Det følger av Paris-prinsippenes punkt C.1.b at en nasjonal institusjon innenfor rammen av sin virksomhet skal kunne høre enhver person og innhente alle opplysninger og dokumenter som er nødvendige for å vurdere spørsmål som faller innenfor dens myndighet.

Bestemmelsen har blitt forstått slik at Paris-prinsippene ikke krever at den nasjonale institusjonen skal få uinnskrenket tilgang til opplysninger og dokumenter, men at retten er begrenset til tilgang til de opplysninger som er nødvendig for å vurdere saker som omfattes av dennes myndighet.

Utenriksdepartementet har i høringsnotatet vurdert det slik at institusjonens behov for tilgang til dokumenter og opplysninger vil være tilstrekkelig dekket under annen lovgivning, og da særlig ved offentleglova og lov av 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). Departementet har vist til at institusjonen ikke skal behandle klager i enkeltsaker. Det er videre vist til at den nasjonale institusjonen som regel vil kunne få tilgang til dokumenter i enkeltsaker, som er underlagt taushetsplikt, ved å innhente samtykke fra vedkommende som taushetsplikten skal beskytte.

Utenriksdepartementet fant det ikke nødvendig å lovfeste noen rett til tilgang til lokaler og institusjoner, men foreslo å presisere i lovteksten at offentlige myndigheter og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige, skal yte den bistand som er nødvendig for at den nasjonale institusjonen kan utføre sine oppgaver. Selv om dette allerede ble ansett å følge av annen lovgivning, ble det vist til at en slik lovbestemmelse vil synliggjøre myndighetenes plikt til å legge til rette for den nasjonale institusjonens arbeid og gi den et middel for å øve påtrykk i sitt arbeid. Det ble også påpekt at en uttrykkelig lovbestemmelse vil kunne fungere som en oppfordring til å praktisere meroffentlighet etter offentleglova der det er aktuelt.

Presidentskapet har sluttet seg til ovennevnte i sin innstilling, hvor det uttales at presidentskapet «antar at det kan være en fordel å presisere i lovteks-ten at offentlige myndigheter og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige skal legge til rette for at nasjonal institusjon skal kunne utføre sine oppgaver».

I samsvar med dette foreslår arbeidsgruppen at det lovfestes i § 7 at «Offentlige myndigheter og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige skal yte den bistand som er nødvendig for at den nasjonale institusjonen kan utføre sine oppgaver etter denne lov».

Arbeidsgruppen har merket seg at flere høringsinstanser har påpekt at en lovfesting av de offentlige instansers plikt til å yte den bistand som er nødvendig for at nasjonal institusjon skal utføre sine oppgaver, ikke vil være tilstrekkelig. SMR-NI har blant annet påpekt at det er et behov for at den nasjonale institusjonen kan få fri adgang til lukkede institusjoner. Det er spesielt vist til at det tilligger den nasjonale institusjonen å undersøke potensielt kritikkverdige forhold, og at den derfor, i tråd med Paris-prinsippene, bør ha tilgang til å innhente alle opplysninger og dokumenter som er nødvendig for å vurdere situasjoner som hører under dens myndighet.

Arbeidsgruppen bemerker til dette at Sivilombudsmannen i medhold av sivilombudsmannsloven § 7 første ledd første punktum har rett til å «kreve de opplysninger han trenger for å kunne utføre sitt verv» hos «offentlige tjenestemenn og hos alle andre som virker i forvaltningens tjeneste». I forbindelse med lovendringen 21. juni 2013 nr. 89, som trådte i kraft 1. juli 2013, og hvor Sivilombudsmannen ble tildelt rollen som nasjonal mekanisme for forebygging av tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, ble bestemmelsen utvidet til også å omfatte opplysninger fra «person i tjeneste for private institusjoner» der det er frihetsberøvede personer, jf. andre punktum. Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet alle opplysninger, også taushetsbelagte, som Sivilombudsmannen trenger for å behandle saken på en forsvarlig måte. Det følger videre av tredje punktum at Sivilombudsmannen i samme utstrekning som etter første og andre punktum, har krav på dokumentinnsyn.

I henhold til sivilombudsmannsloven § 8 har Sivilombudsmannen videre rett til adgang til «tjenestesteder, kontorer og andre lokaler for ethvert forvaltningsorgan og enhver virksomhet som går inn under hans arbeidsområde». Det betyr at Sivilombudsmannens forebyggingsenhet nå ivaretar oppgaven med å foreta regelmessige besøk til steder der mennesker er frihetsberøvet, for eksempel i fengsler, politiarrester, psykiatriske institusjoner og barnevernsinstitusjoner.

LDO har også rett til en viss tilgang til lukkede institusjoner på sitt område, jf. diskrimineringsombudsloven § 11. Selv om Barneombudet ikke har en individuell klageordning slik som Sivilombudsmannen og LDO, har også Barneombudet en lovfestet rett til fri adgang til alle offentlige og private institusjoner for barn, barneombudloven § 4. I forarbeidene er det lagt til grunn at en slik rett er nødvendig for at ombudet skal ha gjennomslagskraft overfor myndigheter og private.

Arbeidsgruppen ser at også den nasjonale institusjonen kan ha behov for å få innhentet informasjon fra personer i lukkede institusjoner, for å skaffe seg oversikt og kunnskap om hvordan menneskerettighetene blir ivaretatt på dette området. Ved å oppsøke personer i lukkede institusjoner, vil den nasjonale institusjonen også kunne gjøre sin virksomhet kjent for disse gruppene. Arbeidsgruppen mener imidlertid at det ville være uheldig dersom den nasjonale institusjonen skulle drive tilsvarende virksomhet som de øvrige ombudene, og da spesielt som den nyetablerte forebyggingsenheten hos Sivilombudsmannen som har et konkret besøksmandat. Arbeidsgruppen viser videre til at den nasjonale institusjonen ikke skal behandle klager, og dermed ikke vil ha behov for de samme fullmakter som de institusjonene som bedriver tilsyn på individnivå. Arbeidsgruppen mener at slik oppsøkende virksomhet, dersom det er behov for informasjon om de frihetsberøvedes situasjon, først og fremst må skje i et samarbeid med de aktuelle institusjonene eller eventuelt i samarbeid med Sivilombudsmannen.

Arbeidsgruppen mener etter dette at den nasjonale institusjonen vil sikres tilstrekkelig informasjon ved at loven § 7 pålegger «offentlige organer og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige» å yte den bistand som er nødvendig for at den nasjonale institusjonen kan utføre sine oppgaver etter loven. Dersom institusjonen får avslag på sin begjæring om innsyn i dokumenter, må institusjonen kunne bringe spørsmålet inn for Sivilombudsmannen, jf. sivilombudsmannsloven § 6.