Avgitt til EOS-utvalet 06.06.2011.
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalet) har som ledd i granskinga av
politiet sin metodebruk i Treholt-saka bedt meg gi ei juridisk vurdering
av i kva grad nødrett kunne gi heimel for politimetodar som Politiets
overvåkningstjeneste (POT) ikkje hadde særskilt lovheimel til å
bruka. Under arbeidet med utgreiinga har eg hatt fleire møte med
leiar og sekretariat for EOS-utvalet. Der har eg blitt informert
om hovudpunkta i det som granskinga har avdekka omkring POT sin
metodebruk i Treholt-saka. Samtidig har innhaldet i oppdraget blitt
nærare avklara.
POT si overvaking og etterforsking av Arne Treholt
gjekk føre seg i ein lengre periode frå vinteren 1978 til januar
1984. Overvakinga vart intensivert etter at Treholt sommaren 1982
kom tilbake frå eit opphald i New York som ambassaderåd. Bruken
av dei politimetodane som skal drøftast her, er knytt til familien
Treholt sitt husvære i Oscarsgate 61. Metodebruken strekte seg over
ein periode på vel eitt år, frå november/desember 1982 og til Treholt
vart arrestert den 20.01.1984. I første del av denne perioden (september
1982 – mai 1983) gjekk Treholt på Forsvarets Høgskole. Deretter
arbeidde han i Utanriksdepartementet fram til arrestasjonen.
Det er tre slag politimetodar som vil bli drøfta nærare.
Innleiingsvis er det behov for å definera desse noko nærare og kort
skissera bruken av dei i Treholt-saka:
Hemmeleg
husransaking: Undersøking av bustad og andre private rom utan
at den som undersøkinga rettar seg mot, eller andre i husstanden
hans, vert informert om det.
Ifølgje EOS-utvalet skjedde dette minst 9 gonger i undersøkingsperioden,
nokre gonger i form av ei formalisert ransaking og nokre gonger
i samband med montering og ettersyn av utstyr for dei andre metodane.
Romavlytting:
Bruk av teknisk utstyr til å ta opp samtalar i eit rom slik at det
som blir sagt kan høyrast samtidig og/eller i ettertid ein annan stad,
utan at dei som blir avlytta veit om det.
Ifølgje EOS-utvalet skjedde dette ved bruk av i alle fall tre mikrofonar.
Ein var plassert på kjøkenet, ein annan på soverommet og ein tredje i
biblioteket. Lyden vart overført til ein ”kontrollpost” i eit husvære
som POT disponerte i etasjen over, og kunne takast opp på band.
Fjernsynsovervaking:
Bruk av teknisk utstyr til å filma det som skjer i eit rom eller
anna avgrensa område slik at det kan sjåast samtidig og/eller i ettertid
ein annan stad, utan at dei som blir filma veit om det.
Dette skjedde ifølgje EOS-utvalet ved hjelp av fire kamera. Eit
av desse var plassert i bibiloteket og eit anna innvendig i trappeoppgangen.
Eit tredje kamera var retta inn mot kjøkenvindauga til Treholt og
eit fjerde var retta ned mot hovudinngangen i bygarden og parkeringsplassen
til Treholt. Også bileta vart overførte til ”kontrollposten”. Ein
hadde berre høve til videoopptak frå kameraet i biblioteket, elles
dreidde det seg om overvaking i sanntid (monitorar).
For å ta stilling om nødrettsregelen
Ein kan spørja kvifor ikkje også straffelova
§ 48 om nødverge blir trekt inn i vurderinga her, ut frå den tanken
at Treholt si agentverksemd utgjorde eit vedvarande ”rettsstridig
angrep” på nasjonale interesser. Men sidan overvakinga også utgjorde eit
inngrep i andre, uskuldige familiemedlemer sitt privatliv, er det
berre nødrett som er aktuelt heimelsgrunnlag, jf Andorsen 1999 s.
386. gav heimel for dei nemnde politimetodane i 1982-1984
må ein både avklara det nærare innhaldet i regelen og det faktum
som skal haldast opp mot regelen. Begge delar stiller ein ovanfor visse
metodiske utfordringar.
Nødrettsregelen i straffelova av 1902 § 47 lyder slik:
Ingen kan straffes for Handling, som han har foretaget
for at redde nogens Person eller Gods fra en paa anden Maade uafvendelig
Fare, naar Omstændighederne berettigede ham til at anse denne som
særdeles betydelig i Forhold til den Skade, som ved hans Handling
kunde forvoldes.
Sjølv om ordlyden har stått uendra sidan 1902, kan
tolkinga av regelen ha endra seg over tid, fordi andre rettskjeldefaktorar
som verkar inn på tolkinga er gjenstand for ei dynamisk utvikling. Det
vi søkjer i dette tilfellet er kva som var ei korrekt tolking av
nødrettsregelen på den tida den aktuelle overvakinga skjedde. Den
gongen var det til dømes straffeprosesslova av 1887 som gjaldt.
Straffeprosesslova av 1981 var enno ikkje sett i kraft, endå mindre
dei utvida heimlane til telefonavlytting, hemmeleg ransaking, romavlytting
og andre politimetodar som Stortinget gav i 1999 og 2005.
Ved lovendringar i 1999 vart mellom
anna heimelen for telefonavlytting og annan kommunikasjonskontroll
vesentleg utvida, jf no strprl. kap. 16a. Vidare vart det opna for
hemmeleg ransaking i visse tilfelle, jf § 200a. Når det gjeld romavlytting
føreslo overvakingssjefen allereie hausten 1984 å tillata denne
metoden i saker om rikets sikkerhet, jf Bergh/Eriksen 1998 II s.
363. Men først etter mange års debatt (sjå nærare NOU 2004:6 s.
205) gav lovgivar i 2005 ein viss heimel for romavlytting, jf strprl.
§§ 216m og 222 d og politilova § 17d. Den europeiske
menneskerettskonvensjonen var ikkje inkorporert i norsk rett, og
det var langt mindre rettspraksis frå menneskerettsdomstolen enn
i dag. Sidan nødrettsregelen gir tilvising på ei brei interesseavveging
er det også viktig å relatera innhaldet i og vekta av dei motståande
interessene til samfunnssituasjonen på den tida.
Fordi målet er å føreta ei juridisk vurdering
ut frå rettstilstanden i 1982–1984, vil drøftinga primært bli bygt
på rettskjeldefaktorar frå tida før og under denne perioden. Det
gjeld også tilvisingar til den juridiske litteraturen. Samtidig må
det nemnast at enkelte av politimetodane i Treholt-saka har vore
gjenstand for ein til dels omfattande diskusjon i offentlege utgreiingar, lovførearbeid
og juridisk litteratur i ettertid. Desse synspunkta er det også
naturleg å nemna og drøfta i ei utgreiing som dette. Men det vil
bli presisert når det blir vist til kjelder og argument som var
relevante på tida for Treholt-etterforskinga, og når det blir vist
til retrospektive drøftingar av kva som var rettstilstanden den
gongen.
Også når det gjeld faktum, må ei nødrettsvurdering
ta utgangspunkt i situasjonen på handlingstidspunktet. Dersom ein
skal vurdera enkeltpersonar sitt straffansvar, er det kvar enkelt
sin kunnskap på handlingstidspunktet som er avgjerande. Men i dette
tilfellet er oppdraget ikkje å drøfta personleg ansvar, men å vurdera om
POT hadde heimel for metodebruken. Då er det den informasjonen som
POT sat inne med som er relevant, og då særleg kva faktum dei leiande
personane innanfor etaten la til grunn då dei vedtok å ta i bruk
- og halda fram å bruka - dei aktuelle metodane.
Meir konkret er det særleg to sider ved faktum som
er relevant for nødrettsvurderinga. Det eine er kva dei ulike metodane
gjekk ut på, kvar og når dei vart brukte osv. Her byggjer eg utelukkande
på den informasjonen som eg har fått frå EOS-utvalet om kva granskinga
har avdekka. Det andre sentrale aspektet er kva informasjon POT
den gongen hadde som gav grunn til å meina at Treholt dreiv ulovleg
spionasje og representerte ein fare for norske interesser. På dette punktet
har eg også valt å trekkja inn andre, opne kjelder som seier noko
om kva styresmaktene visste og tenkte i forkant av og under bruken
av dei aktuelle politimetodane.
Ein føresetnad for at det er relevant å drøfta
nødrett som heimelsgrunnlag er at dei aktuelle politimetodane trong
lovheimel og mangla annan lovheimel. Difor klargjer eg først kravet
om lovheimel for slike inngrep og kva lovreglar ein på den tida
hadde (2). I forlenginga av det følgjer ei kort avklaring av forholdet
til grunnlova og menneskerettane (3).
Den vidare drøftinga vert lagt tett opp til
dei vilkåra for nødrett som følgjer av ordlyden i straffelova § 47.
Ut frå formuleringa ”Person eller Gods” er det først nødvendig å
avklara om nødrettsregelen i det heile kan nyttast som heimel for
offentlege styresmakter til å verna om offentlege interesser (4).
Deretter drøftar eg vilkåret om at det må liggja føre ein ”fare”
for interesser som har nødrettsvern (5) og vilkåret om at den aktuelle
handlinga (metodebruken) må vera gjort ”for at redde” den trua interessa
frå den aktuelle faren (6). Vidare drøftar eg vilkåret om at faren
må vera ”paa anden Maade uafvendelig” (7) og endeleg vilkåret om
at det må ha vore ”berettiget” å rekna faren som ”særdeles betydelig”
samanlikna med den skaden som handlinga ville medføra (8). Under
det sistnemnde punktet vil det bli føreteke ei vurdering både av kvar
enkelt metode og av den samla bruken av dei politimetodane som her
vert drøfta.
Legalitetsprinsippet er nedfelt i grunnlova
§ 96 når det gjeld bruk av straff, og vert også elles rekna som
eit konstitusjonelt prinsipp.
Jf Castberg 1964 (II) s. 9-10 og Andenæs
1981 s. 207. Ei klassisk formulering av prinsippet er
at ”offentlige myndigheter ikke kan gripe inn overfor borgerne i
individuelle tilfelle uten å ha hjemmel for det i formell lov”.
Jf Andenæs 1981 s. 202 og tilsvarande
Castberg 1964 (II) s. 10-11. Sjå også Eckhoff, TfR 1964 s. 233 med
vidare tilvisingar. Det er for drøftinga her ikkje nødvendig å koma
inn på den alternative formuleringa av legalitetsprinsippet som
Eckhoff og Eivind Smith lanserte på slutten av 1970-talet, jf Smith,
TfR 1978 s. 655-691 og Eckhoff 1978 s. 142-155 (drøfta m a av Hopsnes/Solberg
JV 2005 s. 86-104). Det er ingen tvil om at ransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking i private heimar utgjer slike
inngrep som styresmaktene berre kan føreta med heimel i formell
lov.
