Hovedformålet med å etablere en ny nasjonal
institusjon for menneskerettigheter er å styrke gjennomføringen
av menneskerettighetene i Norge.
I Innst. 240 S (2013–2014) er det satt som et
mål at den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter skal
oppfylle Paris-prinsippenes krav til uavhengige menneskerettighetsinstitusjoner fullt
ut, slik at den tilfredsstiller de krav som med tilslutning fra
FN er satt for å oppnå A-status. Presidentskapet har videre satt
som mål at institusjonen skal få det rom og den gjennomslagskraft
i det norske samfunnet som Paris-prinsippene gir anvisning på.
Det følger av Paris-prinsippenes innledende punkt
A om «Competence and responsibilities» at det er et grunnleggende
krav at den nasjonale institusjonen gis et så bredt mandat som mulig
til å fremme og beskytte menneskerettighetene. Institusjonens mandat
må videre følge av lov eller grunnlov der også institusjonens sammensetning og
kompetanseområde skal fremgå, jf. prinsippenes punkt A.1 og A.2.
Presidentskapet har i samsvar med dette lagt til grunn at den nasjonale institusjonen
skal etableres ved lov, hvor mandat og myndighet skal komme klart
til uttrykk. Bestemmelser som regulerer institusjonens virksomhet
kan derimot fastsettes nærmere i forskrift (instruks).
Presidentskapet har fremhevet at Paris-prinsippene
skal gjenspeiles i den nasjonale institusjonens mandat, og at den
overordnede oppgaven med å bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene
i Norge må suppleres av Paris-prinsippenes krav til oppgaveportefølje. Arbeidsgruppen
viser i den forbindelse til at styrking av menneskerettighetene
kan skje på forskjellige måter. Skal etableringen av en ny nasjonal
institusjon få den ønskede effekt, må imidlertid oppgaven med å
styrke menneskerettighetene gjennomføres systematisk, ved en helhetlig
tilnærming for å identifisere ulike mangler ved beskyttelse av rettighetene.
Arbeidsgruppen foreslår derfor at institusjonens mandat formuleres
slik at det omfatter alle internasjonalt anerkjente menneskerettigheter,
dvs. alle menneskerettigheter som er fastslått i konvensjoner og
andre internasjonale menneskerettslige instrumenter (se lovforslaget
§ 1).
Det fremgår av Paris-prinsippenes punkt C.1.a
at den nasjonale institusjonen fritt må kunne vurdere ethvert spørsmål
innenfor sitt kompetanseområde, uavhengig av om spørsmålet er reist
av regjeringen, på eget initiativ eller av en enkeltperson, og at
institusjonen må gis en stor grad av frihet til selv å bestemme
hvordan den skal prioritere arbeidsoppgavene innenfor rammen av
de ressurser den til enhver tid har til rådighet. Skal institusjonen
kunne være fri og uavhengig, må det videre være opp til institusjonen
selv å prioritere sine arbeidsoppgaver innenfor mandatet. I tråd
med dette foreslår arbeidsgruppen at det inntas uttrykkelig i § 2
i loven at institusjonen selvstendig og uavhengig skal kunne vurdere
ethvert spørsmål innenfor sitt kompetanseområde.
For å fylle det brede mandatet som Paris-prinsippene
legger opp til har presidentskapet lagt til grunn at en av institusjonens
kjerneoppgaver bør være å overvåke og gi råd i alle menneskerettighetsspørsmål,
herunder kartlegge og vurdere norske forhold opp mot internasjonale
standarder, for å identifisere utfordringer og gi råd til myndighetene
om forbedringer. Hovedformålet med å opprette en nasjonal institusjon
er nettopp å sikre ivaretakelse av internasjonale menneskerettigheter
på et overordnet nivå, i lovgivning og forvaltning, og arbeidsgruppen
foreslår at dette uttrykkelig fremgår av loven (se nærmere kommentarene
til lovforslaget § 3 bokstav a og b).
For å kunne bidra til å styrke gjennomføringen av
menneskerettighetene i Norge vil videre spredning av kunnskap om
menneskerettigheter være en viktig faktor. En reell gjennomføring
av menneskerettighetene er ikke bare avhengig av at statsmakten
(de lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter) har innsikt i
de forpliktelsene som påhviler den, men vel så viktig er individenes
innsikt i egne rettigheter. Kunnskap må dermed relateres både til
de som har rettigheter og til de som har plikter. Å spre slik kunnskap
og informasjon bør derfor være et viktig mål for den nasjonale institusjonen.
En viktig side av oppgaven med å spre kunnskap er
å informere og veilede personer som mener seg utsatt for brudd på
menneskerettighetene eller som har spørsmål i tilknytning til menneskerettighetene.
Presidentskapet har i den forbindelse fremhevet at den norske nasjonale institusjonen
skal være åpen for henvendelser fra enkeltpersoner, men at den i
tråd med någjeldende praksis ikke skal ha kompetanse til selv å behandle
klager i enkeltsaker. Det betyr at institusjonens mandat ikke omfatter
å prøve klager om krenkelse av menneskerettighetene i det enkelte
tilfellet. Institusjonen kan heller ikke ta stilling til substansen
i en klage. Derimot kan institusjonen informere om menneskerettigheter på
generelt grunnlag, og kan veilede enkeltpersoner om eksisterende
klageordninger både nasjonalt og internasjonalt, jf. merknadene
til de enkelte lovbestemmelsene nedenfor.
I tidligere høringer har enkelte høringsinstanser fremhevet
at den nasjonale institusjonen må få som særskilt oppgave å beskytte
og fremme urfolks- og minoritetsrettigheter, herunder å bekjempe
diskriminering, og at dette bør fremgå som et eget punkt i institusjonens
lovfestede mandat og arbeidsoppgaver. Som det fremgår av punkt 2.4.2
nedenfor, har også presidentskapet ambisjoner på vegne av institusjonen
med hensyn til å løfte frem urfolks- og minoritetsrettigheter.
Arbeidsgruppen peker på at institusjonen særlig bør
arbeide for å styrke utsatte grupper og individer i Norge. Dette
følger direkte av Paris-prinsippenes punkt A.3.g hvor det blant
annet heter at den nasjonale institusjonen skal arbeide for å «bekjempe
alle former for diskriminering, særlig rasediskriminering, ved å
gjøre allmennheten mer bevisst om dette, særlig gjennom informasjons-
og opplysningstiltak, og ved å gjøre bruk av alle medier». Arbeidsgruppen
mener imidlertid at det ikke bør legges for sterke føringer på hvilke
interesser institusjonen skal prioritere ved å lovfeste at institusjonen
særlig skal ivareta enkelte grupper eller rettigheter. Det ligger
i betegnelsen på institusjonen at den skal ha et nasjonalt perspektiv
på sitt arbeid – dette tilsier at dens oppgaver og formål bør defineres
generelt i lovteksten. Arbeidsgruppen viser også til at behovet
for å løfte frem særskilte rettigheter kan endre seg over tid, og
den nasjonale institusjonen bør derfor stå fritt til å endre sine
prioriteringer i samsvar med dette.
Utgangspunktet er at institusjonen skal være uavhengig
og stå fritt til å vurdere ethvert spørsmål innenfor sitt kompetanseområde. Herunder
vil styrking av urfolks- og minoritetsrettigheter være omfattet
av – og være en viktig del av – institusjonens brede mandat. Det fremgår
for eksempel uttrykkelig av Paris-prinsippenes avsnitt B.1 at sammensetning
og utnevning av medlemmer til den nasjonale institusjonen må skje
på en måte som avspeiler mangfoldet i samfunnet. Av denne grunn
anbefaler arbeidsgruppen at institusjonens mandat utformes generelt,
uten at enkelte grupper eller rettigheter fremheves særskilt. (Hvordan
institusjonen kan oppfylle Paris-prinsippenes krav til uavhengighet
og mangfold, vil vi komme nærmere tilbake til nedenfor under punkt
2.4.)
I sitt høringsnotat vurderte Utenriksdepartementet
hvorvidt den nasjonale institusjonen bør arbeide med menneskerettighetssituasjonen utenfor
Norges grenser. Utenriksdepartementet la til grunn at Paris-prinsippene
ikke krever at den nasjonale institusjonen skal bidra til å fremme
menneskerettigheter utenfor landets grenser, og at utgangspunktet
derfor bør være at den nasjonale institusjonen skal arbeide for
gjennomføring av rettigheter på nasjonalt nivå. Presidentskapet
har sluttet seg til dette, og har fremhevet i sin innstilling at
fokuset skal være på nasjonale forhold.
Paris-prinsippene fastsetter kun minimumskrav til
nasjonale institusjoner, og institusjonens mandat, slik dette foreslås
lovfestet, vil ikke være til hinder for at den kan vurdere hvorvidt menneskerettighetene
blir ivaretatt ved norske aktiviteter også utenfor Norges grenser,
som for eksempel av norsk næringsliv, i utviklingssamarbeid og militærengasjement
i utlandet. Det understrekes imidlertid at den nasjonale institusjonens
hovedfokus skal være på nasjonale forhold.
I samsvar med bemerkningene ovenfor foreslår arbeidsgruppen
at det lovfestes at den nasjonale institusjonen har et generelt
mandat til å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven,
menneskerettighetsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale
traktater og folkeretten for øvrig.
En nærmere angivelse av arbeidsoppgavene til den
nasjonale institusjonen må ta utgangspunkt i Paris-prinsippene punkt
A.3, jf. nærmere nedenfor.
Som det fremgår av punkt 2.1 skal en nasjonal institusjon
for menneskerettigheter ha et bredt mandat til å fremme og beskytte
menneskerettighetene. Videre skal institusjonens sammensetning og
kompetanseområde nedfelles uttrykkelig i lov. I henhold til Paris-prinsippenes avsnitt
A.3 skal de nasjonale institusjoners ansvarsoppgaver blant annet
dekke følgende områder (oversatt versjon):
«(a) Å legge fram for regjeringen, nasjonalforsamlingen
og andre kompetente organer, på rådgivende grunnlag, enten på anmodning
fra vedkommende myndigheter eller gjennom utøvelse av institusjonens
rett til å behandle et saksforhold på eget initiativ, uttalelser,
anbefalinger, forslag og rapporter om alle saker som gjelder fremme
og beskyttelse av menneskerettighetene; den nasjonale institusjonen
kan beslutte å offentliggjøre dem; disse uttalelsene, anbefalingene, forslagene
og rapportene samt eventuelle særlige rettigheter som den nasjonale
institusjonen måtte ha, skal gjelde følgende områder:
(i)
enhver lovgivnings- eller forvaltningsbestemmelse samt bestemmelser
som gjelder rettslige instanser, som har til hensikt å ivareta og
utvide vern av menneskerettighetene; i denne forbindelse skal den
nasjonale institusjonen granske gjeldende lovgivnings- og forvaltningsbestemmelser
samt lovforslag og andre forslag og fremme de anbefalinger den mener
er hensiktsmessig for å sikre at disse bestemmelsene er i samsvar
med grunnleggende menneskerettighetsprinsipper; den skal om nødvendig
anbefale at ny lovgivning vedtas, at gjeldende lovgivning endres,
og at forvaltningsmessige tiltak vedtas eller endres,
(ii)
ethvert tilfelle av brudd på menneskerettighetene den velger å ta
opp,
(iii) utarbeiding av rapporter om situasjonen
for menneskerettigheter generelt i landet og om mer konkrete saksforhold,
(iv) innspill til regjeringen om situasjoner rundt omkring
i landet der menneskerettighetene brytes, og forslag til regjeringen
om tiltak som kan sette en stopper for slike situasjoner og, om nødvendig,
uttalelser om regjeringens holdninger og handlinger,
(b)
å fremme og sikre at nasjonal lovgivning og praksis harmoniseres
med de internasjonale menneskerettighets-instrumentene staten er
part i, og at de gjennomføres i praksis,
(c) å oppfordre
til at de ovennevnte instrumentene ratifiseres eller tiltres, og
å påse at de gjennomføres,
(d) å bidra til rapportene
som statene er pålagt å legge fram for FNs organer og komiteer og
for regionale institusjoner, i henhold til deres traktatforpliktelser,
og om nødvendig avgi en uttalelse om temaet, med behørig respekt
for sin uavhengighet,
(e) å samarbeide med FN og
organisasjoner innenfor FN-systemet samt regionale institusjoner og
nasjonale institusjoner i andre land som har myndighet til å fremme
og verne om menneskerettighetene,
(f) å bistå i
utarbeidingen av programmer for undervisning i og forskning på menneskerettigheter
og å delta i gjennomføringen av disse programmene på skoler og universiteter
og i fagmiljøer,
(g) å informere om menneskerettigheter
og om arbeidet for å bekjempe alle former for diskriminering, særlig
rasediskriminering, ved å gjøre allmennheten mer bevisst om dette,
særlig gjennom informasjons- og opplysningstiltak, og ved å gjøre
bruk av alle medier.»
I kongelig resolusjon av 21. september 2001
er mandatettil någjeldende nasjonal
institusjon definert bredt, slik at det i prinsippet anses å omfatte
de ansvarsoppgaver som oppstilles i Paris-prinsippene. Den nasjonale
institusjonens arbeidsoppgaver og ansvarsområder må imidlertid også
defineres i loven på en slik måte at de sikrer at den nye nasjonale
institusjonen gjennom sitt arbeid ivaretar Paris-prinsippene fullt
ut. Dette betyr at det er nødvendig med en tilpasning av de oppgaver
som SMR-NI i dag ivaretar som nasjonal institusjon34.
