Søk

Innhold

Merknad

Vedlegg 2 - Markert versjon av forslag til reglement mot instruksen som gjelder for forvaltningen (finnes kun i PDF)

7. Konstitusjonelle og anskaffelsesrettslige avklaringer knyttet til bruk av Statsbygg

7.1 Innledning

Ifølge mandatets strekpunkt 3, skal arbeidsgruppen foreta en avklaring av de konstitusjonelle sidene ved en funksjon for Statsbygg som støtte for Stortinget som byggherre, samt vurdere forholdet til anskaffelsesregler ved en slik løsning.

Vi nevner for ordens skyld at Stortinget forvalter sine eiendommer selv, og det er ikke en del av arbeidsgruppens mandat å vurdere endringer på dette punkt, jf. også punkt 8.1 nedenfor om dette.

7.2 Konstitusjonelle avklaringer

7.2.1 Generelt

Arbeidsgruppen ser i utgangspunktet ingen formelle konstitusjonelle hindringer som tilsier at det ikke er mulig for Stortinget å benytte Statsbygg. Det er ingen bestemmelser i Grunnloven som setter forbud mot at Statsbygg utfører oppdrag knyttet til Stortingets eiendommer. Snarere kan Grunnloven § 19, som bestemmer at «Kongen våker over at statens eiendommer og regalier anvendes og bestyres av den av Stortinget bestemte og for samfunnets nyttigste måte», trekke i retning av at dersom Stortinget ser det som formålstjenlig å benytte Statsbygg, vil dette være i samsvar med Grunnloven.

Stortinget kan vedta at Statsbygg gjennomfører byggeprosjekter for ulike forvaltningsorganer, og må også kunne vedta at Statsbygg skal kunne gjennomføre et byggeprosjekt for Stortingets egen bruk, eventuelt at rådgivnings- eller utredningstjenester skal kunne stilles til disposisjon for Stortinget. Arbeidsgruppen viser ellers til at Høyesterett i Rt. 1952 s.1089 (Hvalavgift-dommen) har lagt til grunn at den lovgivende og utøvende makt har et nokså stort spillerom når det gjelder å fordele oppgaver seg imellom.

Som det fremgår av punkt 8.2.5 nedenfor, er det i en historisk kontekst relativt nytt at staten ved Stortingets administrasjon står som hjemmelshaver til eiendommer som benyttes av Stortinget. Eiendomsforvaltningen ble først etter andre verdenskrig overført til Stortingets administrasjon, senest ved at også forvaltningen av Stortingets leiligheter ble overført fra Statsbygg til Stortingets administrasjon i 1996. Det finnes også andre eksempler på at Stortinget får levert tjenester fra statlige forvaltningsorganer. DFØ leverer for eksempel lønns- og regnskapstjenester til Stortinget, og KORO er benyttet i forbindelse med utsmykkingsprosjekter.

Arbeidsgruppen ser imidlertid at Stortinget formelt står i en annen stilling som oppdragsgiver enn departementene og deres underlagte etater, noe som innebærer at etablerte styrings- og beslutningsprosedyrer i forvaltningen ikke uten videre kan overføres uten tilpasninger.

Arbeidsgruppen viser også til at det i byggesaker til tider oppstår spørsmålsstillinger knyttet til ansvarsdelingen mellom kommunal- og moderniseringsministeren som overordnet ansvarlig for Statsbygg og statsråden for det oppdragsgivende departement. Det er derfor i instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor tatt inn en nærmere regulering av hvilke forhold som hører under den enkelte statsråds ansvarsområde.

For Stortinget er det enda viktigere med tydelige ansvarsforhold, slik at det ikke oppstår uklarheter om ansvarsdelingen mellom Stortinget og regjeringen. Uklare ansvarsforhold vil for eksempel kunne bli utfordrende å håndtere dersom det skulle oppstå en kontrollsak i etterkant av et byggeprosjekt. Det kan være politisk krevende å håndtere spørsmål om ansvar i en sak hvor Stortinget selv har vært en medvirkende aktør.

