Meld feil

Merknad

3. Gjeldende ordninger og føringer for godtgjøringer til folkevalgte

3.1 Folkevalgte i storting og regjering

Dette avsnittet gir en overordnet oversikt over gjeldende ordninger og føringer for politikere på Stortinget og i regjeringen. Nærmere informasjon er tilgjengelig bl.a. på Stortingets hjemmeside³ og i Håndbok for politisk ledelse⁴ på regjeringen.no, og en del detaljer er derfor ikke tatt med her.

Politikere eller folkevalgte har ikke et tilsettingsforhold, men har et verv eller er ombud. Folkevalgte har derfor ingen arbeidsgiver, men en oppdragsgiver for sitt verv. De får en godtgjøring og ikke lønn.

Retten til godtgjøring (og reisegodtgjøring) for stortingsrepresentantene følger av Grunnloven § 65, hvor det heter at:

«Enhver representant og innkalt vararepresentant får av statskassen godtgjørelse bestemt ved lov for reiseomkostninger til og fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake igjen under ferier av minst 14 dagers varighet.

Dessuten tilkommer det ham eller henne godtgjørelse, bestemt ved lov, for vedkommendes deltagelse i Stortinget.»

Stortingsrepresentantene regnes ikke som arbeidstakere etter de lover, regler og avtaler som regulerer forholdet mellom en arbeidsgiver og arbeidstaker. Det innebærer at arbeidsmiljøloven, ferieloven, statsansatteloven og tariffavtaler ikke gjelder direkte for representantene.

Stortingets presidentskap har vedtatt at enkelte rettigheter helt eller delvis også skal gjelde for representantene. Eksempler på dette er rettigheter knyttet til permisjon med lønn pga. svangerskap/fødsel, herunder fars rettigheter.

Statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere omfattes ikke av det vanlige lov- og avtaleverk som omfatter arbeidstakere. Det er utarbeidet et eget reglement ved Statsministerens kontor med en uttømmende oversikt over de arbeidsvilkår som gjelder. Reglementet henviser til bestemmelser i fellesbestemmelsene i hovedtariffavtalen.

3. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Representantene/Okonomiske-rettigheter/.

4. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/handbok-for-politisk-ledelse2/id2478689/.

3.1.1 Stortingsrepresentanter

Stortingsrepresentantenes godtgjøring og andre økonomiske rettigheter er hjemlet i lov om godtgjørelse for stortingsrepresentanter (stortingsgodtgjørelsesloven), som trådte i kraft 1. januar 2017 (og sist ble endret 1. juli 2019).⁵

5. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2016-12-20-106. I 2017 ble forskrift 8. desember 2011 nr. 1265 om godtgjørelse for stortingsrepresentanter opphevet, dvs. fra at det var bestemmelser i både lov og forskrift, ble alt samlet i en lov.

3.1.1.1 Satser

Den årlige godtgjøringen for stortingsrepresentantene er kr 987 997 per år fra 1. mai 2019.

Stortingspresidentens godtgjøring er den samme som statsministerens. Godtgjøringen er kr 1 735 682 per år fra 1. mai 2019.

Første visepresident har en tilleggsgodtgjøring på 14 prosent. Tillegget utgjør kr 138 320 per år fra 1. mai 2019.

Øvrige visepresidenter og komitéledere har en tilleggsgodtgjøring på 7 prosent. Tillegget utgjør kr 69 160 per år fra 1. mai 2019.

1. januar 2012 ble diettordningen for stortingsrepresentantene opphevet. Som en kompensasjon for bortfallet ble den alminnelige godtgjøringen for stortingsrepresentantene hevet med 3,6 prosent med virkning fra 1. januar 2012.

3.1.1.2 Fratredelsesytelse

En representant som ikke fortsetter etter nyvalg, kan søke om å motta fratredelsesytelse tilsvarende den faste godtgjøringen, i inntil tre måneder ut over valgperioden. Fratredelsesytelse skal avkortes mot ev. øvrige inntekter som samlet overstiger 5 000 kroner i perioden.

Nærmere informasjon finnes i retningslinjer om praktisering av fratredelsesytelse på Stortingets hjemmeside.⁶

6. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Representantene/Okonomiske-rettigheter/fratredelsesytelse/.

3.1.1.3 Etterlønn

Representanter som er aktivt arbeidssøkende eller tar nødvendig og relevant utdanning, kan søke om etterlønn i inntil ett år etter perioden for fratredelsesytelse. Etterlønna skal avkortes mot ev. øvrige arbeidsinntekter, og utgjør 66 prosent av den faste stortingsgodtgjøringen.

Nærmere informasjon finnes i retningslinjer om praktisering av etterlønn på Stortingets hjemmeside.⁷

7. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Representantene/Okonomiske-rettigheter/etterlonn/.

