Regjeringen legger med St.meld. nr. 2 (2002-2003) fram
meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2003. Meldingen er utarbeidet
i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger
mottatt til og med 12. mai 2003.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Arne Braut, fra Venstre,
May Britt Vihovde og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til forretningsordenen § 19 syvende ledd som lyder:
"Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i
statsbudsjettet legges fram senest den 15. mai i budsjettåret,
sammen med Stortingsmelding om Revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen
avgir innstilling om disse (B.innst.S.nr.II) senest annen fredag
i juni."
Komiteen viser til at Regjeringen
har lagt frem forslag om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
på statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 i St.prp. nr.
65 (2002-2003) og St.prp. nr. 75 (200-2003) samt forslag til endringer
i skatte- og avgiftslovgivningen i Ot.prp. nr. 93 (2002-2003), jf.
henholdsvis Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og Innst. O. nr. 122 (2002-2003),
som avgis sammen med denne innstillingen. Forslag til vedtak satt
frem i denne innstillingen er samlet under kapittel 23 Tilråding
fra komiteen eller kapittel 22 Forslag fra mindretall i Innst. S.
nr. 260 (2002-2003), jf. nevnte St.prp. nr. 65 (2002-2003) og under
kapittel 17 Komiteens tilråding eller kapittel 16 Forslag
fra mindretall i Innst. O. nr. 122 (2002-2003), jf. nevnte Ot.prp.
nr. 93 (2002-2003).
Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som
bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat
sektor.
Regjeringen vil følge retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000- 2001). Den økonomiske politikken må samtidig
bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene innebærer
at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den
måten har pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen.
Regjeringen har forbedret rammevilkårene
for næringsvirksomhet og vil fortsette arbeidet med å redusere
skatter og avgifter og iverksette andre tiltak som kan øke
vekstevnen i økonomien. Siktemålet er å ha
en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør
er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt
sektor og lav arbeidsledighet.
Et flertall i Stortinget sluttet seg våren
2001 til følgende retningslinjer for budsjettpolitikken:
– Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen
i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet.
Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing
av oljeinntektene i norsk økonomi. Olje og gass er ikke-fornybare
ressurser. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten har dermed
sitt motstykke i en reduksjon i statens petroleumsformue, og kan
ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand. Ved å overføre
netto kontantstrømmen til Statens petroleumsfond, og bare
bruke realavkastningen av fondet, unngår en å tære
på formuen.
Det er få eksempler på land
som har klart å håndtere en så stor naturressursrikdom
på en måte som gjør at den er blitt til
varig glede. Manglende evne til å holde igjen i offentlige
budsjetter og for liten oppmerksomhet mot verdiskaping er åpenbare
fallgruver.
Med høye inntekter fra olje- og gassvirksomheten anslås
Petroleumsfondet å vokse i årene framover. Etter
hvert vil imidlertid petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene
til pensjoner, helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor
viktig å holde fast ved de retningslinjene som er etablert
for bruken av oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet.
Fram mot 2050 vil det være nødvendig med betydelige
innstramminger for å møte veksten i utgiftene
til pensjoner og omsorg for eldre. Dette må vurderes på grunnlag
av Pensjonskommisjonens innstilling. Men også på andre
områder kan det være nødvendig å sette i
verk tiltak som begrenser veksten i statens utgifter. Nye befolkningsframskrivninger
fra Statistisk sentralbyrå, som indikerer at levealderen øker
sterkere enn tidligere anslått, forsterker de langsiktige
budsjettutfordringene.
Hensynet til en balansert utvikling i økonomien,
der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang,
tilsier også at en sikter mot en gradvis og opprettholdbar
innfasing av oljeinntektene. Holden II-utvalget, som avga sin rapport
rett før påske, advarer mot en systematisk sterkere økning
i bruken av oljeinntekter enn det som følger av handlingsregelen, pga.
de alvorlige konsekvensene dette kan få for industrien
og annen konkurranseutsatt virksomhet.
Budsjettpolitikken må innrettes slik
at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv
og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon
i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke
arbeidstilbudet, styrke kapitaltilførselen og bedre utnyttelsen
av våre samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak
for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget
og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig
forvaltning må ha som siktemål at produktiviteten øker,
kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres
til de områdene der behovene er størst.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
omtale av hovedtrekkene i den økonomiske politikken. Disse
medlemmer vil understreke at det på lang sikt er
vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil være
avgjørende for velferden i Norge, og viser til at Regjeringen
er opptatt av å gi gode og forutsigbare rammevilkår
for næringslivet. For å få til en slik
utvikling er det bl.a. viktig med moderate lønnsoppgjør,
et rimelig skatte- og avgiftsnivå og en budsjettpolitikk
som legger til rette for lav inflasjon.
Disse medlemmer vil også understreke
at inntektene fra petroleumssektoren ikke er inntekter i vanlig
forstand, da de har sitt motstykke i en redusert petroleumsformue.
Handlingsregelens retningslinjer er derfor viktig for å ta
vare på denne arven også for fremtidens generasjoner.
Denne formuen må også ses i sammenheng med at
veksten i pensjonsutbetalinger og omsorgsbehov vil øke
sterkt frem mot 2050. I tillegg vil en for sterk innfasing av disse
inntektene være negativt for den konkurranseutsatte industrien
som er drivkraften i fastlandsøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det går dårligere i norsk økonomi
enn det Regjeringen antok i Nasjonalbudsjettet for 2003. Ved utgangen
av mai var det registrert totalt 87 200 helt ledige arbeidssøkere
(3,7 pst. av arbeidsstyrken). Sammenlignet med mai i fjor har den
registrerte ledigheten økt med hele 29 pst. Disse
medlemmer ser det som en hovedutfordring å snu
denne utviklingen, og mener at det er nødvendig med andre
grep enn det Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer vil understreke
at finanspolitikken, pengepolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet
alle er viktige elementer i den økonomiske politikken.
Det vises til Arbeiderpartiets merknader til pengepolitikken i kap.7
og til inntektspolitikken i kap.10. Disse medlemmer mener
imidlertid at finanspolitikken må ha et hovedansvar for å stabilisere den økonomiske
utviklingen. Dette er bakgrunnen for at handlingsregelen ikke skal
anvendes mekanisk, men at det skal legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet. På denne bakgrunn er disse medlemmer enige
i Regjeringens vurdering av at det er forsvarlig å bruke
mer enn forventet realavkastning av petroleumsfondet i årets
budsjett.
Disse medlemmer viser til at
det er en markant vekst i arbeidsledigheten i industrien. Lav vekst
i internasjonal økonomi, sterk kronekurs og høyere
lønnsvekst enn våre handelspartnere, har bidratt
til lav lønnsomhet i konkurranseutsatte næringer.
Industribedriftene rapporterer nå om fall i produksjonen, sysselsettingen
og ordrereservene. Industrien reduserer bruken av varer og tjenester
fra norske underleverandører. Dette presser lønnsomheten
også i næringer som betraktes som skjermet fra
internasjonal konkurranse. Det er derfor grunn til å regne
med en betydelig reduksjon i sysselsettingen i industrien framover,
og at dette vil få ringvirkninger for det øvrige næringsliv.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å føre en økonomisk politikk
som hindrer en rask og kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor.
Det er derfor nødvendig å føre en finanspolitikk
som legger til rette for at rentenedgangen kan fortsette, og bidra
til at krona kan svekke seg, noe som vil styrke norske bedrifters konkurranseevne.
I dagens situasjon er det fare for å svekke konkurranseutsatt
næringsliv ytterligere gjennom en for ekspansiv finanspolitikk. Disse medlemmer vil
også vise til Holden II-utvalget, der det advares mot en
systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntektene
enn det som følger av handlingsregelen, pga. de alvorlige
konsekvensene dette kan få for konkurranseutsatt virksomhet. Disse medlemmervil understreke at en fleksibel anvendelse
av handlingsregelen ikke bare må benyttes når det
er behov for ekstra stimulans i økonomien, men også når
situasjonen tilsier at det bør strammes inn.
Disse medlemmer vil peke på at
den store utfordringen i et lengre tidsperspektiv vil være å oppnå full
sysselsetting samtidig som en tilstrekkelig stor del av arbeidstakerne
arbeider i lønnsomme, internasjonalt konkurranseutsatte
bedrifter. Det er nødvendig med en konkurranseutsatt sektor
av en viss størrelse for å ha balanse i utenriksøkonomien
på lang sikt. Disse medlemmermener at dette langsiktige perspektivet gjør
det ekstra viktig å føre en økonomisk
politikk som ikke svekker konkurranseutsatt næringsliv.
Disse medlemmer mener at økningen
i ledigheten er så alvorlig at det er nødvendig
med en langt mer aktiv politikk enn det Regjeringen legger opp til.
Dette er bakgrunnen for at det foreslås omprioriteringer
innenfor budsjettrammen, der det viktigste elementet er en tiltakspakke
mot økende ledighet og nedbygging av konkurranseutsatt
næringsliv. Tiltakspakken består dels av generelle
virkemidler og dels av virkemidler rettet mot prioriterte bransjer.
De generelle virkemidlene er i særlig grad rettet mot forskning,
innovasjon, kompetanseutvikling og risikokapital til bedrifter i
oppstartsfasen. Dette er områder der den samfunnsøkonomiske
avkastningen ofte er høyere enn den bedriftsøkonomiske,
noe som også ble tatt opp av Holden II-utvalget. De næringsrettede
tiltakene er rettet inn mot bransjer der det er grunn til å tro
at Norge har spesielle forutsetninger for å gjøre
det bra, som offshore leverandørindustri, fiskeflåten
og fiskeindustrien, maritime næringer og reiseliv. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å satse aktivt på å opprettholde
og videreutvikle norsk industri knyttet til olje- og gassvirksomheten.
Det vises til Holden II-utvalget som pekte på videreutvikling
av Norge som olje- og gassnasjon som et viktig satsingsområde.
Disse medlemmer mener at den
sterke økningen i ledigheten gjør det nødvendig å opprette
flere tiltaksplasser, og foreslår 3 000 nye plasser, hvorav
2 000 skal være innenfor bedriftsintern opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det nå er et stort gap mellom Regjeringens uttalte målsettinger
for den økonomiske politikken og den politikken som Regjeringen
fører i praksis. Disse medlemmer er enig
i at det er vekstevnen som avgjør velferdsutviklingen i
Norge og at det derfor er avgjørende å fremme
verdiskapning og produktivitet både i offentlig og privat
sektor. Disse medlemmer undrer seg derfor over Regjeringens manglende
interesse for en aktiv næringspolitikk og en offensiv og
vekstskapende økonomisk politikk som er viktig for å nå de
skisserte mål.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det fortsatt ingen grunn til å ha et tilnærmet
manisk forhold til verken budsjettbalansen eller handlingsregelen,
all den tid statsbudsjettet går med et enormt overskudd.
Det er langt viktigere å holde fokus på vekstevnen
i BNP for fastlandsøkonomien og tiltak som kan bidra til
større produktivitet og effektivitet over tid. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen likevel velger å forholde seg til regnskapsteknikk,
og betrakter størrelser som finanspolitikken faktisk kan
påvirke, som eksogent bestemte faktorer. Så lenge
dette vedvarer, er det disse medlemmers oppfatning
at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme
vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi
over tid. Disse medlemmer mener at Regjeringens salderingsopplegg
for revidert budsjett illustrerer med all tydelighet at handlingsregelen
nå er moden for gravlunden.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for større strukturelle reformer som i langt større
grad bidrar til å effektivisere offentlig sektor og økonomiens virkemåte
som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn
klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell
ressursanvendelse.
Disse medlemmer har sett seg
svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt
som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter
på ett område skal dekkes inn krone for krone
på et annet område, uavhengig av hvordan kronen
brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker
utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte
stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen har for det politiske
flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer
og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger
til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp
av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske
debatten er preget av fravær av evne til å skille
mellom hva pengene brukes til over statsbudsjettet. En krone brukt
i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone
brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt
til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med
ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del
av økonomien med sprengt kapasitet. Disse medlemmer mener
konsekvensene av slike manglende avveininger nettopp blir de store
krisene vi ser i store deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan
et av verdens rikeste land har omfattende kriser både i
helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar,
manglende veiinvesteringer og økende arbeidsledighet og resesjon.
Disse medlemmer vil videre understreke
at mange av problemene i norsk økonomi er myndighetsskapte
og det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig,
fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske
utviklingen gjennom stadige og mindre endringer i skatter og avgifter.
Offentlig sektor har over lang tid vokst seg
stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører
til rigide systemer, og lov- og forskriftsjungelen setter i mange
sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse
medlemmer registrerer at Regjeringen påstår å ha
vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet
over at dette ikke synliggjør seg i handling. Disse
medlemmer vil understreke behovet for en finanspolitikk
som er innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige
næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået
ikke er vesentlig høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne
seg med. Disse medlemmer er svært fristet til å foreslå en
rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det
reviderte budsjett, men vil vise til at hensikten med revidert budsjett
primært er å revidere budsjettet og ikke kjøre
omkamp på utallige politiske spørsmål.
Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare
forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger
fast et år av gangen. Disse medlemmer har
derfor begrenset seg til å fremme forslag på de
områder problemene er mest akutte og noen forslag som legger
premisser foran høstens budsjettbehandling.
Når den økonomiske utviklingen
er preget av lavere sysselsetting, høyere ledighet og svak,
ja, faktisk negativ vekst i økonomien, er det viktig at
den økonomiske politikken både innrettes med kortsiktige
og langsiktige virkemidler som innebærer større
strukturelle endringer for økonomien. Norsk økonomi
er overmoden for et systemskifte, med et langt kraftigere fokus
på tilbudssiden i økonomien, noe Fremskrittspartiet
har tatt til orde for ved flere anledninger. Det er nødvendig
med en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk som vektlegger
grunnlaget for økt verdiskaping gjennom betydelige struktur-
og finanspolitiske reformer. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiets hovedmålsetninger for den økonomiske politikken
er økt velferd for folk flest gjennom høyere økonomisk
vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige
tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav
og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå.
I sitt alternative statsbudsjett for 2003 la Fremskrittspartiet
særlig vekt på:
– avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
dermed også på renten.
– skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed også på lønnsoppgjørene.
– investeringer som bidrar til økt
effektivitet og bedre ressursutnyttelse.
– lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende
på norsk økonomi.
Fremskrittspartiet understreket også behovet
for en tilbudssidepolitikk som særlig vektlegger følgende
forhold:
– aktiv
styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.
– aktiv innovasjonspolitikk som
styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler
av næringslivet.
– en utdanningspolitikk som gir
oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.
– en forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskaping.
– en infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for.
– en arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling.
I revidert budsjett har handlingsregelen satt
nye og ferske spor. Uavhengig av hva man mener om prioriteringene
på budsjettet er det verdt å forstå hvor
stor makt denne særnorske regel har fått. Etter disse medlemmers oppfatning
synes man å tro at handlingsregelen ikke bare er en garanti,
men også en forutsetning for en sunn økonomi.
Faktum er at handlingsregelen er en kunstig oppkonstruert regel
som i seg selv har liten basis innen sosialøkonomisk teori. Resultatet
er blitt lite annet enn en tvangstrøye. Stortinget godtar å overlate
kontrollen over finanspolitikken til handlingsregelen ved at grensen
for det strukturelle budsjettunderskuddet defineres til 4 pst. av
innestående beløp på petroleumsfondet
ved inngangen til budsjettåret. Det er synd at det politiske
flertallet, uten diskusjon, ikke vil ha et mer aktivt forhold til
utviklingen i norsk økonomi. Disse medlemmer er
meget godt innforstått med at man skal være forsiktig
med å love penger til alle gode formål. Motivasjonen
i å påvise handlingsregelens håpløshet
er således ikke ønsket om å bruke hver
krone som kommer inn i statskassen, enten det er skatter fra fastlandsindustrien,
enkeltmennesker eller petroleumsvirksomheten. Petroleumsformuen
vi nå bygger opp, er et kjærkomment redskap for å sikre
velstand både for dagens og fremtidens pensjonister så vel
som de kommende generasjoner. Men denne finansielle formuen må forvaltes,
og det er slett ikke opplagt at det eneste riktige er å investere
den i utenlandske verdipapirer. Ingen ansvarlige politikere bør
derfor sette seg på sidelinjen og overlate finanspolitikken
og vår økonomiske fremtid til en oppkonstruert
handlingsregel. Det er store mangler i argumentasjonen rundt konsekvenser
av å bryte handlingsregelen. Det politiske flertall henviser
til handlingsregelen og advarer mot å bruke en eneste oljekrone
utover det handlingsregelen tillater. Men samtidig er det uproblematisk
for det samme flertall å forbruke hver eneste skatte- og
avgiftskrone som hentes inn fra fastlandsøkonomien.
Man kan undre seg over hva det er som gjør skattekronene
mindre inflasjonsskapende enn oljekronene.
Disse medlemmer viser til tall
fra SSB av 5. juni 2003 som tegner et meget dystert bilde av norsk økonomi.
BNP for fastlands- Norge hadde en negativ vekst på 0,6
pst. første kvartal i år. Siste kvartal i fjor hadde
vi en tilsvarende negativ vekst. Dermed er fastlandsøkonomien
inne i en resesjon, det vil si en dyp konjunkturnedgang. Disse
medlemmer vil peke på at dette er den største
resesjonen som har vært registrert av SSB siden 1988. Fra
slutten av 1988, hvor ledigheten var på samme nivå som
nå, det vil si 105 000 personer, økte ledigheten
med 40 000 personer til utgangen av 1991 (AKU-tall fra SSB).
Disse medlemmer mener at Regjeringen
ikke tar den økonomiske krisen på alvor. Det er
helt meningsløst å klamre seg til mantraet om
en "stram finanspolitikk" når produksjonen faller og ledigheten øker. Det
er etter disse medlemmers oppfatning også helt
forfeilet å innkassere fallende rentenivå som belønning
for en fornuftig økonomisk politikk. Sentralbanksjef Svein
Gjedrem ga nylig klart signal om at renten kan komme til å bli
satt ytterligere kraftig ned. Men dette er en konsekvens av de dårlige
tidene, ikke et resultat av en sunn økonomisk politikk.
Regjeringen snur saken helt på hodet når den fremholder
lav rente som et mål i seg selv. Målet må være å få flere
i arbeid og gjenreise norsk verdiskaping. Faren nå, er
etter disse medlemmers oppfatning, at ledigheten
vil akselerere og legge seg på et høyt nivå i
flere år fremover. Samtidig kan næringslivet komme
til å forvitre.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2003 advarte
mot at norsk økonomi ville kunne gå inn i en resesjon,
og disse medlemmer anbefalte en omlegging av den økonomiske
politikken, med blant annet store skatte- og avgiftslettelser og økte
statlige realinvesteringer. Men tonen da som nå var at
det var viktig å ikke "overopphete" økonomien. Disse
medlemmer lurer nå på hvor kjølig
det skal bli i norsk næringsliv før også Regjeringen
får en fornemmelse av den økonomiske kulden. Nå hadde
Regjeringen en sjanse til å justere kursen i forbindelse
med behandlingen av revidert budsjett, men denne sjansen lar de
altså gå fra seg, med svært alvorlige
konsekvenser for norske bedrifter og norske arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette er en revisjon av budsjettopplegget for 2003. Disse
medlemmers hovedprioriteringer i det økonomiske
opplegget framgår derfor av merknadene i Budsjett-innst.
S. I (2002-2003) og de øvrige budsjettdokumentene. Merknader
i denne innstillingen er derfor begrenset til saker der endrede
forutsetninger gjør endringer nødvendig, og forhold
Regjeringen har tatt opp.
Disse medlemmer understreker
at den sterke økningen i arbeidsledigheten er svært
bekymringsfull. For dem som rammes, er dette et stort problem i
forhold til privatøkonomi og sosialt nettverk, og erfaringsmessig
medfører dette økt risiko for en rekke problemer.
For landet betyr dette alvorlig sløsing med vår viktigste
og knappeste ressurs - arbeidskraften.
Disse medlemmer ser dette som
den viktigste utfordringen i norsk politikk nå. For å bekjempe
dette problemet må vi ta i bruk de mest effektive virkemidlene
vi har til rådighet. Men samtidig må man sikre at
det ikke ødelegger muligheten til å nå viktige
mål på lang sikt. Disse medlemmer vil
særlig peke på behovet for å redusere
rentenivået og redusere kronens verdi. Gjennom en kombinasjon
av høy kostnadsvekst og kontraktiv pengepolitikk har norsk
konkurranseutsatt sektor opplevd en kraftig svekkelse av konkurranseevnen
de siste årene. Sjøl om pengepolitikken det siste
halve året er lagt om i mer ekspansiv retning, er kronekursen
fremdeles langt unna sitt historiske nivå det siste tiåret.
Stor rentedifferanse til våre handelspartnere er en viktig
del av forklaringen på dette. En økonomisk politikk
som legger til rette for fortsatt rentenedgang er derfor viktig.
Disse medlemmer påpeker
at en budsjettpolitikk som er bærekraftig på lang
sikt er en forutsetning for at det skal lykkes. Det innebærer
at vi må føre en økonomisk politikk som
sikrer balanse mellom generasjoner. Disse medlemmer understreker
at dette ikke er til hinder for å bruke budsjettpolitikken
som virkemiddel for å bekjempe arbeidsledighet.
Gjennom automatiske stabilisatorer skjer dette
til en viss grad automatisk. I nedgangstider går skatteinntektene
ned, mens offentlige utgifter til bl.a. dagpenger øker.
Med aktivitetskorrigeringen av budsjettet fjerner man effekten av
dette på budsjettet slik at man unngår å stramme
inn når konjunkturene peker nedover, eller å gi
gass i gode tider. Disse medlemmer påpeker
at dette er fornuftig politikk.
Dessverre har Regjeringen valgt en linje i forhold
til kommunenes skatteinntekter som gjør dette til en automatisk
destabilisator i norsk økonomi. Ved å la være å kompensere
kommunene for skatteinntekter som er lavere enn forventet, tvinges
også kommunesektoren til nedskjæringer. Dette
kommer i tillegg til næringslivets problemer, og bidrar
til å forsterke disse siden kommunesektoren er en viktig
kunde for store deler av næringslivet. Disse medlemmer understreker
at dette i tillegg til å bidra til dårligere kvalitet
på offentlige tjenester, også forsterker problemene
norsk økonomi opplever. Disse medlemmer foreslår
derfor å kompensere kommunene for sviktende skatteinngang.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at variasjoner i kommunal skatteinngang blir utjevnet av staten. Regjeringen
bes presentere et opplegg for dette i forbindelse med framleggelsen
av Nasjonalbudsjettet for 2004."
En målrettet satsing på investeringer
i offentlig infrastruktur i en tid med ledig kapasitet i bygg- og anleggsbransjen,
er åpenbart fornuftig. Tilrettelegging for nyskaping og
innovasjon er alltid fornuftig, og ekstra viktig i nedgangstider. Disse
medlemmer viser til sine merknader til kapittel 10 i denne
innstillingen for en detaljert gjennomgang av tiltakene som disse
medlemmer vil gjennomføre for å få flere hender
i arbeid. Størstedelen av disse tiltakene er finansiert
innenfor samme ramme som Regjeringens forslag til revidert budsjettopplegg. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke at det i dagens alvorlige
situasjon på arbeidsmarkedet er riktig også å bruke
noe mer penger for å få mer kraft i kampen mot
ledighet. Det innebærer et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd
som er omkring 1 mrd. kroner større enn i Regjeringens
forslag.
Disse medlemmer henviser til
"Drivkrefter bak konjunkturforløpet på 1990-tallet"
av Per Richard Johansen og Torbjørn Eika, SSB, i Vedlegg
11 i NOU 2000:21. En strategi for sysselsetting og verdiskaping, der
man har gått gjennom de siste 25 års forsøk
på å drive motkonjunkturpolitikk i Norge. Konklusjonen
er at man konsekvent har kommet for seint i gang - både med å øke
pengebruken i nedgangstider, og med å stramme inn i gode
tider. Disse medlemmer er bekymret for at man er
i ferd med å gjøre den samme feilen enda en gang.
Disse medlemmer understreker
at økt pengebruk i nedgangstider også må følges
av strammere budsjetter i gode tider. Når indikasjoner
på ny oppgang melder seg, bør derfor pengebruken
begrenses tilsvarende. Disse medlemmer påpeker
at manglende innstramming i oppgangstidene fram til 2001, sannsynligvis
er en medvirkende forklaring til problemene vi opplever nå,
sjøl om dette ble benektet av Regjeringen gjentatte ganger.
Disse medlemmer viser
til at det er grundig dokumentert at forskjellene øker,
bl.a. i Sosialistisk Venstrepartis rapport "Forskjells-Norge 2002".
Dette skjer først og fremst fordi de aller rikeste har
fått kraftige inntektsøkninger. Toppledere i de
største bedriftene har mer enn doblet lønna si
siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre partiene:
Stortinget må forplikte seg til å redusere forskjellene
i løpet av denne stortingsperioden.
Disse medlemmer påpeker
at 700 av Norges rikeste mottok over en firedel av alt aksjeutbyttet
som ble utbetalt i 2001. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte
er ofte de samme som hever de høyeste lønningene.
Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte
gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel
av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte
ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer understreker
at den økende arbeidsledigheten vil skape økte
forskjeller. I tider med høy ledighet er det de med svakest
utgangspunkt som får størst problemer. Blant yrkeshemmede
og minoriteter har ledigheten steget enda mer enn det generelle
nivået. Erfaringer fra tidligere perioder med høy
ledighet tyder på at mange av disse blir varig utstøtt
fra arbeidslivet. Samtidig vet vi at manglende tilknytning til arbeidslivet
er en av de viktigste indikasjoner på fattigdomsproblemer.
Egenandelene på helse- og sosialtjenester
i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn
prisstigningen på under ti år. Allikevel foreslår
Regjeringen nok en gang å øke egenandelene i helsesektoren.
I tillegg presser dårlig økonomi kommunene til å øke egenbetalingene
på mange tilbud.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men
fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse
medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en
oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser
gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har
fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for
de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom
kutt for de som har litt.
Disse medlemmer påpeker
at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet
enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke det
private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem som
har mest fra før, eller den kan brukes til å ruste
opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger
vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der
ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital, eller
der folk som har dårlig råd kan få seg
et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som
et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger langt
etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".
Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som
viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer
lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten
lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk.
Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den
offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et
luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta
i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger
er lav. Oppskriften på mindre forskjeller blir derfor enkel: Gjør
skolen og SFO gratis. Gjør barnehager og fritidsaktiviteter
billigere. Dette er brede og treffsikre tiltak, men de krever vilje
til omfordeling.
Disse medlemmer er glade for
at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre
forskjeller mellom folk. Denne regjeringen gir dem noe annet. Høyres
skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk,
men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste
opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere
som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum
gir det et dårligere samfunn.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
tiltak som sikrer at de økonomiske og sosiale forskjellene
skal være mindre ved utgangen av denne stortingsperioden enn
de var ved periodens begynnelse."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av utviklingen av økonomiske og sosiale
forskjeller i Norge i de årlige budsjetter."
Disse medlemmer viser
til at staten har en betydelig portefølje av aksjer i en
rekke selskaper. Mange av de fremste selskapene i Norge har staten
eierskap i. Disse medlemmer mener dette er en fornuftig plassering
av statens formue som sikrer verdiskaping, arbeidsplasser og forvaltning
av ressurser. Disse medlemmer registrerer at det
gjennom de siste åra har blitt en allmenn oppfatning at
staten som eier ikke skal bruke eierskapet sitt. Disse medlemmer viser til
at dette fører til en betydelig maktforskyving til fordel
for øvrige aksjonærer, og styrket makt til administrasjonen. Disse
medlemmer mener at staten ikke skal detaljstyre selskaper,
og at selskapene naturlig nok skal ha stor grad av frihet til å styre
bedriftene. Disse medlemmer viser videre til at det
er avgjørende viktig at selskapene drives rasjonelt og bedriftsøkonomisk
lønnsomt. Samtidig er det viktig å understreke
at disse selskapene har en spesiell forpliktelse i å ivareta
og utvikle seg også i Norge. Halvstatlige bedrifter som
Norsk Hydro har gjennom snart 100 år forvaltet naturressursene
i mange norske lokalsamfunn. Dette er små industriplasser
som er bygd opp rundt industrien og er oftest totalt avhengig av
fortsatt levedyktige industriarbeidsplasser. Spesielt aluminiumsverkene
i Sogn er sterkt utsatt dersom ikke Hydro investerer i ny og mer
miljøvennlig og kostnadsdrivende teknologi. Bedriftene
har derfor også en forpliktelse overfor disse samfunnene. Disse
medlemmer vil understreke at kortsiktige hensyn til profitt ikke
må gå på bekostning av langsiktige investeringer og
langsiktig forvaltning av bedriften og samfunnets interesser.
Disse medlemmer viser til at
en rekke statlige selskap er børsnotert de siste åra
og at den høyredominerte Regjeringa har en målsetting
om å privatisere mer av nasjonens eierskap. Disse
medlemmer tror det kan være nyttig å høste
erfaringer om de privatiseringene vi har sett de siste årene
har vært vellykket; om bedriftene har blitt bedre, om de
tjener samfunnet bedre, om de har blitt mer lønnsomme og
om de føler den samme forpliktelsen overfor lokalsamfunn
og ansatte.
Disse medlemmer fremmer forslag
om en evaluering av store statlige nedsalg de siste åra.
"Stortinget ber Regjeringa iverksette
en evaluering av salget av Kredittkassen, Statoil og Telenor, for å se om
salget har bidratt til å fylle de mål Stortinget
satte."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til Senterpartiet sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2002-2003)
og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003), der hovudlinene i Senterpartiets økonomiske politikk
er gjort greie for.
Denne medlemen seier seg samd
med Regjeringa si vurdering av at omsynet til ei balansert økonomisk
utvikling tilseier at konkurranseutsett sektor (heretter K-sektor)
vert oppretthalden i eit tilstrekkeleg omfang. Problemet er derimot
at Regjeringas finans- og pengepolitikk ikkje er optimal i så måte:
Konkurranseevna til norsk industri har vorte monaleg forverra dei
siste åra, og har no byrja materialisere seg i form av både
nedleggingar, utflaggingar og aukande arbeidsløyse. Det
siste året har avskalinga frå industrien auka
markert, og ligg vesentleg over "trendnivået". Meir presist
har den gjennomsnittlege nedgangen i industrisysselsetjinga i perioden
1970-2002 vore på 3000 personar i året. Frå 4.
kvartal 2001 til 4. kvartal 2002 fall industrisysselsetjinga derimot med
8000 personar. Mykje av nedgangen er i tillegg geografisk lokalisert
i distrikts-Noreg all den tid fylka på det sentrale Austlandet
for lengst er å rekne som avindustrialiserte. Bak desse
makrotala skjuler det seg derimot ei rekkje "mikrotragediar" i form
av tap av inntekt, personleg prestisje og sosiale nettverk. Denne
medlemen meiner at dette aktualiserer behovet for ein meir
aktiv næringspolitikk i høve til næringar
der Noreg har både naturlege og komparative fordelar.
Reint definisjonsmessig er K-sektor kjenneteikna ved
eit sett lønsame og internasjonalt konkurranseutsette verksemder.
Eksistensen av slike er viktig både med tanke på ein
langsiktig balanse i utanriksøkonomien, og utsiktene Noreg
som ein liten og ressursspesialisert økonomi har til å hauste
av føremonene ved internasjonalt byte av varer og tenester.
Innfasinga av oljepengar i norsk økonomi har like fullt
kravd, og vil i tida frametter sannsynlegvis fordre, ei overføring
av ressursar frå K-sektor til næringar som kan
stette auka etterspurnad etter varer og ikkje minst tenester som
i større grad er unnateke internasjonal konkurranse. Denne
medlemen meiner derimot at Regjeringa sin politikk inneber
ei for rask avvikling av K-sektor. Problemet med denne negative
trenden er tredelt. For det fyrste tenderer nedbemanninga til å skje
i område av landet der arbeidskrafta har avgrensa sysselsetjingsalternativ,
noko som aukar sannsynet for langtidsarbeidsløyse og redusert
arbeidstilbod. Vidare er K-sektor spesiell av di aktivitet i industrisektoren
i større grad enn til dømes tenesteytande næringar
gjev opphav til læringseffektar og teknologiutvikling,
som i neste omgang typisk stimulerer til økonomisk vekst.
For det tredje, og mest alvorleg, aukar sannsynet for hollandsk sjukeliknande
problem: Overføringar av ressursar til K-sektor må reverserast,
men omstillinga er kostesam. Dette gjeld spesielt dersom oppbygginga
av sektoren må skje frå låge nivå og
innanfor ein kontekst kjenneteikna ved mangel på både
kompetanse og eigna "industrielt miljø".
Konkurranseevna til K-sektor har forverra seg
markert etter dei siste åra, fyrst og fremst på grunn
av realappresieringa til den norske krona. Statistisk
sentralbyrå har i Økonomiske analyser 1/2003
dessutan peika på at den noverande pengepolitikken har
hatt utilsikta konsekvensar for konkurranseevna til norsk næringsliv.
Den høge rentedifferansen i høve utlandet stordelen
av fjoråret var i utgangspunktet meint som ein reaksjon
på lønsoppgjeret, som isolert sett svekka lønsemda
i K-sektor. Problemet er at denne sektoren også vart råka
indirekte av Noregs Banks rentepolitikk ved at kronekursen styrka
seg, noko som jo svekka innteninga og lønsemda i K-sektor
målt i norske kroner. Denne medlemen meiner
at den omtalte mekanismen aktualiserer ein debatt om i kva grad
ei einsidig fokusering på inflasjonsmål er veleigna
for ein liten, open økonomi der omsynet til konkurranseevne har
stått - og typisk kjem til å stå - sentralt
i den økonomiske politikken. Eit relatert poeng er at Noregs
Bank i ettertid knapt kan seiast å ha innfridd den delen
av målfunksjonen sin som tilseier ei stabil utvikling i
høve produksjon og sysselsetjing. Senterpartiet har elles fremja
forslag om at mandatet til Noregs Bank bør presiserast
i forhold til nett desse målsetjingane, jf. Dokument nr.
8:4 (2002-2003).
Senterpartiet meiner at den altfor raske endringa
i samansetjinga mellom K-sektor og skjerma sektor på sikt
kan kome til å medføre balanseproblem i utanriksøkonomien.
Dette er primært ei langsiktig utfordring, men den bør
ideelt sett møtast med ein meir aktiv næringspolitikk
alt no. Meir konkret bør rammevilkåra leggjast
spesielt til rette for næringar som både kan generere
valuta og som er kjenneteikna ved naturlege og komparative føremoner.
Senterpartiet tek såleis til motmæle mot prinsippet
om næringsnøytralitet. Det heftar minst to mogelege
problem ved ein slik politikk. Det eine er argumentet om at private
aktørar og/eller entreprenørar i større
grad enn folkevalde representantar evnar å identifisere
profitable næringsprosjekt. Denne medlemen tykkjer
at omfanget til denne forma for informasjonsasymmetri er overdrive. Spesielt
gjeld den ikkje ålment. I høve petroleumssektoren
var det i si tid openbert også for og i det politiske miljøet
at investeringar i utvinning av olje og gass med stort sannsyn ville
implisere hausting av omfattande grunnrente utover ei gjeve normalavkastning.
Ein annan påstand er at aktiv næringspolitikk
kjenneteikna ved målretta investeringar frå det
offentlege si side opnar opp for suboptimal "rent-seeking" frå privat sektor.
Eitt problem i så måte er at offentleg kapital ikkje
nødvendigvis vert kanalisert til dei mest profitable prosjekta. Denne
medlemen vil derimot snu dette på hovudet, og peike
på at tilgang på langsiktig kapital kan vere -
og typisk er - ein kritisk faktor når det gjeld nysatsingar
innanfor ei rekkje næringssektorar. Dessutan har staten
ein komparativ føremon i høve evne til å ta
større - og gjerne andre former for - risiko enn mange
(og relativt sett meir kortsiktige) private aktørar. All
den tid omsynet til langsiktig balanse i utanriksøkonomien
er eit (del-)mål for norsk økonomisk politikk,
fylgjer det at det offentlege også bør nytte sine
politikkinstrument for aktivt å innfri eit slikt mål.
Nett som ein i bistandspolitikken vel samarbeidsland ut ifrå ei
rekkje kriterium, kan næringspolitikken blinke ut - og
evaluere satsing på - einskildsektorar på basis
av eit veldefinert og gjennomdiskutert sett med retningsliner. Ein
næringsnøytral politikk kan derimot degenerere
til politikknøytral politikk.
I tråd med desse tankerekkjene tek
Senterpartiet i sitt reviderte budsjettopplegg til orde for ei målretta satsing
på forsking og utvikling, samt tiltak retta inn mot spesielt
verftsindustri og maritime næringar. I tillegg ynskjer
Senterpartiet i større grad å leggje til rette
for kanalisering av statleg kapital til næringsutvikling
i Noreg.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra
til at revidert budsjett for 2003 får en verdikonservativ
sentrumsprofil. Skatte- og avgiftslettelsene bør først
og fremst komme på nødvendighetsgoder som bolig,
mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til
rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt.
Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne
overfor utlandet.
Dette medlem vil motarbeide den
tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen
av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv
og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen
er også nøkkelen til å sikre den enkeltes
arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk
betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten
på bolig. Kystpartiet foreslår å heve
bunnfradraget til 200 000 kroner, noe som utgjør en betydelig
besparelse for boligeierne.
Dette medlem vil understreke
betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg
på egen inntekt gjør at den enkelte får
en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet
for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke
tendenser til økonomiske nedgangstider. Men Norge har med
sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft helt spesielle
forutsetninger for å håndtere en slik situasjon. Det
største problemet er at det politiske flertall i Norge, og
Samarbeidsregjeringen i særdeleshet, ser ut til å sette
Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate
salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet.
På denne måten risikerer vi å miste kontrollen
med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene. Det
er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser
tar større utbytte ut av Norge enn de norske kapitalinvesteringer
i utlandet inkludert Oljefondet, trekker inn i landet. Vi bør
i større grad utnytte vår økonomiske
handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur
i land og på kysten. Vi bør styrke vår
finansnæring under norsk kontroll. Dette medlem viser
til at Statistisk Sentralbyrå nå i vår
konkluderte med at det var rom for å bruke betydelig mer
til forbruk og investeringer enn det som var antatt tidligere.
Dette medlem vil peke på at
det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen
at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og
avgifter. Ved at flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne
får mer igjen i disponibel lønn, vil det kunne
ligge til rette for gode forhandlingsløsninger mellom partene
i arbeidslivet. En forutsetning for slike løsninger er
at man tar i bruk de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge
fremfor å satse på import av arbeidskraft fra
utlandet. Det er også viktig å hindre at det utvikler
seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat av den manglende
grensekontrollen mot Schengen.
Dette medlem vil peke på den
samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg
og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad
til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av
største viktighet å sikre at ressursene i havet
ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet
og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt
også drives på en slik måte at vi bevarer
balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene
innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt
være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør
avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed
bedre norsk næringslivs konkurransekraft.
Dette medlem viser til at det
ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle
minske presset i økonomien i pressområdene omkring
Oslo, også fører til mindre etterspørsel
i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien
som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor
at det er større grunn til å differensiere de økonomiske
tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens
situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert
bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen
hadde gjort utslag.
Dette medlem viser til sine merknader
og forslag i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og Innst. O. nr. 122 (2002-2003).
Et flertall i Stortinget sluttet seg våren
2001 til følgende retningslinjer for budsjettpolitikken:
– Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen
i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet.
De budsjettpolitiske retningslinjene tar utgangspunkt i
at budsjettpolitikken må være opprettholdbar over
tid, samtidig som den skal bidra til en stabil økonomisk utvikling.
I denne sammenheng gir de store overskuddene i statens samlede budsjetter
et misvisende bilde av den budsjettpolitiske handlefriheten. Dagens
høye innbetalinger fra petroleumsvirksomheten kan ikke betraktes
som inntekter i vanlig forstand, men er for en vesentlig del en
omplassering av olje- og gassressursene. Skal vi ha glede av olje-
og gassinntektene på varig basis, må derfor bruken
av dem frikoples fra de løpende innbetalingene til staten.
De budsjettpolitiske retningslinjene ivaretar dette hensynet. Netto
kontantstrømmen fra oljevirksomheten overføres
i sin helhet til Statens petroleumsfond, mens det over tid bare
er realavkastningen av fondet som brukes. På denne måten
opprettholder staten en betydelig sparing i årene framover.
Dette er helt nødvendig for å møte den
framtidige økningen i pensjonsutgiftene og andre aldersrelaterte
utgifter knyttet til helse og omsorg.
Aldringen av befolkningen og modningen av pensjonssystemet
innebærer et sterkt underliggende press i retning av økte
utgifter i årene framover. Langsiktige framskrivninger
av budsjettbalansen peker i retning av et inndekningsbehov som vil øke
til drøyt 8 pst. av BNP for Fastlands-Norge fram mot 2050,
dersom en skal greie å møte den anslåtte
veksten i utgiftene til pensjoner og omsorg. Dette gjelder selv
om bruken av petroleumsinntekter over tid holdes innenfor de grensene
handlingsregelen trekker opp. Beregningene illustrerer behovet for å gjennomføre
en pensjonsreform som reduserer veksten i de framtidige utbetalingene.
Også på andre områder er det påkrevd å finne fram
til strukturelle tiltak som reduserer den underliggende veksten
i statsbudsjettets utgifter. Alternativt må inntektene økes
betydelig.
Økt bruk av oljeinntekter vil over
tid føre til omstillinger og overføring av ressurser
fra konkurranseutsatte sektorer til skjermede næringer.
Hensynet til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt
sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier også at
en bør legge stor vekt på å unngå en
for rask innfasing av oljeinntekter. Holden II-utvalget, som avga
sin rapport rett før påske, advarte mot en systematisk sterkere økning
i bruken av petroleumsinntekter enn det handlingsregelen legger
opp til, fordi dette kan ha alvorlige konsekvenser for industrien
og annen konkurranseutsatt virksomhet.
Budsjettpolitikken må innrettes slik
at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv
og gjør offentlig virksomhet mer effektiv. En gradvis reduksjon
i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet
og bedre utnyttelsen av landets samlede ressurser. Dette vil også dempe
presset i retning av omstillinger som følge av en gradvis økning
i bruken av petroleumsinntekter. For å understøtte
næringslivet er det i tillegg viktig å prioritere
tiltak for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget
og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig
forvaltning må ha som siktemål at produktiviteten øker,
kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres
til de områdene der behovene er størst.
Retningslinjene for den økonomiske
politikken innebærer at budsjettpolitikken har fått
en mellomlangsiktig forankring. Samtidig har pengepolitikken fått
en mer framtredende rolle i å stabilisere norsk økonomi. Kapittel
2 i St.meld. nr. 2 (2002-2003) inneholder anslag for utviklingen
i norsk økonomi gjennom 2003 og 2004. For de to årene
sett under ett ligger det an til en vekst i aktiviteten i fastlandsøkonomien
klart i underkant av trendveksten. Arbeidsledigheten ventes å øke
noe inneværende år, for deretter å stabilisere
seg i 2004.
Den svake veksten i deler av fastlandsøkonomien
må ses i sammenheng med utviklingen i lønnsomheten
i industrien og andre konkurranseutsatte næringer. Høy vekst
i lønnskostnadene og en sterk krone har bidratt til en
markert svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen.
Skal vi sikre langsiktig balanse i norsk økonomi
og unngå en kostnadsbestemt og mer langvarig økning
i arbeidsledigheten, må lønnsveksten komme ned
på linje med utviklingen hos våre handelspartnere.
I tillegg må den økonomiske politikken innrettes
slik at kronekursen vender tilbake til et nivå som sikrer
en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi. Budsjettpolitikken
må understøtte en slik utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
vurderinger ovenfor og viser til sine merknader under kapittel 2.2
og 4.2 i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader under kapittel 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at disse medlemmer var
mot de retningslinjer for budsjettpolitikken som et flertall ga
sin tilslutning til våren 2001. Disse medlemmer viser
til sine merknader i den forbindelse.
Videre vil disse medlemmer gjenta
sin uenighet med disse retningslinjene og viser for øvrig
til sine øvrige merknader i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader til Innst. S. nr. 229 (2000-2001), der disse
medlemmer sa seg enig i at budsjettpolitikken må være
bærekraftig på lang sikt. Disse medlemmer advarte
imidlertid mot en firkantet forståelse av handlingsregelen,
fordi det vil være et hinder for å bruke finanspolitikken
til nødvendige aktivitetskorrigeringer av økonomien.
Disse medlemmer viser til sine øvrige merknader
til denne innstillingen.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til retningslinene for budsjettpolitikken som eit fleirtal i Stortinget
slutta seg til våren 2001, der det også vart lagt
vekt på å sikre god kapasitetsutnytting og låg
arbeidsløyse. Denne medlemen vil peike på at Regjeringas
politikk på desse felta knappast kan seiast å vere
tilfredsstillande. Til dømes viser tal frå Statistisk sentralbyrå -
publisert i Økonomiske analyser 1/2003 - at kapasitetsutnyttinga
i industrien har falle markert, og låg ved utgangen av
2002 på kring 78 pst. Den økonomiske veksten stoppa
opp i andre halvår 2002, noko som også viser seg
ved at arbeidsløysa aukar til dels dramatisk. Denne
medlemen meiner at budsjettpolitikken aktivt, handfast og
raskt må motvirke denne negative utviklinga ved å auke
offentleg konsum og offentlege investeringar.
Regjeringa har over tid haussa opp skattelette
som det virkemiddelet som er best eigna til å skape auka økonomisk
aktivitet. Analysar som har vorte gjennomførte med Statistisk
sentralbyrås MODAG-modell, indikerer at effekten av ei
slik budsjettsvekking på auken i BNP for Fastland-Noreg
er om lag ti gonger svakare samanlikna med ei tilsvarande auke i
offentleg konsum og investeringar. Det er to hovudgrunnar til at ein
auke i offentlege utgifter og skattelette på kort sikt utviser
forskjellig aktivitetseffekt: Dels er konsum og investeringar i
offentleg forvaltning meir arbeidsintensiv, dels vil hushalda typisk
spare ein del av skattelettene. Dermed får dei ikkje tilsvarande
ekspansiv verknad. Eit anna moment som SSB omtaler i Økonomiske
analyser 1/2003, er at auka offentlege utgifter og skattelette
fungerer forskjellig også gjennom dei automatiske stabilisatorane:
Medan kring 50 pst. av ein utgiftsvekst kjem attende til det offentlege
gjennom skattar og reduserte overføringar til arbeidslause,
vert berre 20 pst. av skattelettene attendeførte på tilsvarande
vis. Denne medlemen må dermed konkludere
med at Regjeringa sine finanspolitiske preferansar - ei insistering
på bruk av skattelette som viktigaste budsjettpolitiske
virkemiddel - lyt setjast på konto for politisk ideologi.
Dei over 100 000 utan arbeid i Noreg hadde derimot fortent ein meir
pragmatisk budsjettpolitikk og målretta næringspolitikk
frå Regjeringa si side.
Senterpartiet støttar tankegangen bak
handlingsregelen for finanspolitikken, og ser på denne
som ein fornuftig spareplan for petroleumsformuen. Denne medlemen vil
likevel presisere at denne regelen ikkje bør nyttast mekanisk,
jf. Dokument nr. 8: 4 (2002-2003). Spesielt viktig er dette når
Noregs Bank - som i 2002 - sannsynlegvis fastset foliorenta på eit
vis som gjer at kronekursen styrkar seg for mykje, for raskt. Dette
gjer i sin tur at Petroleumsfondet - målt i norske kroner
- isolert sett minskar, noko som etter handlingsregelen tilseier
eit lågare strukturelt, oljekorrigert underskot på statsbudsjettet.
Ein slavisk bruk av handlingsregelen vil i så fall innebere
ei kombinert pengepolitisk og finanspolitisk innstramming.
Siden Nasjonalbudsjettet 2003 er anslagene for
den økonomiske utviklingen oppdatert med utgangspunkt i reviderte
nasjonalregnskapstall for årene 2000-2002, og det er innarbeidet
ny informasjon om bl.a. utviklingen i internasjonal økonomi,
oljemarkedet og finansmarkedene.
Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet
for 2002 anslås nå til 37,6 mrd. kroner, målt
i 2003-priser. Dette er knapt 9 mrd. kroner mer enn lagt til grunn
i Nasjonalbudsjettet 2003. Svekkelsen har i betydelig grad sammenheng
med lavere skatteinngang som bare delvis forklares av korreksjoner
knyttet til konjunktursituasjonen. Regnskapsinformasjonen for 2002
tilsier at også skatte- og avgiftsanslagene for 2003 justeres ned.
Sammen med et høyere nivå på dagpengeutbetalingene
bidrar dette isolert sett til å øke det strukturelle
underskuddet i 2003 sammenliknet med det anslåtte nivået
fra Nasjonalbudsjettet 2003 på 30,7 mrd. kroner.
Regjeringens reviderte budsjettforslag for 2003 innebærer
at en ikke dekker inn anslagsendringer knyttet til skatteinntekter
og dagpengeutbetalinger, og slik at nivået på det
strukturelle underskuddet er uendret fra 2002 til 2003. Inndekning
av de nevnte anslagsendringene i 2003 ville ha medført
en kraftig innstramming i finanspolitikken i en situasjon der arbeidsledigheten øker
markert. Regjeringens forslag innebærer et strukturelt,
oljekorrigert budsjettunderskudd i 2003 på samme nivå som
i 2002, dvs. 37,6 mrd. kroner.
Utviklingen i internasjonale finansmarkeder
og styrkingen av norske kroner gjennom fjoråret bidro til at
kapitalen i Statens petroleumsfond ble redusert med om lag 15 mrd.
kroner gjennom 2002, til tross for at fondet ble tilført
betydelige midler. Ifølge statsregnskapet for 2002 utgjorde
kapitalen i fondet ved inngangen til 2003 om lag 605 mrd. kroner,
dvs. om lag 60 mrd. kroner mindre enn anslått i Nasjonalbudsjettet
2003. Forventet realavkastning av fondet i 2003, beregnet som 4
pst. av kapitalen i fondet ved inngangen til året, anslås
nå til 24,2 mrd. kroner.
De nye anslagene for Petroleumsfondet og det
strukturelle underskuddet understreker at handlingsregelen ikke
kan anvendes mekanisk. Siktemålet med handlingsregelen
er å sørge for en jevn innfasing av de høye
oljeinntektene som anslås for de nærmeste årene. Da
retningslinjene ble innført våren 2001, pekte anslagene
mot at handlingsregelen ville gi rom for å øke
bruken av oljeinntekter med nærmere 24 mrd. kroner over
perioden 2001-2005. Anslagene i denne meldingen innebærer
imidlertid at rommet for økt innfasing i denne perioden
ikke er mer enn knapt 3,5 mrd. kroner. Forskjellen fra tidligere
anslag skyldes at nivået på det strukturelle underskuddet
i 2001 er blitt justert opp med drøyt 10 mrd. kroner, samtidig
som anslaget på forventet realavkastning av Statens petroleumsfond i
2005 er blitt justert ned med knapt 10 mrd. kroner.
Også nivåene for det strukturelle
underskuddet i 2002 og 2003 er betydelig oppjustert, til et nivå på rundt
37,5 mrd. kroner, jf. ovenfor. Samlet sett innebærer dette
at bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet er klart høyere
enn tidligere lagt til grunn. Samtidig har handlingsrommet i budsjettpolitikken
framover blitt redusert som følge av lav avkastning i internasjonale
kapitalmarkeder. Regjeringens reviderte budsjettforslag for 2003
innebærer dermed et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd
som ligger om lag 13,5 mrd. kroner høyere enn forventet
realavkastning av kapitalen i Statens petroleumsfond ved inngangen
til året.
Også i Nasjonalbudsjettet 2003 ble
det lagt opp til en høyere bruk av oljeinntekter i 2003
enn det som svarer til forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Siktemålet var å oppnå en jevn innfasing
av oljeinntekter mellom 2002 og 2004, i tråd med handlingsregelen. Regjeringens
reviderte budsjettforslag for 2003 og anslagene i denne meldingen,
innebærer at det vil ta lengre tid før en er tilbake
til en bruk av oljeinntekter som samsvarer med forventet realavkastning
av Petroleumsfondet. Anslagene bygger på en forutsetning
om at kronen vil svekke seg framover i tråd med terminkursene
ved utgangen av 1. kvartal i år. En slik utvikling vil
langt på vei reversere den markerte styrkingen av kronen
gjennom 2001 og 2002.
Regjeringens reviderte budsjettforslag for 2003
vil virke om lag nøytralt på aktiviteten i økonomien,
målt ved endringen i den strukturelle, oljekorrigerte budsjettbalansen.
Den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter fra
2002 til 2003 er nær null.
Budsjettopplegget er godt tilpasset den økonomiske situasjonen.
Innretningen av budsjettpolitikken må ta hensyn til at
pengepolitikken nå har fått en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen. Budsjettpolitikken og pengepolitikken
må virke sammen for å skape en stabil utvikling
i økonomien. Skal vi sikre langsiktig balanse i norsk økonomi
og unngå en kostnadsbestemt og mer langvarig økning
i arbeidsledigheten, må lønnsveksten bli mer på linje med
utviklingen hos våre handelspartnere. I tillegg må kronekursen
vende tilbake til et nivå som sikrer en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi. Potensialet og behovet for lavere
rente og svakere krone er fortsatt betydelig. Finanspolitikken må ikke
motvirke lettelser i pengepolitikken.
På denne bakgrunn har Regjeringen lagt
opp til følgende hovedlinjer for revisjonen av budsjettet
for 2003:
– Et strukturelt,
oljekorrigert budsjettunderskudd på 37,6 mrd. kroner. Dette
er en økning på 6,9 mrd. kroner sammenliknet med
saldert budsjett. Som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge er
det strukturelle underskuddet om lag uendret fra 2002 til 2003.
Målt ved den tradisjonelle budsjettindikatoren kan budsjettpolitikken
dermed karakteriseres som om lag konjunkturnøytral.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på nær null, etter
en vekst på vel 3,25 pst. i 2002. Nedjusteringen av anslaget
for utgiftsveksten for 2003 må ses i sammenheng med at utgiftsnivået
i 2002 ble høyere enn tidligere anslått.
– Det foreslås endringer
i skatte- og avgiftsreglene som reduserer bokførte skatter
og avgifter med om lag 140 mill. kroner i 2003, mens påløpte
skatter og avgifter øker med om lag 340 mill. kroner. De
samlede skatte- og avgiftslettelsene i 2003, dvs. summen av endringer
som allerede er vedtatt, og de forslagene som nå legges
fram, er knapt 8,6 mrd. kroner påløpt og knapt
11,8 mrd. kroner bokført, eksklusive endringer i barnetrygden.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd i 2003 anslås nå til 50,8 mrd. kroner,
som er 16,0 mrd. kroner mer enn i saldert budsjett. Det oljekorrigerte underskuddet
dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.
Forskjellen mellom det oljekorrigerte underskuddet og det strukturelle, oljekorrigerte
underskuddet i 2003 skyldes at skatteinntektene er lavere enn i
en normal konjunktursituasjon, samtidig som overføringene
fra Norges Bank og netto renteinntektene fra Norges Bank og utlandet
er lavere enn normalnivåene.
– Statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten anslås til 158,1 mrd. kroner
i 2003. Dette er 14,7 mrd. kroner mindre enn anslått i
Nasjonalbudsjettet 2003. Anslaget på gjennomsnittlig oljepris
i 2003 er oppjustert fra 180 kroner pr. fat i nasjonalbudsjettet
til 190 kroner pr. fat. Dette motvirkes av at innbetalte oljeskatter
har vært lavere enn lagt til grunn, samt av noe høyere
statlige investeringer i oljevirksomheten.
– Medregnet renter og utbytte
mv. i Statens petroleumsfond anslås et samlet overskudd
på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond i 2003 på 128,8 mrd.
kroner. Dette er 33,1 mrd. kroner lavere enn i saldert budsjett.
– Ved utgangen av 2003 anslås
den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond til om lag 816 mrd. kroner.
Tilsvarende anslag i Nasjonalbudsjettet 2003 var på 846
mrd. kroner. Nedjusteringen skyldes særlig den svake utviklingen
i aksjemarkedene i andre halvår i fjor og lavere netto
kontantstrøm fra oljevirksomheten.
Regjeringen fremmer forslag om netto reduserte utgifter
(utenom dagpenger og regnskapsmessige korreksjoner) på 1,2
mrd. kroner, mens forslagene på inntektssiden innebærer
om lag uendret inntektsnivå.
Endringene på utgiftssiden omfatter
bl.a. økte bevilgninger til innvandringsformål
på om lag 1 mrd. kroner, 300 mill. kroner i økte
bevilgninger til innsatsstyrt finansiering av sykehusforetakene
og om lag 150 mill. kroner til økt bostipend for elever
i videregående opplæring. Nye opplysninger innebærer
reduserte anslag for utgiftene i folketrygden på knapt
1,4 mrd. kroner, reduserte utgifter til rentestøtte i Statens lånekasse
for utdanning på 187 mill. kroner og lavere utgifter til
Statens pensjonskasse på 184 mill. kroner. Stortinget har
vedtatt påplusninger i forhold til Regjeringens forslag
når det gjelder tiltak i forbindelse med økte
kraftpriser og situasjonen i arbeidsmarkedet. Deler av de påplusningene
som regjeringspartiene ikke har sluttet seg til, foreslår
Regjeringen nå å reversere. Reserveavsetningen
under ymseposten er redusert med 1,2 mrd. kroner. Dette må bl.a.
ses i sammenheng med at lønnsveksten er nedjustert fra
5 i nasjonalbudsjettet til 4,5 pst. i denne meldingen, noe som reduserer
statens utgifter i forbindelse med stats- og trygdeoppgjørene.
På inntektssiden er den største
bevilgningsendringen knyttet til reduserte renteinntekter fra statsbankene
på om lag 1,7 mrd. kroner. Inntekter fra utbyttebetalinger, særlig
fra Telenor og Statkraft, øker med til sammen 609 mill.
kroner i forhold til saldert budsjett.
Regjeringen legger ikke opp til en særskilt
regulering av folketrygdens grunnbeløp i forkant av årets trygdeoppgjør.
Regjeringen foreslår imidlertid et tillegg til retningslinjene
for regulering av grunnbeløpet.
For øvrig vil Regjeringen komme tilbake
til disse spørsmålene i proposisjonen om trygdeoppgjøret. Videre
foreslår Regjeringen å reversere Stortingets vedtak
fra i høst om utvidet skattefritak for arbeidsgiverbetalte
barnehageplasser. Det vises for øvrig til nærmere
omtale av Regjeringens prioriteringer og inndekningsforslag i St.prp.
nr. 65 (2002-2003).
Komiteen viser til
sine merknader nedenfor og i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) samt
Innst. O. nr. 122 (2002-2003).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, har registrert innspillene til en reformert nettolønnsmodell
med kompetanseprofil, hvor virkemidlene rettes inn mot opplæring
og erfaringsoverføring knyttet til sentrale funksjoner
på skipene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er naturlig at
Regjeringen kommer tilbake med en vurdering av dette på en
egnet måte.
Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens omtale av gjennomføringen av budsjettpolitikken
for 2003. Disse medlemmer vil påpeke at
hovedhensikten med årets budsjett har vært å legge
grunnlaget for en rentenedgang og svekket kronekurs. Dette for å styrke
konkurranseevnen og bekjempe den økende arbeidsledigheten.
I en slik situasjon er det viktig at ikke finanspolitikken reduserer
handlingsrommet til pengepolitikken. Disse medlemmer mener
de rentenedsettelser som har vært det siste halvåret,
og utsiktene til nye lettelser i pengepolitikken, viser at Regjeringens økonomiske
opplegg er godt tilpasset den økonomiske situasjonen.
Disse medlemmer er også fornøyd
med Regjeringens bruk av handlingsregelen. Hensikten med regelen
er å få en jamn innfasing av oljeinntektene over
tid, og ikke en statisk bruk av en regel. Store svingninger i avkastningen
på fondet må jevnes ut for å unngå for
store negative utslag i finanspolitikken, ikke minst når
arbeidsledigheten stiger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader under kapittel 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
generelt at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere
at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte
stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser
eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak
som har oppstått etter at det ordinære budsjettet
ble vedtatt. Disse medlemmer mener at Regjeringen
ikke tar tilstrekkelig hensyn til de endringer som faktisk har funnet
sted siden budsjettet ble vedtatt. Etter disse medlemmers oppfatning,
var flere av de prognoser og beregninger som lå til grunn
for behandlingen av statsbudsjettet for 2003 ikke realistiske, noe
de senere måneders utvikling til fulle har dokumentert.
Regjeringens anslag for ledighetsutvikling var åpenbart
for lave og de økonomiske utsiktene var åpenbart
for optimistiske. Dette må derfor tas hensyn til i forbindelse
med revideringen av statsbudsjettet. Når norsk økonomi
nå åpenbart er inne i en resesjon, synes disse
medlemmer det er svært urovekkende og ikke minst uansvarlig
at Regjeringen fortsatt fastholder at budsjettrammene skal være "stramme"
og at det er pengepolitikken som nå alene skal få "få økonomien
på rett kjøl" igjen. Etter disse medlemmers vurdering
er dette langt fra tilstrekkelig, tvert imot svært passivt
fra Regjeringens side i en tid som roper på en langt mer
aktiv finanspolitikk.
Profilen i Fremskrittspartiets forslag til endringer
av revidert budsjett kan i grove trekk oppsummeres på følgende
måte:
– den inngåtte
budsjettavtale mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene fra
høsten 2003 skal oppfylles
– arbeidsledigheten må dempes
gjennom en rekke tiltak omtalt både i denne innstillingen
og Innst. S. nr. 260 (2002-2003)
– vedtak fattet av Stortinget
som Regjeringen ikke har fulgt opp, som trygdeoppgjør,
nettolønn for offshore, barnehager, øremerking
av leirskoletilskudd osv, følges opp i tråd med
forutsetningene
– en kraftig satsing på kriminalitetsbekjempelse, gjennom
særlig å styrke politiets driftsbudsjett
– en styrking av sykehusøkonomien,
særlig gjennom bevilgninger til utstyrsinvesteringer
– kompensasjon for tapte skatteinntekter
for kommunesektoren
– gå mot Regjeringens
forslag til skjerping av egenandeler
– gå mot Regjeringens
forslag til skatte- og avgiftsøkninger
– gå mot Regjeringens
kraftige økning av midler til asyl- og flyktningeformål
– gå mot Regjeringens
forslag til økt utbytte fra statseide selskaper
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i denne innstillingen og i Innst. S. nr. 260 (2002-2003),
samt Innst. O. nr. 122 (2002-2003).
Disse medlemmer viser til at
den maritime politikken har vært gjenstand for store skift
og betydelig usikkerhet gjennom mange år. Disse medlemmer mener
dette er uheldig fordi det skaper usikkerhet i en næring
som er avhengig av stabile og forutsigbare rammebetingelser. Etter disse
medlemmers oppfatning er tiden overmoden for at rammebetingelsene
blir forankret og klargjort. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet gjennom mange år har kjempet
for full nettolønn i Norge og mener fortsatt at dette ville vært
det beste bidraget fra myndighetenes side i forhold til å skape
et konkurransedyktig maritimt regime i Norge. Disse medlemmer viser
til gjennomgangen av den maritime politikken som Regjeringen har iverksatt.
Dette skal resultere i en stortingsmelding med behandling våren
2004. Disse medlemmer legger særlig vekt
på at prosessen knyttet til meldingen gir langsiktige og
stabile rammebetingelser. Det samlede maritime næringsmiljø er
en av Norges viktigste verdiskaper. Når det gjelder rammebetingelsene
for rederier og sjøfolk registrerer disse medlemmer at det
er en avstand mellom det faktiske norske regelverket og tilsvarende
rammebetingelser internasjonalt, og særlig i EU-området.
Når det gjelder nettolønnssystemet
registrerer disse medlemmer at den norske bruken
av virkemidler atskiller seg fra det vi finner hos våre
naboer, både i teknisk utforming og i omfang. Den norske
refusjonsordningen har en sterkt varierende intensitet fra fartøysgruppe
til fartøysgruppe.
Disse medlemmer har registrert
innspillene til en reformert nettolønnsmodell med kompetanseprofil, hvor
virkemidlene rettes inn mot opplæring og erfaringsoverføring
knyttet til sentrale funksjoner på skipene. Disse
medlemmer ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering
av ulike modeller som ivaretar alle fartøysgrupper og sjøfolk,
i statsbudsjettet for 2004.
Disse medlemmer vil vise til
den subsidiære avtalen som ble inngått om statsbudsjettet
for 2003 mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Disse
medlemmer vil hevde at Regjeringen, gjennom sine forslag
til revidert budsjett, på flere punkter ikke har fulgt
denne avtalen opp. Dette aksepteres ikke av disse medlemmer.
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringspartiene står ved sine skriftlig inngåtte
avtaler, og derved foreslår de nødvendige endringer
som skal til for at avtalen i sin helhet er oppfylt.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen på flere områder unnlater å følge
opp Stortingets vedtak. Dette er etter disse medlemmers oppfatning
ikke akseptabelt. Regjeringen plikter å varsle Stortinget
om dette før vedtak blir fattet av Stortinget, ikke når
det måtte passe Regjeringen. Disse medlemmer vil selvsagt
vedstå seg alle de vedtak Fremskrittspartiet har bidratt
til å skape flertall for i Stortinget. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og
i Innst. O. nr. 122 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
at det vedtatte budsjettet åpenbart er basert på for
optimistiske anslag for utviklingen av norsk økonomi. Arbeidsledigheten øker raskere
enn forutsatt, og veksten er svakere enn anslagene i fjor høst.
Sjøl om forslaget til revidert budsjett til en viss grad
retter opp dette, framstår Regjeringens innsats for å bekjempe
arbeidsledigheten som kraftløse.
Disse medlemmer understreker
at kampen mot arbeidsledigheten er den viktigste saken i revideringen av
budsjettet. På dette området foreslår disse medlemmer en
rekke tiltak, jf. merknader til kapittel 10 i denne innstillingen,
som balanseres innenfor en ramme som innebærer en noe mer
ekspansiv finanspolitikk. Det legges opp til at hovedvekten av stimulansen
skal skje gjennom lavere rente, men disse medlemmer går
også inn for å bruke de finanspolitiske virkemidlene.
Utover dette vil disse medlemmer prioritere
følgende saker:
– Skole,
eldreomsorg og velferdsproduksjon i kommunene.
– Fjerning av usosiale kutt.
– Rettferdig pensjonsoppgjør
for de trygdede.
– Sikre penger til gjennomføring
av stortingsvedtak knytta til barnehager, trygdeoppgjøret,
sjøfolka og de som ble rammet hardest av strømkrisa.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og
Kystpartiet merker seg at Regjeringa omtaler budsjettopplegget
som godt tilpassa den økonomiske situasjonen. Mellom anna
vert det presisert at det reviderte budsjettforslaget for 2003 vil
virke bortimot nøytralt på aktiviteten, gjeve
at endringa i det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskottet
er minimal.
Desse medlemene vil derimot minne
om at veksten i norsk økonomi hausten 2002 så å seie
stoppa opp. Veksten i talet på arbeidslause, tiltakande
nedlegging og utflagging av norske arbeidsplassar og nedjusterte anslag
for den økonomiske utviklinga framover er ein direkte konsekvens
av dette. Senterpartiet og Kystpartiet meiner at dette krev ein
annan finanspolitisk reaksjon enn eit konjunkturnøytral
opplegg. Spesielt er det viktig å setje i verk motkonjunkturelle
politikktiltak som kan hindre at arbeidsløysa fester seg
på eit for høgt nivå. Dette vert gjerne
kalla hystereseeffektar, og vil typisk gje opphav til monalege velferdstap
for norsk økonomi. Desse medlemene meiner
at Regjeringa sitt reviderte budsjettforslag kjem til kort i høve
den akutte utfordringa som forverringa på arbeidsmarknaden
representerer.
Regjeringa tek i sitt framlegg til orde for å reversere ei
rekkje stortingsvedtak. Dette signaliserer ei nyorientering i forhold
til sedvanleg parlamentarisme. Desse medlemene observerer
ein historisk ironi i at nettopp Venstre stiller seg bak dette.
I Nasjonalbudsjettet 2003 ble det lagt til grunn
en reell økning i kommunesektorens inntekter fra 2002 til 2003
på vel 1,25 pst., eller om lag 2,6 mrd. kroner, regnet
i forhold til det inntektsnivået som ble lagt til grunn i
Revidert nasjonalbudsjett 2002. Regnet i forhold til anslag på regnskap
ble veksten anslått til om lag 0,75 pst., eller om lag
1,6 mrd. kroner. Gjennom avtalen med Fremskrittspartiet om budsjettet
for 2003 ble kommuneøkonomien styrket med om lag 1 mrd.
kroner i forhold til forslaget i nasjonalbudsjettet. Av dette var 287
mill. kroner økte bevilgninger til barnehagesektoren, mens
kommunesektorens frie inntekter ble økt med 713 mill. kroner.
Etter salderingen av statsbudsjettet for 2003
er anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 2003 nedjustert
med 1 mrd. kroner, basert på informasjon om skatteinngangen
hittil i år. Forslagene til Revidert nasjonalbudsjett 2003
innebærer at bevilgningene innenfor kommuneopplegget reduseres
med til sammen om lag 75 mill. kroner i forhold til saldert budsjett,
jf. St.prp. nr. 65 (2002-2003). I tillegg foreslås det økte bevilgninger
til asylsøkere og flyktninger på 275 mill. kroner.
Disse midlene holdes utenom kommuneopplegget.
Samlet sett innebærer forslagene til
Revidert nasjonalbudsjett 2003 at den reelle veksten i kommunesektorens
samlede inntekter fra 2002 til 2003 nå kan anslås
til om lag 2 pst., eller om lag 4 mrd. kroner. Veksten er regnet
fra regnskap for 2002, hvor skatteinntektene ble 2 mrd. kroner lavere
enn anslått i Nasjonalbudsjettet 2003. Kommunesektorens
frie inntekter anslås å øke med knapt
0,9 pst., eller om lag 1,3 mrd. kroner. I tillegg kommer en engangsbevilgning
på 100 mill. kroner til økte skjønnsmidler
i kommunene knyttet til økte sosialhjelpsutgifter pga.
høye strømpriser. Medregnet økte bevilgninger
til asylsøkere og flyktninger på 275 mill. kroner
innebærer bevilgningsforslagene i denne meldingen at overføringene
til kommunesektoren økes med om lag 300 mill. kroner i
forhold til saldert budsjett.
Ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 41
(2002-2003) 20. februar 2003 ble det fattet følgende vedtak:
"Regjeringen bes i Revidert nasjonalbudsjett 2003 legge
fram en vurdering av hvordan kommunenes økonomiske situasjon
påvirkes av de økte strømprisene, og
herunder av økte kostnader til sosialhjelp."
Det ble samtidig vedtatt en bevilgning på 130
mill. kroner i økte skjønnsmidler til kommunene
til dekning av økte sosialhjelpsutgifter.
Kommunal- og regionaldepartementet har våren 2003
foretatt en undersøkelse av hvordan økte strømpriser
påvirker kommuneøkonomien. En nærmere omtale
av denne undersøkelsen er gitt i Kommuneproposisjonen for
2004. Gjennomgangen viser at kommunene totalt sett vil få økte
utgifter som følge av høyere strømpriser,
først og fremst pga. økte sosialhjelpsutgifter. Økte
strømpriser vil imidlertid også kunne generere
betydelige merinntekter for kommunesektoren sett under ett, blant
annet gjennom at økte strømpriser påvirker
kommunenes eiendomsskatteinntekter fra kraftverk samtidig som det
kan gi rom for økte utbytter fra kommunalt eide kraftselskaper.
Ut fra en samlet vurdering foreslås på denne bakgrunn
at den vedtatte bevilgningsøkningen på 130 mill.
kroner reduseres med 30 mill. kroner. Det er lagt til grunn at denne
bevilgningen er av engangskarakter, og derfor ikke videreføres
til 2004.
I brev av 4. november 2002 fra finansministeren
ble Stortingets finanskomité orientert om at kommunesektorens
skatteinntekter kunne bli lavere i 2002 enn tidligere lagt til grunn.
I brevet sto det videre at nedjusteringen av skatteanslaget for
2002 isolert sett kunne trekke i retning av at også skatteinntektene
i 2003 ville bli lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet
2003, men at utviklingen i skatteinntektene også påvirkes
av andre usikre forhold. Det ble derfor varslet at Regjeringen i Revidert
nasjonalbudsjett 2003 ville komme tilbake med en vurdering av opplegget
for kommuneøkonomien i 2003.
Skatteanslaget for kommunesektoren i 2003 er
nå nedjustert med 1 mrd. kroner i forhold til saldert budsjett,
basert på informasjon om skatteinngangen hittil i år.
Redusert anslag på lønnsveksten innebærer
isolert sett en besparelse for kommunene, men dette motvirkes av økte
priser på kommunal vareinnsats. Kommunenes økonomi
påvirkes også av renteutviklingen. Kommunesektorens
samlede netto rentebærende gjeld er på 70-80 mrd.
kroner. Kommunene har langsiktig rentebinding på en del
av sin gjeld. En rentereduksjon på 2 prosentpoeng, som
svarer til reduksjonen i Norges Banks styringsrenter siden desember
i fjor, vil likevel redusere kommunesektorens renteutgifter.
Regjeringen legger opp til en betydelig satsing
på kommunesektoren i budsjettet for 2004, jf. Kommuneproposisjonen
for 2004, som legges fram samtidig med denne meldingen. Det signaliseres
der en vekst i kommunenes samlede inntekter på 3,75 – 4,25
mrd. kroner fra 2003 til 2004, og en vekst i frie inntekter på 2,25
mrd. kroner. I tillegg foreslås at en rekke øremerkede
tilskudd innlemmes i rammetilskuddet, noe som vil øke den
kommunale handlefriheten.
