Grunnlovens verdiparagraf, § 2, lyder nå:

«Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»

Begrepet «den kristne arv» er i liten grad inkluderende overfor de innbyggerne i Norge som ikke har sine røtter i norsk tradisjon eller i den protestantiske kirken. Begrepet «den humanistiske arv» forstås i tillegg ulikt, noen knytter det til et spesifikt livssyn, andre til en filosofisk tradisjon.

En stats verdigrunnlag må uttrykke fellesverdier, uavhengig av tro eller livssyn. Fellesverdiene kan forankres i de grunnleggende ideene om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. En verdiparagraf bør uansett ikke henvise til spesifikke religioner eller livssyn. FNs spesialrapportør Heiner Bielefeldt advarer nettopp mot å knytte nasjonal identitet til religion, fordi det vanskelig kan oppfattes annerledes enn at noen ekskluderes.

I Grunnloven § 2 annen setning angis grunnleggende rettigheter som Grunnloven er ment å sikre. Dette signaliserer i seg selv et verdigrunnlag for den norske stat og dens innbyggere. Annen setning gir alene en klar og inkluderende anvisning på de sentrale verdiene som Grunnloven skal sikre.

I en demokratisk, menneskerettsbasert rettsstat er det urimelig at statsoverhodet skal ha bekjennelsesplikt. At statens overhode må høre til i et bestemt kirkesamfunn sender et uheldig signal om hva det innebærer å være norsk borger, og særlig når dette leses sammen med første ledd i § 2. I og med at monarkens rolle som kirkestyrer er opphevet, er dessuten § 4 i dag en unødvendig bestemmelse.

Et endelig skille mellom stat og kirke innebærer at flere bestemmelser i Grunnloven må oppheves eller endres. Dette bør følges opp umiddelbart etter at stat/kirke-forliket er gjennomført, og som en fullføring av det arbeidet som ble startet opp med Gjønnesutvalgets utredning om forholdet mellom stat og kirke.