Dersom Stortinget skal benytte Statsbygg, mener arbeidsgruppen derfor at det, i tillegg til god ekstern kvalitetssikring av prosjektene, er viktig å ivareta følgende forhold:

7.2.2 En tydelig overordnet formell ansvarsdeling

Kommunal- og moderniseringsministeren eller regjeringen kan ikke holdes ansvarlig for forhold som kan tilbakeføres til Stortinget selv. Det bør derfor fastsettes en tydelig overordnet ansvarsdeling mellom Stortinget som oppdragsgiver og Statsbygg, slik at det ikke oppstår uklarheter om ansvarsforhold. En overordnet ansvarsbeskrivelse kan for eksempel tas inn i forbindelse med implementering av instruks for behandling av byggesaker i sivil sektor for Stortinget, jf. nærmere omtale i punkt 6.4.2 ovenfor.

Det må i den forbindelse avklares hvordan bevilgninger til byggeprosjekter som gjennomføres i regi av Statsbygg, behandles. Bevilgninger til byggeprosjekter utenfor husleieordningen bevilges normalt på kap. 530 på Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett. Dette er også et mulig alternativ for byggeprosjekter som gjennomføres for Stortinget. Men for å tydeliggjøre den særegne ansvarsdelingen mellom oppdragsgiver og utfører kan det imidlertid være et mer hensiktsmessig alternativ at utgifter bevilges på Stortingets budsjett, og at bevilgninger stilles til disposisjon for Statsbygg i tråd med fremdriften i prosjektet.

7.2.3 Gode styringsdokumenter for det enkelte prosjektet

Det er i Stortinget sterke brukerinteresser, og det må lages gode prosedyrer for medvirkning i prosjektering og gjennomføring av prosjektene, herunder tydelige rutiner for hvordan problemstillinger knyttet til endringsønsker behandles. Blant annet er det viktig at det blir tydelig hvem som er ansvarlig for eventuelle endringer i prosjektet.

Dersom en sammenligner med byggeprosjekter utført på oppdrag fra departementene, hvor oppdragsdepartementet er ansvarlig for overordnede forhold som prioritering av prosjektet, dimensjonering, arealramme, kvalitativ utforming og bevilgningsmessig dekning, mens den aktuelle virksomheten ivaretar brukerinteresser på et mer detaljert nivå, vil Stortinget som organisasjon få en dobbeltrolle som både oppdragsgiver og bruker. Dette krever ryddighet og klarhet omkring ulike roller i prosjektet.

Det legges til grunn at eventuelle uoverensstemmelser mellom Statsbygg og Stortinget som oppdragsgiver kan løses på et overordnet ledelsesnivå, i dialog mellom Stortingets ledelse og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

7.2.4 Kontakten mellom Stortinget og Statsbygg

Det bør avklares med Statsbygg og Kommunal- og moderniseringsdepartementet ved inngåelse av oppdrag hvordan kontakten skal være, herunder i hvilken grad departementet bør involveres. Det bør også avklares om departementet skal ha en rolle under gjennomføringen av et oppdrag, og eventuelt hvilken.

7.2.5 Gode prosedyrer for innmelding av byggebehov

Selv om Stortingets budsjett formelt behandles som en del av Finansdepartementets budsjettproposisjon, deltar ikke Stortinget i de interne diskusjonene i regjeringen om hvilke byggeprosjekter som skal prioriteres.

Det bør tilstrebes at Stortingets byggebehov meldes inn på et så tidlig tidspunkt som mulig, slik at det legges til rette for at Statsbygg kan planlegge sin bistand uten at andre vedtatte prosjekter må utsettes på grunn av kapasitetsproblemer i Statsbygg. Prosedyrer for innmelding av byggebehov bør etableres i samråd med Statsbygg og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

7.3 Forholdet til anskaffelsesregler

7.3.1 Innledning

I henhold til mandatet skal arbeidsgruppen vurdere forholdet til anskaffelsesreglene, nærmere bestemt om unntaket for egenregi kommer til anvendelse.

Stortinget er utvilsomt omfattet av lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Det heter i bestemmelsene om virkeområde i lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser § 2 og forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (FOA) § 1-2 at statlige myndigheter er omfattet. Dette følger videre av EU-domstolens avgjørelse i sak C-323/96 (EU-kommisjonen mot Belgia):

«The term ‘the State’ referred to in the definition of contracting authority in Article I (b) of Directive 71/305, as amended by Article 1(1) of Directive 89/440, and in Article I (b) of Directive 93/97 necessarily encompasses all the bodies which exercise legislative, executive and judicial powers.»