Utenriksdepartementet har i sitt høringsnotat
gitt en vurdering av, og kommet med forslag til hvilke lovfestede
arbeidsoppgaver den norske institusjonen for menneskerettigheter
bør ha sett i lys av Paris-prinsippene. Det fremgår at de foreslåtte
arbeidsoppgavene er formulert mer kortfattet enn listen i Paris-prinsippene
inntatt over, men Utenriksdepartementet har lagt til grunn at de
oppgavene som følger av Paris-prinsippene skal være dekket av de
oppgavene som er foreslått.
Arbeidsgruppen har vurdert om institusjonens arbeidsoppgaver
bør sammenfattes ytterligere, for eksempel i samsvar med de arbeidsoppgavene
som er foreslått og beskrevet i SOU 2010:70 «Ny struktur för skydd
av mänskliga rättigheter: Slutbetänkande från delegationen för mänskliga rättigheter
i Sverige» på side 352 flg35. Arbeidsgruppen
har også vurdert om arbeidsoppgavene bør utvides, for eksempel i
samsvar med mandatet inntatt i lov 18. juni 2012 nr. 553 om «Institut for
Menneskerettigheter – Danmarks Nationale Menneskerettighedsinstitution»
§ 236. Ved å dele inn arbeidsoppgavene
i samsvar med Utenriksdepartementets forslag – men med noen tilpasninger
i samsvar med kommentarene i punkt 2.3 flg. nedenfor – vil imidlertid
den nasjonale institusjonens funksjon og ansvarsområder etter arbeidsgruppens
syn bli best mulig synliggjort. Arbeidsgruppen foreslår derfor at
det lovfestes at den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter
skal ha som hovedoppgave å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene,
særlig ved å:
«a) overvåke og rapportere om menneskerettighetenes
stilling i Norge, herunder legge frem anbefalinger for å sikre at
Norges menneskerettslige forpliktelser oppfylles,
b)
rådgi Stortinget, regjeringen, Sametinget og andre offentlige organer
og private aktører om gjennomføringen av menneskerettighetene,
c)
informere om menneskerettighetene, herunder veilede enkeltpersoner
om nasjonale og internasjonale klageordninger,
d)
fremme opplæring, utdanning og forskning på menneskerettighetene,
e)
legge til rette for samarbeid med relevante offentlige organer og
andre aktører som arbeider med menneskerettighetene,
f)
delta i internasjonalt samarbeid for å fremme og beskytte menneskerettighetene.
Den nasjonale institusjonen skal
ikke prøve enkeltsaker om krenkelse av menneskerettigheter.».
Overskriftene i punkt 2.3 nedenfor samsvarer med
de oppgaver som er beskrevet i lovforslaget § 3.
I overensstemmelse med listen i Paris-prinsippene
mener arbeidsgruppen at beskrivelsen av den nasjonale institusjonens
arbeidsoppgaver ikke bør anses som uttømmende. I Paris-prinsippene
fremheves det at institusjonen skal nyte en høy grad av selvstendighet.
Arbeidsgruppen mener derfor at institusjonen bør ha en stor grad av
frihet til selv å bestemme hvordan de ulike arbeidsoppgavene skal
prioriteres, og til å utføre andre tilsvarende oppgaver innenfor
sitt kompetanseområde. (Et unntak her er institusjonens plikt til
å avgi en årlig melding til Stortinget, jf. punkt 2.6 Årlig melding
(lovforslaget § 8).
Paris-prinsippene inneholder også anbefalinger om
hvilke arbeidsmetoder som en nasjonal institusjon skal kunne benytte,
jf. punkt C «Methods of operation». Arbeidsmetodene må tilpasses
de oppgaver institusjonen skal ha, og kan for eksempel bestå av
systematiske undersøkelser, undersøkelser av et spørsmål med utgangspunkt
i enkelthenvendelser, samling av informasjon fra offentlige organer,
sivilsamfunn og/eller enkeltpersoner gjennom intervjuer, møter og
besøk, publisere uttalelser og rapporter og avgi uttalelser til
lov- og grunnlovsforslag. Der det er relevant, beskrives disse anbefalingene
i tilknytning til den enkelte oppgave omtalt nedenfor. Hensikten
med denne beskrivelsen er å illustrere hvordan en nasjonal institusjon
i Norge kan tenkes å arbeide. Det er imidlertid opp til institusjonen basert
på sitt mandat å bestemme hvilke metoder den skal benytte. Arbeidsgruppen
anser det derfor ikke som nødvendig eller ønskelig å lovregulere
dette.
Et særlig spørsmål i tilknytning til drøftelsen
av den nasjonale institusjonens arbeidsmetoder er hvorvidt institusjonen
har behov for en lovfestet rett til å få opplysninger av offentlige
myndigheter og andre organer for å oppfylle sitt brede mandat. Dette
spørsmålet blir drøftet særskilt nedenfor under punkt 2.5.
En sentral oppgave for de nasjonale institusjonene
for menneskerettigheter er å overvåke og rapportere om menneskerettighetssituasjonen
i landet, herunder overvåke at de internasjonalt vedtatte menneskerettighetsnormene
respekteres og oppfylles av myndighetene på hele menneskerettighetsfeltet.
Det følger for eksempel av Paris-prinsippenes punkt A.3.a (iv) at
institusjonene skal kunne gi «innspill til regjeringen om situasjoner
rundt omkring i landet der menneskerettighetene brytes», og gi «forslag
til regjeringen om tiltak som kan sette en stopper for slike situasjoner…».
Presidentskapet har fremhevet i sin innstilling
at den nasjonale institusjonen på uavhengig grunnlag, eller på oppfordring
fra myndighetene eller sivilsamfunn, skal kunne ta initiativ til
å utføre særlige undersøkelser på samfunnsområder der det er indikasjoner
på menneskerettighetsutfordringer. Om nødvendig skal den nasjonale
institusjonen kunne være en pådriver overfor myndighetene for å
få iverksatt tiltak.
I samsvar med ovennevnte, og i samsvar med Utenriksdepartementets
forslag, anbefaler arbeidsgruppen at det lovfestes at den nasjonale
institusjonen skal overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge
på hele bredden av institusjonens mandat, jf. lovforslaget § 3 bokstav
a. I samsvar med Paris-prinsippene bør institusjonen identifisere
utfordringer og komme med forslag om hvordan menneskerettssituasjonen
i Norge kan forbedres, jf. også kommentarene til § 3 bokstav b nedenfor.
Samtidig kan den nasjonale institusjonen være kritisk til hvordan
myndighetene ivaretar sine oppgaver, og være en selvstendig motvekt
til myndighetene ved å avgi uavhengige rapporter, rette søkelyset
mot konkrete menneskerettslige problemstillinger og vurdere om norsk
rett og forvaltningsmyndighet samsvarer med Norges folkerettslige
forpliktelser.
Overvåkning skjer først og fremst gjennom høringsuttalelser.
Etter Paris-prinsippene skal imidlertid en nasjonal institusjon
også kunne forberede og offentligjøre rapporter om den nasjonale
menneskerettighetssituasjonen, både generelt og på konkrete områder
(Paris-prinsippenes punkt A.3.a (iii)). I tillegg til å rapportere
nasjonalt bør institusjonen således kunne bidra til internasjonale
overvåknings- og rapporteringsprosesser. Institusjonens rapportering som
nasjonal menneskerettighetsinstitusjon må her ikke forveksles med
statens plikt til å rapportere til ulike traktatorganer om gjennomføringen av
menneskerettighetskonvensjoner, jf. redegjørelsen i punkt 1.7.1
ovenfor. Ifølge Paris-prinsippenes punkt A.3.d kan imidlertid en
nasjonal institusjon, med henvisning til sin uavhengighet, bidra
til rapporteringen som staten er forpliktet til overfor internasjonale
menneskerettighetsorganer, og om nødvendig gi uttrykk for sin egen
vurdering av temaet. Dette skjer som nevnt i praksis ved supplerende
rapporter. Den nasjonale institusjonen må her selv avgjøre om den
vil avgi egne supplerende rapporter eller samarbeide med ombudene
og/eller sivilt samfunn.
Arbeidsgruppen legger til grunn at den nasjonale institusjonen
vil benytte ulike metoder for å overvåke menneskerettighetssituasjonen.
Institusjonen kan for eksempel tenkes å undersøke menneskerettighetssituasjonen
generelt eller på avgrensede områder. Institusjonen kan videre tenkes
å gjennomføre undersøkelser av mer systematisk karakter eller undersøkelser
med utgangspunkt i enkeltsaker. Her som ellers må det være opp til
institusjonen selv å avgjøre hvordan informasjon kan innhentes.
Det kan for eksempel skje gjennom eksterne kanaler som offentlige
statistikker, ved samarbeid med andre nasjonale overvåkningsorgan
som Sivilombudsmannen og LDO, ved selv å foreta intervjuer og besøk,
gjennom organiserte møter med det sivile samfunn eller ved møter
med enkelte utvalgte organisasjoner. Det kan også tenkes at institusjonen
kan innhente informasjon gjennom forskning, enten ved at institusjonen
gjennomfører egne studier, eller ved å gi oppdrag til andre forskere
(se nærmere om dette under punkt 2.3.4).
For at institusjonen skal få tilstrekkelig legitimitet
til å uttale seg generelt om menneskerettighetssituasjonen i landet,
er det viktig at institusjonen kan komme i kontakt med utsatte og
sårbare grupper. Arbeidsgruppen anbefaler derfor at det bør legges
til rette for at institusjonen kan drive en aktiv og oppsøkende
virksomhet. Institusjonen bør opprette kontakt og legge til rette
for samarbeid med både aktuelle offentlige instanser og private
aktører. En slik kontakt vil samtidig kunne bidra til økt kjennskap
til institusjonens arbeid blant utsatte grupper og befolkningen
for øvrig (se punkt 2.3.3). Det anses som spesielt viktig at institusjonen
tar selvstendig initiativ på felter som ikke dekkes av de øvrige
menneskerettighetsaktørene, men også mer generelt bør institusjonen om
nødvendig være en pådriver for å få satt fokus på forholdene.
I § 8 er det foreslått at den nasjonale institusjonen
skal avgi en årlig melding til Stortinget om institusjonens virksomhet
og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Ut over dette
bør institusjonen i samsvar med Paris-prinsippene A.3.a være fri
til å publisere sine meninger og uttalelser om menneskerettsspørsmål
i den utstrekning den anser det hensiktsmessig.
Som følge av den nasjonale institusjonens brede mandat
vil institusjonen på enkelte områder ha et overlappende mandat med
ombudene nevnt i punkt 1.7.2. Dette kan reise særlige spørsmål, spesielt
hva gjelder den nasjonale institusjonens forhold til Sivilombudsmannen,
ettersom begge institusjonene har et bredt mandat, er knyttet til og
skal rapportere direkte til Stortinget. Se nærmere om denne problemstillingen
under punkt 2.3.5.
Overvåkningsfunksjonen kan for øvrig gjennomføres
på mange ulike måter, jf. eksempelvis punkt 2.3.2 nedenfor.
En annen viktig oppgave for en nasjonal institusjon
er rådgivningsfunksjonen, dvs. å gi rådgivende uttalelser, anbefalinger
og forslag om alle saker som gjelder beskyttelse og fremme av menneskerettighetene
til «regjeringen, nasjonalforsamlingen, og andre kompetente organer»,
jf. Paris-prinsippene avsnitt A.3.a.
I Innst. 240 S (2013–2014) har presidentskapet fremhevet
at den nasjonale institusjonen bør kunne gi råd i alle menneskerettighetsspørsmål, herunder
kartlegge og vurdere norske forhold opp mot internasjonale standarder
for å identifisere utfordringer.
Arbeidsgruppen viser til at ansvaret for å gjennomføre
menneskerettighetene i Norge også kan ligge hos andre enn regjeringen
eller Stortinget. Arbeidsgruppen mener derfor at det ikke bør være
noen begrensning med hensyn til hvilket organ den nasjonale institusjon
skal kunne gi faglige råd til. Rådgivning kan være rettet mot ulike
offentlige organer, som for eksempel kommunene, politiet og påtalemyndigheten.
Det kan også være behov for å gi råd til private aktører, for eksempel
til frivillige organisasjoner.
I tidligere høringsuttalelser har Sametingsrådet påpekt
at det er viktig at også Sametinget kan få råd av den nasjonale
institusjonen. Selv om Sametinget kommer inn under betegnelsen «andre offentlige
organer», viser Sametingsrådet til at Sametinget er et særskilt
organ med en egen plassering i det norske styringssystemet, og at det
derfor bør fremkomme direkte av loven at den nasjonale institusjonen
skal kunne gi råd til Sametinget. Arbeidsgruppen er enig i dette,
og har derfor i § 3 bokstav b foreslått den endring i Utenriksdepartementets
forslag at det uttrykkelig tas inn i lovteksten at institusjonen
også skal kunne gi råd til Sametinget.
Etter arbeidsgruppens syn bør den nasjonale
institusjonen kunne bidra med rådgivning på anmodning fra vedkommende
organ, men også på eget initiativ. Dette gjelder særlig på områder som
ikke er dekket av selvstendige aktører eller som ikke fanges opp
av eksisterende ombudsordninger.
