Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og
teks-ten kan av den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange
mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser
med forankring i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert
praksis formuleres nemlig nye grunnlovsbestemmelser i samme gammeldagse
språkform.
Det står imidlertid ingenting i Grunnloven selv om
hvilken språkform nye bestemmelser skal utformes i.
Grunnlovens ortografi har – i motsetning til
hva mange tror – ikke stått uendret siden 1814. De som utformet
grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det
aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i juridisk-administrativ
og parlamentarisk prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke
den rettskrivning og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814
(den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende
alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i
det neste århundre.
I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering
av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig
som man fjernet noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn
i lovteksten på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets
grunnlovsvedtak innført former som var mer moderne enn man fant
passende i 1903, og så restituerte man de gamle formene.
Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet
noe nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt mange språktrekk
som gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra
samme tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var
nennsom; grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble
beholdt.Bibelspråket (Det nye testamente) gjennomgikk på
samme tid en lignende språklig fornyelse. Jf. Joh. Storm: Bibel-sproget.
En Fremstilling af Sproget i den nye Oversættelse af Det Nye Testamente
(1904).
Det er således en misforståelse å tro at 1903-tiltaket
rommet noen gjennomgripende up to date-reform av språket i Grunnloven.
Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk,
slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår
gjeldende grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genrer
i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. På de fleste punkter er
Grunnlovens språk etter justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative
og parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom.En bredt
anlagt beskrivelse av grunnlovsspråket på historisk bakgrunn er
å finne i Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium – i språklig belysning:
Om språket i Grunnloven – utarbeidet på oppdrag av Stortingets presidentskap
og utgitt av Stortinget i 2002. De som gjennomførte revisjonen
i 1903, ville at Grunnloven skulle oppebære et konservativt språk;
loven skulle fremtre i det hevdede skriftspråk – men med en viss
åpning for det nye som hadde funnet inngang i edlere stil.
Språkformen i Stortingets grunnlovsutgave fra 1903
har gjennom hele 1900-tallet vært betraktet som normen for utforming
av nye grunnlovsbestemmelser, og forslagsstillerne har nesten alle
lagt vinn på å følge den normen. Et grunnlovsforslag som i språklig
henseende avviker fra 1903-teksten, har på 1900-tallet gjennomgående
vært ansett for å være feilaktig utformet.I brev til stortingsrepresentantene
og partigruppene på Stortinget 28. april 2008 forutsetter imidlertid
daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland at forslag om nye
bestemmelser kan – når forslagsstilleren uttrykkelig ber om det
– utformes i moderne språk. Se note 6
En del språklige feil som var kommet inn i loven siden
1903, ble således rettet da Stortinget i 1914 og 1921 lot utgi nye
utgaver av Grunnloven. Så sent som i 2006 vedtok Stortinget enstemmig
et grunnlovsforslag om en rekke språklige rettelser i til sammen
15 paragrafer under henvisning til 1903-normen. Tilsvarende ble
det i 2008 innlevert et grunnlovsforslag med fire rettelser i den
gjeldende teksten. Jf. kapitlet «Nasjonalklenodium», s. 3.
Man finner imidlertid neppe tilfeller der et
grunnlovsforslag er blitt avvist under
henvisning til rettskrivningsfeil eller andre formelle språkfeil.Henrik
Ameln konstaterte i en stortingsdebatt i 1932 at «I gamle dager
var det så at selv rettskrivningen skulde være i orden. Man var
sterkt i tvil om hvorvidt man kunde benytte forslaget, hvis der
for eksempel ikke var benyttet flertallsformer av verbene. Nu er
man kommet bort fra det». Presidenten, C. J. Hambro, bekreftet dette
ved samme anledning: «Stortinget har nu i en rekke av år avlagt
den praksis å avvise forslag på grunn av lett påviselige skrivefeil
[sic!], rettskrivningsfeil eller kommafeil.» (St.tid. 1932, s. 22
f.) Ved et par anledninger i mellomkrigsårene og i 1948 fremsatte Ameln
selv en rekke grunnlovsforslag i delvis modernisert språkform, dvs.
en usystematisk blanding av gamle og nye elementer (f.eks. Stortinget
uten th, riket med k, utøvende med t, liten forbokstav i fellesnavn
– men flertallsbøyning av verb (de gjelde), aa istf. å). Han påpekte
generelt om Grunnlovens språk at «Selve sprogdrakten burde kunne
undergis en modernisering ved leilighet» (Dokument nr. 20:1 (1948),
s. 4. Ameln tenkte seg en gjennomgripende språklig fornyelse, men
noe initiativ er ikke blitt tatt siden. De moderne innslagene i
Amelns forslag ble ikke kommentert eller brukt som grunnlag for
å fraråde at forslagene hans ble vedtatt.
Under tidens gang er Grunnlovens språkform blitt mer
og mer fremmed for stortingsrepresentanter og andre som utformer
forslag om nye bestemmelser eller endringer av gamle. Dette har
medført at mange forslag, og dermed også grunnlovsvedtak, har inneholdt
språklige feil. Dels har moderne rettskrivning og grammatikk vært
brukt i tilfeller der dette strider mot 1903-normen, dels forekommer
såkalte hyperkorrekte former, dvs. ord og uttrykk som ser gammeldagse
ut, men som ikke harmonerer med normen.
Det krav – eller rettere: den sedvane – at grunnlovsforslag
skal utformes i henhold til korrekt 1903-norm, har vist seg vanskelig
å imøtekomme på en tilfredsstillende måte.
Nå, godt og vel hundre år etterpå, kan det være
på tide med en varsom språklig ansiktsløftning ad modum 1903. Nærværende
forslag tar sitt utgangspunkt i og har sine forutsetninger i den
stilistisk og morfologisk skjønnsomme språkrevisjon som ble foretatt
for godt og vel hundre år siden.Den språklig fornyede grunnlovsversjon
som her legges frem, svarer i alle hovedtrekk til den omskrivning
som ble foreslått på det 152. storting (Dokument nr. 12 (2007–2008, Grunnlovsforslag
nr. 16).
Følgende språkhistoriske forhold må presiseres: Avstanden
mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative
skrivepraksis nitti år etterpå var betydelig mindre enn avstanden
mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. En lesevant person
omkring århundreskiftet var fortrolig med den ortografi og grammatikk
han møtte i Grunnloven etter justeringen i 1903. Siden da har språkutviklingen
skutt fart, og språket i 1903-utgaven fortoner seg for de fleste
av dagens nordmenn som fremmedartet og vanskelig å forsere.
Den språklige fornyelse i nærværende forslag
(i det følgende kalt forslaget) gjør
«1903 om igjen», men hvis fornyelsen skal innebære noen reell lettelse for
dagens lesere, kan den ikke utelukkende holde seg til det ortografiske
(dvs. rettskrivningen i snever forstand). Også enkelte andre reguleringer
må gjøres: morfologiske (= som angår
ordbøyningen), syntaktiske (= som angår
setningenes og leddenes oppbygning) og leksikalske (=
som angår ordforrådet).
I forslaget fremstår grunnlovsteksten fortsatt
i en lett konservativ, verdig eller høytidelig språklig form. Men
vi tar altså hensyn til vår tids lesere ved å fjerne noen av de
aldersmerker fra 1800-tallet som overlevde revisjonen i 1903 og
senere er beholdt. Jf. nedenfor, s. 4 ff.
Grunnloven er ikke bare det øverste rettslige grunnlaget
for vårt statsstyre, den spiller også en viktig representativ rolle
– den er et klenodium av stor nasjonal symbolverdi.
Det er en utbredt oppfatning at en tekst av
slik dignitet skal behandles med respekt og pietet, og det er ikke
akseptabelt at den skal inneholde inkonsekvenser og språklige feil.
I 2006 vedtok derfor Stortinget enstemmig et grunnlovsforslag
(Dokument nr. 12:8 (2003–2004)) som inneholdt språklige rettelser
i 15 paragrafer. Etter at dette forslaget ble vedtatt, fremtrer
Grunnloven nå som et språklig mer enhetlig dokument enn før.
Men det kan nevnes at så sent som i 2007 vedtok Stortinget
et grunnlovsforslag (Dokument nr. 12:1 (2003–2004)) som rommet en
språklig feil. Preposisjonen mot (§ 30)
var i farten skrevet slik og ikke mod, som
ville være riktig grunnlovsspråk. Den feilaktige skrivemåten forekom
i forslaget og var bekjentgjort i trykken, så selv om feilen ble
oppdaget før stortingsbehandlingen, var det for sent å rette den.
Dermed vedtok Stortinget – med vitende og vilje –
forslaget med den feilaktige ordlyden. Og ettersom språklige rettelser
etter rådende oppfatning er å betrakte som grunnlovsendringer, måtte
rettelsen mot til mod vedtas
i de former som Grunnloven selv krever for grunnlovsforslag.
At de som utarbeider nye grunnlovsbestemmelser,
skal beherske korrekt grunnlovsspråk og mestre alle grammatiske
og ortografiske detaljer fra 1800-tallet, er en urealistisk fordring.
Stortingets presidentskap har trukket konsekvensen av en slik erkjennelse
og i 2008 instituert en ordning med obligatorisk språklig kvalitetssikring
av grunnlovsforslag.Jf. brev fra stortingspresident Thorbjørn
Jagland 28. april 2008 til stortingsrepresentantene og partigruppene.