Regjeringen legger på denne bakgrunn
opp til at kommunesektoren ikke kompenseres for lavere skatteinntekter
i 2003. Dette er for øvrig i tråd med tidligere praksis,
som bl.a. innebærer at kommunesektoren har fått
beholde eventuell merskattevekst.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er kjent med at det gjennom
en årrekke har vært et større tilfang
av oppgaver enn inntekter for kommunesektoren. For å kunne opprettholde
et godt tjenestetilbud er det viktig at kommunene får hensiktsmessige
rammevilkår. Disse medlemmer mener at styrking
av kommuneøkonomien er helt nødvendig, men at
dette alene ikke vil være tilstrekkelig. Det må derfor
arbeides parallelt med omfattende system- og strukturendringer med
det formål å øke det lokale handlingsrommet.
Med bakgrunn i at kommunesektorens samlede netto rentebærende
gjeld er på om lag 80 mrd. kroner konstaterer disse
medlemmer at kommunesektorens økonomi påvirkes
positivt av et stramt statsbudsjett som har medført rentereduksjon.
En rentereduksjon på 2 prosentpoeng, som svarer til reduksjonen
i Norges Banks styringsrenter siden desember i fjor, vil på lang sikt
redusere kommunesektorens renteutgifter med om lag 1,6 mrd. kroner
på årsbasis. En eventuell ytterligere rentereduksjon
vil forsterke denne effekten.
Disse medlemmer har merket seg
at anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 2003 er nedjustert med
1 mrd. kroner i forhold til saldert budsjett, basert på skatteinngangen
hittil i år.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) fra kommunalkomiteen
om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren
2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten
av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner
og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør
dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har
behov for.
Disse medlemmer er kjent med
at anslaget på kommunesektorens skatteinntekter er redusert
med 1 mrd. kroner sammenliknet med Stortingets budsjettvedtak. Disse
medlemmer er klar over at den økonomiske situasjonen
i kommunesektoren er svært anstrengt. Ifølge en
undersøkelse som KS har gjennomført vil så mange
som 56 pst. av kommunene i år redusere ett eller flere
tjenestetilbud. Dette vil særlig ramme skole og eldreomsorg.
Det er gitt signaler fra kommunesektoren om at det kan forventes
en ytterligere nedjustering av skatteinntektene i 2003, og at dette vil
forverre situasjonen. Det må være samsvar mellom de
oppgaver kommunene skal løse og de pengene kommunene har
til rådighet.
Disse medlemmer ønsker
at bevilgningen til skolefritidsordningen fortsatt skal være øremerket,
og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 260 (2002-2003).
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Arbeiderpartiets merknader i Innst. S. nr. 259 (2002-2003)
fra kommunalkomiteen om lokaldemokrati, velferd og økonomi
i kommunesektoren 2004.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at med unntak av 2000 og 2002 har aktiviteten i kommunesektoren
de siste årene økt betydelig sterkere enn inntektene.
Dette har ført til økte underskudd, noe som skyldes
både høye investeringer og svake driftsresultater.
Kommunenes netto lånegjeld utgjør nå omtrent
33 pst. av kommunenes inntekter. Disse medlemmer har
merket seg at anslaget for kommunenes skatteinntekter i 2003 er nedjustert
med 1 mrd. kroner, og at den samlede veksten i kommunesektorens
samlede inntekter fra 2002 til 2003 kan anslås til om lag
2 pst., eller om lag 4 mrd. kroner, regnet fra regnskap for 2002,
hvor skatteinntektene ble 2 mrd. kroner lavere enn anslått
i Nasjonalbudsjettet for 2003.
Økningen fra 2002 til 2003 skyldes
altså i stor grad at skatteinntektene i 2002 ble vesentlig
lavere enn forutsatt. Kommuneøkonomien ble bl.a. av den
grunn satt under et betydelig press i 2002, en utvikling som fortsetter
også i 2003 gjennom et redusert skatteanslag og bl.a. manglende
kompensasjon for læreravtalen og seniortiltak for lærere. Disse
medlemmer viser til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe
gjennom dette året har jobbet med kartlegging av kommunenes økonomiske
situasjon i forhold til de reformer og pålegg staten har
innført overfor kommunene. Tilbakemeldingen viser at det
er flere områder som helt tydelig er underfinansiert. Dette
illustreres godt gjennom en undersøkelse fra Forskningsstiftelsen
Fafo, som viser at over halvparten av kommunene vil si opp lærere
fra høsten, og at om lag 1000 lærerstillinger
skal kuttes. En tilsvarende utvikling ser vi også innen
andre viktige kommunale oppgaver. Disse medlemmer er
positive til en nedbemanning i offentlig sektor, inkludert kommunesektoren,
som kommer som et resultat av rasjonalisering og konkurranseutsetting,
og som ikke rammer viktige lovpålagte oppgaver som skole,
helse og omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning
er det ikke en slik planlagt og villet nedbemanning vi nå ser,
men en tvungen nedbemanning grunnet det kommunene selv opplever
som en økonomisk krise, og som også i stor grad
rammer de kjerneområdene som disse medlemmer ønsker å skjerme.
At dette skjer i en periode med stor og økende arbeidsledighet,
vil si at vi ikke frigjør arbeidskraft fra offentlig sektor
til bruk i privat sektor, men til i stor grad å bli en
belastning på offentlige budsjetter.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet for 2003, som forutsatte
en høyere skatteinngang i kommunene enn det nå ligger
an til. Disse medlemmer vil ikke være gisler
for Regjeringens feilslåtte økonomiske politikk,
som nå fører landet inn i en økonomisk
resesjon som vi ikke har sett maken til på mange tiår,
og som får alvorlige konsekvenser for skatteinngangen i
kommunene.
Når Regjeringen foreslår å ikke
kompensere kommunene for den reduserte skatteinngangen i 2003, er disse
medlemmer uenig i dette, og foreslår å kompensere
den reduserte skatteingangen til primærkommunene med 1
mrd. kroner.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og Fremskrittspartiets
merknader i Innst. S. nr. 259 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at disse medlemmers opplegg for kommunene har
som hovedmål å sikre et samfunn med små forskjeller,
en moderne kvalitetsskole, og god kvalitet og tilgjengelighet til velferd
og omsorg for dem som trenger det. Regjeringens budsjettopplegg
vil virke i stikk motsatt retning. Disse medlemmer viser
til manglende kompensasjon for inntektssvikt, befolkningsvekst og
til den store økningen i egenbetaling for kommunale tjenester
Hovedproblemet er at handlingsrommet er brukt
opp av skattelette, og at denne regjeringen styrer sterkt mot målet
om en mindre offentlig sektor. Dette kan illustreres ved Regjeringens
egne tall som viser økning i offentlig og privat konsum.
Privat konsum ligger på totalt 683,5 mrd. kroner, og det
legges opp til 2,9 pst. økning i 2003. Offentlig konsum
utgjør 336,6 mrd. kroner, og her legges det opp til en økning
på 0,3 pst. i 2003. Disse medlemmer understreker
at dette med all ønskelig tydelighet viser hvorfor kommunene sliter,
og problemene tårner seg opp. Standardgapet mellom offentlig
og privat øker, og forskjellene mellom fattig og rik øker.
Disse medlemmer viser til at
Teknisk beregningsutvalg betrakter netto driftsresultat som den primære
indikator for økonomisk balanse i kommunesektoren. For
kommunesektoren som helhet anslås driftsresultatet redusert
til 0,9 pst. Dette viser at Regjeringen styrer mot svekket velferd
og dårligere skole.
Disse medlemmer kan ikke godta
en slik nedbygging av våre velferdstjenester, og øker
derfor tilskuddene til kommunene med 2,1 mrd. kroner i forhold til
Regjeringens opplegg, derav 1,6 mrd. kroner i økte frie
midler til kommuner og fylkeskommuner.
Disse medlemmer vil at gode,
offentlige fellesløsninger skal videreutvikles, ikke avvikles
og privatiseres. Redusert kvalitet på tjenestetilbudene
og dårligere tilgang til offentlige velferdstjenester vil øke befolkningens
misnøye. Dette er en bevisst del av Regjeringens privatiseringsstrategi.
Politikken er basert på ideologien om at private løsninger
automatisk er bedre enn offentlige, ikke på hva som faktisk
er mest fornuftig, på hva som gir alle like muligheter,
eller på hva som skaper mindre forskjeller og fattigdom.
Erfaring viser at privatisering ikke fører til en mer fornuftig bruk
av ressurser, bedre tilbud eller høyere kvalitet. Økt
konkurranse betyr mindre langsiktighet og mindre fokus på kompetanse
og konkurranse, framfor samarbeid om helhetlige gode løsninger
for befolkningen.
Disse medlemmer vil spesielt
advare mot at fellesarenaer for barn og unge utarmes og legges ned.
I skolene og i barnehagene legges et viktig grunnlag for fellesskap
og samfunnsforståelse. Regjeringen har ikke fulgt opp den
offentlige skolen med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre
de nye læreplanene. Den offentlige enhetsskolen svekkes,
samtidig som det åpnes for stadig flere private skoler.
Dette bryter med grunnlaget for enhetsskolen, og vil på sikt
splitte opp samfunnet i enkeltindivider og grupper som har lite
til felles. Skolen er den viktigste fellesarena i samfunnet, og
den viktigste investeringen i framtida.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er i den offentlige skolen grunnlaget for framtidas verdiskaping
legges. Skolen må være fullt på høyde
teknologisk og kunnskapsmessig med samfunnet ellers, og ha ressurser
til å holde god kontakt med samfunnet rundt seg.
Disse medlemmer vil vise til
at barn i fattige familier rammes svært hardt av dårlig
kommuneøkonomi, fordi de mer enn andre er avhengig av at det
finnes gode tilbud der ingen stenges ute fordi en ikke har råd.
Regjeringens kommuneøkonomi vil gi kutt i skolebudsjettene,
dyrere SFO og færre og dyrere fritidstilbud. Det vil ramme
barn i fattige familier. Dårlig kommuneøkonomi
vil også føre til kutt i sosialhjelpssatsene.
De smale fattigdomstiltakene finansieres ved kutt i ytelser til
arbeidsledige og økte egenandeler til syke.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
streke under at den økonomiske situasjonen i kommunane
stendig vert vanskelegare. Denne situasjonen har oppstått
av di staten har pålagd kommunane å bere tyngda
av velferdstilbodet til innbyggjarane, men utan å syte
for at tilstrekkeleg med pengar fylgjer med. Dette medfører
både politikarforakt og ei de facto svekking av lokaldemokratiet
i Noreg.
Denne medlemen registrerer at
Regjeringa meiner den noverande, vanskelege situasjonen er eit resultat
av lang tids nedprioritering av kommunesektoren. Det er grunn til å minne
om at då denne Regjeringa tok til, var underskottet i kommuneforvaltningi 6,9
mrd. kroner. Den seinaste rapporten frå Teknisk beregningsutvalg
(april 2003) viser at underskottet nå er på 10,8
mrd. kroner. Det er ein auke på nesten 4 mrd. kroner i
løpet av to år. I same periode har netto driftsresultat
(som er dugande parameter på sunnleiken i kommunesektoren)
gått frå 1,7 pst. i 2001 til 0,4 pst. i 2002. Gjennomsnitt
for 1990-talet er eit driftsresultat på om lag 3 pst.
Denne medlemen viser til at det
er ikkje vorte teke omsyn til dei ekstraordinære pensjonsutgiftene kommunesektoren
er vorten påført som konsekvens av nedgangen på dei
internasjonale finansmarknadene. Det same gjeld i høve
det akkumulerte underskottet i kommunesektoren. Senterpartiet registrerer
at Regjeringa nå nedjusterar anslaget for kommunesektorens skatteinngang
med 1 mrd. i 2003 i forhold til Nasjonalbudsjettet for 2003. Kommunanes
Sentralforbund i si høyringsutsegn indikerer elles ei endå sterkare
svikt i skatteinngangen.
For Senterpartiet er det viktig å hindre
ytterlegare nedskjeringar og kutt i velferdstilbodet til borgarane. Senterpartiet
tek difor til orde for å kompensere for sviktende skatteinngang,
og ynskjer å auke løyvingane til kommunesektoren
med 1 300 mill. kroner i Revidert nasjonalbudsjett. Denne
medlemen viser elles til Senterpartiet sine merknader til
Kommuneproposisjonen for 2004, jf. Innst. S. nr. 259 (2002-2003).
Her vert det m.a. gjort framlegg om ein treårig opptrappingsplan
for å få kommuneøkonomien i balanse.
Sanering av kommunal gjeld på basis av ei rekkje objektive
kriterier kan vere ein viktig del av ein slik plan.
Denne medlemen vil vise til dei
ekstraordinære straumkostnader kommunesektoren har hatt
i inneverande år. Denne medlemen syner òg
til at Stortinget løyva 130 mill. kroner ekstra for å dekkje ekstraordnære
kostnader knytt til auka straumpris, og til auka utbetaling til
sosialhjelp som fylgje av det same. Senterpartiet registrerer at
Regjeringa i Kommuneproposisjonen 2004 estimerer dei samla meirutgiftene
til desse formåla til 157 mill. kroner. På spørsmål
nr. 69 frå Senterpartiets stortingsgruppe svarar Kommunal-
og regionaldepartementet:
"Energiutgiftene har økt med 157 millioner
kroner fra første kvartal 2002 til første kvartal
2003. 122 millioner kroner kan føres tilbake til oppgangen
i strømprisene, mens de resterende 35 millioner kroner
skyldes økt forbruk. Utgifter til økonomisk sosialhjelp som
direkte kan knyttes til økte strømpriser, har økt med
om lag 85 millioner kroner."
Denne medlemen vil difor streke
under at kommunane sine meirutgifter i samband med høgare straumprisar
er 85 mill. kroner høgare enn det Regjeringa legg til grunn
når dei reduserer kompensasjonen med 30 mill. kroner. Denne
medlemen er usamd i ei slik nedjustering, og viser til Senterpartiets
alternative opplegg for Revidert nasjonalbudsjett.
Denne medlemen viser til at kommunane
har ei total gjeldsbelastning på mellom 70 og 80 mrd. kroner. Ein
stor del av denne gjelda er knytt til underfinansierte reformer
frå staten si side. Regjeringa melder at kommunesektoren
vil spare 1,6 mrd. kroner på rentenedgangen. Denne
medlemen er sterkt uroa over den overforenklinga Regjeringa
her gjer seg skuldig i. I røynda er mykje av kommunesektorens
gjeld knytt til fast rente. Senterpartiet viser til KS sitt høyringsbrev, der
det vert fastslått at effekten av rentenedgangen er kring
500 mill. kroner årleg. Denne medlemen viser òg
til at redusert rente gjev lågare avkastning mellom anna
på kommunane sine pensjonsfond. Dei kommunale pensjonsfonda
var i 2002 på om lag 125 mrd. kroner. Legg ein til grunn
2 pst. lågare rente medfører det ei lågare
inntekt på 2 500 mill. kroner. Senterpartiet er difor sterkt
kritisk til Regjeringa si framheving av rentereduksjonar som eit
element for å betre kommunane sin økonomi.
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at
en god økonomi i kommunene og fylkeskommunene er avgjørende
for at viktige samfunnsoppgaver skal løses tilfredsstillende
og sikre et godt grunnlag for et velfungerende velferdssamfunn.
Kommunene har ikke bare i oppgave å være et instrument
for å løse oppgaver som staten delegerer til disse,
men også til å løse oppgaver og oppdrag
som befolkningen i sine respektive kommuner finner nødvendige
for sin velferd og funksjon.
Dette medlem vil derfor legge
vekt på å sikre kommunene og fylkene økonomiske
rammer som gir rom for, ikke bare å løse helt
nødvendige oppgaver, men helst også gi rom for
lokale prioriteringer av oppgaver som befolkningen mener det er
viktig løses.
Dette medlem har fremmet en rekke
forslag om skattelettelser, men mener at disse lettelsene ikke må gå ut
over kommunenes og fylkeskommunenes økonomiske rammer.
Derfor vil dette medlem foreslå at rammetilskuddene
innenfor kommunalsektoren økes minst tilsvarende skattelettelsene. Dette
medlem har derfor i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) fremmet
flere forslag som gir kommunene og fylkene bedre økonomi og
det er fremmet forslag om å øke bevilgningene under
kap. 571 og 572.
Skatte- og avgiftsreglene bør i hovedtrekk
ligge fast gjennom året. Regjeringens forslag til skatte-
og avgiftsendringer i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett begrenser
seg til:
– Det foreslås økt
fradrag for fagforeningskontingent mv. fra 1 100 kroner til 1 450
kroner for 2003. Dette er varslet i brev av 2. april 2003 fra statsministeren
til partene i arbeidslivet. Forslaget gir et provenytap på om
lag 110 mill. kroner påløpt og 100 mill. kroner
bokført i 2003. Regjeringen er også innstilt på å foreslå at
fradraget heves ytterligere til 1 800 kroner i budsjettet for 2004.
Forslaget til lovendring er fremmet i Ot.prp. nr. 93 (2002-2003)
kap. 5.
– På grunn av reduserte
markedsrenter foreslås det at normalrentesatsen for beregning
av skattepliktig fordel av lån i arbeidsforhold reduseres
med 1,5 prosentpoeng til 5 pst. med virkning fra 1. juli 2003. For
nærmere omtale av saken vises det til St.prp. nr. 65 (2002-2003)
kap. 2.
– Det foreslås innstramming
i NOKUS-reglene (regler for beskatning av norskkontrollerte selskaper
i lavskatteland) slik at underskudd i NOKUS-selskap ikke løpende
kan fradras i alminnelig inntekt, men kun framføres mot
senere overskudd i samme selskap. Dette vil redusere mulighetene
for skattemotiverte tilpasninger og gi administrative forenklinger.
På svært usikkert grunnlag anslås provenyet
av å stramme inn fradragsordningen til om lag 500 mill.
kroner påløpt i 2003 og om lag 500 mill. kroner
bokført i 2004. Forslaget er nærmere omtalt i
Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 2.
– Det foreslås et eget
inntektsfradrag for reindriftsnæringen. Fradraget vil bli
tilsvarende det som gis for jordbruket. Provenytapet anslås
til om lag 6 mill. kroner påløpt og bokført
i 2003. For nærmere omtale vises det til Ot.prp. nr. 93
(2002-2003) kap. 3.
– Det foreslås et inntektsfradrag
for skifernæringen i Finnmark og Nord-Troms. Provenytapet
anslås til om lag 3 mill. kroner påløpt
og bokført i 2003. For nærmere omtale vises det
til Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 4.
– Det foreslås at Postens
omsetning av masseforsendelser av brev til utlandet blir fritatt
fra merverdiavgift (nullsats) fra 1. juli 2003. Dette er i tråd
med prinsippet om at eksport av varer og tjenester er fritatt fra
merverdiavgift. Forslaget anslås å gi et provenytap
på om lag 3 mill. kroner påløpt og om lag
2 mill. kroner bokført i 2003. For nærmere omtale
vises det til Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 1.
– Det foreslås å gi
lettelser i omregistreringsavgiften for tyngre kjøretøy.
Det foreslås dessuten at kjøretøy med
flere seterader ikke lenger blir godkjent som avgiftsfrie lastebiler.
Samtidig økes vektgrensen for avgiftsfrie kombinertbiler
til 7500 kg. Forslagene er nærmere omtalt i St.prp. nr.
65 (2002-2003) kap 2.
– Omlegging av avgiften på forbrenning
av avfall til en utslippsavgift foreslås utsatt i påvente
av avklaring fra ESA om tilskuddsordningen for levert energi fra
avfallsanlegg. En utsettelse av ordningen til 1. januar 2004 gir
isolert sett et provenytap på 35 mill. kroner påløpt
og 30 mill. kroner bokført. Samtidig innebærer
utsettelsen at det ikke blir bevilget midler til tilskuddsordningen
i 2003 (40 mill. kroner). Forslaget er nærmere omtalt i
St.prp. nr. 65 (2002-2003) kap 2.
– Det foreslås at korn-
og soyabaserte melkeerstatningsprodukter blir avgiftsmessig likestilt
med melk og andre melkeprodukter. Dette innebærer at det
gis fritak for produktavgiften på alkoholfrie drikkevarer
og fritak for avgiftene på drikkevareemballasje. Den nærmere
avgrensingen av fritakene vil bli gitt i forskrift. Forslaget er
nærmere omtalt i St.prp. nr. 65 (2002-2003). kap. 2.
Samlet gir de foreslåtte endringene
en bokført lettelse på om lag 140 mill. kroner
og en påløpt innstramming på om lag 340
mill. kroner.
Sammen med allerede vedtatte endringer, gir
dette samlede skatte- og avgiftslettelser for 2003 på knapt 8,6
mrd. kroner påløpt og knapt 11,8 mrd. kroner bokført
(ekskl. barnetrygd). Av dette betyr regelendringer i 2003 en lettelse
på vel 3,1 mrd. kroner påløpt og knapt 1,8
mrd. kroner bokført. Hoveddelen av lettelsene skyldes med
andre ord virkninger av endringer som ble vedtatt for 2002.
Stortingsflertallet har vedtatt å utvide
skattefritaket for barnehageplasser. Det er ikke anvist hvordan provenytapet
skal dekkes inn. Regjeringen foreslår at vedtaket reverseres.
Utover dette foreslås enkelte endringer
av teknisk karakter som ikke har provenyvirkning.
Komiteen viser til
sine merknader nedenfor og i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) samt
Innst. O. nr. 122 (2002-2003).
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2003 vedtok Stortinget å innføre et skattefritak
for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn,
jf. Innst. O. nr. 27 (2002-2003) punkt 21.1. Skattefritaket ble
forutsatt gjennomført ved forskriftsendringer, og det ble
vedtatt hjemmel for slike forskriftsbestemmelser i skatteloven § 5-15
andre ledd andre punktum. Det ble forutsatt at hjemmelen skulle benyttes.
Stortinget fattet ikke vedtak om inndekning for provenytapet ved
skattefritaket.
Den 14. februar 2003 sendte Finansdepartementet
ut et høringsbrev hvor det ble vurdert to ulike modeller for
skattefritak for arbeidsgiverbetalte barnehageplasser:
– En begrenset
modell som bygger på samme avgrensning som gjeldende regler
om begrenset skattefritak for arbeidsgivers tilskudd til bedriftsbarnehager,
men der det gis fullt skattefritak. Dette innebærer at
arbeidsgiver må ha en aktiv rolle i forhold til barnehagen,
bl.a. ved å yte kapitaltilskudd e.l. som står
i forhold til antall plasser arbeidsgiveren disponerer.
– En generell modell som innebærer
skattefritak for enhver form for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter,
herunder også arbeidstakers egne utgifter. Det vil si at
det åpnes for utgiftsdekning/- refusjon også uten
at arbeidsgiver har noe direkte forhold til barnehagen.
I høringsbrevet anses en begrenset
modell med fullt skattefritak for plass i bedriftsbarnehage å være
i samsvar med punkt o) i barnehageavtalen, jf. Innst. S. nr. 255
(2001-2002) punkt 10.4.2.
Videre antas det at den generelle modellen trolig
er mest i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med statsbudsjettet
for 2003, jf. Innst. O. nr. 27 (2002-2003) punkt 21.1.
Etter Regjeringens syn er det en rekke sterke
hensyn som taler mot å innføre et fullt skattefritak
for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn. I
tillegg til at skattefritaket innebærer et betydelig provenytap,
som Stortinget ikke har funnet inndekning for, vil et slikt skattefritak
også virke usosialt. Skattefritaket strider dessuten mot
et sentralt prinsipp om at alle fordeler vunnet ved arbeid bør
beskattes som lønn. Slike fritak uthuler skattegrunnlaget
og svekker effektiviteten i økonomien. Disse motforestillingene
har også blitt påpekt i flere av høringsuttalelsene.
Etter departementets syn er det nødvendig å trekke
et skattemessig skille mellom arbeidstakerens mer private utgifter
og arbeidsgiverens betaling for arbeidsinnsats. Skattesystemet bør
ikke motivere arbeidsgivere til å dekke arbeidstakers private
utgifter framfor å tilby tilsvarende i lønn. Et
utvidet skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter
for ansatte skiller seg således fra skattefritaksordninger
som er begrunnet ut fra virksomhetens behov.
Regjeringen foreslår derfor at det
ikke gjennomføres en utvidelse av skattefritaket for bedriftsbarnehager,
og at lovendringen som åpner for et generelt skattefritak for
arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn, reverseres.
I forbindelse med statsbudsjettet for 2003 anslo departementet
på skjønnsmessig grunnlag at en begrenset modell
kunne gi et årlig provenytap på mellom 200 og
600 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak. Som presisert, ville provenytapet innenfor dette
intervallet bl.a. avhenge av hvilket krav som stilles til arbeidsgivers økonomiske engasjement
i barnehagen. Med den begrensede modellen for bedriftsbarnehager
som departementet har skissert, jf. høringsbrevet av 14.
februar 2003, antar departementet at provenytapet trolig ligger
i nedre del av dette provenyintervallet. En generell modell ble videre
på svært skjønnsmessig grunnlag anslått å gi
et årlig provenytap på om lag 1 mrd. kroner. Provenyvirkningen
for 2003 vil avhenge av hvor raskt skattyterne klarer å tilpasse
seg skattefritaket, og i hvilken grad usikkerheten rundt utformingen
av ordningen påvirker tilpasningene.
Departementet antar at antallet barnehageplasser
vil øke over tid. Lavere foreldrebetaling og utvidet skattefritak
vil dessuten gjøre arbeidsgiverbetalte barnehageplasser
mer attraktive i forhold til andre omsorgsalternativer. Det årlige
provenytapet ved et utvidet skattefritak vil derfor stige. På lang
sikt antar departementet på svært skjønnsmessig
grunnlag at et generelt skattefritak kan gi et årlig provenytap
på 1-2 mrd. kroner. Øvre del av intervallet må ses
på som en øvre grense på et mulig provenytap,
hvor det er lagt til grunn en meget høy barnehagedekning.
Et utvidet skattefritak for arbeidsgivers dekning
av barnehageutgifter for ansattes barn vil ha usosiale fordelingsvirkninger.
For det første er det lønnstakere med relativt
høy lønnsinntekt som vil tjene mest på skattefritaket.
For det andre viser empiriske undersøkelser at naturalytelser
i arbeidsforhold har størst omfang blant personer med høy
arbeidsinntekt.
På grunn av det betydelige provenytapet
og de usosiale virkningene er det etter Regjeringens syn sterke grunner
for ikke å innføre et fullt skattefritak for arbeidsgivers
dekning av barnehageutgifter for ansattes barn. En utvidelse av
skattefritaket vil også bryte med helt sentrale prinsipper
i skattesystemet. Regjeringen foreslår på bakgrunn
av dette ikke å utvide gjeldende skattefritak for tilskudd
til bedriftsbarnehager og å reversere lovendringen som
hjemler et generelt skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes
utgifter til barnehage, jf. Innst. O. nr. 27 (2002-2003). Det vises
til forslag til endring i skatteloven § 5-15 annet ledd
annet punktum, jf. Ot.prp. nr. 93 (2002-2003).
Komiteenviser til at det 11. juni 2003 ble enighet om
et bredt forlik om barnehagepolitikken i årene fremover
og henviser i den forbindelse til Innst. S. nr. 250 (2002-2003)
og Innst. O. nr. 128 (2002-2003) for en nærmere omtale
av dette. Forliket er også omtalt i Innst S. nr. 260 (2002-2003)
og Innst. O. nr. 122 (2002-2003).
Komiteen viser til at barnehageforliket
skattemessig for 2003 innebærer at gjeldende krav til arbeidsgivers
engasjement, for at arbeidsgivers dekning ikke skal medføre
skatteplikt for den ansatte, eller arbeidsgiveravgiftsplikt for
arbeidsgiver, opprettholdes, men at kravene til minste foreldrebetaling
settes ned fra dagens 18 000 kroner til 9 000 kroner. Komiteen ber Regjeringen
gjennomføre dette ved forskriftsendring.
Komiteenviser
videre til at for 2004 skal det oppstå rett til skattefrihet
og frihet fra arbeidsgiveravgift for arbeidsgiverbetalt barnehageplass
når barnehageplassen de facto er arbeidsgiverbetalt, og
hvor det er arbeidsgiver selv som enten driver barnehageplassene, eller
har kjøpt barnehageplasser i kommunal eller privat barnehage
for aktivt å tilby disse til egne ansatte. Forutsetningen
er at vilkårene om innskudd/depositum og vedtektsfestet
innsynsrett mv. er oppfylt. Komiteen understreker
at dette må utformes slik at små og mellomstore
bedrifter også kan delta. Plasser som bedriftsbarnehagen
tilbyr til andre enn bedriftens ansattes barn, omfattes ikke av
skatte- eller avgiftsfrihet. Komiteen ber Regjeringen
utforme forskrifter i tråd med dette, som forelegges Stortinget.
I brev av 25. september 2002 ble Norge bedt
om å meddele ESA innen 25. mars 2003 hvilke endringer vi ville
gjøre for å bringe ordningen i samsvar med EØS-regelverket.
I svarbrevet ble det vist til at Norge tar sikte på å opprettholde
nullsatsen for arbeidsgiveravgift for ansatte bosatt i tiltakssonen
(Nord-Troms og Finnmark). Norge ønsker å benytte
artikkel 1(2) tredje ledd i Protokoll 3 til Overvåkings-
og domstolsavtalen (ODA-avtalen) som grunnlag for en videreføring
av 0-satsen i tiltakssonen. En slik fremgangsmåte forutsetter at
det foreligger usedvanlige omstendigheter som rettferdiggjør
videreføring av 0-satsen, og dessuten at Island og Liechtenstein
gir sitt samtykke til at ordningen skal anses å være
forenlig med EØS-avtalen. I brevet til ESA ble det også gjort
klart at Norge vil beholde den graderte arbeidsgiveravgiften for
ansatte i fiskeri og landbruk. Videre ble det søkt om (notifisert)
en overgangsordning på tre år for sone 3 og 4,
for å unngå at næringslivet i de berørte
områdene opplever en brå kostnadsøkning.
Det er også søkt om (notifisert) en ordning med
direkte transportstøtte.
Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk
og har gjennomført store forbedringer i rammebetingelsene for
næringslivet. Det kommer også næringslivet
i distriktene til gode. Omleggingen av arbeidsgiveravgiften bør
skje på en måte som underbygger denne politikken. Regjeringens
utgangspunkt er derfor at de økte avgiftsinntektene ved
en endring av dagens ordning skal tilbakeføres til de områdene
som blir berørt. Regjeringen har i tillegg lagt vekt på at
de alternative ordningene skal være kostnadseffektive og
målrettede i forhold til bosetting og sysselsetting i distriktene.
Situasjonen i tiltakssonen (Finnmark og Nord- Troms)
er spesiell. En økning i ordinær arbeidsgiveravgiftssats
fra 0 til 14,1 pst. ville være dramatisk. Bedriftene i
tiltakssonen har i gjennomsnitt svært lave profittmarginer,
og vil derfor i liten grad være i stand til å bære økte
kostnader. Fraflyttingstallene for Finnmark er i tillegg spesielt
høye. De store avstandene, den svært lave befolkningstettheten,
klimaet og hensynet til samisk bosetning er forhold som begrunner
at omstendighetene i tiltakssonen er usedvanlige. Dette er bakgrunnen
for at Regjeringen tar sikte på å videreføre den
differensierte arbeidsgiveravgiften i tiltakssonen. Det legges opp
til å bruke ODA-avtalen, Protokoll 3.
Det er viktig at den rettslige begrunnelsen
for å beholde redusert avgift er god når man vurderer
anvendelse av Protokoll 3. Dersom Protokoll 3 skulle ha vært anvendt
også utenfor tiltakssonen, måtte det blitt dokumentert
at det foreligger slike usedvanlige omstendigheter som protokollen
krever, også i områdene utenfor tiltakssonen.
Regjeringens klare vurdering er at en ikke ville fått gjennomslag
for en slik påstand. Regjeringen har imidlertid godt håp
om at unntak for tiltakssonen kan bli godtatt.
Regjeringen går inn for å beholde
dagens differensierte arbeidsgiveravgift for primærnæringene
fiskeri og landbruk. En nærmere oversikt over hvilke typer
foretak innenfor landbruks- og fiskerisektoren som vil kunne beholde
dagens graderte arbeidsgiveravgift, vil bli presentert i forbindelse
med statsbudsjettet for 2004. I utgangspunktet vil den graderte
arbeidsgiveravgiften bli videreført for dem som produserer
varer som faller utenfor statsstøtteregelverket i EØS-avtalen.
I utformingen av en alternativ ordning for privat næringsvirksomhet
har Regjeringen lagt vekt på at en så langt som
mulig skal opprettholde den fordelen som ligger i dagens differensierte
arbeidsgiveravgift. For privat næringsliv lokalisert i
sonene 2, 3 og 4, legges det derfor opp til en ordning for differensiering
av arbeidsgiveravgiften innenfor det fribeløpet for statsstøtte
som statsstøtteregelverket tillater. Fribeløpet er
på 100 000 euro over tre år, eller om lag 250
000 kroner pr. foretak pr. år. En slik ordning vil kunne kompensere
foretak med inntil om lag 10 ansatte i sonene 3 og 4, og inntil
om lag 20 ansatte i sone 2. Detaljene i ordningen er ikke fastsatt,
men vil bli framlagt i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.
ESAs retningslinjer for bagatellmessig støtte tillater
imidlertid ikke et slikt fribeløp for transportsektoren.
For å unngå at næringslivet
i de berørte områdene skal oppleve en brå og
sterk kostnadsøkning, har Regjeringen overfor ESA søkt
om (notifisert) en overgangsperiode for sonene 3 og 4. For sone
3 legges det opp til at satsen økes årlig med
1,9 prosentpoeng med unntak for 2007, da satsen økes med
2 prosentpoeng. For sone 4 legges det opp til at satsen økes årlig
med 2,2 prosentpoeng, med unntak for 2007 da satsen økes med
2,4 prosentpoeng. Overgangsordningen vil ha betydning for de virksomhetene
i sonene 3 og 4 som ikke blir kompensert fullt ut av fribeløpet.
Det er usikkert om ESA vil godkjenne en overgangsperiode.
Ifølge ESA vil overgangsordningen innebære statsstøtte
i strid med statsstøtteregelverket i overgangsperioden.
ESA har derfor varslet at det må åpnes formell
prosedyre. På grunn av prosedyreregler om uttalelsesrett
mv. innebærer dette at endelig vedtak fra ESA sannsynligvis
ikke foreligger før sent høsten 2003. Statsbudsjettet
for 2004 må derfor baseres på at den notifiserte
overgangsperioden blir godtatt.
For offentlig sektor legger Regjeringen opp
til en kompensasjonsordning gjennom økte rammeoverføringer.
Dette vil i hovedsak gjelde kommunesektoren, men også en
del statlige virksomheter i de berørte sonene, for eksempel
de statlige helseforetakene. Kompensasjonsordningen for kommunesektoren er
nærmere beskrevet i St.prp. nr. 66 (2002-2003) Kommuneproposisjonen.
Regjeringen har notifisert en ordning med direkte transportstøtte
basert på retningslinjene for transportstøtte
i EØS-området. Transport av varer utover 350 km til
og fra virkeområdet vil etter forslaget kunne motta støtte.
Transport over 350 km innenfor virkeområdet vil også kunne
få transportstøtte. For transport mellom 350 km
og 700 km legges det opp til en støtteintensitet avhengig
av foretakets lokalisering. For transport utover 700 km økes
støtteintensiteten. Ordningen vil bli nærmere
vurdert i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.
Regjeringen legger dessuten opp til å avvikle
el-avgiften for all næringsvirksomhet, jf. like nedenfor under
punkt 6.4. Dette kommer også næringslivet i de berørte
sonene til gode.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den differensierte
arbeidsgiveravgiften har vært en treffsikker, administrativ
enkel og god ordning for å opprettholde næringsaktivitet
i distriktene. Disse medlemmer viser til at ESA har
fått medhold av EFTA-domstolen i at den differensierte
arbeidsgiveravgiften er ulovlig statsstøtte og at ESAs
godkjennelse av slik støtte bortfaller 1. januar 2004. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen har vurdert ulike kompenserende
tiltak ogat Regjeringen hele tiden har
holdt en åpen linje i denne saken og har invitert til synspunkter
og forslag fra dem som berøres av endringer. Regjeringens
utgangspunkt er at de økte avgiftsinntektene ved en endring
av dagens ordning skal tilbakeføres til de områdene
som blir berørt. De alternative ordningene skal i tillegg være
kostnadseffektive og målrettede i forhold til bosetting
og sysselsetting i distriktene.
Disse medlemmer vil vise til
St.meld. nr. 2 (2002-2003) Revidert nasjonalbudsjett 2003 der det
er gjort rede for de ulike alternative ordningene Regjeringen tar
sikte på å innføre som erstatning for
den differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringen har blant annet
varslet videreføring av dagens ordning innenfor et fribeløp
på om lag 250 000 kroner pr. bedrift pr. år slik
statsstøtteregelverket tillater, innføring av
en direkte transportstøtteordning, fortsatt fritak for
elektrisitetsavgiften for næringslivet, kompensasjonsordning
for offentlig sektor, og at de næringene som ikke er omfattet
av EØS-avtalens statsstøtteregelverk, skal beholde
differensiert arbeidsgiveravgift.
