Statsråd Emilie Mehl [12:05:53 ] : Jeg vil takke for muligheten
til å redegjøre for migrasjonssituasjonen knyttet til Ukraina, og
så vil jeg si noe om det generelle migrasjonsbildet i Europa.
Putins brutale
angrepskrig mot Ukraina fører til omfattende menneskelige lidelser.
Russiske luftangrep fortsetter å ramme sivil infrastruktur i tettbefolkede
områder, og det foregår harde kamper på bakken i de østlige og sørlige
delene av Ukraina. Millioner av mennesker er sendt på flukt fra
sine hjem. Om lag 4,2 millioner mennesker har i dag midlertidig
beskyttelse i Europa. I tillegg anslår FNs høykommissær for flyktninger
at over fem millioner ukrainere er internt fordrevne. Kapasiteten
i Ukrainas nærområder er under stort press, og mange land blir satt
på prøve.
Tyskland er det
landet som har tatt imot flest ukrainere – over en million. Polen
har tatt imot nest flest med 960 000 og Tsjekkia tredje flest med
374 000. Seks land – Italia, Spania, Bulgaria, Romania, Slovakia
og Nederland – har tatt imot mellom 100 000 og 190 000 ukrainere.
Den ukrainske
flyktningsituasjonen skjer i en kontekst med en stor økning av asylsøkere
til Europa fra andre land enn Ukraina. Krigen i Ukraina og pandemien har
ført til forverrede levekår i svært mange land i Europas nærområder.
2022 hadde det høyeste ankomstnivået til Europa siden 2016, og nivået
kan bli enda høyere i år. Rundt 855 000 personer har så langt i
år søkt om asyl i Europa, altså i tillegg til fordrevne fra Ukraina.
De største nasjonalitetene er Syria, Afghanistan og Tyrkia. De største
mottakerlandene i absolutte tall er Tyskland med ca. 230 000 søkere,
Frankrike med ca. 130 000, Spania med ca. 130 000 og Italia med
ca. 100 000. Italia har fått rekordhøye tall for irregulære ankomster
over den sentrale middelhavsruten, med 130 000 ankomster.
I absolutte tall
ligger Norge omtrent midt på treet blant europeiske land både når
det gjelder antall ukrainere vi har tatt imot så langt, omtrent
67 000 – som jeg kommer tilbake til – og antall asylsøkere fra andre
nasjonaliteter, med rundt 3 800 søkere hittil i år. Relativt til folketall
er vi imidlertid en betydelig bidragsyter.
Jeg deltar i diskusjonene
med andre justis- og innenriksministre i Europa og Norden om migrasjonssituasjonen.
Det er stor enighet om at det er behov for et paradigmeskifte i
samarbeidet med opprinnelses- og transittlandene, og at det nå må
jobbes mer med forebyggende tiltak. EU har kommet et skritt videre
i arbeidet med den nye pakten om asyl og migrasjon, og vi avventer
utfallet av forhandlingene i Europaparlamentet. Norge skal ha kontroll
over egen asyl- og innvandringspolitikk. Samtidig er vi tjent med
samarbeid bl.a. knyttet til tiltak i tredjeland og retur.
Vi har nå også
fått en helt ny situasjon på Gaza. Det er for tidlig å si hvordan
utviklingen blir, men det er ikke usannsynlig at vi på sikt vil
kunne få en økt tilstrømming av asylsøkere fra Midtøsten, avhengig
av hvordan konflikten utvikler seg.
Det samlede bildet
er altså et stort migrasjonspress på alle yttergrensene, og at asyl-
og mottakskapasitet i mange land er sprengt. Dersom Europa ikke
lykkes med både å håndtere ankomstsituasjonen i volum og å enes om
felles regler og håndtering, kan det få konsekvenser for Norge gjennom
økte sekundærbevegelser. Vi må i Europa også fortsette å stå sammen
med Ukraina.
Ukraina går nå
inn i sin andre vinter under Russlands okkupasjonskrig. Det er lite
som tyder på at det blir en løsning på konflikten i nær framtid.
I områder nær frontlinjen er den humanitære og sikkerhetsmessige
situasjonen krevende med store skader på boliger, sivil infrastruktur,
strøm og vannforsyning og problemer med tilgang på medisiner. Humanitære
organisasjoner jobber intenst med å få på plass provisoriske isolasjonsløsninger,
dieselaggregater og annen midlertidig infrastruktur i forberedelse
til vinteren. Det er lite som skal til for at store grupper står
uten en elektrisk varmekilde.
Den ukrainske
offensiven har så langt ikke medført store endringer i frontlinjene.
De russiske angrepene med langdistansemissiler og droner fortsetter,
og situasjonen er også krevende i områder som ikke er direkte rammet
av krigshandlinger på bakken. Arbeidslivet er hardt rammet, og det
er mange med lav inntekt. Antallet som lever under fattigdomsgrensen,
har økt drastisk etter invasjonen, og det er fare for at antallet
vil øke ytterligere.
Norges solidaritet
med Ukraina er stor. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle
som har bidratt, og som fortsetter å bidra, til å hjelpe Ukraina.
Solidariteten som norske kommuner, næringsliv, organisasjoner og
enkeltpersoner har vist, er historisk. Vi har gitt, og fortsetter
å gi, avgjørende bistand til ukrainere som lever i det krigsherjede
området. Det er donert enorme mengder klær, medisinsk utstyr, kraft-
og elmateriell, kjøretøy, fyringsved og annet materiell. Norge anses
som en bærebjelke i ordningen med medisinsk evakuering av alvorlig
syke og sårede ukrainere. Hele Norge har stått på og funnet rom
til å gi både store og små bidrag, og det skal vi være stolte av.
Her i Norge har
norske kommuner bosatt om lag 50 000 fordrevne fra Ukraina så langt.
I samme periode er det bosatt over 7 000 fra andre land. Bosettingen
har gått i et tempo som vi ikke tidligere har sett. Kommunene har
lagt ned en formidabel innsats både med hensyn til bosetting og
som vertskap for asylmottak. Det var ikke gitt at Norge skulle klare
å håndtere over 70 000 asylankomster på under to år. Som et eksempel
var det ventet en stor belastning på fastlegeordningen, men takket
være styrking av fastlegeordningen og velvilje i helsetjenesten
lokalt har man funnet gode løsninger.
Håndteringen er
i tillegg gjort i ordnede former med lite konflikt om hvordan vi
møter ukrainere. Ansatte i mitt departement forteller meg at de
aldri før har vært vitne til et så omforent ordskifte rundt en flyktningkrise.
Ukrainerne selv
gir tydelige tilbakemeldinger om at de føler seg ivaretatt i Norge.
Tilbudet de får her, er av en høy kvalitet. Botiden i asylmottak
har vært svært kort for denne gruppen. Det betyr at de aller fleste
ukrainere mellom 18 og 55 år får tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet
kort tid etter at de kommer hit. Dette er avgjørende for at de raskt
skal bli aktive deltakere i det norske samfunnet fram til en trygg
retur til Ukraina er mulig å gjennomføre. Målet er at flest mulig
skal komme raskt i arbeid og forsørge seg selv så lenge de er her.