Dette er lagt til grunn som sikker
rett av fleire offentlege utval dei siste åra, jf NOU 1997:15 s. 70
og s. 113, NOU 2004:6 s. 43 og NOU 2009:15 s. 64. Det var også ein
føresetnad då Stortinget i 1999 og 2005 utvida heimlane til å nytta
hemmelege etterforskingsmetodar. Sjølv om innhaldet i
og grensene for legalitetsprinsippet nok har utvikla seg noko over tid,
må ein kunna leggja til grunn at dette også gjaldt på tidspunktet
for overvakinga av Arne Treholt,
I tillegg til meir generelle framstillingar
av legalitetsprinsippet låg det på tidspunktet for Treholt-etterforskinga
også føre fleire fagartiklar som drøfta særskilt forholdet mellom
legalitetsprinsippet og politiet sin metodebruk. Jf særleg Bratholm,
JV 1972 s. 1-25 og Eckhoff, JV 1979 s. 35-46 (også publisert i FS
Lid 1978 s. 55-66). noko også Lundkommisjonen har lagt
til grunn.
Jf Dok. 15 (1995-1996) s. 302.
Ei problemstilling som rett nok bør nemnast
er forholdet til den såkalla ”generalfullmakta” til politiet. Det
var ei lære som gjekk ut på at politiet i kraft av si generelle
samfunnsoppgåve måtte reknast for å ha ei implisitt fullmakt til
visse tiltak og inngrep i høve til borgarane. Det ein då tenkte
på var politiet si oppgåve i å halda oppe ro og orden og førebyggja
lovbrot, dvs. slike tiltak som politilova §§ 7, 10, 11 og 12 i dag
gir eksplisitt heimel til.
Jf Auglend/Røsandhaug/Mæland 1998 s.
347-348 og NOU 2004:6 s. 44 med vidare tilvisingar. Det
er ikkje grunnlag for å hevda at ”generalfullmakta” gav politiet
ein tilleggsheimel for tvangsmessige inngrep i samband med etterforsking,
ut over det som straffeprosesslova av 1887 og enkelte særlover tillot.
Jf Bratholm, JV 1972 s. 14 og NOU 1997:15
s. 71. Ein har heller ikkje rekna POT si generelle samfunnsoppgåve
(uttrykt i Overvakingsinstruksen) som tilstrekkeleg heimelsgrunnlag
til å kunna bruka inngripande metodar som telefonavlytting, romavlytting
og liknande.
Jf Eckhoff, JV 1979 s. 45, Hopsnes,
PHS 2003 s. 107-108 og NOU 2004:6 s. 44.
Det einaste som det kan vera noko tvil om POT etter
legalitetsprinsippet trengde særskild lovheimel til, er den fjernsynsovervakinga
som var retta mot hovudinngangsdøra/parkeringsplassen og mot kjøkenvindauga
til familien Treholt. Ein mogeleg synsmåte er at dette var tiltak
som politiet kunna nytta i kraft av den alminnelege kompetansen
til å driva etterforsking, på linje med t d skygging av ein person.
Ein annan mogeleg synsmåte er at fordi det var ledd i ei ”systematisk
utspionering med sikte på å kartlegge menneskers privatliv”, for
å bruka ei formulering frå professor Eckhoff (1979), måtte det lovheimel
til.
Jf Eckhoff, JV 1979 s. 44-45. Sjå også
NOU 2004:6 s. 66 der ein i drøftinga av lytting ved ei dør eller
gjennom ein vegg legg til grunn ei liknande streng forståing av
legalitetsprinsippet som Eckhoff. Denne rettslege uvissa
gjer at det først og fremst er den fjernsynsovervakinga som føregjekk
inne på privat område som vil stå i fokus i det følgjande.
Fleire av dei politimetodane som vi her drøftar, var
også forbodne og straffbare etter straffelova. Med mindre politiet
hadde uttrykkeleg heimel til husransaking (jf nedanfor), vart handlemåten
råka både av straffelova § 116 om ulovleg ransaking og straffelova
§ 147 om innbrot. Romavlytting var straffbart etter straffelova § 145a
om hemmeleg avlytting, som vart vedteken i 1958. Det er ikkje noko
som tyder på noko anna enn at denne regelen også gjaldt for politiet.
Jf Ot.prp. nr. 5 (1958) s. 36-37, NOU
1993:3 s. 29 og NOU 1997:15 s. 112. Då Mellbye-utvalet i 1966 vart
orientert av POT om bruken av romavlytting, vart praksisen legitimert
med nødrett, jf Bergh/Eriksen 1998 II s. 350. Derimot
hadde straffelova ikkje eit tilsvarande forbod mot fjernsynsovervaking.
Eit eige straffebod mot fjernsynsovervaking fekk
vi først i 1991, jf dåverande § 390b (no personopplysningslova §
40). Politiet vart samtidig gitt ein viss heimel til fjernsynsovervaking
på offentleg stad, jf strprl. § 202a. Men i den grad
politiet måtte trengja seg inn i eit privat husvære for å plassera
utstyret ville det utgjera innbrot, og dersom ein samtidig tok opp lyd
vart det råka av § 145a.
Jf NOU 1997:15 s. 113. Førstvoterande
i Rt. 1991.616 s. 620-621 uttalte seg noko meir forsiktig: ”Jeg
vil likevel ikke utelukke at bestemmelsen kan få anvendelse på det
man kan betegne som lyd-delen av video-opptakene.” Grunnen til den
forsiktige tonen var nok at spørsmålet ikkje kom på spissen i den
aktuelle saka.
Av dei tre politimetodane som vert drøfta her, var
det berre husransaking som var lovregulert i straffeprosesslova
av 1887. Lova hadde eit eige kapittel (18) om ransaking av ”Bolig
og andre Rum” og av person. Grunnvilkåret var at nokon med ”Skjellig
Grund” kunne mistenkast for ei straffbar handling som kunne medføra
høgare straff enn bot (§ 221). Vidare regulerte lova kven som kunne
gjera vedtak om ransaking, der hovudregelen var at det kravde samtykke
frå retten dersom den som ransakinga retta seg mot, ikkje sjølv
gav samtykke (§ 223). Men sidan lov av 21.02.1947 om rettergang
i landssviksaker § 19 gjorde eit uttrykkeleg unntak frå dette, var
det ikkje nødvendig med samtykke frå retten for ransaking i Treholt-saka.
Det følgde av § 1 i 1947-lova at ho
gjaldt i straffesaker etter straffelova kapittel 8 og 9.
Straffeprosesslova gav også nærare reglar om framgangsmåten
ved husransaking. Det skulle vera eit vitne til stades (§ 224).
Dessutan skulle avgjerda om ransaking lesast opp, visast fram eller
forklarast for vedkomande, dersom han eller ho bad om det (§ 225
første ledd). Endeleg heitte det i § 225 andre ledd at ”Skal Nogens
Bolig eller Rum ransages, bliver han eller, hvis han er fraværende,
en af hans Husfæller eller Naboer at tilkalde, naar dette kan ske
uden Ophold”. Desse vilkåra gjorde ikkje landssvikrettargangslova
noko unntak frå.
Professor Fleischer har rett nok hevda at ”det
var ikke lovgivernes fornuftige mening da disse reglene ble gitt
(i 1887) å påby at en siktet i Treholts spesielle stilling – en
landsforræder – skulle varsles”.
Jf Fleischer LoR 1992 s. 30. Sameleis
Fleischer, Aftenposten 09.01.1989. Men spekulasjonar
om kva lovgivar meinte for hundre år sidan kan vanskeleg vera nok
til å tolka bort eit tydeleg vilkår i straffeprosesslova, som var
gitt av omsyn til den sikta sin rettstryggleik. Det er heller ikkje
noko i førearbeida til landssvikrettargangslova som tilseier at
ein meinte å gjera unntak frå varslinga av den som ransakinga retta
seg mot.
Det mest interessante er her ein merknad
frå det lovutvalet som utarbeidde lovforslaget, om unntaket frå
kravet om rettens samtykke ved ransaking, beslag og pågriping (§§
19 og 21 i den endelege lova). Utvalet viste til at dette var ei
vidareføring av den provisoriske anordninga av 16.02.1945, og at
formålet var å ”oppnå en enkel og effektiv etterforskning av straffesakene”.
Vidare heiter det det at ”disse regler innebærer i virkeligheten
bare uvesentlige unntak fra straffeprosessloven”, jf Ot. Prp. Nr.
128 (1947) s. 9. Var det meininga at ransakinga skulle haldast hemmeleg
også for den som vart ransaka, måtte ein venta at det hadde blitt
presisert, og merknaden om ”uvesentlige unntak” ville då vore endå
mindre passande. Eg er difor samd med professor Andenæs
i at lovgivinga ikkje gav heimel for hemmeleg ransaking.
Jf Andenæs, LoR 1988 s. 154 og Andenæs
i FS Bratholm 1990 s. 158. Dette synet har føresetnadsvis
også blitt lagt til grunn av overvakingssjefen som i 1989 forsvarte den
hemmelege ransakinga i Treholt-saka med nødrett,
Jf intervju med Jostein Erstad i Aftenposten 14.01.1989.
og av påtalemakta som i ettertid instruerte politiet om å stansa
all hemmeleg ransaking.
Jf NOU 1993:3 s. 31. I gjenopptakingssaka som
Treholt reiste i 1990, argumenterte påtalemakta med at ”nødrettsaspektet
må i alle tilfelle medføre at hemmelig ransaking godtas”, jf Rt. 1992.698
(s. 703).
Grunnlova § 102 inneheld eit forbod mot ”Hus-Inkvisitioner”.
Dette må i dag tolkast slik at det ikkje berre set ei skranke for
husransaking, men også for romavlytting og fjernsynsovervaking av private
heimar.
Jf utgreiinga mi om grunnlova § 102
som er innteken i NOU 2009:15 vedlegg 2 (og nærast likelydande i
Schartum 2010 s. 167-195), og tilsvarande i den parallelle utgreiinga
til Høgberg og Stub, NOU 2009:15 vedlegg 3. Men grunnlova
gjer eit unntak for ”kriminelle Tilfælde”, dvs for tilfelle der
det ligg føre ein konkret mistanke om det er gjort ei straffbar
handling. Sidan grunnlova har høgare rang enn straffelova, kan nødrettsregelen
(eller andre lovreglar) difor berre gi heimel for slike overvakingstiltak
i private heimar i tilfelle der ein slik konkret mistanke er etablert.
Nødrett som heimel for reint førebyggjande bruk av hemmeleg ransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking i private heimar er uaktuelt.
Eit unntak må her gjerast for tilfelle
der vilkåra for konstitusjonell nødrett er oppfylt, jf uttreiinga
mi i NOU 2009:15 vedlegg 2 s. 418. Høgberg og Stub opnar også opp
for ei utvidande tolking av unntaket for ”kriminelle Tilfælde” i
visse nødrettsliknande situasjonar som ikkje kvalifiserer til konstitusjonell
nødrett, jf NOU 2009:15 vedlegg 3 s. 444. Men denne problemstillinga
kjem ikkje på spissen her.
På tidspunktet for gjennomføringa av hemmeleg ransaking,
romavlytting og fjernsynsovervaking hadde POT gjennom lengre tid
hatt mistanke om at Treholt dreiv spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Mistanken hadde både i 1978 og i heile den perioden som drøftinga
her omfattar, gitt grunnlag for telefonavlytting, med samtykke frå retten.