Disse medlemmer viser videre
til at det blir tatt sikte på å videreføre
den differensierte arbeidsgiveravgiften i tiltakssonen ved å bruke
en spesialbestemmelse i EØS-reglementet (ODA-avtalen, protokoll
3).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til at virkningene av økt arbeidsgiveravgift vil kunne
få alvorlige konsekvenser for det næringsliv som
rammes. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet
i et brev til statsministeren 12. mars 2003 ba om at Regjeringen
la opp til en bredere drøfting av situasjonen med partiene
i Stortinget utenom orienteringen i Stortingets EØS-utvalg. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringen ikke fulgte opp denne henstillingen, som kunne gitt
et bedre grunnlag for å vurdere muligheten for å utnytte
EØS-avtalens unntaksbestemmelse som gir rom for en politisk
vurdering av unntak fra statsstøtteregelverket.
Disse medlemmer viser til at
mulighetene for å benyttes ODA, protokoll 3 i andre soner
enn Finnmark og Nord-Troms heller ikke synes tilstrekkelig klarlagt.
Disse medlemmer vil også peke
på at Regjeringen i sin orientering ikke presenterer et
opplegg for hvordan den vil sikre full kompensasjon for høyere arbeidsgiveravgift
til næringslivet i de regionene som rammes.
Disse medlemmer vil understreke
at de økte avgiftsinntektene som følge av økt
arbeidsgiveravgift i store deler av dagens unntakssoner fullt ut
skal benyttes til tiltak i de enkelte regioner hvor avgiften skal økes. Disse
medlemmer vil peke på at mulighetene for å beholde
lavere arbeidsgiveravgift for bransjer hvor dette ikke virker konkurransevridende
må utnyttes. Mulighetene for å bruke transportstøtte
som alternativt tiltak må utnyttes i alle regioner, og
det må legges opp til næringspolitiske tiltak
der hvor det ikke er mulig å finne løsninger som
kan avhjelpe kostnadsøkningen i bransjer og enkeltbedrifter. Disse medlemmer vil
videre understreke at de tiltak det legges opp til må være
varige og ikke bare overgangsordninger.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag om å fjerne el-avgiften for all næringsvirksomhet
og at dette også kommer næringslivet i de berørte
soner til gode. Disse medlemmer vil peke på at
en slik reduksjon ikke skal dekkes inn gjennom de økte
inntektene fra arbeidsgiveravgiften, og viser for øvrig
til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. II. kap. 6.4.2.
Disse medlemmer vil videre peke
på at det forutsettes at offentlig sektor i alle berørte
områder fullt ut kompenseres for bortfallet av lavere arbeidsgiveravgift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at differensiert arbeidsgiveravgift
har vært en treffsikker, administrativt enkel og god ordning
for å opprettholde aktivitet i usentrale deler av Norge.
Selv om overgangsordninger, fribeløp
og transportstøtte vil redusere de negative konsekvensene
omleggingen gir, frykter disse medlemmer likevel
at omleggingen kan skape store problemer for mange bedrifter som
blir berørt.
Disse medlemmer er også kritisk
til om Regjeringen har gjort det som er mulig for å forhindre bortfallet
av differensiert arbeidsgiveravgift.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at denne problemstillingen også var aktuell under regjeringen Stoltenberg
og at heller ikke denne regjeringen gjorde en tilstrekkelig innsats
i forhold til å finne alternative løsninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til at Regjeringen
legger opp til å bruke ODA, Protokoll 3, for å beholde
0-sats i Finnmark og Nord-Troms, samtidig som det ikke gjøres
forsøk på å benytte samme protokoll på andre soner
i landet som blir berørt av denne omleggingen.
Disse medlemmer synes dette er
en alfor passiv holdning og mener at Regjeringen på nytt
må vurdere en utvidet bruk av ODA, Protokoll 3, med sikte
på at dagens differensierte arbeidsgiveravgift kan beholdes
i sin helhet.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke den sentrale plassen den
differensierte arbeidsgivaravgifta har i norsk distriktspolitikk.
EFTA-domstolen sitt vedtak av 20. mai 1999 slo fast at den geografisk
differensierte arbeidsgivaravgifta er å sjå på som
statsstøtte i samsvar med EØS-avtalen. Desse medlemene vil
peike på at både EU og EØS-tilhengarane
har hevda at differensiert arbeidsgivaravgift var norsk skatte-
og avgiftspolitikk og dermed unntatt frå EØS-avtalen.
Dette var altså feil og Noreg er no pliktig å gjennomføre
dei endringane i arbeidsgivaravgifta som endringar i EU sitt regelverk
for regionalstøtte etter artikkel 61 (3)c krev. EU sitt
regelverk for støttenivå, innretning og geografisk
virkeområde har med dette fått direkte verknad
på, og styring over, norsk politikk på eit av
dei viktigaste områda innanfor norsk distrikts- og næringsstøtte.
Desse medlemene vil peike på at
dommen fører med seg fundamentale og prinsipielle endringar
som tar ordninga ut av nasjonale hender og overfører avgjerdene
til EU. Desse medlemene har fremja fleire forslag
for å få klargjort dei langsiktige verknadane
dommen vil få for den differensierte arbeidsgivaravgifta
og norsk distriktspolitikk. I samband med budsjetthandsaminga i
kommunalkomiteen hausten 1999 fremja Sosialistisk Venstreparti forslag om å få utgreidd
langsiktige konsekvensar av dommen, og pålegg om at Regjeringa
måtte arbeide fram alternativ. Forslaget falt. Under handsaminga
av budsjett for 2000, sendte Sosialistisk Venstreparti si stortingsgruppe
brev til dåverande kommunal- og regionalminister Sylvia
Brustad, og frå svaret går det fram at dette viktige
og vanskelige arbeidet ikkje har starta enno. Fordi Regjeringa ikkje
hadde byrja på dette omfattande, vanskelege og viktige
arbeidet, fremja Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet igjen
forslag i Stortinget om å be Regjeringa seinast i Distrikts-
og regionalpolitisk melding våren 2001 klargjere dei langsiktige
verknadane EFTA-dommen ville få for den differensierte
arbeidsgivaravgifta og norsk distriktspolitikk, og om å førebu
arbeidet med ein notifikasjon slik at geografisk differensiering
og støttenivå i distriktspolitikken kunne oppretthaldast òg
etter 2003.
Under handsaminga av saka sendte finansminister Karl
Eirik Schjøtt-Pedersen brev til komiteen der det blant
anna står:
"Regionalstøtteregelverket som ESA la til
grunn for sin vurdering av ordningen gjelder fram til 31. desember
2006. Det bør derfor ikke være problematisk å få videreført
ordningen etter 31. desember 2003, gitt at Norge fortsatt kan dokumentere
at næringslivet har transportmerkostnader som overstiger
fordelene med nedsatt arbeidsgiveravgift."
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil
peike på at Regjeringa gikk ut frå at intensjonane
vart ivaretatt gjennom det arbeid Regjeringa hadde sett i verk.
Dette har no vist seg å ikkje stemme, og vi har eit halvår
på oss til å tilpasse oss EU sitt regelverk for
støttenivå, innretning og geografisk virkeområde.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil hevde at Regjeringa sitt arbeid på dette
viktige området er kritikkverdig. Særleg vil desse
medlemene peike på at Regjeringa sitt forslag til
transportstøtte ikkje omfattar ein einaste av kommunane
i Aust-Agder, Telemark, Buskerud, Hordaland, Oppland eller Hedmark,
trass i at regelverket gir høve til det, samstundes som
Regjeringa har søkt om unntak for andre kommunar som ikkje fyller
kriteria. Dette er så oppsiktsvekkande at ESA har påtalt
det i sitt svar. Desse medlemene vil òg
vise til at Regjeringa heller ikkje har sannsynleggjort kvifor ein
ikkje vil vurdere om eit vedtak etter ODA protokoll 3. art. nr.
2 tredje ledd kan rekke lenger enn til å oppretthalde nullsats
for arbeidsgivaravgift i sone V, slik Regjeringa no varslar.
Desse medlemene viser vidare
til at Regjeringa går inn for å oppretthalde den
differensierte arbeidsgivaravgifta for primærnæringane
fiskeri og landbruk, men enno ikkje kan sei noko om kva type føretak innanfor
fiskeribasert næringsmiddelindustri og landbruksbasert
næringsmiddelindustri som kan komme inn under unntaket.
Desse medlemene vil finne det
totalt uakseptabelt om Noreg ikkje nyttar sjansane som finst i regelverket
maksimalt. Det vil vere katastrofalt for næringslivet i
distrikta om Regjeringa fortsetter å ignorere problema
desse får ved bortfallet av den differensierte arbeidsgivaravgifta. Desse
medlemene viser òg til at Sosialistisk Venstreparti
har sendt brev til Statsministeren og bedt om grunngjeving for Regjeringa
sin handlemåte i saka, og om at Stortinget no vert orientert
fullt og heilt om vår posisjon i denne saka fram til no,
og kva som vil vere våre posisjonar framover.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartietvil understreke at
Norge vil stå politisk og juridisk sterkt i en sak for å opprettholde hele
virkeområde for den differensierte arbeidsgiveravgiften.
En juridisk utgreiing fra Norges fremste eksperter på EØS-rett,
ved advokatkontoret Thommesen, Krefting Greve og Lund AS, datert
13. mai 2003, konkluderer med at Norge har svært gode og
saklige argumenter på vår side. Utredningen konkluderer
med at ODA protokoll 3 art. 1 nr. 2 tredje ledd neppe kan gjøres
til gjenstand for kontroll ved EFTA-domstolen, og at prøvingsintensiteten
under alle omstendigheter vil være temmelig begrenset.
Utredningen viser også til at bruk
av adgangen etter ODA protokoll 3 art. 1 nr. 2 tredje ledd neppe
må ha EØS-komiteens samtykke.
Disse medlemmer har også merket
seg at utredningen viser til at dersom det legges til grunn at EØS-komiteens
samtykke er nødvendig, vil EU ikke ha saklig grunn til å stemme
mot at støtte vedtatt av EFTA-landene etter ODA protokoll
3 art. 1 nr. 2 tredje ledd er forenlig med EØS-avtalen,
bortsett fra i de tilfeller et tilsvarende vedtak etter EU artikkel
88 nr. 2 tredje ledd ville blitt undererkjent av EF-domstolen. Og
det har til nå ikke skjedd.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på grunnlag
av ODA protokoll 3 artikkel nr. 2 tredje ledd, overfor ESA søke unntak
for hele virkemiddelområdet for den differensierte arbeidsgiveravgiften."
EFTAs overvåkingsorgan, ESA, vedtok
23. mai 2001 nye retningslinjer for miljøstøtte.
ESA åpnet en formell undersøkelsesprosedyre av
enkelte av de norske miljøavgiftene 26. juli 2002. Saken
ESA behandler gjelder forbruksavgiften på elektrisk kraft
(el-avgiften), CO2-avgiften og SO2-avgiften slik de har vært utformet
etter 1. januar 2002. Mye tyder på at industriens fritak
for el-avgift vil bli ansett som statsstøtte, og at el-avgiften
må legges om. For å redusere risikoen for eventuelle
krav fra ESA om tilbakebetaling av støtte, bør
avgiften legges om fra 1. januar 2004.
Administrative, kontrollmessige og samfunnsøkonomiske
hensyn taler etter Regjeringens vurdering for at den beste løsningen
på problemet er å frita all næringsvirksomhet
fra el-avgift. Dette vil gi en varig løsning av saken ovenfor
ESA, og sikre bedre og mer stabile rammebetingelser for næringslivet.
Et fritak for el-avgift for all næringsvirksomhet kan innebære
et netto provenytap på i størrelsesorden 1,8-1,9
mrd. kroner dersom bevilgningene til offentlig virksomhet blir redusert
tilsvarende besparelsen i el-avgift. Regjeringen vil foreslå endringer
i el-avgiften i budsjettet for 2004.
Endringer i elektrisitetsavgiften kan gjøre
det relativt sett mindre lønnsomt å bruke andre
energibærere, enn elektrisitet. Dette vil spesielt ramme
overgangen til alternativ oppvarming og utbyggingen av vannbåren varme.
Regjeringens ambisjoner og mål om energiomlegging står
fast. Ved en utvidelse av fritaket vil Regjeringen vurdere
avbøtende tiltak for å motvirke uheldige virkninger
for energiomleggingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til de alvorlige innvendinger
som er kommet i høringene mot Regjeringens forslag om å fjerne
el-avgift for all næringsvirksomhet når det gjelder
overgang fra andre energibærere til elektrisk kraft og
en alvorlig forverring av konkurranseforholdene for andre oppvarmingsformer
og energikilder. Disse innvendingene bekreftes i svar fra Finansdepartementet,
hvor det pekes på at endringene kan innebære en økning
i elektrisitetsforbruket over tid på inntil 3 TWh.
Disse medlemmer viser til at
en slik økning i strømforbruket vil forsterke
den underbalansen som allerede eksisterer og gi ytterligere prispress
på strøm. Like alvorlig er det at endringen vil
svekke det økonomiske grunnlaget for utbygging av fjernvarmesystemer,
noe som ytterligere vil svekke det økonomiske grunnlaget
for utbygging av fjernvarmesystemer, noe som ytterligere vil svekke
kraftbalansen. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen
har presentert tiltak som kan møte dette og sikre økonomisk grunnlag,
verken for dagens fjernvarmeproduksjon eller en videre utbygging.
Disse medlemmer kan ikke se at
de innvendinger Regjeringen reiser mot en opplegging av dagens el-avgiftsfritak
for industrien i tråd med det danske systemet, er av en
slik karakter at dette bør avvises. Etter disse
medlemmers syn er konsekvensene av Regjeringens opplegg
langt alvorligere, spesielt i forhold til svekkelsen av kraftbalansen
og mulighetene for økt utbygging og overgang til fjernvarme
basert på andre energibærere.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Dagens fritak for el-avgift til
industrien legges om i tråd med det danske avgiftssystemet
fra 1. januar 2004.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Venstre og Kystpartiet slutter seg
til Regjeringens vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positiv til Regjeringens vurdering vedrørende
fritak for el-avgift for all næringsvirksomhet. En løsning
hvor deler av konkurranseutsatt næringsliv ville fått økte
kostnader gjennom pålegg om el-avgift ville forverret en
allerede vanskelig konkurransesituasjon.
Samtidig må det tas hensyn til at kraftbalansen
i Norge allerede er meget stram, noe situasjonen i vinter illustrerte
tydelig. Disse medlemmer mener derfor et fritak for
el-avgiften også må innebære at det gjøres
nødvendige avgiftsmessige tilpasninger i andre deler av
kraftforsyningen. Flere instanser har påpekt faren for
at energifleksibiliteten blir svekket ved at elkraft alene får
redusert avgiftene.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen vil vurdere avbøtende tiltak for å motvirke
uheldige virkninger for energiomleggingen, og at Regjeringen nevner
spesielt alternativ oppvarming og utbygging av vannbåren
varme. Disse medlemmer forventer at Regjeringen har
et bredere syn på energiforsyningen, og blant annet også justerer
grunnavgiften på olje slik at man unngår sterk
konkurransevridning mellom forskjellige energibærere.
Disse medlemmer viser til at
grunnavgiften på olje ble innført for å balansere
en økning i el-avgiften. Økt bruk av olje i vinter
var en viktig kilde til å unngå kraftrasjonering.
Dersom Regjeringen gjennom redusert el-avgift forverrer oljens konkurranseevne
til oppvarmingsformål ytterligere, vil dette redusere olje
som et alternativ til el-oppvarming. Dette vil gjøre Norge ytterligere
avhengig av el-kraft, hvor kraftunderskuddet i dag må dekkes
av blant annet kullkraft fra Danmark.
Dersom de avbøtende tiltak ikke er
tilstrekkelige til å hindre en konkurransevridning til
fordel for elektrisitet, frykter disse medlemmer at
konsekvensene av en allerede stram kraftbalanse og for lav overføringskapasitet
kan bli høyere pris til husholdningene. Dette må unngås.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet peikar
på at det norske systemet med fritak for el-avgift i industrien
har fungert føremålstenleg. Spesielt har det styrka
den kostnadsmessige konkurranseevna til sentrale verksemder i den
konkurranseutsette industrien. Denne ordninga lyt Noreg ideelt sett
krevje vert halden ved like. Regjeringa bør også leggje
til rette for at fleire produksjonsverksemder kan kome innunder
fritaket.
Denne medlemen meiner derimot
at eit generelt fritak for el-avgift, slik Regjeringa går
inn for, har ei rekkje negative sideverknader. Både fjernvarmebransjen,
bioenergibransjen og naturvernorganisasjonar åtvarar mot
den foreslegne endringa. For det fyrste vil incitamenta til substitusjon
av el med andre varmekjelder i næringsverksemder verte
svekka. Til dømes har Enova varsla at avgiftskuttet vil
gjere det umogeleg å oppnå målet om 4
TWh vassboren varme innan 2010, utan omsyn til om målet
står fast. For det andre tilseier avgiftsfritaket isolert
sett auka etterspurnad etter el. I ein situasjon kjenneteikna ved
stram kraftbalanse, vil brorparten av denne auken sannsynlegvis
verte stetta gjennom import av elektrisitet frå utlandet,
til dømes kolkraft. Denne medlemen vil peike
på at framlegget til Regjeringa dermed vil kunne ha ein
negativ miljøeffekt.
Merverdiavgiftssystemet gir konkurransevridninger mellom
offentlig forvaltning og private tilbydere. Konkurransevridningene
skyldes at offentlig forvaltning som regel er utenfor merverdiavgiftssystemet,
og dermed ikke kan fradragsføre merverdiavgiften på anskaffelser.
Merverdiavgiften kan dermed gi et motiv til egenproduksjon av avgiftspliktige
tjenester i offentlig forvaltning. Regjeringen nedsatte i januar 2002
et utvalg som skulle vurdere løsninger som virker nøytralt
for kommunenes beslutninger i forhold til merverdiavgiften. Utvalget
la fram sin utredning 18. desember 2002, jf. NOU 2003: 3 Merverdiavgiften
og kommunene – Konkurransevridninger mellom kommuner og
private.
Utvalget har vurdert ulike løsninger
for å motvirke konkurransevridningene og anbefaler en overgang
fra dagens begrensede kompensasjonsordning til en generell kompensasjonsordning
for kommuner og fylkeskommuner. En generell kompensasjonsordning
vil innebære at kommunesektoren får kompensasjon
for merverdiavgiften på alle innkjøp av varer
og tjenester hvor det ikke foreligger rett til fradrag. Siden kommunene
får kompensert all merverdiavgift, vil avgiften dermed
ikke påvirke om kommunen produserer tjenester med egne
ansatte eller kjøper dem fra andre. Etter utvalgets forslag
skal en generell kompensasjonsordning, i likhet med dagens begrensede
ordning, ligge utenfor merverdiavgiftssystemet.
Utvalgets utredning ble sendt på høring
16. januar 2003 med frist 16. april 2003. Høringsinstansene
slutter seg i stor grad til utvalgets forslag om å innføre
en generell kompensasjonsordning utenfor merverdiavgiftssystemet.
Med utgangspunkt i utvalgets forslag og høringsinstansenes
innspill vil Finansdepartementet, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet,
vurdere nærmere en ordning som kan nøytralisere
merverdiavgiften for kommunene.
En ordning som sikrer nøytralitet,
skal etter planen innføres fra 2004. Regjeringen legger
vekt på ordninger som totalt sett er robuste, og som kan
håndteres uten unødige administrative kostnader.
Ved utarbeiding av forslag til administrative løsninger
som berører kommunesektoren, bl.a. i forhold til håndteringen
i kommunale regnskaper, vil departementene ha kontakt med representanter
for kommunal sektor. Regjeringen vil legge fram sitt forslag til
løsning i budsjettet for 2004 med sikte på at
ordningen trer i kraft fra 1. januar 2004.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003)
og budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
om 2003-budsjettet, og ser frem til at Regjeringen vil legge frem
forslag til løsning i budsjettet for 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser
til at Regjeringens opplegg for endringer i momskompensasjonen er
en oppfølging av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet stemte mot forslaget om utvidelse av ordningen
ved behandlingen av finansinnstillingen. Disse medlemmer ser
ikke grunn for nå å foreta slik utvidelse som
Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
for øvrig til at partiet flere ganger har fremmet forslag
om avgiftsmessig likestilling av kjøp fra private bedrifter
og offentlig egenproduksjon av tjenester.
I forbindelse med omtalen av løsninger
som nøytraliserer merverdiavgiften for kommunesektoren
i Revidert nasjonalbudsjett 2002, er det uttalt at videre utredning
av løsninger for statsforvaltningen vil skje parallelt
med at det arbeides med løsninger for kommunene, og at
Regjeringen vil komme tilbake med eventuelle forslag til endringer
også for statsforvaltningen tidligst i budsjettet for 2004.
Finansdepartementet har vurdert alternative
løsninger som motvirker konkurransevridningen i statsforvaltningen.
Departementet anbefaler en ordning med nettobudsjettering av merverdiavgift,
dvs. at virksomhetene ikke belastes betalt merverdiavgift i regnskapet.
Dette vil i utgangspunktet være en enkel og oversiktlig
ordning med lave administrative kostnader.
Finansdepartementet har lagt til grunn at en
ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for statsforvaltningen,
i utgangspunktet bør begrenses til ordinære forvaltningsorganer
som rapporterer til statsregnskapet.
For å sikre en provenynøytral
omlegging til en nettoordning, må alle budsjettposter renses
for utgifter til merverdiavgift som i dag ligger inne i budsjettrammene.
Størrelsen på disse utgiftene er imidlertid meget
usikker siden det ikke finnes tall over betalt merverdiavgift for
forvaltningsorganene.
Regjeringen vil gå inn for at en baserer
trekk på regnskapsmessig grunnlag. Dette forutsetter at
det gjennomføres en regnskapsmessig omlegging slik at utgifter
til merverdiavgift synliggjøres i regnskapene. En slik
regnskapsmessig omlegging kan tidligst gjennomføres for
budsjettåret 2004 og foreligge i mars 2005. Nettobudsjetteringsordningen
kan dermed tre i kraft fra og med budsjettåret 2006.
Regjeringen vil foreslå at regnskapsførte
utgifter til merverdiavgift legges til grunn for trekk ved innføring av
en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for staten
i 2006. Den enkleste utformingen av ordningen vil være
at den gjelder all merverdiavgift som forvaltningsorganene betaler
på sine innkjøp.
Regjeringen vil komme tilbake på et
senere tidspunkt med et konkret forslag til innføring av
en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for ordinære
forvaltningsorgan. Det legges opp til at ordningen kan innføres
fra 2006.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
innføringen av en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften
for statsforvaltningen, men mener at Regjeringen har hatt god tid
på seg til å finne frem til en hensiktsmessig
ordning, og at en innføring fra 2006 er unødvendig
sent.
I forbindelse med behandlingen av budsjettet
for 2003 ble det lagt til grunn at tjenester innen alternativ behandling
skal unntas fra merverdiavgift, og at dette skal iverksettes senest
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003 innenfor de rammer
Stortinget trekker opp.
I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget
2003 - lovendringer ble det foreslått en utvidelse av merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 1 til også å omfatte
helserelaterte tjenester. Stortinget har sluttet seg til forslaget.
Det foreligger nå lovhjemmel for at Finansdepartementet
i forskrift kan innføre ytterligere unntak også for
alternativ behandling.
I samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om
lov om alternativ behandling av sykdom mv. har Finansdepartementet
hatt på høring et forslag om å utvide
unntaket for alternativ behandling med fem nye behandlingsformer.
Høringsfristen gikk ut 31. mars 2003.
I samarbeid med Helsedepartementet foretar Finansdepartementet nå en
vurdering og oppsummering av høringsrunden. Det er lagt
opp til at utvidelsen vil bli fastsatt innen kort tid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til behandlingen av Ot.prp.
nr. 1 (2002-2003) hvor det ble vedtatt en utvidelse av merverdiavgiftslovens § 5
b første ledd nr. 1 til også å omfatte helserelaterte
tjenester. Videre viser disse medlemmer til at det
i forbindelse med budsjettet for 2003 ble lagt til grunn at tjenester
innen alternativ behandling skal unntas fra merverdiavgift, og at
dette skal iverksettes senest i Revidert nasjonalbudsjett 2003,
og forutsetter at utvidelsen blir fastsatt så raskt som
overhodet mulig.
I Dokument nr. 8:40 (2002-2003) og Innst. S.
nr. 135 (2002-2003) har Stortinget bedt Regjeringen om å utrede
modeller for differensierte avgifter på strøm
og legge fram eventuelle forslag om dette i forbindelse med Revidert
nasjonalbudsjett 2003. Modellen skulle inneholde incitamenter til
strømsparing ved premiering av lavt forbruk og økt
byrde ved høyere forbruk.
Regjeringen legger betydelig vekt på energisparende tiltak.
Regjeringen er imidlertid av den oppfatning at differensierte avgifter
for strøm ikke er et særlig velegnet virkemiddel
verken for å begrense energibruk eller redusere miljøproblemer.
I tillegg kan slike systemer ha uheldige fordelingsmessige effekter.
En eventuell innføring av et slikt virkemiddel vil måtte
ledsages av tiltak for å oppveie både for de negative
fordelingsmessige virkningene og uheldige miljøeffekter.
En slik omlegging er etter Regjeringens syn ikke hensiktsmessig.
Regjeringen vil i lys av dette ikke foreslå at el-avgiften
differensieres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, registrerer at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets
vedtak om å foreslå modeller for differensiert
el-avgift. Flertallet foreslår at det opprettes
et nytt og bredt sammensatt utvalg bestående av representanter
for strømleverandører, distributører,
nettselskaper, samt representanter for forbruker- og miljøorganisasjoner. Flertallet viser
for øvrig til Arbeiderpartiets forslag Dokument nr. 8:139
(2001-2002) om toveiskommunikasjon som vil gi forbrukerne anledning
til å påvirke sin egen strømregning.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et bredt sammensatt nasjonalt utvalg bestående av representanter for
strømleverandører, distributører, nettselskaper, samt
representanter for forbruker- og miljøorganisasjoner som
skal utrede ulike modeller for differensierte avgifter på elektrisitet.
Utvalget skal legge fram en innstilling så snart det lar
seg gjøre, men innen utgangen av 2003."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
vurdering om ikke å differensiere el-avgiften. Disse
medlemmer viser til de faglige innvendinger som er kommet
mot forslaget om en differensiert el-avgift. Disse medlemmer tar
inn over seg det faktum at en differensiert avgift ikke er et egnet virkemiddel
verken for å gi incitamenter til å begrense energibruk
eller redusere miljøproblemer. Disse medlemmer er
også særlig opptatt av de negative fordelingsmessige
effektene av et slikt forslag, samtidig som forslaget også vil
kunne skape en ineffektivitet i kraftmarkedet, som er uheldig for
totalvelferden i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Olje- og energidepartementet har vurdert to-prissystem på strøm
ved flere anledninger. Utredninger har vist at differensiert avgift har
liten treffsikkerhet på inntektsfordelingen, og har stor
usikkerhet vedrørende kraftforbruket. Det er mange praktiske
vanskeligheter med en slik differensiering.
Disse medlemmer vil hevde at
innføringen av to-prissystem med differensiert avgift er
administrativt komplisert, og gir incentiver til kreative tiltak
for å unngå det progressive leddet. Dette kan
eksempelvis være å installere flere strømmålere,
dele opp husstanden etc. Ordningen tar ikke hensyn til kraftbehovet i
husholdningene, og kan derfor slå uheldig ut mht. store
familier. Mange har i dag ikke alternativer til elektrisk oppvarming,
og heller ikke muligheter for å installere dette.
Disse medlemmer vil arbeide for å redusere/fjerne
el-avgiften generelt, og viser til Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett hvor avgiften ble mer enn halvert. Som strakstiltak
foreslo Fremskrittspartiet i nysalderingen av statsbudsjettet for
2002 å gi Regjeringen fullmakt til å tilbakeføre
ekstrainntektene i form av økt moms, ved å redusere/fjerne
el-avgift og moms i seks måneder.
I tillegg vil disse medlemmer vise
til Dokument nr. 8:51 (2002-2003) om el-avgift og momsfritak som ble
nektet behandling av Stortingets flertall.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 135 (2002-2003) hvor Fremskrittspartiet sluttet seg til forslaget
om en ytterligere utredning av et to-prissystem, og vil nå som
da understreke at det bør legges vekt på å få frem
løsninger på de svakheter som er nevnt ovenfor.
I budsjettavtalen høsten 2002 mellom
regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble det bestemt at det
skulle settes ned et utvalg som skulle vurdere virkningene på statens
inntekter av å endre avgiftene på grensehandelsutsatte
varer, jf. Budsjett-innst. S. nr. I (2002-2003). Utvalget ble nedsatt
22. januar 2003 og la fram sin rapport 30. april.
Rapporten fra utvalget vil bli sendt ut på høring
med det første.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Danmark, Sverige og Finland innfører EU-kvoter på alkohol
fra 1. januar 2004.
EU-borgere vil da til disse landene kunne ta
med 10 liter brennevin, 20 liter sterkvin, 90 liter vin og 110 liter øl
ved hver grensepassering fra annet EU-land.
EU-kommisjonen krever at Sverige avgiftsbelegger øl
og vin likt, noe som vil føre til en reduksjon i svenske
vinavgifter. Videre vil budsjettforliket i Danmark føre
til en kraftig reduksjon av de danske brennevinsavgiftene fra 1.
oktober 2003.
Da vil de danske brennevinsavgiftene være
73 pst. lavere, og vinavgiftene hele 84 pst. lavere enn tilsvarende
norske avgifter. Med de betydelige kvotene innen EU vil dette nødvendigvis
måtte få en "dominoeffekt" også for Sverige
og Finland og føre til at disse landene vil måtte
ytterligere redusere sine avgifter.
De store forskjellene vil også få konsekvenser
for grensehandelen mellom Norge og nabolandene. For 2003 er det
anslått at nordmenn vil handle for ca. en milliard kroner
på det svenske Systembolaget. Med ytterligere økte
forskjeller i avgiftsnivået vil dette bare øke
i tiden fremover.
Disse medlemmer mener derfor
at for å motvirke en videre økning i grensehandelen,
er det nødvendig å senke de norske alkoholavgiftene
ned til svensk nivå i budsjettet for 2004.
Disse medlemmer viser til at
Norge har verdens høyeste avgifter på alkohol.
Mens Regjeringen i Sem-erklæringen
lovte at særavgiftene på grensehandelsutsatte
varer skulle reduseres, har i stedet nesten alle grensehandelsrelaterte
avgifter økt i stortingsperioden.
Avgiftene på drivstoff, tobakk, sukker,
sjokolade og kullsyre er økt med 2,2 pst. siden 2001, mens
emballasjeavgiften er økt med 4,3 pst. Avgiftene på øl
og vin er redusert med beskjedne 2,9 pst. Bare for brennevin har
avgiften blitt synlig redusert, med 22,7 pst.
Disse medlemmer viser til at
ifølge Finansdepartementet på spørsmål
i oktober 2002 ville provenytapet for en reduksjon av brennevinsavgiften
med 10 pst. være 98 mill. kroner. Fra nyttår ble
brennevinsavgiften redusert med 9 pst., og Vinmonopolets salg av
brennevin viser at staten tar inn 20 mill. kroner mer i første
kvartal i år enn i tilsvarende periode i fjor. Fortsetter
denne trenden, vil inntektsøkningen bli hele 80 mill. kroner
pluss moms på årsbasis. Altså det stikk motsatte
av Finansdepartementets beregninger.
Dette viser at departementets anslag er helt
ubrukelige som grunnlag å fatte vedtak på.
Nesten alle grensehandelsutsatte varer har altså fått økt
prisforskjell mot Sverige i stortingsperioden. Aller mest har prisforskjellen økt
for vin.
Sverige har redusert sin vinavgift med 18,8
pst. siden 2001, slik at avgiftsforskjellene for vin mellom Norge og
Sverige har økt med om lag 15 pst. i perioden.
Resultatet er en sterk økning i grensehandelen
med vin etter 2002 (grensehandelsutvalget side 66). Disse medlemmer viser
også til at vi ikke har ferdigutviklet et modellverktøy
til å beregne forbruks- og inntektsvirkningene av tiltak
på avgiftssiden. Det arbeidet som er iverksatt i SSB i.f.m.
Grensehandelsutvalget, har resultert i en lovende tilnærming
i form av beregningsmodellen Konsum. Dette arbeidet må videreføres
slik at en revidert provenymodell kan være operativ i Finansdepartementet
senest ved forberedelsen av Revidert nasjonalbudsjett 2004.
Videre vil disse medlemmer peke
på at vi ikke har noen kunnskap om hvor mye alkohol nordmenn drikker.
Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) måler
totalforbruket av alkohol bare hvert femte år, sist i 1999.
En ny måling i 2004 med rapportering i 2005 vil gjøre
det umulig å fastsette avgifter som gir god tilnærming
til situasjonen i Norden fra 2004.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fullføre
utviklingsarbeidet med ny beregningsmodell for provenyberegningene
i grensehandelsperspektiv, bygget på den modellutvikling
Grensehandelsutvalget og SSB har igangsatt, slik at korrekte beregninger
kan utføres senest i forarbeidet til Revidert nasjonalbudsjett
for 2004."
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en kvantitativ måling av det totale alkoholkonsumet, med
gjennomføring i løpet av 2003."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag i budsjettet for 2004 som sikrer at Norge får
de samme avgifter på alkohol og tobakk som er gjeldende
i Sverige for 2004."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
ordskiftet om grensehandel på mange vis er perspektivlaust.
I utgangspunktet er det ingen grunn til at import av brennevin,
tobakk og ymse matvarer frå Sverige skal representere eit
større samfunnsøkonomisk "problem" enn til dømes
nordmenns konsum av ferietenester i Spania. Isolert sett medfører
reiser til sudlanda attpåtil eit større "tap"
for norsk økonomi enn den omtalte grensehandelen.
Denne medlemen tykkjer hovudproblemet
er at diskusjonen om grensehandel overfokuserer på jamføringar
av absolutte matprisnivå. I gjennomsnitt er norske matprisar
om lag 60 pst. høgare enn det gjennomsnittlege nivået
i dei 15 EU-landa. Eit stykke på veg kjem dette av skilnader
i klima og topografi. Senterpartiet meiner det interessante er å samanlikne
utgifter til mat i forhold til hushaldas disponible inntekt. Tal
frå Statistisk sentralbyrå indikerer at nordmenn
no i gjennomsnitt bruker 12 pst. av inntektene sine på mat.
I 1960 var det tilsvarande talet 40 pst., medan det i 1980 hadde
kome ned i 20 pst. Dette er elles i tråd med den såkalla
"Engels lov": Utgiftene til mat minskar etter kvart som inntektsnivået
stig. Denne medlemen noterer samstundes at hushalda
i EU-landa bruker gjennomsnittleg 18 pst. av si disponible inntekt
på mat.
Som en oppfølging av Stortingets anmodning
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), satte Regjeringen i fjor høst
ned en arbeidsgruppe som skulle utrede et nytt engangsavgiftssystem
for personbiler, og også se på forholdet mellom
engangsavgiften og andre bilavgifter. Arbeidsgruppen avleverte sin
rapport til Finansdepartementet 30. april 2003.
Arbeidsgruppen anbefalte, i tråd med
EU-kommisjonens signaler, bl.a. at det i årene framover
legges større vekt på årsavgift og drivstoffavgifter
enn på engangsavgiften.
Rapporten blir sendt på høring,
og Regjeringen vil komme tilbake med forslag til eventuelle endringer
i bilavgiftene i budsjettet for 2004.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, tar
dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at Regjeringen varsler at den vil
komme tilbake med eventuelle forslag til endringer i bilavgiftene
i forbindelse med budsjettet for 2004 som en oppfølging
av arbeidsgruppens rapport.
Rapporten viser at en omlegging av avgiftene
er problematisk når det forutsettes at omleggingen skal være
provenynøytral. Arbeidsgruppens anbefaling om å legge
en større vekt på årsavgift og drivstoffavgifter i årene
fremover er i tråd med EU-kommisjonenes signaler, men vil
gi dramatiske utslag i Norge fordi avgiftene i tilknytning til bil
og bilbruk på alle områder ligger på eller
nær Europatoppen.
Disse medlemmer viser til at
en provenynøytral omlegging fra engangsavgift til årsavgift
vil måtte gi en årsavgift som er høyere
enn verdien på mange eldre bruktbiler, og vil i særlig
grad ramme ungdom og småbarnsfamilier.
Det er derfor etter disse medlemmers syn
nødvendig å vurdere bilavgiftene på et
fritt grunnlag, hvor også et redusert proveny er med i
vurderingen, for å skape et fornuftig system i tråd
med Stortingets forutsetninger.
Etter disse medlemmers vurdering
vil et system med lavere avgifter også ha noen dynamiske
effekter, og føre til økt salg av nye biler. Dette
vil bidra til en helt nødvendig fornyelse av den norske
bilparken, hvor hver fjerde bil er over 16 år gammel og
gjennomsnittsalderen er 10,2 år og stigende. Dette gjør
den norske bilparken til en av Europas eldste, mest forurensende og
trafikkfarlige.
