Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og
teks-ten kan av den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange
mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser
med forankring i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert
praksis formuleres nemlig nye grunnlovsbestemmelser i samme gammeldagse
språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven selv om
hvilken språkform nye bestemmelser skal utformes i.
Grunnlovens ortografi har – i motsetning til
hva mange tror – ikke stått uendret siden 1814. De som utformet
grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det
aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i juridisk-administrativ
og parlamentarisk prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke
den rettskrivning og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814
(den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende
alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i
det neste århundre.
I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering
av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig
som man fjernet noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn
i lovteksten på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets
grunnlovsvedtak innført former som var mer moderne enn man fant
passende i 1903, og så restituerte man de gamle formene.
Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet
noe nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt mange språktrekk
som gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra
samme tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var
nennsom; grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble
beholdt.Bibelspråket (Det nye testamente) gjennomgikk på
samme tid en lignende språklig fornyelse. Jf. Joh. Storm: Bibel-sproget.
En Fremstilling af Sproget i den nye Oversættelse af Det Nye Testamente
(1904).
Det er således en misforståelse å tro at 1903-tiltaket
rommet noen gjennomgripende up to date-reform av språket i Grunnloven.
Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk,
slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår
gjeldende grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genrer
i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. På de fleste punkter er
Grunnlovens språk etter justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative
og parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom.En bredt
anlagt beskrivelse av grunnlovsspråket på historisk bakgrunn er
å finne i Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning:
Om språket i Grunnloven – utarbeidet på oppdrag av Stortingets presidentskap
og utgitt av Stortinget i 2002. De som gjennomførte revisjonen
i 1903, ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk;
loven skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss
åpning for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil.
Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903
har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming
av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle
lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig
henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående
vært ansett for å være feilaktig utformet.I brev til stortingsrepresentantene
og partigruppene på Stortinget 28. april 2008 forutsetter imidlertid
daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland at forslag om nye
bestemmelser kan – når forslagsstilleren uttrykkelig ber om det
– utformes i moderne språk. Se note 6
En del språklige feil som var kommet inn i loven siden
1903, ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye
utgaver av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig
et grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen
15 paragrafer under henvisning til 1903-normen. Tilsvarende ble
det i 2008 innlevert et grunnlovsforslag med fire rettelser i den
gjeldende teksten. Jf. kapitlet «Nasjonalklenodium», s. 3.
Man finner imidlertid neppe tilfeller der et
grunnlovsforslag er blitt avvist under
henvisning til rettskrivningsfeil eller andre formelle språkfeil.Henrik
Ameln konstaterte i en stortingsdebatt i 1932 at «I gamle dager
var det så at selv rettskrivningen skulde være i orden. Man var
sterkt i tvil om hvorvidt man kunde benytte forslaget, hvis der
for eksempel ikke var benyttet flertallsformer av verbene. Nu er
man kommet bort fra det». Presidenten, C. J. Hambro, bekreftet dette
ved samme anledning: «Stortinget har nu i en rekke av år avlagt
den praksis å avvise forslag på grunn av lett påviselige skrivefeil
[sic!], rettskrivningsfeil eller kommafeil.» (St.tid. 1932, s. 22
f.) Ved et par anledninger i mellomkrigsårene og i 1948 fremsatte Ameln
selv en rekke grunnlovsforslag i delvis modernisert språkform, dvs.
en usystematisk blanding av gamle og nye elementer (f.eks. Stortinget
uten th, riket med k, utøvende med t, liten forbokstav i fellesnavn
– men flertallsbøyning av verb (de gjelde), aa istf. å). Han påpekte
generelt om Grunnlovens språk at «Selve sprogdrakten burde kunne
undergis en modernisering ved leilighet» (Dokument nr. 20:1 (1948),
s. 4. Ameln tenkte seg en gjennomgripende språklig fornyelse, men
noe initiativ er ikke blitt tatt siden. De moderne innslagene i
Amelns forslag ble ikke kommentert eller brukt som grunnlag for
å fraråde at forslagene hans ble vedtatt.
Under tidens gang er Grunnlovens språkform blitt mer
og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som utformer
forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette har
medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt
språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært
brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer
såkalte hyperkorrekte former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse
ut, men som ikke harmonerer med normen.
Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag
skal utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig
å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.
Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være
på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. Nærværende
forslag tar sitt utgangspunkt i og har sine forutsetninger i den
stilistisk og morfologisk skjønnsomme språkrevisjon som ble foretatt
for godt og vel hundre år siden.Den språklig fornyede grunnlovsversjon
som her legges frem, svarer i alle hovedtrekk til den omskrivning
som ble foreslått på det 152. storting (Dokument nr. 12 (2007–2008, Grunnlovsforslag
nr. 16).
Følgende språkhistoriske forhold må presiseres: Avstanden
mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative
skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden
mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person
omkring århundreskiftet var fortrolig med den ortografi og grammatikk
han møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen
skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste
av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig å forsere.
Den språklige fornyelse i nærværende forslag
(i det følgende kalt forslaget) gjør
«1903 om igjen», men hvis fornyelsen skal innebære noen reell lettelse for
dagens lesere, kan den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske
(dvs. rettskrivningen i snever forstand). Også enkelte andre reguleringer
må gjøres: morfologiske (= som angår
ordbøyningen), syntaktiske (= som angår
setningenes og leddenes oppbygning) og leksikalske (=
som angår ordforrådet).
