Statsråd Emilie Mehl [12:05:53]: Jeg vil takke for muligheten til å redegjøre for migrasjonssituasjonen knyttet til Ukraina, og så vil jeg si noe om det generelle migrasjonsbildet i Europa.

Putins brutale angrepskrig mot Ukraina fører til omfattende menneskelige lidelser. Russiske luftangrep fortsetter å ramme sivil infrastruktur i tettbefolkede områder, og det foregår harde kamper på bakken i de østlige og sørlige delene av Ukraina. Millioner av mennesker er sendt på flukt fra sine hjem. Om lag 4,2 millioner mennesker har i dag midlertidig beskyttelse i Europa. I tillegg anslår FNs høykommissær for flyktninger at over fem millioner ukrainere er internt fordrevne. Kapasiteten i Ukrainas nærområder er under stort press, og mange land blir satt på prøve.

Tyskland er det landet som har tatt imot flest ukrainere – over en million. Polen har tatt imot nest flest med 960 000 og Tsjekkia tredje flest med 374 000. Seks land – Italia, Spania, Bulgaria, Romania, Slovakia og Nederland – har tatt imot mellom 100 000 og 190 000 ukrainere.

Den ukrainske flyktningsituasjonen skjer i en kontekst med en stor økning av asylsøkere til Europa fra andre land enn Ukraina. Krigen i Ukraina og pandemien har ført til forverrede levekår i svært mange land i Europas nærområder. 2022 hadde det høyeste ankomstnivået til Europa siden 2016, og nivået kan bli enda høyere i år. Rundt 855 000 personer har så langt i år søkt om asyl i Europa, altså i tillegg til fordrevne fra Ukraina. De største nasjonalitetene er Syria, Afghanistan og Tyrkia. De største mottakerlandene i absolutte tall er Tyskland med ca. 230 000 søkere, Frankrike med ca. 130 000, Spania med ca. 130 000 og Italia med ca. 100 000. Italia har fått rekordhøye tall for irregulære ankomster over den sentrale middelhavsruten, med 130 000 ankomster.

I absolutte tall ligger Norge omtrent midt på treet blant europeiske land både når det gjelder antall ukrainere vi har tatt imot så langt, omtrent 67 000 – som jeg kommer tilbake til – og antall asylsøkere fra andre nasjonaliteter, med rundt 3 800 søkere hittil i år. Relativt til folketall er vi imidlertid en betydelig bidragsyter.

Jeg deltar i diskusjonene med andre justis- og innenriksministre i Europa og Norden om migrasjonssituasjonen. Det er stor enighet om at det er behov for et paradigmeskifte i samarbeidet med opprinnelses- og transittlandene, og at det nå må jobbes mer med forebyggende tiltak. EU har kommet et skritt videre i arbeidet med den nye pakten om asyl og migrasjon, og vi avventer utfallet av forhandlingene i Europaparlamentet. Norge skal ha kontroll over egen asyl- og innvandringspolitikk. Samtidig er vi tjent med samarbeid bl.a. knyttet til tiltak i tredjeland og retur.

Vi har nå også fått en helt ny situasjon på Gaza. Det er for tidlig å si hvordan utviklingen blir, men det er ikke usannsynlig at vi på sikt vil kunne få en økt tilstrømming av asylsøkere fra Midtøsten, avhengig av hvordan konflikten utvikler seg.

Det samlede bildet er altså et stort migrasjonspress på alle yttergrensene, og at asyl- og mottakskapasitet i mange land er sprengt. Dersom Europa ikke lykkes med både å håndtere ankomstsituasjonen i volum og å enes om felles regler og håndtering, kan det få konsekvenser for Norge gjennom økte sekundærbevegelser. Vi må i Europa også fortsette å stå sammen med Ukraina.

Ukraina går nå inn i sin andre vinter under Russlands okkupasjonskrig. Det er lite som tyder på at det blir en løsning på konflikten i nær framtid. I områder nær frontlinjen er den humanitære og sikkerhetsmessige situasjonen krevende med store skader på boliger, sivil infrastruktur, strøm og vannforsyning og problemer med tilgang på medisiner. Humanitære organisasjoner jobber intenst med å få på plass provisoriske isolasjonsløsninger, dieselaggregater og annen midlertidig infrastruktur i forberedelse til vinteren. Det er lite som skal til for at store grupper står uten en elektrisk varmekilde.

Den ukrainske offensiven har så langt ikke medført store endringer i frontlinjene. De russiske angrepene med langdistansemissiler og droner fortsetter, og situasjonen er også krevende i områder som ikke er direkte rammet av krigshandlinger på bakken. Arbeidslivet er hardt rammet, og det er mange med lav inntekt. Antallet som lever under fattigdomsgrensen, har økt drastisk etter invasjonen, og det er fare for at antallet vil øke ytterligere.

Norges solidaritet med Ukraina er stor. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt, og som fortsetter å bidra, til å hjelpe Ukraina. Solidariteten som norske kommuner, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner har vist, er historisk. Vi har gitt, og fortsetter å gi, avgjørende bistand til ukrainere som lever i det krigsherjede området. Det er donert enorme mengder klær, medisinsk utstyr, kraft- og elmateriell, kjøretøy, fyringsved og annet materiell. Norge anses som en bærebjelke i ordningen med medisinsk evakuering av alvorlig syke og sårede ukrainere. Hele Norge har stått på og funnet rom til å gi både store og små bidrag, og det skal vi være stolte av.

Her i Norge har norske kommuner bosatt om lag 50 000 fordrevne fra Ukraina så langt. I samme periode er det bosatt over 7 000 fra andre land. Bosettingen har gått i et tempo som vi ikke tidligere har sett. Kommunene har lagt ned en formidabel innsats både med hensyn til bosetting og som vertskap for asylmottak. Det var ikke gitt at Norge skulle klare å håndtere over 70 000 asylankomster på under to år. Som et eksempel var det ventet en stor belastning på fastlegeordningen, men takket være styrking av fastlegeordningen og velvilje i helsetjenesten lokalt har man funnet gode løsninger.

Håndteringen er i tillegg gjort i ordnede former med lite konflikt om hvordan vi møter ukrainere. Ansatte i mitt departement forteller meg at de aldri før har vært vitne til et så omforent ordskifte rundt en flyktningkrise.

Ukrainerne selv gir tydelige tilbakemeldinger om at de føler seg ivaretatt i Norge. Tilbudet de får her, er av en høy kvalitet. Botiden i asylmottak har vært svært kort for denne gruppen. Det betyr at de aller fleste ukrainere mellom 18 og 55 år får tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet kort tid etter at de kommer hit. Dette er avgjørende for at de raskt skal bli aktive deltakere i det norske samfunnet fram til en trygg retur til Ukraina er mulig å gjennomføre. Målet er at flest mulig skal komme raskt i arbeid og forsørge seg selv så lenge de er her.