Avgiftssystemet bør også legge
opp til å oppmuntre bruk av ny og mer miljøvennlig
teknologi.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002
ble det vedtatt å etablere en formell regelfesting av den
skattefrie trekkordningen for hjemme-PC, enten ved forskriftsendring
eller ved lovendring, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002)
Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet medregnet folketrygden
2002.
Ny forskrift om trekkordningen for hjemme-PC
ble gitt av Finansdepartementet 6. mai 2003. For å oppnå skattefritaket
må avtalen om hjemme-PC være begrunnet i tjenstlig
behov. Av forskriften framgår det at internettabonnement,
herunder bredbåndtilknytning, er omfattet av skattefritaket
som tilleggsutstyr i sammenheng med avtalen om hjemme-PC-ordning.
Den raske utviklingen i utbredelsen av bredbånd
i tilknytning til hjemme-PC-avtaler, har medført at tapet av
skatteinntekter som følge av fritaket for hjemme-PC vil
bli større enn tidligere antatt.
Bredbåndstilknytning har dessuten i
større grad enn annen internettilknytning (f.eks. ISDN-tilknytning) karakter
av privat nytteverdi. Dette tilsier at langt flere over tid vil
gå inn på avtale om hjemme-PC som inkluderer bredbåndstilknytning.
Anslått provenytap i St.prp. nr. 1
Tillegg nr. 4 (2001-2002) tok ikke hensyn til bredbåndstilknytning
som tilleggsutstyr i sammenheng med avtale om hjemme-PC.
Provenytapet i 2003 anslås nå til
i størrelsesorden 200 mill. kroner påløpt
og 150 mill. kroner bokført høyere enn tidligere
lagt til grunn. Provenytapet forventes å øke ytterligere
i takt med økt utbredelse av denne typen utstyr og avtaler.
Komiteen tar dette
til etterretning.
Grønn skattekommisjon foreslo å utrede
mulighetene for å innføre en naturavgift, jf.
NOU 1996: 9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og
høy sysselsetting.
I St.meld. nr. 42 (2000-2001) varslet regjeringen Stoltenberg
at Finansdepartementet og de berørte departementene skulle
utrede spørsmålet om naturavgift/arealavgift,
og komme med forslag eller anbefaling om muligheten for å innføre
et system for en slik avgift.
En nærmere vurdering viser at det knytter
seg en del problemer til innføring av en naturavgift. Blant
annet vil det medføre både prinsipielle og metodiske
problemer i å verdsette de berørte arealene. Det
kan også være vanskelig å utforme avgiften
slik at den virker etter hensikten, og avgiften vil også være
kostbar å administrere.
Dette gjør at Regjeringen ikke ser
det som realistisk at en naturavgift kan bli et egnet virkemiddel
for å bevare det biologiske mangfoldet. Regjeringen foreslår derfor
at utredningen av en naturavgift/arealavgift stilles i
bero.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til Regjeringens vurdering om at utredningen av en naturavgift/arealavgift
stilles i bero.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det påbegynte arbeidet med å utrede en
såkalt naturavgift, som må betales når
en omdisponerer friluftsområder og/eller gjennomfører ulike
tiltak som er til ulempe for friluftslivet ikke er sluttført. Disse
medlemmer er ikke enige i at dette arbeidet bør
stilles i bero, og ber Regjeringen vurdere en slik avgift i forbindelse
med statsbudsjettet for 2004.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i
den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra
til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. St.meld.
nr. 29 (2000- 2001). Norges Banks operative gjennomføring
av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og
stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som
over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken
skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser
av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Verdien av norske kroner styrket seg markert
gjennom 2001 og 2002. Målt ved industriens effektive kronekurs
(konkurransekursindeksen) styrket kursen seg med nesten 14,5 pst.
i denne toårsperioden. Så langt i år
har kronekursen svekket seg med i overkant av 5 pst.
Den nominelle styrkingen av kronekursen har
bidratt til en klar svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen.
Denne svekkelsen er vesentlig større enn det som anslås å følge
av innfasingen av oljeinntektene fram til 2010 i tråd med
handlingsregelen for budsjettpolitikken.
Også Holden II-utvalget mener at styrkingen
av kronen har vært kraftigere enn det som er forenlig med
en balansert utvikling i norsk økonomi framover. Utvalget mener
at en lønnsvekst mer på linje med utviklingen hos
handelspartnerne gir rom for en reversering av den nominelle kronekursen.
Utvalget understreker at det ikke skjedde noe regimeskifte i den
faktiske bruken av oljeinntekter med innføringen av handlingsregelen. Den økte
bruken av oljeinntekter i perioden fram mot 2010 er begrenset, både
absolutt og sett i forhold til våre egne erfaringer over
de siste 20 årene. Utvalget mener derfor at den isolerte
effekten på norsk økonomi av den økte
bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet som følger
av handlingsregelen, kan ha blitt overvurdert av mange observatører.
Utvalget advarer samtidig mot å åpne
for en systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntekter
enn det som følger av handlingsregelen. Det vil kunne føre
til fortsatt sterk krone og svak konkurranseevne, og dermed bidra
til for rask nedbygging av konkurranseutsatt sektor. I tillegg påpeker
utvalget at en slik politikk vil gjøre det vanskeligere å møte økningen
i pensjonsutgiftene i årene framover.
Handlingsregelen for budsjettpolitikken innebærer en
forsiktig og gradvis økning i bruken av oljeinntektene,
og de nødvendige omstillingene kan derfor skje gradvis
og over flere år. Dersom handlingsrommet i hovedsak brukes
til å redusere skatter og avgifter, vil svekkelsen av konkurranseevnen
kunne bli beskjeden. Dessuten er det norske inflasjonsmålet
noe høyere enn forventet, gjennomsnittlig prisstigning
hos våre handelspartnere, noe som over tid reduserer behovet
for en nominell styrking av kronekursen.
Norges Bank hevet styringsrenten med 0,5 prosentpoeng
på sitt hovedstyremøte 3. juli 2002. Banken begrunnet
i stor grad rentehevingen med resultatene fra fjorårets
lønnsoppgjør og utsiktene til høy lønnsvekst de
nærmeste årene. Renteøkningen fra juli
ble reversert på hovedstyremøtet 11. desember
2002, da styringsrenten ble satt ned med 0,5 prosentpoeng, til 6,5 pst.
Banken endret samtidig sin vurdering av risikobildet framover, og
uttrykte at det med uendret rente er mer sannsynlig at inflasjonen
på to års sikt blir lavere enn 2,5 pst. enn at
den blir høyere. Bakgrunnen for rentenedsettelsen
var bl.a. ytterligere styrking av kronekursen gjennom høsten
i fjor, lavere vekst i internasjonal økonomi og tegn til
at utviklingen i norsk økonomi kunne bli noe svakere enn
det Norges Bank tidligere ventet. Norges Bank har redusert styringsrenten
med til sammen 1,5 prosentpoeng i år, til 5,0 pst. Styringsrenten
ble satt ned med 0,5 prosentpoeng på bankens rentemøter
22. januar, 5. mars og 30. april 2003. På rentemøtet
30. april 2003 varslet banken at renten vil kunne bli satt ytterligere
ned.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at pengepolitikken er et viktig element i den økonomiske
politikken. Sammen med finanspolitikken og det inntektspolitiske
samarbeidet skal pengepolitikken bidra til å stabilisere
utviklingen i norsk økonomi, og unngå store svingninger
i aktiviteten.
Disse medlemmer viser til at
pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og
internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger
om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001). Disse medlemmer vil
understreke at utøvelsen av pengepolitikken må bygge
på helheten i forskriften, slik at også hensyn
til stabilitet i kronekurs og utviklingen i sysselsetting vektlegges.
Norges Banks operative mål er en lav og stabil inflasjon
som over tid er nær 2,5 pst. Disse medlemmer mener
at formuleringen av det operative målet gir Norges Bank
den nødvendige fleksibilitet til å ta hensyn til
stabilitet i valutakurs og produksjon. Inflasjonen skal være
nær 2,5 pst. "over tid", noe Norges Bank har tolket som
rundt 2 år fram i tid. Det gir rom for perioder med avvik
fra målet, dersom hensynet til stabilitet i produksjon
og sysselsetting tilsier det. Videre heter det i forskriften at
inflasjonen skal være "nær" 2,5 pst., presisert
til +/- 1 prosentpoeng rundt målet. Også denne
formuleringen gir rom for fleksibilitet.
Disse medlemmer viser til at
konkurranseevnen svekket seg med 16 pst. gjennom 2001 og 2002, først og
fremst på bakgrunn av en kraftig styrking av kronen. Det
er rimelig å anta at den sterke kronen har sammenheng med økende
rentedifferanse i forhold til utlandet, selv om det er mange forhold
som påvirker valutakurser. Svekket lønnsomhet
i konkurranseutsatt sektor har ført til økt ledighet.
Nedbygging og utflagging av bedrifter og arbeidsplasser er i stor
grad en irreversibel prosess. Når vi vet at Norge på lang
sikt er avhengig av å ha en valuta-genererende sektor av
et visst omfang, gir denne utviklingen grunn til bekymring.
Disse medlemmer mener at pengepolitikken ikke
kan bære hele ansvaret for den økonomiske utviklingen
den siste tiden. Finanspolitikken har et hovedansvar for å stabilisere økonomien.
Regjeringen valgte å bruke 6 mrd. kroner ekstra i Revidert
nasjonalbudsjett 2002, selv om temperaturen i økonomien
fortsatt var høy. I ettertid har det vist seg at skatteinntektene
i 2002 ble langt lavere enn det Regjeringen la til grunn. Lønnsveksten
i 2002 var på 5,7 pst., den høyeste reallønnsveksten
siden midt på 1970-tallet. Fra 1996 til 2002 vokste timelønnskostnadene
i norsk industri med til sammen 18 pst. mer enn hos våre
handelspartnere. Den internasjonale lavkonjunkturen har vist seg å være mer
alvorlig og langvarig enn det mange trodde for ett år siden.
Alle disse forhold har bidratt til at Norge nå er inne
i en lavkonjunktur med sterkt økende ledighet.
Disse medlemmer vil understreke
at pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store
utslag i valutakursen kan innebære betydelige og langvarige realøkonomiske
kostnader for konkurranseutsatt sektor, og etter hvert for økonomien
som helhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet tar Regjeringens omtale av pengepolitikken
til orientering, men vil samtidig peke på at mandatet for
pengepolitikken fortsatt fremstår som uklart. Problemet
er at selv om man slår fast at Norges Banks operative målsetting
er en inflasjonsrate på 2,5 pst., så inneholder
forskriften også en formulering hvor målet om
prisstabilitet tilsynelatende sidestilles med målsetting
om kursstabilitet og hensynet til den realøkonomiske utviklingen.
Selv om Norges Banks tolkning av mandatet har vært klart
fra første dag, ser disse medlemmer at sentralbanken gang
på gang utsettes for angrep fra politikere og organisasjonslivet
med den begrunnelse av banken fokuserer for mye på den
operative målsettingen og ikke tar i betraktning forskriftens
innledende og bredere formulering. Dette skaper problemer mht. pengepolitikkens
troverdighet, og det bakes en viss usikkerhetspremie inn i norske
renter.
Videre vil disse medlemmer hevde
at Regjeringen i altfor sterk grad mener at det er en klar og naturlig sammenheng
mellom rentenivå og kronekurs, noe som ikke kan påvises
empirisk. Det er etter disse medlemmers oppfatning
mange grunner til at den norske kronekursen har holdt seg sterk
over lengre tid, og det er like sannsynlig at kronekursen vil holde
seg sterk selv om renten vil bli satt ytterligere ned som at den
vil svekke seg. At Regjeringen også hevder at dagens pengepolitiske
regime må henge sammen med handlingsregelen, er også en
betydelig overdrivelse.
Disse medlemmer viser til at
Norge sett i internasjonal sammenheng har hatt svært høy
rente. Det vakte oppsikt da Norges Bank satte opp renten med 0,5 prosentpoeng
i juli 2002. I de fleste andre industrialiserte land hadde man da
for lengst begynt å sette rentene ned som følge
av den internasjonale lavkonjunkturen. Helt frem til desember lå styringsrenten
i Norge på 7 pst. Norges Banks begrunnelse for å holde
renten høy var å unngå en prisdrivende
"kjøpefest" i kjølvannet av lønnsoppgjøret
i 2002. Norges Bank endret syn senhøstes i fjor, og satte
ned renten med 0,5 prosentpoeng i desember 2002. Siden har renten
blitt redusert ytterligere.
Disse medlemmer vil hevde at
skiftet i pengepolitikken i desember i all hovedsak skyldtes at
Norges Bank mente at norsk økonomi var på vei
inn i en lavkonjunktur, med svak vekst i produksjonen og stigende
ledighet. Det var heller ingen indikasjoner på at inflasjonen
ville akselerere. Tallene som siden har kommet fra Statistisk sentralbyrå bekrefter
denne utviklingen. Kjerneinflasjonen er nede på 1,6 pst.;
bruttonasjonalproduktet anslås til kun å vokse
med 0,1 pst. i 2003; og arbeidsledigheten har økt til over
100 000 personer.
Disse medlemmer viser til at
sentralbanksjefen i sin tale til Centre for Monetary Economics 3.
juni 2003 uttalte at:
"(…)perioder med lettelser i pengepolitikken
vil (…) vare ved og hovedstyret i Norges Bank vil også nøye vurdere å ta
større skritt i rentesettingen."
Som begrunnelser viste sentralbanksjefen blant
annet til vedvarende lave internasjonale renter, lav norsk prisstigning, økende
ledighet, fallende boligpriser og at statsbudsjettet ikke vil stimulere økonomien.
Etter disse medlemmers vurdering kan dette oppfattes som
at man vurderer at økonomien er i dyp lavkonjunktur. Med
de lave anslagene på veksten i produksjon som Statistisk
sentralbyrå opererer med, kan man heller ikke utelukke
mulighetene for at økonomien går inn i en periode
med negativ vekst i bruttonasjonsproduktet. Negativ vekst betyr
lavere levestandard for folk flest.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen stadig hevder at lav rente er en viktig målsetting
i den økonomiske politikken, og rentekuttene tidligere
i år har vært tatt til inntekt for at Regjeringen
fører en sunn økonomisk politikk. Disse
medlemmer mener dette ikke er opplagt. Lav rente skyldes
ofte at økonomien er i krise. Uavhengig av inflasjonsutsiktene
svinger nemlig renten med konjunkturene: I gode tider, med mye investeringer,
er renten høy, og i dårlige tider, med lite investeringer,
er renten lav. Lavere rente nå skyldes en kombinasjon av
liten økonomisk aktivitet og lav prisstigning. Hvis renten
i løpet av høsten skulle bli satt markant ned,
vil det antakelig medføre at markedet oppjusterer forventet
inflasjon, og dermed kan fort forventet realrente bli lik null.
Etter disse medlemmers oppfatning vil ikke det fremstå som
en vellykket økonomisk politikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer
at Norges Bank dessverre har hatt en for enøyd forståelse
av sitt mandat, noe som har medvirket til en rente som har vært
mye høyere enn den hadde trengt å være,
med påfølgende sterk kronekurs. Deres mål
er å holde den underliggende inflasjonen i Norge på 2,5
pst. I april lå den på 1,6 pst., og estimatene
tyder på at den underliggende inflasjonen vil holde seg
lav framover. Det betyr at renta i Norge våren 2000 lå altfor
høyt, og mye tyder på at den har gjort det også i
tida som har gått etter det.
Disse medlemmer påpeker
at det er vanskelig å si at omleggingen av norsk pengepolitikk
har vært vellykket. Etter omleggingen som formelt skjedde
ved utforming av nytt mandat for Norges Bank våren 2000, har
pengepolitikken fått ansvaret for å stabilisere
den økonomiske utviklingen i Norge. Problemet er at sentralbanken
har en økonomisk forståelse som tilsier at det
er verre med inflasjon enn med arbeidsledighet, samtidig som inflasjonsfaren
ofte overdrives. I tillegg er det åpenbart at de tror på økonomiske
teorier som ikke gir rom for en konjunkturstabiliserende og inntektsutjevnende
finanspolitikk.
I utøvelsen av pengepolitikken er det
en avveining mellom stabilisering av inflasjonen og stabilisering
av produksjonen. Med Norges Banks egne ord høres det slik
ut:
"Pengepolitikken kan brukes kraftig for raskt å bringe
inflasjonen på plass, men med store svingninger i realøkonomien
som konsekvens; eller mer gradvis med mindre utslag i realøkonomien,
men hvor prisstigningen tillates å avvike fra målet
over noe lengre tid. På kort sikt vil det dermed være
en avveining mellom produksjons- og sysselsettingsutviklingen og
variasjonen i inflasjonen rundt inflasjonsmålet." (Jarle Bergo,
i Penger og Kreditt 3/02.)
Dersom man kun har fokus på inflasjonsmålet,
vil det bety vesentlig større variasjon i produksjon og arbeidsledighet.
Ensidig fokus på produksjonsstabilitet vil bety langt større
variasjon i inflasjonen. I praksis vil dette være umulig
pga. problemer knytta til lønns- og prisspiraler. Mellom
disse ytterpunktene finnes det mange mellomløsninger, og disse
medlemmer understreker at avveiningen mellom disse i stor
grad er et politisk valg.
Etter omleggingen av pengepolitikken har vi
fått langt større variasjon i valutakursen. Renta
er sentralbankens virkemiddel for å nå målet
om stabil inflasjon. Innstrammingseffekten ved renteøkning
virker i stor grad gjennom valutakursen, blant annet ved at styrket valutakurs
påvirker konkurranseutsatt sektor, gjennom svekket konkurransekraft
med utenlandske bedrifter. Dette forsterkes ytterligere av euroen,
der færre valutaer forventes å skape større
spekulasjonsmotiverte svingninger mellom de gjenværende
valutaer.
Disse medlemmer påpeker
at omleggingen medfører en klarere definering av sentralbanksjefens rolle
som overdommer i den økonomiske politikken. Dersom Regjeringens
egne økonomiske prognoser eller særlig SSB sine
prognoser hadde vært lagt til grunn, hadde det vært
grunnlag for lavere rente enn i dag. Dersom partene i arbeidslivet
eller Stortinget - etter Norges Banks oppfatning - opptrer uansvarlig,
vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Sjøl
om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre
en mer ekspansiv politikk, for eksempel for å redusere
antall arbeidsløse, kan vi med den foreslåtte
ansvarsfordelingen oppleve at dette motarbeides av Norges Bank gjennom
høyere rente.
Disse medlemmer understreker
at konsekvensene av denne feilslåtte politikken nå er
svært synlige. Den stramme pengepolitikken har medført
høy kronekurs, og dette har preget norsk økonomi
sterkt. Rentedifferansen til resten av Europa har vært
svært høy, og det har gjort norske kroner attraktive.
Bakgrunnen for dette kan vi delvis finne i høyere kostnadsvekst i
Norge enn i landene rundt oss, men en stor del av ansvaret må også legges
på en pengepolitikk som har lagt for stor vekt på hensynet
til stabil inflasjon, på bekostning av målet om
lav arbeidsledighet. Konsekvensen er omfattende industridød
og akselererende tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.
Dette gir også ringvirkninger inn i øvrige deler
av økonomien.
Disse medlemmer registrerer at
pengepolitikken det siste halve året heldigvis er blitt
lagt om i ekspansiv retning. Dette har ført til en svekkelse
av kronekursen, sjøl om mye gjenstår før
den er tilbake på nivået den lå på før
styrkingen begynte. Men dette illustrerer også problemet
med å la pengepolitikken stå for aktivitetskorrigeringen
i økonomien. Innstramming gjennom høyere rente
virker primært via styrket valuta. Det betyr at det i hovedsak
er konkurranseutsatt sektor som må ta støyten.
Dette har vært svært synlig det siste året.
Det er ikke så vanskelig å stramme inn på denne måten,
men når det blir behov for å stimulere økonomien
får vi store problemer. Næringer som skal selge sine
produkter på verdensmarkedet kan ikke bygges opp i takt
med konjunktursvingningene. Det tar vesentlig lengre tid. Slike
næringer er derfor helt avhengige av mer stabile rammevilkår
enn dagens pengepolitikk vil gi dem. Disse medlemmer understreker
at det derfor er nødvendig med en omlegging av pengepolitikken
slik at hensynet til inflasjon ikke veier tyngre enn hensynet til
en stabil økonomisk utvikling og lav arbeidsledighet. Det
innebærer også at finanspolitikken må brukes
mer aktivt for å stabilisere økonomien.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet er
nøgd med at Noregs Bank på tampen av 2002 aktivt endra
sin rentepolitikk, og sette ned styringsrenta med 0,5 prosentpoeng.
Problemet med politikkskiftet er at det kom for seint. I tillegg
er det sjølvsagt alvorleg at rentepolitikken til sentralbanken
er den viktigaste årsaka til svekka kostnadsmessig konkurranseevne grunna
ei markert realappresiering av den norske krona.
Denne medlemen viser til at Karl
Popper argumenterte for at opne, kritiske ordskifte konstituerer
den komparative føremonen til demokratiske styresett. Slike
opnar spesielt for læring av feil. Formelt sett har Noregs
Bank styrt etter eit eksplisitt inflasjonsmål i to år,
og uformelt sidan 1999. Senterpartiet sin popperianske posisjon
er at nett penge- og valutapolitikken ikkje bør immuniserast
frå ordskifte generelt og politisk-faglege innvendingar
spesielt. Tvert imot kan slike danne grunnlag for identifisering
av manglar ved den noverande politikken, og i tillegg gje peikepinnar
om mogelege, konstruktive politikkskift. Denne medlemen viser
elles til sine kommentarar under punkt 2.2. om den mogelege motsetnaden
mellom eit uttalt inflasjonsmål og omsynet til konkurranseevne
i ein liten, open økonomi som den norske.
Denne medlemen ynskjer å skissere
to andre, potensielt sett problematiske sider ved den noverande pengepolitikken.
Det fyrste gjeld høvet til å evaluere Noregs Banks
rentepolitikk i ljos av faktisk, realisert inflasjon. Utøvinga
av rentepolitikken er framtidsretta, og i regelen fastsett ut frå verknaden
på sannsynleg inflasjonsrate to år fram i tid.
Det prinsipielle og politiske problemet med evalueringar av rentepolitikken
er at dei naudsynleg vil vere usikre og tentative. Årsaka
til dette er at realisert inflasjon to år etter ei bestemt
rentefastsetjing typisk er ein funksjon av eit vell av andre årsaksfaktorar,
inklusive ytterlegare renteendringar så vel som uventa
sjokk. Eitt viktig moment i så måte gjeld den
faglege usemja som rår i høve til kor raskt einskildendringar
i renta får fullt gjennomslag i økonomien. Den
sentrale aspektet er likevel at avvik mellom prognosen til Noregs
Bank på eitt tidspunkt og faktisk utfall to år
seinare alltid kan (bort-) forklarast, noko som i vitskapsfilosofien
er omtalt som Duhem-Quine-tesen. Éin variant av denne tesen
er at ein korkje logisk sett eller med visse kan identifisere den
eller dei spesifikke faktorane som driv avvik mellom forventa og
realisert utfall.
Denne medlemen vil også peike
på at Noregs Bank i røynda styrer etter ein ikkje-observerbar
inflasjonsstorleik sidan sentralbanken pliktar å styre
etter ein underliggjande kjerneinflasjon. Utrekningar av denne fordrar
utøving av skjønn i form av val av ein korrigeringsmetode
i høve den ordinære konsumprisindeksen (KPI).
Spesielt korrigerer Noregs Bank for endringar i avgifter og energiprisar.
Implisitt i dette valet må vere ei overtyding om at slike
endringar ikkje fører til ein varig effekt på inflasjonen.
Dén premissen er derimot langt frå opplagd. Til
dømes kan effektane av oljeprissjokka på 70- og
80-talet gje grunnlag for andre slutningar.
I det offentlege ordskiftet er det elles KPI
som er det konvensjonelle inflasjonsmålet, og som ålmenta
typisk vil oppfatte som sjølve mælestokken for
prisauke i økonomien. Forskar Hilde C. Bjørnland
ved Universitetet i Oslo har derimot vist at nett den inflasjonsindikatoren
som Noregs Bank styrer etter, er den som utviser minst samvariasjon
med KPI av dei pris–vekstindikatorane som SSB reknar ut.
Det har vært bred enighet i Stortinget
om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en
forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy
avkastning innenfor moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre
grunnlaget for framtidig velferd, herunder pensjoner. Dette kan
best oppnås ved at fondet opptrer som en finansiell investor.
Eierandelen i enkeltselskaper er liten, og fondet plasseres slik
at det gir en avkastning på linje med bredt sammensatte
aksje- og obligasjonsindekser i land med velutviklet selskaps-, børs-
og verdipapirlovgivning.
Ved utgangen av 2002 utgjorde Petroleumsfondet 604,6
mrd. kroner, jf. St.meld. nr. 3 (2002- 2003) Statsrekneskapen 2002.
Avkastningen for den internasjonale verdipapirporteføljen
(inkl. Miljøfondet) for 2002 var minus 4,7 pst. målt
i utenlandsk valuta i samsvar med valutasammensetningen til fondets
referanseportefølje. Målt i norske kroner var
avkastningen minus 19,1 pst. Forskjellen mellom de to avkastningstallene
skyldes at den norske kronen styrket seg i verdi i forhold til fondets
valutakurv i løpet av perioden.
Petroleumsfondets kapital anslås å vokse
til 816 mrd. kroner ved utgangen av 2003. En har i dette anslaget lagt
til grunn fondsverdien ved utgangen av 2002, samt en forutsetning
om 4 pst. realavkastning på porteføljen målt
i Petroleumsfondets valutakurv i 2003. Det er lagt til grunn at
kronekursen utvikler seg i samsvar med terminkursene per utgangen
av 1. kvartal, dvs. at kronen veid mot valutakurven til Petroleumsfondet
svekker seg med 8-9 pst. gjennom 2003 i forhold til kursen ved utgangen
av 2002.
Samlede netto overføringer fra statskassen
til Petroleumsfondet i løpet av 2003 er anslått
til drøyt 107 mrd. kroner.
I forskriften om forvaltningen av Statens petroleumsfond
er utøvelsen av eierrettigheter regulert i § 11
der det heter at:
"Norges Bank skal ikke utøve eierrettigheter
knyttet til aksjer med mindre det er nødvendig for å sikre
fondets finansielle interesser."
I de første årene etter at
Petroleumsfondet i 1998 begynte å investere i aksjer ble
hele aksjeporteføljen forvaltet av eksterne forvaltere.
Siden 1999 har Norges Bank også selv forvaltet aksjeporteføljer
for Petroleumsfondet. Norges Bank har etablert interne retningslinjer
for eierskapsutøvelse, men har inntil nylig ikke utøvd
stemmerett i de internt forvaltede aksjeporteføljene.
I brev av 12. februar 2003 til Finansdepartementet orienterer
Norges Bank om at de interne retningslinjene for eierskapsutøvelse
er blitt revidert. Norges Bank skriver i brevet at banken framover,
innenfor gjeldende forskrift, legger opp til en noe større
aktivitet innen eierskapsutøvelsen enn tidligere.
Norges Bank peker på at flere utviklingstrekk
gjennom de siste årene har aktualisert spørsmålene
om utøvelsen av eierrettighetene i aksjeporteføljen
i Statens petroleumsfond, herunder skandalene knyttet til dårlig
styring av store selskaper, som er synliggjort særlig i
USA. Norges Bank peker videre på at store institusjonelle
eiere i økende grad har styrket samarbeidet seg imellom
for å kunne øve mer innflytelse for å ivareta
sine finansielle interesser.
Norges Bank skriver følgende i brevet:
"Økningen i eierandelene og mulighetene
til å øve innflytelse gjennom samarbeid med andre
institusjonelle investorer, tilsier en økende sannsynlighet
for at Norges Bank gjennom noe mer aktiv utøvelse av eierrettigheter
kan bidra til å beskytte og utvikle Petroleumsfondets finansielle
interesser."
Departementet merker seg de endringer Norges
Bank legger opp til når det gjelder eierskapsutøvelse
framover. Finansdepartementet legger til grunn at Norges Bank, i
tråd med brevet fra banken, rapporterer om den eierskapsutøvelse
som er blitt foretatt, herunder om stemmegivningen på generalforsamlinger.
Petroleumsfondet er en langsiktig investor,
og forskriftens ordlyd om å "sikre fondets finansielle
interesser" refererer således til de langsiktige finansielle interessene.
Norges Bank peker i brevet på at et fellestrekk ved de
mange eksemplene på dårlig selskapsstyring man
har sett de siste årene, er at verken bedriftsledelse eller
investorer har hatt tilstrekkelig fokus på den langsiktige
verdiutviklingen.
Departementet merker seg dette og deler bankens
syn på disse problemstillingene. Krav til hyppig rapportering
og stor oppmerksomhet rundt løpende resultater gjør
at forvaltere og bedriftsledere i for stor grad vil kunne fokusere
på kortsiktige resultater på bekostning av langsiktige
hensyn. Aktiv eierskapsutøvelse er et virkemiddel for særlig å ivareta
langsiktige finansielle hensyn. Eierskapsutøvelse er også et
virkemiddel som benyttes innen forvaltning etter etiske retningslinjer. Aksjonærenes
langsiktige finansielle interesser tilsier også at bedriftene
de eier bør være opptatt av å drive virksomheten
innenfor sosialt ansvarlige rammer. Når langsiktige finansielle
mål og etiske mål er sammenfallende, vil eierskapsutøvelse
kunne være velegnet for å påvirke bedriftenes
adferd i ønsket retning.
Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg
som skal fremme forslag om etiske retningslinjer for Petroleumsfondet.
Regjeringen tar sikte på, blant annet på bakgrunn
av utvalgets rapport, å følge opp dette spørsmålet
overfor Stortinget våren 2004. Det kan være naturlig å vurdere
ordlyden i § 11 i forskriften for forvaltningen av Petroleumsfondet
i den sammenhengen.
Som eier av Petroleumsfondet er det departementets oppgave å påse
at forvaltningen gjøres på en god og forsvarlig
måte. Departementet har ansett som det viktig at en får
en vurdering av forvaltningen også av en uavhengig ekstern
konsulent. I Nasjonalbudsjettet 2003 ble det vist til at Finansdepartementet
har gitt i oppdrag til konsulentselskapet Mercer å evaluere
forvaltningen av Petroleumsfondet. Mercer har nå kommet
med en rapport med sine vurderinger. Rapporten er tilgjengelig på internettsidene
til Finansdepartementet (www.odin.dep.no/fin).
Departementet har merket seg at Mercer gjennomgående
er positive til måten Norges Bank forvalter Petroleumsfondet
på. Samtidig pekes det på utfordringer ved forvaltningen
som man må være oppmerksom på framover.
Mercers rapport gir etter departementets mening nyttige innspill
i arbeidet med Petroleumsfondet framover.
Regjeringen oppnevnte i november 2002 et offentlig utvalg
som skal foreslå etiske retningslinjer for Petroleumsfondet.
Utvalget er nå i avslutningen av sitt arbeid, og skal avgi
sin innstilling i sommer. På grunnlag av bl.a. utvalgets
rapport og tilhørende høringsuttalelser vil Regjeringen
legge fram sak om dette for Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett
2004.
Det er etablert en uttrekksmekanisme for Petroleumsfondet
som skal sikre at fondets investeringer ikke er i strid med Norges
folkerettslige forpliktelser. I Nasjonalbudsjettet 2003 ble det
varslet at Finansdepartementet ville undersøke systematisk
om det finnes selskaper i Petroleumsfondets portefølje
som er involvert i produksjon av landminer, kjemiske eller biologiske våpen,
eller har virksomhet som er i strid med FNs barnekonvensjons artikler
34 og 35 om bl.a. seksuell utnyttelse av barn eller ILO-konvensjon
nr. 182 om de verste former for barnearbeid.
Etter en anbudskonkurranse, ble det svenske
selskapet Caring Company valgt til å utføre dette
arbeidet. Caring Company leverte sin første rapport 30.
mars 2003. Denne rapporten er nå oversendt Folkerettsrådet for
Petroleumsfondet for en vurdering. Folkerettsrådet har
fått frist for tilbakemelding den 15. juni 2003. Departementet
avventer Folkerettsrådets vurdering før en behandler
rapporten nærmere. En vil komme tilbake til dette i Nasjonalbudsjettet
2004.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at selv om disse medlemmer i all
hovedsak støtter opp om fondets investeringsstrategi så lenge
det er politisk flertall for at alle midlene skal investeres utenfor
Norge, så har disse medlemmer ved flere
anledninger tatt til orde for at noen av midlene som overføres
til fondet burde ha vært benyttet til å redusere
skatter og avgifter i Norge for å bedre grunnlaget for
innenlandsk verdiskapning. Disse medlemmer viser
også til at Fremskrittspartiet ved ulike anledninger har
tatt til orde for at noen av midlene også burde investeres
i Norge. Dette er forslag disse medlemmer vil gjenta
på egnet måte og vil i denne omgang ta Regjeringens omtale
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at oljefondet har fått en betydelig størrelse,
på tross av dårlig avkastning de senere år.
Med unntak av 1 mrd. kroner i miljøfondet, investeres hele
fondets kapital nå med høyest mulig avkastning
innenfor gitt risiko som eneste retningslinje. Et minimumskrav må være
at den norske stat som aktør på verdens kapitalmarkeder,
må tilfredsstille de etiske standarder som gjelder for
vår politikk for øvrig.
Etter lang tids påtrykk fra disse
medlemmer klarte omsider den forrige regjeringen å etablere
den såkalte uttrekksmekanismen i oljefondet. Det er en åpning
i retningslinjene for fondet som gir mulighet til å unngå å investere
i enkeltbedrifter som driver i strid med folkerettslige avtaler
Norge er forpliktet av. Dette betyr for eksempel at oljefondet har
formell mulighet til å trekke sin investering i en landmineprodusent, etter
at denne plasseringen ble dokumentert av Sosialistisk Venstreparti.
Fremdeles er imidlertid nordmenn gjennom oljefondet
eiere i en rekke selskaper som tjener penger på virksomhet
vi ikke vil assosiere oss med. Våpenproduksjon, miljøødeleggelser,
barnearbeid, etc. - oljefondet har plassert penger i selskaper som
er involvert i alt dette og mye mer. Problemet er at dette må avdekkes
av Sosialistisk Venstreparti og andre for at denne bestemmelsen
kan tre i kraft.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til flertallsvedtaket i Revidert budsjett for 2002 om nedsettelse
av et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer for
oljefondet i 2004. Slike retningslinjer vil kunne bidra til at de
verste investeringene unngås. Disse medlemmer har
notert seg at utvalget ble nedsatt i oktober 2003, og at det vil
avgi sin innstilling i disse dager. Disse medlemmer vil
følge dette arbeidet nøye og vil komme tilbake
til saken når utvalgets arbeid blir presentert for Stortinget.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet noterer
at Petroleumsfondets avkastning i 2002, målt i norske kroner,
var minus 19,1 pst. Målt i utanlandsk valuta var resultatet
noko betre; minus 4,7 pst. Isolert sett er det siste avkastningsresultatet
det relevante i høve fondets internasjonale kjøpekraft.
Det fyrste er derimot minst like viktig all den tid handlingsregelen spesifiserer
at det strukturelle, oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet
skal svare til forventa realavkastning av fondet, målt
i norske kroner ved inngangen til budsjettperioden. Skilnaden mellom
dei to resultata kjem av endringar i kronekursen, som eit stykke
på veg kan forklarast av rentepolitikken til Noregs Bank.
Denne medlemen minner om at siktemålet
for Petroleumsfondet er høg avkastning innanfor moderat risiko.
Eitt problem med den noverande investeringsprofilen til fondet botnar
i eksponeringa mot internasjonale aksjemarknader. Senterpartiet
vurderer denne som for høg, og har fremja forslag om at
berre 25 pst. av investeringane til fondet skal investerast i aksjar,
jf. Dokument nr. 8:107 (2002-2003). Ein kontrafaktisk analyse viser
at ein aksjeandel lik 25 pst. f.o.m. 1998, som er tidspunktet då delar
av Petroleumsfondet også vart investert i aksjar, ville
ha generert ei realavkastning på just 4 pst. Dette svarer
til det nivået som har vorte spesifisert som forventa avkastning.
Reint faktisk har realavkastninga sidan 1997 vore på 2,53
pst. Denne medlemen meiner at handlingsregelens legitimitet
vil verte svekka dersom faktisk realavkastning over tid er konsistent
lågare enn den forventa realavkastninga. Dessutan
vil handlingsregelen då innebere at Noreg etter kvart bruker
meir enn permanentinntekta, slik at realverdien av petroleumsformuen over
tid minskar.