3.1.1.4 Feriepenger

Representanter som ikke fortsetter etter nyvalg, får utbetalt feriegodtgjøring. Feriegodtgjøring tilsvarer satsene fastsatt i hovedtariffavtalen i staten og beregnes av godtgjøringen siste år i valgperioden.

3.1.1.5 Permisjon med opprettholdelse av godtgjøring

Permisjon for representanter kan innvilges ved sykdom, i forbindelse med fødsel og omsorg, ved bl.a. deltakelse på delegasjonsreiser, av velferdsgrunner eller ved fravær av lengre varighet. Det innvilges permisjon bare dersom det foreligger særlige omstendigheter.

Under permisjon fra Stortinget beholder representantene godtgjøringen i inntil 14 dager. Stortingets presidentskap kan etter søknad beslutte at en representant skal beholde godtgjøringen ut over 14 dager, for eksempel ved permisjon på grunn av representantens sykdom eller skade.

Under svangerskaps-, omsorgs- og fødselspermisjon, og permisjon ved barns og barnepassers sykdom, har representantene rett til å beholde godtgjøringen etter tilsvarende regler som for tilsatte i staten etter arbeidsmiljøloven kapittel 12, folketrygdloven kapittel 14 og reglene i hovedtariffavtalen i staten.

Nærmere informasjon finnes i lov om godtgjørelse for stortingsrepresentanter § 7.

3.1.1.6 Pensjonsordning

Stortingsrepresentanters pensjonsrett er regulert i lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer av 16. desember 2011. Statens pensjonskasse administrerer denne pensjonsordningen.

Alderspensjonsordningen er basert på de samme prinsipper som ny alderspensjon i folketrygden. Det vil blant annet si at det gis pensjonsopptjening for alle år som stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem. Pensjonsopptjeningen tilføres en pensjonsbeholdning, som reguleres årlig i samsvar med den alminnelige lønnsveksten. Ved uttak av pensjonen skal pensjonsbeholdningen levealderjusteres.

Da ny lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer trådte i kraft 1. januar 2012, innebar det et farvel til den såkalte «gullpensjonen». Pensjonsreglene til stortingspolitikerne ligger nå tett opp til pensjonsreglene for arbeidstakere generelt. Pensjonsordningene for de folkevalgte bygger på de samme prinsippene som pensjonsreformen som trådte i kraft 1. januar 2011. Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer mistet både den kortere opptjeningstiden, løpende lønnsregulering og muligheten til å jobbe for fullt ved siden av pensjonen. For å nå et ytelsesnivå tilnærmet lik 66 prosent av pensjonsgrunnlaget med fradrag for antatt folketrygd forutsettes det en opptjeningstid på 30 år. Regulering skjer på samme måte som i ny folketrygd.

3.1.1.7 Reiseutgifter og naturalytelser

Det er ordning for dekning av reiseutgifter, samt visse naturalytelser som blant annet telefon og pendlerbolig.

Dekning av tjenestereiser skjer i henhold til «Regulativ for reiser innenlands for statens regning» og «Regulativ for reiser utenlands for statens regning».

Stortingsrepresentanter som pendler, kan få dekket utgifter til reise mellom Stortinget og hjemstedet etter nærmere fastsatte regler, og det er tilbud om dekning av utgifter til besøksreiser for representantenes pårørende på visse vilkår.

Ordningen er i henhold til retningslinjer om reisedekning for stortingsrepresentanter⁸ og beskrives ikke nærmere her, da det faller utenfor utvalgets mandat.

8. https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Representantene/Okonomiske-rettigheter/retningslinjer-om-reisedekning-for-stortingsrepresentanter/.

3.1.2 Politikere i regjering

Departementenes politiske ledelse er regjeringens medlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere. Det er utarbeidet et eget reglement ved Statsministerens kontor med en uttømmende oversikt over de arbeidsvilkår som gjelder for regjeringens medlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere. Dette finnes i Håndbok for politisk ledelse på regjeringen.no.

3.1.2.1 Godtgjøring

Stortinget fastsetter den årlige godtgjøringen for regjeringsmedlemmer i henhold til lov om godtgjørelse for stortingsrepresentanter.

Regjeringsmedlemmenes godtgjøring er 1 410 073 kroner fra 1. mai 2019.

Statsministerens godtgjøring er den samme som stortingspresidentens, og utgjør 1 735 682 kroner per år fra 1. mai 2019.

Politiske rådgivere og statssekretærer får sin godtgjøring administrativt fastsatt av Statsministerens kontor. Denne reguleres årlig. Herfra trekkes pensjonsinnskudd til Statens pensjonskasse.

Statssekretærenes årlige godtgjøring er 994 400 kroner fra 1. mai 2019.

Godtgjøringen til politiske rådgivere er 748 000 kroner fra 1. mai 2019.

