeretten.

Den andre utfordringen er gradvis oppsmuldring av globale handelsregimer. Bevaring og styrking av WTO er Norges primære handelspolitiske interesse. Fremgang under WTOs møte i Nairobi i desember i fjor var derfor gode nyheter for Norge.

Men en mer multipolar verden gjør det svært krevende å skape samlende løsninger i WTO. Stormaktene bruker stadig mer handelspolitisk energi i regionale sammenhenger utenfor WTO, arenaer hvor Norge ofte ikke er med. En TTIP-avtale kan få store konsekvenser for Norge, bl.a. gjennom EØS-avtalen. Vi risikerer forverring av norsk næringslivs konkurransevilkår i våre viktigste markeder.

Norge må møte utfordringene med kløkt og engasjement. Situasjonen er ikke svart-hvitt. Vekstimpulsene fra de store regionale avtalene er gode nyheter for Norge.

Regionalisering er en logisk respons på global kompleksitet. Men regionale avtaler kan fort undergrave globale fellesløsninger hvis vi kun erstatter nasjonale murer med regionale festninger.

Der verden ikke er klar for genuint multilaterale løsninger, må vi sørge for at flernasjonale avtaler bygger broer på tvers av regioner – at det ikke er geografi, men ønsket om samarbeid, vekst og utvikling gjennom åpne markeder som definerer deltakelsen i nye initiativ.

Den tredje utfordringen er trusselen fra globale pandemier. Vi har gjort imponerende fremskritt innen global helse. Norge har vært helt i fremste rekke de siste femten årene med omfattende investeringer og aktivt politisk og faglig arbeid. Tverrpolitisk enighet og kontinuitet hjemme har styrket Norges innflytelse globalt.

Barnedødeligheten er nær halvert, noe som i første rekke skyldes den kraftige fremgangen i bekjempelsen av hiv, malaria, og tuberkulose.

Men det er nå blitt tydelig for oss alle at svake helsesystemer i fattige land utgjør alvorlige sikkerhetsutfordringer. Ikke bare for milliardene av mennesker som lever i fattige deler av verden, men også for oss.

Ebola var en alvorlig vekker. Utbruddet avdekket vesentlige mangler i global beredskap og i kapasitet til å håndtere kriser.

Nå er det zika-viruset som utfordrer. Norge var først ute med bidrag til Verdens helseorganisasjons appell om å styrke sitt arbeid med å bekjempe viruset.

De globale helseutfordringene krever styrket internasjonalt samarbeid. Norge går i front på mange områder, ikke minst når det gjelder snarest mulig å få på plass et globalt rammeverk for finansiering av forskning og utvikling av nye vaksiner mot pandemier.

Det skrives knapt en eneste større sikkerhetspolitisk analyse lenger som ikke vier klimaendringene stor oppmerksomhet. For lavtliggende land er klimatrusselen eksistensiell. For oss andre er den en trussel-multiplikator.

Paris-avtalen fra desember i fjor var viktig og bidrar til ny giv i internasjonalt klimasamarbeid.

Norge leder an i mange globale initiativer for å redusere utslipp av klimagasser. Den globale skogsatsingen prioriteres fortsatt høyt. Vi går foran i globale prosjekter for å redusere fakling og metanlekkasjer fra olje- og gassproduksjon. Norge deltar også aktivt i det globale arbeidet for å fase ut subsidier til fossile brensler.

Som energi- og naturressursnasjon har Norge mye å bidra med i det globale arbeidet mot klimaendringene. Vi må være forutseende, vi må forstå rammevilkår og handlingsrom for Norge, vi må ligge i forskningsfronten for ny teknologi, og vi må skape gode rammebetingelser for miljø- og klimavennlig utvikling.

Grunntonen i årets redegjørelse er mollstemt. Men det er viktig å fremheve at vi møter utfordringene med et sterkt utgangspunkt. Det er enighet i Stortinget om hovedlinjene i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Norge møter global turbulens med en sterk økonomi og et samfunn basert på tillit og samhold. Det er avgjørende når økonomiske nedgangstider rammer nøkkelindustrier langs kysten vår og tvinger frem satsing i nye sektorer. Vi går fra særstilling til omstilling.

En grunn til optimisme er det robuste og omforente verdigrunnlaget vi står sammen om: frihet, demokrati, menneskerettigheter, likestilling og bærekraftig utvikling. Dette er bærende verdier i det norske samfunnet og derfor også i norsk utenrikspolitikk. Jo mer det stormer rundt oss, jo viktigere er det å holde fast ved hvem vi er og verdiene vi bygger på.

Derfor er det også svært viktig at de regionale og globale institusjonene som er bygd opp etter andre verdenskrig, reflekterer disse verdiene. Folkeretten, herunder FN-pakten, havretten, menneskerettighetskonvensjonene og miljø- og klimaavtaler er sentrale brikker i et internasjonalt rammeverk som er av helt grunnleggende betydning for Norge.