Unntatt fra kravet om slik språkkontroll, skriver presidenten, er «forslag
som bare går ut på å oppheve bestemmelser i Grunnloven og forslag
som forslagsstilleren uttrykkelig ønsker fremlagt for Stortinget
i moderne språkdrakt» (uthevet her). Her fremgår det at grunnlovsforslag
ikke nødvendigvis må være utformet i konvensjonelt «grunnlovsnorsk»
når de fremsettes; de kan like gjerne ha moderne språkdrakt. Dette er
nytt. Det er visstnok skjedd bare et par ganger på 1900-tallet (jf.
note 4) og aldri på 2000-tallet hittil at grunnlovsforslag er fremsatt
i moderne språk. Høsten 2008 ble det imidlertid innlevert noen (6)
forslag der teksten foreligger i to språkversjoner, én i konvensjonelt
grunnlovsspråk og én i moderne språk.
Den rådende oppfatning i dag er som nevnt at enhver
språklig rettelse, selv den mest ubetydelige, er å betrakte som
endring av Grunnloven og må behandles i samsvar med Grunnloven § 112.I
2004 uttalte Stortingets presidentskap at «også rent språklige endringer
i Grunnlovens tekst [krever] fremsettelse av formelt grunnlovsforslag
og behandling i samsvar med § 112». Kontroll- og konstitusjonskomiteen
har sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 74 (2005–2006), s.
4. Jf. Eivind Smith: Konstitusjonelt demokrati (2008), s. 96, note
19; Guttorm Hansen: Grunnloven – fossil eller levende? I: Knut Mykland,
Torkel Opsahl, Guttorm Hansen: Norges Grunnlov i 175 år (1989),
s. 124.
Slik har det ikke alltid vært. Den språklige
justeringen i 1903 ble ikke uttrykkelig vedtatt av Stortinget i
noen form, og slett ikke i de spesielle formene som gjelder for
grunnlovsendringer.Aanund Hylland: Språket i Grunnloven.
Arbeidsnotat (1989); jf. Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium –
i språklig belysning (2002), s. 38 f.
En del språkfeil ble likeledes rettet da Stortinget
i 1914 og 1921 lot utgi nye utgaver av Grunnloven. Det ble oppdaget
at det siden 1903 var innkommet noen feilaktige verbformer, og i
1914 og 1921 sørget man for at de korrekte formene kom på plass.
Som i 1903 skjedde disse justeringene uten formell grunnlovsendring.Finn-Erik
Vinje, ibid., s. 70 f.
Nærværende forslag går som nevnt ut på å gjøre «1903
om igjen» vel 100 år etter. Grunnlovsteksten løftes nærmere opp
mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi,
bøyninger, vokabular og unntaksvis syntaks.Den tekst som
ligger til grunn for forslaget, er Grunnloven slik den lyder etter
de seneste endringer (Grunnlovsbestemmelse 21. mai 2012, kunngjort
ved resolusjon 15. juni 2012 nr. 522).
Tekstens særegne høytidelige preg er imidlertid ivaretatt,
og mange gloser som ikke hører til det dagligdagse ordforråd, er
bevart. Eksempler er nevnt nedenfor.
Det edsformular som kongen ifølge § 9 skal holde seg
til når han tiltrer regjeringen, og som stammer fra 1814, er hva
språket angår, siden blitt stående praktisk talt urørt. Det ble
ubetydelig endret i 1908, og i 1903 ble Constitution til Konstitution og saa
sandt til saasandt. Bortsett fra
noen grafiske endringer (bl.a. at>å, Love>loveTegnet
> betyr «omskrives med; blir til».) er ordlyden
i edsformularet bevart i nærværende forslag.
Dessuten kan nevnes at det formular som ifølge § 81
skal ledsage kongens lovsanksjoner, er identisk med 1814-versjonen
(novemberversjonen). I nærværende forslag er noen ordformer forsiktig
modernisert, men formelpreget er bevart.En nærmere undersøkelse
bringer for dagen at Grunnloven § 81 uten noe formelt vedtak er
blitt modernisert på en rekke punkter (ortografisk, morfologisk
og leksikalsk). I Norsk Lovtidend 1972, s. 266 er ordlyden slik:
«Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt
Stortingets vedtak av 15. februar 1972 sålydende: (…) Ti har Vi
antatt og bekreftet, liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov
under Vår hånd og rikets segl.» Her er det en rekke avvik fra Grunnlovens
tekst, eksempelvis Oss istf. Os, ti istf. thi, sålydende istf. saalydende,
antatt istf. antaget, bekreftet istf. bekræftet, rikets istf. Rigets.
Man kvier seg heller ikke for å bytte ut ord og skriver vedtak istf.
Beslutning.
Statsministerens kontor opplyser (august 2008) på Finn-Erik Vinjes
henvendelse at man nå er gått tilbake til å bruke den formel som
Grunnloven § 81 anviser – til punkt og prikke.
Som i 1903 er dessuten en del språklige inkonsekvenser
fjernet, slik at lovteksten fremstår som mer enhetlig enn før. I
den någjeldende Grunnloven er det eksempelvis henvist til kjønnsnøytralt
substantiv ved hjelp av tvillingpronomenet han
eller hun, men iblant står det med omvendt rekkefølge hun eller han, eller også bare han. Her gjennomfører forslaget han eller hun (Forbryteren
kan velge om han eller hun vil motta kongens nåde (§ 20)). Det
kan i denne sammenheng nevnes at Varamænd (§ 58)
og Varamand (§ 65) er avløst av henholdsvis vararepresentanter og vararepresentant.
Under utarbeidelsen av forslaget er det altså
fjernet en del av de aldersmerker som gjør teksten vanskelig tilgjengelig
for dagens nordmenn. En vesentlig gevinst ved en slik modernisering
er at de som heretter skal fremsette grunnlovsforslag, ikke behøver
å mestre et skriftspråk med røtter i 1800-tallet.
Det er en grunnleggende forutsetning for forslaget
at lovens meningsinnhold ikke på noe punkt skal forskyves; intensjonen
er at revisjonen holder seg strengt innenfor rammen for en språklig-formell justering. Hva Grunnlovens
substans angår, er intet lagt til, intet strøket.
Om nødvendig kan Stortinget i forbindelse med et
eventuelt vedtak om en gjennomgripende språklig justering fastslå
uttrykkelig at foreliggende justering utelukkende er av språklig
art, og at ingen realitetsendringer er foretatt. For øvrig vil jo
enhver tolkning av lovens paragrafer uansett måtte skje i lys av
den juridiske tradisjon.Det er normalt språkbruken på tilblivelsestiden
for den aktuelle grunnlovsbestemmelsen som må tas som utgangspunkt
for tolkningen. Jf. Johs. Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen
i Norge (10. utg. 2006), s. 47: «Når grunnloven bruker ordet «bør»,
f.eks. i § 100 om trykkefrihet og i § 105 om ekspropriasjonserstatning,
betyr det oftest «skal». Uttrykket «politi» i grl. § 17 har en meget
videre betydning enn i dag.» Se s. 8 nedenfor.
Retningsgivende for arbeidet med nærværende forslag
er altså at den språklige fornyelse ikke skal berøre meningsinnholdet.
Hvis en slik risiko anses for å foreligge, avstår vi fra å endre
og beholder i stedet ordvalget i den gjeldende Grunnloven.
Man kunne eksempelvis overveie å erstatte pinligt Forhør (§ 96) med tortur
under forhør, ettersom pinlig i
den her tilsiktede betydning er fremmed for dagens språk. Men siden
det kan reises tvil om hvorvidt omskrivningen dekker nøyaktig samme
realforhold, har vi forsiktigvis valgt å avstå fra å foreslå erstatningsordet tortur. I stedet har vi brukt omskrivningen pinefullt forhør (Pinefullt forhør må ikke finne
sted).Paragrafen må i dag tolkes og anvendes i lys
av den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), jf. artikkel
3: «Forbud mot tortur. Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff.»
Et annet eksempel gjelder § 75b: (Det tilkommer Stortinget) at aabne Laan paa Rigets Kredit. Man kunne
være fristet til å erstatte frasen åpne lånJf.
Norsk riksmålsordbok (1957), oppslagsordet åpne.med omskrivningen oppta (eventuelt ta
opp) lån, men det blir feil. Stortinget
kan ikke selv oppta lån.Bredo Morgenstierne: Lærebok i
Den norske statsforfatningsret 2 (1927), s. 238 f.; Arne Fliflet:
Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 319; Johs. Andenæs &
Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge (10. utg 2006), s. 503. Men Stortinget
bestemmer om hvorvidt staten skal oppta lån, og gir eventuelt fullmakt.
Stortinget må ha gitt sitt samtykke til låneopptaket for at en låneavtale
skal være gyldig. I § 75b kan det dermed ikke stå oppta eller ta opp lån. For å unngå enhver usikkerhet
om tolkningen, beholder forslaget den gamle formuleringen åpne lån.
Et tredje eksempel er bestandig i
§ 101 (bestandige innskrenkninger). Uttrykket
er bevart i forslaget, selv om ordet i denne adjektivfunksjonen
er fremmed eller ukjent i dagens norsk.Dessuten er det
spørsmål om hvorvidt bestandig (bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden
(§ 91)) her refererer til evigvarende innskrenkninger eller om også
varige (i motsetning til midlertidige) innskrenkninger rammes. Jf.
Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 437, m. henvisninger.
I tilfeller der moderne norsk skriftspråk har
gangbare uttrykksvarianter, velger forslaget den som mest umiddelbart
formidler den rette forståelsen. I den gjeldende grunnlovstekst
§ 94 forekommer ordenstallet andet (andet ordentlige Storthing), som i forslaget
forekommer i formen annet. I talespråket
og ofte i avisprosaen foretrekkes i regelen andre, men annen er ennå levende og fullt ut gangbart.
Mange fremstående skribenter skjelner mellom ordenstallet annen (jf. (den)annen verdenskrig) og pronomenet andre (jf. det ene
med det andre)
I dagens grunnlov har alle substantiver i henhold til
gammel skriveskikk stor forbokstav. I forslaget har de substantiviske
fellesnavnene fått liten forbokstav, i samsvar med moderne norsk.