For politiske rådgivere og statssekretærer som etter søknad er fritatt fra medlemskap i Statens pensjonskasse, dekker Statsministerens kontor en del av politikerens private pensjonsordning tilsvarende arbeidsgiverandelen i den statlige ordningen.

3.1.2.2 Fratredelsesytelse

Politisk ledelse har rett til fratredelsesytelse i henhold til stortingsvedtak av 8. desember 2011 (jf. Innst. 90 S (2011–2012). Reglene om fratredelsesytelse for statssekretærer og politiske rådgivere er ikke helt like reglene for regjeringsmedlemmer. Regjeringsmedlemmer som har vært i tjeneste i 12 måneder, får automatisk én måned fratredelsesytelse uavhengig av om de har annen inntekt. Det kan maksimalt tilstås 3 måneders fratredelsesytelse. Statssekretærer og politiske rådgivere har ingen automatisk rett til fratredelsesytelse. Søknad om fratredelsesytelse sendes Statsministerens kontor.

3.1.2.3 Ferie og feriepenger

Det gis normalt adgang til å avvikle det antall feriedager ferieloven eller statens tariffavtaler bestemmer.

Ved fratredelse utbetales et beløp tilsvarende feriepenger etter ferielovens/statens tariffavtalers bestemmelser. Dette gjelder ikke ved tilbakevending til verv som stortingsrepresentant.

3.1.2.4 Permisjon med opprettholdelse av godtgjøring

Ved sykdom gis full godtgjøring tilsvarende hovedtariffavtalen § 18. Det er også adgang til å benytte egenmelding etter nærmere bestemte regler.

Medlemmer av politisk ledelse kan få foreldrepermisjon i forbindelse med fødsel og adopsjon etter tilsvarende regler som for tilsatte i staten etter arbeidsmiljøloven kapittel 12, folketrygdloven kapittel 14 og reglene i hovedtariffavtalen i staten.

Det kan videre innvilges permisjon ved fravær pga. sykt barn og velferdsgrunner. Politisk ledelse har rett til seniorpolitiske tiltak i tråd med hovedtariffavtalen.

3.1.2.5 Pensjonsordning

Regjeringsmedlemmenes pensjonsrett er regulert i lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer av 16. desember 2011. Denne ordningen er beskrevet i punkt 3.1.1.6 over.

Statssekretærer og politiske rådgivere er medlemmer av Statens pensjonskasse, med mindre de etter søknad fritas for medlemskap i henhold til lov om Statens pensjonskasse av 28. juli 1949 § 8.

3.1.2.6 Reiseutgifter og naturalytelser

Det eksisterer ordninger for dekning av reiseutgifter, samt naturalytelser som for eksempel telefon og pendlerbolig.

Ved tjenestereiser legges reglene i «Regulativ for reiser innenlands for statens regning» og «Regulativ for reiser i utlandet for statens regning» til grunn.

Regjeringsmedlemmer, statssekretærer og politiske rådgivere som pendler, kan få dekket utgifter til hjemreise etter nærmere fastsatte regler, og det er regler om dekning av utgifter for besøksreiser for nærmeste familie.

Disse ordningene beskrives ikke nærmere her, da det faller utenfor utvalgets mandat. Nærmere informasjon finnes i Håndbok for politisk ledelse.⁹

9. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/handbok-for-politisk-ledelse2/id2478689/.

3.2 Folkevalgte på kommunalt og fylkeskommunalt nivå

3.2.1 Innledning

Mens gruppen av sentrale folkevalgte (statsminister, regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter) er relativt liten, er gruppen av folkevalgte på kommunalt og fylkeskommunalt nivå naturlig nok mye større. Samtidig er det stor variasjon i størrelsen på kommunene i areal og folketall, variasjon i størrelse på administrasjonen, og om politiske verv er definert som fulltids- eller deltidsstillinger. Uavhengig av dette er det imidlertid kommuneloven som legger rammene for virksomheten til kommunene og dermed godtgjøringene. Utvalget har i kapittel 1 avgrenset sin vurdering til godtgjøringer til heltidspolitikere, og framstillingen nedenfor reflekterer dette.

3.2.2 Kommuneloven og veiledninger fra KS

3.2.2.1 Kommuneloven av 1992

I den gamle kommuneloven av 1992 var arbeidsgodtgjøring regulert i § 42:

«Den som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på godtgjøring for sitt arbeid etter nærmere regler fastsatt av kommunestyret eller fylkestinget selv.»

Det daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet ga i oktober 1997 ut et rundskriv (H-2097¹⁰) om kommunelovens regler om arbeidsgodtgjøring og dekning av utgifter og økonomisk tap for folkevalgte. Det fremgår innledningsvis i rundskrivet at arbeidsgodtgjøring er en kompensasjon/belønning for det arbeidet man utfører i vervet som tillitsvalgt, og at denne ikke må forveksles med erstatning/godtgjøring for inntektstap som skal kompensere for den inntekten man går glipp av på grunn av tillitsvervet.