Det var ifølgje EOS-utvalet ikkje berre
Treholt sin private telefon som vart avlytta, men i visse periodar
også svigerfamilien sine to telefonar og Treholt sin kontortelefon
i Utanriksdepartementet. Sjå også Vale 2009 s. 44 og 72-73. I
løpet av 1981 og 1982, då Treholt oppheldt seg i New York og POT
samarbeidde med FBI, var mistanken blitt sterkare og meir konkret.
Sjå Tofte 1987 s. 157-162, Bergh/Eriksen 1998
II s. 324-325 og Vale 2009 s. 67-73. Då det våren 1982
vart føreslått å ta Treholt opp på Forsvarets Høgskole, utgjorde
mistanken mot han såleis eit stort dilemma for dei regjeringsmedlemene
og leiarane i embetsverket som hadde kjennskap til saka.
Jf utgreiinga frå utanriksminister
Sverre Stray til Stortinget 26.11.1985, Tidende S (1985-86) s. 811-816. Det
er difor klart at Grunnlova § 102 ikkje stengde for ransaking eller
liknande inngrep i huset hans.
Slik også Fleischer LoR 1992 s. 31.
Norge har heilt sidan 1953 vore folkerettsleg bunden
av den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), men på 1980-talet
var konvensjonen enno ikkje inkorporert i norsk rett og vi hadde
ikkje fått Grunnlova § 110c.
Grunnlova § 110c kom i 1994 og inkorporeringa
skjedde ved lov nr. 30/1999. Vi hadde heller ikkje nokon
regel i straffelova som gav slike folkerettslege avtalar internrettsleg
verknad.
Noverande § 1 andre ledd i straffelova
kom til i 1996. Likevel vart folkerettslege reglar, inkludert EMK,
rekna som eit relevant moment ved tolkinga av nasjonal rett.
Jf Fleischer 1978 s. 242-247, Eckhoff
1980 s. 265-267 og Andenæs 1981 s. 8. Dette gjaldt i
prinsippet også for tolkinga av straffelova § 47.
EMK fastset i artikkel 8 første ledd at ”everyone has
the right to respect for his private and family life, his home and
his correspondence”.
FN-konvensjonen om sivile og politiske
rettar frå 1966, som Norge slutta seg til i 1976, har i § 17 ein
liknande regel. Men regelen er vagare og på byrjinga av 1980-talet
var det svært lite praksis om tolkinga av regelen, jf nærare i Møse
si utgreiing til Lund-kommisjonen, Dok. 15 (1995-96) vedlegg 2 s.
600-601. Samtidig opnar andre ledd for at offentlege styresmakter
kan gjera inngrep i denne retten for visse formål, mellom anna ”the
interests of national security”, føresett at inngrepet skjer ”in accordance
with the law” og er ”necessary in a democratic society”. Når det
gjeld lovskravet, vart det den gongen ikkje tolka svært strengt. Sidan
nødrettsregelen er lovfesta og har tydelege vilkår, er det grunn
til å tru at regelen tilfredsstilte lovskravet i artikkel 8 dersom
han i praksis berre vart brukt i klare unntakstilfelle.
I same retning tolkar eg Møse si utgreiing
til Lund-kommisjonen, Dok. 15 (1995-96) vedlegg 2 s. 606. Jf likevel
NOU 2004:6 der det blir hevda at ”å basere metodebruk på nødrettshjemmelen
… vil reise problemer i forhold til EMK”. Synspunktet blir ikkje
nærare utdjupa. Når det gjeld vilkåret om at inngrepet
må vera nødvendig i eit demokratisk samfunn, hadde menneskerettsdomstolen
i Klass-dommen frå 1978 godteke at det kunne vera nødvendig med hemmeleg
brev, post og telefonkontroll for å verna om rikets sikkerhet m
v.
Jf EMD, Klass vs. Germany, dom av 06.09.1978,
Serie A nr. 28 avsnitt 48. Samtidig vart det gjort klart
at det må liggja føre adekvate og effektive garantiar mot misbruk, helst
–men ikkje nødvendigvis- i form av domstolskontroll.
Jf avsnitt 50-60 i dommen. Dette
er eit moment som proporsjonalitetskravet i § 47 gir rom for å trekkja
inn, og som det i lys av Norge sine plikter etter EMK er relevant
å trekkja inn ved vurderinga av rettstilstanden på byrjinga av 1980-talet.
Jf punkt 8 nedanfor.
Etter ordlyden i straffelova § 47 må det liggja føre
ein fare for ”Person eller Gods”. Det blir vanlegvis tolka slik
at alle individuelle rettsgode, både av ikkje-økonomisk og økonomisk
art, kan verjast gjennom ei nødrettshandling (har nødrettsvern).
Jf Andorsen 1999 s. 88 om kva som
meinest med (abstrakt) nødrettsvern. Det er vanleg også
å tolka det offentlege sine økonomiske interesser, t d ein offentleg
eigd bygning, inn under omgrepet ”Gods”. Derimot har det vore meir
problematisert om også andre offentlege interesser, slik som rikets
sikkerhet, vert omfatta av regelen.
Hagerup 1930 s. 206 svara såleis nei
til det. Ein synsmåte er å sjå § 47 som uttrykk for ei såkalla
”alminnelig rettsgrunnsetning”, slik lagmannsretten uttrykte det
i Rt. 1947.612. Det inneber at ein reknar ulovfesta rett som heimelsgrunnlag
for å utøva nødrett til vern om offentlege interesser. Ein meir
vanleg talemåte har vore at ein kan nytta § 47 ”analogisk” i slike tilfelle.
Skeie 1946 s. 147, Andenæs 1974 s.
184 og Andorsen 1999 s. 86 og 369. Ein tredje synsmåte
er at det følgjer av ei utvidande tolking av § 47 at også offentlege
interesser har nødrettsvern, dvs. at ein kan nytta § 47 ”direkte”.
f Andorsen 1999 s. 120 og 135. Bratholm
1980 s. 159 nøyer med å nemna analogi og utvidande tolking som to
alternativ. Seinare har han uttrykt det slik at valet mellom desse
synsmåtane er ei ”smakssak”, jf Bratholm/Matningsdal 1991 s. 178.
Felles for desse synsmåtane er at ein reknar
at rettsordninga tillet at også offentlege interesser vert verna
gjennom ei nødrettshandling.
Dette går også fram av Rt. 1980.938
der det heiter om straffelova § 47 at ”bestemmelsen kan riktignok
ikke antas å være til hinder for at offentlige interesser bør anses
som goder som under visse omstendigheter straff-fritt bør kunne beskyttes
mot farer.” Fordi Høgsterett kom til at det ikkje låg føre ein nødrettssituasjon,
tok retten ikkje stilling til om heimelen for nødrett i slike tilfelle
kunne forankrast, direkte eller indirekte, i § 47. Dette
følgjer føresetnadsvis også av den statsrettslege læra om konstitusjonell
nødrett.
Jf generelt Castberg 1964 (II) s. 346-355
og Andenæs 1981 s. 514-522. Ei særleg grundig utgreiing om konstitusjonell
nødrett vart utarbeidd av professor Castberg i 1953, jf St. Dok.
Nr. 2 (1953). Ein nyare gjennomgang av emnet gir Heide 1998. Når
offentlege styresmakter i visse nødsituasjonar kan handla i strid
med grunnlova utan å bryta med rettsordninga, må dei også kunna
handla i strid med legalitetsprinsippet og vanleg lovgiving. Det
ville dessutan vera dårleg samanheng i rettssystemet om ein i kraft
av nødrett kunne berga individuelle rettsgode som t d den personlege fridomen,
men ikkje offentlege rettsgode som er ein føresetnad for dei individuelle,
slik som nasjonal fridom og demokrati.
Sjå i denne samanhengen Straffelovkommisjonen
si generelle utsegn i NOU 1992:23 s. 90: ”En nødrettshandling til
vern av en spesiell samfunnsinteresse kan være særlig godt begrunnet.”
Det er ikkje avgjerande for den vidare drøftinga om ein rettsleg
sett forankrar nødrett til fordel for offentlege interesser i ei
vid tolking av straffelova § 47, i ulovfesta rett eller i noko midt
imellom (analogi). Likevel er det grunn til å merkja seg at alle
i dag synest å vera samde om at dei andre vilkåra i § 47 må gjelda
for slike nødrettshandlingar, noko som helst tilseier ei direkte
forankring i § 47. Til forsvar for ei utvidande tolking av regelen
talar det også at vern av offentlege interesser, typisk rikets sikkerhet,
er nødvendig dersom enkeltpersonar og deira eigendom (”Person” og
”Gods”) skal nyta eit godt samfunnsmessig vern. Dessutan er ordlyden
i § 47 også på andre punkt noko kasuistisk og ufullstendig, utan
at det har blitt rekna som eit hinder for ei breiare og meir heilskapleg
tolking av vilkåra.
Sjå punkt 7.1 nedanfor om subsidaritetskravet i
tilfelle der fleire alternative redningshandlingar er aktuelle,
og punkt 8.1 nedanfor om at ein i proporsjonalitetsvurderinga må
ta omsyn til både faregrad og skadeomfang på begge sider. I tillegg
kan det nemnast at sjølv om straffelova § 47 etter ordlyden berre
seier at ”ingen kan straffes for” ei nødrettshandling, er det sikker rett
at nødrett også gjer ei handling rettmessig, jf Andenæs 1974 s.
182. Etter mitt syn er det difor gode grunnar til å rekna
straffelova § 47 som direkte heimel for nødrettshandlingar til vern
om alle slag interesser som rettsordninga vernar om, også offentlege interesser.
Vilkåret om ”fare” inneber at det i det minste
må vera mogeleg at den aktuelle handlinga
eller verksemda vil medføra ein skade på ei rettsleg verna interesse.
Jf Jareborg 2001 s. 166 som generelt
forklarer fare som ein ”möjlighetsrelasjon” mellom ein gitt tilstand
eller hending og ei tenkbar, negativ følgje. Vidare må
faren vera rimeleg konkret, elles vil det
vera umogeleg å ta stilling til om dei andre vilkåra i § 47 er oppfylte.
Det vil seia at det må gå an å spesifisera nærare kva art fare det
er tale om, og korleis ein tenkjer seg at faren kan materialisera
seg. Faren må dessutan vera aktuell, dvs.
til stades på handlingstidspunktet. Det betyr både at ein framtidig,
hypotetisk fare ikkje er nok, og at nødrett er uaktuelt når faren
er over.
Jf nærare Andorsen 1999 s. 140. Frå
eldre rettspraksis kjenner vi til dømes tilfelle der nødrett ikkje
har blitt akseptert fordi den straffbare handlinga (nedhogst av
ved) skjedde også utanfor direkte nødsperiodar.
Jf Rt. 1882.431, omtala hjå Kjerschow
1896 s. 93. Ein kan derimot ikkje krevja at faren må
vera akutt, dvs. at faren har oppstått for kort sidan og ei eventuell
materialisering vil skje om kort tid. Også ein fare som har lege
føre lenge, og ein fare som vil kunna vera til stades i lang tid
framover, kan i prinsippet gi grunnlag for ei nødrettshandling.
