Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen, viser til forretningsordenen § 19 sjuende og åttende ledd som lyder:
"Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i statsbudsjettet legges fram senest den 15. mai i budsjettåret, sammen med stortingsmelding om Revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen avgir innstilling om disse (Budsjett-innst. S. II) senest annen fredag i juni.
Ved behandling av endringer i statsbudsjettet i budsjettåret kan det ikke voteres særskilt over omtalte deler av et forslag, dersom forslagsstilleren motsetter seg dette."
Komiteen viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 84 (2000-2001) og St.prp. nr. 94 (2000-2001) har lagt fram forslag om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer på statsbudsjettet 2001, jf. Innst. S. nr. 325 (2000-2001) som avgis sammen med denne innstillingen. Forslag til vedtak satt frem i denne innstillingen er samlet under kapittel 25 Tilråding fra komiteen eller kapittel 24 Forslag fra mindretall i Innst. S. nr. 325 (2000-2001), jf. nevnte St.prp. nr. 84 (2000-2001) og St.prp. nr. 94 (2000-2001).
Komiteen viser videre til Ot.prp. nr. 94 (2000-2001) Om lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen og Ot.prp. nr. 101 (2000-2001), jf. Innst. O. nr. 130 (2000-2001) som avgis sammen med denne innstillingen.
Regjeringen legger med St.meld nr. 2 (2000-2001) fram
meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2001. Meldingen er utarbeidet
i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger
mottatt til og med 10. mai.
Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. For å nå disse målene legger Regjeringen
vekt på å videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang
ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen
av Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater, med økt
sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken må bidra
til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Det legges
vekt på å videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor.
Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken
i å sikre en stabil økonomisk utvikling. For å bidra
til en stabil valutakurs, er det nødvendig med lav inflasjon
og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. En videreføring
av disse sentrale elementene i Solidaritetsalternativet skal bidra
til å sikre arbeid for alle og en sterk konkurranseutsatt
sektor. De ulike delene av den økonomiske politikken må virke
sammen for å nå disse målene. Regjeringens langtidsprogram
gir en grundig drøfting av hovedhensyn den økonomiske
politikken må ivareta. I St.meld. nr. 29 (2000-2001), som
ble lagt fram samtidig med langtidsprogrammet, ble dette oppsummert
i følgende punkter:
– Den økonomiske
politikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling,
hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag.
– Den økonomiske politikken
må være opprettholdbar over tid, slik at det ikke
etter noen år blir nødvendig med store politikkomlegginger
som kan svekke grunnlaget for velferden.
– Den økonomiske politikken
må bidra til en effektiv utnyttelse av ressursene både
i offentlig og privat sektor.
Forslaget til endringer i statsbudsjettet for
2001 som nå legges fram, innebærer at Regjeringen
holder fast ved samme innretning av budsjettpolitikken for inneværende år
som det Stortinget har vedtatt. Arbeidsmarkedet er fortsatt preget
av betydelig mangel på kvalifisert arbeidskraft i mange
sektorer, og pris og lønnsveksten er høyere enn
hos våre handelspartnere. I denne situasjonen vil Regjeringen
advare mot å svekke budsjettet i forhold til de rammene
Stortinget har vedtatt.
Utviklingen i internasjonal økonomi
de siste månedene tyder på en svakere utvikling
enn tidligere ventet hos flere av våre viktigste handelspartnere.
Anslagene for den økonomiske veksten i USA, Japan og euroområdet
i 2001 har stadig blitt nedjustert siden i fjor høst.
Avdempingen internasjonalt synes så langt
ikke å ha påvirket norsk fastlandsøkonomi
i vesentlig grad. Etter avdempingen i fjor høst, anslås
det i meldingen at veksten i fastlandsøkonomien skal ta
seg opp igjen gjennom 2001 og 2002. Alt i alt peker anslagene i
retning av en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 1 H pst.
i 2001 og 1 I pst. i 2002. Økt olje- og gassproduksjon
bidrar til at samlet BNP øker mer enn BNP for Fastlands-Norge både
i år og neste år.
Arbeidsmarkedet er fortsatt relativt stramt.
Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet innebærer
at det er lite ledige arbeidskraftsressurser i norsk økonomi. Arbeidsstyrken
vil trolig vokse svakt framover. Høyt sykefravær
etter betydelig vekst gjennom flere år, samt økt
uføre- og tidligpensjonering, begrenser tilbudet av arbeid
ytterligere. Samlet sett er det grunn til å regne med at
norsk økonomi vil være preget av et stramt arbeidsmarked
i flere år framover, til tross for relativt moderat produksjonsvekst.
Prisstigningen har vært høyere
enn tidligere forventet i årets fire første måneder.
Det er særlig oppgangen i elektrisitetspriser som har bidratt
til denne utviklingen. Prisveksten fra 2000 til 2001 anslås
nå til 3 pst. Prisstigningen, korrigert for virkninger
av endringer i avgifter, samt elektrisitets- og bensinpriser, er
anslått noe lavere, til om lag 2 I pst.
Risikobildet i den økonomiske utviklingen
synes nå forholdsvis balansert. På den ene siden
kan veksten internasjonalt, og da særlig i USA, bli svakere
enn anslått, noe som også vil bremse norsk eksportvekst. Lavere
råvarepriser vil etter hvert kunne føre til dårligere
lønnsomhet og reduserte investeringer i deler av norsk
eksportrettet virksomhet. Virkningene kan bli forsterket dersom
et økonomisk tilbakeslag i USA innebærer et fall
i dollarkursen, og dermed lavere råvarepriser målt
i norske kroner. På den annen side kan veksten i den innenlandske
etterspørselen bli høyere enn antatt. Den lavere
veksten i norsk økonomi de siste par årene skyldes
for en stor del fallet i oljeinvesteringene. Det er nå tegn
til at dette fallet er i ferd med å stoppe opp, og dersom
oljeprisene blir liggende på det nåværende,
forholdsvis høye nivået, kan økte oljeinvesteringer
gi nye etterspørselsimpulser til fastlandsøkonomien.
Norsk økonomi vil trolig være preget av et stramt
arbeidsmarked i de nærmeste årene framover. Økt
etterspørsel kan i denne situasjonen lede til et forsterket
press på priser og kostnader, og dermed også et høyt
rentenivå de nærmeste årene. En samlet
vurdering av konjunktursituasjonen tilsier at det ikke er rom for å stimulere økonomien
gjennom budsjettpolitikken. Regjeringen har derfor lagt vekt på å holde
fast ved samme innretning av statsbudsjettet for inneværende år
som det Stortinget tidligere har vedtatt.
Inntektene fra petroleumsproduksjonen har blitt betydelig
høyere de siste to årene enn tidligere lagt til grunn.
Dette har gitt store avsetninger til Statens petroleumsfond, som
nå har nådd et betydelig nivå. Det forventes
at fondet vil fortsette å vokse kraftig også i årene
framover. På denne bakgrunn så Regjeringen et behov
for en robust handlingsregel for bruken av oljeinntektene, og en
klarere forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte
opp om en stabil økonomisk utvikling. I tråd med
dette ble det i St.meld. nr. 29 (2000-2001) lagt fram nye retningslinjer
for budsjettpolitikken og pengepolitikken.
Som retningslinje for budsjettpolitikken legges
følgende til grunn:
– Det må legges
stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien
for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
– Petroleumsinntektene fases gradvis
inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag
i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Som understreket i St.meld. nr. 29 (2000-2001),
skal de nye retningslinjene for budsjettpolitikken gjelde fra og
med 2002. For 2002 innebærer handlingsregelen om å bruke
forventet realavkastning av Petroleumsfondet, basert på anslag
i langtidsprogrammet, en økning i bruken av oljeinntekter
på om lag 4 mrd. kroner sammenliknet med en nøytral
budsjettpolitikk.
De nye retningslinjene tilsier ingen økning
i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet i 2001. Det strukturelle,
oljekorrigerte underskuddet overstiger klart forventet realavkastning
av kapitalen i Petroleumsfondet ved inngangen til 2001.
I arbeidet med Revidert nasjonalbudsjett 2001
har Regjeringen lagt til grunn at budsjettet skal ha samme innretning
som det Stortinget vedtok før jul. Dette svarer til et
strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på om lag
1,9 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge. Ny informasjon om statsregnskapet
for 2000 innebærer imidlertid et lavere oljekorrigert underskudd
enn anslått i nysaldert budsjett og i St.meld. nr. 29.
Dette innebærer at det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet
for 2000 reduseres fra 1,9 til 1,6 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge.
Styrkingen av budsjettet for 2000 innebærer en viss økning
i det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet fra 2000
til 2001. En økning i det strukturelle, oljekorrigerte
budsjettunderskuddet tilsvarer endringen i den olje, rente og aktivitetskorrigerte
budsjettindikatoren. Målt på denne måten
framstår budsjettet for 2001 nå med en positiv
aktivitetsimpuls på G pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge.
Regjeringen foreslår i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett økte bevilgninger for å dekke
merutgifter på til sammen 4,2 mrd. kroner. De største økningene
gjelder kompensasjon til kommunene for økte etterlatte
og barnepensjoner slik det ble lagt opp til i budsjettforliket,
samt økt verftsstøtte på bakgrunn av høy
ordreinngang mot slutten av 2000. Tidligere i år er det
fremmet forslag som har økt utgiftene med 0,9 mrd. kroner.
Dette gjelder bl.a. gjennomføring av fastlegereformen og
gjennomgang av Rikshospitalets økonomi. Utgiftsøkningene
motsvares dels av lavere utgifter under folketrygden og lavere utgifter
under ordningen med innsatsstyrt finansiering av sykehus. Om lag
0,9 mrd. kroner av utgiftsøkningene har karakter av regnskapsmessige
omlegginger bl.a. i form av betalingsforskyvninger. Videre er det
lagt opp til at 2,4 mrd. kroner dekkes opp ved redusert reserve
for tilleggsbevilgninger, og at budsjettets inntektsside styrkes
med om lag 0,2 mrd. kroner.
Regjeringen holder dermed fast ved samme innretning
av budsjettpolitikken for 2001 som det Stortinget har vedtatt, gjengitt
i kapittel 1 i meldingen.
For offentlig forvaltning i alt, som i tillegg
til statsforvaltningen også omfatter kommuneforvaltningen, anslås
samlede nettofinansinvesteringer i 2001 til drøyt 240 mrd.
kroner, eller 16,2 pst. av BNP.
De nye retningslinjene for budsjettpolitikken
innebærer en jevn og forsvarlig økning i bruken
av oljeinntekter i norsk økonomi. I denne situasjonen var
det, som omtalt i St.meld. nr. 29 (2000-2001), behov for en klarere
forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp
om en stabil økonomisk utvikling.
De nye retningslinjene for pengepolitikken,
sammen med retningslinjene for budsjettpolitikken som ble trukket
opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), vil legge et godt grunnlag for
fortsatt stabilitet i valutakursen.
Det foreslås i forbindelse med denne
meldingen enkelte mindre endringer i skatte og avgiftsreglene. Den
reelle økningen i skatte og avgiftsnivået fra
2000 til 2001 er om lag som anslått i saldert budsjett.
Det foreslås enkelte justeringer av merverdiavgiftsreformen
fra 1. juli 2001, samtidig som statens inntekter fra reformen anslås
noe høyere enn i saldert budsjett.
En sterk konkurranseutsatt sektor er en nødvendig forutsetning
for å få til en langsiktig balansert utvikling i
norsk økonomi. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom
moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre
en sterk konkurranseutsatt sektor. Dersom forskjellen i kostnadsnivå mellom
Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette svekke mulighetene
til å holde høy sysselsetting og lav ledighet.
Siden 1996 har lønnskostnadene i Norge økt
klart sterkere enn hos våre handelspartnere. Det tekniske beregningsutvalget
for inntektsoppgjørene anslår den gjennomsnittlige årslønnsveksten
fra 1999 til 2000 4 H pst. Også fra 2000 og 2001 kan lønnsveksten
i Norge bli om lag 4 H pst., forutsatt at det blir gitt moderate
tillegg i de lokale forhandlingene. Kostnadene knyttet til utvidet
ferie i 2001 og 2002 bidrar til å trekke opp veksten i
timelønnskostnadene med samlet 1 H pst. utover veksten
i årslønnen. Hos våre handelspartnere
anslås veksten i lønnskostnadene til om lag 4
pst. både i 2000 og 2001. Forskjellen i kostnadsvekst mellom
Norge og våre handelspartnere bør reduseres for
at vi over tid skal kunne opprettholde en sterk konkurranseutsatt sektor.
I kapittel 2 i meldingen er det gjort rede for
de økonomiske utsiktene. Det vises også til omtale
av budsjettpolitikken i avsnitt 3.1 i meldingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til sine merknader i Innst. S. nr. 229 (2000-2001) om retningslinjene
for den økonomiske politikken og langtidsprogrammet. Flertallet vektlegger
i denne forbindelse at hovedformålet med den økonomiske
politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse mål og
en politikk for økt produktivitet i offentlig og privat
sektor vil være avgjørende for videreutvikling av
velferdssamfunnet. Flertallet ser også at
det er store utfordringer i norsk økonomi hvor det i dag
er høy kapasitetsutnyttelse og lite ledige ressurser. De langsiktige
utfordringene knyttet til økte utgifter til viktige velferdsoppgaver
sett i sammenheng med størrelsen på fremtidige
petroleumsinntekter understreker betydningen av at vi har en sterk
konkurranseutsatt sektor utenom petroleumsvirksomheten.
Samtidig vil flertallet understreke
at det er viktig å føre en politikk som gjør
at vi holder pris- og kostnadsveksten på et nivå tilsvarende
våre handelspartnere.
Flertallet registrerer at inntektene
fra petroleumssektoren har blitt betydelig høyere de siste
to årene enn tidligere lagt til grunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
inn for en økning av midlene på Samferdselsdepartementets
budsjett med 70 mill. kroner.
Disse medlemmer foreslår å bevilge
50 mill. kroner til forskningsrekrutteringsstillinger og 50 mill. kroner
til omstilling i universitets- og høyskolesektoren, samt
2,5 mrd. kroner i fondskapital til Fondet for forskning og nyskapning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil peke på at sentrumspartienes
hovedprioriteringer i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
er fordelt innen en ramme på en mrd. kroner og at disse
midlene er dekt inn gjennom kutt og innsparinger på andre
områder. Det er særlig tre områder, samferdsel,
høyere utdanning og forskning, samt en forbedring av kommunenes økonomi
som er prioritert fra disse medlemmers side.
Det er behov for en ytterligere satsing på kollektivtrafikk
i byområder og forbedring av veistandarden i distriktene.
Derfor legger disse medlemmer opp til en økning
av midlene på Samferdselsdepartementets budsjett.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar
Bastesen ønsker et kraftig løft i satsingen
på forskning og høyere utdanning i Norge. Disse
medlemmer vil understreke at det er langt igjen før
Norge når OECD-gjennomsnitt i forskningsinnsats, og at dette
krever en helt annen vilje til å prioritere forskning på budsjettene
enn det Regjeringen har vist til nå. Disse medlemmer vil
understreke at det er nødvendig med ytterligere satsing
både på institusjonenes grunnbudsjetter, grunnforskning,
næringsrettet forsking og forskingsinnsats i privat sektor,
dersom vi skal nå målene i forskningsmeldingen
innen 2005.
Disse medlemmer merker seg at
det i revidert nasjonalbudsjett ikke fremmes noen nye konkrete forslag
om å styrke forskningen. Disse medlemmer foreslår
derfor å bevilge 50 mill kroner til forskningsrekrutteringsstillinger,
50 mill. kroner til omstillingstiltak og 2,5 mrd. kroner i fondskapital
til Fondet for forskning og nyskaping, og å innføre
en ordning med skattestimulering av forskningsinvesteringer i næringslivet
fra 2002. Disse medlemmer mener disse forslagene
er målrettede tiltak for å styrke norsk forskning,
og motvirke den passiviteten som gjør seg gjeldende i Regjeringens
forskningspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Venstre og representanten Steinar Bastesen foreslår
videre å bevilge 70 mill. kroner til forskningsutstyr.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen viser
til at mange kommuner foretok kutt i bevilgningene til skolene i
sine budsjett for inneværende år. Kuttene vil
først bli merkbare på den enkelte skole fra skolestart
høsten 2001, fordi det er umulig å foreta store
kutt fra 1. januar. Blant annet er det mange grendeskoler som er nedleggingstruet.
Det er også grunn til å peke på at mange
kommuner har varslet økning i foreldrebetalingen til både
SFO og barnehager.
For å motvirke at kommuner må foreta
kutt i tjenestetilbudet som rammer svake grupper og for å sikre
at kommuner kan opprettholde en viss kvalitet i tilbudene som gis,
vil disse medlemmer foreslå å øke
de frie inntektene i kommunesektoren med 250 mill. kroner.
I tillegg foreslår disse medlemmer at
det bevilges 50 mill. kroner til skjønnspotten, som fordeles
med sikte på å hindre nedleggelser av grendeskoler.
Disse medlemmer viser til sine
forslag under respektive kapittel.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at hovedmålene for den økonomiske politikken er
arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
legger vekt på å videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet. Budsjettpolitikken
må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Det inntektspolitiske samarbeidet må videreføres
ved at partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken
skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken
i å sikre en stabil økonomisk utvikling. For å bidra
til en stabil valutakurs, er det nødvendig med lav inflasjon og
en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Disse medlemmer viser til at
et bredt flertall i Stortinget støttet Regjeringens forslag
i St.meld. nr. 29 (2000-2001) om en begrenset økning i
bruken av oljeinntektene de nærmeste årene, tilsvarende
den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet, og at budsjettpolitikken
fortsatt må ha et hovedansvar for å stabilisere
utviklingen i norsk økonomi. Disse medlemmer vil
understreke at de nye retningslinjene ikke tilsier noen økning
i bruken av oljeinntektene i statsbudsjettet for 2001. Disse
medlemmer vil videre understreke at en samlet vurdering
av konjunktursituasjonen tilsier at det nå ikke er
rom for å stimulere økonomien gjennom budsjettpolitikken.
Disse medlemmer vil peke på at
saldert budsjett for 2001 er basert på budsjettforliket
i Stortinget mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre. Disse medlemmer vil videre vise til at Regjeringen
i St.prp. nr. 84 (2000-2001) legger vekt på at budsjettet
for 2001 gjennomføres innenfor de rammer som er avtalt
i budsjettforliket, og at Regjeringen derfor har presentert et samlet
opplegg med den samme innretningen av budsjettpolitikken som det Stortinget
har vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen registrerer at Regjeringen
legger frem et forslag til revidering av budsjettet der det foretas
svært små endringer av politisk karakter. Disse
medlemmer er enige i at det i den aktuelle økonomiske
situasjon er riktig å la være å gjøre
revideringen av budsjettet til en full budsjettbehandling.
Til tross for dette er det nødvendig å gjøre
viktige justeringer i det økonomiske opplegget. Disse
medlemmer vil ikke gjennomføre endringer i merverdiavgiften
fra 1. juli, jf. forslag og begrunnelse i Budsjett-innst. S. I (2000-2001). Disse
medlemmer vil i stedet benytte disse midlene til å gi
betydelige lettelser i el-avgiften og grunnavgiften på fyringsolje,
flypassasjeravgiften, drivstoffavgiftene, engangsavgiftene på biler
og alkoholavgiftene. Samlet sett foreslår disse
medlemmer en lettelse i avgiftsnivået på G mrd.
kroner, - en svært moderat lettelse i tråd med
prinsippet om at revideringen av budsjettet ikke skal være en
omkamp om budsjettet. Disse medlemmer vil samtidig
vise til Høyres alternative statsbudsjett for 2001, der disse
medlemmer foreslo skatte- og avgiftslettelser på om
lag 20 mrd. kroner i forhold til budsjettforliket mellom AP og sentrumspartiene.
Disse medlemmer mener også det
haster med viktige omprioriteringer på budsjettets utgiftsside.
Innenfor forskning og utdanning haster det med
en skikkelig opptrapping, for å bringe Norge i tet. Derfor foreslår disse
medlemmer en satsing på skole, universiteter og
utdanning på 265 mill. kroner, sammen med et forslag om å forsere
oppbyggingen av forskningsfondet, slik at det nå bevilges
7,5 mrd. kroner ekstra til forskningsfondet. Kombinert med forslag om å innføre
skattestimulans for bedrifters FoU-virksomhet, innebærer
Høyres alternative budsjettopplegg en klar satsing på en
område der det haster med å styrke innsatsen og
kvaliteten.
Disse medlemmer viser også til
at foreldrebetalingen i barnehagene er svært høy
mange steder, og at Regjeringens forslag om å øke
statstilskuddet til barnehagene i mange tilfeller ikke vil bidra
til mer enn at en kan unngå at foreldrebetalingen øker. Disse
medlemmer mener derfor det er nødvendig å forsterke satsingen
på barnehager, og går inn for at økningen
i statstilskuddet fordobles i forhold til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser at en samlet
anleggsbransje har dokumentert betydelig ledig kapasitet. Samtidig
er det er stort behov for å styrke satsingen på veiutbygging,
slik Høyre gjentatte ganger har foreslått. Derfor
vil disse medlemmer foreslå at bevilgningene
til veiinvesteringer økes med H mrd. kroner.
Disse medlemmer mener også det
er viktig å styrke sykehusenes økonomi, og foreslår å bevilge G mrd.
ekstra til regionsykehusene.
Utover dette foreslår disse
medlemmer enkelte mindre, nødvendige opprettinger
i Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at
satsingene på utgiftssiden dekkes inn i sin helhet gjennom
reduserte bevilgninger til kompensasjon til offentlig forvaltning for
tjenestemoms-utvidelsen (som det ikke er behov for med disse
medlemmers forslag om ikke å gjennomføre
moms-reformen) gjennom reduserte bevilgninger til kommunale og fylkeskommunale næringsfond,
jordbrukstilskudd og enkelte andre reduksjoner i bevilgningene.
Samlet sett opprettholder disse medlemmer samme
innretning av finanspolitikken som Regjeringen foreslår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
generelt at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere
at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte
stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske
rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer
i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære
budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen i stor grad har fulgt opp dette, men at Regjeringen
da samtidig ender opp med å ikke ta hensyn til de endringer
som faktisk har funnet sted siden budsjettet ble vedtatt.
Disse medlemmer vil likevel understreke
behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad
bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens
virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge
til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal
rasjonell ressursanvendelse. Disse medlemmer mener
videre det er nødvendig at det allerede nå gis
signaler for 2001-budsjettet for å styrke markedets tiltro
til styringen av norsk økonomi og ulike næringers
trygghet for at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen
på alvor.
Disse medlemmer har sett seg
svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt
som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter
på ett område skal dekkes inn krone for krone
på et annet område uavhengig av hvordan kronen
brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker
utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen og den såkalte
stramheten i budsjettet har for det politiske flertallet nå blitt
viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer
i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger
til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp
av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske
debatten er preget av fravær av evne til å skille
mellom penger brukt innenlands og penger brukt utenlands. I forbindelse med
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:54 (1999-2000) om innføring
av eget utenlandsbudsjett, skriver finansministeren blant annet
følgende i sitt brev til finanskomiteen:
"En bestemt tilråding om finanspolitikken
bygger, som understreket ovenfor, på fullstendige makroøkonomiske
analyser. Når dette vurderingsgrunnlaget er etablert, fungerer
budsjettindikatoren som en "krittstrek" i den videre budsjettprosessen.
I denne fasen av budsjettbehandlingen tilsier hensynet til oversiktlighet at
en reduserer ambisjonsnivået noe med hensyn til å kartlegge
virkninger på aktivitetsnivået og i stedet lar alle
inntekts- og utgiftsposter "telle likt". Denne framgangsmåten
ivaretar at:
- alle offentlige utgifter må finansieres.
Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier
langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne
dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter vi vet vil komme, at
betydelige midler settes til side i perioder med store overskudd.
I denne sammenheng er det viktig at "en krone er en krone".
-
de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom
en i budsjettdrøftingene skulle "vekte" ulike utgiftsposter.
Utgifter som i stor grad kan kanaliseres ut av landet, ville få forrang
i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse-
og omsorgstjenester produsert i Norge. Over tid ville en slik budsjettprosess
være uheldig. Budsjettprosessen ville også blitt vesentlig
mer komplisert, og i større grad baseres på skjønn,
enn det som er tilfelle i dag."
Etter disse medlemmers oppfatning
er det ikke tilstrekkelig at Regjeringen og departementet foretar såkalte
helhetlige makroøkonomiske beregninger for deretter å la
finanskomiteen og Stortinget foreta de endelige beslutninger uten å skjele
til hvordan de ulike prioriteringer påvirker økonomien.
En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt
som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har
ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt
i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme
effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt
kapasitet.
Disse medlemmer mener konsekvensene
av slike manglende avveininger nettopp blir de store krisene vi
ser i flere deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan
et av verdens rikeste land har omfattende kriser i både
helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar,
manglende veiinvesteringer osv.
Disse medlemmer vil videre understreke
at mange av presstendensene i norsk økonomi er myndighetsskapte
og at det derfor er større systemendringer som er mest
nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske
utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig
sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende
byråkrati fører til rigide systemer og lov- og
forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger
på en naturlig utvikling. Disse medlemmer har
registrert at Regjeringen fortsatt påstår å ha
vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet
over at dette ikke synliggjør seg i handling. I revidert
budsjett skriver Regjeringen blant annet følgende:
"Den økonomiske politikken må bidra
til en effektiv utnyttelse av ressursene både i offentlig
og privat sektor."
Disse medlemmer undrer
seg stadig over når Regjeringen har tenkt å følge
dette opp i praktisk politikk.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen
for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik
at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn
i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse
medlemmer er svært fristet til å foreslå en
rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det
reviderte budsjett, men vil igjen vise til at hensikten med revidert
budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke
kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål.
Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare
forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger
fast et år av gangen. Disse medlemmer har
derfor begrenset seg til å fremme forslag på de
områder problemene er mest akutte og forslag som legger
premisser foran høstens budsjettbehandling.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig
finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret
for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens
politiske veivalg. Disse medlemmer vil peke på at
den økonomiske utviklingen er preget av muligheten for
lavere sysselsetting og relativt høye renter. Det er i
en slik situasjon viktig at den økonomiske politikken både
innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer
større strukturelle endringer for økonomien.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen gjennom Revidert budsjett for 2001 foreslår å bruke 6,6
mrd. kroner mindre "oljepenger" enn forutsatt i budsjettet for 2001.
Samtidig anslås statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten å øke
med 33,5 mrd. kroner, en oppjustering av samlede skatter og avgifter
fra fastlands-Norge med 10,3 mrd. kroner, samt en bedring av driftsbalansen
overfor utlandet med 45 mrd. kroner. Samtidig med dette foreslår
Regjeringen å inndra en halv milliard kroner fra helsevesenet,
i en tid hvor fortsatt 280 000 mennesker står i kø og
venter på behandling. Regjeringen erkjenner at prisstigningen
er høyere enn forventet, og tilskriver årsaken
i all hovedsak til avgiftsøkninger, økning i strømpriser og
drivstoffpriser. For disse medlemmer fremstår det
da svært underlig at Regjeringen ikke foreslår
noen tiltak for å redusere prisstigningen, eksempelvis
gjennom en reduksjon i avgifter på elektrisitet og drivstoff. I
stedet lar Regjeringen prisstigningen seile sin egen sjø og
later som om finanspolitikken ikke kan bidra til å redusere
denne. Etter disse medlemmers syn er dette hårreisende
og svært uansvarlig i en tid hvor pengemangel ikke akkurat
preger norske statsfinanser. Norsk økonomi er overmoden
for et systemskifte, med et langt kraftigere fokus på tilbudssiden
i økonomien, noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for
ved flere anledninger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett gjør et veivalg
for Norge. Vi kan velge å følge Regjeringens anbefaling
om fortsatt satsing på en svart oljeøkonomi, med økte
oljeinvesteringer og stø kurs mot en fortsatt tilværelse
som leverandør av eksklusive råvarer. Eller vi
kan velge en annen kurs som vil legge grunnlag for å gjøre
Norge til en grønn kunnskapsøkonomi.
I forbindelse med oljeprisfallet et par år
tilbake, skjedde det en markert aktivitetsnedgang i oljesektoren.
Det medførte en tøff hestekur, med en vesentlig nedbygging
av sysselsettingen og investeringsnivå i bransjen, og vi
har nå kommet ned på et mer fornuftig nivå.
Dette har gitt mulighet til å anvende disse ressursene
andre steder i økonomien, og omsider få i gang overgangen
til en grønn kunnskapsøkonomi som kan gi oss et
grunnlag å leve av når oljeinntektene om noen år
begynner å reduseres. Dette medlem påpeker
at behandlingen av dette reviderte budsjettet gir Stortinget mulighet
til å signalisere om de ønsker en slik utvikling.
Etter at oljeprisen nå har vært
stabilt høy lenge, ønsker oljeselskapene igjen å øke
investeringene på norsk sokkel. I en situasjon der Norges
fremste problem er mangel på arbeidskraft foreslår
Regjeringen å øke statens andel av oljeinvesteringene
med 4 mrd. i forhold til budsjettvedtaket før jul. Investeringene
ligger på et høyt nivå, anslått
til 42,6 mrd. 1997-kroner i St.meld. nr. 1 (2000-2001). Det finnes
ikke kjente reserver på norsk sokkel som vil gjøre
det mulig å holde et vesentlig høyere investeringsnivå enn
dette over tid.
Etter dette medlems oppfatning
går Regjeringen i helt feil retning. Flere av samfunnets
ressurser, økonomisk så vel som menneskelig, disponeres
i det som bør være gårsdagens næringer.
I en situasjon der knapphet på menneskelig ressurser nødvendiggjør sterk
prioritering, velger Regjeringen en kraftig oppbygging av oljeinvesteringene.
Sjøl om disse investeringene reint
teknisk ikke regnes inn i det oljekorrigerte budsjettunderskuddet,
vil dette åpenbart øke presset i økonomien
merkbart, og innebære inflasjonspress og fare for økt
rentenivå. Dette er en svakhet ved vårt budsjettsystem
som gjør det vanskeligere å se den reelle effekten
av budsjettvedtaket. Dette medlem fremmer forslag
om å inkludere slike investeringer i det oljekorrigerte
underskuddet. Gitt dette gjør dette medlem opp
sitt alternative budsjett med om lag samme balanse som Regjeringen.
Dette medlem foreslår
derfor å kutte oljeinvesteringene som ikke er kontraktsfestet,
og bruker disse pengene til investeringer som kan gi grunnlag for
overgang til en grønn kunnskapsøkonomi - bevilgninger
til barn og unge, utdanning, forskning og miljøtiltak.
Tabell 1: Fra en svart
oljeøkonomi til en grønn kunnskapsøkonomi.
Mill. kroner.
Reduserte
oljeinvesteringer | | -2 572 |
Grunnlag for
en grønn kunnskapsøkonomi | | 2 572 |
Barnehager | 261 | |
Kvalitetsutvikling i grunnskolen | 200 | |
Skolefritidsordning | 85 | |
Skolebøker vg.
skole | 200 | |
Økt stipendandel | 500 | |
Universiteter og høyskoler | 170 | |
Forskningsrådet | 100 | |
Nullsats mva. for kollektivtrafikken | 400 | |
Økte jernbaneinvesteringer | 530 | |
ENØK/alternative
energiformer | 75 | |
Energiforskning | 25 | |
Miljøpakke Groruddalen | 5 | |
United World College | 2 | |
Barskogvern | 2 | |
Opprydning – PCB
og skipsvrak | 15 | |
LA21 | 2 | |
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gi en
vurdering av konsekvensene av å inkludere statens utgifter
i petroleumssektoren i det oljekorrigerte underskuddet, i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2002."
For en nærmere beskrivelse av Sosialistisk
Venstrepartis økonomiske politikk, viser dette medlem til Budsjett-innst.
S. I (2000-2001) og Innst. S. nr. 229 (2000-2001).
Dette medlem understreker at
den økonomiske politikken må legge forholdene
til rette for verdiskapning og en stabil økonomisk utvikling,
og må også sikre en rettferdig fordeling av verdiene
som skapes. Mangel på arbeidskraft og urettferdig fordeling
er de fremste utfordringene vi står overfor på dette
området i dag. I forhold til tiltak på arbeidsmarkedet
vises det til dette medlems merknad til avsnitt 7.2.
Fordelingen av ressursene har utvikla seg i
gal retning gjennom hele 90-tallet. På tross av erklærte
mål om det motsatte, har de rikeste både absolutt
og relativt sett blitt rikere, mens de fattigste har blitt relativt
fattigere. Dette medlem fremmer i forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett en rekke forslag som tar sikte på å bedre
situasjonen for de fattigste i dette landet.
Revisjonen av statsbudsjettet for 2001 innebærer
en reell vekst i kommunenes samlede inntekter fra 2000 til 2001
på om lag 2 pst., eller om lag 4 H mrd. kroner, hvorav
frie inntekter øker med om lag 1,8 mrd. kroner. I Nasjonalbudsjettet
2001 ble den reelle inntektsveksten fra 2000 til 2000 anslått
til vel 4 mrd. kroner, mens det ble lagt opp til en vekst i frie
inntekter på 1,6 mrd. kroner. Som en del av budsjettforslaget,
ble kommunesektoren kompensert for 3,4 mrd. kroner knyttet til økte
kostnader ved forlenget ferie og lønnsoppgjøret for
lærere.
I budsjettavtalen med sentrumspartiene om statsbudsjettet
2001 ble det enighet om å kompensere for kommunenes avsetninger
som følge av endringer i barne og etterlattepensjoner for
inntil 1 G mrd. kroner. Det ble lagt til grunn at overføringene
benyttes til å bygge opp pensjonsfond, og at overføringene
således kan betraktes som en form for tvungen sparing på linje
med avsetningene til utvidet ferie. Bevilgningen for å dekke økte pensjonsavsetninger
påvirker ikke anslaget for den reelle inntektsveksten fra
2000 til 2001, fordi økte pensjonsavsetninger motsvares
av en høyere prisindeks (deflator) for kommunal tjenesteyting.
Følgende forhold av betydning for det
reelle inntektsnivået i 2001 er innarbeidet i kommuneøkonomien
etter salderingen av statsbudsjettet for 2001:
– Skatteanslaget
for kommunesektoren er oppjustert med 1 mrd. kroner, blant annet
basert på skatteinngangen hittil i år. Dette motvirkes
av at realveksten i kommunesektorens inntekter reduseres med 800 mill.
kroner pga. noe høyere lønnsvekst og høyere prisvekst
på varer og investeringer enn tidligere lagt til grunn.
– Utenom bevilgninger for å kompensere
for økte utgifter til etterlatte og barnepensjoner, foreslås netto økte
bevilgninger over statsbudsjettet til kommuner og fylkeskommuner
på om lag 150 mill. kroner.
Utover de nevnte postene foreslås det økte
bevilgninger til asylsøkere og flyktninger på om
lag 400 mill. kroner. Disse midlene holdes utenom kommuneopplegget.
Regjeringen tar sikte på å gjennomføre
en langsiktig satsing i perioden 2002-2005 for å opprette
flere barnehageplasser og redusere foreldrebetalingen. Denne satsingen
påbegynnes allerede i år ved at det statlige driftstilskuddet
til barnehagene økes med 10 pst. fra 1. juli. Dette vil
gi grunnlag for en reduksjon i foreldrebetalingen på om
lag 150-200 kroner pr. barn pr. måned.
Komiteen har merket
seg at den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra 2000
til 2001 nå anslås til om lag 2 pst. eller hele
4,5 mrd. kroner. Komiteen har videre notert seg at
for de frie inntektene anslås den reelle veksten nå til
1,8 mrd. kroner.
Komiteens medlemmer fraArbeiderpartiet viser
videre til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten
av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner
og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør
dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har
behov for. Disse medlemmer mener at regjeringens økonomiske opplegg
overfor kommunesektoren legger til rette for dette.
Disse medlemmer viser til at
den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter er større
enn på flere år. Denne veksten anslås
i revidert nasjonalbudsjett til å være om lag
2 pst. fra 2000 til 2001. I tillegg har kommunesektoren fått
kompensasjon for økte kostnader ved forlenget ferie og
lønnsoppgjøret for lærere på i
alt 3,4 mrd. kroner. Disse medlemmer viser videre
til at i følge revidert nasjonalbudsjett var den reelle
veksten fra 1997 til 1998 svak, fra 1998 til 1999 på 1,5
pst. og fra 1999 til 2000 på 1,4 pst. Det var de årene
sentrumspartiene satt i Regjeringen.
Disse medlemmer viser videre
til at kommunesektorens anslås å få et
underskudd før lånetransaksjoner på 6,5
mrd. kroner i år. En betydelig del av dette underskuddet
kan tilskrives finansieringsprinsippene for grunnskolereformen og
eldresatsingen. Disse prinsippene fører til at kommunesektorens
investeringer reduserer overskuddet i investeringsperioden fordi størstedelen
av de statlige overføringene til disse investeringene fordeles
over et lengre tidsrom.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen varsler
at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter vil øke
fra 4 mrd. kroner (1,75 pst.) som ble lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet
for 2001 til nå 4,5 mrd. kroner (2 pst.).
Disse medlemmer vil vise til
at disse medlemmer i sine tidligere budsjettopplegg
har foreslått å styrke kommuneøkonomien
ved å holde avgiftsnivået nede. Å føre
en finanspolitikk som legger til rette for lav prisstigning og et
lavt rentenivå, er en bedre måte å sikre
kommunesektorens økonomi på.
Disse medlemmer vil peke på viktigheten
av å sette det enkelte menneskes behov som bruker i sentrum
når det gjelder kommunal og statlig administrasjon. Offentlige
kontorer skal tilpasse sine åpningstider til brukernes
behov, og gi rask og god service. Det offentliges regulering av
folks hverdag må reduseres. Det bør være
færre og enklere lover og forskrifter for innbyggerne å forholde
seg til.
Disse medlemmer vil vise til
at disse medlemmer vil nedlegge fylkeskommunen. Ved å redusere
antallet forvaltningsnivåer til to, vil de politiske ansvarsforholdene
bli klarere. Gjennom redusert byråkrati og dobbeltarbeid,
vil vi frigjøre ressurser som kan brukes til å yte
befolkningen bedre offentlige tjenester.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har til behandling en gjennomgang av oppgavefordeling
mellom forvaltningsnivåene og hvor en viktig konsekvens vil
være at kommunesektoren vil få et redusert økonomisk
omfang når staten overtar ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene.
Disse medlemmer vil påpeke
viktigheten av at kommunesektoren driver den gjenværende
virksomheten effektivt, slik at de frembringer et best mulig tjenestetilbud
for de store resursene de har til disposisjon. Da er det nødvendig å omorganisere
driften og konkurranseutsette tjenesteproduksjonen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til materiale fra Kommunenes
Sentralforbund hvor 85 pst. av kommunene sier at de ikke er i stand
til å foreta effektivisering uten at det fører
til reduksjon i tjenestetilbudet. Disse medlemmer vil
understreke at fornyelse av offentlig sektor er nødvendig,
men må skje i nært samarbeid mellom de ulike partene
og i et realistisk tempo.
Disse medlemmer frykter bl.a.
at mange kommuner kan komme til å øke barnehagesatsene
fra høsten av til tross for de 240 mill. som Regjeringen
foreslår omdisponert for å øke statstilskuddet.
I notat til finanskomiteen datert 23. mai skriver Kommunenes Sentralforbund
følgende:
"En rekke kommuner har budsjettvedtak om å øke takstene
annet halvår. Selv om kommunen overvelter hele økningen
i statstilskuddet til foreldrene, behøver ikke dette bety
lavere satser enn i dag. Resultatet vil være lavere satser
enn kommunen opprinnelig la opp til."
Videre står det i notatet:
"Kommunenes finansielle situasjon varierer kraftig, Kommuner
som har underskudd på driften har behov for å redusere
kommunens utgifter til så vel barnehage- som andre formål."
Disse medlemmer viser til at
Skolefritidsordningen er et viktig tilbud til barn i gruppen 1.-4.
klasse. Mange kommuner har varslet økning i prisene fra
høsten av. Det kan føre til at barn som trenger
dette tilbudet, blir tatt ut av ordningen fordi foreldrene syns
det blir for dyrt.
Disse medlemmer viser til at
mange kommuner foretok kutt i bevilgningene til skolene i sine budsjett for
inneværende år. Kuttene vil først bli
merkbare på den enkelte skole fra skolestart høsten
2001, fordi det er umulig å foreta store kutt fra 1. januar.
En svært høy andel av utgiftene er lærerlønninger,
og det er ikke mulig å si opp lærere midt i et
skoleår. Derfor må budsjettkuttene som er beregnet
på hele året, tas over høstmånedene.
Lærerstillinger må fjernes og dermed reduseres
mulighetene for i enkelte timer å kunne dele opp klassene.
Dette går særlig utover elever som har behov for
spesiell oppfølging og der undervisning i mindre grupper
er en forutsetning.
Disse medlemmer viser til tall
fra Landslaget for udelt og fådelt skole (Lufs) som viser
at minst 163 grendeskoler er truet av nedleggelse. Organisasjonen har
aldri før registrert så mange planer om nedleggelse. Det
er svak økonomi som er den direkte årsaken til dette.
Dette er et nytt eksempel på at det er barna som må betale
når kommunene kommer i en situasjon der det må strammes
inn.
Disse medlemmer mener at ovenstående eksempler
viser at selv om kommunesektoren fikk en relativt høy inntektsvekst
inneværende år, så er det for stor avstand
i forholdet mellom pålagte oppgaver og inntektsrammer.
Disse medlemmer viser til meldinger
fra kommuner som må prioritere høyere egenandel
enn beregnet for å komme med i eldresatsingen. Dette går
direkte utover andre tilbud i kommunen og barn og unge er spesielt
utsatt. Siste kjente tall for underfinansiering er 3,7 mrd. kroner.
I tillegg viser rapporter fra kommunene at behovet for boliger er
større enn antatt. Disse medlemmer vil derfor
be Regjeringen forberede en forlengelse av reformen.
Disse medlemmer viser til at
Kommunenes Sentralforbund dokumenterer en underfinansiering på 100
mill. når det gjelder kompensasjon av barn- og etterlattepensjon
i forhold til forutsetningene. Disse medlemmer mener
at den merkostnad som kommunene har hatt som følge av at
Stortinget har endret regelverket er et statlig anliggende som burde
bli kompensert fullt ut.
For å motvirke at kommuner må foreta
kutt i tjenestetilbudet som rammer svake grupper og for å sikre
at kommuner kan opprettholde en viss kvalitet i tilbudene som gis,
vil disse medlemmer foreslå å øke
de frie inntektene i kommunesektoren med 250 mill. kroner, samt
bevilge 50 mill. kroner som skjønnstilskudd for å hindre
nedleggelser av grendeskoler.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 325 (2000-2001) for forslag til bevilgningsvedtak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at skatteanslaget for kommunesektoren er oppjustert med
1 mrd. kroner, og at denne anslagsøkningen nesten fullt
ut motvirkes av en høyere lønns- og prisvekst
enn tidligere lagt til grunn. Disse medlemmer vil
peke på at med Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag,
ville pris- og lønnsveksten blitt betydelig lavere, og
en slik uheldig lønns- og prisspiral kunne vært
unngått. Disse medlemmer har videre merket
seg økningen av det statlige driftstilskuddet til barnehagene
med 10 pst. fra 1. juli, men vil advare mot for stor optimisme når
det gjelder reduksjoner i foreldrebetalingen, idet en rekke kommuner
har vedtatt økninger i foreldrebetalingen fra annet halvår
på grunn av svak kommuneøkonomi. Til tross for
at kommunesektoren i de senere år har hatt en betydelig
inntektsvekst, er den finansielle stillingen svekket, noe som i
hvert fall delvis skyldes den lange rekken av statlige reformer
som ikke er fullfinansiert fra Stortingets side.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at norsk økonomi er sterk. Det er imidlertid en økende
ubalanse mellom privat og offentlig forbruk til velferdsgoder, og
det er en sterk ubalanse i kommuneøkonomien. Underskuddet
i sektoren var ifølge St.prp. nr. 82 (2000-2001) på 9,8
mrd. kroner i 1999, 7,3 mrd. kroner i 2000 og ser ut til å bli 6,5
mrd. kroner i 2001. Dette skyldes at Stortinget gjennom flere år
har pålagt kommuner og fylkeskommuner oppgaver som det
ikke har vært tilstrekkelig med ressurser i kommunene til å løse.
Alvoret understrekes ytterligere av at mange kommuner og fylkeskommuner
ikke lenger har reserver å tære på.
Kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene
som angår folks hverdag, slik som skole, helse, omsorg,
kultur, samferdsel og sosiale tiltak. Gode tjenester er helt avgjørende
for folks levekår, og er en uunnværlig infrastruktur
for næringslivet. En svekket offentlig sektor vil bidra
til at forskjellen mellom folk øker, stikk i strid med
det Regjeringen har lovet. Skal velferdsstaten sikres for alle,
må flertallet av befolkningen føle seg tjent med
og være fornøyd med det offentlige tilbudet. Slik
er det ikke i dag. Politiske løfter om satsing på billige
barnehager, kvalitetsskole uten egenandeler, god og verdig eldreomsorg
og fjerning av fattigdom, må følges opp av konkret
politisk handling for å realisere løftene.
Dette medlem vil spesielt påpeke
at over 20 000 barn lever under forhold som må betegnes
som fattigdom. Det er en skam hvis et rikt land som Norge ikke klarer å fjerne
denne fattigdommen. Tiltak må settes inn både
på kort og lang sikt. En god kommuneøkonomi er
helt nødvendig for å løse dette. Et godt
og kompetent sosialfaglig hjelpeapparat, sosialhjelpssatser det
går an å leve av, trygge og rimelige boligtilbud til
vanskeligstilte, gratis grunnskole, lav foreldrebetaling i SFO og
barnehager i tillegg til kultur- og fritidstilbud uten egenandeler
er nøkkelfaktorer for å unngå at økonomisk
fattigdom skal ramme barn og ekskludere dem fra sosiale fellesskap.
Det er åpenbart at det finnes ressurser i Norge til å løse
dette hvis det er vilje til omfordeling. Dette medlem viser
til diverse forslag fra Sosialistisk Venstreparti om behovet for økt satsing
på disse områdene.
Dette medlem vil også påpeke
at det også er behov for å sette kommunene i stand
til å følge opp satsingen innen bl.a. psykiatri
og eldrereform, noe som krever kommunal egenandel og en økning
i aktiviteten. Dette medlem viser til merknader under
kap. 586 og 730, og vil komme tilbake til dette under behandlingen
av kommuneøkonomiproposisjonen for 2002.
Etter dette medlems syn er det
nå sterkt behov å ta et første skritt
for å redusere den økonomiske ubalansen i kommunesektoren
gjennom behandlingen av Revidert budsjett for 2001, og viser til
vårt forslag om å øke de frie midlene
til kommunene med 1,4 mrd. kroner.
Det er behov for en forpliktende plan for inndekning av
ubalansen i kommuneøkonomien som i løpet av få år
kan rette opp den store ubalansen, og sørge for at tjenestetilbudet
fungerer. Dette medlem vil komme tilbake til dette
i behandlingen av kommuneøkonomien for 2002.
Dette medlem vil vise til at
det i lang til har vært manglende samsvar mellom oppgaver
og inntektsgrunnlag knyttet til tjenestetilbud og velferdsgoder. Særlig
synes det å være en betydelig økonomisk
ubalanse i fylkeskommunal sektor. Fylkeskommunene står nå overfor
store omstillinger i forbindelse med ny oppgavefordeling. Det er
nå behov for å sette fylkeskommunen i stand til å løse
sine oppgaver. Dette medlem mener det er behov for
en særskilt gjennomgang av økonomien og gjeldssituasjonene
i hver enkelt fylkeskommune, og vil vise til sine forslag og merknader om
gjeldssituasjonen og langsiktig løsning av dette problemet,
i kommuneøkonomiproposisjonen for 2002.
Dette medlem vil vise til at
det er stort behov for bedre kollektivtilbud, bedre tilbud til psykiatrien
særlig til barn og unge, rusomsorgen trenger styrking og kulturtilbudet
må bedres. Fylkeskommunen innehar en nøkkelrolle
i å utvikle og samordne kultursatsing for barn og unge
blant annet gjennom "den kulturelle skolesekken og nista".
Det er behov for å lette den prekære økonomiske situasjonen
nå og dette medlem vil fremme forslag om å øke
bevilgningen til fylkene med 200 mill. kroner utover Regjeringens
forslag.
Dette medlem viser til den vanskelige økonomiske
situasjonen mange fylkeskommunale sykehus befinner seg i. Hensynet
til et forsvarlig tilbud til pasientene og en likebehandling med
statlige sykehus, jf. ekstrabevilgningen til Rikshospitalet, medfører
at dette medlem foreslår å øke
bevilgningene til fylkessykehusene med 100 mill. kroner.
Totalt øker Sosialistisk Venstreparti
overføringene til kommuner og fylkeskommuner med 1 725
mill. kroner.
Formål | Økning, mill.
kroner |
Rammetilskudd kommuner | 1 400 |
Rammetilskudd fylker | 250 |
Regionsykehus | 100 |
Kompensasjon kraftkommuner | 25 |
I forbindelse med denne meldingen har Regjeringen foreslått
enkelte mindre endringer i skatte- og avgiftsreglene: enkelte endringer
i merverdiavgiftsreformen fra 1. juli 2001, noen mindre tekniske
endringer i avgiftene på kjøretøy og
enkelte mindre endringer i skattelovgivningen, som ikke har budsjettkonsekvenser
i 2001. Forslagene til endringer i merverdiavgifts- og skattelovgivningen
er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 94 (2000-2001) og endringer
i avgiftsendringene i St.prp. nr. 84 (2000-2001).
Forslagene til regelendringer i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2001 gir isolert sett en lettelse
på om lag 120 mill. kroner på 2001-budsjettet.
Regjeringen har tidligere foreslått å øke
avskrivningssatsen for driftsbygninger i landbruket, jf. Ot.prp. nr.
50 (2000-2001). Dette gir et ytterligere provenytap på om
lag 90 mill. kroner på 2001-budsjettet. Departementet har
også valgt å frita ekstrautstyr fra engangsavgiften
på kjøretøy, noe som reduserer inntektene
fra engangsavgiften med 75 mill. kroner på 2001-budsjettet.
Til sammen innebærer gjennomførte og foreslåtte regelendringer
siden saldert budsjett et provenytap på om lag 285 mill.
kroner på 2001-budsjettet.
På bakgrunn av ny informasjon er anslagene
for inntektene fra endringen i merverdiavgiften fra 1. juli 2001
blitt justert opp med om lag 280 mill. kroner på 2001-budsjettet.
Sammen med forslagene til regelendringer, innebærer denne
anslagsendringen at innstrammingen i bokførte skatter og
avgifter anslås til om lag samme nivå som i saldert
budsjett.
I forbindelse med budsjettforliket i fjor høst
ble avskrivningssatsene redusert. Innstrammingen ble på usikkert
grunnlag anslått å gi et merproveny på om
lag 2,85 mrd. kroner på 2001-budsjettet. En nærmere
gjennomgang tilsier at provenyanslagene knyttet til de enkelte saldogruppene
bør justeres, mens totalanslaget på 2,85 mrd.
kroner holdes uendret.
