Den 19. juni 2014 vedtok Stortinget å opprette «en
ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter fra 1. januar 2015,
organisatorisk underlagt Stortinget, og som forutsettes å oppfylle
de internasjonale prinsipper for nasjonale institusjoners status
(de såkalte «Paris-prinsippene»). Stortingets presidentskap ble
bedt om å utarbeide forslag til lov og instruks om nasjonal institusjon
for menneskerettigheter. Det ble på denne bakgrunn besluttet å engasjere
en utreder og nedsette en arbeidsgruppe (heretter benevnt «arbeidsgruppen»)
for å utrede og legge frem for presidentskapet forslag til utkast
til lov og instruks om nasjonal institusjon for menneskerettigheter.
Arbeidsgruppen har bestått av assisterende direktør
Brit Brenno, spesialrådgiver Ingrid Sand og spesialrådgiver (utreder)
Chirsti Erichsen Hurlen, alle fra konstitusjonell avdeling, Stortinget.
I forbindelse med utredningen har arbeidsgruppen
i perioden 1. september til 21. november 2014 hatt fem møter med
en referansegruppe, som har bidratt med faglige innspill i prosessen. Referansegruppen
har bestått av lovrådgiver Tonje Rønneberg Ruud (Lovavdelingen,
Justis- og beredskapsdepartementet), seniorrådgiver Monica Furnes
(Seksjon for menneskerettigheter og demokrati, Utenriksdepartementet), seniorrådgiver
Cecilie Haare (Same- og minoritetspolitisk avdeling, Kommunal- og
moderniseringsdepartementet) og seniorrådgiver Ingvild Lovise Bartels
(Sivilombudsmannen).
Arbeidsgruppen har videre hatt separate møter med
Sametinget, någjeldende Nasjonal institusjon for menneskerettigheter,
Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Det overordnede utgangspunktet for arbeidsgruppens
utredning har vært innstillingen til Stortinget fra Stortingets
presidentskap (Innst. 240 S (2013–2014)1)
og Paris-prinsippenes krav til nasjonale institusjoner. Som anvist
i innstillingen har utredningen videre bygget på de vurderinger
og hensyn som fremgår både av Dokument 8:32 S (2013–2014) – Representantforslag
fra stortingsrepresentant Olemic Thommessen2,
de fremsatte innspill til den åpne høringen presidentskapet arrangerte
i Stortinget 29. april 2014 i forbindelse med behandlingen av representantforslaget,
og den etterfølgende behandling i Stortinget 19. juni 2014. Arbeidsgruppen
har videre gått grundig igjennom Utenriksdepartementets «Høringsdokument
om vurdering av endring av nasjonal institusjon for menneskerettigheter3» sendt på høring 24. juni 2013, og høringsinstansenes
innspill til dette, så langt det har latt seg forene med Stortingets
vedtak 19. juni 2014. Det er også sett hen til andre nordiske lands
lovgivning om nasjonal institusjon for menneskerettigheter.
I denne utredningen foreslås bestemmelser i
lov og instruks om nasjonal institusjon for menneskerettigheter.
Arbeidsgruppen har fått i oppdrag å utrede og komme
med forslag til utkast til lov og instruks om Norges nasjonale institusjon
for menneskerettigheter. Det følger av Stortingets beslutning at lovforslaget
forutsettes å oppfylle kriteriene i henhold til Paris-prinsippene.
Arbeidsgruppen finner det ikke hensiktsmessig
å gi en nærmere definisjon av begrepet «menneskerettigheter», da
en definisjon av begrepet i denne sammenheng ikke vil kunne bli
fullt ut dekkende. Som et utgangspunkt kan det vises til at menneskerettighetene
utgjør de grunnleggende rettigheter og friheter som individene har
overfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster
og praksis4 .
Ideen om å etablere nasjonale institusjoner
oppsto allerede etter andre verdenskrig. FNs generalforsamling har
siden 1946 anbefalt statene å ha et organ for å beskytte de internasjonale
menneskerettighetene. I 1978 arrangerte FNs menneskerettighetskommisjon
et seminar som resulterte i et utkast til retningslinjer for struktur og
funksjon for slike institusjoner. Men først i 1991, etter at en
gruppe nasjonale institusjoner møttes i Paris for å diskutere hvordan
de nasjonale institusjonene kunne arbeide for å styrke og beskytte
menneskerettighetene, ble prinsippene for nasjonale institusjoners
status endelig utarbeidet. Paris-prinsippene fikk tilslutning av FNs
generalforsamling i 1993 (resolusjon 48/134-19935).
Paris-prinsippene er ikke folkerettslig bindende, og
de definerer heller ikke én spesifikk organisasjonsmodell, men de
legger visse rammer (anbefalinger) for virksomheten som nasjonal menneskerettighetsinstitusjon,
hvor det spesielt er lagt vekt på uavhengighet fra nasjonale myndigheter.
Paris-prinsippene i originaltekst og oversatt versjon er vedlagt
denne rapporten som vedlegg 1.
Som det fremgår av vedlegget, er Paris-prinsippene
delt inn i fire hovedpunkter: «Competence and responsibilities»,
«Composition and guarantees of independence and pluralism», «Methods of
operation» og «Additional principles concerning the status of commissions
with quasi-jurisdictional competence». For å lette lesingen og henvisningene
i rapporten har arbeidsgruppen delt inn disse hovedpunktene i bokstavene
«A. Myndighet og ansvarsområder», «B. Sammensetning og krav til
uavhengighet og mangfold», «C. Arbeidsmetoder» og «D. Ytterligere prinsipper
vedrørende status for kommisjoner med kompetanse til å behandle
klager i enkeltsaker». Det er denne bokstavinndelingen det heretter
vil bli vist til i rapporten, selv om bokstavene ikke fremgår direkte
av Paris-prinsippene6.
Nasjonale institusjoner for menneskerettigheter er
i henhold til Paris-prinsippene offentlig oppnevnte, uavhengige
organer som har som hovedformål å fremme og beskytte menneskerettighetene.