Noko anna er at ein i høve til meir
langvarige farar gjerne vil ha andre og lovlege, eller i alle fall
mindre inngripande, handlingsalternativ for å avverja faren, jf
punkt 7 nedanfor.
Relatert til Treholt-saka betyr farekravet at
det på tidspunktet for bruken av dei aktuelle politimetodane må
ha vore ein konkret og aktuell fare for at Treholt kunne openberra
statsløyndomar til representantar for andre statar (jf straffelova
§ 90). Det kan det ikkje vera særleg tvil om. Treholt hadde medan
han gjekk på Forsvarets Høgskole tilgang til mykje høgt gradert informasjon,
og også gjennom stillinga i Utanriksdepartementet i tida etterpå
hadde han tilgang til ein del informasjon som det var av nasjonal
interesse å halda hemmeleg. Ein visste samtidig at Treholt tidlegare
hadde hatt uvanleg mykje personleg kontakt med sovjetiske diplomatar,
og ein hadde konkret mistanke om at han planla nye møte med sovjetiske
etterretningsagentar.
Sjå Tofte 1987 s. 156-162. Denne
mistanken vart særleg konkret etter at POT i oktober 1982 ”knekte
koden” i den 7.sansen som FBI hadde funne ved ransaking i USA.
Sjå Tofte 1987 s. 161-163.
Ein må også kunna leggja til grunn at faren
var til stades gjennom heile tidsrommet frå desember 1982 til januar
1984. Sjølv om opphaldet på Forsvarets Høgskole gjorde kontakt med
sovjetiske eller andre agentar vanskelegare, sat Treholt inne med
så mykje personleg kunnskap om gradert informasjon at det - føresett
at spionmistanken var rett - var ein fare for at han seinare kunne
bringa vidare informasjon som ville kunna skada norske interesser.
Då POT observerte at Treholt møtte Gennadij Titov i Helsinki den
14.05.1983,
Sjå Tofte 1987 s. 165 og Vale 2009
s. 91-92. vart det endå tydelegare at han representerte
ein fare for rikets sikkerhet.
§ 47 krev også at handlinga må vera gjort ”for
at redde”. I dette uttrykket ligg at det må vera tale om ei redningshandling,
dvs at handlinga må ha til formål å berga den trua interessa frå
den aktuelle faren. Som eit motstykke til dette er det ikkje nok
at ein kan oppnå ein vesentleg fordel for ei rettsleg verna interesse.
Jf Andenæs 1974 s. 184, Bratholm 1980
s. 159 og Rt. 1984.1378.
Det finst ikkje nokon klar og eintydig dokumentasjon
av kva som var formålet med den hemmelege ransakinga, romavlyttinga
og fjernsynsovervakinga som vi her drøftar. Ein har til dømes ingen
rettsavgjerder som gir særleg informasjon om dette. Likevel er det
i ettertid mogeleg å tenkja seg til kva formål som mest truleg har
vore medverkande.
Eit formål som klart var medverkande var ønskjet
om å kunne skaffa nok bevis om allerede utført spionasje til å kunna
få Treholt dømt for dette. I dei to formelle ransakingsordrane frå overvakingssjefen
heitte det såleis at ransakinga ”antas å ville lede til oppdagelse
av den straffbare handlings spor”. Men Bratholm uttalte allereie
i 1968 om nødrett som mogeleg heimel for avlytting at ”det kan ikke
være tilstrekkelig at politiet ønsker å oppklare en alvorlig forbryelse”.
Jf Jf Bratholm, NKT 1968 s. 144. Sameleis
meinte Lundkommisjonen at ”hvis det utelukkende er snakk om etterforsking
av en straffbar handling som allerede er begått, vil nødrett vanskelig
kunne tenkes å supplere reglene i straffeprosessloven og loven av
1915”.
Jf Dok. nr. 15 (1995-96) s. 304. Det
same synet er blitt lagt til grunn også av andre offentlege utval
og forfattarar.
Jf NOU 1993:3 s. 30, NOU 1997:15 s.
114 og 158, Ot.prp. nr. 64, 1998-99 s. 17 og 91, NOU 2003:18 s.
136, NOU 2004: 6 s. 46 og Andorsen 1999 s. 384.
Avvisinga av nødrett for reine etterforskingsformål
heng saman med at den primære skaden som den straffbare handlinga
medfører, då allereie har skjedd. Når dei hemmelege opplysningane
er blitt overleverte til ein framand stat, er faren for rikets sikkerhet
blitt realisert. Den ”faren” som ein eventuelt kan tala om i ettertid,
er risikoen for at brotsverket ikkje blir fullt ut oppklart eller
at den skuldige slepp unna den straffa som han fortener. Bruk av
særlege etterforskingstiltak tilgodeser då i beste fall omsynet
til rikets sikkerhet berre på ein indirekte måte, gjennom den preventive
effekten mot spionasje som ei fullstendig domfelling vonleg vil
kunna ha. Men risikoen for ei ineffektiv strafferettspleie er til stades
ved all etterforsking, og dette har lovgivar kalkulert inn når prosesslovgivinga
balanserer omsynet til effektivitet og rettstryggleik. Dersom ein
bryt med etablerte prosessreglar berre for å effektivisera etterforskinga
av eit avslutta brotsverk, dreier det seg difor snarare om å oppnå
ein fordel for offentlege interesser enn om å ”redde” slike interesser
frå ein konkret fare.
Vurderinga opp mot formålskravet vert annleis dersom
den straffbare verksemda enno ikkje er påbyrja, eller i alle fall
ikkje avslutta. Då eksisterer det framleis ein fare for dei interessene
som straffebodet vernar, og overvakingstiltaka kan utgjera ei redningshandling
i høve til den skaden som elles kan bli valda i framtida. Det er
i dette lyset vi må forstå Bratholm si utsegn i same artikkelen
om at ”derimot kan nok avlytting med formål å forebygge en alvorlig
forbrytelse etter omstendighetene godtas som rettmessig”.
Jf Jf Bratholm, NKT 1968 s. 144. Tilsvarande
utelukkar heller ikkje Lundkommisjonen at det kan liggja føre ”helt
spesielle situasjoner der bruk av slike etterforskingsmetoder kan
forsvares med nødrett når dette er eneste utvei for å hindre alvorlige
– eller fortsatt alvorlige – anslag mot rikets sikkerhet”.
Jf Dok nr. 15 (1995-96) s. 304. Medan
Bratholm synest å tenkja på førebygging av eit bestemt framtidig
brotsverk, opnar Lundkommisjonen si formulering også for avverjing av
meir ubestemte brotsverk mot rikets sikkerhet i framtida.
Slik også NOU 2004:6 s. 46.
I Treholt-saka er det lite som tyder på at formålet med
overvakingstiltaka var å hindra ei bestemt framtidig overlevering
av gradert informasjon. Derimot er det mykje som tyder på at formålet var
å stansa vidare spionasje frå Treholt si side meir generelt.
Dette aspektet vart sterkt understreka
av Fleischer i den etterfølgjande diskusjonen om metodebruken. Han
kalla det Treholt dreiv med for ”kontinuerlig landssvik av virkelig
store dimensjoner”, og meinte at ”hovedformålet var her ikke å gjennomføre
en strafforfølgning, men å få stanset den videre skadeforvoldelse
av de helt ekstreme dimensjoner, som man måtte regne med foregikk”,
jf Fleischer LoR 1992 s. 26-27. Også i NOU 2004:6 s. 46 blir dette
aspektet ved Treholt-saka framheva. Dette aspektet kjem
tydeleg fram i den forklaringa som utanriksminister Stray gav til
Stortinget den 26.11.1985 om kvifor ein valde å ikkje hindra opptaket
av Treholt på Forsvarets Høgskole:
Jf Tidende S (1985-86) s. 816.
”Alle, både i Regjeringen og i embetsverket, som
var stilt overfor denne problemstillingen, kom til det resultat
at risikoen ved å måtte leve i mange år med en mulig sovjetisk agent
høyt plassert i norsk utenrikstjeneste, var så uaksetabel at den
ble utslagsgivende, hvor vanskelig avgjørelsen enn var.””
På tilsvarande måte argumenterte påtalemakta
i den gjenopptakingssaka som Treholt reiste i 1990, med at den hemmeleg
ransakinga var ei nødrettshandling fordi ”fortsatt spionasje fra
As [Treholts] side ville ført til alvorlige skadevirkninger”.
Jf Rt. 1992.698 (s. 703).
Dersom formålet var å hindra framtidig spionasje
frå Treholt si side, kan det ved første augekast rett nok vera vanskeleg
å forstå kvifor ein valde å gi han plass på Forsvarets Høgskole
og ikkje heller greip inn med det same og fjerna han frå stillinga
i Utanriksdepartementet. Forklaringa må vera at ein ikkje var sikker
på at ein hadde nok bevis mot han til å kunna få han dømt, i alle fall
ikkje til ei straff som gjorde vidare arbeid i utanrikstenesta umogeleg.
Dersom ein stansa opptaket på Forsvarets Høgskole ville det på si side
kunne vekkja mistanke hjå Treholt eller KGB, noko som kunne medføra
at samarbeidet deira vart ”lagt på is” for ein periode,
Jf utanriksminister Stray, Tidende
S (1985-86) s. 816. men utan at det vart sett ein endeleg
stoppar for agentverksemda.
På denne bakgrunnen var eit sentralt formål
med overvakingstiltaka mot familien Treholt truleg å hindra framtidig
spionasje frå Treholt si side ved å avsløra kva han dreiv med og
få han dømt og ”uskadeleggjort” som agent. Dette formålet tilfredsstiller
etter mitt syn kravet i § 47 om at handlinga må vera gjort ”for
at redde” dei utsette interessene frå den aktuelle faren.
Andorsen 1999 skriv på s. 380: ”Etter
min mening bør hovedformålet med inngrepet være avgjørende når spørsmålet
om nødrett skal bedømmes. Hvilket formål, etterforskning eller å hindre
forbrytelser, er det som motiverer inngrepet.” Ei slik tolking av
formålskravet i § 47 er etter mitt syn for streng, og vil dessutan vera
vanskeleg å praktisera. Dersom omsynet til å hindra enno ikkje utførte/fullførte
brotsverk frå personen si side er relevant i saka, bør ein heller overlata
det til vurderinga etter subsidaritetskravet og proporsjonalitetskravet
om dette formålet er tungtvegande nok til å gjera inngrepet lovleg.
Etter at POT hadde vore vitne til Treholt sitt møte
med Gennadij Titov i Helsinki 14.05.1983 og ved ransaking 17.05.1983
hadde funne ein koffert med dollarsetlar (”pengebeviset”) og teke
kopi av 7.sansen, kan ein rett nok spørja om dei ikkje hadde nok
bevis til å kunne få han arrestert og stansa framtidig spionasje.
Det var truleg Riksadvokaten som avgjorde at ein skulle venta med
å pågripa Treholt. Grunnen var visstnok at ein ønskte å få identifisert
”den ukjente mannen i Athen” som ein visste at Treholt hadde kontakt
med.