I utgangspunktet skal rettssubjekter som omfattes av anskaffelsesregelverket gjennomføre en konkurranse hver gang det skal inngås vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter med en anslått verdi som er lik eller overstiger 100 000 kroner ekskl. mva. Lov og forskrift gjelder ikke der pliktsubjektet får utført en tjeneste under såkalt «egenregi». Vi går her ikke nærmere inn på andre typer unntak som gjelder.

7.3.2 Egenregi – utgangspunkt

Egenregi innebærer at en oppdragsgiver benytter seg av interne ressurser til utførelse av tjenester eller anvender egne ressurser til dette. Når man benytter interne ressurser, omfattes ikke tjenesten av kontraktsbegrepet, fordi disse er en del av det samme rettssubjektet. Nærings- og handelsdepartementet uttaler i brev 5. juli 2000 at det ikke er avgjørende at det eventuelt foreligger et dokument med betegnelsen «kontrakt» som bekrefter tjenestens innhold og produktets omfang og kvalitet og regulerer utveksling av ytelser.

For at det skal foreligge en kontrakt i henhold til regelverket om offentlige anskaffelser, må det være en gjensidig bebyrdende avtale «som en eller flere oppdragsgivere inngår skriftlig med en eller flere leverandører», jf. anskaffelsesforskriften § 4-1 (a). Det innebærer at for at Stortinget kan benytte et annet statlig organ (Statsbygg) i egenregi, må dette organet være å anse som en del av det samme rettssubjektet som Stortinget i anskaffelsesrettslig forstand.

Statsbygg er organisert som en forvaltningsbedrift og inngår juridisk som en del av rettssubjektet staten. Finansieringen av Statsbyggs virksomhet skjer over statsbudsjettet, enten ved direkte bevilgninger eller ved at leietakerne betaler en kostnadsdekkende husleie. Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) la i sak 2012/188 til grunn at en avtale mellom Øst-Finnmark politidistrikt og Statsbygg om leie av lokaler kunne gjennomføres i egenregi, fordi begge aktører var en del av rettssubjektet staten.

7.3.3 Stortinget som en del av rettssubjektet staten

Det klare konstitusjonelle utgangspunktet er at Stortinget, som en av de tre øverste statsmakter, er en del av den norske stat. Grunnloven fastsetter den nærmere fordelingen mellom statsmaktene, og Grunnloven benytter «statens myndigheter» som en felles betegnelse på de tre statsmaktene.

Hvorvidt Stortinget er en del av det felles rettssubjektet staten er likevel i liten grad berørt i juridisk teori. I Johs. Andenæs, Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge, 11.utgave, Universitetsforlaget, 2017, s.167 er det lagt til grunn at staten anses som en samlet organisme eller person med vilje og handleevne.

Med bakgrunn i de konstitusjonelle myndigheters ulike funksjoner unntar imidlertid en rekke offentligrettslige lover eksplisitt Stortinget (og i noen tilfeller også dømmende statsmyndigheter) fra lovenes virkeområde, eksempelvis forvaltningsloven og offentleglova. Med bakgrunn i maktfordelingsprinsippet er Stortinget heller ikke underlagt det utøvende organs (Kongens) instruksjonsmyndighet.

En del rettsregler som etter sin ordlyd anvendes for «staten» eller «statsforvaltningen» kommer derfor ikke uten videre til anvendelse for Stortinget.14 Når lover, forskrifter, instrukser og avtaler bruker betegnelsen «staten», «organ for staten» eller lignende, vil det derfor måtte bero på en nærmere tolkning av det enkelte regelverk, herunder definisjonen av virkeområdet og hjemmelsgrunnlaget for regelverket, hvorvidt Stortinget er omfattet eller ikke.

I anskaffelsesrettslig sammenheng følger det som nevnt ovenfor av EU-retten at lovgivende myndighet er å anse som en del av «staten» når det gjelder anskaffelsesreglenes virkeområde. I vedlegg 1 til WTO-avtalen listes Stortinget, Sivilombudsmannen, Riksrevisjonen og domstolene sammen med departementene og underliggende etater opp som sentrale statlig myndigheter som omfattes av WTO-avtalen.