Det siste året
har det gradvis kommet flere ukrainere til Norge enn til våre nærmeste
naboland. Relativt til befolkningsstørrelse kommer det også svært
mange ukrainere til Norge nå, sammenlignet med andre europeiske
land. I august 2022 fikk Norge omtrent 1,5 pst. av alle ukrainske
fordrevne til Europa. Ett år senere har andelen gått fra 1,5 pst.
til 3 pst.
De siste ukene
har denne trenden forsterket seg. Siden midten av august har Norge
mottatt flere fordrevne fra Ukraina enn Sverige, Danmark og Finland
til sammen. Ankomstene til Norge har nesten doblet seg fra et nivå
på 550 ankomster i uken i første halvdel av 2023 til et nivå på
i snitt 1 000 ankomster i uken siden august.
Dette er en ny
situasjon. Da krigen startet, reiste flere fordrevne ukrainere til
både Sverige, Finland og Danmark. Over tid har en gradvis større
andel fordrevne valgt Norge som destinasjonsland. Omtrent 30 pst.
av dem som kommer, oppgir å ha hatt opphold i et annet europeisk
land før de kom til Norge. Dette er basert på et frivillig spørreskjema,
og tallet kan derfor være høyere.
Sverige opplever
at antall ukrainere som oppholder seg der, reduseres. Sverige har
fått over 60 000 fordrevne fra Ukraina totalt, men en del av disse
har reist ut av landet. Statistikken jeg har tilgang på, tyder på
at det nå er ca. 39 000 personer med midlertidig beskyttelse i Sverige,
og det er ukjent hvor resten har reist.
Demografien på
fordrevne fra Ukraina skiller seg også fra det vi har sett med andre
flyktningkriser de siste årene. Ved krigens start kom det klart
flest kvinner og barn. Gradvis har dette utjevnet seg. Av de voksne
som kommer til Norge nå, er det nesten like mange menn som det er
kvinner. Alderssammensetningen er også ulik det som er normalt for
andre flyktninggrupper. Blant fordrevne fra Ukraina kommer det personer
i alle aldre.
Det er vanskelig
å fastslå med sikkerhet hvorfor en stadig større andel ukrainere
velger Norge som destinasjonsland, enten de kommer rett fra Ukraina
eller de beveger seg videre fra andre land i Europa. Utlendingsdirektoratet
og Politiets utlendingsenhet er de første som møter de fordrevne.
Disse etatene har kontakt med et stort antall ukrainere hver eneste
dag og følger tett med på hvordan Norge omtales i sosiale medier,
for å kunne være forberedt på nye ankomsttrender. UDI og politiet rapporterer
om at deres inntrykk er at mange ukrainere oppfatter Norge som et
godt sted å slå seg ned. Blant de fordrevne deles det hyppig informasjon
og tips om hvor man bør reise.
Med et høyt ankomstnivå
kommer det også en rekke utfordringer.
Fortsatt går bosettingen
raskt, men over tid kan kommunenes og offentlige myndigheters tjenester komme
til å presses på en rekke områder. Disse kapasitetsutfordringene
kan ikke løses med penger alene. På kort sikt er tjenestetilbudet
lite elastisk. Flere kommuner uttrykker nå bekymring for at deres
tjenestetilbud ikke skal strekke til, verken for personer som bor
i asylmottak eller for dem som skal bosettes. Bekymringen kan gjelde
både det kommunale helsetilbudet, skoler og barnehager, særlig fordi
språk også er en utfordring. I tillegg må kommunene skaffe til veie
boliger for de fordrevne. Her har kommunene så langt vært kreative
og skaffet mange boliger på kort tid, men samtidig får vi rapporter
om at det begynner å bli krevende å finne egnet boligmasse til asylmottak
eller bosetting flere steder.
Asylankomstene
som vi har sett den siste tiden, får også praktiske konsekvenser
for den innledende asylfasen. Det er for tiden utfordringer med
å håndtere gjennomstrømmingen i ankomstfasen, særlig på Nasjonalt ankomstsenter
i Råde kommune, hvor det for tiden ofte er mellom 800 og 1 000 beboere
per natt. Anlegget er ikke dimensjonert for dagens ankomstnivå over
tid. Vedvarende høye ankomsttall vil føre til at det blir dannet
køer, forsinkelser i asylkjeden og logistikkutfordringer knyttet
til både helseundersøkelser som tuberkulosetesting, registreringssamtaler
og samtidig håndtering av ordinære asylsøkere.
Til tross for
at mottakssystemet er satt under press, er det i dag tilstrekkelig
med mottaksplasser. Det er særlig to forhold som påvirker hvor stort
behovet for mottaksplasser er: Det er hvor høye ankomsttallene er,
og hvor mange som bosettes. Kommunenes fantastiske velvilje til
å bosette i 2022 og hittil i 2023 har vært avgjørende for å håndtere
situasjonen så godt som vi har gjort.
Samtidig har det
i den siste tiden kommet flere personer inn i mottakssystemet enn
det som er blitt bosatt. I august og september har UDI tildelt 28
nye kontrakter for drift av asylmottak over hele landet, totalt
om lag 5 000 mottaksplasser. I tillegg ble det i midten av oktober
inngått rammeavtale for drift av akuttinnkvartering med 27 leverandører,
som skal levere et stort antall plasser. Det ble gjort avrop på
1 200 plasser fra 1. november, og flere avrop vil bli gjort i tiden
framover. For at det skal være mulig å fortsette oppskaleringen
av mottakskapasitet, er vi helt avhengige av et velfungerende marked
for mottaksplasser, hvor både de kommunale, ideelle og private driftsoperatørene
til sammen klarer å svare på behovet for mottaksplasser.
Situasjonen innebærer
også at mange kommuner har blitt vertskommune for et eller flere
asylmottak de siste månedene, og flere kommer til å bli det i tiden framover.
For å sikre at fordrevne fra Ukraina får tilbud om innkvartering,
må asylmottak noen ganger opprettes veldig brått. Nye mottak betyr
også nye og uerfarne mottaksoperatører. Utlendingsdirektoratet har
gode prosesser for å bistå nye operatører med å komme raskt inn
i drift, men erfaring tilsier også at det kan være noen voksesmerter
i startfasen forbundet med å oppskalere mottakskapasiteten i et
hurtig tempo. Behovet for bygningsmasse som benyttes til nye asylmottak,
kan også komme i direkte konkurranse med behovet for både private
og kommunale boliger og andre typer bygg som i dag brukes som en
del av tjenestetilbudet til innbyggerne.
Vi må forberede
oss på at det vil komme mange ukrainere til Norge i tiden framover.
Det samme kan komme til å gjelde andre asylsøkere. Utlendingsdirektoratet
har i sine prognoser for asylankomster anslått at det i 2024 vil
komme 30 000 nye fordrevne fra Ukraina og 5 000 andre asylsøkere
til Norge. Prognosene er svært usikre, og tallene kan vise seg å
bli enten langt høyere eller lavere.