Det siste året har det gradvis kommet flere ukrainere til Norge enn til våre nærmeste naboland. Relativt til befolkningsstørrelse kommer det også svært mange ukrainere til Norge nå, sammenlignet med andre europeiske land. I august 2022 fikk Norge omtrent 1,5 pst. av alle ukrainske fordrevne til Europa. Ett år senere har andelen gått fra 1,5 pst. til 3 pst.

De siste ukene har denne trenden forsterket seg. Siden midten av august har Norge mottatt flere fordrevne fra Ukraina enn Sverige, Danmark og Finland til sammen. Ankomstene til Norge har nesten doblet seg fra et nivå på 550 ankomster i uken i første halvdel av 2023 til et nivå på i snitt 1 000 ankomster i uken siden august.

Dette er en ny situasjon. Da krigen startet, reiste flere fordrevne ukrainere til både Sverige, Finland og Danmark. Over tid har en gradvis større andel fordrevne valgt Norge som destinasjonsland. Omtrent 30 pst. av dem som kommer, oppgir å ha hatt opphold i et annet europeisk land før de kom til Norge. Dette er basert på et frivillig spørreskjema, og tallet kan derfor være høyere.

Sverige opplever at antall ukrainere som oppholder seg der, reduseres. Sverige har fått over 60 000 fordrevne fra Ukraina totalt, men en del av disse har reist ut av landet. Statistikken jeg har tilgang på, tyder på at det nå er ca. 39 000 personer med midlertidig beskyttelse i Sverige, og det er ukjent hvor resten har reist.

Demografien på fordrevne fra Ukraina skiller seg også fra det vi har sett med andre flyktningkriser de siste årene. Ved krigens start kom det klart flest kvinner og barn. Gradvis har dette utjevnet seg. Av de voksne som kommer til Norge nå, er det nesten like mange menn som det er kvinner. Alderssammensetningen er også ulik det som er normalt for andre flyktninggrupper. Blant fordrevne fra Ukraina kommer det personer i alle aldre.

Det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hvorfor en stadig større andel ukrainere velger Norge som destinasjonsland, enten de kommer rett fra Ukraina eller de beveger seg videre fra andre land i Europa. Utlendingsdirektoratet og Politiets utlendingsenhet er de første som møter de fordrevne. Disse etatene har kontakt med et stort antall ukrainere hver eneste dag og følger tett med på hvordan Norge omtales i sosiale medier, for å kunne være forberedt på nye ankomsttrender. UDI og politiet rapporterer om at deres inntrykk er at mange ukrainere oppfatter Norge som et godt sted å slå seg ned. Blant de fordrevne deles det hyppig informasjon og tips om hvor man bør reise.

Med et høyt ankomstnivå kommer det også en rekke utfordringer.

Fortsatt går bosettingen raskt, men over tid kan kommunenes og offentlige myndigheters tjenester komme til å presses på en rekke områder. Disse kapasitetsutfordringene kan ikke løses med penger alene. På kort sikt er tjenestetilbudet lite elastisk. Flere kommuner uttrykker nå bekymring for at deres tjenestetilbud ikke skal strekke til, verken for personer som bor i asylmottak eller for dem som skal bosettes. Bekymringen kan gjelde både det kommunale helsetilbudet, skoler og barnehager, særlig fordi språk også er en utfordring. I tillegg må kommunene skaffe til veie boliger for de fordrevne. Her har kommunene så langt vært kreative og skaffet mange boliger på kort tid, men samtidig får vi rapporter om at det begynner å bli krevende å finne egnet boligmasse til asylmottak eller bosetting flere steder.

Asylankomstene som vi har sett den siste tiden, får også praktiske konsekvenser for den innledende asylfasen. Det er for tiden utfordringer med å håndtere gjennomstrømmingen i ankomstfasen, særlig på Nasjonalt ankomstsenter i Råde kommune, hvor det for tiden ofte er mellom 800 og 1 000 beboere per natt. Anlegget er ikke dimensjonert for dagens ankomstnivå over tid. Vedvarende høye ankomsttall vil føre til at det blir dannet køer, forsinkelser i asylkjeden og logistikkutfordringer knyttet til både helseundersøkelser som tuberkulosetesting, registreringssamtaler og samtidig håndtering av ordinære asylsøkere.

Til tross for at mottakssystemet er satt under press, er det i dag tilstrekkelig med mottaksplasser. Det er særlig to forhold som påvirker hvor stort behovet for mottaksplasser er: Det er hvor høye ankomsttallene er, og hvor mange som bosettes. Kommunenes fantastiske velvilje til å bosette i 2022 og hittil i 2023 har vært avgjørende for å håndtere situasjonen så godt som vi har gjort.

Samtidig har det i den siste tiden kommet flere personer inn i mottakssystemet enn det som er blitt bosatt. I august og september har UDI tildelt 28 nye kontrakter for drift av asylmottak over hele landet, totalt om lag 5 000 mottaksplasser. I tillegg ble det i midten av oktober inngått rammeavtale for drift av akuttinnkvartering med 27 leverandører, som skal levere et stort antall plasser. Det ble gjort avrop på 1 200 plasser fra 1. november, og flere avrop vil bli gjort i tiden framover. For at det skal være mulig å fortsette oppskaleringen av mottakskapasitet, er vi helt avhengige av et velfungerende marked for mottaksplasser, hvor både de kommunale, ideelle og private driftsoperatørene til sammen klarer å svare på behovet for mottaksplasser.

Situasjonen innebærer også at mange kommuner har blitt vertskommune for et eller flere asylmottak de siste månedene, og flere kommer til å bli det i tiden framover. For å sikre at fordrevne fra Ukraina får tilbud om innkvartering, må asylmottak noen ganger opprettes veldig brått. Nye mottak betyr også nye og uerfarne mottaksoperatører. Utlendingsdirektoratet har gode prosesser for å bistå nye operatører med å komme raskt inn i drift, men erfaring tilsier også at det kan være noen voksesmerter i startfasen forbundet med å oppskalere mottakskapasiteten i et hurtig tempo. Behovet for bygningsmasse som benyttes til nye asylmottak, kan også komme i direkte konkurranse med behovet for både private og kommunale boliger og andre typer bygg som i dag brukes som en del av tjenestetilbudet til innbyggerne.

