Ifølge innstillingen fra Stortingets presidentskap skal
den nye nasjonale institusjonen samlokaliseres med, og ha en administrativ
tilknytning til, Sivilombudsmannen. Presidentskapet har påpekt at
dette for eksempel kan innebære felles administrative tjenester
som regnskap, IKT, arkiv og resepsjon. En samlokalisering vil videre innebære
at institusjonen får godt kjennskap til Sivilombudsmannens solide
kompetanse på menneskerettsområdet og det sterke faglige miljøet
der. Formålet er å «utnytte synergieffekten som en samlokalisering
og administrativ tilknytning vil innebære».
Etter Paris-prinsippenes punkt B.3 er det et
krav at den nasjonale institusjonen har «en infrastruktur som bidrar
til en smidig gjennomføring av virksomheten, særlig tilstrekkelig
finansiering». Videre heter det at formålet med finansieringen «bør
være at institusjonen får egne ansatte og lokaler». I de tilhørende
merknadene i SCAs «General Observations» uttales det at finansieringen
bør være tilstrekkelig til at den nasjonale institusjonen kan oppfylle
sitt mandat.
Det ovenfor siterte må bety at institusjonen
ikke skal underlegges økonomisk styring som kan påvirke institusjonens
uavhengighet. For å sikre uavhengigheten mener derfor arbeidsgruppen
at det er en forutsetning at institusjonen er en egen juridisk enhet
med eget organisasjonsnummer.
Arbeidsgruppen kan derimot ikke se at Paris-prinsippene
er til hinder for at den nasjonale institusjonen får levert enkelte
administrative tjenester fra Sivilombudsmannens kontor, for eksempel
lønnsadministrasjon og resepsjonsbetjening. Dette kan sammenlignes
med at institusjonen setter ut administrative oppgaver til andre
eksterne tjenesteytere («outsourcing»), bortsett fra at det ikke
gjennomføres anskaffelsesmessig konkurranse om de tjenestene som
Sivilombudsmannen leverer. Det sentrale må være at institusjonen
både faktisk og reelt fremstår som uavhengig. Tilknytningen til
Sivilombudsmannen skal bare være av praktisk, administrativ art,
og institusjonen vil ikke på noen måte være «underlagt» Sivilombudsmannen.
Arbeidsgruppen kan derfor ikke se behov for at det legges noen føringer
i lov eller instruks på hvordan samarbeidet med Sivilombudsmannen
skal gjennomføres i praksis.
Det fremgår av innstillingen at presidentskapet er
enig i «representantforslagets påpekning av at institusjonen må
tilføres nødvendige ressurser og kapasitet for å kunne gjennomføre
sine lovpålagte oppgaver tilfredsstillende». Presidentskapet har
videre forutsatt at institusjonen gis et eget kapittel i statsbudsjettet.
Dette er i samsvar med ICCs anbefalinger i Beograd-prinsippene om
at bevilgningene til den nasjonale institusjonen skal fremgå av
en separat budsjettlinje, og at den nasjonale institusjonen gis
rådighet og kontroll over eget budsjett.
I statsbudsjettet for 2014 er det under kap.
100 post 71 avsatt vel 7 mill. kroner til SMRs oppgaver som nasjonal
institusjon for menneskerettigheter i 2014.
I statsbudsjettet for 2015 (Prop 1 S (2014–2015) er
det under kap. 45 post 1 avsatt 9,3 mill. kroner til Nasjonal institusjon
for menneskerettigheter.
Det er vanskelig å ha noen klar formening om
de økonomiske konsekvensene ved reetableringen av den nasjonale
institusjonen på lengre sikt. Arbeidsgruppen legger likevel til
grunn at den bevilgningen som er foreslått, vil være tilstrekkelig for
at institusjonen skal kunne fylle sitt mandat, og viser til at den
nye institusjonens arbeidsoppgaver og arbeidsmetoder må utvikles
over tid. Arbeidsgruppen legger også til grunn at de anslåtte kostnadene
vil medføre at institusjonen kan tilføres noen flere årsverk sammenlignet med
dagens SMR-NI. Det er også tatt hensyn til at institusjonen vil
måtte leie lokaler og kjøpe inn administrative tjenester. Den administrative tilknytningen
til Sivilombudsmannen vil gjøre driften av ny institusjon mer kostnadseffektiv.
For øvrig mener arbeidsgruppen at det bør overlates
til direktøren av den nye institusjonen i samarbeid med Sivilombudsmannen
å vurdere hvordan samlokaliseringen best kan gjennomføres i praksis.
Presidentskapet har i innstillingen pekt på
at det i forbindelse med utredningen av ny lov må ses på muligheten
for at den nasjonale institusjonen kan ha inntektsgivende arbeid.
Arbeidsgruppen har merket seg at den danske loven
åpner for at den danske nasjonale institusjonen kan ha inntektsgivende
arbeid og blant annet bedrive tilskuddsfinansiert forskningsvirksomhet.
Arbeidsgruppen har for sin del kommet frem til at den norske nasjonale institusjonen
ikke bør kunne drive med oppdragsforskning eller yte konsulentbistand.
Etter arbeidsgruppens syn vil slik inntektsbringende arbeid fra
et organ som er organisatorisk underlagt Stortinget, stå i et motsetningsforhold
til hva som ellers er Stortingets rolle som lovgiver, kontrollerende
og bevilgende myndighet. Åpnes det for at den nasjonale institusjonen
kan bedrive inntektsbringende arbeid, kan det videre oppstå en diskusjon
om den nasjonale institusjonen er et slags «ombud» for spesielle
grupper, ved at de organisasjonene som har midler til det, kan «bestille»
rapporter fra den nasjonale institusjonen, og dermed indirekte legge
føringer på den nasjonale institusjonens prioriteringer. Det forhold at
institusjonen ikke kan ha inntektsgivende arbeid, vil dermed etter
arbeidsgruppens syn styrke institusjonens uavhengighet. Dette er
for øvrig også i samsvar med nyere anbefalinger fra SCA, hvor det
heter at staten bør tilstrebe å gi de nasjonale institusjonene tilstrekkelig
finansiering.
Presidentskapet har forutsatt i innstillingen
at någjeldende nasjonal institusjon ved Senter for menneskerettigheter
skal avvikles på en korrekt måte, og at de personalmessige og arbeidsrettslige
forhold ved institusjonen bør avklares i forbindelse med utredningen
av lovgrunnlaget for den nye nasjonale institusjonen.
Arbeidsgruppen viser til at Stortingets administrasjon
og ledelsen ved Universitetet i Oslo nå har inngått en avtale om
overføring av Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og dets ansatte
til Stortinget. I den forbindelse er det forutsatt at ny institusjon
i praksis vil kunne etableres fra 1. juli 2015.