Det fremgår også av den innledende delen at alle som er valgt til medlemmer av kommunale eller fylkeskommunale organer hjemlet i kommuneloven eller særlov, har krav på arbeidsgodtgjøring. Da (som nå) er det kommunestyret eller fylkestinget selv som skal fastsette regler for arbeidsgodtgjøringen. Det står videre i innledningen:

«Godtgjøring til folkevalgte skal heller ikke forveksles med lønn til ansatte. Det betales inntektsskatt av begge deler, men det beregnes ikke feriepenger av godtgjøring.»

Departementet skriver videre i rundskrivet at det etter loven er kommunestyret eller fylkestinget selv som avgjør hvordan godtgjøringen skal gis, for eksempel per møte, dag eller år. Departementet antar at loven ikke er til hinder for å knytte godtgjøringen til folkevalgte til en bestemt tjenestemanns avlønning eller til et bestemt lønnstrinn. Samtidig understrekes det at kommunestyret/fylkestinget står fritt til å vurdere godtgjøringens størrelse og i prinsippet kan endre den når som helst i løpet av valgperioden. Det presiseres at arbeidsgodtgjøringen kommer i tillegg til dekning av eventuelle utgifter eller tap etter kommuneloven, men at det avtales spesielt at en fast årlig godtgjøring også skal dekke erstatning for inntektstap og påførte utgifter.

I forarbeidene til kommuneloven (jf. Ot.prp. nr. 42 (1991–92)) er det forutsatt at godtgjøringens størrelse vil variere etter hvor belastende vervene er, men at den i alle fall må holdes innenfor rimelighetens grenser. Departementet skriver blant annet at:

«Synspunktet er at godtgjøringen bør fastsettes etter en konkret vurdering, basert på forholdene i den enkelte kommune/ fylkeskommune. Denne vurderingen er kommunestyret/ fylkestinget de nærmeste til å foreta. Det er imidlertid viktig at godtgjøringen holdes innenfor realistiske rammer, bl.a. sett på bakgrunn av retten til å få dekket det tap og de utgifter som vervet medfører. Siste setning må ikke forstås dit hen at man ved fastsettingen av godtgjøring til den enkelte skal ta med i vurderingen det krav på erstatning for utgifter og inntektstap som vedkommende måtte ha etter kl (kommunelovens) § 41. Godtgjøringen skal fastsettes som et selvstendig beløp, uavhengig av hva den enkelte tillitsvalgte måtte ha krav på av erstatning etter § 41.»

Kommuneloven av 1992 hadde ingen bestemmelser om ettergodtgjøring for folkevalgte som trer ut av sine verv. Dette spørsmålet ble det derfor helt opp til det enkelte kommunestyre eller fylkesting å avgjøre.

10. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/publikasjonsnummer-h-2097/id272443/#1.

3.2.2.2 Anbefalinger fra KS

KS har siden 1987 kommet med anbefalinger om folkevalgtes arbeidsvilkår, herunder gjennom heftet «Økonomiske vilkår for folkevalgte» fra og med 1995. Heftet er revidert flere ganger.

I andre utgave av «Økonomiske vilkår for folkevalgte», som ble publisert i 1999, framgår det i innledningen til kapittelet om godtgjøring at for mange folkevalgte var:

«politisk innsats en form for samfunnsengasjement som uten store problemer kunne innpasses i yrkes- og fritidsvirksomhet. I slike tilfeller ville det være tilfredsstillende å ha økonomiske ordninger som sikrer dekning av utgifter som vervet medfører, og dekning av eventuelle tap i arbeidsinntekt. Men når den politiske virksomheten medfører omfattende tap av arbeidsinntekt, eller det oppstår konflikter i forhold til yrkesengasjement, trengs det økonomiske ordninger av en helt annen dimensjon. Som et reelt alternativ til lønnet arbeid må det ytes godtgjøring. I enkelte tilfeller vil arbeidet som ombud være så belastende at folkevalgte frikjøpes, dvs. at den enkelte folkevalgte gis en totalgodtgjøring for de vervene vedkommende er valgt til.»

I 1999-utgaven er det et eget kapittel om godtgjøring for spesielle verv. Dette omfatter en veiledning for ordfører eller folkevalgte på mer enn halv tid. Det er her vist til at godtgjøringen til ordføreren skal regnes ut i forhold til et bestemt lønnstrinn i det kommunale lønnsregulativet, og at godtgjøringen til andre folkevalgte skal fastsettes i forhold til godtgjøringen til ordfører. Det framgår at styret i KS har anbefalt at ordførerens godtgjøring knyttes til administrasjonssjefens lønn, men at kommunestyret kan vedta at den til enhver tid automatisk skal svare til en bestemt andel av et lønnstrinn i lønnsregulativet. Det framgår av veilederen at styret i KS på et møte 7. desember 1995 behandlet sak om «Økonomiske vilkår for ordførere eller folkevalgte på mer enn halv tid», og at styret fattet følgende vedtak:

«Styret anbefaler at kommuner/ fylkeskommuner for å trygge de folkevalgte i sammenheng med sykdom, ferier, pensjon og forsikringer drøfter spørsmål om innføring av sykelønn, feriepenger, pensjonsordning og forsikring for folkevalgte.»

