Undertegnede fremmer med dette forslag om grunnlovfesting av
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på bakgrunn av forslaget
i Dokument 16 (2011–2012).
Forslaget fremmes av en tverrpolitisk gruppe representanter for
å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag for behandlingen
i neste periode. Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller
seg bak samtlige paragrafer og/eller alternativer.
Stortingets presidentskap besluttet den 18. juni 2009 å nedsette
et utvalg til å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon
av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling
i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs
rang.
Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Stortingets presidentskap oppnevner et utvalg som skal
utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett
ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Utvalgets arbeid
inngår som en del av Stortingets forberedelser i anledning Grunnlovens
200-årsjubileum i 2014.
Grunnloven regulerer enkelte grunnleggende menneskerettigheter.
Dagens tradisjon med enkeltrevisjoner av bestemmelser gjør at både
tema og innfallsvinkel kan virke nokså tilfeldig. For behandling i
kommende periode foreligger det flere grunnlovsforslag blant annet
om diskriminering, retten til bolig og rett til asyl.
Det er derfor nødvendig å se de ulike grunnlovsbestemmelsene
om menneskerettigheter i en sammenheng med tanke på en opprydding
i og tilpassing av Grunnloven til dagens forhold. Grunnloven § 110 c
lyder. 'Det paaligger Statens myndigheder at respektere og sikre
menneskerettighederne. Nærmere bestemmelser om gjennomførelsen af
Traktater herom fastsættes ved lov.'
Norge har inkorporert en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner
i sin lovgivning som i dag har forrang i forhold til annen lovgivning,
hvis det er motsetning. Det er derfor viktig at det blir foretatt
en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass
i Grunnloven, hvor også forholdet til menneskerettslovens forrangsregel
og spørsmålet om rettighetene skal kunne påberopes for domstolene,
trekkes inn.
Hensikten med gjennomgangen vil være å sikre de allmenngyldige
menneskerettsprinsippene i Grunnloven, og ikke få en opplisting
av enkeltrettigheter, som naturlig hører hjemme i ordinær lovgivning.
Utvalget vurderer på dette grunnlag hvordan Grunnlovens vern
av menneskerettighetene bør utformes.
Det forutsettes at den politiske avtalen som ble inngått mellom
de sju partiene på Stortinget 10. april 2008 om staten og Den norske
kirke (jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008)) ligger til grunn for utvalgets arbeid.
Forslag til nye bestemmelser skal ta utgangspunkt i norsk grunnlovstradisjon,
og dagens grunnlov skal være retningsgivende med hensyn til tekstens omfang,
utforming, struktur og inndeling. Utvalget kan foreslå nødvendige
redigeringsmessige endringer som følge av de materielle endringer
som foreslås.
Utvalgets rapport avgis til Stortingets presidentskap innen 1. januar
2012.»
Som medlemmer i utvalget ble oppnevnt:
Inge Lønning (leder), professor emeritus i teologi ved Universitetet
i Oslo og tidligere president i Lagtinget.
Carl I. Hagen, rådgiver og tidligere visepresident i Stortinget.
Jan E. Helgesen, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Universitetet
i Oslo.
Hilde Indreberg, høyesterettsdommer.
Kari Nordheim-Larsen, fylkesmann i Telemark.
Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat, Bergen.
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet
i Oslo.
Kari Nordheim-Larsen erstattet tidligere utvalgsmedlem Grete
Faremo etter at Faremo ble utnevnt til forsvarsminister høsten 2009.
Utvalget avga 19. desember 2011 sin rapport til Stortingets presidentskap.
Rapporten er trykt som Dokument 16 (2011–2012).
Menneskerettighetsutvalget har vurdert ulike inndelinger av rettigheter.
Menneskerettighetene har i noen sammenhenger vært delt inn i
det som gjerne er omtalt som første, andre og tredje generasjons
rettigheter, der man kan tenke seg at første generasjons rettigheter
er mer sentrale enn øvrige rettigheter. Det har vært vanlig å operere
med en slik inndeling som en forklaringsmodell for rettighetenes
utvikling, men modellen er vanskelig å forene med FNs forutsetning
om at rettighetene i de ulike menneskerettighetskonvensjonene må forstås
i sammenheng. Utvalget viser derfor til at inndelingen er omstridt.
Utvalget viser videre til at den norske grunnloven i dag inneholder
bestemmelser som kan henføres til samtlige av disse kategoriene.
Med første generasjons rettigheter siktes det gjerne til de klassiske
sivile og politiske rettigheter.
