Politisk bakgrunn

Europas sikkerhetssituasjon er dramatisk forverret på grunn av Russlands angrepskrig mot Ukraina, i tillegg til økt geopolitisk spenning og rivalisering. Niinistö-, Letta- og Draghirapportene anbefaler styrket innsats for å sikre et velfungerende indre marked på forsvarsområdet. På bakgrunn av disse rapportene foreslo kommisjonspresident Ursula von der Leyen i sine politiske retningslinjer for 2024-2029 å skape et reelt indre marked for forsvarsprodukter- og tjenester. Dette ble fulgt opp med hvitboken om europeisk forsvarsberedskap 2030, hvor det ble påpekt at behovet for et EU-dekkende marked for forsvarsmateriell er blitt presserende. Samtidig gjentok Det europeiske råd viktigheten av et velfungerende europeisk forsvarsmarked og ytterligere integrasjon av forsvarsmarkedet i hele Unionen.

Veikartet for europeisk forsvarsberedskap 2030 har et mål om å skape et reelt EU-dekkende marked for forsvarsmateriell innen 2030. Meddelelsen Kommisjonen nå ber om innspill til, «Meddelelse om det indre marked for forsvarsprodukter og tjenester: EU's teknologiske grunnlag klar til fremtiden», inngår i Kommisjonens arbeidsprogram for 2026 og har som formål å gi retningslinjer for fremtidige politiske tiltak på området. Kommisjonen viser også til nylige initiativ, herunder forenklingsforslaget om overføringer av forsvarsrelaterte produkter innen EU fra 2025 og høring om forsvarsanskaffelsesdirektivet, med sikte på en revisjon av reglene, med høringsfrist 17. februar 2026. 

Europaparlamentet arbeider for øvrig med en såkalt egeninitiert rapport om håndtering av hindringer i det indre marked for forsvar, som etter planen skal vedtas i mars 2026.

Hvilke utfordringer adresseres?

Kommisjonens innspillsnotat («Call for evidence» (må lastes ned)) viser til at det for øyeblikket er problemer på både etterspørsels- og tilbudssiden av forsvarsmarkedet i EU. På etterspørselssiden er EUs indre marked for forsvar karakterisert av å være både lite og svært fragmentert. EUs samlede forsvarsutgifter utgjør ca. en tredjedel av USAs forsvarsutgifter, og etterspørselen er fortsatt i stor grad nasjonalt organisert. I 2022 ble kun 18 % av medlemsstatenes budsjett til innkjøp av materiell brukt på europeiske samarbeidsprosjekter, hvilket er langt fra målet på 35 %. Det er også langt fra referansepunktet på 40 % for 2027, som ble fastsatt i veikartet for forsvarsberedskap 2030. I mangel av tilstrekkelig åpenhet og transparens, foretrekker altså landene nasjonale leverandører, noe som begrenser oppskaleringen av EUs produksjon.

Andre utfordringer på etterspørselssiden er at det mangler tilstrekkelig forutsigbarhet for EUs produsenter, og innkjøp på forsvarsområdet omdirigeres til land utenfor EU. I tillegg er etterspørselen mindre fokusert på innovasjon (4,5 % av de totale forsvarsutgiftene, sammenlignet med 16 % i USA – jf. Draghirapporten). Den fragmenterte etterspørselen hindrer felles tilgang til forsyningssikkerhet og interoptabilitet i praksis, mens tildeling av kontrakter til tredjelandsleverandører skaper avhengighet av tredjeland.

På tilbudssiden er også industrien fragmentert, ifølge Kommisjonen. Den europeisk forsvarsteknologiske- og industrielle base består stort sett av nasjonale aktører som opererer på relativt små innenlandske markeder og produserer små mengder.

Effektiviteten påvirkes av manglende stordriftsfordeler, utilstrekkelig integrasjon på tvers av grenser, avhengighet av salg i tredjeland og lav grad av utstyrskompatibilitet. Utilstrekkelig forutsigbarhet i medlemsstatenes langsiktige behov har resultert i redusert produksjonskapasitet i EU og utfordringer med å oppskalere kapasiteten.

Kommisjonen påpeker videre en rekke regulatoriske hindringer:

• komplekse, tidkrevende og kostbare anskaffelsesprosedyrer (som følge av forsvarsanskaffelsesdirektivet og/eller nasjonale regler);
• implementeringen av EUs direktiv om forenkling av vilkårene for overføring av forsvarsrelaterte varer i EU har vært uensartet, noe som ikke bare undergraver EU-produsentenes evne til å ta i bruk grensekryssende forsyningskjeder, men også forsyningssikkerheten for medlemsstater som er avhengige av leveranser;
• medlemsstatene mangler ofte felles sertifisering eller gjensidig anerkjennelse av produkttesting
• EU-produsenter står overfor utfordringer knyttet til tilgang på finansiering, kritiske innsatsfaktorer (f.eks. råmaterialer og komponenter) eller kompetanse og talent.

Disse problemene vil sannsynligvis vedvare uten en fornyet politisk tilnærming for å håndtere dem, slik det understrekes i rapportene fra Niinistö, Letta og Draghi. EUs tiltak på området (inkludert nylige initiativer) vil trolig ikke være tilstrekkelige til å løse alle utfordringene. Eksempelvis dekker Kommisjonens forenklingsforslag fra juni 2025 kun noen av de regulatoriske flaskehalsene innen forsvarsanskaffelser og overføringer innad i EU. I tillegg kan EU-programmer på forsvarsområdet ikke måle seg i omfang med nasjonale forsvarsbudsjetter, fremhever Kommisjonen i sitt høringsnotat.

Hva søkes oppnådd?

Meddelelsen Kommisjonen nå ber om innspill på forventes å inkludere en strategisk visjon som skal støtte EUs forsvarsberedskap frem mot 2030. Meddelelsen vil bygge på von der Leyens politiske retningslinjer om et reelt indre marked for forsvarsprodukter- og tjenester, og tanken om «å bruke mer, bedre og sammen». Meddelelsen vil ha en overordnet tilnærming som kan gi retning til fremtidige tiltak, med mål om redusert markedsfragmentering, økt markedseffektivitet og redusert ekstern avhengighet.

En styrking av EUs indre marked for forsvar kan blant annet skje ved å:

• sikre forsyningssikkerhet for forsvarsprodukter
• sikre åpenhet og gjennomsiktighet i markedet
• fremme fleksibilitet i beslutningstaking fra markedsdeltakere og skape insentiver for risikotaking
• sikre at forutsetningene for effektivitetsgevinster er til stede på både tilbuds- og etterspørselssiden
• støtte en sterkere teknologisk og industriell base for europeisk forsvar (f.eks. gjennom å innføre en europeisk preferanse for forsvarsanskaffelser) slik at kapasiteten kan økes på lang sikt.