Bevilgningsmessig er Stortinget behandlet som en del av staten. Stortingets driftsutgifter bevilges på 01-poster som en del av «statens egne driftsutgifter», jf. bestemmelsen om statsbudsjettets inndeling i bevilgningsreglementet § 4. Stortingets aktiva og passiva inngår dermed også som en del av statens eiendeler og forpliktelser i statsregnskapet. Staten v/Stortinget står oppført som hjemmelshaver for Stortingets eiendommer i grunnboken.

I den grad Stortinget som virksomhet inngår juridiske forpliktelser ut over gjeldende budsjettermin (f.eks. kontrakter i forbindelse med byggeprosjekter), følges bevilgningsreglementets prosedyrer for forpliktelse av staten i fremtidige budsjetterminer. Som organ disponerer Stortinget ikke egne midler ut over de årlige bevilgningene på statsbudsjettet og er, i likhet med andre statlige forvaltningsorganer, omfattet av prinsippet om staten som selvassurandør.

Stortinget forvalter i dag sine egne eiendommer, men denne organiseringen er relativt ny i en historisk kontekst, slik det er nærmere redegjort for i punkt 7.2.5.

Et eget spørsmål er hvem som utøver partsevne på vegne av Stortinget i et eventuelt søksmål fra eller overfor tredjepart. Dette spørsmålet drøftes i Rt. 1981 s. 692. Høyesterett tok ikke uttrykkelig stilling til spørsmålet, men avgjorde saken ut ifra at Grunnloven § 66 ble ansett å være til hinder for mortifikasjonssøksmål mot Stortinget i anledning av ytringer fra representantene.

Ut ifra et maktfordelingsperspektiv synes det klart at det ikke er naturlig at et av departementene utøver partsevne for Stortinget, slik hovedregelen ellers er når staten er part i en sak for domstolene. Det fremstår derfor som at dette bør skje ved Stortinget selv, dvs. staten v/Stortinget. Dette er for øvrig noe man kunne regulert nærmere ved lov. I Sverige følger det for eksempel av Lag (2011:745) med instruktion for Riksrettsförvaltningen § 29 at Riksdagsförvaltningen innenfor sitt virksomhetsområde representerer staten ved domstolen, samt at Riksdagsförvaltningen kan overlate til en annen myndighet eller et ombud å føre saker for Riksdagsförvaltningen.

Med bakgrunn i ovennevnte konkluderes det med at Stortinget inngår som en del av rettssubjektet staten for så vidt gjelder forvaltning av statens eiendommer.

14. Eksempelvis «Instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor», som etter sin ordlyd gjelder for alle virksomheter i statlig sivil sektor.

7.3.4 Likevel ikke adgang til egenregi?

1. Utgangspunkt

Hovedregelen er at oppdragsgiver kan benytte seg av egenregi når ytelsen kan leveres av samme rettssubjekt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at et oppdrag i visse tilfeller likevel kan måtte anses som et kontraktsmessig forhold i direktivets forstand. Dette kan være aktuelt der enheten som leverer ytelsen, har en stor grad av selvstendighet i forhold til oppdragsgiver selv om avtalen er inngått mellom to enheter som formelt er innenfor ett og samme rettssubjekt. Hvorvidt det foreligger et slikt unntak fra reglene for egenregi, og hvor langt dette unntaket eventuelt strekker seg, er ikke avklart i praksis.

Det klare utgangspunktet er at anskaffelsesregelverket ikke skal være til hinder for en hensiktsmessig organisering av virksomheten i det offentlige. I gjeldende anskaffelsesdirektiv (dir 2014/24/EU), artikkel 1 nr. 4, heter det:

«This Directive does not affect the freedom of Member States to define, in conformity with Union law, what they consider to be services of general economic interest, how those services should be organised and financed, in compliance with the State aid rules, and what specific obligations they should be subject to. Equally, this Directive does not affect the decision of public authorities whether, how and to what extent they wish to perform public functions themselves pursuant to Article 14 TFEU and Protocol No 26.»

I direktivets fortale pkt. 5 er det presisert følgende:

«It should be recalled that nothing in this Directive obliges Member States to contract out or externalise the provision of services that they wish to provide themselves or to organise by means other than public contracts within the meaning of this Directive.»