Vi må forberede oss på at det vil komme mange ukrainere til Norge i tiden framover. Det samme kan komme til å gjelde andre asylsøkere. Utlendingsdirektoratet har i sine prognoser for asylankomster anslått at det i 2024 vil komme 30 000 nye fordrevne fra Ukraina og 5 000 andre asylsøkere til Norge. Prognosene er svært usikre, og tallene kan vise seg å bli enten langt høyere eller lavere.

Til nå har gjennomsnittlig botid i mottak vært kort, særlig for personer som kort tid etter ankomst har fått midlertidig kollektiv beskyttelse, noe som gjelder de aller fleste ukrainere. Med dagens ankomstnivå må vi være innstilt på at flere må oppholde seg lenger i mottak før de blir bosatt.

I lys av den siste tidens utvikling er det viktig at vi nå sørger for at vi har nødvendig beredskap. Situasjonen er uforutsigbar og mer sårbar enn det man kan få inntrykk av. Vi må sikre at alle asylsøkerne som kommer til Norge, får et verdig tilbud mens de er her. Samtidig må innvandringspolitikken som føres, være ansvarlig. Innvandringen til Norge skal være kontrollert og bærekraftig, og vi er nødt til å se dette i en helhet.

Hvis ankomstene fortsetter på samme høye nivå, eller øker i styrke, eventuelt også i kombinasjon med at bosettingen går saktere på grunn av de kapasitetsutfordringene jeg har nevnt, kan det utfordre evnen vår til å ta imot asylsøkere på samme måte som i dag.

I slutten av oktober sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring et forslag til beredskapshjemmel i utlendingsloven, hvor det foreslås at statsforvalteren kan pålegge kommuner å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud til asylsøkere dersom det er nødvendig. Jeg vil understreke at det er en løsning regjeringen ikke ønsker å ta i bruk. Det er en hjemmel vi kun vil kunne ta i bruk når andre tilgjengelige løsninger og beredskapstiltak er forsøkt, det vil si i situasjoner hvor kapasiteten ikke er tilstrekkelig til å ivareta asylsøkernes helt grunnleggende behov.

Jeg vil også være tydelig på at kommunene vil bli kompensert for sin innsats dersom situasjonen skulle tilsi at en slik hjemmel må tas i bruk.

Justis- og beredskapsdepartementet har, i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet, også gitt et oppdrag til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, der de er bedt om å kartlegge tilgjengelig kapasitet for innkvartering og bosetting og å utarbeide planverk for en situasjon der kapasiteten til å ivareta asylsøkernes grunnleggende behov er utfordret.

Årsakene til at flere ukrainere nå kommer til Norge, er sammensatte. Det finnes ingen enkle grep som vil løse de utfordringene jeg har nevnt. Overordnet for regjeringens innvandringspolitikk er at alle som har krav på beskyttelse i Norge, skal få et godt tilbud under forutsigbare rammer.

Da vi gikk inn i 2022, planla vi for 3 000 asylsøkere til Norge. Det kom om lag 13 ganger så mange, og i år vil det komme like mange som i fjor. Ingen ville ved inngangen til 2022 trodd at dette kunne gå for seg på en så ryddig måte, og at vi kunne få bosatt så mange på kort tid.

Regjeringen er takknemlig for den innsatsen som er, og fortsatt blir, lagt ned, ikke minst i kommunene. Samtidig må vi være forberedt på at det vil bli vanskeligere når det fortsetter å komme mange, og at det vil kunne kreve mer av oss som fellesskap. Regjeringen vurderer derfor hele tiden forskjellige tilpasninger og tiltak for å møte situasjonen. Hva disse tiltakene er og om det blir aktuelt å gå videre med dem, må vi komme tilbake til. Jeg vil forsikre Stortinget om at regjeringen følger situasjonen tett.

Når det gjelder rammeverket for midlertidig beskyttelse, og hvordan dette skal innrettes framover, gjenstår det også krevende diskusjoner. Midlertidige tillatelser gis for ett år av gangen og kan forlenges i inntil tre år. Dersom det besluttes at gitte tillatelser skal forlenges med ytterligere et tredje år, vil vi i mars 2025 få de første ukrainerne som har hatt midlertidig kollektiv beskyttelse i tre år. Fra dette tidspunktet legger regelverket opp til at søkerne har rett til en tillatelse som danner grunnlag for varig opphold i Norge. Det er imidlertid ikke ønskelig at norsk regelverk skal skille seg vesentlig fra andre europeiske land. Derfor følger vi også tett med på utviklingen i Europa og vurderer behovet for endringer i dette regelverket.

Ingen vet hvordan situasjonen vil utvikle seg, og hvor lenge krigen vil vare. Ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse legger til rette for at fordrevne fra Ukraina raskt får beskyttelse i Norge. De får et godt tilbud i Norge fram til en trygg retur blir mulig å gjennomføre. Norge vil også bidra til å gjenoppbygge Ukraina når det er mulig, gjennom Nansen-programmet.

La det avslutningsvis være helt klart: Regjeringen legger opp til fortsatt solidaritet med Ukraina. Noe av det viktigste vi gjør nå, er å bidra til at flest mulig kommer i arbeid raskt. Det er bra for den enkelte og for samfunnet, og det avlaster kommunene som har tatt imot mange. Her må vi også gjøre enda mer. Derfor har regjeringen foreslått å spisse introduksjonsprogrammet ytterligere mot arbeid.

Det er likevel viktig for regjeringen å understreke usikkerheten som ligger i dagens ankomstsituasjon og de utfordringene som kan komme. Den siste tidens utvikling kan være forbigående, men den kan også være et tegn på en ny og langvarig trend, som vil komme til å kreve tiltak. Regjeringen har vært tydelig på at vi vil legge opp til brede forlik i innvandringspolitikken, og det står vi ved.

Norge er tjent med en åpen debatt om hvilke tiltak som kan bli nødvendige, både for å ha beredskap til å ta imot dem som kommer, på en verdig måte, og for å gjøre tilpasninger for å håndtere de økte ankomsttallene.

Takk for at jeg fikk redegjøre for situasjonen og dele regjeringens situasjonsforståelse.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:26:12]: Takk til statsråden for redegjørelsen.

Det er imponerende å se hvordan fagmyndighetene på ulike forvaltningsnivå har kastet seg rundt og håndtert ankomster på et nivå vi aldri har sett tidligere, og hvordan kommuner, frivillige og vanlige folk har gjort en utrolig innsats for å ta imot flyktningene på en trygg og god måte.