I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt
i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form. Men
vi tar altså hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen av de
aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903 og
senere er beholdt. Jf. nedenfor, s. 4 ff.
Grunnloven er ikke bare det øverste rettslige grunnlaget
for vårt statsstyre, den spiller også en viktig representativ rolle
– den er et klenodium av stor nasjonal symbolverdi.
Det er en utbredt oppfatning at en tekst av
slik dignitet skal behandles med respekt og pietet, og det er ikke
akseptabelt at den skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.
I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag
(Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser
i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer
Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før.
Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget
et grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) som rommet en
språklig feil. Preposisjonen mot (§ 30)
var i farten skrevet slik og ikke mod, som
ville være riktig grunnlovsspråk. Den feilaktige skrivemåten forekom
i forslaget og var bekjentgjort i trykken, så selv om feilen ble
oppdaget før stortingsbehandlingen, var det for sent å rette den.
Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje –
forslaget med den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser
etter rådende oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, måtte
rettelsen mot til mod vedtas
i de former som Grunnloven selv krever for grunnlovsforslag.
At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser,
skal beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske
og ortografiske detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring.
Stortingets presidentskap har trukket konsekvensen av en slik erkjennelse
og i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig kvalitetssikring
av grunnlovsforslag.Jf. brev fra stortingspresident Thorbjørn
Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene.
Unntatt fra kravet om slik språkkontroll, skriver presidenten, er «forslag
som bare går ut på å oppheve bestemmelser i Grunnloven og forslag
som forslagsstilleren uttrykkelig ønsker fremlagt for Stortinget
i moderne språkdrakt» (uthevet her). Her fremgår det at grunnlovsforslag
ikke nødvendigvis må være utformet i konvensjonelt «grunnlovsnorsk»
når de fremsettes; de kan like gjerne ha moderne språkdrakt. Dette er
nytt. Det er visstnok skjedd bare et par ganger på 1900-tallet (jf.
note 4) og aldri på 2000-tallet hittil at grunnlovsforslag er fremsatt
i moderne språk. Høsten 2008 ble det imidlertid innlevert noen (6)
forslag der teksten foreligger i to språkversjoner, én i konvensjonelt
grunnlovsspråk og én i moderne språk.
Den rådende oppfatning i dag er som nevnt at enhver
språklig rettelse, selv den mest ubetydelige, er å betrakte som
endring av Grunnloven og må behandles i samsvar med Grunnloven § 112.I
2004 uttalte Stortingets presidentskap at «også rent språklige endringer
i Grunnlovens tekst [krever] fremsettelse av formelt grunnlovsforslag
og behandling i samsvar med § 112». Kontroll- og konstitusjonskomiteen
har sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 74 (2005–2006), s.
4. Jf. Eivind Smith: Konstitusjonelt demokrati (2008), s. 96, note
19; Guttorm Hansen: Grunnloven – fossil eller levende? I: Knut Mykland,
Torkel Opsahl, Guttorm Hansen: Norges Grunnlov i 175 år (1989),
s. 124.
Slik har det ikke alltid vært. Den språklige
justeringen i 1903 ble ikke uttrykkelig vedtatt av Stortinget i
noen form, og slett ikke i de spesielle formene som gjelder for
grunnlovsendringer.Aanund Hylland: Språket i Grunnloven.
Arbeidsnotat (1989); jf. Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium –
i språklig belysning (2002), s. 38 f.
En del språkfeil ble likeledes rettet da Stortinget
i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Det ble oppdaget
at det siden 1903 var innkommet noen feilaktige verbformer, og i
1914 og 1921 sørget man for at de korrekte formene kom på plass.
Som i 1903 skjedde disse justeringene uten formell grunnlovsendring.Finn-Erik
Vinje, ibid., s. 70 f.
Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre «1903
om igjen» vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp
mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi,
bøyninger, vokabular og unntaksvis syntaks.Den tekst som
ligger til grunn for forslaget, er Grunnloven slik den lyder etter
de seneste endringer (Grunnlovsbestemmelse 21. mai 2012, kunngjort
ved resolusjon 15. juni 2012 nr. 522).
Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt,
og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er
bevart. Eksempler er nevnt nedenfor.
Det edsformular som kongen ifølge § 9 skal holde seg
til når han tiltrer regjeringen, og som stammer fra 1814, er hva
språket angår, siden blitt stående praktisk talt urørt. Det ble
ubetydelig endret i 1908, og i 1903 ble Constitution til Konstitution og saa
sandt til saasandt. Bortsett fra
noen grafiske endringer (bl.a. at>å, Love>loveTegnet
> betyr «omskrives med; blir til».) er ordlyden
i edsformularet bevart i nærværende forslag.