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at
man skal være kritisk til å plassere og investere
statsformuen utenriks mens det fremdels er investeringsoppgaver
som skulle ha vært løst i vårt eget land,
og disse investeringene kan gjøres uten at det blir skapt
for stor etterspørsel i økonomien. Dette
medlem viser til at Statistisk sentralbyrå tidligere
i vår antydet at det var rom for å bruke betydelig
mer innenlandsk, herunder både forbruk og investeringer,
uten at det skulle medføre store problemer i forhold til
inflasjon. Dette medlem mener at inflasjons-momentet
ikke er det viktigste, da "olje-fondet" etter planen skal føres
tilbake til den norske økonomien om en generasjons tid. Dette
medlem mener at det på dette tidspunktet, fra om
lag 2020 og utetter, vil være større fare for
inflasjon enn om man investerer oljeformuen i infrastruktur og tilrettelegging
av næringsutvikling i dagens samfunn.
Folketrygdfondets kapital utgjorde 136,1 mrd.
kroner ved utgangen av 2002, målt til markedsverdi. Av dette
utgjorde plasseringer i egenkapitalinstrumenter 20 mrd. kroner.
Knapt 68 pst. av fondets verdipapirportefølje er plassert
i stats- og statsgaranterte instrumenter, og av dette utgjør
kontolån til staten det meste.
Folketrygdfondet oppnådde en avkastning
på 1,8 pst. i 2002. Avkastningen for fondets norske egenkapitalplasseringer
var på minus 27,5 pst., nordiske aksjer ga en avkastning
på minus 43,5 pst. mens plasseringer i obligasjoner hadde
en avkastning på 8,6 pst. Over de siste fem år
har fondet gjennomsnittlig hatt en årlig avkastning på totalkapitalen
på 4,1 pst. Det vil bli gitt en nærmere omtale
av resultatene for Folketrygdfondet i Kredittmeldinga 2002 som legges
fram til høsten.
Komiteen tar dette til orientering.
En høy avgang fra arbeidslivet til
ulike trygdeordninger vil begrense mulighetene for videre vekst
i norsk økonomi, og svekke grunnlaget for velferdsordningene.
Regjeringen er opptatt av å motvirke en utvikling der det
effektive arbeidstilbudet reduseres. Skattesystemet bør
stimulere til arbeidsinnsats. I tillegg bør også pensjons-
og trygdeordningene inneholde incentiver som stimulerer til å stå i
arbeid. En høy arbeidsstyrke og en effektiv bruk av arbeidskraftressursene
er avgjørende for fortsatt god utvikling i norsk økonomi.
Gjennom 2002 og hittil i år har sysselsettingen
avtatt, og arbeidsledigheten har økt. I første
kvartal 2003 utgjorde arbeidsledigheten, målt ved Statistisk
sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse, 4,1 pst.
av arbeidsstyrken. Fram til i fjor sommer var ledighetsøkningen
i hovedsak konsentrert til deler av privat tjenesteyting, bl.a.
innen IKT-sektoren, og i det sentrale østlandsområdet.
Siden har imidlertid ledigheten økt på bredere
basis, både geografisk og bransjevis. Tall fra Aetat viser
bl.a. at ledigheten den siste tiden har økt markert blant
industriarbeidere og bygge- og anleggsarbeidere.
Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at ledige raskt
kommer tilbake i arbeid og ikke støtes ut av arbeidsmarkedet.
Den skal stimulere ledige til aktiv jobbsøking og overgang
til ordinært arbeid. For en del av de ledige vil det være
behov for informasjon, rådgivning og oppfølging
fra Aetat etter en periode med jobbsøking på egen
hånd. Hvis ledige ikke lykkes med å komme i ordinært
arbeid etter en periode med jobbsøking, vil mange få tilbud
om å delta på arbeidsmarkedstiltak. Studier fra
OECD underbygger at økt oppfølging fra arbeidsmarkedsetaten,
forbedret jobbsøking og egenaktivitet er viktige
og effektive elementer i en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
I budsjettet for 2003 ble Aetat styrket med
om lag 220 årsverk, og de ordinære arbeidsmarkedstiltakene ble økt
med om lag 450 plasser til et gjennomsnittlig nivå i 2003
på 8 650 plasser. For å møte den svakere utviklingen
i arbeidsmarkedet ble det i februar 2003 fremmet forslag (St.prp.
nr. 44 (2002-2003)) om å styrke bemanningen i Aetat med
ytterligere 200 årsverk og etablere 1 000 flere tiltaksplasser.
Ved behandlingen i Stortinget ble det plusset på ytterligere
2 500 tiltaksplasser, slik at nivået i andre halvår
2003 kan bli om lag 12 150 plasser. Den økte tiltaksinnsatsen
vil rette seg inn mot prioriterte grupper i arbeidsmarkedet, som
innvandrere, ungdom og langtidsledige. Økningen i tiltaksnivået
er tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet og ledighetens
sammensetning. Regjeringen vil fortløpende vurdere situasjonen
på arbeidsmarkedet og behovet for arbeidsmarkedstiltak.
Innenfor økningen på 3 500
nye tiltaksplasser i 2003 er det lagt opp til å øke
tilbudet om målrettet jobbsøkertrening i jobbklubber
med 1 000 plasser. Det legges opp til rask gjennomstrømming,
slik at en innenfor disse 1 000 plassene kan gi tilbud om jobbklubb
til vesentlig flere personer i løpet av året.
Deltakelse i jobbklubb vil sette ledige i stand til drive mer intensiv
og effektiv jobbsøking, og kan dermed øke mulighetene for
overgang til arbeid. En vil i tillegg prøve ut en resultatbasert
ordning for kjøp av jobbklubbplasser. I tillegg til en
fast betaling pr. deltaker vil kursarrangørene i denne
ordningen motta bonus for hver deltaker som formidles til jobb innenfor
en fastsatt tidsramme etter avsluttet kurs.
Samtidig som den økonomiske politikken
på kort sikt er rettet inn mot å motvirke økningen
i arbeidsledigheten, er det avgjørende at innsatsen for å sikre
et høyt arbeidstilbud fortsetter. Befolkningsutviklingen
tilsier en begrenset vekst i arbeidsstyrken framover. I tillegg
vil høy avgang til ulike tidligpensjons- og trygdeordninger
redusere den effektive arbeidsstyrken og svekke mulighetene for økonomisk vekst.
Dette vil gjøre det vanskeligere å dekke det økende
arbeidskraftbehovet i offentlig og privat tjenesteyting vi vet vil
komme i årene framover, uten betydelige avskallinger i
konkurranseutsatte næringer. Det er i Norge i dag flere
personer på uføretrygd enn det er sysselsatte
i industrien. Etter en økning på hele
30 000 personer fra 1998 til 2000, var veksten i antall uførepensjonister
mer moderat i 2001 og 2002. Antall personer på attføring
og under rehabilitering økte imidlertid kraftig i disse
to årene. Dette har bl.a. sammenheng med at en har skjerpet
kravet til attføring før uførepensjon
kan innvilges. I tillegg er det fortsatt betydelig innstrømming
til AFP-ordningen. I 2002 ble det 8 300 nye AFP-pensjonister. Tilstrømmingen
til trygdeordningene sett under ett har derfor fortsatt i et betydelig
tempo. Tall fram til og med første kvartal i år kan
tyde på at veksten i antall uførepensjonister
er i ferd med å ta seg opp igjen. Ved utgangen av mars
2003 var det registrert 295 100 uførepensjonister. Dette
er 8 200 flere personer enn på samme tid i fjor.
Siden 1994 har også økende
sykefravær i betydelig grad bidratt til å redusere
det effektive arbeidstilbudet. Intensjonsavtalen om et inkluderende
arbeidsliv har som en hovedmålsetting å redusere
sykefraværet med 20 pst. fra 2. kvartal 2001 til utgangen
av 2005. I tillegg har avtalen som mål å øke
yrkesaktiviteten blant personer med redusert funksjonsevne og øke
den reelle pensjoneringsalderen. Veksttakten i det legemeldte sykefraværet avtok
noe gjennom 2002, mens veksten i det egenmeldte sykefraværet
tiltok gjennom året. Alt i alt var det samlede sykefraværet
i både 3. og 4. kvartal i 2002 om lag 4 pst. høyere
enn på samme tid året før. Utviklingen
i sykefraværet siden intensjonsavtalen ble inngått innebærer
at sykefraværet må reduseres med nesten 30 pst.
de neste to årene for at målsettingen i avtalen
skal oppfylles. Avtalen skal evalueres etter 2. kvartal 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
vurdering. Disse medlemmer er bekymret over at arbeidsledigheten
stiger som en følge av svake internasjonale konjunkturer
og særnorsk svekkelse av konkurranseevne grunnet høy
lønnsvekst over flere år, høy rente og
sterk kronekurs. Disse medlemmer er fornøyd
med Regjeringens økonomiske politikk som aktivt er rettet
mot å reversere de særnorske problemene - en sterk
krone, en høy rente og et høyt lønnspress.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens stramme budsjett har bidratt til at renten har gått
ned med 2 pst. siden budsjettet ble vedtatt og at kronekursen har
svekket seg den senere tid. Ytterligere rentekutt er signalisert
av Norges Bank.
Disse medlemmer er fornøyd
med at Regjeringen har tatt initiativ til et samarbeid med partene
i arbeidslivet om et moderat lønnsoppgjør. Dette
har bidratt til at lønnsøkningene i år
nærmer seg nivået hos våre handelspartnere,
hvilket er nødvendig for å bedre den norske konkurranseevnen.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har fått flertall for å redusere skatter
og avgifter med om lag 20 mrd. kroner i de to siste budsjettene,
hvorav brorparten har gått til næringslivet. Bedring
av bedriftenes rammevilkår er etter disse medlemmers mening
et målrettet tiltak for å vinne kampen mot arbeidsledigheten.
Disse medlemmer er positiv til
at Regjeringen fortløpende vurderer situasjonen på arbeidsmarkedet og
behovet for arbeidsmarkedstiltak. Disse medlemmer viser
til at dette har gitt seg utslag i at Aetat i 2003 er blitt styrket
med 420 årsverk, og at antall ordinære tiltaksplasser
i andre halvdel av 2003 vil ha økt med om lag 50 pst. til
12 150 i forhold til årsstart. Disse medlemmer er
også fornøyd med Regjeringens satsing på å øke
tilbudet om målrettett jobbsøkertrening i jobbklubber
da dette er et godt tilbud til høyt kvalifiserte arbeidsledige.
Disse medlemmer ser med bekymring
på den sterke økningen i avgangen fra arbeidsmarkedet
i form av tidlig pensjonering, uføretrygding, og vekst
i sykefraværet de siste årene. Det er bekymringsfullt
at det nå er flere personer på uføretrygd
enn det er sysselsatte i industrien.
Disse medlemmer viser til at
det ut over Regjeringens satsingsområder har blitt funnet
rom til å øke forskningsfondet ytterligere med
1 mrd. kroner, opprettholde den næringsrettede forskningen
under forskningsområdet, satse på reiselivet gjennom
styrking av den internasjonale markedsføringen, styrke satsingen
på rassikring og styrke satsingen på kommersialisering
av forskningsresultater, kompetanseutvikling og støtte
til nyetablerere gjennom SND. Dette bidrar sammen med bedringer
i rammebetingelsene til å skape og sikre arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Dokument nr. 8:101 (2002-2003) om tiltak mot den økende
arbeidsledigheten og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Disse medlemmer konstaterer
at de vanskelige tidene for norsk økonomi fører
til at det stadig er flere uten arbeid. Ved utgangen av mai var
det registrert totalt 87 200 helt ledige arbeidssøkere,
noe som tilsvarer 3,7 pst. av arbeidsstyrken. Disse medlemmer vil
påpeke at sammenlignet med mai i fjor har den registrerte ledigheten økt
med hele 29 pst. Arbeidsledigheten øker i alle yrkesgrupper,
og det er en markant vekst i arbeidsledigheten i industrien. Uten
omfattende tiltak, vil ledigheten fortsette å øke,
slik Regjeringen varsler i sitt budsjettopplegg.
Disse medlemmer mener at den
viktigste oppgaven nå er å redusere arbeidsledigheten
og skape grunnlag for nye arbeidsplasser. Disse medlemmer har
derfor lagt fram forslag til omprioriteringer på statsbudsjettet
som innebærer tiltak på over 1,2 mrd. kroner for å bekjempe
den økende arbeidsledigheten og nedbygging av konkurranseutsatt
næringsliv. I tillegg foreslår disse medlemmer at
det opprettes et nytt statlig investeringsselskap for bygging av infrastruktur
for gassen med en egenkapital på 3 mrd. kroner. Videre
foreslår disse medlemmer å øke utlånsrammen
i Husbanken med 2 mrd. kroner for å få fart i
boligbyggingen og å utvide lånerammen i SIVA med
300 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
Statistisk sentralbyrå har analysert virkningen av ordinære
tiltaksplasser i 2001. Resultatet var at 43 pst. av deltakerne på arbeidsmarkedstiltak
var i arbeid 6 måneder etter avsluttet tiltak, mens bare
27 pst. av dem som ikke hadde vært på tiltak hadde
fått arbeid. Etter disse medlemmers vurdering
viser dette at arbeidsmarkedstiltak er et effektivt virkemiddel.
Disse medlemmer mener at antall
tilgjengelige arbeidsmarkedstiltak må stå i et
rimelig forhold til antall arbeidsledige. I dag er det mange ledige
som skal kjempe om relativt få tiltaksplasser, selv med
den økningen i antall plasser Stortinget vedtok tidligere
i vår. Disse medlemmer foreslår
derfor å bevilge midler til å opprette 3 000 flere
tiltaksplasser.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at bedrifter som i en periode har problemer, bør få muligheter til
utvikle kompetansen til de ansatte sammen med Aetat og utdanningssystemet.
På den måten kan bedriftene utvikle seg videre
og ha større mulighet for å klare seg. Disse
medlemmer foreslår derfor at 2 000 av tiltaksplassene
skal være innenfor bedriftsintern opplæring.
Disse medlemmer vil peke på at
lovverket åpner for at arbeidsmarkedsopplæring
i regi av Aetat kan anvendes for lengre permitteringstid enn 26
uker, og disse medlemmer mener at denne muligheten
må brukes.
Disse medlemmer viser til at
bedriftene i dag har mulighet til å permittere de ansatte
i 26 uker. Noen bransjer har unntak og kan permittere de ansatte
lenger. Disse medlemmer mener at normalt bør
en periode på 26 uker være lang nok, men det er
behov for å tillate en lengre permitteringsperiode i noen
bransjer for å hindre at bedriftene i disse bransjene må si
opp personer med verdifull kompetanse, som dermed kan forsvinne
fra bransjen. Disse medlemmer fremmer derfor forslag
om lovendringer slik at Regjeringen i forskrift kan gi unntak fra
26-ukers-regelen.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i fjor høst fikk flertall for omfattende innstramninger
i dagpengeordningen. Ferietillegget ble fjernet, antall ventedager økte
fra 3 til 5, maksimal stønadsperiode ble redusert fra 3
til 2 år, kravet til ledighet økte fra 40 til 50
pst. og kravet til minsteinntekt økte fra 1,25 G til 1,5 G. Disse
medlemmer synes disse endringene er usosiale og gikk imot
dem. Nå foreslår disse medlemmer å reversere
endringene, slik at de arbeidsledige kan få de samme ytelsene
som de hadde tidligere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:92 (2002-2003) hvor stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen og Per Sandberg foreslår tiltak
for å bedre økonomiens virkemåte, øke
den økonomiske veksten og redusere arbeidsledigheten.
Disse medlemmer er bekymret for
den voksende ledigheten. I Nasjonalbudsjettet for 2003 anslo Regjeringen
ledigheten i 2003 til om lag 100 000 personer. Alt tyder på at
dette var altfor optimistisk. Etter disse medlemmers oppfatning
er norsk økonomi inne i en dyster utvikling. Veksten i
BNP er svært lav, og anslagene er ytterligere nedjustert
av Regjeringen i revidert budsjett. Arbeidsledigheten stiger blant
annet på grunn av en rask og uheldig nedbygging og utflagging
av norske industriarbeidsplasser. Lønnsomheten i næringslivet
svikter og statens skatteinntekter svikter. Etter disse medlemmers oppfatning
roper denne situasjonen på alt annet enn et stramt budsjett.
Det er nettopp i en situasjon med lav vekst og ledig kapasitet, som
blant annet illustreres av den økende ledigheten, at skatte-
og avgiftslettelser vil være et effektivt og nødvendig
bildrag til å gi de nødvendige tilbudssidestimulanser
som kan gi ny vekst i BNP og dermed redusert ledighet, økt
lønnsomhet og dermed også økte skatteinntekter
på sikt. Etter disse medlemmers oppfatning
bør hovedfokus i den økonomiske politikken være økt
vekst i BNP, som betyr økt vekst i innenlands produksjon
og inntekt på kort og lang sikt. Økt vekst i nasjonens
inntekt er viktig for å opprettholde veksten i privat inntekt.
Det er også viktig for å kunne opprettholde veksten
i det offentlige tjenestetilbudet. Disse medlemmer mener
det er galt å påstå at en såkalt
stram finanspolitikk er nødvendig for å få lavere renter
og kronekurs. Den såkalte handlingsregelen er også svært
skadelig for norsk økonomi, både på kort
og lang sikt. Handlingsregelen medfører en overfokusering
på statsbudsjettets løpende overskudd og bidrar
til å opprettholde et alt for høyt skatte- og
avgiftstrykk, som legger en kraftig demper på den økonomiske
veksten. Den statlige sparingen i Statens petroleumsfond er enorm. Disse
medlemmer vil redusere sparingen i fondet noe for å kunne
senke skatter og avgifter. Dette vil ikke redusere statens muligheter
til å finansiere fremtidige pensjoner, da statens inntekter
på sikt i mye større grad avhenger av veksten
i innenlandsk produksjon og inntekt enn nivået på statlig
sparing i petroleumsfondet. En reduksjon i skatter og avgifter vil føre
til økt vekst i produksjon og inntekt, og dermed utvide
skatte- og avgiftsgrunnlaget.
Disse medlemmer vil hevde at
Regjeringen ikke har tatt inn over seg at norsk økonomi
vokser svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv
også er lave. Det er derfor nødvendig med større
ambisjoner om vekst i BNP, og dette fordrer en økonomisk
politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker
effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at
Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.
Det er nå viktig å unngå at en midlertidig
resesjon avløses av en langvarig stagnasjon. En langvarig
stagnasjon kan i denne forbindelse defineres som en periode med
en BNP-vekst under 1,5 pst.
Generelle og vedvarende lettelser i beskatningen
av arbeidsinntekter er helt nødvendig for å få til
betydelige tilbudssideeffekter i norsk økonomi. Det vil
gjøre det mer lønnsomt å arbeide og vil
også medføre mer moderate lønnsoppgjør,
sysselsettingen vil øke og produksjonen vil øke.
Samtidig vil privat sparing øke, og det vil bli lettere
for næringslivet å få tilgang til ulike
former for privat kapital.
Disse medlemmer vil i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet for 2004 legge frem omfattende
forslag til skatte- og avgiftsreduksjoner, og vil derfor i denne
forbindelse fremme forslag som supplerer de nødvendige
skatte- og avgiftslettelser som må komme. Forslagene fra disse
medlemmer er til dels kortsiktige virkemidler og dels langsiktige
virkemidler og de er i det alt vesentlige samfunnsøkonomisk lønnsomme
og politisk nødvendige, også uavhengig av konjunktursituasjonen.
Disse medlemmer mener følgende
tiltak bør realiseres snarest:
Kapitaltilgangen til risikoprosjekter er svært
lav. Etablerte bedrifter sliter med finansiering av prosjekter og
spesielt gründermiljøene mangler risikokapital.
Et hovedproblem i Norge er at det i all hovedsak er staten som har
betydelig formue, mens det i mindre grad er formue av betydning
på private hender. Denne situasjonen er skapt ved at det
gjennom lang tid er bygget opp statlig kapital, spesielt ved beskatning
av petroleumsinntekter, samtidig som privat sektor er gjort kapitalfattig
gjennom et høyt skatte- og avgiftstrykk. På lang
sikt må skatter og avgifter senkes, slik at bedrifter og
husholdninger får beholde mer av den verdiskapningen de
leverer, slik at privat sparing kan øke. Dermed vil privat
kapital kanaliseres inn i kapitalmarkedet på en naturlig
måte og bidra til en dynamisk utvikling av næringslivet,
samtidig som det gir grunnlag for en vekstraftig privat finansnæring.
Men privat formuesoppbygging tar tid, og i mellomtiden bør man
legge til rette for at statlig kapital kan fylle denne rollen. For
at dette skal fungere optimalt, er det viktig å etablere
uavhengige fond med uavhengige styrer som hindrer at Storting og
regjering kan blande seg bort i de investeringsvalg som gjøres
av fondene i det daglige.
Da byggenæringens største
utfordringer de siste årene har vært å skaffe
seg nok kompetent arbeidskraft, har det vært nedlagt et
betydelig arbeid i å rekruttere ungdom til næringen.
Dette har gitt positive resultater. Men de internasjonale konjunkturer
og usikkerhet rundt økende arbeidsledighet i Norge, har
medført klare signaler om at aktivitetsnivået
i næringen vil falle, til tross for at det offentlige har
svært mange store prosjekter som vil bli satt i gang etter
hvert. Man kan dermed komme i den situasjon at dårlig koordinering av
offentlig byggevirksomhet fører til kraftige svingninger
i aktivitetsnivået for byggenæringen, med de konsekvenser
dette har for samfunnet. Fra en situasjon med permitteringer og
oppsigelser i noen tid fremover, kan det bli en situasjon med press
på kapasiteten i næringen noen år senere.
Dette vil medføre at vi nok en gang går inn i
en tid hvor en får betydelig økt kostnadspress,
krav om kortere byggetid, redusert produktivitet og dårligere
kvalitet på produktene. Disse medlemmer ser
samfunnsøkonomiske gevinster å hente ved at det
offentlige nå fremskynder igangsetting av allerede besluttede
og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon
ser det nødvendig å realisere. Skole- og kirkebygg
har også et stort behov for vedlikehold, som det ikke er
noen grunn til å vente med.
Situasjonen i anleggssektoren er igjen blitt
svært vanskelig. Antallet ledige anleggsarbeidere øker,
og lite tyder på noe oppsving. Staten er en stor kunde
på anleggsmarkedet. Å tilleggsbevilge for inneværende år vil
gi stabilitet på arbeidsmarkedet og i bransjen for øvrig,
og det vil sikre sysselsettingen og utviklingen av viktig kompetanse
for de ansatte.
Det er mye å vinne på verdiskapning
innenfor turist- og reiselivsbransjen gjennom en internasjonal satsning og
merkevarebygging. Aggressiv markedsføring i konkurrentland
finansiert av myndigheter i andre land, har bidratt til tap av markedsandeler
hjemme og mye ledig kapasitet. Å avsette midler til markedsføring
av Norge i utlandet, som de fleste andre land gjør, er
fornuftig, og burde ikke påvirke budsjettbalansen heller, fordi
pengene brukes i utlandet. Skulle dette gi resultater i form av økt
turisme til Norge, gir dette økte eksportinntekter og høyere
verdiskapning i Norge og vil således være positivt
for norsk økonomi.
Forskning er investering i fremtidig livskvalitet
og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske
utviklingen, og er derfor viktig for fremtidige generasjoner. Fremtidig
vekst vil henge sammen med at eksisterende næringer blir
mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter.
I 2001 ble det i Norge brukt 1,62 pst. av BNP til FoU, mens det
i Sverige ble brukt 4,3 pst. av BNP til samme formål. Det
er vedtatt målsetting å nå opp til OECD-gjennomsnitt
innen 2005 i Norge, og selv om dette er lite offensivt, ligger vi
langt unna å nå målsettingen, særlig
når Regjeringen i revidert budsjett faktisk foreslår å kutte
i forskningsbevilgninger. Centres of Excellence er etablert av Norges
forskningsråd for å stimulere norske forskningsmiljøer
til å vie seg til langsiktig grunnleggende forskning på høyt
internasjonalt nivå. Det er gode grunner til å opprette
flere slike sentre innen prioriterte områder. Disse
medlemmer vil særlig peke på områdene
biomarin, energi, offshore og marin.
Det er viktig å styrke norske bedrifters
konkurranseevne i internasjonale markeder. Norsk eksportnæring er
relativt sett kapitalfattig grunnet vedvarende høyt skatte-
og avgiftsnivå. Økt innsats vil bidra til økte eksportinntekter
fra annet enn petroleumsvirksomhet.
Det er behov for en videreutvikling av IFU-
og OFU-ordningene som i dag administreres av SND. Statlige utviklingskontrakter
er avtaler mellom en statlig virksomhet og en norsk bedrift som
påtar seg å utvikle og levere et nytt, avansert
produkt eller tjeneste til den statlige virksomheten. OFU-kontrakter
kan omfatte forprosjekter, spesifikasjon og utvikling av prototyp
og utviklingsprosjekt som omfatter utprøving og eventuelt prøveserie.
Det haster å fremme tiltak for å hindre økningen
i arbeidsledigheten. Dette er ikke bare et spørsmål
om å øke utgifter, men også et spørsmål
om å begrense utgiftene som vil komme som følge
av antall dagpengemottakere. Ett slikt tiltak innebærer
bruk av private tjenesteytere for å sørge for
privat arbeidsformidling samt avlastning i Aetat med merkantile
oppgaver.
Disse medlemmer viser til forslag
om ekstrabevilgninger til UDI for å minske restansene i
asylsaksbehandlingen. Dette får som konsekvens at det vil
bli uttransportert et større antall asylsøkere
fra Norge, all den tid vi erfaringsmessig vet at størsteparten
av asylsøkerne som kommer ikke har grunnlag for opphold.
For å uttransportere avviste asylsøkere har kommunalkomiteen
tidligere gitt anledning til å benytte alternative metoder
for uttransport. Derfor bør det brukes privat sikkerhetspersonell
i de tilfeller der politiets kapasitet er utnyttet fullt ut, og
ikke kan løses midlertidig med ekstrabevilgninger.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet gjennom mange år har pekt på den
lave bemanningsfaktoren i eldreomsorgen, særlig i sykehjemmene.
Det vil være et nyttig hjelpemiddel å få utarbeidet
minstenormer for pleiefaktorer i sykehjem basert på brukernes pleiebehov.
Lav bemanningsfaktor fører til for stor belastning på dem
som arbeider i omsorgsyrkene, samtidig som det ikke blir mulig å yte
tilstrekkelig omsorg og pleie, verken når det gjelder kvalitet
eller kvantitet. I eldreomsorgen er en stor del av stillingene deltidsstillinger,
ofte med svært lave brøker. Det er grunn til å spørre
seg om dette fører til effektive tjenester. Dagens stillingsstruktur
fører også til mer administrasjon og instruksjon
til flere ansatte. Samlet gir dette dårlig økonomisk
styring og utnyttelse av midlene i omsorgssektoren.
– Sikre
like forutsetninger til Eurofighterprosjektet og JSF-prosjektet.
– Intensivere arbeidet med å få realisert
gjenkjøp overfor norsk industri i de prosjekter som er
gjennomført og i de som er under realisering.
For å sikre en positiv utvikling for
norske høyteknologibedrifter og annen industri
er det viktig at Forsvarets materiellanskaffelser virker positivt
for norsk industri. Gjennom oppkjøpsregimet skal norsk
industri sikres oppdrag i forbindelse med store forsvarskontrakter
som går til utenlandske leverandører. I forbindelse med
den planlagte nyanskaffelsen av kampfly, er det inngått
forpliktende samarbeid med Lockhead Martin/JSF om utvikling
med henblikk på et eventuelt kjøp av kampflyet
JSF/F-35. Dette samarbeidet koster for Norges til sammen $ 122
mill. over en periode på ti år. For å sikre
en reell konkurranse om levering av nye kampfly er det viktig at
det ikke låses samarbeid av denne typen mot en spesiell
leverandør. Et samarbeid med konkurrenten Eurofighter på samme økonomiske nivå,
vil sikre en reell konkurranse om levering av nye kampfly. Et slikt
samarbeid med Eurofighter vil også sikre norske industri-
og teknologibedrifter store kontrakter, og på den måten
bidra til å minske arbeidsledigheten.
Norge har ratifisert Matvarehjelpkonvensjonen
av 1999. Det norske bidraget kanaliseres via Verdens matvareprogram
(WFP). For å sikre en kvalitativ høy standard
på de norske bidragene til WFP og å bidra til opprettholdelse
av industriarbeidsplasser i Norge er det ønskelig å beholde
en viss binding av bistandsmidlene.
Det er viktig å verne om miljøet,
men dette må skje gjennom internasjonalt samarbeid, og
ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Det er til liten glede for
det globale miljøet om en forurensningskilde flytter fra Norge
til utlandet, spesielt med bakgrunn i at norsk næringsliv
allerede er blant de mest miljøvennlige i verden. Gasskraftsaken
illustrerer at norsk industris mange miljøkrav er særnorske.
Et annet eksempel er tiltakene for å redusere utslipp av
klimagasser fra industrien. Disse medlemmer mener
derfor det er nødvendig å sikre at norske miljøkrav
for næringslivet tilpasses samme rammebetingelser som i
EU og andre konkurrentland.
Skipstrafikken langs norskekysten i dag er stor. Eksport
av olje fra Nordvest-Russland er ventet å øke betydelig,
noe som vil medføre at skipstrafikken øker kraftig
i nordområdene med hensyn til transport av olje. Dette øker
risikoen for ulykker og krever styrket beredskap mot større
ulykker og uhell langs kysten. Det er derfor viktig å styrke
eksisterende oljevernberedskap og etablere nye oljeverndepoter der
dette er nødvendig.
Det er betenkelig at myndighetene oppfordrer
mange distriktskommuner til å tenke nytt for å sikre
lokalt næringsliv, men samtidig legger utallige hindringer
i veien for de samme kommunene. Det gjelder for eksempel mulighetene
for å drive turisme i naturskjønne omgivelser,
småkraftverk i lokale elver, fiskeoppdrett i lokale fjorder
og tømmerhogst i lokale skoger.
Norge sakker kraftig akterut på internasjonale
rangeringer over antall sluttbrukere med tilgang til bredbånd. Norge
har færre husstander og bedrifter knyttet til bredbånd
enn andre land. Disse medlemmer mener
at bredbåndsinfrastruktur må bygges ut over hele
landet og komme sammen med satsning på innhold.
SkatteFUNN-ordningen har vist seg å være
en delvis suksess og bør videreføres. Men ordningen
ekskluderer enkeltmannsforetak og det kan neppe ha vært
Stortingets intensjon og bør følgelig rettes opp.
Grensehandelsutsatte næringer er nå enda
mer utsatt for oppsigelser, permitteringer og nedleggelser pga. den
generelle økonomiske situasjonen. En kraftig reduksjon
i avgifter på grensehandelsutsatte varer vil bidra til
at grensehandelen avtar og at flere vil gjøre sine innkjøp
i Norge og dermed bidra til å styrke norsk handelsnæring,
redde arbeidsplasser og skape nye arbeidsplasser langs hele grensen
mot Sverige.
Moderate lønnsoppgjør kan
sikres ved at staten gir sitt bidrag ved å tilby skatte-
og avgiftslettelser som kompensasjon for at det ikke gis bruttolønnstillegg
ved inntektsoppgjøret. Utgangspunktet for det nasjonale lønnsoppgjøret
dreier seg i stor grad om å sikre alle grupper en viss
kjøpekraftsutvikling basert på en vurdering av
næringslivets og i særlig grad det konkurranseutsatte
næringslivs konkurranseevne. Sentrale elementer som inngår
i det tekniske beregningsutvalgets grunnlagsvurderinger, er forventet
prisutvikling eller inflasjon og gjeldende skattesatser som sier
noe om hvor stort et bruttotillegg må være for å sikre
den ønskede kjøpekraftsutvikling. Disse
medlemmer mener derfor at staten bør tilby skatte-
og avgiftslettelser for kommende lønnsoppgjør
for å unngå bruttolønnsøkninger
som driver opp kostnader og priser og reduserer konkurranseevnen.
Innen justissektoren er det en rekke uløste
oppgaver hvor samfunnet har et ansvar for at de blir løst,
eksempelvis forsere utbygging av fengsel, omgjøre nedlagte militæranlegg
til midlertidige fengsel, utdanne flere fengselsbetjenter, tillate
drift av private fengsel, ansette flere jurister og merkantilt personell
innen politi- og påtalemyndighet og la private selskaper
besørge fangetransport.
Det er nødvendig med fremtidsrettede
stabile rammebetingelser for norsk petroleumsindustri og kraftbransje.
Utbygging av hovedrørledninger for gass burde være
et myndighetsansvar, tiltak som sikrer bygging av gasskraftverk
må iverksettes, det må legges til rette for å gi
konsesjon for bygging av gasskraftverk andre steder i Norge, det
må sikres teknologinøytrale støtteordninger
for økt kraftproduksjon, og konsesjonsregler for bygging
av mindre kraftverk må forenkles.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Innst. S. nr. 260 (2002-2003), Innst. O. nr. 122 (2002-2003),
samt Innst. S. nr. 283 (2002-2003) Virkemiddelmeldingen hvor Fremskrittspartiets
ulike forslag fremkommer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Dokument nr. 8:78 (2002-2003) om strakstiltak mot arbeidsledighet. Disse medlemmer understreker
at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. 70 pst. av
Norges nasjonalformue sitter i nordmenns hjerner og hender. I årene
framover er det mangel på arbeidskraft som vil bremse utviklingen av
velstand og velferd. Å la over 100 000 voksne arbeidsføre
mennesker gå arbeidsløse er derfor uakseptabel
sløsing.
Disse medlemmer påpeker
at tilknytning til arbeidslivet er en viktig forutsetning for et
godt liv for svært mange. Både økonomisk
og sosialt er arbeidslivet helt sentralt. Arbeidsledighet, særlig
når den blir langvarig, gir økt risiko for mange
typer problemer - fattigdom, psykiske problemer, ensomhet, varig
utstøting av arbeidslivet mv. For den enkelte er det derfor
svært viktig å komme raskt ut i arbeid.
Det er ikke mangel på uløste
oppgaver i det norske samfunnet. Disse medlemmer viser
til at det derfor er åpenbart fornuftig å koble
viktige oppgaver som står ugjort i dag, og arbeidsløse
med den riktige kompetansen. Ved å sørge for at
disse finner hverandre skapes det en vinn/vinn-situasjon
for den enkelte og samfunnet:
– Mange
arbeidsløse kommer i jobb i stedet for å motta
trygd.
– Viktige samfunnsoppgaver blir
utført.
– Rekruttering til uførhet
og mange sosiale problemer reduseres.
– Sløsing med vår
viktigste ressurs reduseres.
Punktene over viser at dette vil gi betydelige
samfunnsmessige gevinster. Utfordringen er å få til
dette uten å skape nytt press på renta. I merknader
til kapittel 2 i denne innstillingen, redegjør disse medlemmer
for hvordan den økonomiske politikken bør innrettes
for å sikre dette. Det innebærer primært
at vi må få en bedre disponering av statens penger,
med sikte på å få flere hender i meningsfylt
arbeid, men også en viss økning av pengebruken
utover dette.
Disse medlemmer viser til at
norsk økonomi i det siste har vært preget av høy
kronekurs som følge av stram pengepolitikk. Rentedifferansen
til resten av Europa har vært svært høy,
og det har gjort norske kroner attraktive. Bakgrunnen for dette
kan vi delvis finne i høyere kostnadsvekst i Norge enn
i landene rundt oss, men en stor del av ansvaret må også legges
på en pengepolitikk som har lagt for stor vekt på hensynet
til stabil inflasjon, på bekostning av målet om
lav arbeidsledighet. Konsekvensen er omfattende industridød,
og akselererende tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.
Denne pengepolitikken har vært helt ødeleggende
for norsk økonomi.
Disse medlemmer registrerer at
pengepolitikken det siste halve året heldigvis er blitt
lagt om i ekspansiv retning. Dette har ført til en svekkelse
av kronekursen, sjøl om mye gjenstår før
den er tilbake på nivået den lå på før
styrkingen begynte. Men dette illustrerer også problemet
med å la pengepolitikken stå for aktivitetskorrigeringen
i økonomien. Innstramming gjennom høyere rente
virker primært via styrket valuta. Det betyr at det i hovedsak
er konkurranseutsatt sektor som må ta støyten.
Dette har vært svært synlig det siste året.
Det er ikke så vanskelig å stramme inn på denne måten,
men når det blir behov for å stimulere økonomien
får vi store problemer. Næringer som skal selge sine
produkter på verdensmarkedet kan ikke bygges opp i takt
med konjunktursvingningene. Det tar vesentlig lenger tid. Slike
næringer er derfor helt avhengige av mer stabile rammevilkår
enn dagens pengepolitikk vil gi dem. Disse medlemmer understreker
at det derfor er nødvendig med en omlegging av pengepolitikken
slik at hensynet til inflasjon ikke veier tyngre enn hensynet til
en stabil økonomisk utvikling og lav arbeidsledighet. Det
innebærer også at finanspolitikken må brukes
mer aktivt for å stabilisere økonomien.