De skal blant annet bistå myndighetene, frivillige organisasjoner
og enkeltmennesker med rådgivning, utredning og informasjon knyttet
til saksfelt eller enkeltsaker som har menneskerettslige aspekter.
En viktig milepel for de nasjonale institusjonene var
verdenskonferansen om menneskerettigheter som ble arrangert i Wien
i 1993. I Wien-erklæringen ble statene blant annet oppmuntret til
å etablere og styrke de nasjonale institusjonene, og i den forbindelse
ta hensyn til Paris-prinsippene. FNs generalforsamling ga sin tilslutning
til Wien-erklæringen samme år (resolusjon 48/141–19937).
Siden har anbefalingen til statene om å ha nasjonale institusjoner
blitt bekreftet av FNs generalforsamling og andre FN-organer i en rekke
resolusjoner og vedtak8.
På en internasjonal konferanse for nasjonale
institusjoner i Tunis i 1993 ble det besluttet å opprette en egen
komité, «The International Coordinating Committee of Global Network
of National Institutions for the Promotion og Protection of Human
Rights» («ICC»).
Det fremgår av ICCs statutter9 at
komiteen er en internasjonal sammenslutning av nasjonale institusjoner
som skal fremme og styrke etableringen av de nasjonale institusjonene
i samsvar med Paris-prinsippene og samordne deres aktiviteter. ICC
er etablert som en «non-profit» forening under sveitsisk rett. ICC
er uavhengig av FN-systemet, men beskyttes og understøttes av FNs høykommissær
for menneskerettigheter i Genève («OHCHR»). Blant annet fungerer
FNs høykommissær for menneskerettigheter som sekretariat for ICC,
og ICC har en representant fra sitt personale ved FNs kontor i Genève.
Det følger videre av statuttene at generelle møter i ICC, møter
i ICCs styre og møter i ICCs underkomité i forbindelse med akkreditering,
samt internasjonale konferanser i ICC, skal holdes i samarbeid med
kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter.
Generalforsamlingen har det overordnede ansvar
for nettverkets aktiviteter. For øvrig ledes komiteen av et styre
(«Bureau») og en styreleder («Chairperson»). Styret består igjen
av 16 enkeltpersoner, inkludert styrelederen og en sekretær. De
16 enkeltpersonene representerer stemmeberettigede medlemmer (dvs.
nasjonale institusjoner med A-status, jf. nærmere nedenfor) fra
alle regionene i ICC; Afrika, Amerika, Asia og Europa. Styrelederen
og sekretæren blir valgt på generalforsamlingen etter en geografisk rotasjonsordning,
for en ikke fornybar periode på tre år.
ICC er altså et globalt nettverk av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner.
ICC har også etablert regionale nettverk i alle de fire regionene
for å representere og støtte de nasjonale institusjonene på regio-nalt
nivå. De regionale nettverkene er blant annet ansvarlig for å nominere
medlemmer til ICCs styre.
De nasjonale institusjonene kan søke ICC om anerkjennelse
for at de oppfyller Paris-prinsippene ved å søke om akkreditering
i det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoner. Til
å bistå med dette arbeidet har ICC etablert en egen underkomité,
«The Sub-committee on Accreditation («SCA»), som har som hovedoppgave
å vurdere i hvilken grad de nasjonale institusjonene oppfyller Paris-prinsippenes
krav. SCA er sammensatt av representanter fra en stemmeberettiget
nasjonal institusjon fra hver av de fire regio-nale nettverkene.
Medlemmene av SCA blir oppnevnt av de regionale nettverkene for
en fornybar periode på tre år. FNs høykommissær deltar også i arbeidet
til SCA som en permanent observatør.
SCA har utarbeidet retningslinjer, såkalte «General
Observations», som presiserer og utfyller SCAs tolkning av Paris-prinsippene.
SCAs «General Observations» ble sist revidert i mai 2013 og godkjent
av ICC på akkrediteringsmøtet 6.–7. mai 201310.
Ved den siste revisjonen ble retningslinjene delt inn i tre hovedkategorier:
1. Paris-prinsippenes
grunnleggende krav («Essential requirements of the Paris Principles»,
2. Praksis som direkte fremmer Paris-prinsippenes
etterlevelse («Practices that directly promote Principles compliance»),
og
3. Prosessuelle spørsmål («Procedural issues»).
Det fremgår uttrykkelig av retningslinjene at
de er ment å gi veiledning til de nasjonale institusjonene både
i forbindelse med akkrediteringen og i forbindelse med gjennomføringen
av Paris-prinsippene. SCA benytter også retningslinjene aktivt i
forbindelse med akkrediteringsarbeidet. Det fremgår av SCAs hjemmeside
på Internett at akkrediteringssystemet har utviklet seg og blitt styrket
de siste årene, i overenstemmelse med prinsippene om åpenhet, fasthet
og uavhengighet11. Praksis i forbindelse
med akkrediteringen kan tyde på at SCA legger til grunn en dynamisk
fortolkning av Paris-prinsippene, i retning av å styrke de nasjonale
institusjonenes status. Prinsippene utvikles på denne måten gjennom
akkrediteringsprosessen.
SCA møtes to ganger i året og avgir i den forbindelse
en kortfattet uttalelse om hver enkelt institusjon under akkreditering,
idet alle nasjonale institusjoner er gjenstand for ny vurdering
hvert femte år for å sikre stadig opprettholdelse av akkrediteringsstatusen.
Ved akkrediteringen benytter SCA tre klassifiseringer: A-, B- eller
C-status, avhengig av full, delvis eller ikke oppfyllelse av Paris-prinsippene
(A: «Compliance with the Paris Principles», B: «Not fully in compliance
with the Paris Principles» og C: «Non-compliance with the Paris
Principles»).
I ICCs oversikt fra 23. mai 2014 er det opplyst
at 106 FN-medlemsstater har opprettet og fått akkreditert nasjonale
institusjoner for menneskerettigheter per mai 2014, hvorav 71 nasjonale institusjoner
er gitt A-status, 25 nasjonale institusjoner er gitt B-status og
10 nasjonale institusjoner anses ikke å oppfylle Paris-prinsippene
(C-status).12
Utviklingen har gått i retning av å gi de nasjonale institusjonene
en stadig større betydning internasjonalt, og særlig i det multilaterale
menneskerettighetsarbeidet. Som det fremgår ovenfor, er «A-status»
et internasjonalt anerkjent kvalitetsstempel som gis til nasjonale
institusjoner som vurderes å oppfylle Paris-prinsippene fullt ut.