Til andre generasjons rettigheter har det vært vanlig å regne
de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette er de rettighetene
som sikrer individene en rimelig levestandard, grunnleggende skolegang,
nødvendig helsehjelp mv. Enkelte grunnlovsbestemmelser, som ekspropriasjonserstatningsvern
i § 105, rett til utkomme fra arbeid i § 110 og samisk språk og
kultur i § 110 a, kan sies å falle i denne kategorien.
Med tredje generasjons rettigheter har det gjerne vært siktet
til de kollektive rettighetene som omfatter menneskeheten, som for
eksempel retten til fred og retten til et sunt miljø, jf. for eksempel
Grunnloven § 110 b.
Menneskerettighetsutvalget viser til at et særlig spørsmål er
hvorvidt økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter kan regnes
blant de sentrale menneskerettighetene. I NOU 1993:18 drøftet Menneskerettighetslovutvalget
hvor egnet målsettingsbestemmelser som for eksempel ØSK artikkel
12 om retten til høyest oppnåelig grad av fysisk og psykisk helse
er til lovfesting og håndheving av domstolene. Det ble pekt på at
slike bestemmelser åpner for et stort innslag av skjønnsmessige
overveielser. Hvilke «skritt» som er nødvendige med sikte på for
eksempel bekjempelse av sykdommer, gir rom for vurderinger av hvor
betydelige ressurser staten bør stille til disposisjon for dette
formål, sammenholdt med andre viktige samfunnsoppgaver. Slike prioriteringsspørsmål vil
være av «politisk» karakter.
Menneskerettighetslovutvalget foreslo likevel å inkorporere også
ØSK i menneskerettsloven, og man pekte blant annet på at det hadde
vært en utvikling i synet på de økonomiske, sosiale og kulturelle
rettighetene.
I den videre drøftelsen pekte Menneskerettighetslovutvalget på
at når det gjaldt de av konvensjonens bestemmelser som dreier seg
om ressurser, viser ØSK-komiteens praksis at folkerettsbrudd først
og fremst kan tenkes ved diskriminerende bruk av ressurser, eller
hvis en stat ikke sikrer det minimumsnivå som den ut fra sine ressurser
er forpliktet til. Når det gjelder påstander om uriktig prioritering
av ressurser, pekte utvalget på at norske domstoler tradisjonelt
vil utvise tilbakeholdenhet, og at en inkorporering av ØSK ikke
var ment å endre dette.
Den internasjonale utviklingen Menneskerettighetslovutvalget
viste til, har fortsatt i årene etter at dets utredning ble lagt
frem. Tallet på generelle kommentarer fra ØSK-komiteen er steget
fra fire til 21, og det ble i 2008 vedtatt en individklageordning
som – når den trer i kraft – vil føre til ytterligere klargjøring
av konvensjonens innhold. Menneskerettighetsutvalget viser til at
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i stor grad er blitt
rettighetsfestet i lovgivningen for øvrig. Endelig nevner utvalget
at inkorporeringen av ØSK ikke har ført til at domstolene i nevneverdig
grad er blitt stilt overfor spørsmål som krever at de tar stilling
til ressursallokering.
Hvis ikke annet følger av motivene, vil domstolene ventelig prøve
saker der grunnlovsbestemmelser om økonomiske, sosiale eller kulturelle
rettigheter er påberopt, ut fra de samme retningslinjer som er fastsatt
i de generelle kommentarene fra ØSK-komiteen. Dette innebærer at
domstolene vil tilstå lovgiver en vid skjønnsmargin for spørsmål
om hvilke ordninger som må etableres for å oppfylle rettighetene,
slik tilfellet også er i dag for anvendelsen av for eksempel Grunnloven
§ 110 (rett til utkomme fra arbeid) og § 110 a (samisk språk og
kultur). Men domstolene vil føre kontroll med at myndighetene lojalt
har gjort det som står i deres makt for å etablere adekvate, solide og
ikke-diskriminerende ordninger som gjør at kjernen i rettighetene
blir ivaretatt, og at de rettigheter det er tale om, ikke faller
under det minimumsnivå som skal til for å oppfylle konvensjonens
krav om ivaretakelse av frihet, likhet og menneskeverd.
I den forbindelse oppstår spørsmålet om eventuelle grunnlovsbestemmelser
bør utformes som individuelle rettigheter eller som plikter for
statens myndigheter. I hovedtrekk innebærer de økonomiske, sosiale
og kulturelle rettighetene både individuelle rettigheter, men da
i kjerneområdet for de enkelte rettigheter, og plikter for statens
myndigheter. Grunnloven kan eventuelt søke å reflektere at den plikten
som påhviler statens myndigheter har en hard kjerne bestående av
visse minstekrav, blant annet til helse, vann, mat, varme og husvære.