Dessuten kan nevnes at det formular som ifølge § 81
skal ledsage kongens lovsanksjoner, er identisk med 1814-versjonen
(novemberversjonen). I nærværende forslag er noen ordformer forsiktig
modernisert, men formelpreget er bevart.En nærmere undersøkelse
bringer for dagen at Grunnloven § 81 uten noe formelt vedtak er
blitt modernisert på en rekke punkter (ortografisk, morfologisk
og leksikalsk). I Norsk Lovtidend 1972, s. 266 er ordlyden slik:
«Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt
Stortingets vedtak av 15. februar 1972 sålydende: (…) Ti har Vi
antatt og bekreftet, liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov
under Vår hånd og rikets segl.» Her er det en rekke avvik fra Grunnlovens
tekst, eksempelvis Oss istf. Os, ti istf. thi, sålydende istf. saalydende,
antatt istf. antaget, bekreftet istf. bekræftet, rikets istf. Rigets.
Man kvier seg heller ikke for å bytte ut ord og skriver vedtak istf.
Beslutning.
Statsministerens kontor opplyser (august 2008) på Finn-Erik Vinjes
henvendelse at man nå er gått tilbake til å bruke den formel som
Grunnloven § 81 anviser – til punkt og prikke.
Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser
fjernet, slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før. I
den någjeldende Grunnloven er det eksempelvis henvist til kjønnsnøytralt
substantiv ved hjelp av tvillingpronomenet han
eller hun, men iblant står det med omvendt rekkefølge hun eller han, eller også bare han. Her gjennomfører forslaget han eller hun (Forbryteren
kan velge om han eller hun vil motta kongens nåde (§ 20)). Det
kan i denne sammenheng nevnes at Varamænd (§ 58)
og Varamand (§ 65) er avløst av henholdsvis vararepresentanter og vararepresentant.
Under utarbeidelsen av forslaget er det altså
fjernet en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig
for dagens nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering
er at de som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver
å mestre et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.
Det er en grunnleggende forutsetning for forslaget
at lovens meningsinnhold ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen
er at revisjonen holder seg strengt innenfor rammen for en språklig-formell justering. Hva Grunnlovens
substans angår, er intet lagt til, intet strøket.
Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et
eventuelt vedtak om en gjennomgripende språklig justering fastslå
uttrykkelig at foreliggende justering utelukkende er av språklig
art, og at ingen realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo
enhver tolkning av lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av
den juridiske tradisjon.Det er normalt språkbruken på tilblivelsestiden
for den aktuelle grunnlovsbestemmelsen som må tas som utgangspunkt
for tolkningen. Jf. Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen
i Norge (10. utg. 2006), s. 47: «Når grunnloven bruker ordet «bør»,
f.eks. i § 100 om trykkefrihet og i § 105 om ekspropriasjonserstatning,
betyr det oftest «skal». Uttrykket «politi» i grl. § 17 har en meget
videre betydning enn i dag.» Se s. 8 nedenfor.
Retningsgivende for arbeidet med nærværende forslag
er altså at den språklige fornyelse ikke skal berøre meningsinnholdet.
Hvis en slik risiko anses for å foreligge, avstår vi fra å endre
og beholder i stedet ordvalget i den gjeldende Grunnloven.
Man kunne eksempelvis overveie å erstatte pinligt Forhør (§ 96) med tortur
under forhør, ettersom pinlig i
den her tilsiktede betydning er fremmed for dagens språk. Men siden
det kan reises tvil om hvorvidt omskrivningen dekker nøyaktig samme
realforhold, har vi forsiktigvis valgt å avstå fra å foreslå erstatningsordet tortur. I stedet har vi brukt omskrivningen pinefullt forhør (Pinefullt forhør må ikke finne
sted).Paragrafen må i dag tolkes og anvendes i lys
av den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), jf. artikkel
3: «Forbud mot tortur. Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff.»
Et annet eksempel gjelder § 75b: (Det tilkommer Stortinget) at aabne Laan paa Rigets Kredit. Man kunne
være fristet til å erstatte frasen åpne lånJf.
Norsk riksmålsordbok (1957), oppslagsordet åpne.med omskrivningen oppta (eventuelt ta
opp) lån, men det blir feil. Stortinget
kan ikke selv oppta lån.Bredo Morgenstierne: Lærebok i
Den norske statsforfatningsret 2 (1927), s. 238 f.; Arne Fliflet:
Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 319; Johs. Andenæs &
Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg 2006), s. 503. Men Stortinget
bestemmer om hvorvidt staten skal oppta lån, og gir eventuelt fullmakt.
Stortinget må ha gitt sitt samtykke til låneopptaket for at en låneavtale
skal være gyldig. I § 75b kan det dermed ikke stå oppta eller ta opp lån. For å unngå enhver usikkerhet
om tolkningen, beholder forslaget den gamle formuleringen åpne lån.
Et tredje eksempel er bestandig i
§ 101 (bestandige innskrenkninger). Uttrykket
er bevart i forslaget, selv om ordet i denne adjektivfunksjonen
er fremmed eller ukjent i dagens norsk.Dessuten er det
spørsmål om hvorvidt bestandig (bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden
(§ 91)) her refererer til evigvarende innskrenkninger eller om også
varige (i motsetning til midlertidige) innskrenkninger rammes. Jf.
Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 437, m. henvisninger.
I tilfeller der moderne norsk skriftspråk har
gangbare uttrykksvarianter, velger forslaget den som mest umiddelbart
formidler den rette forståelsen. I den gjeldende grunnlovstekst
§ 94 forekommer ordenstallet andet (andet ordentlige Storthing), som i forslaget
forekommer i formen annet. I talespråket
og ofte i avisprosaen foretrekkes i regelen andre, men annen er ennå levende og fullt ut gangbart.