Denne statusen gir den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter
en rekke viktige rettigheter, herunder stemmerett i ICC både på
globalt og regional nivå, møte- og talerett i FNs menneskerettighetsråd,
og normalt møte- og talerett i en rekke andre FN-mekanismer. En nærmere
gjennomgang av fremveksten av de nasjonale institusjonene og deres
betydning er gitt i Utenriksdepartementets høringsnotat i punkt
3.313.
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR), som
er et fler- og tverrfaglig senter ved Universitetet i Oslo (UiO),
har inntil videre status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
(SMR-NI) i henhold til kongelig resolusjon av 21. september 200114. Det overordnede mandatet for institusjonen
er ifølge resolusjonen å «bidra til større bevissthet om og bedre
oppfyllelse av menneskerettigheter i Norge».
I april 2006 ble den norske nasjonale institusjonen
ved Senteret for menneskerettigheter tilkjent A-status. Etter en
fornyet vurdering anbefalte imidlertid ICC den 5. november 2011
en nedgradering av Norges nasjonale institusjon til B-status på
grunn av manglende oppfyllelse av Paris-prinsippene15.
Dette innebar blant annet tapt talerett i FNs menneskerettighetsråd
og tapt stemmerett i det internasjonale nettverket for nasjonale
institusjoner.
Ett av målene med en reetablering av Norges nasjonale
institusjon for menneskerettigheter er at institusjonen igjen skal
være i full overensstemmelse med Paris-prinsippene og tilfredsstille
kravene til A-status.
I 2010 iverksatte Utenriksdepartementet i samarbeid
med Senteret for menneskerettigheter en ekstern gjennomgang av senterets
virksomhet som nasjonal institusjon. Gjennomgangen ble ledet av
førsteamanuensis ved UiO Psykologisk Institutt og daværende medlem
av FNs torturkomité Nora Sveaass. Konsulentgruppens sluttrapport
«Protecting and promoting human rights in Norway – Review of the
Norwegian Center for Human Rights in its capacity as Norway’s National
Human Rights» ble mottatt av Utenriksdepartementet i mars 201116. I rapporten konkluderes det med at
tilknytningen til UiO har begrenset den nasjonale institusjonens
mulighet til å ivareta rollen som overvåker av menneskerettighetsspørsmål
i samsvar med Paris-prinsippene.
I juli 2011 ble Utenriksdepartementet informert om
at UiO ønsket en avvikling av funksjonen som nasjonal institusjon,
slik denne hadde vært ivaretatt av Senteret for menneskerettigheter.
På denne bakgrunn, samt på bakgrunn av ICCs etterfølgende nedgradering
til B-status, opprettet regjeringen i august 2012 en tverrdepartemental arbeidsgruppe,
som fikk i oppgave å vurdere om Norges nasjonale institusjon for
menneskerettigheter burde endres sett i lys av anbefalingene av
5. november 2011 fra ICC, herunder om det burde etableres en ny
nasjonal institusjon for menneskerettigheter med en annen organisasjonsform
og struktur.
Det fremgikk av mandatet at arbeidsgruppens vurderinger
skulle ta utgangspunkt i de krav som oppstilles i Paris-prinsippene.
Videre skulle arbeidsgruppen se hen til funn i Sveass-rapporten. Mandatet
presiserte videre at arbeidsgruppen skulle innhente synspunkter
fra SMR-NI, innhente synspunkter fra ledelsen ved UiO, Sametinget
og andre relevante instanser. Videre skulle arbeidsgruppen møte
representanter fra det sivile samfunn for å motta deres synspunkter.
Arbeidsgruppens rapport, som ble avgitt 24. april
2013, var det sentrale grunnlaget for et høringsnotat fra Utenriksdepartementet
som ble sendt på alminnelig høring 24. juni 2013, med frist til
17. september 201317.
I høringsnotatet konkluderte Utenriksdepartementet
med at det bør opprettes en ny uavhengig institusjon for menneskerettigheter
i Norge. Utenriksdepartementet vurderte flere organisasjonsmodeller
for den nye institusjonen, men konkluderte med at det burde opprettes
et nytt uavhengig forvaltningsorgan, administrativt underlagt Utenriksdepartementet,
ledet av et styre og en direktør.
Over 30 instanser hadde merknader til høringsnotatets
forslag til lov om Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
og tilhørende forskrift. Et stort flertall av de høringsuttalelsene som
ble avgitt, etterlyste en stortingstilknytning for ny nasjonal institusjon,
samt en bredere vurdering av ressursgrunnlaget. I flere av høringsuttalelsene
ble det videre reist tvil om institusjonen, slik denne var foreslått
organisert, ville få tilstrekkelig tyngde til å kunne oppfylle oppgavene
i institusjonens brede mandat.
Den 4. mars 2014 fremmet stortingsrepresentant Olemic
Thommessen et representantforslag (Dokument 8:32 S (2013–2014))
om å etablere en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter
organisatorisk underlagt Stortinget og knyttet til Stortingets ombudsmann
for forvaltningen (Sivilombudsmannen)18.
I representantforslaget ble det fremhevet at
det er behov for en aktiv og velfungerende nasjonal institusjon
for menneskerettigheter i Norge, som kan bidra til samordning, oversikt
og systematisering på dette sammensatte området. Det ble videre
fremhevet at Stortinget bærer et særlig ansvar for å bidra til ivaretagelse
av menneskerettighetene i Norge ved å samtykke til ratifikasjon
av Norges internasjonale forpliktelser og påse at den utøvende myndighet
følger opp de forpliktelsene fellesskapet har overfor enkeltpersoner
i Norge. Det ble ansett som en naturlig videreføring av Stortingets
rolle og ansvar for menneskerettigheter at nasjonal institusjon
for menneskerettigheter knyttes til Stortinget gjennom integrering
med Sivilombudsmannen.