Til nå har gjennomsnittlig
botid i mottak vært kort, særlig for personer som kort tid etter
ankomst har fått midlertidig kollektiv beskyttelse, noe som gjelder
de aller fleste ukrainere. Med dagens ankomstnivå må vi være innstilt
på at flere må oppholde seg lenger i mottak før de blir bosatt.
I lys av den siste
tidens utvikling er det viktig at vi nå sørger for at vi har nødvendig
beredskap. Situasjonen er uforutsigbar og mer sårbar enn det man
kan få inntrykk av. Vi må sikre at alle asylsøkerne som kommer til
Norge, får et verdig tilbud mens de er her. Samtidig må innvandringspolitikken
som føres, være ansvarlig. Innvandringen til Norge skal være kontrollert
og bærekraftig, og vi er nødt til å se dette i en helhet.
Hvis ankomstene
fortsetter på samme høye nivå, eller øker i styrke, eventuelt også
i kombinasjon med at bosettingen går saktere på grunn av de kapasitetsutfordringene
jeg har nevnt, kan det utfordre evnen vår til å ta imot asylsøkere
på samme måte som i dag.
I slutten av oktober
sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring et forslag til
beredskapshjemmel i utlendingsloven, hvor det foreslås at statsforvalteren kan
pålegge kommuner å etablere og drifte et midlertidig innkvarteringstilbud
til asylsøkere dersom det er nødvendig. Jeg vil understreke at det
er en løsning regjeringen ikke ønsker å ta i bruk. Det er en hjemmel
vi kun vil kunne ta i bruk når andre tilgjengelige løsninger og beredskapstiltak
er forsøkt, det vil si i situasjoner hvor kapasiteten ikke er tilstrekkelig
til å ivareta asylsøkernes helt grunnleggende behov.
Jeg vil også være
tydelig på at kommunene vil bli kompensert for sin innsats dersom
situasjonen skulle tilsi at en slik hjemmel må tas i bruk.
Justis- og beredskapsdepartementet
har, i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal-
og distriktsdepartementet, også gitt et oppdrag til Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, der de er bedt om å kartlegge
tilgjengelig kapasitet for innkvartering og bosetting og å utarbeide
planverk for en situasjon der kapasiteten til å ivareta asylsøkernes grunnleggende
behov er utfordret.
Årsakene til at
flere ukrainere nå kommer til Norge, er sammensatte. Det finnes
ingen enkle grep som vil løse de utfordringene jeg har nevnt. Overordnet
for regjeringens innvandringspolitikk er at alle som har krav på
beskyttelse i Norge, skal få et godt tilbud under forutsigbare rammer.
Da vi gikk inn
i 2022, planla vi for 3 000 asylsøkere til Norge. Det kom om lag
13 ganger så mange, og i år vil det komme like mange som i fjor.
Ingen ville ved inngangen til 2022 trodd at dette kunne gå for seg
på en så ryddig måte, og at vi kunne få bosatt så mange på kort
tid.
Regjeringen er
takknemlig for den innsatsen som er, og fortsatt blir, lagt ned,
ikke minst i kommunene. Samtidig må vi være forberedt på at det
vil bli vanskeligere når det fortsetter å komme mange, og at det
vil kunne kreve mer av oss som fellesskap. Regjeringen vurderer derfor
hele tiden forskjellige tilpasninger og tiltak for å møte situasjonen.
Hva disse tiltakene er og om det blir aktuelt å gå videre med dem,
må vi komme tilbake til. Jeg vil forsikre Stortinget om at regjeringen
følger situasjonen tett.
Når det gjelder
rammeverket for midlertidig beskyttelse, og hvordan dette skal innrettes
framover, gjenstår det også krevende diskusjoner. Midlertidige tillatelser gis
for ett år av gangen og kan forlenges i inntil tre år. Dersom det
besluttes at gitte tillatelser skal forlenges med ytterligere et
tredje år, vil vi i mars 2025 få de første ukrainerne som har hatt
midlertidig kollektiv beskyttelse i tre år. Fra dette tidspunktet
legger regelverket opp til at søkerne har rett til en tillatelse
som danner grunnlag for varig opphold i Norge. Det er imidlertid
ikke ønskelig at norsk regelverk skal skille seg vesentlig fra andre europeiske
land. Derfor følger vi også tett med på utviklingen i Europa og
vurderer behovet for endringer i dette regelverket.
Ingen vet hvordan
situasjonen vil utvikle seg, og hvor lenge krigen vil vare. Ordningen
med midlertidig kollektiv beskyttelse legger til rette for at fordrevne
fra Ukraina raskt får beskyttelse i Norge. De får et godt tilbud
i Norge fram til en trygg retur blir mulig å gjennomføre. Norge
vil også bidra til å gjenoppbygge Ukraina når det er mulig, gjennom
Nansen-programmet.
La det avslutningsvis
være helt klart: Regjeringen legger opp til fortsatt solidaritet
med Ukraina. Noe av det viktigste vi gjør nå, er å bidra til at
flest mulig kommer i arbeid raskt. Det er bra for den enkelte og
for samfunnet, og det avlaster kommunene som har tatt imot mange.
Her må vi også gjøre enda mer. Derfor har regjeringen foreslått
å spisse introduksjonsprogrammet ytterligere mot arbeid.
Det er likevel
viktig for regjeringen å understreke usikkerheten som ligger i dagens
ankomstsituasjon og de utfordringene som kan komme. Den siste tidens
utvikling kan være forbigående, men den kan også være et tegn på
en ny og langvarig trend, som vil komme til å kreve tiltak. Regjeringen
har vært tydelig på at vi vil legge opp til brede forlik i innvandringspolitikken,
og det står vi ved.
Norge er tjent
med en åpen debatt om hvilke tiltak som kan bli nødvendige, både
for å ha beredskap til å ta imot dem som kommer, på en verdig måte,
og for å gjøre tilpasninger for å håndtere de økte ankomsttallene.
Takk for at jeg
fikk redegjøre for situasjonen og dele regjeringens situasjonsforståelse.
Presidenten
[12:25:39 ]: Presidenten vil nå i henhold til Stortingets
forretningsorden § 45 åpne for en kommentarrunde, begrenset til
ett innlegg på inntil 5 minutter for hver partigruppe og avsluttende
innlegg fra statsråden.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [12:26:12 ] : Takk til statsråden
for redegjørelsen.
Det er imponerende
å se hvordan fagmyndighetene på ulike forvaltningsnivå har kastet
seg rundt og håndtert ankomster på et nivå vi aldri har sett tidligere,
og hvordan kommuner, frivillige og vanlige folk har gjort en utrolig
innsats for å ta imot flyktningene på en trygg og god måte.