For disse minstekravene vil individet ha rettigheter som korresponderer med
statens plikter. Utover å søke tilfredsstillelse av disse basale
minstekravene er det først og fremst statens myndigheter som tar
stilling til hvordan rettighetene bør oppfylles.
Utvalget viser til at retten til å skaffe seg utkomme ved eget
arbeid har vært verdsatt høyt, og dette har kommet til uttrykk i
Grunnloven § 110. Likeså har retten til sosial trygghet og retten
til et verdig liv for den som ikke kan sørge for seg og sin familie,
stått sterkt i den norske velferdslovgivningen etter annen verdenskrig.
Å løfte disse rettighetene inn i Grunnloven vil etter utvalgets
syn sikre at de sentrale verdiene som disse rettighetene representerer,
vil være retningsgivende også for fremtiden. Tanken er at Grunnloven skal
gi uttrykk for de grunnleggende prinsippene, mens detaljer i ordinær
lovgivning fortløpende må tilpasses ulike forhold, som for eksempel
samfunnsøkonomi, teknologisk utvikling, endringer i bosettingsmønstre,
endring i moraloppfatninger og ikke minst endringer som følge av
skiftende politisk flertall. En viss forutsigbarhet og beskyttelse
mot raske og inngripende endringer i rettighetene vil imidlertid være
sikret gjennom de grunnleggende prinsippene i Grunnloven.
Utvalgets flertall, alle unntatt Carl I. Hagen, har vurdert det
slik at rettighetene i Grunnloven i størst mulig grad bør gjenspeile
og søke å realisere individenes frihet, likhet og menneskeverd,
slik dette er kommet til uttrykk i fortalen til Verdenserklæringen og
EMK. Ved vurderingen av hvilke rettigheter som står sentralt, er
det derfor tatt utgangspunkt i Verdenserklæringen og de rettigheter
som fremkommer av denne.
Det er samtidig tatt hensyn til de verdier og rettigheter som
har stått sentralt i Norge etter annen verdenskrig, selv om ikke
alle disse er grunnlovfestet i dag. Det er et nærliggende behov
for å ajourføre Grunnloven i forhold til det samfunn vi lever i.
Dette innebærer ikke at Grunnloven skal gi oss svarene på vanskelige
og viktige samfunnsutfordringer, men den bør knesette noen sentrale
prinsipper og grunnleggende verdier som i dag utgjør fundamentet
for de beslutninger som treffes. På den måten vil man i større utstrekning
kunne sikre at individenes frihet, likhet og menneskeverd blir ivaretatt
i beslutningsprosessene også i fremtiden.
I den forbindelse er det tatt hensyn til at dagens Norge ikke
bare er et annet samfunn enn da Grunnloven ble skrevet i 1814, men
også et annet samfunn enn den gang Verdenserklæringen ble utformet
i 1948. De viktigste samfunnsendringene er den økonomiske og teknologiske
utvikling, fremveksten av velferdssamfunnet, utdanningseksplosjonen,
enighet om at det skal være like muligheter for kvinner og menn,
økt forståelse for barns rettigheter, og en økning i antall nordmenn
med annen etnisk, språklig, religiøs og kulturell bakgrunn. Denne
flerkulturelle og moderne velferdsstaten bør derfor gjenspeiles
i Grunnlovens rettighetsbestemmelser, uten at en slik tilpasning
til dagens samfunnsutvikling overskygger de grunnleggende sivile
og politiske rettigheter som Grunnloven har vært bærer av siden
1814. De sivile og politiske rettighetene er nødvendige både for
å opprettholde individenes likeverd og like rett til deltakelse
i samfunnet, og for å sikre gjennomføringen av et levedyktig demokrati.
I forlengelsen av dette har utvalget lagt vekt på at Grunnloven
har hatt stor symbolverdi for det norske folk og for nasjonen Norge,
samtidig som den til tider har spilt en sentral rolle rettslig og
politisk. Utvalgets flertall ser det som viktig å forsøke å bevare
Grunnlovens rolle som symbol for nasjonen, men samtidig videreføre
Grunnloven som et rettslig og politisk verktøy. Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser
bør derfor ikke begrenses til bare å bestå av bestemmelser som med
relativt enkle juridiske grep kan håndheves av domstolene. Noen
av Grunnlovens bestemmelser bør også inneholde rettigheter som har et
kjerneinnhold som kan prøves rettslig, selv om bestemmelsenes betydning
først og fremst vil være verdimessig og politisk.