Det er nå 50 år siden de to sentrale internasjonale menneskerettighetskonvensjonene ble vedtatt. Beskyttelse og fremme av menneskerettigheter fortsetter dessverre å være minst like aktuelt. Vi skal være en klar stemme som forsvarer av grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet.

Enhver regjerings viktigste oppgave er å trygge vårt land og våre innbyggere – å bygge sikkerhet og slitestyrke i møte med stadig mer uforutsigbare omgivelser. Dagens situasjon viser hvor viktig det alltid er å prioritere forsvaret. Det er for sent å gjøre dette når vi virkelig trenger det. Et sterkt nasjonalt forsvar må derfor være en grunnlinje i sikkerhetspolitikken. Vi må prioritere det viktigste; forsvaret av oss selv og våre forpliktelser i NATO. Vi må også ta inn over oss de nye globale sikkerhetstruslene.

I et mer krevende sikkerhetspolitisk klima er det viktig at vi holder fast ved våre venner og alliansepartnere. Norges ankerfeste i sikkerhetspolitikken er vårt NATO-medlemskap. Samtidig er det bred bevissthet i NATO om Norges bidrag til felles sikkerhet i nord. Gjennom det grunnleggende båndet mellom medlemslandene – at éns sikkerhet er alles sikkerhet – er NATO den mest vellykkede militæralliansen i historien.

Det kommende toppmøtet i juli vil ha et økt fokus på kollektivt forsvar; NATOs kjerneoppgave – på hvordan NATO i bredt må omstilles til en ny situasjon. Det er symbolsk at NATO møtes i akkurat Warszawa – byen hvor Warszawapakten ble stiftet for over 60 år siden. Gitt at Europa er under økende press, vil NATOs samarbeid med EU bli et viktig tema i Warszawa. Frem mot toppmøtet vil Norge ta til orde for en helhetlig tilnærming til sikkerhet. Alliansen kan ikke velge mellom sør og øst, mellom landstyrker eller sjøstridskrefter, eller mellom avskrekking eller avspenning. Samtlige alliertes sikkerhetsbehov må tas på alvor – og samtlige allierte må bidra.

Dette gjelder selvfølgelig også utviklingen i vår del av Europa. Utviklingen i Nord-Atlanteren har konsekvenser for Norge og for hele NATO. NATOs oppmerksomhet er i den senere tid blitt trukket mot nord gjennom allierte øvelser og treningsaktiviteter. Dette er viktig.

Regjeringen vil frem mot NATO-toppmøtet arbeide for en markert styrking av NATOs maritime strategi, med stor vekt på de nordlige havområdene. I forholdet til Russland må tydelighet kombineres med tiltak fra NATO for å unngå farlige hendelser og økt spenning. Her er Norge en pådriver.

Det mest gledelige på nedrustningsfronten i fjor var atomavtalen med Iran. Et viktig premiss for å få sluttført avtalen var at Irans lavanrikede uran ble erstattet med naturlig uran. Da vi fikk en anmodning fra USA om å bidra, så vi det som en naturlig videreføring av vårt arbeid for nedrustning og for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Vi stilte med teknisk ekspertise og bidro finansielt til gjennomføringen av en sentral del av atomavtalen. Eksperter fra Statens strålevern verifiserte og kontrollerte transporten. Det norske bidraget var viktig fordi det bidro til at atomavtalen kunne iverksettes tidligere enn hva som ellers ville vært tilfelle.

I flere år har vi samarbeidet tett med Storbritannia om verifikasjon av nedrustning. Arbeidet legger et viktig grunnlag for fremtidige kutt i kjernefysiske arsenal.

Norge har også en ledende plass i det internasjonale samarbeidet om kjernefysisk sikkerhet som president Obama i sin tid tok initiativet til. Statsministeren vil delta på Obamas toppmøte om atomsikkerhet i Washington senere denne måneden. Regjeringen arbeider systematisk for å nå målet om en verden fri for kjernevåpen. Her arbeider vi konkret, langsiktig og langs flere spor.

Flyktningkrisen har økt regjeringens oppmerksomhet mot det vi omtaler som sårbare stater, i et bredt belte av land fra Mali i vest via Afrikas Horn og Midtøsten til Afghanistan og Pakistan i øst. Utviklingen i disse regionene truer europeisk og norsk sikkerhet. Dette krever handling – modige og nytenkende politiske initiativer. Det krever av vi ser alle virkemidlene vi har, i sammenheng: diplomati, sikkerhet, militære bidrag, utvikling og jobbskaping, humanitær innsats, fremme av menneskerettigheter og bistand til å bygge vel fungerende institusjoner.

Dagens utfordringer fordrer at vi tenker nytt om utviklingspolitikken for å nå de mest utsatte landene og for å unngå at sårbare stater bryter sammen – ikke på bekostning av de fattigste, men fordi dette er den mest effektive måten å nå de mest sårbare blant de fattige. Seks av tolv fokusland er sårbare stater. Utenriksdepartementet har derfor nå igangsatt arbeid med en egen strategi for å samle innsatsen inn mot sårbare stater.

