5.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1 (1997-1998)
Statens Bankinvesteringsfond (Bankinvesteringsfondet) og Statens Banksikringsfond (Banksikringsfondet) ble opprettet som en del av Regjeringens håndtering av den norske bankkrisen, jf. omtalen i St.meld. nr. 39 (1993-1994) Bankkrisemeldingen.
I Bankkrisemeldingen s. 127 ble formålet og retningslinjene for det statlige aksjeeiet i norske forretningsbanker utdypet:
|
« Formålet med et statlig medeierskap skal være å bidra til å sikre et stabilt eierskap i de to største forretningsbankene. Et slikt eierskap forutsettes å sikre at sentrale beslutningfunksjoner forblir i Norge, og at oppmerksomheten mot utviklingsmulighetene i norsk næringsliv ikke svekkes. En statlig eierandel på over 1/3 er tilstrekkelig for å nå de angitte målene for det statlige eierskapet. Med en slik eierandel vil staten kunne utøve en betydelig innflytelse over strategiske veivalg i banken, samt kunne forhindre vedtektsendringer som er i strid med nasjonale interesser. » |
Regjeringen varslet i Bankkrisemeldingen at den på mellomlang sikt og i den stortingsperioden en da var inne i, tok sikte på å beholde en eierandel på over 50 % i de to bankene, og at spørsmålet om en eventuell lavere eierandel ville bli lagt fram for Stortinget til fornyet vurdering.
I Bankkrisemeldingen gjorde Regjeringen rede for at det statlige eierskapet i forretningsbankene skulle utøves av Statens Bankinvesteringsfond. Det ble samtidig varslet at statens eierskap i de to store forretningsbankene i en overgangsperiode ville bli forvaltet av både Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond. Statens Bankinvesteringsfond skulle etter hvert som fondet solgte andre eiendeler, gradvis overta aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen fra Statens Banksikringsfond. Bankinvesteringsfondet eier nå 35,9 % av aksjene i Den norske Bank og forvalter i tillegg 16,2 % av aksjene i samme bank på vegne av Banksikringsfondet. Til sammen eier fondene 52,2 % av aksjene i Den norske Bank. Disse aksjene har en markedsverdi pr. 18. september 1997 på i underkant av 10 mrd. kroner. Bankinvesteringsfondet eier alene 51 % av aksjene i Kreditkassen, med en markedsverdi pr. 18. september på i underkant av 6,8 mrd. kroner.
Tabell 3.8 Statens Bankinvesteringsfonds og Statens Banksikringsfonds eierandeler i norske forretningsbanker pr. 18. september 1997
| |
Den norske Bank |
Kreditkassen |
| Statens Bankinvesteringsfond |
35,9 |
51,0 |
| Statens Banksikringsfond |
16,2 |
- |
| Totalt |
52,2 |
51,0 |
Regjeringen la i Revidert nasjonalbudsjett 1997 til grunn at retningslinjene for det statlige aksjeeiet i finansnæringen burde endres. Bakgrunnen for endringsforslaget var den planlagte fusjonen mellom Kreditkassen og Storebrand, som gjorde at spørsmålet om en lavere eierandel enn 50 % ble aktualisert tidligere enn lagt til grunn i Bankkrisemeldingen. Regjeringen uttalte:
|
« Den statlige eierandelen bør ved en eventuell fusjon være så stor at vedtektsendringer kan hindres, dvs. at uønskede beslutninger om fusjon, aksjekapitalendringer og utflagging kan stoppes. Eierandelen bør dermed være så stor at det kan påregnes kontroll med om lag en tredjedel av stemmene på generalforsamlingen i en eventuelt fusjonert finansinstitusjon. Hvilken faktisk eierandel Statens Bankinvesteringsfond ut fra dette bør ha, må vurderes bl.a. ut fra eierstrukturen for øvrig. Et spredt eierskap kan gi negativ kontroll med en lavere eierandel enn en tredjedel, fordi spredt eierskap erfaringsmessig fører til lavere frammøteprosent på generalforsamlingen enn når det er få eiere. » |
Finanskomiteen tok redegjørelsen i Revidert nasjonalbudsjett til orientering, jf. B.innst.S.nr.IV (1996-1997).
Over tid har Statens Bankinvesteringsfond ervervet aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen i tråd med retningslinjene i Bankkrisemeldingen. Etter Regjeringens syn bør det statlige aksjeeiet i Den norske Bank og Kreditkassen samles i Bankinvesteringsfondet. Banksikringsfondets eierandel i Den norske Bank bør selges. Bankinvesteringsfondet bør selge aksjer slik at fondet beholder en eierandel på en tredel i Den norske Bank og Kreditkassen. I overensstemmelse med tidligere vurderinger, jf. sitatene fra Bankkrisemeldingen og Revidert nasjonalbudsjett 1997, er det Regjeringens syn at en eierandel på en tredel ivaretar målet med det statlige eierskapet i finansnæringen. Det vises i denne forbindelse også til Regjeringens generelle syn på utviklingen av statlig eierskap i norsk næringsliv slik det kommer til uttrykk i St.meld. nr. 61 (1996-1997) Om eierskap i næringslivet. Salgene bør foretas etter forretningsmessige prinsipper med sikte på å oppnå en best mulig avkastning for staten som eier, i tråd med det som er lagt til grunn ved tidligere salg av aksjer fra fondene, jf. bl.a. omtale i Kredittmeldingene for 1993, 1994 og 1995. Aksjesalgene bør foretas i 1998, med mindre særlige forretningsmessige forhold skulle tilsi at hele eller deler av den aktuelle aksjehandelen bør utsettes til 1999.