Bosettingen ute
i kommunene har skjedd i rekordtempo, og som statsråden redegjorde
for, ser ukrainerne selv ut til å være godt fornøyd med måten de
har blitt tatt imot på. Likevel, selv om mottak av flyktninger hittil har
gått over all forventning, må vi, som statsråden understreker, være
forberedt på at tiden framover vil bli mer krevende. Dersom de høye
ankomsttallene fortsetter, vil kapasiteten bli utfordret på flere
områder. Fortsatt høye ankomsttall vil også føre til at flere må
bo lenger på mottak før de kan bli bosatt i en kommune, og det kommer
til å dukke opp nye asylmottak ute i lokalsamfunnene. Vi vet at
det ofte kan komme brått på kommuner som plutselig skal levere helsetjenester,
barnehage og skoleplasser til mange flere enn normalt.
Dette er viktig,
for mye av grunnen til at det har gått så bra å ta imot så mange
flyktninger hittil, er at det har vært en solid og bred støtte til
å gjøre det, både blant de politiske partiene og i befolkningen.
Men dersom folk begynner å merke at kapasiteten er sprengt for grunnleggende
velferdstjenester de selv er avhengige av, risikerer vi at denne
støtten svekkes. Vi ser tendenser til dette flere steder i Europa
allerede. Polen har f.eks. vært det landet som har gitt aller mest
støtte til ukrainske flyktninger til nå, men på mandag kunne vi
lese en sak i VG om hvordan de store kostnadene og det enorme presset
på velferdstjenestene har ført til at støtten i befolkningen har
gått drastisk ned det siste året.
Jeg tror ikke
vi er på vei dit i Norge nå, men vi har et stort politisk ansvar
for å forvalte den tilliten og velviljen som finnes i befolkningen
til å ta imot et høyt antall flyktninger, og det skal vi ta på alvor.
Derfor er jeg glad for at regjeringen fortløpende tar grep for å
håndtere situasjonen til det beste både for flyktningene som kommer,
og for de som skal ta imot dem som kommer til lokalsamfunnene sine.
Da tror jeg det blir helt avgjørende at samarbeidet mellom de ulike
instansene som er involvert i mottak og bosetting, er godt koordinert.
Kommuner, statsforvaltere, direktorater og fagetater må samarbeide
tett, særlig i en situasjon hvor ting skjer veldig raskt. For eksempel
i opprettelsen av nye mottak må det være tett og god dialog. Viktig
lokalkunnskap må lyttes til, f.eks. ved opprettelsen av nye mottak.
Her har regjeringen en viktig jobb å gjøre med å legge til rette
for gode prosesser framover.
Jeg vil understreke
at det kanskje aller viktigste målet med det vi gjør nå, er å få
ukrainske flyktninger raskt ut i jobb. De siste tallene vi har,
viser at seks av ti av de som nå er ferdige med introprogrammet,
har gått over i arbeid eller utdanning. Det er bra, men målet må
være at de resterende 40 pst. også kommer seg ut i jobb så raskt som
mulig. Derfor er jeg glad for at regjeringen nå foreslår å gjøre
introduksjonsprogrammet for ukrainere mer arbeidsrettet, i tillegg
til at både arbeidsmarkedstiltak og ungdomsgaranti prioriteres i
årets budsjettforslag. Dette er tiltak som betyr mye for å få flyktningene ut
i jobb.
I denne salen
er vi uenige om mye, men når det gjelder krigen i Ukraina og hvordan
vi skal ta imot dem som kommer hit, har vi vært veldig samstemte
om hovedlinjene. Jeg håper vi vil fortsette å finne fram til gode
løsninger, med bred støtte her i denne sal. også framover i en tid
som kan bli mer krevende.
Mari Holm Lønseth (H) [12:30:33 ] : Takk til statsråden for
redegjørelsen. Jeg opplever at det er en god situasjonsbeskrivelse,
men ikke at det nødvendigvis er veldig mange nye tiltak som varsles
til Stortinget her i dag.
Vi står i en alvorlig
flyktningkrise. Det har vi gjort i snart to år. Russlands brutale
angrepskrig mot Ukraina har tvunget millioner av mennesker ut på
flukt, og nesten 70 000 av dem har foreløpig funnet trygghet her i
Norge. De skal få beskyttelse her fram til det er trygt å reise
tilbake til Ukraina.
For Høyre har
det hele veien vært viktig at Norge skal ha god beredskap for å
håndtere den store tilstrømmingen av flyktninger og raskt få flyktninger
ut i jobb. Allerede 8. mars 2022 fremmet Høyre flere forslag, bl.a. om
å innføre en beredskapshjemmel i plan- og bygningsloven for å håndtere
en stor flyktningkrise. Da foreslo vi at regjeringen skulle få hjemmel
til å fatte beslutninger om unntak fra plan- og bygningslovens normalordning
for å kunne skaffe innkvarteringsløsninger raskt. Vi pekte også
på behovet for å få på plass et hurtigspor for å få ukrainere raskere
i jobb og å sette inn pensjonerte politifolk for å avlaste politiet
i registreringsarbeidet.
Forslaget om bedre
beredskapshjemler valgte regjeringspartiene å stemme ned her i Stortinget.
De kom etter noen måneder selv med midlertidige lovendringer, og
nå sendes det også på høring et forslag om å kunne pålegge kommunene
å opprette asylmottak og få adgang til å rekvirere ulike former
for privat eiendom for å skaffe innkvarteringsplasser. La meg først
si at det er en statlig oppgave å sørge for innkvartering av asylsøkere, og
det er det også gode grunner til. Det å pålegge kommuner å opprette
mottak uten å ta hensyn til kommunens egne ønsker, kapasitet og
kompetanse fordi staten ikke å klarer å levere på det man har plikt
til, vil kunne være svært krevende. Regjeringen burde heller ha
kommet med tiltak for at staten selv skal kunne håndtere de som
skal innkvarteres, enn å opprette nye ordninger hvor ansvaret lempes
over på andre når staten ikke klarer å håndtere situasjonen. Når
det er sagt, har jeg samtidig stor forståelse for at man må ha hjemler
som gir mulighet til å agere raskt hvis vi står i en krise. Høyre
vil se på høringsinnspillene og ta stilling til det forslaget når
det eventuelt kommer til Stortinget.
La meg også si
at dersom vi skulle komme i en situasjon der regjeringen mener at
det er grunnlag for å ta folks private eiendom for å innkvartere
asylsøkere, bør det også vurderes andre tiltak for å redusere ankomstene
til landet. Skal vi lykkes med å håndtere den flyktningkrisen vi
står i, er vi helt avhengige av at vi fortsatt har folk og kommuner
med oss på laget, og vi er også nødt til å sørge for at flere kommer
raskere ut i jobb.
Jeg hører også
at justisministeren nå – og tidligere – advarer mot at flere kan
bli boende lenger på asylmottak. Da er det fra Høyres side viktig
å si at det viktigste man kan gjøre, er å sørge for at bosettingstakten
holdes oppe og at bosettingen fortsatt går raskt. Kommunene har
nå lagt ned en formidabel innsats, men det er veldig mange kommuner
som nå opplever at de nærmer seg en smertegrense for hvor mange
de kan ta imot. Det er et stort press på kommunale tjenester, og
over hele landet er det mangel på boliger.
