I gjeldende § 29 er det fastsatt at statsråden skal få anledning til å uttale seg om et representantforslag dersom komiteen «finner at et representantforslag helt eller delvis bør imøtekommes og at saken egner seg for avgjørelse i Stortinget uten nærmere utredning». Denne bestemmelsen foreslås opprettholdt (med en mindre justering av ordlyden, se nedenfor). Men arbeidsgruppen vil i tillegg foreslå en regel om at en tredjedel av komiteens medlemmer i alle tilfeller skal kunne kreve at komiteen sender brev til en statsråd med anmodning om statsrådens uttalelse om et representantforslag. En slik mindretallsrettighet vil ha betydning dersom komiteens flertall ikke vil imøtekomme representantforslaget og vil fremme innstilling for Stortinget uten først å innhente statsrådens uttalelse om forslaget.

De to siste punktumene i gjeldende § 29 gir regler om hva komiteens innstilling (tilrådingen) til Stortinget skal gå ut på i bestemte tilfeller. Disse reglene om utforming av komiteens innstilling foreslås skilt ut i et nytt annet ledd i nye § 30.

Dersom komiteen finner at det er behov for ytterligere utredning før det tas realitetsstandpunkt til forslaget, bør den «gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning og uttalelse». Denne bestemmelsen foreslås videreført som nytt annet ledd annet punktum i nye § 30 (se forslaget nedenfor).

Det foreslås også å ta inn regler i det nye annet ledd om hvilke øvrige vedtak komiteen kan gi tilråding om når det gjelder representantforslag. Ved siden av at forslaget vedtas(som er behandlet i bestemmelsens første ledd) og at det sendes til utredning og uttalelse, kan det være aktuelt å tilrå at Stortinget avviser forslaget. Etter arbeidsgruppens mening bør uttrykket «avvise» reserveres for tilfeller der komiteen mener at Stortinget ikke bør ta et forslag til videre behandling av formelle grunner. Dette er i tråd med juridisk terminologi på andre områder. For eksempel er det i forvaltningsretten vanlig å skille mellom avvisning (saken tas ikke til realitetsbehandling) og avslag (saken behandles, men parten gis ikke medhold). For Stortinget kan det for eksempel være aktuelt å avvise et representantforslag dersom det viser seg at et tilsvarende forslag har vært behandlet tidligere i sesjonen (jf. gjeldende § 37 femte ledd), eller at forslaget går ut på å anmode regjeringen om å gjøre noe som regjeringen ikke har kompetanse til. For komiteen kan det være aktuelt å gi tilråding om dette dersom en slik avvisningsgrunn oppdages under komitébehandlingen. Arbeidsgruppen foreslår at denne forståelsen av begrepet «avvisning» presiseres i bestemmelsen.

I siste punktum i den gjeldende bestemmelsen er det fastsatt at dersom komiteen finner at forslaget ikke bør gis tilslutning, bør den «uten videre fremme innstilling om at forslaget ikke bifalles». Denne bestemmelsen er uheldig av flere grunner. For det første er det ikke nødvendig å gi uttrykkelig tilråding om at representantforslaget ikke bifalles. Det vil være tilstrekkelig at man gjør rede for sitt syn i merknadene i innstillingen, og så stemmer imot andre fraksjoners forslag om å vedta representantforslaget. Hvis det i tillegg gis en tilråding om at «Representantforslag X bifalles ikke», må det voteres over denne også. De som er imot forslaget, vil dermed måtte stemme imot det to ganger (og vice versa for de som er positive til det). For det andre er et representantforslag et dokument (Dokument 8:X) som inneholder ett eller flere forslag og som ligger til grunn for komiteens behandling av saken. Når komiteen gir innstilling til Stortinget om saken, er det innstillingen som er grunnlag for Stortingets behandling. Det voteres altså over forslag i innstillingen, ikke over representantforslaget som ligger til grunn for komiteens behandling. Dette er helt på linje med behandlingen av proposisjoner fra regjeringen. Det blir derfor litt upresist hvis komiteen skal be Stortinget om å «ikke bifalle» representantforslaget.

