Forslagsstillerne mener det er uheldig at posisjoner går i arv
og er derfor prinsipielt imot odelsretten. Odelsretten er en slektsrett,
ingen eiendomsrett, og den bidrar således til å fremheve betydningen
av slekt på bekostning av personlig frihet.
Forslagsstillerne viser til at odelsretten har eksistert i Norge
i mer enn tusen år, men ikke uten debatt. Odelsretten har vært omdiskutert
i flere hundre år, og i dag er den et særnorsk fenomen som ikke
finnes tilsvarende i andre vestlige land. Riksforsamlingen på Eidsvold
i 1814 diskuterte odelslovgivningen, men kom til at det fortsatt
burde være en odelslov og grunnlovfestet dette i tidligere § 107,
«Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves», tilsvarende nåværende
§ 117, «Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser
for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn for
landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.»
Det var likevel sterk strid om odelsretten i flere år etter at
Grunnloven ble vedtatt. Flere pekte på at ordningen legitimerte
privilegier og opprettholdt en aristokratisk samfunnsstruktur. Odelsloven
ble av flere sett på som i strid med opplysningstidens idealer om personlig
og næringsmessig frihet, fornuft og tanken om fremskritt.
Forslagsstillerne mener odelsretten er en hindring for utvikling
av gården som næring og bosted. Dersom landbruket skal ha en viktig
plass også i framtidens Norge, krever det etter forslagsstillernes
syn en modernisering. Forslagsstillerne mener framtidens landbruk
er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker
får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle
disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt mangfold
på bygdene mener forslagsstillerne at det bør bli enklere å få kjøpt
småbruk slik at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk
får mulighet til dette. Forslagsstillerne mener en mer aktiv bosettingspolitikk
for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo,
er mye viktigere for et levende landbruk enn å beholde odelsretten.
Forslagsstillerne mener videre at flere av de hensyn som dagens
odelsrett ivaretar, og som fremholdes av tilhengere av odelsloven,
kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig
karakter, herunder konsesjonsloven.
Den 23. oktober 2003 avga Odelslovutvalget sin innstilling (NOU
2003:26) til daværende landbruksminister Lars Sponheim. To av utvalgets
medlemmer (lederen Thor Falkanger og Merethe Storødegård) gikk inn
for å avvikle odelsretten. Forslagsstillerne vil vise til hva mindretallet
skriver på side 173–174:
«Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv,
men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde
odelsretten i våre dagers samfunn.
Det kan pekes på en rekke fordeler ved odelsretten. Noen er rimelig
sikre, andre er av en slik art at det er vanskelig å føre noe eksakt
bevis for de samfunnsmessig gunstige virkninger. I så henseende
er det flere forhold i drøftelsen foran som mindretallet finner
grunn til å knytte noen bemerkninger til:
a. Det er fremholdt - etter mindretallets syn med rette – at
‘det sosiale livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten’
(side 209). Det er ingen klare skiller mellom arbeidsplass og hjem,
og mellom arbeidstid og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen
til gården. Spørsmålet er om odelsretten styrker denne tilknytning
på en slik måte at man får et økt samfunnsmessig utbytte av landbruket.
Under punkt 12.3.2 bokstav a om ‘bedre landbruk’, jf. også punkt
12.3.3, gies det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten
har noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med det
vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at ‘de sosiokulturelle
holdninger og erfaringer spiller en rolle’ – uten at det klargjøres
hva som ligger i disse begreper og den innflytelse odelsretten har hatt
og har i så måte.
b. Bo- og driveplikt fremholdes en rekke ganger som viktige elementer
i odelsretten, med betydningsfulle, gunstige samfunnsmessige virkninger.
Mindretallet vil her minne om at boplikten er et forholdsvis nytt
element ved samfunnets kontroll med utnyttelsen av fast eiendom.
Den ble innført i vår lovgivning ved odelsloven og konsesjonsloven,
begge av 1974. Og det samme gjelder driveplikten som en personlig forpliktelse
for eieren (når det sees bort fra de særlige regler som var knyttet
til odelsløsningstilfellene, jf. skjønnsloven av 1. juni 1917 nr.
1 § 76 slik bestemmelsen lød inntil odelsloven av 1974 trådte i
kraft).
Etter mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak
odelslovens bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.
Også når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur
og eierforhold mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig,
kan varetas gjennom konsesjonslov sammen med jord og skoglov. Her
har samfunnet de nødvendige instrumenter, og det er da et politisk
spørsmål i hvilken utstrekning kontroll- og reguleringsmulighetene
skal utøves.
c. Landbruket har en lang tradisjon for fellesskap i arbeid.
Kontrasten til den rettslige ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen
har vært mellom kjønnene, er således stor. Mindretallet deler fullt
ut det syn at det var betydningsfullt at likestilling i prinsippet
ble kjempet igjennom i 1974, og at de siste rester av forskjellsbehandling
forsvinner dersom Utvalgets forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse
om likestilling – med den signaleffekt den gir – er etter mindretallets
syn ikke en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning
når det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.
På den annen side er det ikke vanskelig å peke på at odelsretten
i mange henseender volder problemer og kan skape skarpe konflikter.
Slik må det i noen utstrekning bli med et regelverk som skal dekke
livsforhold som er meget uensartede.
Ved den endelige standpunkttagen til odelsrettsinstituttet mener
mindretallet at det er nødvendig å løfte seg litt over detaljene.
Det må aksepteres at det med et omfattende lovverk alltid vil kunne
bli tale om løsninger som kan oppfattes som urimelige eller urettferdige.
Og mangt av det som det i dag rettes kritikk mot, vil forsvinne
eller bli mindre betydningsfullt dersom de forslag som er fremsatt
foran i avsnitt B, blir gjennomført. På dette vis kan man høvle
og høvle, og få bort i alle fall endel skarpe kanter – som en fortsettelse
av det som skjedde i 1974. Men – før eller siden – stilles man overfor
spørsmålet om høvlingen skal fortsette, eller om øksen skal tas
frem.
Ved den totalvurdering som således må foretas, er det mindretallets
oppfatning at det i dag ikke lar seg forsvare at – hvis man legger
Landbruksdepartementets tall til grunn – oppimot 80 pst. av landbrukseiendommene,
med dyrket jord og store skog og utmarksstrekninger – skal være
odelsjord. Det vil si at det gjennom fødsel er en stadig snevrere
krets av personer med en fortrinnsrett til disse verdier.
Mindretallet aksepterer – uten at det er nødvendig å foreta noen
nærmere kvantifisering – at odelsretten har gunstige effekter, men
disse kan ikke være tilstrekkelige til å rettferdiggjøre bruddet
på likestillingsprinsippet. I særdeleshet gjelder dette fordi mange
av de påberopte fordeler på en prinsipielt riktigere og på en mer
systematisk og effektiv måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler
av økonomisk og lovmessig karakter. Fra den siste kategori nevnes
især konsesjonsloven som gir mulighet for kontroll med erverv av
landbruksjord og priser på landbruksjord så vel som etablering av
bo- og driveplikt for slik eiendom.»
Forslagsstillerne deler denne begrunnelsen.