Departementet foreslår at enkeltkommuner
skal kunne be om midlertidig ekstratilskudd i tilfeller der reduksjonen
av eiendomsskatteinntektene er særlig stor og der dette
skaper særlige problemer for kommunene. Det settes av 25
mill. kroner til denne ordningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Steinar Bastesen tar dette til orientering.
Komiteen viser til
Innst. O. nr. 130 (2000-2001) og Innst. S. nr. 325 (2000-2001) for
så vidt gjelder merknader til forslag til hhv. endringer
i merverdiavgifts- og skattelovgivningen og avgiftsendringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen viser til at det norske
skatte- og avgiftsnivået er svært høyt.
Etter at Stoltenberg-regjeringen fikk gjennomslag for historiske
skatte- og avgiftsøkninger for 2001 er både avgiftsnivået
og næringsbeskatningen i ferd med å innta verdenstoppen.
Samtidig rammer personbeskatningen og boligskatten mange lønnsmottakere
hardt. På samme tid som skattene settes opp i Norge reduserer
andre høyskatteland sine skatter og avgifter. Disse medlemmer viser
til at det høye norske skatte- og avgiftsnivået
innebærer betydelige merkostnader som ikke står
i forhold til gjenytelsene fra det offentlige. Den enkeltes valgfrihet
og mulighet til å klare seg på egen inntekt blir
redusert. Innsatsvilje og skaperevne blir motarbeidet. Arbeidsplasser
og kapital forsvinner til land med gunstigere skatteregler. Mangfoldet
i samfunnet blir mindre når stadig mer skal presses inn
i skattefinansierte offentlige løsninger.
Disse medlemmer vil snu denne
utviklingen, la folk bestemme over mer av sin egen inntekt og føre
en skattepolitikk som fremmer verdiskaping i norsk næringsliv.
Dette vil sikre velferden, både for den enkelte og for
samfunnet. Den enkelte går en tryggere fremtid i møte
når skattenivået ikke fører til nedlagte arbeidsplasser
og hindrer nyetableringer. Velferdssamfunnet er avhengig av et verdiskapende
næringsliv, ikke minst for å finansiere fellesgodene. Disse medlemmer vil
at det skal lønne seg å arbeide og å yte
en ekstra innsats. Derfor vil disse medlemmer redusere
skatten på arbeidsinntekt.
Disse medlemmer vil redusere
de høye norske særavgiftene. Avgiftene rammer
uavhengig av den enkeltes evne til å betale. Ofte er det
dem med dårligst råd som rammes hardest av de
høye særavgiftene. Samtidig fører flere
av særavgiftene til handelslekkasjer og svekket konkurranseevne
for norsk næringsliv. Disse medlemmer vil
derfor senke avgiftene ned mot et nordisk og europeisk nivå.
Den samlede avgiftsbelastningen på bil må reduseres.
Det er også nødvendig å redusere avgiftene
på grensehandelsutsatte varer, deriblant avgiften på alkohol.
Som et første skritt foreslår disse medlemmer nå å redusere
avgiftene på alkohol med 10 pst. I tillegg foreslår disse
medlemmer å halvere flypassasjeravgiften samt å redusere
engangsavgiften, bensinavgiften, dieselavgiften, el-avgiften og
avgiften på fyringsolje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen for ett år siden kom til den erkjennelse
at mulighetene til å øke skatte- og avgiftsinntektene
ville være begrenset i årene som kommer samt at
skatte- og avgiftsnivået i Norge allerede er høyt
sammenlignet med andre land. Likevel fikk Regjeringen flertall i
Stortinget i forbindelse med høstens budsjettbehandling
for tidenes høyeste skatte- og avgiftsskjerpelse. Disse
medlemmer hadde regnet med at Regjeringen nå hadde
oppfattet det sterke presset, men også det åpenbare
behovet for å få en del skatter og avgifter redusert,
men registrer med skuffelse at iveren etter å inndrive
flere skatte- og avgiftskroner fortsatt er svært sterk.
Disse medlemmer mener at hensynet
til fremtidig velferd og sysselsetting gjør det nødvendig
med en reduksjon i det samlede skatte- og avgiftstrykket. Dagens
høye nivå gir norske næringsdrivende
konkurranseulemper i forhold til konkurrenter fra andre land, og
fører også til at en stadig voksende del av befolkningen
sliter økonomisk. Skatte- og avgiftskarusellen har ført
norsk økonomi inn i en ond sirkel. Økte avgifter fører
til økte lønnskrav og samlet bidrar disse til økt pris-
og kostnadsvekst og dermed vedvarende høyt rentenivå. Disse
medlemmer mener det er nødvendig å foreta
en betydelig modernisering av det norske skatte- og avgiftssystemet.
Samtidig er det verken ønskelig eller mulig å kompensere
dette med økte skatter eller avgifter på andre
områder, uten at det oppstår nye og alvorlige
problemer på andre områder.
Disse medlemmer vil advare mot
nye skatteøkninger for å forsøke å rette
opp de påståtte økte inntektsforskjeller.
De personer som særlig er rammet, er personer uten tilknytning
til arbeidsmarkedet. For disse personene er tiltak innenfor skatteområdet
lite egnet. På den annen side vil skatteøkninger
for de med høye inntekter og formue ha betydelige negative
konsekvenser, blant annet ved at flere bedrifter og privatpersoner
vil velge å flytte ut av landet. Dermed flyttes også investeringer
og arbeidsplasser, og man risikerer at flere mister tilknytningen
til arbeidsmarkedet. Regjeringens forsøk på ytterligere
inntektsutjevning kan dermed føre til at de rikeste ikke
rammes, fordi de forsvinner ut av landet, mens flere mister jobben
og får økonomiske problemer som følge
av dette. Disse medlemmer kan ikke se at en slik
utvikling er ønskelig, eller på noen måte
bidrar til økt "rettferdighet".
Den etter hvert mer og mer særnorske
skatten på eierskap, formuesskatten, forsterker denne utviklingen.
Både Danmark, Tyskland og Storbritannia har avviklet formuesskatten.
I Sverige har man gjort det for "aktiv kapital". Hvis man skal holde
på norske investeringer og eierskap er det en forutsetning
at formuesskatten trappes ned og så avvikles.
Disse medlemmer vil også hevde
at avgiftstrykket i Norge rammer svært usosialt. Det er
selvsagt de som har aller minst fra før som i sterkest
grad blir rammet av stadige avgiftsøkninger. Det er paradoksalt
for disse medlemmer at økningen i elektrisitetsavgiften
som ble vedtatt i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2001,
i seg selv har ført til økt inflasjon i Norge.
Med tanke på det urovekkende høye rentenivået
i Norge, vil disse medlemmer fremme forslag om en
reduksjon i el-avgiften nå, både for å bidra til
lavere inflasjon, men også for at de som har det trangt økonomisk,
skal få lavere strømregning.
Disse medlemmer viser til at
norsk luftfart nå er inne i en kritisk fase som antageligvis
fører til svekket konkurranse og færre aktører
på det norske rutenettet.
Etter disse medlemmers oppfatning
har dette sitt utgangspunkt i strukturen for norsk luftfart. Da man
i Norge åpnet for fri konkurranse, var det i utgangspunktet
store forskjeller mellom konkurrentene og deres grunnlag for å kunne
operere med tap over lengre tid.
Disse medlemmer viser videre
til at Fremskrittspartiet ved en rekke anledninger har foreslått
lettelser i avgifter på norsk luftfart. Det særnorske
nivået har over tid bidratt til å svekke mulighetene
for en effektiv konkurranse i norsk luftfart, og konsekvensene blir
stadig tydeligere. Det særnorske avgiftsregimet har lagt
en forholdsmessig større belastning på det innenlandske
rutenettet. I lengre tid var det attraktivt for selskaper som hadde
betydelig trafikk ut av Norge å drive drivstofftanking
i utlandet til lavere priser enn i Norge. Riktignok blir dette nå langt
på vei nøytralisert gjennom innføring
av momsfradrag, men det i seg selv retter ikke opp skadevirkningene
som har vært påført gjennom mange år.
Videre har den nylige omleggingen av passasjeravgiftssystemet store
negative konsekvenser for innenlandstrafikken som nå har
en større avgiftsbyrde enn utenlandstrafikken. Summen av belastning
fører selvsagt til svekkede konkurransemuligheter og har
over tid bidratt til den situasjonen vi i dag ser, som i realiteten
betyr svekket konkurranse på det innenlandske rutenettet.
Samlet sett medfører dette store skadevirkninger. En ting
er at flyselskapene rammes økonomisk, men kanskje mer alvorlig
er det faktum at både næringsliv, turisme og distriktsbefolkningen
blir skadelidende. Disse medlemmer mener situasjonen
i høyeste grad er et politisk ansvar, og vil minne om at
det ikke har skortet på advarsler fra flyselskapene i så henseende.
Således vil disse medlemmer fremme forslag
om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2002 legger
frem en egen sak om norsk luftfartspolitikk og dertil hørende
avgiftsstruktur.
Disse medlemmer mener like fullt
at situasjonen nå er svært akutt og vil allerede
nå fremme forslag om en halvering av passasjeravgiften.
Disse medlemmer mener avgiftsnivået
og rammebetingelser for norsk transportnæring ikke reflekterer
det faktum at mye av den verdiskapningen som skjer i Distrikts-Norge,
har lang vei til aktuelle markeder og dermed er avhengig av god
og effektiv samferdselsstruktur og akseptabelt avgiftsnivå som
i seg selv ikke bidrar til å drive transportkostnadene
opp. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til
tidligere forslag fra Fremskrittspartiet om endringer i avgift på autodiesel
og bensin.
Disse medlemmer registrerer at
drivstoffprisene igjen har blitt svært høye. Fremskrittspartiet
fremmer derfor forslag om betydelige reduksjoner i drivstoffavgiftene
ved de årlige budsjettbehandlinger og vil selvsagt også følge
dette opp ved budsjettbehandlingen for 2002. Men disse medlemmer mener likevel
det nok en gang har oppstått en ekstraordinær situasjon
hva gjelder avgiftsnivået på autodiesel og bensin
og vil i den sammenheng vise til at det har vært betydelig
uro i transportnæringen og næringslivet siden årsskiftet
på grunn av økte transportkostnader og forverrede
konkurranseforhold. Disse medlemmer fremmer derfor
forslag om redusert avgift på autodiesel og bensin og viser
i den forbindelse til sine merknader og forslag i Innst. S. nr.
325 (2000-2001).
Ved behandlingen av 2001-budsjettet ble det
benyttet et anslag på om lag 6,5 mrd. kroner i provenytap
på årsbasis ved å innføre redusert
merverdiavgift på matvarer fra 24 pst. til 12 pst. I forslaget
til avgrensning som er sendt høring, får alle
alkoholfrie drikkevarer lav merverdiavgiftssats. Dette innebærer
et provenytap på om lag 150 mill. kroner på årsbasis,
eller drøyt 50 mill. kroner bokført på 2001-budsjettet
sammenliknet med anslaget i vedtatt budsjett.
De økte inntektene fra merverdiavgift
på flere tjenester ble anslått til i overkant
av 1,5 mrd. kroner på årsbasis da merverdiavgiftsreformen
ble vedtatt i fjor høst. Ny informasjon kan tyde på at
belastningen for både statsforvaltningen og finansnæringen
som følge av merverdiavgift på flere tjenester
er større enn det som er lagt til grunn tidligere. På grunnlag
av dette justeres provenyet fra utvidelsen av merverdiavgiften opp med
om lag 1 mrd. kroner på årsbasis og med om lag 320
mill. kroner på 2001-budsjettet. Provenyjusteringen fordeler
seg om lag likt på statsforvaltningen og finansnæringen.
Det knytter seg fortsatt stor usikkerhet til anslaget for provenyet
fra merverdiavgift på flere tjenester.
Medregnet endringer i merverdiavgiften på matvarer,
er anslaget for endringen i merverdiavgiften fra 1. juli 2001 blitt
justert opp med til sammen om lag 280 mill. kroner på 2001-budsjettet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Steinar Bastesen, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen viser til at disse
medlemmer i Innst. S. nr. 325 (2000-2001) foreslår å utsette
merverdiavgiftsreformen, slik disse medlemmer også foreslo
ved behandlingen høsten 2000. En utsettelse av reformen
vil gi anledning til å foreta en fornyet og forsvarlig
behandling av spørsmålet om utvidelse av merverdiavgiftsområdet. Disse medlemmer vil
peke på at oppjusteringen av provenyanslaget med 67 pst.,
fra 1,5 mrd. kroner til 2,5 mrd. kroner, klart demonstrerer at reformen
var for dårlig utredet da stortingsflertallet vedtok reformen. Disse medlemmer vil
også peke på at så dramatiske endringer
i provenyvirkningene innebærer at det i realiteten er en
helt annen reform enn det som ble lagt til grunn ved Stortingets
behandling sist høst. Disse medlemmer mener
dette ytterligere styrker begrunnelsen for at hele merverdiavgiftsreformen
bør utsettes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til følgende sitat fra St.meld. nr. 2 (2000-2001):
"Ny informasjon kan tyde på at belastningen
for både statsforvaltningen og finansnæringen
som følge av merverdiavgift på flere tjenester
er større enn det som er lagt til grunn tidligere."
"Det
knytter seg fortsatt stor usikkerhet til anslaget for provenyet
fra merverdiavgift på tjenester."
Disse medlemmer mener dette illustrerer
hvor lite forberedt og gjennomtenkt momsreformen faktisk var. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen og Jan Petersen om å be Regjeringen trekke
tilbake Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) og fremme de nødvendige endringsforslag
til statsbudsjettet for 2001 som følge av at den foreslåtte
momsreformen utsettes (Dokument nr. 8:16 (2000-2001)).
Utviklingen i ettertid viser hvor berettiget
dette forslaget var.
Disse medlemmer mener at det
overhodet ikke eksisterer noe grunnlag for å øke
statens inntekter fra merverdiavgift. I den grad en momsreform skulle
ha noen funksjon, måtte det være å utvide
momsgrunnlaget og redusere satsen. Men prinsippene i momssystemet
burde uansett vært drøftet uavhengig av statsbudsjettet,
og disse medlemmer har da heller ikke tatt stilling
til det mer prinsipielle i denne runde.
I stedet har man fått en reform som
er svært lite oversiktlig og som i tillegg skaper betydelige
administrative og økonomiske problemer for mange som nå blir avkrevet
avgift.
Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag i tråd med de forslag Fremskrittspartiet fremmet
i forbindelse med statsbudsjettet for 2001 slik at matmomsen halveres,
men at utvidelsen av momsgrunnlaget og økningen i momssatsen
reverseres.
I forbindelse med budsjettforliket mellom Regjeringen
og sentrumspartiene ble det vedtatt å redusere avskrivningssatsene
på driftsmidler f.o.m. inntektsåret 2000. Departementet
har tidligere anslått innstrammingene i avskrivningssatsene
til i størrelsesorden 2,85 mrd. kroner.
I svar av 3. april 2001 på spørsmål
fra Høyres stortingsgruppe knyttet til Dokument nr. 8:54
(2000-2001) har Finansdepartementet varslet at forutsetningene og statistikkgrunnlaget
som ligger til grunn for provenyberegningene, vil bli vurdert på nytt.
Departementet har på denne bakgrunn, og med utgangspunkt
i et mer detaljert datagrunnlag, foretatt en ny gjennomgang av provenyanslagene.
Når en benytter mer detaljerte tall
for sammenhengen mellom avskrivningsgrunnnlaget og skatteposisjon,
vil den bokførte provenyvirkningen av innstrammingene i
avskrivningssatsene isolert sett være i størrelsesorden
400 mill. kroner lavere enn i departementets anslag på 2,85
mrd. kroner. Det er da skjønnsmessig tatt hensyn til at
innstrammingen vil føre til at flere foretak kommer i skatteposisjon,
og at innstrammingene i avskrivningssatsene også kan føre
til økt beregnet personinntekt (og dermed økt
trygdeavgift og toppskatt) for næringsdrivende.
Avskrivningsgrunnlaget i enkelte næringer
er ikke med i saldostatistikken som dannet grunnlaget for departementets
provenyanslag. Dette gjelder finansielle foretak, selvstendige statsforetak
mv., kraftvirksomhet og jordbruket.
Etter en skjønnsmessig justering av
forskjellen mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier kan virkningen
av å inkludere disse næringene isolert sett anslås
til et økt proveny på i størrelsesorden
400 mill. kroner. I dette anslaget er det tatt hensyn til opplysninger
om skatteposisjonen m.v. i de aktuelle næringene.
Etter departementets vurdering gir ikke gjennomgangen
grunnlag for å endre departementets tidligere anslag på den samlede virkningen av innstrammingene på 2,85
mrd. kroner. Det understrekes imidlertid at anslaget fortsatt er
usikkert, spesielt innenfor de enkelte saldogruppene. Forslaget
om å øke avskrivningssatsen for driftsbygninger
i landbruk til 4 pst., jf. Ot.prp. nr. 50 (2000-2001), reduserer
innstrammingen i saldogruppe g med om lag 90 mill. kroner, slik
at den samlede innstrammingen reduseres til om lag 2,76 mrd. kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Steinar Bastesen, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Steinar Bastesen er tilfreds med at departementet har
foretatt en noe grundigere gjennomgang av de endringene som ble
foretatt i avskrivingsreglene høsten 2000. Disse
medlemmer mener det ville vært ønskelig
om endringer av en så omfattende karakter var utredet grundigere
før det ble gjort vedtak om dette, og mener partiene som
utgjorde flertallet for å redusere avskrivningsatsene tok
på seg et betydelig ansvar da de gjennomførte
endringene bokstavelig talt over natten, uten å gi embetsverk
eller andre forsvarlig tid til å foreta vurdering av forslaget
og dets konsekvenser. Disse medlemmer kan ikke annet
enn å gratulere forlikspartnerne med den flaks det er at
de skjønnsmessige og noe mindre skjønnsmessige
vurderingene gjør at provenyanslaget fortsatt står
uendret.
Disse medlemmer mener uansett
det er avgjørende at avskrivningsreglene raskest mulig
gjenopprettes til et riktig nivå, og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2002 fremme forslag om endringer i avskrivningsreglene, basert
på at disse skal fastsettes ut fra tilsvarende satser i
andre land og dokumentasjon av driftsmidlers økonomiske
levetid. Stortinget ber videre Regjeringen legge frem forslag om
at endringene gjennomføres med virkning for inntektsåret
2001."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet stemte imot de vedtatte innstramminger
i avskrivningssatser. Disse medlemmer viser også til
Innst. S. nr. 210 (2000-2001) hvor en samlet finanskomite uttrykker
følgende:
"Komiteen viser til dokumentet fra Høgre
der dei peiker på at avskrivningsreglane er ein viktig
del av næringsskattlegginga og dermed av stor avgjerd for overskota
til verksemdene. Samstundes vert det vist til svar frå finansministeren
datert 6. mars 2001 som uttale til Dok. nr. 8:54 (2000-2001). I
brevet vert det understreka at avskrivningssatsane på driftsmidel
i prinsippet skal gjenspegla reelt økonomisk verdifall, og
at det framleis skal vere gjeldande som det berande prinsipp. Komiteen
er samd med departementet i dette. Komiteen meiner også det
bør vurderast korleis dei norske avskrivningssatsane kan
samanliknast med tilsvarande satser i andre land og dokumentasjon
av den økonomiske levetida til driftsmidla."
En slik uttalelse står i grell kontrast
til flertallets plutselige endringer i avskrivningssatsene ene og
alene for å saldere budsjettet. Disse medlemmer viser til
behovet for stabile rammebetingelser og forutsigbarhet i skatte- og
avgiftspolitikken og vil advare mot denne type brå skift.
Stortinget har vedtatt å innføre
nye verdsettelses- og fordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget
for kraftproduksjonsanlegg med virkning f.o.m. skatteåret 2001.
Under Odelstingets behandling av Ot.prp. nr.
24 (2000-2001) understreket finansministeren bl.a. at Finansdepartementet
ville komme tilbake til Stortinget med en vurdering av virkningene
for enkeltkommuner av de nye reglene. Departementet har i den forbindelse bedt
Skattedirektoratet samle inn data fra samtlige kommuner med skatteinntekter
fra kraftanlegg. Resultatene fra denne undersøkelsen vil
danne grunnlag for denne vurderingen, og vil etter planen være
klar i løpet av juli.
Finansdepartementet har også mottatt
henvendelser fra 11 kommuner som har rapportert om reduserte inntekter
i 2001 som følge av de nye reglene for verdsettelse og/eller
fordeling av eiendomsskatt på kraftanlegg. Disse kommunene
framhever at reduksjonen er så vidt stor at det bør
gis kompensasjon. Departementet gir i avsnitt 3.3.4 i meldingen
en foreløpig vurdering av dette.
Som Finansdepartementet har redegjort for tidligere, bl.a.
i Nasjonalbudsjettet 2000 og Ot.prp. nr. 47 (1999-2000), må en
reduksjon i inntektene som følge av de nye verdsettelsesreglene
generelt anses som forventet. I gjennomsnitt reduseres inntektene
for kommunene samlet sett med anslagsvis 15 pst. fra 2000 til 2001. Reduksjonen
i inntekter fra eiendomsskatt vil for enkeltkommuner kunne være
større eller mindre enn dette.
I forbindelse med de nye reglene for verdsettelse
av kraftanlegg for eiendomsskatteformål, var det også behov
for å etablere regler for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget
for kommunekryssende kraftanlegg. Stortinget vedtok slike kommunefordelingsregler
som er basert på en fordeling etter anleggsdelenes gjenanskaffelsesverdi
(GAV) fastsatt av NVE.
For flere kraftanlegg er det imidlertid i tidligere år inngått
særskilte interkommunale avtaler for hvordan eiendomsskattegrunnlaget
skal fordeles mellom kommuner som er berørt av utbyggingen
av kraftanlegg.
Finansdepartementet kjenner til et fåtall
tilfeller der én eller flere kommuner har benyttet de nye
fordelingsreglene som begrunnelse for å si opp gjeldende
fordelingsavtaler. Dette har medført tvister mellom de berørte
kommunene. I den utstrekning slike avtaler settes til side, vil
inntektene fra eiendomsskatt på enkelte kraftanlegg bli
omfordelt mellom disse kommunene. Det har imidlertid vært
Finansdepartementets klare forutsetning at de nye fordelingsreglene
ikke griper inn i de forutsetninger som tidligere inngåtte
fordelingsavtaler bygger på, og at gjeldende fordelingsavtaler
skal kunne videreføres etter sin intensjon. Reduksjon i
inntekter for enkeltkommuner som følge av slike tvister om
fordelingsavtaler vil etter departementets oppfatning mest sannsynlig
være av midlertidig karakter, dvs. inntil tvistene blir
avgjort.
Mye kan tyde på at reduksjonen i eiendomsskatteinntektene
fra 2000 til 2001 er av midlertidig karakter. Dette gjelder både
reduksjonen som følger av nye verdsettelsesregler og de
reduksjoner/omfordelingsvirkninger som skyldes tvister
om fordelingsavtaler. Etter Regjeringens syn er det derfor ikke
grunnlag for å opprette en ny permanent støtteordning
for kraftkommunene. Regjeringen ser imidlertid at en betydelig nedgang
i inntektene fra eiendomsskatt fra kraftanlegg fra 2000 til 2001
kan medføre problemer for enkelte kommuner på kort
sikt. Regjeringen foreslår derfor å åpne
for at det kan gis en midlertidig kompensasjon til enkelte kommuner
for å avhjelpe dette i en overgangsperiode.
Selv om man foreløpig ikke har oversikt
over effektene av de nye reglene for samtlige kommuner, antas det
at det samlede behovet for støtte i 2001 vil være relativt
begrenset. Tabell 3.10 i meldingen gir en oversikt over skatteinntekter
pr. innbygger for de kommunene som har henvendt seg til Finansdepartementet.
På denne bakgrunn foreslår
Regjeringen en særskilt bevilgning for 2001 på 25
mill. kroner til en overgangsordning der kraftkommuner som har fått
en vesentlig reduksjon i inntektene fra eiendomsskatt på kraftanlegg,
kan be om et midlertidig ekstratilskudd.
Det foreslås å knytte ordningen
opp til skjønnsdelen av rammetilskuddet til kommunene,
som administreres av Kommunal- og regionaldepartementet. Eventuell
tilbakebetaling fra kommunene vil skje i form av trekk i rammetilskuddet
til den enkelte kommune. Finansdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet vil
samarbeide om utformingen av de endelige kriteriene for tildeling
og eventuell tilbakebetaling av kompensasjonen fra denne ordningen.
Endelig tildeling av særskilt ekstratilskudd til enkeltkommuner
fra ordningen vil skje når resultatene av Skattedirektoratets
undersøkelse foreligger, dvs. trolig senest i løpet
av september.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og representanten Steinar Bastesen, tar Regjeringens vurderinger til
orientering og støtter forslaget om en særskilt bevilgning
for 2001 på 25 mill. kroner til en overgangsordning der
kraftkommuner som har fått en vesentlig reduksjon i inntektene
fra eiendomsskatt på kraftanlegg grunnet nye verdsettelsesregler
eller som følge av tvister om fordelingsavtaler, kan be
om et midlertidig ekstratilskudd. Flertallet legger
til grunn at Stortinget blir informert om den endelige tildelingen
og eventuell tilbakebetaling på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen viser
til Ot.prp. nr. 24 (2000-2001) og Odelstingets behandling av denne. Disse
medlemmer har merket seg at skattetapet for de 11 kommunene
som departementet omtaler i St.meld. nr. 2 (2000-2001) side 47,
ikke er gjengitt i stortingsmeldingen, selv om dette skattetapet er
innmeldt til departementet. For å kunne ta stilling til bevilgningen
på 25 mill. som departementet foreslår, burde
en slik opplysning etter disse medlemmers oppfatning
vært oppgitt fra departementets side. Det innmeldte skattetapet
for disse 11 kommunene er i overkant av 60 mill. kroner - over det
dobbelte av forslaget til bevilgning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen viser
til at omleggingen av eiendomsskatten til kraftkommunene medførte
et betydelig inntektstap for kommunene. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringa vil kompensere dette inntektsbortfallet i 2001 med
25 mill. kroner. Det er etter disse medlemmers mening
ikke tilstrekkelig, og det fremmes forslag om en økning
på ytterligere 25 mill. kroner. Se forslag til bevilgningsvedtak
i Innst. S. nr. 325 (2000-2001).