Bosettingen ute i kommunene har skjedd i rekordtempo, og som statsråden redegjorde for, ser ukrainerne selv ut til å være godt fornøyd med måten de har blitt tatt imot på. Likevel, selv om mottak av flyktninger hittil har gått over all forventning, må vi, som statsråden understreker, være forberedt på at tiden framover vil bli mer krevende. Dersom de høye ankomsttallene fortsetter, vil kapasiteten bli utfordret på flere områder. Fortsatt høye ankomsttall vil også føre til at flere må bo lenger på mottak før de kan bli bosatt i en kommune, og det kommer til å dukke opp nye asylmottak ute i lokalsamfunnene. Vi vet at det ofte kan komme brått på kommuner som plutselig skal levere helsetjenester, barnehage og skoleplasser til mange flere enn normalt.

Dette er viktig, for mye av grunnen til at det har gått så bra å ta imot så mange flyktninger hittil, er at det har vært en solid og bred støtte til å gjøre det, både blant de politiske partiene og i befolkningen. Men dersom folk begynner å merke at kapasiteten er sprengt for grunnleggende velferdstjenester de selv er avhengige av, risikerer vi at denne støtten svekkes. Vi ser tendenser til dette flere steder i Europa allerede. Polen har f.eks. vært det landet som har gitt aller mest støtte til ukrainske flyktninger til nå, men på mandag kunne vi lese en sak i VG om hvordan de store kostnadene og det enorme presset på velferdstjenestene har ført til at støtten i befolkningen har gått drastisk ned det siste året.

Jeg tror ikke vi er på vei dit i Norge nå, men vi har et stort politisk ansvar for å forvalte den tilliten og velviljen som finnes i befolkningen til å ta imot et høyt antall flyktninger, og det skal vi ta på alvor. Derfor er jeg glad for at regjeringen fortløpende tar grep for å håndtere situasjonen til det beste både for flyktningene som kommer, og for de som skal ta imot dem som kommer til lokalsamfunnene sine. Da tror jeg det blir helt avgjørende at samarbeidet mellom de ulike instansene som er involvert i mottak og bosetting, er godt koordinert. Kommuner, statsforvaltere, direktorater og fagetater må samarbeide tett, særlig i en situasjon hvor ting skjer veldig raskt. For eksempel i opprettelsen av nye mottak må det være tett og god dialog. Viktig lokalkunnskap må lyttes til, f.eks. ved opprettelsen av nye mottak. Her har regjeringen en viktig jobb å gjøre med å legge til rette for gode prosesser framover.

Jeg vil understreke at det kanskje aller viktigste målet med det vi gjør nå, er å få ukrainske flyktninger raskt ut i jobb. De siste tallene vi har, viser at seks av ti av de som nå er ferdige med introprogrammet, har gått over i arbeid eller utdanning. Det er bra, men målet må være at de resterende 40 pst. også kommer seg ut i jobb så raskt som mulig. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå foreslår å gjøre introduksjonsprogrammet for ukrainere mer arbeidsrettet, i tillegg til at både arbeidsmarkedstiltak og ungdomsgaranti prioriteres i årets budsjettforslag. Dette er tiltak som betyr mye for å få flyktningene ut i jobb.

I denne salen er vi uenige om mye, men når det gjelder krigen i Ukraina og hvordan vi skal ta imot dem som kommer hit, har vi vært veldig samstemte om hovedlinjene. Jeg håper vi vil fortsette å finne fram til gode løsninger, med bred støtte her i denne sal. også framover i en tid som kan bli mer krevende.

Mari Holm Lønseth (H) [12:30:33]: Takk til statsråden for redegjørelsen. Jeg opplever at det er en god situasjonsbeskrivelse, men ikke at det nødvendigvis er veldig mange nye tiltak som varsles til Stortinget her i dag.

Vi står i en alvorlig flyktningkrise. Det har vi gjort i snart to år. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har tvunget millioner av mennesker ut på flukt, og nesten 70 000 av dem har foreløpig funnet trygghet her i Norge. De skal få beskyttelse her fram til det er trygt å reise tilbake til Ukraina.

For Høyre har det hele veien vært viktig at Norge skal ha god beredskap for å håndtere den store tilstrømmingen av flyktninger og raskt få flyktninger ut i jobb. Allerede 8. mars 2022 fremmet Høyre flere forslag, bl.a. om å innføre en beredskapshjemmel i plan- og bygningsloven for å håndtere en stor flyktningkrise. Da foreslo vi at regjeringen skulle få hjemmel til å fatte beslutninger om unntak fra plan- og bygningslovens normalordning for å kunne skaffe innkvarteringsløsninger raskt. Vi pekte også på behovet for å få på plass et hurtigspor for å få ukrainere raskere i jobb og å sette inn pensjonerte politifolk for å avlaste politiet i registreringsarbeidet.

Forslaget om bedre beredskapshjemler valgte regjeringspartiene å stemme ned her i Stortinget. De kom etter noen måneder selv med midlertidige lovendringer, og nå sendes det også på høring et forslag om å kunne pålegge kommunene å opprette asylmottak og få adgang til å rekvirere ulike former for privat eiendom for å skaffe innkvarteringsplasser. La meg først si at det er en statlig oppgave å sørge for innkvartering av asylsøkere, og det er det også gode grunner til. Det å pålegge kommuner å opprette mottak uten å ta hensyn til kommunens egne ønsker, kapasitet og kompetanse fordi staten ikke å klarer å levere på det man har plikt til, vil kunne være svært krevende. Regjeringen burde heller ha kommet med tiltak for at staten selv skal kunne håndtere de som skal innkvarteres, enn å opprette nye ordninger hvor ansvaret lempes over på andre når staten ikke klarer å håndtere situasjonen. Når det er sagt, har jeg samtidig stor forståelse for at man må ha hjemler som gir mulighet til å agere raskt hvis vi står i en krise. Høyre vil se på høringsinnspillene og ta stilling til det forslaget når det eventuelt kommer til Stortinget.

La meg også si at dersom vi skulle komme i en situasjon der regjeringen mener at det er grunnlag for å ta folks private eiendom for å innkvartere asylsøkere, bør det også vurderes andre tiltak for å redusere ankomstene til landet. Skal vi lykkes med å håndtere den flyktningkrisen vi står i, er vi helt avhengige av at vi fortsatt har folk og kommuner med oss på laget, og vi er også nødt til å sørge for at flere kommer raskere ut i jobb.

Jeg hører også at justisministeren nå – og tidligere – advarer mot at flere kan bli boende lenger på asylmottak. Da er det fra Høyres side viktig å si at det viktigste man kan gjøre, er å sørge for at bosettingstakten holdes oppe og at bosettingen fortsatt går raskt. Kommunene har nå lagt ned en formidabel innsats, men det er veldig mange kommuner som nå opplever at de nærmer seg en smertegrense for hvor mange de kan ta imot. Det er et stort press på kommunale tjenester, og over hele landet er det mangel på boliger.