I den någjeldende Grunnloven står Kongen med stor forbokstav overalt, enten
det er tale om institusjonen Kongen i statsråd eller
personen. Det har fra tid til annen vært diskutert om hvorvidt Kongen i enkelte paragrafer i den någjeldende
tekst refererer til Kongen i statsråd eller
til personen.I den någjeldende Grunnloven står det i § 36
at Kongen (stor forbokstav, som i alle substantiver) skal gi samtykke
når en arveberettiget prinsesse eller prins skal gifte seg. Etter
tradisjonen har det vært vanlig å betrakte ekteskapsinngåelsen som
en sak det har vært overlatt til kongen personlig å ta stilling
til. Jf. Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 206
m. henvisninger. Nærværende forslag rommer ingen tolkning,
men følger simpelthen teksten i den gjeldende grunnlov – bortsett
fra at kongen i forslaget har liten forbokstav
overalt. Likeledes dronningen.
Etter at kvinnelig arvefølge til tronen ble
innført i 1990, er Prins på mange steder
i den gjeldende Grunnloven erstattet av Prinsesse
eller Prins (men også i omvendt rekkefølge: Prins
eller Prinsesse). I § 21, som handler om adgang til å bekle
sivile embeter, står imidlertid Prins alene: De kongelige Prinser maa klæde civile Embeder, slik
ordlyden har vært siden 1814. Kanskje
kan man anta at det skyldes en forglemmelse når prinsessene ikke
er nevnt i paragrafen,Men se Arne Fliflet: Grunnloven.
Kommentarutgave, s. 153: «Det er ikke uten videre gitt at bestemmelsen
kan gis analogisk anvendelse på prinsessene, selv om de er arveberettiget til
tronen.» men nærværende forslag lar naturligvis ordlyden
være urørt og nøyer seg med en ortografisk fornyelse: De kongelige prinser må ikke bekle sivile embeter.
Språklig justert er også de såkalte «sovende» paragrafer,
som altså fortsatt kan sove – om enn i nyere nattdrakt. Det gjelder
eksempelvis § 98 om sportler og § 103 om fristed for dem som går
konkurs.
Ettersom det er utbredt enighet om at Grunnloven skal
bevare et verdig preg, velger forslaget en moderat-konservativ variant
av moderne skriftspråk, dvs. skrivemåter og bøyninger som var de
dominerende i alminnelig sakorientert prosa (inklusive lovtekster og
administrativ prosa) på 1900-tallet, og som ennå er det.
At teksten bærer et moderat-konservativ preg, fremgår
bl.a. av eksempler som frem, fremtiden, fremlegge, fremsette (og andre
sammensetninger med frem-), så fremt, deltager (ikke deltaker), antagelse og iakttagelse (ikke iakttakelse), adskillig (ikke atskillig), adskilles (ikke atskilles). Forslaget har imidlertid gjennomført
en del skrivemåter som er innført gjennom offentlig rettskrivningsreguleringer på
1900-tallet og har vunnet innpass i nær sagt all skriftspråklig
praksis, f.eks. språk, etter, gjennom, mellom,
nå, seg, noen, gagnlig. Jf. nedenfor (kapitlet «Ortografi,
tegnsetting»).
Forslaget avstår generelt fra å endre ordformer som
både har tradisjonens hevd og ennå er levende i språkbruken. I den
gjeldende grunnlov forekommer anlægge en Sag to
ganger (§§ 20 og 86). Uttrykket har preg av fast forbindelse og
er vanlig også i nyere juridisk språkbruk; det er dertil umiddelbart
forståelig. Forslaget beholder uttrykket (anlegge
en sak). Det forhold at anlegge rommer
det fremmede (tyske) prefikset an-, er
ikke tilstrekkelig for å avvise ordet og erstatte det med et synonymt
uttrykk (f.eks. reise en sak).
Siden det her legges til grunn at Grunnloven
skal tre frem i en ærverdig drakt, har forslaget beholdt en rekke
mer eller mindre alderdommelige gloser fra den någjeldende teksten.
Disse er da ikke betraktet som anstøtsstener for forståelsen, men
de kan nok formidle inntrykk av at man står overfor en tekst med røtter
i fortiden. Her er noen eksempler nevnt i fleng (med den skrivemåten
som er brukt i forslaget):
antagelse (f.eks. antagelse av en lovbeslutning), hoffstat, billige, beføyelser, beskikke, betimelig,
forbundet til, deliberasjon, kongestamme, landallmuen, allmennvesenet,
regalier, overordentlig, tarv, tilstede (for
så vidt Stortinget måtte tilstede det (§ 74)), forbryte (i
betydningen«på grunn av en lovstridig handling
gjøre seg skyldig til å miste et gode», jf. § 104).
Også et antall andre tradisjonspregede ord,
fortrinnsvis formord eller ord med sammenbindende grammatisk funksjon,
er bevart i forslaget: hvormed (og andre
sammensetninger med hvor-), derav (og andre sammensetninger med der), hertil (og
andre sammensetninger med her-), hvis (relativt pronomen), dog,
således, ei (f.eks. eller ei, ei heller), henregnes. I frasen på
hinannen følgende er det alderdommelige pronomenet hinannen blitt stående. Relativpronomenet der er betraktet som så gammeldags at
det er sløyfet i forslaget (og avløst av som).
I den formelpregede teksten i § 81 er det begrunnende
adverbet ti bevart (men ikke lenger skrevet thi).
I denne sammenheng kan også nevnes presensformene
av de ovenfor nevnte modale hjelpeverb bør og må, som i Grunnloven kan avvike i betydning
fra den alminnelige bruken i moderne norsk (og bety henholdsvis
'skal' og 'ha lov til'). Jf. note 13. Disse verbformene blir stående
urørt.
Mange gamle kulturord og betegnelser for realia, blant
dem en rekke ord som refererer til foreldede institusjoner og ordninger,
står uantastet, bortsett fra at ordenes ytre drakt (ortografi) justeres.
Det gjøres altså ikke forsøk på å erstatte slike ord med andre gloser,
eventuelt finne mer moderne, selvforklarende alternativer. Grunnloven
er et historisk dokument, og den fordrer iblant at leseren skaffer
seg innsikt i historiske forhold. Forslaget beholder således forbindelsen (annet) ordentlige (Storting).
Til denne gruppen føres følgende ord og uttrykk, som
altså blir stående, men i modernisert ortografi:
benefisert gods, boslodd,
førstholdende, kjøpstad, stamhus, blandede privilegier, fristed,
overøvrighet, milde stiftelser, rettens betjenter, tilendebrakt.
landsloven, landvernet, hjelpetropper, linjetroppene, de lærde skoler,
dispensasjoner, sportler, protektorier, oppreisninger, moratorier
Mye av dette ordstoffet befinner seg i paragrafer som
er uten praktisk betydning i dag.
Et knippe foreldede ordstammer, avledninger
og sammensetninger som har moderne, lettilgjengelige ekvivalenter,
er i forslaget erstattet av disse. Eksempler (avløseren står i parentes):
blot (bare), relativpronomenet der (som), tvende (to), trende (tre), Husinkvisitioner
(husundersøkelser)Johs. Andenæs & Arne Fliflet:
Statsforfatningen i Norge (10. utg. 2006), s. 407 f. (kapitlet
«Vernet mot vilkårlig husundersøkelse»). Jf. Jon Gisle m.fl.: Jusleksikon
(2002), s. 128 (oppslagsordet «husundersøkelse»)., Almenvæsenet (samfunnet), Religionsøvelse (religionsutøvelse),
Ansøgning om Afsked (avskjedssøknad), have Indseende med (føre kontroll med), Gesandt
(sendemann), offentlig Rolighed (offentlig ro), Søgnedag (hverdag),
stedse (alltid), vorde (bli), ikkun (bare), ubeføjet (uberettiget),
pinlig Forhør (pinefullt forhør), ubrødelig (ubrytelig), fornøden (nødvendig),
erlegge (betale), erakte (finne tjenlig), erholde (få). I
§ 20 er Livsstraf erstattet av det i
dag mer gangbare ordet dødsstraff, og Forestillinger (§ 28) er erstattet av innstillinger.
Noen ord som i tidens løp har fått ny betydning, og
som – for noens vedkommende – derfor kan være direkte villedende,
er skiftet ut med moderne gloser (i parentes står den form ordene
har fått i forslaget):
fallere (gå konkurs), imidlertid
(i mellomtiden), efterlate (unnlate), fortrinlig Adgang (fortrinnsrett), forelese
(opplese), udfordres (fordres).Se Finn-Erik Vinje: Frihetens
palladium – i språklig belysning (2002), s. 137 f.
Hit kan henføres ordet Politi (§ 17),
somble forstått annerledes i 1814 enn
i våre dager og hadde en langt videre betydning da Grunnloven ble
gitt. Med Politi tenkte man den gang
ikke bare på det man i dag forstår med ordet, «men på hele statens
virksomhet for å fremme borgernes materielle velferd, slik som kommunikasjoner,
økonomi og sosial omsorg».Johs Andenæs & Arne Fliflet: Statsforfatningen
i Norge (10. utg. 2006), s. 264. Nærværende forslag oversetter
således Politi med offentlig
forvaltning og regulering.
Ordet Undersaat (§ 92)
har i moderne norsk fått et lett komisk anstrøk og er i forslaget
erstattet av (stats)borger. Indvaaner er
avløst av innbygger.
Forretning betyr
i moderne språk helst 'handel' eller 'butikk', men opptrer i den
språklige tradisjon i en vifte av betydninger. Ordet finnes i flere
grunnlovsparagrafer (i betydningen 'sak', 'gjøremål') og er beholdt
i forslaget; ordet volder neppe forståelsesproblemer.