Styret i UiO vedtok 12. mars 2013 at SMR senest
fra og med 30. juni 2014 ikke skal være nasjonal institusjon. Det
ble vist til at sentrale prinsipper for universitetet som akademisk
frihet og forskningsfrihet ikke lar seg forene med rollen som nasjonal
institusjon for menneskerettigheter. Fristen ble senere endret til
1. januar 2015, og senest til 1. juli 2015.
I forbindelse med behandlingen av representantforslaget
arrangerte presidentskapet en åpen høring i Stortinget 29. april
2014. Følgende instanser deltok:
Borgerrettsstiftelsen
Stopp Diskrimineringen
Familiestiftelsen
Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg
Den norske helsingforskomité
Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks
rettig-heter
Human-Etisk Forbund
Menneskerettsalliansen
Nasjonal institusjon, Norsk senter for
menneskerettigheter
Sametinget
SON – Straffedes Organisasjon i Norge
I tillegg møtte førsteamanuensis Nora Sveaass.
I den etterfølgende innstillingen fra Stortingets presidentskap
av 5. juni 2014 (Innst. 240 S (2013–2014)), ble det foreslått å
opprette en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter fra 1. januar
2015, organisatorisk underlagt Stortinget19.
I innstillingen slutter presidentskapet seg
til representantforslagets understrekning av Stortingets rolle og
ansvar når det gjelder å bidra til å sikre oppfyllelse av menneskerettighetene
i Norge, både ved å samtykke til ratifikasjon av Norges internasjonale
forpliktelser og ved å påse at den utøvende makt følger opp samfunnets forpliktelser
overfor enkeltmennesker, minoriteter og utsatte grupper. Presidentskapet
var videre enig i at Stortinget bør påta seg ansvaret for å etablere
en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter, og gi den en
særlig status ved organisatorisk plassering som et organ direkte under
Stortinget. Presidentskapet mente imidlertid at det burde ses bort
fra den foreslåtte tilknytningen til Sivil-ombudsmannen. Det ble blant
annet vist til at det under den åpne høringen ble fremsatt en rekke
innvendinger mot en slik løsning, og da særlig som følge av at rollen
til nasjonal institusjon for menneskerettigheter vil ha en annen
karakter enn Sivilombudsmannens, hvis hovedfunksjon er å behandle
klagesaker. Presidentskapet fremhevet videre at det er av stor betydning
for den nasjonale institusjonens legitimitet at det ikke skal kunne
reises tvil om institusjonens selvstendighet og uavhengighet.
Presidentskapets innstilling ble behandlet i Stortinget
19. juni 2014. Stortinget vedtok å opprette institusjonen som et
eget organ under Stortinget. I premissene for vedtaket fremgår det at
institusjonen skal ha en samlokalisering med og administrativ tilknytning
til Sivilombudsmannen.
Under forutsetning av at det organet som får
status som nasjonal institusjon oppfyller kravene oppstilt i Paris-prinsippene,
står statene fritt til å velge en organisatorisk struktur for institusjonen som
er best tilpasset landets politiske og geografiske forhold.
Utenriksdepartementets høringsnotat redegjør for
nasjonale institusjoner for menneskerettigheter i andre nordiske
land i kapittel 4 flg. Nedenfor følger en kort oppdatert redegjørelse for
de lovendringer som er blitt gjort i de øvrige nordiske land i forbindelse
med etablering av nasjonal institusjon for menneskerettigheter.
Ved lov 18. juni 2012 nr. 553, som trådte i
kraft den 1. januar 2013, ble «Institut for Menneskerettigheter
– Danmarks Nationale Menneskerettighedsinstitution» reetablert som
en selvstendig institusjon, slik at institusjonens stilling som Danmarks
nasjonale menneskerettighetsinstitusjon ble styrket og tydeliggjort20. Instituttet i Danmark er en uavhengig
og selvstendig institusjon innenfor den offentlige forvaltning.
Institusjonen ledes av et styre, som etter en lovendring
i juni 201321 skal bestå av 14 medlemmer.
Styret treffer avgjørelse i alle vesentlige spørsmål om instituttets
faglige arbeidsområder, økonomi og forvaltning. Styret ansetter
instituttets direktør og vedtar strategier for instituttets virksomhet.
Institusjonen avgir en årlig rapport til Folketinget om instituttets
virksomhet og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Danmark.
Ved re-akkreditering i ICC i 2012 fikk instituttet fornyet
sin A-status.
Sverige har foreløpig ikke etablert noen nasjonal institusjon
for menneskerettigheter. I SOU 2010:70 «Ny struktur för skydd av
mänskliga rättigheter: Slutbetänkande från delegationen för mänskliga
rättigheter i Sverige»22 foreslås det
å opprette en nasjonal institusjon i samsvar med Paris-prinsippene,
ved at den nasjonale institusjonen innrettes som en kommisjon under
Riksdagen.
Den 10. september 2014 avga «Arbetsmarknadsdepartementet»
en rapport til den svenske regjeringen om «Ett systematiskt arbete
för mänskliga rättigheter i Sverige». I denne rapporten er det ikke
nevnt noe om opprettelsen av en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon23. Det er etter dette usikkert når forslaget
om å opprette en egen nasjonal menneskerettighetsinstitusjon i Sverige
vil bli behandlet.
Som nevnt i Utenriksdepartementets høringsnotat
er den nasjonale institusjonen i Finland organisert som en paraplyorganisasjon
bestående av et menneskerettighetssenter, en menneskerettighetsdelegasjon
og riksdagens justieombudsmann, jf. lov 20. mai 2011 «Lag om ändring
av lagen om riksdagens justitieombudsmann (197/2002), som trådte
i kraft 1. januar 201224.
Formålet med den finske modellen er å skape
en institusjonsstruktur hvor det trekkes veksler på de eksisterende
menneskerettighetsaktørene, og hvor paraplyorganisasjonen som sådan
skal oppfylle kravene til en nasjonal menneskerettighetsinstitusjon
i samsvar med Paris-prinsippene.
Finland sendte inn søknad om akkreditering til ICC
i juni i 2014. Søknaden er per 20. november 2014 ikke avgjort.