Jeg hører at statsråden i redegjørelsen også peker på at man har funnet gode løsninger på fastlegekrisen. Jeg tror det er stor variasjon rundt omkring i landet på hvor godt det nå har fungert, og man trenger også flere tiltak for å håndtere det. Vi ser at en av de største utfordringene er mangel på boliger, men der velger regjeringen ikke å gi noen nye penger til kommunene som tilskudd til utleieboliger neste år. Samtidig har man levert et statsbudsjett hvor man har lagt til grunn ankomst av 25 000 flyktninger totalt. Det betyr at kommunene akkurat nå ikke nødvendigvis har oversikt over hvilken hjelp og støtte de kan forvente seg i neste års statsbudsjett, men at det antakelig også vil tas i revidert nasjonalbudsjett, som det ble gjort i år. Der kunne regjeringen ha kommet med en tilleggsproposisjon for å håndtere de store ankomstene, og det vil selvfølgelig Høyre være klar for å behandle raskt, hvis regjeringen velger å gjøre det.

Avslutningsvis er det viktig at vi forbereder oss på at det kan komme asylsøkere også fra mange andre land. Vi trenger en bedre beredskap for det enn vi har i dag.

Heidi Greni (Sp) [12:36:02]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse om situasjonen knyttet til migrasjonen i Europa og tilstrømmingen til Norge, særlig fra Ukraina. Jeg deler statsrådens bekymring over at ikke er noen selvfølge at håndteringen og mottaket av fordrevne fra Ukraina vil foregå like smertefritt i tiden framover som det har gjort fram til nå. Her er regjeringen frampå, og redegjørelsen viser vilje til å ta tak i utfordringsbildet før det blir veldig krevende.

Det er en grusom krig som føres i Ukraina, av vårt naboland mot et av sine naboland. Millioner av ukrainere er sendt på flukt, og fortsatt pågår det russiske luftangrep som rammer sivilbefolkning og infrastruktur. Fortsatt sendes mennesker på flukt fra sine hjem. Det er bare å understreke at situasjonen er helt forferdelig.

Som statsråden trekker fram, gikk vi inn i 2022 med planlagt mottak av 3 000 asylsøkere til Norge. Antallet som kom, var 13 ganger så mange, og så langt er det bosatt omtrent 50 000 fordrevne fra Ukraina. Det er ingen selvfølge at dette har gått i et slikt tempo og har vært så lite konfliktfylt som det faktisk har vært.

Det er viktig for meg å berømme alle som har lagt ned en innsats for at de som har kommet til Norge, har blitt mottatt, bosatt og tatt godt vare på, blitt med i introduksjonsprogrammer og blitt en del av lokalsamfunn rundt omkring i hele Norge. Særlig kommuner og frivilligheten fortjener en stor takk. Innsatsen som er lagt ned, er historisk. Det gjelder også bistanden som gis til Ukraina. Det norske samfunnet har stått sammen slik at mottak og bosetting av ukrainske flyktninger har gått på best tenkelig vis. Og vi må fortsette å stå sammen. At mange ønsker å komme til Norge, tyder på at ukrainere ser på Norge som et godt land å komme til.

Tilbakemeldinger vi nå får fra ordførere, kommuner og andre, er at det struper seg til. Det er vanskeligere å skaffe egnede boliger, boligreserven er oppbrukt, og de boligene som er tilgjengelige, krever transport inn til introduksjonsprogram, barnehager osv. Kommunene er bekymret for at tjenestetilbudet i kommunene er satt under stort press – helsetjenester, fastlegeordningen, tilbud som gjelder psykisk helse, osv. Vi var på komitéreise i Agder i starten av denne uka, og det var den samme tilbakemeldingen fra samtlige kommuner vi var innom. Det samme sier kommunene i resten av landet.

Derfor er det noen realiteter vi må ta inn over oss, som jeg vil takke statsråden for å peke på: Relativt sett, i forhold til folketallet, er vi en betydelig bidragsyter i Europa med hensyn til å ta imot flyktninger, og det kommer flere til Norge enn til våre naboland. Bør dette fordeles mer jevnt? Den siste tiden har trenden forsterket seg, med et snitt på 1 000 ankomster i uka siden august.

Et høyt ankomstnivå vil føre til en rekke utfordringer. Dersom nivået den siste tiden holder seg, vil det kreve mye av oss. Det er utfordringer vi må løse sammen. Med så høye mottakstall er det ikke vanskelig å se for seg at mottakssystemet kan kollapse, at vi når en grense for hva vi klarer å håndtere, for hvor mange vi kan ta imot, bosette og ivareta på en god måte og ikke minst få raskt ut i arbeid.

Det er derfor viktig at vi har fått denne redegjørelsen i dag, at det er tydelig at regjeringen tar situasjonen på alvor, og at vi alle sammen diskuterer dette. For vi må forberede oss på at det kommer flere framover. Det er en viktig erkjennelse at det ikke er sikkert vi klarer å opprettholde et like godt tilbud som i dag dersom ankomstnivået fortsatt er veldig høyt. Det må derfor ses på tilpasninger, og vi må se på hvordan landene rundt oss innretter seg og møter flyktningene fra Ukraina. Derfor er det godt å høre at andre partier ser ut til å ha samme virkelighetsforståelse av situasjonen som vi har.

Vi trenger en forutsigbar politikk for veien videre – som er forutsigbar for kommunene, for Ukraina, for dem som har kommet til Norge, og for dem som vurderer å komme hit. Det krever en bred politisk oppslutning om retningen også framover.

Erlend Wiborg (FrP) [12:41:19]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse om situasjonen, selv om jeg også savnet en redegjørelse om konkrete tiltak for å løse situasjonen.

La meg aller først slå fast at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal stille opp for Ukraina etter det brutale angrepet de er utsatt for. Norge skal fortsatt hjelpe ukrainere på flukt, men situasjonen er helt åpenbart krevende når det kommer så mange ukrainere til Norge på så kort tid, i tillegg til at vi har en økning i øvrige ankomster. De siste ti ukene har det kommet ca. 1 000 ukrainere til Norge i uken. Hvis man justerer for folketall, er det ti ganger flere enn antallet ukrainere som har kommet til Sverige, og det er fem ganger så mange enn antallet som har kommet til Danmark.

Vi skal fortsatt hjelpe, men vi må ta inn over oss kapasiteten. Det er sånn at flyktninger hjelpes best i sine nærområder, og Ukraina er i vårt nærområde.