2. Egenregi alltid tillatt når samme rettssubjekt?

EU-domstolen har ikke utalt seg om hvorvidt det må trekkes en grense når det gjelder adgangen til å gjennomføre oppdrag i egenregi innenfor ett og samme rettssubjekt.

I Danmark var Konkurrencestyrerelsen tidligere av den oppfatning at grensene for egenregi gikk ved hvorvidt det foreligger instruksjonsmyndighet. Imidlertid har den danske Konkurrencestyrerelsen i sin nye veileder av januar 2016 s. 21 inntatt motsatt synspunkt og uttalt:

«Staten betragtes i udbudsretlig forstand som en samlet enhed. Det indebærer, at aftaler om opgaveløsning m.v. mellem forskellige statslige forvaltninger ikke er omfattet af udbudspligten.»

Det norske Nærings- og handelsdepartementet har også lagt til grunn at all statlig forvaltningsvirksomhet som ikke er skilt ut som egne rettssubjekter, kan utveksle ytelser med andre statlige forvaltningsorganer i egenregi, jf. brev til Samferdselsdepartementet 5. juli 2000 og brev til Finansdepartementet 18. januar 2005. Nærings- og handelsdepartementet har også i en udatert uttalelse til Utenriksdepartementet lagt til grunn at en avtale mellom Utenriksdepartementet og statlig direktorat vil være egenregi.

NHO fremsatte en klage for ESA i 2000 som følge av at Nærings- og handelsdepartementet generelt ga utrykk for at alle enheter i staten kunne handle med hverandre utenfor anskaffelsesregelverket så lenge de ikke utgjorde selvstendige rettssubjekter. ESA avslutt saken og synes å ha gitt tilslutning til Norges syn. Saken er nærmere omtalt i Wiggen (2013)15 s. 194–195.

I norsk juridisk litteratur er det gitt uttrykk for følgende vurderinger:

Dragsten16 skriver:

«Så lenge EU-domstolen ikke har uttalt seg om spørsmålet, er det grunn til å se hen til de norske kildene samt hensyn som ligger bak regelverket om offentlige anskaffelser. Et viktig hensyn med regelverket er at oppdragsgiver skal ha en konkurranse om oppdrag som oppdragsgiver setter ut til andre. Regelverket stiller ikke krav til at oppdraget skal konkurranseutsettes og griper heller ikke inn i oppdragsgivers rett til å organisere egen virksomhet. Sistnevnte er også bakgrunnen for unntaket om såkalt 'uegentlig egenregi', som EU-domstolen har utviklet blant annet gjennom C-107/98 (Teckal). Disse hensynene taler for at virksomhet som ikke er utskilt i et eget rettssubjekt, må anses å ligge innenfor oppdragsgiverens egen virksomhet slik at 'anskaffelser' foretatt av en statlig oppdragsgiver fra et annet organ som er å anses som en del av staten, ikke omfattes av regelverket for offentlige anskaffelser.»

Hos Thue m.fl.17 er det konkludert med at egenregi alltid er tillatt innen samme rettssubjekt. Thue m.fl. uttaler:

«Konklusjonen er først og fremst basert på at myndighetene selv bør kunne organisere forvaltningen på den måten som er mest hensiktsmessig. Den motsatte regel vil føre til at egenregireglene blir enda mer uklare.»

Hvorvidt bruk av egenregi alltid vil være tillatt innen samme rettssubjekt vil kunne overprøves av KOFA, nasjonale domstoler og EU-domstolen. EU-domstolen har uttalt følgende i en avgjørelse:18

«As to whether there is a contract, the national court must determine whether there has been an agreement between two separate persons.»

Thue m.fl. fremhever at denne avgjørelsen fra EU-domstolen underbygger at anskaffelsesregelverket først kommer til anvendelse der det foreligger en avtale inngått mellom to separate juridiske personer.

KOFA har, etter det vi kjenner til, kun hatt to saker der spørsmålet om egenregi har vært behandlet. KOFA viser i sak 2012/188 (Øst-Finnmark) til at det er ulik praksis i de ulike nasjonalstatene i EU, og at det i juridisk teori også er blitt tatt til orde for at oppdrag innenfor samme rettssubjekt i visse tilfeller kan måtte anses som et kontraktsmessig forhold i direktivets forstand.