Et viktig prinsipp som ble lagt til grunn i
merverdiavgiftsreformen, er at like tjenester skal behandles likt uavhengig
av hvem som yter tjenesten, jf. Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Merverdiavgiftsreformen
2001. Dette vil bidra til større grad av likebehandling
av ulike tjenesteleverandører. For virksomheter som ikke
har fradragsrett for inngående merverdiavgift vil det kunne oppstå et
konkurransevridningsproblem knyttet til egenproduksjon.
Et bredere merverdiavgiftsgrunnlag vil bidra
til større nøytralitet mellom vare- og tjenesteanskaffelser som
allerede er avgiftsbelagte, og tjenesteanskaffelser som nå blir
merverdiavgiftspliktig. Et bredere grunnlag vil dessuten innebære
at flere virksomheter blir avgiftspliktige og får fradragsrett
for inngående merverdiavgift. Det vil dermed bli færre
virksomheter som vil ha et avgiftsmotiv for å produsere
tjenestene selv. For de virksomhetene som fortsatt blir stående
utenfor merverdiavgiftssystemet, vil imidlertid flere tjenester som
anskaffes bli omfattet av merverdiavgiften.
På bakgrunn av omtalen av disse problemstillingene i
Ot.prp. nr. 2 (2000-2001), ba finanskomiteen Regjeringen om å komme
tilbake i Revidert nasjonalbudsjett 2001 med en nærmere
vurdering av merverdiavgiftsreformens virkning på forholdet
mellom tjenester utført av egne ansatte og kjøp
av tjenester.
Fra 1. mai 1995 ble det innført en
kompensasjonsordning for kommunesektoren for merverdiavgift ved kjøp
av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende. Kompensasjonsordningen
er begrenset til å gjelde anskaffelser til eget bruk av
tjenester knyttet til vask og rens av tekstiler og arbeid på bygg,
anlegg og annen fast eiendom.
Regjeringen foreslo ingen utvidelse av kompensasjonsordningen
i forbindelse med merverdiavgiftsreformen. Begrunnelsen for dette
var at departementet ikke kunne se at det forelå noen sterkere økonomisk
motivasjon for kommunene til egenproduksjon av de nye merverdiavgiftspliktige
tjenestene, enn for dagens avgiftspliktige tjenester som ikke er
omfattet av kompensasjonsordningen. Finanskomiteens flertall tok
til etterretning at Regjeringen ikke foreslo endringer i kompensasjonsloven,
jf. Innst. O. nr. 24 (2000-2001). Komiteens flertall viste imidlertid
til budsjettavtalens pkt. 6 hvor Regjeringen bes om å komme
tilbake i Revidert nasjonalbudsjett 2001 med en nærmere
vurdering av virkningen av merverdiavgiftsreformen på forholdet
mellom tjenester utført av egne ansatte og kjøp
av tjenester.
Konsekvensene av en eventuell konkurransevridning mellom
egenproduksjon og kjøp fra andre vil dels avhenge av hvor
store tjenesteleveranser som blir berørt av merverdiavgiftsreformen,
og om det er hensiktsmessig å drive egenproduksjon av disse
tjenestene. Effektivitetstap oppstår når tjenester
produseres mindre effektivt ved egenproduksjon enn ved kjøp
fra andre. Hvorvidt det er økonomisk hensiktsmessig å produsere
tjenesten selv, avhenger imidlertid av både forskjeller
i effektivitet og merverdiavgiftsbelastning.
Det er imidlertid flere forhold som vil motvirke
en vridning til egenproduksjon. For enkelte tjenester kan det være
store etableringskostnader som gjør det lite effektivt å produsere
mindre volum. Det kan også være effektivitetsgevinster
i selve produksjonen ved at arbeidskraften kan utnyttes bedre ved
større produksjonsvolum. Utviklingen har gått
i retning av anskaffelser av tjenester som krever mer spesialisert
kompetanse. Normalt vil det være hensiktsmessig å konsentrere
denne kompetansen i færre og spesialiserte enheter. Det
er grunn til å tro at mange enheter innen bl.a. offentlig
forvaltning vil være så små at det ikke
vil være aktuelt med egenproduksjon.
Det er flere tjenester som blir omfattet av
merverdiavgiften fra 1. juli 2001 som i liten grad er aktuelle for egenproduksjon.
I mange tilfeller vil det heller ikke være
aktuelt å produsere vikartjenester selv.
Leveransen av konsulent- og advokattjenester, bedriftsrådgivning
og revisor og regnskapstjenester, utgjør om lag halvparten
av de tjenesteleveransene som blir avgiftsbelagt fra 1. juli, og
som omsettes til sektorer uten fradragsrett. Dette er tjenester
som det i prinsippet kan være aktuelt å produsere
selv, men mange av tjenestene krever også spesiell kompetanse som
det neppe vil være aktuelt å anskaffe i mindre virksomheter.
Kjøreopplæring kjøpes
i ubetydelig grad av virksomheter som er utenfor merverdiavgiftssystemet.
For ordinære forbrukere kan det imidlertid være
aktuelt å erstatte deler av opplæringen i regi
av kjøreskoler med egen opplæring.
Flere tjenesteområder vil fortsatt
være unntatt fra merverdiavgiften. Offentlig forvaltning
og frivillige organisasjoner står også for en
stor grad utenfor. Tabell 3.11 i meldingen gir en oversikt over
anskaffelser av tjenester som blir omfattet av merverdiavgiftsreformen for
kommunal og statlig forvaltning, finansnæringen og frivillige
organisasjoner.
Stat, kommune og institusjoner som eies eller
drives av stat og kommune er, på samme måte som
næringsdrivende, avgiftspliktige når de driver
omsetning av varer eller tjenester. En stor del av den offentlige
virksomheten er imidlertid forvaltningsoppgaver som i liten grad
retter seg inn mot omsetning av varer og tjenester. På bakgrunn
av drøftingen ovenfor er det ikke grunn til å tro
at merverdiavgiftsreformen vil bidra til en betydelig konkurransevridning
fra offentlig kjøp av tjenester til egenproduksjon.
Tjenester fra organisasjoner og foreninger vil
fremdeles unntas merverdiavgiftsplikt i den grad det ikke foreligger
betydelig omsetning.
Frivillige organisasjoner er i en særstilling
ved at de ikke driver regulær økonomisk virksomhet,
og at de i stor grad baserer seg på frivillig innsats.
En stor del av organisasjonenes egenproduksjon av tjenester skyldes nettopp
at organisasjonene kan produsere tjenestene selv til mye lavere
kostnader enn ved kjøp fra andre. Anskaffelsene av nye
merverdiavgiftspliktige tjenester var anslått til knapt
600 mill. kroner i 1997. Det er post-, revisjons- og regnskapstjenester
som utgjør den største andelen.
Finansielle tjenester består av en
rekke ulike tjenesteområder innen bank og finans. De fleste
av disse tjenestene er foreslått unntatt fra merverdiavgiften.
Post-, konsulent- og advokattjenester utgjør den største
andelen av tjenesteleveransene som omsettes til finansnæringen
og som blir omfattet av merverdiavgiftsutvidelsen fra 1. juli. For
finansnæringen, som er en næring med betydelig
innkjøp av IT-tjenester, har egenproduksjon av slike tjenester
i stadig større grad blitt erstattet med innkjøp
fra eksterne tjenesteleverandører. Denne utviklingen kan
bidra til at tallmaterialet fra nasjonalregnskapet i 1997 kan undervurdere
omfanget av finansnæringens kjøp av tjenester
fra andre og at tallene i tabellen dermed muligens vil undervurdere mulighetene
for egenproduksjon.
Generell merverdiavgift på flere tjenester
bidrar til økt likebehandling av varer og tjenester. Et
bredere avgiftsgrunnlag fører til at flere virksomheter
får fradrag for merverdiavgift. For disse virksomhetene
vil egenproduksjon av tjenester framstå som mindre lønnsomt
enn tidligere. For sektorer som fortsatt står utenfor merverdiavgiften,
kan merverdiavgiftsreformen gjøre egenproduksjon av enkelte
tjenester mer lønnsomt enn tidligere. Overgang til egenproduksjon
som utelukkende skyldes merverdiavgift, vil normalt lede til dårligere
bruk av samfunnets ressurser.
Departementet har ikke funnet grunnlag for å endre konklusjonene
i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001). Det legges derfor ikke opp til å innføre
særskilte ordninger for å motvirke eventuelle
vridninger til egenproduksjon for sektorer som fortsatt står
utenfor merverdiavgiftssystemet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at det i dag er konkurransevridning mellom
private næringsdrivende og kommuner og fylkeskommuners
egen virksomhet. Merverdiavgiftsreformen vil forsterke dette. Flertallet mener
det er viktig å sikre like konkurransevilkår. Flertallet går derfor
inn for at momskompensasjonsordningen gjøres generell.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at kompensasjonsordningen for merverdiavgift til kommuner
og fylkeskommuner utvides til å gjelde alle tjenester."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti tar orienteringen
og Regjeringens vurderinger til etterretning. Disse medlemmer viser
til at finanskomiteens flertall i forbindelse med behandlingen av
Merverdiavgiftsreformen, Ot.prp. nr. 2 (2000-2001), tok til etterretning
at Regjeringen ikke foreslo endringer i kompensasjonsloven. Disse medlemmer legger
til grunn at merverdiavgiftsreformen ikke gir kommunene noen sterkere økonomisk motivasjon
til egenproduksjon av de nye merverdiavgiftspliktige tjenestene,
enn for dagens avgiftspliktige tjenester som ikke er omfattet av
kompensasjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittel 4.2.
Disse medlemmer viser videre
til at Fremskrittspartiet ved en rekke anledninger har fremmet forslag
om å utvide momskompensasjonsordningen for kommunesektoren
og gjøre den generell, slik at den omfatter alle bransjer,
uten at dette har fått tilslutning i Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar
Bastesen, viser til at omsetning av finansielle tjenester er unntatt
fra merverdiavgiftsområdet i henhold til ny § 5
b første ledd nr. 4 i merverdiavgiftsloven. Avgrensningen
av dette unntaket vil bli nærmere presisert i forskrift
til loven. Flertallet viser til at finansministeren
har uttalt at forskriften i hovedsak vil følge de tilsvarende avgrensninger
som anvendes i Danmark og Sverige, særlig når
det gjelder omfanget av de tjenester fra underleverandører
til finansnæringen som skal omfattes av unntaket. Flertallet viser
til at dette spørsmålet blant annet har vært
reist av Danmark i et søksmål for EU-domstolen
som endte med et forlik, og tar til etterretning at Finansdepartementet
vil legge den omforente avgrensningen til grunn.
Flertallet viser til at en stor
del av anslagsøkningen for merinntekt ved momsreformen
skyldes at anslaget for merverdiavgiftsinntekter fra finansnæringen
er betydelig oppjustert. Flertallet viser til at endringen
i følge departementet ikke vil gi behov for økte
rentemarginer eller andre former for økte priser. Flertallet mener
momsreformen ikke bør føre til at integrerte finansielle
tjenester påføres økte kostnader, dvs.
at en bør legge opp til ordninger på linje med
det som er gjeldende i Sverige og Danmark.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at forvaltning av verdipapirfond er unntatt fra merverdiavgift. Gjennom
investeringsselskap/venture-selskap vil det ofte utøves
virksomhet som kan likestilles med denne type virksomhet. Flertallet ber
regjeringen påse at likeartede finansielle tjenester som
utøves ved forvaltning av verdipapirfond og investeringsselskap
blir avgiftsmessig behandlet på samme måte.
Flertallet vil vise til at merverdiavgiftsreformen innebærer
at de frivillige organisasjonene får økte kostnader. Flertallet vil
peke på den sentrale rolle som de frivillige organisasjoner
spiller i samfunnslivet og mener det er uheldig at det økonomiske
grunnlaget for disse organisasjonene svekkes som følge
av reformen. Flertallet mener derfor det må gjennomføres tiltak
som gjør at organisasjonene kompenseres fullt ut for merkostnadene
som følge av merverdiavgiftsreformens ikrafttredelse, og
ber Regjeringen komme tilbake med forslag om dette i statsbudsjettet
for 2002.
Flertallet tar til etterretning
at Regjeringen går inn for at akupunktur og homøopati
skal omfattes av unntaket for helsetjenester. Flertallet ber
om at også andre behandlingsformer som utøves
av offentlige godkjent helsepersonell bør innvilges fritak
for merverdiavgift. Flertallet viser for øvrig
til Regjeringens oppfølging av Aarbakke-utvalgets innstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil peke på at utarbeidelse
av forskrifter til lov om merverdiavgift er departementets oppgave.
Det kan imidlertid synes som om det fra departementets side er lagt
opp til en del unødig vanskelige grenseganger.
Disse medlemmer vil vise til
den sentrale rolle som de frivillige organisasjoner spiller i samfunnslivet. Det
er blitt grundig dokumentert at merverdiavgiftsreformen påfører
de frivillige organisasjonene kostnader som langt på vei
spiser opp den offentlige støtten som de samme organisasjonen
mottar. Disse medlemmer mener at dette er i strid
med det politiske flertalls ønske om å styrke
frivillige organisasjoners rammevilkår.
Disse medlemmer viser også til
at budsjettforlikspartiene ikke har avklart mulighetene for refusjon for
frivillige organisasjoner som i dag ikke mottar statsstøtte.
Disse medlemmer vil fremme forslag
om en refusjonsordning for de frivillige organisasjoner når det
gjelder moms på tjenester. En slik ordning skal ikke omfatte
organisasjoner som driver kommersiell virksomhet.
Disse medlemmer vil videre peke
på at departementet har utarbeidet forskrifter som regulerer
hvilke helsetjenester som skal pålegges merverdiavgift. Disse
medlemmer ser at departementet har foreslått at
kun homøopati og akupunktur skal fritas for merverdiavgift.
Forslaget medfører etter disse medlemmers oppfatning
mange problematiske grense-ganger og gråsoner. Når
systemet utformes slik at det blir for mange gråsoner vil
de som pålegges merverdiavgift få en oppfordring
til å tilpasse seg systemet som kanskje ikke er samfunnsgavnlig. Disse
medlemmer vil peke på at utarbeidelse av forskrifter
er departementets oppgave og ansvarsområde.
Disse medlemmer forutsetter likevel
at departementet kommer til Stortinget med en orientering i egnet
form om grensedragningen innen helseområdet, i forbindelse
med statsbudsjettet for 2002. Det vil i denne sammenhengen være
naturlig å legge vekt på det arbeidet som det
såkalte Aarbakke-utvalget har lagt frem.
Disse medlemmer vil vise til
forskjellsbehandling som Venture-selskaper utsettes for i departementets
forslag til forskrifter. Venture-selskapene utfører mye
av de samme oppgavene som aksjefond, men er i motsetning til sistnevnte
ikke unntatt for merverdiavgiftplikten. Disse medlemmer ber
på denne bakgrunn om at Regjeringen sørger for
en like behandling av disse selskapene.
Disse medlemmer vil be Regjeringen
sørge for at små investeringsselskap skal få like
vilkår som store investeringsselskap når det gjelder
moms på kjøp av IT-tjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til flertallsmerknader
fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, og vil fortsatt påpeke
at grensedragningsproblemene ikke ser ut til å være
mer avklart ved dette. Disse medlemmer registrerer eksempelvis
at Sosialdepartementet har hatt helt andre vurderinger vedrørende
grensedragninger enn det som nå blir gjeldende for helseområdet.
Dette understreker ytterligere behovet for at reformen utsettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Steinar Bastesen viser til sine primærstandpunkter
hva gjelder merverdiavgiftsreformen, men registrerer at det ikke
er flertall for et slikt syn.
Disse medlemmer viser til at
gjennomgangen i meldingen klart viser at problemene med konkurransevridning
på viktige områder er økt som følge
av merverdiavgiftsreformen. I meldingen sies det klart at blant
annet på områdene økonomisk og juridisk
rådgivning, revisor- og regnskapstjenester og annen konsulentvirksomhet
vil reformen gi økte incentiver til egenproduksjon, og
dermed kunne føre til dårligere bruk av samfunnets
ressurser.
Disse medlemmer vil understreke
at selv om problemet knyttet til konkurransevridning mellom egenproduksjon
og kjøp av tjenester gjelder både privat og offentlig
virksomhet, så er det grunn til å fokusere særskilt
på problemene dette fører til innenfor offentlig
sektor. Disse medlemmer mener det er en avgjørende
forutsetning for en modernisering og effektivisering av offentlig
sektor at tjenestene utføres på den beste og billigste
måten for samfunnet, enten det er i privat eller offentlig
regi. Da er det ikke akseptabelt at man legger opp til et merverdiavgiftssystem der
offentlige virksomheter kan være inntil 24 pst. mindre
effektive enn private aktører, før det for den offentlige
virksomheten er økonomisk lønnsomt å slippe
til private aktører.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens begrunnelse for ikke å utvide kompensasjonsordningen
i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) var at "departementet ikke kunne se
at det forelå noen sterkere økonomisk motivasjon
for kommunene til egenproduksjon av de nye merverdiavgiftspliktige
tjenestene, enn for dagens avgiftspliktige tjenester som ikke er
omfattet av kompensasjonsordningen". Disse medlemmer vil bemerke
at dette er en meningsløs form for argumentasjon. Det er
problemer i dag knyttet til konkurransevridning for de avgiftspliktige
tjenester som ikke er omfattet av kompensasjonsordningen. Når
det innføres merverdiavgift på flere tjenester
vil det bli problemer på flere områder, selv om
det på det enkelte område ikke blir "sterkere" økonomisk
motivasjon til egenproduksjon enn det er på tjenestene
der dette er et problem i dag.
Disse medlemmer mener derfor
ordningen med merverdiavgiftskompensasjon bør gjøres
generell.
Disse medlemmer mener også det
er et problem med dagens ordning at kompensasjonen ikke gis direkte
til de enkelte offentlige virksomhetene, men i stedet gis til kommuner
og fylkeskommuner. Dette innebærer en komplisert ordning,
der de faktiske beslutningstagere ikke kan være sikre på at
kompensasjonen for merverdiavgift ved å velge private tilbydere faktisk
vil komme til dem. Dette bidrar til å gjøre det mindre
attraktivt å sette ut tjenester på anbud.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å utvide ordningen med kompensasjon for merverdiavgift
til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester
til å gjelde kjøp av alle tjenester. Stortinget
ber videre Regjeringen foreta de nødvendige tiltak for å sørge
for at kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner
ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende
skjer direkte til den institusjon/budsjettenhet som har
anskaffet tjenesten."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og representanten Steinar Bastesen går
inn for at forskning unntas fra merverdiavgift. Dette omfatter også offentlige
forsknings- og utviklingskontrakter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og representanten Steinar Bastesen går
inn for at import av tanntekniske produkter skal unntas fra merverdiavgift.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette medlem går inn for utsettelse
av momsreformen til 1. januar 2002. Dette medlem forutsetter
at Regjeringen presenterer et mer gjennomarbeida opplegg for avgrensninger, unntak
og tiltak for å unngå uheldige konkurransevridninger
i statsbudsjettet for 2002.
I Revidert nasjonalbudsjett 1998 ble det varslet
at det var ønskelig å få gjennomført
en kartlegging av den samlede grensehandelen med Sverige. Bakgrunnen
var mangel på fullgod statistikk. På oppdrag av
Finansdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet
har Stiftelsen Østfoldforskning gjennomført en
kartlegging for året 2000. Undersøkelsen er omtalt
i avsnitt 3.3.6 i meldingen.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, tar
dette til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at momsreformen som gjennomføres fra 1. juli
2001 vil gi reduserte matpriser og redusert bensinavgift. Flertallet mener
dette er et viktig tiltak for å styrke den norske handelsnæringen
i grenseområdene mot Sverige.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil peke på at det er fremkommet
kritikk av undersøkelsen det vises til i meldingen, og
at det kan være trekk ved denne undersøkelsen
som underestimerer grensehandelen. Samtidig er det fremkommet kritikk
mot andre undersøkelser som viser andre tall for nivået
på grensehandelen. Felles for alle undersøkelsene
er at de dokumenterer en grensehandel med betydelig omfang, men
at forskerne strides om nivået. For disse medlemmer er
det underordnet om nivået er 3,2 eller 10 mrd. kroner.
Det er uansett høyt, og det er klart at nordmenn handler
langt mer i Sverige, enn det svenskene gjør i Norge. Det
er tilstrekkelig å observere antallet nordmenn på handletur i
Strømstad for å slå fast at grensehandelen
er betydelig. Omfanget av handelen viste seg også da det
ble innført midlertidig importstans på grunn av
munn- og klovsyken i EU. Da var konsekvensene for den svenske handelsstanden
betydelige.
Disse medlemmer vil advare mot å la
undersøkelsen det refereres til i meldingen være
et argument for ikke å gjøre noe med det skyhøye
norske avgiftsnivå og matvarepriser. Det er ikke bare i
tilknytning til lovlig grensehandel dette er et problem, uansett
nivå på denne. Også for å minimere
problemene knyttet til ulike former for illegal omsetning er det
viktig å redusere avgiftene. Hjemmebrenning og smugling
av tobakkvarer, alkohol og kjøtt er viktige sider av dette spørsmålet
som ikke er omfattet av denne undersøkelsen.
EU-kommisjonen har vedtatt nye retningslinjer
for godkjenning av miljøstøtte. EFTAs overvåkingsorgan (ESA)
legger opp til å vedta tilsvarende retningslinjer i løpet
av første halvår 2001. Retningslinjene omfatter både
tradisjonelle virkemidler slik som tilskudd, lån og garantier
til miljøinvesteringer, men også regler for godkjenning
av fritak fra eller redusert betaling av miljøavgifter.
EU-kommisjonen og ESA legger opp til at EØS-landene skal
forplikte seg til å tilpasse sine eksisterende ordninger
til de nye bestemmelsene innen 1. januar 2002.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet og representanten Steinar
Bastesen, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre tar
til orientering at Regjeringen arbeider sammen med næringslivet
med å vurdere konsekvensene av de nye retningslinjene for
støtte til miljøtiltak, og avventer en egen sak
om dette. Disse medlemmer vil understreke at norsk
industris konkurransesituasjon ikke må svekkes.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
og representanten Steinar Bastesen vil peke på at
et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti da EØS avtalen ble ratifisert av Stortinget
skrev følgende i Innst. S. nr. 248 (1991-1992), side 29,
første spalte:
"EØS-avtalen omfatter heller ikke skatte-
og avgiftspolitikken og berører ikke den differensierte
arbeidsgiveravgiften."
Disse medlemmer slår
fast at retningslinjene som EFTAs overvåkningsorgan ESA
legger opp til at skal gjelde for EØS-landene fra og med
1. januar 2002, og som skal gjelde støtte i form av fritak
eller lettelser fra miljøavgifter, viser at stortingsflertallet
dermed tok grundig feil da det ble hevdet at EØS-avtalen
ikke omfatter skatte- og avgiftspolitikken.
Norge har i likhet med andre industriland et
tollpreferansesystem overfor utviklingslandene (GSP) som åpner
for at det gis tollfrihet eller ilegges reduserte tollavgifter ved
import av varer fra GSP-landene til Norge. I henhold til den norske
GSP-ordningen ble det fra 1995 gitt tollfrihet for import fra de
minst utviklede landene (MUL) for alle produkter unntatt korn, mel
og kraftfôr.
Regjeringen vil etablere toll- og kvotefri markedsadgang
fra 1. januar 2002 for alle produkter fra land som til enhver tid
er oppført på FNs MUL-liste. Eksisterende sikkerhetsmekanisme
under GSP-systemet videreføres.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre mener Regjeringens forslag er positivt. Disse
medlemmer viser til at fattigdomsbekjempelse forutsetter økonomisk
vekst og satsing på eget næringsliv i utviklingslandene.
Skal utviklingslandene lykkes må de samtidig få bedre
adgang til industrilandenes markeder. Reell frihandel er en forutsetning
for at utviklingslandene skal kunne dra nytte av de muligheter globaliseringen gir. Disse
medlemmer mener Norge har et ansvar for å åpne
vårt eget marked for utviklingslandene og være
en aktiv medspiller i internasjonalt arbeid for å oppnå en
friere verdenshandel. I-landenes tollsatser mot u-landene er 30
pst. høyere enn de gjennomsnittlige tollsatsene i verdenshandelen.
Det er med andre ord langt igjen til fri handel. Disse medlemmer går
derfor inn for å:
– fjerne
alle toll- og kvotebegrensninger på alle varer fra de fattigste
utviklingslandene
– gjennomføre reduksjoner
i tollsatsene på landbruksvarer fra øvrige utviklingsland
– avvikle tollsatsene på industrivarer
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener Regjeringens forslag er positivt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil at Norge skal føre
en mer solidarisk Sør-politikk, styrke arbeidet for menneskerettigheter
og trappe opp den fattigdomsbekjempende bistanden. Det må utvikles
mer rettferdige rammevilkår for verdenshandelen. I denne sammenheng
spiller Verdens Handelsorganisasjon (WTO) en nøkkelrolle.