Jeg er også veldig glad for at regjeringen har begynt å se det totale antallet innvandrere som kommer, samlet sett. Når vi har så høyt mottak av ukrainere, burde det være en selvfølge at vi reduserer antallet kvoteflyktninger til null, sånn at vi innretter vår kapasitet til å hjelpe ukrainere på flukt. Det andre er antallet øvrige asylsøkere, som øker betydelig. Fremskrittspartiet har tatt til orde for at vi bør opprette asylmottak i tredjeland. Det forslaget har blitt stemt ned av alle andre partier i denne sal, men det er et forslag som vil kunne lette situasjonen her hjemme, samtidig som det ville sørge for at mennesker på reell flukt vil få beskyttelse. Både Danmark og Storbritannia har vedtak om dette, og i de senere dager har vi også sett at Tyskland og Italia nå vurderer liknende løsninger.

Hvis man ser på hvorfor det kommer så mange flere ukrainere til Norge enn til f.eks. Sverige og Danmark, er det nærliggende å tro at Norge fremstår som mer attraktivt, bl.a. på grunn av at vi har vesentlig høyere nivå på ytelsene vi tilbyr i Norge, enn Sverige og Danmark har. Derfor har Fremskrittspartiet tatt til orde for at vi må justere nivået på de ytelsene vi har her i Norge, sånn at de ikke er høyere enn det man mottar i Sverige og Danmark. Hvis man ikke tar de grepene – da ser vi at regjeringen nå har sendt på høring forslag som åpner opp for å rekvirere folks eiendom, tvinge kommuner til å bygge og drive asylmottak. Det er forslag som det er helt uaktuelt for Fremskrittspartiet å støtte. Regjeringen bør legge de forslagene i skuffen med en gang og heller ta tak i utfordringen.

Noe annet som er skremmende, er at når man ser på ukrainerne som kommer – og vi ser at yrkesdeltakelsen blant ukrainere heldigvis er vesentlig høyere enn blant andre innvandrergrupper med tilsvarende botid – er sysselsettingen på ca. 11,2 pst., mens Danmark har sysselsatt 49 pst. av ukrainerne. Forskjellen på Norge og Danmark er at der vi fortsatt setter ukrainere på passive ytelser gjennom introduksjonsprogrammet, velger Danmark i større grad å kjøre arbeidslinjen og at opplæring i språk og samfunn foretas ved siden av jobb – i stedet for å passivisere.

Det er mye som trengs å gjøres her. Fremskrittspartiet er også positiv til samarbeid og forlik, for det tror vi trengs i den situasjonen vi står i. Da håper jeg også at regjeringen ser til hele Stortinget, og ikke lener seg mot Sosialistisk Venstreparti, som i dag – når regjeringen roper varsku om for høye ankomsttall – går ut og krever en femdobling av antall kvoteflyktninger, noe som ville gjort situasjonen enda vanskeligere.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:46:41]: Eg vil takke justisministeren for utgreiinga.

Eg trur at vi aldri skal gløyme det perspektivet i denne krisa at dei som søkjer tilflukt i Noreg, er i verkeleg djup naud. Ein rømmer ikkje frå krig og konflikt utan ein grunn. Det er fortvilinga over krig og vanskelege forhold som går på livet laus, som gjer at folk legg ut på flukt.

Vi i vårt land, med vårt velorganiserte demokrati med pengar på bok, må aldri gløyme at det gjev oss eit særskilt ansvar for å hjelpe ukrainarar, men også kvoteflyktningane, for dersom FNs kvoteflyktningssystem ikkje fungerer, er det ingen lovleg veg for den som rømmer frå krig og konflikt. Vi må vere klare over at kvoteflyktningane er dei mest sårbare av dei sårbare i verda. Det er dei som ikkje kan beskyttast i nærmiljøet og som er desperate etter å få hjelp, FN prøver å hjelpe. Der har vi som eit land med ambisjonar om å følgje både menneskerettar og konvensjonar, eit stort ansvar for å ta vår del.

Så må eg rose kommunane som har teke imot store mengder med fordrivne frå Ukraina den siste tida, 800–1 000 per dag, og det er ganske formidabelt. Det som vi trudde og håpte at skulle bli ein spurt – at krigen skulle vere kortvarig – ser ut til å bli langvarig. Det tenkjer eg at regjeringa og vi som storting må ta inn over oss alvoret i, for det betyr at alle som skal stå på for å få det til å fungere rundt nye som kjem, treng å bli sett, og dei treng å bli tekne vare på gjennom både budsjett og prioriteringar frå vår side.

Særleg viktig er språk og busetjing. Det er klart: Kjem ein frå ei krigssone og har traume, lærer ein ikkje lett språket det første halvåret. Det kan vere mange som treng lengre tid for å kunne kome seg i arbeid. Då vi var på komitéreise, var det bekymring for dei første som kom frå Ukraina. Dei har begynt å kome så langt at dei er ferdige med introduksjonsprogram osv., men kva om ein ikkje greier å finne jobbar til desse og dei må over på sosialhjelp? Eg vil be justisministeren ta med til regjeringa at det er kjempeviktig å ha god kontakt med kommunane om dette, for å rigge kommunane til å kunne hjelpe.

Eg trur det i denne situasjonen er å skyte seg sjølv i foten om ein ikkje set inn ressursane tidleg til dei som kjem, for vi har faktisk behov for arbeidskraft, vi har behov for mykje av den kompetansen som kjem, men då må folk ha tak over hovudet, og ein må også få hjelp til å forstå og kome seg inn i det norske samfunnet. Sjølv om Ukraina er vårt nærområde, er det også kulturforskjellar som må taklast.

Både sosialhjelp, skule- og barnehageplassar og barns beste er viktig. Dei eg møtte i Agder, var opptekne av kompetansetolkar. Det er ikkje utan vidare gjeve at ein lærar eller ein som skal ta vare på barn gjennom barnevernstenestene våre, kan nok om ukrainsk kultur og språk til at ein får ein god kommunikasjon. Mange flyktningar som møter barnevernet i Noreg, er redde for offentlegheita. Dei har hatt ei tillitskrise overfor sine eigne myndigheiter, og det må vi forstå og ta høgde for når vi skal møte og hjelpe dei.

Når det gjeld busetjing, er det klart – og vi i SV har no føreslått det i det alternative budsjettet vårt – at ein må setje inn meir ressursar på å hjelpe kommunane med busetjing, og tilskot til utleigebustader er kjempeviktig for at det ikkje skal bli konfliktar internt også i Noreg mellom sårbare grupper. Dette handlar om folk, det handlar om livet til folk og korleis dei har det, og det å setje inn dei rette tiltaka er kjempeviktig for at folk skal kunne gjere det som dei aller helst ønskjer: greie seg sjølve og forsørgje seg sjølve.