Arbeidsgruppen mener videre at det av hensyn til
institusjonens krav til uavhengighet ikke bør stilles noen formelle
krav eller begrensninger i forhold til rådgivningsfunksjonen. Menneskerettslige
analyser av lovutkast anses imidlertid å være en av de viktigste
oppgavene, hvor rådgivningsfunksjonen også vil ha en side til institusjonens
overvåkningsfunksjon. Det følger blant annet av Paris-prinsippene
at en nasjonal institusjon om nødvendig skal «anbefale at ny lovgivning
vedtas, at gjeldende lovgivning endres, og at forvaltningsmessige
tiltak vedtas eller endres», jf. A.3.a (i). Videre skal den nasjonale institusjonen
«fremme og sikre» harmonisering av nasjonal lovgivning og praksis
med internasjonale forpliktelser (jf. Paris-prinsippene A.3.b), samt
fremsette anbefalinger til regjeringen og om nødvendig uttale seg
om regjeringens holdninger og handlinger (Paris-prinsippene A.3.a (iv)).
Det fremgår av ovennevnte at Paris-prinsippene gir
institusjonen et betydelig bredere mandat enn bare å vurdere et
bestemt lovforslag. Videre fremgår det at mandatet også er betydelig bredere
enn hva tilfellet er for domstolene og for ombudsmennene. Domstolene
har ikke anledning til å ta opp saker av eget initiativ, men er avhengig
av at partene reiser sak. Sivilombudsmannens arbeid er også hovedsakelig
basert på en etterhåndskontroll med forvaltningens virksomhet. Nasjonale
institusjoner skal derimot spesielt overvåke lovgivende myndighet
for å påse at staten oppfyller internasjonale forpliktelser som
landet har påtatt seg.
En viktig del av implementeringen av menneskerettigheter
skjer gjennom lovgivning, og arbeidsgruppen mener derfor at den
nasjonale institusjonen bør kunne komme med innspill på alle stadier
i lovgivningsprosessen. Dette vil i praksis skje ved at den nasjonale
institusjonen blir en viktig høringsinstans på sitt kompetanseområde.
Den nasjonale institusjonen bør imidlertid også kunne gi uttrykk
for sitt syn på lovgivningen i den årlige meldingen den skal inngi
til Stortinget, jf. lovforslagets § 8 og kommentarene til denne
bestemmelsen under punkt 2.6 neden-for.
Det følger som nevnt av Paris-prinsippene at
de nasjonale institusjonene for menneskerettigheter blant annet
skal «fremme og beskytte menneskerettighetene», jf. punkt A.1. En
viktig side av dette er å formidle kunnskap om menneskerettighetene.
Den offentlige forvaltningen spiller en avgjørende
rolle for menneskerettighetene. Innen de rammer som lovgiver og
domstolene setter, har forvaltningen et vidt spillerom. Mulighetene
for å trå feil er derfor til stede, og det er viktig at forvaltningen
opparbeider kompetanse på feltet. Dersom deler av norsk forvaltning
ikke kjenner til menneskerettighetene, kan de heller ikke avdekke
eventuell motstrid. Arbeidsgruppen mener derfor at ett av institusjonens siktemål
bør være å bidra til økt bevissthet, kunnskap og forståelse for
de sentrale menneskerettighetene i befolkningen generelt, men også å
bidra til at aktuelle menneskerettighetsspørsmål settes på dagsorden,
i den offentlige debatt. Institusjonen må kunne påpeke mangelfull
kunnskap om menneskerettigheter i forvaltningen overfor ansvarlige
myndigheter, og arbeide aktivt for å gi informasjon og øke kunnskapsnivået
hos offentlig ansatte.
Presidentskapet har påpekt i innstillingen at
en sentral oppgave for den nasjonale institusjonen bør være å etablere
kontakt og samarbeid med sivilt samfunn, ettersom dette vil være
en betydningsfull arena hvor institusjonen kan samle inn og spre
informasjon og kunnskap om menneskerettighetene. Presidentskapet
har videre påpekt at institusjonen også skal ha anledning til å
gi veiledning til enkeltpersoner gjennom informasjon og rådgivning
om menneskerettigheter, herunder om nasjonale og internasjonale
klagemuligheter.
I forbindelse med Utenriksdepartementets høringsnotat
har flere høringsinstanser fremhevet at det bør vurderes om en ny
nasjonal institusjon skal få en diskresjonær (frivillig) adgang
til å vurdere konkrete løsninger i enkeltsaker, ved at institusjonen
gis kompetanse til å gi uttalelser eller inngå forlik i enkeltsaker.
I utgangspunktet fastsetter ikke Paris-prinsippene
noen krav til individuell veiledning i klagesaker, jf. prinsippenes
avsnitt D.1, hvor det heter at institusjonen «may be authorized»
til å behandle individklager. Presidentskapet har derfor, i likhet
med Utenriksdepartementet, lagt til grunn at det i tråd med någjeldende
praksis ikke er behov for at den nasjonale institusjonen skal gis
kompetanse til å behandle enkeltsaker. Presidentskapet har sett
det slik at eksisterende klagemekanismer innenfor forvaltningen,
og hos Sivilombudsmannen, vil ivareta individklager knyttet til
menneskerettighetene, og har vist til at institusjonen i slike tilfeller
kan henvise til eksisterende ombudsordninger eller rettsapparatet.
Den nasjonale institusjonens mandat skal i henhold
til Paris-prinsippene være bredt og dekke alle internasjonalt anerkjente
menneskerettigheter. Den nasjonale institusjonens arbeidsoppgaver
og metoder er videre omfattende, og inkluderer både overvåkning
og rapportering, rådgivning, bevisstgjøring og informasjonsvirksomhet.
For at det skal være mulig for institusjonen å bidra til å styrke
hele menneskerettighetsfeltet, er det viktig at institusjonen kan
fokusere på samordning, overblikk og systematisering av menneskerettighetsarbeidet
i Norge. Arbeidsgruppen antar at dersom det åpnes for at den nasjonale
institusjonen skal kunne behandle klagesaker, vil institusjonen kunne
få et betydelig antall enkeltsaker som vil gå ut over institusjonens
øvrige prioriteringer, og vil dermed kunne gå på bekostning av kjerneoppgavene
som Paris-prinsippene gir anvisning på. Dessuten vil en klageordning
kunne skape uklare ansvarsforhold mellom den nasjonale institusjonen,
Sivilombudsmannen og Likestillings- og diskrimineringsombudet, jf.
punkt 2.3.5 nedenfor.
SMR-NI har påpekt i sin høringsuttalelse til Utenriksdepartementets
notat at veiledningstilbudet ved dagens nasjonale institusjon ikke
er godt nok når det gjelder opplevde menneskerettighetsbrudd innenfor
psykiatrien, blant urfolk, nasjonale minoriteter og i behandling
av utlendingssaker. Det ble i høringsuttalelsen påpekt at flere
enkeltpersoner som har vært i kontakt med institusjonen eller samarbeidende
organer, har erfart at de ikke har hatt noe sted å henvende seg. Arbeidsgruppen
viser til at det er etablert en rekke organer enkeltpersoner kan
henvende seg til dersom de mener seg utsatt for brudd på menneskerettighetene.
Arbeidsgruppen ser imidlertid at klagesystemet kan oppfattes som vanskelig
tilgjengelig for enkelte, og at veiledning om dette derfor bør være
en viktig oppgave for en ny nasjonal institusjon – uten at institusjonen
skal ta over de aktuelle organers oppgaver.
Arbeidsgruppen har merket seg at det i tidligere høringsuttalelser
er reist spørsmål om den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter
bør få adgang til å gi fri rettshjelp i saker hvor institusjonens
uttalelser ikke følges opp, på tilsvarende måte som Sivilombudsmannen
er gitt hjemmel til å gi fri rettshjelp i lov om fri rettshjelp
§ 16 første ledd nr. 3. Sivilombudsmannens adgang til å anbefale
søksmål og fri rettshjelp henger sammen med den forutgående klagesaksbehandlingen.
Når ombudsmannen har tatt konkret stilling til en klagesak, kan
han anbefale søksmål dersom forvaltningen ikke følger opp hans uttalelse.
Ettersom det nå legges til grunn at den nasjonale institusjonen
ikke skal behandle klagesaker, vil institusjonen heller ikke ha
grunnlag for å anbefale søksmål og gi fri rettshjelp.
På bakgrunn av ovennevnte anbefaler arbeidsgruppen
at det lovfestes at den nasjonale institusjonen skal bidra til å
styrke gjennomføringen av menneskerettighetene ved å gi veiledning
til enkeltpersoner som mener seg utsatt for brudd på menneskerettighetene
eller som har spørsmål knyttet til menneskerettighetene i samsvar
med lovforslaget § 3 bokstav c. For å synliggjøre at institusjonen
ikke skal behandle klager i det enkelte tilfellet, bør det etter
arbeidsgruppens vurdering i tillegg tas inn en egen bestemmelse
om dette i § 3 andre ledd, som kan lyde: «Den nasjonale institusjonen
skal ikke prøve enkeltsaker om krenkelse av menneskerettigheter».
At institusjonen ikke skal behandle klager i
det enkelte tilfellet, utelukker ikke at institusjonen kan ha kontakt
med og motta informasjon fra enkeltpersoner i individuelle saker.
Arbeidsgruppen viser til at kjennskap til enkeltpersoners opplevelser
av menneskerettighetsbrudd kan være avgjørende for å kunne øke kunnskapen
om og styrke menneskerettighetene. Arbeidsgruppen mener imidlertid
at institusjonen ikke skal ha noen plikt til å følge opp en henvendelse,
da institusjonen må kunne stå fritt til å velge sine innsatsområder
og metoder.
Veiledningen kan gjennomføres på ulike måter, og
det må bli opp til institusjonen selv å legge til rette for en effektiv
veiledning innenfor rammen av de ressurser den har til rådighet.
Som det fremgår ovenfor vil en viktig del av det å gi veiledning
være å gi informasjon om både nasjonale klageinstanser og adgangen
til å klage til internasjonale klageorgan på menneskerettsfeltet.
En måte å gi veiledning på, kan være å ha informasjon om ulike klageordninger
lett tilgjengelig på institusjonens hjemmeside på Internett.
Arbeidsgruppen antar at behovet for veiledning vil
være størst når det gjelder de internasjonale mekanismene fordi
informasjonen om disse er vanskeligere tilgjengelig og mekanismene
mindre kjente enn de norske. Veiledningen vil her kunne få et dobbelt
formål: Først og fremst vil den kunne styrke bevisstheten om menneskerettighetene
og mulighetene til å klage. Veiledningen vil imidlertid også kunne
bidra til å avhjelpe den betydelige sakstilgangen ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen
og andre kontrollmekanismer ved at den nasjonale institusjonen kan
gi informasjon om prosessuelle og materielle vilkår, og realitetsorientere
publikum om begrensningene for å fremme en klage. Som nevnt ovenfor
er utgangspunktet at de internasjonale klageordningene er subsidiære.
Det betyr at de bare skal tre i kraft når det nasjonale systemet
svikter.
En sentral oppgave for de nasjonale institusjonene
er å spre kunnskap om menneskerettighetene blant annet ved å fremme
opplæring, utdanning og forskning på temaet, jf. Paris-prinsippene
punkt A.3.f. Denne oppgaven utføres i stor grad også i dag av SMR-NI,
og bør videreføres av en ny nasjonal institusjon i samarbeid med
utdannings- og forsk-ningsinstitusjonene, herunder Senteret for menneskerettigheter.
Uten tilstrekkelig kunnskap om menneskerettigheter
og demokratiske prinsipper vil et demokratisk samfunn være sårbart,
og det må til enhver tid være en åpen, offentlig debatt om forhold
som utfordrer beskyttelse av enkeltmenneskets verdighet. Presidentskapet
har fremhevet at en nasjonal institusjon bør ha som ambisjon å være
en synlig aktør i samfunnsdebatten, og bør stimulere til relevant
forskning og undervisning om menneskerettigheter. På denne bakgrunn foreslår
arbeidsgruppen at det lovfestes at institusjonen skal bidra til
å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene blant annet ved
å «fremme opplæring, utdanning og forskning på menneskerettighetene»,
jf. lovforslaget § 3 bokstav d). I dette ligger at institusjonen
også bør arrangere seminarer, kurs og holde foredrag om menneskerettslige
spørsmål knyttet til norske forhold.
I Norge er det mange miljøer som er opptatt
av menneskerettighetsspørsmål, både nasjonale og internasjonale.
Disse miljøene vil til dels utfylle og supplere hverandre, men kan
også arbeide med temaer som er tverrgående og overlapper hverandre.
I mange menneskerettighetsspørsmål vil miljøene også kunne ha ulike
syn. I høringsnotatet påpekte Utenriksdepartementet at det særlig
er behov for å ha en nasjonal institusjon som kan bidra til «samordning,
overblikk og systematisering av menneskerettighetsarbeidet i Norge».
I Paris-prinsippene er betydningen av de nasjonale
institusjonenes samarbeid med det sivile samfunn fremhevet som et
ledd i å sikre de nasjonale institusjonenes mangfold. Det følger
blant annet av prinsippenes punkt B.1 at nasjonale institusjoner
skal avspeile det mangfold av krefter og interesser i sivilsamfunnet
som bidrar til å fremme og beskytte menneskerettighetene. I den forbindelse
skal nasjonale institusjoner ha mandat til å sikre et effektivt
samarbeid med sivilsamfunnet. Paris-prinsippene fremhever viktigheten
av at de nasjonale institusjoner utvik-ler samarbeidsrelasjoner
med ikke-statlige organisasjoner (punkt C.1.g).
Presidentskapet har i sin innstilling vist til
at samarbeid med frivillige organisasjoner og det sivile samfunn
vil være en viktig arbeidsmetode for den nasjonale institusjonen,
og at institusjonen antas å kunne ha en viktig samordningsrolle
med hensyn til frivillige organisasjoners arbeid på menneskerettsfeltet.