Styret anbefalte også innføring av ettergodtgjøring til ordførere og andre folkevalgte på mer enn halv tid.

KS kom med sin tredje utgave av «Økonomiske vilkår for folkevalgte» i 2003. Her er det også tatt inn veiledning om godtgjøring for spesielle verv. I denne utgaven er det gitt veiledning for ordfører eller folkevalgte på mer enn en tredjedels tid (mot halv tid i 1999). Det vises her blant annet til at godtgjøring til ordførere fastsettes på ulike måter. Det vanligste er at ordførers godtgjøring følger rådmannens lønn, men flere og flere har gått bort fra denne ordningen. Det har blant annet sammenheng med at mange rådmenn har resultatlønn, noe som vil være vanskelig å overføre direkte på ordføreren. Det er også vist til at ordførers godtgjøring også kan følge et bestemt lønnstrinn, og at dette kan videreføres ved at det fastsettes en fast sum dersom lønnstrinn er avskaffet. Det er også pekt på at noen kommuner følger stortingsrepresentantenes lønn eller fastsetter godtgjøring til en fast årssum. KS peker på at hensikten uansett er at ordfører skal ha en viss forutsigbarhet i sine økonomiske vilkår.

I fjerde utgave av KS sine anbefalinger, som kom i 2011, er det også tatt utgangspunkt i ordfører eller folkevalgt på mer enn en tredjedels tid. Her framkommer det at det har skjedd en utvikling i hvordan ordførernes godtgjøring fastsettes:

«Det vanligste er at ordførerens godtgjøring følger stortingsrepresentantenes lønn. Ved en undersøkelse foretatt av KS i april 2011 svarte 138 av 258 at deres godtgjørelse var relatert til stortingsrepresentantenes lønn. 89 av ordførerne vist til rådmannens lønn. Dette er en klar nedgang i de senere årene. Dette har sammenheng med at mange rådmenn har resultatlønn, noe som vanskelig kan overføres på ordførerne. Ved å følge stortingsrepresentantenes lønn innfører man en slags automatikk i lønnsutviklingen for ordfører. Noen steder brukes også prosentsats av stortingsrepresentantenes lønn avhengig av hel eller deltid for ordfører. Det er også slik i store kommuner at relasjonen kan være knyttet til statsråds lønn eller prosentandel av denne. Dette gjelder også for fylkesråd og byråd.

Atter andre igjen fastsetter godtgjørelsen til en årlig sum som skal reflektere det arbeidet ordfører vil utføre hvert år i perioden. Denne kan reguleres etter samtaler med formannskapet eller spesielle utvalg, gjerne de folkevalgte representantene i administrasjonsutvalget.

Hensikten med alle former for fastsettelse av godtgjøringen er at ordfører har en viss forutsigbarhet i sine økonomiske vilkår.»

I 2011 er det også tatt inn bestemmelser om ettergodtgjøring eller etterlønn. Det vises til at som del av arbeidet med å styrke arbeidsvilkårene for de folkevalgte har KS tilrådd at de som har verv på mer enn halv tid, gis en ettergodtgjøring når valgperioden utløper. Det vises til at mange kommuner allerede har innført en ordning med etterlønn for folkevalgte. Det refereres til en undersøkelse i 2009 der 57,5 prosent svarte at de hadde etterlønn, mens 34,8 prosent ikke hadde det.

3.2.3 Kommuneloven av 2018

Det ble vedtatt en ny kommunelov i 2018.¹¹ I forbindelse med debatten i Stortinget om den nye loven understreket saksordfører blant annet at den lovfester det lokale selvstyret, og at kommunene skal ha frie inntekter for å gi handlingsrom for lokal prioritering ut fra lokale behov. Det blir også slått fast at den nye kommuneloven viderefører muligheten kommunene har til selv å bestemme egen organisering.

KS har utarbeidet heftet Folkevalgtes rettigheter og plikter¹² etter den nye kommuneloven. KS viser til at alle kommunestyrer og fylkesting skal vedta et reglement for godtgjøring. Dette skal legge grunnlaget for de folkevalgtes økonomiske kompensasjon og rettigheter som for ordinære arbeidstakere vil dekkes gjennom velferdslovgivningen og folketrygden. Videre går heftet inn på dekning av økonomiske utgifter og tap, arbeidsgodtgjøring, frikjøp og ettergodtgjøring:

«Dekning av økonomiske utgifter og økonomiske tap (§ 8-3)

Den som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring for reiser i forbindelse med vervet. Kommunestyret eller fylkestinget gir selv forskrift om slik godtgjøring.