Tobias Drevland Lund (R) [12:52:13]: Jeg vil starte med å takke statsråden for å komme hit og redegjøre for Stortinget i dag. Den brutale og folkerettsstridige angrepskrigen mot Ukraina har snart vart i to år, og millioner av mennesker er drevet på flukt fra hjemmene sine til land i resten av Europa, eller er internt fordrevne. Vi har ikke sett en flyktningkrise som dette siden andre verdenskrig.

Siden Russlands invasjon av Ukraina har det kommet nærmere 70 000 flyktninger til Norge, og alt tyder for øyeblikket på at det vil komme enda flere, for det er dessverre lite som tilsier at denne krigen vil ta slutt med det første. I møte med denne flyktningkrisen har land i Europa og Norge valgt ulike strategier for hvordan de har tilnærmet seg denne situasjonen – noen velger mer kortsiktige, noen mer langsiktige. Vi vet ikke hvordan situasjonen er om ett, to eller i verste fall tre år. Vi vet ikke hvor mange som vil komme, hvor mange som vil bli, og hvor mange som vil reise tilbake den dagen krigen er over. Vi håper jo alle at krigen skal ta slutt, og at Ukraina gjenvinner sin suverenitet og uavhengighet, slik at folk kan dra tilbake til hjemmet sitt, men vi vet ikke hva slags land som ligger igjen. Vi har ingen mulighet til å vite noe som helst sikkert.

Ukrainerne skal tas godt imot og godt hånd om. De skal bosettes i landets kommuner. Vi skal gi dem muligheter til å arbeide, gå på skole og i barnehage, fortsette utdanningen sin og skape et trygt liv all den tid de er her i Norge hos oss. Jeg vil derfor takke kommunene og deres ansatte, frivilligheten, utlendingsmyndighetene og øvrig mottaksapparat for å ha håndtert en krevende situasjon på en svært god måte.

Når ankomstene øker, vil mottaksapparatet også måtte økes ytterligere, og siden krigens utbrudd har mottakssystemet vårt blitt kraftig oppskalert. Dette var helt nødvendig etter at systemet hadde vært nedbygd i tiden før krigen brøt ut. Dessverre har denne oppskaleringen ført til nærmest en lekegrind for store og små velferdsprofitører, som ofte søker profitt på bekostning av tilbudet og boforholdene for dem som bor på mottakene. Rødts klare mening om dette er at vi må ha bedre kontroll med hvem som får lov til å drifte de ulike asyl- og akuttmottakene. Vi mener også at regjeringen burde ta tilbake kontrollen over driften av asyl- og akuttmottak. Det er det offentlige og de ideelle aktørene som burde drive dette velferdstilbudet, til det beste for dem som bor på mottakene – ikke de som skal berike seg på egen profitt fra drift av mottak.

Det er ingen enkel oppgave å ta imot så mange mennesker på så kort tid som Norge her har gjort. Det merkes, og presset begynner å merkes ute i kommunene. Det er ikke viljen det står på, det er heller det at både innbyggerne og kommunene i dette landet som har stilt opp fra dag én, merker at ressursene begynner å skrante. Flere kommuner merker at det blir vanskeligere å øke kapasiteten når det gjelder boliger, språkopplæring, plasser i skole og barnehage og å forbedre kollektivtilbudet og andre tjenester. Dette vet jeg at regjeringen er klar over, og jeg vet at de må vurdere tilpasninger og flere tiltak underveis.

Regjeringen har varslet at dette nok vil føre til at ukrainere som kommer hit, må regne med å bo lenger på mottak. Da er Rødts mening at stønadene til beboere på asylmottak og i akuttinnkvartering burde økes mer enn det som er dagens satser. Vi vet at mange av de ukrainske flyktningene som bor på mottak, og også de som er bosatt, oppsøker matutdeling og matkøer for å sette mat på bordet. At de som kommer hit på flukt, skal leve et liv i fattigdom, er ikke en situasjon vi skal finne oss i.

I sitt forslag til statsbudsjett har regjeringen varslet at de kommer til å kutte ankomsten av antall overføringsflyktninger, kvoteflyktninger, enda en gang, fra 2 000 til 1 000. Det mener Rødt er helt feil. I en verden der over 100 millioner mennesker er på flukt, trenger vi også å vise solidaritet med flere av dem som kommer fra andre land enn Ukraina. Det er helt naturlig at vi som europeisk land stiller opp for ukrainerne, men det er verdt å minne om at de som lever i de overfylte flyktningleirene i både Italia og Hellas, også befinner seg innenfor Europas grenser, og derfor er i vårt nærområde. FNs høykommissær for flyktninger er klar og tydelig i sin tale. Han anbefaler Norge å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Det er et råd vi også burde følge framover, og derfor er det trist å se at man velger å kutte i antall kvoteflyktninger i en tid hvor over 100 millioner mennesker er på flukt.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [12:57:18]: Nordmenn har vist sterk støtte til ukrainere, som er i en forferdelig vanskelig situasjon. Enkeltpersoner, organisasjoner, kommuner og virksomheter har lagt ned en enorm innsats for å hjelpe ukrainere på flukt. Det er veldig godt å se.

Det er behov for å understreke at antallet ukrainske flyktninger som kommer til Norge, i seg selv ikke er et problem. Det som kan bli en utfordring, er å istandsette samfunnet, og da spesielt kommunene, til å kunne håndtere det på en god nok måte.

Kommunene trenger støtte, og de trenger hjelp fra regjeringen til ikke minst å håndtere den situasjonen vi ser i dag, men også det økte antallet flyktninger som vi forventer at kan komme framover. Ting bør gjøres mye enklere for kommunene. Kommunene er bl.a. frustrert over bortfall av tilskudd til utleieboliger, fordi det har stor betydning for kommuneøkonomien. Dette er noe som særlig treffer storbyene og de andre pressområdene for bolig, og det som treffer dem hardt, er forskriften som regulerer tilskuddet.

Istandsettelse av boliger treffes av tilskudd, men omgjøring av bygg og oppsett av modulbygg treffes ikke. Årsaken til det er at de ikke nødvendigvis er regulert til boligformål. Modulbygg settes f.eks. opp på tomter som ikke er regulert til boligformål, eller et hotell gjøres om til å huse flyktninger – de vil altså heller ikke treffes. En omregulering er tidkrevende selv med prioritering hos plan- og bygningsmyndighetene. Dette er et eksempel på noe som hemmer kommunene i å skaffe gode boforhold for flyktningene som kommer. Kommunene må rustes for mottak av flyktninger og for god integrering, og det er viktig at boligsituasjonen settes i stand sånn at man har så lite botid på mottak som mulig.