Et spørsmål i tilknytning til dette er hvorvidt
den nasjonale institusjonen bør pålegges å samarbeide med ombudene
og andre relevante offentlige organer. Utenriksdepartementet fant
det i høringsnotatet ikke nødvendig å lovfeste dette, men fremhevet
at den nasjonale institusjonen forutsettes også å ville samarbeide
med ombudene. Presidentskapet har på sin side fremhevet i innstillingen
at den nasjonale institusjonen overfor de ulike ombudene bør kunne
søke å legge til rette for en styrket samordning av innsats og oppgaver.
I Paris-prinsippenes punkt C.1.f anbefales det
at de nasjonale institusjonene konsulterer med «andre organer» og
«særlig ombud, meklere og lignende institusjoner».
For å synliggjøre den nasjonale institusjonens rolle
og ansvar for samordning, overblikk og systematisering av menneskerettighetsarbeidet
i Norge, mener arbeidsgruppen at det bør fremgå uttrykkelig av lovteksten
at det skal være en særskilt oppgave for den nasjonale institusjonen
å legge til rette for samarbeid med alle nasjonale menneskerettighetsaktører,
herunder relevante offentlige organer. Dette kan gi en bedre samordning
av innsats og oppgaver på hele menneskerettighetsfeltet. I lovforslaget
§ 3 bokstav e er det i samsvar med dette tatt inn at den nasjonale
institusjonen skal «legge til rette for samarbeid med relevante
offentlige organer og andre aktører som arbeider med menneskerettighetene».
Som følge av at den nasjonale institusjonen
på enkelte områder vil ha et overlappende mandat med andre menneskerettighetsaktører,
er det i tidligere høringsuttalelser pekt på at det bør fastsettes
en klar avgrensning mellom den nasjonale institusjonens oppgave
som konvensjonsovervåker og særlig ombudenes rolle. Det er forutsatt
at dette vil være nødvendig for at den nasjonale institusjonen skal
kunne legge til rette for et effektivt samarbeid på menneskerettighetsområdet.
Arbeidsgruppen har imidlertid ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig
å fastsette en slik avgrensning.
Det følger av Paris-prinsippene at den nasjonale institusjonen
har en legitim rolle å spille i tilknytning til regionale og internasjonale
kontrollmekanismer, for eksempel i forhold til Europarådet, FN-komiteer
og i noen tilfeller den europeiske menneskerettighetsdomstol. For
en nasjonal institusjon vil en av hovedoppgavene nettopp være å
følge opp mer uformelle prosesser og undersøkelser i forbindelse
med internasjonale menneskerettskomiteer. Når en internasjonal menneskerettskomité
undersøker hvordan situasjonen er i et land i forhold til de traktatforpliktelser
som landet har akseptert, er det viktig at medlemmene av komiteen
har et dekkende bilde av status for at gjennomgangen skal bli mest
mulig meningsfull. Som nevnt under punkt 2.3.1 ovenfor, kan den
nasjonale institusjonen bidra med å gi informasjon til de internasjonale
menneskerettskomiteene ved å sende inn en egen supplerende rapport.
Arbeidsgruppen mener derfor at behovet for en grensedragning
mellom den nasjonale institusjonens oppgave som konvensjonsovervåker
og ombudenes rolle kan løses ved at den nasjonale institusjonen
utvikler et godt samarbeid med Sivilombudsmannen, LDO og Barneombudet.
I lovforslaget § 8 har for eksempel arbeidsgruppen
foreslått inntatt en bestemmelse om at den nasjonale institusjonen
skal avgi en årlig melding til Stortinget om institusjonens virksomhet og
utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. På tilsvarende
måte har Sivilombudsmannen en lovbestemt plikt til å rapportere
om sin generelle virksomhet og om virksomheten som Nasjonal forebyggende
mekanisme etter sivilombudsmannsloven § 12. Som en følge av dette
er det naturlig at kontakten mellom den nasjonale institusjonen
og Sivilombudsmannen videreføres. (Dette er det blant annet lagt
til rette for ved at institusjonene vil være medlemmer av hverandres
rådgivende utvalg, jf. nærmere nedenfor.)
Oppgaven med å tilrettelegge for samarbeid innebærer
ikke at den nasjonale institusjonen skal legge noen føringer på
de øvrige menneskerettighetsaktørenes arbeid. Det sentrale er å
sikre en funksjonell arbeids- og ansvarsfordeling og en sammenhengende
og konsistent menneskerettsinnsats, som motvirker den fragmentering
vi ser i dag. Det er også en verdi i seg selv å ha et faglig sterkt
miljø og felles arenaer der ulike rettigheter og konvensjoner ses
i sammenheng. Arbeidsgruppen antar derfor at institusjonens foreslåtte ansvar
for å legge til rette for samarbeid på menneskerettighetsfeltet
kan sikres ved at en bred sammensatt gruppe av menneskerettighetsaktører
er medlem i den nasjonale institusjonens rådgivende utvalg. Det
vises i denne forbindelse til merknadene til § 6 nedenfor vedrørende
det rådgivende utvalg.
Et spørsmål i tilknytning til den nasjonale
institusjonens ansvar for å legge til rette for samarbeid, er om
ombudene eller NGO-ene kan nyttiggjøre seg av den nasjonale institusjonens forutsatte
A-status i FN-systemet. LDO har for eksempel i tilknytning til Utenriksdepartementets
høringsnotat uttalt at ombudets supplerende rapportering og deltakelse
under eksaminasjon av Norge i de aktuelle FN-komiteene som overvåker
de konvensjonene ombudet har tilsynsansvaret for, er vesentlig for
ombudets konvensjonstilsyn. Til dette bemerker arbeidsgruppen at
det vil kunne variere hvordan de ulike FN-mekanismene tildeler nasjonale
institusjoner eller andre relevante aktører taletid. I den grad A-akkreditering
er avgjørende for å få tildelt talerett i den aktuelle FN-komiteen,
er det den nasjonale institusjonen som i så fall vil bli A-akkreditert.
Den nasjonale institusjonen vil kunne velge å dele sin taletid med
andre norske aktører dersom dette anses hensiktsmessig. Etter hva
arbeidsgruppen har forstått har ikke dette vært noe problem i tidligere
praksis.
Presidentskapets flertall har i innstillingen
påpekt at det er viktig at institusjonen har tilstrekkelig legitimitet
i det samiske samfunn og i minoritetsgrupper generelt (jf. også
merknadene nedenfor under punkt 2.4.2).
At institusjonen skal ha «legitimitet» må forstås slik
at institusjonen ikke bare må ha faglig tyngde innenfor dette feltet,
men også må ha tilstrekkelig tilknytning til det samiske sivilsamfunnet.
Presidentskapets flertall har videre vist til
at styret i Gáldu under den åpne høringen 29. april 2014 uttalte
at «styret ønsker» at Gáldu organisatorisk knyttes til den nye nasjonale
institusjonen, men at det «er for tidlig å komme med endelig forslag
om hvordan en slik tilknytning kan skje». Flertallet i presidentskapet
har imidlertid lagt til grunn at det «under enhver omstendighet
bør etableres samarbeid mellom Gáldu og nasjonal institusjon».
Gáldu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter,
er underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), og
er organisert som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.
Kompetansesenteret er lokalisert i Kautokeino, og har ifølge vedtektene
som formål å øke kunnskapen om og forståelsen for urfolksrettigheter
og samiske rettigheter. Kompetansesenterets mandat vil dermed til
en viss grad overlappe den nasjonale institusjonens mandat.
Arbeidsgruppen ser at det kan være behov for
at den nasjonale institusjonen utvikler et systematisk samarbeid
med relevante aktører for å få legitimitet i det samiske samfunnet.
Det er også naturlig at ny nasjonal institusjon bygger på det faglige
miljøet som allerede er etablert innenfor urfolksspørsmål. Arbeidsgruppen
forutsetter derfor at institusjonens leder vil arbeide aktivt for
å utvikle slike samarbeidsformer etter at institusjonen er etablert.
Arbeidsgruppen vil for øvrig peke på at Paris-prinsippene
ikke er til hinder for at den nasjonale institusjonen etablerer
lokale kontorer eller regionale avdelinger for å skape nærhet til
det sivile samfunn. Tvert imot fremgår det av punkt C.1.e at den
nasjonale institusjonen innenfor rammen av sin virksomhet kan «opprette
arbeidsgrupper bestående av medlemmer, og opprette lokale eller
regionale avdelinger som kan bistå institusjonen i dens arbeid».
SCA fremhever dessuten i sine «General Observations» punkt 1.7 at
tilgjengelighet til den nasjonale institusjonen for alle borgerne
er viktig for å sikre institusjonens pluralisme og mangfold.
I henhold til Paris-prinsippenes punkt A.3.e
skal nasjonale institusjoner være et bindeledd og samarbeide med
FN og organisasjoner innenfor FN-systemet, regionale organisasjoner
og nasjonale institusjoner i andre land «som har myndighet til å
fremme og verne om menneskerettighetene».
I tidligere høringsuttalelser er det fremhevet
at den nasjonale institusjonen bør ha en tydelig stemme i FN-systemet
i tråd med de rettigheter som er gitt til uavhengige nasjonale institusjoner,
og drive utadrettet virksomhet på den internasjonale arena. I samsvar
med dette, og i samsvar med Utenriksdepartementets høringsnotat,
foreslås det presisert som en oppgave at den nasjonale institusjonen
skal delta i det internasjonale samarbeidet for å fremme og beskytte menneskerettighetene.
Det er en viktig oppgave for institusjonen å bidra til at internasjonale overvåkningsmekanismer
hele tiden får informasjon om menneskerettighetssituasjonen i landet,
jf. punkt 2.3.1 ovenfor.
Arbeidsgruppen mener at den nasjonale institusjonen
også ellers bør kunne ha selvstendig kontakt med internasjonale
organisasjoner. En rekke internasjonale og regionale organer kan
være relevant i denne henseende, som for eksempel FNs høykommissær
for menneskerettigheter, FNs menneskerettighetsråd og dets spesialrapportører
og arbeidsgrupper, overvåkningskomiteer i FN og Europarådet, Europarådets kommissær
for menneskerettigheter og EU Agency for Fundamental Rights. Gjennom
slik kontakt kan institusjonen blant annet innhente kunnskap og
erfaring om arbeidet med menneskerettigheter i andre land, samt
bidra med sine egne erfaringer.
I tillegg til å ha kontakt med de internasjonale
organisasjonene, bør den nasjonale institusjonen kunne ha kontakt
med og delta i internasjonalt samarbeid med andre offentlige etater
og organisasjoner, i den grad den finner dette hensiktsmessig. En
særlig viktig arena er selvsagt samarbeidet i det internasjonale
nettverket av nasjonale institusjoner (ICC) og dens europeiske gruppe,
som også tillegges betydning i FNs menneskerettighetsråd ved at
A-akkrediterte institusjoner i nettverket er gitt talerett.
Paris-prinsippene definerer ikke én spesifikk
organisasjonsmodell for de nasjonale institusjonene for menneskerettigheter.
Som nevnt innledningsvis, har koordineringskomiteen til det internasjonale
nettverket av nasjonale institusjoner (ICC) etablert en underkomité
(SCA) til å bistå med akkrediteringen av de nasjonale institusjonene.
SCA har gjennom sin omfattende praksis akseptert ulike organisasjonsmodeller. Ved
akkrediteringen forutsetter imidlertid SCA at koordineringskomiteens
«General Observations» er hensyntatt ved fastleggelsen av den nasjonale
institusjonens organisasjonsmodell, hvor det spesielt legges vekt
på uavhengighet fra nasjonale myndigheter.
Etter Paris-prinsippene er det et krav at sammensetningen
og utnevningen av medlemmer til de nasjonale institusjonene skjer
på en måte som avspeiler mangfoldet i samfunnet. Prinsippenes punkt
B.1 lyder:
«Den nasjonale institusjonens sammensetning og utnevningen
av dens medlemmer, enten det skjer ved valg eller på annet vis,
skal fastsettes i henhold til en prosedyre som gir alle nødvendige garantier
for å sik-re at mangfoldet av samfunnskrefter (i sivilsamfunnet)
som arbeider med å fremme og verne om menneskerettighetene, er representert.
a) ikke-statlige organisasjoner med ansvar for menneskerettigheter
og arbeid mot rasediskriminering, fagbevegelsen og berørte samfunns-
og yrkesorganisasjoner, for eksempel foreninger for advokater, leger,
journalister og fremtredende forskere,
b) retninger
innenfor filosofisk og religiøs tenkning,
c) universiteter
og kvalifiserte eksperter,
d) nasjonalforsamlingen,
e)
departementene (hvis disse deltar, skal deres representanter bare
ha en rådgivende funksjon under drøftingene).»
Bestemmelsen fastsetter således at institusjonen skal
ha en pluralistisk sammensetning. Med pluralistisk sammensetning
forstås at de nasjonale institusjonene skal være bredt sammensatt,
slik at de kan reflektere ulike grupper og interesser i det nasjonale
samfunn. Ved institusjonens sammensetning skal det tas hensyn til
å sikre mangfold både når det gjelder kjønn, etnisitet og minoritetsstatus.
