Til Stortinget
Stortinget har gjennom stat-kirke-forliket, slik det framgår
av Innst. 233 S (2011–2012), gjennomført et første, viktig skritt
i retning av å avvikle statskirkeordningen. Gjennom å frakoble enkelte
av båndene mellom staten og kirken har Stortinget gått i retning av
å sidestille kristendommen med andre religioner og livssyn i Norge.
Det er en utvikling i riktig retning.
Likevel er kirken fortsatt grunnlovfestet som Norges folkekirke,
og den skal finansieres med offentlige midler, jf. Grunnloven §
16.
Å velge tro og livssyn er personlige valg. Forslagsstillerne
mener statens oppgave er å sikre livssynsfriheten som en grunnleggende
verdi og rettighet. Staten og andre offentlige institusjoner skal
i toleransens navn være upartiske og ikke knyttes til en bestemt
religion. Det er ut fra dette grunnsynet at forslagsstillerne finner
det prinsipielt riktig med et skille mellom stat og kirke.
Forslagsstillerne mener dagens § 4 om Kongens bekjennelsesplikt
og eksisterende § 16 om at Den norske kirke, en evangelisk-luthersk
kirke, forblir Norges folkekirke og som sådan understøttes av staten,
ikke har noen plass i Grunnloven. Disse bestemmelsene er etter forslagsstillernes
syn ikke forenlige med en stat som skal være nøytral med hensyn
til tro og livssyn.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 4 oppheves.
§ 16 skal lyde:
Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Alle tros-
og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.
–
Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving. Alle trus-
og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.
Trine Skei Grande | Abid Q. Raja | Sveinung Rotevatn |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016