Forslagsstillerne viser til at dette grunnlovsforslaget er en
kopi av det sveitsiske system med folkeavstemninger. Den foreslåtte
bestemmelsen overflødiggjør vedtakelsen av formelle lover om folkeavstemning
for hver gang dette viser seg ønskelig, jf. f.eks. Ot. prp. nr.
79 (1993–1994) om lov om folkeavstemning over spørsmålet om Norge
bør bli medlem av Den europeiske union, og den nå opphevede lov
av 24. juni 1994 nr. 42.
Som Stortingets utenrikskomité fastslår (Innst. S. nr. 209 (1993–1994)
s. 59) om medlemskap i europeiske union), er det praksis for at
det er folket – gjennom referendum – som har det avgjørende ord ved
suverenitetsavgivelse:
«Fleirtalet [Arbeiderpartiet og Høyre] minner om at Stortinget
har vedtatt at spørsmålet om norsk EU-medlemskap leggjast fram for
folket i ein folkerøysting. Sjølv om ei slik folkerøysting formelt
sett er rådgjevande, meiner fleirtalet det er demokratisk viktig,
og i tråd med praksis frå folkerøystinga i 1972, at Stortinget følgjer
det rådet som fleirtalet i folket gjev. Skal det norske folkestyret
ha meining må Stortinget høyre på folkefleirtalet når Stortinget
har vedtatt å spørre folket om råd. Stortingsrepresentantane frå Arbeidarpartiet
og Høgre vil følgje det rådet folket gjev i folkerøystinga. Fleirtalet
slår dermed fast at det er fleirtalet i folkerøystinga som skal
avgjere om Stortinget skal slutte seg til den framlagde avtale om medlemskap
eller ikkje».
Forslagsstillerne viser til at hensikten er å gi folket en sikkerhetsventil
i tilfelle stortingsflertallet er i utakt med folkemeningen. Dette
er i overensstemmelse med folkesuverenitetsprinsippet. Det reparerer de
situasjoner der partisystemet – ved hjelp av «partipisken» – utløser
parlamentariske feil. De store partier trumfer eksempelvis igjennom
et vedtak på tross av at det ikke finnes flertall for forslaget
slik at det ikke ville blitt vedtatt om stortingsrepresentantene var
fristilt. Den etterfølgende folkeavstemning vil vise om Stortingets
vedtak gav et sant bilde av folkeopinionen eller ei.
En adaptering av det sveitsiske system (som gjelder en konfederasjon
av 26 kantoner), må tilpasses den norske statsforfatnings oppbygging.
Det betyr at den doble mindretallsgaranti med flertall både i befolkningen
totalt og i minst halvparten av kantonene i Sveits, neppe kan praktiseres
her i landet.
Grunnlovfesting av retten til folkeavstemning i viktige spørsmål
har vært foreslått tidligere. Stortinget nedsatte 26. juni 1917
Den parlamentariske valgordningskommisjon. I kommisjonens innstilling
(s. 104 flg.) gjøres det først rede for tidligere forslag (fra 1892).
Deretter vurderes nå-tilstanden. Kommisjonen kom til (s. 125) at
det ikke var i strid med Norges parlamentariske statsskikk å innføre
system med både rådgivende og bindende referenda:
«Kommisjonen er enstemmig om å foreslå grunnlovfestet adgang
til rådgivende eller veiledende folkeavstemning … Kommisjonens flertall,
alle undtagen Skaar, tilrår at bindende folkeavstemning innføres
som et ledd i vær forfatning».
Forslagsstillerne viser til dette og fremmer forslag om et nytt
annet ledd i Grl. § 49. Folkeavstemningene skal dels være bindende
og dels rådgivende. Stortinget avgjør dette i hvert enkelt tilfelle.
Mht. stemmeovervekt må situasjonen konstitusjonelt sett være slik at
det kreves et kvalifisert flertall for å avgi suverenitet, mens
det kreves alminnelig flertall for å beholde suverenitet.