Kravet til pluralisme skal først og fremst bidra til å sikre at
institusjonene får oversikt over og har kapasitet til å engasjere
seg i alle menneskerettighetsspørsmål som påvirker samfunnet de
opererer i. Videre vil pluralisme i de nasjonale institusjonenes
sammensetning fremme tilgjengelighet for alle borgere, og sikre at
institusjonene får legitimitet innenfor ulike kulturer, livssyn
og levesett. Dette anses som en viktig garanti for å sikre de nasjonale
institusjonenes uavhengighet, troverdighet, effektivitet og tilgjengelighet.
Ifølge underkomiteens «General Observations» kan
kravet til pluralisme sikres på ulike måter. En måte å sikre mangfold
på, er å la ulike samfunnsgrupper være representert i den nasjonale institusjonens
styrende organer eller gi ulike samfunnsgrupper rett til å nominere
eller anbefale kandidater til institusjonens ledelse. Hensynet til
mangfold kan også ivaretas ved sammensetningen av institusjonens
personale ved at de skal ha kjennskap til ulike deler av samfunnet.
En annen måte å sikre kravet til mangfold på,
er at institusjonen legger til rette for et effektivt samarbeid
med ulike samfunnsgrupper, eksempelvis i form av faste konsultasjoner
med offentlige myndigheter, at institusjonen deltar i nettverk med
ulike grupper og interesser eller etablerer et rådgivende utvalg
som er tilknyttet institusjonen og hvor ulike samfunnsgrupper er
representert.
Arbeidsgruppen mener at Paris-prinsippenes krav
til at sammensetningen og utnevningen av medlemmer til den nasjonale
institusjonen skjer på en måte som avspeiler mangfoldet i samfunnet,
vil bli ivaretatt ved at det foreslås lovfestet at det til den nasjonale
institusjonen for menneskerettigheter skal tilknyttes et rådgivende
utvalg hvor ulike deler av det sivile samfunn skal være representert
(se punk 2.4.5 nedenfor). I tillegg vil mangfoldskravet etter arbeidsgruppens
syn bli ivaretatt ved lovutkastets forslag til en åpen prosess ved
utnevnelse av institusjonens leder (punk 2.4.3) og lovutkastets
forslag til krav til tverrfaglig kompetanse blant institusjonens personale
(punk 2.4.4).
I forbindelse med tidligere høringer er det fremhevet
at den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter må være et
politisk uavhengig organ og ha en pluralistisk sammensetning, der
særlig minoriteter må ivaretas. Minoriteter skal i denne sammenheng
forstås som folkegrupper som er i mindretall i et land. I Norge
finnes det flere ulike minoritetsgrupper; samer, nasjonale minoriteter
og ulike innvandrergrupper.
Betegnelsen innvandrere benyttes om en person som
er bosatt i Norge, men er født i utlandet og har foreldre som begge
er født i utlandet.
Nasjonale minoriteter er etniske, religiøse
og/eller språklige minoriteter med langvarig tilknytning til staten.
De nasjonale minoritetene i Norge er jøder, kvener/norskfinner,
skogfinner, romanifolket/tatere og rom (sigøynere)37.
Selv om alle de fem gruppene har en langvarig tilknytning til Norge,
er det stor variasjon i historie, kultur, erfaringer og behov.
Samene er anerkjent som urfolk i Norge, og har dermed
en særskilt status.
Det som skiller urfolk fra de nasjonale minoritetene,
er i hovedsak urfolks tilknytning til deres landområder. Dette gjenspeiles
i ILO-konvensjon nr. 16938 om urfolks
rettigheter, og skiller denne konvensjonen fra de øvrige konvensjonene
som beskytter minoritetene.
Samiske rettigheter er blant annet slått fast
i Grunnloven § 108 (tidligere § 110a) og lov 12. juni 1987 nr. 56
om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). Den norske samepolitikken
tar utgangspunkt i en erkjennelse av at staten Norge er etablert
på territoriet til to folk – samer og nordmenn – og at begge folkene har
den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur,
sitt språk og sitt samfunnsliv39.
Det fremkommer av Sveaass-rapporten at samiske
rettigheter har blitt viet liten oppmerksomhet av dagens nasjonale
institusjon, og at denne siden bør styrkes40.
At den nasjonale institusjonen bør ha kompetanse
innenfor urfolksrettigheter er også i samsvar med en nylig anbefaling
fra FNs menneskerettighetsråd, hvor det uttales at rådet:
«Welcomes the role of national human rights institutions
established in accordance with the principles relating to the status
of national institutions for the promotion and protection of human
rights (the Paris Principles) in advancing indigenous issues, and
encourages such institutions to develop and streng-then their capacities to
fulfil that role effectively, including with the support of the
Office of the High Commissioner41»
I sin innstilling til Stortinget har presidentskapet i
tilknytning til det ovennevnte uttalt at «ivaretakelse av urfolks-
og minoritetsrettigheter vil inngå som en naturlig del av ansvarsområdet
til nasjonal institusjon for menneskerettigheter», og at det derfor
er «viktig at institusjonen har tilstrekkelig legitimitet i det
samiske samfunn og i minoritetsgrupper generelt». Presidentskapet forutsetter
videre i innstillingen at det legges til rette for at «nasjonal
institusjon har tilstrekkelig faglig kompetanse på dette området».
Dette vil igjen legge visse føringer ved sammensetningen av institusjonens
personale og utnevningen av rådgivende utvalg, jf. nærmere nedenfor.
Etter Paris-prinsippene er det en grunnleggende forutsetning
at den nasjonale institusjonen er, og oppfattes å være, uavhengig
av statlig innblanding. Det fremgår blant annet av Paris-prinsippenes
punkt B.2 at den nasjonale institusjonen «skal ha en infrastruktur
som bidrar til en smidig gjennomføring av virksomheten». Den nasjonale institusjonen
skal videre ha «tilstrekkelig finansiering», der formålet er at
«institusjonen får egne ansatte og lokaler, slik at den er uavhengig av
regjeringen og ikke er underlagt økonomisk styring som kan påvirke
institusjonens uavhengighet».
SCA har tolket bestemmelsen slik at de nasjonale
institusjonene for menneskerettigheter bør ha en uavhengig ledelse
som kan sikre en jevn og effektiv drift. Dette tilsier for det første at
ansvaret for den nasjonale institusjonens faglige virke bør ligge
hos institusjonens leder. En sterk faglig institusjon vil medvirke
til at dens uttalelser både er og oppfattes som faktabasert og faglig
fundert, noe som er en forutsetning for at institusjonen skal få
tilstrekkelig troverdighet i den offentlige debatt. Det forhold
at lederen verken bør eller kan overstyres faglig sett, vil samtidig
bidra til at institusjonen kan uttale seg med en sterk institusjonell
stemme. For det andre bør den som leder den nasjonale institusjonen
ha det budsjettmessige og regnskapsmessige ansvar for institusjonen,
slik at institusjonen står fritt når den prioriterer oppgaver.
I Utenriksdepartementets høringsnotat var det foreslått
at den nasjonale institusjonen skulle ledes av et styre og en direktør.
Denne organisasjonsmodellen er det gått bort ifra i presidentskapets
innstilling, hvor det er forutsatt at institusjonen ikke skal ha
et styre.
På bakgrunn av det som har fremkommet i tidligere
høringsuttalelser, har arbeidsgruppen vurdert hvorvidt lederen av
institusjonen bør være et «ombud». Ombudsbetegnelsen er først og
fremst knyttet til et organ som har en selvstendig stilling i forhold
til forvaltning, domstoler, politiske myndigheter og lignende. På
den annen side har ombudsbegrepet tradisjonelt vært knyttet til
enkeltmenneskets mulighet til å klage når man rammes av et system,
jf. punkt 1.7.2 ovenfor. Da institusjonen som nevnt ikke skal være
noen klageinstans, og lederen dermed ikke vil være et «ombud» i
tradisjonell forstand, foreslår arbeidsgruppen at det lovfestes
at institusjonen ledes av en direktør.
Paris-prinsippene forutsetter at kriteriene
for utnevnelse av institusjonens ledelse og øvrige ansatte så langt
som mulig bør fremgå av lov. Arbeidsgruppen har derfor tatt utgangspunkt
i Utenriksdepartementets forslag til kvalifikasjonskrav, og foreslår
at det lovfestes i § 4 tredje ledd at direktøren skal «tilfredsstille
høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet, herunder
inneha juridisk kompetanse eller annen kompetanse om menneskerettigheter».
Det forhold at institusjonen har som en av sine kjerneoppgaver
å overvåke og gi råd i alle menneskerettighetsspørsmål, kan tilsi
at det bør stilles formelle krav til lederens juridiske kompetanse.
På den annen side vil juridisk kompetanse kunne sikres på annen
måte, for eksempel ved sammensetningen av institusjonens øvrige
personale. Det presiseres derfor i lovforslaget at direktøren også
kan ha annen faglig bakgrunn. Det må imidlertid være en grunnleggende
forutsetning at lederen har bred kunnskap om menneskerettigheter.
Vilkåret om at direktøren må ha høye «faglige kvalifikasjoner»,
inkluderer også et krav om at direktøren må ha evne til å få overblikk
over og balansere de ulike interessene på menneskerettighetsfeltet
på en god måte. Direktøren skal gjennom sin faglige kompetanse kunne
bidra til å gi institusjonen tillit og autoritet. På denne måten
vil han/hun bidra til at institusjonen fremstår som en relevant
og representativ instans på menneskerettighetsområdet.
Arbeidsgruppen mener det også vil være en fordel
om direktøren har erfaring fra menneskerettighetsarbeid, og har
tatt inn dette i lovforslaget. Med ordlyden «erfaring fra menneskerettighetsarbeid»
siktes det først og fremst til personer med erfaring fra operativt
arbeid innenfor menneskerettighetsfeltet. Bestemmelsen er imidlertid
ment å forstås vidt, slik at også annen relevant erfaring fra menneskerettighetsarbeid
omfattes, som for eksempel erfaring fra forskning innenfor nasjonale
eller internasjonale menneskerettighetssystemer. Det sentrale er
at direktøren gjennom tidligere arbeid har opparbeidet seg en bred
kompetanse på menneskerettighetsområdet.
Skal direktøren kunne oppnå institusjonens forventede
mål om å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge,
bør vedkommende etter arbeidsgruppens syn i tillegg ha gode lederegenskaper
og gode kommunikasjonsevner. Dette kommer til uttrykk i lovteksten gjennom
kravet om at direktøren skal tilfredsstille høye krav til «personlig
egnethet». Direktøren bør videre være initiativrik, ha høy integritet
og kunne samarbeide godt med både kollegaer og andre relevante aktører
på menneskerettighetsfeltet.
Når det gjelder ansettelsesmyndighet, anbefaler SCA
i sine «General Observations» at de nasjonale institusjonenes øverste
ledere bør utnevnes på grunnlag av en åpen, transparent og forhåndsbestemt
utvelgelsesprosess, som sikrer pluralisme. En pluralistisk utvelgelsesprosess anses
å fremme uavhengighet, effektivitet og allmenn tillit til den nasjonale
institusjonen. SCA anbefaler derfor at det formaliseres i lov, forskrift
eller administrative bestemmelser at ledige stillinger skal kunngjøres
bredt, og at det legges til rette for at et maksimalt antall potensielle
kandidater fra et bredt spekter av samfunnsgrupper kan søke.
Presidentskapet har i sin innstilling lagt til
grunn at lederen for den nasjonale institusjonen skal velges av
Stortinget. Ved at lederen velges etter plenumsbeslutning i Norges
folkevalgte forsamling, vil kravet til mangfold speiles i den representative
sammensetning Stortinget ivaretar. I samsvar med dette foreslår
arbeidsgruppen at det lovfestes i § 4 første ledd at direktøren
oppnevnes av Stortinget i plenum etter innstilling fra Stortingets
presidentskap.
Det følger av lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn
m.m. (tjenestemannsloven) § 2 at ledige embeter eller stillinger
skal kunngjøres offentlig. Denne bestemmelsen gjelder i utgangspunktet
ikke for «tjenestemenn tilsatt ved Stortinget eller hos Stortingets
ombudsmenn», jf. loven § 6. Det er imidlertid et ulovfestet prinsipp om
at den best kvalifiserte søker til en ledig stilling skal tilsettes.
Dette forutsetter at mulige søkere blir gjort kjent med at det er
en ledig stilling. For å ivareta SCAs anbefalinger, foreslås det
at dette fremgår uttrykkelig av loven. I dette ligger det at søkerlisten
også skal være offentlig tilgjengelig, jf. prinsippet i offentlighetsloven § 25.
Arbeidsgruppen mener for øvrig at det må bli opp
til presidentskapet å avgjøre hvordan det kan tas hensyn til kravet
til mangfold ved valg av direktør i overensstemmelse med Paris-prinsippenes
krav, og det anses ikke nødvendig å lovfeste dette. SCA anbefaler
for sin del at det legges til rette for at ulike samfunnsgrupper
gis mulighet til å involvere seg og delta i prosessen. Arbeidsgruppen
mener dette for eksempel kan ivaretas ved at det iverksettes informasjonstiltak gjennom
tilgjengelige kanaler for at kunngjøringen skal nå alle relevante
miljøer. I og med at søkerlisten skal være offentlig vil det samtidig være
åpent for innspill. Det viktigste er at ansettelsen skjer etter
en åpen konkurranse mellom kvalifiserte kandidater.
For å sikre institusjonens uavhengighet, bør
ledelsen i henhold til Paris-prinsippenes punkt B.3 oppnevnes på
åremål. Bestemmelsen fastsetter at funksjonstiden bør fastsettes
i et «offentlig vedtak», som «kan fornyes forutsatt at mangfoldet blant
institusjonens medlemmer sikres».