Sentrumspartiene vil arbeide for at WTO-avtalen i større
grad tar sosiale og miljøpolitiske hensyn, helse- og forbrukerhensyn
samt tilgodeser de aller fattigste landenes særegne utviklingsbehov. Det
vurderes et folkevalgt organ knyttet til WTO for å gi organisasjone
en folkevalgt legitimitet.
Norge tilbyr allerede full tollfrihet for industrivarer og
flere landbruksvarer. Også andre virkemidler må brukes
for å bedre de fattigste landenes adgang til markedene
i Norge og andre industriland. Industrilandene må gi de
minst utviklede land (MUL-gruppen) mer bistand og bedre markedsadgang.
For at økt markedsadgang skal ha et godt utviklingspotensiale
for landene det gjelder, kreves det målrettet innsats i
forhold til hvordan og hva slags varehandel som finner sted.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens
forslag om markedsadgang for MUL-landene. Disse medlemmer merker
seg imidlertid at Regjeringen vil videreføre sikkerhetsmekanismen
under GSP-systemet. Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har de siste årene praktisert
ordningen slik at det iverksettes tiltak mot importen dersom den
overskrider en grense på 2 700 tonn utbenet storfekjøtt. Disse
medlemmer mener fortsatt at denne grensen burde vært
satt høyere.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen vil peke på at frihandel i et slikt omfang
som komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Venstre legger opp til betyr at de fattigste u-landene må konkurrere
både seg i mellom, og med verdens rikeste land på verdensmarkedet.
Det er vanskelig å se at dette vil gavne verdens fattigste
land. Det burde derfor etter dette medlems oppfatning
i større grad vært jobbet for en rettferdig verdenshandel. For å løse
de internasjonale miljø- og fattigdomsproblemene, må det
internasjonale handelsregime i mye større grad ta sosiale
(barnearbeid og faglige rettigheter), miljø- og helsemessige
hensyn. I dag bygges handelshindre mellom land gradvis ned. De vestlige
landene og de multinasjonale selskapene er vinnerne, mens de fattige
landene og miljøet står igjen som tapere.
Dette medlem mener at prinsippet
om lokal forvaltning og fordeling av ressursene skal legges til grunn
for handelspolitikken. Et sterkere lokalt næringsliv gir
de enkelte landene og regionene mulighet til selvstendig utvikling,
samtidig som transportbehovet blir redusert.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
inn for økt markedsadgang for de minst utviklede landene.
Dette tiltaket er, sammen med bistand, styrking av de fattige lands
rett til å bygge opp eget næringsliv og kontroll
med egne naturressurser, det viktigste bidraget som Norge kan gi
til en mer solidarisk verdensorden.
Det er for 2001 budsjettert med blant annet
2 mrd. kroner i samlede inntekter fra tildeling av konsesjoner og
salg av Oslo Børs under kap. 5309 Ymse inntekter.
Oslo Børs ASA, som skal overta virksomheten
til Oslo Børs, fikk 23. april 2001 konsesjon til å utøve børsvirksomhet
etter den nye børsloven. Oslo Børs har lagt opp
til at overføringen av virksomheten og salg av aksjene
i Oslo Børs Holding ASA, skal gjennomføres i løpet
av mai 2001. I henhold til loven § 10-2 annet ledd skal
provenyet fra aksjesalget overføres til Staten. Stortinget
vedtok 3. november 2000 følgende anmodning (vedtak nr.
46):
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett 2001 legge fram forslag til oppretting og omfang
av et fond for å fremme økt kunnskap om kapitaldannelse, øke
bevisstheten og innsikten rundt næringslivsetikk og også forskning
på disse områdene (Jf. Innst. O. nr. 3)."
Departementet har lagt til grunn at deler av
inntektene fra salget av aksjene i det nye Oslo Børs Holding ASA
skal nyttes til et slikt fond. En legger opp til å komme
tilbake med forslag om dette når salget er gjennomført
og provenyet overført, og regner med at saken vil kunne
bli drøftet i Nasjonalbudsjettet 2002.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine merknader fra Innst.
O. nr. 3 (2000-2001) - Børsloven - hvor disse medlemmer tar
til orde for at provenyet ved salg av Oslo Børs, bør
settes av til et eget fond eller en stiftelse med formål å skaffe
midler til å fremme kunnskap og innsikt i økonomiske
forhold. Disse medlemmer fikk ikke gjennomslag for
sine synspunkter, og tar følgelig redegjørelsen
til orientering.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til sin merknad i Innst. O. nr. 3 (2000-2001) hvor dette
medlem gikk i mot omdannelse av Oslo Børs til aksjeselskap.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette medlem gikk imot et salg av Oslo Børs,
og opprettingen av et fond for deler av salgsinntektene.
Fiskeridepartementet la 6. april 2001 fram forslag om
endringer i oppdrettsloven. I proposisjonen foreslås det
hjemmel til å ta vederlag ved tildeling av tillatelser
(konsesjoner) for oppdrett av matfisk av laks og ørret,
og at departementet kan differensiere vederlagets størrelse.
Fiskeridepartementet tar sikte på å tildele i størrelsesorden
30 til 35 nye konsesjoner for oppdrett av matfisk av laks og ørret
i løpet av 2001. I årene som kommer vil det bli
jevnlige tildelinger av nye konsesjoner.
Vederlaget vil bli fastsatt i forbindelse med
utlysing av konsesjonene. Forslag til tildelingsforskrift vil bli sendt
på høring etter at Stortinget har behandlet forslaget
om endringer i oppdrettsloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Steinar Bastesen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
Innst. O. nr. 123 (2000-2001)lov om endring
i lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (vederlag
ved tildeling av konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret).
Komiteens medlemmer fra Høyre går
imot forslaget om å ta vederlag ved tildeling av nye konsesjoner
for oppdrett av laks og ørret. Disse medlemmer viser
til at Høyre ønsker å innføre
etableringsfrihet i oppdrettsnæringen og erstatte dagens konsesjonssystem
med en godkjenningsordning der det stilles krav til miljø,
dyrehelse og kompetanse. Det vises for øvrig til Høyres
merknader og forslag i Innst. O. nr. 123 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet tidligere har gått imot Regjeringens
forslag om vederlag ved tildeling av tillatelse til matfiskoppdrett
av laks og ørret. Siden det ikke foreligger verken knapphet
på lokaliteter eller ressurs (livssyklusen for laks og ørret
behersker fullt ut) vil det på lang sikt ikke være
noen form for ressursrente ved oppdrett av laks og ørret. Disse
medlemmer vil hevde at oppdrettsnæringen betaler
tilbake til samfunnet på samme måte som andre
næringer, og det er ikke grunnlag for innføring
av vederlag som følge av særlig inntjeningsmuligheter. Disse
medlemmer vil også minne om at konkurrenter som
Chile eller Skottland ikke har innført vederlagsordninger.
Vederlag vil bidra til å holde de høye konsesjonsprisene oppe,
noe som vil svekke konkurranseevnen på lang sikt, kan påvirke
næringsstrukturen samt tappe virksomhetene for viktig egenkapital.
Disse medlemmer mener det er
for strenge vilkår for tildeling av konsesjon for oppdrett
og at dette virker negativt for næringen. Disse
medlemmer ønsker derfor primært en avvikling
av konsesjonsordningen som erstattes av en liberal godkjenningsordning.
Begrensningene skal kun være de som følger av forurensning
og veterinære hensyn. Dette vil være et bidrag
som vil medvirke til en styrking av konkurranseevnen for oppdrettsnæringen.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v.
oppheves."
Disse medlemmer vil gå inn
for, som et subsidiært standpunkt, at konsesjonsvilkårene
liberaliseres og konsesjonsmyndigheten overføres til den
enkelte kommune. I den forbindelse bør det vurderes om
kommunene bør stimuleres til å legge til rette
for oppdrettsvirksomhet gjennom en kompensasjonsordning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til innstilling om distrikts og regionalpolitikken i St.meld. nr.
34 (2000-2001) der dette medlem har en bred omtale
av konsesjonspolitikken for laks og ørret.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen går i mot å ta vederlag ved tildeling
av nye konsesjoner for oppdrett av laks og ørret. Dette
medlem viser til at den grunnen som oppdrettsanleggene benytter
ikke tilhører staten, men må anses som allmenning.
Det vil etter dette medlems oppfatning ikke være
rett at staten skal ha inntekter av å disponere over eiendommer
som tilhører allmenningene.
Samferdselsdepartementet har igangsatt et arbeid med
sikte på å tildele frekvenser knyttet til annen
generasjons systemer for mobilkommunikasjon (2G) ved auksjon. Det
tas sikte på å auksjonere ut de ledige frekvensressursene
i 900- og 1800 MHz-båndene i løpet av inneværende år.
Samferdselsdepartementet legger opp til å finne
fram til en hensiktsmessig auksjonsform, tilpasset etterspørselen
i markedet for de ledige frekvensressursene. Med bakgrunn i erfaringer
fra andre land som tidligere har gjennomført tilsvarende
frekvensauksjoner, mener Samferdselsdepartementet at en lukket auksjon
(én budrunde) vil kunne være en egnet auksjonsform.
Det legges opp til å tildele konsesjoner for frekvenser
i 900- og 1800 MHz-båndene ved auksjon i løpet
av høsten 2001. Egen forskrift med nærmere bestemmelser
om auksjonen vil bli fastsatt i løpet av sommeren 2001.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at disse medlemmer ved behandlingen av statsbudsjettet
for 2001 gikk inn for frekvensavgift i stedet for auksjon, man tar
denne redegjørelsen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til tidligere merknader og tar dette til orientering.
Stortinget fattet vedtak om at det skal kreves
vederlag for konsesjon for rettigheter til riksdekkende, reklamefinansiert
fjernsyn også ved behandlingen av familie-, kultur- og
administrasjonskomiteens innstilling om bevilgninger på statsbudsjettet
for 2001.
Kulturdepartementet utlyste 29. mars 2001 en
ny konsesjon for riksdekkende, reklamefinansiert fjernsyn fra 1.
januar 2003 med syv års varighet. Konsesjonæren
skal betale 150 mill. kroner ved tildelingen. I tillegg kommer en årlig
inntektsavhengig avgift. Alternativt kan konsesjonæren
velge å betale et engangsbeløp på 500
mill. kroner ved tildeling av konsesjonen. Av konsesjonsavgiften,
uavhengig av modell, øremerkes et årlig tilskudd
til norsk film- og fjernsynsproduksjon på 25 mill. kroner.
Frist for å søke er satt til 30. mai 2001, og
konsesjonen vil bli tildelt i løpet av 2001.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at disse medlemmer ved behandlingen av statsbudsjettet
gikk inn for at konsesjon for riksdekkende reklamefjernsyn ikke
skulle auksjoneres bort, men at statens inntekter i stedet skulle
sikres ved å øke den årlige konsesjonsavgiften Disse
medlemmer tar redegjørelsen i meldingen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Stortinget har fattet vedtak om at konsesjonen for riksdekkende
reklamefjernsyn skal utlyses med vilkår om at det skal
betales en konsesjonsavgift. I denne sammenheng vil disse
medlemmer vise til Fremskrittspartiets forslag om at konsesjonen
for riksdekkende reklamefjernsyn burde auksjoneres bort til høystbydende. Disse
medlemmer konstaterer at Stortinget har fattet sitt vedtak
og at konsesjonen allerede er utlyst med aktuelle vilkår.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer
for den økonomiske politikken ble handlingsregelen om en innfasing
av petroleumsinntektene i norsk økonomi i takt med forventet
realavkastning av Petroleumsfondet introdusert. Samtidig ble det
fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken. Norge er nå i
en periode hvor budsjettpolitikken skal tilpasses en gradvis og
opprettholdbar økning i bruken av petroleumsinntektene
i norsk økonomi. Dette må skje på en
måte hvor en legger stor vekt på å sikre
en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor, og slik at en får
en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi.
I denne situasjonen var det behov for en klarere
forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte
opp om en stabil økonomisk utvikling. Nye retningslinjer
for pengepolitikken ble fastsatt i forskrift ved kronprinsregentens
resolusjon av 29. mars 2001. I St.meld. nr. 29 ble det gitt en nærmere
drøfting av de enkelte paragrafene i forskriften.
De nye retningslinjene for pengepolitikken medfører at
Norges Bank skal utøve et saklig, avgrenset skjønn innenfor
sitt mandat. De nye retningslinjene representerer en endring i bankens
mandat, men bør ikke i seg selv innebære en vesentlig
annerledes innretting av de pengepolitiske virkemidlene. Retningslinjene
vil således innebære kontinuitet i utøvelsen
av pengepolitikken, og vil legge et godt grunnlag for at Norges
Bank kan videreføre en pengepolitikk som har tillit både
i finansmarkedet og i samfunnet for øvrig. De nye retningslinjene
for pengepolitikken, sammen med retningslinjene for budsjettpolitikken
som ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), vil legge et
godt grunnlag for fortsatt stabilitet i valutakursen.
Norges Bank har holdt styringsrenten uendret
på 7 pst. siden september i fjor, etter å ha satt
opp rentene med til sammen 1,5 prosentpoeng gjennom 2000.
Komiteen tar orienteringen
til etterretning. Komiteen viser til Innst. S. nr.
229 (2000-2001) der et bredt flertall i finanskomiteen tar de nye
retningslinjene for pengepolitikken til etterretning. Komiteen viser
for øvrig til sine respektive merknader i Innst. S. nr.
229 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet gjennom mange år har foreslått
at Norges Bank får operativ uavhengighet fra Finansdepartementet,
og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et
lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige
og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen
i prisnivået innenfor et visst intervall. Videre har Fremskrittspartiet
gjennom flere år ment at pengepolitikken burde legges om
til et inflasjonsmål med en uavhengig sentralbank. Regjeringens
omlegging av pengepolitikken er derfor gledelig fordi Norges Bank
ikke har virkemidler til både å sørge
for lav og stabil inflasjon og samtidig sørge for at kronen
etter hvert vender tilbake til kursleiet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det viktig at aktører i finansmarkedet og økonomien
for øvrig er klar over at Norges Bank ikke under noen omstendighet
vil inflatere økonomien. Derfor er det viktig at mandatet
for pengepolitikken nå eksplisitt er lagt om i samsvar
med Fremskrittspartiets anbefalinger over lang tid.
Disse medlemmer vil også bemerke
at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank.
I vår åpne økonomi, må vi tilpasse
oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan
ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank
kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke
inflasjonsforventningene gjennom tilførselen av penger
fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil
medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal
realrente.
Disse medlemmer mener endringene
i retningslinjene for pengepolitikken gjør det aktuelt å gjennomføre
en gjennomgang av loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere
om det er behov for endringer i sentralbankens stilling i forhold
til blant annet regjering og storting.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de lovendringsforslag i sentralbankloven som er nødvendig
for å sikre Norges Bank operativ uavhengighet i forhold
til Finansdepartementet."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
at Solidaritetsalternativet har lagt rammene for en vellykket økonomisk
politikk gjennom 90-tallet. Den har bestått av moderate
lønnsoppgjør mellom partene i arbeidslivet der
konkurranseutsatt sektor har fått bestemme rammene for
lønnsutviklingen, en ansvarlig finanspolitikk som ikke
har bidratt til å øke temperaturen i økonomien,
og en pengepolitikk som har opprettholdt en stabil valutakurs. På denne
måten har man klart å holde arbeidsledigheten
lav, samtidig som inflasjonen er holdt på et lavt nivå og
den økonomiske utviklingen for landet stort sett har vært
god.
Dette medlem ser ikke noen grunn
for en omlegging av denne vellykkede politikken. Endringene innebærer
sterkere fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet
som mål for den økonomiske politikken. I gitte økonomiske
situasjoner er det en avveining mellom disse. Dette medlem understreker
betydningen av at dette blir et valg som foretas av Stortinget, ikke
av Norges Bank. Forslaget fra Regjeringen medfører en klarere
definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske
politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer
uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes
til å stramme inn. Sjøl om et flertall på Stortinget
skulle ønske å føre en mer ekspansiv
politikk for å redusere antall arbeidsløse, kan
vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at dette
motarbeides av Norges Bank gjennom pengepolitikken.
Finanspolitikken kan i større grad
rettes direkte mot de sektorer i samfunnet der det er behov for
inngrep, enten det måtte være stimulering eller
innstramming. Pengepolitikken virker indirekte, og i like stor grad
på alle sektorer. Dette medlem er uenig
i forskyvingen av fokus i den økonomiske politikken i retning
av mindre presise virkemidler.
Hvis Norge opplever stagflasjon - en situasjon
med høy arbeidsledighet og høy inflasjon samtidig,
for eksempel som følge av plutselig sterk økning
i prisen på viktige innsatsfaktorer - vil pengepolitikken
med nye retningslinjer bidra til å forsterke problemene. Finanspolitisk
motkonjunkturpolitikk kan i slike tilfeller mer effektivt hindre
høy arbeidsløshet. Må man i en slik krisesituasjon
endre valutaforskriften, vil dette redusere troverdigheten til norsk
pengepolitikk, med varig høye renter som resultat. Sjøl
om dette ikke ser ut til å være en sannsynlig
utvikling på kort sikt, mener dette medlem vi
bør føre en politikk som kan fungere også i
krisetilfeller.
I henhold til sentralbankloven § 2
forela Norges Bank 18. januar i år sine planer om å etablere
et datterselskap for kontanthåndtering for Finansdepartementet.
Norges Banks kontanthåndtering utføres
i dag i hovedsak av bankens distriktsavdelinger.
I henhold til de forelagte planene skal utstedelse
av sedler og mynt fortsatt forestås av Norges Bank. Andre funksjoner,
som forsyning, destruksjon, innløsning og innskudd/mottak
av betalingsmidler, samt det arbeidet som utføres i forbindelse
med sortering og pakking av sedler og mynt, foreslås overført
til et nyopprettet aksjeselskap. Norges Bank har opplyst at forslaget innebærer
at distriktsavdelingene nedlegges, og at virksomheten overføres
til det nyopprettede selskapet. Norges Bank legger opp til å være
deleier av selskapet, og de andre eierne antas å bli forretnings-
og sparebanker. Etter Norges Banks syn vil et felles kontanthåndteringsselskap
innebære en betydelig strukturrasjonalisering innen kontanthåndtering
i Norge.
Til å begynne med tar Norges Bank sikte
på å eie to tredeler av aksjene i selskapet. Det
tas sikte på å få inn flere eiere, slik
at Norges Banks eierandel reduseres.
Departementet er enig med Norges Bank i at den foreslåtte
overføringen av kontanthåndteringen til et eget
selskap er i samsvar med denne sentralbankloven § 8 a.
Etter sentralbankloven § 8 a er det
krav om at Norges Bank skal eie det aktuelle selskapet delvis. Departementet
legger til grunn at en eierandel på en tredel vil oppfylle
sentralbanklovens krav. Departementet legger også til grunn
at en reduksjon av eierandelen under en tredel vil være
en sak av særlig viktighet, som skal forelegges departementet.
Departementet har etter en samlet vurdering
kommet til at en ikke vil gå inn for at Norges Bank instrueres om
ikke å gjennomføre den planlagte etableringen
av et selskap for kontanthåndtering og overføring
av virksomheten i distriktsavdelingene til dette selskapet.
Saken er likevel så omfattende at departementet
finner det riktig å gi Stortinget en orientering, og anledning
til å gi synspunkter, før departementet tar endelig stilling
til foreleggelsen fra Norges Bank.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen registrerer
at departementet legger frem en omfattende endring av kontanthåndteringen
fra Norges Bank, uten anbefaling. Omleggingen vil medføre
nedlegging av Norges Banks avdelinger i hele landet, og overføring
til det nye selskapet. Det er all grunn til å tro at flere
av disse vil bli nedlagt. Disse medlemmer vil ut
fra sikkerhetshensyn vedrørende kontanthåndtering
og ut fra at disse medlemmer mener at dette er en
offentlig oppgave å sørge for kontanthåndtering,
gå imot anbefalingen fra Norges Bank, og pålegge
Norges Bank, slik sentralbankloven åpner for å instruere
Norges Bank, om ikke å gjennomføre overføringen
av kontanthåndteringen til et nytt selskap.
Statens petroleumsfond hadde i 2000 en avkastning på 2,5
pst., målt i utenlandsk valuta i samsvar med valutasammensetningen
til fondets referanseportefølje. Denne måten å måle
avkastningen på viser utviklingen i fondets internasjonale
kjøpekraft. Målt i norske kroner var avkastningen
på 6,5 pst. Forskjellen mellom de to avkastningstallene
skyldes at den norske kronen falt i verdi i forhold til fondets
valutakurv i løpet av perioden.
Avkastningen på Petroleumfondets aksjeportefølje var
-5,8 pst. målt i utenlandsk valuta, mens avkastningen på obligasjoner
var 8,4 pst. Fondets reelle avkastning målt i utenlandsk
valuta, hvor det er justert for prisstigning i de landene fondet
er investert i, er beregnet til 6,5 pst. som gjennomsnittlig årlig
avkastning siden 1998. Dette er trolig høyere enn hva man
kan forvente som langsiktig realavkastning.
I henhold til loven om Statens petroleumsfond
har Finansdepartementet ansvar for forvaltningen av Petroleumsfondet.
Den operative forvaltningen av fondets midler er overlatt til Norges
Bank.
Satsene for godtgjøring til Norges
Bank skal i henhold til forvaltningsavtalen mellom Finansdepartementet
og Norges Bank gjennomgås på nytt i september
hvert år og evt. justeres på bakgrunn av faktisk kostnadsutvikling.
Norges Banks godtgjøring for forvaltning av Petroleumsfondet
har økt betydelig de senere år som følge
av stor økning i forvaltet kapital. I lys av dette ønsker
Finansdepartementet å vurdere alternative systemer for
godtgjøring til banken med sikte på å stimulere
til effektiv forvaltning av fondet. Finansdepartementet har på denne
bakgrunn bedt Norges Bank om å utarbeide et utkast til
beregningsmåte for godtgjøring, og tar sikte på å melde
tilbake til Stortinget om dette i Nasjonalbudsjettet 2002.
Rammene for forvaltningen er omtalt nærmere
i avsnitt 3.5.1.1 i meldingen.
Ved utgangen av 2000 var verdien av Statens
petroleumsfond 386,6 mrd. kroner, jf. St.meld. nr. 3 (2000-2001)
Statsrekneskapen 2000. Dette tilsvarer egenkapitalen i fondet. Det
var ved utgangen av året en mellomregning på 519
mill. kroner mellom fondet og statskassen som skyldes at fondet
var tilført mindre midler enn netto avsetning til Petroleumsfondet
etter statsregnskapet skulle tilsi. Den bokførte verdien
av fondets portefølje av utenlandske verdipapirer var derfor
519 mill. kroner lavere enn fondets egenkapital ved årsskiftet.
I henhold til anslagene i meldingen vil nettoavsetningen
i Petroleumsfondet i 2001 bli 217,2 mrd. kroner. Statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten anslås til 222,5 mrd. kroner
mens det foreslås en overføring fra fondet til
statsbudsjettet på 5,3 mrd. kroner for å dekke
det oljekorrigerte underskuddet. Markedsverdien av Petroleumsfondet
ved utgangen av 2001 er anslått til 631,7 mrd. kroner.
Inntekter fra planlagt salg av SDØE-andeler og aksjer i
Statoil er ikke medregnet i disse tallene. Det vises til nærmere
omtale i avsnitt 3.1 i meldingen.
Miljøfondet er omtalt nærmere
i avsnitt 3.5.1.1 i meldingen.
Komiteen tar dette
til orientering.
Petroleumsfondet forvaltes både av
eksterne forvaltere og internt i Norges Bank. Norges Bank redegjorde i
brev av 5. september 2000, som fulgte som vedlegg til Nasjonalbudsjettet
2001, for hvilken strategi som legges til grunn for å velge
mellom forvaltning internt i banken og utsetting til eksterne forvaltningsorganisasjoner.
Ved utgangen av sist år ble i alt 37 pst. av fondet forvaltet
eksternt. Den eksterne forvaltningen var fordelt på til
sammen 17 eksterne mandater.
Hovedtyngden av aksjeporteføljen forvaltes
av eksterne indeksforvaltere. Petroleumsfondets portefølje
av rentebærende papirer forvaltes i all hovedsak internt
i Norges Bank.
I avsnitt 3.5.1.2 i meldingen, med videre henvisninger,
er forvaltningen av fondet omtalt nærmere.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norges Bank har startet egen aktiv aksjeforvaltning. Disse
medlemmer mener at det ikke er hensiktsmessig at Norges
Bank bruker ressurser på egen, aktiv forvaltning av aksjer,
og at forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette
oppdragene ut på anbud.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet
for 2002 vurdere spørsmålet om Norges Banks forvaltning av
Statens Petroleumsfond bør skje ved egen aktiv aksjeforvaltning,
eller om forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette
oppdraget ut på anbud."
Retningslinjene for Petroleumsfondet er gitt
ved forskrift av 3. oktober 1997 med senere endringer og ved utfyllende
bestemmelser i brev fra Finansdepartementet til Norges Bank. Forskriften
definerer hvilke investeringsmuligheter fondet har, også kalt
fondets "investeringsunivers".
Det er i forskriften ikke satt begrensninger
for hvilke type obligasjoner fondet kan være investert
i. I referanseporteføljen til Petroleumsfondet inngår
bare statsobligasjoner i utviklede markeder. Norges Bank
har imidlertid i henhold til retningslinjene mulighet til å investere
inntil 10 pst. av renteporteføljen i ikke-statsgaranterte
obligasjoner så lenge de oppfyller tilfredsstillende krav
til kredittrisiko.
Norges Bank foreslår i brev til Finansdepartementet av
15. mars i år å utvide referanseporteføljen
for obligasjonsdelen til Petroleumsfondet til å omfatte
alle typer obligasjoner innenfor investeringsuniverset så lenge
de oppfyller et nærmere angitt kredittvurderingskrav. Brevet
følger som trykt vedlegg til meldingen, og Norges Banks
begrunnelse for forslaget er omtalt i avsnitt 3.5.1.3 i meldingen.