Det kan likevel tenkes tilfeller der komiteen har behov for å «utkvittere» et representantforslag, for eksempel dersom ingenkomitémedlemmer stiller seg bak noen del av forslaget, slik at det ikke blir fremmet noe forslag til materielt vedtak som det kan voteres over. Én mulighet kan være å reservere tilrådingen «Representantforslag X vedtas ikke» til denne typen situasjoner.

Arbeidsgruppen vil imidlertid foreslå en annen løsning som kan fungere i alle de ovennevnte tilfellene: Det kan tas inn en regel om at det i alle tilfeller skal gis innstilling om at representantforslaget – som et dokument – «vedlegges protokollen». I så fall vil representantforslaget som ligger til grunn for saken alltid «utkvitteres», slik man utkvitterer en stortingsmelding etter debatten og etter votering over eventuelle forslag i tilknytning til den, ved å vedta at meldingen «vedlegges protokollen». Det vil da ikke være nødvendig å gi en egen tilråding om at representantforslaget «ikke vedtas» i tillegg til at man stemmer imot andre fraksjoners forslag til vedtak.

De eneste tilfellene der en slik tilråding ikke vil fungere er, som nevnt ovenfor, dersom det gis tilråding om at hele representantforslaget avvises av formelle grunner eller at det oversendes regjeringen til utredning og uttalelse. I slike tilfeller vil jo dokumentet nettopp ikke «vedlegges protokollen».

En tilråding om at representantforslaget «vedlegges protokollen» vil naturligvis ikke være til hinder for at det også fremmes tilråding om andre vedtak, i tråd med forslagene i representantforslaget eller andre forslag i tilknytning til saken. For å unngå tvil kan dette presiseres, se utkastet nedenfor.

Arbeidsgruppen foreslår altså at det presiseres i nye § 30 annet ledd at komiteen ved behandling av representantforslag bare kan gi tilråding om de nevnte vedtaksformene, og i hvilke tilfeller de forskjellige tilrådingene er aktuelle. Arbeidsgruppen understreker at en slik regel om hvilke tilrådinger komiteen kan gi, ikke vil hindre Stortinget i å fatte de vedtak Stortinget vil, som konklusjon på eller i tilknytning til saken.

Arbeidsgruppen foreslår også enkelte andre endringer av paragrafen. Første punktum i gjeldende § 29 om at det skal gis innstilling til Stortinget om representantforslag kan utgå hvis det tas inn en generell plikt til for komiteene å avgi innstilling i alle saker (se punkt 2.11 nedenfor). Rekkefølgen av punktumene i den gjeldende bestemmelsen er også endret noe, for å få en bedre systematikk.

Det foreslås etter dette å formulere nye § 30 slik (endringer av gjeldende § 29 i kursiv):

«§ 30 Særlig om komiteenes behandling av representantforslag

Hvis komiteen finner at et representantforslag helt eller delvis bør imøtekommes og at saken egner seg for avgjørelse i Stortinget uten nærmere utredning, bør statsråden gis anledning til å uttale seg om forslaget før realitetsinnstilling avgis. For øvrig kan en tredjedel av komiteens medlemmer kreve at det sendes brev til en statsråd med anmodning om statsrådens uttalelse om et representantforslag.

Hvis komiteen mener at Stortinget av formelle grunner ikke bør ta forslaget til realitetsbehandling, gis innstilling om at forslaget avvises. Er det behov for ytterligere utredning før det tas realitetsstandpunkt, kan komiteen gi innstilling om at forslaget oversendes regjeringen til utredning og uttalelse. I alle andre tilfeller gis det innstilling om at representantforslaget vedlegges protokollen, eventuelt i tillegg til andre forslag.»