Jeg hører at statsråden
i redegjørelsen også peker på at man har funnet gode løsninger på
fastlegekrisen. Jeg tror det er stor variasjon rundt omkring i landet
på hvor godt det nå har fungert, og man trenger også flere tiltak for
å håndtere det. Vi ser at en av de største utfordringene er mangel
på boliger, men der velger regjeringen ikke å gi noen nye penger
til kommunene som tilskudd til utleieboliger neste år. Samtidig
har man levert et statsbudsjett hvor man har lagt til grunn ankomst
av 25 000 flyktninger totalt. Det betyr at kommunene akkurat nå
ikke nødvendigvis har oversikt over hvilken hjelp og støtte de kan
forvente seg i neste års statsbudsjett, men at det antakelig også
vil tas i revidert nasjonalbudsjett, som det ble gjort i år. Der
kunne regjeringen ha kommet med en tilleggsproposisjon for å håndtere
de store ankomstene, og det vil selvfølgelig Høyre være klar for
å behandle raskt, hvis regjeringen velger å gjøre det.
Avslutningsvis
er det viktig at vi forbereder oss på at det kan komme asylsøkere
også fra mange andre land. Vi trenger en bedre beredskap for det
enn vi har i dag.
Heidi Greni (Sp) [12:36:02 ] : Jeg vil takke statsråden for
en god redegjørelse om situasjonen knyttet til migrasjonen i Europa
og tilstrømmingen til Norge, særlig fra Ukraina. Jeg deler statsrådens
bekymring over at ikke er noen selvfølge at håndteringen og mottaket
av fordrevne fra Ukraina vil foregå like smertefritt i tiden framover
som det har gjort fram til nå. Her er regjeringen frampå, og redegjørelsen
viser vilje til å ta tak i utfordringsbildet før det blir veldig
krevende.
Det er en grusom
krig som føres i Ukraina, av vårt naboland mot et av sine naboland.
Millioner av ukrainere er sendt på flukt, og fortsatt pågår det
russiske luftangrep som rammer sivilbefolkning og infrastruktur. Fortsatt
sendes mennesker på flukt fra sine hjem. Det er bare å understreke
at situasjonen er helt forferdelig.
Som statsråden
trekker fram, gikk vi inn i 2022 med planlagt mottak av 3 000 asylsøkere
til Norge. Antallet som kom, var 13 ganger så mange, og så langt
er det bosatt omtrent 50 000 fordrevne fra Ukraina. Det er ingen selvfølge
at dette har gått i et slikt tempo og har vært så lite konfliktfylt
som det faktisk har vært.
Det er viktig
for meg å berømme alle som har lagt ned en innsats for at de som
har kommet til Norge, har blitt mottatt, bosatt og tatt godt vare
på, blitt med i introduksjonsprogrammer og blitt en del av lokalsamfunn
rundt omkring i hele Norge. Særlig kommuner og frivilligheten fortjener
en stor takk. Innsatsen som er lagt ned, er historisk. Det gjelder
også bistanden som gis til Ukraina. Det norske samfunnet har stått
sammen slik at mottak og bosetting av ukrainske flyktninger har
gått på best tenkelig vis. Og vi må fortsette å stå sammen. At mange
ønsker å komme til Norge, tyder på at ukrainere ser på Norge som
et godt land å komme til.
Tilbakemeldinger
vi nå får fra ordførere, kommuner og andre, er at det struper seg
til. Det er vanskeligere å skaffe egnede boliger, boligreserven
er oppbrukt, og de boligene som er tilgjengelige, krever transport
inn til introduksjonsprogram, barnehager osv. Kommunene er bekymret
for at tjenestetilbudet i kommunene er satt under stort press –
helsetjenester, fastlegeordningen, tilbud som gjelder psykisk helse,
osv. Vi var på komitéreise i Agder i starten av denne uka, og det
var den samme tilbakemeldingen fra samtlige kommuner vi var innom. Det
samme sier kommunene i resten av landet.
Derfor er det
noen realiteter vi må ta inn over oss, som jeg vil takke statsråden
for å peke på: Relativt sett, i forhold til folketallet, er vi en
betydelig bidragsyter i Europa med hensyn til å ta imot flyktninger,
og det kommer flere til Norge enn til våre naboland. Bør dette fordeles
mer jevnt? Den siste tiden har trenden forsterket seg, med et snitt
på 1 000 ankomster i uka siden august.
Et høyt ankomstnivå
vil føre til en rekke utfordringer. Dersom nivået den siste tiden
holder seg, vil det kreve mye av oss. Det er utfordringer vi må
løse sammen. Med så høye mottakstall er det ikke vanskelig å se
for seg at mottakssystemet kan kollapse, at vi når en grense for hva
vi klarer å håndtere, for hvor mange vi kan ta imot, bosette og
ivareta på en god måte og ikke minst få raskt ut i arbeid.
Det er derfor
viktig at vi har fått denne redegjørelsen i dag, at det er tydelig
at regjeringen tar situasjonen på alvor, og at vi alle sammen diskuterer
dette. For vi må forberede oss på at det kommer flere framover.
Det er en viktig erkjennelse at det ikke er sikkert vi klarer å
opprettholde et like godt tilbud som i dag dersom ankomstnivået
fortsatt er veldig høyt. Det må derfor ses på tilpasninger, og vi
må se på hvordan landene rundt oss innretter seg og møter flyktningene
fra Ukraina. Derfor er det godt å høre at andre partier ser ut til
å ha samme virkelighetsforståelse av situasjonen som vi har.
Vi trenger en
forutsigbar politikk for veien videre – som er forutsigbar for kommunene,
for Ukraina, for dem som har kommet til Norge, og for dem som vurderer
å komme hit. Det krever en bred politisk oppslutning om retningen
også framover.
Erlend Wiborg (FrP) [12:41:19 ] : Jeg vil takke statsråden
for en god redegjørelse om situasjonen, selv om jeg også savnet
en redegjørelse om konkrete tiltak for å løse situasjonen.
La meg aller først
slå fast at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal stille
opp for Ukraina etter det brutale angrepet de er utsatt for. Norge
skal fortsatt hjelpe ukrainere på flukt, men situasjonen er helt
åpenbart krevende når det kommer så mange ukrainere til Norge på
så kort tid, i tillegg til at vi har en økning i øvrige ankomster.
De siste ti ukene har det kommet ca. 1 000 ukrainere til Norge i
uken. Hvis man justerer for folketall, er det ti ganger flere enn
antallet ukrainere som har kommet til Sverige, og det er fem ganger
så mange enn antallet som har kommet til Danmark.
Vi skal fortsatt
hjelpe, men vi må ta inn over oss kapasiteten. Det er sånn at flyktninger
hjelpes best i sine nærområder, og Ukraina er i vårt nærområde.