Jf Tofte 1987 s. 166 og Vale 2009
s. 102. Dette kan ha vore basert på eit ønskje om å vera sikker
på at ein ville klara å stansa Treholt sine mogelege illegale kontaktar
med eit anna land enn Sovjetunionen. Likevel må ein kunne leggja til
grunn at omsynet til å hindra framtidig spionasje var mindre tungtvegande
(og eit reint etterforskingsformål desto meir tungtvegande) som grunngiving
for å halda fram overvakingstiltaka etter mai 1983.
Eit anna formål som kan tenkjast i spionsaker
er å skaffa slik informasjon om andre involverte personar som er
nødvendig for å kunna avverja vidare spionasje frå deira side mot
Norge (t d ved å utvisa ein diplomat). Det er likevel ikkje konkrete
haldepunkt for at dette var noko sentralt mål for POT. Gennadij
Titov, som var den sovjetiske agenten POT i denne perioden først
og fremst hadde auge med i relasjon til Treholt, var fleire år tidlegare
erklært persona non grata i Norge. POT hadde ikkje mistanke om at
Treholt møtte sovjetiske agentar i Norge, og dei hadde på den tida
også lite konkret informasjonen om den ”ukjente” i Athen. Ein kan
derimot ikkje utelukka at POT kunne ha som eit delmål å gi opplysningar
til samarbeidande tenester i andre land slik at andre agentar kunne
bli stansa frå vidare spionasje der. Men det ligg ikkje føre særleg
konkret informasjon i denne retninga i Treholt-saka, og i tilfelle
har det truleg berre vore eit underordna formål.
Ut frå denne kartlegginga av kva som var formålet
med POT sin metodebruk, og som oppfyller vilkåret om ei redningshandling,
er det berre ønskjet om å eliminiera eller redusera den framhaldande
faren for rikets sikkerhet som Treholt representerte, som er relevant
å trekkja med i den vidare drøftinga av vilkåra for nødrett. Spørsmålet
blir for det første om den framhaldande faren for rikets sikkerhet
som Treholt representerte, kunne avverjast på andre og mindre inngripande måtar
enn ved dei aktuelle politimetodane, jf neste punkt. Under føresetnad
av at det ikkje var tilfelle, blir spørsmålet til sist om interesseovervekta
i favør av metodebruken var tilstrekkeleg kvalifisert, jf punkt
8.
Vilkåret i straffelova § 47 om at faren må vera ”paa
anden Maade uafvendelig” medfører etter ordlyden at den aktuelle
handlinga er den einaste måten å avverja faren på (her faren for
ytterlegare spionasje frå Treholt si side). Men ofte vil det vera
fleire aktuelle redningshandlingar, slik som der politiet har fleire
aktuelle metodar for å skaffa seg den nødvendige informasjonen for
å avverja eit attentat eller vidare spionasjeverksemd. Då er den
einaste rimelege tolkinga av dette såkalla subsidaritetskravet
Sjå Husabø 1994 s. 244. at
ein må velja den minst inngripande måten å avverja faren på.
Jf Skeie 1946 s. 154 og Bratholm 1980
s. 158. Straffelovkommisjonen har uttrykt det slik at faren
ikkje må kunna avverjast på ”annen rimelig måte”.
Jf NOU 1992:23 s. 90, Kva
tiltak som er minst inngripande må i slike tilfelle avgjerast ut
frå ei proporsjonalitetsvurdering,
Jf Andenæs 1974 s. 183 og Husabø 1994
s. 245. jf punkt 8.
Rettspraksis viser at det blir stilt strenge
krav til at faren ikkje kan avverjast på andre og meir lempelege
måtar. Dette var allereie tendensen under kriminallova,
Jf Kjerschow 1896 s. 93-94. og
praktiseringa av straffelova § 47 har gjennom alle år følgt ei tilsvarande
streng linje.
Jf m a Rt. 1962.72, Rt. 1963.81, Rt.
1964.591, Rt. 1976.864, Rt. 1981.1150, Rt. 1984.1317, Rt. 1985.1,
Rt. 1987.792, Rt. 1989.898, Rt. 1989.1008, Rt. 1990.827, Rt. 1994.48,
Rt. 1994.1407, Rt. 1996.269, Rt. 1996.1533 og Rt. 2010.1076.
Relatert til Treholt-saka er det først grunn
til å nemna den særlege problemstillinga i samband med hemmeleg
ransaking. Det er heilt klart at dersom ein kunne ha eliminert eller
redusert faren også ved ei opa ransaking, dvs varsla Treholt, kona
hans eller ein nabo slik lova kravde, vil ikkje subsidaritetskravet
vera oppfylt. Men ein må kunna gå ut frå at POT vurderte det slik
at ein ikkje ville kunna oppnå formålet gjennom ei vanleg ransaking.
Tankegangen har nok her vore tilsvarande som då styresmaktene valde
å ikkje stansa opptaket på Forsvarets Høgskole. Gjennom ei opa ransaking
ville Treholt blitt kjent med mistanken mot han. Det ville medført
at saka vart ”blåst” på eit stadium då ein gjerne ikkje hadde nok
bevis til å kunna få Treholt fengsla, dømt og ”uskadeleggjort” som
spion.
Jf Fleischer LoR 1992 s. 30 som peikar
på at å varsla Treholt ”kunne satt hele formålet med undersøkelsen
på spill, og forhindret at politiet og samfunnet fikk oppklart og
stanset hans kriminelle virksomhet”.
Ein må likevel spørja om det fanst andre og
mindre inngripande måtar å oppnå tilnærma det same på som ved (hemmeleg)
ransaking. Dette framstår som lite truleg. Ved dei to tilfella av hemmeleg
ransaking som skjedde etter formelt vedtak av overvakingssjefen,
17.05.1983 og 22.08.1983, fann POT såleis både Treholt sin 7. sans
og ein dokumentkoffert med eit betydeleg beløp i dollarsetlar. Det
er rett nok ikkje resultatet av tiltaket i ettertid som er avgjerande
etter nødrettsregelen, men kva som framstod som eit mogeleg og pårekneleg
utfall på førehand. Men ut frå den mistanken som POT hadde, må det
ha vore pårekneleg at ein kunne koma til å finna bevismateriale
av denne typen, og gjerne også hemmelegstempla dokument, og ein
hadde neppe nokon annan effektiv måte enn ransaking av bustaden
for å kunna oppnå dette.
Slik også NOU 1993:3 s. 29 og 49.
For andre tilfelle av hemmeleg ransaking synest det
primære formålet å ha vore å leggja til rette for den tekniske gjennomføringa
av romavlytting og fjernsynsovervaking. Om desse ransakingane var
nødvendige kjem difor hovudsakleg an på om romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
var ”på anden Maade uafvendelig”.
Når det gjeld romavlyttinga, er det sentralt
i subsidaritetsvurderinga kva tilleggseffekt ein rekna med å kunna
få ved å nytta denne metoden, samanlikna med om ein berre nytta
andre og lovlege eller mindre inngripande metodar. Reint objektivt
gir romavlytting tilgang til samtalar som normalt ikkje blir fanga
opp av t d telefonavlytting, og det kan gi andre typar informasjon enn
t d ei ransaking. Ein viktig tilleggseffekt synest i praksis å ha
vore at ein gjennom å overhøyra samtalar som Treholt hadde med kona eller
med venner kunne få meir detaljert greie på kva han skulle og kvar
han skulle til ei kvar tid. Dette framstår også som ein på førehand
pårekneleg effekt, og var nok viktig for å kunna leggja opp andre
overvakingstiltak, t d spaning, på ein mest mogeleg effektiv måte.
Det er mogeleg at POT også hadde i
tankane at romavlyttinga kunne koma til å avdekka at Treholt fortalde
til kona eller andre om kontaktar med andre lands hemmelege tenester,
men det var nok ikkje i same grad pårekneleg. Slik sett
må vi kunna leggja til grunn at også romavlyttinga hadde ein tilleggseffekt
som medverka til å realisera formålet om å avsløra og setja ein
stoppar for vidare agentverksemd frå Treholt si side.
Også fjernsynsovervakinga inne i husværet (biblioteket)
gav tilgang til visse typar informasjon som ein vanskeleg kunne
rekna med å få ved andre tiltak. Gjennom kameraet i biblioteket
kunne POT observera når Treholt føretok kontorarbeid og til ei viss
grad også kva han arbeidde med. Ein kunne t d sjå om han sat og
skrev, for hand eller maskin, og om han tok dokument ut av eller la
dokument inn i dokumentkofferten sin. Men kvalitetet på biletoverføringa
var såpass dårleg at ein neppe kunne sjå kva konkrete dokument han
arbeidde med, og kva informasjon dei inneheldt. Tilleggseffekten
av fjernsynsovervakinga inne i husværet var likevel truleg mindre, også
i eit førehandsperspektiv, enn av romavlyttinga og den hemmelege
ransakinga.
Når det gjeld fjernsynsovervakinga i trappeoppgangen,
kunne POT truleg ha skaffa seg mest tilsvarande informasjon ved
hjelp av andre, lovlege tiltak.
Fjernsynsovervakinga som var retta
mot hovudinngangsdøra/parkeringsplassen og mot kjøkenvindauga til
Treholt vert ikkje drøfta nærare her, sidan det kan vera noko uklart
om desse tiltaka isolert sett kravde lovheimel, jf punkt 2.1 framanfor. Ein
kunne t d brukt spanarar i endå større grad enn ein gjorde, sjølv
om det truleg hadde vore meir ressurskrevjande.
Samanfatningsvis må vi kunna leggja til grunn
at dei hemmelege ransakingane, romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
(i biblioteket) både kvar for seg, og særleg sett i samanheng, hadde
ein på førehand pårekneleg tilleggseffekt i høve til målet om å
stansa vidare spionasjeverksemd frå Treholt si side. Det er vanskeleg
å kvantifisera kor stor tilleggseffekten var, fordi det vil krevja ein
nærare analyse av i kva grad ein kunne ha oppnådd ein del av det
same ved endå meir bruk av andre og lovlege metodar, slik som spaning. Men
ein må kunna leggja til grunn at dei tre politimetodane til saman
sette POT i stand til å løysa oppgåva si på ein vesentleg meir effektiv
måte enn ein elles ville kunna gjort.
Det gjenstår då berre å drøfta om denne tilleggseffekten
var viktig nok til å vega opp for det inngrepet i privatlivet som
tiltaka enkeltvis og samla representerte.
Etter straffelova § 47 må forholda på handlingstidspunktet
ha vore slik at det var ”berettiget” å rekna faren for det trua
rettsgodet som ”særdeles betydelig” samanlikna med den skaden som
handlinga ville medføra. Det vil seia at ein må føreta ei avveging
av den interessa som nødrettshandlinga tek sikte på å verna og den
interessa som handlinga krenkjer. Ei vanleg tolking av dette såkalla
proporsjonalitetskravet er at ein må vurdera både verdien av den
verna interessa og graden av fare for denne interessa, og halda
dette opp mot både verdien av den interessa ein ofrar og (om det
er aktuelt) graden av fare for ei krenking av denne.