Mange fremstående skribenter skjelner mellom ordenstallet annen (jf. (den)annen verdenskrig) og pronomenet andre (jf. det ene
med det andre)
I dagens grunnlov har alle substantiver i henhold til
gammel skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske
fellesnavnene fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.
I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor forbokstav overalt, enten
det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller
personen. Det har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i enkelte paragrafer i den någjeldende
tekst refererer til Kongen i statsråd eller
til personen.I den någjeldende Grunnloven står det i § 36
at Kongen (stor forbokstav, som i alle substantiver) skal gi samtykke
når en arveberettiget prinsesse eller prins skal gifte seg. Etter
tradisjonen har det vært vanlig å betrakte ekteskapsinngåelsen som
en sak det har vært overlatt til kongen personlig å ta stilling
til. Jf. Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 206
m. henvisninger. Nærværende forslag rommer ingen tolkning,
men følger simpelthen teksten i den gjeldende grunnlov – bortsett
fra at kongen i forslaget har liten forbokstav
overalt. Likeledes dronningen.
Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble
innført i 1990, er Prins på mange steder
i den gjeldende Grunnloven erstattet av Prinsesse
eller Prins (men også i omvendt rekkefølge: Prins
eller Prinsesse). I § 21, som handler om adgang til å bekle
sivile embeter, står imidlertid Prins alene: De kongelige Prinser maa klæde civile Embeder, slik
ordlyden har vært siden 1814. Kanskje
kan man anta at det skyldes en forglemmelse når prinsessene ikke
er nevnt i paragrafen,Men se Arne Fliflet: Grunnloven.
Kommentarutgave, s. 153: «Det er ikke uten videre gitt at bestemmelsen
kan gis analogisk anvendelse på prinsessene, selv om de er arveberettiget til
tronen.» men nærværende forslag lar naturligvis ordlyden
være urørt og nøyer seg med en ortografisk fornyelse: De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.
Språklig justert er også de såkalte «sovende» paragrafer,
som altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder
eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går
konkurs.
Ettersom det er utbredt enighet om at Grunnloven skal
bevare et verdig preg, velger forslaget en moderat-konservativ variant
av moderne skriftspråk, dvs. skrivemåter og bøyninger som var de
dominerende i alminnelig sakorientert prosa (inklusive lovtekster og
administrativ prosa) på 1900-tallet, og som ennå er det.
At teksten bærer et moderat-konservativ preg, fremgår
bl.a. av eksempler som frem, fremtiden, fremlegge, fremsette (og andre
sammensetninger med frem-), så fremt, deltager (ikke deltaker), antagelse og iakttagelse (ikke iakttakelse), adskillig (ikke atskillig), adskilles (ikke atskilles). Forslaget har imidlertid gjennomført
en del skrivemåter som er innført gjennom offentlig rettskrivningsreguleringer på
1900-tallet og har vunnet innpass i nær sagt all skriftspråklig
praksis, f.eks. språk, etter, gjennom, mellom,
nå, seg, noen, gagnlig. Jf. nedenfor (kapitlet «Ortografi,
tegnsetting»).
Forslaget avstår generelt fra å endre ordformer som
både har tradisjonens hevd og ennå er levende i språkbruken. I den
gjeldende grunnlov forekommer anlægge en Sag to
ganger (§§ 20 og 86). Uttrykket har preg av fast forbindelse og
er vanlig også i nyere juridisk språkbruk; det er dertil umiddelbart
forståelig. Forslaget beholder uttrykket (anlegge
en sak). Det forhold at anlegge rommer
det fremmede (tyske) prefikset an-, er
ikke tilstrekkelig for å avvise ordet og erstatte det med et synonymt
uttrykk (f.eks. reise en sak).
Siden det her legges til grunn at Grunnloven
skal tre frem i en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke
mer eller mindre alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten.
Disse er da ikke betraktet som anstøtsstener for forståelsen, men
de kan nok formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med røtter
i fortiden. Her er noen eksempler nevnt i fleng (med den skrivemåten
som er brukt i forslaget):
antagelse (f.eks. antagelse av en lovbeslutning), hoffstat, billige, beføyelser, beskikke, betimelig,
forbundet til, deliberasjon, kongestamme, landallmuen, allmennvesenet,
regalier, overordentlig, tarv, tilstede (for
så vidt Stortinget måtte tilstede det (§ 74)), forbryte (i
betydningen«på grunn av en lovstridig handling
gjøre seg skyldig til å miste et gode», jf. § 104).
Også et antall andre tradisjonspregede ord,
fortrinnsvis formord eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon,
er bevart i forslaget: hvormed (og andre
sammensetninger med hvor-), derav (og andre sammensetninger med der), hertil (og
andre sammensetninger med her-), hvis (relativt pronomen), dog,
således, ei (f.eks. eller ei, ei heller), henregnes. I frasen på
hinannen følgende er det alderdommelige pronomenet hinannen blitt stående. Relativpronomenet der er betraktet som så gammeldags at
det er sløyfet i forslaget (og avløst av som).