Jeg er også veldig
glad for at regjeringen har begynt å se det totale antallet innvandrere
som kommer, samlet sett. Når vi har så høyt mottak av ukrainere,
burde det være en selvfølge at vi reduserer antallet kvoteflyktninger
til null, sånn at vi innretter vår kapasitet til å hjelpe ukrainere
på flukt. Det andre er antallet øvrige asylsøkere, som øker betydelig.
Fremskrittspartiet har tatt til orde for at vi bør opprette asylmottak
i tredjeland. Det forslaget har blitt stemt ned av alle andre partier
i denne sal, men det er et forslag som vil kunne lette situasjonen her
hjemme, samtidig som det ville sørge for at mennesker på reell flukt
vil få beskyttelse. Både Danmark og Storbritannia har vedtak om
dette, og i de senere dager har vi også sett at Tyskland og Italia
nå vurderer liknende løsninger.
Hvis man ser på
hvorfor det kommer så mange flere ukrainere til Norge enn til f.eks.
Sverige og Danmark, er det nærliggende å tro at Norge fremstår som
mer attraktivt, bl.a. på grunn av at vi har vesentlig høyere nivå
på ytelsene vi tilbyr i Norge, enn Sverige og Danmark har. Derfor
har Fremskrittspartiet tatt til orde for at vi må justere nivået
på de ytelsene vi har her i Norge, sånn at de ikke er høyere enn
det man mottar i Sverige og Danmark. Hvis man ikke tar de grepene
– da ser vi at regjeringen nå har sendt på høring forslag som åpner
opp for å rekvirere folks eiendom, tvinge kommuner til å bygge og
drive asylmottak. Det er forslag som det er helt uaktuelt for Fremskrittspartiet
å støtte. Regjeringen bør legge de forslagene i skuffen med en gang
og heller ta tak i utfordringen.
Noe annet som
er skremmende, er at når man ser på ukrainerne som kommer – og vi
ser at yrkesdeltakelsen blant ukrainere heldigvis er vesentlig høyere
enn blant andre innvandrergrupper med tilsvarende botid – er sysselsettingen
på ca. 11,2 pst., mens Danmark har sysselsatt 49 pst. av ukrainerne.
Forskjellen på Norge og Danmark er at der vi fortsatt setter ukrainere
på passive ytelser gjennom introduksjonsprogrammet, velger Danmark
i større grad å kjøre arbeidslinjen og at opplæring i språk og samfunn
foretas ved siden av jobb – i stedet for å passivisere.
Det er mye som
trengs å gjøres her. Fremskrittspartiet er også positiv til samarbeid
og forlik, for det tror vi trengs i den situasjonen vi står i. Da
håper jeg også at regjeringen ser til hele Stortinget, og ikke lener
seg mot Sosialistisk Venstreparti, som i dag – når regjeringen roper varsku
om for høye ankomsttall – går ut og krever en femdobling av antall
kvoteflyktninger, noe som ville gjort situasjonen enda vanskeligere.
Birgit Oline Kjerstad (SV) [12:46:41 ] : Eg vil takke justisministeren
for utgreiinga.
Eg trur at vi
aldri skal gløyme det perspektivet i denne krisa at dei som søkjer
tilflukt i Noreg, er i verkeleg djup naud. Ein rømmer ikkje frå
krig og konflikt utan ein grunn. Det er fortvilinga over krig og
vanskelege forhold som går på livet laus, som gjer at folk legg
ut på flukt.
Vi i vårt land,
med vårt velorganiserte demokrati med pengar på bok, må aldri gløyme
at det gjev oss eit særskilt ansvar for å hjelpe ukrainarar, men
også kvoteflyktningane, for dersom FNs kvoteflyktningssystem ikkje
fungerer, er det ingen lovleg veg for den som rømmer frå krig og
konflikt. Vi må vere klare over at kvoteflyktningane er dei mest
sårbare av dei sårbare i verda. Det er dei som ikkje kan beskyttast
i nærmiljøet og som er desperate etter å få hjelp, FN prøver å hjelpe.
Der har vi som eit land med ambisjonar om å følgje både menneskerettar
og konvensjonar, eit stort ansvar for å ta vår del.
Så må eg rose
kommunane som har teke imot store mengder med fordrivne frå Ukraina
den siste tida, 800–1 000 per dag, og det er ganske formidabelt.
Det som vi trudde og håpte at skulle bli ein spurt – at krigen skulle vere
kortvarig – ser ut til å bli langvarig. Det tenkjer eg at regjeringa
og vi som storting må ta inn over oss alvoret i, for det betyr at
alle som skal stå på for å få det til å fungere rundt nye som kjem,
treng å bli sett, og dei treng å bli tekne vare på gjennom både
budsjett og prioriteringar frå vår side.
Særleg viktig
er språk og busetjing. Det er klart: Kjem ein frå ei krigssone og
har traume, lærer ein ikkje lett språket det første halvåret. Det
kan vere mange som treng lengre tid for å kunne kome seg i arbeid.
Då vi var på komitéreise, var det bekymring for dei første som kom
frå Ukraina. Dei har begynt å kome så langt at dei er ferdige med
introduksjonsprogram osv., men kva om ein ikkje greier å finne jobbar
til desse og dei må over på sosialhjelp? Eg vil be justisministeren
ta med til regjeringa at det er kjempeviktig å ha god kontakt med
kommunane om dette, for å rigge kommunane til å kunne hjelpe.
Eg trur det i
denne situasjonen er å skyte seg sjølv i foten om ein ikkje set
inn ressursane tidleg til dei som kjem, for vi har faktisk behov
for arbeidskraft, vi har behov for mykje av den kompetansen som
kjem, men då må folk ha tak over hovudet, og ein må også få hjelp
til å forstå og kome seg inn i det norske samfunnet. Sjølv om Ukraina
er vårt nærområde, er det også kulturforskjellar som må taklast.
Både sosialhjelp,
skule- og barnehageplassar og barns beste er viktig. Dei eg møtte
i Agder, var opptekne av kompetansetolkar. Det er ikkje utan vidare
gjeve at ein lærar eller ein som skal ta vare på barn gjennom barnevernstenestene
våre, kan nok om ukrainsk kultur og språk til at ein får ein god
kommunikasjon. Mange flyktningar som møter barnevernet i Noreg,
er redde for offentlegheita. Dei har hatt ei tillitskrise overfor
sine eigne myndigheiter, og det må vi forstå og ta høgde for når
vi skal møte og hjelpe dei.
Når det gjeld
busetjing, er det klart – og vi i SV har no føreslått det i det
alternative budsjettet vårt – at ein må setje inn meir ressursar
på å hjelpe kommunane med busetjing, og tilskot til utleigebustader
er kjempeviktig for at det ikkje skal bli konfliktar internt også
i Noreg mellom sårbare grupper. Dette handlar om folk, det handlar
om livet til folk og korleis dei har det, og det å setje inn dei
rette tiltaka er kjempeviktig for at folk skal kunne gjere det som
dei aller helst ønskjer: greie seg sjølve og forsørgje seg sjølve.