Erfaringer fra Afghanistan til Sør-Sudan viser at det ikke finnes noen mal for vellykket statsbygging i sårbare stater. Vi må ikke tro at vi som utenforstående kan skape stabile og fredelige samfunn. Alt vi gjør, må forankres i nasjonale krefter med styringsevne.

Samspillet mellom humanitær og langsiktig bistand må styrkes. Vi trenger utviklingsbankenes økonomiske muskler. FN har en særlig viktig rolle, og Norge vil fortsette sin støtte for et styrket FN i sårbare stater. De norske frivillige organisasjonene er også sentrale aktører.

Ferske gjennomganger av FNs freds- og sikkerhetsinnsats understreker at vi må bli bedre på konfliktforebygging, og at kvinner må med. Norge går foran for å sikre at både menns og kvinners erfaringer og perspektiv tas på alvor. Da blir konfliktanalysene reelle, og vi sikrer tilgang til bredden av mulige løsninger. – Og vi må i dette arbeidet ikke glemme menneskerettighetene: uten grunnleggende rettigheter – ingen stabilitet over tid.

Arbeid for stabilisering og utvikling i sårbare stater betyr høyere risiko enn det vi opplever i mer stabile utviklingsland. Det er større risiko for korrupsjon, og for at prosjekter mislykkes. Men risikoen må vi ta, for risikoen ved å ikke gjøre noe er enda større.

Den norsk fred- og forsoningspolitikken er et prioritert politikkområde som med den nye strategien får fornyet aktualitet – og en enda sterkere begrunnelse.

Samtidig vil store ressurser fortsatt bli brukt på bekjempelse av fattigdom og forebygging av konflikt i andre deler av Afrika og Asia. De ambisiøse satsingene på utdanning, helse, økonomisk utvikling og jobbskaping videreføres og spisses. Dette er viktig for å nå de fattigste og realisere FNs nye bærekraftsmål. Vi må forhindre at fattige land som i dag er stabile og opplever demokratisk utvikling og økonomisk vekst, ikke faller tilbake i negative spiraler av vold og konflikt.

Å trygge Norge og forsvare en multilateral orden handler ikke minst om evnen til godt diplomatisk håndverk. Norge har lang tradisjon for å levere bidrag – ikke bare i form av penger, men også kompetanse – inn i viktige globale prosesser, det være seg innenfor internasjonal havrett, fred og forsoning, humanitær bistand eller innsats for å skape gode internasjonale normer, som under klimaforhandlingene.

Norsk utenrikstjeneste og andre norske fagmiljøer blir ofte påkalt fordi vi er kjent for å kunne levere. Denne kompetansen er bygd opp over tid og bidrar til å gjøre norsk utenrikspolitikk relevant og etterspurt.

Jeg vil avrunde årets redegjørelse med å peke på ti konkrete områder hvor Norge tar et særlig ansvar:

• Vi er en solid alliansepartner. USA er Norges viktigste allierte. NATO er vårt sikkerhetspolitiske anker. Våre allierte vet at de kan stole på Norge.

• Vi fastholder vårt stabile forhold til Russland. Vi fortsetter å være en konsekvent og forutsigbar nabo med Russland. Vi skjerper analyseverktøyene og styrker vår russlandskompetanse.

• Vi prioriterer nordområdene. Målet vårt er at nordområdene forblir en region preget av samarbeid og ansvarlig ressursforvaltning.

• Vi bidrar tungt i Europa. Europas utfordringer er våre utfordringer. Vi bidrar på alt fra energisikkerhet via migrasjonsløsninger og strategisk bruk av EØS-midlene.

• Vi forbereder Norge på en verden med økt økonomisk tyngdepunkt i Asia. Fortsatt velferd forutsetter at vi griper nye muligheter og bygger relasjoner i vekstøkonomier i sør og i øst.

• Vi øker den allerede omfattende humanitære bistanden og satser i sårbare stater. Aldri før i nyere tid har de humanitære behovene vært større. Men heller aldri før har Norge bidratt mer.

• Vi reformerer og konsentrerer utviklingspolitikken. Antall mottakerland og bistandsavtaler reduseres, og kravene til evaluering og resultater skjerpes.

• Vi fortsetter den storstilte satsningen på utdanning. Gjennom utdanningssatsingen har Norge tatt et globalt lederskap for å sikre utdanning for alle.

• Vi videreutvikler vår aktive fred- og forsoningspolitikk. Å forebygge konflikt og krig og å bidra til løsning av akutte konflikter er kostnadseffektiv utenrikspolitikk.

• Vi fortsetter å vise vei i internasjonalt klimaarbeid. Norge var en pådriver for å få Paris-avtalen på plass – nå starter arbeidet med å iverksette den.

Utenrikspolitikkens fremste mål er å sikre og fremme norske interesser – våre verdier, vår sikkerhet, vår velferd. Alvoret, uroen og uforutsigbarheten som jeg har redegjort for i dag, krever klar tenkning og klok handling for å fremme norske interesser, investere i verdiene og det globale rammeverket som skal sikre at rett går foran makt.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse legges ut til behandling i et senere møte.

– Det anses vedtatt.