I den formelpregede teksten i § 81 er det begrunnende
adverbet ti bevart (men ikke lenger skrevet thi).
I denne sammenheng kan også nevnes presensformene
av de ovenfor nevnte modale hjelpeverb bør og må, som i Grunnloven kan avvike i betydning
fra den alminnelige bruken i moderne norsk (og bety henholdsvis
'skal' og 'ha lov til'). Jf. note 13. Disse verbformene blir stående
urørt.
Mange gamle kulturord og betegnelser for realia, blant
dem en rekke ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger,
står uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres.
Det gjøres altså ikke forsøk på å erstatte slike ord med andre gloser,
eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer. Grunnloven
er et historisk dokument, og den fordrer iblant at leseren skaffer
seg innsikt i historiske forhold. Forslaget beholder således forbindelsen (annet) ordentlige (Storting).
Til denne gruppen føres følgende ord og uttrykk, som
altså blir stående, men i modernisert ortografi:
benefisert gods, boslodd,
førstholdende, kjøpstad, stamhus, blandede privilegier, fristed,
overøvrighet, milde stiftelser, rettens betjenter, tilendebrakt.
landsloven, landvernet, hjelpetropper, linjetroppene, de lærde skoler,
dispensasjoner, sportler, protektorier, oppreisninger, moratorier
Mye av dette ordstoffet befinner seg i paragrafer som
er uten praktisk betydning i dag.
Et knippe foreldede ordstammer, avledninger
og sammensetninger som har moderne, lettilgjengelige ekvivalenter,
er i forslaget erstattet av disse. Eksempler (avløseren står i parentes):
blot (bare), relativpronomenet der (som), tvende (to), trende (tre), Husinkvisitioner
(husundersøkelser)Johs. Andenæs & Arne Fliflet:
Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006), s. 407 f. (kapitlet
«Vernet mot vilkårlig husundersøkelse»). Jf. Jon Gisle m.fl.: Jusleksikon
(2002), s. 128 (oppslagsordet «husundersøkelse»)., Almenvæsenet (samfunnet), Religionsøvelse (religionsutøvelse),
Ansøgning om Afsked (avskjedssøknad), have Indseende med (føre kontroll med), Gesandt
(sendemann), offentlig Rolighed (offentlig ro), Søgnedag (hverdag),
stedse (alltid), vorde (bli), ikkun (bare), ubeføjet (uberettiget),
pinlig Forhør (pinefullt forhør), ubrødelig (ubrytelig), fornøden (nødvendig),
erlegge (betale), erakte (finne tjenlig), erholde (få). I
§ 20 er Livsstraf erstattet av det i
dag mer gangbare ordet dødsstraff, og Forestillinger (§ 28) er erstattet av innstillinger.
Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og
som – for noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende,
er skiftet ut med moderne gloser (i parentes står den form ordene
har fått i forslaget):
fallere (gå konkurs), imidlertid
(i mellomtiden), efterlate (unnlate), fortrinlig Adgang (fortrinnsrett), forelese
(opplese), udfordres (fordres).Se Finn-Erik Vinje: Frihetens
palladium – i språklig belysning (2002), s. 137 f.
Hit kan henføres ordet Politi (§ 17),
somble forstått annerledes i 1814 enn
i våre dager og hadde en langt videre betydning da Grunnloven ble
gitt. Med Politi tenkte man den gang
ikke bare på det man i dag forstår med ordet, «men på hele statens
virksomhet for å fremme borgernes materielle velferd, slik som kommunikasjoner,
økonomi og sosial omsorg».Johs Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen
i Norge (10. utg. 2006), s. 264. Nærværende forslag oversetter
således Politi med offentlig
forvaltning og regulering.
Ordet Undersaat (§ 92)
har i moderne norsk fått et lett komisk anstrøk og er i forslaget
erstattet av (stats)borger. Indvaaner er
avløst av innbygger.
Forretning betyr
i moderne språk helst 'handel' eller 'butikk', men opptrer i den
språklige tradisjon i en vifte av betydninger. Ordet finnes i flere
grunnlovsparagrafer (i betydningen 'sak', 'gjøremål') og er beholdt
i forslaget; ordet volder neppe forståelsesproblemer.
I et tilfelle som forefaldende 'som
foregår' (§ 74) er ordet simpelthen sløyfet; forefaldende tilfører
ikke setningen noe substansielt innhold. [F]orefaldende Forhandlinger er
i § 74 erstattet av forhandlingene.
I § 24 heter det at kongen kan velge og avskjedige folk
ved hoffet – efter eget Godtbefindende. Slik
har det stått siden 1814, og fedrene på Eidsvoll mente naturligvis
bare å gi uttrykk for at her skulle kongen stå helt fritt. I moderne
språk har (for)godtbefinnende en biklang
av slumpartet, kanskje skjødesløst innfall. En moderne avløser kunne
være godtykke, eventuelt skjønn, men
bedre (dvs. mer nøytralt) er å velge det uttrykk som Grunnloven
selv bruker annetsteds, nemlig omdømme (jf.