I et tilfelle som forefaldende 'som
foregår' (§ 74) er ordet simpelthen sløyfet; forefaldende tilfører
ikke setningen noe substansielt innhold. [F]orefaldende Forhandlinger er
i § 74 erstattet av forhandlingene.
I § 24 heter det at kongen kan velge og avskjedige folk
ved hoffet – efter eget Godtbefindende. Slik
har det stått siden 1814, og fedrene på Eidsvoll mente naturligvis
bare å gi uttrykk for at her skulle kongen stå helt fritt. I moderne
språk har (for)godtbefinnende en biklang
av slumpartet, kanskje skjødesløst innfall. En moderne avløser kunne
være godtykke, eventuelt skjønn, men
bedre (dvs. mer nøytralt) er å velge det uttrykk som Grunnloven
selv bruker annetsteds, nemlig omdømme (jf.
§ 30: efter sit eget Om-dømme).Omdømme forekommer i moderne
språk i to betydninger: a) «skjønn, vurdering(sevne), judisium»;
b) «anseelse». I moderne norsk dagligspråk er betydning b) dominerende,
men Grunnloven holder seg til betydning a). Ordet finnes to ganger
i teksten, i §§ 24 og 30. Jf. følgende sitat med ordformen omdømme
i betydning a): «At Kongen kan treffe sine beslutninger etter eget
omdømme, er et viktig prinsipp» (Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave
(2005), s. 192.
Forslaget legger moderne regler til grunn for ortografi
og tegnsetting:
moderne staving av fremmedord (dispensasjoner, sivil,
brevsensur, miljø, poeng)
liten forbokstav i fellesnavn særskrivning i
tilfeller som etter at, til stede, så snart,
hvilken som helst
øy (høytidelig) i
stedet for øi
å (åpen, år) i stedet
for aa
infinitivsmerke å i
stedet for at
ks (straks) i stedet
for x
v i stedet for f i av, avgjørelse
t i stedet for th i Stortinget
moderne fordeling av e/æ(velge, fastsettes, sete, lege)
moderne fordeling av nd/nn (alminnelig, innskrenket, bekjenne, hennes)
og ld/ll (bifalle)
moderne fordeling av k/g,
p/b, d/t (språk, rike, inngrep, ekteskap,
åpen, møte, uten)
dobbeltkonsonant i tilfeller som opp, flagg, fritt, rett, nytt; majestetsflertall Os (§ 81) er i forslaget erstattet av Oss
moderne verbale kortformer: bli (ikke blive), dra (ikke drage), ha (ikke have), ta (ikke tage), tar (ikke tager)
Andre, enkeltstående endringer med modernisert ordbilde: allmuen (istf. almuen), blant (istf. blandt), hva (istf. hvad), erverve (istf. erhverve).
Som nevnt ovenfor (i kapitlet «Moderat-konservativ variant av dagens
skriftnorm») er det i forslaget dessuten gjennomført skrivemåter
som etter, gjennom, mellom, seg, noen, gagn(lig).
Hva kommateringen angår, er den någjeldende Grunnloven
meget ujevn. I forslaget er kommateringen konsekvent gjennomført
etter moderne regler.
A-former i substantiver
(eksempelvis krona, kirka, dronninga, linja) og verb (eksempelvis uforandra, beskikka) forekommer ikke i
forslaget, de ville ikke harmonere med den høytidelige eller verdige
stil som ellers er gjennomført i Grunnloven. Substantiv- og verbbøyningen
holder seg for øvrig helt og holdent innenfor gjeldende offisielle
norm, jf. disse substantiviske flertallsformene: ganger,
tredjedeler, lover, dører, betjenter, statsrådene, menneskerettighetene.
Moderne enhetsformer i verbbøyningen er gjennomført.
Forslaget skjelner altså ikke mellom entall og flertall, slik den
någjeldende Grunnloven gjør. I denne kongruerer verbets form med
subjektet, slik at det står f.eks. han har
– de have, han kan – de kunne, han skal – de skulle. I forslaget
står det hhv. har, kan, skal uten hensyn
til om subjektet står i entall eller flertall.
Partisipper som predikativ har ikke flertallsbøyning.
Det heter i forslaget eksempelvis forhandlingene
er åpnet (jf. Forhandlingerne ere aabnede); de tjenestemenn som er ansatt (ikke: ansatte).
Adjektiver på -ig og -lig har i forslaget ingen intetkjønnsform
på -t; det heter således eksempelvis et arbeidsdyktig menneske, lovlig ekteskap.
Adverbsuffikset -ligen erstattes
av -lig: høitideligen>høytidelig,
offentligen>offentlig, aarligen>årlig.
Substantivsuffikset -else er
i tre tilfeller byttet ut der en annen, synonym avledning er dominerende
i moderne norsk: Fraværelse>fravær; Nærværelse>nærvær;
Sammenkaldelse>sammenkalling; Gjennemførelse>gjennomføring; Mandtalsførselen>manntallsføringen;
de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet>innføringen av de stemmeberettigede
i manntallet.
Derimot er -else-avledning
naturligvis bevart ved mange verbstammer der dens posisjon er urokket
i moderne norsk (angivelse, domfellelse, edsavleggelse,
iverksettelse, kjennelse, oppdragelse o.fl.); den er bevart
også i følgende tilfeller: under utførelsen
av deres forretninger (§ 14); bestyrelsen
av den umyndige Konges Opdragelse (§ 47)
Ledd- og setningsbygningen i den gjeldende Grunnloven
er gjennomgående bevart i forslaget. Jf. note 29.
I enkelte tilfeller har imidlertid en omskrivning
til en synonym, mindre alderdommelig syntaktisk konstruksjon vært
så nærliggende at den er innført i forslaget. Jf. § 39, der det
i gjeldende grunnlov står: Statsraadet [skal] strax udstede Indkaldelse af Storthinget. I
forslaget er dette omformet til: Statsrådet [skal] straks innkalle Stortinget.
I noen tilfeller er leddfølgen justert slik
at den svarer til moderne språkfølelse og skriftspråkspraksis –
eksempelvis:
Valgthingene bestyres paa
den Maade, som ved Lov fastsættes (§ 55) > Valgtingene bestyres
på den måte som fastsettes ved lov;
Den Prinsesse eller Prins,
som i de udi § 41 anførte Tilfælde forestaar Regjeringen, skal for
Storthinget skriftlig aflægge følgende Ed (§ 44) > Den prins eller
prinsesse som i de tilfeller som er anført i § 41, forestår regjeringen,
skal skriftlig aflægge følgende ed for Stortinget;
Det skal ligeledes ved
Lov bestemmes (§ 63) > Det skal likeledes bestemmes ved lov;
hvortil to Trediedele af
Stemmerne udfordres (§ 11) > hvortil fordres to tredjedeler av stemmene;
de øvrige Tropper, som
ikke til Linjetropper kunne henregnes (§ 25) > de øvrige tropper
som ikke kan henregnes til linjetroppene.
Ett tilfelle av en stivt skriftspråklig objektsgenitiv i § 51 er avløst av en
mer moderne preposisjonsforbindelse: Regler
om Mandtalsførselen og om de Stemmeberettigedes Indførsel i Mandtallet
fastsættes ved Lov > Regler om manntallsføringen
og om innføringen av de stemmeberettigede i manntallet fastsettes
ved lov. I stedet for Rigets Bestyrelse står
det nå bestyrelsen av riket (§ 40).
Den gjeldende grunnlov har i noen få tilfeller nominalisering av typen treffe
beslutning istf. beslutte, altså
en forbindelse av et relativt innholdstomt funksjonsverb + verbalabstrakt.
Uttrykkstypen er mer karakteristisk for kansellispråket enn for
lovspråket.
I spontan talespråklig syntaks er slike nominaliserte
uttrykk sjeldne, men dét er ingen grunn for å unngå dem i skriftspråket.
De kan bl.a. formidle semantiske avskygninger som det beslektede
verbale uttrykk mangler.Finn-Erik Vinje: Moderne norsk (2002),
s. 98 f.Avgi uttalelse eller fatte vedtak kan således ikke alltid og
uten videre erstattes av uttale, vedta, og legge fram et forslag behøver ikke bety
nøyaktig det samme som foreslå. Nærværende forslag
foretar i ett tilfelle en verbal omskrivning av en nominalisert
konstruksjon, nemlig i § 39, der forskjellen mellom de to uttrykkstypene
får sies å være neglisjerbar, men den stilistiske virkning merkbar: Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig,
skal statsrådet straks innkalle Stortinget (i gjeldende tekst:
… udstede Indkaldelse af Storthinget).
En klart foreldet konstruksjon som konnektiv inversjon har så sterk stilvirkning
at den i forslaget er avløst av moderne leddstilling med rekkefølgen
subjekt + verbal. Den någjeldende Grunnloven har to tilfeller (i
§§ 27 og 112) av konnektiv inversjon, jf. Alle Statsraader
skulle, naar de ikke have lovligt Forfald, være nærværende i Statsraadet,
ogmaa ingen Beslutning tages der, naar
… (uth. her). Jf. Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium
– i språklig belysning (2002), s. 124.
Dobbelt bestemmelse forekommer
hverken i den gjeldende grunnlovstekst eller i forslaget. Jf. den gjeldende
grunnlov § 13: de tilstedeværende Medlemmer
af Statsraadet; i forslaget er ordlyden denne: de tilstedeværende medlemmer av statsrådet (altså ikke
dobbelt bestemmelse: de tilstedeværende medlemmene
…); i den gjeldende grunnlov står det: «Det norske
Flags Form og Farver bestemmes ved Lov», og enkelt bestemmelse
er bevart i forslaget (det norske flaggs form
og farger…).