Jf Skeie 1946 s. 149-150, Andenæs 1974
s. 185, Bratholm 1980 s. 162 og Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23
s. 81. I tilfelle der det ikkje er heilt sikkert at redningshandlinga
vil lukkast, må ein også trekkja inn i vurderinga kor store sjansane
er for at redningshandlinga vil bli vellukka.
Jf Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23
s. 81.
Kravet om at interesseovervekta må vera ”særdeleg
betydelig” i favør av det verna godet, blir i juridisk litteratur
forklart slik at det skal ”sterke” eller ”vektige” grunnar til.
Jf Andenæs 1974 s. 185 og Bratholm
1980 s. 161. Straffelovkommisjonen har sagt det slik
at det ”skal foreligge meget vektige grunner for å gå ut over de
vanlige grenser for handlefriheten”.
Jf NOU 1992:23 s. 91. Kravet
til interesseovervekt er såleis klart strengare enn det proporsjonalitetskravet
som ifølgje straffeprosesslova § 170a gjeld for bruk av lovfesta
politimetodar, der det er nok at tvangsmiddelet ikkje utgjer eit
”uforholdsmessig inngrep”.
§ 170a vart vedteken i 1999. Før den
tid var prinsippet berre lovfesta i høve til pågriping og varetektsfengsling,
men det vart rekna som eit ulovfesta prinsipp også ved bruk av andre tvangsmiddel,
jf Andenæs 1994 (II) s. 144. Skilnaden har samanheng
med at § 170a framstår som eit tilleggsvilkår der dei andre vilkåra
i lova allereie er oppfylte, medan nødrettsregelen berre er meint
å gjelda som ein sikkerhetsventil for særlege tilfelle der lova
sine vanlege vilkår ikkje er oppfylte.
Proporsjonaliteten må vurderast objektivt. Målestokken
må ifølgje Hagerup vera kva ein alminneleg forstandig person, stilt
under dei same vilkåra på handlingstidspunktet, ville ha rekna som
ei ”særdeles betydelig” interesse samanlikna med det ein ofrar.
Jf Hagerup 1930 s. 208. Andenæs
uttrykkjer det (med tilvising til førearbeida) slik at det i dette
vilkåret ligg ei tilvising til ”rettsbevisstheten”.
Jf Andenæs 1974 s. 170. Dette
må likevel ikkje forståast slik at ein skal føreta ei slags gjetning
om kva ein slags ”gjennomsnittsperson” ville koma til, eller kva
fleirtalet i folket ville ha meint. Rettesnora må snarare vera ein
analyse av korleis samfunnet gjennom rettsordninga verdset dei ulike
interessene som inngår i den samla avveginga.
Jf Husabø 1994 s. 246 og 366.
Dette betyr for det første at ein må forholda
seg til den verdsetjinga som kvar enkelt av dei motståande interessene
har i rettsordninga (jf nærare i punkt 8.2 og 8.3 nedanfor). Dessutan
må ein respektera bestemte avvegingar mellom desse verdiane som
lovgivar eksplisitt har gjort. Ein kan ikkje med tilvising til omsyn
som lovgivar har vege og funne for lette, nytta nødrettsregelen til
å tillata det som lovgivinga klart forbyr.
Jf Rt. 2000.646 og Husabø 1994 s. 225.
Andenæs har uttrykt det slik at ”den lovbestemte ordning
skjærer igjennom det alminnelige nødrettsprinsipp” og at ein ikkje
kan fråvika lova med tilvising til nødrett dersom ”lovgivningen har
foretatt en bevisst prioritering av forskjellige interesser”.
Jf Andenæs 1974 s. 184 og Andenæs 1989
s. 168-169. Dette er eit utslag av eit meir generelt
prinsipp om at også utøvinga av nødrett må følgja ”rettsordenens
spilleregler”,
Jf Rt. 1981.21 (s. 28) og Rt. 1989.1225
(s. 1227). dvs. stå i harmoni med dei grunnleggjande
prinsippa og verdivala som rettsordninga vår byggjer på.
I utgreiinga om konstitusjonell nødrett,
Dok. Nr. 2 (1953) s. 3, seier Castberg det slik at ei handling som
baserer seg på nødrett ”bare er berettiget for så vidt den er i
harmoni med den gjældende forfatnings grunnsetninger og fundamentale
vurderinger. Den konstitusjonelle nødretts prinsipp er aldeles ikke
det at hensynet til statens vel skal slå igjennom overfor alle andre menneskelige
hensyn”.
Så langt har den interessa som overvakinga og etterforskinga
av Treholt tok sikte på å verna, blitt kort omtala som ”rikets sikkerhet”.
Dette har samanheng med at den sentrale strafferegelen i saka, straffelova
§ 90, råka den som ”rettsstridig bevirker eller medvirker til, at
noget aabenbares som bør holdes hemmelig af Hensyn til Rigets Sikkerhed
ligeoverfor anden Stat”. Dei tre siste orda, som vart teke ut av
lovregelen i 1999,
Lov av 03.12.1999 nr. 82. viser
at det er forholdet til andre statar som står sentralt (såkalla
”ytre sikkerhet”).
Jf NOU 2003:18 s. 35 og 72.
Overskrifta til kapittel 8, ”Forbrydelser mod Statens
Selvstændighed og Sikkerhed”, kan også gi eit bidrag til tolkinga.
Det er naturleg å sjå ”Statens Selvstændighed” som framheva fordi det
er ein særleg grunnleggjande verdi, medan ”Statens … Sikkerhed”
er ein meir avleidd verdi som rommar slike forhold som er nødvendig
for å sikra oss mot ufred og tap av nasjonalt sjølvstende.
Jf nærare utgreiinga mi i NOU 2003:18
vedlegg 2 s. 175-176 (nærast likelydande Husabø, TfS 2003 (2) s.
223-225). Slik sett kan vi seia at § 90 vernar både om
landet sitt sjølvstende og dei føresetnadene som må vera oppfylt
for at ikkje det nasjonale sjølvstendet – på kortare eller lengre
sikt- skal bli trua, ved at framande makter blir gitt grunn til
å angripa Norge eller blir gitt eit strategisk fortrinn ved eit
eventuelt angrep.
Jf Bratholm/Matningsdal 1995 s. 33. Høgsterett
har dessutan understreka at ein må ”vurdere hensynet til rikets
sikkerhet med utgangspunkt i den utenriks- og forsvarspolitikk som
faktisk føres etter beslutning av de ansvarlige myndigheter”.
Jf Rt. 1986.536 på s. 541.
På første halvdel av 1980-talet var det allment akseptert
at det å overlevera opplysningar av betydning for norsk utanriks-
og forsvarspolitikk til ein annan stat, lett ville kunna setja rikets
sikkerhet i fare. Den grunnleggjande spenninga mellom ”aust” og
”vest” (Warsazwapakta og NATO) under ”den kalde krigen”, gjorde
forholdet til Sovjetunionen særleg sensitivt. Av den grunn vart
det nok rekna som rimeleg sjølvsagt, både i POT og andre delar av
embetsverket, at det utgjorde ein alvorleg fare for rikets sikkerhet om
ein politikar og tenestemann i utanrikstenesta hadde irregulære
kontaktar med sovjetiske diplomatar.
Noko avhengig av politisk ståstad var
det nok likevel vesentlege nyansar i kor alvorleg ein rekna slik
verksemd for å vera. Ein særleg kraftfull omtale av kva interesser
som stod på spel finn ein hjå Fleischer, Aftenposten 09.01.1989:
”Vi stod overfor en person som skaffet seg en betydelig krets av
”venner og bekjente (fra statsråder som Tove Strand Gerhardsen til
KGB-general GenadijTitov), som han brukte i noen av våre viktigste
havretts-, utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål – med betydelige
muligheter for innflytelse. Samtidig stilte han seg mot betaling
til disposisjon for vår eventuelle motpart i en storkonflikt. I
verste fall kunne Treholts fortsatte operasjoner ha gitt slike ”bidrag”
til å svekke vår vestlige tilknytning og vår sikkerhet for øvrig
at vi en tenkt fremtidig situasjon fikk en ny okkupasjon og slik
at ville kostet et betydelig antall norske liv. Dette ville for
eksempel kunne skje dersom stalinistiske krefter skulle få overtaket
i Sovjet-Unionen igjen, og kupp eller angrep mot Norge ble ansett
som tilstrekkelig fristende.” Dette synet kjem til uttrykk
i følgjande avsnitt av lagmannsretten si grunngiving for straffeutmålinga
i Treholt-saka:
Dom av Eidsivating lagmannsrett 20.06.1985, LE-1985-21
s. 253.
”En forutsetning for vårt demokratiske styresett er
at våre ledende politikere ikke misbruker sine stillinger ved å
kompromittere viktige sikkerhetspolitiske og militære opplysninger.
Som et lite land i en utsatt sikkerhetspolitisk situasjon, har Norge
et sterkt behov for å verne slik informasjon mot innsyn fra uvedkommende.
En høytstående politiker som svikter den tillit som er vist ham,
ved å kompromittere hemmelige opplysninger han er betrodd, utøver
svik mot oss alle.
Det er også særdeles grovt at
tiltalte som embets- og tjenestemann gir KGB det han har tilgang
til av hemmeligheter i sitt arbeid, også opplysninger av vital betydning
for det norske forsvar. Samfunnet har et sterkt behov for å beskytte seg
mot slik virksomhet og for å markere det utålelige ved den.”
I og med at POT allereie i 1982-1983 hadde mistanke
om at Treholt dreiv spionasje av den typen og av dei dimensjonane
som han vart dømt for, hadde POT grunnlag for å rekna omsynet til rikets
sikkerhet som tilsvarande tungtvegande som lagmannsretten i ettertid
gav uttrykk for.
Så langt har den interessa som overvakinga og etterforskinga
av Treholt gjorde eit inngrep i, blitt omtala som ”privatlivet”.
Dette har samanheng med at vi i våre dagar, gjerne med tilvising til
EMK art. 8, reknar respekt for privatlivet som ein sentral og grunnleggjande
verdi for enkeltmennesket. EMK art. 8 nemner meir spesifikt både
privatlivet, familielivet, heim og korrespondanse, men dei tre sistnemnde
verdiane må i denne samanhengen reknast som meir spesifikke aspekt
ved privatlivet.
Ein alternativ uttrykksmåte, som peikar mot
dei same interessene, er å seia at metodebruken gjorde inngrep i
”privatlivets fred”.
Jf t d NOU 1999: 27 s. 113. Aarli
set i ein artikkel frå 2005 ord på det som truleg for dei fleste
er den sentrale grunngivinga for dei private interessene som ligg
bak:
Jf Aarli, TfR 2005 s. 538.
”Den primære begrunnelsen for å verne om privatlivets
fred er utvilsomt individvern. … Den felles grunnverdi som mer spesifikt
skal vernes, er verdien i å få være for seg selv. Hert enkelt individ
har krav på ”et eget rom” der det ikke blir forstyrret og kan bevege
seg fritt (integritetsvern) og ikke blir observert (personvern). Et
slikt eget rom eller privat sfære er en forutsetning for å være
et fritt menneske. Det gir en mental ro eller psykisk frihet som
for den enkelte kan være mer eller mindre nødvendig for å mestre
å være en del av et større sosialt fellesskap. Det gir også en fysisk
frihet ved at individet innenfor visse områder som regnes som ”private”
kan opptre fritt. … Dersom andre uten samtykke får innsyn i dette
private rommet, kan individet miste både selvrespekt og respekt
utad.”