Arbeidsgruppen har i samsvar med dette vurdert hvor
lang direktørens funksjonstid bør være. Det er blant annet vurdert
om funksjonstiden bør knyttes til Stortingets valgperiode slik som
for sivilombudsmannen, Riksrevisjonens ledelse og ombudsmannen i
forsvaret, hvor åremålet regnes fra 1. januar året etter stortingsvalget
og med en funksjonstid på fire år. Den nasjonale institusjonens
mandat er bredt og omfattende, og det kan ta tid å få oversikt over
hva som bør være institusjonens prioriteringer og strategi. Dette
tilsier at det ved en valgperiode på fire år burde åpnes for adgang
til gjenvalg, men da ikke mer enn én gang, slik at den samlede funksjonstid ikke
overstiger åtte år.
Paris-prinsippene forutsetter imidlertid at
kravet til mangfold ivaretas også ved gjenvalg, jf. punkt B.3. Ved
valg av leder er det således et krav om at det igangsettes en omfattende
prosess uavhengig av om lederen velges for første eller andre gang.
Lederen skal videre bidra med overvåkning av det nasjonale menneskerettsarbeidet
og være kritisk til myndighetene, og det er viktig at lederen ikke
posisjonerer seg med tanke på et ønske om gjenvalg. Dersom det ikke
åpnes for fornyelse av åremålet, vil institusjonens uavhengighet
og selvstendighet etter arbeidsgruppens syn bli ytterligere understreket.
Arbeidsgruppen har derfor i samsvar med Utenriksdepartementets forslag
kommet til at direktøren bør tilsettes på åremål med en funksjonstid
på seks år uten adgang til gjenoppnevning. En åremålsperiode på
seks år anses nødvendig for at direktøren skal få tilstrekkelig
tid til å sette seg inn i, sette sitt preg på og få utført sine
oppgaver. Dette er for øvrig den samme åremålsper-io-den som gjelder for
barneombudet og likestillings- og diskrimineringsombudet, jf. barneombudsloven
§ 2 og diskrimineringsombudsloven § 2. Til sammenligning oppnevnes
medlemmene av EOS-utvalget for et tidsrom av inntil fem år.
Det forhold at stillingen er et åremål uten
adgang til gjenoppnevning, betyr at direktøren skal fratre stillingen
når åremålet løper ut, jf. også tjenestemannsloven § 7 nr. 2.
For å sikre Paris-prinsippenes krav til at leder(e) skal
ha et «stabilt mandat», og sikre institusjonens selvstendighet og
uavhengighet, har SCA i sine retningslinjer påpekt at det er nødvendig
å ta inn en uttrykkelig bestemmelse i loven som sikrer en uavhengig
og objektiv oppsigelsesprosess av institusjonens ledelse. Det påpekes
at leder(e) av den nasjonale institusjonen skal ha tilsvarende rettigheter
og stillingsvern som andre ledere i statlige stillinger som det
er naturlig å sammenligne med. Ifølge retningslinjene skal lederen
bare kunne bli sagt opp på grunn av «serious grounds of misconduct
or incompetence», og ikke utelukkende basert på skjønn (General Observations
punk 2.1). Slik arbeidsgruppen forstår uttalelsene fra underkomiteen,
vil dermed det alminnelige stillingsvernet i lov av 17. juni 2005
nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
og tjenestemannsloven, hvoretter en ansatt på åremålskontrakt vil
kunne bli sagt opp i åremålsperioden dersom det er «saklig grunn»
for det, ikke være tilstrekkelig.
På bakgrunn av ovennevnte foreslår arbeidsgruppen
at det tas inn en bestemmelse i loven hvor det fremgår at direktøren
bare kan sies opp fra sitt verv dersom han eller hun har utvist
grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen
som ikke er forenlig med den tillit stillingen som direktør for
den nasjonale institusjonen innebærer. Bestemmelsen kan for eksempel
lyde (jf. lovforslaget § 4 fjerde og femte ledd):
«Dersom direktøren dør eller blir ute av stand til å
utføre sitt verv, kan Stortingets presidentskap konstituere en midlertidig
direktør frem til ny direktør er oppnevnt i samsvar med første ledd. Det
samme gjelder dersom direktøren sier fra seg stillingen før åremålsperiodens
utløp.
Stortingets presidentskap kan bare si opp
direktøren dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd
eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen som ikke er forenlig
med den tillit stillingen som direktør for den nasjonale institusjonen
innebærer. Fjerde ledd, første punktum gjelder tilsvarende.»
Bestemmelsen er ment å gi direktøren et sterkere stillingsvern
enn det som følger av arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Det
betyr at det skal svært mye til for at bestemmelsen kommer til anvendelse,
og arbeidsgruppen legger til grunn at bestemmelsen ikke vil få særlig
stor betydning i praksis. Bestemmelsen gir likevel en sikkerhetsventil
dersom det skulle oppstå behov for å si opp en direktør som klart
svikter sitt verv.
Arbeidsgruppen har også vurdert spørsmålet om det
bør fastsettes i lov eller instruks hvem som bør være stedfortredende
leder ved direktørens fravær, se for eksempel bestemmelsen i sivilombudsmannsloven
§ 1 fjerde ledd og instruks om Riksrevisjonens virksomhet § 2. Arbeidsgruppen
finner ikke grunn til en nærmere regulering av dette spørsmålet
i form av lov eller instruks for den nasjonale institusjonen. Spørsmålet
kan eventuelt løses i institusjonens personalinstruks.
Arbeidsgruppen foreslår derimot at det fastsettes i
instruksen at Stortingets presidentskap fastsetter direktørens lønn
og øvrige arbeidsvilkår i samsvar med statens lederlønnssystem (§ 2
andre ledd), og bemerker i den forbindelse at det av underkomiteens
«General Observations» er presisert at institusjonens ansatte bør
gis avlønning på nivå med andre statlige institusjoner.
Arbeidsgruppen anbefaler videre at det fastsettes i
instruksen at direktøren har det administrative, økonomiske og personalmessige
ansvaret for institusjonens virksomhet (§ 2 første ledd). Den nasjonale
institusjonens budsjett skal fremmes av direktøren direkte overfor
Stortingets presidentskap (instruksen § 8). Den nasjonale institusjonen
skal videre hvert år sende en årsrapport til Stortingets presidentskap,
med en oversikt over foregående års aktiviteter og regnskap (instruksen
§ 9). Økonomistyringen skal for øvrig følge økonomiregelverket i
staten, med de tilpasninger som Stortingets presidentskap vedtar.
Selv om arbeidsgruppen ikke har funnet grunn
til å lovfeste noe om dette, bemerkes det at det bør inntas i arbeidsavtalen
til direktøren at direktøren ikke uten samtykke fra Stortingets
presidentskap må ha eller påta seg stilling, verv eller oppdrag
i offentlig eller privat virksomhet, som kan komme i konflikt med
rollen som direktør ved den nasjonale institusjonen. Presidentskapet avgjør
om stillingen, vervet eller oppdraget er av en slik art.
Som nevnt under punkt 2.4.1, kan Paris-prinsippenes
krav om representasjon og mangfold ivaretas ved å søke en faglig
bredde blant institusjonens ansatte. Ettersom det er foreslått at ledelsesansvaret
skal tillegges en direktør og ikke et styre, bør det behov den nasjonale
institusjonen måtte ha for fagkyndighet på ulike områder, ivaretas
ved tilsetting av institusjonens øvrige personale.
Oppgaven som nasjonal institusjon er omfattende
– den nasjonale institusjonen skal i prinsippet bidra til å styrke
gjennomføringen av alle menneskerettighetene i Norge. Dette fordrer både
bred innsikt i nasjonal rett og forvaltning og i det internasjonale
regelverk og system. For å oppnå faglig tyngde og legitimitet innenfor
ulike kulturer, livssyn og levesett, vil det være en fordel om de
ansatte har faglig kompetanse og erfaring fra ulike deler av samfunnet.
Det sentrale i denne sammenhengen er den kompetansen de ansatte
har, ikke hvilken tilknytning de har til ulike grupper eller interesser.
Institusjonens personale må til sammen besitte de ferdigheter som
kreves for å oppfylle institusjonens mandat.
Som følge av at direktøren har det faglige ansvar for
institusjonen, bør direktøren også foreta ansettelsene av institusjonens
personale innenfor de vedtatte budsjettrammer. Det forslås derfor
at det lovfestes at personalet ved den nasjonale institusjonen tilsettes
av direktøren.
Ved ansettelser skal direktøren ta hensyn til
at institusjonen skal ha bred faglig kompetanse, herunder kompetanse
om urfolks- og minoritetsrettigheter, jf. merknadene ovenfor under punkt
2.4.2. Det bør vektlegges at institusjonen skal ha kjennskap til
samers og minoriteters kultur og samfunnsforhold. Kjennskap til
dette anses som nødvendig for at institusjonen skal få tilstrekkelig
legitimitet i det samiske folk og blant ulike minoriteter.
Arbeidsgruppen legger til grunn at søkere til
og tilsatte i den nasjonale institusjonen skal ha de samme rettigheter
og det samme stillingsvern som i staten ellers. Det betyr at tilsetningsforholdene
ved den nasjonale institusjonen på vanlig måte skal reguleres av
lov av 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister (tjenestetvistloven)
og tjenestemannsloven, og det er dermed ikke nødvendig å lovfeste
dette. Det betyr imidlertid også at tjenestemannsloven §§ 2 til
5 om kunngjøring av stillinger, innstillinger og fast og midlertidig
tilsetting av tjenestemenn som ikke i utgangspunktet omfatter Stortingets
organer, skal gjelde så langt det passer. Dette foreslås derfor
fastsatt i instruksen.
Nærmere regler om fremgangsmåten ved tilsetting
foreslås fastsatt i et personalreglement godkjent av Stortingets
presidentskap.
Utenriksdepartementet har foreslått at det etableres
et rådgivende utvalg i tilknytning til den nasjonale institusjonen
for å oppfylle Paris-prinsippenes krav om at institusjonen i størst mulig
grad skal avspeile mangfold, og for å bidra til at institusjonen
skal kunne oppfylle den tiltenkte funksjonen med å legge til rette
for et samarbeid mellom de ulike menneskerettighetsaktører (se punkt
2.3.5).
Presidentskapet er i sin innstilling enig i
at det bør oppnevnes et rådgivende utvalg, og har gått inn for at
det lovfestes at det rådgivende utvalget oppnevnes av Stortinget.
Presidentskapet har videre påpekt at utvalgets fremste oppgave vil være
å gi råd om institusjonens virksomhet, ikke å gi bindende føringer.
Dagens SMR-NI har opprettet et rådgivende utvalg,
som ifølge SMRs vedtekter, vedtatt av Universitetsstyret 15. februar
2005, skal bestå av representanter fra et bredt spekter av «interesseorganisasjoner
og aktører fra det sivile samfunn som har en viktig rolle for ulike
former for menneskerettighetsspørsmål i Norge». Det er opplyst at
følgende organisasjoner er medlemmer av det rådgivende utvalget
per november 2014:
Advokatforeningens
menneskerettighetsutvalg
Amnesty International, norsk avdeling
Den norske Helsingforskomité
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Norsk organisasjon for asylsøkere
Redd Barna
Sametinget
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Barneombudet
Det er fastsatt i SMR-NIs vedtekter at medlemmene
utpeker hver sin representant og en vararepresentant. Det er satt
som vilkår at representantene skal ha særlig kompetanse innen, eller
interesse for, menneskerettighetsspørsmål. Representantene skal
videre ha de fullmakter som anses tilstrekkelig for effektivt å
kunne representere sine organisasjoner i utvalgets arbeid. Det fremgår
for øvrig av SMR-NIs hjemmeside at det rådgivende utvalget skal
være et diskusjons- og konsultasjonsorgan for spørsmål tilknyttet
SMRs virksomhet som nasjonal institusjon.
I forbindelse med tidligere høring har det kommet
tilbakemelding om at det rådgivende utvalget tilknyttet dagens SMR-NI
først og fremst fungerer som en informasjonskanal, og i liten grad
har vært benyttet til å samordne de ulike menneskerettsaktørers
innsats.
Som det fremgår ovenfor under punkt 2.4.1, er det
viktig at ny nasjonal institusjon har en pluralistisk sammensetning.
Arbeidsgruppen foreslår derfor at det i § 6 lovfestes at institusjonen
skal knytte til seg et rådgivende utvalg som avspeiler mangfoldet
og synspunkter som gjør seg gjeldende blant menneskerettighetsaktørene.
Dette er særlig viktig når ledelsesansvaret, slik som foreslått
i lovutkastet, er tillagt en direktør og det er gått bort ifra Utenriksdepartementets
forslag om et styre. Et bredt sammensatt rådgivende utvalg vil dessuten
bidra til å gjøre nasjonal institusjon bedre i stand til å løse
sine oppgaver, og styrke den nasjonale institusjonens legitimitet
i samfunnet.
Det rådgivende utvalget skal først og fremst
ha som funksjon å gi institusjonen råd og legge til rette for informasjonsutveksling,
og dette er foreslått tatt inn i lovteksten i § 6 andre ledd.
Utenriksdepartementet har i høringsnotatet foreslått
at det rådgivende utvalget bør bestå av minimum 10 og maksimum 20
medlemmer. Etter arbeidsgruppens mening vil et for stort utvalg ikke
fungere optimalt, da arbeidet i et stort utvalg raskt blir upraktisk
og uhåndterlig. Det antas at 10 til 15 medlemmer vil være tilstrekkelig for
å sikre innspill fra alle de ulike samfunnsinteressene.