Introduksjonsprogrammet er svært viktig for integreringen, og samtidig er det noe av det som kan gjøre det attraktivt å komme hit. Regjeringens spissing av programmet kan gå på bekostning av språkopplæringen. Vi kan ikke komme i en situasjon som gjør at vi forringer integreringen. Vi vet fra tidligere flyktningstrømmer at mange mennesker blir igjen i mottaksland til tross for at situasjonen i hjemlandet blir trygg. Det er derfor en risikabel strategi å svekke språkopplæringen. Språk er den viktigste faktoren for å sikre god integrering og stabil tilknytning til arbeidslivet for de mange nye innbyggerne. Det vil være å gjøre seg selv en bjørnetjeneste å svekke integreringen for denne gruppen.

Vi må ikke glemme nabolandene til Ukraina som har tatt imot ekstraordinært mange flyktninger. Vi er også i nærområdet, og sånn sett er det ikke unaturlig at mange ønsker å komme hit til Norge, slik det er i mange andre konflikter rundt omkring i verden.

Ministeren ytrer at det skjer arbeid i EU knyttet til en europeisk fordelingsmekanisme, men det sa ministeren også i mars. Norge må være en pådriver for at en slik mekanisme kommer på plass. Det høye antallet som kommer til Norge og naboland av Ukraina, understøtter at vi allerede skulle hatt på plass denne fordelingsnøkkelen for Europa. Norge må dytte på for å lage en slik fordelingsnøkkel. Dette er ikke første gang vi har store flyktningstrømmer. Dessverre vil folk måtte legge på flukt også i framtiden, og flyktningstrømmer vil komme igjen.

Det er behov for en fordelingsmekanisme som gjør at norske politikere ikke trenger å kutte i ting som faktisk funker godt for integreringen, slik det ser ut til at regjeringen ønsker nå. Situasjonen med flyktninger fra Ukraina er en veldig god mulighet for EU til å få dette på plass, og her må Norge være med på løsningene.

Jeg må si det er paradoksalt at regjeringen begrunner innstrammingen i antallet kvoteflyktninger i statsbudsjettet med at det kommer så mange ukrainere, og så skal altså ressursbruken knyttet til de ukrainske flyktningene også reduseres – med andre ord mindre av alt.

Da vi diskuterte dette i mars, sa jeg i mitt innlegg at vi skal ta imot flyktningene med varme og omsorg. Samtidig skal vi planlegge med ansvarlighet og kontroll, slik at de løsningene vi nå legger opp til, vil stå seg over tid, også når hverdagen kommer rundt omkring i Norge.

Nå har hverdagen kommet. Det var ikke så veldig mye nytt i innlegget fra Mehl, men nå må regjeringen vise at de evner balansekunsten på en god måte som ikke svekker integreringen for de ukrainske flyktningene.

Statsråd Emilie Mehl [13:02:28]: Jeg vil takke for en fin og nyttig runde fra de andre partiene. Det er nyttig for regjeringen å få tilbakemeldinger og innspill. Jeg vil si, etter det jeg har hørt her, at Norge fortsatt skal vise solidaritet med Ukraina, som jeg også sa i innlegget mitt. Vi skal ta imot ukrainerne som kommer hit. Det er en krig i vårt nærområde, og det er utgangspunktet. Vi skal også fortsette å ha god integrering. Vi skal gjøre tiltak for å få enda flere i jobb. Det er vi helt avhengige av.

Jeg vil også si at bakgrunnen for at jeg ba om å få holde denne redegjørelsen i dag – og jeg takker på nytt for det – er at vi må forstå alvoret i hva det gjør med samfunnet vårt når det kommer så mange tusen mennesker på så kort tid som det har gjort. Det er et alvor som vi til en viss grad kan løse med tilpasninger, med penger og med tiltak for å ta imot flyktningene, men vi har bare en begrenset kapasitet i kommunene våre og i folkene som bor her fra før. Det er viktig for regjeringen å varsle at dette kan komme til å bli tøffere fordi det totale presset med de mange tusen ukrainerne som har kommet hit, kan skape utfordringer, selv om vi gjør alt vi kan for å gjøre det så skånsomt som mulig. Det kan handle om den totale belastningen på tjenestetilbudet i en kommune. Selv om man skulle klare å etablere mer innkvartering, skal man også ha et skoletilbud og et helsetilbud. Det kan handle om personell som skal stå i dette. Hvis det kommer mange flere ukrainere hit, blir det en oppgave som også skal løses av f.eks. politiressurser og utlendingsmyndighetene. Hvis vi skal opprettholde solidariteten i samfunnet vårt, tror jeg det er viktig å være ærlig om det, sånn at vi gjør det sammen i størst mulig grad.

Vi skal også ta på alvor at vi ser at ankomstene øker så mye til Norge sammenlignet med våre naboland. Når vi ser at Norge nå har endt opp med å motta flere ukrainere enn våre naboland til sammen, må vi spørre oss om det er riktig. Alt jeg har sagt i redegjørelsen, er også bakgrunnen for at regjeringen nå vurderer å gjøre justeringer eller innstramminger i rammene for hvordan vi håndterer ukrainere, og det vil vi altså komme tilbake til om kort tid.

Det er flere som har nevnt kvoteflyktninger i sine innlegg. Regjeringen har som et tydelig utgangspunkt at vi må se kvoteflyktningene i sammenheng med asylankomstene. Det er bakgrunnen for at vi reduserte antall kvoteflyktninger fra 3 000 i 2022 til 2 000 i 2023, og at vi i budsjettet for 2024 har foreslått å gå ytterligere ned til 1 000. Jeg mener også det er riktig at vi har mer enn null, som Fremskrittspartiet tok til orde for.

Til Venstre, som pekte på viktigheten av EUs fordelingsmekanisme, vil jeg først slå fast at Norge ikke er en del av EUs asylpakt. Vi er tjent med å ha et godt samarbeid med EU. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at jeg i samtaler med europeiske land opplever at det har skjedd en viss endring. Før diskuterte man mye hvordan flyktninger skal fordeles internt i Europa, men nå snakker flere og flere land om hvordan man skal forhindre migrasjon hit med forebyggende tiltak – jeg nevnte det så vidt i innlegget mitt – fordi belastningen blir veldig høy, og vi må ha kontroll på migrasjonen til Europa i større grad enn i dag. For Norges del har vi bl.a. tatt til orde for at bedre returarbeid og kontroll på yttergrensene til Schengen er viktige tiltak i så måte.

Jeg ser fram til å ha god dialog med Stortinget videre og vil igjen takke for debatten og de tilbakemeldingene som har kommet fra de andre partiene.