Den hemmelege ransakinga, romavlyttinga og fjernsynsovervakinga
i Treholt-saka råka i særleg grad heimen og familielivet. Grunnlova § 102
sitt vern mot ”Husinkvisitioner” viser at dette er eit særleg viktig
aspekt ved privatlivet, og i eitt av grunnlovsutkasta vart det uttrykt
slik at ”Hver Borgers Huus er hellig”.
Konstitusjonskomiteen sitt første grunnlovsutkast
§ 109, jf Riksforsamlingens forhandlinger III s. 316. Når
Høgsterett i ein nyare dom om grunnlova § 102 talar om ”hjemmets
fred og ukrenkelighet”, er det eit meir moderne uttrykk for det same.
Jf Rt. 2004.1723 avsnitt 46. Ein
må difor kunna leggja til grunn at dei interessene som metodebruken
i Treholt-saka greip inn i, er mellom dei mest tungvegande privatlivsinteressene
som rettsordninga vår kjenner. Når ein ser på dei lange linjene
i rettsutviklinga, frå grunnlova via den domstolsskapte retten omkring
”privatlivets fred”
Jf m a NOU 2009:1 s. 68-69. og
til dagens rettstilstand der EMK art. 8 står sentralt,
Jf t d oversikta som Høgberg og Høstmælingen gir
i NOU 2009:1, vedlegg 3 s. 253-256. må vi dessutan kunna
seia at den høge verdsetjinga av desse interessene har vore relativt stabil
over mange år.
Som før nemnt føretok POT hemmeleg ransaking
av husværet minst 9 gonger i undersøkingsperioden. I samband med
ransakingane 17.05.1983 og 22.08.1983 låg det føre ein grunngitt
ransakingsordre frå POT-sjefen og det vart laga beslagsrapportar
som gjekk inn i straffesaka. Dei andre gongene skjedde det utan
tilsvarande prosedyre, gjerne i samanheng med installasjon, kontroll
og vedlikehald av utstyret for romavlyttinga og fjernsynsovervakinga.
Ved dei første husransakingane dirka POT opp døra, men etter kvart
skaffa dei seg eigen nøkkel.
For graden av krenking av privatlivets fred
er det avgjerande ikkje kva POT reint faktisk føretok seg og fann
inne i husværet, men kva ransakingane kunne openberra
av private forhold. I prinsippet gav ransakingane tilgang til alt
som var i huset av møblar, klær, bilete, lappar osv. Ved drøftinga
av å tillata hemmeleg ransaking i visse tilfelle uttalte Justisdepartementet
såleis i 1999:
Ot.prp. Nr. 64 (1998-99) s. 107.
”Hemmelig ransaking innebærer en betydelig krenkelse
av privatlivets fred - særlig ved ransaking i private hjem. De fleste
føler det trolig som et vesentlig inngrep om noen tar seg inn i deres
hjem og foretar undersøkelser der uten at de vet om det. Det gjelder
også om det er politiet som tar seg inn og ransaker.”
Det høyrer med i biletet at ransakingane ikkje berre
råka Treholt sjølv, men også kona og sonen hans. At ransaking skjedde
såpass mange gonger, og at POT hadde skaffa seg eigen nøkkel, aukar
også dimensjonane i privatlivsinngrepet. Familien Treholt kunne
få besøk av ubedne ”gjester” når som helst, utan at dei merka noko.
I åra etter Treholt-saka har fleire hevda (før
vi fekk lovheimelen i straffeprosesslova § 200a) at nødrett kan tenkjast å legitimera elles ulovlege tvangsmidlar
slik som hemmeleg ransaking.
Jf Fleischer LoR 1992 s. 23, NOU 1993:3
s. 29-30, Lundkommisjonen i Dok. 15 (1995-96) s. 303-304, NOU 2004:6
s. 46. Truleg må også Andorsen 1999 s. 381 flg tolkast i denne retninga. Det
er eg i prinsippet samd i. Men det vil først og fremst vera aktuelt
i tilfelle der ransakinga kan avverja eit konkret og nært føreståande
alvorleg brotsverk, typisk ein gisselsituasjon der det er fare for
offeret sitt liv eller ein nært føreståande terroraksjon. I Treholt-saka
var formålet mindre konkret, ved at ein ønskte å skaffa meir bevismateriale
for å kunne hindra framtidig spionasje frå Treholt si side meir
generelt.
Jf punkt 6 framanfor. Sjølv
om det var pårekneleg at ein gjennom ransakingane kunne skaffa viktig
informasjon som kunne koma til å bli avgjerande for å stansa Treholt
(og som faktisk vart det), er det etter mitt syn tvilsamt om eit
slikt meir generelt formål kan oppfylla det kvalifiserte kravet
til interesseovervekt som straffelova § 47 krev. Faren for rikets
sikkerhet var dessutan heller ikkje så påtrengjande som t d i eit
føreståande tilfelle av sabotasje, sidan styresmaktene hadde rimeleg god
kontroll på kva informasjon Treholt fekk tilgang til på Forsvarets
Høgskole og i Utanriksdepartementet. Tilhøvet til proporsjonalitetskravet
blir særleg problematisk ved at POT føretok ei rekkje ransakingar
over eit lengre tidsrom, og i realiteten hadde skaffa seg tilgang
til husværet når som helst. Tiltaket hadde då mindre preg av eit
nøds- og unntakstilfelle, og meir av ei systematisk overvaking av
familien.
Romavlyttinga skjedde som før nemnt ved bruk av
mikrofonar på kjøkenet, soverommet og biblioteket. Mikrofonane stod
truleg på også etter at familien hadde gått til ro, men det er uklart
i kva omfang spanarane heldt fram å lytta også utover natta. Lyden
kunne takast opp på band. Det er ikkje klart om bandopptakaren stod
på heile tida medan Treholt var heime eller berre når spanarane
høyrde noko som verka interessant. I den grad lyden vart teken opp
på band, vart eventuell informasjon av interesse nedteikna skriftleg,
før opptaka vart sletta og banda brukte om igjen.
I drøftinga av om romavlytting burde tillatast
i visse tilfelle, ordla Justisdepartementet seg i 1999 slik om alvoret
i denne metoden:
Ot.prp. Nr. 64 (1998-99) s. 97.
”Departementet mener fortsatt at romavlytting er en
svært inngripende etterforskningsmetode. Metoden innebærer et vesentlig
og omfattende inngrep i privatlivets fred. Særlig inngripende er romavlytting
i private hjem. Innenfor husets fire vegger har de fleste behov
for å leve i visshet om at de kan være private. …
Romavlytting
på private områder vil ofte også forutsette en forutgående inntrengen
på eiendommen. Dette øker graden av integritetskrenkelse.
Som
ved andre ekstraordinære etterforskningsmetoder, er romavlytting
særlig betenkelig når den retter seg mot uskyldige personer som
mistenkes for en forbrytelse, eller rammer tredjepersoner som er
til stede der romavlyttingen skjer, for eksempel den mistenktes
familiemedlemmer.
Romavlytting skiller seg ikke så
mye fra telefonkontroll og annen kommunikasjonskontroll i art, men
gjør det ofte i grad. Romavlytting blottlegger den avlyttedes privatliv
på en helt annen måte enn telefonavlytting, i alle fall hvis avlyttingen
skjer over en lengre periode.”
Sjølv om vurderinga av om romavlytting bør tillatast
har endra seg over tid, og metoden no er tillaten i visse tilfelle,
har ein i den norske debatten – med visse nyansar- halde fast på
dette prinsipielle utgangspunktet om at integritetsinngrepet er
svært alvorleg.
Jf Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) s 83-96
med vidare tilvisingar. Sjå også NOU 2009:15 s. 200-205.
Når ein skal vurdera graden av krenking av privatlivets
fred i Treholt-saka, er det ikkje så avgjerande når spanarane faktisk
lytta på opptaka eller kva dei høyrde. Det sentrale er at POT gjennom
dei tre mikrofonane og lydoverføringa til ”kontrollposten” kunne høyra mest alt som vart sagt og
gjort i heimen til familien Treholt. Dermed hadde utanforståande
ein unik tilgang til familiemedlemene sine relasjonar, planar, tankar og
kjensler, jamvel dei mest intime sidene ved privatlivet. Avlyttinga
føregjekk dessutan over eit tidsrom på meir enn eitt år. Det er
difor ingen tvil om at romavlyttinga var svært, svært inngripande
i privatlivet til Treholt, kona og sonen hans.
På same måten som for hemmeleg ransaking er det
på prinsipielt grunnlag vanskeleg å utelukka at nødrett kunne gi heimel for romavlytting, før politiet
fekk lovheimlar til det.
Jf m a NOU 1993:3 s. 29-30, Lundkommisjonen
i Dok. 15 (1995-96) s. 303-304, NOU 2004:6 s. 46 og Ot.prp. nr.
60 (2004-2005) s 82. Men i Treholt-saka var det som nemnt
ikkje tale om å avverja eit konkret og nært føreståande alvorleg
brotsverk, men om å setja ein stoppar for Treholt si rolle som agent
meir generelt. Til dette kjem at den konkrete romavlyttinga var
svært omfattande både i tid og rom, og råka uskuldige familiemedlemer
like mykje som den mistenkte. Etter mitt syn må dette leia til den
konklusjonen at interesseovervekta i favør av rikets sikkerhet ikkje
var tilstrekkeleg kvalifisert, og at romavlyttinga i Treholt-saka
klart gjekk ut over dei rammene som nødrettsregelen stiller.
Som før nemnt var eitt kamera montert i traoppeoppgangen
inne i bygarden og eit anna inne i husværet til familien Treholt,
nærare bestemt i biblioteket. Det rommet vart etter alt å dømma ikkje
så mykje brukt av familien, men Treholt brukte det som som arbeidsrom
og oppbevarte mellom anna sikkerhetsgraderte dokument der. Kameraet
i biblioteket var ikkje i kontinuerleg bruk, men vart slått på når
det var aktivitet i rommet, noko ein kunne høyra gjennom romavlyttinga.
Det er noko usikkert i kva grad det også vart gjort opptak av det
som dette kameraet fanga opp, men det skjedde i alle høve berre
få gonger og for korte tidsrom.
Av dei politimetodane som vart nytta i Treholt-saka,
er fjernsynsovervaking i private heimar den einaste metoden som
lovgivar ikkje i ettertid har opna opp for. Dette har samanheng
med at ein ved overføring av bilete vil kunna få ein god del informasjon
som ei ransaking eller romavlytting ikkje kan gi. Justisdepartementet
grunngav i 2005 avvisinga av fjernsynskontroll i private heimar
slik:
Jf Ot.prp. nr. 60 (2004-2005) s 101
og NOU 2009:15 s. 224.
”Denne typen romkontroll, som i praksis vil
innebære at politiet vil kunne se hva personer gjør bak lukkede
dører og i private hjem, vil kunne utgjøre et langt større inngrep
i personvernet enn avlytting.”