§ 30: efter sit eget Om-dømme).Omdømme forekommer i moderne
språk i to betydninger: a) «skjønn, vurdering(sevne), judisium»;
b) «anseelse». I moderne norsk dagligspråk er betydning b) dominerende,
men Grunnloven holder seg til betydning a). Ordet finnes to ganger
i teksten, i §§ 24 og 30. Jf. følgende sitat med ordformen omdømme
i betydning a): «At Kongen kan treffe sine beslutninger etter eget
omdømme, er et viktig prinsipp» (Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave
(2005), s. 192.
Forslaget legger moderne regler til grunn for ortografi
og tegnsetting:
moderne staving av fremmedord (dispensasjoner, sivil,
brevsensur, miljø, poeng)
liten forbokstav i fellesnavn særskrivning i
tilfeller som etter at, til stede, så snart,
hvilken som helst
øy (høytidelig) i
stedet for øi
å (åpen, år) i stedet
for aa
infinitivsmerke å i
stedet for at
ks (straks) i stedet
for x
v i stedet for f i av, avgjørelse
t i stedet for th i Stortinget
moderne fordeling av e/æ(velge, fastsettes, sete, lege)
moderne fordeling av nd/nn (alminnelig, innskrenket, bekjenne, hennes)
og ld/ll (bifalle)
moderne fordeling av k/g,
p/b, d/t (språk, rike, inngrep, ekteskap,
åpen, møte, uten)
dobbeltkonsonant i tilfeller som opp, flagg, fritt, rett, nytt; majestetsflertall Os (§ 81) er i forslaget erstattet av Oss
moderne verbale kortformer: bli (ikke blive), dra (ikke drage), ha (ikke have), ta (ikke tage), tar (ikke tager)
Andre, enkeltstående endringer med modernisert ordbilde: allmuen (istf. almuen), blant (istf. blandt), hva (istf. hvad), erverve (istf. erhverve).
Som nevnt ovenfor (i kapitlet «Moderat-konservativ variant av dagens
skriftnorm») er det i forslaget dessuten gjennomført skrivemåter
som etter, gjennom, mellom, seg, noen, gagn(lig).
Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven
meget ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført
etter moderne regler.
A-former i substantiver
(eksempelvis krona, kirka, dronninga, linja) og verb (eksempelvis uforandra, beskikka) forekommer ikke i
forslaget, de ville ikke harmonere med den høytidelige eller verdige
stil som ellers er gjennomført i Grunnloven. Substantiv- og verbbøyningen
holder seg for øvrig helt og holdent innenfor gjeldende offisielle
norm, jf. disse substantiviske flertallsformene: ganger,
tredjedeler, lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.
Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført.
Forslaget skjelner altså ikke mellom entall og flertall, slik den
någjeldende Grunnloven gjør. I denne kongruerer verbets form med
subjektet, slik at det står f.eks. han har
– de have, han kan – de kunne, han skal – de skulle. I forslaget
står det hhv. har, kan, skal uten hensyn
til om subjektet står i entall eller flertall.
Partisipper som predikativ har ikke flertallsbøyning.
Det heter i forslaget eksempelvis forhandlingene
er åpnet (jf. Forhandlingerne ere aabnede); de tjenestemenn som er ansatt (ikke: ansatte).
Adjektiver på -ig og -lig har i forslaget ingen intetkjønnsform
på -t; det heter således eksempelvis et arbeidsdyktig menneske, lovlig ekteskap.
Adverbsuffikset -ligen erstattes
av -lig: høitideligen>høytidelig,
offentligen>offentlig, aarligen>årlig.
Substantivsuffikset -else er
i tre tilfeller byttet ut der en annen, synonym avledning er dominerende
i moderne norsk: Fraværelse>fravær; Nærværelse>nærvær;
Sammenkaldelse>sammenkalling; Gjennemførelse>gjennomføring; Mandtalsførselen>manntallsføringen;
de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet>innføringen av de stemmeberettigede
i manntallet.
Derimot er -else-avledning
naturligvis bevart ved mange verbstammer der dens posisjon er urokket
i moderne norsk (angivelse, domfellelse, edsavleggelse,
iverksettelse, kjennelse, oppdragelse o.fl.); den er bevart
også i følgende tilfeller: under utførelsen
av deres forretninger (§ 14); bestyrelsen
av den umyndige Konges Opdragelse (§ 47)
Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven
er gjennomgående bevart i forslaget. Jf. note 29.
I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning
til en synonym, mindre alderdommelig syntaktisk konstruksjon vært
så nærliggende at den er innført i forslaget. Jf. § 39, der det
i gjeldende grunnlov står: Statsraadet [skal] strax udstede Indkaldelse af Storthinget. I
forslaget er dette omformet til: Statsrådet [skal] straks innkalle Stortinget.
I noen tilfeller er leddfølgen justert slik
at den svarer til moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis –
eksempelvis:
Valgthingene bestyres paa
den Maade, som ved Lov fastsættes (§ 55) > Valgtingene bestyres
på den måte som fastsettes ved lov;
Den Prinsesse eller Prins,
som i de udi § 41 anførte Tilfælde forestaar Regjeringen, skal for
Storthinget skriftlig aflægge følgende Ed (§ 44) > Den prins eller
prinsesse som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen,
skal skriftlig aflægge følgende ed for Stortinget;
Det skal ligeledes ved
Lov bestemmes (§ 63) > Det skal likeledes bestemmes ved lov;
hvortil to Trediedele af
Stemmerne udfordres (§ 11) > hvortil fordres to tredjedeler av stemmene;
de øvrige Tropper, som
ikke til Linjetropper kunne henregnes (§ 25) > de øvrige tropper
som ikke kan henregnes til linjetroppene.