Den som blir påført utgifter som følge av et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på å få dekket utgiftene opp til et visst beløp per dag. Kommunestyret eller fylkestinget gir selv forskrift om dekning av slike utgifter.

Den som taper inntekt fordi han eller hun har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på erstatning opp til et visst beløp per dag. Kommunestyret eller fylkestinget gir selv forskrift om slik erstatning. Det skal fastsettes ulike satser for dokumenterte og ikke-dokumenterte tap.

Arbeidsgodtgjøring (§ 8-4)

Alle som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på godtgjøring for sitt arbeid. Kommunestyret eller fylkestinget må selv fastsette forskrift for dette.

Godtgjøring ved frikjøp (§ 8-5)

Denne bestemmelsen er ny og retter seg først og fremst mot ordførers godtgjøring og andre folkevalgte med heltids- eller deltidsverv. Departementet skriver at ordførergodtgjøringen bør fastsettes til en fast årlig sum som omfatter alle sider ved ordførerarbeidet og tap i inntekt som følge av vervet. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som avgjør om folkevalgte som helt eller delvis tar seg fri fra ordinært arbeid for å utføre sitt folkevalgte verv skal kompenseres for dette gjennom en fast godtgjøring for frikjøpte, eller gjennom en kombinasjon av erstatning for tapt inntekt og arbeidsgodtgjøring.

Ettergodtgjøring (§ 8-6)

Folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse, kan søke om ettergodtgjøring når de fratrer vervet. Det er opp til kommunen eller fylkeskommunen selv å vurdere om vervet er den folkevalgtes hovedbeskjeftigelse eller ikke. Dette gir rom for skjønnsmessige vurderinger, men et par eksempler kan bidra til å anskueliggjøre dette:

En folkevalgt er frikjøpt tilsvarende 40 pst stilling, og har en ordinær stilling som tilsvarer 30 pst. I dette tilfellet vil vervet være en hovedbeskjeftigelse.

En folkevalgt som er frikjøpt tilsvarende 40 prosent og har i tillegg en ordinær stilling som tilsvarer 60 prosent, vil i dette tilfellet ikke ha folkevalgtvervet som sin hovedbeskjeftigelse.

Kommunestyret eller fylkestinget skal selv gi forskrift om lengden på ettergodtgjøringen, men godtgjøringen kan ikke vare lenger enn alminnelig oppsigelsestid for fast ansatte i kommunen eller fylkeskommunen. Det er Hovedtariffavtalen som regulerer «alminnelig oppsigelsestid» og den er fastsatt til tre måneder.

Retten til godtgjøring skal avkortes krone for krone mot annen inntekt. Det samme gjelder for ordinær inntekt som den folkevalgte frivillig avstår fra. Pensjonsinntekter etter folketrygdloven kapittel 19 og 20 (alderspensjon) skal ikke anses som inntekt.»

11. Lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven).

12. https://www.ks.no/globalassets/fagomrader/for-deg-som-folkevalgt/FolkevalgtesRettigheterPlikter2020.PDF.

3.2.3.1 Pensjon

Kommuneloven av 1992 hadde bestemmelser om at kommunestyret eller fylkestinget kunne vedta å opprette eller slutte seg til en pensjonsordning for de folkevalgte, men ga ikke de folkevalgte automatisk rett til pensjon. I heftet «Økonomiske vilkår for folkevalgte» 2. utgave av 1999 skriver KS at bestemmelsen åpner for at folkevalgte som er frikjøpt tilsvarende 1/3 stilling eller mer, kan omfattes av ordningen. Pensjonsgrunnlaget ble beregnet ut fra den folkevalgtes samlede godtgjøring. Opptjeningstiden for full pensjonsgivende tjenestetid var 16 år.

I kommuneloven av 2018 fremgår det i § 8-7 at kommunestyret selv kan vedta å opprette eller slutte seg til en pensjonsordning for folkevalgte i kommunen eller fylkeskommunen. Det er også gitt en egen forskrift om pensjonsordninger for folkevalgte i kommune eller fylkeskommune.

Forskriften gir valg mellom å opprette en særskilt pensjonsordning for folkevalgte eller å la de folkevalgte være omfattet av den ordinære tjenestepensjonsordningen øvrige ansatte er omfattet av. Hvis kommunen eller fylkeskommunen velger å opprette en særskilt pensjonsordning for folkevalgte, må denne omfatte alle folkevalgte som oppfyller vilkårene, og være i samsvar med forskriften. For opptjening etter 1. januar 2014 må den pensjonsordning kommunen eller fylkeskommunen oppretter, ikke være basert på en høyere opptjeningsprosent eller være av en annen art enn stortings- og regjeringspensjonsloven. For opptjening før 1. januar 2014 kan alderspensjonen ikke være høyere eller av en annen art enn det som følger av lov om Statens pensjonskasse.