KOFA viser videre til at Wiggen19 har uttalt:

«På den annen side kan et ubetinget egenregi-unntak for ethvert samarbeid mellom ulike enheter som tilhører samme juridiske person, komme i dårlig harmoni med anskaffelsesreglenes formål, dersom organiseringen av offentlig sektor fører til konkurransevridning.»

KOFA konkluderte i denne saken med at vilkårene for egenregi forelå, men holdt det åpent om egenregi i samme rettssubjekt alltid faller innenfor egenregiunntaket:

«Klagenemnda finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet, da det i denne sak ikke foreligger holdepunkter for at Statsbygg driver på en måte som kan virke konkurransevridende. Statsbygg har som oppgave å forvalte statens eiendommer, og skal blant annet tilby lokaler til statlige virksomheter. Etter det klagenemnda er kjent med er også det vesentligste av enhetens drift og omsetning rettet mot andre enheter i staten. Anskaffelsesregelverket påvirker i utgangspunktet ikke myndighetenes frihet til å organisere egen virksomhet, som for eksempel å la sentraliserte enheter stå ansvarlige for drift og utleie av eiendom til øvrige enheter. […]»

I sak 2005/240 uttaler KOFA blant annet følgende når det gjelder staten:

«Når kommuner anses på denne måten, tilsier dette etter klagenemndas oppfatning at man legger et restriktivt syn til grunn når det skal vurderes om ekskluderende egenregi i et fungerende marked for IKT-ytelser kan anvendes i forhold til foretak av IKS-typen. For staten blir dette annerledes fordi statsforvaltningen i forhold til anskaffelsesreglene i utgangspunktet konstitusjonelt, formelt og prosessuelt må anses som ett rettssubjekt.»

Thue m.fl. har i sin bok konkludert med at:

«Inntil EU-domstolen eventuelt kommer til en motsatt konklusjon, mener vi at de beste grunner taler for at egenregi alltid er tillatt innen samme rettssubjekt.»

3. Arbeidsgruppens vurdering

Selv om det skulle være slik at det i noen tilfeller ikke er adgang til egenregi selv om det er snakk om samme rettssubjekt, er arbeidsgruppen av den klare oppfatning at det uansett kan legges til grunn at Stortinget må kunne benytte tjenester fra Statsbygg i egenregi.

Som det fremgår ovenfor, er Stortinget både konstitusjonelt, formelt og prosessuelt en del av staten, og økonomien er integrert. Etter det norske forfatningssystemet er det Stortinget som er grunnlaget for regjeringsmakten, og Stortinget kan både delegere myndighet til og instruere statsforvaltningen. Det er et spørsmål om hensiktsmessighet hvordan man innordner seg når det gjelder forvaltning og utvikling av de aktuelle bygningene.

Arbeidsgruppen merker seg i denne sammenheng at de eksterne vurderingene som tidligere er innhentet har konkludert med at Stortinget kan benytte tjenester fra andre statlige virksomheter i egenregi.20

Arbeidsgruppen viser for øvrig til at det i andre europeiske land ikke er uvanlig at forvaltningen av parlamentsbygninger inngår som en del av den samlede forvaltningen av statlige bygninger, slik tilfellet for eksempel er i Nederland. Erfaringer fra internasjonale samarbeidsfora er at de nordiske landene skiller seg ut ved å ha bygget opp egne enheter for eiendomsforvaltning i parlamentene.

15. Janicke Wiggen; Anskaffelsesdirektivet og samarbeid i offentlig sektor: Kontraktsbegrepets grenser

16. Marianne H. Dragsten, Offentlige anskaffelser (2013) s. 100

17. Anders Thue, Anne Buan og Kristine Røed Brun; Lov og forskrift om offentlige anskaffelser med kommentarer (2013)

18. Teckal (C-107/98)

19. Janicke Wiggen; Anskaffelsesdirektivet og samarbeid i offentlig sektor: Kontraktsbegrepets grenser

20. I notat av 16. juni 2014 konkluderte ekstern konsulent med at Stortinget kunne benytte KORO i egenregi. Advokatfirmaet Wikborg Rein konkluderer i notat 10. september 2014 med at Stortinget ikke er et eget rettssubjekt (separat fra staten for øvrig), og at Stortinget kan benytte Statsbygg i egenregi.

7.3.5 Konklusjon

Stortinget kan benytte Statsbygg som egenregi.

Forrige kapittel
Neste kapittel