Finansdepartementet tilrår å følge
Norges Banks faglige råd i denne saken, og det tas sikte
på å inkludere ikke-statsgaranterte obligasjoner
i referanseporteføljen fra 1. kvartal 2002. Finansdepartementet
vil komme tilbake til valg av ny referanseindeks i forbindelse med Nasjonalbudsjettet
2002.
Ved den foreslåtte utvidelse av referanseporteføljen må en
vurdere behovet for endringer i enkelte av retningslinjene for Petroleumsfondet.
Finansdepartementet vil vurdere spørsmålene (omtalt
i avsnitt 3.5.1.3 i meldingen) nærmere fram mot Nasjonalbudsjettet
2002.
Ved siden av spørsmålet om å inkludere
ikke-statsgaranterte obligasjoner i fondets referanseportefølje,
er det også andre justeringer i fondets investeringsstrategi som
det vil være naturlig å vurdere i tiden framover. Finansdepartementet
ba i brev til Norges Bank av 20. desember 2000 om en vurdering av
forhold som er relevante for vurdering av Petroleumsfondets aksjeandel.
I Norges Banks brev av 15. mars 2001 følger en analyse
av Petroleumsfondets aksjeandel. Valg av aksjeandel er den enkeltbeslutning
som vil ha størst betydning for fondets avkastning og risiko.
Departementet tar sikte på å vurdere fordelingen
mellom aksjer og obligasjoner i Nasjonalbudsjettet 2002.
En vil i 2002 på ny starte en vurdering
av landlisten for investering av aksjer i framvoksende markeder,
og det vil samtidig være naturlig også å vurdere
obligasjonsinvesteringer i framvoksende markeder. Det vil over tid
også være behov for å se nærmere
på om det vil være hensiktsmessig å utvide
Petroleumsfondets investeringer til andre aktivaklasser, selv om
fondet ikke nødvendigvis kommer til å bli investert
i disse.
Referanseporteføljen må oppdateres
for å reflektere kursutviklingen og endringene i landindeksene.
Slike oppdateringer kalles rebalanseringer. Referanseporteføljen
rebalanseres i dag hvert kvartal ifm. overføringene fra
statskassen. Det vurderes å endre system for rebalanseringer.
Finansdepartementet er i løpende dialog med Norges Bank
om spørsmål om Petroleumsfondets investeringsstrategi
og forvaltning. Viktige spørsmål vil på ordinær
måte bli lagt fram for Stortinget på forhånd.
Komiteen tar dette
til orientering.
Statens petroleumsfond er et finanspolitisk
styringsredskap for å synliggjøre bruken av petroleumsinntektene
og å sette til side de store budsjettoverskuddene for å dekke
framtidige utgifter. Det har vært bred enighet i Stortinget
om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes
på en forsvarlig måte, hvor siktemålet
er høy avkastning med moderat risiko, for på den
måten å bidra til å sikre grunnlaget
for framtidig velferd, herunder pensjoner. Dette kan best oppnås
ved at fondet opptrer som en finansiell investor. Deler av fondets
kapital er plassert i aksjer. Eierandelen i enkeltselskaper er liten,
og fondet plasseres slik at det gir en avkastning på linje
med bredt sammensatte aksje og obligasjonsindekser i land med velutviklet
selskaps, børs og verdipapirlovgivning.
Det har i den offentlige debatt vært
reist spørsmål om staten gjennom Petroleumsfondet
kan sies å bryte internasjonale avtaler eller norsk gjennomføringslovdersom det investeres i selskaper med
virksomhet som er regulert etter internasjonale avtaler som Norge
er part i. Spørsmålet har særlig blitt
reist i forhold til Norges forpliktelser under minekonvensjonen.
Det følger av minekonvensjonen at en
stat som er part, bl.a. ikke skal medvirke til produksjon av antipersonellminer.
Justisdepartementets lovavdelings vurderinger
av forholdet til minekonvensjonen er omtalt i avsnitt 3.5.1.4 i
meldingen.
Regjeringen er opptatt av at etiske hensyn også tillegges
vekt i forvaltningen av Petroleumsfondet. Det legges til grunn at
forvaltningen av Statens petroleumsfond skal være i tråd
med målene for norsk utenrikspolitikk. I retningslinjene
for forvaltningen av Statens petroleumsfond stilles det krav om
at de forvalterne som får i oppdrag å forvalte
deler av Petroleumsfondet, har utarbeidet betryggende interne etiske retningslinjer
for sin egen virksomhet.
Spørsmålet om å ta
etiske hensyn er ofte reist i tilknytning til forvaltningen av Statens
petroleumsfond. Problemstillingen er imidlertid like relevant for
annen statlig virksomhet.
Dersom en skulle velge å etablere regler
som på forhånd begrenser Petroleumsfondets investeringsmuligheter
på grunnlag av en gitt virksomhet, vil dette kunne være
inkonsistent i forhold til for eksempel statlig forretningsdrift
eller statlige innkjøp. Staten har betydelige eierinteresser
i norske selskaper som driver mange typer virksomhet, også virksomhet
som vil kunne være i strid med et gitt sett av regler.
Det er nærliggende å tro at selskaper med statlig
eierandel vil kunne levere til eller kjøpe varer fra selskaper
som ville ha blitt utelukket fra Petroleumsfondet hvis investeringsmulighetene
skulle begrenses etter et slikt regelsett. Det er også mulig
at staten gjennom selskaper med statlig eierandel likevel vil kunne
ha eierandeler i selskaper som eventuelt ville ha blitt utelukket
fra Petroleumsfondet. Det kan også oppstå situasjoner
der staten ville stå i et direkte forretningsforhold til
selskaper som ville være utelukket, f. eks. gjennom leveranser
til Forsvaret.
Det vil være vanskelig å finne
en egnet avgrensning for hvilke aktiviteter som eventuelt skulle
omfattes av regler som på forhånd begrenser fondets
investeringsmuligheter. I den offentlige debatten har det ofte vært trukket
fram produksjon av våpen, tobakk og alkohol, brudd på menneskerettigheter,
arbeidstakerrettigheter eller utnyttelse av barnearbeid, samt virksomhet
som kan være miljøskadelig, f.eks. genmodifisering.
Selv om en velger ett eller flere kriterier, vil det likevel kunne
trekkes fram kritikkverdige forhold om enkeltbedrifter. Videre vil
det være vanskelig å komme fram til kriterier
som er objektive og behandler alle selskaper likt. Virksomheter
i ulike deler av næringslivet er sterkt innvevd i hverandre.
Det vil være en utfordring å avgrense seg i forhold
til leverandører, kunder, deleide selskaper etc.
Stortinget behandlet spørsmålet
om etiske hensyn i forvaltningen av Statens petroleumsfond så sent
som i 1999. En vedtok da å opprette Miljøfondet,
som ble etablert 31. januar 2001, og det ble forutsatt at retningslinjene
for dette fondet skal ligge fast i tre år. Deretter skal
Miljøfondets økonomiske og miljømessige resultater
evalueres med tanke på en eventuell utvidelse av kapitalen,
og det er naturlig at også utvalgskriteriene for selskapene
i fondet da vurderes på nytt. Erfaringene i forbindelse
med evalueringen av Miljøfondet vil gi et godt grunnlag
for å vurdere hvordan en på en bedre måte
kan ivareta etiske hensyn i forvaltningen av det samlede Petroleumsfondet.
En bør være varsom med å anvende
Statens petroleumsfond som et aktivt virkemiddel til å fremme
andre politiske målsettinger. Dette er sammenfallende med hvordan
Norge har innrettet salget av petroleumsressursene, hvor det har
vært lagt til grunn at beslutninger knyttet til hvem som
skal kjøpe norsk olje og gass, ikke skal inngå som
en del av utenrikspolitikken, så lenge det ikke er snakk
om boikottiltak vedtatt av FN e.l.
Regjeringen har derfor som utgangspunkt at det
ikke bør etableres regler som begrenser Petroleumsfondets investeringsmuligheter
på grunnlag av en gitt virksomhet. Enkelte av eksemplene
som har vært trukket fram den siste tiden, blant annet
en mulig produsent av antipersonell landminer i Singapore, viser
imidlertid at investeringer i enkelte selskaper stiller oss overfor
spesielt vanskelige juridiske, etiske og politiske dilemmaer. En
har så langt ikke fått bekreftet påstander
om at selskaper som Petroleumsfondet investerer i faktisk produserer
antipersonell landminer. Dersom Petroleumsfondet er investert i
et selskap som produserer antipersonell landminer, kan det ikke
utelukkes at staten bryter minekonvensjonen. Det vises til brevet
fra Justisdepartementets lovavdeling som er omtalt i avsnitt 3.5.1.4
i meldingen. Slike eksempler viser at det er nødvendig å sette
ytterligere etiske rammer for Petroleumsfondets virksomhet.
Regjeringen vil derfor ta initiativ til å endre
forskriften for forvaltningen av Statens petroleumsfond på en slik
måte at det er mulig at en i helt spesielle situasjoner
kan utelukke enkeltselskaper. Departementet arbeider på denne
bakgrunn med å etablere en uttrekningsmekanisme som innebærer
at Finansdepartementet, etter en nærmere juridisk og faktisk
vurdering, kan bestemme at selskaper tas ut av investeringsuniverset for
Petroleumsfondet dersom aksjeeiet i slike selskaper kan være
i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.
Regjeringen tar sikte på å komme
tilbake med en bredere redegjørelse om dette i Nasjonalbudsjettet
2002.
Vektlegging av etiske hensyn i forvaltningen
av Statens petroleumsfond, slik Regjeringen legger opp til, vil
kunne ha en viss holdningsskapende effekt og vil kunne være
et positivt bidrag i den internasjonale dialogen om disse spørsmålene.
Regjeringen vil derfor ha spørsmålet om etiske
rammer for Petroleumsfondet fortløpende til vurdering.
Komiteen viser til
sine respektive merknader i Innst. S. nr. 320 (2000-2001) til Dokument
nr. 8:79 (2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og representanten
Steinar Bastesen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener at uroen omkring investeringer
i Petroleumsfondets regi viser at det er behov for en gjennomgang
av fondets plasseringer av aksjer internasjonalt og kriteriene for
disse. Dette gjelder bl.a. investeringer i bedrifter som produserer
landminer og som er involvert i produksjon av utarmet uran. Disse
medlemmer mener det er behov for en mer etisk forvaltning
av investeringene og viser til at sentrumspartiene hele tiden har ønsket å etablere
etiske retningslinjer for Oljefondet som tar mer hensyn til menneskerettigheter og
miljø. Dette krever imidlertid både standardiserte kriterier
for hva slags miljøhensyn og menneskerettigheter man snakker
om, og hva som kan betegnes som brudd med slike. Det krever dessuten
system som kan håndtere den type informasjon for investeringer
i såpass store beløp.
Disse medlemmer viser til at
sentrumsregjeringen foreslo i Revidert nasjonalbudsjett i 1999 tre
tiltak for å bidra til en mer etisk forvaltning av Petroleumsfondet,
etablering av et miljøfond (1), bruk av stemmeretten i
selskaper en gikk inn i for å ivareta menneskerettigheter
(2) og miljø og forbund mot investeringer i tobakk (3).
Bare miljøfondet fikk flertall i Stortinget. Fordi utviklingen
av system for mer etiske internasjonale investeringer ikke var kommet
langt nok på dette tidspunktet, var det ikke praktisk mulig å lage
retningslinjer for menneskerettigheter og miljø som kunne gjennomføres
konsistent innenfor et såpass stort fond som Petroleumsfondet.
Etter den tid har imidlertid utviklingen internasjonalt kommet lenger.
Disse medlemmer mener at de forslagene
som var fremmet i 1999 må vurderes på nytt, dette
gjelder bl.a.:
– Det gjøres
aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme
hensynet til menneskerettigheter og miljø.
– Hele fondet forbys å investere
i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
– Å utarbeide en rapporteringsordning
og en mekanisme for Petroleumsfondet som innebærer at investeringer
trekkes tilbake når det viser seg at investeringene er
i strid med grunnleggende menneskerettigheter, miljøhensyn
og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages
en liste over slike kriterier som lar seg praktisere. Eksempler
på dette er investeringer i bedrifter som bryter det internasjonale
forbudet mot å produsere landminer, eller bedrifter som
benytter barnearbeid i strid med ILOs internasjonalt ratifiserte
konvensjon mot barnearbeid.
– Å ta initiativ internasjonalt
for å bidra i videreutviklingen av virkemidler for å etablere
etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø.
Her bør et samarbeid med land og andre investorer som er
opptatt av dette være viktig.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader og forslag i forbindelse med behandling av Dokument
nr. 8:79 (2000-2001)
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Regjeringens syn på denne problemstillingen, som beskrevet
i Revidert budsjett for 2001.
Regjeringen er klar på at etiske hensyn
tillegges vekt i forvaltningen av Petroleumsfondet, og at forvaltningen
av fondet skal være i tråd med målene
for norsk utenrikspolitikk. Regjeringen beskriver videre at det stilles
krav til at forvalterene av fondet har utarbeidet betryggende interne
retningslinjer for sin egen virksomhet.
Dette medlem mener at etiske
hensyn strekker seg lenger enn forvalternes interne retningslinjer.
Det er et ubestridt faktum at investering i en bedrift er livsnødvendig
for bedriften, og at en investering derfor kan ses som en direkte
støtte til bedriftens virke. Det er i dette perspektivet
etiske hensyn må telle, og det er også årsaken
til at dette medlem finner det uakseptabelt at Petroleumsfondet
er investert i en bedrift som produserer landminer. Som kjent har
Norge ratifisert avtalen om forbud mot produksjon, transport, lagring og
bruk av landminer, den såkalte landminekonvensjonen.
Justisdepartementets lovavdeling har vurdert
om investering i en bedrift som produserer landminer er i strid
med konvensjonen, og har konkludert med at "Det kan derfor ikke
utelukkes at staten kan bryte folkerettslige forpliktelser".
Regjeringen argumenterer med at "en så langt
ikke fått bekreftet påstander om at selskaper
som Petroleumsfondet er investert i faktisk produserer landminer". Dette
medlem finner dette noe underlig, ettersom Fredsprisorganisasjonen
"International Campaign to Ban Landmines" (ICBL) har definert Singapore
som en landmineprodusent, nettopp på grunn av denne bedriften.
Representanter for Singapore-regjeringen bekreftet dette så sent
som i mars 2001.
Dette medlem er positiv til at
Regjeringen vil utarbeide en mekanisme som gjør det mulig å trekke seg
ut av en bedrift dersom det viser seg at bedriften kan være
i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser. Med bakgrunn
i det ovennevnte anser dette medlem landmineprodusenten
Singapore Technologies Engineering (STE) som en meget passende kandidat å starte
med, og kan overhodet ikke se noen grunn til ikke å trekke
investeringene ut umiddelbart.
En uttrekningsmekanisme kan imidlertid aldri erstatte
etiske rammer. Mens etiske rammer vil bidra til å være
oppdragende på bedrifter med en tvilsom historie, vil en
uttrekningsmekanisme kun føre til at bedriften skjuler
virksomhet som ikke tåler dagens lys. Dette er også noe
man så i forbindelse med landmineprodusenten STE, hvor
både ICBL og Singapore-regjeringen bekreftet at bedriften
produserte landminer, mens bedriften av innlysende årsaker
selv nektet.
Dette medlem vil også presisere
det faktum at en uttrekningsmekanisme og etiske retningslinjer fungerer
meget godt sammen. Årsaken er selvfølgelig at etiske
retningslinjer ikke vil kunne fange opp alle bedrifter med problematisk
virksomhet. Regjeringen peker i meldingen på at det er
vanskelig å komme frem til objektive kriterier som vil
behandle alle bedrifter likt, og at det vil være en utfordring å avgrense
seg i forhold til leverandører, deleide selskaper etc. Dette medlem kjenner
til motforestillingene og problemene med å utarbeide et
perfekt system, men viser til de mange fond som allerede i dag opererer
med etiske retningslinjer av forskjellig karakter, mange av dem med
god gevinst. Dette medlem advarer mot å stenge
Petroleumsfondet utenfor et marked som er raskt voksende, og viser
til at en stor aktør som Dow Jones har etablert sin egen
indeks for etiske bedrifter, kalt "Dow Jones Sustainability Index".
Dette medlem stiller seg meget
skeptisk til en situasjon der globale etiske fond utvikler seg til å bli lønnsomme
og vellykkede, og Petroleumsfondet holdes utenfor av prinsipiell
motstand til et system som ikke er perfekt.
Dette medlem viser for øvrig
til sine merknader i forbindelse med behandlingen av Dokument nr.
8:79 (2000-2001).
Folketrygdfondet kan, i henhold til retningslinjene som
Stortinget har gitt, plassere sine midler i aksjer mv., obligasjoner
og sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd.
For 2001 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme
på 2,0 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning
av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti),
bankinnskudd og aksjer m.v. Øvrig plasseringsøkning
skal skje i stats og statsgaranterte papirer eller som kontolån
til statskassen.
Folketrygdfondets kapital utgjorde 128,4 mrd.
kroner ved utgangen av 2000, målt til markedsverdi.
Folketrygdfondet oppnådde et realisert
resultat på 8 637 mill. kroner i 2000, noe som tilsvarer
en avkastningsrate på 7,5 pst. Urealiserte kursgevinster
beløp seg til 4 464 mill. kroner. Verdikorrigert resultat,
dvs. realisert resultat korrigert for endringer i urealiserte kursgevinster,
var på 7 808 mill. kroner, som tilsvarer en avkastningsrate
på 6,5 pst. Det vil bli gitt en nærmere omtale
av resultatene for Folketrygdfondet i Kredittmeldingen 2000, som
legges fram til høsten.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 228 (1990-1991) om adgang for Folketrygdfondet
til å plassere i aksjer mv.
Her skriver medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Aunelista blant annet følgende:
"Disse medlemmer forutsetter at det skal være
Folketrygdfondets styre som på et selvstendig og rent forretningsmessig
grunnlag skal foreta investeringer innenfor rammen av de retningslinjer
som Stortinget fastsetter. Det skal således ikke være
politisk styring av enkeltinvesteringer […].
Disse medlemmer vil understreke at Folketrygdfondet bør
opptre som en profesjonell investor i det norske verdipapirmarkedet,
for å oppnå målet om formuesoppbygging
ved en god avkastning av fondets midler […].
Disse medlemmer er enig i at en sterk spredning av eierandelene
vil gjøre engasjementet i det enkelte selskap begrenset
og at det derfor er lite naturlig at Folketrygdfondet lar seg representere
i styrene i selskapene."
Disse medlemmer har ikke registrert
at det har vært uttrykt noen vilje i Stortinget til å endre
disse forutsetningene, og vil i den sammenheng understreke viktigheten
av at Folketrygdfondet nettopp skal foreta sikre investeringer og
spre risiko, at styret på forretningsmessig og selvstendig
grunnlag skal avgjøre hvilke investeringer som skal foretas,
og at Folketrygdfondet ikke skal brukes til redningsoperasjoner, men
tvert i mot der de ser det som formålstjenlig å investere
for å få en størst mulig avkastning.
Disse medlemmer mener at så lenge
vi har statlig eierskap, må dette organiseres slik at eierskapet profesjonaliseres
og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig
må gjennomføres omfattende deregulering av lovverket
for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til
fordel for offentlig eid virksomhet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det svært vesentlig at politiske myndigheter har en
klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige pensjonsforpliktelser
uten at dette medfører økning i det totale skatte-
og avgiftstrykk i Norge. Disse medlemmer mener det
er nødvendig å omorganisere statens eierskap og
kapitalforvaltning på en slik måte at dette i
størst mulig grad kommer norske skattebetalere til gode
og på en slik måte at uheldig sammenblanding av
roller fra statlige myndigheters side unngås.
En betydelig del av aksjekapitalen på bedrifter
notert på Oslo Børs er statseid og disponert av
Regjeringen via statsråder som generalforsamlinger eller
som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed
er sikret Regjeringen via eierskapsrollen, er meget betydelig. Muligheten
for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og
bedriftsøkonomiske interesser er betydelig. Disse medlemmer mener
at det for alle statlig eide bedrifter må klargjøres
om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt
avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål
avvises idet den ene eller den andre må velges etter en
reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt
nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge
og eventuelt hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at
selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt
gylden aksje eiet av staten sikres veto i de spørsmål
som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige
eierskapet som et finansielt eierskap. Salg av alle statens eierandeler
i alle selskaper med finansielle avkastningsformål som
begrunnelse, vil neppe ha norske kjøpere da omfanget er
for stort og det er stor mangel på norske finansielle investorer
i og med at de store pensjonsordninger er i statens hånd
gjennom folketrygden. I tillegg har staten enorme pensjonsforpliktelser
gjennom folketrygden som ikke er fondsbasert. Derfor mener disse
medlemmer at statens pensjonsforpliktelser og finansielle
eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre
statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet
til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal
fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når
slike aksjer er overført Folketrygdfondet, vil muligheten
for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side
være bortfalt og maktspredning vil være oppfylt.
Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele
opp Folketrygdfondet i flere separate og selvstendige fond med egne styrer,
administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold
til at folketrygden disponerer avkastningen.
For å styrke Folketrygdfondets disposisjon
som reelt fond for folketrygdens pensjonsforpliktelser, kan også SDØE-eierandeler
overføres til Folketrygdfondet.
De nåværende statlige eierandeler
er betalt av norske skattebetalere, og aksjene er derfor skattebetalernes eller
befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter. Det
er befolkningen som gjennom staten eier selskaper som f.eks. Telenor,
Statoil, Statkorn og Statsbygg. I forbindelse med en omorganisering
av disponeringen av det nåværende eierskapet av flere
selskaper vil disse medlemmer også at en
del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres direkte
til norske borgere uten vederlag, slik at de reelle eierne selv
kan disponere sine eierandeler. Det vil også føre
til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning
i det å være aksjonær og eier.
Disse medlemmer vil hevde at
det ikke er statlig eie av næringslivet i seg selv som
kan være negativt, men muligheten for maktmisbruk og dårlig
utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring
av eierskapet til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond,
som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være
løst. Det forutsettes at styrene i fondene under Folketrygdfondet
oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende.
Samtidig forutsettes det at hvert fond har en entydig bestemmelse
om at de investeringer som skal foretas skal sikre en rimelig avkastning
og en rimelig risikoprofil. De vil da i praksis virke som institusjonelle
og profesjonelle investorer på lik linje med forsikringsselskaper,
investeringsfond, pensjonskasser og banker basert på forskjellige
miljøer og forskjellige vurderinger av de enkelte aksjeselskapene
fondene har eierinteresser i. For øvrig forutsettes det
også en betydelig grad av frihet når det gjelder
valg av investeringer i norske og utenlandske selskaper og fonds
fra folketrygdfondenes side.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
ulike modeller for omorganisering av Folketrygdfondet med sikte
på en endring av statens eierskapshåndtering og
forvaltning av kapital og med sikte på å fondsbasere
deler av pensjonsforpliktelsene i folketrygden."
Finansdepartementet er ansvarlig for oppfølgingen av
Folketrygdfondet. Oppfølgingen av fondets resultater er
en sentral del av dette ansvaret. I denne forbindelse har Finansdepartementet
i samarbeid med Folketrygdfondet arbeidet med sikte på at
det etableres et betryggende risikosystem for forvaltningen av fondet, jf.
Nasjonalbudsjettet 1999 og Revidert nasjonalbudsjett 2000.
Folketrygdfondets styre fastsatte i desember
2000 risikorammer for den norske aksjeporteføljen, for
fondets renteportefølje og for fondets totalportefølje
for 2001. For fondets norske aksjeportefølje har styret fastsatt
totalindeksen ved Oslo Børs som referanseportefølje.
Risikorammene er meddelt Finansdepartementet, men vil ikke bli offentliggjort,
da Folketrygdfondet anser dette som markedssensitiv informasjon.
Folketrygdfondet er fra 2001 gitt adgang til å investere
i aksjer notert på børsene i Sverige, Finland
og Danmark. Folketrygdfondets styre har fastsatt en referanseindeks
som utgangspunkt for fondets referanseportefølje for aksjeinvesteringer
i Danmark, Finland og Sverige. Risikorammen for investeringer i
de øvrige nordiske land er satt til 1,5 prosentpoeng for
forventet, relativ volatilitet.
Komiteen tar dette
til orientering.
Det inntektspolitiske samarbeidet har vært
en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele
etterkrigstiden. Hensikten har vært, gjennom en koordinert
lønnsdannelse, å oppnå lavere arbeidsledighet
på varig basis enn det ville vært mulig uten slik koordinering.
Det inntektspolitiske samarbeidet har bidratt til at vi de siste
30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste
andre OECD-land. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet,
som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget, har gitt gode
resultater med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet.
Det inntektspolitiske samarbeidet har de siste årene blitt
stilt overfor betydelige utfordringer. Økende aktivitet
i økonomien, med knapphet på arbeidskraft i mange
sektorer, førte etter hvert til tiltakende lønnsvekst.
Siden 1996 har timelønnskostnadene økt klart raskere
i Norge enn hos våre handelspartnere. I 1998 ble årslønnsveksten
om lag dobbelt så høy i norsk industri som i industrien
til våre handelspartnere. Fra 1998 til 2000 har lønnsveksten
tiltatt noe internasjonalt, samtidig som årslønnsveksten
i Norge har blitt redusert. Det tekniske beregningsutvalget for
inntektsoppgjørene anslår den gjennomsnittlige årslønnsveksten
fra 1999 til 2000 til 4H pst., mens lønnsveksten hos våre
handelspartnere til sammenlikning var i underkant av 4 pst.