Island har så langt ikke opprettet noen nasjonal institusjon
for menneskerettigheter. Handlingsplanen fra 2011, som det er nærmere
redegjort for i Utenriksdepartementets høringsnotat på side 7, foreslår
at Islands eksisterende menneskerettighetssenter (IHRC)25 gis status som nasjonal institusjon.
Handlingsplanen er foreløpig ikke behandlet av Alltinget. Etter
Utenriksdepartementets høringsnotat har imidlertid det islandske
utenriksdepartementet og innenriksdepartementet inngått en avtale
med IHRC om at Paris-prinsippene skal være grunnlag for senterets
arbeid. Avtalen er antatt å sikre sekretariatets uavhengighet26.
Ved kongelig resolusjon av 21. september 200127 ble Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)
gitt status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
(SMR-NI).
SMR er en tverrfaglig enhet under Det juridiske fakultet,
Universitetet i Oslo. SMR har som formål å bidra til realiseringen
av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal i henhold
til SMRs vedtekter skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning,
rådgivning, informasjon og dokumentasjon.
I henhold til den kongelige resolusjonen skal SMR-NI
bidra til større bevissthet om og bedre oppfyllelse av de internasjonalt
vedtatte menneskerettighetene i Norge. Den skal bistå myndigheter,
organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner med utredning, rådgivning,
utdanning og informasjon om forhold som berører menneskerettighetene.
Videre skal den overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge,
særlig gjennom forskningsrapporter og utredninger.
SMR-NIs aktiviteter består blant annet i internasjonal
rapportering, høringsuttalelser til lovforslag og andre myndighetstiltak,
seminarer, webinformasjon, påvirkningsarbeid og utarbeidelse av
årbok om hva som har skjedd på menneskerettighetsfeltet i det foregående
år. SMR-NI har også etablert et rådgivende utvalg, for å legge til
rette for samarbeid med nasjonale aktører på menneskerettighetsfeltet,
herunder frivillige organisasjoner, Sivilombudsmannen, Barneombudet
og Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Av Sveaass-rapporten fremgår det at det ikke
er mandatet i seg selv som er årsaken til at SMR-NI ble nedgradert
til B-status i 2011 på grunn av manglende oppfyllelse av Paris-prinsippene, men
at ansvarsoppgavene i mandatet i varierende grad har blitt fulgt
opp i praksis, noe som blant annet anses å ha sammenheng med universitetstilknytningen
og organiseringen av arbeidet28.
Det fremgår av Utenriksdepartementets høringsnotat
at arbeidet som nasjonal institusjon for menneskerettigheter i oppstartsfasen
var en integrert del av SMRs virksomhet. Etter en intern evaluering
av virksomheten i 2010, den nevnte etterfølgende eksterne evalueringen
fra Sveaass-utvalget, UiOs eget ønske om å avvikle ansvaret for
nasjonal institusjon og ICCs anbefalinger i forbindelse med re-akkrediteringen
i 2011, iverksatte imidlertid SMR en plan for å forbedre situasjonen
i påvente av en politisk beslutning om den videre prosess for en
eventuell etablering av en ny nasjonal institusjon. Som en oppfølging av
dette har SMR-NIs aktiviteter blitt separert fra SMRs arbeid som
universitetsenhet, slik at SMR-NI i dag er en tilnærmet egen enhet
ved SMR med større grad av autonomi til å gjennomføre nødvendige
tiltak og legge til rette for en fremtidig re-etablering av en ny
nasjonal institusjon.
I statsbudsjettet for 2014 er det under kap.
100 post 71 avsatt vel 7 mill. kroner til SMRs oppgaver som nasjonal
institusjon for menneskerettigheter i 2014. UiO har opplyst at fem
stillinger dekkes innenfor bevilgningen per september 2014.
For en grundigere redegjørelse av dagens SMR-NI,
herunder institusjonens utfordringer med å oppfylle Paris-prinsippene
i tilknytning til organisering, ansvarsoppgaver og aktiviteter,
vises det til Utenriksdepartements høringsnotat kapittel 5. Forholdene
ved någjeldende nasjonale institusjon for menneskerettigheter vil
for øvrig bli fortløpende gjennomgått i rapporten der dette er naturlig
og nødvendig.
I Grunnloven § 49 heter det at «Folket udøver den
lovgivende Magt ved Storthinget […]».
Stortinget er et nasjonalt folkevalgt organ.
Det betyr at folket gjennom deltakelse i valg utpeker hvem som skal
representere deres interesser på Stortinget. Stortinget skal omsette
folkets generelle holdninger og ønsker som de gir uttrykk for på
valgdagen, til løpende og konkret offentlig politikk. De viktigste
oppgavene til Stortinget er å vedta lover, bestemme statens budsjett,
samt føre kontroll med regjeringens arbeid og passe på at den følger
opp Stortingets vedtak, jf. Grunnloven § 75.
Stortinget har ulike måter å kontrollere regjeringen
på. De eksplisitte kontrollfunksjonene er lagt til kontroll- og
konstitusjonskomiteen, men også gjennom debattene i stortingssalen
gis det mulighet til å kontrollere og debattere regjeringens politikk.
Videre har representantene gjennom ordningen med spørsmål – både
muntlige og skriftlige – og ved interpellasjoner, adgang til å få
frem informasjon om konkrete saker og klarlegge regjeringens holdning
til aktuelle politiske spørsmål. Deler av Stortingets kontrollvirksomhet
er overlatt til eksterne kontrollorganer. De er eksperter på sine
fagfelt, men er underlagt Stortinget og rapporterer til Stortinget.
Det er fire slike organer: Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen, Ombudsmannen
for Forsvaret og EOS-utvalget.
Stortinget bærer et særlig ansvar for å bidra
til ivaretagelse av menneskerettigheter i Norge ved å vedta lovverk
som er i samsvar med menneskerettighetene og som er egnet til å
forebygge menneskerettsbrudd i praksis, og ved å samtykke til ratifikasjon
av Norges internasjonale forpliktelser.