Når det gjelder hvem som bør være medlemmer av
det rådgivende utvalget, mener arbeidsgruppen at det må ses hen
til at utvalgets hovedoppgave er å gi den nasjonale institusjonen
råd, og legge til rette for et best mulig samarbeid på menneskerettsfeltet.
Utvalget bør derfor etter arbeidsgruppens syn bestå av medlemmer
fra frivillige organisasjoner, det akademiske miljø eller andre
særlig kvalifiserte profesjonsgrupper, Stortingets ombudsmann for
forvaltningen, Barneombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet
og andre særlig berørte offentlige institusjoner, jf. forslag til
instruks § 6.
Når det foreslås at Stortingets ombudsmann for forvaltningen,
Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet skal være
medlemmer av det rådgivende utvalget, siktes det ikke til personen
(selve ombudet), men institusjonen. At disse institusjonene er medlemmer
av det rådgivende utvalget anses som nødvendig for at den nasjonale
institusjonen skal kunne legge til rette for et effektivt samarbeid
etter lovforslagets § 3 bokstav e.
Arbeidsgruppen mener at et bredt sammensatt utvalg
med ulike menneskerettighetsaktører vil kunne tilføre den nasjonale
institusjonen verdifull kompetanse og erfaringer. Norge er et land med
sterke institusjoner og organisasjoner på menneskerettighetsfeltet,
og et kompetent rådgivende organ vil sikre at flere perspektiver
tas med i arbeidet. For å styrke den nasjonale institusjonens legitimitet
blant samene spesielt, bør minst ett av medlemmene ha særskilt kjennskap til
samiske spørsmål.
Det presiseres at medlemmer kan være både organisasjoner,
institusjoner eller enkeltpersoner. Dersom et medlem er en organisasjon
eller en institusjon, skal medlemmet utpeke en representant og eventuelt
en vararepresentant.
I presidentskapets innstilling er det forutsatt
at det rådgivende utvalget skal oppnevnes av Stortinget. Arbeidsgruppen
foreslår at Stortingets presidentskap oppnevner medlemmer til det
rådgivende utvalg tilknyttet den nasjonale institusjonen etter forslag
fra direktøren.
Når det skal utpekes nye medlemmer til det rådgivende
utvalget, bør direktøren få komme med en uttalelse om antall og
forslag til medlemmer slik at dette gjenspeiler hva som til enhver
tid er institusjonens behov. Det bør også legges til rette for at
det sivile samfunn kan få komme med forslag til medlemmer. Dette
kan for eksempel gjøres ved at det legges ut informasjon på den nasjonale
institusjonens hjemmeside om at det skal velges medlemmer til det
rådgivende utvalget, og hvor det sivile samfunn oppfordres til å komme
med forslag til kandidater innen en fastsatt frist. I forbindelse
med utpeking av medlemmene som skal ha særskilt kjennskap til samiske
spørsmål, bør direktøren rådføre seg med Sametinget. Direktøren
fremsetter deretter sitt forslag til presidentskapet som oppnevner medlemmene.
Direktøren bør også redegjøre for andre forslag som har kommet inn,
men som ikke har blitt fulgt opp.
Et spørsmål er om det rådgivende utvalget fortløpende
bør kunne tilpasse sin sammensetning i samsvar med endringer i samfunnets
behov. Arbeidsgruppen antar at det vil være mest praktisk at det
oppnevnes et nytt rådgivende utvalg etter hvert stortingsvalg. Det
må imidlertid tas høyde for at det kan være behov for færre eller
hyppigere utskiftninger av medlemmene, og arbeidsgruppen har derfor
ikke funnet det hensiktsmessig å lovfeste noe om dette. Arbeidsgruppen
er videre enig med Utenriksdepartementet i at det ikke bør gis noe
godtgjørelse til medlemmene av det rådgivende utvalget, uten at arbeidsgruppen
har funnet behov for å ta inn dette i lov eller instruks. Det er
imidlertid foreslått å ta inn i instruksen at direktøren kaller inn
og leder møtene i det rådgivende utvalget.
Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor, forutsetter
arbeidsgruppen at det rådgivende utvalget vil være representativt
for mangfoldet og de synspunkter som gjør seg gjeldende blant menneskerettighetsaktørene
i Norge. Det kan imidlertid ikke ses bort ifra at den nasjonale institusjonen
også vil ha behov for å knytte til seg mindre, rådgivende grupper
på særlige prioriterte områder dersom dette anses hensiktsmessig,
jf. punkt 2.3.5. Den nærmere organiseringen av arbeidet i det rådgivende
utvalget, og behovet for eventuelt å knytte til seg mindre grupper
av aktuelle aktører på prioriterte områder, bør etter arbeidsgruppens
syn overlates til den nasjonale institusjonens direktør.
Det følger av Paris-prinsippenes punkt C.1.b
at en nasjonal institusjon innenfor rammen av sin virksomhet skal
kunne høre enhver person og innhente alle opplysninger og dokumenter
som er nødvendige for å vurdere spørsmål som faller innenfor dens
myndighet.
Bestemmelsen har blitt forstått slik at Paris-prinsippene
ikke krever at den nasjonale institusjonen skal få uinnskrenket
tilgang til opplysninger og dokumenter, men at retten er begrenset
til tilgang til de opplysninger som er nødvendig for å vurdere saker
som omfattes av dennes myndighet.
Utenriksdepartementet har i høringsnotatet vurdert
det slik at institusjonens behov for tilgang til dokumenter og opplysninger
vil være tilstrekkelig dekket under annen lovgivning, og da særlig ved
offentleglova og lov av 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon
og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet
(miljøinformasjonsloven). Departementet har vist til at institusjonen
ikke skal behandle klager i enkeltsaker. Det er videre vist til
at den nasjonale institusjonen som regel vil kunne få tilgang til
dokumenter i enkeltsaker, som er underlagt taushetsplikt, ved å
innhente samtykke fra vedkommende som taushetsplikten skal beskytte.
Utenriksdepartementet fant det ikke nødvendig
å lovfeste noen rett til tilgang til lokaler og institusjoner, men
foreslo å presisere i lovteksten at offentlige myndigheter og andre
som utfører oppgaver på vegne av det offentlige, skal yte den bistand
som er nødvendig for at den nasjonale institusjonen kan utføre sine
oppgaver. Selv om dette allerede ble ansett å følge av annen lovgivning,
ble det vist til at en slik lovbestemmelse vil synliggjøre myndighetenes
plikt til å legge til rette for den nasjonale institusjonens arbeid
og gi den et middel for å øve påtrykk i sitt arbeid. Det ble også
påpekt at en uttrykkelig lovbestemmelse vil kunne fungere som en
oppfordring til å praktisere meroffentlighet etter offentleglova der
det er aktuelt.
Presidentskapet har sluttet seg til ovennevnte
i sin innstilling, hvor det uttales at presidentskapet «antar at
det kan være en fordel å presisere i lovteks-ten at offentlige myndigheter
og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige skal legge
til rette for at nasjonal institusjon skal kunne utføre sine oppgaver».
I samsvar med dette foreslår arbeidsgruppen
at det lovfestes i § 7 at «Offentlige myndigheter og andre som utfører
oppgaver på vegne av det offentlige skal yte den bistand som er
nødvendig for at den nasjonale institusjonen kan utføre sine oppgaver
etter denne lov».
Arbeidsgruppen har merket seg at flere høringsinstanser
har påpekt at en lovfesting av de offentlige instansers plikt til
å yte den bistand som er nødvendig for at nasjonal institusjon skal utføre
sine oppgaver, ikke vil være tilstrekkelig. SMR-NI har blant annet
påpekt at det er et behov for at den nasjonale institusjonen kan
få fri adgang til lukkede institusjoner. Det er spesielt vist til
at det tilligger den nasjonale institusjonen å undersøke potensielt
kritikkverdige forhold, og at den derfor, i tråd med Paris-prinsippene,
bør ha tilgang til å innhente alle opplysninger og dokumenter som
er nødvendig for å vurdere situasjoner som hører under dens myndighet.
Arbeidsgruppen bemerker til dette at Sivilombudsmannen
i medhold av sivilombudsmannsloven § 7 første ledd første punktum
har rett til å «kreve de opplysninger han trenger for å kunne utføre
sitt verv» hos «offentlige tjenestemenn og hos alle andre som virker
i forvaltningens tjeneste». I forbindelse med lovendringen 21. juni
2013 nr. 89, som trådte i kraft 1. juli 2013, og hvor Sivilombudsmannen
ble tildelt rollen som nasjonal mekanisme for forebygging av tortur
og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, ble bestemmelsen
utvidet til også å omfatte opplysninger fra «person i tjeneste for private
institusjoner» der det er frihetsberøvede personer, jf. andre punktum.
Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet alle opplysninger, også taushetsbelagte,
som Sivilombudsmannen trenger for å behandle saken på en forsvarlig måte.
Det følger videre av tredje punktum at Sivilombudsmannen i samme
utstrekning som etter første og andre punktum, har krav på dokumentinnsyn.
I henhold til sivilombudsmannsloven § 8 har Sivilombudsmannen
videre rett til adgang til «tjenestesteder, kontorer og andre lokaler
for ethvert forvaltningsorgan og enhver virksomhet som går inn under
hans arbeidsområde». Det betyr at Sivilombudsmannens forebyggingsenhet nå
ivaretar oppgaven med å foreta regelmessige besøk til steder der
mennesker er frihetsberøvet, for eksempel i fengsler, politiarrester,
psykiatriske institusjoner og barnevernsinstitusjoner.
LDO har også rett til en viss tilgang til lukkede institusjoner
på sitt område, jf. diskrimineringsombudsloven § 11. Selv om Barneombudet ikke
har en individuell klageordning slik som Sivilombudsmannen og LDO,
har også Barneombudet en lovfestet rett til fri adgang til alle offentlige
og private institusjoner for barn, barneombudloven § 4. I forarbeidene
er det lagt til grunn at en slik rett er nødvendig for at ombudet skal
ha gjennomslagskraft overfor myndigheter og private.
Arbeidsgruppen ser at også den nasjonale institusjonen
kan ha behov for å få innhentet informasjon fra personer i lukkede
institusjoner, for å skaffe seg oversikt og kunnskap om hvordan menneskerettighetene
blir ivaretatt på dette området. Ved å oppsøke personer i lukkede
institusjoner, vil den nasjonale institusjonen også kunne gjøre
sin virksomhet kjent for disse gruppene. Arbeidsgruppen mener imidlertid
at det ville være uheldig dersom den nasjonale institusjonen skulle
drive tilsvarende virksomhet som de øvrige ombudene, og da spesielt
som den nyetablerte forebyggingsenheten hos Sivilombudsmannen som
har et konkret besøksmandat. Arbeidsgruppen viser videre til at
den nasjonale institusjonen ikke skal behandle klager, og dermed
ikke vil ha behov for de samme fullmakter som de institusjonene
som bedriver tilsyn på individnivå. Arbeidsgruppen mener at slik
oppsøkende virksomhet, dersom det er behov for informasjon om de
frihetsberøvedes situasjon, først og fremst må skje i et samarbeid
med de aktuelle institusjonene eller eventuelt i samarbeid med Sivilombudsmannen.
Arbeidsgruppen mener etter dette at den nasjonale
institusjonen vil sikres tilstrekkelig informasjon ved at loven
§ 7 pålegger «offentlige organer og andre som utfører oppgaver på
vegne av det offentlige» å yte den bistand som er nødvendig for
at den nasjonale institusjonen kan utføre sine oppgaver etter loven.
Dersom institusjonen får avslag på sin begjæring om innsyn i dokumenter,
må institusjonen kunne bringe spørsmålet inn for Sivilombudsmannen, jf.
sivilombudsmannsloven § 6.
Presidentskapet har i sin innstilling lagt til
grunn at det bør fremlegges en egen årlig melding for Stortinget
om arbeidet i nasjonal institusjon. Det fremgår videre av innstillingen
at presidentskapet vil legge til rette for at meldingen kan følges opp
med en debatt om menneskerettsspørsmål i Stortingets plenum.
Som nevnt innledningsvis under punkt 1.6, anbefaler
også ICC i Beograd-prinsippene at de nasjonale institusjoner for
menneskerettigheter årlig avgir en rapport til nasjonalforsamlingen om
sine aktiviteter og om menneskerettighetssituasjonen i landet.
SMR-NI har siden 2004 utgitt en årbok. Det fremgår
av årboken for 2013 på side 10 at den gir «en oversikt over utviklingen
i Norge det siste året når det gjelder de mest sentrale rettighetsområdene
som de internasjonale menneskerettighetene dekker». I Sveaass-rapporten
er det fremhevet at årboken er den nasjonale institusjonens «flaggskip»,
og at det er utviklet en fast metode for utarbeidingen av den. Samtidig
påpekes det at det er et behov for et bredere faktagrunnlag, basert
på flere kilder enn tilfellet er i dag. Sveaass-rapporten anbefaler
blant annet at den nasjonale institusjonen på enkelte områder også
gjør undersøkende studier.
Arbeidsgruppen foreslår, i samsvar med ovennevnte,
at det lovfestes en plikt for institusjonen til å gi en årlig melding
til Stortinget om institusjonens aktiviteter og utviklingen av menneskerettighetssi-tuasjonen
i Norge, jf. lovforslaget § 8.