3.2.3.2 Dekning av utgifter og økonomisk tap

Bestemmelsen i kommuneloven av 1992 er i hovedsak videreført i den nye kommuneloven. Der det i den gamle loven ble lagt til grunn at reglene om dette fastsettes av kommunestyret eller fylkestinget selv, sier den nye kommuneloven at kommunestyret eller fylkestinget selv gir forskrift om slik godtgjøring.

Bestemmelsene i kommuneloven av 1992 og av 2018 gir alle folkevalgte rett til skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring for reiser i forbindelse med vervet. I tillegg gir bestemmelsen rett til dekning av tap av inntekt. Det skilles mellom legitimerte (dokumenterte) og ulegitimerte (ikke-dokumenterte tap). Legitimerte tap er den lønna arbeidsgiver bekrefter at arbeidstaker taper, eller en næringsdrivende kan påvise blant annet via ligningsoppgaver at hennes fravær påfører henne ved å delta i møter i kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer. Ulegitimert tap av inntekt er tapt inntekt som ikke kan legitimeres, for eksempel for frilansere.

3.2.3.3 Rett til sykepenger, rettigheter ved yrkesskade og rett til permisjoner

Kommuneloven av 1992 regulerte ikke ordninger som ga folkevalgte rett til hverken sykepenger, permisjoner eller rettigheter ved yrkesskade.

I kommuneloven av 2018 er folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner gitt rettigheter både til sykepenger, rettigheter ved yrkesskade og rett til ulike permisjoner.

Folkevalgte som har det å være folkevalgt som sin hovedbeskjeftigelse, har rett til sykepenger som de ansatte i kommunen eller fylkeskommunen. Det vil si krav om full dekning i henhold til den aktuelle godtgjøringen i sykemeldingsperioden. Denne bestemmelsen regulerer ikke forholdet mellom den enkelte folkevalgte og Nav, og heller ikke kommunens/fylkeskommunens muligheter til å kreve refusjon fra Nav. Det anbefales at kommunestyret eller fylkestinget i reglement bestemmer hvordan dekningen skal skje.

På samme måte som folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse, har rett på sykepenger, har de også samme rett til ytelser ved yrkesskade som de ansatte i kommunen eller fylkeskommunen. Det er kommunene eller fylkeskommunene som må sørge for å sikre disse rettighetene ved å tegne, eventuelt betale for, frivillig yrkesskadetrygdordning og eventuelle egne tilleggsforsikringer.

Kommunestyret eller fylkestinget skal selv gi forskrift om permisjon for folkevalgte som har vervet som sin hovedbeskjeftigelse. Permisjon kan bare gis i samsvar med arbeidsmiljøloven §§ 12-1 til 12-10, 12-12 og 12-15, dvs. blant annet svangerskaps-, fødsels-, foreldre- og omsorgspermisjon.

3.2.4 Eksempler på godtgjøring

KS har samlet inn informasjon om godtgjøringsordningene i et knippe kommuner. Utvalget har fått tilgang til dette materiale som bakgrunn for sine diskusjoner. Nedenfor gjengis eksempler på ulike ordninger. Dette er ikke nødvendigvis et representativt utvalg, men er ment å illustrere bredden i de ordninger som finnes. Utvalget mener det ikke er relevant i denne sammenhengen å identifisere hvilke kommuner dette gjelder. I vedlegg 5 til rapporten er en oversikt over utviklingen 2001–2019 i godtgjøringen til fylkesordførere og ordførere i kommuner av ulike størrelser målt i innbyggertall.

Kommune A (over 100 000 innbyggere)

Ordførers godtgjøring er fastsatt som 81 prosent av statsrådsgodtgjøringen, og ordfører frikjøpes 100 prosent. Varaordfører får 72 prosent av statsrådsgodtgjøringen, og frikjøpes også på heltid. For øvrige verv (gruppeledere, leder av hovedutvalg m.m.) tar godtgjøringen utgangspunkt i et grunnbeløp som er fastsatt til 63 prosent av statsrådsgodtgjøring. For de ulike vervene er det fastsatt en prosentsats for frikjøp, og godtgjøringen beregnes ut ifra denne prosenten av grunnbeløpet.

Kommune B (over 100 000 innbyggere)

Ordførers godtgjøring, som er fastsatt til 90 prosent av statsrådsgodtgjøringen, danner utgangspunkt for øvrige godtgjøringer. Varaordfører og ledere av planutvalg får 80 prosent av ordførers godtgjøring. Både ordfører, varaordfører og ledere av planutvalg forutsettes å jobbe 100 prosent. Ledere av hovedutvalg gis mulighet til heltidsgodtgjøring på 75 prosent av ordførers godtgjøring, men kan også velge ordning som er etablert for frikjøp eller basisgodtgjøring. Gruppeledere frikjøpes med 35 prosent.