Stortinget skal også påse at den utøvende myndighet
følger opp de forpliktelsene fellesskapet har overfor enkeltpersoner
i Norge. I dette arbeidet har særlig Sivilombudsmannen en viktig rolle.
(Se nærmere om dette under punkt 1.7.2 bokstav b nedenfor).
Presidentskapet har i sin innstilling påpekt
at opprettelsen av en nasjonal institusjon for menneskerettigheter
tilknyttet Stortinget er en naturlig videreføring av Stortingets
rolle og ansvar for menneskerettigheter.
At Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
knyttes til nasjonalforsamlingen, er i samsvar med internasjonalt
anbefalt praksis. Blant annet vedtok ICC i februar 2012 prinsipper om
forholdet mellom nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og nasjonalforsamlingen,
de såkalte Beograd-prinsippene29, som
anbefaler at den nasjonale institusjonen skal fremlegge sine strategiske
planer for nasjonalforsamlingen i forbindelse med budsjettbehandlingen,
at institusjonen skal avgi rapport direkte til nasjonalforsamlingen,
samt at institusjonen og nasjonalforsamlingen skal etablere formelle rammeverk
for dialog og samarbeid. Videre har FNs generalsek-retær, på bakgrunn
av anbefaling fra FNs høykommissær for menneskerettigheter, anbefalt
at statene benytter Beograd-prinsippene som veiledende retningslinjer
for å styrke samarbeidet mellom nasjonale institusjoner og nasjonalforsamlingen.
Ved at Stortinget som folkets valgte representanter
har påtatt seg ansvaret for å etablere en ny nasjonal institusjon
for menneskerettigheter, og gitt den en organisatorisk plassering
som et organ knyttet til Stortinget, gis institusjonen samtidig
en særlig status. Organiseringen gir institusjonen en fremtredende
rolle som selvstendig overvåker av regjeringens politikk og forvaltningens
gjennomføring og oppfølging av lovverket på menneskerettighetsområdet.
Underlagt Stortinget vil institusjonen også ha en uavhengig overvåkningsrolle
for hvordan staten Norge etterlever sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Det er fra presidentskapets side uttalt som en intensjon at institusjonen
skal avgi en årlig melding om menneskerettighetssituasjonen i Norge,
og at meldingen skal danne grunnlag for en årlig debatt om menneskerettighetsspørsmål
i Stortingets plenum.
Før vi går nærmere inn på hva som bør være den nasjonale
institusjonens arbeidsoppgaver, kan det være hensiktsmessig med
en kort redegjørelse av hvordan menneskerettighetene håndheves og
kontrolleres i Norge i dag.
I forbindelse med sitt høringsdokument «om vurdering
av endring av nasjonal institusjon for menneskerettigheter»30 vurderte Utenriksdepartementet i hvilken
grad det er behov for å ha en nasjonal institusjon for menneskerettigheter
når SMR-NI avvikler sin virksomhet, herunder hvilket mandat og oppgaver
nasjonal institusjon i så fall bør ha. Ved vurderingen tok Utenriksdepartementet
blant annet utgangspunkt i hvordan oppgavene definert i Paris-prinsippene
allerede er ivaretatt av eksisterende institusjoner, og hvilke oppgaver
som ikke vil bli dekket på en tilfredsstillende måte når SMR-NI
avvikles.
I høringsdokumentet er det lagt til grunn at Norge
har et godt utbygd, men fragmentert system for overvåkning av gjennomføringen
av menneskerettighetene. Det påpekes at Norge særlig mangler et
overordnet system som kan sørge for en helhetlig overvåkning av
alle felt på menneskerettighetsområdet, og at det derfor er behov
for å ha en nasjonal institusjon som kan bidra til samordning, overblikk
og systematisering av menneskerettighetsarbeidet i Norge. Dette
behovet ble også sterkt fremhevet i de etterfølgende høringsuttalelsene.
Generelt må det kunne sies at menneskerettighetene
er relativt godt beskyttet i Norge sammenlignet med de aller fleste
andre land. I 1994 ble det inntatt en egen bestemmelse i Grunnloven
§ 110c, hvor det het at «Det paaligger Statens Myndigheder at respektere
og sikre Menneskerettighederne.» Hensikten med bestemmelsen var
primært å gi et signal om menneskerettighetenes betydning i norsk
rett. Den nærmere gjennomføringen av menneskerettskonvensjoner i
norsk rett skulle skje gjennom lov, jf. tidligere andre ledd.
Ved lov om styrking av menneskerettighetenes stilling
i norsk rett av 21. mai 1999 nr. 30 (menneskerettsloven), ble det
uttrykkelig slått fast at bestemte internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
inkorporert i loven skulle gjelde som norsk rett, og at reglene
ved motstrid skulle gå foran norske regler (se loven § 3). Fem av
de internasjonale menneskerettskonvensjonene er i dag gjort til
en del av intern norsk rett etter menneskerettsloven § 2: Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen (EMK), konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter (SP), konvensjonen om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter (ØSK), barnekonvensjonen og kvinnediskrimineringskonvensjonen.
Det er også mange andre lover som sikrer gjennomføring
av større eller mindre deler av menneskerettighetskonvensjonene.
Selv om Norge har et dualistisk rettssystem, hvor det kreves en særskilt
gjennomføringsakt for at en ratifisert traktat kan anvendes direkte
i intern rett, forutsettes det at norsk rett er i overensstemmelse med
internasjonale forpliktelser. Det betyr at norske rettsregler så
vidt mulig skal tolkes slik at de ikke kommer i strid med folkerettslige
regler Norge er bundet av.
I mai 2014 ble menneskerettighetenes stilling
internt ytterligere styrket ved at sentrale menneskerettigheter
ble tatt inn i kapittel E i Grunnloven. Formålet med å grunnlovfeste
sentrale menneskerettigheter var å løfte fram «kjernen eller essensen
i rettighetene», og «tydeliggjøre hvilke kjerneverdier som er fundamentale
i det norske samfunn»31. Samtidig ble
§ 110c opphevet og erstattet med en ny § 92 som nå lyder:
«Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene
slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater
om menneskerettigheter.»