Utvalget finner videre at norsk grunnlovstradisjon, der Grunnloven
stadfester noen grunnleggende og prinsipielle utgangspunkter, bør
videreføres. Det vil neppe være vellykket å forsøke å detaljregulere rettigheter
i Grunnloven. Dette ville gi liten grad av fleksibilitet til bestemmelser
som ofte blir stående i lang tid. Av rettspraksis på området, både
nasjonalt og i EMD, fremgår det tydelig at anvendelsen av menneskerettighetsbestemmelser
ofte vil måtte avgjøres etter en nærmere vurdering av en lang rekke konkrete
forhold, der også hensynet til samfunnsutviklingen trekkes inn.
Detaljreguleringer i Grunnloven vil i for stor utstrekning kunne
binde opp fremtidige generasjoner, og dermed bidra til å svekke Grunnlovens
symbolske og politiske funksjon.
Utvalgets mindretall, Carl I. Hagen, har ikke sluttet seg til
utvalgets forslag til §§ 104, 107, 108, 109, 110, 111, 112, 115
og 116, jf. mindretallsmerknaden gjengitt i Dokument 16 (2011–2012)
punkt 11.4.2.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 107 i Grunnloven
om retten til kulturell identitet og deltakelse i det kulturelle
liv.
Utvalget viser til at Grunnloven i dag ikke inneholder en generell
bestemmelse om rett til å delta i kulturelt liv eller rett til å
ivareta ens kulturelle identitet. Slik grunnlovfesting vil etter
utvalgets syn synliggjøre at deltakelse i kulturelt liv er en viktig
verdi i det norske samfunnet. Grunnlovfesting vil være en anerkjennelse
av at kulturell utfoldelse og deltakelse i kulturelle aktiviteter
er av stor betydning for personlig utvikling, etablering og markering
av identitet og tilhørighet, og for livsglede og livsutfoldelse.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 205 flg.
Forslagsstillerne fremmer seks alternative forslag til første
ledd.
Alternativ 1 samsvarer med Menneskerettighetsutvalgets forslag
om at statens myndigheter skal respektere «den enkeltes kulturelle
identitet», mens det i alternativ 2 er vist til «den enkeltes identitet». Alternativene
varierer med hensyn til om den enkelte skal kunne «delta i kulturaktiviteter
og oppleve et mangfold av kulturuttrykk», eller om den enkelte skal
kunne delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk
og i tillegg «nyte godt av vitenskapelige fremskritt». Alternativ
1 til 5 går ut på at statens myndigheter «skal respektere», mens
alternativ 6 går på at «enhver har rett» til fritt å delta i kulturelt
liv.
Forslagsstillerne fremmer tre alternative forslag til annet ledd.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag
om respekt for vitenskapens og kunstens frihet. Alternativ 2 og
3 omhandler kunstens og forskningens frihet.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 108 i Grunnloven
om retten til samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Bestemmelsen skal erstatte nåværende Grunnloven § 110 a, som
lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene
til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit
Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»
Bestemmelsen bygger på et forslag som ble fremsatt og grundig
omtalt i Samerettsutvalgets første utredning, NOU 1984:19 om samenes
rettsstilling.
Utvalget viser til at vekten etter hvert er flyttet fra samene
som en minoritet til samene som et urfolk. Norge ratifiserte i 1989
konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.
Det var klart forutsatt at konvensjonen skulle gjelde for samene
i Norge.
Etter utvalgets oppfatning tilsier utviklingen etter at Grunnloven
§ 110 a ble vedtatt at bestemmelsen bør endres, slik at det fremgår
at samene er et folk eller urfolk.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 214 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag som er basert
på Menneskerettighetsutvalgets forslag. Alternativ 1 inneholder
formuleringen «samene, som urfolk», mens alternativ 2 inneholder
formuleringen «det samiske folk».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 109 i Grunnloven
om rett til utdanning. Ingen bestemmelser i Grunnloven regulerer
i dag utdanningsspørsmål. Rett til skole og utdanning er nedfelt i
en rekke konvensjoner.