Regjeringen viser for øvrig til at lov om Statens Bankinvesteringsfond bare gir Bankinvesteringsfondet adgang til å eie aksjer i banker. En rekke banker inngår i dag som heleiet datterselskap i konsern. Det kan ikke utelukkes at dette vil kunne være aktuelt også for Den norske Bank og Kreditkassen. Det statlige eierskapet bør etter Regjeringens syn ikke være direkte knyttet opp mot en bestemt organisering av det enkelte konsern hvor bank inngår. Det legges derfor opp til å foreta nødvendige lovendringer slik at Bankinvesteringsfondets eierskap også kan omfatte holdingselskap som bl.a. eier bank.
5.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, er samd i at Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond sel aksjar i Den norske Bank og Kreditkassen i 1998 slik at statens eigardel gjennom Statens Bankinvesteringsfond i dei to bankane vert redusert til 1/3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Jaglands budsjettforslag for 1998.
Disse medlemmer viser til Nasjonalbudsjettet der det tas til orde for at staten selger seg ned til en tredjedel av eierinteressene i Den norske Bank og Kreditkassen. Disse medlemmer støtter det syn, jf. de vurderinger som ble gjort av regjeringen Jagland i Revidert nasjonalbudsjett 1997, at en eierandel på en tredel ivaretar målet med det statlige eierskapet i finansnæringen. Disse medlemmer mener salgene bør foretas etter forretningsmessige prinsipper med sikte på å oppnå en best mulig avkastning for staten som eier. Disse medlemmer mener videre at aksjesalgene bør foretas i 1998, med mindre særlige forretningsmessige forhold skulle tilsi at hele eller deler av den aktuelle aksjehandelen bør utsettes til 1999. Disse medlemmer viser for øvrig til Nasjonalbudsjettet for 1998.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Regjeringens opplegg for salg av statlige bankaksjer og viser til at dette forslaget ved flere tidligere anledninger er fremmet av Høyre.
Disse medlemmer er også enig i at det tas sikte på salg som gir størst mulig spredning av aksjer. Det vises til at disse medlemmer tidligere har fremmet forslag om at tidligere aksjonærer i de kriserammede bankene bør få fortrinnsrett eller annen form for begunstigelse ved statens bankaksjesalg.
Komiteens medlemmer fra Høyre er ikke enig i at staten på prinsipielt grunnlag bør bli sittende med minimum 33 1/3 % eierandel i Den norske Bank og Kreditkassen. Tilstrekkelig nasjonalt eierskap og myndighetskontroll bør kunne sikres gjennom konsekvent behandling av 10 % eierbegrensningsregel, gjennom konsesjonslovgivning og eventuelt gjennom en statlig « golden share » - en veto-aksje mot vedtektsendringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil videre peke på at en fortsatt stor statlig eierandel vil redusere aksjens likviditet og vil virke hindrende i forhold til nødvendige strukturendringer innen finansnæringen. Disse medlemmer viser til at det foregår en omfattende strukturendring i bransjen både i nordisk og europeisk sammenheng. Et særnorsk prinsipp om statlig 33 1/3 % eierandel i forretningsbanker kan derfor svekke norske institusjoner når det gjelder å posisjonere seg for fremtidig konkurranse i finansnæringen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde legg til grunn at Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond sel aksjar i Den norske Bank og Kreditkassen i 1998 slik at staten sin eigardel gjennom Statens Bankinvesteringsfond i dei to bankane vert redusert til 1/3. Desse medlemene føreset at ein gjennom salet legg til rette for eit mest mogleg spreidd sal av aksjane. Eit spreidd sal vil representere eit monaleg bidrag til inndraging av privat kjøpekraft. Desse medlemene viser til at det i grunnlaget for ei sentrumsregjering er slått klårt fast at det ikkje er aktuelt å gå inn for å redusere staten sine eigardelar i dei to bankane til eit lågare nivå enn ein blokkerande mindretalsposisjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går i mot salg av statens bankaksjer. Rent økonomisk betraktet er dette en god formuesplassering for staten. Gjennom salg av aksjer i DnB, Fokus og Kreditkassen i 1995 og 1996, har staten allerede tapt flere milliarder kroner i forhold til dagens aksjekurser. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet til nå har stått sammen om å beholde det samfunnsmessige eierskapet i de store bankene. Dette medlem viser til at tidligere statsminister Thorbjørn Jagland i februar 1996 uttalte at staten ikke kommer til å selge seg ned til under 50 % i overskuelig framtid. Dette medlem registrerer at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har skiftet standpunkt i denne saken.
Dette medlem vil peke på at EØS-avtalen gir oppkjøpsmuligheter som tidligere ikke eksisterte. Fortsatt statlig majoritetseierskap er dermed den eneste muligheten for å hindre utenlandsoppkjøp av de to største bankene. Dette medlem viser til at de siste 10 årene er mer enn 7.000 arbeidsplasser forsvunnet i bank- og finansieringsvirksomhet. Salg av statens aksjer vil etter dette medlems syn neppe virke særlig positivt i forhold til denne prosessen.
Dette medlem vil understreke at salg av statlige bankaksjer ikke representerer noen bedring av budsjettbalansen. Salget er å betrakte som en ren omplassering av formue.
Dette medlem mener at både prinsipielle og praktiske hensyn taler mot at staten selger seg ned i DnB og Kreditkassen.