Tobias Drevland Lund (R) [12:52:13 ] : Jeg vil starte med å
takke statsråden for å komme hit og redegjøre for Stortinget i dag.
Den brutale og folkerettsstridige angrepskrigen mot Ukraina har
snart vart i to år, og millioner av mennesker er drevet på flukt
fra hjemmene sine til land i resten av Europa, eller er internt
fordrevne. Vi har ikke sett en flyktningkrise som dette siden andre
verdenskrig.
Siden Russlands
invasjon av Ukraina har det kommet nærmere 70 000 flyktninger til
Norge, og alt tyder for øyeblikket på at det vil komme enda flere,
for det er dessverre lite som tilsier at denne krigen vil ta slutt
med det første. I møte med denne flyktningkrisen har land i Europa
og Norge valgt ulike strategier for hvordan de har tilnærmet seg
denne situasjonen – noen velger mer kortsiktige, noen mer langsiktige.
Vi vet ikke hvordan situasjonen er om ett, to eller i verste fall
tre år. Vi vet ikke hvor mange som vil komme, hvor mange som vil
bli, og hvor mange som vil reise tilbake den dagen krigen er over.
Vi håper jo alle at krigen skal ta slutt, og at Ukraina gjenvinner
sin suverenitet og uavhengighet, slik at folk kan dra tilbake til
hjemmet sitt, men vi vet ikke hva slags land som ligger igjen. Vi
har ingen mulighet til å vite noe som helst sikkert.
Ukrainerne skal
tas godt imot og godt hånd om. De skal bosettes i landets kommuner.
Vi skal gi dem muligheter til å arbeide, gå på skole og i barnehage,
fortsette utdanningen sin og skape et trygt liv all den tid de er
her i Norge hos oss. Jeg vil derfor takke kommunene og deres ansatte,
frivilligheten, utlendingsmyndighetene og øvrig mottaksapparat for
å ha håndtert en krevende situasjon på en svært god måte.
Når ankomstene
øker, vil mottaksapparatet også måtte økes ytterligere, og siden
krigens utbrudd har mottakssystemet vårt blitt kraftig oppskalert.
Dette var helt nødvendig etter at systemet hadde vært nedbygd i tiden
før krigen brøt ut. Dessverre har denne oppskaleringen ført til
nærmest en lekegrind for store og små velferdsprofitører, som ofte
søker profitt på bekostning av tilbudet og boforholdene for dem
som bor på mottakene. Rødts klare mening om dette er at vi må ha
bedre kontroll med hvem som får lov til å drifte de ulike asyl- og
akuttmottakene. Vi mener også at regjeringen burde ta tilbake kontrollen
over driften av asyl- og akuttmottak. Det er det offentlige og de
ideelle aktørene som burde drive dette velferdstilbudet, til det
beste for dem som bor på mottakene – ikke de som skal berike seg
på egen profitt fra drift av mottak.
Det er ingen enkel
oppgave å ta imot så mange mennesker på så kort tid som Norge her
har gjort. Det merkes, og presset begynner å merkes ute i kommunene. Det
er ikke viljen det står på, det er heller det at både innbyggerne
og kommunene i dette landet som har stilt opp fra dag én, merker
at ressursene begynner å skrante. Flere kommuner merker at det blir
vanskeligere å øke kapasiteten når det gjelder boliger, språkopplæring, plasser
i skole og barnehage og å forbedre kollektivtilbudet og andre tjenester.
Dette vet jeg at regjeringen er klar over, og jeg vet at de må vurdere
tilpasninger og flere tiltak underveis.
Regjeringen har
varslet at dette nok vil føre til at ukrainere som kommer hit, må
regne med å bo lenger på mottak. Da er Rødts mening at stønadene
til beboere på asylmottak og i akuttinnkvartering burde økes mer enn
det som er dagens satser. Vi vet at mange av de ukrainske flyktningene
som bor på mottak, og også de som er bosatt, oppsøker matutdeling
og matkøer for å sette mat på bordet. At de som kommer hit på flukt,
skal leve et liv i fattigdom, er ikke en situasjon vi skal finne oss
i.
I sitt forslag
til statsbudsjett har regjeringen varslet at de kommer til å kutte
ankomsten av antall overføringsflyktninger, kvoteflyktninger, enda
en gang, fra 2 000 til 1 000. Det mener Rødt er helt feil. I en
verden der over 100 millioner mennesker er på flukt, trenger vi også
å vise solidaritet med flere av dem som kommer fra andre land enn
Ukraina. Det er helt naturlig at vi som europeisk land stiller opp
for ukrainerne, men det er verdt å minne om at de som lever i de
overfylte flyktningleirene i både Italia og Hellas, også befinner
seg innenfor Europas grenser, og derfor er i vårt nærområde. FNs høykommissær
for flyktninger er klar og tydelig i sin tale. Han anbefaler Norge
å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Det er et råd vi også burde følge
framover, og derfor er det trist å se at man velger å kutte i antall
kvoteflyktninger i en tid hvor over 100 millioner mennesker er på flukt.
Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) [12:57:18 ] : Nordmenn har vist
sterk støtte til ukrainere, som er i en forferdelig vanskelig situasjon.
Enkeltpersoner, organisasjoner, kommuner og virksomheter har lagt
ned en enorm innsats for å hjelpe ukrainere på flukt. Det er veldig
godt å se.
Det er behov for
å understreke at antallet ukrainske flyktninger som kommer til Norge,
i seg selv ikke er et problem. Det som kan bli en utfordring, er
å istandsette samfunnet, og da spesielt kommunene, til å kunne håndtere
det på en god nok måte.
Kommunene trenger
støtte, og de trenger hjelp fra regjeringen til ikke minst å håndtere
den situasjonen vi ser i dag, men også det økte antallet flyktninger
som vi forventer at kan komme framover. Ting bør gjøres mye enklere
for kommunene. Kommunene er bl.a. frustrert over bortfall av tilskudd
til utleieboliger, fordi det har stor betydning for kommuneøkonomien.
Dette er noe som særlig treffer storbyene og de andre pressområdene for
bolig, og det som treffer dem hardt, er forskriften som regulerer
tilskuddet.
Istandsettelse
av boliger treffes av tilskudd, men omgjøring av bygg og oppsett
av modulbygg treffes ikke. Årsaken til det er at de ikke nødvendigvis
er regulert til boligformål. Modulbygg settes f.eks. opp på tomter
som ikke er regulert til boligformål, eller et hotell gjøres om til
å huse flyktninger – de vil altså heller ikke treffes. En omregulering
er tidkrevende selv med prioritering hos plan- og bygningsmyndighetene.
Dette er et eksempel på noe som hemmer kommunene i å skaffe gode
boforhold for flyktningene som kommer. Kommunene må rustes for mottak
av flyktninger og for god integrering, og det er viktig at boligsituasjonen
settes i stand sånn at man har så lite botid på mottak som mulig.