Reetableringen av Norges nasjonale institusjon for
menneskerettigheter vil bli et ytterligere skritt i retning av å
styrke menneskerettighetenes stilling i Norge.
Kjernen i menneskerettsbeskyttelsen er å sikre individets
friheter og rettigheter overfor staten. Ved å ratifisere en konvensjon
avgir staten samtidig et løfte om å behandle individene på en bestemt
måte. Likevel er realiseringen av rettighetene i all hovedsak overlatt
til den samme statens evne og vilje. Dette har man forsøkt å gjøre
noe med ved å etablere internasjonale kontrollorganer. For å sikre
individene mot statenes urettmessige inngripen må nasjonal gjennomføring
suppleres med internasjonal overvåking.
Det finnes en rekke internasjonale kontrollorganer,
både globalt og regionalt, som skal sørge for at statene oppfyller
sine forpliktelser. Vi skiller gjerne mellom paktbaserte og konvensjonsbaserte
ordninger. Et eksempel på et organ som er opprettet med hjemmel
i FN-pakten, er FNs menneskerettighetsråd (tidligere FNs menneskerettighetskommisjon).
Konvensjonsbaserte ordninger er tilsynsorgan opprettet med hjemmel
i den enkelte konvensjon for å kontrollere statenes etterlevelse
av konvensjonen. I FN finnes en rekke slike organ. Viktigst er FNs menneskerettighetskomité
(SP), FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK),
FNs torturkomité (torturkonvensjonen), FNs komité for eliminering
av rasediskriminering, FNs kvinnediskrimineringskomité, FNs komité
for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og FNs komité
for barns rettigheter (barnekonvensjonen). Alle disse mottar rapporter
fra statene (såkalte «statsrapporter»), og behandlingen i komiteene
munner ut i sluttrapporter hvor det kan gis kritikk og anbefalinger.
Komiteene kan også behandle klager fra individer eller andre stater
dersom statene har sluttet seg til dette, og noen komiteer foretar
av eget tiltak konkrete undersøkelser i de enkelte land. Det finnes
også en rekke kontrollorganer på regionalt nivå. I Europa er Den
europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) mest kjent.
I statsrapportene skal medlemslandene informere
om hvilke menneskerettslige utfordringer man har på nasjonalt plan,
og hvilke tiltak som er satt i verk for å avhjelpe problemene. Statsrapportene
fremlegges for konvensjonsorganet, som gjennomgår rapporten og deretter
arrangerer en høring hvor representanter for staten kan svare på
de spørsmålene komitémedlemmene måtte ha. Ofte mottar komiteene supplerende
rapporter fra ikke-statlige organisasjoner og fra nasjonale institusjoner
(såkalte «skyggerapporter»).
Norge er tilsluttet de aller fleste av FNs konvensjoner
på menneskerettighetsområdet. En oversikt over Norges statsrapporter
under internasjonale menneskerettighetsinstrumenter er inntatt i
SMR-NIs årbok om menneskerettigheter i Norge fra 2013 på side 22732.
Jusprofessor Torkel Opsahl fremhevet som en grunntese
at «nasjonal gjennomføring er alfa og omega i beskyttelsen av menneskerettighetene». Med
dette mente han at rettigheter uttrykt på papiret i internasjonale
konvensjoner kan bli lite verdt hvis de ikke sikres der individet
faktisk befinner seg. Det er først og fremst statens ansvar å sikre
menneskerettighetene innen sin jurisdiksjon. Det er først når statene
svikter dette ansvaret at de internasjonale mekanismene får betydning.
I Norge ivaretas mange av oppgavene som oppstilles
i Paris-prinsippene av en rekke ulike aktører. De ulike mekanismene
griper inn i hverandre, og bildet kan til tider være uklart.
For det første gjennomføres menneskerettighetene
internt ved en slags «forhåndskontroll», ved at alle offentlige
organer som treffer beslutninger på vegne av myndighetene, er forpliktet
til å iaktta menneskerettighetene. Før regjeringen fremmer forslag
til nye lover eller lovendringer, må det også utredes om forslaget er
i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Stortinget vil
dessuten kunne foreta en selvstendig kontroll av om lovforslag er
i overensstemmelse med menneskerettighetene før de vedtas. Tilsvarende
vil ikke-statlige organisasjoner, berørte parter, media eller forskningsinstitusjoner
kunne spille en viktig rolle i forkant av, og underveis i en lovgivningsprosess,
blant annet ved å komme med høringsuttalelser.
I tillegg foretas det en etterhåndskontroll
av om regelverket og praksis er i samsvar med de internasjonale
forpliktelsene. Etterkontrollen foretas i første rekke av forvaltningen,
Sivilombudsmannen og domstolene. Ved enkeltvedtak vil man kunne
klage til overordnet forvaltningsorgan. Når klageadgangen er uttømt
i forvaltningen, vil det endelige vedtaket kunne klages inn for
Sivilombudsmannen eller prøves for domstolene. Domstolene har i
tillegg kompetanse til å prøve om formell lovgivning er i overensstemmelse
med menneskerettigheter i Grunnloven og menneskerettsloven.
I Norge spiller ombudene en sentral rolle i
å påse at myndigheter oppfyller sine forpliktelser, også de som
følger av menneskerettighetene.
Generelt kan det sies at ombudene ofte er organisert
som uavhengige organer som skal ha tilsyn med et saklig avgrenset
område. Med begrepet «ombud» menes både den personen (selve ombudet)
som er tilsatt for å utføre bestemte tilsynsfunksjoner i offentlig
eller privat sektor, eller institusjonen som sådan.
I Norge har vi flere ombud. I det følgende gis
en kort redegjørelse for de ombudene som særlig anses å være relevante
for overvåkningen av menneskerettighetene i Norge; det vil si Stortingets
ombudsmann for forvaltningen, som velges av og er direkte underlagt
Stortinget, og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og
Barneombudet, som begge oppnevnes av Kongen og er administrativt
en del av forvaltningen.
Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivil-ombudsmannen)
har sin virksomhet lovfestet i Grunnloven § 75 bokstav l, lov 22. juni
1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven)
og en egen instruks. Sivilombudsmannen har et bredt mandat jf. sivilombudsmannsloven
§ 3, hvor det heter at han som Stortingets tillitsmann skal søke
å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot
den enkelte borger, og bidra til at offentlig forvaltning respekterer
og sikrer menneskerettighetene. Etter § 5 har Sivilombudsmannen
myndighet til å behandle alle forhold som berører den offentlige
forvaltningen, og kan behandle både klager og ta opp saker av eget
tiltak. Sivilombudsmannen kan også drive en viss systemkontroll
gjennom å melde fra om mangler i lover, forskrifter og praksis jf. § 11,
men i hovedsak utøver Sivilombudsmannen en etterfølgende rettslig
kontroll av forvaltningens avgjørelser. Sivilombudsmannen har tradisjonelt
vært tilbakeholden med å avgi høringsuttalelser.
Ved lovendring 21. juni 2013 nr. 89 (som trådte i
kraft 1. juli 2013) er Sivilombudsmannen også gitt oppgaven som
nasjonal mekanisme for forebygging av tortur og umenneskelig behandling ved
frihetsberøvelse, i tråd med tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon
(OPCAT) som Norge ratifiserte 27. juni 2013 (i kraft 27. juli 2013).
Sivilombudsmannen har opprettet en egen forebyggingsenhet mot tortur
og umenneskelig behandling ved sitt kontor. Arbeidet i forebyggingsenheten
består i å foreta regelmessige besøk til steder der mennesker er
frihetsberøvet, for eksempel fengsler, politiarrester, psykiatriske
institusjoner og barnevernsinstitusjoner. Formålet er å forebygge
tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff. Forebyggingsenheten foretar både anmeldte og uanmeldte
besøk. Forebyggingsenheten skal blant annet innhente informasjon
om situasjonen for de frihetsberøvede, og utarbeide rapporter og
anbefalinger til myndighetene. Ansvarlig myndighet skal gjennomgå
anbefalingene fra forebyggingsenheten og innlede en dialog med ombudsmannen
om mulige gjennomføringstiltak. Sivilombudsmannen skal også avgi
en årlig melding til Stortinget om virksomheten som nasjonal forebyggende mekanisme
og til FNs underkomité for forebygging (SPT).
Det følger av lov 10. juni 2005 nr. 40 om likestillings-
og diskrimineringsombudet og likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)
§ 1 at LDO skal fremme likestilling og hindre diskriminering gjennom
håndheving av diskrimineringsforbudene i lovverket.
LDO har et eksplisitt menneskerettighetsmandat i
§ 1 tredje ledd hvor det heter at «Ombudet skal føre tilsyn med
at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelsene
Norge har» etter tre internasjonale konvensjoner: FNs rasediskrimineringskonvensjon
(CERD), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW) og FNs konvensjon
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
LDO fikk ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett
og forvaltningspraksis samsvarer med FNs konvensjon om rettighetene
til mennesker med nedsatt funksjonsevne ved en lovendring 21. juni
2013 nr. 61 (i kraft 1. januar 2014), som følge av at Norge ratifiserte
konvensjonen i juni 2013. Konvensjonens artikkel 33 andre ledd krever
at det skal utpekes en eller flere uavhengige nasjonale instanser
for å fremme, verne om og overvåke gjennomføringen av konvensjonen. Det
fremgår av forarbeidene til lovendringen, Prop.105 L (2011–2012)
på side 2, at ansvaret innebærer at LDO skal være en pådriver og
overvåker, og gjøre selvstendige og uavhengige vurderinger av status
for gjennomføring av rettighetene i konvensjonen og myndighetenes etterlevelse
av pliktene etter konvensjonen.
LDO behandler enkeltsaker etter klage, og kan avgi
uttalelse om hvorvidt et forhold er i strid med diskrimineringslovgivningen,
jf. loven § 3. Uttalelsen kan påklages til Likestillings- og diskrimineringsnemnda,
som har kompetanse til å treffe bindende vedtak i enkelte tilfeller,
jf. loven §§ 7 og 9.
Barneombudets virksomhet er regulert av lov 6. mars
1981 nr. 5 om barneombud (barneombudsloven) og tilhørende instruks.
Det følger av lovens § 2 at Barneombudet har i oppgave å ivareta
barns inte-resser overfor det offentlige og private, og skal følge
med i utviklingen av barns oppvekstkår. Barneombudet skal særlig
følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt,
og at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser
Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter, jf. loven
§ 3. Barneombudet kan ta opp saker på eget initiativ eller etter
henvendelse fra andre, men skal ikke behandle enkeltsaker. Barneombudets
mandat er begrenset til barn under 18 år, jf. instruksen (FOR-1981-09-11-4877)
§ 1.
Det sivile samfunn har også en rolle å spille
med hensyn til å fremme menneskerettighetene i Norge, spesielt gjennom
målrettet arbeid fra de frivillige organisasjonene. Det sivile samfunn kan
defineres på mange måter. Slik arbeidsgruppen forstår begrepet,
er det avgrenset mot offentlig virksomhet, særlig offentlig myndighetsutøvelse.
En sentral del av det sivile samfunn er såkalte ikke-statlige
organisasjoner («gjerne forkortet «NGO», som står for «Non-Governmental
Organization»). Dette er organisasjoner som arbeider parallelt med
statlige organer, men som ikke er underlagt en statlig myndighet33. NGO-ene dekker et bredt spekter av
aktører, som for eksempel fagforeninger og interesseorganisasjoner.
Noen av NGO-ene arbeider kun med menneskerettigheter, mens andre
kan ha formål av annen art. I Norge brukes gjerne betegnelsene «frivillige
organisasjoner» om NGO-ene. Disse begrepene vil i det følgende bli
benyttet litt om hverandre.
I tillegg til de frivillige organisasjonene
omfatter det sivile samfunn også andre ikke-statlige aktører, som
for eksempel akademia og trossamfunn.
Ofte vil det være bred enighet mellom de ulike organisasjonene
som arbeider med menneskerettigheter, men det kan også være motstridende
interesser. Dette illustrerer pluralismen i menneskerettighetsarbeidet.