Ett tilfelle av en stivt skriftspråklig objektsgenitiv i § 51 er avløst av en
mer moderne preposisjonsforbindelse: Regler
om Mandtalsførselen og om de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet
fastsættes ved Lov > Regler om manntallsføringen
og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes
ved lov. I stedet for Rigets Bestyrelse står
det nå bestyrelsen av riket (§ 40).
Den gjeldende grunnlov har i noen få tilfeller nominalisering av typen treffe
beslutning istf. beslutte, altså
en forbindelse av et relativt innholdstomt funksjonsverb + verbalabstrakt.
Uttrykkstypen er mer karakteristisk for kansellispråket enn for
lovspråket.
I spontan talespråklig syntaks er slike nominaliserte
uttrykk sjeldne, men dét er ingen grunn for å unngå dem i skriftspråket.
De kan bl.a. formidle semantiske avskygninger som det beslektede
verbale uttrykk mangler.Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (2002),
s. 98 f.Avgi uttalelse eller fatte vedtak kan således ikke alltid og
uten videre erstattes av uttale, vedta, og legge fram et forslag behøver ikke bety
nøyaktig det samme som foreslå. Nærværende forslag
foretar i ett tilfelle en verbal omskrivning av en nominalisert
konstruksjon, nemlig i § 39, der forskjellen mellom de to uttrykkstypene
får sies å være neglisjerbar, men den stilistiske virkning merkbar: Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig,
skal statsrådet straks innkalle Stortinget (i gjeldende tekst:
… udstede Indkaldelse af Storthinget).
En klart foreldet konstruksjon som konnektiv inversjon har så sterk stilvirkning
at den i forslaget er avløst av moderne leddstilling med rekkefølgen
subjekt + verbal. Den någjeldende Grunnloven har to tilfeller (i
§§ 27 og 112) av konnektiv inversjon, jf. Alle Statsraader
skulle, naar de ikke have lovligt Forfald, være nærværende i Statsraadet,
ogmaa ingen Beslutning tages der, naar
… (uth. her). Jf. Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium
– i språklig belysning (2002), s. 124.
Dobbelt bestemmelse forekommer
hverken i den gjeldende grunnlovstekst eller i forslaget. Jf. den gjeldende
grunnlov § 13: de tilstedeværende Medlemmer
af Statsraadet; i forslaget er ordlyden denne: de tilstedeværende medlemmer av statsrådet (altså ikke
dobbelt bestemmelse: de tilstedeværende medlemmene
…); i den gjeldende grunnlov står det: «Det norske
Flags Form og Farver bestemmes ved Lov», og enkelt bestemmelse
er bevart i forslaget (det norske flaggs form
og farger…).
Attributiv sperring Ibid.,
s. 123. Eksempel på attributiv sperring i en moderne juridisk prosatekst:
«Spørsmålet om sanksjon av de av Stortinget vedtatte lover» (Arne
Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 338). er
mye brukt i Grunnloven; uttrykkstypen er meget alminnelig i 1800-tallets
lovspråk og juridisk-administrativ prosa. I nåtidsnorsk er den kommet
noe i bakgrunnen og blir ofte erstattet av en analytisk uttrykkstype
(helst med relativsetning). Konstruksjonen bærer et skriftspråklig
stilpreg, men har det udiskutable fortrinn at den komprimerer et
komplekst betydningsinnhold og således er en egnet uttrykkstype
i fortettet lovprosa.
I forslaget er tilfellene med attributiv sperring bare
i få tilfeller erstattet av en mer talespråklig, analytisk konstruksjon.
Den er f.eks. beholdt i § 19: på den av Stortinget
bestemte og for samfunnet nyttigste måte. En eventuell omskrivning
ville her bli vesentlig mer plasskrevende: på
den måte som er bestemt av Stortinget, og som er den nyttigste for
samfunnet.
Et eksempel på omskrivning til mer moderne, talespråksnær
setningsbygning forekommer i § 13, der den gjeldende Grunnloven
har frasen Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger. I
forslaget er dette omskrevet til en forbindelse med relativsetning: Alle de beslutninger som kongen utferdiger. Betydningen er
ikke berørt under omskrivningen. Forskjellen er stilistisk.
I § 106 i den gjeldende grunnlov finner vi en
variant av attributiv sperring med den aller sterkeste stilvirkning: Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden
beneficerede Gods skal … En slik konstruksjon, der et indirekte
objekt (her: Geistligheden) plasserer
seg mellom den foranstilte artikkel (det)
og adjektivattributtet (her: beneficerede),
er marginal i moderne skrift og tale, og den er omskrevet slik i
forslaget: Så vel kjøpesummer som inntekter
av det gods som er benefisert geistligheten, skal …Benefisert
gods refererer til jordegods som fra gammel tid var henlagt til
geistlige embeter med disposisjonsrett for innehaveren, etter 1809
realisert til beste for geistligheten og opplysningens fremme.De to versjonene uttrykker det samme
saksforhold.