Kommune C (om lag 25 000 innbyggere)

Ordførers godtgjøring fastsettes særskilt, og 80 prosent av ordførers godtgjøring utgjør grunnbeløpet for fastsettelse av andre godtgjøringer. Ordførerstillingen defineres som en 100 prosent stilling. Varaordførerstillingen er også en 100 prosent stilling og godtgjøres med 80 prosent av grunnbeløpet, det vil si 80 prosent av ordførers godtgjøring.

Kommune D (om lag 25 000 innbyggere)

Ordførers godtgjøring er lik rådmannslønna, og ordførerstillingen defineres som en 100 prosent stilling. Varaordfører får 60 prosent av ordførers godtgjøring, og stillingen er definert som en 100 prosent stilling. Det er fast årlig godtgjøring til utvalgsledere og gruppeledere, men gruppeleder for største opposisjonsparti får 20 prosent av ordførers godtgjøring.

Kommune E (om lag 6 000 innbyggere)

Ordførers godtgjøring er fastsatt til 85 prosent av godtgjøringen til stortingsrepresentanter, og ordfører frikjøpes 100 prosent. Varaordfører får 10 prosent av ordførers godtgjøring. Medlemmer av formannskapet og ledere av hovedutvalg får årlig fast godtgjøring med 4 prosent av ordførers godtgjøring.

Kommune F (om lag 5 000 innbyggere)

Ordførers godtgjøring er fastsatt til 90 prosent av godtgjøringen til stortingsrepresentanter, og ordfører frikjøpes 100 prosent. Varaordfører frikjøpes 20 prosent og får 20 prosent av ordførers godtgjøring. Ledere av hovedutvalg får årlig 2 prosent av ordførers godtgjøring.

Fylkeskommune G

Godtgjøring til fylkesordfører fastsettes særlig, mens godtgjøring til fylkesvaraordfører er lik godtgjøringen til stortingsrepresentantene. Det er fastsatt et grunnbeløp tilsvarende 92 prosent av godtgjøringen til stortingsrepresentantene. Ulike funksjoner som medlemmer av fylkesutvalg, ledere av hovedutvalg og kontrollutvalg og gruppeledere får godtgjøring beregnet som en prosentandel av dette grunnbeløpet. Det kan gis godtgjøring for flere funksjoner, men samlet godtgjøring skal ikke overstige grunnbeløpet.

3.3 Oppsummering

Folkevalgte har ikke et tilsettingsforhold, men har et verv eller ombud, og de får en godtgjøring og ikke lønn.

Arbeidsmiljøloven, ferieloven, statsansatteloven og tariffavtaler gjelder ikke direkte for stortingsrepresentantene. Statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere omfattes heller ikke av det vanlige lov- og avtaleverk som omfatter arbeidstakere. Kommuneloven fra 2018 lovfester det lokale selvstyret. KS anbefaler at alle kommunestyrer og fylkesting skal vedta et reglement for godtgjøring. Dette skal legge grunnlaget for de folkevalgtes økonomiske kompensasjon og rettigheter som for ordinære arbeidstakere vil dekkes gjennom velferdslovgivningen og folketrygden.

Folkevalgte får altså ikke automatisk de samme rettighetene som arbeidstakere. Samtidig viser gjennomgangen i kapittel 3 at det både for sentrale, fylkeskommunale og kommunale politikere er innført ordninger for bl.a. ferie (ikke lovfestet på kommunalt og fylkeskommunalt nivå), sykepenger og permisjoner som på mange områder tilsvarer det som gjelder i ordinære arbeidsforhold.

Utvalget viser til at det er stor variasjon mellom ulike kommuner og stor variasjon i utformingen av ordningene for godtgjøring. Det ligger utenfor utvalgets mandat å skulle gjøre en systematisk analyse av om det er spesielle faktorer som er avgjørende for nivået på godtgjøringen. Eksemplene i kapittel 3 indikerer at størrelsen på kommunen er en viktig faktor, men trolig vil også den økonomiske situasjonen til kommunen påvirke dette. Det kan heller ikke utelukkes en viss smitteeffekt mellom system og nivå i sammenlignbare kommuner i samme region.

En del folkevalgte har flere verv i en kommune og/eller fylkeskommune. Utvalget er kjent med at det har vært eksempler på at samlet godtgjøring som følge av mange verv er blitt oppfattet som urimelig høy. Som det framgår av eksemplene i kapittel 3, er det noen steder etablert regler som begrenser samlet godtgjøring til hver folkevalgt. Utvalget har imidlertid ikke gjort noe forsøk på en systematisk kartlegging av hvor vanlig det er med slike kumulative begrensninger.

Forrige kapittel

Neste kapittel