Introduksjonsprogrammet
er svært viktig for integreringen, og samtidig er det noe av det
som kan gjøre det attraktivt å komme hit. Regjeringens spissing
av programmet kan gå på bekostning av språkopplæringen. Vi kan ikke
komme i en situasjon som gjør at vi forringer integreringen. Vi
vet fra tidligere flyktningstrømmer at mange mennesker blir igjen
i mottaksland til tross for at situasjonen i hjemlandet blir trygg.
Det er derfor en risikabel strategi å svekke språkopplæringen. Språk
er den viktigste faktoren for å sikre god integrering og stabil
tilknytning til arbeidslivet for de mange nye innbyggerne. Det vil
være å gjøre seg selv en bjørnetjeneste å svekke integreringen for
denne gruppen.
Vi må ikke glemme
nabolandene til Ukraina som har tatt imot ekstraordinært mange flyktninger.
Vi er også i nærområdet, og sånn sett er det ikke unaturlig at mange
ønsker å komme hit til Norge, slik det er i mange andre konflikter
rundt omkring i verden.
Ministeren ytrer
at det skjer arbeid i EU knyttet til en europeisk fordelingsmekanisme,
men det sa ministeren også i mars. Norge må være en pådriver for
at en slik mekanisme kommer på plass. Det høye antallet som kommer
til Norge og naboland av Ukraina, understøtter at vi allerede skulle
hatt på plass denne fordelingsnøkkelen for Europa. Norge må dytte
på for å lage en slik fordelingsnøkkel. Dette er ikke første gang
vi har store flyktningstrømmer. Dessverre vil folk måtte legge på
flukt også i framtiden, og flyktningstrømmer vil komme igjen.
Det er behov for
en fordelingsmekanisme som gjør at norske politikere ikke trenger
å kutte i ting som faktisk funker godt for integreringen, slik det
ser ut til at regjeringen ønsker nå. Situasjonen med flyktninger
fra Ukraina er en veldig god mulighet for EU til å få dette på plass,
og her må Norge være med på løsningene.
Jeg må si det
er paradoksalt at regjeringen begrunner innstrammingen i antallet
kvoteflyktninger i statsbudsjettet med at det kommer så mange ukrainere,
og så skal altså ressursbruken knyttet til de ukrainske flyktningene
også reduseres – med andre ord mindre av alt.
Da vi diskuterte
dette i mars, sa jeg i mitt innlegg at vi skal ta imot flyktningene
med varme og omsorg. Samtidig skal vi planlegge med ansvarlighet
og kontroll, slik at de løsningene vi nå legger opp til, vil stå
seg over tid, også når hverdagen kommer rundt omkring i Norge.
Nå har hverdagen
kommet. Det var ikke så veldig mye nytt i innlegget fra Mehl, men
nå må regjeringen vise at de evner balansekunsten på en god måte
som ikke svekker integreringen for de ukrainske flyktningene.
Masud Gharahkhani hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Emilie Mehl [13:02:28 ] : Jeg vil takke for en fin
og nyttig runde fra de andre partiene. Det er nyttig for regjeringen
å få tilbakemeldinger og innspill. Jeg vil si, etter det jeg har
hørt her, at Norge fortsatt skal vise solidaritet med Ukraina, som
jeg også sa i innlegget mitt. Vi skal ta imot ukrainerne som kommer
hit. Det er en krig i vårt nærområde, og det er utgangspunktet.
Vi skal også fortsette å ha god integrering. Vi skal gjøre tiltak
for å få enda flere i jobb. Det er vi helt avhengige av.
Jeg vil også si
at bakgrunnen for at jeg ba om å få holde denne redegjørelsen i
dag – og jeg takker på nytt for det – er at vi må forstå alvoret
i hva det gjør med samfunnet vårt når det kommer så mange tusen
mennesker på så kort tid som det har gjort. Det er et alvor som
vi til en viss grad kan løse med tilpasninger, med penger og med tiltak
for å ta imot flyktningene, men vi har bare en begrenset kapasitet
i kommunene våre og i folkene som bor her fra før. Det er viktig
for regjeringen å varsle at dette kan komme til å bli tøffere fordi
det totale presset med de mange tusen ukrainerne som har kommet
hit, kan skape utfordringer, selv om vi gjør alt vi kan for å gjøre
det så skånsomt som mulig. Det kan handle om den totale belastningen
på tjenestetilbudet i en kommune. Selv om man skulle klare å etablere
mer innkvartering, skal man også ha et skoletilbud og et helsetilbud. Det
kan handle om personell som skal stå i dette. Hvis det kommer mange
flere ukrainere hit, blir det en oppgave som også skal løses av
f.eks. politiressurser og utlendingsmyndighetene. Hvis vi skal opprettholde
solidariteten i samfunnet vårt, tror jeg det er viktig å være ærlig om
det, sånn at vi gjør det sammen i størst mulig grad.
Vi skal også ta
på alvor at vi ser at ankomstene øker så mye til Norge sammenlignet
med våre naboland. Når vi ser at Norge nå har endt opp med å motta
flere ukrainere enn våre naboland til sammen, må vi spørre oss om det
er riktig. Alt jeg har sagt i redegjørelsen, er også bakgrunnen
for at regjeringen nå vurderer å gjøre justeringer eller innstramminger
i rammene for hvordan vi håndterer ukrainere, og det vil vi altså
komme tilbake til om kort tid.
Det er flere som
har nevnt kvoteflyktninger i sine innlegg. Regjeringen har som et
tydelig utgangspunkt at vi må se kvoteflyktningene i sammenheng
med asylankomstene. Det er bakgrunnen for at vi reduserte antall kvoteflyktninger
fra 3 000 i 2022 til 2 000 i 2023, og at vi i budsjettet for 2024
har foreslått å gå ytterligere ned til 1 000. Jeg mener også det
er riktig at vi har mer enn null, som Fremskrittspartiet tok til
orde for.
Til Venstre, som
pekte på viktigheten av EUs fordelingsmekanisme, vil jeg først slå
fast at Norge ikke er en del av EUs asylpakt. Vi er tjent med å
ha et godt samarbeid med EU. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom
på at jeg i samtaler med europeiske land opplever at det har skjedd
en viss endring. Før diskuterte man mye hvordan flyktninger skal
fordeles internt i Europa, men nå snakker flere og flere land om
hvordan man skal forhindre migrasjon hit med forebyggende tiltak
– jeg nevnte det så vidt i innlegget mitt – fordi belastningen blir
veldig høy, og vi må ha kontroll på migrasjonen til Europa i større
grad enn i dag. For Norges del har vi bl.a. tatt til orde for at
bedre returarbeid og kontroll på yttergrensene til Schengen er viktige
tiltak i så måte.
Jeg ser fram til
å ha god dialog med Stortinget videre og vil igjen takke for debatten
og de tilbakemeldingene som har kommet fra de andre partiene.
Presidenten [13:06:52 ]: Debatten om redegjørelsen er dermed
avsluttet.
Presidenten vil
foreslå at justis- og beredskapsministerens redegjørelse om høye
asylankomster fra Ukraina i Stortingets møte den 9. november 2023
vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.