I samband med fjernsynsovervaking av dei tilsette
på ein arbeidsplass (gatekjøkken) har Høgsterett omtala tiltaket
som ”et vidtgående integritetsinngrep i forhold til de ansatte”.
Jf Rt. 1991.616 på s. 620. Den same
karakteristikken finn ein i Rt. 2001.668. Det same må
ein kunna seia om fjernsynsovervaking i ein trappeoppgang som vert
nytta av fleire familiar. Når filminga skjer inne i den enkelte
familien sitt husvære vil det vera endå meir inngripande i privatlivet,
ettersom ein t d vil kunna sjå korleis personane er kledde (eller
ikkje) og korleis dei omgår kvarandre privat.
Sjølv om biblioteket ikkje var det rommet der privatlivet
primært utfalda seg, kunne også fjernsyns-overvakinga
i Treholt-saka medføra at familiemedlemene vart observerte i høgst
private situasjonar. Graden av krenking vart nok i praksis noko
avdempa av at kameraet berre vart slått på når det føregjekk noko
som tilsynelatande var interessant for POT, og ved at kvaliteten
av biletmaterialet var forholdsvis dårleg. På den andre sida var
også effekten av denne metoden for det formålet å avsløra og stansa
Treholt si verksemd, vesentleg mindre enn for ransakingane og romavlyttinga.
Jf punkt 6 framanfor. Etter
mitt syn må ein difor konkludera med at heller ikkje fjernsynsovervakinga
oppfylte nødrettsregelen sitt proporsjonalitetskrav.
Ved tidlegare diskusjonar av metodebruken i Treholt-saka
har dei ulike metodane som har vore kjende (hemmeleg ransaking og
romavlytting), stort sett blitt drøfta kvar for seg, slik som ovanfor.
Men EOS-utvalet si gransking har tydeleg vist at dei metodane som
vi har diskutert her, var del av ein større heilskap der lovlege
og (utan eventuell nødrettsheimel) ulovlege metodar gjekk hand i
hand. Ved hjelp av spaning og fjernsynsovervakinga utanfor huset
og i oppgangen sikra POT seg godt oversyn over kven som kom og gjekk
frå husværet til Treholt. Dei mange husransakingane gav POT eit
detaljert innsyn i kva som fanst i husværet av dokument og andre
ting, medan romavlyttinga kombinert med telefonkontrollen og fjernsynsovervakinga
i biblioteket gav innsyn i kva som føregjekk i heimen og kva familien
og andre snakka saman om. Samla sett gav metodebruken eit tilnærma fullstendig
oversyn over og innsyn i privatlivet til familien Treholt over ein
periode på vel eitt år.
Det avgjerande for om POT handla innanfor ramma
av rettsordninga er då ikkje kva syn ein måtte ha på bruken av kvar
enkelt metode, men om den samla bruken
av politimetodar som ikkje hadde annan lovheimel oppfylte vilkåra
for nødrett. Spørsmålet er meir presist om den faren som Treholt
representerte for rikets sikkerhet, og det ein kunne oppnå til vern
om denne interessa ved også å ta i bruk hemmeleg ransaking, romavlytting
og fjernsynsovervaking, var ”særdeles betydelig” mykje meir tungtvegande
enn det samla inngrepet i privatlivet som Treholt og familien gjennom
desse metodane vart utsett for.
Allereie drøftinga av dei enkelte metodane ovanfor
tilseier at svaret må bli nei. Men når ein ser metodebruken i samanheng,
kjem enkelte overordna grunnar også lettare til syne. Ved å ta i bruk
både hemmeleg husransaking, romavlytting og fjernsynsovervaking
sikra POT seg langt meir kraftfulle midlar for å kontrollera Treholt-familien
enn det som dei lovlege metodane (typisk spaning, telefonkontroll
og opa ransaking) gav rom for. Dette braut markert med lovgivar sine
føresetnader, slik dei kom til uttrykk i straffeprosesslova sine
reglar om husransaking og i forbodet mot lydopptak i straffelova
§ 145a. At POT slik gjekk ut over ”den lovbestemte ordning”
Jf Andenæs 1974 s. 184. på
fleire punkt samtidig, og over eit så langt tidsrom som i dette
tilfellet, gjer at det i eit maktfordelingsperspektiv ville vera
svært uheldig om ein skulle godta tiltaka i kraft av nødrett. Ein
slik vidtfemnande legitimasjon av inngrep frå den utøvande makta
ville kunna gå ut over den allmenne tilliten til at det er Stortinget
som set rammene for politiet sin maktbruk. Det ville dessutan svekka
den kontrollfunksjonen som domstolane normalt utøver ved bruk av
tvangsmidlar (m a telefonkontroll), og som i eit menneskerettsleg
perspektiv er svært viktig for at slike tiltak skal ha tilstrekkeleg
legitimitet.
Jf punkt 3.2 framanfor. Å
akseptera denne typen svært omfattande og langvarig overvaking av
privatlivet til ein familie utan tydeleg lovheimel og utan den typen demokratisk
kontroll som domstolane representerer, strider mot ”rettsordenens
spillereg-ler”.
Jf Rt. 1981.21 (s. 28).
Andenæs 1974 = Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett.
2. rev. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1974.
Andenæs 1981 = Andenæs, Johs. Statsforfatningen
i Norge. 5. rev. utg., Tanum-Norli, Oslo 1981.
Andenæs 1989 = Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett.
3. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1989.
Andenæs 1994 (II) = Andenæs, Johs. Norsk straffeprosess
bind II. 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1994.
Andenæs, LoR 1988 = Andenæs, Johs. Treholt-saken
i tilbakeblikk. Lov og Rett 1988: 140-157.
Andorsen 1999 = Andorsen, Kjell V. Strafferettslig
nødrett. Universitetsforlaget, Oslo 1999.
Auglend/Røsandhaug/Mæland 1998 = Auglend, Ragnar
L., Røsandhaug, Knut and Mæland, Henry John. Politirett. Ad notam
Gyldendal, Oslo 1998.
Bergh/Eriksen 1998 II = Bergh, Trond and Eriksen,
Knut Einar. Den hemmelige krigen : overvåking i Norge 1914-1997.
Cappelen akademisk forlag, Oslo 1998.
Bratholm 1980 = Bratholm, Anders. Strafferett og
samfunn : alminnelig del. Universitetsforlaget, Oslo 1980.
Bratholm, JV 1972 = Bratholm, Anders. Politiet og
legalitetsprinsippet. Jussens Venner 1972 (1): 1-25.
Bratholm, NKT 1968 = Bratholm, Anders. Politiet
og personlighetsvernet. Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift 1968:
141-156.
Bratholm/Matningsdal 1991 = Bratholm, Anders
and Matningsdal, Magnus. Straffeloven med kommentarer. Første Del.
Almindelige bestemmelser. Universitetsforlaget, 1991.
Bratholm/Matningsdal 1995 = Bratholm, Anders
and Matningsdal, Magnus. Straffeloven med kommentarer. Anden Del.
Forbrydelser. Universitetsforlaget, 1995.
Castberg 1964 (II) = Castberg, Frede. Norges statsforfatning.
3. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1964.
Eckhoff 1978 = Eckhoff, Torstein. Forvaltningsrett.
Tanum-Norli, Oslo 1978.
Eckhoff 1980 = Eckhoff, Torstein. Rettskildelære.
Tano, Oslo 1980.
Eckhoff, JV 1979 = Eckhoff, Torstein. Rettslige sider
ved overvåkning og sikkerhetstjeneste. Jussens Venner 1979: 35-46.
Eckhoff, TfR 1964 = Eckhoff, Torstein. Legalitetsprinsippet.
Tidskrift for Rettsvitenskap 1964: 225-285.
Fleischer 1978 = Fleischer, Carl August. Hovedpunkter
i folkeretten. 4. utg., Universitetsforlaget, Oslo 1978.
Fleischer LoR 1992 = Fleischer, Carl August. Uholdbar
mistenkeliggjøring av politi og påtalemyndighet. Lov og Rett 1992:
23-39.
Fleischer, Carl August, Aftenposten 09.01.1989 =
Fleischer, Carl August. Ingen ulovlig ransaking. Aftenposten 09.01.1989.
FS Bratholm 1990 = Christie, Nils, ed. - den
urett som ikke rammer deg selv : festskrift til Anders Bratholm
70 år. Universitetsforlaget, Oslo 1990.
FS Lid 1978 = Austenå, Torgeir and fl, m. Jus
og jord : heidersskrift til professor dr. juris Olav Lid på 70-årsdagen,
24. april 1978. Det Norske samlaget, Oslo 1978.
Hagerup 1930 = Hagerup, Francis. Strafferettens almindelige
del. 3. utg., Norsk bok-duplicering, Oslo 1930.
Heide 1998 = Heide, Ola Rambjør. Konstitusjonell
nødrett : sett i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
artikkel 15. Tano Aschehoug, [Oslo] 1998.
Hopsnes, PHS 2003 = Hopsnes, Roald. Politiets forebyggende
politimetoder. In: Myklebust, Trond and Thomassen, Gunnar, red.
Det utfordrenede politiarbeidet. Om krisehåndtering og utradisjonelle
etterforskningsmetoder. Politihøgskolen, Oslo 2003.
Hopsnes/Solberg JV 2005 = Hopsnes, Roald and Solberg,
Raymond. Legalitetsprinsippet. Jussens Venner 2005 (2): 77-155.
Husabø 1994 = Husabø, Erling Johannes. Rett
til sjølvvalt livsavslutning?, Ad notam Gyldendal, Oslo 1994.
Husabø, TfS 2003 (2) = Husabø, Erling Johannes.
Verdival og lovtekniske utfordringar ved revisjon av straffelova
kap. 8 og 9. Tidsskrift for Strafferett 2003 (2): 217-237.
Jareborg 2001 = Jareborg, Nils. Allmän kriminalrätt.
Iustus, Uppsala 2001.
Kjerschow 1896 = Kjerschow, P. Lov angaaende forbrydelser
af 20 august 1842. Jacob Dybwads forlag, Kristiania 1896.
Riksforsamlingens forhandlinger III = Riksforsamlingens
forhandlinger 3die del, Grundlovsutkast. Grøndahl & Søns Boktrykkeri,
Kristiania 1916.
Schartum 2010 = Schartum, Dag Wiese, ed. Overvåking
i en rettsstat. Fagbokforlaget, Bergen 2010.
Skeie 1946 = Skeie, Jon. Den norske strafferett. 2.
utg., Norli, Oslo 1946.
Smith, TfR 1978 = Smith, Eivind. Legalitetsprinsippets
hjemmelskrav og subjekter. Tidskrift for Rettsvitenskap 1978: 655-691.
Tofte 1987 = Tofte, Ørnulf. Spaneren : overvåking
for rikets sikkerhet. Gyldendal, Oslo 1987.
Vale 2009 = Vale, Stein. Teppefall i Treholtsaken.
Cappelen Damm, [Oslo] 2009.
Aarli, TfR 2005 = Aarli, Ragna. Vern av "privatlivets
fred". Tidsskrift for Rettsvitenskap 2005 (4-5): 525-573.