I fjorårets lønnsoppgjør
ble det avtalt sentrale tillegg både for 2000 og 2001 i
alle de store forhandlingsområdene. Dermed vil det ikke
bli gjennomført sentrale forhandlinger i år. Det
er imidlertid fortsatt usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale
forhandlingene. Årslønnsveksten fra 2000 til 2001
anslås nå til om lag 4H pst. Det er da forutsatt
at tillegg i de lokale forhandlingene blir lavere enn i fjor. Hos
våre handelspartnere anslås lønnsveksten å bli
om lag 4 pst. i inneværende år.
Det ble i fjorårets oppgjør
avtalt å utvide ferien med 2 dager i 2001 og ytterligere
2 dager i 2002. Kostnadene knyttet til utvidet ferie påløper
imidlertid for bedriftene i 2000 og 2001. I tråd med beregningene
til det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene er
det lagt til grunn at økt ferie vil bidra til å trekke
veksten i timelønnskostnadene opp med I prosentpoeng i hvert
av disse årene, utover veksten i årslønnen.
I tillegg medfører utviklingen i sykefraværet økte
kostnader for bedriftene.
Anslagene i denne meldingen innebærer
en gjennomsnittlig reallønnsvekst fra 2000 til 2001 på 1,5
pst. Dette er noe lavere enn den gjennomsnittlige årlige reallønnsveksten
på 1990-tallet, men klart høyere enn gjennomsnittet
for 1980-tallet.
Som understreket blant annet i Langtidsprogrammet 2002-2005
er en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor en nødvendig
forutsetning for å få en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi. Regjeringen legger derfor stor
vekt på å videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
skal bidra til å opprettholde konkurranseevnen. Dersom
forskjellen i lønnskostnader mellom Norge og våre
konkurrentland blir for stor, vil dette svekke mulighetene til å holde
høy sysselsetting og lav ledighet.
Som et ledd i arbeidet med å videreutvikle
og styrke det inntektspolitiske samarbeidet satte regjeringen Bondevik
ned fire partssammensatte utvalg. To av utvalgene, Utvalget for
forberedelse av 1999-oppgjøret (Arntsenutvalget) og Arbeidslivsutvalget
(Colbjørnsenutvalget), avga sine innstillinger i 1999,
mens innstillingen fra Utvalget for sysselsetting og verdiskaping
(Holdenutvalget) ble lagt fram i juni 2000. I april i år
la utvalget som fikk i oppgave å vurdere tarifforhandlingssystemet
(Stabelutvalget) fram sin innstilling. Utvalget støtter
samlet hovedpunktene i innstillingen til Holdenutvalget (NOU 2000:21).
Utvalgets innstilling er nå sendt ut på høring
med 1. oktober 2001 som høringsfrist.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Flertallet mener at
en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor er en nødvendig
forutsetning for å få en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi.
Flertallet er derfor positiv
til at Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom
moderate lønnsoppgjør skal bidra til å opprettholde
konkurranse-evnen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre tar dette til orientering og viser
til sine merknader under langtidsprogrammet.
Når det gjelder det kommende lønnsoppgjøret
vil disse medlemmer peke på at alle deler
av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene
om stabil økonomisk utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
peke på at til tross for det såkalte Solidaritetsalternativet
så har Norge en pris- og kostnadsvekst i Norge som er høyere
enn hos våre handelspartnere. Det fører til at konkurranseevnen
undergraves og er en trussel mot den fremtidige sysselsettingen.
Det er derfor viktig med moderate lønnsoppgjør
i årene fremover for å styrke konkurranseevnen
til norsk næringsliv. Erfaringene viser at lav nominell
lønnsvekst sammen med en finanspolitikk tilpasset konjunktursituasjonen
er det som gir sterkest reallønnsvekst.
Disse medlemmer vil vise til
at statsbudsjettet for 2001 gjennom økninger av skatter
og avgifter på om lag 12 mrd. kroner bidro til å redusere
mulighetene til moderate lønnsoppgjør. Resultatet
kan bli svekket konkurranseevne og færre sysselsatte i
konkurranseutsatte næringer. En slik utvikling vil være
i samsvar med Arbeiderparti-regjeringens ambisjon om å bygge ned
konkurranseutsatt sektor til fordel for ytterligere vekst i offentlig
sektor.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling og vil understreke viktigheten av å styrke
konkurranseutsatt sektor. Det krever en stram finanspolitikk med
lettelser i skatter og avgifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte
bedrift og at dette må gjelde både offentlig og
privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar
til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen.
En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns-
og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter
store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende
rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger
grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet
bør både inneha geografiske, utdanningsmessige
og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken
et hovedansvar når det gjelder å sørge
for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre
handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av
lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning ikke
ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for
sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske
utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens
nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør
vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men
det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange
land i euro-området har høyt lønnsnivå,
lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke
et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt
uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv
om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte
andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting, er
det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet
enda mer fleksibelt.
Disse medlemmer er bekymret over
Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet.
Et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens
det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen. Det er nå fortsatt
slik at en oljearbeider ikke kan bli sykepleier over natten. Det
bør bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur
står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Privat
arbeidsformidling, lemping av overtidsbestemmelsene og endring av
reglene for utleie av arbeidskraft vil samlet bidra til et mer fleksibelt
arbeidsmarked. En lemping av regelverket vil også føre
til en lettere og bedre utnyttelse av EØS-områdets
arbeidskraft. I stedet registrerer disse medlemmer at
Regjeringen passivt velger å satse på arbeidsmarkedstiltak
som i seg selv ikke fører til at flere kommer i inntektsbringende
og verdiskapende arbeid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig.
Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet
i Europa og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og
prisstigning. Dette er arbeidsfolk sin fortjeneste. Om næringslivsledernes kravmentalitet
skulle satt standard for oss alle hadde krybben blitt tom.
Dette medlem vil påpeke
at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når
fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere
og aksjeeiere. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente
og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen
når produktivitetsveksten skal deles ut. Et skritt i riktig
retning var derfor gjeninnføringen av skatt på utbyttet
som eierne tar ut av bedriftene. Fordelingspolitisk er dette svært
presist - den rammer de rikeste samtidig som den gir inntekter som
kan finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode.
Dette medlem vil fremheve at
det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors evne
til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Dette medlem understreker behovet
for tiltak for å bremse grådighetskulturen i næringslivet.
NHO bør utarbeide retningslinjer for medlemsbedriftene
når det gjelder lederlønninger og etterlønnsavtaler.
Med slike retningslinjer kan NHO bidra til at også topplederne
tar sin del av ansvaret for inntektspolitikken.
Dette medlem påpeker
at også staten må gi retningslinjer for lønns-
og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes
styrer.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å instruere
statens representanter i alle bedriftsstyrer i at ingen toppledere skal
ha en etterlønnsavtale som er større enn 1 årslønn."
Den sterke veksten i norsk økonomi
gjennom mesteparten av 1990-tallet har resultert i rekordhøy
yrkesdeltaking og lav arbeidsledighet. Sysselsettingen økte med
nesten 260 000 personer fra 1993 til 2000. Samtidig ble arbeidsledigheten
nær halvert i dette tidsrommet. Det er nå knapphet
på arbeidskraft i mange sektorer, og særlig er
mangelen på kvalifisert arbeidskraft stor innenfor helse
og omsorgssektoren.
Sammen med den sterke veksten i arbeidsstyrken
har bruken av uførepensjons og sykelønnsordningene økt sterkt.
Det er imidlertid tegn til at veksten i antall nye uføretrygdede
og veksten i sykefraværet er noe avdempet den siste tiden.
Likevel er tidligavgangen fra arbeidsstyrken bekymringsfull. Fra
2000 til 2001 anslås arbeidsstyrken å øke
med til sammen 9 000 personer, jf. tabell 3.12. Samtidig anslås
antallet uførepensjonister å øke med
9 000 personer, mens antallet personer på attføring
og rehabilitering ventes å vokse med 10 000 personer. Fortsatt
vekst i sykefraværet kan isolert sett bidra til å redusere
den effektive arbeidsstyrken med til sammen nesten 6 000 årsverk
fra 2000 til 2001.
Regjeringen har allerede startet arbeidet med å reaktivisere
uførepensjonister som har utsikter til å komme tilbake
til arbeidslivet og å stille strengere krav til at attføring
skal være forsøkt før det innvilges uførepensjon.
Regjeringen vil også gjøre det lettere å rekruttere faglært
utenlandsk arbeidskraft, og vil om kort tid legge fram en odelstingsproposisjon
med forslag til endringer i utlendingsloven. I oppfølgingen
av Sandmanutvalget, vil Regjeringen senere i år komme med forslag
til en politikk som kan redusere sykefraværet og tilgangen
på nye uførepensjonister uten å svekke arbeidstakernes
rettigheter i sykelønnsordningen.
Målrettet formidlingsbistand til arbeidssøkere
og rekrutteringsbistand til arbeidsgivere er viktig for å sikre
en god utnyttelse av arbeidskraften. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene
settes i første rekke inn overfor ungdom og langtidsledige.
I tillegg brukes tiltakene for å mobilisere arbeidskraftressursene
blant innvandrere, blant annet gjennom kvalifisering av nylig bosatte
flyktninger i kommunene. Budsjettet for 2001 gir rom for 9 000 plasser
under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, og utviklingen
på arbeidsmarkedet siden budsjettet ble framlagt tilsier
at en fastholder dette tiltaksnivået.
På grunn av økt satsing på å reaktivisere
uførepensjonister og skjerpede krav til at attføring
skal være forsøkt før uførepensjon
kan innvilges, har tilstrømmingen av yrkeshemmede til Aetat økt.
Regjeringen vil derfor øke attføringsinnsatsen
ytterligere. Under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede gir
bevilgningen for 2001 rom for et gjennomsnittlig nivå på om
lag 20 450 plasser. Regjeringen foreslår å øke
bevilgningene til tiltak og personell med totalt 75 mill. kroner.
En stor andel av de registrerte yrkeshemmede
i Aetat mottar ytelser fra folketrygdens bevilgning til yrkesrettet
attføring. Den økte tilstrømmingen tilsier
en oppjustering av bevilgningen til ytelser under yrkesrettet attføring
med om lag 270 mill. kroner.
I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
2000 ga Stortinget Regjeringen fullmakt til å la Aetat
starte med salg av bedriftstjenester, herunder utleie av arbeidskraft,
direkte fra Aetat til sluttbruker. Samtidig ble Regjeringen bedt
om å legge fram forslag til endelig organisering av disse
tjenestene for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet 2001,
se nærmere avsnitt 3.6.2 i meldingen.
Regjeringen har etter en nærmere gjennomgang kommet
til at det kan reises tvil om dagens organisering av betalingstjenestene
er holdbar i forhold til reglene for statsstøtte. Det har
blant annet sammenheng med at et forvaltningsorgan som Aetat ikke
kan gå konkurs og at det heller ikke betaler skatt. Regjeringen
har derfor vurdert to modeller som begge vil være mer robuste
i forhold til konkurranseregelverkets krav:
– Omdanne
Aetat Bedrift til en egen juridisk enhet, for eksempel statsaksjeselskap.
– Innføre utleie som
et arbeidsmarkedstiltak. De som leies ut skal i så fall
være innenfor de prioriterte målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken.
Regjeringen ønsker å bruke
utleie som et virkemiddel for å gi utsatte arbeidssøkere
et fotfeste på arbeidsmarkedet. For å være
konkurransedyktig vil et statsaksjeselskap neppe kunne ta andre
hensyn enn konkur-rentene, for eksempel i forhold til utsatte grupper
på arbeidsmarkedet. Etter Regjeringens vurdering vil derfor
opprettelse av et statsaksjeselskap ikke være i tråd med
målsettingene i arbeidsmarkedspolitikken. Samtidig vil
staten løpe en høy økonomisk risiko,
da det er stor konkurranse i vikarmarkedet. Regjeringen vurderer
derfor denne modellen som uaktuell.
Ved å organisere utleie som et arbeidsmarkedstiltak for
målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken, vil utleievirksomheten
være et virkemiddel knyttet til etatens kjerneoppgaver.
Samtidig vil konkurransen med private vikarbyråer bli beskjeden,
siden de i begrenset grad leier ut disse gruppene. Utleien vil i
dette tilfellet skje direkte fra Aetat, organisert gjennom egne
enheter i etaten. Ved å konsentrere utleien til utsatte
grupper for å prøve ut deres arbeidsevne, vil
det imidlertid kunne være behov for tilskudd av arbeidsmarkedsmidlene
til arbeidsgiverne. Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering
er at det er rom for bruk av slike tilskudd innenfor konkurranseregelverkets
rammer, hvis dette er nødvendig for å hjelpe arbeidssøkere
i jobb. En slik innretning av utleievirksomheten er i tråd
med Regjeringens ambisjoner omkring fornyelsesprogrammets arbeidskraftsreform.
Regjeringen har derfor kommet til at avgrensning av utleie til særskilte
målgrupper er den beste måten å ivareta
arbeidsmarkedspolitiske målsettinger på innenfor
konkurranseregelverkets rammer. Regjeringen vil komme nærmere
tilbake til saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2002. I
den forbindelse vil en også vurdere en eventuell videreføring
av etatens øvrige bedriftstjenester.
De kontraktene Aetat Bedrift allerede har inngått,
vil bli gjennomført. Det betyr at dagens utleievirksomhet vil
måtte videreføres ut inneværende år
i begrenset omfang. Den foreslåtte omleggingen av Aetats
utleievirksomhet vil imidlertid få betydelige konsekvenser for
vedtatt budsjett for Aetats salg av arbeidsmarkedstjenester (kapittel
1 593 og kapittel 4 593). Regjeringen vil komme nærmere
tilbake til dette høsten 2001.
I februar 2001 vedtok Stortinget på grunnlag
av Dokument nr. 8:14 (2000-2001) at det skal iverksettes forsøk
med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling av funksjonshemmede,
yrkeshemmede, sosialklienter og andre personer som krever ekstra
tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet. Arbeids-
og administrasjonsdepartementet har på dette grunnlaget arbeidet
med utforming av ulike modeller for slike forsøk. Dette
har avdekket at det er en rekke forhold som bør avklares
og vurderes nærmere før en iverksetter slike forsøk.
Departementet vil komme tilbake til denne saken i statsbudsjettet
for 2002.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet,
tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at den anslåtte veksten i arbeidsstyrken i årene
framover vil bli vesentlig lavere enn i de senere tiårene,
samtidig som behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren
vil øke kraftig etter hvert som befolkningen eldes og vedtatte
velferdsreformer iverksettes. Selv om det er tegn på at veksten
i antall nye uføretrygdede og veksten i sykefraværet
reduseres, mener disse medlemmer at andelen som går
tidlig ut av arbeidstyrken er bekymringsfull. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen som en oppfølging av Sandmanutvalget
vil komme tilbake med en politikk som kan redusere sykefraværet og
tilgangen på nye uførepensjonister uten å svekke arbeidstakernes
rettigheter i sykelønnsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen har kommet til at det kan reises tvil om Aetats
salg av bedriftstjenester, herunder utleie av arbeidskraft, er holdbar
i forhold til reglene for statsstøtte. Disse medlemmer har
lagt merke til at Regjeringen derfor har kommet til at avgrensning av
utleie til spesielle målgrupper er den beste måten å ivareta
arbeidsmarkedspolitiske mål innefor konkurranseregelverkets
rammebetingelser. Regjeringen ønsker å bruke utleie
av arbeidskraft som et virkemiddel for å gi utsatte arbeidstakere
et fotfeste i arbeidsmarkedet. Denne utleievirksomheten vil være
et virkemiddel knyttet til arbeidsmarkedsetatens kjerne-oppgaver,
samtidig som konkurransen med private vikarbyråer vil bli
beskjeden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre tar dette til orientering og viser
til sine merknader i Langtidsprogrammet.
Herunder fremkommer at det norske samfunnet
har store uløste oppgaver. Manglende arbeidskraft i noen sektorer,
begrenser mulighetene til å satse. Det store behovet for
arbeidskraft må blant annet løses gjennom tiltak
for å redusere sykefraværet og tilgangen av uføretrygdede,
gjennomføre et mer fleksibelt arbeidsmarked. Det må arbeides
for å øke innenlandske arbeidskraftressurser gjennom å øke
yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere og flyktninger som
allerede er i landet.
Offentlig sektor må fornyes og forbedres,
og vi må få en mer effektiv formidling av arbeidskraft.
Det må bli langt enklere å få godkjent
utenlandsk utdanning i Norge. Selv om vi lykkes med mange av disse
tiltakene, vil arbeidskraftbehovet fortsatt være stort.
Som et supplement til innenlandske tiltak for å øke
arbeidsstyrken, må det også legges til rette for
arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre konstaterer
at en vellykket sysselsettingspolitikk må ha fokus på å legge
forholdene til rette for eksisterende næringsvirksomhet,
samt å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Dette
innebærer at næringslivet må få rammevilkår
som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Målrettede
reduksjoner av skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng,
det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur.
Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at
fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent.
Det er også nødvendig å øke
innsatsen innen forskning slik at Norge kommer opp på den
gjennomsnittlige FOU-innsatsen i OECD-området. Videre må det
gjennomføres en forenkling i lover, forskrifter og regler
for å gi større fleksibilitet i nærings-
og arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise til
at den største utfordringen i fremtiden i forhold til arbeidsmarkedet er å sikre
tilstrekkelig arbeidskraft til så vel offentlig som privat
sektor.
Disse medlemmer har med bekymring
merket seg at Regjeringens påpekning av at arbeidsstyrken kan
bli redusert fra 2000 til 2001 som følge av veksten i sykefraværet.
Det må derfor settes i verk en rekke tiltak for å bedre
tilgangen på arbeidskraft hvor de følgende tiltak
vil ha positiv virkning:
– Det må bli
lettere å stå i arbeid utover den formelle pensjonsalderen.
Skatte- og pensjonssystemet må gjøre det lønnsomt å arbeide
lenger. Det må bli lettere å kombinere pensjon
og deltidsarbeid.
– Ordningen med kjøp
av helsetjenester til sykmeldte utvides til nye diagnoser og behandlingsformer,
slik at flere bringes raskere tilbake i arbeid. Behandling eller
helseforsikring betalt av arbeidsgiver, bør ikke utløse
skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
– Aetat må også bli
en kvalifiseringsetat, som skal få mennesker med problemer
ut i arbeidslivet.
– Koordineringen med trygdekontor
og sosialkontor må bedres.
– Ordningen med lønnstilskudd
for personer med nedsatt arbeidsevne styrkes, slik at det blir lettere å ansette
disse.
– Det må bli lettere å kombinere
arbeid og trygd. Uførepensjonen må reduseres gradvis
i takt med arbeidsinntekten. Uføretrygdede med restarbeidsevne
bør vurderes jevnlig.
– De skattemessige incentivene
til å arbeide bør forsterkes.
– Konkurranseutsetting og avbyråkratisering
kan frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at også følgende
tiltak vil ha positiv virkning:
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Venstre mener at også følgende
tiltak vil ha positiv virkning:
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at et godt arbeidsmiljø og
gode samarbeidsforhold er viktige forutsetninger for produktivitet
i arbeidslivet. Høyre mener at arbeidsmiljøloven
må forenkles. Et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø er
viktig, både for trivsel og helse. På andre områder
er imidlertid arbeidsmiljøloven moden for en revisjon.
Valgfriheten, kreativiteten og effektiviteten i det nye arbeidslivet
må ikke begrenses av rigide krav og paragrafrytteri.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at Aetat effektiviserer driften både i forhold
til ressursbruk og til formidling av arbeidssøkende.
Disse medlemmer konstaterer med
tilfredshet at Aetat nå skal avvikle sine betalingstjenester
slik som det nå har vært organisert som en del
av den statlige forvaltning. Dette er i samsvar med de innvendingene Høyre
har kommet med tidligere om at betalingstjenester integrert av Aetat,
som en del av den statlige forvaltningen, vil være konkurransevridende
i forhold til private aktører.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringens ønske om å bruke utleie som virkemiddel
for å formidle utsatte arbeidssøkere.
Disse medlemmer forventer at
Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en skisse til organisering
av denne ordningen i statsbudsjettet for 2002.
Disse medlemmer forutsetter at
Konkurransetilsynet uttaler seg om organiseringen og at denne blir presentert
i statsbudsjettet for 2002 sammen med en redegjørelse om
de øvrige betalingstjenester.
Disse medlemmer forventer at
Regjeringen, på bakgrunn av Stortingets behandling av Dokument
nr. 8:14 (2000-2001) setter i gang forsøk med konkurranse av
formidling av yrkeshemmede og andre som krever ekstra tilrettelegging
og oppfølging. For å få innspill til hvordan
denne type formidling og kvalifisering kan skje vil disse
medlemmer at Regjeringen skal organisere en idedugnad. På bakgrunn
av blant annet disse innspillene må det utarbeides regelverk
og organisering for slike forsøksordninger. Det må være
brukernes behov som skal være styrende for regelverket og
organiseringen av disse ordningene.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2002 fremme forslag om en forsøksordning i tråd
med Stortingets vedtak ved behandling av Innst. S. nr. 178 (2000-2001)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i forbindelse med spørsmålet om økt arbeidsinnvandring
vise til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 178 (2000-2001)
om økt arbeidsinnvandring.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Budsjett-innst. S. I (2000-2001) der dette medlem ba
Regjeringen fremme en tiltaksplan for økt arbeidstilbud.
Dette vil gi muligheter for verdiskapning, og redusert press i økonomien. Planen
bør inneholde tiltak for omstilling av uføretrygdede,
redusert verneplikt, kvalifisering av ledige, oppmykning av innvandringsstoppen,
avvikling av kontantstøtten, rekrutteringsmidler for utdannings-
og helsesektoren, 3 års byggestopp for nye kjøpesentre, økt
grense for hvor mye studenter og pensjonister kan tjene og skattelette
til lavtlønte - i tillegg til en begrensning av oljeinvesteringene
til dagens nivå.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en plan for økt tilgang på arbeidskraft i
forbindelse med statsbudsjettet for 2002."
Komiteens medlem, representanten Steinar
Bastesen viser til det økende antall unge uføretrygdede,
og mener at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har funnet tiltak
som kan bremse denne utvikling. Dette medlem viser
til Kystpartiets program som vil legge til rette for at unge mennesker
i overgangen mellom grunnskole og videregående skole kan
gis mulighet til modning gjennom tilrettelegging av arbeidsmulighet
gjennom endringer i skatte- og arbeidsmiljøloven. Dette medlem mener et høyt antall
unge uføretrygdede er langt mer bekymringsfullt enn tidlig
pensjonsavgang av slitne arbeidstakere.
På bakgrunn blant annet av uttalelser
i energi- og miljøkomiteen i Innst. S. nr. 122 (1999-2000)
ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999), inneholder avsnitt
3.7 i meldingen og vedlegg 1 til meldingen beskrivelse av enkelte
sentrale rammevilkår for kraftproduksjon i Norge, Sverige,
Finland og Danmark.
Etter at St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken
ble behandlet i Stortinget, har næringen fått utarbeidet
flere konsulentutredninger hvor rammevilkårene for bransjen
er vurdert, se omtale i avsnitt 3.7 i meldingen.
Departementet vil peke på at offentlig
fastsatte rammevilkår kan ha konsekvenser på enkeltområder
som ut fra en isolert betraktning kan være uheldige. Dette gjaldt
også før kraftmarkedet ble deregulert. Med konkurranse
i markedet blir imidlertid konsekvensene annerledes. Før
innføringen av energiloven hadde eksempelvis skattenivået
i kraftnæringen primært konsekvenser for den kraftprisen
som forbrukerne betalte. Nå har skattenivået i
første rekke konsekvenser for resultater og avkastning
i kraftnæringen, og for lønnsomheten av investeringer
i næringen. I sin tur kan dette blant annet ha betydning
for næringens utvikling og konkurranseevne, og for landets
energi- og effektbalanse. Kraftskattereformen fra 1997 innebar en
overgang til mer lønnsomhetsbasert beskatning av vannkraftproduksjon,
og dette har trolig isolert sett hatt en positiv innvirkning på motivene
til investeringer i næringen.
Mye tyder på at de norske konsesjonsreglene
har medvirket til mindre omstrukturering av kraftproduksjonen, lavere
konsentrasjon, større innslag av krysseierskap og mindre
innslag av privat eierskap enn i for eksempel Sverige og Finland.
Skatter, avgifter, konsesjonskraftavståelse
og hjemfall av kraftanlegg innebærer en inntektsoverføring
fra kraftselskapene til staten, kommuner og fylkeskommuner. I tillegg
til fiskale forhold er det også andre hensyn knyttet til
rammevilkårene, som for eksempel kompensasjon for naturinngrep,
ivaretakelse av offentlig styring og kontroll over vannfallene,
virkning på motivene til å investere og en samfunnsmessig
rasjonell nettvirksomhet. Ved en vurdering av om rammevilkårene
er hensiktsmessige, må disse formålene veies opp
mot de eventuelle uønskede virkninger som rammevilkårene
kan medføre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre tar
orienteringen til etterretning. Disse medlemmer vil peke
på at Høyre ønsker en gjennomgang av
konsesjonssystemet, herunder hjemfallsretten for å bedre omstruktureringen
i kraftproduksjonen. I den sammenheng mener disse medlemmer at
det er naturlig med en vurdering av skattesystemet, for å sikre
likere konkurransevilkår i de nordiske land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kraftforsyningen i Norge nå er en konkurranseutsatt
næring. Denne næringen konkurrerer i et åpent
nordisk/nordeuropeisk marked. Det er etter disse
medlemmers oppfatning viktig at rammevilkårene
for denne næringen er mest mulig harmonisert med de land
norske bedrifter konkurrerer med. Disse medlemmer vil
hevde at en sammenligning med andre lands skatteregimer må ta
utgangspunkt i produksjon av kraft ved bruk av vann. Å bruke
særavgifter som er beregnet på å begrense
produksjon av kraft fra kullkraftverk og atomkraftverk i andre land som
sammenligningsgrunnlag for like rammevilkår finner disse
medlemmer uakseptabelt. Som det fremgår av tabell
3.13 skatter og produksjon for gjennomsnittlig kraftproduksjon 2000 øre/kWh
i St.meld. nr. 2 (2000-2001), er de totale skattene for produksjon med
vannkraft betydelig høyere enn i våre naboland.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen hevder at de særnorske reglene om hjemfall
og forkjøpsrett for det offentlige ved eierskifte m.v.
ikke medfører løpende inntektsoverføringer
fra norske kraftprodusenter til det offentlige. Selv om det er riktig
at disse kostnadene for kraftselskapene ikke er løpende,
vil det i forbindelse med hjemfall føre til betydelige
overføringer av verdier fra selskapet til både
kommuner og stat. Disse kostnadene må selvfølgelig
kraftselskapene avskrive over de år som selskapet har hjemmel
til å drive produksjon, og dette er kostnader som konkurrerende
selskaper i andre land ikke har. Derfor vil denne særnorske
ordningen med hjemfall til det offentlige påføre
private norske kraftprodusenter konkurranseulemper både
i forhold til utenlandske aktører, men også i
forhold til heleide offentlige norske selskaper. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader og forslag i Innst. S. nr.