Etter arbeidsgruppens syn vil institusjonens
plikt til å gi en slik årlig melding ha en nær sammenheng med den
nasjonale institusjonens oppgave med å overvåke menneskerettighetenes
stilling i landet, jf. lovforslaget § 3 bokstav a. Etter denne bestemmelsen
bør den nasjonale institusjonen legge frem sine anbefalinger for
myndighetene for å sikre at Norges menneskerettslige forpliktelser
oppfylles. Som nevnt under punkt 2.3.2 vil det først og fremst være
aktuelt å komme med anbefalinger av denne karakter i forbindelse
med høring av forslag til lov eller forskrift. Ved at den nasjonale
institusjonen i tillegg skal sende en årlig melding om menneskerettighetssituasjonen
i landet direkte til Stortinget, vil imidlertid institusjonens innsats
på menneskerettighetsområdet bli ytterligere styrket.
Det er i tidligere høringsuttalelser tatt til
orde for at meldingen bør følge kalenderåret. Det er også kalenderåret
som SMR-NI følger ved utgivelsen av dagens årbok.
I henhold til sivilombudsmannsloven § 12, og tilhørende
instruks § 12, avgir Sivilombudsmannen hvert år innen 1. april en
melding til Stortinget om sin virksomhet i det foregående året.
I meldingen skal Sivilombudsmannen blant annet orientere om sitt
arbeid med å overvåke og kontrollere at offentlig forvaltning respekterer
og sikrer menneskerettighetene. Sivilombudsmannen skal også avgi
en egen melding om sin virksomhet som nasjonal forebyggende mekanisme innen
samme tidspunkt. Det er uttrykkelig inntatt i Sivilombudsmannens
instruks at meldingen skal omfatte tidsrommet 1. januar til 31.
desember det foregående år.
For at Stortinget best mulig skal kunne gjøre
seg opp mening om menneskerettighetenes stilling i Norge, mener
arbeidsgruppen at både Sivilombudsmannens og den nasjonale institusjonens
melding bør avgis til Stortinget på samme tidspunkt og omfatte samme
tidsperiode. Det foreslås derfor at det inntas i instruksen at meldingen
skal innleveres innen 1. april, og omfatte tidsrommet 1. januar
til 31. desember det foregående år.
Som for Sivilombudsmannen foreslås det videre lovfestet
at meldingen skal trykkes og offentliggjøres. Meldingen bør utformes
slik at den i tillegg til å være utgangspunkt for en debatt i Stortingets
plenum, kan gi grunnlag for en bred offentlig debatt. Det forutsettes
således at institusjonen også får frem motstridende syn i meldingen.
Meldingen må ikke forveksles med institusjonens
plikt til å rapportere om virksomheten i samsvar med økonomiregelverket
for staten, jf. forslag til instruks § 9.
Arbeidsgruppen bemerker at institusjonen også må
kunne sende Stortinget og andre offentlige organer andre tematiske
rapporter til orientering. Slike rapporter vil imidlertid ikke bli
behandlet i Stortinget på ordinær måte. Institusjonen bør for øvrig
stå fritt til på eget initiativ å invitere til oppfølgende debatter
om menneskerettslige spørsmål, dersom den finner det formålstjenlig.
I enkelte lover i forvaltningen er det inntatt bestemmelser
hvor det er gjort unntak for «organer for Stortinget» eller lignende.
For eksempel heter det i lov 2. oktober 1967 om behandlingsmåten
i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 4 at loven ikke gjelder
«for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen
og andre organer for Stortinget». Et annet eksempel er offentleglova
§ 2, lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste (mållova)
§ 2 og lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivlova) § 5. Unntakene
er først og fremst begrunnet i konstitusjonelle hensyn, ettersom
organene for Stortinget skal være uavhengig av forvaltningen og
bare ansvarlig overfor Stortinget.
Spørsmålet er hvordan den nasjonale institusjonen
skal forholde seg til lover eller bestemmelser i lovgivningen for
øvrig hvor det er gjort unntak for Stortingets organer.
Siden den nasjonale institusjonen skal ha en
organisatorisk plassering som et organ tilknyttet Stortinget, vil
den etter arbeidsgruppens syn også være omfattet av en naturlig
språklig forståelse av bestemmelser i all lovgivning som gjelder
«organer for Stortinget» eller lignende. Arbeidsgruppen ser det
dessuten som naturlig at institusjonen – med oppgave å overvåke regjeringens
menneskerettighetspolitikk – unntas fra de aktuelle lovene på lik
linje med andre organ for Stortinget.
Mange av bestemmelsene som det er gjort unntak
fra, omhandler sentrale prinsipper for forsvarlig saksbehandling.
Av denne grunn er det inntatt tilsvarende eller lignende bestemmelser
i lovene som regulerer det enkelte stortingsorgan. For eksempel
er det i lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen (riksrevisjonsloven) inntatt
en egen bestemmelse om taushetsplikt (§ 15) som langt på vei korresponderer
med hoved-reglene i forvaltningsloven, og en bestemmelse (§ 18)
om at reglene i offentleglova «gjelder tilsvarende, så langt de
passer…». Det samme gjelder for Sivilombudsmannen, hvor det i sivilombudsmannsloven
§ 9 er inntatt egne regler for både innsynsrett og taushetsplikt.
Selv om den nasjonale institusjonen formelt
ikke omfattes av lovene nevnt over, bør det på tilsvarende måte
som for de øvrige organene for Stortinget, inntas egne unntaksbestemmelser
i loven for den nasjonale institusjonen, slik at institusjonen følger
reglene som er fastsatt i disse lovene så langt bestemmelsene passer.
Dette innebærer for det første at det bør inntas
en bestemmelse i loven som regulerer offentlighetens innsynsrett
i institusjonens dokumenter. Offentlighet er et viktig rettssikkerhetsprinsipp,
og det er viktig av hensyn til institusjonens legitimitet og troverdighet at
den nasjonale institusjonens virksomhet er preget av åpenhet og
offentlig innsyn. Stortinget har også sitt eget reglement om offentlighet
som langt på vei bygger på offentleglova, jf. regler om rett til
innsyn i Stortingets dokumenter (FOR-2009-11-10-1358). Arbeidsgruppen foreslår
derfor at det tas inn en tilsvarende bestemmelse som for Stortinget
i loven for den nasjonale institusjonen som dermed kan lyde: «Alle
kan hos den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter kreve
innsyn i institusjonens saksdokumenter, journaler og lignende registre,
dersom ikke annet følger av institusjonens instruks. Bestemmelsene
i offentleglova gjelder tilsvarende, så langt de passer, med de
presiseringer og unntak som følger av instruksen. Det samme gjelder
forskrift gitt med hjemmel i offentleglova, hvis ikke Stortingets
presidentskap beslutter noe annet», se lovforslagets § 9.
Nærmere regler om adgangen til å unnta dokumenter
fra offentlighet foreslås inntatt i instruksen. På grunn av den
administrative tilknytningen som presidentskapet har forutsatt etablert
mellom Sivilombudsmannen og den nasjonale institusjonen (se nærmere
nedenfor under punkt 3.2), er det naturlig at reglene om innsynsrett
for disse to stortingsorganene så langt som mulig er likelydende.
Arbeidsgruppen har derfor i instruksen § 7 tatt inn en bestemmelse
som i det store og det hele tilsvarer instruks for Stortingets ombudsmann
for forvaltningen § 11. Dette innebærer blant annet at også arkivloven
og arkivfor-skriften skal gjelde tilsvarende så langt de passer
for den nasjonale institusjonens virksomhet. Som følge av at den
nasjonale institusjonen ikke skal behandle individklager, har imidlertid
arbeidsgruppen ikke funnet det nødvendig at den nasjonale institusjonen
skal ha en generell adgang til å unnta dokumenter fra innsynsrett
(sammenlign instruks for sivilombudsmannen § 11 nr. 2).
Arbeidsgruppen foreslår at direktøren avgjør
om et dokument helt eller delvis skal unntas offentlighet. (Sammenlign
den tilsvarende bestemmelsen i sivilombudsmannsloven § 9.) Et spørsmål
i tilknytning til dette er om et avslag på innsyn hos den nasjonale
institusjonen skal kunne påklages til Sivilombudsmannen. Det følger
av sivilombudsmannsloven § 4 første ledd at ombudsmannens arbeidsområde
omfatter den «offentlige forvaltning». Av bestemmelsens andre ledd
fremgår det imidlertid at «Stortinget» og Riksrevisjonen og Ombudsmannen
for Forsvaret er unntatt. Arbeidsgruppen ser det som naturlig at
den nasjonale institusjonen også er unntatt fra Sivilombudsmannens
arbeidsområde på lik linje som Riksrevisjonen og Ombudsmannen for
Forsvaret, selv om dette ikke uttrykkelig fremgår av lovbestemmelsen.
Dette vil understreke den nasjonale institusjonens uavhengighet og
likestilling med Sivilombudsmannen som et selvstendig organ under
Stortinget. Dersom det oppstår tvist mellom institusjonen og den
som krever innsyn om hvorvidt det er grunnlag for å unnta de aktuelle
dokumentene fra offentlighet, kan spørsmålet bringes inn til tingretten
for avgjørelse.
Selv om institusjonen ikke skal behandle enkeltklager,
antar arbeidsgruppen at institusjonens ansatte kan få kjennskap
til mange følsomme opplysninger i sitt arbeid. Ettersom de generelle bestemmelsene
om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg. i utgangspunktet
ikke vil gjelde for institusjonens virksomhet, foreslår arbeidsgruppen
at det inntas en egen bestemmelse om taushetsplikt i loven. Det
foreslås for det første å lovfeste at enhver som utfører tjeneste
eller arbeid for den nasjonale institusjonen, plikter å unngå at
andre får adgang eller kjennskap til det han eller hun i forbindelse
med tjenesten får vite om forhold av personlig karakter. Taushetsplikten
bør også gjelde opplysninger om drifts- og forretningshemmeligheter,
på lik linje som for ansatte hos Sivilombudsmannen og hos Riksrevisjonen.
Foruten at spredning av slike opplysninger kan føre til økonomisk
tap for vedkommende bedrift, kan en slik taushetsplikt være en fordel
for den nasjonale institusjon idet et tillitsforhold både kan tjene
samarbeidet i sin alminnelighet og gi større sikkerhet for at det
gis riktige og fullstendige opplysninger. Videre bør taushetsplikten
gjelde informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven
eller beskyttelsesinstruksen, i den utstrekning institusjonen vil få
kjennskap til slike opplysninger.
Taushetsplikten bør også gjelde etter at vedkommende
har avsluttet tjenesten eller arbeidet hos den nasjonale institusjon
for menneskerettigheter. Han eller hun kan heller ikke utnytte slike
opplysninger i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for
andre.
For øvrig foreslår arbeidsgruppen at forvaltningsloven
§§ 13 a til 13 f bør gjelde så langt de passer (se den tilsvarende
bestemmelsen i riksrevisjonsloven § 15 tredje ledd). Det betyr for
eksempel at i den utstrekning institusjonen ikke trenger opplysningene
til en konkret sak, men bare til generell belysning av et saksområde,
bør den nøye seg med å be om opplysningene i anonymisert form. Anonymiserte opplysninger
om personlige forhold vil ikke være underlagt taushetsplikt, jf.
prinsippet i forvaltningsloven § 13 a, andre ledd.
Ettersom institusjonen ikke skal behandle klagesaker,
og således ikke treffer «avgjørelser» i forvaltningslovens forstand,
har ikke arbeidsgruppen funnet det nødvendig å ta inn egne bestemmelser
om habilitet, sammenlign i denne forbindelse sivilombudsmannsloven
§ 1 og riksrevisjonsloven § 19. Even-tuelt behov for å fastsette
habilitetsregler kan i stedet reguleres i interne retningslinjer.
Det vises for øvrig til punkt 2.3.4 om mulighet til å forebygge rollekonflikter
i direktørens ansettelsesavtale. Arbeidsgruppen har heller ikke
funnet grunn til å innta bestemmelser som gjør unntak fra mållova
§ 2.
Når det gjelder tjenestemannssaker, har arbeidsgruppen
ovenfor i punkt 2.4.4 foreslått at tjenestemannslovens §§ 2 til
5 skal gjelde så langt de passer for den nasjonale institusjonens
personale. Bestemmelsene i lov om nasjonal institusjon for menneskerettigheter
og tjenestemannsloven suppleres ellers av arbeidsmiljøloven.
Også forvaltningslovens regler for avgjørelser om
tilsetting, oppsigelse, suspensjon, avskjed eller forflytting av
tjenestemenn bør etter arbeidsgruppens syn gjelde for institusjonens
personale, jf. den tilsvarende bestemmelsen i riksrevisjonsloven
§ 7 og den begrunnelse som er gitt i forhold til denne bestemmelsen.
Dette innebærer at forskrift til forvaltningsloven 15. desember
2006 nr. 1456 kapittel 5 om partsinnsyn i saker om tilsetting i
offentlig forvaltning skal gjelde for den nasjonale institusjon.
En slik bestemmelse anses å være i samsvar med SCAs «General Observations»
punkt 2.1, om at loven for den nasjonale institusjon bør inneholde regler
om en uavhengig og objektiv ansettelses- og oppsigelsesprosess,
på lik linje med ansatte i andre uavhengige offentlige organer.
På tilsvarende måte som for Riksrevisjonen må det imidlertid ved
framtidige endringer i regelverket vurderes konkret fra tilfelle
til tilfelle hvorvidt endringen får anvendelse for den nasjonale
institusjon, jf. Innst. O. nr. 54 (2003–2004). Konstitusjonelle
hensyn vil kunne tilsi unntak eller presiseringer.