Attributiv sperring Ibid.,
s. 123. Eksempel på attributiv sperring i en moderne juridisk prosatekst:
«Spørsmålet om sanksjon av de av Stortinget vedtatte lover» (Arne
Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005), s. 338). er
mye brukt i Grunnloven; uttrykkstypen er meget alminnelig i 1800-tallets
lovspråk og juridisk-administrativ prosa. I nåtidsnorsk er den kommet
noe i bakgrunnen og blir ofte erstattet av en analytisk uttrykkstype
(helst med relativsetning). Konstruksjonen bærer et skriftspråklig
stilpreg, men har det udiskutable fortrinn at den komprimerer et
komplekst betydningsinnhold og således er en egnet uttrykkstype
i fortettet lovprosa.
I forslaget er tilfellene med attributiv sperring bare
i få tilfeller erstattet av en mer talespråklig, analytisk konstruksjon.
Den er f.eks. beholdt i § 19: på den av Stortinget
bestemte og for samfunnet nyttigste måte. En eventuell omskrivning
ville her bli vesentlig mer plasskrevende: på
den måte som er bestemt av Stortinget, og som er den nyttigste for
samfunnet.
Et eksempel på omskrivning til mer moderne, talespråksnær
setningsbygning forekommer i § 13, der den gjeldende Grunnloven
har frasen Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger. I
forslaget er dette omskrevet til en forbindelse med relativsetning: Alle de beslutninger som kongen utferdiger. Betydningen er
ikke berørt under omskrivningen. Forskjellen er stilistisk.
I § 106 i den gjeldende grunnlov finner vi en
variant av attributiv sperring med den aller sterkeste stilvirkning: Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden
beneficerede Gods skal … En slik konstruksjon, der et indirekte
objekt (her: Geistligheden) plasserer
seg mellom den foranstilte artikkel (det)
og adjektivattributtet (her: beneficerede),
er marginal i moderne skrift og tale, og den er omskrevet slik i
forslaget: Så vel kjøpesummer som inntekter
av det gods som er benefisert geistligheten, skal …Benefisert
gods refererer til jordegods som fra gammel tid var henlagt til
geistlige embeter med disposisjonsrett for innehaveren, etter 1809
realisert til beste for geistligheten og opplysningens fremme.De to versjonene uttrykker det samme
saksforhold.
Det adjektiviske refleksivpronomen i tredje
person flertall er i forslaget sin (sitt, sine), ikke deres: de stemmeberettigede
kan avgi sine stemmesedler. Denne endringen er konsekvent
gjennomført i forslaget. Bruken av deres i
slike forbindelser er helt fremmed for norsk skriftspråk og har
vært det på hele 1900-tallet. 1903-versjonen av Grunnloven opprettholdt deres, som har vært grunnlovsnorm siden. Mange
språkfeil i nyere bestemmelser har skyldes usikkerhet på dette punkt.
Nærværende forslag tar opp tråden fra revisjonen i
1903 og inneholder en varsom språklig ansiktsløftning av Grunnlovens
tekst – ortografisk, morfologisk og syntaktisk. Man kan si at forslaget
«gjør 1903 om igjen».Finn-Erik Vinje: Frihetens palladium
– i språklig belysning (2002), s. 150 ff., presenterer og diskuterer
de handlingsalternativene som foreligger for en språklig revisjon.
Hensikten har vært å løfte teksten nærmere opp mot
samtidens språkpraksis i beslektede genrer og således gjøre Grunnloven
lettere tilgjengelig for dagens lesere. Samtidig har forslagsstillerne
ment at teksten bør ha et stilistisk særpreg; dens stil skal være verdig,
stringent, fyndig, konsentrert, stram.Jf. Halvdan Koht,
som i 1914 påpekte «det greie og klare sprog i grundloven»; «[d]et
var den gamle nordiske lovtradisjon som satte sit præg på grundlovens
sprog og form». Om konstitusjonskomiteens utkast i 1814 sier Koht:
Det er utformet i et «fyndig, rammende sprog» (sitert etter Finn-Erik
Vinje: Frihetens palladium (2002), s. 148). Den skal legge
seg til rette høyere på stilskalaen enn hvilken som helst moderne
sakprosatekst.
Omskrivningen kunne vært mer radikal, talespråksnær
eller up to date(«tidsmessig»).
Men Grunnloven er noe mer enn en tekst på et papir, den vitner om
det historiske og rettslige grunnlag for nordmenns livsform og bærer
således på mange språklige minnelser. En hardhendt modernisering med
sterk tilnærming til alminnelig moderne dagligspråk og bruksprosa
ville fjerne slike minnelser og i verste fall gjøre stilen småsnakkende,
pludrende – uverdig for en tekst av denne dignitet.Om det
konvensjonelle grunnlovsspråket skriver tidl. stortingspresident
Guttorm Hansen i 1989: «[F]lertallet i Stortinget […] har villet
beholde denne gamle språkdrakten nettopp for å gi Grunnloven et
særpreg framfor andre lover» (Knut Mykland, Torkel Opsahl, Guttorm
Hansen: Norges Grunnlov i 175 år (1989), s. 124).
For eksempel ville et markant innslag av dobbelt bestemmelse
gi teksten et hverdagsspråklig preg (f.eks. den
regjerende dronningen eller kongen (istf. den
regjerende dronning eller konge); den
evangelisk-lutherske religionen (istf. den
evangelisk-lutherske religion). Et overforbruk av etterstilt
eiendomspronomen ville trekke i samme retning, f.eks. kongen og rådet hans (istf. kongen og hans råd); de
har brutt de konstitusjonelle pliktene sine (istf. de har brutt sine konstitusjonelle plikter), riksstyrelsen deres (istf. deres riksstyrelse).
En favorisering av såkalt løs sammensetning
av partikkelverb ville trekke i samme retning, eksempelvis ta opp lån istf. oppta
lån; sette ned et utvalg istf. nedsette
et utvalg; legge ned protest istf. nedlegge
protest, osv.
Grunnloven er på grunn av sin alder og verdighet et
nasjonaldokument av høyeste rang, den står høyt i nordmenns bevissthet.
Tusener på tusener av skolebarn har sett den i glass og ramme på
veggen i klasseværelset. Det er således rimelig å bevare noen av de
leksikalske trekk som vitner om lovens historiske forankring.
Grunnloven er imidlertid ikke bare et nasjonalt klenodium,
den trekker også opp retningslinjer for vår statsskikk — for forholdet
mellom statsmaktene og mellom individ og offentlig makt. Det er
en rimelig fordring at teksten skal kunne leses av enhver opplyst
borger med alminnelig leseerfaring. En nennsom språklig fornyelse
er derfor påkrevet.
For øvrig må følgende overordnede hensyn presiseres:
Forslagsstillerne har hele tiden hatt for øye at lovens realiteter
ikke berøres; den språklige justering skal ikke medføre noen som
helst risiko for forskyvning av meningen eller forårsake noen usikkerhet
om tolkningen.
Dette har altså vært en forutsetning; mange
tvilstilfeller er under arbeidet med teksten avgjort under henvisning
til dette hensyn. Hvis det således med en viss rett kunne sies at
en omskrivning eller en leksikalsk substitusjon forårsaker tvetydighet,
har forslagsstillerne avstått fra å foreslå endring og nøyd seg med
eventuelle ortografiske og/eller morfologiske endringer. Som man
gjorde i 1903.
For øvrig gjøres det oppmerksom på at den språkform
som er valgt i forslaget, befinner seg helt og holdent – bokstavelig
talt til punkt og prikke – innenfor de rammer som Språkrådet trekker
opp for korrekt språk.
Det fremmes følgende
forslag:
Norges Rikes Grundlov skal på bokmål lyde:
Kongeriket Norges Grunnlov
gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai
1814, slik den lyder etter senere endringer, senest grunnlovsvedtak
av 21. mai 2012.
A
Om statsformen
§ 1
Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og
uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig
monarkisk.
§ 2
Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske
arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
B
Om den utøvende makt, kongen og den kongelige familie
og om religionen
§ 3
Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen,
hvis hun har ervervet kronen etter bestemmelsene i § 6, § 7 eller
§ 48 i denne Grunnlov. Når den utøvende makt således er hos dronningen,
har hun alle de rettigheter og plikter som ifølge denne Grunnlov
og landets lover innehas av kongen.
§ 4
Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske
religion.
§ 5
Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller
anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.
§ 6
Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig
ekteskap født barn av konge eller dronning eller av en som selv
er arveberettiget, kan arve, og at den nærmere linje går foran den
fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.
Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som
straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun
fødes til verden.
Dog tilkommer arverett ikke noen som ikke er født
i rett nedstigende linje fra den sist regjerende konge eller dronning
eller fra dennes bror eller søster, eller selv er dennes bror eller
søster.
Når en til Norges krone arveberettiget prins
eller prinsesse fødes, skal hans eller hennes navn og fødselstid
tilkjennegis førstholdende storting og antegnes i dets protokoll.
For dem som er født tidligere enn året 1971,
gjelder dog denne Grunnlovs § 6 således som den ble vedtatt den
18. november 1905. For dem som er født tidligere enn året 1990,
gjelder likevel at mann går foran kvinne.
§ 7
Er ingen arveberettiget prins eller prinsesse
til, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget, som har
rett til å bestemme valget hvis kongens forslag ikke bifalles.
§ 8
Kongens myndighetsalder fastsettes ved lov.
Så snart kongen har oppnådd den lovbestemte alder,
erklærer han seg offentlig å være myndig.
§ 9
Så snart kongen, som myndig, tiltrer regjeringen, avlegger
han følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville regjere
kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover,
så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»
Er intet storting på den tid samlet, nedlegges
eden skriftlig i statsrådet og gjentas høytidelig av kongen på første
storting.
§ 10
(Opphevet ved beslutn. 14. mars 1908.)
§ 11
Kongen skal bo innen riket, og han må ikke uten Stortingets
samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad gangen,
med mindre han for sin person vil ha tapt retten til kronen.
Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering
uten Stortingets samtykke, hvortil fordres to tredjedeler av stemmene.
§ 12
Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske
borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste
syv andre medlemmer.
Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer
således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan
kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige
medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av
Stortinget.
Ektefeller, foreldre og barn eller to søsken
må ikke på samme tid ha sete i statsrådet.
§ 13
Under kongens reiser innen riket kan han overdra styret
av riket til statsrådet. Dette skal føre regjeringen i kongens navn
og på hans vegne. Det skal ubrytelig etterleve så vel bestemmelsene
i denne Grunnlov som de særskilte dermed overensstemmende forskrifter,
som kongen meddeler i instruksjon.
Forretningene avgjøres ved stemmegivning, hvorved
i tilfelle av stemmelikhet statsministeren eller i dennes fravær
det første av de tilstedeværende medlemmer av statsrådet har to
stemmer.
Om de saker som statsrådet således avgjør, har det
å gi innberetning til kongen.
§ 14
Kongen kan beskikke statssekretærer til å bistå statsrådets
medlemmer under utførelsen av deres forretninger utenfor statsrådet.
Den enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som
han eller hun er knyttet til, i den utstrekning vedkommende bestemmer.
§ 15
Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt
til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet
beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til
det samlede statsråd.
Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad.
Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan
bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig
embetsførsel.
§ 16
Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den
norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke
og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens
ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes
på lik linje.
§ 17
Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår
handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering;
dog må de ikke stride mot konstitusjonen og de lover som Stortinget
har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De
gjelder provisorisk til neste Storting.
§ 18
Kongen lar i alminnelighet innkreve de skatter
og avgifter som Stortinget pålegger.
§ 19
Kongen våker over at statens eiendommer og regalier
anvendes og bestyres på den av Stortinget bestemte og for samfunnet
nyttigste måte.
§ 20
Kongen har rett til i statsrådet å benåde forbrytere etter
at dom er falt. Forbryteren kan velge å motta kongens nåde eller
underkaste seg den idømte straff.
I de saker som Stortinget anlegger for Riksretten, kan
ingen annen benådning finne sted enn fritak for idømt dødsstraff,
med mindre Stortinget har gitt samtykke til noe annet.
§ 21
Kongen velger og beskikker, etter å ha hørt
sitt statsråd, alle sivile og militære embetsmenn. Disse skal før
beskikkelse finner sted, sverge eller, hvis de ved lov er fritatt
for edsavleggelse, høytidelig tilsi konstitusjonen og kongen lydighet
og troskap; dog kan de embetsmenn som ikke er norske borgere, ved lov
fritas for denne plikt. De kongelige prinser må ikke bekle sivile
embeter.
§ 22
Statsministeren og statsrådets øvrige medlemmer samt
statssekretærene kan uten foregående dom avskjediges av kongen etter
at han har hørt statsrådets betenkning derom. Det samme gjelder
for de embetsmenn som er ansatt ved statsrådets kontorer eller ved
diplomatiet eller konsulatvesenet, sivile overøvrighetspersoner,
sjefer for regimenter og andre militære korps, kommandanter på festninger og
høystbefalende på krigsskip. Hvorvidt pensjon bør tilstås de således
avskjedigede embetsmenn, avgjøres av det neste storting. I mellomtiden
nyter de to tredjedeler av sin tidligere gasje.
Andre embetsmenn kan bare suspenderes av kongen
og skal da straks tiltales for domstolene. Men de må ikke avsettes
uten etter dom og heller ikke forflyttes mot sin vilje.
Alle embetsmenn kan uten foregående dom avskjediges
når de har nådd en aldersgrense fastsatt ved lov. Det kan bestemmes
ved lov at visse embetsmenn, som ikke er dommere, kan utnevnes på
åremål.
§ 23
Kongen kan tildele ordener til hvem han ønsker, til
belønning for utmerkede fortjenester, og dette må offentlig kunngjøres.
Men kongen kan ikke meddele annen rang eller tittel enn den som
følger med ethvert embete. Ordenen fritar ingen for statsborgernes
felles plikter og byrder, ei heller medfører den fortrinnsrett til
statens embeter. De embetsmenn som avskjediges i nåde, beholder
den tittel og rang de hadde i embetet. Dette gjelder likevel ikke
statsrådets medlemmer eller statssekretærene.
Ingen personlige eller blandede arvelige privilegier
må tilstås noen for ettertiden.
§ 24
Kongen velger og avskjediger etter eget omdømme
sin hoffstat og sine hoffbetjenter.
§ 25
Kongen har høyeste befaling over rikets land-
og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets
samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og
ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig
overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.
Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes
til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor
rikets grenser.
§ 26
Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig
til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund,
sende og motta sendemenn.
Traktater om saker som er av særlig stor viktighet,
og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven
nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende
når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil.
§ 27
Alle statsrådets medlemmer skal, når de ikke
har lovlig forfall, være nærværende i statsrådet. Ingen beslutning
må tas der når ikke over halvdelen av antall medlemmer er til stede.
§ 28
Innstillinger om embetsutnevnelser og andre saker
av viktighet skal foredras i statsrådet av det medlem til hvis fag
de hører, og sakene skal ekspederes av ham eller henne i overensstemmelse
med den beslutning som er tatt i statsrådet. Dog kan egentlige militære
kommandosaker, i den utstrekning som kongen bestemmer, unntas fra
behandling i statsråd.
§ 29
Forbyr lovlig forfall en statsråd å møte og
foredra de saker som hører til hans eller hennes fag, skal disse
foredras av en annen statsråd som kongen konstituerer.
Hindres så mange ved lovlig forfall fra å møte
at ikke mer enn halvdelen av det bestemte antall medlemmer er til
stede, skal andre menn eller kvinner i nødvendig antall konstitueres
til å ta sete i statsrådet.
§ 30
I statsrådet føres protokoll over alle de saker
som der forhandles. De diplomatiske saker som i statsrådet besluttes
hemmeligholdt, innføres i en egen protokoll. Det samme gjelder de
militære kommandosaker som i statsrådet besluttes hemmeligholdt.
Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig
til med frimodighet å si sin mening, som kongen er forpliktet til
å høre. Men det er denne forbeholdt å fatte beslutning etter sitt
eget omdømme.
Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning
strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre
kraftige motforestillinger samt å tilføye sin mening i protokollen.
Den som ikke slik har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært
enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes,
og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten.
§ 31
Alle de beslutninger som kongen utferdiger,
skal kontrasigneres for å være gyldige. I militære kommandosaker
kontrasigneres beslutningene av den som har foredratt sakene, men
ellers av statsministeren eller, hvis han eller hun ikke har vært
til stede, av det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.
§ 32
De beslutninger som fattes av regjeringen under kongens
fravær, utferdiges i kongens navn og undertegnes av statsrådet.
§ 33
(Opphevet ved beslutn. 12. aug. (24. okt.) 1908.)
§ 34
Kongen gir bestemmelser om titler for dem som er
arveberettiget til kronen.
§ 35
Så snart tronarvingen har fylt 18 år, er han
eller hun berettiget til å ta sete i statsrådet, dog uten stemme
eller ansvar.
§ 36
En til Norges krone arveberettiget prins eller prinsesse
må ikke gifte seg uten kongens tillatelse. Heller ikke må han eller
hun motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets
samtykke. Til Stortingets samtykke fordres to tredjedeler av stemmene.
Handler han eller hun i strid med dette, taper
vedkommende så vel som etterkommerne retten til Norges trone.
§ 37
De kongelige prinser og prinsesser skal for
sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem
han forordner til dommer over dem.
§ 38
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 39
Dør kongen og tronfølgeren ennå er umyndig, skal
statsrådet straks innkalle Stortinget.
§ 40
Inntil Stortinget er samlet og har anordnet
regjeringen under kongens mindreårighet, forestår statsrådet rikets
bestyrelse i overensstemmelse med Grunnloven.
§ 41
Er kongen fraværende fra riket uten å være i
felt, eller er han så syk at han ikke kan ivareta regjeringen, skal
den som er nærmest arveberettiget til tronen, forestå regjeringen
som kongemaktens midlertidige utøver, så fremt han eller hun har
oppnådd den for kongen fastsatte myndighetsalder. I motsatt fall
forestår statsrådet bestyrelsen av riket.
§ 42
(Opphevet ved beslutn. 18. nov. 1905.)
§ 43
Valget av formyndere som skal bestyre regjeringen
for den umyndige konge, skal foretas av Stortinget.
§ 44
Den prins eller prinsesse som i de tilfeller
som er anført i § 41, forestår regjeringen, skal skriftlig avlegge
følgende ed for Stortinget: «Jeg lover og sverger å ville forestå
regjeringen i overensstemmelse med konstitusjonen og lovene, så
sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende!»
Holdes ikke storting på den tid, nedlegges eden
i statsrådet og tilstilles siden neste storting.
Den prins eller prinsesse som en gang har avlagt eden,
gjentar den ikke senere.
§ 45
Så snart formyndernes statsstyrelse opphører, skal
de overfor kongen og Stortinget avlegge regnskap for den.
§ 46
Unnlater vedkommende i overensstemmelse med § 39
straks å sammenkalle Stortinget, da påligger det Høyesterett som
en ubetinget plikt så snart fire uker er forløpt, å foranstalte
denne sammenkalling.
§ 47
Bestyrelsen av den umyndige konges oppdragelse
bør, hvis begge foreldrene er døde og ingen av dem har etterlatt
noen skriftlig bestemmelse derom, fastsettes av Stortinget.
§ 48
Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret,
da skal en ny konge eller dronning velges av Stortinget. I mellomtiden
forholdes med den ut-øvende makt etter § 40.
C
Om borgerrett og den lovgivende makt
§ 49
Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.