Disse medlemmer påpeker
at det også er helt nødvendig å få til
et inntektspolitisk samarbeid. Alle parter må nå bidra
for å bekjempe arbeidsledigheten. Regjeringen må sammen
med partene i arbeidslivet finne fram til løsninger som
bidrar til å holde kostnadsutviklingen i Norge nede. Dette
må ikke skje på en måte som forsterker
forskjellsutviklingen i samfunnet. Når arbeidstakerne nå viser
vilje til moderasjon må skattelettelser til høytlønte
og fortsatt sterk økning i toppledernes lønninger
hindres. Kravet til moderasjon må heller ikke brukes til å nekte
trygdede og lavtlønte rettferdige og nødvendige
forbedringer i levekår.
Denne planen er et viktig bidrag til en slik
dugnad: Gjennom klar omprioritering fra privat forbruk til viktige
fellesskapsprosjekter bidrar vi til å få ledige
hender i arbeid. Sammen med en omlegging av pengepolitikken vil
dette være en grunnleggende forutsetning både
for å bevare eksisterende arbeidsplasser og for å skape
nye.
Disse medlemmer er særlig
bekymret for den sterke økningen i arbeidsledigheten blant
ungdom. Disse medlemmer viser til at økningen
i ledigheten i aldersgruppen 20-24 år er sterkere enn den generelle
ledighetsutviklingen og at svært mange nyutdannete har
vanskelig for å etablere seg på arbeidsmarkedet.
Ifølge tall fra A-etat var 12 827 ungdommer mellom 20 og
24 år registrert uten arbeid ved utgangen av mai måned.
Det er 36 pst. flere enn i mai 2002. Disse medlemmer finner
denne utviklingen totalt uakseptabel. Høy ungdomsledighet
representerer ikke bare sløsing med viktige ressurser,
men også at mennesker holdes utenfor arbeidslivet på et
tidspunkt hvor muligheten til å samle seg yrkeserfaring
for mange er særlig viktig. Disse medlemmer ser
for eksempel en urovekkende tendens til at lærlinger ikke
får fast arbeid etter endt læretid. Det er avgjørende
at ikke denne tendensen får bite seg fast, slik at mange
unge mennesker blir langtidsledige og over tid ikke får
noen fast tilknytning til arbeidslivet. Disse medlemmer viser
til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i forbindelse
med Utjamningsmeldinga der Sosialistisk Venstreparti gikk inn for å gi
gruppen mellom 20 og 24 år en garanti om arbeid slik at
ingen blir gående ledig lenger enn 6 måneder,
og en garanti om tiltak og/eller opplæring etter
4 ukers arbeidsledighet. Det vises også til merknader og
forslag under kommunalkomiteens behandling av Dokument nr. 8:82
(2002-2003) hvor Sosialistisk Venstreparti går inn for å gjeninnføre
ungdomsgarantien for unge mellom 20 og 24 år. Disse medlemmer er
bekymret over at Regjeringen ikke ser ut til å ha noen
strategi for å bekjempe ungdomsledigheten, og vil understreke
behovet for raskt å komme med tiltak som kan snu utviklingen.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) en rekke forslag
om tiltak som vil kombinere ledige hender med uløste oppgaver
i samfunnet. Her vil vi særlig peke på følgende tiltak
(i mill. kroner):
Tiltak | Forslag |
Rassikring | 150 |
Veiinvesteringer | 50 |
Jernbane | 580 |
T-bane | 20 |
Div. bygg universiteter
og høyskoler | 45,2 |
SND - Regionale næringsfond | 230 |
- Landsdekkende innovasjonsordning | 50 |
- Kulturbasert næringsutvikling | 5 |
- Næringsrettet
design | 5 |
- Nyskaping, omstilling
og kapasitetstilpasning i fiskerinæringen | 30 |
- Maritimt innovasjonsprogram | 10 |
- Tapsfond fiskeindustrien | 50 |
- Tapsfond fiskerinæringen | 15 |
Norges forskningsråd | 53,5 |
Forsknings- og utviklingskontrakter | 35 |
Forskning og utvikling
i landbruket | 25 |
Internasjonal markedsføring
av Norge som reisemål | 10 |
Sosial boligbygging | 100 |
Ordinære arbeidsmarkedstiltak | 100 |
Arbeidsmarkedstiltak for
yrkeshemmede | 150 |
Husbankens lånerammer | 2 500 |
Opprydning forurensa grunn
og havbunn | 15 |
ENOVA-tilskudd
til ENØK | 200 |
Sum | 4 428,7 |
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet tek
dette til etterretning. Denne medlemen syner elles
til sine kommentarar under 2.2, som i grove trekk skisserer korleis
finans- og næringspolitikken lyt utformast for å auke
sysselsetjinga i norsk økonomi.
Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette
til etterretning.
Lønnsoppgjøret i 2002 førte
til høye tillegg. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene anslo
i sin marsrapport årslønnsveksten fra 2001 til 2002
for alle grupper til 5,7 pst. Med en vekst i konsumprisene på 1,3
pst. innebærer det en reallønnsvekst i 2002 på hele
4,3 pst. En må tilbake til 1975 for å finne en
tilsvarende høy reallønnsvekst. Til tross for
sterkt svekket konkurranseevne og svekket lønnsomhet i flere
næringer ble lønnsveksten høy i både
skjermede og konkurranseutsatte sektorer. Lønnsoverhenget
inn i 2003 er anslått til 2,75 pst. I tillegg ble det i
fjorårets oppgjør i enkelte tariffområder
avtalt tillegg for inneværende år. Dette gir et
bidrag til årslønnsveksten i år på 0,5
prosentpoeng.
Høy lønnskostnadsvekst de
siste årene har bidratt til en kraftig svekkelse av den
kostnadsmessige konkurranseevnen. Konkurranseevnen er svekket både
som følge av at lønnsveksten i Norge er høyere
enn hos handelspartnerne og som følge av en kraftig styrking
av kronekursen. I felles valuta økte lønnskostnadene
i norsk industri med 19 pst. mer enn hos handelspartnerne fra 1996
til 2002.
På bakgrunn av den høye lønnsveksten
i 2002 og svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen tok
Regjeringen i fjor høst et initiativ overfor partene i arbeidslivet
for å styrke det inntektspolitiske samarbeidet. Det ble
enighet om å sette ned to utvalg for å drøfte utfordringer
for lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet:
– Et ekspertutvalg
som skulle vurdere utfordringer for konkurranseutsatt sektor og
lønnsdannelsen i årene framover (Holden II-utvalget).
– Et dialogforum under Kontaktutvalget,
ledet av arbeids- og administrasjonsministeren, som fikk som mandat å drøfte
grunnlaget for lønnsoppgjøret i 2003.
På bakgrunn av dette arbeidet la Kontaktutvalget fram
en felles erklæring 22. januar 2003 om situasjonen foran
mellomoppgjøret i 2003. I denne erklæringen forpliktet
partene i arbeidslivet seg til å få lønnsveksten
i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere.
Regjeringen ser det som svært positivt
at tariffoppgjørene så langt har vært
i tråd med enigheten i Kontaktutvalget og ambisjonen om å få ned
lønnsveksten mot samme nivå som handelspartnerne.
Basert på en forutsetning om at også lønnsglidningen
blir moderat, anslås årslønnsveksten
fra 2002 til 2003 for alle grupper til om lag 41/2 pst.
De særskilte tilleggene som ble gitt til lærerne
i fjor, bidrar til å trekke opp årslønnsveksten
med 0,1 prosentpoeng i år. Oppgjørene i 2003 ser ut
til å bidra til at lønnsoverhenget inn i 2004
blir relativt moderat, og vesentlig lavere enn i 2003. For 2004 anslås årslønnsveksten å komme
ned til 41/2 pst.
Regjeringen har på sin side fulgt opp
sine forpliktelser i erklæringen fra Kontaktutvalget. Bevilgningene
til arbeidsmarkedstiltak og personell i Aetat er økt, skattefradraget
for fagforeningskontingent foreslås økt i forbindelse
med Revidert budsjett 2003, og Regjeringen vil i løpet
av kort tid sette ned et utvalg som skal se nærmere på mulige
virkemidler for å redusere uønsket deltid slik
at tilgangen på arbeidskraft kan øke.
Både Holden II-utvalgets rapport og
erklæringen fra Kontaktutvalget om mellomoppgjøret
2003 understøtter Regjeringens politikk for å styrke
konkurranseevnen og motvirke den økte ledigheten. Regjeringen deler
Holden II-utvalgets vurdering av at problemene konkurranseutsatt
sektor nå opplever først og fremst har sammenheng
med lønnsdannelsen og den sterke kronekursen. Som utvalget
understreker, er det her en må søke løsningene.
Utvalget anbefaler ikke tiltak som støtter enkeltbransjer
og enkeltvirksomheter. Med lavere lønnsvekst kan pengepolitikken
slakkes opp. Da faller renten og kronen vil kunne svekkes.
Regjeringen vil også vise til at utvalget
advarer mot å åpne opp for en systematisk sterkere økning
i bruken av oljeinntekter enn det som følger av handlingsregelen.
Det vil kunne føre til sterk krone og svekket konkurranseevne,
og bidra til for rask nedbygging av konkurranseutsatt sektor. I
tillegg vil det gjøre det vanskelig å møte økningen
i pensjonsutgiftene i årene framover.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
vurdering. Disse medlemmer er bekymret over svekkelsen
i næringslivets konkurranseevne som følge av særnorske
høye lønnsoppgjør de siste seks, syv år,
en trend som i fjor toppet seg med det høyeste reallønnsoppgjøret
på nær 30 år. Det er derfor meget positivt
at Regjeringens initiativ overfor partene i arbeidslivet for å styrke
det inntektspolitiske samarbeidet ser ut til å bidra til
at årets lønnsoppgjør blir mer på linje
med lønnsoppgjørene hos våre handelspartnere. Disse
medlemmer har merket seg Holden II-utvalgets vurdering av
at problemene konkurranseutsatt sektor nå opplever først
og fremst har sammenheng med lønnsdannelsen og den sterke
kronekursen, og støtter utvalgets konklusjon på at
det er her en må søke løsninger. Det
er derfor gledelig at Regjeringens finanspolitikk har bidratt til
at renten har blitt redusert med 2 pst. siden budsjettet ble vedtatt
og at kronekursen har svekket seg den senere tid. Disse medlemmer har også merket
seg at utvalget ikke anbefaler tiltak som støtter enkeltbransjer
og enkeltvirksomheter. Generelle tiltak som demper presset på lønnsdannelsen,
fører til lavere rente og svekker kronekursen vil bedre
situasjonen for alle landets mer en 430 00 bedrifter. Disse medlemmer støtter
også utvalgets advarsel mot å åpne for
en systematisk sterkere øking i bruken av oljepenger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet sammen med LO la fram forslag til et nytt
solidaritetsalternativ 5. mars 2003. Bakgrunnen for forslaget var
den økonomiske situasjonen, med økende arbeidsledighet
og nedbygging i konkurranseutsatt industri. Disse medlemmer vil
peke på at Arbeiderpartiet og LO er enige om at situasjonen
må snus gjennom en mer langsiktig og ansvarlig budsjettpolitikk
og inntektspolitikk som bidrar til lavere rente og lavere og mer
stabil kronekurs. LO og Arbeiderpartiet er også enig om
at det er behov for et forpliktende og utdypet inntektspolitisk
samarbeid, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en offensiv nærings-
og industripolitikk. Disse medlemmer vil peke på at
Arbeiderpartiet følger opp solidaritetsalternativet i sine
forslag til revidering av statsbudsjettet for 2003. Disse
medlemmer viser til sin merknad under punkt 2.2 i denne
innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i kapittel 10 om at staten bør tilby
skatte- og avgiftslettelser for å hindre bruttolønnsøkninger,
fordi dette kan bidra til å styrke norske bedrifters konkurranseevne
samtidig som kjøpekraften for arbeidstagere opprettholdes. Disse
medlemmer har registrert at Regjeringen gjennom årets
lønnsoppgjør har benyttet dette virkemiddelet,
riktignok i svært beskjeden grad, gjennom skattefradraget
for fagforeningskontingent. Etter disse medlemmers oppfatning
er ikke dette et godt nok virkemiddel fordi det først og
fremst kommer de fagorganiserte til gode, men det viser at Regjeringen ikke
lenger er fremmed for tanken om å benytte slike virkemidler. Disse
medlemmer forventer derfor at Regjeringen i større
grad vil være rede til å benytte skatte- og avgiftsreduksjoner
som virkemiddel i kommende lønnsoppgjør.
Disse medlemmer vil minne om
at Fremskrittspartiet ved gjentatte anledninger har fremmet forslag
om dette i Stortinget. Disse medlemmer vil hevde
at hadde Regjeringen tatt dette virkemiddelet i bruk, særlig
ved fjorårets lønnsoppgjør, kunne vi
ha unngått den kostnadsveksten mange konkurranseutsatte
bedrifter opplevde pga. høye bruttolønnstillegg som
har ført til både konkurser, permitteringer, oppsigelser
og utflytting.
Disse medlemmer deler ikke Regjeringens
oppfatning hva gjelder å holde seg fast i handlingsregelen for
bruk av oljeinntekter i norsk økonomi og viser her til
sine merknader andre steder i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at et inntektspolitisk samarbeid er en forutsetning for å bekjempe arbeidsledigheten
på sikt. For å sikre en kostnadsutvikling som
er bærekraftig også for konkurranseutsatt sektor,
må vi få til et forpliktende samarbeid der alle parter
bidrar for å bekjempe arbeidsledigheten. Regjeringen må sammen
med partene i arbeidslivet finne fram til løsninger som
bidrar til å holde kostnadsutviklingen i Norge nede. Dette
må imidlertid ikke skje på en måte som
forsterker forskjellsutviklingen i samfunnet. Når arbeidstakerne
viser vilje til moderasjon, må skattelettelser til høytlønte
og fortsatt sterk økning i toppledernes lønninger,
hindres. Kravet til moderasjon må heller ikke brukes til å nekte
trygdede og lavtlønte rettferdige og nødvendige
forbedringer i levekår.
Disse medlemmer har i Dokument
nr. 8:78 (2002-2003) lansert en plan for å bekjempe arbeidsledigheten.
Dette er et viktig bidrag til en slik dugnad: Gjennom klar omprioritering
fra privat forbruk til viktige fellesskapsprosjekter bidrar vi til å få ledige
hender i arbeid. Sammen med en omlegging av pengepolitikken vil
dette være en grunnleggende forutsetning både
for å bevare eksisterende arbeidsplasser og for å skape
nye.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
aller fyrst peike på at målsetnaden med inntektspolitikken
er å påverke lønsdaninga i økonomien.
Inntektspolitiske virkemiddel som oppmodingar overfor partane i
arbeidslivet og utveksling av informasjon kan fungere, men vil typisk
ha usikre effektar. Denne medlemen meiner den sentrale
inntektspolitiske utfordringa er å syte for velfungerande
institusjonelle råmer kring lønsdaninga. Spesielt
meiner Senterpartiet at sentraliserte lønsforhandlingar
er godt eigna til å sikre ei lønsdaning som over
tid er samfunnsøkonomisk gagnleg. Ei relativt meir desentralisert
lønsdaning vil opne for at ulike fagforbund i sterkare
grad konkurrerer mot einannan, noko som i saman kan generere løns-
og prisspiralar som svekkar den kostnadsmessige konkurranseevna.
Gjennom sentraliserte lønsforhandlingar kan dette
konkurranseaspektet derimot modererast, slik at lønsveksten
lettare kjem på line med forholda hjå dei viktigaste
handelspartnarane våre. Sentraliserte lønsoppgjer
har elles vore eit særtrekk ved lønsdaninga i
Austerrike, Noreg og Sverige, og har over tid produsert vesentleg
lågare arbeidsløysenivå enn i land der
lønsdaninga har vore mindre sentralisert.
Denne medlemen viser til den
såkalla hovudkursteorien, som tilseier at K-sektor
bør vere lønsleiiande i ein liten, open økonomi
som den norske. I K-sektor har verksemdene relativt mindre rom enn
bedrifter i skjerma, konsumretta sektor til å auke produktprisane
for å kompensere for lønsauke utover produktivitetsveksten.
Dersom skjerma sektor er lønsleiiande, aukar
sannsynet for ein ubalansert lønsvekst som systematisk
undergrev konkurranseevna til K-sektor. Senterpartiet meiner sjansane
for ei slik utvikling aukar ettersom talet på sysselsette
i K-sektor minskar. Dette fordi det politisk kan verte vanskelegare å insistere
på at ei stendig minkande minoritet av dei sysselsette
skal ha einerett på å vere lønsleiiande. Denne
medlemen meiner difor at Regjeringas neglisjering av K-sektor
ikkje berre skaper aukande arbeidsløyse, men i tillegg
kan minske sjansane for at lønsdaninga tek omsyn til lønsevna
i den konkurranseutsette sektoren i økonomien.
Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette
til etterretning.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 72 (2001-2002)
om trygdeoppgjøret for 2002 fattet Stortinget 20. juni
2002 følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om retningslinjene
for trygdeoppgjøret. Saken legges frem slik at Stortinget
kan vedta eventuelle nye retningslinjer i forkant av trygdeoppgjøret
2003."
Ved behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002-2003)
om statsbudsjettet for 2003 fattet Stortinget 11. desember 2002
følgende to vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen ta igjen etterslepet
fra pensjonistoppgjøret i juni 2002 før trygdeoppgjøret
i 2003."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden minst
reguleres i tråd med lønnsutviklingen for yrkesaktive."
De nåværende retningslinjene,
som ble vedtatt av Stortinget i 1999, har følgende ordlyd:
"Etter drøftingar på førehand
med organisasjonar for pensjonistane gjer Regjeringa framlegg for
Stortinget om regulering av grunnbeløpet i folketrygda.
Reguleringa av grunnbeløpet skjer normalt 1. mai kvart år.
Siktemålet for reguleringa skal vere å gi pensjonistar
med folketrygdpensjon ei inntektsutvikling om lag på linje med
utviklinga for yrkesaktive og i tråd med dei prinsipp og
mål som er lagt til grunn for gjennomføringa av det
inntektspolitiske opplegget elles. Venta inntektsutvikling for yrkesaktive
blir 2002 fastsett med utgangspunkt i inntektsoppgjera for offentlege
tilsette og LO/NHO-oppgjeret. Det skal følgje
med eit bakgrunnsmateriale som viser kva tala for venta inntektsutvikling
for yrkesaktive er basert på og andre tilhøve
som har hatt innverknad på fastlegginga av grunnbeløpet.
Materialet skal også vise korleis inntektsutviklinga har
vore for yrkesaktive og pensjonistar i dei seinare åra.
Oversikt over utviklinga for yrkesaktive i LO/NHO-området
og for offentlege tilsette og for gruppa lønnstakarar i
alt baserast mellom anna på materiale om lønnsutviklinga frå Det
tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjera."
Retningslinjene som ble vedtatt var i samsvar
med Regjeringens forslag, jf. St.meld. nr. 1 (1999-2000) og Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1999-2000). Retningslinjene har lagt rammen for Regjeringens årlige
forslag for Stortinget om regulering av grunnbeløpet, og
for de forutgående drøftingene mellom Regjeringen
og organisasjonene.
Grunnbeløpet i folketrygden økte
i perioden 2000-2002 med i gjennomsnitt 4,7 pst. pr. år.
Det er 0,1 prosentpoeng mindre pr. år enn sammenlikningsgruppen
og 0,2 prosentpoeng mindre pr. år enn for lønnstakere
i alt, når de særskilte lønnstilleggene
for lærerne holdes utenom. Disse lønnstilleggene,
som delvis har en motpost i økt undervisningstid, har bidratt
til å øke årslønnsveksten for
alle lønnstakere med til sammen nesten 0,5 prosentpoeng
over årene 2000-2002.
Både yrkesaktive og pensjonister har
inntekter fra andre kilder enn lønnsarbeid og folketrygdpensjon. Ifølge
tall fra Statistisk sentralbyrås inntektsstatistikk utgjorde
folketrygdpensjon i gjennomsnitt knapt 2/3 av samlet inntekt
for alderspensjonister i 2000. De samlede pensjonsinntektene medregnet
tjenestepensjon utgjorde om lag 82 pst. av bruttoinntekten, mens
kapitalinntektene sto for vel 12 pst. For lønnstakere utgjorde
lønn vel 90 pst. og kapitalinntekter om lag 6 pst. av samlet
inntekt for gruppen under ett. Kapitalinntektene er særlig
påvirket av renteutviklingen og kan derfor variere betydelig
over tid.
Utgiftene under folketrygden vil øke
meget kraftig framover. Dette skyldes dels at ytelsene pr. pensjonist øker,
blant annet fordi stadig flere får rett til tilleggspensjon.
Samtidig øker antall eldre kraftig i forhold til antall
yrkesaktive. Aldringen av befolkningen er på ingen måte
noe særnorsk fenomen. Veksten i folketrygdens pensjonsutgifter
er likevel nesten tre ganger sterkere i Norge enn i gjennomsnittet
for OECD-land. Dette skyldes blant annet at andre land har foretatt
endringer i sine pensjonssystemer fordi det har vært klart
at de ikke har vært økonomisk bærekraftige.
I årene framover ser det ut til at veksten i kjøpekraften
for pensjonistene i Norge som gruppe blir vesentlig sterkere enn
veksten i kjøpekraften for lønnstakerne, siden
stadig flere får tilleggspensjon.
I den foreløpige rapporten fra Pensjonskommisjonen antydes
det at det bør legges opp til en innstramming i folketrygdens
pensjonsutgifter på lang sikt tilsvarende 2-3 pst. av BNP.
Etter at Pensjonskommisjonen la fram sin foreløpige rapport
har imidlertid oppdaterte befolkningsframskrivinger bidratt til
at innstrammingsbehovet er økt ytterligere.
Pensjonskommisjonen har i sin foreløpige
rapport blant annet vurdert et system med en todeling av grunnbeløpet
i en opptjeningsdel og en utbetalingsdel. I et slikt system har
pensjonskommisjonen vurdert en ordning der opptjeningsdelen indekseres
i forhold til lønnsutviklingen i økonomien og
utbetalingsdelen reguleres i form av en pris- eller lønnsindeks
eller en kombinasjon av disse.
Pensjonskommisjonens rapport vil foreligge høsten 2003.
Det vil være nødvendig med en ny vurdering av retningslinjene
for regulering av grunnbeløpet i folketrygden når
pensjonskommisjonens rapport skal følges opp.
Etter en samlet vurdering legger Regjeringen
ikke opp til en særskilt regulering av folketrygdens grunnbeløp
i forkant av årets trygdeoppgjør. På bakgrunn
av Stortingets vedtak og gjennomgangen over vil imidlertid Regjeringen
nå foreslå at det gjøres følgende tillegg
til retningslinjene:
"Til grunn for reguleringa skal ligge venta inntektsutvikling
i reguleringsåret, saman med ei vurdering av inntektsutviklinga
dei seinaste åra."
For øvrig vil Regjeringen komme tilbake
til disse spørsmålene i proposisjonen om trygdeoppgjøret.
Med dette tillegget blir retningslinjene som følger:
"Etter drøftingar på førehand
med organisasjonar for pensjonistane gjer Regjeringa framlegg for
Stortinget om regulering av grunnbeløpet i folketrygda.
Reguleringa
av grunnbeløpet skjer normalt 1. mai kvart år.
Siktemålet
for reguleringa skal vere å gi pensjonistar med folketrygdpensjon
ei inntektsutvikling om lag på linje med utviklinga for
yrkesaktive og i tråd med dei prinsipp og mål
som er lagt til grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske
opplegget elles. Til grunn for reguleringa skal ligge venta inntektsutvikling i
reguleringsåret, saman med ei vurdering av inntektsutviklinga
dei seinaste åra.
Venta inntektsutvikling
for yrkesaktive blir fastsett med utgangspunkt i inntektsoppgjera
for offentlege tilsette og LO/NHO-oppgjeret. Det skal følgje
med eit bakgrunnsmateriale som viser kva tala for venta inntektsutvikling
for yrkesaktive er basert på og andre tilhøve
som har hatt innverknad på fastlegginga av grunnbeløpet.
Materialet skal også vise korleis inntektsutviklinga har
vore for yrkesaktive og pensjonistar i dei seinare åra.
Oversikt over utviklinga for yrkesaktive i LO/NHO-området
og for offentlege tilsette og for gruppa lønnstakarar i
alt baserast mellom anna på materiale om lønnsutviklinga
frå Det tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjera."
Det legges opp til at de foreslåtte
retningslinjene legges til grunn for gjennomføring av årets
trygdeoppgjør.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til behandlingen av St.meld. nr. 32 (2002-2003)
om retningslinjene for trygdeoppgjøret, der følgende
vedtak for retningslinjene ble fattet av Stortinget den 28. mai 2003:
"Nr. 447
Retningslinjene for trygdeoppgjøret
endres slik at de lyder:
Etter drøftingar
på førehand med organisasjonar for pensjonistane
gjer Regjeringa framlegg for Stortinget om regulering av grunnbeløpet
i folketrygda.
Reguleringa av grunnbeløpet
skjer normalt 1. mai kvart år.
Siktemålet
for reguleringa skal vere å gi pensjonistar med folketrygdpensjon
ei inntektsutvikling minst på linje med utviklinga for
yrkesaktive, korrigert for særlege tilhøve, og
i tråd med dei prinsipp og mål som er lagt til
grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske opplegget
elles. Til grunn for reguleringa skal liggje venta inntektsutvikling
for lønnstakarar i alt i reguleringsåret etter
justering av grunnbeløpet for avvik mellom venta og reell
lønnsauke siste år.
Venta inntektsutvikling
for yrkesaktive blir fastsett med utgangspunkt i inntektsoppgjera
for lønnstakarar i alt. Det skal følgje med eit
bakgrunnsmateriale som viser kva tala for venta inntektsutvikling
for yrkesaktive er basert på og andre tilhøve
som har hatt innverknad på fastlegginga av grunnbeløpet.
Materialet skal også vise korleis inntektsutviklinga har
vore for yrkesaktive og pensjonistar siste år og i dei
seinere åra. Oversikt over utviklinga for yrkesaktive i
alt baserast på materiale om lønnsutviklinga frå Det
tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjera.
Nr.
448
Stortinget ber Regjeringen ved trygdeoppgjøret
2003 legge til grunn retningslinjene slik de er endret ved behandlingen
av St.meld. nr. 32 (2002-2003) jf. Innst. S. nr. 223 (2002-2003)."
Flertallet vil påpeke
at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hadde følgende
merknader til hvordan de nye retningslinjene skulle forstås:
"Flertallet fastholder at lønnsutviklingen
for pensjonister skal være minst på linje med
utviklingen for yrkesaktive, og at retningslinjene skal presisere
dette.
Flertallet mener at en underregulering best
kan unngås ved at drøftingene tar utgangspunkt
i et justert grunnbeløp der siste års differanse
mellom forventet og reell lønnsutvikling er etterregulert.
Til grunn for beregningen av etterreguleringen legges Det tekniske beregningsutvalgets årlige
rapport om grunnlaget for inntektsoppgjøret. Ved drøftingene
legges forventet lønnsvekst for alle grupper ("lønnstakere
i alt") kommende år til grunn, slik det framkommer i Regjeringens
forslag til Revidert nasjonalbudsjett 2003.
Flertallet
vektlegger at det er lønnsutviklingen for alle grupper
("lønnstakere i alt") som skal legges til grunn for beregningen,
fordi det finnes pensjonister fra alle lønnstakergrupper.
Lønnstakere samlet vil også etter flertallets
syn bedre speile forventet og reell lønnsutvikling enn
om en selektert gruppe velges som sammenligningsgruppe.
Flertallet
mener imidlertid at spesielle forhold skal hensyntas. Med "spesielle
forhold" menes her en lønnsutvikling for enkeltgrupper
som ikke bare skyldes et rent lønnstillegg, men også endrede
oppgaver eller endret arbeidstid, og som dermed medfører
at en sammenligning av lønnsutviklingen mellom de årene
der forutsetningene ble endret, får redusert relevans.
Ved
at etterslepet tas inn ved oppstart av drøftingene, vil
det i ettertid ikke kunne reises tvil om hvilken del av reguleringen
av grunnbeløpet som skyldes etterregulering, og hvilken
del som skyldes regulering basert på forventet lønnsvekst."
Flertallet vil påpeke
at det i flertallets kommentarer til forslaget til nye retningslinjer,
som Stortinget vedtok den 28. mai 2003, og som Stortinget også vedtok
at skulle legges til grunn ved årets oppgjør,
er presisert at:
"Ved drøftingene legges forventet lønnsvekst
for alle grupper ("lønnstakere i alt") kommende år
til grunn, slik det framkommer i Regjeringens forslag til Revidert
nasjonalbudsjett 2003."
Flertallet vil påpeke
at forventet lønnsvekst i henhold til revidert nasjonalbudsjett
er 4,5 pst., mens Regjeringens tilbud til organisasjonene var 4,0
pst. Selv om tilbudet korrigeres for "spesielle tilhøve",
slik de vedtatte retningslinjene åpner for, mener flertallet at
et tilbud på 4,0 pst. er så langt fra forventet lønnsvekst
at det bryter med Stortingets vedtatte retningslinjer. Flertallet vil
derfor stemme mot at Regjeringens tilbud til organisasjonene ved årets oppgjør
godkjennes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst. S. nr.
223 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 32 (2002-2003). Forskjellen mellom
regjeringspartiene og opposisjonens forslag til retningslinjer for
trygdeoppgjøret er knyttet til begrepet "minst på linje
med" og beskrivelsen av hvordan etterslepet skal beregnes. Disse
medlemmer mener at begrepet "minst på linje med"
vil skape en forventing om at inntektsutviklingen for pensjonistene
skal ligge over inntektsutviklingen for lønnstakere i alt.
Dette ble bekreftet i forbindelse med årets forhandlinger. Å skape
denne type forventinger mener disse medlemmer er
uansvarlig i en periode der det er bred politisk enighet om de utfordringene
dagens pensjonssystem representerer for samfunnet i fremtiden. Dette
er en utfordring Norge deler med resten av Europa. Om lag hver fjerde
krone av statsbudsjettets utgifter er knyttet til reguleringen av
grunnbeløpet. Når det gjelder beskrivelsen av
hvordan etterslepet skal beregnes mener disse medlemmer at
regjeringspartienes forslag til retningslinjer er mer presise da disse
er knyttet opp til faktisk utvikling, mens opposisjonens forslag
tar utgangspunkt i "forventet lønnsvekst".
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i forbindelse med forhandlingene for 2003 la til grunn
de vedtatte retningslinjene for trygdeoppgjøret, jf. Innst. S.
nr. 223 (2002-2003). Anslaget for lønnsvekst for lønnstakere
i alt i henhold til revidert nasjonalbudsjett er 4,5 pst., korrigert
for lærerpakken i 2003 (-0,1) og etterslep for grupper
av lønnstakere (-0,2), vil da gi et anslag for lønnsveksten
korrigert for "særlige høve" på 4,2 pst.
Statens tilbud i årsreguleringen (eks. etterslepskompensasjon)
var på 4,0 pst., pluss sikringsbestemmelser om etterregulering.
Til dette må en ta høyde for en overregulering
av etterslepet i 2002 på 0,13 pst. og en virkning på inntektsveksten
fra 2002 til 2003 av økningen i grunnpensjonen fra 1. mai
2003 på 0,5 pst. Disse medlemmer viser til
at dette innebærer en økning i grunnbeløpet
med 2 374 kroner. Dette gir en gjennomsnittlig økning i
grunnbeløpet fra 2002 til 2003 på 4,73 pst., inkludert
etterregulering fra 2001 på 0,6 pst. og fra 2002 på 0,5
pst. For minstepensjonistektepar er økningen på hele
12 984 kroner til 180 192, blant annet som følge av vedtaket
om å øke grunnpensjonen til ektefeller og samboere.
Dette forslaget vil gjøre pensjonistene til årets
inntektsvinnere. På bakgrunn av dette, mener disse
medlemmer at Regjeringen har fulgt opp Stortingets retningslinjer
for trygdeoppgjøret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at Fremskrittspartiet allerede i Innst. S. nr.
243 (1997-1998) foreslo endringer i retningslinjene for regulering
av Folketrygdens grunnbeløp med bakgrunn i den underregulering
som stadig skjedde. Disse medlemmer vil også vise
til Innst. S. nr. 235 (1998-1999) der Fremskrittspartiet fremmet
forslag om endringer i retningslinjene i tråd med de endringer
som flertallet går inn for i Innst. S. nr. 223 (2002-2003).
Det har alltid vært Fremskrittspartiets intensjon at landets
pensjonister skal ha en inntektsutvikling på linje med
de yrkesaktives, og disse medlemmer har siden midten
av 1980-tallet årlig fremmet forslag til økninger
av grunnbeløpet som ville hindret det store etterslepet
og underreguleringen som norske pensjonister må leve med. Disse
medlemmer er derfor fornøyde med at stortingsflertallet
i 2003 sørger for at retningslinjene for regulering av
grunnbeløpet nå blir i tråd med de forslag
Fremskrittspartiet har fremmet gjennom alle disse år.
Disse medlemmer er også fornøyd
med at retningslinjene nå inneholder følgende
setning:
"Til grunn for reguleringa skal liggje venta inntektsutvikling
for lønnstakarar i alt i reguleringsåret etter justering
av grunnbeløpet for avvik mellom venta og reell lønnsauke
siste år".
Dette vil etter disse medlemmers mening
gi bedre muligheter for en reell vurdering av inntektsutviklingen
i forhold til utviklingen av grunnbeløpet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at dette er en revisjon
av budsjettet for 2003. Disse medlemmer mener justeringene
Regjeringen har foreslått er vel tilpasset den økonomiske
situasjonen, og vil legge et godt grunnlag for en lavere rente og
svakere kronekurs. Disse medlemmer øker
innsatsen for å trygge arbeidsplasser og legge grunnlag
for ny verdiskaping, gjennom følgende tiltak (kroner):
Kap. 286.90 Fondskapital
Fondet for forskning og nyskapning | 1 mrd. |
Kap. 920.53 Næringsrettet
forskning under forskningsrådet | 53,5 mill. |
Kap. 937.70 Reiselivstiltak,
internasjonal markedsføring | 10,0 mill. |
Kap. 1320.31 Rassikring
| 50,0 mill. |
Kap. 2420.55 SND landsdekkende
innovasjonsordning Kommersialisering av forskningsresultater | 50,0 mill. |
Disse medlemmer viser til at
flertallet har forslått å øke Grunnbeløpet
utover Regjeringens forslag til trygdeoppgjør for 2003. Disse
medlemmer foreslår derfor en egen inndekningspakke
for å dekke denne merkostnaden på 572 mill. kroner.
Denne inndekningspakken består av:
Kap. | Post | Beskrivelse | Proveny
(mill. kr.) |
310 | 75 | Tilskudd til private kirkebygg
| 5 |
440 | 1 | Politidirektoratet, driftutgifter
| 14,6 |
1140 | 77 | Miljø- og næringstiltak
i jordbruket | 5 |
1320 | 23 | Trafikktilsyn, drift og
vedlikehold av riksveger m.m., gevinst ved funksjons-
kontrakter i Statens Vegvesen | 15 |
1400 | 78 | Nikkelverket Kola | 10 |
1441 | 39 | Oppryddingstiltak under
SFT | 5 |
1620 | 1 | Statistisk Sentralbyrå | 5 |
1760 | 45 | Nyanskaffelser av materiell
og nybygg og nyanlegg, større utstyrsanskaffelser
og vedlikehold | 50 |
2309 | 1 | Effektivisering
av driften i staten | 100 |
2309 | 1 | Ymse | 255,7 |
3410 | 1 | Økt rettsgebyr
fra 700 til 740 kr. | 51,2 |
5656 | 80 | Utbytte Argentum | 50 |
| | Deteksjonsutstyr,
ubrukte midler under kap. 451 Samfunnssikkerhet og
beredskap, post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold,
som er overført
fra budsjetterminen 2002, kan ikke nyttes i 2003 | 5,5 |
Totalt | | | 572 |
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at dette er en revisjon av budsjettopplegget for 2003. Disse
medlemmers hovedprioriteringer fremgår derfor av
merknadene i Budsjett-innst. S. I (2002-2003).
Disse medlemmer viser til at
den økonomiske politikken må bidra til en stabil økonomisk
utvikling hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag,
at den økonomiske politikken må kunne opprettholdes
over tid og bidra til verdiskapning og en effektiv utnyttelse av
ressursene i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer viser
til at de ulike delene av den økonomiske politikken må virke
sammen. Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling
av produksjon og sysselsetting og legge grunnlaget for at partene
i arbeidslivet, gjennom moderate og rettferdige lønnsoppgjør,
kan bidra til å bedre forholdene for konkurranseutsatt
sektor. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken
og inntektspolitikken og sikre en stabil økonomisk utvikling.
Disse medlemmer viser til at
den alvorligste utfordringen vi nå står overfor
er den raskt økende arbeidsledigheten. Denne utviklingen
svekker vårt grunnlag for verdiskaping og velferd, og må møtes med
en langt mer offensiv politikk for arbeid og verdiskaping enn det
Regjeringen legger opp til i sitt budsjettforslag. Særlig
alvorlig er den raske nedbyggingen av industrien og annen konkurranseutsatt
virksomhet.