Det adjektiviske refleksivpronomen i tredje
person flertall er i forslaget sin (sitt, sine), ikke deres: de stemmeberettigede
kan avgi sine stemmesedler. Denne endringen er konsekvent
gjennomført i forslaget. Bruken av deres i
slike forbindelser er helt fremmed for norsk skriftspråk og har
vært det på hele 1900-tallet. 1903-versjonen av Grunnloven opprettholdt deres, som har vært grunnlovsnorm siden. Mange
språkfeil i nyere bestemmelser har skyldes usikkerhet på dette punkt.
Nærværende forslag tar opp tråden fra revisjonen i
1903 og inneholder en varsom språklig ansiktsløftning av Grunnlovens
tekst – ortografisk, morfologisk og syntaktisk. Man kan si at forslaget
«gjør 1903 om igjen».Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium
– i språklig belysning (2002), s. 150 ff., presenterer og diskuterer
de handlingsalternativene som foreligger for en språklig revisjon.
Hensikten har vært å løfte teksten nærmere opp mot
samtidens språkpraksis i beslektede genrer og således gjøre Grunnloven
lettere tilgjengelig for dagens lesere. Samtidig har forslagsstillerne
ment at teksten bør ha et stilistisk særpreg; dens stil skal være verdig,
stringent, fyndig, konsentrert, stram.Jf. Halvdan Koht,
som i 1914 påpekte «det greie og klare sprog i grundloven»; «[d]et
var den gamle nordiske lovtradisjon som satte sit præg på grundlovens
sprog og form». Om konstitusjonskomiteens utkast i 1814 sier Koht:
Det er utformet i et «fyndig, rammende sprog» (sitert etter Finn-Erik
Vinje: Frihetens palladium (2002), s. 148). Den skal legge
seg til rette høyere på stilskalaen enn hvilken som helst moderne
sakprosatekst.
Omskrivningen kunne vært mer radikal, talespråksnær
eller up to date(«tidsmessig»).
Men Grunnloven er noe mer enn en tekst på et papir, den vitner om
det historiske og rettslige grunnlag for nordmenns livsform og bærer
således på mange språklige minnelser. En hardhendt modernisering med
sterk tilnærming til alminnelig moderne dagligspråk og bruksprosa
ville fjerne slike minnelser og i verste fall gjøre stilen småsnakkende,
pludrende – uverdig for en tekst av denne dignitet.Om det
konvensjonelle grunnlovsspråket skriver tidl. stortingspresident
Guttorm Hansen i 1989: «[F]lertallet i Stortinget […] har villet
beholde denne gamle språkdrakten nettopp for å gi Grunnloven et
særpreg framfor andre lover» (Knut Mykland, Torkel Opsahl, Guttorm
Hansen: Norges Grunnlov i 175 år (1989), s. 124).
For eksempel ville et markant innslag av dobbelt bestemmelse
gi teksten et hverdagsspråklig preg (f.eks. den
regjerende dronningen eller kongen (istf. den
regjerende dronning eller konge); den
evangelisk-lutherske religionen (istf. den
evangelisk-lutherske religion). Et overforbruk av etterstilt
eiendomspronomen ville trekke i samme retning, f.eks. kongen og rådet hans (istf. kongen og hans råd); de
har brutt de konstitusjonelle pliktene sine (istf. de har brutt sine konstitusjonelle plikter), riksstyrelsen deres (istf. deres riksstyrelse).
En favorisering av såkalt løs sammensetning
av partikkelverb ville trekke i samme retning, eksempelvis ta opp lån istf. oppta
lån; sette ned et utvalg istf. nedsette
et utvalg; legge ned protest istf. nedlegge
protest, osv.
Grunnloven er på grunn av sin alder og verdighet et
nasjonaldokument av høyeste rang, den står høyt i nordmenns bevissthet.
Tusener på tusener av skolebarn har sett den i glass og ramme på
veggen i klasseværelset. Det er således rimelig å bevare noen av de
leksikalske trekk som vitner om lovens historiske forankring.
Grunnloven er imidlertid ikke bare et nasjonalt klenodium,
den trekker også opp retningslinjer for vår statsskikk — for forholdet
mellom statsmaktene og mellom individ og offentlig makt. Det er
en rimelig fordring at teksten skal kunne leses av enhver opplyst
borger med alminnelig leseerfaring. En nennsom språklig fornyelse
er derfor påkrevet.
For øvrig må følgende overordnede hensyn presiseres:
Forslagsstillerne har hele tiden hatt for øye at lovens realiteter
ikke berøres; den språklige justering skal ikke medføre noen som
helst risiko for forskyvning av meningen eller forårsake noen usikkerhet
om tolkningen.
Dette har altså vært en forutsetning; mange
tvilstilfeller er under arbeidet med teksten avgjort under henvisning
til dette hensyn. Hvis det således med en viss rett kunne sies at
en omskrivning eller en leksikalsk substitusjon forårsaker tvetydighet,
har forslagsstillerne avstått fra å foreslå endring og nøyd seg med
eventuelle ortografiske og/eller morfologiske endringer. Som man
gjorde i 1903.
For øvrig gjøres det oppmerksom på at den språkform
som er valgt i forslaget, befinner seg helt og holdent – bokstavelig
talt til punkt og prikke – innenfor de rammer som Språkrådet trekker
opp for korrekt språk.