§ 50
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere,
menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt
18 år.
I hvilken utstrekning dog norske borgere som
på valgdagen er bosatt utenfor riket, men oppfyller foranstående
betingelser, er stemmeberettigede, fastsettes ved lov.
Regler om stemmerett for ellers stemmeberettigede
personer som på valgdagen åpenbart lider av alvorlig sjelelig svekkelse
eller nedsatt bevissthet, kan fastsettes ved lov.
§ 51
Regler om manntallsføringen og om innføringen av
de stemmeberettigede i manntallet fastsettes ved lov.
§ 52
(Opphevet ved grlbest. 26. okt. 1954.)
§ 53
Stemmerett tapes
a) ved domfellelse for straffbare handlinger,
i overensstemmelse med hva som bestemmes i lov om dette
b) ved å gå i fremmed makts tjeneste uten
regjeringens samtykke.
§ 54
Valgtingene holdes hvert fjerde år. De skal
være tilendebrakt innen september måneds utgang.
§ 55
Valgtingene bestyres på den måte som fastsettes ved
lov. Stridigheter om stemmerett avgjøres av valgstyret, hvis kjennelse
kan innankes for Stortinget.
§ 56
(Opphevet ved grlbest. 23. mars 1972.)
§ 57
Det antall stortingsrepresentanter som blir
å velge, fastsettes til 169.
Riket inndeles i 19 valgdistrikter.
150 av stortingsrepresentantene blir å velge
som distriktsrepresentanter og de øvrige 19 som utjevningsrepresentanter.
Ethvert valgdistrikt skal ha 1 utjevningsmandat.
Det antall stortingsrepresentanter som blir
å velge fra hvert valgdistrikt, bestemmes på grunnlag av en beregning
av forholdet mellom hvert distrikts antall innbyggere samt areal,
og hele rikets antall innbyggere samt dets areal, når hver innbygger
gir 1 poeng og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Beregningen blir
å foreta hvert åttende år.
Nærmere bestemmelser om rikets inndeling i valgdistrikter
og stortingsmandatenes fordeling på valgdistrikter fastsettes ved
lov.
§ 58
Valgtingene avholdes særskilt for hver kommune.
På valgtingene stemmes det direkte på stortingsrepresentanter med
vararepresentanter for hele valgdistriktet.
§ 59
Valget av distriktsrepresentanter foregår som
forholdstallsvalg, og mandatene fordeles mellom partiene etter nedenstående
regler.
De sammenlagte stemmetall for hvert parti innenfor
de enkelte valgdistrikter blir å dele med 1,4; 3; 5; 7 og således
videre inntil stemmetallet er delt så mange ganger som det antall
mandater vedkommende parti kan forventes å få. Det parti som etter
det foranstående får den største kvotient, tildeles det første mandat,
mens det neste mandat tilfaller det parti som har den nest største
kvotient, og således videre inntil alle mandater er fordelt.
Listeforbund er ikke tillatt.
Utjevningsmandatene fordeles mellom de i utjevningen
deltagende partier på grunnlag av forholdet mellom de sammenlagte
stemmetall for de enkelte partier i hele riket i det øyemed å oppnå
størst mulig forholdsmessighet partiene imellom. Ved en tilsvarende
anvendelse for hele riket og for de i utjevningen deltagende partier
av reglene om fordeling av distriktsmandatene angis hvor mange stortingsmandater
hvert parti i alt skal ha. Partiene får seg deretter tildelt så
mange utjevningsmandater at de til sammen med de allerede tildelte
distriktsmandater utgjør et så stort antall stortingsmandater som
vedkommende parti etter den foranstående angivelse skal ha. Har
et parti allerede ved fordelingen av distriktsmandatene fått et
større antall mandater enn hva det etter foranstående angivelse
skal ha, skal det foretas ny fordeling av utjevningsmandatene utelukkende
mellom de andre partier, således at det bortses fra det stemmetall og
de distriktsmandater som det førstnevnte parti har oppnådd.
Intet parti kan tildeles noe utjevningsmandat
med mindre det har fått minst 4 prosent av det samlede stemmetall
for hele riket.
Nærmere bestemmelser om fordelingen av partienes
utjevningsmandater på valgdistriktene fastsettes ved lov.
§ 60
Hvorvidt og under hvilke former de stemmeberettigede
kan avgi sine stemmesedler uten personlig fremmøte på valgtingene,
bestemmes ved lov.
§ 61
Ingen kan velges til representant uten å være stemmeberettiget.
§ 62
De tjenestemenn som er ansatt ved statsrådets kontorer,
statssekretærene og de politiske rådgivere dog unntatt, kan ikke
velges til representanter. Det samme gjelder Høyesteretts medlemmer
og de tjenestemenn som er ansatt ved diplomatiet eller konsulatvesenet.
Statsrådets medlemmer kan ikke møte som representanter
på Stortinget så lenge de har sete i statsrådet. Heller ikke kan
statssekretærene møte som representanter så lenge de bekler sine
embeter, og de politiske rådgivere ved statsrådets kontorer kan
ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.
§ 63
Enhver som velges til representant, er pliktig
til å motta valget, med mindre han eller hun
a) er valgt utenfor
det valgdistrikt der vedkommende er stemmeberettiget
b) har møtt som representant på alle
storting etter forrige valg
d) er medlem av et politisk parti og
er valgt på en valgliste som utgår fra et annet parti.
Regler for innen hvilken tid og på hvilken måte den
som har rett til å nekte valg, skal gjøre denne rett gjeldende,
fastsettes ved lov.
Det skal likeledes bestemmes ved lov innen hvilken
tid og på hvilken måte en som velges til representant for to eller
flere valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg han eller
hun vil motta.
§ 64
De valgte representanter forsynes med fullmakter hvis
lovlighet bedømmes av Stortinget.
§ 65
Enhver representant og innkalt vararepresentant får
av statskassen godtgjørelse bestemt ved lov for reiseomkostninger
til og fra Stortinget og fra Stortinget til sitt hjem og tilbake
igjen under ferier av minst 14 dagers varighet.
Dessuten tilkommer det ham eller henne godtgjørelse,
bestemt ved lov, for vedkommendes deltagelse i Stortinget.
§ 66
Representantene er på sin reise til og fra Stortinget
samt under sitt opphold der befriet fra personlig heftelse, med
mindre de gripes i offentlige forbrytelser. Heller ikke kan de utenfor
Stortingets forsamlinger trekkes til ansvar for sine ytrede meninger
der. Etter den der vedtatte orden er enhver pliktig til å rette
seg.
§ 67
De på forannevnte måte valgte representanter utgjør
kongeriket Norges Storting.
§ 68
Stortinget trer sammen i alminnelighet den første hverdag
i oktober måned hvert år i rikets hovedstad, med mindre kongen på
grunn av overordentlige omstendigheter, for eksempel fiendtlig innfall
eller smittsom syke, velger en annen by i riket. En slik bestemmelse
må da betimelig bekjentgjøres.
§ 69
Når Stortinget ikke er samlet, kan det sammenkalles
av kongen dersom han finner det nødvendig.
§ 70
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 71
Stortingets medlemmer fungerer i fire sammenhengende
år.
§ 72
(Opphevet ved grlbest. 13. juli 1990 nr. 550.)
§ 73
Stortinget utnevner en president, fem visepresidenter
og to sekretærer. Storting kan ikke holdes med mindre minst halvdelen
av dets medlemmer er til stede. Grunnlovsforslag kan behandles bare
dersom minst to tredjedeler av Stortingets medlemmer er til stede.
§ 74
Så snart Stortinget har konstituert seg, åpner
kongen eller den han beskikker, dets forhandlinger med en tale der
han underretter det om rikets tilstand og de forhold som han især
ønsker å lede Stortingets oppmerksomhet mot. Ingen deliberasjon
må finne sted i kongens nærvær.
Når Stortingets forhandlinger er åpnet, har
statsministeren og statsrådene rett til å møte i Stortinget og på
linje med dets egne medlemmer, dog uten å avgi stemme, delta i forhandlingene
for så vidt disse holdes for åpne dører, men i de saker som forhandles for
lukkede dører, bare for så vidt Stortinget måtte tilstede det.
§ 75
Det tilkommer Stortinget
a) å gi og oppheve
lover; å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder,
som dog ikke gjelder ut over 31. desember i det nærmest påfølgende
år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting;
b) å åpne lån på rikets kreditt;
c) å føre oppsyn med rikets pengevesen;
d) å bevilge de pengesummer som er nødvendige for
å dekke statens utgifter;
e) å bestemme hvor mye som årlig skal
utbetales kongen til hans hoffstat, og fastlegge den kongelige families
apanasje, som imidlertid ikke må bestå i faste eiendommer;
f) å la seg forelegge statsrådets protokoller
og alle offentlige innberetninger og papirer;
g) å la seg meddele de forbund og traktater
som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;
h) å kunne fordre enhver til å møte for
seg i statssaker, kongen og den kongelige familie unntatt; dog gjelder
denne unntagelse ikke for de kongelige prinser og prinsesser for
så vidt de måtte bekle embeter;
i) å revidere midlertidige gasje- og
pensjonslister og gjøre de forandringer i dem som Stortinget finner
nødvendige;
k) å utnevne fem revisorer som årlig
skal gjennomse statens regnskaper og bekjentgjøre ekstrakter av
dem ved trykken; regnskapene skal tilstilles disse revisorer innen
seks måneder etter utgangen av det år som Stortingets bevilgninger
er gitt for; samt å treffe bestemmelser angående ordningen av desisjonsmyndigheten
overfor statens regnskapsbetjenter;
l) å utnevne en person som ikke er medlem
av Stortinget, til på en måte som er nærmere bestemt i lov, å føre
kontroll med den offentlige forvaltning og alle som virker i dens
tjeneste, for å søke å sikre at det ikke øves urett mot den enkelte
borger;
m) å naturalisere fremmede.