De viktigste prioriteringene i disse
medlemmers budsjettforslag er:
Svekkelsen av konkurransesituasjonen for industri og
annen konkurranseutsatt virksomhet må møtes med offensiv
politikk for arbeid og verdiskaping. Disse medlemmer har
derfor i sitt alternative budsjett en tiltakspakke på over
1,2 mrd. kroner for å øke sysselsettingen og bevare
eksisterende arbeidsplasser. Tiltakspakken består dels
av generelle virkemidler rettet inn mot vekst og nyskapning og dels
av tiltak overfor prioriterte bransjer.
Hovedpunktene i industri- og næringspakken
er følgende tiltak:
– økt
bevilgning til forsknings- og utviklingskontrakter med 35 mill.
kroner, slik at SND ikke må avvise gode prosjekter som
kan føre kompetanseoppbygging og økt lønnsomhet
i bedriftene i framtiden,
– økt satsning på regional
utvikling med 165 mill. kroner, for blant annet å kunne
gi støtte til mer enn fire inkubatorstipender til nyetablerere
i hvert fylke,
– 60 mill. kroner til SNDs landsdekkende
innovasjonsordning til blant annet kommersialisering av forskningsresultater,
herunder støtte til nyetablerere og til et nytt prosjekt
for næringsrettet design,
– utvidelse av SIVAs utlånsramme
med 300 mill. kroner, slik at SIVA kan gi nye lån også til
høsten,
– gå imot Regjeringens
forslag til kutt i den næringsrettede forskningen med 53,5
mill. kroner,
– 1 mrd. kroner til Forskningsfondet.
I tillegg vil disse medlemmer øke
bevilgningen til Enova med 40 mill. kroner, til Norsk Designråd
med 3 mill. kroner og gå imot forslaget til nedskjæring
i kompetanseutviklingsprogrammet på 20 mill. kroner.
Disse medlemmer mener
at det er nødvendig å arbeide aktivt for å opprettholde
og videreutvikle norsk industri knyttet til olje- og gassvirksomheten.
Dette innebærer:
– etablering
av et nytt statlig investeringsselskap for gassinfrastruktur. Sammen
med andre investorer skal selskapet investere langsiktig i infrastruktur for
transport av gass, og selskapet tilføres inntil 3 milliarder
kroner i egenkapital.
– Statens vegvesen får
fullmakt til å gi løfte om støtte til
drift av inntil fire nye ferger i året, slik at fergeselskapene
kan bestille nye ferger. Dette vil gi oppdrag til skipsverft som
i dag mangler kontrakter, og vil sikre at fergeflåten ikke
blir stadig eldre.
I tillegg vil disse medlemmer øke
bevilgningen til opprusting av bevaringsverdige eldre jern- og stålfartøyer
med 10 mill. kroner. Disse medlemmer vil også øke
bevilgningen til forskning innenfor olje- og gass, særlig
på utvinning fra små felt og haleproduksjon med
20 mill. kroner.
Det er store muligheter for økt verdiskaping
i marin sektor gjennom blant annet vekst i oppdrettsnæringen, videreforedling
i fiskeindustrien og nye næringer blant annet basert på utnyttelse
av biprodukter. Fiskerinæringen er imidlertid inne i en
vanskelig periode og trenger støtte for å komme
over kneika.
Disse medlemmer foreslår
følgende:
– støtte
til SNDs program for nyskaping, omstilling og kapasitetstilpasning
i fiskerinæringen og økning i bevilgningen til
marint innovasjonsprogram, for blant annet å videreføre
satsingen på oppdrett av skjell, kveite, steinbit og torsk
(til sammen 40 mill. kroner),
– økt utlånsramme
for SNDs risikolån til fiskeindustrien og en
garantiramme for fiskerinæringen på 200 mill.
kroner. For begge ordningene er det nødvendig å øke
tapsfondene med til sammen 65 mill. kroner,
– gi Fiskerinæringens
kompetansesenter et tilskudd på 5 mill. kroner,
– gå mot Regjeringens
kutt på 1 mill. kroner til fiskeri-havbruk og transportrettet
FoU.
Følge opp Stortingets vedtak om å innføre
en nettolønnsordning for offshorefartøyene i NOR
(120 mill. kroner).
Øke bevilgningen til internasjonal
markedsføring av Norge som reisemål med 10 mill.
kroner.
For å møte den økende
ledigheten i bygg- og anleggsbransjen foreslår disse medlemmer å:
– øke
utlånsrammen i Husbanken med 2 mrd. kroner,
– framskynde arbeidet med en del
høyskole- og universitetsbygg som er klare til byggestart,
men som mangler bevilgning (Høyskolen i Østfold,
Høgskolen i Stavanger, Høgskolen i Nesna, Norges Musikkhøgskole,
Høyskolen i Bodø og studentsenteret i Bergen)
(totalt 70,2 mill. kroner),
– sette i verk nødvendig
utvidelse av fengselskapasiteten for å redusere soningskøen
(32,9 mill. kroner),
– gå imot Regjeringens
kutt på 2,5 mill. kroner til fiskerihavneanlegg,
– gå imot Regjeringens
kutt på 20 mill. kroner til investeringer i jernbanelinjer,
– sette i verk nødvendige
tiltak for å sikre rasutsatte veistrekninger. De prosjektene
som har størst sysselsettingseffekt må prioriteres
(50 mill. kroner).
Disse medlemmer mener
det er en uakseptabel sløsing med ressurser, og svært
dårlig samfunnsøkonomi å la nærmere
90 000 voksne, arbeidsføre mennesker gå ledige.
En sterk og aktiv arbeidsmarkedspolitikk er derfor nødvendig:
– Bevilge
228 mill. kroner til 3 000 nye tiltaksplasser for å øke
de ansattes kompetanse og dermed øke muligheten for å få jobb.
2 000 av plassene skal være innenfor bedriftsintern opplæring.
Bevilge 15 mill. kroner til administrasjon av arbeidsmarkedstiltak
i Aetat,
– gjeninnføre 2002-reglene
for dagpenger fra 1. august 2003 (130 mill. kroner),
– gi bedrifter i utsatte bransjer
mulighet til å permittere ansatte lenger enn 26 uker,
– styrke Arbeidstilsynet med 10
mill. kroner for å avdekke flere brudd på arbeidsmiljøloven
og hindre sosial dumping.
Disse medlemmer mener
det er viktig å opprettholde eksisterende og gode sosiale
ordninger, og å sørge for at de ordninger Stortinget
har vedtatt blir gjennomført. Det innebærer:
– økte
inntektsgrenser for bostøtte til barnefamilier, slik Stortinget
vedtok i vår (120 mill. kroner),
– at støtten til skolefritidsordningen
trappes opp mot det nivået den tidligere hadde (50 mill.
kroner)
Disse medlemmer går
imot Regjeringens kutt på 10 mill. kroner til boligtilskudd
til etablering, utbedring og utleieboliger, samt kutt på 25
mill. kroner til syketransport. Videre vil disse medlemmer bevilge
16,8 mill. kroner til Rørås rehabiliteringssenter.
Disse medlemmer mener
at Trygdeoppgjøret i 2003 må gjennomføres
i samsvar med de nye retningslinjene. Det innebærer at
folketrygdpensjonistene får en inntekstutvikling minst
på linje med utviklingen for yrkesaktive, slik de er lovet. Disse
medlemmer viser til at forventet lønnsvekst for
lønnstakere i 2003 anslås til 4,5 pst. i revidert
nasjonalbudsjett, noe som gir 4,4 pst. når en justerer
for ettervirkningen av lærerpakken. Disse medlemmer mener
derfor at en lønnsvekst på 4,4, pst. i 2003 må legges
til grunn ved justering av folketrygdens grunnbeløp, og
foreslår at det bevilges 572 mill. kroner slik at denne
forutsetningen kan oppfylles.
Disse medlemmer foreslår
følgende bevilgninger ut over det som er nevnt over:
– Tilskudd
på 5,8 mill. kroner til nominasjon.
– Kompensasjon til Rødøy
kommune på 10 mill. kroner.
– 16 mill. kroner til Statens
kartverk.
– 20 mill. kroner til tilskudd
til kalking.
– Reversere kutt på 3,8
mill. kroner til filmtiltak.
– Reversere kutt på 6,4
mill. kroner til pressestøtten.
– Gå imot Regjeringens
kutt på 0,5 mill. kroner til elektroniske navigasjonshjelpemidler.
– Gå imot Regjeringens
utsettelse av utslippsavgift på avfall og gå inn
for en utsettelse av differensiert deponiavgift (netto bevilgning
5 mill. kroner).
Økt satsing for å få ned
ledigheten, stoppe usosiale kutt og oppfylle løftene til
pensjonistene innenfor budsjettrammen dekkes inn dels ved å øke
noen skatter og avgifter og dels ved å foreslå kutt
i Regjeringens prioriteringer. Skatte- og avgiftsforslagene er i
stor grad en videreføring av forslag som disse medlemmer
fremmet i behandlingen av budsjettet for 2003. Disse medlemmer foreslår
følgende endringer i forhold til Regjeringens budsjett:
– Reversere økningen
i innslagspunktene i arveavgiften som fulgte av regjeringspartienes avtale
med Fremskrittspartiet høsten 2002.
– Øke avgiften på brennevinsbasert
rusbrus og sterkvin.
– Øke rettsgebyret fra
700 til 740 kroner. Det forutsettes at økning i rettsgebyret
ikke rammer de som trenger fri rettshjelp.
– Fjerne skattefradraget for gaver
til frivillige organisasjoner.
– Fjerne skattefradraget for arbeidsgiverbetalt
sykebehandling og forsikring fordi ordningen bryter med sentrale
skattepolitiske og helsepolitiske målsettinger. Hovedregelen
i skattelovgivningen er at alle typer inntekt skal beskattes, det
gjelder uavhengig av i hvilken form inntekten er mottatt, som lønn,
naturalia, dekning av privatutgifter eller annen økonomisk
støtte.
– Heve verdsettingen fra 65 pst.
til 80 pst. av skattemessig verdi på ikke-børsnoterte
aksjer og til 80 pst. av kursverdien på aksjer notert på SMB-listen. Også grunnfondsbevis
skal verdsettes til 80 pst. av kursverdien.
– Endre reglene i delingsmodellen
slik at en større del av inntekten beskattes som arbeidsinntekt (inntekt
opp til 23 G og inntekt over 75 G skal skattlegges som personinntekt,
mens inntekt mellom 23 G og 75 G skal skattlegges som alminnelig inntekt).
– Stramme inn dagens modell for
beskatning av opsjoner i arbeidsforhold. Dette er en skattekreditt som
først og fremst kommer bedriftsledelsen og høyt
lønnede til gode. Fordelen av opsjoner skal ved innløsning
eller salg beskattes på samme måte som lønn.
– Begrense økningen i
støtten til private skoler med 233,7 mill. kroner i forhold
til Regjeringens forslag for 2003. Dette er om lag halvparten av
kuttet disse medlemmer foreslo i fjor høst. Disse
medlemmer mener det er galt med en så sterk økning
i overføringene til private skoler som det Regjeringen
foreslår, samtidig som den offentlige skolen, pga. dårlig økonomi
i mange kommuner, blir svekket. Støtten til private høyskoler
kuttes med 23 mill. kroner.
– Halvere satsen i kontantstøtten
fra 1. juli 2003, samt redusere spesielle driftsutgifter knyttet
til kontantstøtten med 1,5 mill. kroner.
– Gevinst ved funksjonskontrakter
i Statens vegvesen.
– Redusere tilskuddet til private
kirkebygg med 9,7 mill. kroner.
– Redusere 5 mill. kroner på bevilgning
til tingretten og lagmannsretten .
– Redusere tilskudd for styrking
av politiet med 14,6 mill. kroner.
– Redusere 5,5 mill. kroner på tilskudd
til deteksjonsutstyr.
– Redusere bevilgningen til Alternativ
til abort i Norge med 5 mill. kroner.
– Redusere tilskudd til opprydningstiltak
under SFT med 5 mill. kroner.
– Forskyve prosjekter i Forsvaret
med til sammen 200 mill. kroner.
– Redusert bevilgning som følge
av at driften i staten effektiviseres (15 mill. kroner).
– Reduserte dagpengeutbetalinger
ved 3 000 nye tiltakplasser gir en innsparing på 56,5 mill.
kroner.
– Innsparing knyttet til apotekene
(60 mill. kroner).
– Reduksjon i bevilgningen til
sykebehandling i utlandet med 15 mill. kroner.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader under de ulike kapitler i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader som fremkommer under de ulike kapitler i denne
innstilling samt i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og Innst. O. nr.
122 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2002-2003), og understreker
at revidert nasjonalbudsjett kun er en revisjon av det ordinære
budsjettet. Disse medlemmer viser videre til sine merknader
i Innst. S. nr. 260 (2002-2003), Innst. O. nr. 122 (2002-2003) samt
i denne innstillingen, for en detaljert gjennomgang av disse medlemmers
forslag og standpunkt i forhold til saker som er tatt opp i forbindelse
med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.
Disse medlemmer understreker
at kampen mot arbeidsledigheten er hovedsaken i dette budsjettet,
og viser i den sammenheng til merknader til kapittel 2 Hovedtrekkene
i den økonomiske politikken og utviklingen, kapittel 10
Sysselsettingspolitikken og kapittel 11 Inntektspolitikken, for
en utførlig beskrivelse av disse medlemmers politikk for å bekjempe arbeidsledigheten.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sine merknader i denne innstillingen og i Innst. S. nr. 260 (2002-2003)
og Innst. O. nr. 122 (2002-2003). Dette medlem vil
presisere at man bare har fremmet endringer i revidert budsjett
som er nødvendige ut fra de endringer i forutsetninger
som har skjedd siden fastsettelsen av opphavelig statsbudsjett for
2003, høsten 2002. Dette medlem vil videre
vise til sitt helhetlige forslag til statsbudsjett for 2003 som
ble presentert i innstillingene i forbindelse med fastsettelsen
av statsbudsjettet for 2003, jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 og Budsjett-innst.
S. I (2002-2003), med tilleggsinnstillinger, og Innst. O. nr. 19
og 27 (2002-2003), med tilleggsinnstillinger. Dette medlem legger
Kystpartiets stortingsprogram for 2001-2005 til grunn for sitt forslag
til revidert budsjett for 2003.
Dette medlem vil fremheve følgende:
Kystpartiet vil opprettholde Norge som et fritt,
selvstendig land som er eid og styrt av Norges innbyggere. Kystpartiet
vektlegger de medmenneskelige og kristne grunnverdier. Gjennom vårt
kulturelle rotfeste skal norsk kultur videreføres og videreutvikles.
På den måten vil vi styrke vår lokale
og nasjonale identitet og ta vare på vår nasjonale
arv. Kystpartiet vil styrke vernet om Grunnloven og eiendomsretten.
Kystpartiet vil motarbeide at Norge selges bit for bit. Norske ressurser og
bedrifter skal eies og styres i Norge, ikke av globale kapitalinteresser.
Kystpartiet har tro på at en fornuftig
utnyttelse av naturrikdommene vil gi økt verdiskapning.
Ved å ta kysten og distriktene i bruk på en slik
måte, ligger forholdene bedre til rette for at vi kan styrke
vårt miljø og vår kultur. Kystpartiet
vil arbeide for at biologisk mangfold og økologisk balanse
med bærekraftig utvikling og høsting blir en rettesnor
for landets videre utvikling. Ved å høste på en
fornuftig måte i sjø og på land, legger
vi forholdene til rette for en bærekraftig utvikling.
Ved å styrke lokaldemokratiet vil Kystpartietbygge landet på differensierte
samfunn. En desentralisering av makt vil styrke lokalsamfunnene
og gi enkeltmennesket mulighet til å være med
på å bestemme over egen livssituasjon. Likeså er
Kystpartiets mål å bygge videre på sosiale
nettverk i lokalsamfunn og arbeidsliv. Velferden skal være
tilgjengelig for alle - uansett hvor de bor i landet.
Kystpartiet ønsker likeverd og likestilling
for alle med et tilbud som er avpasset behov. Bosted, etnisk tilhørighet,
utseende, religion, kjønn, funksjonsevne eller sivilstand
skal ikke fremskaffe urettferdighet. Kystpartiet vil føre
en restriktiv innvandringspolitikk. Det må være
en selvfølge at innvandrere lærer seg norsk og innretter
seg etter norske lover og regler.
For å hindre den sterke sentraliseringen
går Kystpartiet inn for at statlige kontorer og institusjoner
i størst mulig grad flyttes til distriktene. Dette skaper arbeidsplasser
i distriktene samtidig som driftsutgifter og investeringer i pressområder
reduseres. På denne måten kan staten investere
i distriktene for å oppnå større avkastning
på offentlig innskutt kapital. Slik øker antall
arbeidsplasser, trygghet, mangfold og ikke minst trivsel i distriktene,
og presset mot byene reduseres. Kystpartiet er imot den statlige
sentraliseringen av arbeidsplasser på bekostning av distriktene. Rettsstaten
og demokratiet skal videreutvikles og Norge skal ha et sterkt og
fleksibelt forsvar av hele landet, bygget på alminnelig
verneplikt og medlemskap i NATO.
Kystpartiet er imot medlemskap i EU og vil være
på vakt mot tilpasningen som skjer til Den europeiske unionen
- og som skjer til tross for folkets nei til Unionen. På bakgrunn
av dette og folkeavstemmingen er Kystpartiets klare standpunkt:
Nei til medlemskap i EU. Kystpartiet krever også reforhandling
av EØS-avtalen som hittil har skapt mer problemer enn fordeler for
landet.
Kystpartiet vil motvirke at næringsliv
bygget på nasjonale fornybare ressurser selges ut av landet.
I møte med den globale utvikling er det viktig at ressursgrunnlaget
for fremtidig verdiskapning forblir under norsk kontroll. Lokalt
eierskap er en styrke for lokalsamfunnene, og grunnleggende for
at det kan utvikles et godt samarbeid mellom næringsliv
og lokalsamfunn. Gjennom skattepolitiske virkemidler vil Kystpartiet stimulere
til langsiktig privat eierskap og bedre rammevilkår for
små og mellomstore bedrifter.
Statens kapitalressurser skal ikke brukes til å kjøpe opp
og skaffe seg kontroll over bedrifter som eies lokalt og som har
gode utviklingsmuligheter innenfor rammen av privat næringsliv.
Heller ikke skal statens ressurser brukes til kapitalinnsprøyting
i bedrifter lokalisert i utlandet som er i direkte konkurranse med
norskbasert næringsliv og som har gunstigere markedsadgang
og lavere lønnskostnader enn tilsvarende bedrifter i Norge.
Gjennom hensiktsmessige låneordninger der statlig og privat
kapital deler risiko, skal det legges til rette for innovasjon og
nyetableringer. Gjennom skattefradrag for investeringer i lokale
samfunnsprosjekter vil Kystpartiet stimulere til økt samhandling
mellom lokalmiljø og næringsliv. Kystpartiet vil
arbeide for at bedriftsbeskatningen skal tilfalle kommunene der
produksjonen foregår.
Norsk næringslivs konkurranseulempe
ved å ligge langt fra markedene må motvirkes ved økt
statlig satsing på hensiktsmessige transportårer
tilpasset moderne kommunikasjonsmidler, og avgiftsnedsettelse på drivstoff
for skipsfart og landeveistrafikk. Norske transportører
må gis konkurransedyktige rammevilkår. Det må bli
enklere å etablere nye næringer. Ny næringsutvikling
hemmes ved et overdrevent skjemavelde og urimelige gebyrer og avgifter.
Kystpartiet er positiv til at investeringsavgiften fjernes, og vil
være pådriver for at dette gjennomføres.
Statens kontroll- og reguleringsiver i forhold til næringslivet
må begrenses.
Kystpartiet vil trygge privat eierskap ved å fjerne arveavgift
og skatt på produksjonsutstyr. Skatten må ligge
på sluttproduktet, og generasjonsskifte i privateide bedrifter
må kunne gjennomføres uten at bedriftene tappes
for kapital.
Kystpartiet vil legge til rette for at primærnæringene skal
få best mulige rammevilkår med større
fortjeneste for dem som gjennom sitt arbeide skaper verdiene. Verdien
av ren norsk matproduksjon må i større grad tilfalle
produsenten, ikke omsetningsleddene.
Med dagens IT-løsninger og muligheter
er det kostnadseffektivt å desentralisere offentlige arbeidsplasser i
betydelig større grad enn tilfellet er i dag. Den største andelen
av SND-midlene skal investeres i distriktene. Arbeid er en viktig
trivselsskaper. At folk har et arbeid de trives i, gir mindre kriminalitet
og krever mindre sosialomsorg.
Det skal lønne seg å arbeide
og investere i egen bedrift og øvrig næringsliv.
Kystpartiet vil arbeide for lavere skatter og avgifter for å gi
bedriftene mulighet til å øke egenkapitalen, og
derved trygge sysselsettingen. Råderett over egen inntekt
gir valgfrihet og fremmer investeringer i produktiv virksomhet.
Kystpartiet går inn for at bedrifter i distriktene skal
kunne styrke egenkapitalen ved at vi gjeninnfører skattemessige
fordeler med fondsavsetninger. Delingsmodellen må endres. Det
skal lønne seg å arbeide i egen bedrift.
Skattetrykket på både næringslivet
og enkeltpersoner er for høyt i Norge. Kystpartiet vil
arbeide for at småbedrifter og industri får lavere
arbeidsgiveravgift, lavere skatt i en begrenset tidsperiode ved
nyetablering og lavere merverdiavgift. Kystpartiet vil fjerne investeringsavgiften
og redusere arbeidsgiveravgiften med minst 2 pst. i alle soner.
Merverdiavgiften bør ikke omfatte tjenester som eksempelvis
reiselivsnæringen.
Økte gebyrer og avgifter rammer folk
flest hardt, og er en form for skattlegging som bidrar til å forsterke
de økonomiske forskjellene mellom folk med ulikt inntektsgrunnlag.
Mens ordinære skatter beregnes ut fra inntekt, fastsettes
gebyrer og avgifter uten hensyn til betalingsevne. Derfor slår
avgiftsøkningene spesielt hardt ut i forhold til dem som
har minst fra før. Enslige og éninntektsfamilier
får en dramatisk reduksjon i sin realinntekt i forhold
til dem som har to inntekter å fordele avgiftsbyrden på.
Kystpartiet vil arbeide for reduserte gebyrer og avgifter på varer
og tjenester som folk flest er avhengige av.
Kystpartiet vil arbeide for et enklere og mer
rettferdig skattesystem. Taket for toppskatt må heves til
godt over gjennomsnittlig lønnsnivå, og skattefradraget
på lav inntekt må være stort nok til
at heldags arbeid gir mulighet til å leve av egen arbeidsinntekt.
Ved å redusere skatte- og avgiftsnivået kan staten
bidra til en fornuftig lønnspolitikk som ikke virker inflasjonsdrivende.
Når folk får beholde mer av sin egen inntekt,
synker også behovet for offentlige tjenester.
I Norge har det vært vanlig at velrenommerte
og solide bedrifter går i arv fra generasjon til generasjon, men
dagens arveavgift er i mange tilfeller til hinder for dette. Den
kapital som ligger i produksjonsutstyr og bygninger må kunne
videreføres skattefritt til neste generasjon, slik at bedriftenes
soliditet ikke svekkes. Bare slik kan vi sikre det langsiktige private
eierskap som er vesentlig for distriktenes næringsliv og
utviklingsmuligheter.
Kystpartiet vil fortsette sin intense kamp for
reduserte avgifter på drivstoff. Slike avgifter rammer enkeltmennesker
og bedrifter i distriktene hardt, og gir bedrifter i distriktene
en ekstra konkurranseulempe i forhold til bedrifter som ligger i
mer sentrale strøk. Kystpartiet går også inn
for en refusjonsordning for drivstoffavgift i områder uten
kollektivtrafikktilbud. Kystpartiet ønsker også å demme
opp for den omfattende grensehandelen ved å gjøre
det ulønnsomt å kjøre til våre
naboland for å kjøpe tobakk, alkohol og andre sterkt
avgiftsbelagte varer. Det skal gis større muligheter for å spare
penger til egen alderdom. Ektefeller til fiskere skal likestilles
med ektefeller til bønder ved beregning av pensjonspoeng.
Norge er et variert land, geografisk og klimatisk. Kystpartiet
vil arbeide for at det opprettholdes fullverdige lokalsykehus med
tilfredsstillende akuttilbud og fødeavdeling der slike
sykehus er i drift i dag. Statlig overtagelse av sykehusene skal
ikke medføre at distriktene får et dårligere
tilbud enn de har i dag. Lokalbefolkningen skal føle seg
trygg på at de får den hjelp de trenger når
de trenger den, uansett bosted, vær og føreforhold.
Trygdesatsene må være i samsvar
med satsene for alminnelig livsopphold. Garantert minste inntekt (GMI)
bør innføres. Det er uverdig at trygdede blir tvunget
over i køen på sosialkontoret med dagens lave satser.
Trygdepolitikken må i større grad legges opp slik
at uføretrygdede kan ha større arbeidsinntekt
uten trekk i trygden enn i dag, og at det tilrettelegges for at uføretrygdede
i større grad kan vende tilbake til arbeidslivet når
forholdene tilsier dette.
For at kvinner skal kunne nyttiggjøre
seg et utdannings- eller jobbtilbud, er tilfredsstillende barnehagedekning
en viktig forutsetning. Kystpartiet vil i særlig grad stimulere
til at jenter kommer inn i fiskeri-, havbruk- og andre distriktsnæringer.
Kystpartiet vil arbeide for å styrke de desentraliserte
utdanningstilbudene på videregående skoler, høgskoler
og universitet, med hovedvekt på kvinners behov og ønsker. Kvinnens
stilling skal styrkes ved at hennes valgmuligheter innen utdanning
og arbeid skal bli bedre. Ved å flytte statlig virksomhet
ut i distriktene, vil Kystpartiet øke jobbmulighetene for
kvinner. Arbeidet for lik lønn for arbeid av lik verdi
må videreføres.
På utdanningssteder er det i dag et
stort press på det etablerte leiemarkedet. Vi mener myndighetene
snarest må prioritere bygging av flere studentboliger.
I vårt kalde land er det uakseptabelt at mennesker er bostedsløse
og henvist til å bo på gaten. Kystpartiet er sterkt kritisk
til at stadig flere kommuner oppretter kommunale eiendomsselskaper
som pålegges å drive med overskudd, og som derfor
fastsetter en utleiepris som ekskluderer de svakeste fra boligmarkedet.
Kystpartiet vil arbeide for en sosial boligbygging som sikrer subsidierte
leiligheter for mennesker med lav inntekt. Bygging i strandsonen
skal reguleres av den enkelte kommune og skal ikke reguleres av
nasjonal rådgivning.
Skal Norge ha en god skole, trenger vi dyktige
og kunnskapsrike lærere. Dagens informasjonssamfunn medfører
at kravet til lærerens eget kunnskapsnivå er større
enn før. Uten egne kunnskaper er det vanskelig å være
kritisk i forhold til all den informasjon som presenteres gjennom
media og Internett, og som elevene stiller spørsmål
om. Uten kunnskapsbredde er det vanskelig å forstå den
globale nyhetsdekning som er med på å skape holdninger
blant barn og unge. Det er et alvorlig problem at leseferdigheten
stadig blir dårligere og at norske elever og studenter
har dårligere realfagkunnskaper enn jevnaldrende i andre
land.
Gjennom gode etterutdanningsordninger må det
legges til rette for at pedagoger kan utvide sitt kompetanseområde.
Kystpartiet mener at sabbatsår der lærere kan
fordype seg i nye fagområder eller høste erfaring fra
andre yrker, kan motvirke utbrenthet og bidra til at flere lærere
blir stående i arbeid til normal pensjonsalder. En slik
mulighet til utvikling gjennom yrkeskarrieren kan bidra til å bedre
rekrutteringen til yrket. Lærere må ha sikkerhet
for en brukbar lønn. Kystpartiet er skeptisk til at Regjeringen
stiller motkrav i form av høyere undervisningstimetall
for bedre lønnsvilkår. Undervisning er et intensivt
arbeide, og økt krav til mer undervisning kan lett bli
kostbart i form av økt sykefravær og større
frafall fra yrket.
Kystpartiet går inn for at kommunale
musikkskoler skal lovfestes og at statlige midler øremerkes
til dette. Vi ser det som viktig at det er variasjon av tilbud til barn
og unge, fordi mye ungdom forsvinner ut av organiserte aktiviteter
når de kommer i tenårene.
Kystpartiet vil arbeide for at våre
to skriftspråk blir opprettholdt. Vi vil også arbeide
for at samisk kultur og språk blir holdt i hevd.
Fartøyvernet har i mange år
fått en dårlig behandling. Departementenes ansvar
for å ivareta bevaring og andre kulturelle forhold innen
"eget" fagfelt, skal ytterligere forsterkes og understrekes. Hvert
departement skal ha egen budsjettpost som omhandler kulturelle tiltak.
Kulturelle restaureringsarbeider skal unntas moms.
De som utsettes for restriksjoner e.l. i forbindelse med
kulturminner, må få tilskudd fra staten hvis restriksjonene
reduserer verdien på eiendommen. Der kulturminner jevnlig
må vedlikeholdes av eierne må disse få vedlikeholdstilskudd
fra staten. Idretten har en verdi i seg selv. Men også som
forebyggende tiltak mot at barn og unge skal få tilknytning
til kriminalitets- og rusbelastede miljøer, er det viktigere
enn noensinne at vi tar vare på og utvikler barne- og ungdomsidrettene. Det
er et offentlig ansvar å bygge og holde vedlike flere innen-
og utendørs idrettsanlegg.
Breddeidrett fremmer sosialt fellesskap og helse,
og konkurranseidretten er et viktig element for å gi barn og
unge inspirasjon til å yte sitt beste. Det er viktig at vi
både lokalt og nasjonalt gir unge sunne forbilder og i
tillegg er konkurranseidrett på høyt plan blitt
god underholdning for alle aldersgrupper.
Kystpartiet går inn for at det innføres
momsfritak for idrettslag og andre frivillige og veldedige organisasjoner
med en omsetning på under to millioner kroner. Det er viktig
at stat, fylker og kommuner samarbeider om vedlikehold og bygging
av idrettsanlegg som kan samle de mange gruppene. Kystpartiet mener
det er viktig at det offentliges bidrag til frivillige organisasjoner
som arbeider til beste for fellesskapet økes både fra
sentrale og lokale myndigheter. De frivillige organisasjonene er
uvurderlige medspillere i utviklingen av gode samfunn.
For få år siden hadde en norsk
radiokanal, en fjernsynskanal og telefon på arbeidsplassen
og hjemme. Nå har informasjonsteknologien gjort det mulig å ta
inn minst et tosifret TV-kanaler, fire nasjonale og et vell av lokale
radiostasjoner, i tillegg til at vi kan snakke i telefonen hvor
vi vil. Vi har også fått video og mange kan kommunisere
med verden på Internett. I denne rivende utviklingen mener
vi det er viktig å beholde en allmennkringkaster som NRK.
Kystpartiet mener at det er vesentlig for at vi skal kunne ivareta
vår identitet, norsk kultur samt våre to skriftspråk
og samisk. En snarlig overgang til digital-TV vil føre
til at hele landet får inn flere fjernsynskanaler enn i
dag. Vi ser klare fordeler ved at andre kulturer og språk
på denne måten kommer hjem til folk. Men det er
også betenkeligheter. Blant annet kan den voldsomme konkurransen
føre til at kvaliteten på NRKs program synker
og at undervisningsprogram i for stor grad blir fraværende.
Kystpartiet går inn for snarlig overgang
til digital-TV samt at bredbåndnettet må gjøres
tilgjengelig i distriktene. Hele folket skal ha bredbånd.
Særlig i distrikts-Norge opplever befolkning og næringsliv
daglig hvor begrensende det er å ha uløste oppgaver
innen samferdsel. Kystpartiet vil derfor bidra til at konkurransekraften økes
ved å øke de offentlige investeringer til samferdsel.
Samfunnsøkonomisk lønnsomme samferdsels-prosjekter
må prioriteres før mindre lønnsomme prosjekter.
Kystpartiet mener at dersom vårt bosettingsmønster skal
opprettholdes, er det viktig at vi ikke bare har en kyststamvei,
men også en indre stamvei. Disse hovedstamveiene må få gode
vertikale transportårer som gir grunnlag for utvikling
av store felles bo- og arbeidsområder som ikke må deles
opp av bompengeringer. Bompenger skal bare brukes der bygging av
ny vei erstatter fjordkryssinger med ferge, og kostnadene ved bompassering
må ikke overstige prisen på fergen.
Kystpartiet vil prioritere midler til opprustning
og utbygging av veinettet, herunder rassikring. Igangsatte veiprosjekter
ferdigstilles før nye veiprosjekter igangsettes. Kystpartiet
mener det er en nasjonal skam at mange veiprosjekter ender i fjellveggen,
sjøen eller i skogen. Dagens bilavgiftspolitikk sørger
for at spesielt ungdommen kjører gamle og lite sikre biler.
Ved tragiske ulykker sørger skader og død for
stor belastning på helsevesenet. Bilpolitikken må omformes
slik at folk flest oppfatter den som riktig og rettferdig. Transport med
bil er pålagt meget store avgifter som er i ferd med å knekke
bransjens økonomi. Kystpartiet vil arbeide for en reduksjon
av disse avgiftene. Kystpartiet går imot at småflyplasser
skal nedlegges da dette svekker et konkurransedyktig næringsliv
og livskvaliteten for den enkelte i distriktene.
Infrastruktur som mobildekning, TV-dekning,
radio, veier, havner, sjøtransport osv. må fungere
på en slik måte at det er mulig å drive
næringsvirksomhet på en effektiv måte
i distriktene. Kystpartiet skal arbeide for videreføring
av jernbanen til Narvik for å fange opp den samhandel som
utvikles på Nordkalotten. Med dette prosjektet realisert
vil vi ha et jernbanenett fra Stavanger i vest via Narvik til Vladivostok
og Kina i øst.
Hurtigrutens posisjon som "Riksveg nr. 1" er
urokkelig. Kystpartiet vil arbeide hardt for at dagens rutenett opprettholdes.
Denne kystfarten vil fortsatt bety svært mye for alle i
kystsamfunnene. Det gjelder så vel næringslivet
som den enkelte beboer. Hurtigruten er allerede etablert som en
av landets fremste turistmagneter. Hurtigbåtordningen for
ytterdistriktene har vært en suksess og må opprettholdes
på dagens nivå. Hurtigbåtforbindelse
mellom Midt-Norge og Nord-Norge må styrkes i langt sterkere
grad enn det som er tilfelle i dag. Hurtigbåttilbudet må koordineres
bedre og de ulike tilbudene må tilknyttes hverandre. Det
er Kystpartiets målsetting at transport i hovedsak skjer
med hurtiggående lastebåter. Dette gir lavere
veivedlikehold og færre ulykker. Lastebåtene skal
i hovedsak bygges og utrustes i Norge og mulig drivstoff kan være naturgass.
Statlige og offentlige tjenestetilbud skal ikke avvikles i distriktene
for å opprettes i sentrale strøk.
Kystpartiet vil arbeide for at Kystvakten styrkes
og får tilført flere ressurser. Denne militære
enheten er av stor betydning for sikkerheten og varetransporten
til havs, der Kystvaktens betydning i kontroll av fiskeressursene
blir enda tydeligere enn nå. Kystpartiet vil styrke etaten
slik at personell og materiell får tilført nok
midler til å utvikle tjenesten.
Kystpartiet vil kreve at en større
del av verdiskapingen skal forbli i distriktene slik at kommunene
kan løse de lovpålagte oppgavene samtidig som
man kan legge til rette for kommunens innbyggere og kommunens næringsliv.
Dette som en motvekt mot den pågående sentralisering.
Kommunenes skattøre reduseres år for år.
Kystpartiet skal arbeide for at kommunenes andel av skattøre
skal økes for på denne måten å styrke fylkes-
og kommuneøkonomien. Kystpartiet vil at bedriftsbeskatningen
skal tilfalle den kommune hvor bedriften ligger. Kystpartiet vil
motarbeide at eventuell betaling for oppdrettskonsesjon skal tilfalle
staten. Eventuell konsesjonsbetaling må ikke være
høyere enn at den lokale befolkning kan gå inn
som eiere i oppdrettsnæringen, og betalingen
må tilfalle kommunene.
Kystpartiet vil at staten øker tilskuddet
til renovering av vannverk. Dette på bakgrunn av bestemmelsene
i EØS-avtalen som pålegger alle vannverk i Norge
og ha forsvarlig rensing av vannet. Dette gjelder også nye vannverk.
Komiteen viser til
at forslag som er satt frem i denne innstillingen er samlet under
kapittel 23 Tilråding fra komiteen eller kapittel 22 Forslag
fra mindretall i Innst. S. nr. 260 (2002-2003), jf. St.prp. nr.
65 (2002-2003) og under kapittel 17 Komiteens tilråding eller
kapittel 16 Forslag fra mindretall i Innst. O. nr. 122 (2002-2003),
jf. Ot.prp. nr. 93 (2002-2003).
Komiteen viser til St.meld. nr.
2 (2002-2003) og til det som står foran og rår
Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 2 (2002-2003) - Revidert nasjonalbudsjett
2003 - vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 14. juni 2003
Siv Jensen
leder og ordfører |