For å kunne oppnå Grunnlovens målsetting om ivaretakelse av demokrati,
rettsstat og menneskerettigheter, vil utdanning etter utvalgets
syn stå helt sentralt. Utvalget viser til at en grunnlovfesting
av retten til utdanning ikke vil endre rettstilstanden i Norge ettersom
dagens opplæringslov og lov om universitet og høyskoler må antas
å tilfredsstille kravene i de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene
vedrørende retten til utdanning. Grunnlovfesting vil etter utvalgets
syn kunne fungere som en rettslig skranke for lovgiver, i den forstand
at lovgiver ikke kan la skoletilbudet falle under de minstekrav
som en eventuell grunnlovsbestemmelse oppstiller.
Utvalget foreslår videre at prinsippet om at videregående utdanning
skal være tilgjengelig for alle, grunnlovfestes. Utvalget finner
også at det overordnede prinsipp om at statens myndigheter skal
sikre at alle har de samme formelle muligheter til å ta utdanning
på bakgrunn av kvalifikasjoner, bør grunnlovfestes.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 218 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til bestemmelsens
første ledd og ett forslag til bestemmelsens annet ledd. Første
ledd omhandler retten til utdannelse og grunnleggende opplæring
som skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for
demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Alternativ 1 er
i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag. Det som skiller
alternativene er hvorvidt barn skal ha plikt eller rett til å motta grunnleggende
opplæring.
Bestemmelsens annet ledd omhandler en plikt for statens myndigheter
til å sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter
til høyere utdannelse på grunnlag av kvalifikasjoner.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en endring i § 110 første
ledd i Grunnloven som pålegger statens myndigheter å legge til rette
for at alle kan skaffe seg utkomme av sitt arbeid.
I et menneskerettslig perspektiv har retten til å skaffe seg
utkomme ved arbeid eller næring vært sett på som en viktig forutsetning
både for bekjempelse av fattigdom og for demokratiutvikling. Utvalget foreslår
at Grunnloven § 110 bør utvides til å omfatte retten til å skaffe
seg utkomme ved næring. Utvalget foreslår videre at retten til sosial
trygghet skrives inn som et siste punktum i første ledd.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 231 flg.
Forslagsstillerne fremmer 3 alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.
I alternativ 2 er det inntatt et annet punktum om at «ethvert menneske
har plikt til å forsøke å sørge for sitt livsopphold.»
I alternativ 3 er det tatt inn en presisering om at «den som
på grunn av sykdom, alder, arbeidsledighet, fødsel eller liknende
forhold ikke selv kan sørge for sitt livsopphold», har rett til
trygd eller sosiale ytelser.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 111 om rett
til en tilfredsstillende levestandard og helse.
Utvalget viser til at for at enkeltindivider skal kunne leve
et liv i verdighet og samtidig benytte seg av den frihet som alle
mennesker er født med, er det essensielt at de mest elementære og
grunnleggende menneskelige behov er dekket. Dette er tilgang til mat,
vann, klær, bolig og helsehjelp. Utvalget viser videre til at grunnlovfesting
av disse rettighetene ikke vil medføre andre rettslige endringer
enn selve grunnlovfestingen. I dag sikrer den ordinære lovgivningen
både sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig
helse. Etter utvalgets syn vil en grunnlovfesting sikre at statens
myndigheter også i fremtiden prioriterer det offentliges ressurser
på en slik måte at mennesker i Norge kan leve et menneskeverdig
liv. Grunnlovfesting vil etter utvalgets syn også kunne være retningsgivende
ved utforming av regelverk, samt ved iverksettelse av tiltak som
kan fremme helse og levestandard i befolkningen.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 234 flg.
Forslagsstillerne fremmer seks alternative forslag. Alternativ
1 er i samsvar med forslaget fra Menneskerettighetsutvalget. Det
fremgår av forslaget at statens myndigheter skal respektere og sikre
retten til en tilfredsstillende levestandard. Likeledes skal statens
myndigheter fremme befolkningens helse og sikre retten til helsehjelp.
Etter alternativ 2 har «enhver» rett til en tilfredsstillende
levestandard og nødvendig helsehjelp. I alternativ 3 og 4 er det
inntatt en nærmere presisering av hva som ligger i en tilfredsstillende
levestandard.
Alternativ 5 og 6 er basert på tidligere fremsatt grunnlovsforslag
fra Inga Marte Thorkildsen, Hallgeir H. Langeland og Karin Andersen,
jf. Dokument 12:4 (2007–2008) (retten til bolig).
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 112 i Grunnloven
om retten til et sunt miljø. Bestemmelsen er en videreføring av
Grunnloven § 110 b.