§ 76
Enhver lov skal først foreslås på Stortinget
enten av dets egne medlemmer eller av regjeringen ved en statsråd.
Etter at forslaget der er antatt, skal ny deliberasjon
finne sted i Stortinget, som enten godkjenner eller forkaster det.
I siste tilfelle skal forslaget, med de av Stortinget tilføyde anmerkninger,
på ny tas under overveielse av Stortinget, som enten henlegger forslaget
eller antar det med de nevnte anmerkninger.
Mellom hver slik deliberasjon må det gå minst
tre dager.
§ 77
Når en lovbeslutning to på hinannen følgende ganger
er bifalt av Stortinget, sendes det til kongen med anmodning om
hans sanksjon.
§ 78
Godtar kongen lovbeslutningen, forsyner han
den med sin underskrift, hvorved den blir lov.
Godtar han den ikke, sender han den tilbake
til Stortinget med den erklæring at han for tiden ikke finner det
tjenlig å sanksjonere den. I dette tilfelle må beslutningen ikke
mer av det da samlede storting forelegges kongen.
§ 79
Er en lovbeslutning blitt uforandret antatt
av to storting, sammensatt etter to på hinannen følgende valg og
innbyrdes adskilt ved minst to mellomliggende storting, uten at
avvikende lovbeslutning i mellomtiden fra den første til den siste
antagelse er fattet av noe storting, og den da forelegges kongen med
begjæring om at Hans Majestet ikke vil nekte en lovbeslutning sin
sanksjon, som Stortinget etter det modneste overlegg anser for gagnlig,
så blir den lov selv om kongens sanksjon ikke gis innen Stortinget adskilles.
§ 80
Stortinget forblir samlet så lenge det finner
det nødvendig, og innstiller forhandlingene når det har tilendebrakt
sine forretninger.
I overensstemmelse med Stortingets forretningsorden
kan forhandlingene gjenopptas, men de opphører senest siste hverdag
i september måned.
Innen denne tid meddeler kongen sin resolusjon på
de lovbeslutninger som ikke allerede er avgjort, ved enten å stadfeste
eller å forkaste dem. Alle de som han ikke uttrykkelig antar, anses
for av ham å være forkastet.
§ 81
Alle lover (de i § 79 unntatt) utferdiges i
kongens navn, under Norges rikes segl og i følgende uttrykk: «Vi
N.N. gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning,
av dato sålydende: (her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og
bekreftet, likesom Vi herved antar og bekrefter samme som lov, under Vår
hånd og rikets segl.»
§ 82
Regjeringen skal meddele Stortinget alle de
opplysninger som er nødvendige for behandlingen av de saker den
fremlegger. Intet medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller
villedende opplysninger for Stortinget eller dets organer.
§ 83
Stortinget kan innhente Høyesteretts betenkning om
juridiske emner.
§ 84
Stortinget holdes for åpne dører, og dets forhandlinger
kunngjøres ved trykken, unntatt i de tilfeller hvor det motsatte
bestemmes ved stemmeflertall.
§ 85
Den som adlyder en befaling hvis hensikt er
å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet, gjør seg derved skyldig
i forræderi mot fedrelandet.
D
Om den dømmende makt
§ 86
Riksretten dømmer i første og siste instans
i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyeste-retts
eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig
forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter.
De nærmere regler for Stortingets påtale etter denne
paragraf fastsettes ved lov. Dog kan det ikke settes kortere foreldelsesfrist
enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale
for Riksretten.
Dommere i Riksretten er 6 medlemmer valgt av Stortinget
og de 5 etter embetsalder eldste, fast utnevnte medlemmer av Høyesterett,
deriblant Høyesteretts justitiarius. Stortinget velger medlemmene
og stedfortrederne for 6 år. Et medlem av statsrådet eller Stortinget
kan ikke velges til medlem av Riksretten. I Riksretten har Høyesteretts
justitiarius forsetet.
Den som har tatt sete i Riksretten som valgt
av Stortinget, trer ikke ut av retten selv om den tid han eller
hun er valgt for, utløper før Riksrettens behandling av saken er
tilendebrakt. Heller ikke en høyesterettsdommer som er medlem av
Riksretten, trer ut av retten selv om han eller hun fratrer som
medlem av Høyesterett.
§ 87
De nærmere forskrifter om sammensetningen av Riksretten
og saksbehandlingen fastsettes ved lov.
§ 88
Høyesterett dømmer i siste instans. Dog kan
innskrenkninger i adgangen til å få Høyesteretts avgjørelse bestemmes
ved lov.
Høyesterett skal bestå av en justitiarius og
minst fire andre medlemmer.
§ 89
(Opphevet ved grlbest. 17. des. 1920; jf. grlbest. 7. juli
1913.)
§ 90
Høyesteretts dommer kan i intet tilfelle påankes.
§ 91
Ingen kan beskikkes til medlem av Høyesterett før
han eller hun er 30 år gammel.
E
Alminnelige bestemmelser
§ 92
Til embeter i staten må utnevnes bare de norske borgere,
menn eller kvinner, som taler landets språk, samt
a) enten er født i
riket av foreldre som på det tidspunkt var norske statsborgere
b) eller er født i utlandet av norske foreldre
som på den tid ikke var statsborgere i noe annet land
c) eller heretter oppholder seg i riket
i ti år
d) eller blir naturalisert av Stortinget
Dog kan andre beskikkes til lærere ved Universitetet
og de lærde skoler, til leger og til konsuler på fremmede steder.
§ 93
For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller
fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med
tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning
som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område
skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers
tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre
denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved behandling
av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer være
til stede.
Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke
ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger
bare har rent folkerettslig virkning for Norge.
§ 94
En ny alminnelig sivillovbok og straffelovbok skal
besørges utgitt på første eller, om dette ikke er mulig, på annet
ordentlige storting. Inntil da blir statens någjeldende lover i
kraft, for så vidt de ikke strider mot denne Grunnlov eller de provisoriske
anordninger som i mellomtiden måtte bli gitt.
De nåværende permanente skatter vedblir likeledes
til neste storting.
§ 95
Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller
oppreisninger må bevilges etter at den nye alminnelige lov er satt
i kraft.
§ 96
Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten
etter dom. Pinefullt forhør må ikke finne sted.
§ 97
Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.
§ 98
Med sportler som betales til rettens betjenter,
bør ingen avgifter til statskassen være forbundet.
§ 99
Ingen må fengsles uten i lovbestemte tilfeller
og på den måte som loven foreskriver. For uberettiget arrest eller
ulovlig opphold står vedkommende den fengslede til ansvar.
Regjeringen er ikke berettiget til å bruke militær makt
mot statens borgere, uten etter de i lovgivningen bestemte former,
med mindre noen forsamling måtte forstyrre den offentlige ro og
den ikke øyeblikkelig adskilles etter at de artikler i landsloven
som angår opprør, tre ganger er opplest for den av den sivile øvrighet.
§ 100
Ytringsfrihet bør finne sted.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha
meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre
det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse
i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det
rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken
som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes
klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn
gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler
kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn
og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan
ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes
dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte
organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut
fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene
til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
§ 101
Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten
må ikke tilstedes noen for fremtiden.
§ 102
Husundersøkelser må ikke finne sted unntatt
i kriminelle tilfeller.
§ 103
Fristed innrømmes ikke dem som heretter går konkurs.
§ 104
Jord og boslodd kan ikke i noe tilfelle forbrytes.
§ 105
Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller
urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full
erstatning av statskassen.
§ 106
Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som
er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens
beste og til opplysningens fremme. Milde stiftelsers eiendommer
skal bare anvendes til gagn for disse.
§ 107
Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De
nærmere betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten
og til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet
følgende storting.
§ 108
Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser
må for ettertiden opprettes.
§ 109
Enhver statens borger er i alminnelighet like
forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn
til fødsel eller formue.
Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger
den bør ha, bestemmes ved lov.
§ 110
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette
for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved
sitt arbeid.
Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass
fastsettes ved lov.
§ 110 a
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene
til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt
språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
§ 110 b
Enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet,
og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens
ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning
som ivaretar denne rett også for etterslekten.
For å ivareta denne rett i henhold til foregående ledd
er borgerne berettiget til kunnskap om naturmiljøets tilstand og
om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen.
Statens myndigheter gir nærmere bestemmelser for
å gjennomføre disse grunnsetninger.
§ 110 c
Det påligger statens myndigheter å respektere
og sikre menneskerettighetene.
Nærmere bestemmelser om gjennomføringen av traktater
herom fastsettes ved lov.
§ 111
Det norske flaggs form og farger bestemmes ved lov.
§ 112
Viser erfaring at noen del av denne kongeriket Norges
Grunnlov bør forandres, skal forslag derom fremsettes på første,
annet eller tredje storting etter et nytt valg og kunngjøres ved
trykken. Men det tilkommer først det første, annet eller tredje
storting etter neste valg å bestemme om den foreslåtte forandring bør
finne sted eller ei. Dog må en slik forandring aldri motsi denne
Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte
bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler
av Stortinget bør være enige i en slik forandring.
En således vedtatt grunnlovsbestemmelse underskrives
av Stortingets president og sekretær og sendes kongen til kunngjøring
ved trykken som gjeldende bestemmelse i kongeriket Norges Grunnlov.
Anders Anundsen | Per-Kristian Foss | Carl I. Hagen |
Michael Tetzschner | | Finn-Erik Vinje |
Vedtatt til fremsettelse
28. september 2012
Anders Anundsen | Per-Kristian Foss | Michael Tetzschner |
Referert i Stortingets møte 28. september 2012.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Dag Terje Andersen |
president |