233 (1998-99) og Innst. S. nr. 122 (1999-2000).
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"1. Stortinget
ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å oppheve
statens forkjøpsrett av kraftanlegg.
2. Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag slik at ordningen med hjemfall til staten
av private kraftverk oppheves idet eiendomsretten til kraftverkene
forblir hos nåværende eiere på permanent
basis.
3. Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med Nasjonalbudsjettet for 2002 fremme nødvendige forslag
til endringer i kraftskattesystemet slik at man oppnår
internasjonal harmonisering av skatter og avgifter."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at hovedmålet for Arbeiderpartiets økonomiske
politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling.
Disse medlemmer vil videre framheve
at Arbeiderpartiet bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet,
som er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Disse
medlemmer mener at Solidaritetsalternativet i store deler
av det siste tiåret har gitt avgjørende bidrag
til den gode økonomiske utviklingen.
For å ta sin del av ansvaret for Solidaritetsalternativet
skal Regjeringen og Stortinget gjennom budsjettpolitikken bidra
til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Disse
medlemmer viser til at budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fra i fjor høst
om inneværende års budsjett videreførte
den nøytrale finanspolitikk Regjeringen la opp til. Regjeringen
har i sitt Reviderte budsjett lagt vekt på at situasjonen
i norsk og internasjonal økonomi samlet ikke tilsier noen
endring i finanspolitikken. Disse medlemmer mener
det derfor er viktig at budsjettrevisjonen ikke gjennomføres
på en slik måte at presset i økonomien øker,
noe som kunne føre til økt rente og mer utrygge
arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at
de økte utgifter som får flertall i forbindelse
med behandlingen av Revidert budsjett dekkes inn. Innenfor de samme
rammer for budsjettet er det skapt rom for økte midler
til høyere utdanning, rassikring, opptreningsinstitusjoner, Rikshospitalet,
fartøyvern og utdanningsstipend i tillegg til at de tjenesteytende
virksomhetene som blir momspliktige fra 1. juli 2001 unntas fra
investeringsavgiften inntil denne avgiften fjernes helt fra 1. april 2002.
Disse medlemmer vil peke på at
de prioriteringer som Arbeiderpartiet la opp til i budsjettet for
2001 har blitt videreført gjennom budsjettavtalen med sentrumspartiene
fra i fjor høst og revisjonen nå i vår.
De viktigste prioriteringene er:
– Et bedre
helsevesen ved at bevilgningene til helsevesenet er forhøyet
med om lag 2,6 mrd. kroner. Sammen med økningen i de frie
inntektene til kommunesektoren i årets budsjett er helsesektoren styrket
med mer enn 3 mrd. kroner. Med en slik utvidelse vil flere enn noen
gang tidligere bli behandlet ved sykehusene. I styrkingen av helsevesenet
ligger det også økte midler til psykiatri. Parallelt
med behandlingen av Revidert budsjett er det blitt klart at regjeringen
får fullt gjennomslag for sitt forslag om at staten skal
ta over sykehusene fra 1. januar 2002. Dette vil gjøre
det mulig å drive sykehusene på en bedre og mer
rasjonell måte til beste for pasientene.
– Stor satsing på kvaliteten
i grunnskolen ved at lærerlønningene er økt
og det er laget en ny arbeidsavtale med lærerne som vil
koste 950 mill. kroner i 2001.
– En betydningsfull satsing på forskning
ved at kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping ble forhøyet
med 3,5 mrd. kroner i fjor høst, og ytterligere med 2,5
mrd. kroner i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett,
slik at fondet samlet kommer opp i 10 mrd. kroner.
– Et stadig bedre botilbud til
de eldre ved at det i 2001 vil bli gitt tilsagn til å bygge
5 800 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Alt tyder på at
vi vil nå eldreplanens mål om 12 000 nye årsverk
og 24 400 tilsagn til nye eller utbedrede sykehjemsplasser og omsorgsboliger
innen utgangen av 2001. Og satsingen fortsetter. Etter forslag fra Regjeringen
har Stortinget tidligere i år vedtatt å utvide
tilsagnsrammen med ytterligere 5 000 enheter i 2002.
– En hjelp i hverdagen til flere
barnefamilier ved at det blir bygget 6 000 nye barnehageplasser
i 2001. Vi trenger flere og billigere barnehager. Regjeringens forslag
i Revidert nasjonalbudsjett om økt statstilskudd vil gjøre
det mulig å redusere foreldrebetalingen for hver barnehageplass
med i gjennomsnitt 150 200 kroner pr. måned. Den
ekstra satsingen i år er bare et første skritt
på vei. Målet vårt for neste fireårsperiode
er at alle som ønsker det skal få tilbud om plass
og at vi får halvert foreldrebetalingen. Til neste år
trapper vi opp innsatsen. Det vil gi grunnlag for at foreldrebetalingen fra
neste høst kan bli redusert med i gjennomsnitt 350 400
kroner pr. måned sammenliknet med hva den ellers ville
vært. Det kan bety opp mot 4 000 kroner i sparte utgifter
pr. år i forhold til hva foreldrene ellers ville betalt.
For de som har heldagsplass, kan reduksjonene bli enda større.
– En utvidet støtte til
ungdom i etableringsfasen ved at det blir bygget 1 000 nye studentboliger,
at boligtilskuddet er hevet og at rammene til etableringslån
og lån i Husbanken utvides. Rammene til Husbanken er økt
med 2 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil også framheve
at etter 10-års diskusjon får vi fra 1. juli 2001
gjennomført en modernisering av momssystemet, som innebærer
en nødvendig utvidelse av momsgrunnlaget. Det er et viktig
bidrag for å finansiere velferdsstaten på sikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
vi går en spennende tid i møte. Det norske samfunn
står overfor store muligheter i årene som kommer. Disse medlemmer vil
gjennomføre reformer som gjør det mulig:
– å gi
våre barn den beste skolen - satse på kunnskap og
kreativitet,
– å ha godt utbygde velferdstjenester
- høyere kvalitet og større valgfrihet,
– å gjøre Norge
til et attraktivt land å bo, investere og utvikle nye ideer
i - lavere skatter og mindre byråkrati.
Disse medlemmer har i tråd
med dette, og i tråd med prinsippet om at revideringen
av budsjettet ikke skal være noen omkamp om alle punkter
det var uenighet om ved behandlingen av statsbudsjettet, lagt frem et økonomisk
opplegg til revidering av budsjettet der det satses på:
– skole,
utdanning og forskning,
– viktige velferdstjenester som
sykehus og barnehager,
– lavere avgifter og mer intelligente
avgiftslettelser enn det flertallet legger opp til fra 1. juli,
sammen med en klar satsing på veibygging.
Disse medlemmer har registrert
at Regjeringens forslag til revidering av budsjettet innebærer
svært små endringer av politisk karakter. Disse
medlemmer er enige i at det i den aktuelle økonomiske
situasjon er riktig å la være å gjøre
revideringen av budsjettet til en full budsjettbehandling.
Til tross for dette er det nødvendig å gjøre
viktige justeringer i det økonomiske opplegget. Disse
medlemmer vil ikke gjennomføre endringer i merverdiavgiften
fra 1. juli 2001. Disse endringene innebærer isolert sett
avgiftslettelser, selv om de oppveies av alle de skatte- og avgiftsøkninger
som ble gjennomført allerede fra 1. januar. Disse
medlemmer er for betydelige lettelser i skatte- og avgiftsnivået,
men vil understreke at det ikke er likegyldig hvordan lettelsene gis.
Når flertallet gjennomfører avgiftslettelser som fører
til betydelige avgrensnings- og konkurransevridningsproblemer, samt økt
byråkrati, så er ikke dette den form for avgiftslettelser disse
medlemmer ønsker. Disse medlemmer vil
i stedet benytte disse midlene til å gi betydelige lettelser
i el-avgiften (-2,5 øre/kWh) og grunnavgiften
på fyringsolje, halvering av flypassasjeravgiften, en samlet
reduksjon av drivstoffavgiftene med 60 øre/liter
fra 1. juli, 8 pst. reduksjon i engangsavgiftene på biler
og 10 pst. reduksjon i alkoholavgiftene. Samlet sett foreslår disse medlemmer en
lettelse i avgiftsnivået på G mrd. kroner, en
svært moderat lettelse i tråd med prinsippet om at
revideringen av budsjettet ikke skal være en omkamp om
budsjettet.
Disse medlemmer vil samtidig
vise til Høyres alternative statsbudsjett for 2001, der disse
medlemmer foreslo skatte- og avgiftslettelser på om
lag 20 mrd. kroner i forhold til budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet
og sentrumspartiene.
Disse medlemmer mener også det
haster med viktige omprioriteringer på budsjettets utgiftsside.
Innenfor forskning og utdanning haster det med
en skikkelig opptrapping, for å bringe Norge i tet. Derfor foreslår disse
medlemmer en satsing på skole, universiteter og
utdanning på over 300 mill. kroner, sammen med et forslag
om å forsere oppbyggingen av forskningsfondet til 15 mrd.
kroner, slik at det nå bevilges 7,5 mrd. kroner ekstra
til forskningsfondet. Kombinert med forslag om å innføre
skattestimulans for bedrifters FoU-virksomhet, innebærer
Høyres alternative budsjettopplegg en klar satsing på et
område der det haster med å styrke innsatsen og
kvaliteten.
Disse medlemmer viser også til
at foreldrebetalingen i barnehagene er svært høy
mange steder, og at Regjeringens forslag om å øke
statstilskuddet til barnehagene i mange tilfeller ikke vil bidra
til mer enn at en kan unngå at foreldrebetalingen øker. Disse
medlemmer mener derfor det er nødvendig å forsterke satsingen
på barnehager, og går inn for at økningen
i statstilskuddet fordobles i forhold til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser at en samlet
anleggsbransje har dokumentert betydelig ledig kapasitet. Samtidig
er det er stort behov for å styrke satsingen på veiutbygging,
slik Høyre gjentatte ganger har foreslått. Derfor
vil disse medlemmer foreslå at bevilgningene
til veiinvesteringer økes med H mrd. kroner.
Disse medlemmer mener også det
er viktig å styrke sykehusenes økonomi, og foreslår å bevilge G mrd.
kroner ekstra til regionsykehusene, sammen med en rekke andre viktige
tiltak innenfor helseområdet.
Utover dette foreslår disse
medlemmer enkelte mindre, nødvendige opprettinger
i Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at
satsingene på utgiftssiden dekkes inn i sin helhet gjennom
reduserte bevilgninger til kompensasjon til offentlig forvaltning for
tjenestemoms-utvidelsen (som det ikke er behov for med disse
medlemmers forslag om ikke å gjennomføre
moms-reformen), gjennom reduserte bevilgninger til distriktsutviklingsmidler,
jordbrukstilskudd og enkelte andre reduksjoner i bevilgningene.
Samlet sett opprettholder disse medlemmer samme
innretning av finanspolitikken som Regjeringen foreslår.
Disse medlemmer viser til merknader
andre steder i denne innstillingen og i Innst. S. nr. 325 (2000-2001)
og Innst. O. nr. 130 (2000-2001) for en full gjennomgang av Høyres
standpunkter ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett med tilhørende
proposisjoner.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Stortinget i revidert nasjonalbudsjett gjør et veivalg
for Norge. Vi kan velge å følge Regjeringens anbefaling
om fortsatt satsing på en svart oljeøkonomi, med økte
oljeinvesteringer og stø kurs mot en fortsatt tilværelse
som leverandør av eksklusive råvarer. Eller vi
kan velge en annen kurs som vil legge grunnlag for å gjøre
Norge til en grønn kunnskapsøkonomi.
I forbindelse med oljeprisfallet et par år
tilbake, skjedde det en markert aktivitetsnedgang i oljesektoren.
Det medførte en tøff hestekur, med en vesentlig nedbygging
av sysselsettingen og investeringsnivå i bransjen, og vi
har nå kommet ned på et mer fornuftig nivå.
Dette har gitt mulighet til å anvende disse ressursene
andre steder i økonomien, og omsider få i gang overgangen
til en grønn kunnskapsøkonomi som kan gi oss et
grunnlag å leve av når oljeinntektene om noen år
begynner å reduseres. Dette medlem påpeker
at behandlingen av dette reviderte budsjettet gir Stortinget mulighet
til å signalisere om de ønsker en slik utvikling.
Etter at oljeprisen nå har vært
stabilt høy lenge, ønsker oljeselskapene igjen å øke
investeringene på norsk sokkel. I en situasjon der Norges
fremste problem er mangel på arbeidskraft foreslår
Regjeringen å øke statens andel av oljeinvesteringene
med 4 mrd. i forhold til budsjettvedtaket før jul. Investeringene
ligger på et høyt nivå, anslått
til 42,6 mrd. 1997-kroner i St.meld. nr. 1 (2000-2001). Det fines
ikke kjente reserver på norsk sokkel som vil gjøre
det mulig å holde et vesentlig høyere investeringsnivå enn
dette over tid.
Etter dette medlems oppfatning
går Regjeringen i helt feil retning. Flere av samfunnets
ressurser, økonomisk så vel som menneskelig, disponeres
i det som bør være gårsdagens næringer.
I en situasjon der knapphet på menneskelige ressurser nødvendiggjør sterk
prioritering, velger Regjeringen en kraftig oppbygging av oljeinvesteringene.
Sjøl om disse investeringene reint
teknisk ikke regnes inn i det oljekorrigerte budsjettunderskuddet,
vil dette åpenbart øke presset i økonomien
merkbart, og innebære inflasjonspress og fare for økt
rentenivå. Dette er en svakhet ved vårt budsjettsystem
som gjør det vanskeligere å se den reelle effekten
av budsjettvedtaket. Dette medlem fremmer forslag
om å inkludere slike investeringer i det oljekorrigerte
underskuddet. Gitt dette gjør dette medlem opp
sitt alternative budsjett med om lag samme balanse som Regjeringen.
Dette medlem foreslår
derfor å kutte oljeinvesteringene som ikke er kontraktsfesta,
og bruker disse pengene til investeringer som kan gi grunnlag for
overgang til en grønn kunnskapsøkonomi – bevilgninger
til barn og unge, utdanning, forskning, og miljøtiltak.
Reduserte
oljeinvesteringer | | -2572 |
Grunnlag for
en grønn kunnskapsøkonomi | | 2572 |
Barnehager | 261 | |
Kvalitetsutvikling i grunnskolen | 200 | |
Skolefritidsordning | 85 | |
Skolebøker vg.
skole | 200 | |
Økt stipendandel | 500 | |
Universiteter og høyskoler | 170 | |
Forskningsrådet | 100 | |
Nullsats mva. for kollektivtrafikken | 400 | |
Økte jernbaneinvesteringer | 530 | |
ENØK/alternative
energiformer | 75 | |
Energiforskning | 25 | |
Miljøpakke Groruddalen | 5 | |
United World College | 2 | |
Barskogvern | 2 | |
Opprydning – PCB
og skipsvrak | 15 | |
LA21 | 2 | |
Dette medlem vil understreke
at barnehagen er den viktigste fellesarenaen for førskolebarn,
en arena der barn får utvikle seg i leik og samhandling
med andre barn og med voksne. Barnehagen er derfor en viktig del
av det livslange læringsløpet. Dette medlem er
opptatt av at ingen skal ekskluderes fra muligheten til å delta
på denne viktige fellesarenaen. Dette skjer i dag fordi
det ikke er barnehageplasser nok, og fordi plassene mange steder
er for dyre.
Dette medlem vil understreke
at barnehager er et sikkerhetsnett for de barna som vokser opp i
familier som tilhører de gruppene med dårligst
råd. Det er spesielt viktig for innvandrerfamilier at de
får et tilrettelagt barnehagetilbud, slik at barna kan
lære seg norsk språk og kultur. Forskning viser
at barn som har hatt et pedagogisk tilbud før de begynner
på skolen, klarer seg bedre i en undervisningssituasjon.
Det er derfor etter dette medlems mening ekstra viktig å sørge
for at barn i familier med dårligst råd får
tilgang til plass i barnehagen og skolefritidsordningen. Uten tilgjengelige
barnehageplasser til lave priser, vil forskjellene i samfunnet øke.
Også familier med to vanlige inntekter
opplever barnehageprisene som tyngende i familieøkonomien. Dette
medlem mener at for familieøkonomien er billigere
barnehageplasser og lavere oppholdsbetaling i skolefritidsordningen
viktigere enn skattelette.
Dette medlem ser med tilfredshet
på at flere partier lover flere og billigere barnehageplasser.
Men det registreres at ingen ønsker å støtte
de mest effektive virkemidlene for å få til økt
barnehageutbygging slik at alle som ønsker det får
plass, og lavere foreldrebetaling. Sosialistisk Venstrepartis forslag
om en individuell rett til barnehageplass og en øvre grense
for hvor stor andel av familiens samlede inntekt som skal brukes
på barnehager kombinert med en øvre grense, i Innst.
S. nr. 238 (2000-2001), fikk ikke støtte fra noen andre
partier. Dette medlem påpeker at dette forslaget
er testen på stortingsflertallets vilje til å forplikte seg
til å skaffe alle barn som ønsker det, barnehageplass
til en overkommelig pris.
Dette medlem mener at dette barnehageløftet
et stykke på veg kan finansieres ved å avvikle
eller redusere kontantstøtteordningen. Dette medlem vil peke
på at bedret kommuneøkonomi og økt statsstøtte er
en forutsetning for et barnehageløft.
Dette medlem påpeker
at Regjeringens påståtte barnehagesatsing kun
er en intern overføring som er gjort mulig fordi det bygges
færre barnehager enn Regjeringen ønsker. Dette
henger sammen med at kontantstøtten gjør den reelle
prisen på barnehager for høy, samtidig som dårlig
kommuneøkonomi medfører at kommunene ikke klarer
egenandelen.
Dette medlem registrerer at det
ikke er mulig å få flertall for mer grunnleggende
endringer i barnehagesystemet, og foreslår derfor en økning
i driftstilskuddet utover Regjeringens forslag på 260 mill.
kroner. I tillegg foreslås det en økning i bevilgningen
til kvalitetsutvikling i barnehagene på 1 mill. kroner.
Dette medlem understreker behovet
for reduksjoner i egenbetalingen i skolefritidsordningen. Regjeringen
utsetter endringer i kommunenes tilskuddsordning, deriblant innlemming
av tilskuddet til skolefritidsordninger i rammetilskuddet til kommunene.
Dette medlem mener prisen på en
plass i skolefritidsordningen bør reguleres etter inntekt,
med en øvre maksimalsats. Dette medlem ønsker
en halvering av dagens foreldrebetaling, og foreslår en økning på 85
mill. kroner til skolefritidsordninga.
For grunnskolen velger Sosialistisk Venstreparti
i Revidert budsjett å satse 200 mill. kroner på utviklingstilskudd
som skal gå til forsøksvirksomhet med alternative
læringsmåter og en mer fleksibel skoledag. Skolene
kan søke om midler til ulike prosjekt som å endre
arbeidsplanen, styrke kontakten med arbeidsplasser omkring skolen
eller ei rekke andre prosjekt som hver enkelt skole ønsker å prøve
ut. Forbedret infrastruktur for realisering av nye læreformer
er også en del av dette.
Behovet for opprustning av skolebygg og infrastruktur
i grunnskolen er mange steder prekært, spesielt i ungdomstrinnet. Dette
medlem viser til Dokument nr. 8:109 (2000-2001) om opptrappingsplan
for ungdomstrinnet i grunnskolen, og ber Regjeringen komme tilbake
med en plan for ytterligere satsinger på skolen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2002.
Dette medlem påpeker
at de kommunale kultur- og musikktilbudene må være
et tilbud for alle, og ønsker å redusere egenbetalingen.
Kommunene er ikke i tilstrekkelig grad blitt kompensert for kostnadene knyttet
til de kommunale kultur- og musikkskolene. Dette medlem er bekymret
over at egenbetalingen i kultur- og musikkskolene har økt
fra 10 til 20 pst.
Dette medlem etterlyser
satsing på kunnskapen som kan gjøre Norge til
en konkurransedyktig kunnskapsnasjon og lede økonomien
over fra den svarte oljeøkonomien til en grønn
kunnskapsøkonomi. Ved inngangen til det nye tusenåret
er vi i realiteten på vei fra industrisamfunnet til et
kunnskapssamfunn. Sysselsettinga i industrien og primærnæringene
har vært på vei ned i flere tiår, mens
en stigende andel av befolkningen er sysselsatt i tjenestesektoren.
Handelen med tjenester over landegrensene øker langt raskere
enn handelen med varer.
Utdanning har beveget seg fra å være
et privilegium, via en rettighet, til i dag nærmest å være
en nødvendighet. Dette medlem vil flytte
investeringene fra petroleumssektoren over i kunnskapsøkonomien.
Sosialistisk Venstreparti har tre hovedsatsingsområder
i utdanningspolitikken: En storstilt opprusting av grunnskolen -
særlig ungdomsskolen - en reell opprustning av studiefinansieringen
etter mange års etterslep, og implementeringen av et program
for å gjøre Norge til en ledende forsknigsnasjon.
Dette medlem viser
til Regjeringens mål om at det økologiske perspektivet
skal danne grunnlaget for politikkutformingen på alle områder
i samfunnet. Dette målet er utgangspunktet for dette
medlems politikk på miljøområdet,
og danner bakgrunnen for de endringer på årets
budsjett dette medlem mener er nødvendig.
Dette gjelder spesielt på områdene
biologisk mangfold og behovet for opprydding av farlige
miljøgifter som PCB, samt å redusere akutt forurensing
som problemet med vannkvaliteten i Vansjø/Hobølvassdraget. Videre
er dette medlemopptatt
av at de store og spesielle miljøproblemene som finnes
i Oslos største bydel, Groruddalen, gripes fatt i, og foreslår
en miljøpakke til dette formål.
Dette medlem etterlyser
en klarere solidaritetsprofil i forvaltningen av oljefondet. Når
vårt største problem er å unngå å bruke
for mye oljepenger, har vi råd til å la en del
av vår rikdom komme verdens fattige til gode. Sosialistisk
Venstreparti foreslo i sine merknader til budsjettet for 2001 å investere
5 mrd. kroner av oljefondet i verdens fattigste land, for å gi
disse en sjanse til å bygge opp et eget næringsliv.
Dette medlem viser til at Norge
nå ligger på bunn blant de skandinaviske landene
når det gjelder bistand som andel av BNI, og etterlyser
en strategi fra Regjeringen for å løfte bistanden
til målet om 1 pst. av BNI. Mens Danmark brukte 1,06 og
Sverige 0,81 pst. brukte Norge 0,8 pst. av BNI på bistand.
Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) da Stortinget
la opp til å bruke 0,89 av nasjonalinntekten på bistand.
Selv om fjorårets norske bistandsbudsjett på 11,16
mrd. kroner var større enn noensinne, var andelen i forhold
til BNI den laveste på 20 år.
Dette medlem understreker at
Norge har råd til solidaritet, og viser til sine generelle
merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).
Dette medlem viser til at bistanden til de minst
utviklede landene (MUL) er gått ned med 45 pst. på 1990-tallet.
Landenes andel av verdenshandelen er halvert de siste 20 år.
Dette medlem understreker at
et klarere fokus på barn i norsk bistand ville gitt mange
gevinster. Sosialistisk Venstreparti vil styrke bistanden til bedring
av oppvekstvilkår, grunnleggende helseomsorg og ikke minst
utdanning. For Sosialistisk Venstreparti er det barna som står
i aller første rekke.
Dette medlem er positiv til en
gjennomgang av samarbeidsland, temaer og virkemidler for norsk bistand.
Dette medlem vil imidlertid minne om at det også er mulig å fokusere
bedre ved å velge færre temaer for satsingen.
For at fattige land skal komme seg ut av fattigdommen, er det avgjørende
med et fungerende næringsliv, og det må Norge
bidra til. Dette medlem etterlyser imidlertid en
grundig opprydding i næringsvirkemidlene i norsk bistand.
Komiteen viser til
at forslag satt fram i denne innstillingen er samlet under Komiteens
tilråding (kapittel 25) eller Forslag fra mindretall (kapittel
24) i Innst. S. nr. 325 (2000-2001), jf. St.prp. nr. 84 (2000-2001)
og St.prp. nr. 94 (2000-2001).
Komiteen viser til St.meld. nr.
2 (2000-2001) og til det som står i denne innstillingen
og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 2 (2000-2001) - Revidert nasjonalbudsjett
2001 - vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 8. juni 2001
Dag Terje Andersen
ordfører og leder |
Siv Jensen
sekretær |