Utvalget viser til at rettigheter knyttet til miljø er under
stadig utvikling internasjonalt, også spørsmål om forholdet mellom
miljø og menneskerettigheter. Bestemmelsen i § 110 b kom inn i Grunnloven
i 1992 og kan sees som et resultat av anbefalinger fra FN gjennom
Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Utvalget finner det lite
tvilsomt at denne bestemmelsen fra Stortingets side var ment å være
en rettslig forpliktende bestemmelse og ikke bare en programerklæring.
Etter utvalgets syn har § 110 b første ledd fått en tilfredsstillende
utforming, og denne bestemmelsen bør derfor videreføres. Utvalget
foreslår at bestemmelsen flyttes til § 112 og at ny § 112 får et
nytt tredje ledd for å tydeliggjøre plikten for myndighetene til
å etterleve prinsippene i første ledd om å iverksette adekvate og
nødvendige tiltak for å sikre miljøet.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 242 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets forslag
til § 112 nytt tredje ledd.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 115 i Grunnloven
om begrensninger i de grunnlovfestede rettighetene.
Utvalget finner at begrensninger i rettighetene må fastsettes
i Grunnloven, ikke bare følge av domstolenes praksis. Dette vil
tydeliggjøre at de fleste rettigheter i noen utstrekning vil kunne
være gjenstand for begrensninger dersom de støter an mot andre menneskerettigheter
eller mot viktige samfunnsinteresser. Utvalget foreslår å presisere
i bestemmelsen hvilke rettigheter det ikke kan gjøres begrensninger
i.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 69 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag.
Alternativ 1 bygger på Menneskerettighetsutvalgets forslag til
ny § 115 med den forskjell at ordet «tungtveiende» er tilføyd i
første ledd annet punktum.
I alternativ 2 er formuleringen «enhver begrensning i rettigheter
som er anerkjent i denne grunnlov» i første ledd første punktum,
erstattet av formuleringen «enhver begrensning av rettigheter i
denne grunnlov».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en ny § 116 i Grunnloven
om derogasjon fra menneskerettigheter.
Utvalget viser til at konstitusjonell nødrett er en betegnelse
på handlinger som innebærer at man på bakgrunn av en nødrettssituasjon
legitimt kan fravike de rettsregler som følger av Grunnloven eller
av konstitusjonell sedvanerett. Det blir vist til at en egen bestemmelse
i Grunnloven om unntak eller derogasjon fra menneskerettighetene
vil gjøre det mulig å lese ut av sammenhengen når menneskerettighetene i
Grunnloven kan fravikes. En slik bestemmelse vil også etablere en
større grad av forutsigbarhet i rettspleien; det vil bare være adgang
til å fravike menneskerettighetene i Grunnloven dersom vilkårene
i derogasjonsbestemmelsen er oppfylt. Det bør etter utvalgets syn
slås fast at enkelte rettigheter er av en slik karakter at de aldri
kan fravikes. Dette har sammenheng med at unntak fra enkelte bestemmelser
vil representere et så fundamentalt angrep på menneskeverdet og
rettsstaten at ingen situasjoner kan berettige at det besluttes
å gjøre unntak fra disse rettighetene. Det blir derfor foreslått
å ta inn et tillegg til derogasjonsadgangen, der det presiseres
hvilke bestemmelser i Grunnloven som aldri kan fravikes.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises det til Dokument
16 (2011–2012) s. 90 flg.
Forslagsstillerne fremmer 2 alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag
til § 116, der det i annet ledd fremgår at det ikke i noe tilfelle
kan treffes beslutning om å fravike §§ 93, 96 og 99 første punktum. Tilsvarende
gjelder for § 97 ved spørsmål om straff.
Alternativ 2 er basert på forslag fra Norsk senter for menneskerettigheter
og innebærer at derogasjon av § 99 ikke skal være begrenset til
første punktum.
Forslagsstillerne fremmer forslagene både i gjeldende grunnlovsspråk
og på tidsmessig bokmål og nynorsk. Stortinget fattet 21. mai 2012
vedtak om å be presidentskapet legge til rette for å få utarbeidet nye
versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Det ble
31. mai 2012 oppnevnt et utvalg som fikk i mandat å «utarbeide nye,
språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og
nynorsk». Utvalget skulle også «omsette grunnlovsforslagene utarbeidet
av Menneskrettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012) til nynorsk,
og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets forslag utformet
på tidsmessig bokmål».
Forslaget i dette dokumentet bygger på forslaget i Dokument 19
(2011–2012) Rapport fra Grunnlovsspråkutvalget om utarbeidelse av
språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk.