Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som
bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat
sektor.
Regjeringen vil følge retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000-2001). Den økonomiske politikken må samtidig
bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene innebærer
at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den
måten har pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere
den økonomiske utviklingen.
Regjeringen har forbedret rammevilkårene
for næringsvirksomhet, og vil fortsette arbeidet med å redusere
skatter og avgifter og iverksette andre tiltak som kan øke
vekstevnen i økonomien. Et hovedmål for den økonomiske
politikken er å opprettholde en sterk konkurranseutsatt
sektor.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig
for å sikre lav arbeidsledighet og for at ikke arbeidsvilkårene
for konkurranseutsatt sektor skal bli sterkt svekket ved at kostnadsveksten
i Norge kommer ut av kurs i forhold til utviklingen hos våre
handelspartnere.
Budsjettpolitikken for 2004 er utformet for å balansere
to hovedhensyn:
Bruken av oljeinntekter er kommet opp på et
relativt høyt nivå, samtidig som handlingsrommet
i budsjettpolitikken framover er redusert. Det er imidlertid ikke opprettholdbart
på varig basis å ha et strukturelt, oljekorrigert
underskudd som er større enn realavkastningen på statens
finansformue. På lang sikt vil statens petroleumsformue
være omdannet til finansielle fordringer. Når
denne omplasseringen er fullført, innebærer handlingsregelen
at statsbudsjettet skal være i løpende balanse,
inklusive renteinntektene fra statens finansformue. Over tid må derfor
størrelsen på det strukturelle budsjettunderskuddet
bringes på linje med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Samtidig tilsier den aktuelle konjunktursituasjonen at
det er behov for en økonomisk politikk som stimulerer produksjon
og sysselsetting i fastlandsøkonomien, og spesielt de delene
av næringslivet som konkurrerer med utlandet. Betydelige
lettelser i pengepolitikken hittil i år har bedret situasjonen
for det konkurranseutsatte næringslivet, og lave renter
ventes å stimulere innenlandsk etterspørsel både
i 2003 og 2004. For å unngå at kronen på nytt
styrker seg, bør de viktigste stimulansene til aktiviteten
i fastlandsøkonomien fortsatt komme gjennom pengepolitikken.
Samtidig er det etter Regjeringens vurdering ikke aktuelt å legge
opp til en finanspolitikk som bremser aktiviteten i økonomien,
slik at situasjonen på arbeidsmarkedet blir enda vanskeligere.
Denne avveiningen er reflektert i budsjettopplegget for
2004 på følgende måte:
– Regjeringen
foreslår et budsjett med et strukturelt, oljekorrigert
underskudd på 50,7 mrd. kroner. Dette innebærer
at det brukes om lag 16,5 mrd. kroner mer i 2004 enn det en mekanisk
anvendelse av handlingsregelen tilsier. Målt i 2004-priser
er merbruken av oljeinntekter den samme som i 2003. En større
bruk av petroleumsinntekter neste år enn det som følger
av Regjeringens budsjettopplegg, ville innebære at en fjernet
seg ytterligere fra den langsiktig opprettholdbare banen for budsjettpolitikken.
– Budsjettopplegget virker om
lag nøytralt på økonomien, og er tilpasset
den aktuelle konjunktursituasjonen. Det strukturelle, oljekorrigerte
underskuddet øker tilsvarende 0,6 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge fra
2003 til 2004. Når en ser på offentlig forvaltning
under ett, og også tar hensyn til sammensetningen av budsjettets
inntekts- og utgiftsside, viser en nærmere analyse at budsjettopplegget
for 2004 virker om lag nøytralt på den økonomiske
aktiviteten, jf. omtale i avsnitt 3.2.7.
Budsjettopplegget for 2004 er påvirket
av en rekke bindinger som isolert sett bidrar vesentlig til å svekke budsjettet.
Dette gjelder bl.a. sterk vekst i regelbundne utgifter, særlig
under folketrygden. Budsjettet inneholder i tillegg et bortfall
av særskilte inntekter (medregnet ekstraordinære
premieinnbetalinger til Statens Pensjonskasse) i forhold til det
salderte budsjettet for 2003. Videre gjorde Stortinget vedtak i forbindelse
med blant annet trygdeoppgjøret og revidert nasjonalbudsjett
for i år som i betydelig grad bidrar til å redusere
handlingsrommet i budsjettet for 2004.
Med nåværende anslag for Petroleumsfondet tilsvarer
bruken av petroleumsinntekter i 2004 en forventet realavkastning
på fondet som nås først mot slutten av
dette tiåret. Det er følgelig ikke rom for noen vesentlig økning
i bruken av oljeinntekter de nærmeste årene. Det
høye nivået på bruken av petroleumsinntekter
innebærer at det ved nye, kostnadskrevende satsinger de
nærmeste årene også må gjennomføres
tiltak som reduserer statens utgifter på andre områder.
En hovedutfordring blir å bremse den sterke veksten i pensjons-
og sykdomsrelaterte trygdeutgifter. Det vises til en nærmere
beskrivelse av handlingsrommet i budsjettpolitikken framover i avsnitt
3.2.
Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2004 kan oppsummeres
i følgende punkter:
– Et strukturelt,
oljekorrigert underskudd i 2004 på 50,7 mrd. kroner. Dette
er en økning på om lag 9 mrd. kroner fra 2003.
Som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge øker det strukturelle
underskuddet med 0,6 prosentpoeng fra 2003 til 2004. Budsjettopplegget
for 2004 virker imidlertid samlet sett om lag nøytralt
på den økonomiske aktiviteten.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på om lag 2 pst. i forhold
til anslag på regnskap for 2003. For perioden 2002-2004
under ett ligger det an til at statsbudsjettets utgifter vil øke reelt
med 1,8 pst. som årlig gjennomsnitt.
– En reduksjon i bokførte
skatter og avgifter på om lag 2 mrd. kroner i forhold til
gjeldende regler for 2003. Av dette er knapt 1,5 mrd. kroner en
konsekvens av tidligere vedtak, hovedsakelig i forbindelse med behandlingen
av 2003-budsjettet, mens om lag 550 mill. kroner er forslag til
nye skattetiltak.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd i 2004 anslås til 67,8 mrd. kroner. Det oljekorrigerte underskuddet
dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.
– Basert på en forutsetning
om en gjennomsnittlig råoljepris i 2004 på 170
kroner pr. fat anslås statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten til 143,5 mrd. kroner.
– Netto avsetning til Statens
petroleumsfond, der overføringen til statsbudsjettet er
trukket fra, anslås til 75,7 mrd. kroner. I tillegg kommer
renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet på 30,2
mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet
og i Statens petroleumsfond, medregnet rente- og utbytteinntekter
i fondet, anslås dermed til 105,9 mrd. kroner i 2004.
– Når en også tar
hensyn til omvurderinger, bl.a. som følge av valutakursjusteringer,
kan den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond ved utgangen av
2004 nå anslås til 996 mrd. kroner, mens kapitalen
ved utgangen av 2003 anslås til 857 mrd. kroner.
– Nettofinansinvesteringer i offentlig
forvaltning anslås til knapt 107 mrd. kroner i 2004, tilsvarende 6,7
pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes av
EU-landene i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig
forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 1 320 mrd.
kroner eller vel 82 pst. av BNP ved utgangen av 2004.
Det er i meldingen redegjort nærmere
for den økonomiske utviklingen og utfordringer i den økonomiske politikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at det er verdiskaping
i fastlandsøkonomien som bestemmer utvikling i velferd
i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge
avgjørende vekt på å fremme verdiskaping
og produktivitet - både i offentlig og privat sektor. Veksten
i offentlige utgifter må over tid ikke være større
enn veksten i Fastlands-Norges BNP. Disse medlemmer er
fornøyd med at denne målsetningen følges
opp i Regjeringens forslag til budsjett; den underliggende veksten
i statsbudsjettets utgifter forventes å bli lavere enn
veksten i BNP.
Disse medlemmer er fornøyd
med at Regjeringens helhetlige politikk har bidratt til å minske
en av hovedårsakene til den svake økonomiske utviklingen den
senere tiden - det høye norske kostnadsnivået. Regjeringens
initiativ overfor partene i arbeidslivet om et inntektspolitisk
samarbeid, kombinert med en finanspolitikk vel tilpasset konjunktursituasjonen,
har bidratt til at lønnsveksten har avtatt. Det har bidratt
til at Norges Bank har kunnet redusere renten med 4,5 prosentpoeng
siden budsjettet for 2003 ble vedtatt. Bedringen i lønnsnivå,
rente og kronekurs er livgivende for konkurranseutsatt sektor og
har, sammen med næringslivsrettede skatteletter og satsing
på forskning og utvikling, bidrar til å sikre
og skape arbeidsplasser. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringens helhetlige politikk virker, som har gitt seg utslag
i gryende optimisme i næringslivet. Dette kommer bl.a. frem
i de siste konjunkturbarometrene fra SSB og den siste halvårsrapporten
fra NHO. Disse medlemmer er fornøyd med
at veksten i fastlandsøkonomien neste år forventes å femdobles
i forhold til inneværende år, noe som gir gode
håp om at arbeidsledigheten kan synke utover i 2004. Disse
medlemmer er tilfreds over at Regjeringens helhetlige politikk,
historisk sett, har brukt kort tid på å angripe hovedårsakene
til den stigende arbeidsledigheten - lønnsnivå,
rente og kronekurs. Disse medlemmer viser til at
det forrige gang det var stigende arbeidsledighet på slutten
av 1980-tallet tok om lag sju år før arbeidsledigheten
begynte å synke. Disse medlemmer er tilfreds
med at Regjeringen fører en helhetlig politikk som virker
raskt og direkte på hovedårsakene til arbeidsledigheten. Disse
medlemmer viser til at det er viktig at partene i arbeidslivet
er seg bevisst sitt ansvar og viser moderasjon i inntektsoppgjøret våren
2004.
Disse medlemmer viser til at
budsjettopplegget for 2004 er påvirket av en rekke bindinger
som isolert sett bidrar vesentlig til å svekke budsjettet.
Dette gjelder bl.a. sterk vekst i regelbundne utgifter, særlig under
folketrygden. Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet er
på 50,7 mrd. kroner i budsjettet for 2004, en økning
på om lag 9 mrd. kroner fra 2003. Dette budsjettunderskuddet
er i tråd med handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter,
som det var bred enighet om i Stortinget ved behandling av St.meld.
nr. 29 (2000-2001). Der åpnes for økt bruk av petroleumsinntekter
ved konjunkturnedganger for å kompensere fallende aktivitet
i økonomien. Disse medlemmer viser til at
olje og gass er ikke-fornybare ressurser, så det er viktig
at bruken av petroleumsinntekter frikobles fra de løpende
innbetalingene til staten. Netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomhet overføres
i sin helhet til Statens petroleumsfond, mens det er realavkastningen
av fondet som, over tid, brukes. Budsjettopplegget for 2004 virker
samlet sett om lag nøytralt på den økonomiske
aktiviteten. Det ville etter disse medlemmer sin
mening ikke vært riktig å legge frem et budsjett
som virker innskrenkende på den økonomiske aktiviteten.
Regjeringens finanspolitikk bygger på:
– en politikk for økt
verdiskaping
– en politikk som innebærer
en forsvarlig utnyttelse av petroleumsformuen på vegne
av kommende generasjoner
– en politikk som tar høyde
for at vi i tiårene som kommer skal finansiere en vekst
i pensjonsutgiftene som er tre ganger høyere enn snittet
i OECD-landene
– en politikk som unngår
ytterligere press mot kronekurs og rente
– en politikk som har bærekraftig
utvikling som mål
Økt bruk av oljepenger utover handlingsregelen
er ikke - tatt disse kriteriene i betraktning - en forsvarlig finanspolitikk.
Disse medlemmer viser til at
den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond ved utgangen av 2004 nå anslås
til 996 mrd. kroner, en økning på 387 mrd. kroner
på to år. Økningen skyldes både
positiv avkastning, spesielt i aksjemarkedet, tilførsel
av nye midler og svekkelse av kronekursen mot de valutaer fondet er
investert i. Avkastningen i totalfondet i første halvår
2003 var 5,9 pst. målt i utenlandsk valuta i samsvar med
valutasammensetningen til fondets referanseportefølje,
som viser utviklingen i fondets internasjonale kjøpekraft.
Målt i norske kroner var avkastningen i første
halvår 15,3 pst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til retningslinjene for den økonomiske
politikken som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg, og som
fikk tilslutning fra et bredt flertall på Stortinget. Endringene
innebar nye retningslinjer både for budsjettpolitikken og
pengepolitikken. For beskrivelse av pengepolitikken viser disse
medlemmer til sin merknad under punkt 2.3.
Disse medlemmer vil peke på at
retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at en
moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende
den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre
vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken
fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger
i økonomien. Disse medlemmer vil videre
peke på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene
la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en
måte som styrker norsk økonomi.
Disse medlemmer viser til at
veksten i norsk økonomi har vært beskjeden i de
siste årene, og at veksten i 2003 bare ser ut til å bli
på om lag en halv prosent. Den svake veksten har ført
til at arbeidsledigheten har økt kraftig det siste året.
Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) var det
i gjennomsnitt 112 000 arbeidsledige høsten 2003. Det tilsvarer
4,7 pst. av arbeidsstyrken, mot 3,8 pst. for ett år siden.
Disse medlemmer viser til at
veksten trolig vil ta seg opp neste år. De ulike anslagene
som i løpet av høsten er gitt for veksten i fastlandsøkonomien i
2004 ligger på mellom 2,5 og 3,3 pst. Likevel forventer
Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet
at arbeidsledigheten vil stige ytterligere i 2004.
Disse medlemmer mener at hensynet
til rente og kronekurs tilsier at det ikke er fornuftig med et større strukturelt
oljekorrigert underskudd enn det Regjeringen legger opp til. Særlig
for konkurranseutsatte virksomheter er kronekursen av stor betydning. Disse medlemmer vil
peke på at Norges Bank har satt ned renten i løpet
av året, men at dette ennå ikke har gitt seg utslag
i merkbare resultater for norsk industri. Industrilederne melder
fortsatt om nedgang i produksjonsvolum, kapasitetsutnyttelse og
sysselsetting, selv om de ser noe mer optimistisk på framtida
nå enn tidligere.
Disse medlemmer vil peke på at
det er ekstra vanskelig å få ned arbeidsledigheten når
den har vært høy i lang tid. Disse medlemmer vil
understreke at det er viktig å unngå at ledigheten
"biter seg fast" på et høyt nivå. Disse
medlemmer har derfor i sitt alternative statsbudsjett prioritert
en aktiv og målrettet næringspolitikk for å skape
nye arbeidsplasser, og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bidra
til at de ledige hever sin kompetanse og forblir i arbeidsmarkedet. Hvis
dette alternative budsjettet blir iverksatt, vil det gi om lag 12
000 flere arbeidssøkere ny jobb, mens det gjennom hele året
vil være 12 000 deltakere på arbeidsmarkedstiltak.
2 000 av de nye arbeidsplassene er et direkte resultat av en målrettet
satsing på innovasjon og nyskaping gjennom SND. Økt
aktivitet i kommunesektoren, i helseforetakene og i utbygging av
infrastruktur bidrar til 10 000 nye arbeidsplasser.
Disse medlemmer konstaterer at
det i 2003 vil bli brukt 16,5 mrd. kroner mer av oljeinntektene
enn det den forventede realavkastningen i Petroleumsfondet tilsier,
og at Regjeringen har foreslått det samme for 2004. Disse
medlemmer vil påpeke at dette betyr at i disse
to årene brukes en stor andel av oljeinntektene, og at
handlingsrommet i årene framover derfor er redusert. Disse
medlemmer mener at det fortsatt er et viktig mål å ha
en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene, slik det
ble foreslått i retningslinjene for den økonomiske
politikken fra regjeringen Stoltenberg. Disse medlemmer mener
derfor at det strukturelle budsjettunderskuddet i løpet
av noen år igjen må være på linje
med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet henviser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2004 som har
utgangspunkt i Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram
for perioden 2001-2005 og Regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2004.
Disse medlemmer viser en alternativ
måte å løse de utfordringer Norge står
ovenfor, både innenfor den økonomiske politikken så vel
som de andre samfunnsområdene. Hovedfokus er behovet for
en ny økonomisk politikk og de prioriteringer som foretas
i dette budsjett må sees i den sammenheng. Kampen mot arbeidsledigheten står
sentralt.
Skillelinjen i norsk økonomisk-politisk
debatt går mellom Fremskrittspartiet på den ene
siden, som er opptatt av å stimulere tilbudssiden i økonomien
og vekst i BNP, og de andre partiene på den andre siden, som
i all hovedsak er enige om rammene for den økonomiske politikken og
dermed gjør svært små endringer over
statsbudsjettet fra år til år.
Disse medlemmer viser til at
målet med Fremskrittspartiets økonomiske politikk er økt
vekst i innenlands produksjon og inntekt på kort og lang
sikt, det vil si økt vekst i bruttonasjonalprodukt.
For å oppnå dette er det nødvendig
med en omlegging av den økonomiske politikken. Disse
medlemmer vil ha kraftige reduksjoner i skatte- og avgiftssatsene,
langt bedre rammevilkår for det private næringsliv,
reduserte subsidier til blant annet jordbruket, økte statlige
realinvesteringer og effektivisering av offentlig sektor.
Disse medlemmer fremmer forslag
til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjett,
forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag
og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet.
Mange forslag har et langsiktig perspektiv og vil ikke nødvendigvis
ha målbar virkning for kommende budsjettår, men
vil like fullt være av stor betydning for økonomiens
virkemåte i tiden fremover.
For å bedre synliggjøre langsiktige
effekter i den økonomiske politikken, er det etter disse
medlemmers oppfatning nødvendig å innføre
langtidsbudsjettering i Norge. Dagens budsjettsystem synes mer og mer å være
det største hinderet for gjennomføring av store
og nødvendige reformer. Samtidig må man i større
grad være opptatt av å skille mellom penger brukt
til forbruk og penger brukt til investeringer, fordi det påvirker økonomien
forskjellig.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett har lagt vekt
på:
– Skattereduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen,
og som får virkning på kjøpekraften og
dermed også på fremtidige lønnsoppgjør.
– Avgiftsreduksjoner som øker økonomiens
effektivitet.
– Investeringer som bidrar til økt
effektivitet og bedre ressursutnyttelse.
– Lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende
på norsk økonomi.
Det er viktig å understreke at det
er tilnærmet umulig for en stortingsgruppe med begrenset
ressurstilgang sammenlignet med regjeringsapparatet, å gjennomgå hver
eneste detalj i det fremlagte statsbudsjett, for deretter å anvise
alternative løsninger. Derfor har disse medlemmer på en
del områder anvist retning og utformet forslag som overlater
gjennomføringen til Regjeringen.
Regjeringens forslag til statsbudsjett danner grunnlaget
for vurderingene av norsk økonomisk politikk. Neste års
budsjettforslag skjer i lys av tilnærmet ingen vekst i
fastlandsøkonomien de siste kvartalene og fortsatt tendenser
til stigende arbeidsledighet. Samtidig innebærer Regjeringens
budsjettforslag for 2004 en bruk av oljepenger på 67,8
mrd. kroner.
Disse medlemmer mener at dagens
politiske debatt i stor grad knytter seg til om hvor mye det er
forsvarlig å bruke av oljepengene. Budsjettdiskusjoner ender
raskt opp med å konsentrere seg om kortsiktige problemstillinger
fremfor langsiktig struktur- og tilbudssidepolitikk. Man fokuserer
i all hovedsak på konjunkturproblematikk og hvordan ulike
tiltak påvirker dagens ledighetsutvikling. I et lengre
perspektiv er det imidlertid klart at det er vekstevnen i økonomien
som er avgjørende for utviklingen av velferden i Norge.
Innretningen av statsbudsjettet bidrar i første rekke til å styrke
velferdsordningene, mens rammebetingelsene for næringslivet
samlet sett endres lite.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett for 2003 hvor Fremskrittspartiet kom med følgende
analyse av norsk økonomi:
"Norsk økonomi er på randen av
en resesjon, det vil si at vi kan gå inn i en nedgangstid.
Veksten er lav og ledigheten er økende. Dette henger både
sammen med den internasjonale konjunktursituasjonen og den økonomiske
politikken som har vært ført de siste årene.
I tillegg frykter Fremskrittspartiet at norsk økonomi holder
på å gli inn i en langvarig stagnasjonsperiode. Dette
er uavhengig av konjunktursituasjonen både internasjonalt
og i Norge, og skyldes den tafatte økonomiske politikken
som har vært ført av de siste regjeringer."
Utviklingen gjennom 2003 har vist at Fremskrittspartiets
analyse dessverre viste seg og være riktig. Arbeidsledigheten økte
kraftig, og veksten i økonomien ble svært lav,
til og med negativ i en periode.
Med mindre det foretas en kraftig omlegging
av finans- og næringspolitikken er det fortsatt grunn til å frykte
at vi nå går inn i en stagnasjonsperiode, det
vil si en langvarig periode med svært lav vekst i BNP,
som kan komme til å vedvare i mange år.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
er alt for opptatt av å styre samlet etterspørsel
i norsk økonomi, og alt for lite opptatt av å stimulere
tilbudet av varer og tjenester.
Disse medlemmer vil påpeke
at det for tiden er et svært gap mellom samlet norsk etterspørsel
og samlet norsk produksjon. I nasjonalbudsjettet forventes det et
eksportoverskudd på 163 mrd. kroner i 2004. Det betyr at
samlet etterspørsel fra norske husholdninger, bedrifter
og offentlig sektor er ca. 163 mrd. kroner mindre enn samlet produksjon.
Differansen blir solgt til utlandet. Dette gjenspeiler at Norge
som nasjon har betydelig høyere sparing enn bruttorealinvestering. Det
vil si at vi årlig netto tilfører det internasjonale
kapitalmarkedet betydelige midler. Det er derfor ikke sannhetsgehalt
i påstanden om at norsk etterspørsel overstiger
produksjonen.
Disse medlemmer henviser til
Fremskrittspartiets alternative økonomiske politikk som
legger hovedvekten på å stimulere tilbudssiden,
det vil si samlet produksjon. Tilbudssiden skal ikke stimuleres
ved å øke etterspørselen, men ved å skape
bedre incentiver for sysselsetting, realinvestering, nyskapning
og produksjon. I den grad en omlegging av finanspolitikken vil medføre økt
norsk etterspørsel, vil dette i hovedsak skyldes økt
norsk produksjon og inntekt.
Eksportoverskuddet, som Regjeringen forventer
skal bli på ca. 163 mrd. kroner, vil kun bli redusert i
den grad realinvesteringene øker i forhold til samlet sparing.
I så tilfelle vil det gjenspeile at det med Fremskrittspartiet
vil bli lagt større vekt på å øke
real- og humankapitalen enn offentlig finanskapital.
Etter disse medlemmers oppfatning
må derfor budsjett- og konjunkturpolitikk utformes i lys
av de langsiktige og strukturelle utfordringer i norsk økonomi.
Strukturelle tilbudssidereformer vil gi store
velferdsgevinster gjennom vekst i konsumnivå. Et flatere
skattesystem vil bidra til økt innovasjon og entreprenørskap.
Hvis det tradisjonelle fokus på etterspørselsregulering
fortrenger implementering av nødvendige effektivitetsskapende
tilbudssidereformer, kan prisen i form av tapt vekst og velstand
bli høy.
Hovedutfordringen for norsk økonomi
er etter disse medlemmers oppfatning først
og fremst den økonomiske veksten. Den underliggende veksten
i norsk økonomi er svak. Gjennomsnittlig vekst i BNP i
faste priser over siste fem år til 2003 er 1,6 pst. per år.
Dette er den svakeste femårsperioden siden 1921 når
det gjelder vekst i totalt BNP.
Fra gjennomsnittet av årene 1997 til
2003 har veksten i totalt BNP for Norge vært lavere enn
i OECD-området, Eurosonen, USA og Storbritannia, Sverige og Finland.
Bare Tyskland har hatt lavere vekst av våre største
handelspartnere.
Regjeringen tar ikke inn over seg at norsk økonomi vokser
svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv
også er lave. Disse medlemmer har ikke tillit
til de vekstprognoser Regjeringen presenterer i nasjonalbudsjettet.
Regjeringen mener at veksten i 2004 vil komme opp i 2,5 pst. og
begrunner dette i økte oljeinvesteringer og økt
forbruk i husholdningene. Selv om dette skulle holde stikk, er dette
likevel ikke tilfredsstillende på lengre sikt fordi prognosene
for fremtidige oljeinvesteringer er dyster lesning, og fordi veksten
først og fremst burde komme som et resultat av større
skaperkraft i norsk næringsliv. Regjeringen anslår
videre at gjennomsnittlig BNP-vekst for fastlandsøkonomien vil
være på ca. 2 pst. frem til 2007, men har ikke
gitt nye signaler om de langsiktige vekstutsiktene, og opprettholder
dermed regjeringen Stoltenbergs langsiktige vekstanslag for totaløkonomien,
som synker ned til miserable 1,2 pst. i perioden 2010-2050. (Langtidsprogrammet
2002-2005.)
Disse medlemmers målsetting
er en vekstrate på kort og lang sikt som er i tråd
med den vekstraten Norge i snitt hadde i perioden 1950-1998, det
vil si i overkant av 3 pst. årlig vekst i produksjon og
inntekt. Både på kort og lang sikt vil en slik årlig økning
i vekstraten i tråd med Fremskrittspartiets målsettinger
ha betydelige konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen.
[Figur:]
Kilde: Finansdepartementet
På lengre sikt fremkommer enda tydeligere
hvor viktig økt vekst i BNP vil være for Norge.
I 2050 vil forskjellen mellom de ulike vekstbanene være:
Vekst 1,5 pst. | 3 108 mrd. kroner |
Vekst 2 pst. | 3 934 mrd. kroner |
Vekst 2,5 pst. | 4 975 mrd. kroner |
Vekst 3 pst. | 6 284 mrd. kroner |
Dette innebærer at forskjellen mellom
vekstbanen anslått i Langtidsprogrammet (2002-2050) og
Fremskrittspartiets målsetting om vekst er på svimlende
3 176 mrd. kroner. Fremskrittspartiets målsetting vil innebære
mer enn en fordobling av BNP, dvs. en fordobling av levestandarden.
[Figur:]
Kilde: Finansdepartementet
Målsettingen om 3 pst. vekst i BNP fordrer
en økonomisk politikk som på kort og mellomlang
sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som
på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være
ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.
Høyere vekst i BNP gir folk et høyere
velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået
vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter
for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.
For å bedre den økonomiske veksten både
på kort og lang sikt vil disse medlemmer føre
en alternativ økonomisk politikk. En politikk som gir økt økonomisk
vekst i BNP.
Økonomisk vekst fremmes av politikk som
stimulerer folk til å arbeid, og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi,
og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes på en
mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap
i norsk økonomi som følge av politisk styrt sløsing
med ressurser.
– Lavere
skatte- og avgiftssatser.
– Aktiv styrking av produktiviteten
i offentlig og skjermet sektor.
– Aktiv innovasjonspolitikk som
styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler
av næringslivet.
– En utdanningspolitikk som gir
oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.
– En forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskapning.
– En infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for.
– En energipolitikk som sikrer
stabil tilgang til kraft til konkurransedyktige priser.
– En arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling.
Disse medlemmer mener at en viktig
del av Fremskrittspartiets tilbudssidepolitikk er en næringsnøytral
finanspolitikk i den forstand at målet er å øke den økonomiske
veksten underordnet hvor veksten kommer.
I mange tilfeller er det umulig å styre
veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk
vekst kan komme fra både privat og offentlig sektor og
det kan komme fra både konkurranseutsatt og skjermet sektor.
Men disse nedlemmer erkjenner samtidig at også Norge
trenger en langt mer aktiv næringspolitikk. Næringsnøytralitet
slik Regjeringen legger opp til, svekker Norges konkurranseevne i
viktige næringer fordi det ikke legges til rette verken for
klyngedannelser eller forskningsutvikling som et viktig grunnlag
for ytterligere vekst. Norsk konkurranseutsatt virksomhet har liten
glede av at Regjeringen legger til rette for nøytral konkurranse
innen Norge, når næringslivet samtidig opplever å ha
alt annet enn konkurransedyktige rammebetingelser overfor sine utenlandske
konkurrenter.
Disse medlemmer legger også stor
vekt på å få bedre tjenester fra offentlig
sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering.
Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten
både i offentlig og privat verdiskapning. Disse
medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital
og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre.
Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse-
og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre
tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke
effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres
selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring av
tjenestene.
Ønsket om å foreta nødvendige
investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås
i den retning at disse medlemmer ønsker
en større offentlig sektor. Tvert imot, disse medlemmer er
bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.
I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett
for 2004 foretas det vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer.
Fremskrittspartiet kutter i de løpende
statlige utgiftene med 28 mrd. kroner, men omfordeler samtidig 15 mrd.
kroner til blant annet helsevesenet, justissektoren og forsvaret.
Etter disse medlemmers oppfatning
er dette høyst nødvendige omprioriteringer. Dette
medfører blant annet:
– En bedring
i den sosiale profilen.
– En bedring av helsevesenets
samlede økonomi og ressursutnyttelse, blant annet ved økt
pasientbehandling som over tid vil frigjøre midler over
trygdebudsjettet og føre flere tilbake i arbeidslivet.
– En bedring av justissektoren,
som både øker kriminalitetsbekjempelsen og folks
trygghet.
– En bedring av forsvaret, som
er helt nødvendig for å ivareta Norges interesser.
Samtidig reduserer Fremskrittspartiet den samlede skatte-
og avgiftsbelastningen med 18 mrd. kroner. Dette får gunstige
effekter på økonomien fordi:
– Det blir
mer lønnsomt å investere, arbeide og spare, noe
som bedrer grunnlaget for vekst i BNP.
– Varer og tjenester blir rimeligere
som følge av avgiftslettelser.
– Grensehandelen reduseres som
følge av avgiftslettelser og bidrar til økt sysselsetting samt
mindre smugling og annen illegal virksomhet som følge av dagens
feilslåtte alkoholpolitikk.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet også satser betydelige midler på forskning,
veiinvesteringer og andre realinvesteringer som samlet bidrar til å bedre
grunnlaget for vekst i BNP.
Disse medlemmer anser dette for å være
en vel så nyttig "statlig sparing" for fremtiden som å ensidig spare
i oljefondet. Disse medlemmer flytter derfor noen
av midlene som i dag spares gjennom Petroleumsfondet til andre fond,
som forskningsfondet, og til økte realinvesteringer.
Denne omplasseringen av formue innebærer
ikke reduserte muligheter til å møte fremtidige
forpliktelser, men et annet fokus på samlet sparing. Selv
en begrenset økning i den økonomiske veksten på noen promiller
vil gi en høyere verdiskapning i fremtiden enn avkastningen
på petroleumsformuen.
Disse medlemmer flytter derfor
noen av midlene som i dag spares gjennom Petroleumsfondet til andre
fond, som forskningsfondet, og til økte realinvesteringer.
Samlet sett vil lavere skatter og avgifter, økt
forskning, og vekst i statlige realinvesteringer bidra
til økt vekst i norsk økonomi som i sin tur vil
føre til økt vekst i produksjon og inntekt og
dermed økte inntekter for nasjonen. Dette er viktig fordi
det bedrer statens muligheter til å finansiere fremtidige
pensjoner og andre velferdsordninger.
Disse medlemmer mener at en aktiv tilbudssidepolitikk
er beste medisin i kampen mot arbeidsledighet.
Den økende arbeidsledigheten burde
ikke kommet overraskende på politikere i noe parti. I fjorårets
alternative statsbudsjett advarte Fremskrittspartiet mot økende
arbeidsledighet og advarte mot den passive holdningen til sysselsettingsutviklingen
fra Regjeringen og Arbeiderpartiets side.
Man kan blant annet lese at "Fremskrittspartiet
er sterkt bekymret for den voksende arbeidsledigheten. [...].
Både den nåværende og den forrige regjeringen har
hatt det som uttalt målsetning å nedkjøle
norsk økonomi, i den feilaktige tro at økt ledighet
skal få ned inflasjonspresset og dermed senke rentenivået.
Fremskrittspartiet tar avstand fra denne tankegangen."
Disse medlemmer tar nå som
da avstand fra denne tankegangen. Disse medlemmer vil
føre en økonomisk politikk som reduserer ledigheten
og trygger sysselsettingen.
Disse medlemmer hadde i det lengste
håpet på at regjeringen Bondevik II ville medføre
en tydelig kursendring i norsk politikk, og dermed fremstå som det
tydelige alternativet til regjeringen Stoltenberg, slik Fremskrittspartiet
forventet i 2001. I Stortingets behandling av revidert statsbudsjett
i juni måtte disse medlemmer dessverre konstatere
at partiene i den nåværende og den forrige regjeringen
til slutt hadde funnet sammen. Dette er for så vidt naturlig
siden de hele tiden har hatt felles oppfatning om premissene for den økonomiske
politikken, men det lover dårlig for en ny økonomisk
politikk for Norge. Budsjettbalansen er og blir et viktigere mål
for Arbeiderpartiet og Regjeringen enn innholdet i politikken som
blir ført. Uavhengig av om norsk økonomi er på kokepunktet
eller om vi er i nedgangstider, så er hovedfokus på budsjettbalansen
mer enn prioriteringer og virkemiddel.
Disse medlemmer er derfor fortsatt
sterkt bekymret over utviklingen i arbeidsledigheten. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringens prognoser tilsier en gradvis reduksjon i arbeidsledigheten
gjennom 2004, men vi registrerer samtidig betydelig uro i store
deler av norsk industri og konkurranseutsatt næringsliv.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet våren 2003 fremmet forslag med en rekke
tiltak mot arbeidsledigheten som supplerer de nødvendige
skatte- og avgiftslettelser som Sem-erklæringen har varslet. Knapt
noen av forslagene fikk støtte på Stortinget,
og disse medlemmer vil fremme mange av forslagene
om igjen ved denne budsjettbehandlingen, i håp om at det
politiske klimaet er mer positivt innstilt til å gripe
fatt i arbeidsledighetsproblemet. Forslagene består av
både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Felles for
dem er at de både har positiv sysselsettingseffekt og bidrar
til reell, langsiktig verdiskapning. Disse medlemmer foreslår
investeringer og større innsats innen veisektoren, skolesektoren,
justissektoren, markedsføring av Norge som turistland,
forskning og utvikling, øke bemanningen innen omsorg og tiltak
for å sikre kapitaltilgang for næringsutvikling. Nedenfor
utdypes noen av disse områdene:
Disse medlemmer viser til at
byggenæringen er konjunkturfølsom, og spesielt
de ansatte i den utførende delen blir hardt rammet
ved store svingninger i aktivitetsnivået i næringen.
Byggenæringen har i dag 6-7 000 ledige og markedsutsiktene
tilsier at dette vil øke. Markedssituasjonen er preget
av at næringslivets byggevirksomhet er redusert over hele
landet, spesielt markant i Oslo-området. Et midlertidig
fall i aktiviteten i 2003 og 2004 vil også kunne medføre
at et betydelig antall bygglærlinger kan få problemer
på arbeidsmarkedet ved at bedriftene ikke er i stand til å ta
disse inn når de er i en situasjon hvor de må gå til
permitteringer av deler av den faste arbeidsstokken. De skader som
dermed kan påføres næringens omdømme
overfor ungdommen, kan bli langvarige.
I denne situasjonen burde det være
store samfunnsmessige gevinster å hente ved at det offentlige
i 2003 fremskynder igangsettingen av allerede besluttede og nødvendige
prosjekter som man uansett konjunktursituasjon ser er nødvendig å realisere.
Kvaliteten på veinettet er avgjørende
for konkurransekraften og mulighetene for videre utvikling av byggenæringen.
Det er i alt 2 000 industribedrifter i næringen og for
mange av disse utgjør transportutgifter en stor del av
kostnadene. I en trelastindustribedrift som er avhengig av gode
veier både for inntransport av tømmer og uttransport
av ferdig trelast, utgjør transportutgiftene 15 pst. av
de totale kostnadene. Det er nødvendig med en betydelig
opprustning av veinettet i Norge. Forsering av utbygging av noen
av disse prosjektene vil bidra til hurtigere bedret infrastruktur,
som bedrer økonomiens virkemåte, samt utnytte
kompetansen og kapasiteten i anleggssektoren. Et eksempel på at
oppstart av slike prosjekt er mulig på relativt kort varsel
er Investeringsprogrammet for stamvegruter i perioden 2002-2005,
som består av i alt 18 ruter over hele landet. En rekke
utbedringer er vedtatt iverksatt og ferdig planlagt og noen til
dels påbegynt. Dette arbeidet kan og bør fremskyndes.
Disse medlemmer viser til at
forskning er en investering i fremtidig livskvalitet og velferd.
Forskningen har stor betydning for den økonomiske utviklingen,
og er derfor viktig for fremtidige generasjoner. Fremtidig vekst
vil henge sammen med at eksisterende næringer blir mer
kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter.
Norge tar i dag ikke godt nok vare på sine industrielle
forskningsmiljøer, som i mange tilfeller befinner seg i
verdenstoppen. Vi kan dermed komme til å gi slipp på et
viktig konkurransefortrinn. Konsekvensen kan bli at industrien leter etter
kunnskap andre steder og svekker sin tilknytning til Norge. Disse
medlemmer mener staten og næringslivet i fellesskap
har ansvar for å bygge en nasjonal kunnskapsbase innenfor
viktige næringer for Norge. Et eksempel kan være
opprettelsen av et statlig energi- og petroleumsforskningsfond.
Dersom petroleumsnæringen oppnår
stabile rammebetingelser for forskning og utvikling, vil det bidra
til å sikre Norges plass i fremste rekke innenfor avansert oljeteknologi
og kompetanse. Dette er en forutsetning for også i fremtiden å sikre
norske arbeidsplasser i oljeindustrien. Kon-Kraft prosjektets rapporter
tilsier dog at myndighetene og bransjen må gjøre
mange viktige tilpasninger om man skal sikre både fremtidig verdiskapning
og sysselsetting.
Disse medlemmer ønsker
en modell der det avsettes et forskningsfond på 10 mrd
kroner, og hvor avkastningen av dette skal finansiere relevante
og fornuftige forskningsprosjekter. Dette sikrer forutsigbarhet
og legger grunnlag for langsiktig planlegging og gjennomføring
av forskningsprosjekter. Disse medlemmer mener at
opprettelsen av et slikt fond vil medføre at staten tar
sitt nødvendige ansvar for forskningen, og at
dette i stor grad vil være utgifter til bedring av fremtidig
inntekts ervervelse for staten.
Disse medlemmer viser til at
usikkerhet rundt kraftforsyningen skaper økt usikkerhet
vedrørende fremtidige investeringer i norsk kraftkrevende
industri. Det er sterkt beklagelig, både i et verdiskapnings-,
sysselsettings- og globalt miljøperspektiv. Disse
medlemmer mener at man i langt større grad må legge
til rette for at norsk petroleumsproduksjon også dekker energibehovet
nasjonalt, og vil ta avstand fra den pålagte miljøprektigheten
som vises for eksempel ved at eksport av gass til utenlandske gasskraftverk
er ønsket, mens bygging av miljøvennlige konvensjonelle gasskraftverk
i Norge er uønsket.
Behovet for økt tilgang til kraft er
av vesentlig betydning for å unngå store prisvariasjoner
og fare for strømrasjonering i fremtiden, både
for industrien og de private husholdninger. Norge bør spesielt
være interessert i å bli mindre avhengige av meteorologiske forhold,
enten gjennom ny kraftproduksjon som supplerer vannkraften, eller
ved å erstatte strøm med andre varmekilder. Økt
bruk av gass dekker begge disse forhold. Gasskraft blir over hele
verden sett på som en miljøvennlig og effektiv
energikilde, og Norge bør se det enorme potensialet som
gassen representerer. En mer offensiv energipolitikk er nødvendig,
både for å sikre eksisterende arbeidsplasser og
for å skape nye.
Disse medlemmer viser til at
norske myndigheter har vært en aktiv pådriver
for å eksportere store volum norsk gass til kontinentet.
De høye volumene har gjort det lønnsomt å bygge
nødvendige gassrørledninger fra Norge til det
europeiske gassmarkedet. Samtidig har man ikke bygget opp tilsvarende infrastruktur
i Norge. Den manglende infrastrukturen i Norge har gjort at bruken
av gass til kraftproduksjon eller verdiskapningen og sysselsetting i
næringslivet er liten.
Naturgass er samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk
lønnsomt, men det krever store investeringer i infrastruktur.
Det kreves høye gassvolumer for at et rørledningsprosjekt
skal være lønnsomt. I tillegg er levetiden på et
gassrør svært lang, og lånemessig vil avdragene
på lån - med langt kortere nedbetalingstid - være
svært store de første årene. Kapitalbehovet
og risikoen for aktører i næringslivet blir dermed
for stor til at det blir bygget særlig infrastruktur. Norsk næringsliv
besitter heller ikke tilstrekkelig kapital til å ta dette
ansvar alene.
Disse medlemmer mener derfor
at staten må ta en langt mer aktiv rolle å sikre
denne utbyggingen. Myndighetene har en viktig rolle blant annet
i utbygging av vei og strømnettet, og på samme
måte bør myndighetene sikre "hovedveiene" for
naturgass til bruk i Norge. Dette kan gjøres ved at myndighetsansvaret
for infrastrukturen legges til et statlig selskap med nødvendige
ressurser til å bygge ut hovedinfrastrukturen. Dette skal
selvsagt gjøres ut fra økonomiske kriterier, slik
at midlene tilfaller rørledninger i de områder
hvor de gir størst effekt. Utbygging av slik infrastruktur
vil skape økt sysselsetting og samtidig være et
viktig bidrag til fremtidig verdiskapning.
Disse medlemmer viser til at
den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger ble
vedtatt av Stortinget våren 2001. Stortingsflertallet la
vekt på at retningslinjer for bruk av oljeinntekter skulle
være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor i det løpende
budsjettarbeidet.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen,
og mener at Regjeringens statsbudsjett egentlig er en erkjennelse
av at denne nå er under avvikling. Helt siden innføringen mai
2001 har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger,
avhengig av Regjeringens behov for å løse ulike
budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen er at
den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av
handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg
til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at
den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslette,
offentlige realinvesteringer og offentlig forbruk. Handlingsregelen
har ikke vært overholdt noen gang siden den ble innført.
Bruken av oljepenger er nå så stor at hvis handlingsregelen
skal legges til grunn fremover så vil ikke bruken kunne øke
med 1 krone før i 2010. Dette er helt urealistisk. I praksis
er handlingsregelen død.
Disse medlemmer vil derimot ikke
ha noen motforestillinger til at handlingsregelen erstattes av en retningslinje
for hvor mye statens utgifter kan vokse med fra år til år
avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. For eksempel
med et inflasjonsmål på 2,5 pst. og et mål
om økonomiske vekst på 3 pst. kan en naturlig
ramme for veksten i statens nominelle utgifter være 4 pst.
Da vil offentlige utgifter kunne vokse med reelt sett 1,5 pst. per år.
Men målsettingen må være at privat sektors
andel av økonomien skal vokse relativt til statens økonomi,
noe man i dette tilfellet ville oppnådd.
Disse medlemmer viser til at
det ikke bare er mulig, men høyst nødvendig å senke
skatte- og avgiftstrykket. Skatter og avgifter medfører
samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi økt verdiskapning
fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt
kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres
tilbudet av arbeidskraft og kapital relativt til en situasjon med
lavere skatter og avgifter. Denne såkalte skattekilen er
svært høy i Norge på grunn av det høye
skatte- og avgiftsnivået. Empiriske studier av det norske
arbeidsmarkedet har vist at det er svært mye å hente
på økt arbeidstilbud ved en reduksjon av skatten
på arbeidsinntekt.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets mål er et skattesystem med langt lavere,
flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt. Vi vil derfor
senke de marginale skattesatsene, og vi vil eliminere formuesskatten.
Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme
uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive
og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør
varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon
fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i
tilsvarende kjøpekraft for husholdningene og bedriftene,
og reduserer følgelig incentivene til økt innsats.
Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede
og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt. Disse
medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging
av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges
til grunn en generell og lik merverdiavgift. Disse medlemmer har
ikke til hensikt å øke merverdiavgiften. En tilnærming
til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner
på varer og tjenester som i dag tillegges store særavgifter
utover allmenn merverdiavgift.
Det er nødvendig å skille
klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter.
Selv om en reduksjon i de høye norske skatte- og avgiftssatsene medfører
et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort sikt, er
den langsiktige effekten på norsk økonomi motsatt.
Dette skyldes at lavere skatte- og avgiftssatser har en dynamisk
virkning på økonomien. Når produksjon og
inntekt stimuleres, så utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget,
og dermed vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter øke,
selv om satsene er lavere.
Disse medlemmer mener staten
forsømmer realinvesteringer i offentlig realkapital. For å kunne tilby
befolkningen et anstendig og stadig bedre offentlig tjenestetilbud,
er det nødvendig å sørge for offentlig
realkapitaldannelse.
[Figur:]
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet
Her tenkes det spesielt på den realkapital
som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning. Realkapitalen
må tas vare på, og den må økes.
Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv, og
det reduserer kostnader i det private næringsliv. I de
siste årene har offentlige realinvesteringer som andel
av BNP vært fallende og i tillegg svært lave. Disse medlemmer vil
snu denne utviklingen.
Det statlige forbruket, det vil si løpende
kostnader i offentlig forvaltning, bør ikke kompensere
for manglende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er
bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies
av økte løpende kostnader i drift av offentlig
sektor. Disse medlemmer vil derfor prioritere offentlige
realinvesteringer fremfor offentlig forbruk. Det vil gi en langt
bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet,
samtidig som det gir en bedre statlig ressursbruk. Disse
medlemmer mener at det er svært mange områder
innen offentlig forvaltning hvor ressursene kan utnyttes mer effektivt. Dette
vil redusere det statlige forbruket målt i kroner, uten
at det går ut over det reelle offentlige tjenestetilbudet.
Overføringene utgjør en stadig
voksende andel av statens utgifter. En må skille mellom
stønader til husholdningene og subsidier til næringslivet. Disse medlemmer er
generelt negative til næringssubsidier, og mener at økonomiens
ressurser må brukes der hvor disse kaster mest av seg i
form av reell verdiskapning. Av subsidier til næringslivet
utgjør overføringer til landbruket den aller største
posten. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
vil kutte betydelig i disse subsidiene. Samtidig vil disse medlemmer kutte
importvernet, som skjermer norsk landbruk og gjør mat mye
dyrere enn nødvendig. Reduserte overføringer til
landbruket vil frigjøre statlige midler til økt
realinvestering. Samtidig vil et kutt i landbruksoverføringene
frigjøre mye arbeidskraft og privat kapital for annen og
lønnsom produksjon.
Disse medlemmer vil stå ved
mange forpliktelser med hensyn til stønader til husholdningene.
Det gjelder spesielt alle pensjonsrettighetene som arbeidstagerne
har opparbeidet seg. Disse medlemmer vil imidlertid
saumfare stønadsordningene og over tid fjerne ordninger
som har en utilsiktet skadelig og sosial funksjon. Utover pensjon og
uføretrygd skal sosiale stønader fungere som et
sikkerhetsnett. Stønadene må ikke fungere slik
at de medfører en utstøting av arbeidslivet og
usunn avhengighet av sosiale ordninger. Disse medlemmer vil
føre en sosialpolitisk linje som sørger for at
flest mulig kommer i lønnet arbeid, men som samtidig fanger
opp dem som virkelig trenger et sosialt sikkerhetsnett.
Disse medlemmer viser til at
svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier
seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil
påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn
og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter
fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er
den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i
form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det
aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og
indirekte via statlig eide oljeselskap.
Oljefondet ventes ifølge nasjonalbudsjettet å være
på 857 mrd. kroner ved utgangen av 2003. Med et samlet overskudd
på statsbudsjettet på 105,9 mrd. kroner forventes
oljefondet å øke til ca. 996 mrd. kroner ved utgangen
av 2004. Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg vil statsbudsjettets
overskudd være 102 mrd. kroner i 2004. Oljefondet kan derfor
antas å vokse til ca. 992 mrd. kroner ved utgangen av 2004.
[Figur:]
Kilde: Norges Bank
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett vil øke
bruken av løpende oljeinntekter med ca. 5 mrd. kroner i
forhold til Regjeringens budsjettforslag. Det betyr at bruken av
løpende oljeinntekter øker til 73 mrd. kroner.
Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg
vil statsbudsjettets overskudd være 100,9 mrd. kroner i 2004,
og oljefondet kan derfor antas å vokse til ca. 991 mrd.
kroner ved utgangen av 2004.
Følgende figur viser forskjellen på forventede
oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets
bruk av oljepenger i 2004.
[Figur:]
Kilde: Finansdepartementet
Disse medlemmer mener at en ansvarlig
og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk
vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres
til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite
for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i
form av et oljefond, men samtidig avspises med mye mindre real-
og humankapital.
Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom
forbruk og investering. Disse medlemmer vil redusere
det statlige forbruket i motsetning til Regjeringen. Disse
medlemmer vil senke skatter og avgifter og øke
de offentlige realinvesteringer. Dette har viktige konsekvenser
for utviklingen i norsk realkapital og verdien av norsk arbeidsinnsats,
og må sees på som en form for investering på lik
linje med plassering av oljeinntekter i oljefondet. Disse
medlemmer vil ikke forbruke oljepengene. Disse medlemmers "bruk"
av oljepenger er investeringer av oljepenger.
Disse medlemmer tar med andre
ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering
av dagens olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til
en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk tilsier at fokus
må være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen.
Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige
produksjon og inntekt. Når Fremskrittspartiet har som målsetting å øke
vekstraten i BNP til 3 pst., innebærer dette at vår målsetting
er en langt høyere nasjonalformue over tid enn det Regjeringen
legger opp til.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å igangsette et arbeid for utvikling
av nye makroøkonometriske modeller til å analysere
norsk økonomi. Med en makroøkonometrisk modell
menes en oversikt over norsk økonomi som er egnet til å gi kvantitative
prognoser på utviklingen i viktige samfunnsøkonomiske
variabler som produksjon, sysselsetting, rentenivå med
mer, gitt ulike forutsetninger om den økonomiske politikken.
De makroøkonometriske modellene MODAG og KVARTS brukes
for makroøkonomiske fremskrivninger på kort og
mellomlang sikt. I den akademiske litteraturen har modeller av typen
MODAG og KVARTS vært utsatt for hard kritikk siden begynnelsen
på 1970-tallet.
Kritikken går i hovedsak på tre
forhold:
a) At modellene
er av keynesiansk type, det vil si at man antar at økonomien,
på grunn av en svikt i den generelle prisdannelsen, på kort
og mellomlang sikt er styrt av aggregert etterspørsel,
det vil si forbruk, investering og nettoeksport.
b) At modellene ikke fanger opp endringer
i folks adferd når det skjer store og vedvarende endringer i
politiske variabler. Modellene egner seg derfor kun til å analysere
de makroøkonomiske virkningene av relativt marginale politikkendringer.
Ved større endringer i de politiske rammevilkår,
for eksempel ved en større omlegging av finanspolitikken,
vil folks forventninger og adferd endres på en måte
som ikke beskrives godt nok av den kategori makroøkonometriske
modeller som MODAG og KVARTS tilhører.
c) At modellene er svært store
disaggregerte verktøy, med svært mange variabler
som må bestemmes skjønnsmessig av modellbrukeren.
Skjønnsmessig vurdering gjør for eksempel at finansdepartementet
og SSB får ulike prognoser selv om de bruker en og samme
modell.
Disse medlemmer viser til at
den akademiske makroøkonomi har vært i en rivende
utvikling siden slutten av 1960-tallet. Den keynesianske teorien
om produksjon, sysselsetting og inflasjon har på langt
nær den enerådende stilling som den hadde fra
1940-tallet og frem til 1960-tallet. Sentrale ikke-keynesianske hypoteser
som har fått stor innflytelse er rasjonelle (modellkonsistente)
forventninger, makroøkonomi som tar utgangspunkt i generell
likevekt med klarerte markeder, Ricardiansk ekvivalens og realkonjunkturteori.
Svært mye av dette blir ikke tatt hensyn til i MODAG og
KVARTS (ei heller RIMINI som er Norges Banks modell). Også rent
modelleringsteknisk har det vært en rivende utvikling de
siste årene.
I formuleringen av alternativ økonomisk
politikk spiller de makroøkonometriske modellene en sentral rolle
som premissleverandør. For at de ulike partiene skal få belyst
sin økonomiske politikk på best mulig måte,
mener disse medlemmer det er viktig at det stilles
til rådighet divergerende modeller.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at
det igangsettes et arbeid med å utvikle og etablere ulike makroøkonometriske
modeller for analyser på kort og mellomlang sikt, som ikke
alle faller inn under samme keynesianske kategori.
Disse medlemmer mener at grunnlaget
for norsk verdiskapning er den produksjon som skjer i private bedrifter.
Fremskrittspartiets generelle tilbudssidepolitikk vil legge forholdene
bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke
tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger,
senke avgiftene, en kraftig reduksjon og omlegging av skattesystemet
og økte investeringer i forskning, samferdsel og annen offentlig
tjenesteyting som kommer næringslivet til gode.
Det er også behov for langsiktige,
stabile og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet.
En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil
også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom
næringsdrift.
Privat næringsdrift er hemmet av en
rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning,
omstillinger og effektiv drift. Fremskrittspartiet vil rydde opp
i denne lov- og forskriftsjungelen og gjøre hverdagen enklere
for bedrifter og entreprenører. Ikke minst de små og
mellomstore bedriftene vil nyte godt av et enklere og mer forutsigbart
rammeverk for næringslivet.
Norske myndigheter har alt for lenge vegret
seg i forhold til å definere og utnytte de komparative
fortrinn Norge har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre
enn andre nasjoner.
Vi har også alt for mange eksempler
på myndighetsskapte hindre som effektivt hindrer lokalt
næringsliv fra nyetableringer, utvidelser og videre drift.
Særlig fremstår norsk miljøpolitikk i
dag som en av de mest næringsfiendtlige i verden. Enten
det gjelder tradisjonell norsk industri, fiskerivirksomhet, turisme
eller olje/gass er særnorske miljøbestemmelser
en vesentlig årsak til at mange bedrifter ikke tør
ta nye investeringer eller vurderer utflagging til land hvor rammebetingelsene
er bedre eller på linje med andre konkurrentland.
Selv om Norge er en del av et internasjonalt
kapitalmarked, så betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er
tilgjengelig for entreprenører og små bedrifter
på betingelser som er internasjonalt konkurransedyktige. Det
er reelle transaksjonskostnader knyttet til å koble kapital
og produktiv virksomhet. Disse medlemmer er derfor
opptatt av at det legges til rette for økt privat sparing og
kapitaldannelse, noe som er et resultat av vår omlegging
av finanspolitikken. Videre må den statlige kapitalen som
er oppspart i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig
for norske entreprenører og små bedrifter. Disse
medlemmer vil ikke ved formidling av skattebetalernes penger
bidra til subsidiering av privat næringsvirksomhet.
Utenlandsk kapital ser i økende grad
ut til å sky Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk
bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever
brå skift i sentrale skattebestemmelser, plutselige endringer
som i tillegg får tilbakevirkende kraft er ikke dette tillitsvekkende
for investeringer i Norge. Derfor er det også svært
sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller
på lag.
Arbeidsmarkedet spiller en helt sentral rolle
i markedsøkonomien, på linje med kapitalmarkedet.
Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes ved at det i stor grad er
organisert etter et korporativt mønster. Spesielt har LO og
NHO en dominerende innflytelse på lønnsdannelsen.
Dette er uheldig i den grad det medfører at sysselsettingen blir
lavere enn den kunne ha vært, og at arbeidskraft ikke blir
kanalisert inn i de mest lønnsomme arbeidsplassene. Disse
medlemmer vil arbeide for å redusere sentraliseringen
i lønnsdannelsen og for å redusere makten til
LO og NHO generelt og organisasjonene spesielt. Fagforbundet fungerer
på mange måter som en bremsekloss i forhold til
nødvendig rasjonalisering i kommunal sektor. Disse
medlemmer vil arbeide for at deres innflytelse skal bli
mindre.
Det er også slik at den totale belastning
for næringslivet ved forarbeid og utfylling av ulike skjemaer
i tilknytning til statlige oppgaveplikter utgjorde 7 373 årsverk
i 2002. Regjeringen opplyser at såkalte samordnings- og
forenklingstiltak i statlige etater så langt bare har ført
til en reduksjon i belastningen for næringslivet med om
lag 65 årsverk i forhold til året før.
Regjeringen arbeider med en internettbasert innrapporteringskanal
som forventes å redusere næringslivets oppgavebyrde
ytterligere. Disse medlemmer mener det haster med å få gjennomført
slike forbedringer.
Disse medlemmer mener det er
et betydelig effektiviseringspotensiale i offentlig sektor. Dette
ble påvist av det utvalget som ble ledet av Victor Norman tidlig
på 1990-tallet. Utvalget anslo det samlede effektiviseringspotensialet
til ca. 130 mrd. kroner årlig i datidens kroneverdi.
Det er særlig grunn til å sette
søkelyset på effektiviteten i offentlig sektor.
Den har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge, og legger beslag
på en stadig større del av Norges BNP. Det har
ført til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, samtidig
som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de
tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen
vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor å se
på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt
ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale
løsninger.
Disse medlemmer har sett på utviklingen
i sysselsettingen i offentlig sektor de siste 8 år.
Som det fremkommer av følgende graf
har sysselsettingen i offentlig sektor økt jevnt og trutt
i perioden, med et unntak for 2003, men her er tallmaterialet mangelfullt
fordi det referer seg til 1. halvår. Dette betyr at selv
under den sittende regjering, som i sitt arbeidsprogram har uttrykt
behov for å effektivisere offentlig sektor, heller ikke
har vært noen merkbare resultater i så henseende.
[Figur:]
Kilde: Finansdepartementet
(Opprettelse av de regionale helseforetakene
fra 1. januar 2002 førte til en nedgang i antall sysselsatte
i kommunal sektor og en tilsvarende økning i antall sysselsatte
i statlig sektor.)
Utfordringen synes likevel størst i
kommunal forvaltning.
Følgende graf viser sysselsettingen i
administrasjon i prosent av samlet sysselsetting i kommunal forvaltning.
Til tross for at denne sektor mistet en betydelig andel av sysselsettingen
i offentlig sektor i forbindelse med opprettelsen av de regionale
helseforetakene, har den andelen av administrativt sysselsatte hatt
en kraftig vekst de siste årene.
[Figur:]
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Disse medlemmer er av den oppfatning
at myndighetene har et stort ansvar hva gjelder å forvalte folks
skattepenger på en forsvarlig måte. Det betyr
at ressursene først og fremst bør settes inn i
tjenesteytende virksomhet, fremfor administrasjon og byråkrati. Dessverre
synes utviklingen å gå i motsatt retning.
Effektivitet er først og fremst et
spørsmål om å oppnå resultater,
fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Disse medlemmer erkjenner
at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand,
da den har ansvar for en rekke fellesgoder, for inntektsfordeling og
ofte opptrer som et korrektiv til privat sektor.
Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter
i offentlig sektor:
– Kostnadseffektivisering;
frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag.
– Resultateffektivisering; oppnå overordnede
politiske mål billigere ved å fordele innsatsen
på ulike områder på en annen måte
enn i dag.
– Kost/nytteforbedringer;
omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen
kaster lite av seg til områder hvor ekstra innsats kaster
mye av seg.
Markedsøkonomien har særlig
vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå større effektivisering
og ikke minst et godt vare- og tjenestetilbud til rimelige priser.
Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres.
Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret
for må utføres i offentlig regi. Det offentlige
bør konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved
overlate til private å produsere dem.
Disse medlemmer vil bruke virkemidler
som konkurransestimulering og anbudsrunder for å øke effektiviteten
i statlig og kommunal forvaltning. Arbeidet med offentlig effektivisering
er stort og møysommelig, og vil gjelde på alle
nivå i offentlig forvaltning. Vi er inneforstått
med at det i en del tilfeller vil være overgangsperioder
hvor markedet tilpasser seg, og hvor effektiviseringstiltak ikke
gir umiddelbare effekter.
Dersom private bedrifter og offentlige etater
skal konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er
reell. Det vil si at de konkurrerer på like vilkår,
noe som ikke er tilfelle i dag. Det er særlig to forhold
som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse.
Det offentlige må få en reell prising av sin tjenesteproduksjon.
I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal
prises, er ikke alle kostnader tatt med i kalkylen.
Disse medlemmer er bekymret over
fremtidsutsiktene for norsk petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen i nasjonalbudsjettet skriver at petroleumsproduksjonen
på norsk sokkel ventes å nå toppen i
2005, for deretter å falle jevnt i de påfølgende år. Disse
medlemmer savner en langt mer offensiv petroleumspolitikk
fra Regjeringen, slik at Norge kan sikre maksimal verdiskapning fra
naturressursene. Disse medlemmer viser til at oljeressursene
er ikke nødvendigvis en absolutt størrelse. Næringens
kompetanse og teknologiutvikling er avgjørende for omfang,
varighet, investeringsnivå, utdanningskapasitet og internasjonal
konkurransedyktighet og dermed størrelsen på den
totale verdiskapningen.
Oljenæringen er, og bør i
mange år fremover, være svært viktig
for norsk økonomi. Det er imidlertid viktig at vi hele
tiden fokuserer på denne næringens rammebetingelser
og sikrer langsiktighet og forutsigbarhet, slik at næringen
står bedre rustet. De nye feltenes beliggenhet, vanndyp
og avstand til markedet gjør leting og utvinning stadig
mer krevende. Oljenæringen krever enorme investeringer,
og det må være langsiktighet og forutsigbarhet i rammebetingelser som
gjør norsk sokkel attraktiv i en global konkurranse.
Disse medlemmer viser til at
det snakkes mye om behovet for leteareal, tilpasninger til små/halehengproduksjon,
teknologiutvikling, internasjonalisering av både sokkelen
og for leverandørindustrien, og disse medlemmer mener
myndighetene i sterkere grad må sikre den videre dialogen
med næringen i lys av rapportene fra Kon-Kraft.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
satt følgende overskrift for sitt budsjettopplegg for 2004:
Disse medlemmers alternative
budsjett for 2004 er preget av den alvorlige situasjonen Norge er
i. 110 000 mennesker er uten arbeid, og utsiktene de neste årene
er at arbeidsledigheten skal forbli høy. For den enkelte
og for samfunnet finnes det ingen større sløsing
enn dette. Det er forstemmende at Regjeringa passivt lar det skje,
uten å bruke de virkemidler staten rår over.
For disse medlemmer er dette
en situasjon som krever ekstraordinære tiltak. Disse
medlemmer foreslår i dette budsjettalternativet
en offensiv for å skape ca. 20 000 nye jobber. Det gjør
vi gjennom klare prioriteringer i budsjettet - prioriteringer som
kombinerer uløste oppgaver i samfunnet vårt, med
ledige hender. I tillegg fremmer vi en sysselsettingspakke med en
ramme på ca. 2,3 mrd. kroner utover Regjeringens forslag
til budsjettramme, for å snu pessimisme til optimisme.
Disse medlemmers alternative
statsbudsjett viser at det er mulig å prioritere annerledes.
Vi mener at økte forskjeller, privatisering av velferdsstjenester og
sulteforing av kommunene, bringer oss i helt feil retning. Norge
trenger ikke mer høyrepolitikk, men mindre.
Disse medlemmer legger i dette
alternative statsbudsjettet fram forslag som hadde gjort Norge til et
bedre sted å leve. Barn og unge, arbeidsledige, miljøet,
velferdsstaten og de som har minst, er de som vinner med disse
medlemmers forslag til prioriteringer. Det betyr at vi ikke
har penger til alt - men til det viktigste.
Disse medlemmer prioriterer:
– Velferd
- ikke veldedighet.
– Utvikling - ikke avvikling.
– Omfordeling - ikke utdeling.
– Rettferdighet - ikke tilfeldighet.
Politikk er prioritering av knappe goder. Aldri
er det mer synlig i en budsjettbehandling. Her må viktige formål
veies mot hverandre innenfor rammene av en ansvarlig økonomisk
politikk. Det betyr at man må velge mellom skattelette
og videreutvikling av velferdsstaten, mellom forsvar og bistand,
mellom investeringer i oljeøkonomi og kunnskapsøkonomi, mellom
forurensing og miljøvern. Valgene viser hvilke hensyn man
prioriterer, og dette er det viktigste elementet i debatten om den økonomiske
politikken.
Med over 110 000 arbeidsledige er disse
medlemmers valg i den økonomiske politikken lett.
På kort og lang sikt er dette en sløsing med vår
viktigste ressurs som ikke er akseptabel. Å få ledige
hender i arbeid er derfor den viktigste saken i disse medlemmers økonomiske
opplegg for 2004. I dette budsjettet lanserer vi tiltak som vil
skape 20 000 nye årsverk.
I budsjettbehandlingene har disse medlemmer de
siste årene understreket at omfordeling er det viktigste
grepet for å løse problemer i et av verdens rikeste land.
Det viktigste er ikke hvor mye penger som brukes, men hvordan de
brukes. En omfordeling av pengene fra økt privat forbruk til økte
offentlige investeringer vil gi stor sysselsettingseffekt.
Men med den sterke økningen i arbeidsledigheten vi har
opplevd det siste året, er det grunn til å ta
i bruk ekstraordinære midler for å ned ledigheten. Disse medlemmer lanserer
derfor en ekstraordinær ledighetspakke i dette budsjettet,
hvor 2,3 mrd. kroner utover Regjeringens foreslåtte ramme
brukes til tiltak som vil gi rask sysselsettingseffekt, og som enkelt
kan avsluttes dersom ledigheten reduseres. Reell økonomisk
effekt av forslagene i pakken er drøyt 7 mrd. kroner.
Samtidig har vi høy bevissthet om at
konkurranseutsatt næringsliv sliter med et kostnadsnivå som
har økt mye de senere årene. Dette forklares delvis
av kostnadsvekst i Norge, og delvis av en pengepolitikk som har
vært for fokusert på inflasjonsstyring, med en
tidvis svært sterk kronekurs som resultat. Disse
medlemmer registrerer derfor med glede den klare korreksen av
Norges Banks utøvelse av pengepolitikken som regjeringen
signaliserer i Nasjonalbudsjettet for 2004.
Utfordringen er å føre en økonomisk
politikk som gir flere arbeidsplasser uten at det ødelegger
for industrien og annet næringsliv som konkurrerer med
utlandet. Disse medlemmers svar kan summeres opp
gjennom følgende hovedgrep:
– Økte
offentlige investeringer for å få flere i arbeid, finansiert
delvis gjennom skatteøkninger, og delvis gjennom økt
pengebruk.
– Pengepolitikk som i større
grad tar hensyn til arbeidsledigheten.
– Inntektspolitisk samarbeid for å holde
lønnsveksten nede.
– Politikk for effektiv ressursutnyttelse.
Å overlate ansvaret for å stimulere økonomien
til pengepolitikken er utilstrekkelig og uriktig. Pengepolitikken
virker sterkest gjennom valutakursen og dermed lønnsomheten
i konkurranseutsatt sektor. Det betyr at når Norges Bank setter
opp renten for å bekjempe inflasjon, betyr det lavere inntekter
og færre arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Problemet
er at det er mye enklere å bygge ned industri enn å bygge den
opp igjen. Justering av aktivitetsnivået i økonomien
bør derfor i større grad overlates til finanspolitikken -
både i gode og dårlige tider.
Med en stor og voksende arbeidsledighet er det betydelige
ledige ressurser i norsk økonomi. Disse medlemmer går
derfor inn for å gjøre budsjettet mer ekspansivt.
Dette handler primært om prioritering innefor rammene foreslått
av Regjeringen. Å trekke inn kjøpekraft fra privat
sektor for å gi rom for offentlige investeringer og satsinger,
gir en klar sysselsettingsgevinst.
En aktiv motkonjunkturpolitikk gir færre
ledige, men kan skape inflasjonspress. Ifølge beregninger
fra SSB ville man, om Regjeringens samlede skatteletter
heller ble brukt aktivt i kampen mot ledighet, økt inflasjonen med
0,5 prosentpoeng (basert på beregningene i artikkelen "Makroøkonomiske
virkninger av ulike måter å bruke realavkastningen
av Petroleumsfondet på" av Per Richard Johansen og Inger
Holm i Økonomiske analyser 4/2001, med lineær
reskalering av tallene slik at de tilsvarer Regjeringens faktiske
skattelettelser i 2002 og 2003. Denne beregningen er gjort av forsker
Roger Bjørnstad, SSB). I dag er inflasjonen 0,9 pst., mens
Norges Banks mål er 2,5 pst. Et noe mer ekspansivt budsjett
er derfor riktig i dagens situasjon.
Innenfor den samme budsjettrammen som regjeringen
finner disse medlemmer rom til å finansiere alle
satsingene i sitt ordinære budsjettopplegg. Økte inntekter
til kommunene gjør dem i stand til å satse på skoler,
barnehager, eldreomsorg og kollektivtrafikk. Satsing på skole
og utdanning, forskning og nyskaping gir norsk næringsliv
konkurransekraft i framtida. Nulling av usosiale kutt og aktiv fordelingspolitikk
gjennom skattesystemet betyr et bedre liv for mange nordmenn. Grønne
avgifter og økte bevilgninger til mange miljøpolitisk
viktige satsinger gir oss et mer bærekraftig samfunn. Økte
bevilgninger til kultur, kriminalitetsforebygging, bistand, psykiatri
er andre eksempler på disse medlemmers prioriteringer. På den
andre siden kuttes bevilgninger til forsvar, oljeinvesteringer,
kontantstøtte, veibygging og private skoler.
I tillegg foreslår disse medlemmer en ekstraordinær
ledighetspakke der 2,3 mrd. kroner utover Regjeringens foreslåtte
ramme, men med reell økonomisk effekt på 7 mrd.
kroner, brukes til tiltak som vil gi rask sysselsettingseffekt.
Dette er rendyrket motkonjunkturpolitikk, og består utelukkende
av tiltak av midlertidig karakter som skal gjennomføres
neste år, og som vil bli avsluttet når arbeidsledigheten er redusert.
For detaljene i disse medlemmers skatte-
og avgiftspolitikk, vises det til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004)
og Innst. O. nr. 1 (2003-2004). Her gis det imidlertid en oversikt
over hovedelementene i skatte- og avgiftspolitikken.
Følgende prinsipper ligger til grunn
for disse medlemmers skatte- og avgiftspolitikk:
1. Hovedformålet
med skatter og avgifter er å finansiere offentlige tjenester
som står i samsvar med innbyggerne forventer, og et velferdssystem
som gir økonomisk trygghet for alle. Skatter og avgifter skaper
forskjell mellom prisen kjøper må betale og summen
selger mottar, enten dette gjelder arbeidskraft eller andre varer
og tjenester. Dette er en kostnad, fordi for eksempel en arbeidstaker
ofte ville valgt å jobbe mer hvis hun hadde fått
utbetalt det arbeidsgiveren faktisk må betale for henne,
inkludert inntektsskatt og arbeidsgiveravgift. Derfor er det viktig
at skatte- og avgiftsopplegget konstrueres slik at disse problemene
gjøres minst mulig. Det handler om brede skattegrunnlag,
men lave satser, fjerning av unntak som favoriserer enkeltgrupper,
og om å utnytte mulighetene som ligger i adferdskorrierende
skatter. Empiriske studier viser at lavlønte i vesentlig
større grad øker sitt arbeidstilbud når
de får mer igjen for det, mens høytlønte
jobber nesten uansett. Det er også sånn at en
ekstra krone når man tjener 150 000 kroner føles betydelig
mer verdifull enn hvis man tjener 500 000 kroner.
2. Skattesystemet må brukes til å gi
en mer rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. Progressiv beskatning
av både kapital- og arbeidsinntekt fører til at
de med sterkest rygg tar de tyngste børene ved finansieringen
av velferdsstaten.
3. Dersom en skatt bidrar til å korrigere
befolkningens adferd i ønsket retning, bidrar skatten til
et mer effektivt skattesystem. Miljøavgifter setter en prislapp
på ødeleggelse av fellesgoder som ren luft og
rent vann. Det betyr at forurenserne må ta hensyn til dette
når de velger hvordan og hvor mye de skal produsere, eller
hvordan man skal komme seg til jobb. Andre eksempler på det
samme er tobakksavgifter og alkoholavgifter. I tillegg til å skaffe
inntekter til fellesskapet, bidrar de til å redusere forbruket
av tobakk og alkohol og dermed lavere utgifter til helse og sosialsektoren.
Slike avgifter gir en vinn-vinn-situasjon, og bør fortsatt brukes,
slik at andre skatter og avgifter kan reduseres.
Ulike deler av skatte- og avgiftsopplegget er
beskrevet grundig i andre deler av budsjettet. Her gir vi en kortfattet
beskrivelse av helheten i disse medlemmers skatte-
og avgiftsopplegg. Totalt øker vi skattebelastningen med
3,4 mrd. kroner i 2004. Budsjettvirkningen av dette er 2,6 mrd.
kroner. Tallene nedenfor viser til reell effekt.
Skatt på arbeidsinntekt gjøres
klart mer progressiv i forhold til Regjeringens opplegg. Innslagspunktet
for toppskatt settes på 6 G for trinn 1, og på 10
G for trinn 2. Samtidig økes både minstefradraget og
lønnsfradraget kraftig. Arbeidsgiveravgiften reduseres
med 1,5 mrd. kroner. Alminnelig skatt økes med 0,5 pst. Totalt
blir derfor den totale skatten på arbeidsinntekt bare økt
med 335 mill. For alle med inntekt under 300 000 kroner betyr dette
skattelettelser, mens det blir moderat økning opp til ca.
550 000 kroner. De som tjener mer enn 550 000 kroner får
en markert skatteskjerpelse.
Disse medlemmer foreslår å gjeninnføre
skatt på aksjeutbytte, og bruker deler av provenyet til å øke bunnfradraget
i formuesskatten. Aksjerabatten i forhold til formuesskatt og arveavgift fjernes.
For å få større likhet i skatt på arbeidsinntekt
og kapitalinntekt øker disse medlemmer skatten
på alminnelig inntekt til 28,5 pst. Beskatning av kapitalinntekt økes totalt
med ca. 1,4 mrd. kroner. I tillegg tettes smutthull i kapitalbeskatningen
tilsvarende knapt 0,8 mrd. kroner.
Avskrivningssatsen for maskiner og utstyr økes
fra 20 til 25 pst. Det er en vesentlig lettelse særlig
for konkurranseutsatt sektor, og bidrar til nye investeringer, innovasjon
og arbeidsplasser.
Miljøavgifter økes med 2,5
mrd. kroner. Inntektene brukes i hovedsak til å redusere
arbeidsgiveravgiften og fiskalt begrunnede særavgifter
som skaper problemer for økonomiens effektivitet.
Disse medlemmer fjerner flere
unntak i skatteopplegget som gir særordninger for enkeltnæringer. Dette
dreier seg om rederibeskatningen, CO2-avgift for luftfarten,
supplyflåten og sjøtransport innenlands, skatterabatten
på aksjer fjernes, og skatterabatten på eiendom
reduseres.
Beskatningen av næringslivet reduseres
med 700 mill. kroner. Om vi legger til opphevelsene av særordninger
for rederne på 1,2 mrd. kroner, økes beskatningen
av næringslivet i forhold til Regjeringens opplegg med
500 mill. kroner.
Disse medlemmer går
mot økte egenandeler, og bruker 900 mill. kroner på å oppheve
slike kutt.
Frikortgrensen økes fra 23 000 kroner
til 35 000 kroner.
Disse medlemmer fjerner årsavgiften på personbiler i
arbeidsgiversone 3-5, setter den til 1 300 kroner i sone 2 og 2
300 kroner i sone 1.
Disse medlemmer går
mot prinsippet om at skattefradrag skal være et virkemiddel
for å oppnå viktige mål. Disse
medlemmer går i stedet inn for tilskuddsordninger
til frivillige organisasjoner, mens utgifter til helsevesenet dekkes
gjennom ordinære bevilgninger.
Endringene av prinsippene i alkoholavgiftene
for å øke rusbrusavgiften, er lite treffsikker. Disse
medlemmer går i stedet inn for en økning
i emballasjeavgiften, som vil ramme produkter som ikke er med i panteordningene,
eller som har lav returandel. I tillegg til miljøgevinst
rammer dette et mye bredere spekter av rusbrusproduktene.
I sum betyr dette at disse medlemmer foreslår følgende
skatte- og avgiftsopplegg for 2004:
Sosialistisk Venstrepartis
skatte- og avgiftsopplegg, reell virkning og budsjettvirkning i
2004, mill. kroner. Negative tall betyr skattelettelse
| Reell effekt | Budsjettvirkning |
| | |
Minstefradrag, sats 26
pst., øvre grense 52 000 kroner | -3 280 | -2 620 |
Fradrag i arbeidsinntekt økes
til 38 000 kroner | -425 | -340 |
Frikortgrense økes
til 35 000 kroner | -150 | -120 |
Redusert arbeidsgiveravgift
| -1 600 | -1 330 |
Toppskatt, økt
innslagspunkt for alle unntatt trinn 1 kl 2 | 2 860 | 2 280 |
Alminnelig skatt, personer
og næringsliv, 0,5 pst. | 3 940 | 2 520 |
Skatt på aksjeutbytte, 17
pst. | 2 040 | 1 630 |
Formuesskatt, bunnfradrag økes
til 250 000 kroner | -1 215 | -970 |
Fjerne smutthull og fradrag
i kapital- og arbeidsinntekt | 995 | 740 |
Boligskatt, taksten økes
med 10 pst. | 540 | 430 |
Økte avskrivningssatser, maskiner og
utstyr fra 20 til 25 pst. | -1 550 | -290 |
Oppheve særordninger
for rederier | 1 220 | 980 |
Miljøavgifter,
CO2-avgift, el-avgift og emballasjeavgift | 2 466 | 2 072 |
Årsavgift for
bil, geografisk differensiering | -850 | -850 |
Dokumentavgift, fritak
under 30 år | -330 | -330 |
Rusbrusavgift, mot omlegging
| -150 | -140 |
Div avgiftsendringer | -40 | -37 |
Nulling av egenandelsøkninger
| -891 | -891 |
Prisjustering
av barnetrygden | -178 | -178 |
Sum | 3 402 | 2 556 |
I figuren nedenfor framgår det hvor
stor andel personbeskatningen i ulike land utgjør av verdiskapningen i
landet. Slike sammenlikninger har klare svakheter, men det er liten
grunn til å hevde at personbeskatningen i Norge er spesielt
høy i europeisk sammenheng. Sjøl om vi ligger
i det øvre skikt for selskapsbeskatning, ligger vi under
både Sverige, Danmark, Belgia og Finland i totalt skattebelastning
som andel av verdiskapningen.
[Figur:]
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets overordnete politiske målsetninger:
Desentralisering av arbeid, kapital og kunnskap, og et levende,
meningsfullt folkestyre. Desentralisering impliserer mangfold; en
større mengde alternativ, og derigjennom større
sannsynlighet for innovasjon av - og konkurranse mellom - ideer
i vid forstand, organisasjonsmåter og varierende (lokal-)
samfunnsmodeller. Et reelt folkestyre representerer betydelig sosial kapital
i seg selv, og sikrer i tillegg folkelig innflytelse på samfunnsutviklingen.
En bred, demokratisk basis er viktig for å maksimere politikkens
legitimitet.
Dette medlem mener at politiske
myndigheter kan og bør innta en aktiv fødselshjelper-
og tilretteleggerrolle for å avstedkomme en desentralisert
samfunnsutvikling. Senterpartiet tar derfor til orde for en videre
utflytting av statlige arbeidsplasser - 5 000 årsverk over
5 år - fra Osloregionen og til distrikts-Norge. Offentlig
sysselsetting utgjør en viktig basissysselsetting i mange
kommuner, og velfungerende og varierte lokale arbeidsmarkeder er
en nødvendig forutsetning for et desentralisert bosettingsmønster. Dette medlem viser
for øvrig til omtale av dette forslaget under kapittel
9.
Dette medlem viser til at humankapital,
realkapitaltilgang og naturressurser både utgjør
grunnlaget for verdiskaping, og representerer Norges komparative fortrinn
hva gjelder næringsutvikling. Senterpartiet mener at Norges
verdiskapningspotensial best kan realiseres gjennom en målrettet,
desentralisert næringspolitikk som evner å legge
til rette for en effektiv koordinering av disse fortrinnene. I Senterpartiets alternative
statsbudsjett foreslås det nettopp målrettete tiltak
overfor for eksempel verftsindustri og (bio-)marin sektor.
I tillegg fremmer dette medlem en serie forslag om økt
satsing på infrastruktur - 500 mill. kroner til forsert
utbygging av breibandsteknologi i distriktene, og 1 mrd. kroner
ekstra til samferdselssektoren. Dessuten ønsker Senterpartiet
en styrket og distriktsorientert satsing på forsking og
utvikling - 800 mill. kroner til distriktsrettet låneordning
og 170 mill. kroner mer til IFU- og OFU-kontrakter.
Dette medlem viser til at kommunene
er grunnleggende viktig i velferdssamfunnet. Skole, barnehage, kultur,
eldreomsorg, infrastruktur og samfunnsutvikling - alt er avhengig
av en velfungerende kommune. Samtidig er kommuneøkonomien generelt sett
presset, noe som gjenspeiles i et rekordlavt nettodriftsresultat
for denne sektoren på 0,5 pst. Gjennomsnittet for 1990-talet
var til sammenligning rundt 3 pst. Lokal velferd er en hjørnestein
i en desentralisert samfunnsutvikling, og samtidig et rettferdighetskrav: Nivået
på, og omfanget av, et offentlig velferdstilbud skal ikke
påvirkes av (valg av) geografisk tilhørighet. Senterpartiet ønsker å styrke
den lokale velferden i hele landet, og fremmer forslag om å øke
de frie (øremerkete) midlene til kommunene med 4 (1) mrd.
kroner utover Regjeringens forslag.
Senterpartiet mener at dagens økonomiske
situasjon i kommunene svekker og innsnevrer det lokale folkestyret. Dette
medlem mener at analysene til Makt- og demokratiutredningen
bør være en vekker for det politiske miljøet,
og danne et grunnlag for en gjenoppliving av det kommunale demokratiet.
Siden 1837 har kommunene hatt et såkalt negativt avgrenset
selvstyre, dvs. at de av egen kraft har kunnet ta på seg
oppgaver som ikke på forhånd har vært
lagt til andre organ, eller har innebåret konkurranse med
privat næringsvirksomhet. Et konstruktivt negativt avgrenset
selvstyre fordrer derimot økonomisk handlefrihet; midler
som kan avsettes til og investeres i lokalt genererte planer og reformer.
I neste omgang krever dette en fortsatt mangfoldig kommunestruktur
og satsing på kommunesektoren. I tråd med dette
går Senterpartiet inn for å hegne om småkommunene,
med mindre de frivillig og gjennom folkeavstemninger ønsker
endringer. I tillegg har Senterpartiet lenge og vil fortsatt støtte
både økte overføringer, innføring
av produksjonsbundet selskapsskatt, en begrenset lokal beskatningsrett
og en økning i det kommunale skatteøret på 2
prosentpoeng for å utvide den økonomiske handlefriheten
som et mer aktivt og konstruktiv lokalt folkestyre er avhengig av.
Ideelt sett kan et revitalisert lokalt folkestyre
medføre en utvikling der kommunene i større grad
enn nå fremstår som (pro-)aktive politiske laboratorium;
et vell av små, demokratiske enheter som utvikler ideer og
politiske grep som andre i nesten omgang kan kopiere, og der de
beste tiltakene ideelt og optimalt sett vinner frem i en "darwinistisk"
konkurranse. Poenget er at demokratiet på denne måte
kan være nyskapende og innovativt, og sannsynligheten for
et slikt utfall øker med antallet folkevalgte aktører/enheter
som har mulighet til å engasjere seg i konstruktiv og handlekraftig
problemløsning og politikkutvikling.
I tillegg til en strategi for økt verdiskapning
og sysselsetting, desentralisering og folkestyre, vil dette medlem påpeke
at et (langsiktig) mål for den økonomiske politikken er å sikre
balanse i utenriksøkonomien. Formelt betyr dette samsvar
mellom nåverdien av eksport- og importbetalinger, korrigert
for dagens netto finansformue overfor utlandet. Et viktig middel
for å kunne innfri denne målsetningen vil være å opprettholde,
og ikke minst videreutvikle, en sterk konkurranseutsatt sektor (heretter
K-sektor), dvs. en mengde virksomheter som genererer utenlandsk
valuta. Dette er nødvendig dersom Norge også i
fremtiden skal være i stand til å delta i internasjonalt
vare- og tjenestebytte, og høste av de fordelene slik handel
typisk medfører.
Sekundærnæringene utgjør
brorparten av K-sektor, og dette medlem mener den
negative utviklingen innenfor denne delen av norsk økonomi
de siste årene gir grunn for bekymring. Bare det siste året
har 17 000 industriarbeidsplasser forsvunnet, samtidig som den gjennomsnittlige
kapasitetsutnyttingen i industrisektoren ligger på et oppsiktsvekkende
lavt nivå; under 78 pst. mot 86 pst. i 1988.
Den raske avskallingen av og i K-sektor skyldes svekket
konkurranseevne, som dels kommer av redusert etterspørsel
i produktmarkedene som følge av internasjonal lavkonjunktur,
og dels av en vesentlig høyere økning i timelønnskostnader,
målt i felles valuta, enn hos Norges handelspartnere de
siste årene. Dette medlem vil derimot påpeke
at hovedproblemet de siste årene kan føres tilbake
til pengepolitikkens negative påvirking på K-sektors
konkurranseevne pga. den norske krones appresiering gjennom 2002.
Styrkingen av den norske kroneverdien var primært et resultat
av den høye og vedvarende rentedifferensen mellom Norge
og utlandet. Prosessindustriens Landsforening har beregnet at den økte
effektive kronekursen gjennom fjoråret påførte
industrien et (brutto-)tap i størrelsesorden 21 mrd. kroner
i form av reduserte inntekter. Redusert lønnsomhet slår
direkte ut i form av utflagging og/eller nedlegging av
bedrifter i K-sektor, og innebærer at pengepolitikken ikke
har vært effektiv i forhold til målet om å stabilisere
den økonomiske utviklingen. Formelt sett plikter Norges Bank å legge
forholdene til rette for stabil valutakurs i tillegg til en inflasjon på 2,5
pst. Gjennom 2002 ble det likevel ikke gjennomført markedsoperasjoner
med sikte på å motvirke den appresierende effekten
på den norske kronen som fulgte av den stadig høyere
rentedifferensen overfor utlandet. Denne motviljen mot å bruke
flere virkemidler - foliorente og intervensjon i valutamarkedet -
for å kunne innfri flere målsetninger - inflasjon
og valutakurs - er en direkte årsak til den senere tids
svekking av K-sektor. Dette medlem viser for øvrig
til utfyllende kommentarer til pengepolitikken under kapittel 2.3.2.
Handlingsregelen spesifiserer en langsiktig
plan for innfasing av "oljepenger" i norsk økonomi. Formelt tilsier
regelen at det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet
skal tilsvare forventet realavkastning - spesifisert lik 4 pst.
- av Petroleumsfondet, målt i norske kroner, ved inngangen
til budsjettåret. Over tid impliserer regelen at bruken
av oljepenger på dette viset vil øke, og ventelig
gi ekspansive impulser til norsk økonomi. Erfaringene med
denne finanspolitiske nyvinningen har avslørt to typer
avvik fra regelen. For det første har de siste års
budsjett vært kjennetegnet av større strukturelle,
oljekorrigerte underskudd enn det enn "mekanisk" tolking av handlingsregelen isolert
sett tilsier. Forslaget til neste års budsjett legger opp
til en merbruk av "oljepenger" på 16,5 mrd. kroner. Den
politiske implikasjonen er at (midlertidige) avvik fra den banen
for budsjettpolitikken som handlingsregelen spesifiserer, har politisk
legitimitet. Dette medlem mener at den politiske
utfordringen knyttet til en mer "elastisk" anvendelse av handlingsregelen derfor
er å innrette budsjettpolitikken slik at "merbruken" av
"oljepenger" er samfunnsøkonomisk lønnsom over
tid. I klartekst betyr dette at den ekspansive impulsen som følger
av avvik fra handlingsregelen, bør kanaliseres mot investeringer
i næringsutvikling og/eller infrastruktur som
styrker vekstkraften og verdiskapningen i norsk økonomi. Dette medlem viser
for øvrig til Senterpartiets fraksjonsmerknad under kapittel
10.5, der hovedelementene i en slik helhetlig næringsstrategi
er skissert.
Et annet og noe mindre omtalt avvik fra handlingsregelen
bunner i den vedvarende differensen mellom realisert og forventet
realavkastning av Petroleumsfondet. Regjeringen påpeker
selv i St.meld. nr. 1 (2003-2204) at man ikke på varig
basis kan ha et strukturelt, oljekorrigert underskudd som er større
enn realavkastningen på statens finansformue. Fra og med
1. januar 2000 og frem til utgangen av 2. kvartal 2003 har årlig, netto
realavkastning, målt i valutakurven til fondet, vært
-1,28 pst. Dette innebærer at et vesentlig negativt avvik
mellom realisert og forventet realavkastning i den perioden handlingsregelen
har blitt lagt til grunn som "krittstrek" for finanspolitikken.
Et vedvarende negativt avvik fra forventet realavkastning vil kunne medføre
en reformulering av handlingsregelen generelt, og en nedjustering
av den forventede realavkastningen spesielt. Dette vil i så fall
implisere en mer kontraktiv bane for budsjettpolitikken enn det
dagens formulering av handlingsregelen legger opp til. Alternativet
er en strukturell omlegging av investeringsprofilen til Petroleumsfondet,
og typisk en tyngre eksponering mot internasjonale obligasjonsmarkeder
enn det som kjennetegner dagens praksis. Dette medlem viser
ellers til bredere omtale av Senterpartiets politikk overfor Petroleumsfondet
under kapittel 2.4.1.2.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra
til at statsbudsjettet for 2004 får en verdikonservativ
sentrumsprofil. Vi ønsker å skape en grunntrygghet
for den enkelte og bygger vår politikk på kristne, demokratiske
og økologiske grunnprinsipper. Vi vil verne om familien,
lokalsamfunnet og nasjonen som de beste rammer for menneskenes utvikling.
Vi vil gi folk flest arbeid, medbestemmelse og et godt miljø der
de bor og har sine nettverk. Vi vil verne enkeltmennesket mot overgrep
både fra offentlige og private maktkonsentrasjoner. Vi
er imot venstresidens mobbing av folk flest f.eks. gjennom boligskatt.
Og vi er imot høyresidens mobbing av folk flest f.eks.
gjennom utflagging av norske arbeidsplasser og naturressurser.
Dette medlem vil peke på at
den nasjonale selvråderetten er en forutsetning for å kunne
gjennomføre en slik politikk. Dette medlem mener
derfor at Norge snarest bør melde seg ut av EØS og
Schengen. Denne EU-tilknytningen er i ferd med å gjøre
vårt land til en vasallstat.
Dette medlem vil gjennom skatte-
og avgiftspolitikken gjøre det enklere for folk flest å klare
seg selv. Vi senker skatter og avgifter på nødvendighetsgoder som
arbeid, bolig og mat. Vi øker avgiftene på det
vi vil ha mindre av, som f.eks. overinvestering i nye kontorbygg
i Oslo og alkoholvarer.
Dette medlem vil arbeide for
et samfunn i balanse. Vi ønsker en blandingsøkonomi
med en naturlig maktbalanse mellom offentlig og privat virksomhet.
Vi ønsker å sikre veksten i distriktene og minske
presset i Oslo. Land og by, sammen på ny. Vi ønsker å bygge
ut et samferdselsnett som dekker hele landet. Det gjelder både
på sjøen, på land og elektronisk kommunikasjon.
Dette medlem vil understreke
betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg
på egen inntekt gjør at den enkelte får
en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet
for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merker
rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være
under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør avvikles.
Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre
norsk næringsliv konkurransekraft. En avvikling av matmomsen
vil også kunne begrense handelslekkasjen. Kystpartiet foreslår
derfor å senke matmomsen fra 12 til 6 pst. i fra 1. juli
2004. Det gir et prisavslag på mat for forbrukerne på godt
over 1 mrd. kroner.
Dette medlemviser
til at det ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle
minske presset i økonomien i pressområdene omkring
Oslo, også fører til mindre etterspørsel
i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien
som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er
større grunn til å differensiere de økonomiske
tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlemviser
til at det er en betydelig overinvestering i kontorbygg i Oslo.
I dag står det ledig over 750 000 kvadratmeter kontorlokaler
i hovedstaden. Samtidig foreligger det planer om gigantiske nye kontorutbyggingsprosjekter,
f.eks. i havneområdene og i Groruddalen. En slik utbygging
vil på sikt virke sterkt sentraliserende. Presset på Oslo
og avfolkningen i distriktene vil øke.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til en investeringsavgift på nye
kontorbygg i Oslo slik at man får dempet den sentraliserende
overinvesteringen i slike bygg i landets hovedstad."
Dette medlemmener
at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett,
ikke minst på bakgrunn av at vi har relativt høy
arbeidsledighet. Det er en skam at kommuneøkonomien ikke
tillater en verdig eldreomsorg og gode skoler. Det er en skam at sykehusene
må skjære ned på sine tilbud. Det er
en skam at vi ikke er kommet lenger i vår utbygging av kommunikasjonene
i vårt langstrakte land.
Dette medlem mener at skatte-
og avgiftslettelsene først og fremst bør komme
på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid.
På denne måten legges forholdene til rette for
at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig
styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor
utlandet. Dette medlem vil motarbeide den tendensen
vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av
folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv
og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen
er også nøkkelen til å sikre den enkeltes
arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk
betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten
på bolig. Kystpartiet foreslår å heve
bunnfradraget til 200 000, noe som utgjør en betydelig
besparelse for boligeierne. Kystpartiet har fremmet forslag om lettelser
i dokumentavgiften ved kjøp av bolig.
Dette medlem viser til sine
merknader og forslag i Budsjett-innst S. nr. I (2003-2004) og Innst.
O. nr. 20 (2003-2004).
Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra
2002 til 2003 anslås nå til om lag 3,5 mrd. kroner, eller
1¾ pst. Dette er om lag 0,5 mrd. kroner lavere enn anslått
i Revidert nasjonalbudsjett 2003, og skyldes at skatteinntektene
i 2003 er nedjustert med om lag det samme beløpet.
I Kommuneproposisjonen for 2004 ble det varslet
en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på 3¾-4¼ mrd.
kroner fra 2003 til 2004, eller om lag 2 pst. Videre ble det lagt
opp til en reell vekst i kommunenes frie inntekter på om
lag 2¼ mrd. kroner, inkludert 300 mill. kroner til økt
satsing i forbindelse med innføring av ny toppfinansieringsordning
for ressurskrevende brukere. I tillegg til veksten i frie inntekter
ble det lagt opp til å kompensere for beregnede merkostnader
til Skolepakke II med om lag 240 mill. kroner. Det ble presisert
at den varslede inntektsveksten fra 2003 til 2004 skulle regnes
fra det nivået på kommunenes inntekter i 2003 som
ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 2003.
Regjeringens forslag til kommuneopplegg for
2004 innebærer en reell vekst i kommunenes samlede inntekter
på om lag 3 ¾ mrd. kroner i forhold til inntektsnivået
i 2003 som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Dette
er i tråd med de signalene som ble gitt i Kommuneproposisjonen
for 2004.
Kommuneopplegget for 2004 innebærer
at veksten i de frie inntektene er lavere enn det som ble lagt til grunn
i Kommuneproposisjonen. Dette må ses i lys av vedtak i
Stortinget, som innebærer en større grad av øremerking
av overføringene til kommunesektoren enn det Regjeringen
la opp til i vår. Regjeringen legger nå i utgangspunktet
opp til en reell vekst i kommunesektorens frie inntekter på om
lag 1,8 mrd. kroner fra 2003 til 2004, inkludert økte bevilgninger
til ressurskrevende brukere. Nedjusteringen på i underkant
av 0,5 mrd. kroner i forhold til den varslede veksten i Kommuneproposisjonen
er knyttet til oppfølgingen av barnehageforliket i Stortinget,
som innebærer økte øremerkede tilskudd
til denne sektoren.
Oppfølging av Stortingets vedtak om
at ressurskrevende brukere skal finansieres gjennom en overslagsbevilgning
innebærer imidlertid at økte bevilgninger på vel
0,5 mrd. kroner fra 2003 til 2004 knyttet til denne gruppen plasseres
på et øremerket tilskudd, mens Regjeringen i Kommuneproposisjonen
la opp til at satsingen til ressurskrevende brukere skulle ses i
sammenheng med veksten i frie inntekter. Etter overføring av
bevilgningen til ressurskrevende brukere til en øremerket
post, kan veksten i frie inntekter anslås til vel 1¼ mrd.
kroner, tilsvarende om lag 0,9 pst. I tillegg til veksten i frie
inntekter kommer kompensasjon for merkostnader knyttet til Skolepakke
II med om lag 240 mill. kroner.
Regnet i forhold til anslag på regnskap
2003 utgjør den samlede realinntektsveksten for kommunene
vel 2,1 pst., eller om lag 4¼ mrd. kroner. Nivået på de
frie inntektene anslås å øke med vel
1 ¾ mrd. kroner fra 2003 til 2004, etter overføring av
bevilgningen til ressurskrevende brukere til en øremerket
post. Når inntektsveksten er høyere når
den beregnes med utgangspunkt i anslag på regnskap 2003
enn med utgangspunkt i nivået som ble lagt til grunn i
Revidert nasjonalbudsjett, skyldes dette den anslåtte reduksjonen
i skatteinntektene for kommunene i 2003 på 0,5 mrd. kroner.
Kommuneøkonomien er nærmere
omtalt i avsnitt 3.3 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er glad for at regjeringen
i en tid med stor utgiftsvekst har funnet rom til økte
overføringer til kommunene i tråd med kommuneproposisjonen. Disse
medlemmer har stor forståelse for den økonomiske
situasjon som mange kommuner har. Denne situasjonen er imidlertid ikke
ny og har flere årsaker. Bedringen i den økonomiske
situasjonen kan ikke bare skje gjennom økte inntekter,
men må møtes med flere tiltak, som effektivisering,
større lokal handlefrihet gjennom forenkling av lover og
tilsyn, interkommunalt samarbeid mv. Disse medlemmer vil
videre påpeke at den generelle økonomiske politikken med
sterk rentenedgang vil gi et godt bidrag til kommunene ved siden av
en reell vekst i samlede inntekter på 3¾ mrd. kroner. Den
generelle økonomiske politikken legger også grunnlag
for en større økonomisk vekst som vil skape større
aktivitet og økte skatteinntekter i kommunene.
Disse medlemmer viser også til
budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som
gjør at kommuneøkonomien styrkes med ytterligere
2,2 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil også vise
til den nye ordningen med momskompensasjon. Denne ordningen vil gjøre
at merverdiavgiften ikke fører til forskjellsbehandling
ved tjenesteproduksjon, enten den kjøpes fra private, skjer
i egen regi eller i samarbeid med andre kommuner. Det vises i den
sammenheng til merknader i Innst. O. nr. 20 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten
av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner
og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør
dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har
behov for.
Disse medlemmer viser til at
den økonomiske situasjonen i kommunesektoren er alvorlig.
Det akkumulerte underskuddet i kommunesektoren nærmer seg 12
mrd. kroner, og det er nær en fordobling fra året
før. Det er over hundre kommuner som er satt under særlig tilsyn
fra staten på grunn av dårlig økonomi.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår å øke kommunesektorens
frie inntekter med reelt sett 1,8 mrd. kroner fra 2003 til 2004,
inkludert økte bevilgninger til ressurskrevende brukere.
Etter disse medlemmes vurderinger er dette ikke tilstrekkelig til å opprettholde
et godt tjenestetilbud i kommuner og fylkeskommuner. Disse
medlemmer foreslår derfor å øke
kommunesektorens frie inntekter med ytterligere 3,5 mrd. kroner.
I denne økningen inngår 400 mill. kroner til å dekke
kostnadene ved å tilby 3 ekstra undervisningstimer i småskolen,
og 100 mill. kroner ekstra til å gjeninnføre utlånsordningen
for undervisningsmateriell i videregående skole.I tillegg
bevilges ytterligere 40 mill. kroner til å ruste opp kirkebygg.
I tillegg til økningen i de frie inntektene,
vil disse medlemmer foreslå å øke
de øremerkede tilskuddene til kommunesektoren med i overkant
av 300 mill. kroner, til regional utvikling, fiskerihavner, kollektivtrafikk
i storbyene, kulturbygg og til å styrke kemnerkontorenes
arbeid med avdekking av svart arbeid og skatteunndragelser. I tillegg
vil disse medlemmer øke lånerammen
til skolebygg med 1 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil understreke
at en økning i de frie inntektene på hele 3,5
mrd. kroner gir kommuner og fylkeskommuner mulighet til yte bedre tjenester
overfor sine innbyggere, bl.a. heve kvaliteten i skolen og ansette
flere i hjemmetjenesten og på sykehjemmene. Disse
medlemmer vil videre peke på at økt timetallet
i småskolen vil bety reduserte utgifter for SFO, og at
det vil legge til rette for redusert foreldrebetaling.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag til fordelingen av skatteinntektene mellom
staten, kommunene og fylkeskommunene. Med denne fordelingen vil
det skatteopplegget disse medlemmer foreslår øke
kommunesektorens skatteinntekter med 1,4 mrd. kroner. Denne økningen
inngår i de frie inntektene, og rammetilskuddet til kommunesektoren vil
derfor øke med 2,1 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår at det innføres en generell
ordning med kompensasjon for merverdiavgift for kommuner og fylkeskommuner,
og for private virksomheter som utfører enkelte lovpålagte
kommunale oppgaver. Disse medlemmer mener at Regjeringen
har et for ensidig fokus på konkurranseutsetting og privatisering
som virkemiddel for å effektivisere kommunesektoren. Disse
medlemmer mener at ytterligere konkurranseutsetting innenfor
helsevesen og eldreomsorg må stanses inntil konsekvensene
er evaluert. Disse medlemmer vil derfor gå imot
en generell kompensasjonsordingen for merverdiavgift for kommunesektoren.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen anslår at kommunesektoren ved innføring
av en generell momskompensasjonsordning, vil få 7,4 mrd.
kroner i kompensasjon i 2004. Regjeringen har derfor foreslått å redusere
kommunesektorens frie inntekter med et tilsvarende beløp.
Når disse medlemmer går imot omleggingen,
vil disse medlemmer heller ikke foreslå en
reduksjon i kommunesektorens frie inntekter på 7,4 mrd.
kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at både kommunenes inntekter og de oppgaver kommunene
har blitt pålagt har økt betydelig de senere årene.
Dette har ført til at innbyggerne på mange områder
har fått et bedre tjenestetilbud.
Statens kontroll over de kommunale inntektene
ble forsterket da selskapsskatten i sin helhet ble en statlig skatt.
Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å tilbakeføre
deler av selskapsskatten til kommunene, og vil støtte Regjeringens
arbeid for en slik løsning. Dette er viktig for at kommunene
skal ha et incitament til å legge forholdene til rette
for lokal næringsutvikling og derved høyere kommunale
inntekter.
Forslaget i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen
for 2001 om å øke den delen av kommunesektorens
inntekter som kommer fra skatt til 50 pst. innen 2006 er etter disse
medlemmers syn altfor lite ambisiøs. Skatteandelen
for 2003 var i underkant av 48 pst. og det legges opp til en skatteandel
på 49 pst. for 2004. Det er skuffende at Regjeringen ikke legger
opp til en større økning i skatteandelen, med
en tilsvarende reduksjon i rammeoverføringene.
De fleste statlige reformer innen kommunesektoren har
vært underfinansiert og bidratt til å gi sektoren
en anstrengt økonomi med betydelige årlige underskudd. Det
er imidlertid også store forskjeller kommunene imellom,
og ikke nødvendigvis slik at det er kommunene med de høyeste
inntektene som har greid seg best.
Kommunesektorens anstrengte økonomi
vil ytterlig forverre seg på grunn av økte pensjonspremier, økte sosialhjelpsutbetalinger
og reduserte skatteinntekter. Det er derfor avgjørende
at kommunene intensiverer arbeidet med rasjonalisering og konkurranseutsetting.
Disse medlemmer vil støtte
Regjeringens forslag til en generell momskompensasjonsordning for kommunene,
som er en forutsetning for å få fart i dette arbeidet.
Disse medlemmer mener at overføringene
fra staten til kommunene skal skje etter objektive kriterier. Derfor
må en så stor del som mulig gis som innbyggertilskudd,
som er den delen av rammetilskuddet som gis etter slike kriterier
som tar hensyn til kommunenes ulike utgiftsbehov, og legger til
rette for en lik standard på kommunenes lovpålagte
oppgaver.
Andre tilskudd som Nord-Norge tilskuddet, regionaltilskuddet
og skjønnstilskuddet er motivert ut fra en politisk tenkning
som har til formål å forfordele noen kommuner
på bekostning av andre, stort sett på grunnlag
av geografisk beliggenhet.
Dette lar seg lettest vise gjennom noen eksempler:
Eksempel 1
Loppa kommune i Finnmark og Aremark kommune i Østfold har
begge ca. 1 450 innbyggere.
| Loppa | Aremark |
Innbyggertilskudd | 21 079 | 17 555 |
Nord-Norge tilskudd | 7 931 | 0 |
Regionaltilskudd | 8 070 | 0 |
Skjønnstilskudd | 5 219 | 2 364 |
Rammetilskudd | 54 621 | 19 914 |
Eksempel 2
Alta kommune i Finnmark og Kristiansund kommune i
Møre og Romsdal har begge ca. 16 900 innbyggere.
| Alta | Kristiansund |
Innbyggertilskudd | 98 444 | 102 910 |
Nord-Norge tilskudd | 103 599 | 0 |
Regionaltilskudd | 0 | 0 |
Skjønnstilskudd | 7 281 | 3 800 |
Rammetilskudd | 209 324 | 106 710 |
Disse tallene illustrerer tydelig den store
og politisk bestemte forskjellen i inntektsnivå som eksisterer
mellom ellers sammenlignbare kommuner. Dette gir mulighet for store
ulikheter i tjenestetilbudet til innbyggerne på viktige
områder som omsorg, helse og skole.
Disse medlemmer ønsker
ikke at det skal være slik, og vil minske forskjellene
gjennom å redusere de postene som ikke bygger på objektive
kriterier.
Slike nedskjæringer må nødvendigvis
tas over tid, slik at berørte kommuner får mulighet
til å tilpasse seg det nye inntektsnivået.
Disse medlemmer foreslår å redusere
Nord-Norge-tilskuddet med 300 mill. kroner, for delvis å utlikne
de geografisk betingede forskjellene i rammeoverføringene som
også blir ivaretatt gjennom innbyggertilskuddet og andre
tilskudd.
Innbyggertilskuddet blir fordelt etter tilnærmet objektive
kriterier, og disse medlemmer vil derfor i dagens økonomiske
situasjon for kommunene, foreslå en økning i dette
tilskuddet på 250 mill. kroner.
Regionaltilskuddet er et tilskudd som blir gitt
til alle kommuner med mindre enn 3 000 innbyggere, og som sammen
med basistilskuddet er med på å sementere en struktur
med alt for mange små kommuner i Norge.
Disse medlemmer foreslår
derfor å redusere dette tilskuddet med 150 mill. kroner.
Skjønnstilskuddet består av
to komponenter, ordinært og ekstraordinært skjønnstilskudd.
Ordinært skjønnstilskudd fordeles
for å ta vare på spesielle forhold som ikke taes
tilstrekkelig hensyn til gjennom innbyggertilskuddet, og det ekstraordinære
er kompensasjon til de kommunene som tapte på Rattsø-omleggingen.
I tillegg er det her lagt inn penger til særlig krevende
brukere. Disse medlemmer foreslår å redusere
dette tilskuddet med 750 mill. kroner, med hovedvekt på kompensasjonen
til de kommunene som har tapt på Rattsø omleggingen.
Dette er penger som går til kommuner som gjennom mange år
har fått for mye, og som fremdeles får det, på bekostning
av kommuner som har fått for lite.
Disse medlemmer foreslår
en justering av kostnadsnøkkelen for innbyggertilskuddet,
bl.a. slik at basistilskuddet får halv vekt i forhold til
tidligere, og at vektingen av de andre faktorene blir økt
tilsvarende.
Basistillegget er et likt beløp til
hver kommune uansett størrelse, og er sammen med regionaltilskuddet med
på å sementere kommunestrukturen i Norge. Disse forslagene
vil være med på legge til rette for en frivillig sammenslåing
av kommuner ved at det vil gi økonomisk gevinst, og ikke
som nå, et økonomisk tap.
Samlet foreslår disse medlemmer å redusere rammeoverføringene til
primærkommunene med 950 mill. kroner, noe er vesentlig
mindre enn tidligere.
Disse medlemmer foreslår å redusere
innbyggertilskuddet til fylkeskommunene med 500 mill. kroner. Dette
er et generelt kutt som må sees i sammenheng med Fremskrittspartiets
samlede opplegg, som gjennom lønns og prisvirkning vil
gi fylkeskommunene styrket økonomi.
Videre vil disse medlemmer kutte
150 mill. kroner i Nord-Norge-tilskuddet, og 200 mill. kroner i skjønnstilskuddet,
Dette er tilskudd som ikke er gitt etter objektive
kriterier, og som skaper økonomiske ulikheter mellom fylkeskommunene.
Samlet foreslår disse medlemmer netto kutt
for fylkeskommunene på 850 mill. kroner.
For kommunesektoren vil Fremskrittspartiets
forslag samlet gi en reduksjon i rammetilskuddet på 1 800
000 kroner.
Kap. 571 rammetilskudd til
kommuner
Post | Betegnelse | Regjeringen | Fremskrittspartiet | Differanse |
21 | Kunnskap og drift | 6 700 000 | 6 700 000 | 0 |
60 | Innbyggertilskudd | 26 564 225 000 | 26 764 225 000 | +250 000 000 |
62 | Nord-Norge tilskudd | 1 112 156 000 | 812 156 000 | -300 000 000 |
63 | Regionaltilskudd | 552 511 000 | 402 511 000 | -150 000 000 |
64 | Skjønnstilskudd | 2 750 408
000 | 2 000 408
000 | -750 000 000 |
| | 30 986 000 000 | 30 036 000 000 | -950 000 000 |
Kap. 572 rammetilskudd til
fylkeskommuner
Post | Betegnelse | Regjeringen | Fremskrittspartiet | Differanse |
60 | Innbyggertilskudd | 9 413 605 000 | 8 913 605 000 | -500 000 000 |
62 | Nord-Norge tilskudd | 419 545 000 | 269 545 000 | -150 000 000 |
64 | Skjønnstilskudd | 1 207 592 000 | 1 057 592 000 | -200 000 000 |
65 | Hovedstadtillegg
| 427 258 000 | 427 258 000 | 0 |
| | 11 468 000 000 | 10 618 000 000 | -850 000 000 |
Disse medlemmer mener at det
ligger et stort og uutnyttet potensiale for innsparinger i offentlig
sektor gjennom effektivisering og konkurranseutsetting, og støtter
Regjeringens forslag om en generell ordning med momskompensasjon for
kommunene, og ønsker også å innføre
en ordning med "utfordringsrett" som konkurransestimulerende virkemiddel
overfor kommunene etter modell av den danske "lov om utfordringsret
og servicestrategi".
Dette vil bidra til bedre og rimeligere kommunale tjenester,
og vil også redusere konkurransevridningen mellom kommunal
og privat sektor.
Fremskrittspartiets samlede kutt på kommunesektoren er
på totalt 1.8 mrd. kroner som utgjør ca. 0,85 pst.
av sektorens samlede inntekter.
Dette beløpet blir mer en oppveid av
den reduserte lønns og kostnadsvekst som følger
av Fremskrittspartiets samlede opplegg. I tillegg kommer kommunenes økte
mulighet til innsparing gjennom en generell momskompensasjonsordning.
Staten pålegger kommunene en lang rekke
oppgaver, og bestemmer også i stor grad deres inntekter.
Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal
brukes samtidig som de selv utfører oppgavene. Dette systemet
fører til at når oppgaver som staten har pålagt
kommunene blir utilfredsstillende utført, skylder staten
på kommunepolitikernes prioriteringer, og kommunene på manglende
overføringer fra staten. Og det er brukerne som taper. Disse
medlemmer ønsker derfor en ordning med en direkte statlig
finansiering av de viktigste velferdsoppgavene som skole og omsorg
etter en stykkprismodell.
Disse medlemmer er uenig i dagens
modell for finansiering av kommunesektoren, men mener at innen dagens
system bør staten ta det fulle økonomiske ansvar
for finansieringen av primæroppgavene gjennom øremerkede
tilskudd til kommunene. Målet må være å få et
tilnærmet likt og akseptabelt tilbud innen områdene
omsorg, helse og skole over hele landet. På andre områder
bør kommunene få full frihet til å løse oppgavene,
samtidig som de blir gitt mulighet til å påvirke
sine egne inntekter gjennom tilrettelegging for næringsliv
og til å redusere sine utgifter ved å redusere driften
og gjennom å konkurranseutsette kommunale oppgaver.
Disse medlemmer ønsker å gi
kommunene full økonomisk handlefrihet, og føre
en politikk som vil bidra til økte kommunale inntekter
og reduserte kommunale utgifter.
Dette kan oppnåes gjennom skatte- og
avgiftsreduksjoner som vil føre til økt sysselsetting og økt
verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår
et kommuneopplegg som har som hovedmål å sikre
er samfunn med små forskjeller og et opplegg som gir kommunene
muligheter til å styrke tilbudet til innbyggerne sine: Å tilby
en skole som gir et godt tilbud til alle barn, eldre som får
stå opp når de vil og legge seg når de
vil, et spennende og variert fritidstilbud og å være
en kommune som gir innbyggerne muligheter til å være
aktive og medansvarlige i samfunnsbyggingen.
Disse medlemmer vil peke på at
fokus bør ligge på å videreutvikle kvaliteten
på fellesløsningene, og på en rettferdig
fordelingspolitikk. Disse medlemmers kommuneopplegg
vil sikre det finansielle grunnlaget for tjenester uavhengig av
personlig økonomi og bosted. Det vil også koble
flere ledige hender med uløste oppgaver og derigjennom
få ned arbeidsløsheten.
Disse medlemmer viser til at
Teknisk beregningsutvalg betrakter netto driftsresultat som den primære
indikator for økonomisk resultat i kommunesektoren. For
kommunesektoren som helhet anslås driftsresultatet redusert
til 0,6 pst. Med et svekket driftsresultat over flere år,
reduseres kommunenes handlefrihet og evne til å løse
oppgaver utover et nødvendig minimum.
Disse medlemmer vil hevde at
kommuneopplegget bør ha et netto driftsresultat på minst
3 pst., og vil legge opp til dette. Målt som andel av de
totale inntektene økte underskuddet med 4 pst. fra 2001
til 2002. Disse medlemmer viser til at kommunesektoren anslås å få et
underskudd på vel 9 mrd. kroner i 2003. Disse medlemmer vil
be Regjeringen straks å innlede drøftinger med
kommunene om en helhetlig plan for oppretting av den økonomiske
ubalansen i kommunesektoren.
Disse medlemmer vil vise til
manglende kompensasjon for skattesvikt og befolkningsvekst, og til stor økning
i egenbetaling for kommunale tjenester. Skatt på sjukdom
og behov øker og det blir dyrere å gjøre
bruk av offentlige fellesgoder. Dette rammer folk med dårlig
råd.
Disse medlemmer påpeker
at mens Regjeringen beregnet effekten av lavere rente til 1,6 mrd.
kroner i reduserte utgifter for kommunene, viser en ECON-rapport
at den kortsiktige gevinsten bare er 8-900 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
skatteanslaget for 2003 må nedjusteres med 1,5 mrd. kroner.
Dette får en direkte effekt på kommunenes økonomi
og tjenestekvalitet, og må rettes opp. Disse medlemmer fremmer
forslag i tråd med dette under kap 3.2.19.
Disse medlemmer kan ikke godta
nedbygging av velferdstjenester, og øker derfor kommuneøkonomien med
6,5 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Av dette utgjør økningen
i kommunenes frie inntekter drøyt 4,6 mrd. kroner. I tillegg
kommer øremerkede midler på en rekke områder.
Disse medlemmer viser til Stortingets
vedtak i tilknytning til overføring av ansvaret for rusområdet, familievern og
barnevern om å gjennomføre separate forhandlinger
med den enkelte fylkeskommune før uttrekksmodellen iverksettes,
må følges opp.
Disse medlemmer viser til at
det er et opprustningsbehov i skolene på 55 mrd. kroner
for å sette bygningsmassen i teknisk forsvarlig stand,
og slik at de gir lik tilgjengelighet for alle. Derfor foreslår
vi å øke investeringsrammen for rentekompensasjon
for skolebygg økes med 2 mrd. kroner til 4 mrd. kroner
i 2004, og ber Regjeringen påse at all utbedring følger prinsippene
om universell utforming.
Disse medlemmer vil videreutvikle
gode, offentlige fellesløsninger, ikke avvikle, privatisere
og fragmentere. For å få budsjettene til å gå opp
har mange kommuner vært nødt til å legge
ned eller kutte i velferden, eller redusere kvaliteten. Dårlig
kvalitet eller mangel på offentlige velferdstjenester vil øke
befolkningens misnøye med offentlig sektor, og de med god
råd vil søke private løsninger. Dette
er en bevisst del av Regjeringens privatiseringsstrategi. Politikken er basert
på ideologien om at private løsninger automatisk er
bedre enn offentlige - ikke på hva som faktisk er mest
fornuftig. Erfaring viser at privatisering ikke fører til
en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere
kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet, mindre
fokus på kompetanse og helhetlige løsninger for
befolkningen. En rapport fra Den Europeiske sentralbanken rangerer
norske kommuner og fylkeskommuner blant de mest effektive i OECD-området.
Disse medlemmer vil gå imot
den nye momskompensasjonsordningen, og viser til at forslaget er
et opplegg for mer privatisering og konkurranseutsetting. Det hersker
stor forvirring og usikkerhet i kommunesektoren om reformen,
tallberegningene og konkrete fordelingsvirkninger.
Reformen medfører premiering av kommuner
som konkurranseutsetter, og de som har råd til å investere mye. Disse
medlemmer viser til at utredningen som ligger til grunn
for endringen er for snever, og ikke vurderer alle sider ved konkurransevridning. Disse medlemmer viser
videre til omtale av forslaget i Innst. O. nr. 20 (2003-2004).
Disse medlemmer vil også peke
på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 259
(2002-2003) gikk imot økningen i skatteandel til 50 pst.
Regjeringens egne beregninger viser at av fylkeskommunene er det bare
Oslo og Akershus som vinner på opptrappingen, og av kommunene
vil 17 vinne og resten tape. Av kommunevinnerne er 6 kommuner i
Akershus og de fleste av de rikeste kraftkommunene. Disse
medlemmer finner det derfor urimelig å forsterke
omfordelingen ytterligere, uten at helheten er vurdert. Disse
medlemmer mener det må foretas en helhetlig gjennomgang
av inntektssystemets fordelingsvirkning og skeivheter.
Disse medlemmer vil spesielt
advare mot at fellesarenaer for barn og unge utarmes og legges ned.
I moderne multietniske samfunn er det viktigere enn noen gang å styrke
enhetsskolen og barnehagene. Regjeringen har ikke fulgt opp den
offentlige skolen med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre
de nye læreplanene med tilpasset opplæring. Den
offentlige enhetsskolen svekkes, samtidig som det åpnes
for stadig flere private skoler. Dette bryter med grunnlaget for
enhetsskolen og vil på sikt splitte opp samfunnet i enkeltindivider
og grupper som har lite til felles. Disse medlemmer vil
påpeke at det er i den offentlige skolen grunnlaget for
framtidas verdiskapning legges. Skolene skal ha god kvalitet, ha
et mangfold av metoder og undervisningsformer som sikrer god læring
og mestring hos alle elever. Skolen må være fult
på høyde teknologisk og kunnskapsmessig, og ha ressurser
til å holde god kontakt med samfunnet rundt seg.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning.
Kommunesektoren som er landets største arbeidsgiver må ha
ressurser til å følge den opp. Disse medlemmer vil
vise til behov for en forsterket innsats i tilbudet til den enkelte
pasient/bruker i helse og omsorgssektoren. Det forutsetter
tilstrekkelig bemanning, og tilstrekkelige kvalifikasjoner hos dem som
arbeider i sektoren.
Disse medlemmer vil vise til
at barn i fattige familier rammes svært hardt av dårlig
kommuneøkonomi. Mer enn andre er de avhengige av god skole
og SFO, samt at det finnes gode kultur og fritidstilbud der ingen
stenges ute fordi en ikke har råd. Dårlig kommuneøkonomi
vil kunne føre til kutt i sosialhjelpssatsene. De smale
fattigdomstiltakene i Regjeringens politikk finansieres ved kutt
i ytelser til arbeidsledige og økte egenandeler til syke.
Disse medlemmer viser til den
nye ordningen med statlig toppfinansiering av særlige ressurskrevende
brukere, og vil foreslå en opptrapping av den statlige
medfinansieringen og gå imot innsnevringer i beregningsgrunnlaget
for kompensasjonene.
Disse medlemmer viser ellers
til merknader vedrørende bortfall av den differensierte
arbeidsgiveravgiften under punkt 3.2.6.2.4, og til merknader og
forslag i Innst. S. nr. 259 (2002-2003).
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise
til at den vanskelige situasjonen kommunesektoren nå står
oppe i, er et resultat av Regjeringens bevisste nedprioritering
av denne sektoren. Det er grunn til å minne om at da denne
regjeringen tiltrådte, var underskuddet i kommuneforvaltningen 6,9
mrd. kroner. Den seneste rapporten fra Teknisk Beregningsutvalg
(mars 2003) viser at underskuddet nå er på 10,8
mrd. kroner. Det er en økning på nesten 4 mrd.
kroner i løpet av to år. I samme periode har gjennomsnittlig
netto driftsresultat gått ned fra 1,7 pst. i 2001 til 0,4
pst. i 2002. Gjennomsnitt for 1990-tallet er et driftsresultat på om lag
3 pst.
Dette medlem viser videre til
svar fra Finansdepartementet på spørsmål
nr. 116 fra Senterpartiet, der det heter:
"Regnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser
at netto driftsresultat for kommunesektoren i 2002 var 0,6 pst.
av sektorens samlede inntekter. Differansen mellom faktisk netto
driftsresultat og et netto driftsresultat på 3 pst. tilsvarer
om lag 5 mrd. kroner, dette året."
Dette medlem vil videre understreke
at det opplegget for 2004 som Regjeringen presenterer for kommunene
og den lokale velferden, ikke er tilstrekkelig for å opprettholde
dagens tilbud. Dette understrekes av Kommunenes Sentralforbund som
har spurt 146 av landets kommuner om hvordan de skal bruke pengene
neste år. 27 pst. av kommunene vurderer nedskjæringer
innenfor skole og eldreomsorg.
Dette medlem må på denne
bakgrunn konstatere at Regjeringen fortsatt legger opp til at kommunene ikke
skal ha mulighet til å utvikle seg i tråd med
de mål som Stortinget har trukket opp. Dette skaper et
misforhold mellom de forventninger folk har til et godt tjenestetilbud
og det kommunene er i stand til å tilby.
Dette medlem vil påpeke
at Senterpartiet ved en rekke anledninger har foreslått
at nye oppgaver til kommunesektoren skal være fullfinansiert.
Det blir en umulig oppgave for lokale folkevalgte å forholde
seg til stadig nye reformer og oppgaver, som skal passes inn i drifts-
og investeringsbudsjetter, uten at tilstrekkelig midler følger
med.
Dette medlem vil vise til at
den vanskelige økonomiske situasjonen for mange kommuner
ikke bare henger sammen med for små rammer, men også med hvordan
rammene fordeles. Dette medlem vil påpeke
at mindre distriktskommuner nå rammes ekstra hardt gjennom
kombinasjonene av en rekke faktorer: Trange rammer, nedtrapping
av ekstraordinært skjønnstilskudd, opptrapping
av skatteandelen og nye kostnadsnøkler. En har i de siste årene
sett en entydig dreiing fra distriktskommunene inn mot de mest folkerike
kommunene. Dette medlem vil understreke at et inntektssystem som
ikke tar hensyn til avstandsfaktorer, vanskelig geografi og spredtbygdhet, vil
forsterke forskjellene i tjenestetilbudet til innbyggerne, og bidra
til økt sentralisering i samfunnet. Dette medlem mener
derfor at endringene i inntektssystemet bør stilles i bero
inntil en har fått en grundig evaluering av konsekvensene.
Dette medlem vil vise til at
Regjeringen i St.meld. nr. 62 (2002-2003) Kommuneproposisjonen la
opp til en vekst i kommunesektorens inntekter på mellom
3,75 og 4,25 mrd. kroner. Dette medlem viser til
at et klart flertall på Stortinget vedtok å styrke kommunesektorens
inntekter med 1,5 mrd. utover dette. Det er etter dette medlems syn
oppsiktsvekkende at Regjeringen verken oppfyller egne lovnader eller
Stortingets klare vedtak i sitt forslag til Statsbudsjett. Dette
må oppfattes som et klart tillitsbrudd fra kommuner og
fylkeskommuner, som med god grunn har hatt forventninger til kommuneopplegget.
Dette medlem viser videre til
at kommunesektoren både i fjor og i inneværende år
opplever betydelig skattesvikt. Skatteanslaget ble fra Regjeringen
nedjustert med 1 mrd. kroner i mai/juni d.å.,
og med ytterligere 0,5 mrd. kroner i oktober. Dette medlem viser
til at Senterpartiet tidligere har fremmet forslag om at kommunesektoren
må kompenseres for deler av denne inntektssvikten, og varsler
med dette et slikt forslag ved nysalderingen av statsbudsjett for
2003.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner
til den store rolla som kommunesektoren spelar i kvardagslivet til
det einskilte menneske. Skule, kultur, eldreomsorg, barnehage, vasstilførsel
og kloakk er viktige oppgåver for kommunane. Det er difor
viktig at kommunane er i stand til å løysa dei
oppgåvene dei hev på ein god måte slik
at einskiltmenneske ikkje verte skadelidne.
Denne medlemen peikar på at
oppgåvene til kommunesektoren er mangslungne med oppgåver
som er lovpålagte og oppgåver som kommunane står
meir fritt i å gjennomføra. Det er ein tendens
til at kommunesektoren vert pålagd fleire og fleire oppgåver
av Regjering og Storting utan at det fylgjer med nok midlar til å gjennomføra
desse oppgåvene. Desse kan vera lovpålagde eller
at det vert gjort vedtak om satsing på ymse områder
slik at vert lagt press på kommunesektoren til å setja
ressursar inn på sentralt definerte felt.
Denne medlemen vil peike på at
ein politikk der kommunesektoren stadig skal ta på seg
fleire oppgåver og at standarden skal auke på dei
ymse områda må føra til at sektoren må få tilført
nok midlar til å utføra oppgåvene. Dette
hev ikkje vore tilfelle. Denne medlemen må diverre
konstatere at Regjeringa legg opp til ein politikk som gjer at kommunane
ikkje får økonomiske ressursar til å setja
ut i livet den politikken som Stortinget hev vedteke på ein
fullnøyande måte. Resultatet vert at det ein får
inntrykk av dårleg oppgåveløysing i sektoren
av di det vert eit stort sprik millom det som vert lova og det som
vert utført - av di det ikkje finnast midlar til å setja
politikken ut i livet. Det er lett å skjøna at
kommunane kan misse tillit når dei langt frå kan
leva opp til dei intensjonane som vert stila til dei frå Stortinget
si side med dei midlane som vert stilt til disposisjon. Denne
medlemen vil ikkje vera med på ein politikk som
set kommunesektoren i dårleg ljos på grunn av
at sektoren får tilført for små midlar
i høve til dei oppgåvene sektoren hev. Denne medlemen peikar
på at det er Stortinget som avgjer gjennom vedtak om skattesatsar
og overføringar kor store inntekter kommunesektoren skal
disponera. Dei inntektene som kjem inn på annan måte
er små sett i høve til totale inntekter.
Denne medlemenkonstaterar
at framlegget til statsbudsjett for 2004 ikkje gjev den auken til
kommunesektoren som vart lova i sumar. Regjeringa fylgjer heller
ikkje opp det klare vedtaket i Stortinget om at barnehagereforma
skal finansierast fullt ut med statlege midlar.
Denne medlemen vil difor styrkja
kommunesektorens frie inntekter med 12 mill. kroner utover framlegget
til Regjeringa slik at kommunesektoren får betre høve
til å oppnå dei måla som samfunnet ventar.
Denne medlemen meiner det er
eit problem for kommunane at eige skattegrunnlag er for lite. Derfor vil
Kystpartiet gjera framlegg om at inntekter av verksemdskattlegginga
ikkje skal gå inn i statskassa, men verta kommunal og stadbunden
til produksjonskommunen.
Denne medlemen konstaterar at
Regjeringa gjer framlegg om ei kraftig omfordeling av overføringane til
kommunesektoren mellom distrikt og sentrale strøk. Denne
medlemen vil gå mot dette - som vil vera med på å utarma
utkantkommunane. Utkantkommunane må sikrast ein økonomi
slik at dei kan gje ibuarane like gode tenester som andre kommunar
i landet. I sitt alternative statsbudsjett for komande år
vil difor Kystpartiet mellom anna gjera framlegg om å auka kommunane
sine inntekter samstundes som ein gjennom fordelingssystemet tek
vare på kommunar med svakt skattegrunnlag. Det vert mellom
anna gjort framlegg um å auka Nord-Noreg-tillegget monaleg
med 100 mill. kroner.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i
den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder bidra
til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. forskriften
for pengepolitikken som ble gitt i forbindelse med St.meld. nr.
29 (2001-2002). Norges Banks operative gjennomføring av
pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon,
definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er
nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken skal
være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser
av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Forskriften innebærer at pengepolitikken har
fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske
utviklingen. Lav og stabil prisstigning er viktig for å sikre
stabilitet i produksjon og sysselsetting og vil også bidra
til stabilitet i valutakursen over tid.
Norske kroner styrket seg markert gjennom andre halvdel
av 2000 og fram til utgangen av 2002. Målt ved industriens
effektive kronekurs (konkurransekursindeksen) styrket kronen seg
i denne perioden med vel 16 pst. Så langt i år
har kronekursen svekket seg med vel 9 pst.
Siden i fjor sommer har presset i norsk økonomi avtatt
markert, og arbeidsledigheten har økt. Norges Bank har
siden hovedstyremøtet 11. desember i fjor redusert renten
med til sammen 4,5 prosentpoeng. Foliorenten er dermed nede i 2,5
pst. Begrunnelsen for rentenedsettelsene har bl.a. vært
knyttet til at konsumprisene har økt klart mindre enn ventet.
Norges Bank har i denne sammenheng lagt vekt på den sterke kronekursen,
svak vekst i internasjonal økonomi og svakere vekst i norsk økonomi.
Den stramme pengepolitikken gjennom fjoråret
må ses på bakgrunn av lønnsoppgjøret
i 2002, som resulterte i svært høye tillegg. Dette
var femte året på rad med klart høyere
lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Lønnsveksten
i 2002 ble på 5,7 pst., og dette ga den høyeste
reallønnsveksten siden midten av 1970-tallet. Den høye
lønnsveksten skapte store utfordringer for pengepolitikken.
Det var betydelig usikkerhet knyttet til hvor raskt lønnsveksten
igjen ville komme ned på et nivå som var forenlig
med inflasjonsmålet.
Som følge av den betydelige svekkelsen
av konkurranseevnen siden sommeren 2000, satte Regjeringen ned et
ekspertutvalg (Holden II), som skulle vurdere utfordringene for
konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene
framover. Utvalget avga sin innstilling 9. april 2004. Utvalget
uttalte bl.a. at endringen i retningslinjene for pengepolitikken innebærer
et endret reaksjonsmønster dersom lønnsveksten
blir for høy, fordi det nå i større grad
vil være pengepolitikken, og i mindre grad finanspolitikken,
som må reagere for å forhindre økt inflasjon.
Lønnsvekst som er høyere enn det som er forenlig
med inflasjonsmålet, kan lede til renteøkning,
noe som vanligvis vil medføre en styrking av kronekursen.
Utvalget understreket derfor hvor viktig det er at lønnsveksten
ikke kommer ut av kurs, men er på et nivå som
sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramminger
i pengepolitikken.
Samtidig påpekte Holden II-utvalget
at pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store
utslag i valutakursen kan innebære betydelige og langvarige
realøkonomiske kostnader for konkurranseutsatt
sektor, og etter hvert også for økonomien som
helhet. Departementet er enig i disse vurderingene. Pengepolitikken skal
rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men forskriften fastlegger
samtidig at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det vil i de fleste situasjoner
være samsvar mellom hensynet til å stabilisere
prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil en i skjønnsutøvelsen
i pengepolitikken måtte foreta en avveining mellom disse
to hensynene.
Tolvmånedersveksten i konsumprisene
korrigert for avgifter og utenom energipriser har nå kommet
ned på et lavt nivå. Siden mai i år har
den underliggende prisstigningen ligget utenfor intervallet på +/-
1 prosentpoeng rundt prismålet på 2,5 pst. som
det forventes at konsumprisveksten normalt vil ligge innenfor, jf. St.meld.
nr. 29 (2000-2001).
Forskriften for pengepolitikken gjør
det naturlig at departementets årlige vurdering av utøvelsen
av pengepolitikk i kredittmeldingene utvides og videreutvikles, slik
det ble varslet i forbindelse med Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) om
endringer i sentralbankloven.
Departementet ba i brev av 13. juni 2003 Norges Bank om
en redegjørelse om utøvelsen av pengepolitikken i
2002 og de første åtte månedene av 2003.
I departementets brev gikk det også fram at redegjørelsen
fra Norges Bank ville bli omtalt i Nasjonalbudsjettet 2004. Norges
Banks vurdering av utøvelsen av pengepolitikken går
fram i Beretning om pengepolitikken 2003 - de første åtte
månedene, som Norges Bank oversendte Finansdepartementet
17. september 2003.
Det store avviket mellom faktisk prisstigning og inflasjonsmålet
reflekterer ifølge Norges Bank at norsk økonomi
har vært utsatt for betydelige og uforutsette forstyrrelser.
Valutakursen styrket seg mer gjennom 2002 enn lagt til grunn i sentralbankens
prognoser. Dette hadde bl.a. sammenheng med uventet svak utvikling
i internasjonal økonomi, som førte til lavere rente
ute og økt rentedifferanse mellom Norge og utlandet. Videre
peker sentralbanken bl.a. på at utviklingen i de internasjonale
aksjemarkedene og risiko for økte oljepriser bidro til å styrke
kronen.
Departementet er i hovedsak enig i de vurderingene Norges
Bank gir uttrykk for når det gjelder årsakene
til at prisstigningen har kommet ned på et lavt nivå.
I sin redegjørelse for utøvelsen
av pengepolitikken skriver Norges Bank at veksten i norsk økonomi
trolig vil ta seg opp mot et mer normalt nivå neste år.
Dette er i tråd med anslagene i denne meldingen. Lettelsene
i pengepolitikken er en viktig drivkraft for at veksten i fastlandsøkonomien nå ventes å tilta.
Norges Bank la i forbindelse med rentemøtet 17. september
til grunn at den underliggende prisveksten gradvis kommer opp i 2,5
pst. i løpet av de nærmeste to årene.
Departementet antar i likhet med Norges Bank at sterkere
vekst og svakere krone vil bidra til at prisstigningen gradvis tar
seg opp, selv om det er usikkerhet knyttet til når den
underliggende prisstigningen når opp mot prisstigningsmålet
på 2,5 pst. Av hensyn til etterprøvbarhet og enkelhet
i kommunikasjonen omkring utøvelsen av pengepolitikken,
kan det i utgangspunktet være en fordel å legge
til grunn en fast horisont for når prisstigningen skal
nå inflasjonsmålet. I praksis vil det imidlertid
oppstå situasjoner som kan gjøre det hensiktsmessig å benytte
både en kortere og en lengre horisont enn to år
som grunnlag for rentesettingen. I de skjønnsmessige avveiningene
Norges Bank må foreta i denne sammenheng, må det
også legges betydelig vekt på hensynet til stabil
utvikling i produksjon og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig
ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for
konkurranseutsatt sektor.
Ifølge forskriften skal pengepolitikken også bidra
til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Bank skriver
at det har vært sterke tilbakevendingsmekanismer i kronekursen.
Banken peker på at kronen har styrket seg når
aktiviteten har vært høy og det har vært
forventninger om høy rentedifferanse, mens kursen har svekket
seg når aktiviteten og rentedifferansen har avtatt. Ut
fra erfaringene så langt mener banken at en ikke har holdepunkter
for å si at tilbakevendingsmekanismene i kronekursen er
svekket med et inflasjonsmål for pengepolitikken. Departementet
er enig i disse vurderingene. Samtidig vil departementet peke på at
sentralbanken gjennom analyser og kommunikasjon omkring slike forhold
kan bidra til å stabilisere forventningene til valutakursutviklingen.
I Kredittmeldinga 2002, som legges fram i løpet
av oktober, vil det bli gitt en nærmere vurdering av utøvelsen
av pengepolitikken i 2002 og de første åtte månedene
av 2003.
Det vises til nærmere omtale av pengepolitikken i avsnitt
3.4 i meldingen.
Komiteen tar det som
står i meldingen om pengepolitikk til etterretning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001) sluttet
et flertall på Stortinget seg til retningslinjer for den økonomiske politikken som
innebærer at budsjettpolitikken skal gi en jevn og opprettholdbar
innfasing av petroleumsinntektene i økonomien, om lag i
takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. I denne meldingen
ble det også trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken,
som flertallet på Stortinget stilte seg bak.
Flertallet viser til forskrift
om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29.
mars 2001, der det i retningslinjene heter at "pengepolitikken skal
sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale
verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om
valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting". Flertallet vil
videre vise til at Norges Banks operative gjennomføring
av pengepolitikken skal rettes inn mot en inflasjon som over tid
er nær 2,5 pst.
Flertallet viser til at budsjettpolitikken og
pengepolitikken må virke sammen for å bidra til
en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Flertallet viser
videre til at erfaringer under tidligere pengepolitikkregimer har
vist at det er vanskelig å finstyre valutakursen. Så langt
i år har kronekursen svekket seg med om lag 9 pst. Dette
må sees i sammenheng med at kronekursen styrket seg gjennom
andre halvdel av 2000 og frem til utgangen av 2002, bl.a. på grunn
av det høyere rentenivået som fulgte av den høye
lønnskostnadsveksten i denne perioden.
Lønnsveksten i 2002 ble på 5,7 pst., og dette
var den høyeste reallønnsveksten siden midten
av 1970-tallet.
Flertallet viser til at Norges
Bank siden budsjettet for 2003 ble vedtatt i fjor har redusert renten
med til sammen 4,5 prosentpoeng. Foliorenten er dermed nede i 2,5
pst. Viktige faktorer som har redet grunn for det handlingsrom som
Norges Bank har benyttet seg av, inkluderer en stram budsjettramme,
et mer moderat lønnsoppgjør og den svake veksten
i internasjonal økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringens
nedsatte ekspertutvalg (Holden II), som skulle vurdere utfordringer
for konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene
fremover, leverte sin innstilling våren 2003. Disse
medlemmer støtter opp om utvalgets understreking
om at det er viktig at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs,
men er på et nivå som sikrer konkurranseevnen
og ikke skaper behov for innstramminger i pengepolitikken. Disse
medlemmer støtter også utvalgets og Regjeringens
vurdering om at det ved konflikt mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og
hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting må foretas
en avveining mellom disse to hensynene.
Disse medlemmer mener at de gjeldende
retningslinjene for pengepolitikk er vel tilpasset til varierende
konjunktursykluser, og gir grunnlag for et godt samspill mellom
finans- og pengepolitikken. I tillegg må partene i arbeidslivet
sørge for at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
videre vise til at Norges Banks operative gjennomføring
av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon,
men at forskriften samtidig fastlegger at pengepolitikken skal bidra
til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.
Dersom konflikt oppstår, må Norges Bank i skjønnsutøvelsen
i pengepolitikken foreta en avveining mellom disse to hensynene.
I de skjønnsmessige avveiningene må det legges
betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig
ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for
konkurranseutsatt sektor.
Disse medlemmer er enige i at
forskriften for pengepolitikken gjør det naturlig at departementets årlige
vurdering av utøvelsen av pengepolitikken i kredittmeldingen
utvides og videreutvikles.
Disse medlemmer viser for øvrig
til omtalen og sine respektive merknader om den økonomiske
politikken under avsnitt 2.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i en markedsøkonomi alltid vil være
endringer i de relative priser. Dette er helt nødvendig
for å kanalisere ressursene inn i de bransjer hvor de til
enhver tid kaster mest av seg. Slike endringer i relative priser
må ikke forveksles med inflasjon, det vil si en generell økning
i prisnivået. Disse medlemmer peker på at
Fremskrittspartiets politikk selvfølgelig vil føre
til andre relative priser enn i Regjeringens opplegg, men det er
ingen grunn til å hevde at Fremskrittspartiets politikk
derfor vil medføre en uønsket økning
i det generelle prisnivået.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget foreslo
innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken.
Etter at de andre partiene lenge strittet i mot ble inflasjonsmål
til slutt innført våren 2001.
Disse medlemmer vil gå et
skritt videre og har flere ganger foreslått å lovfeste
inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun
gitt som en forskrift fra Regjeringen til Norges Bank. Dette er
ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet.
De internasjonale finansmarkedene vet at Regjeringen over natten kan
endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det inn en viss usikkerhetspremie
i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet,
blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet,
eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed
vil det internasjonale finansmarkedet få større tiltro
til inflasjonsmålet.
I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet
vil disse medlemmer sørge for at den såkalte
instruksjonsretten til Regjeringen overfor Norges Bank tas bort.
Disse medlemmer vil vise til
at rutinene for oppnevning av hovedstyremedlemmer til Norges Bank nå er
endret. Dette er et stort skritt i riktig retning, selv om disse
medlemmer mener dette burde hatt en noe annen innretning.
Disse medlemmer har lenge også ment
at Norges Banks ledelse og hovedstyre bør ansvarliggjøres
med hensyn til at inflasjonsmålet etterleves. Det er derfor
gledelig at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for
at Stortinget nå jevnlig skal informeres av sentralbanksjefen
om inflasjonsutsiktene og virkemiddelbruken. Gjennomføringen
av pengepolitikken bør skje i åpenhet. Alt dette,
i sammen med lovfestet inflasjonsmål, vil ha en positiv
effekt på troverdigheten til pengepolitikken.
Med innføring av inflasjonsmål
har kronen blitt flytende, det vil si at de bilaterale valutakurser
fastsettes fritt i valutamarkedet uten at Norges Bank har noen målsettinger
om hvor kronekursen skal være, og normalt sett uten intervensjoner
fra Norges Bank. Det blir dermed håpløst å gjøre
kronekursen til en målvariabel i den økonomiske
politikken. Man kan ikke på en og samme tid ha både
inflasjonsmål og valutakursstyring.
I det lange løp vil kronekursen endres
i tråd med differansen mellom norsk og internasjonal inflasjonsrate. På kort
sikt kan kronekursen endre seg av mange ulike faktorer. Det er kjent
at oljeprisen, via dens påvirkning på oljeformuen,
kan ha en effekt på kronekursen. Men denne effekten virker
uavhengig av finanspolitikken.
I det lange løp kan ikke rentenivået settes
opp som en politisk målvariabel. Det norske kapitalmarkedet
er integrert i det internasjonale kapitalmarkedet, og det vil over
tid ikke kunne være noen merkbar forskjell på norsk
og internasjonal realrente. I det korte løp kan det være
avvik på grunn av imperfeksjoner i kapitalmarkedet og på grunn
av virkemiddelbruken til Norges Bank.
Disse medlemmer mener at Fremskrittspartiets politikk ikke
vil føre til en uønsket økning i det
norske rentenivået. Med hensyn til realrenten, det vil
si nominell rente fratrukket forventet inflasjon, er det ikke noen
grunn til å hevde at en omlegging av finanspolitikken vil
medføre et press på realrenten. Økte
realinvesteringer i det private næringsliv utover økningen
i privat sparing, vil kunne bli finansiert ved et redusert eksportoverskudd,
det vil si ved en viss reduksjon i kapitalutgangen fra Norge. Det
er kun ved store imperfeksjoner i kapitalens mobilitet over landegrensene
at en økning i realinvesteringene, utover økningen
i sparingen vil kunne medføre en viss økning i
realrenten. Det er liten grunn til å tro at eventuelle
imperfeksjoner er av en betydelig størrelse.
Det er ikke noen entydig sammenheng mellom finanspolitikk og
forventet inflasjon. Det er i utgangspunktet kun når eventuelle
underskudd på statsbudsjettet finansieres med låneopptak
i sentralbanken, at finanspolitikk kan forårsake inflasjon.
Dette er ingen aktuell problemstilling i Norge. Inflasjon kommer
hovedsakelig av at Norges Bank via banksystemet tilfører økonomien
for mye penger i forhold til hva husholdninger og bedrifter vil
holde av penger. Det er ikke noen grunn til å tro at Norges
Bank skulle ha større problemer med å styre tilførselen
av penger til økonomien selv om finanspolitikken legges
om i den retning Fremskrittspartiet ønsker. Ergo er det
heller ikke noen grunn til å anta at en omlegging av finanspolitikken, med
store skatte- og avgiftslettelser og større vektlegging
av offentlige realinvesteringer, skulle medføre en økning
i forventet inflasjon og dermed økt nominell rente.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at pengepolitikken slik den er vedtatt av stortingsflertallet og
utøves av Norges Bank, rammer industrien
Etter omleggingen av pengepolitikken våren
2001 har vi sett at en pengepolitikk med svært sterkt fokus
på faren for høyere inflasjon enn målet
på 2,5 pst. Dermed er det konkurranseutsatt næringsliv
som rammes når det er behov for innstramminger i norsk økonomi.
Norges Bank har siden omleggingen satt rentenivået høyt,
og holdt det der lenge. Resultatet var en rask og sterk styrking
av den norske krona særlig gjennom 2002. Dette rammet lønnsomheten
til konkurranseutsatt næringsliv hardt, med utflytting,
konkurser og raskt økende ledighet som konsekvens. Samtidig
viser det seg at inflasjonen nå er blitt altfor lav.
Omleggingen av pengepolitikken har vært
mislykket. Antagelsen om at fokuset på inflasjonsmål
vil gi mer stabil valuta har ikke slått til. Det grunnleggende målet
om stabil økonomisk utvikling er på langt nær
er nådd.
Disse medlemmer er derfor glade
for at Regjeringen nå gir en klar kritikk av Norges Banks
utøvelse av pengepolitikken, med beskjed om å legge
om på tre områder. Det skal legges økt
vekt på hensynet til arbeidsledighet og konkurranseutsatt
sektor i utøvelsen av pengepolitikken. Tidshorisonten for
justering av inflasjonen kan gjøres lenger (evt. kortere)
enn 2 år hvis det er nødvendig av hensyn til f.eks.
ledighetsutviklingen. Regjeringen antyder også at Norges
Bank bør legge vekt på stabil valutakurs.
Det er oppsiktsvekkende og gledelig at Regjeringen nå ser
det samme som disse medlemmer har påpekt
helt siden omleggingen av pengepolitikken ble et faktum.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på at en feilslått pengepolitikk i 2002 og første
del av 2003 er hovedårsaken til den økte arbeidsledigheten.
Prosessindustriens Landsforening (PIL) har beregnet at norske vareeksportører
har hatt et bruttotap på 37 mrd. kroner. Bare for 2002
er bruttotapet beregnet til 21 mrd. kroner. Fratrukket gevinst pga.
billigere importerte innsatsvarer er nettotapet for hele perioden for
disse bedriftene beregnet til 30 mrd. kroner. De som produserer
og eksporterer fisk og fiskeprodukter har beregnet 2002-tapet til
2,5 mrd. kroner. Ifølge Landsorganisasjonen i Norge (samfunnsnotat
2-2003) hadde veksten i kronekursen åtte ganger større
effekt på årsresultatene i bedriftene i k-sektoren
i 2002 enn det gode lønnsoppgjøret hadde.
Dette medlem vil minne om at
problemene for konkurranseutsatt sektor ble svært tydelige
tidlig i 2002, og at næringslivet både direkte
og via media ga klar beskjed om situasjonen. På bakgrunn
av Regjeringens passive holdning til næringslivets problemer,
tok Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen i brev til de parlamentariske
lederne på Stortinget datert 22. august 2002 initiativ
til et industripolitisk forlik. Første punkt i det skisserte
grunnlag for et slikt forlik var en presisering av Norges Bank sitt
mandat i pengepolitikken, slik at det skulle legges større
vekt på hensynet til en stabil produksjon og sysselsetting ved
fastsettelse av renten. Da dette initiativ ikke førte fram,
ble et privat forslag fremmet samtidig med statsbudsjettet for 2002 og
behandlet parallelt. Dette medlem synes det i dag
er merkelig at forslaget om å presisere "at inflasjonsmålet
balanseres i forhold til målet om en stabil kronekurs og
hensynet til produksjon og sysselsetting" ble avvist etter råd
fra finansministeren når finansministeren i Nasjonalbudsjettet
for 2004 side 81 uttaler:
"I de skjønnsmessige avveininger Norges
Bank må foreta må det også legges betydelig
vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, herunder
hensynet til å unngå unødig ustabilitet
i kronekursen og dermed i rammevilkårene for konkurranseutsatt
sektor."
Dette medlem mener at det som
her sies er at målsettingen om lav og stabil inflasjon skal
sidestilles med de andre hovedmålene for vår økonomiske
politikk. Erfaringene fra de tre siste år tilsier at stabil
valutakurs må vektlegges svært sterkt fordi så stor
del av vår økonomi er konkurranseutsatt.
Dette medlem vil også vise
til at Norges Bank i den vanskelige tida for næringslivet
ikke har tatt i bruk sine muligheter for å påvirke
kronekursen direkte gjennom intervensjon i valutamarkedet.
Dette medlem mener det først
og fremst er Regjeringen som må kritiseres for at Norges
Banks instruks ikke har blitt strammet inn tidsnok. På den annen
side har Norges Bank hatt full anledning til å vektlegge
hele instruksen, ikke bare det operative målet om inflasjonens
størrelse, som var antatt å være det
minst kompliserte å følge. Norges Bank har på sin side
gitt inntrykk av å ha et bedre prognoseredskap for framtidig
inflasjon enn det som har vært realiteten. Dette
medlem forventer at det nå tas lærdom
av de feil som er gjort, og som nå koster samfunnet svært dyrt.
Dette medlem har merket seg at
Regjeringen i Nasjonalbudsjettet forklarer den stramme pengepolitikken gjennom
fjoråret med de svært høye tillegg som ble
gitt ved lønnsoppgjøret våren 2002. Dette medlem vil
vise til de meget gode resultater som ble oppnådd i det
inntektspolitiske samarbeide under sentrumsregjeringen bl.a. gjennom
arbeidet i Arntsen-utvalget. Dette medlem vil anbefale
at også Samarbeidsregjeringen søker mot samarbeid
med partene i arbeidslivet framfor det som i dag framstår
som ren konfrontasjon overfor arbeidstakersida, jf. forslag om innstramming
overfor svake grupper og lovforslag som svekker ansettelsesvilkår.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet vil peika
på at etter omlegginga i 2001 hev det vorte ført ein
pengepolitikk som hev hatt styring av inflasjonen som høgste
mål - ved at Norges Bank hev sett renta slik at venta inflasjon
skulle verta på 2,5 pst. to år fram i tid.
Denne medlemen syner til at den
pengepolitikken som vart ført i 2002 og fyrste delen av
2003 hev ført til at den konkurranseutsette delen av næringslivet hev
mist marknader og at arbeidsløysa auka. Ein stor del av
auken i arbeidsløysa skuldast gal pengepolitikk. Høg
rente og spesielt ein stor renteskilnad mellom Noreg og utlandet,
spesielt EURO-området, gjorde at kursen på den
norske krona vart høg, med tilsvarande vanskelegare konkurransevilkår
for konkurranseutsette verksemder. Denne medlemenvil peike på at eit anna styringsmål
for pengepolitikken kunne ha ført til eit anna resultat.
Denne medlemen meiner at røynslene
frå dei siste åra med å overlata den
kortsiktige stabilisering av økonomien i stor grad til
pengepolitikken ikkje hev falle godt ut. Rettnok hev inflasjonen vore
under kontroll, men det manglar mykje på at pengepolitikken
hev gjeve realøkonomisk stabilitet. Det kan spørjast
om det hev vore stilt for store krav til pengepolitikken sett i høve
til dei verkemidla Norges Bank hev.
Denne medlemen syner til forskrift
om pengepolitikken, fastsett ved kronsprinsregensens resolusjon dagsett
29. mars 2001, der det står i § 1 andre setning:
"Pengepolitikken skal samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklinga i produksjon og sysselsetting."
Denne medlemen meiner at Norges
Bank burde teke meir omsyn til verknaden på sysselsetting og produksjonen
i sin pengepolitikk. Regjeringa må og ta sin del av skulda
for den mislukka politikken ved at instruksen ikkje hev vorte presisert
i retning av høgre prioritering av sysselsetting og produksjon.
Denne medlemen ventar at det
vert teke lærdom av den mislukka politikken som hev påført
samfunnet store tapte innkomer og ført mange ut i arbeidsløyse.
Kapitalen i Petroleumsfondet var ved utgangen
av juni i år 775 mrd. kroner. Ved utgangen av 2003 er fondskapitalen
i meldingen anslått til om lag 857 mrd. kroner.
Departementet foretar i meldingens pkt. 3.5
en grundig drøfting av investeringsstrategien for Petroleumsfondet.
Drøftingen er basert bl.a. på analyser fra Norges
Bank og det britiske konsulentfirmaet Mercer Investment Consulting.
Departementet legger ikke opp til endringer i investeringsstrategien
for Petroleumsfondet i forbindelse med meldingen. Listen over hvilke land
Petroleumsfondet kan investere i blir imidlertid endret på enkelte
punkter. Endringene innebærer bl.a. at fondet vil investere
i aksjemarkedet i Sør-Afrika. Det vises til nærmere
drøfting av Petroleumsfondet i avsnitt 3.5 i meldingen.
Graver-utvalget la i juni i år fram
sitt forslag til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond.
Utredningen er sendt på høring. Regjeringen legger
opp til at saken legges fram for Stortinget våren 2004
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004. Samtidig vil også departementet
evaluere erfaringene med Miljøfondet.
Komiteen tar det som
står i meldingen om Statens petroleumsfond til etterretning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at kapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av juni i år
var 775 mrd. kroner, en øking på 166 mrd. kroner
sammenlignet med årsskiftet. Petroleumsfondet ventes nå å vokse til
857 mrd. kroner ved utgangen av 2003 og 996 mrd. kroner ved utgangen
av 2004. Flertallet viser til at Regjeringen grundig
drøfter investeringsstrategien for Petroleumsfondet i nasjonalbudsjettet. Flertallet viser
til at Regjeringen ikke legger opp til endringer i investeringsstrategien
for Petroleumsfondet, men at listen over hvilke land Petroleumsfondet
kan investere i blir endret på enkelte punkter. Flertallet viser
til at Graver-utvalget i juni i år la frem sitt forslag
til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond og at utredningen
er sendt på høring. Flertallet mener
utvalgets rapport inneholder interessante vurderinger og legger
opp til å behandle saken i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at oljefondet har fått en betydelig størrelse,
på tross av dårlig avkastning de senere år.
Med unntak av 1 mrd. kroner i miljøfondet investeres hele
fondets kapital nå med høyest mulig avkastning
innenfor gitt risiko som eneste retningslinje. Et minimumskrav må være
at den norske stat som aktør på verdens kapitalmarkeder,
må tilfredsstille de etiske standarder som gjelder for
vår politikk for øvrig.
Etter lang tids påtrykk fra disse
medlemmer klarte omsider den forrige regjeringen å etablere
den såkalte uttrekksmekanismen i oljefondet. Det er en åpning
i retningslinjene for fondet som gir mulighet til å unngå å investere
i enkeltbedrifter som driver i strid med folkerettslige avtaler
Norge er forpliktet av. Dette betyr for eksempel at oljefondet har
formell mulighet til å trekke sin investering i en landmineprodusent, etter
at denne plasseringen ble dokumentert av Sosialistisk Venstreparti.
Fremdeles er imidlertid oljefondet eier i en
rekke selskaper som tjener penger på virksomhet vi ikke
vil assosiere oss med. Våpenproduksjon, miljøødeleggelser,
barnearbeid, etc. - oljefondet har plassert penger i selskaper som
er involvert i alt dette og mye mer. Problemet er at dette må avdekkes
av Sosialistisk Venstreparti og andre for at denne bestemmelsen
kan tre i kraft.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til flertallsvedtaket i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 om nedsettelse
av et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer for
oljefondet i 2004. Slike retningslinjer vil kunne bidra til at de
verste investeringene unngås. Disse medlemmer har
notert seg at utvalget har avgitt sin innstilling, og bekreftet
at det ikke bare er mulig men også ønskelig, å etablere
et etisk regelverk for oljefondet. Disse medlemmer vil
følge arbeidet nøye, og vil komme tilbake til
saken når utvalgets arbeid blir presentert for Stortinget.
Komiteens medlem fra Senterpartiet noterer
at Statens petroleumsfond ved utgangen av 1. halvår 2003
utgjorde 775 mrd. kroner. Gjennomsnittlig årlig realavkastning,
dvs. etter fradrag for forvaltningskostnader og prisstigning, har
fra utgangen av 1997 og frem til utgangen av 2. kvartal i år
vært på 2,4 pst. Dette er 102 mrd. kroner lavere
enn den verdien fondet hadde antatt dersom realisert realavkastning
hadde vært i samsvar med den forventede realavkastningen
på 4 pst. I denne perioden har om lag 60 (40) pst. av Petroleumsfondets
kapitaltilførsel blitt investert i obligasjoner (aksjer).
Senterpartiet har fremmet et privat forslag
om endring av Petroleumsfondets investeringsprofil, jf. Dokument
nr. 8:107 (2002-2003), slik at 75 (25) pst. av kapitaltilførselen
blir investert i internasjonale obligasjoner (aksjer). En slik investeringsstrategi
hadde i den omtalte perioden generert en årlig netto realavkastning på 3,6
pst.; med andre ord en avkastning vesentlig mer konsistent med grunnlaget
for budsjettpolitikken generelt, og handlingsregelen spesielt. I
tillegg hadde avkastningen av Petroleumsfondet i den aktuelle perioden
vært mindre volatil.
Dette medlem minner om at investeringsprofilen til
Petroleumsfondet skal være kjennetegnet av moderat risiko.
I tillegg skal avkastningen av fondet over tid bidra til å legge
grunnlaget for inndekning av vesentlig høyere pensjonsutbetalinger.
Isolert sett trekker dette i retning av en forvaltningsstrategi
for Petroleumsfondet som kombinerer relativt høy og stabil realavkastning.
Dette medlem mener at Petroleumsfondet
i større grad bør koples til en strategi for målrettet,
desentralisert næringsutvikling i Norge. Isolert sett utgjør
Norges finansformue et komparativt fortrinn, og Senterpartiet mener
at noe av denne formuen bør kanaliseres til innenlandske
investeringer i infrastruktur, FoU og spesielle næringer
med særlig vekst- og utviklingspotensial.
På et mer overordnet plan er det interessant å skissere en
rekke moralfilosofiske aspekter ved petroleumsformuen i seg selv
og forvaltningen av Petroleumsfondet. En rawls’iansk innfallsvinkel
vil være en hypotetisk, "konstitusjonell" fase bak et såkalt
"slør av uvitenhet", der man i mangel av kjennskap til
en fremtidige, realiserte nasjonalitet, kjønn, alder mv.
skal enes om grunnleggende retter og fordelingsprinsipp. I sin klassiske
"A theory of justice" bruker Rawls denne metoden for å argumentere
for et maximin-prinsipp som mal for fordeling; maksimering av inntekt/formue til
de mest vanskeligstilte, gitt etableringen av et sett med borgerrettigheter.
En slik (global) samfunnsorganisering er på og sett og
vis moralsk uforenlig med avgrenset norsk råderett over
petroleumsinntektene fra norsk kontinentalsokkel, og politisk sett
kun en utopi. Like fullt kan resonnementet fungere som en legitimering
av en forvaltningsstrategi der et minstekrav er respekt for strenge
etiske retningslinjer, og dessuten utviser en klar miljøinnretting.
I neste omgang aktualiserer denne tankegangen en debatt om en fremtidig kopling
av avkastningen av Petroleumsfondet og norsk bistand overfor mindre
utviklete og fattige land. Dette medlem mener at
denne problemstillingen på sikt bør diskuteres
nøye, og vurderes som en strategi for å realisere
den norske målsetningen om at utviklingshjelpen nivåmessig
minst skal tilsvare 1 pst. av bruttonasjonalproduktet, jf. forslag
under kapittel 9.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet viser
til at det i 2001 kom nye retningsliner for bruk av Petroleumsfondet,
handlingsregelen. Handlingsregelen går ut på at
det såkalla strukturelle, oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet
skulle tilsvare forventa realavkasting på Statens petroleumsfond som
er sett til 4 pst. Finanspolitikken skulle nå sjåast
i eit noko lenger tidsperspektiv enn tidlegare, samstundes som den
kortsiktige stabiliseringa av økonomien skulle skje med hjelp
av pengepolitikken. Den kortsiktige stabiliseringa av økonomien
skulle skje ved at Noregs Bank (NB) fastset rentene sine slik at
ein på 2 års sikt oppnådde ein inflasjon på 2,5
pst. Det var da rekna med at ein slik pengepolitikk også ville
gje ein stor grad av stabilitet i realøkonomien.
Denne medlemen meiner det er
ein likskap mellom handlingsregelen og stabiliseringspakta til eurolanda
der underskotet på statsbudsjettet høgst skal
vera 3 pst. av BNP. Dette har vist seg å vera ei tvangstrøye som
hindrar landa i å nytte finanspolitikken til økonomisk
stabilisering. Det blir svært avgrensa rom for at den automatiske økonomiske
stabilisatoren kan verke fordi landa må kutte kostnader
om inntektene til staten sviktar. Tyskland er i ein slik situasjon
nå.
Denne medlemen viser til at på grunn
av store svingingar i kronekurs og på den internasjonale
aksjemarknaden har det vore vanskeleg å fastsetja storleiken på fondet framover.
I statsbudsjettet for 2002 rekna ein med at fondet skulle vera på anslagsvis
861 mrd. kroner. Av grunnar som nemnt over vart fondet på 605 mrd.
kroner ved utgangen av 2002, ein differanse på 256 mrd.
kroner. Etter handlingsregelen skulle ein nytta 24 mrd. kroner på statsbudsjettet
for 2002 og ikkje vel 34 mrd. kroner som opphaveleg budsjettert.
Denne medlemen meiner at det
i dag ikkje er praktisk mogleg å knyte finanspolitikken så sterkt
opp mot avkasinga på petroleumsfondet som handlingsregelen
seier. Eit nærliggjande spørsmål er om
ein nærmast mekanisk regel verkar fornuftig når
svingingane i avkastninga på fondet varierar så sterkt
og når det er denne avkastninga meir enn det årlege
uttaket synest å verta avgjerande for den framtidige storleiken til
fondet.
Denne medlemen viser til dei
store endringane i anslaga på Statens Petroleumsfond dei
siste åra. Dette tyder på at anslaga på Petroleumsfondet er
uegna som referanseramme for finanspolitikken. I staden kunne trend-BNP for
fastlands-Noreg nyttast. Fordelen med denne referanseramma er at
det gjev eit grunnlag for å berekne akseptabelt underskot
på statsbudsjettet, bruk av oljepengar, som er langt meir
stabilt over tid og lettare å lage anslag på.
Samstundes blir det større rom til å ta omsyn
til konjunkturutviklinga.
Denne medlemen meiner at i det
lege økonomien er inne med svak vekst og høg arbeidsløyse,
ligg tilhøva til rette for å budsjettere med ein
større sum av oljepengane i budsjettet enn Regjeringa legg
opp til.
Ei endring av handlingsregelen som nemnt ovanfor seier
i praksis at det blir lagt større vekt på å få eit
stabilt underlag for finanspolitikken, og mindre på å dekke
dei framtidige pensjonspliktene til staten ved årlege avsettingar.
I periodar med svak avkasting av petroleumsfondet vil det verta
avsett mindre, medan det vert avsett meir i tider med høg
avkasting. På lang sikt skulle dette ikkje føre
til skilnad på avsettingane.
Denne medlemen meiner det verkar
fornuftsstridig at verdifallet til Petroleumsfondet i 2001 og 2002 skal
avgjera kva slags finanspolitikk ein skal føre i åra framover-
og spesielt når retningslinene seier at finanspolitikken
med handlingsregelen har fått ei mellomlang forankring.
Grunnen til at ein legg opp til å halde att nå er
tydelegvis at ein kjenner seg bunden av handlingsregelen og fører
til at finanspolitikken liknar på den som Tyskland må fylgje
pga. stabiliseringspakta i EURO-området. Vi er ikkje medlem
av EU og har fridom og økonomisk evne til å føre
ein sjølvstendig finanspolitikk. Denne medlemen vil
ikkje at handlingsregelen skal bli ein handlingsvegringsregel.
Folketrygdfondets kapital utgjorde 136 mrd.
kroner ved utgangen av 2002, målt til markedsverdi. Av
dette utgjorde plasseringer i egenkapitalinstrumenter 20 mrd. kroner.
Knapt 68 pst. av fondets verdipapirportefølje var plassert
i stats- og statsgaranterte instrumenter, og av dette utgjorde kontolån
til staten det meste.
Folketrygdfondet oppnådde en avkastning
på 1,8 pst. i 2002. Over de siste fem år har fondet gjennomsnittlig hatt
en årlig nominell avkastning på totalkapitalen
på 4,1 pst.
Med hjemmel i § 9 i Folketrygdfondets
reglement fastsetter Finansdepartementet hvert år en ramme
for Folketrygdfondets beholdningsøkning i private og kommunale
verdipapirer. Dette er en årlig beløpsramme for økningen
i fondets samlede beholdning av ikke-statlige plasseringer målt
som endringen fra 31. desember et gitt år til samme dato
neste år.
Finansdepartementet vil, etter initiativ fra
Folketrygdfondet, endre dagens system for fastsettelse av ramme
for ikke-statlige papirer. Dette innebærer at den årlige
beløpsrammen erstattes med en øvre grense for hvor
stor andel av fondet som kan være plassert i ikke-statlige
papirer. Rammene er forutsatt å vare over flere år.
Det nye systemet vil med dette være bedre tilpasset den
styringsstrukturen som nå er etablert for Folketrygdfondet.
Rammene vil også etter omleggingen
være kvantitative rammer for fondets plasseringer, og slik
sett falle innenfor hjemmelsgrunnlaget for reglementets § 9.
Det er derfor etter Finansdepartementets mening ikke behov for endringer
i reglementet som følge av den skisserte omlegging av systemet
for fastsettelse av rammer for ikke-statlige plasseringer.
Det legges opp til en endring i Reglement for
Folketrygdfondet av 20. juni 1997 § 4. Endringen innebærer at
tjenestemenn i Folketrygdfondet, med unntak av administrerende direktør
og ledere som rapporterer til administrerende direktør,
i framtiden vil kunne bli ansatt av et eget tilsettingsutvalg, mens
de tidligere er blitt ansatt av styret. Etter departementets vurdering hører
ansettelser på et slikt nivå naturlig hjemme blant administrasjonens
oppgaver. Reglementets § 4 er også endret slik
at Finansdepartementet heretter bare mottar endringer i lønns-
og arbeidsbetingelser til orientering, mens de tidligere ble forelagt
til godkjenning.
Det vises til forslag til vedtak om endring
av reglementet i St.prp. nr. 1 Statsbudsjettet medregnet folketrygden (2003-2004).
Komiteen viser når
det gjelder det foran nevnte forslag til vedtak om endring av regelverket
for Folketrygdfondet til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 6 (2003-2004).
Komiteen viser til at Folketrygdfondets
kapital utgjorde 136 mrd. kroner ved utgangen av 2002, målt til
markedsverdi.
Komiteen støtter omleggingen
Regjeringen foreslår, etter initiativ fra Folketrygdfondet,
om å endre systemet for fastsettelse av ramme for ikke-statlige
papirer ved at den årlige beløpsrammen erstattes
med en øvre grense for hvor stor andel av fondet som kan
være plassert i ikke-statlige papirer. Disse rammene er
forutsatt å vare over flere år.
Komiteen støtter også Regjeringens
forslag om å endre Reglementet for Folketrygdfondet av
20. juni 1997 § 4, slik at tjenestemenn i Folketrygdfondet,
med unntak av administrerende direktør og ledere som rapporterer
til administrerende direktør, i fremtiden vil kunne bli
ansatt av et eget tilsettingsutvalg, ikke av styre som under gjeldende
praksis.
Komiteen tar videre orienteringen
i meldingen til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er et for
stort innslag av statlig eierskap i norsk næringsliv. Det
er viktig med et klart skille mellom et privat, uavhengig næringsliv
og offentlige myndigheter som legger rammebetingelser og korrigerer
markedsøkonomien gjennom lover og kontrollorganer. Derfor
er det et mål for disse medlemmer å redusere
det statlige eierskapet i norsk næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
sterkt bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene
knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt
nødvendig å snarest endre systemet med forvaltning
av pensjonsmidler. I denne sammenheng er det gledelig at Pensjonskommisjonen
nå snart konkluderer.
Disse medlemmer mener at Folketrygdens hovedoppgaver
bør være å sikre alle en nødvendig
pensjonsinntekt ved alderdom, uførhet og dødsfall
og pensjon til yngre barn enn 18 år hvis en eller begge
foreldre er døde. Folketrygden bør også sikre
alle nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved
sykdom. Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at Folketrygden
bør konsentrere seg om å løse på en
slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler for,
og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene til
Folketrygden bør derfor være øremerket
til nevnte formål. For å oppnå dette
vil disse medlemmer overføre rent sosiale
velferdsordninger fra Folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet
er det rette stedet for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte
til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet
i generelle politiske målsettinger.
Folketrygden ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av
17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden.
Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning
av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet.
I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner
fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter begynte å overstige
inntektene fra 1979, har disse midlene blitt værende i
fondet. I tillegg har fondet vokst med den årlige avkastningen.
Folketrygdfondet er i dag fristilt fra folketrygden i den forstand
at det ikke blir overført midler til eller fra fondet,
og det finnes ikke regler som hjemler bruk av fondet som likviditetsreserve
for folketrygden.
Det er under ingen omstendighet nok midler i
dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende
pensjonsforpliktelser. Disse medlemmer vil etter
hvert foreslå å innføre et nytt system
for finansiering av fremtidige trygde- og helseutgifter.
Prinsippene og detaljeringen av et slikt system
vil vi presentere når Stortinget skal behandle ny pensjonsreform.
Disse medlemmer vil likevel påpeke
at gjennomsnittsalder ved pensjonering for nye uførepensjonister,
AFP-pensjonister eller alderspensjonister samlet sett var 58,2 år
i 2002. Dette er urovekkende lavt, i en tid hvor folk lever stadig
lenger. Det offentlige regelverket må være utformet
på en slik måte at det stimulerer folk til å stå lengst
mulig i arbeid.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det bør foretas en gjennomgang av regelverk og praksis
i forhold til uføretrygd. Dette for å sikre minst
mulig misbruk av en offentlig trygdeordning og ikke minst for å legge
til rette for at stadig flere kan komme over fra uføretrygd
til lønnet arbeid.
Disse medlemmer tar for øvrig
Regjeringens omtale til orientering.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Folketrygdfondet er en stor kapitalforvalter i det norske
markedet med tunge aksjeposter i viktige norske bedrifter. Folketrygdfondet
er en langsiktig forvalter, og spiller en sentral rolle i et marked
som i sterk grad preges av kortsiktige finansielle investorer opptatt av
raske gevinster. Dette medlem mener det er svært
viktig at Folketrygdfondet også i fremtiden kan spille
rollen som en betydelig langsiktig investor i det norske markedet.
Folketrygdfondet er gitt anledning til å plassere
inntil 20 pst. av rammen for aksjeplasseringer i Danmark, Finland
og Sverige. På bakgrunn av at Folketrygdefondet er i ferd
med å nå maksimalgrenser i mange norske selskap
for den andel det er forsvarlig for Folketrygdfondet å inneha,
vil det være riktig å utvide rammen for utenlandsplassering.
Det mest nærliggende er da å øke rammen
for investering i andre nordiske land. Dette vil også bidra
til å spre risiko og øke avkastningsmulighetene.
Dette medlem støtter
de endringene som foreslås når det gjelder fastsettelse
av rammer for ikke-statlige plasseringer og for tilsettinger.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6 og til sin merknad under punkt
2.1.2.
Et godt fungerende arbeidsmarked er sentralt
for en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. I en situasjon
med økende arbeidsledighet, rettes sysselsettingspolitikken inn
mot å bedre informasjon, rådgivning og oppfølging
av den enkelte arbeidssøker. For å sikre at arbeidssøkerne
er aktive jobbsøkere, vil det bli stilt krav til egenaktivitet,
for eksempel i form av dokumentasjon av jobbsøkingsatferd,
oppmøte til konsultasjon på arbeidskontoret, utarbeiding
av handlingsplan og deltakelse på arbeidsmarkedstiltak.
For å styrke Aetats rådgivning og oppfølging
av arbeidssøkere er bemanningen i Aetat økt med
om lag 13 pst. i inneværende år, tilsvarende 420
stillinger. En foreslår å øke nivået
på ordinære arbeidsmarkedstiltak i andre halvår
2003 på 12 150 plasser til 12 300 plasser i gjennomsnitt
for 2004. Det legges særlig vekt på bruk av jobbsøkerorienterte
tiltak som jobbklubber.
Permitteringsordningen benyttes i dag regelmessig av
mange bedrifter, noe som kan tyde på at det i et visst omfang
finner sted en tilpasning der bedriftenes lønnskostnader veltes
over på trygdesystemet. For å gjøre permitteringsordningen
mer målrettet, foreslår Regjeringen at arbeidsgiverperioden med
lønnsplikt økes fra 3 til 30 dager og at adgangen
som i dag gjelder for bestemte næringer til å forlenge
permitteringsperioden med rett til dagpenger ut over 26 uker, fjernes.
For å gjøre det lettere for
norsk næringsliv å ta på seg spesielle
tidsbegrensede oppdrag og håndtere arbeidstopper og sesongmessige
svingninger foreslås det å innføre en
generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig
i inntil 12 måneder over en periode på tre år.
Erfaring viser at mulighet til midlertidig ansettelse letter inngangen
til arbeidsmarkedet for nykommere og grupper som har en svak tilknytning
til arbeidslivet. Adgangen til å leie inn arbeidstakere
fra virksomheter som har utleie som formål, er regulert
på samme måte som adgangen til å ansette
midlertidig. Når adgangen til å ansette midlertidig
utvides, vil derfor også adgangen til å leie inn
arbeidskraft utvides tilsvarende.
Regelverket for attføring og rehabilitering må etter Regjeringens
syn utformes slik at personer innenfor disse ordningene kommer tilbake
i arbeid så raskt som mulig. For å stimulere til
raskere gjennomstrømming foreslås det å innføre
en øvre grense på tre år for skolegang
under attføring. Regjeringen foreslår i tillegg å heve
aldersgrensen for å kunne ta i bruk utdanning under attføring
fra 22 til 26 år. Dette vil kunne motvirke at ordningen
blir brukt til å finansiere ordinær utdanning.
Gjennom det siste tiåret har det vært
en kraftig og vedvarende vekst i antall uførepensjonister.
Ifølge tall fra OECD fra 1999 var andelen av befolkningen
i yrkesaktiv alder som var uføretrygdet, høyere
i Norge enn i noe annet av organisasjonens medlemsland. Det er de siste årene
gjennomført tiltak for å redusere tilstrømmingen
til uførepensjon. I 2000 ble kravet om at attføring
skal være forsøkt før uførepensjon
kan innvilges, skjerpet. Etter forslag fra Regjeringen vedtok Stortinget i
vår å innføre en ordning med tidsbegrenset uførestønad
fra 1. januar 2004. Ordningen bygger på forslag fra Sandman-utvalget,
og kan bidra til at uføre personer vil kunne komme tilbake
i arbeidslivet. Regjeringen vil i tillegg gå gjennom innvilgelsesprosedyrene
for uføretrygd med sikte på å fremme
eventuelle forslag til endringer i disse i løpet av 2004.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
et forpliktende inntektspolitisk samarbeid. Regjeringens politikk har
lagt til rette for lavere rente slik at kronekursen igjen har svekket
seg. Dermed er utsiktene for de konkurranseutsatte næringene
bedret. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å veie
opp for den markerte svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen siden
1998, som følge av at lønnsveksten i norsk industri
har vært vesentlig sterkere enn hos våre handelspartnere.
En balansert utvikling i norsk økonomi krever at hensynet
til konkurranseevnen må være retningsgivende for
gjennomføringen av inntektsoppgjørene i 2004 og årene
framover.
Sysselsettings- og inntektspolitikken er nærmere omtalt
i punkt 3.6 og punkt 3.7 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre har med bekymring merket
seg utviklingen i arbeidsmarkedet i konkurranseutsatt sektor. Økningen
i arbeidsledigheten har sitt utspring i den svake internasjonale
konjunkturen og den særnorske kostnadsutfordringen de senere årene
som følge av dyre lønnsoppgjør, høy
rente og sterk kronekurs. Disse medlemmer er tilfreds
med Regjeringens helhetlige politikk, som er fokusert på å takle årsaken
til den særnorske kostnadsutfordringen - dyre lønnsoppgjør,
høy rente og sterk kronekurs - begynner å virke.
Det er gryende optimisme i næringslivet, som indikert i
siste konjunkturbarometer fra SSB og halvårsrapport fra
NHO, og veksten neste år forventes å femdobles
i forhold til inneværende år. Høyere økonomisk
vekst legger grunnlaget for at arbeidsledigheten forventes å stabilisere
seg i begynnelsen av 2004 for så å begynne å minke.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens arbeid med å gjøre det lettere for
arbeidsledige å komme inn på arbeidsmarkedet.
En generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig
i inntil 12 måneder over en periode på 3 år
er et bidrag i så måte. Midlertidig ansettelse
vil spesielt ha betydning for mindre og mellomstore bedrifter, hvor
risikoen ved ansettelser ofte medfører at bedrifter ikke
våger ekspandere når muligheten byr seg. Midlertidig
ansettelse gjør det lettere for personer med svak tilknytning
til arbeidsmarkedet å oppdatere erfaring og ferdigheter.
Erfaringsmessig får derfor mange midlertidig ansettelse
tilbud om fast ansettelse, enten i bedriften de ble midlertidig
ansatt i eller i andre bedrifter. Det er kostnader forbundet ved ansettelsesprosessen,
og sammen med fordelen det gir å kunne investere langsiktig
i trening og opplæring av ansatte, gjør at disse
medlemmer mener midlertidig ansettelse ikke vil utvikle
seg til å erstatte fast ansettelse.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det er viktig at offentlige støtteordninger stimulerer
til deltakelse i arbeidslivet fremfor passiv mottakelse av stønader.
Forslaget fra Regjeringen om reversering av de midlertidige permitteringsreglene
er et forslag i så måte. Et annet forslag fra
Regjeringen som vil stimulere til raskere gjennomstrømming
ved attføring og rehabilitering er å innføre
en øvre grense på tre år for skolegang
under attføring. Regjeringen foreslår også å heve
aldersgrensen for å kunne ta i bruk utdanning under attføring
fra 22 til 26 år. Dette vil motvirke forskjellsbehandling
der jevnaldrende unge som tar samme utdanning i dag erfarer at mens
noen tar opp studielån får andre utdanningen betalt
av det offentlige.
Disse medlemmer er bekymret over
den kraftige og vedvarende veksten i antall uførepensjonister. Det
er bekymringsfullt at hver femte person i arbeidsdyktig alder i
dag har trygd som inntektskilde. Disse medlemmer støtter
derfor at Stortinget i vår vedtok å følge
opp Sandeman-utvalgets forslag om å innføre en
ordning med tidsbegrenset uførestønad. Disse
medlemmer er også positiv til at Regjeringen vil
gå gjennom innvilgelsesprosedyren for uføretrygd
med sikte på å fremme eventuelle forslag til endringer
i disse i løpet av 2004.
Disse medlemmer støtter
opp om at Regjeringen legger vekt på å videreføre
et inntekstpolitisk samarbeid. Etter mange år med dyrere
lønnsoppgjør i Norge enn hos våre handelspartnere
er det viktig at årets mer moderate lønnsoppgjør,
som bidro til lavere rente og svakere kronekurs, følges
opp. En balansert utvikling i norsk økonomi krever at hensynet
til konkurranseevnen må være retningsgivende for
gjennomføringen av inntektsoppgjørene i 2004 og
i årene fremover.
Disse medlemmer viser til at
det som følge av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet vil bli opprettet 6 000 nye ordinære
tiltaksplasser i første halvår 2004. Regjeringen
vil i Revidert nasjonalbudsjett komme tilbake med ny vurdering av situasjonen
på arbeidsmarkedet og behovet for tiltaksplasser i andre
halvår 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at arbeidsledigheten har økt kraftig det siste året,
og at det er forventet at arbeidsledigheten vil stige ytterligere
i 2004. Disse medlemmer vil peke på at det
er ekstra vanskelig å få ned arbeidsledigheten
når den har vært høy i lang tid. Disse medlemmer vil
understreke at det er viktig å unngå at ledigheten
"biter seg fast" på et høyt nivå. Disse medlemmer har
derfor i sitt alternative statsbudsjett prioritert en aktiv og målrettet
næringspolitikk for å skape nye arbeidsplasser,
og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bidra til at de
ledige hever sin kompetanse og forblir i arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer foreslår å opprette
12 000 nye tiltaksplasser, noe som innebærer en dobling
av antall tiltaksplasser. Av disse skal det være 5 000 ordinære
tiltaksplasser, 2 000 tiltaksplasser innenfor bedriftsintern opplæring,
2 000 vikarplasser og 3 000 tiltaksplasser for yrkeshemmede.
Disse medlemmer viser til at
vikarplass er en ordning der arbeidsgiver får støtte
til å ansette en arbeidsledig som vikar for en ansatt som
tar studiepermisjon. Vikarplassen bidrar derfor til kompetanseheving
hos to personer: den som er ansatt som tar studiepermisjon og vikaren
som får økt sin kompetanse gjennom arbeidet.
Disse medlemmer vil peke på at
20 000 funksjonshemmede arbeidstakere forlatt arbeidsmarkedet i løpet
av det siste året. Avgangen har vært sterkere
enn i resten av befolkningen. Derfor mener disse medlemmer mener
at det er viktig å legge til rette for at yrkeshemmede arbeidssøkere
får jobb eller kan fortsette i den jobben de har.
Disse medlemmer vil peke på at
Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 foreslo store kutt i dagpengeordningen,
og fikk flertall for disse sammen med Fremskrittspartiet. Som en
følge av dette er ytelsene strammet betydelig inn og langt
færre har krav på dagpenger. Disse medlemmer mener
at det er viktig at arbeidsledighet ikke skaper unødvendig
store økonomiske problemer for dem som rammes. Disse medlemmer foreslår
derfor å gjeninnføre ferietillegget, øke
maksimal stønadsperiode fra to til tre år, redusere
kravet til ledighet fra 50 til 40 pst. og redusere antall ventedager
fra fem til tre.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har foreslått å endre permitteringsloven
slik at arbeidsgivere som permittere ansatte må betale
lønn i de 30 første dager før den permitterte
får dagpenger. I dag er denne arbeidsgiverperioden tre
dager. Disse medlemmer mener at det ikke er riktig å øke
arbeidsgivernes kostnader ved permittering i en periode med høy
ledighet, og foreslår derfor å opprettholde dagens arbeidsgiverperiode.
Disse medlemmer foreslo i vår å gi
Regjeringen adgang til å forlenge perioden med permittering
innen bestemte næringer, og fikk flertall for dette på Stortinget.
Permitteringsperioden med dagpenger ble utvidet fra 26 til 42 uker
for utsatte bransjer, blant annet verftsindustrien, bygge- og anleggsnæringen
og hotell- og restaurantnæringen. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen påstår at unntaksregler for
bare noen bransjer er i strid med EØS-reglene, og derfor
ikke vil videreføre ordningen med utvidet permitteringsperiode for
utsatte bransjer i 2004.
Disse medlemmer mener at en permitteringsperiode
på 26 uker normalt bør være lang nok.
I en periode med høy ledighet er det mer sannsynlig at
de permitterte blir arbeidsledige, enn at de får annet
arbeid når permitteringsperioden er slutt. Disse
medlemmer mener at i en slik situasjon er bør en
lengre permitteringsperiode tillates for å sørge
for at arbeidstakerne fortsatt har en tilknytning til bedriften,
slik at verdifull kompetanse ikke forvinner. Disse medlemmer går
derfor inn for å tillate at bedriftene kan permittere ansatte
med dagpenger i 42 uker.
Disse medlemmer vil gjøre
oppmerksom på at det er en rekke eksempler på at
bedrifter benytter seg av utenlandsk arbeidskraft lønnet
langt under fastsatt tariff. Arbeidstilsynet har avdekket noen av
disse forholdene, men har på langt nær mulighet
til å gjennomføre mange nok kontroller. Utvidelsen
av EØS fra 1. mai neste år vil gi økte
utfordringer for tilsynsapparatet. Disse medlemmer vil
derfor styrke Arbeidstilsynet med 10 mill. kroner.
Disse medlemmer går
imot Regjeringens forslag om å endre arbeidsmiljølovens
regler om midlertidig ansettelse. Forslaget bør vurderes
av arbeidslivslovutvalget i sammenheng med de øvrige endringene
i arbeidsmiljøloven. Ved høring og eventuelt framlegg
i Stortinget skal forslaget følge behandlingen av øvrige forslag.
Disse medlemmer mener at Regjeringens
forslag om innstramming i sykelønnsordningen er brudd på avtalen
om inkluderende arbeidsliv. Disse medlemmer går
derfor imot å øke opptjeningstiden for sykepenger fra
to til fire uker og å ikke gi sykepenger til arbeidstakere
som har vært midlertidig ute av arbeidslivet i mellom en
og tre måneder.
Disse medlemmer viser til at
i avtalen om inkluderende arbeidsliv forplikter Regjeringen seg
til å trappe opp trygdeetatens kjøp av helsetjenester
til sykemeldte.
Disse medlemmer viser til at
det i dag står om lag 36 000 pasienter på venteliste
for ortopedisk kirurgi. Disse medlemmer vil bevilge
56 mill. kroner ekstra til kjøp av helsetjenester, og anslår
at det vil gi en innsparing på 155 mill. kroner dersom
midlene brukes på ortopedisk kirurgi. Dette forutsetter
at trygdeetaten kjøper behandling innenfor ortopedisk kirurgi til
om lag 4 000 sykemeldte.
Disse medlemmer foreslår
videre å utsette en eventuell beslutning om at avtalefestet
pensjon (AFP) med statstilskudd skal avkortes mot gavepensjon fra arbeidsgiver
til Pensjonskommisjonen har avsluttet sitt arbeid. En eventuell
endring i reglene for AFP bør vurderes i sammenheng med
de andre forslagene fra Pensjonskommisjonen. Disse medlemmer mener
derfor at det i 2004 fortsatt bør være mulig å motta
både AFP og en gavepensjon fra arbeidsgiver.
Disse medlemmer foreslår
videre at midlertidig uføre skal få samme barnetillegg
som varig uføre og at Krokeide yrkesskole for attføring
av yrkeshemmede skal få 7 mill. kroner mer.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet,
der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar
til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Disse
medlemmer konstaterer at regjeringen Bondevik II har flere
forslag som vil gjøre dette samarbeidet vanskeligere. Disse
medlemmer vil spesielt peke på at Regjeringen i
statsbudsjettet for 2004 har forelått å endre
arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelser, til
tross for at Arbeidslivslovutvalget ikke hadde avsluttet sitt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at ledigheten har steget foruroligende gjennom hele 2003. Disse
medlemmer mener det må være en målsetting å redusere
ledigheten. Det må blant annet gis langt større
incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp
av skattelettelser og innstramminger i dagpengeordningen, samt innføring
av plikt til å ta imot tilvist arbeid. Det må også i
større grad åpnes for privat formidling av arbeidskraft.
Disse medlemmer er opptatt av å øke
arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å skaffe
seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både
yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver
tid er tilgjengelig er viktig for å skape grunnlag for økt
vekst. I tillegg må både det offentlige byråkrati og
støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres. Høyere økonomisk
vekst gjennom økt produktivitet legger grunnlaget for generelt
høyere lønnsvekst.
Disse medlemmer tar avstand fra
en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål
at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge
enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt
feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene.
Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke,
uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker.
For disse medlemmer er det derfor et mål å øke
lønningene på samme måte som det er et
mål å øke den økonomiske veksten
og produktiviteten.
Disse medlemmer er samtidig klar
over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensielt
stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået
høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for.
Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften.
Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses
ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger
i større grad blir bestemt individuelt eller på den enkelte
arbeidsplass. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes
makt på arbeidsmarkedet. "Solidaritetsalternativet" er
et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen
i sysselsettingen på (se også kapittel om bekjempelse
av arbeidsledighet).
Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen
i utgangspunktet bør skje lokalt i den enkelte bedrift,
og at dette må gjelde både i offentlig og privat
sektor. En slik ordning vil styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte
avtaler bidrar til å redusere de lokale parters ansvar
for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil
etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling
som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under
skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til
unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll, må kanaliseres
over i tjenesteyting.
Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad
vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering,
likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og
krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges
til rette for større differensiering lokalt, også innenfor
lønnspolitikken.
Et stivbent forhandlingssystem preget av generelle tillegg
til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse tar ikke hensyn
til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet
arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur
og økte forskjeller mellom grupper med høyere
utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak
i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig i yrker
som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man
seg gjerne over til en jobb hvor man føler seg skikkelig
verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat
sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats-
og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.
Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir
bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter
arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger
for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet
og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes
på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse.
Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og som
legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal
lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige,
utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.
Ifølge nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar
når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes
lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken,
altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan
ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning
for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle
realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres
ansvaret for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt
lønnsoppgjør vil i større grad føre
til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre
til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt
av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.
Disse medlemmer viser til at
det internasjonalt er liten sammenheng mellom lønnsutviklingen
og inflasjon. Mange land i eurosonen har høyt lønnsnivå, lav
sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et
lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt
uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader under kapittel 2.1.2 hvor Fremskrittspartiets
forslag til kamp mot arbeidsledigheten er nærmere redegjort
for.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at siden regjeringsskiftet har mellom 60 og 70 nye personer
blitt ledige hver eneste dag. I oktober var det nesten 110 000 ledige.
Regjeringen er passive tilskuere til at dette skjer. Disse
medlemmer savner Regjeringens forslag til å kompensere
bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringens
utvidelse av arbeidsgivers lønnsplikt ved permitteringer
fra tre til 30 dager går i feil retning.
Disse medlemmer avviser Regjeringens
forslag om åpning for mer midlertidig ansatte. I Norge
er det rundt 200 000 midlertidig ansatte, eller oppunder 10 pst.
av arbeidsstokken. De fleste er kvinner i helse, omsorg og serviceyrker.
Mange er reelle vikarer for personer i permisjoner, og har arbeid
av midlertidig karakter som er i tråd med dagens regelverk.
Til nå har bestemmelser som forbyr å ha folk midlertidig
ansatt lenge, og som påbyr at faste oppgaver skal fylles
av faste ansatte, sikret at midlertidig ansatte har gått
over i fast ansettelse. Liberaliseres reglene, vil dette mønsteret
brytes.
Disse medlemmer vil understreke
at adgangen til denne typen fleksibilitet er god nok i dagens lov
og avtaleverk, og disse medlemmer vil gå imot endringene.
Svekket stillingsvern vil bety at færre vil få fast
jobb. Utrygghet på jobben og i privatlivet øker, og
flere får problemer med å skaffe seg boliglån. Løsere
tilknytningsformer hindrer også fagorganisering. Disse
medlemmer vil også peke på viktigheten
av å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet,
og registrerer at alle arbeidstakerorganisasjonene har trekt seg
fra arbeidslivslovsutvalget så lenge forslaget om midlertidige
ansatte ligger på bordet. Disse medlemmer kan
ikke se at Regjeringen inviterer til samarbeid med partene i arbeidslivet,
med årets forslag til statsbudsjett.
Disse medlemmer vil utsette en
eventuell beslutning om at avtalefestet pensjon (AFP) med statstilskudd
skal avkortes mot gavepensjon fra arbeidsgiver, til Pensjonskommisjonen
har avsluttet sitt arbeid. En eventuell endring i reglen for AFP
bør vurderes i sammenheng med de andre forslagene fra pensjonskommisjonen. Disse
medlemmer mener derfor at det i 2004 fortsatt bør
være mulig å motta både AFP og en gavepensjon
fra arbeidsgiver.
Disse medlemmers budsjett reduserer ledigheten
med anslagsvis 20 000 personer i 2004.
Disse medlemmer vil gjennomføre
en strakspakke som skaper 7 000 årsverk i 2004, samt 5
200 tiltaksplasser. Viktige ingredienser i strakspakken er:
– 5 200
nye årsverk innen bygg og anlegg, gjennom økte
lånerammer til skolebygg, øke låneramma
til Husbanken, øke støtten til oppussing av offentlig bygg
samt bygge flere studentboliger.
– 650 flere årsverk gjennom
ekstrasatsing i kommuner og fylkeskommuner. (IT i skolen, vedlikehold,
etc.)
– Øke antall tiltaksplasser
med 5 200.
– 300 arbeidsplasser gjennom PCB-opprydding armaturer
i offentlig bygg.
– Styrking av Aetat, 50 årsverk.
– 300 årsverk gjennom
200 mill. kroner ekstra til freda kulturminner, spesielt fartøyvern som
kan gi oppdrag til verftsindustrien.
– Skape drøyt 5 800 nye årsverk
gjennom å styrke skoler, helsevesen og psykiatri.
– Skape 4 300 arbeidsplasser ved å sette
i verk framtidsretta tiltak på i alt 4,3 mrd. kroner som øker moderniseringstakten
og konkurranseevnen.
– Innføring av raskere
avskrivningsmuligheter for investeringer i nytt maskineri og utstyr,
1,5 mrd. kroner.
– Øke forskningsinnsatsen
med 1,2 mrd. kroner.
– Støtte ulike innovasjons-
og utviklingstiltak for næringslivet med 1,1 mrd. kroner.
– Øke eller innføre
andre næringsutviklingstiltak, 1,1 mrd. kroner.
– Gå mot Regjeringens
forslag om å øke arbeidsgivers lønnsplikt
ved permitteringer fra tre til 30 dager.
– Gå mot Regjeringens
forslag om å lempe på reglene for deltidsansettelse.
Siden forslaget ikke skaper flere arbeidsplasser er det ikke et
relevant grep for å få ned ledigheten.
I oktober 2003 var det til sammen 108 119 ledige, hvorav
89 406 var helt ledige (18 713 er på tiltak). Dette tilsvarer
en ledighet på 4,6 pst. Ifølge Regjeringens egne
anslag vil ledigheten øke til 4,7 pst. av arbeidsstyrken
neste år, og ledigheten vil holde seg høy ut 2007,
uten at Regjeringen foretar seg noe aktivt.
Disse medlemmer understreker
at ledighet er sløsing med landets viktigste ressurs. Det
verste er at store deler av ledigheten kunne vært unngått.
En mer oppegående sentralbank kunne ha senket renta tidligere,
noe som ville svekket krona og dermed gjort norsk eksportindustri
mer konkurransedyktig. Dessuten viser beregninger fra SSB at ca.
20 000 færre ville vært arbeidsledige dersom Regjeringen
hadde brukt pengene på annet enn skatteletter. Til sammen har
Regjeringen gitt 20 mrd. kroner i skattelette. Disse pengene kunne
i stedet gått til fornuftige investeringer - som skole,
helse, omsorg, kollektivtrafikk. Siden flere av dem som er uten
arbeid ikke er registrert som ledige, ville ledigheten sunket mindre
enn veksten i nye jobber. Faktisk viser beregningene fra SSB at
ca. 50 000 flere ville vært i arbeid i dag med en slik
politikk.
Derfor foreslår disse medlemmer å ta
tilbake deler av Regjeringens skatteletter - knapt 4 mrd. kroner -
ved å gjeninnføre utbytteskatt, fjerne særbeskatningen
for rederier samt øke toppskatten, for å bruke
pengene til flere arbeidsplasser. Med forslaget om bedrede avskrivningsregler
medfører disse medlemmers opplegg til sammen
en lettelse for næringslivet på rundt 500 mill.
kroner. Om man tar med innføring av normal beskatning av
rederne (tilsvarer 1,2 mrd. kroner) øker skatten for næringslivet
med disse medlemmers opplegg med 700 mill. kroner.
Disse medlemmers offensive budsjett
mot ledigheten medfører anslagsvis 18 000 nye årsverk
for 2004. Av dette er ca. 8 000 ekstraordinære årsverk
og 10 000 nye, faste årsverk. Til fratrekk kommer 2 700 årsverk
på grunn av kutt i forsvar, oljeinvesteringer og veiinvesteringer
i sentrale strøk. Sammen med 5 200 flere tiltaksplasser
gir dette rundt 20 000 årsverk for 2004. Dette gir grunnlag
for en kraftig reduksjon i ledigheten.
I tillegg kommer disse medlemmers radikale satsing
på utviklingstiltak som kommer spesielt næringslivet
til gode. Det dreier seg i første rekke om langsiktige
effekter av økt satsing på forskning (1,2 mrd.
kroner), langsiktige effekter av innovasjon og nyskaping (1,1 mrd.
kroner), og langsiktige effekter av modernisering gjennom raskere
avskrivningsmuligheter for investeringer i maskineri og utstyr (1,5 mrd.
kroner). Denne satsingen kan skape 12 000 nye, varige arbeidsplasser
på sikt, forsiktig anslått.
Tabell: Samla årsverksregnskap
2004 for Sosialistisk Venstrepartis innsats mot ledigheten, anslag
| Årsverk
2004 | Pris |
Skole, helse, omsorg, kultur
med mer (varige) | 5 800 | 6,9 mrd. kroner |
Forskning, utvikling,
utdanning med mer (varige) | 4 300 | 4,3 mrd. kroner |
Sum nye varige årsverk | 10 100 | |
Ekstraordinære
sysselsettingstiltak | 6 700 | 2,3 mrd. kroner |
Tiltaksplasser
(strakstiltak) | 5 200 | 0,6 mrd. kroner |
Netto økning, årsverk | 22 000 | |
Kutt forsvar,
oljeinvesteringer, veibygging i sentrale strøk | -2 700 | - 6,3 mrd.
kroner |
Sum nye årsverk | 19 300 | |
Note: Langsiktige sysselsettingseffekter og økt konkurranseevne
gjennom en offensiv satsing på forskning, innovasjon og
modernisering av norsk næringsliv kommer i tillegg. Dette
dreier seg om anslagsvis 12 000 nye, varige arbeidsplasser, forsiktig anslått.
Tallene er hentet fra tiltak under de ulike
fagbudsjettene i SVs alternative budsjett. Det er alltid vanskelig å anslå hvor
mange arbeidsplasser ulike tiltak vil skape helt nøyaktig,
og når – og hvor – effekten vil komme. 1
mill kan f.eks. gi alt fra 0,5 til 4 årsverk, avhengig
av hvilke sektorer eller tiltak det dreier seg om. Vi har lagt vekt
på å presentere forsiktige anslag. Se nedenfor
for detaljer omkring anslagene.
I anslagene har vi ikke regnet med multiplikatoreffekter
(hvor mange nye årsverk de nye årsverkene skaper),
slik at den faktiske sysselsettingsøkningen vil være
betraktelig høyere enn våre anslag. For eksempel vil
forslaget om økt støtte til utskifting av PCB-armaturer
kunne skape økt etterspørsel og dermed flere årsverk
knytta til Glamox’ produksjon av PCB-fri belysning.
Disse medlemmer vil bruke 2,3
mrd. kroner til strakstiltak i kampen mot ledighet. For 2004 betyr
dette 7 000 flere personer i jobb, samt 5 200 flere personer på tiltak.
Ordet "ledighet" bør fjernes fra norske
ordlister. Enten er voksne mennesker i arbeid eller så er
de under opplæring, gjerne på en arbeidsplass.
Som et første skritt i en slik utvikling vil disse
medlemmer øke antall tiltaksplasser med 5 200,
og styrke Aetat med 25 årsverk for å administrere
dette.
Disse medlemmer gir kommunesektoren 650 mill.
kroner til gjennomføring av tidsbegrensede prosjekter på områder
hvor det er ledig kapasitet lokalt. Det kan dreie seg om alt fra
oppussing av bygg til innføring av åpen kildekode
i kommunens og skolenes datasystemer. Dette kommer i tillegg til
at disse medlemmer vil styrke kommunesektoren med
4,6 mrd. kroner i frie inntekter (se under) på mer permanent
basis.
Iverksetting av viktige bygge- og oppussingsprosjekter
er god motkonjunkturpolitikk og god bruk av samfunnets ressurser.
Byggeprosjekter er billigere i lavkonjunktur, og dette sikrer at
ressursene i byggebransjen blir bedre utnytta. Det haster med å få satt
i gang dette arbeidet. Disse medlemmer vil derfor bl.a. øke
ramma for rentefrie lån til skolebygg og øke låneramma
til Husbanken, for å sette i gang byggeprosjekter. Samtidig økes
støtten til oppussing av statlige bygg. Vi vil også bygge
flere studentboliger. Til sammen foreslår disse
medlemmer prosjekter som gir rundt 5 200 nye årsverk
innen bygg og anlegg.
Disse medlemmer vil investere
i miljø og mobilitet over hele landet. Vår målsetning
er å øke andelen som velger å reise med
jernbanen kraftig, samt å få mer godstransport
over på jernbanen og sjøen. Det krever investeringer
i maritim infrastruktur og jernbane. Mange veier i distrikts-Norge
er rasutsatt, og økt satsing på rassikring, veivedlikehold
og veiinvesteringer i distriktene vil gjøre transporten
tryggere og mer punktlig. Satsing på miljø og
mobilitet skaper arbeidsplasser, og er gode investeringer for framtida.
Til sammen gir disse medlemmers strakstiltak rundt
7 000 årsverk, samt 5 200 tiltaksplasser. Strakstiltakene
består i:
– 650 årsverk
gjennom ekstrasatsing i kommuner og fylker. (IT-folk i skolen, vedlikehold,
etc.), 650 mill. kroner.
– 5 200 ekstra tiltaksplasser,
600 mill. kroner.
– Styrke Aetat med 25 årsverk,
25 mill. kroner.
– Forlenge unntaket for permitteringsreglene
for enkelte bransjer. Med Regjeringens forslag vil det bli færre
midlertidig permitterte og flere helt ledige.
– 300 årsverk gjennom
300 mill. kroner i rentefrie lån til utskifting av PCB-holdige
armaturer og kondensatorer, kostnad 6 mill. kroner.
– 300 årsverk primært
innen verftsindustrien gjennom økt støtte på 200
mill. kroner til fartøyvern og annet kulturminnevern
– 2 500 årsverk innen
bygg og anlegg, gjennom å øke låneramme
til Husbanken med 2,5 mrd. kroner.
– 2 000 årsverk innen
bygg og anlegg, basert på at ordningen med rentefrie lån til
oppussing av skoler utvides med 2 000 mill. kroner, kostnad 38 mill. kroner.
– 200 årsverk innen bygg
og anlegg gjennom 200 mill. kroner til oppussing av statlige bygg.
– 170 årsverk innen bygg
og anlegg gjennom 170 mill. kroner til bygging av studentboliger.
– 100 årsverk til vedlikehold
og investeringer i jernbanelinjen, 76 mill. kroner.
– 100 årsverk gjennom
114 mill. kroner til veiutbygging og vedlikehold i distriktene.
– 100 årsverk gjennom
100 mill til rassikring.
– 150 årsverk gjennom
støtte til 50 mill. kroner i støtte til konvertering
av varmekjeler
– 40 årsverk til Kystverket,
60 mill. kroner.
Disse medlemmer vil gjøre
de investeringene som er viktige for framtida, innenfor skole, omsorg, psykiatri
og utdanning. Disse medlemmer vil bruke 6,9 mrd.
kroner på dette, og opprette rundt 5 800 nye, faste årsverk.
En viktig faktor er at sysselsettingen må komme
over hele landet. Ledigheten i industrien og fiskerinæringen rammer
særlig distriktene. At veksten i økonomien særlig
vil komme i privat forbruk vil også ha negative konsekvenser
for nyetableringer i distriktene. Disse medlemmer registrerer
i dag at samtidig som skipsverft blir nedlagt i distriktene, kommer
nye arbeidsplasser i tjenesteytende næringer i hovedsak
i sentrale strøk.
Dette er en ønsket næringspolitikk
fra Regjeringen. Det er en distriktsfiendtlig politikk som understøttes
av sentraliseringsprosesser i offentlig sektor. Det begynte med
Televerket, Posten og NSB. Nå følges det opp med forslagene
på kartkontor, sykehus, skattefuten og en omlegging av
kommuneøkonomien som svekker de minste kommunene.
Det mest framtidsretta vi kan gjøre
er å satse på skole og utdanning. Disse
medlemmer vil skape en god og moderne offentlig skole for
alle, ikke private skoler for de få. Vi vil skape en skole
der alle elever får utvikle sine faglige og sosiale evner,
i tråd og takt med egne forutsetninger. En skole som gir
elevene likeverdige muligheter for læring, i form av tilpasset,
og ikke lik, undervisning. En skole som har mulighet til å fange opp
de som faller utenfor. Derfor øker disse medlemmer tilskuddene
til kommunene med 4,6 mrd. kroner.
Mange mennesker sliter med mentale problemer,
og ventetiden på å få hjelp både
lokalt og hos spesialist er uakseptabelt lang. Lang ventetid for
barn med psykiske problemer er spesielt urovekkende. Stortinget har
vedtatt en opptrappingsplan for psykisk helsevern for perioden 1999
til 2006. Likevel har økningen av midler til psykiatrien
vært mindre enn økningen til de somatiske helsetjenestene,
også etter at opptrappingsplanen startet opp. Det må derfor
tas et større løft for psykiatrien enn det Regjeringen
legger opp til. Disse medlemmer foreslår
derfor 500 mill. kroner ekstra til psykiatri.
Disse medlemmer vil styrke samferdsels-
og miljøtiltak med til sammen 1,3 mrd. kroner. Et hovedelement
i denne satsinga er jernbaneinvesteringer på strekningen
Oslo-Ski, Lysaker stasjon, Ski stasjon, Vestfoldbanen, Østfoldbanen,
Jærbanen og Gjevingåsen, til sammen
550 mill. kroner (pluss 76 mill. kroner i strakstiltak for jernbanen,
se over).
Disse medlemmer går
inn for en økning i vegbygging og vegvedlikehold over fylkesfordelt
riksvegramme med 85 mill (pluss 114 mill i strakstiltak, se over).
Sammen med en ekstrainnsats for farleder og fiskerihavner på 80
mill, er dette med på å sikre sysselsetting over
hele landet, særlig i de mange kystkommunene som nå sliter
med svært høg ledighet.
Et annet element er styrka oljevernberedskap. Opprettelsen
av oljeterminalen i Murmansk, med tilhørende sterke økning
i frakt av råolje gjennom Barentshavet og langs norskekysten,
gjør dette spesielt viktig. Disse medlemmer vil
derfor øke bevilgningene til oljevernberedskapen langs
kysten og til utbedringer av den maritime infrastrukturen med 95
mill. kroner.
Til sammen gir dette over snaut 6 000 nye årsverk. Til
fratrekk kommer 2 700 årsverk gjennom reduserte investeringer
i olje, forsvar og veiutbygging i sentrale strøk.
Disse medlemmer vil:
– Øke
rammeoverføringene til kommunene med 4 600 mill. kroner.
Dette kan gi 3 500 nye, faste årsverk innen skole, helse,
omsorg.
– Styrke psykiatrien med 500 mill.
kroner. Dette kan gi 400 nye, faste årsverk.
– Styrke universitetene og høyskolene med
500 mill. kroner. Dette kan gi 600 nye, faste årsverk.
– Styrke jernbanesektoren med
550 mill. kroner til investeringer og vedlikehold av linjen. Dette
kan gi 600 nye årsverk.
– Styrke veier i distriktene gjennom
vedlikehold og investeringer med 85 mill. kroner. Dette kan gi 100 nye,
faste årsverk
– Styrke oljevernberedskapen og
maritim infrastruktur med 95 mill. kroner som kan gi 100 nye, faste årsverk.
Styrke farleder og fiskerihavner med 80 mill. kroner, som gir 100
nye årsverk.
– Styrke Miljøverndepartementets
budsjetter med til sammen 550 mill. kroner, gjennom ulike miljøsatsinger
som også gir arbeidsplasser, gjennom lokalt miljøvern
og frivillige miljøorganisasjoner (38 mill. kroner), Agenda
21 (120 mill. kroner 20 mill fra miljøverndepartementets
rammer til Agenda 21, 100 mill fra Olje- og energidepartementets rammer
til Nasjonal Agenda 21. ), styrking av SFT og økt
kamp mot luftforurensing (partikler) i tettbygde strøk
samt større oppryddingstiltak (93 mill. kroner), tilskudd
til miljøteknologi (75 mill. kroner), kalking (20 mill.
kroner), forebygging av rovviltskade (11 mill. kroner), spesielle driftsutgifter
Miljøverndepartementet (30 mill. kroner) og forskning (20
mill. kroner).
– Skape 800 nye, faste andre årsverk
innen privat og off. sektor (kompensasjon for bortfall av den differensierte
arbeidsgiveravgifta, styrking av UDI, KROM, regionale helseforetak,
norsk oljemuseum, regionale husleietvistutvalg med mer).
– Gå mot Regjeringens
forslag om å øke arbeidsgivers lønnsplikt
ved permitteringer fra tre til 30 dager. Med Regjeringens forslag
vil det bli færre midlertidig permitterte og flere helt
ledige.
– Gå mot Regjeringens
forslag om å lempe på reglene for deltidsansettelse,
basert på at forslaget ikke skaper flere arbeidsplasser
og er således ikke et relevant grep for å få ned
ledigheten.
– Redusere investeringer i forsvar
og olje, som kan gi 2 000 færre årsverk. Redusere
veiutbygging i sentrale strøk med 655 mill. kroner, som
kan gi 700 færre årsverk.
Disse medlemmer vil bruke 4,3
mrd. kroner mer enn Regjeringen på utviklingstiltak som
på sikt øker produktivitet og konkurranseevne,
og dermed skaper flere arbeidsplasser.
Det viktigste enkelgrepet er raskere avskrivningsmuligheter
for maskineri og utstyr, som disse medlemmer er de
eneste som foreslår endret fra fem til fire år.
Dette forslaget betyr at det blir mer lønnsomt for norsk
industri og næringsliv å investere i nytt og mer moderne
utstyr, som dermed bidrar direkte til mer modernisering over hele
landet. Studier viser at norsk næringsliv ofte fornyer
seg gjennom kjøp av nytt maskineri og utstyr.
Dermed er tiltaket spesielt målrettet i forhold
til hvilke framtidsretta innovasjonsbehov norsk næringsliv
har.
Disse medlemmer har tidligere
gått mot ordningen med skattfradrag i næringslivet
for forskning (den såkalte SkatteFUNN-ordningen), og i
sine budsjetter erstattet den krone for krone med tilskuddsordninger.
I påvente av en evaluering av ordningen og av hensyn til forutsigbare
rammevilkår for næringslivet, går Sosialistisk
Venstreparti inn for å beholde dagens ordning med SkatteFUNN.
Disse medlemmer sto bak det vedtatte
forslaget i Stortinget om å øke norsk forsknings-
og utviklingsnivå opp på OECD-nivå innen
2005. Regjeringen følger ikke dette opp. Disse medlemmer foreslår å bruke
1,2 mrd. kroner mer på forskning enn Regjeringen legger
opp til. 500 mill er forskningsmidler direkte til universitetene og
høyskolene. 600 mill. kroner er til Norges forskningsråd,
hvorav 100 mill. kroner er grunnforskning, 400 mill. kroner er anvendt
forskning samt 100 mill. kroner øremerka energiforskning. Disse
medlemmer foreslår også å øke
forskningsfondet med 2 mrd, som med fem pst. avkastning gir en økning
på 100 mill. kroner i året.
I dag produserer Norge rundt 16 TWh bioenergi,
eller seks pst. av samla energiproduksjon, i første rekke
i form av ved. Disse medlemmer vil ha denne andelen
opp på svensk nivå, dvs. 10 pst. innen 2010, gjennom å etablere
en plan for industrialisering av bioenergi. En slik plan kan realistisk
skape 4 000 nye arbeidsplasser innen foredling, produksjon og bruk
av bioenergi, iht. Norsk bioenergiforening. En slik plan kan inneholde
krav om at alle kommunale og private nybygg over 1 000 m2 skal bygges ut med vannbåren varme
(i dag gjelder dette kun statlige bygg), at det etableres en konverteringsordning
for å legge om til vannbåren varme i skolebygg
og andre store private og kommunale bygg og at alle nye boligfelt
(over ti boliger) skal ha installasjons- og bruksplikt på vannbåren
varme. I dag brukes det 15 mill. kroner årlig på bioenergi.
I første omgang vil disse medlemmer bruke
110 mill. kroner mer på bioenergi enn det Regjeringen vil.
Sysselsettingseffektene av disse tiltakene er
naturlig nok usikre, men vi anslår at dette umiddelbart
vil gi 4 300 arbeidsplasser, mens vi på sikt kan få rundt
12 000 nye, varige arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil:
– Innføre
raskere avskrivningsmuligheter for maskineri og utstyr, 1,55 mrd.
kroner.
– Øke forskningen med
1,2 mrd. kroner, gjennom å
– styrke
universitets- og høyskoleforskningen med 500 mill. kroner
– styrke forskningsrådet
med 600 mill. kroner, hvorav 100 mill. kroner er energiforskning, 400
mill. kroner er brukerstyrt forskning, 100 mill. kroner er anvendt
forskning.
– øke forskningsfondet
med 2 mrd. kroner, som gir 100 mill. kroner i økt årlig
avkastning (gjennom forskningsrådet).
– Beholde dagens ordning med SkatteFUNN.
– Styrke industrielle forsknings-
og utviklingskontrakter med 250 mill. kroner (SND).
– Styrke landsdekkende innovasjonsordning,
350 mill. kroner (SND).
– Etablere et nytt, lokalt næringsfond
for å kompensere for bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgiften,
150 mill. kroner.
– Etablere et økologisk
verdiskapingsprogram for landbruket, 100 mill. kroner.
– Økte støtten
til film og media, 286 mill. kroner.
– Etablere marine verdiskapings-
og innovasjonsprogram, til sammen 70 mill. kroner.
– Øke bioenergisatsinga
med 110 mill. kroner, og 50 mill. kroner til panteordning for konvertering
av oljekjeler til bioenergikjeler.
– Støtte til implementering
av miljøteknologi gjennom SFT, 75 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sin økonomiske politikk legger til
grunn at arbeidsstyrken er samfunnets suverent største
rikdomskilde. Dette forhold ble belyst og illustrert i langtidsmeldingen
fra regjeringen Stoltenberg. Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viste
at arbeidsstyrkens andel av nasjonalformuen var økende,
og i 1999 utgjorde 14 ganger større andel enn den samlede petroleumsformuen
- både den som finnes på Oljefondet og de reservene
som antas å være igjen. Ut fra det faktum at petroleumssektoren er
beregnet å gi en årlig evigvarende inntekt på 100
mrd. kroner, kan årlig avkastningen av arbeidskrafta anslås
til 1 400 mrd. kroner!
Dette medlem anser den økende
arbeidsledighet som grov sløsing med samfunnets ressurser.
Senterpartiet vil gjennom den økonomiske politikken bidra
til at arbeidsstyrken kan øke og til å foredle
den gjennom bedre forskning og utdanning, samt gjennom fysiske investeringer
som gjør at kunnskap og arbeidskraft blir mer effektivt
brukt. Senterpartiet mener at ingen investering gir mer avkastning
for samfunnet enn det som investeres i å øke og
foredle arbeidsstyrken. Oljefondets avkastning på 2,5 pst.
til nå er beskjedent i slik sammenheng. Dersom det motsatte
skjer - at ledigheten får fortsette å øke
- vil verdiskapinga bli redusert, og de offentlige kostnader pga.
ledighet og sykdom vil øke. Derved må stadig mer
oljepenger brukes til å betale de løpende regninger,
og pensjonsgrunnlaget smuldrer bort.
Dette medlem vil vise til at
Senterpartiet vil at alle som ønsker det skal få delta
i verdiskapingen ut fra de evner de har. Senterpartiet vil starte
en ny kamp mot ledigheten og mot den politikk som har bidratt til
at den registrerte ledighet er økt med 25 000 på ett år
samtidig som minst 10 000 personer har trukket seg fra arbeidsstyrken.
Det er særlig bekymringsfullt at 17 000 industriarbeidsplasser
er forsvunnet på ett år, og at andelen langtidsledige
- personer som har stått utenfor arbeidsmarkedet i minst
ett år - antas å øke fra 26 til 29 pst.
Det er også dramatisk at 20 000 færre funksjonshemmede deltar
i arbeidslivet i dag enn for ett år siden.
Deltakelse i arbeidslivet har en viktig funksjon
for den enkeltes helse og trivsel og dermed også indirekte på samfunnets
kostnader. Dette medlem vil vise til et sitat fra
bladet Dagens Medisin:
"Helt ledige arbeidssøkende har over 40% større forekomst
av lungekreft, 20% flere legebesøk og 60% flere
sykehusinnleggelser enn sysselsatte. Sannsynligheten for uførepensjoniststatus øker
dessuten med 300 pst. ved oppsigelse fra fast arbeid."
Dette medlem mener det er nødvendig
at Storting og Regjering blir mer bevisst på hvilke arbeidskraftreserver
som finnes, og hva som kan gjøres for å øke arbeidsdeltakelsen. Dette
medlem merket seg at arbeids- og administrasjonsminister
Norman i høstens trontaledebatt sa at vi har en arbeidskraftreserve
på flere hundre tusen. På spørsmål
til finansministeren om å spesifisere hvor denne reserven
finnes, kunne det ikke gjøres rede for mer enn et beskjedent
antall ut over den ordinære statistikk. En undersøkelse
fra Frish-senteret sier at dobbelt så mange rammes av ledighet
som de som vises i den offisielle statistikken. Følgende
tall for mulige reserver er notert fra ulike kilder:
– Antall
helt ledige og på tiltak er om lag 113 000.
– Antall uføre over 16 år
er 260 000.
– sykefravær utgjør
over 220 000 årsverk.
– Antall årsverk tapt
i helsekø minst 7 000.
– Gjennomsnittlig arbeidstid redusert
med 60 timer på 4 år - tilsvarende 70 000 årsverk.
– 67 000 deltidsarbeidende ønsket å arbeide
23 000 årsverk mer i år 2000.
– 30 000 yrkeshemmede ønsker å arbeide
- 14 000 er meldt ledig.
– 182 000 ekstra årsverk
av innvandrere på 10 år ved samme yrkesdeltakelse
som gjennomsnittet.
– 400 000 årsverk mer
av kvinner ved samme yrkesdeltakelse som menn.
– 72 000 færre på pensjon ved
samme pensjoneringsrate som i 1980.
– I deler av landet er tilbudet
på arbeidskraft større enn etterspørsel.
Dette medlem mener at det i nasjonalbudsjettet må gis
en bred og fast omtale av størrelsen på reservene,
mulige tiltak for å ta de i bruk og nødvendige
ressurser som trengs, jf. forslag under kapittel 9.
Dette medlem vil vise til at
Senterpartiets alternative budsjett på et nøkternt
grunnlag er ventet å gi 17 000 ekstra årsverk
i 2004, herav 6 000 innen kommunesektoren og 11 000 i privat sektor.
I tillegg skal arbeidsmarkedstiltak styrkes med 100 mill. kroner.
Det er lagt inn betydelige beløp til å øke
innsatsen innen attføring og rehabilitering og til å redusere
ventetida for sykemeldte som venter på operasjon eller
annen behandling.
Senterpartiet mener det er viktig at næringslivet
nå får oppleve at myndighetene tar deres problemer
på alvor. Dette medlem mener det er avgjørende
for å få ei god utvikling at det skapes optimisme
på alle plan i næringslivet. Senterpartiet vil
bevilge en milliard ekstra til samferdselsformål som en
del av en næringslivssatsing på 4,7 mrd. kroner.
Vi vil gjøre det mulig for SND, kommuner og fylkeskommuner å bidra til
at gode ideer blir realisert. Ledige bygge- og anleggsfolk vil få jobb,
og unge kan velge mellom flere yrker der utsiktene er gode.
Senterpartiet vil ha en næringspolitikk
der det satses målrettet mot de områder der mulighetene
er best både nasjonalt og regionalt. Senterpartiet vil
foreslå at Regjeringen legger fram kompetanseprogram for utvalgte
industrier slik at kompetanse kan holdes ved like og utvikles i
påvente av oppgangstider. Dette medlem mener
det er særlig viktig å ta vare på sjøfarten
som grunnlaget for den maritime klyngen. Vedtakene om nettolønn
for alle sjøfolk i internasjonal fart og i offshore-flåten
må derfor realiseres.
Senterpartiet vil øke innsatsen mot
svart økonomi som har en stor utbredelse i enkelte bransjer
og i enkelte deler av landet. Uten strengere kontroll vil seriøse
næringsdrivende kunne få sine muligheter ødelagt av
de som driver ulovlig. Dette medlem mener det er
uheldig at nedskjæringene i skatteetat, tolletat og arbeidstilsynet har
gått så langt at oppdagelsesrisikoen for de som
jukser er blitt for liten.
Senterpartiet vil gå mot forslag om å øke
lønnsplikten for bedriftene ved permitteringer, og vil
utvide dagpengeperioden ved permitteringer til 42 uker generelt og
til 52 uker for verftsindustrien og andre som har særgrense
i dag. Senterpartiet vil gå mot den foreslåtte endring
av arbeidsmiljøloven om midlertidige ansettelser. Dette
medlem har merket seg at Regjeringens forslag på disse
områder oppfattes som en krigserklæring av fagbevegelsen,
og frykter for at mulighetene for et godt inntektspolitisk samarbeid er svekket.
Dette medlem mener det er avgjørende
viktig for et godt inntektspolitisk samarbeid at arbeidstakeres sosiale
ordninger og faglige rettigheter ikke blir svekket, men at eventuelle
endringer bygger på grundige utredninger og demokratiske
prosesser. Dette medlem mener den norske velferdsmodellen
med gode og generelle sosiale ordninger som beskytter svake eller
utsatte grupper, har bidratt sterkt til vår velstand. Dette
medlem mener en slik arbeidsmåte må være
basis for et inntektspolitisk samarbeid, som kan sikre arbeidsplassene
i de næringer som konkurrerer med utlandet.
Dette medlem mener det vil være
svært uheldig om Norge ikke krever overgangordninger når
det gjelder arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene. Særlig
fordi vi nå har en høy ledighet samtidig som mange
bedrifter har fått svekket sin egenkapital, kan billig
arbeidskraft fra disse landene gi ekstra problemer på arbeidsmarkedet. Dette
medlem vil vise til de mange eksempler som er avdekket om
dårlige lønns- og arbeidsvilkår for utlendinger
i dag. Eksemplene viser at vi ikke har et godt nok kontrollapparat
i dag, og det synes ikke å være satt av ressurser
til å forbedre dette. Dette medlem vil vise
til at det er de som stiller svakest på arbeidsmarkedet
i dag som vil tape dersom arbeidsinnvandringen øker. Dette
vil i særlig grad gjelde yrkeshemmede, innvandrere og midlertidig ansatte. Dette
medlem viser til at Senterpartiet tar opp spørsmålet
om arbeidsinnvandring fra nye EØS-land som egen sak.
Dette medlem mener det må legges
mer vekt på reell likestilling i arbeidslivet mellom kvinner
og menn. Samfunnet taper svært mye på at kvinner
ikke når opp i lønn og ansvar, til tross for at
det i dag er flere kvinner enn menn som tar universitetsutdanning. Dette
medlem vil fortsatt arbeide for kjønnsnøytrale
pensjonspremier både i offentlig og privat sektor. Ulike
pensjonspremier er en av flere årsaker til at menn foretrekkes
ved ansettelser. Dette medlem mener det trengs undersøkelser
om hvorfor utviklinga går så sakte, og nye diskusjoner
om hva som må gjøres, jf. forslag under kapittel
9.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner
til at arbeidsløysa har auka urovekkande det siste året.
Det må vera ei høgt prioritert oppgåva å få redusert
talet på arbeidslause personar av fleire grunnar.
Arbeidskraft er ein viktig ressurs og stor arbeidsløyse er
ei sløsing med ressursar for samfunnet. Det er heller ikkje
berre økonomiske grunnar til at det er negativt med arbeidsløyse,
men òg av omsyn til velferd og trivsel. Langvarig arbeidsløyse
fører til større utteljingar på budsjett
t.d. sosialbudsjettet og for trygdesystemet fordi ein stor del spesielt
av dei langtidsarbeidslause ikkje kjem inn i normalt arbeid att.
Denne medlemen er oppteken av
at folk får realisere seg gjennom arbeid og ikkje blir
utstøytt av arbeidslivet gjennom arbeidsløyse
og trygding. Om ein lykkast her er dette ein vinn-vinn-situasjon
ved at det skapar fleire gode både for samfunnet og det
einskilde menneske. Kystpartiet vil difor i budsjettframlegget sitt
fremja fleire framlegg til løyvingar som kan vera med på å få arbeidsløysa
raskt ned.
Denne medlemen peikar på at
den sterke markeringa på det økonomiske området
i Regjeringa sitt budsjett går på institusjonar
og regelverk i arbeidslivet. Med den arbeidsmarknadspolitikken som
det vert lagt opp til går det mot ei svekking av ambisjonsnivået. Slagkrafta
både i høve til tiltaksnivået, breidda
i kompetansen og verkeområdet til Aetat vert og svekka.
Denne medlemen vil peika på at
Regjeringa ikkje legg opp til nokon særleg auke av dei
ordinære arbeidsmarknadstiltaka i 2004. For 2004 vert det
budsjettert med 12 300 plassar medan talet er 11 000 for 2003. Dette
er eit nivå som ligg under nivået under førre
lågkonjunktur på byrjinga av1990-talet. Denne medlemen vil
syna til Sveariket og satsinga på tiltaksplassar der. Landet
har ei arbeidsløysa som berre er litt høgare enn
i Noreg, men Sveariket har om lag 40 pst. av dei arbeidslause på tiltak
medan me hev om lag 10 pst.
Denne medlemen vil foreslå å auka
talet på tiltaksplassar monarleg sett i høve til
Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett for 2004. Sjølv
om tiltaksplassane kan ha utforming og effekt som varierar i kvalitet,
har dei vorte sett på som meir og meir viktig i mange land
i kampen mot arbeidsløysa.
Denne medlemen meiner den svake
tiltakssatsinga og sterkare satsing på marknaden går
inn i ein breiare strategi Regjeringa har for verkemåten
til arbeidsmarknaden der trygdene skal svekkjast og reguleringar
gjennom lov- og avtaleverk skal mjukast opp. Ein slik politikk kan
lett føre til dårlegare sosiale tilhøve
og heller ikkje gjeva Noreg ein høgre produktivitet.
Dei nordiske landa er fullt på høgde
med andre meir marknadsorienterte økonomiar som USA og
Storbritannia når det gjeld produktivitet.
Denne medlemen meiner at dei
nordiske landa i sin modell framleis har gode verkemiddel i arbeidsmarknadspolitikken
også for tida framover. Den nordiske modellen balanserar
marknadsøkonomien med ein aktiv stat og andre former for
fellesskapsløysingar. Modellen tek omsyn til at marknaden
sviktar når det gjeld å dela verdiskapinga mellom
ulike sosiale grupper og geografiske område. Eit kjennemerke
med modellen har vore eit nært samarbeid mellom styresmaktene
og partane i arbeidslivet lokalt og på landsplan. Denne
politikken har gjort det mogleg å kombinera moderat pris-
og lønsvekst og ein stramt arbeidsmarknad. Denne
medlemen er tvilande til nytten av Regjeringa sitt forslag
om å utvide retten til millombels tilsetjing. Alt i dag
er ca. 10 pst. av dei tilsette millombels tilsette. Det er ikkje
sikkert at arbeidsløysa vil bli mindre og det er grunn
til å tru at arbeidstakarane får svekka si stilling
på arbeidsmarknaden når det gjeld løns-
og arbeidsvilkår.
Denne medlemen vil gjera merksam
på at Noreg ligg høgt på internasjonale
indikatorar for helse og velstand. Velstanden er mykje jamnare fordelt
i vårt samfunn enn i andre OECD-land - noko som i stor
grad kan tilleggjast den nordiske modellen.
Denne medlemen ser med uro på kva
som kan verta fylgjene av at den norske arbeidsmarknaden vert opna
for arbeidssøkjarar frå dei 10 nye EU-landa i 2004.
Vert talet på arbeidssøkjarar frå EU-landa
stor, vil det verke negativt inn på dei norske arbeidsløysetala. Denne
medlemen meiner at Noreg er best tent med å ikkje
vera med i EØS, og er av den grunnen òg mot ei
opning av arbeidsmarknaden for dei nye søkjarlanda til
EU.
Denne medlemen syner elles til
sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6.
Tiltak for å bedre økonomiens
virkemåte skal bidra til at landets ressurser utnyttes
så effektivt som mulig. Over tid er det verdiskapingen
i fastlandsøkonomien som vil være avgjørende
for velferden. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør om
lag 3/4 av den samlede verdiskapingen i norsk økonomi
i 2003, og denne andelen vil vokse betydelig over tid etter hvert
som produksjonen av olje og gass avtar.
Økonomier som vokser raskt, og har
lav arbeidsledighet over tid, er kjennetegnet ved høy omstillingstakt
og god evne til å ta i bruk ny teknologi og nye måter å organisere
produksjonen på. Evnen til omstilling og innovasjon innebærer
at ressursene kanaliseres dit de kaster mest av seg, og at ledige
ressurser raskt fanges opp i nye anvendelser. Regjeringen legger
særlig vekt på følgende områder
for å sikre effektiv ressursutnyttelse:
– Modernisere
offentlig sektor med sikte på økt produktivitet,
kvalitet og brukervennlighet, samtidig som ressursene kanaliseres
til de områdene der behovene er størst. Effektiviteten
i offentlig sektor har stor betydning også for verdiskapingen
i privat sektor. Regjeringen legger derfor stor vekt på å utforme
styringssystemer som motiverer til økt produksjon og kvalitet,
samtidig som hensynet til kostnadskontroll ivaretas. Private tilbydere
skal slippes til der det er hensiktsmessig. Regjeringen legger i
statsbudsjettet fram forslag som likestiller privat og kommunal
tjenesteproduksjon når det gjelder betaling av merverdiavgift.
– Utforme et mest mulig effektivt
skattesystem. Viktige kjennetegn ved et effektivt skattesystem er størst
mulig nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen, brede
skattegrunnlag og lave skattesatser. Dette kan bidra til å øke
arbeidsstyrken, og bedre utnyttelsen av samfunnets ressurser. Regjeringen vil
fremme en stortingsmelding om oppfølging av Skatteutvalgets
arbeid.
– Sikre effektiv ressursbruk gjennom
virksom konkurranse.På enkelte områder er det
nødvendig med særskilt regulering for at markedene
skal fungere effektivt. En viktig oppgave i den forbindelse er å føre
tilsyn med vilkårene for bruk av infrastruktur som benyttes
i hele næringer, som f.eks. nettverk i tele- og kraftsektoren.
Regjeringen vil i løpet av høsten fremme en odelstingproposisjon om
ny konkurranselov.
– Innrette næringsstøtten med
sikte på å bidra til økt verdiskaping.
Dette tilsier bl.a. at støtten bør vris mer i
retning av å styrke forskning og utvikling. Støtteordningen
SkatteFUNN er i den forbindelse et sentralt virkemiddel. Det er
også behov for særlige virkemidler for å fremme
innovasjon og nyskaping, og Regjeringen vil målrette innsatsen på dette
området.
Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien
er nærmere omtalt i kapittel 5 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at det over
tid er verdiskapingen i fastlandsøkonomien som vil være
avgjørende for velferden. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør
om lag 3/4 av den samlede verdiskapingen i norsk økonomi
i 2003, og denne andelen vil øke betydelig ettersom petroleumsproduksjonen
avtar. Den økonomiske veksten i Norge vil på sikt
begrenses av mangel på arbeidskraft. Derfor er det viktig
med tiltak for å bedre økonomiens virkemåte
slik at landets ressurser kanaliseres dit de kaster mest av seg,
og at ledige ressurser raskt fanges opp i nye anvendelser. Disse
medlemmer støtter opp om Regjeringens fokus på:
modernisering av offentlig sektor med sikte på å øke
produktivitet, kvalitet, brukervennlighet og bedre kanalisering
av ressurser; utforming av et mest mulig effektivt skattesystem;
sikring av god ressursbruk gjennom virksom konkurranse, og innretting
av næringsstøtten med sikte på å bidra
til økt verdiskaping.
Disse medlemmer tar for øvrig
det som står i meldingen om tiltak for å bedre
effektiviteten i økonomien til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at den økonomiske veksten påvirkes av
flere viktige faktorer; spesielt investeringsraten, veksten i arbeidsstyrken
og produktivitetsveksten Når tilgjengelige ressurser ikke
utnyttes, gir det et produktivitets- og velferdstap for samfunnet.
Derfor medfører arbeidsledighet samfunnsøkonomisk
tap, samtidig som ledighet skaper en vanskelig livssituasjon for
den enkelte. Disse medlemmers budsjettforslag er derfor
først og fremst rettet inn mot å få flere
i arbeid. Det legges opp til en aktiv næringspolitikk,
der det både satses på generelle tiltak og utvalgte
bransjer. Økte overføringer til kommuner og sykehus
vil, i tillegg til å føre til et bedre tilbud
til innbyggerne, også skape flere arbeidsplasser. En fordobling
av antall tiltaksplasser vil bidra til å gi ledige økt
kompetanse, slik at mulighetene for å få jobb
blir større. Investeringer i infrastruktur vil bedre fremkommeligheten
for næringslivet, og være en faktor for å bedre
effektiviteten i økonomien.
Disse medlemmer viser videre
til at forskning og utvikling er viktige drivkrefter for økonomisk
vekst. En stor del av næringspakken i Disse medlemmers budsjettforslag
er rettet inn mot forskning og innovasjon. Dette vil bidra til å skape
nye, fremtidsrettede arbeidsplasser og bidra til å opprettholde
en sterk konkurranseutsatt sektor. Dette er spesielt viktig for å kunne
sikre fundamentet for arbeid for alle og trygghet for høy
velferd for kommende generasjoner.
Disse medlemmer vil peke på at
en sterk og effektiv offentlig sektor også er et sentralt
element i effektiviseringen av økonomiens virkemåte.
Innen sentrale deler av velferdstjenestene skjer det en sterk utvikling,
både i behov og muligheter. Det er derfor viktig at offentlig
sektor fornyes for å tilpasse denne utvikling på en
måte for forener en effektiv bruk av ressursene med viktige
hensyn som fordeling, kvalitet og rettssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen hevder den legger vekt på å modernisere
offentlig sektor, sikre effektiv ressursbruk gjennom virksom konkurranse
og innrette næringsstøtten for å bidra
til økt verdiskapning, dette for å sikre effektiv
ressursutnyttelse og høy vekst. Disse medlemmer kan
ikke se at det foreligger store, synlige resultater av Regjeringens
uttalte målsetning om å modernisere offentlig
sektor utover de tiltak Fremskrittspartiet har presset frem gjennom
budsjettforhandlinger med regjeringspartiene. Når det gjelder
næringsstøtte for å bidra til økt
verdiskapning vil disse medlemmer hevde at Regjeringens innsats
er heller fraværende. Regjeringen avviser å i større
grad innrette næringspolitikken mer målrettett for å legge
forholdene bedre til rette for næringer hvor Norge åpenbart
har fortrinn relativt til andre land. Mye av den øvrige
omtalen, blant annet knyttet til FoU og økt innovasjon,
bærer foreløpig mer preg av fine formuleringer
enn reell vilje til målrettet og offensiv satsning.
Disse medlemmer mener videre
at strukturpolitikken tillegges alt for liten vekt i den økonomiske
politikken.
Finanspolitikken er i høyeste grad
strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser,
støtteordninger og så videre, påvirker
folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed
utviklingen i økonomiens tilbudsside. Regjeringen forholder
seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate.
Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm
betydning for fremtidig levestandard.
Disse medlemmer vil fremme en
rekke forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2004. Mange av disse er av en slik karakter at de ikke vil kunne
iverksettes umiddelbart, men derfor er det desto viktigere at det
fattes vedtak om intensjon fra Stortingets side allerede nå,
slik at Regjeringen kan realisere og derved skape større
handlingsrom i økonomien i tiden fremover. Disse
medlemmer viser også til struktur- og verbalforslag
som fremmes av Fremskrittspartiets medlemmer i de øvrige
fagkomitéinnstillingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen igangsette
et forskningsprosjekt på makroøkonometriske modeller.
Forskere/makroøkonomer fra ulike fagmiljøer
inviteres til å delta."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
a
Stortinget ber Regjeringen ta initiativ
til et inntektspolitisk samarbeid hvor staten tilbyr skatte- og
avgiftslettelser som et bidrag i en felles rammeavtale for lønnsoppgjøret
2004.
b
Stortinget ber Regjeringen snarest
legge frem sak om konsekvenser og bakgrunn for fjerningen av "knekkpunktet"
i Statens Pensjonskasse og grunnlaget for å ikke gjøre
endringen gjeldende for de som allerede var pensjonister, etter
at pensjonistenes organisasjoner har hatt saken til høring.
c
Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om å inkludere de statlige helseforetakene
i en generell momskompensasjonsordning.
d
Stortinget ber Regjeringen legge
saken om samordning av A-etat, trygdeetaten og sosialtjenesten frem
for Stortinget våren 2004."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at fortsatt vekst i velstand og velferdsordninger, er avhengig av
at landets samlede ressurser blir utnyttet best mulig. Dette handler
om å unngå sløsing, og å føre
en politikk som stimulerer til produktivitetsvekst.
Produktivitet er et mål på hvor
mye som produseres per timeverk. Produktiviteten vokser på grunn
av at man tar i bruk bedre måter å produsere på,
gjennom ny kunnskap og/eller teknologiske endringer. Vår
konkurranseevne avgjøres av om lønningene - korrigert
for produktivitetsutvikling - vokser raskere i Norge enn i andre
land. Figuren under viser hvordan norsk produktivitet har utviklet
seg sammenliknet med noen av våre handelspartnere de siste
20 årene.
Figur: Produktivitetsvekst
i en rekke OECD-land 1980-2002
[Figur:]
Kilde: KILM 18a- Labour productivity and Unit Labour
Costs, Total Economy. ILO, KILM 3rd Edition.
Norge har i perioden hatt en høyere
produktivitetsvekst enn de fleste av våre handelspartnere.
I forhold til f.eks. Frankrike har Norge i perioden 1980-2003 hatt
ni pst. høyere produktivitetsvekst.
Den uten sammenligning viktigste faktoren for
fortsatt produktivitetsvekst er god utnyttelse av arbeidskraften.
Den utgjør 80 pst. av vår nasjonalformue, og bare
små endringer i arbeidstakernes effektivitet vil på få år
bety mer enn den samlede oljeformuen. En god politikk for økt
velstand må derfor være retta inn mot å øke
produktiviteten i arbeidskraften. Dette er en langsiktig oppgave,
fordi avkastninger av investeringer i forskning, kompetanse og maskiner ikke
gir økt produktivitet over natta.
[Figur:]
Arbeidsledighet er i tillegg til å være
et problem for dem som rammes, også den verste form for
sløsing. Å være arbeidsledig betyr at
man ikke bidrar til verdiskapningen, og verdien av arbeidskraften
blir raskt redusert når man ikke mottar den stimulansen
deltakelse i arbeidslivet innebærer. Langvarig arbeidsledighet
gir dessuten sterk økning i sannsynligheten for å bli
varig utstøtt fra arbeidslivet. Kampen mot arbeidsledighet
er derfor i aller høyeste grad politikk for effektiv ressursutnyttelse
på kort og lang sikt.
Mer langsiktig er satsingen på en grønn
kunnskapsøkonomi. Utdanning og forskning er investeringer
i verdiskaping på lang sikt. Kompetente arbeidstakere som
møter framtidas krav til kunnskap, kreativitet og samarbeidsevne
er nødvendig for at norsk næringsliv skal klare
konkurransen fra utlandet. Økt forskningsinnsats gir grunnlag
for nyskaping som er nødvendige for økt verdiskapning.
Grønne skatter og skatter med en helsemessig
eller sosialpolitisk begrunnelse - på riktig nivå -
stimulerer enkeltpersoner og bedrifter til å gjøre
valg som gir en bærekraftig forvaltning av våre
naturressurser. Inntektene dette gir skaper rom for å redusere
andre skatter og avgifter som gir et effektivitetstap i økonomien.
Denne vinn-vinn-situasjonen utnyttes i stor grad i disse medlemmers skatteopplegg.
Samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet
svært viktig for at lønnsoppgjøret skal
gi et resultat som er bærekraftig på lang sikt.
Provokasjoner overfor arbeidstakernes organisasjoner gjennom forslag
om lettere adgang til midlertidige ansettelser, er et dårlig
grunnlag for godt samarbeid.
I et lite land som Norge er det forholdsvis
lett for en aktør å få en dominerende
stilling i mange markeder. Det vil gi høyere priser og
fortjeneste for den aktuelle bedriften, men fører til at
samfunnet samlet sett taper - i noen tilfeller betydelige verdier.
Et godt eksempel er ønsket om fusjon mellom DnB og Gjensidige-NOR. Dette
er Norges største og 3. største bank, som samlet vil
bli svært dominerende i det norske finansmarkedet. For
eierne vil dette åpenbart være gunstig, men det
er stor fare for at denne gevinsten delvis hentes gjennom høyere
priser til kundene enn det vi vil få med to separate banker.
Et virksomt offentlig tilsyn med bedrifter med potensiell markedsmakt
er derfor også viktig for en effektiv ressursutnyttelse.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at tiltak for å bedre økonomiens virkemåte
skal bidra til at Norges samlede ressurser skal brukes mest mulig
effektivt.
Dette medlem viser til at konkurranseutsatt næringsliv
har store problemer. Arbeidsplasser forsvinner og mange bedrifter
har flagget ut. Siden regjeringen Bondevik II tiltrådte
har arbeidsledigheten steget med 51 pst. Prognosene tyder på at
arbeidsledigheten vil fortsette i stige i tiden framover. Regjeringen
er passiv til denne industridøden, samtidig som den avviser å satse
målrettet på næringer der Norge har komparative fortrinn,
og der politisk vilje til å satse på forskning og næringsutvikling ville
gitt stor uttelling i nær framtid. Dette medlem advarer
mot en politikk som utelukkende legger vekt på generelle økonomiske
rammebetingelser og virkemidler. Regjeringens dogmatiske tro på næringsnøytralitet
fører til at samfunnet sier fra seg store framtidige næringsinntekter.
Ikke minst gjelder dette marin sektor der Regjeringen har gjennomført
drastiske kutt i SND, i distriktsvirkemidler, og til viktige forskningsformål.
En slik politikk svekker nyskaping og verdiskaping i hele landet,
og representerer en ineffektiv bruk av Norges samlede ressurser.
Dette medlem viser til at Senterpartiet ønsker
en målrettet satsing for å sikre arbeidsplasser
og stimulere til nyetableringer. Som del av denne satsingen legger Senterpartiet
fram tre strategier for økt verdiskaping:
1. Målrettet,
desentralisert næringspolitikk.
2. Lokal velferd, skole og omsorg.
3. Rettferdig skate og fordelingsprofil,
samt en rekke andre tiltak rettet inn mot næringslivet.
Dette medlem mener det er nødvendig
med økt fokus på investeringer som på sikt
kan spare samfunnet for store kostnader. Den nåværende
praktiseringen av handlingsregelen har vist at den er til hinder
for at viktige samfunnsoppgaver blir løst. Dette medlem viser
til at Senterpartiet foreslo å endre handlingsregelen i
fjor høst, blant annet for å bruke statsbudsjettet som
verktøy for å vri fra stadig fokus på reparasjon,
og over på investeringer i forebygging. Dette medlem konstaterer
at det på det nåværende tidspunkt ikke
er flertall for å endre handlingsregelen.
Dette medlem mener likevel at
det er påkrevd med en diskusjon om hvordan finanspolitikken kan brukes
slik at det gis rom for økte investeringer der dette kan
redusere presset i økonomien ved at den disponible arbeidsstyrken økes,
kostbare flaskehalser for næringslivet fjernes, ledig kapasitet
i enkelte samfunnsområder utnyttes eller store offentlige
utgiftsposter på lengre sikt kan bli redusert. Tiltak for
bedre kosthold og mosjon forebygger helseskader og -utgifter. Reduserer
vi sykehuskøene, reduseres utgifter til sykepenger. Utbedring
av infrastruktur sikrer arbeidsplasser og bedrer næringslivets
konkurranseevne. Gode oppvekstvilkår forebygger utgifter
til reparasjon senere som følge av rusmisbruk og kriminalitet. Dette
medlem viser til at kommunene nå må kutte
i skole- og omsorgstilbud, samt til kulturformål og frivillige
organisasjoner. Det gjør at viktig forebyggende arbeid
blant barn og unge står i fare. På sikt vil dette
gi langt større kostnader for samfunnet enn hva innsparingene
kuttene i kommunesektoren medfører. Også fra politiet meldes
det at for trange driftsbudsjetter fører til at nye arbeidsmåter
med økt fokus på forebygging må legges
til side.
Dette medlem viser til forslag
under i Budsjett-innst. S. nr. 6 (2003-2004).
Dette medlem mener at for å kunne
bedre økonomiens virkemåte må tapsposter
i samfunnsregnskapet identifiseres. Det store omfanget av svart
arbeid er en av de store tapspostene som det må tas et
krafttak for å stoppe. Økt kontrollaktivitet i
bygg- og anleggssektoren og i utelivsbransjen vil være
ett av flere virkemiddel.
Dette medlem konstaterer at det
fremdeles gjenstår et stort arbeid for å redusere
skjemaveldet. Regjeringens privatiseringsiver bidrar til å øke
skjemaveldet og kan føre til økt byråkrati.
Det er et stort behov både i næringslivet og i
det offentlige for at arbeidet for forenkling av regelverk og lovverk
intensiveres utover Regjeringens forslag. En økt innsats
på dette området vil gi uttelling i form av høyre
effektivitet både i næringslivet, ved forskningsinstitusjoner,
i offentlig sektor for øvrig og for frivillige organisasjoner. Dette medlem mener
innføring av 0-moms for frivillige organisasjoner vil være
et viktig bidrag for å lette skjemaveldet for frivillige
organisasjoner.
Dette medlem viser til at EØS-avtalen har
fratatt Norge det mest målrettede og effektive distriktspolitiske virkemiddel
vi har hatt: den differensierte arbeidsgiveravgiften. Den modell
for kompensasjon som Regjeringen har kommet opp med, bidrar til
flere skjemaer og økt byråkrati.
Dette medlem viser til en av
konsekvensene av EØS-avtalen er at mange beslutninger som
får innflytelse over norske borgere foretas i Brüssel.
Dette medfører en uheldig juridifisering og byråkratisering
av samfunnsstyringen som reduserer forvaltningens effektivitet og
skaper frustrasjon for vanlige folk. Det er nok å nevne
håpløse EU-direktiv som pillepasset, barnematdirektivet
og kravet om at norske fartøy må utrustes som
middels feltsykehus.
Dette medlem registrerer at Regjeringens
privatiseringsiver gir seg stadig nye utslag, og vil understreke
at å innføre konkurranseutsetting primært
på et ideologisk grunnlag uten gode utredninger i forkant, kan
være uheldig og få utilsiktede konsekvenser. Erfaringer
fra konkurranseutsetting som virkemiddel så langt viser
at administrasjonen i kommunene ofte vokser betydelig med en forvalter/produksjonsmodell,
og at det i anbud må påregnes ekstrautgifter til
dette. Når det gjelder renovasjon, har man ikke kunnet
dokumentere kostnadsforskjeller mellom kommuner med og uten konkurranseutsetting,
og befolkningens tilfredshet med tjenestene sank etter at renovasjon
ble satt ut i Oslo og Trondheim. I mindre kommuner vil konkurranseutsetting
være direkte uheldig på grunn av fare for danning
av private monopol. Dette medlem mener derfor at
det forut for beslutninger om å bruke konkurranseutsetting,
bør gjennomføres utredninger om konsekvensene
av utsetting.
Dette medlem vil understreke
behovet for et sterkt og uavhengig Konkurransetilsyn for å ivareta forbrukernes
interesser. Det er i den forbindelse naturlig å nevne matkjedenes
markedsposisjon og situasjonen innen luftfart og telesektoren.
Dette medlem viser til Regjeringens
mål om å privatisere flest mulig statseide selskaper,
og minner om at velstanden i Norge i stor grad er bygget opp på grunnlag
av rike naturressurser under beskyttende lovverk som har sikret
at avkastningen har kommet samfunnet til gode. Uten slik lovbeskyttelse
ville mye av verdiene ved utnytting av jord, skog, vannkraft, mineraler,
fisk, olje og gass i mindre grad kommet samfunnet til gode. Dette
medlem mener disse erfaringene må vektlegges når
full liberalisering diskuteres. Dette medlem registrerer
forøvrig at Regjeringen slår fast at avkastningen
i selskaper der staten er deleier har vært på linje
med konkurrerende selskaper i det norske og det internasjonale markedet.
Manglende forutsigbarhet og ustabile rammevilkår for
næringslivet er også med på å legge
en demper på investeringslyst og framtidig satsing i Norge.
Gjentatte omkamper på punkter der den sittende Regjering
har lidd nederlag i Stortinget virker ødeleggende på økonomien,
når den eneste begrunnelse som gis for omkampen er provenyeffekter.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6 og til sin merknad under punkt
2.1.2.
Komiteen viser til
at komiteen i brev til Stortingets presidentskap 21. oktober 2003
anbefalte at kapittel 6 i St.meld. nr. 1 (2003-2004) Nasjonal handlingsplan
for bæerkraftig utvikling skulle sendes energi- og miljøkomiteen
og at nevnte komités utkast til innstilling skulle sendes
finanskomiteen, som deretter skulle avgi innstillingen, jf. Stortingets
forretningsorden § 15 tredje ledd. Presidentskapet sluttet
seg i møte 23. oktober til dette og vedtok at nevnte kapittel
6 skulle refereres på nytt i Stortinget. Dette ble gjort
i Stortingets møte samme dag.
Energi- og miljøkomiteens utkast til
innstilling 18. november 2003 er gjengitt nedenfor.
SAMMENDRAG ST.MELD. NR. 1 (2003-2004) - KAP.
6
Regjeringen presenterer i kapittel 6 i meldingen
Nasjonal Agenda 21 - som den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig
utvikling. Handlingsplanen skal bidra til oppfølging av
toppmøtene i Rio i 1992 og Johannesburg i 2002, den nordiske
strategien for bærekraftig utvikling og andre internasjonale
forpliktelser. Planen følger opp den nasjonale strategien
for bærekraftig utvikling som ble framlagt i august 2002.
Regjeringen ser det som viktig å bidra
til å øke kunnskapen i samfunnet om viktige globale
og nasjonale utviklingstrekk av betydning for bærekraftig utvikling.
Regjeringen har lagt vekt på internasjonale
erfaringer i arbeidet med planer for bærekraftig utvikling, og
viser til at:
– Det er
viktig at planen har mest mulig konkrete mål, ansvarsfordeling
og oppfølgingsmekanismer, for å unngå store,
langvarige og omfattende, men lite målrettete prosesser.
– Det er viktig å konsentrere
oppmerksomheten om utvalgte hovedspørsmål innen
bærekraftig utvikling for å være i stand
til å være konkret og målrettet. En analyse
av viktige utviklingstrekk kan bidra til et slikt fokus.
– Det er en fordel å knytte
arbeidet med bærekraftig utvikling til sentrale politisk-økonomiske
dokumenter og beslutninger for å unngå at bærekraft eller
miljøvernpolitikk lever sitt eget liv på siden av
disse prosessene.
Regjeringen mener det er avgjørende
at arbeidet med bærekraftig utvikling blir integrert i
den ordinære politiske virksomheten og i budsjettprosessen,
hvor mange av de viktigste prioriteringene skjer. I lys av dette
har Regjeringen satt ned et statssekretærutvalg under ledelse
av Finansdepartementet til å lede arbeidet med handlingsplanen.
I den nasjonale strategien for bærekraftig
utvikling heter det:
"Den overordnete målsettingen for det norske
samfunnet, og verdenssamfunnet, er at utviklingen skal være økonomisk,
sosialt og økologisk bærekraftig. Grunnlaget for
vedvarende bruk av naturen og dens ressurser skal bevares. Innenfor
disse rammene skal vi fremme en stabil og sunn økonomisk
utvikling og et samfunn med høy livskvalitet, og bidra
til at også verdens fattige får mulighet til materiell
velferd og økt livskvalitet."
Den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling,
Nasjonal Agenda 21, fokuserer på tiltak innenfor 7 hovedområder:
– Internasjonalt
samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom.
– Klima, ozonlaget og langtransporterte
luftforurensninger.
– Biologisk mangfold og kulturminner.
– Naturressurser.
– Helse- og miljøfarlige
kjemikalier.
– Bærekraftig økonomisk
utvikling.
– Samiske perspektiver i miljø-
og ressursforvaltningen.
Regjeringen ønsker å utvikle
hensiktsmessige indikatorer for bærekraftig utvikling og
gjennomføre framskrivinger av utviklingen i sentrale indikatorer. Det
vil bli lagt vekt på å få fram et konsistent
bilde av de økonomiske perspektivene og utviklingen på miljøområdet
som en sentral del av Regjeringens beslutningsgrunnlag. Beregninger
av nasjonalformuen vil være et viktig utgangspunkt for å vurdere
om utviklingen er bærekraftig, og det bør arbeides
videre med beregninger av de ulike komponentene i nasjonalformuen.
Regjeringens foreløpige sett med hovedindikatorer for
en bærekraftig utvikling bygger på arbeid med indikatorer
innenfor OECD, EU og Nordisk Ministerråd. De fokuserer
på sentrale områder som bistand til utviklingslandene,
klima, biologisk mangfold og langtransportert luftforurensning.
Når det gjelder indikatorer som viser Norges innsats overfor utviklingslandene,
fokuserer det foreløpige indikatorsettet på bistand
til og import fra utviklingsland. I tillegg bør det vurderes
en indikator som gjenspeiler Norges bidrag til investeringer i utviklingsland.
Det er i meldingen presentert en gjennomgang
av sentrale handlingsprinsipper og virkemidler for en bærekraftig
utvikling. Det skilles mellom 3 hovedgrupper virkemidler:
Det vises i meldingen til Norges oppfølging
av St.meld. nr. 46 (1988-1989) Miljø og utvikling og St.meld.
nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig
utvikling. Sentrale anbefalinger i meldingen
er videre fulgt opp gjennom arbeidet med stortingsmeldingene om
Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand,
med integrasjon av miljøhensyn i alle samfunnssektorer
og bruk av indikatorer (nøkkeltall) og resultatoppfølgingssystemer.
Norge har også satset på Lokal Agenda 21. Det
pågår med dette kontinuerlig et arbeid med bærekraftig
utvikling på ulike forvaltningsnivåer i samfunnet
og blant ulike aktører. Utfordringen er blant annet å sikre
at innsatsen på ulike områder samordnes, og at
den samlede innsatsen fra myndigheter, næringsliv og organisasjoner framstår
som effektiv.
Politikk for bærekraftig
utvikling
Regjeringen vil bidra aktivt til å styrke
det internasjonale samarbeidet for å oppnå de
internasjonale miljø- og utviklingsmålene og vil
føre en utviklingspolitikk der fattigdomsbekjempelse står
i sentrum. Miljø vil være et viktig område
innen utviklingssamarbeidet, basert på strategiske satsninger
innenfor landenes egne handlingsplaner og prioriteringer.
Meldingen omhandler hva Regjeringen vil i forbindelse
med:
– Internasjonalt
og regionalt samarbeid for miljø og bærekraftig
utvikling.
– Regjeringens handlingsplan for
fattigdomsbekjempelse, som er Regjeringens strategi for Norges innsats
for å bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål.
– Bedre internasjonale rammevilkår
for utvikling.
– Bidrag til bedre nasjonale rammebetingelser
i utviklingslandene.
– Norsk og internasjonal bistand.
– Privat sektor og frivillige
aktører.
– Konsistens og sammenheng i norsk
politikk for bekjempelse av fattigdom.
– Internasjonal fred og sikkerhet.
Regjeringen har som hovedmål å ta
både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar for å motvirke
globale klimaendringer.
Regjeringen vil bl.a.:
– Legge
fram nye nasjonale tiltak for å oppnå demonstrerbar
framgang innen 2005 i forhold til Kyoto-protokollen.
– Bidra til at konsentrasjonen
av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som
vil forhindre skadelig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.
– Innføre et begrenset
kvotesystem fra 2005 som omfatter CO2-utslipp som
i dag ikke er pålagt CO2-avgift.
Videreføre CO2-avgiften for
alle eksisterende kilder. Innføre et bredt kvotesystem
fra 2008 som ledd i en kostnadseffektiv oppfølging av Norges
Kyoto-forpliktelser.
– Styrke kollektivtrafikken, herunder
jernbanen, spesielt i storbyene.
– Legge vekt på miljøegenskaper,
herunder drivstofforbruk og CO2-utslipp,
ved statsforvaltningens innkjøp av transporttjenester og
kjøretøy.
– Legge til rette for økt
bruk av sykkel og gange som alternative transportmidler.
– Utvide dagens krav til opplysning
om drivstoff-forbruk og CO2-utslipp for
personbiler til også å gjelde for andre kjøretøygrupper.
– Arbeide for innføring
av internasjonalt harmoniserte virkemidler for å redusere
utslippene fra internasjonal luft- og sjøfart som i dag
ikke er ilagt CO2-avgift, og ikke omfattet
av Kyoto-protokollens kvantitative forpliktelser.
– Arbeide for en mer ambisiøs
global klimaavtale med strengere og mer omfattende utslippsforpliktelser
etter Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode.
For å hindre nedbryting av ozonlaget
vil Regjeringen stanse alt forbruk av ozonreduserende stoffer. For å begrense
omfanget av langtransporterte luftforurensninger har Regjeringen
som hovedmål å redusere utslippene av svoveldioksid,
nitrogenoksider, flyktige organiske forbindelser og ammoniakk, slik
at menneskers helse og miljøet ikke skades.
Regjeringens hovedmål når
det gjelder biologisk mangfold er at naturen skal forvaltes slik
at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og
slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes - og
gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldet.
Videre har Regjeringen som mål at kulturminner og kulturmiljøer
må forvaltes slik at det årlige tapet på om lag
en prosent av kulturminnene reduseres, og slik at potensialet knyttet
til identitet, opplevelse, kunnskap og verdiskaping utnyttes. Kulturminner og
kulturmiljøer er vår felles hukommelse og representerer betydelige
ressurser - både materielle og immaterielle - for nålevende
og kommende generasjoner.
Regjeringens energipolitikk skal fremme verdiskaping
og baseres på målet om en bærekraftig
utvikling. Det er nødvendig med en aktiv politikk som begrenser energiforbruket,
blant annet gjennom tiltak som sikrer økt energieffektivitet.
Utvinning av petroleumsressurser skal skje i et nasjonalformuesperspektiv
og på en miljømessig forsvarlig måte.
Norsk fiskeriforvaltning skal sikre bærekraftig høsting
basert på best mulig vitenskapelig rådgivning.
Regjeringens jordbruks-, skogbruks- og reindriftspolitikk skal fremme
en langsiktig ressursforvaltning som skal sikre bosetting, verdiskaping
og sysselsetting og bidra til produksjon av miljøgoder
i samfunnet som kulturlandskap, kultur-historiske verdier
og biologisk mangfold.
Regjeringen har som hovedmål at utslipp
og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal
føre til helseskader eller skader på naturens
evne til produksjon og selvfornyelse. Konsentrasjonene av de farligste kjemikaliene
i miljøet skal bringes ned mot bakgrunnsnivået
for naturlig forekommende stoffer, og tilnærmet null for
menneskeskapte forbindelser.
Regjeringens hovedmål når
det gjelder bærekraftig økonomisk utvikling er
at den økonomiske politikken skal bidra til at landets
samlede ressurser utnyttes effektivt innenfor opprettholdbare rammer.
Regjeringen vil stimulere til bærekraftige produksjons-
og forbruksmønstre gjennom internasjonalt samarbeid og gjennom
bruk av økonomiske og andre virkemidler. Ikke-fornybare
ressurser skal forvaltes innenfor et nasjonalformuesperspektiv.
Regjeringen har som mål å bidra
til en utvikling som sikrer integreringen av de samiske aspekter
i politikken for bærekraftig utvikling, og utvikle konstruktive samarbeidsformer
mellom Sametinget, sentrale miljøvernmyndigheter og regionale
myndigheter og andre aktører i miljøvernarbeidet.
Det vises bl.a. til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter,
og til ILO-konvensjon nr. 169, hvor urfolks aktive deltakelse skal
sikres også i prosesser som gjelder bærekraftig
utvikling.
Medvirkning og oppfølging
Næringslivet har en sentral rolle i
arbeidet for bærekraftig utvikling, og vil være
avgjørende for om sentrale politiske målsettinger
vil kunne oppnås. Norge vil søke å stimulere
samspillet mellom internasjonale institusjoner, myndigheter og næringslivet,
blant annet gjennom organer som Global Compact, ILO og Verdensbanken.
Det vises i meldingen også til World Business Council for
Sustainable Development (WBCSD), og Regjeringen ønsker å bidra
til at det fokuseres på mulighetene for investeringer som
kan bidra til mer effektiv fattigdomsreduksjon i de fattigste landene.
Regjeringen vil føre en aktiv politikk for å bidra
til at bedrifter utviser samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility
- CSR), og Norge bør delta i relevante forhandlingsprosesser
innenfor dette feltet. Når det gjelder små og
mellomstore bedrifter, bør det utvikles et sett bransjespesifikke
indikatorer egnet til å demonstrere CSR-forbedringer over
tid.
Det er en sentral oppgave å utforme
de miljøpolitiske og næringspolitiske virkemidlene
slik at de stimulerer næringslivet til å utnytte
miljøutfordringer til vekst innenfor bærekraftige
rammer. Forskning og innovasjon er en nøkkel til både
verdiskaping og bærekraftig utvikling, og det vises til
Regjeringens plan for helhetlig innovasjonspolitikk.
Næringslivet bør øke
bruken av miljøledelsessystemer og miljømerkeordninger,
de bør satse på miljøvennlig teknologiutvikling,
fokusere mer på økodesign, miljøvennlig
produktutvikling og industriell økologi og utvikle
mulighetene for eksport av miljøteknologi og miljøvennlige
løsninger.
Kommunene har et viktig ansvar på mange
miljøområder knyttet blant annet til arealplanlegging,
avfall, avløpsrensing og energi, og Regjeringen vil styrke kommunenes
muligheter til å fylle rollen som lokal samfunnsaktør.
De samarbeidsrelasjoner som er etablert gjennom Lokal
Agenda 21-arbeidet i Norge, utgjør et viktig fundament
når nye miljøvernpolitiske oppgaver
skal legges til kommunene.
Regjeringen vil se på hvordan planverktøyet
gjennom plan- og bygningsloven i sterkere grad kan brukes for å ta
et bærekraftsansvar lokalt, ved å legge til rette for
et utbyggingsmønster som reduserer transportbehovet, sikrer
landbruks-, natur- og friluftsområder mot unødig
nedbygging og skaper gode bomiljøer.
Regjeringen vil invitere de frivillige organisasjonene til
medvirkning i gjennomføringen av Nasjonal Agenda 21. Regjeringen
vil fremme aktiv deltakelse for organisasjonene i viktige globale
og regionale prosesser for bærekraftig utvikling, og legge
til rette for norske og internasjonale organisasjoners prosjektarbeid
og nettverkssamarbeid. Det legges også opp til å utvikle
et nytt og utvidet kompetanseprosjekt om et bærekraftig
Norge og EU.
Regjeringen vil sikre at det gis mer miljøinformasjon om
produkter og tjenester gjennom samhandling mellom myndigheter, organisasjoner
og næringsliv. Spesielt vil Regjeringen vurdere hvordan
de ulike aktørene i et mer forpliktende samarbeid med næringslivsorganisasjoner
kan bidra til at det gis mer informasjon om produkter og tjenester,
både på forbrukernivå (som enkel standardisert
miljøinformasjon) og på profesjonelt nivå (som
standardiserte miljøvaredeklarasjoner).
Oppfølging av
handlingsplanen
Viktige tema i oppfølgingen av arbeidet
med Nasjonal Agenda 21 er:
– Forankringen
av det videre arbeidet med bærekraftig utvikling i sentralforvaltning
og i styringsdokumenter.
– Samarbeid og dialog mellom sentrale
myndigheter, næringsliv, organisasjoner og lokalforvaltning.
– Videreutvikling av et indikatorsett
som kan belyse sentrale trekk i utviklingen, gjennomføring
av analyser av utviklingen i indikatorene og organisering av arbeidet
slik at denne informasjonen kan nå bredt ut.
– En informasjonsstrategi for å trekke
flere med i arbeidet for bærekraftig utvikling.
Handlingsplanen skal i første rekke
følges opp i de enkelte departementers meldinger og proposisjoner som
omhandler konkrete politikkforslag knyttet til bærekraftig
utvikling. Handlingsplanen vil følges opp i meldingene
om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand,
og den skal omtales i det årlige nasjonalbudsjettet og
i langsiktige plandokumenter.
Regjeringen vil videreføre statssekretærutvalget
som har ledet arbeidet for Nasjonal Agenda 21. Utvalget vil bidra
til å koordinere politikken for bærekraftig utvikling
på tvers av departementer og politikkområder,
og vil ha en sentral rolle i myndighetenes dialog med ulike aktører.
For å trekke befolkningen med i arbeidet
med bærekraftig utvikling presenterer Regjeringen en kommunikasjonsstrategi
for informasjonsarbeidet knyttet til bærekraftig utvikling
med fem sentrale prinsipper:
– Prinsippet
om kommunikasjon innebærer dialog med målgruppene.
– Prinsippet om aktiv informasjon
skal sikre at sluttbruker får relevant informasjon og at
staten er føre-var i forhold til dette.
– Helhetsprinsippet innebærer
at informasjon om bærekraftig utvikling fremstår
helhetlig, og gjenkjennelig uavhengig av hvilken myndighet som er
avsender.
– Linjeprinsippet innebærer
at resultatansvar knyttes til ansvaret for å vurdere informasjonsbehov
og for å sette i gang tiltak. Kommunikasjonsarbeidet bør derfor
planlegges og utføres som en integrert del av oppgaveløsningen.
– Prinsippet om informasjon som
lederansvar innebærer at ledelsen har ansvar for å sikre
et profesjonelt informasjonsarbeid, bruker informasjon som strategisk
styringsredskap og integrerer informasjon i styringsdokumenter m.m.
KOMITEENS MERKNADER
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve
Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri
A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Sosialistisk Venstreparti,
Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti,
Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet,
Inger S. Enger, mener at arbeidet med Nasjonal Agenda 21
representerer et viktig skritt i det langsiktige arbeidet med bærekraftig
utvikling. Det er viktig at planen følges opp.
Flertallet mener det er positivt
at Regjeringen følger opp Sem-erklæringen og løftene
fra Johannesburg ved å legge fram en Nasjonal handlingsplan
for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21 (NA 21). Flertallet mener
videre at der er positivt at Regjeringen legger opp til at det nå blir
en permanent politisk og institusjonell forankring av ansvaret for
arbeidet med Nasjonal Agenda 21, lagt til Finansdepartementet, samt
at statssekretærutvalget for bærekraftig utvikling videreføres.
Flertallet viser til at skal
arbeidet med bærekraftig utvikling kunne få en
større folkelig og allmenn forankring, må både
helhet og deler være godt kjent og støttet i befolkningen.
Komiteenviser til Regjeringens gjennomgang av viktige
trender og utfordringer innen arbeidet for en bærekraftig
utvikling. Her fremgår det at verden har opplevd fremskritt
på en del områder innen fattigdomsbekjempelse
og miljøvern de siste tiårene, men at det fortsatt
står igjen betydelige utfordringer. Dette gjelder ikke
minst i Afrika sør for Sahara. Dette viser etter komiteens vurdering
at det fortsatt er behov for en stor internasjonal innsats for å sikre
bærekraftig utvikling.
Komiteen viser videre til Regjeringens
gjennomgang av sentrale handlingsprinsipper og virkemidler som Regjeringen
bygger på i sitt arbeid for bærekraftig utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
den Nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling,
Nasjonal Agenda 21, fokuserer på tiltak på sju
hovedområder.
Disse er:
– Internasjonalt
samarbeid for bærekraftig utvikling
– Klima, ozonlaget og langtransporterte
luftforurensinger
– Biologisk mangfold og kulturminner
– Naturressurser
– Helse- og miljøfarlige
kjemikalier
– Bærekraftig økonomisk
utvikling
– Samiske perspektiver i miljø-
og ressursforvaltningen
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,har merket seg at planen har et globalt
perspektiv, og mener dette er positivt. Dette flertallet mener
at de områdene og tiltakene planen fokuserer på utgjør
et godt utgangspunkt for arbeidet med bærekraftig utvikling.
Dette flertallet peker på at
det viktigste ved planen likevel ikke er de enkelte tiltakene, men
at planen bidrar til at de ulike kreftene trekker i samme retning,
og til at en får etablert mekanismer som sikrer en konkret
oppfølging og økt koordinering av innsatsen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil
understreke viktigheten av at Nasjonal Agenda bygger på noen
langsiktige, overordnede målsettinger, for at den skal
fungere som et effektivt styringsverktøy. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng peke på nødvendigheten
av en endring i forbruks- og produksjonsmønstrene. En grønn økonomi
ser livskvalitet, ikke materiell velstand som det sentrale målet. Disse
medlemmer viser til at handlingsplanen så langt
i hovedsak gjennomgår miljøinnsatsen på ulike
sektorer. Det er naturlig med en slik sektororientering, men en
sentral utfordring i det videre arbeidet med Nasjonal Agenda er å få frem
at vi på alle politikkområder må vurdere
de miljømessige konsekvensene på samme måte
som de administrative og de økonomiske konsekvensene.
Disse medlemmer mener at handlingsplanen
for NA 21 ikke er klar nok når det gjelder selve handlingsdelen.
Disse medlemmer vil påpeke
at handlingsdelen bør få et høyere konkretiseringsnivå ved
neste revisjon. I tråd med dette mener disse medlemmer at Regjeringen
ved neste revisjon bør legge vekt på at handlingsplanen
skal inneholde konkrete og tidfestede målsetninger, klargjøring
av ansvar for å oppnå målene, ressurser
satt av for å nå målene samt klargjøring
av ansvar for overvåkning og kontroll.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i nasjonalbudsjettet
varsler at den vil legge frem en perspektivanalyse for norsk økonomi
med en grundigere analyse av handlingsrommet i budsjettpolitikken,
og som vil erstatte det tradisjonelle langtidsprogrammet. Disse
medlemmer mener derfor at Nasjonal Agenda 21 naturlig bør
omtales i denne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en vesentlig
oppgave for handlingsplanen for NA 21 er å skape et enhetlig
og koordinert styringsverktøy for å oppnå bærekraftig utvikling.
Nasjonal Agenda 21 med et langsiktig perspektiv må derfor
i stor grad integreres med andre styringsdokumenter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil be Regjeringen legge til rette for
at Langtidsprogrammet utarbeides etter prinsippene for bærekraftig
utikling.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at Langtidsprogrammet utarbeides etter prinsippene
for bærekraftig utvikling."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen legger
stor vekt på at handlingsplanen skal følges opp
i alle meldinger og proposisjoner som omhandler konkrete politikkforslag
knyttet til bærekraftig utvikling. Dette vil også naturlig
omfatte dokumenter med strategisk/langsiktig perspektiv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at Nasjonal Agenda 21 bør integreres i nasjonalbudsjettet
og at koblingene mot de øvrige delene av nasjonalbudsjettet
i større grad bør synliggjøres. Dette
innebærer blant annet at bærekraftfaktorene i
større grad må innarbeides i de modellene og forutsetningene
som ligger til grunn for utarbeidelsen både av nasjonalbudsjettet
og av den bebudede perspektivanalysen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen legger opp til at arbeidet for å følge
opp handlingsplanen omtales i det årlige nasjonalbudsjettet,
og at det årlig utarbeides rapporter knyttet til utviklingen
i indikatorene. Dette bør sikre at handlingsplanen fortløpende
er et element i den sentrale politiske debatten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at en bør høste
erfaringer med det foreslåtte systemet for omtale og revisjon
av planen før en vurderer om revisjon av handlingsplanen
skal skje hyppigere enn foreslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet håper
at en eventuell kobling mellom Nasjonal Agenda 21 og de øvrige
delene av nasjonalbudsjettet vil synliggjøre både
positive og negative effekter av NA 21 på sysselsetting,
miljø og ressursbruk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at Regjeringen legger opp til fortløpende justering
av politikken med revisjon av handlingsplanen hvert 4. år. Disse
medlemmer vil foreslå en årlig revisjon,
og at handlingsplanen inngår som en fast del av nasjonalbudsjettet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at Nasjonal Agenda 21 inngår som en fast del av nasjonalbudsjettet."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en tydeligere og
mer eksplisitt utviklet strategi for informasjonsarbeidet enn det
som nå er presentert. Disse medlemmer finner
den sektorvise ansvarliggjøringen nødvendig, men
først når det er utarbeidet en samlet og helhetlig
strategi kan de ulike sektorene forventes å trekke i samme
retning.
Disse medlemmer foreslår
at både kommersielle aktører og frivillige organisasjoner
må trekkes med i dette arbeidet.
Disse medlemmer finner handlingsplanen
svært utydelig når det gjelder oppfølging
og ser behov for inkluderende møteplasser etter modell
av Fredrikstadkonferansen (1998) og Synergi 21 (2001). Formålet med
slike møteplasser kan være å evaluere
status og sikre framdrift for oppfølging av handlingsplanen, debatt
og nytenkning mellom regjeringen og det sivile samfunn, og forplikte
aktørene til videre innsats.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil spesielt støtte
utviklingen av indikatorer for bærekraftig utvikling og
opprettelsen av et eget indikatorutvalg. Arbeidet med indikatorer
for bærekraftig utvikling er av avgjørende betydning
for at de sentrale målsettingene skal nås. Flertallet har merket
seg det foreløpige settet med indikatorer som presenteres,
og legger til grunn at det videre arbeidet med indikatorer skjer
i nært samarbeid med relevante internasjonale og nasjonale
aktører.
Flertallet viser til at det på en
del viktige områder er behov for ytterligere arbeid for å etablere
indikatorer.
Flertallet viser til at Regjeringen
i løpet av høsten 2003 vil nedsette et ekspertutvalg
bl.a. med representanter for faginstanser som for eksempel Statistisk
Sentralbyrå, som skal avgi en offentlig utredning (NOU) med
sikte på å videreutvikle arbeidet med indikatorene. Det
skal opprettes en referansegruppe for ekspertutvalget
med representanter for miljøorganisasjonene,
næringsliv og lokal forvaltning, og arbeidet skal koordineres
med relevant internasjonalt arbeid på området.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at Regjeringen i dette arbeidet må ha en tett dialog med
de forskningsmiljøene som arbeider spesielt med bærekraftspørsmål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg Regjeringens vektlegging
av oppfølgingen av handlingsplanen gjennom utarbeidelse
av årlige rapporter om hvordan indikatorene utvikler seg,
og hvordan utviklingen ligger an i forhold til ulike mål.
I denne forbindelse vil det også legges vekt på å oppdatere
anslag for nasjonalformuen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener Indikatorutvalget bør være
et bredt sammensatt offentlig utvalg, som skal foreslå et
indikatorsett samt komme med forslag til videre oppfølging
av indikatorarbeidet. Det offentlige utvalget bør ha representanter
fra forskning, frivillige organisasjoner, fagbevegelsen,
trossamfunn og næringsorganisasjoner. Disse medlemmer mener
videre at mandatet for utvalget bør omfatte utredning av
indikatorer som redskap for samlet politikkutvikling, og spesielt
for bærekraftig økonomi, slik at de blir sentrale
styringsparametre for budsjettprosessen og langtidsplanleggingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til
intensjonen med stortingsmeldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, og ber Regjeringen vurdere om
det er formålstjenelig å samordne rapportering
på status, indikatorer og virkemiddelbruk med revisjonen
av handlingsplanen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil peke på den sosiale
dimensjonen i bærekraftbegrepet. Innenfor de grensene miljøet setter,
må vi dele på godene, slik at alle får
ta del i velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener
at fellesskapsløsninger legger det beste grunnlaget for
trygghet og rettferdig fordeling. For å styrke fellesskapsløsningene
er det for disse medlemmer et mål å få til
en vridning fra privat til offentlig forbruk. Disse
medlemmer viser til St.meld. nr. 1 (2003-2004), tabell 2.2
(s. 20), der det fremkommer at veksten i privat forbruk fra 2002-2003 er
beregnet å være 3 pst. (40,3 mrd. kroner), mens
veksten i offentlig konsum er på 0,7 pst. (14,4 mrd. kroner). Disse
medlemmer vil understreke at offentlig konsum ikke nødvendigvis
er mer bærekraftig enn privat konsum, men problemstillinger
knyttet til hvor veksten økes bør være
en del av indikatorutvalget sitt arbeid.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at kontroll med og revisjon av vedtatte bærekraftsplaner
er like viktig som klare målsettinger. Disse medlemmer foreslår
at Riksrevisjonen får et større ansvar i kontroll
av Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling. Disse medlemmer mener
det må vurderes om man etter mønster fra Canada
kan opprette en egen "Kommisjonær for bærekraftig
utvikling", plassert hos Riksrevisjonen, med følgende oppgaver:
– Gi en
vurdering, før komitébehandlingen av statsbudsjettet,
av hvorvidt, eller i hvilken grad, Regjeringens forslag til statsbudsjett
bidrar til at målsettingene i NA 21 nås og internasjonale
forpliktelser overholdes.
– Årlig evaluering av
hvordan Regjeringens politikk, programmer og bruk av penger støtter
landets endring i retning av bærekraftig utvikling (samt fange
opp eventuelle negative utslag av sektorpolitikk).
– Bidra med informasjon, overvåking
og oppmuntring til regjeringer, parlamentarikere og offentlighet
for å understøtte endringen.
Disse medlemmer viser til at
Riksrevisjonen har som sitt mandat å bidra til fornuftig
ressursbruk og god forvaltning. Det bør derfor vurderes
om Riksrevisjonens mandat skulle utvikles/presiseres tydeligere
til også å gjelde bærekraftig utvikling
basert på Rio-prinsippene, relevante konvensjoner og de
indikatorsett som nå utvikles.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Riksrevisjonens mandat og ressurssituasjon
må styrkes med tanke på å følge
opp Nasjonal Agenda 21."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
menneskene allerede har brutt de grensene som naturgrunnlaget setter.
Derfor må forbruks- og produksjonsmønstrene endres. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng peke på at ikke-materielle goder som
fritid, kultur og rekreasjon er goder som er viktige i de fleste
menneskers liv, og som ofte belaster miljøet mindre enn
rene varekjøp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti finner omtalen av bærekraftig
produksjon og forbruk for lite konkret og forpliktende, og mener
at Regjeringen må forplikte seg til å lage en
nasjonal 10-årsplan for bærekraftig produksjon
og forbruk, i tråd med vedtaket fra Verdenstoppmøtet
i Johannesburg. Planen må utarbeides i nær dialog
med næringslivet samt andre sentrale organisasjoner som
jobber med denne typen spørsmål.
Disse medlemmer viser til at
teknologisk framgang har gjort oss i stand til å redusere
miljøbelastninger, men veksten i produksjon og forbruket
blant de rike i verden har vært så sterkt at belastningene
på sentrale miljø- og naturressurser likevel har økt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen lage
en nasjonal 10-årsplan for bærekraftig produksjon
og forbruk, i tråd med vedtaket fra Verdenstoppmøtet
i Johannesburg."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til analysedelen av handlingsplanen,
som blant annet omhandler Regjeringens oppfølging av Verdenstoppmøtet.
I Johannesburg ble det vedtatt å utvikle et ti års
rammeverk for programmer for å understøtte regionale
og nasjonale initiativer for bærekraftig produksjon og
forbruk, et arbeid Norge allerede medvirker til i samarbeid med
EU og interesserte utviklingsland, næringsliv og organisasjoner. Disse
medlemmervil blant annet trekke frem
at opplegget omfatter utvikling av økt miljøeffektivitet
i næringslivet, samt miljømerking og andre forbruksrettede
tiltak.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
mener at prinsippet om grønn skatt i miljøpolitikken
fortsatt skal benyttes, og at grønne skatter skal vurderes
som virkemiddelalternativ på alle områder der
det er hensiktsmessig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,viser bl.a. til St.meld. nr. 15 (2001-2002)
Tilleggsmelding til Norsk klimapolitikk, og komiteens behandling
av denne i Innst. S. nr. 240 (2001-2002), der et flertall i komiteen
bestående av Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti, sluttet seg til Regjeringens forslag om å videreføre
dagens klimaavgifter for de utslippskilder som i dag er underlagt
en slik grønn skatt, mens de utslippskilder som i dag ikke
er underlagt klimavirkemidler vil bli underlagt et system med omsettelige utslippskvoter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
Kyoto-avtalen, der alle klimautslipp fra 2008 skal være
underlagt et kvotesystem for klimagasser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke
at prinsippet om at forurenser skal betale i større grad
enn i dag burde gjenspeiles i skatte- og avgiftssystemet. I denne
forbindelse vil disse medlemmerunderstreke
behovet for en evaluering og videreføring av arbeidet til
Grønn skattekommisjon. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen skriver i handlingsplanen at de "vil videreføre
grønne skatter og avgifter, og kontinuerlig vurdere innføringen
av nye".
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til dette og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en oppfølging og evaluering av "Grønn skattekommisjon" med
sikte på å gjøre Norge verdensledende
i grønn skattevridning."
Komiteen ber Regjeringen
synliggjøre det globale ansvaret for å bekjempe
korrupsjon i alle sammenhenger. Spesielt vil komiteen be
Regjeringen ta aktivt del i de initiativ som tas i FN-regi for å utvikle
et globalt og forpliktende rammeverk for bedrifters samfunnsansvar,
slik det ble vedtatt på verdenstoppmøtet i Johannesburg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at Norge
sammen med likesinnede land bør bidra til at dette arbeidet
får nødvendige ressurser og fullmakter.
Komiteen noterer seg
referansene til Verdenstoppmøtet i Johannesburg og tilknytningen
til vedtakene i implementeringsplanen fra Johannesburg på ulike steder
i handlingsplanen. Komiteen har også notert seg
at Regjeringen vil prioritere oppfølgingen av WEHAB-temaene
vann, energi, helse, landbruk og biologisk mangfold, og
at det er bevilget 375 mill. kroner til disse formål over
en 3-årsperiode.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil bemerke at en snau prosent av bistandsbudsjettet
i seg selv ikke kan sees som en vesentlig prioritering, og vil be Regjeringen
vurdere andre og mer effektive måter å fremme
og integrere WEHAB-satsingen på. Disse medlemmer er
enig i at det bevilges midler til disse områdene, men målet
må være at bærekraftighet legges til
grunn for den samlede utenrikspolitikk.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at
Regjeringens handlingsplan mot global fattigdom blir revidert i lys
av vedtakene i Johannesburg.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en revisjon av handlingsplanen mot global fattigdom i lys av resultatene
fra FN-konferansen i Johannesburg."
Videre vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
understreke viktigheten av at Stortinget årlig inviteres
til en årlig debatt om utviklingen og prioriteringene i
lys av WEHAB-satsingen og Millenniumsmålsetningen. På denne
måten vil Stortinget igjen kunne få anledning
til en årlig drøfting av Regjeringens utviklingspolitiske
prioriteringer og status og fremdrift for bærekraftig utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
mange kommuner har lagt ned en betydelig innsats i arbeidet med Lokal
Agenda 21, den lokale oppfølginga av Agenda 21. Flertallet viser
til at Nasjonal Agenda 21 skal bygge videre på LA 21-arbeidet
i kommunene.
Flertallet mener at en viktig
del av oppfølgingen vil være å videreutvikle
møteplasser mellom ulike aktører i arbeidet for
bærekraftig utvikling, staten, kommuner, næringsliv
og organisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at i lys av arbeidet
med Nasjonal Agenda 21 er det behov for å styrke både
det regionale og det lokale arbeidet med omlegging av produksjons-
og forbruksmønster.
Disse medlemmer ønsker
ikke at dette viktige arbeidet stopper opp på grunn av
svak kommuneøkonomi. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn be Regjeringen vurdere å etablere
et investeringsprogram for lokalt Agenda 21-arbeid, der kommunene
inviteres til å søke midler til konkrete tiltak som
har basis i lokale handlingsplaner.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å etablere
et nasjonalt investeringsprogram for lokalt Agenda 21-arbeid."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartivil understreke
betydningen av det lokale Agenda 21-arbeidet, men mener at finansieringen
av dette bør skje gjennom eksisterende strukturer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at oppdraget om Lokal Agenda 21 må ta utgangspunkt i lokale
forutsetninger. I dag er det ingen som kjenner målet om
hvordan den bærekraftige framtida vil se ut. Det enkelte
lokalsamfunn må sjøl finne det svaret som passer
best ut fra lokale forhold. Mer lokal ressursforvaltning vil være
en fordel for miljøet, fordi det blir lettere å se
virkningene av personlige og politiske beslutninger.
Dette medlem mener at midler
til LA 21-tiltak bør disponeres mest mulig fritt i den
enkelte kommune ut fra lokale forutsetninger. Slike midler bør
derfor legges inn i rammeoverføringene som frie midler.
Det må også vurderes å etablere et Agenda-fond
administrert av Kommunal- og regionaldepartementet som kan stimulere
til lokale pilotprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er i våre og fremtidige generasjoners egeninteresse å ta
best mulig vare på naturen slik at vi ikke påfører
den uopprettelig skade. Det betyr dog verken at man må stanse
videre økonomisk vekst eller foreta en dyptgripende omlegging
av produksjons- og forbruksmønster i dagens samfunn for å oppnå en
"bærekraftig utvikling". Ei heller at man kan stemple all
aktivitet som innebærer endringer av naturen som en forringelse.
Disse medlemmer er samtidig bevisst
på at noen inngrep kan medføre uønskede
endringer som det vil ta generasjoner å rydde opp i. Det
er derfor særdeles betydningsfullt for samfunnet å besitte
nok kunnskap til å forstå årsakssammenhenger
i naturen. Med den bakgrunn er det generelt hensiktsmessig å føre
kontroll med variasjoner, søke forklaringer på endringer
og skape en beredskap for tiltak der menneskelig aktivitet er årsak
til uønskede endringer.
Disse medlemmer støtter
således både en bærekraftig utvikling
og i hovedsak føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet
kan også bety at man skal unngå forhastede konklusjoner.
En streng tolkning av slike begrep medfører en fullstendig
stopp i samfunnsutviklingen. Mangelen på total kunnskap
om problemområder er ikke et argument i seg selv for å stoppe
samfunnsutviklingen. Tvert imot er læring gjennom erfaring
en vanlig og utbredt læringsprosess.
Disse medlemmer vil understreke
at naturens tålegrense ikke nødvendigvis er en
konstant tilstand, men tvert imot at kunnskap, ny teknologi og fornuftig forvaltning
av naturressursene gjør at man stadig kan justere grensepunktet
for bærekraftig utvikling. Forvaltning av naturen innebærer
mer enn å gjøre den til et museum.
Tvert imot frykter disse medlemmer at
dagens miljøpolitikk, inkludert Regjeringens omtale i nasjonalbudsjettet,
i for stor grad preges av symbolpolitikk og ønsker om å være
verdensmester. Dette fører dessverre ofte til kostbare
tiltak, men med relativt små miljøeffekter. Disse
medlemmer viser til at miljøambisjonene i for eksempel
klimapolitikken og energipolitikken pålegger norsk næringsliv
betydelige kostnader og restriksjoner, men med minimale miljøeffekter
globalt.
Disse medlemmer har stor tillit
til at et markedsøkonomisk system med basis i en rettsstat
og en edruelig miljøpolitikk fra samarbeidsorienterte myndigheter,
vil sikre at de økonomiske ressursene bedre kanaliseres
til miljøtiltak og teknologiutvikling enn det dagens politiske
stormkast klarer.
Disse medlemmer er bekymret over
at et politisk flertall i iveren etter å foreta seg "noe"
for å vise handlekraft står i fare for å ta
dårlige beslutninger og sløse bort betydelige
ressurser, uten at dette har særlig miljømessige
virkninger. Selv om man ønsker å benytte føre-var-prinsippet,
er det vanskelig å vite hvordan man her skal gå effektivt
frem. Føre-var-prinsippet kan like gjerne bety at man skal
unngå forhastede konklusjoner. Disse medlemmer frykter
at det politiske flertallet initierer mange urealistiske miljøtiltak
og legger grobunn for et svulmende miljøbyråkrati
i forsøk på å reversere naturlige/ufarlige endringer
i miljøet.
Disse medlemmer stiller seg positive
til Regjeringens arbeid med å redusere lokale, konkrete
forurensningsproblem, for eksempel reduksjon av farlige stoffer
og opprydning i gamle miljøsynder. Samtidig konstaterer disse
medlemmer at Norge på verdensbasis ligger langt
fremme. Når man vil redusere globale miljøutfordringer
må dette tas i betraktning, slik at Norge ikke stadig legger
opp til krav som er så strenge at norsk næringsliv
sakte men sikkert flytter sin produksjon fra Norge til land med
dårligere miljøstandard.
Disse medlemmer vil i den forbindelse
peke på at flere økonomiske og bedre tekniske
ressurser behøves dersom alle land skal være i
stand til å møte de miljøutfordringene,
slik Norge legger opp til. Dette krever blant annet at man legger
forholdene til rette for økt økonomisk vekst på verdensbasis.
Derfor må man videreføre arbeidet for å åpne
for økt internasjonal handel og sikre en større
utbredelse av markedsøkonomi basert på en sunn
rettsstat. Frivillig internasjonalt samarbeid for å utvikle
kunnskap og forskning, demokrati eller ren hjelp på "non-profit"-nivå,
er selvsagt også viktige virkemiddel.
Disse medlemmer stiller seg sterkt
kritisk til Regjeringens aggressive linje i klimameldingen. Nettopp
på grunn av kompleksiteten i problemstillingene, uenigheten
i fagmiljøene og omfanget av tiltak som problemstillingen
innebærer, er det av vesentlig betydning at man ikke tar
forhastede beslutninger. Disse medlemmer ønsker
også å vise til at ledende personer innen regjeringspartiene
nå fremmer slike synspunkt. Disse medlemmer etterlyser
derfor en mer nyansert klimadebatt som kan bidra med mer balansert
kunnskap før vi eventuelt foretar så gjennomgripende
tiltak som Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer mener man ikke
har hatt en grundig premissdebatt i Norge, bare en tiltaksdebatt basert
på de gitte premisser. Det er verken vitenskapelig grunnlag
for eller positive praktiske konsekvenser av å gjennomføre
slike hastetiltak som vi nå er vitne til.
Disse medlemmer er kraftig imot
en tidlig innføring av et kvotesystem. Norsk industri og næringsliv
har i stor grad utviklet en sterk miljøbevissthet, og har
allerede imøtekommet myndighetenes krav ved betydelige
reduksjoner i utslipp av klimagasser. De fleste kostnadseffektive
tiltak er derfor allerede gjennomført, og dersom betydelige
reduksjoner fortsatt skal gjøres må disse bedriftene
ha muligheten til å bruke Kyoto-mekanismene. Disse
medlemmer ser ingen grunn til å risikere norsk
næringsliv for å sikre Norge en symbolsk lederstjerne
i den internasjonale såkalte miljøbevegelsen.
Disse medlemmer viser til at
enkelte partiers overambisiøse miljøtiltak setter
selv den mest miljøvennlige aktør i en tap/tap-situasjon.
En særnorsk progressivitet i miljøkravene sikrer
kun en stadig forverret konkurransesituasjon mot utlandet. Særnorske
og urimelig strenge miljøkrav vil over tid skremme bort industri
fra Norge. Miljøeffekten blir dog negativ, da denne industrien
ikke forsvinner, men bare flytter. Da den globale etterspørselen
av varer og tjenester ikke påvirkes av norsk miljølovgivning,
vil det i praksis bety at produksjonen av varer flyttes fra Norge
til land som med stor sannsynlighet står utenfor Kyoto-regimet.
En viss realisme i utformingen av miljøtiltak er derfor
nødvendig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
et tidlig nasjonalt klimakvotesystem."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det ikke har blitt tid og
anledning til å gå inn på alle delmål i
handlingsplanen, og vil komme nærmere inn på disse der
det er naturlig ved behandling av andre saker.
Disse medlemmer understreker
at sammenhengen mellom eksport og sosial utvikling slett ikke er entydig. Disse
medlemmer viser blant annet til UNDPs bok "Making global
trade work for people", som konkluderer med at handelsliberalisering
ikke automatisk sikrer sosial utvikling, og at økt handel
ikke garanterer økonomisk vekst eller langsiktig økonomisk eller
sosial utvikling.
Disse medlemmer understreker
at en rekke faktorer, interne og eksterne, må være
på plass for at generell handelsliberalisering skal bidra
til forbedrede levekår i en rekke utviklingsland. Generell
nedbygging av handelshindringer innenfor rammeverket av WTO vil
frata en rekke fattige land de preferanseavtalene de har om markedsadgang,
slik at andre eksportland overtar deler av markedet. Disse
medlemmer påpeker at Norge siden 2001 har hatt
nulltoll og avviklet kvotebegrensingene for alle varer fra 49 MUL-land.
Det er mange dårlige erfaringer med
at utviklingsland spesialiserer seg i råvareeksport innen
landbrukssektoren, da dette kan føre til sør/sør-konkurranse og
ras i råvareprisene. Disse medlemmer sier
seg enig i at teknologioverføring er svært viktig
for de fattige landene, men at økt eksport ikke nødvendigvis
er den beste strategien for at dette skal finne sted.
Disse medlemmer understreker
at økt internasjonal handel med matvarer har en rekke negative miljøaspekter
som i dag ikke kostnadsberegnes, blant annet transportforurensing,
biologisk forurensing, matvareberedskap og ernæringsmessige
forhold. Disse medlemmer påpeker at mat
i dag gjennomsnittlig "reiser" 2 500 km fra bonde til forbruker.
På sikt er et slikt matvareregime ikke bærekraftig,
og lokal matproduksjon og selvforsyning må stimuleres i
utviklingslandene så vel som i Norge.
Disse medlemmer er skeptisk til
ukritisk fokus på handel som fattigdomsbekjempelse i Regjeringens handlingsplan,
og henviser til at en rekke faktorer må være på plass
for at internasjonal handel skal bidra til generell velferdsutvikling
for fattige land.
Disse medlemmer viser til målet
om bærekraftig høsting av fiskeriressursene,
og mener at arbeidet med strukturen i fiskeflåten må være
innrettet på en måte som opprettholder en flåte
med stor fangstevne og lite fangstbehov. Problemene i fiskeriflåten
er i større grad knyttet til overinvesteringer enn til
overkapasitet. Det må ikke legges opp til en politikk som
fjerner de mest ressursvennlige båtene i kystflåten.
Disse medlemmer mener at dyrka
og dyrkbare arealer må få et sterkere vern for å sikre
mulighetene til å produsere mat for framtidige generasjoner.
Arealer som er egna for matkorndyrking må ha et særlig
sterkt vern. Nyere statistikk viser at utvikinga når det
gjelder nedbygging er urovekkende.
FORSLAG FRA MINDRETALL
Forslag fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen vurdere å etablere
et nasjonalt investeringsprogram for lokalt Agenda 21-arbeid.
Forslag fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
at Langtidsprogrammet utarbeides etter prinsippene for bærekraftig
utvikling.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen foreta en revisjon
av handlingsplanen mot global fattigdom i lys av resultatene fra
FN-konferansen i Johannesburg.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre
et tidlig nasjonalt klimakvotesystem.
Forslag fra Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at Nasjonal Agenda 21 inngår som en fast del av nasjonalbudsjettet.
Forslag 6
Riksrevisjonens mandat og ressurssituasjon må styrkes
med tanke på å følge opp Nasjonal Agenda 21.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen lage en nasjonal
10-årsplan for bærekraftig produksjon og forbruk,
i tråd med vedtaket fra Verdenstoppmøtet i Johannesburg.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen legge fram en oppfølging og
evaluering av "Grønn skattekommisjon" med sikte på å gjøre
Norge verdensledende i grønn skattevridning.
KOMITEENS TILRÅDING
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 1 (2003-2004) kap. 6 - om Nasjonal
handlingsplan for bærekraftig utvikling - vedlegges protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den
18. november 2003
Bror Yngve RahmIngvild Vaggen Malvik
leder
ordfører
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Venstre og Kystpartiet, viser til de
respektive fraksjoners merknader og forslag i utkast til innstilling
fra energi- og miljøkomiteen, som er gjengitt foran. Flertallet har
for øvrig ingen merknader.
Medlemen i komiteen frå Venstre viser
til dei merknadene som Høgre og Kristeleg Folkeparti er med
på i utkast til innstilling frå energi- og miljøkomiteen
som er gjengitt foran. Denne medlemen sluttar seg
til tilrådinga frå energi- og miljøkomiteen
om at kapittel 6 i Nasjonalbudsjettet for 2004 vert å leggje
ved protokollen. Denne medlemen har ellers ingen
merknad.
Komiteens medlem fra Kystpartiet slutter opp
om målsetningene i Nasjonal handlingsplan for bæredyktig
utvikling. Norge bør være pådriver i
de internasjonale miljøforhandlingene og et foregangsland
nasjonalt. Det er viktig at kriteriene for bæredyktig utvikling
blir så presise som mulig.
Dette medlem vil spesielt vise
til behovet for å kunne iverksette internasjonal rettslig
forfølgelse av stater som bedriver alvorlig miljøkriminalitet.
Her er det nok å vise til de radioaktive utslippene fra
Sellafield.
Dette medlem vil understreke
hvor viktig det er å få gjennomslag for en bæredyktig
forvaltning av naturressursene, slik at balansen i naturen kan opprettholdes.
Det er også viktig å sikre en god informasjon
i det internasjonale samfunn om slike sammenhenger. Dette
medlem vil spesielt nevne behovet for en mer bæredyktig
forvaltning av sjøpattedyr.
Dette medlem slutter seg til
energi- og miljøkomiteens tilråding om at kapittel
6 i Nasjonalbudsjettet for 2004 vedlegges protokollen.
Det er i St.meld. nr. 1 (2003-2004) Nasjonalbudsjettet
2004 kapittel 4 og i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts-
og tollvedtak i kapittel 1 redegjort for hovedtrekkene i skatte-
og avgiftsopplegget for 2003. Forslag til lovendringer i forbindelse
med skatte- og avgiftsopplegget for 2004 er behandlet i Ot.prp.
nr. 1 (2003-2004).
Komiteen viser når
det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2004 til
punkt 3.2.23.2 i denne innstillingen og til kapittel 2 i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2003-2004). Når det gjelder lovendringer i forbindelse
med skatte- og avgiftsopplegget, viser komiteen til
sine merknader i Innst. O. nr. 20 (2003-2004), jf. Ot.prp. nr. 1
(2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) og Innst. O. nr. 20 (2003-2004)
for en nærmere gjennomgang av Fremskrittspartiets prioriteringer
innen rammeområde 23 og til kapittel 3.2.23.2.3 i denne
innstilling.
Komiteen viser til
at den gjeldende ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift er
det mest velfungerende og målrettede virkemiddel vi har
i distriktspolitikken, og at ordningen bør videreføres
i størst mulig grad slik den nå er utformet. Komiteen viser imidlertid
til at det etter pålegg fra EFTAs overvåkningsorgan
ESA, er nødvendig å gjøre endringer for
at ordningen etter deres oppfatning ikke skal være i strid med
EØS-avtalens forbud mot statsstøtte.
Komiteen slutter seg i Budsjett-innst.
S nr. 1 (2003-2004) punkt 3.20.3 til Regjeringens forslag om å videreføre
dagens ordning i Finnmark og Nord-Troms i samsvar med vedtak i EFTAs
faste komité om anvendelse av tilsidesettelsesklausulen
i ODA-protokoll 3. Komiteen slutter seg likeså til
at fiskeri- og landbruksnæringene beholder dagens ordning,
som følge av at disse næringene ikke omfattes
av EØS-avtalens statsstøtteregler. Komiteen slutter
seg også til Regjeringens forslag om å videreføre
gjeldende differensierte satser i arbeidsgiveravgiften innenfor
det fribeløp som gjelder for støtte til det enkelte
foretak, såkalt bagatellmessig støtte. Komiteen slutter
seg til at det skal innføres en transportstøtteordning
i områder hvor avgiften økes. Komiteen slutter
seg også til Regjeringens forslag til overgangsordning,
og er tilfreds med at denne nå er godkjent av ESA.
Komiteen har merket seg at det
i den offentlige debatt har vært framsatt en rekke forslag
til tiltak for så langt mulig å ivareta intensjonene
i dagens ordning.
Komiteen har merket seg at EØS-avtalens
forbud mot konkurransevridende statsstøtte gjelder overfor forretningsvirksomhet
når dette "vrir eller truer med å vri konkurransen"
og "i den utstrekning støtten påvirker samhandelen
mellom avtalepartene".
Komiteen vil peke på at
det kan være mulig å videreføre gradert
avgift for de deler av næringslivet som ikke driver virksomhet
som er i konkurranse eller potensielt kan være i konkurranse
med virksomhet i andre land i EØS-området, herunder
vesentlige deler av offentlig virksomhet og ikke-kommersielle organisasjoners
virksomhet.
Komiteen mener at ordningen med
gradert avgift må videreføres så langt
mulig. Dette gjelder både i forhold til privat og offentlig
sektor. Komiteen går inn for å søke
om å få til en ordning der hele eller deler av
bransjer kan betale gradert avgift begrunnet med at det ikke foreligger
aktuell eller potensiell konkurranse. Komiteen mener
derfor at Regjeringen raskest mulig må utforme forslag
til en slik ordning, som kan notifiseres til ESA. Ordningen må utformes
og avgrenses slik at den må forutsettes å kunne
gjøres gjeldende for hele eller vesentlige deler av en
bransje i samme avgiftssone uten at dette er i strid med EØS-avtalen.
Komiteen peker på at
en nå ikke har oversikt over omfanget og iverksettingstidspunktet
for en slik ordning. Komiteen legger derfor til grunn
at Regjeringen, forutsatt godkjenning fra ESA, kommer tilbake til Stortinget med
forslag til nedsettelse av bevilgningsvedtakene for arbeidsgiveravgift og
kompenserende tiltak.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
mulig utforme forslag til regelverk som så langt som mulig
viderefører ordningen med gradert arbeidsgiveravgift for bransjer
eller vesentlige deler av bransjer som ikke er i konkurranse med
virksomhet i andre EØS-land, i tråd med finanskomiteens
merknader i Budsjett-innst. S. I (2003-2004). Ordningen forutsettes å gjelde
både offentlig og privat sektor. Ordningen utformes og
avgrenses slik at den må forutsettes å kunne gjøres gjeldende
for hele eller vesentlige deler av en bransje i samme arbeidsgiveravgiftssone
uten at dette er i strid med EØS-avtalen. Regjeringen bes
utforme forslag til en slik ordning innen utgangen av mars 2004.
Før formell notifikasjon av en slik ordning sendes til
ESA, skal Stortingets organer orienteres med rimelig tid til vurdering.
Regjeringen forutsettes å fremme eventuelle forslag til
endringer i regelverk og bevilgningsvedtak som følge av
ordningen så snart godkjenning fra ESA foreligger."
Komiteen viser til at ved eventuell
godkjenning av komiteens opplegg for å videreføre
lav avgift for større deler av næringslivet og
kommunesektoren, vil behovet for bevilgninger til andre kompensasjonstiltak være
mindre enn med Regjeringens opplegg. Inntil Regjeringen kommer tilbake
med forslag om budsjettmessige endringer som følge av oppfølgingen
av dette vedtaket, legger komiteen bevilgningsmessig
til grunn at arbeidsgiveravgiften økes slik det følger
av Regjeringens opplegg i statsbudsjettet, og vurderer nivået
på bevilgningene til kompensasjonstiltak ut fra dette. Komiteen legger
tilsvarende inntil videre til grunn det system for kompensasjon
til kommunesektoren som framgår av Regjeringens opplegg.
Komiteen mener at det skal gis
full og varig kompensasjon for den økte arbeidsgiveravgiften til
den enkelte region som berøres. Komiteen understreker således
at det ikke er tilstrekkelig at kompensasjon er fullstendig på nasjonalt
nivå.
Komiteen forutsetter at det i
statsbudsjettet for det enkelte år skal være en
samlet oversikt som viser de årlige merkostnader som følger
av økningen i arbeidsgiveravgiften i hvert fylke og hvordan
dette er kompensert.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
legger til rette for bruk av transportstøtte i et så stort
område som mulig. Komiteen viser til at
ESA stiller krav om at det er en sammenhengende region med lav befolkningstetthet
og lange avstander for at regionen skal kunne gjøre bruk
av transportstøtte. Komiteen ber Regjeringen
vurdere hvordan virkemiddelområdene kan innrettes slik
at flere distriktskommuner kan oppfylle kravene til å gjøre
bruk av transportstøtte.
Komiteen ber Regjeringen utforme
regelverket for bagatellmessig støtte på en slik
måte at det i minst mulig grad virker konkurransevridende
mellom likeartet virksomhet. Komiteen har merket
seg at samvirkebedrifter bl.a. i varehandelen, kan bli behandlet
mindre gunstig enn bedrifter som er tilknyttet kjeder, ved at medlemsorganisasjoner
ikke har organisert sine datterbedrifter i selvstendige aksjeselskap på samme
måte som de andre varehandelskjedene. Dersom samvirkeorganisasjoner
ikke kan behandles særskilt ut fra sine særskilte
forutsetninger som medlemsorganisasjoner, mener flertallet at det
må gis lovhjemmel for at samvirkeforetak kan ha heleide
datterselskap som er selvstendig samvirkeforetak. Komiteen legger
til grunn at lovverket og praktiseringen av det skal være
foretaksnøytralt.
Komiteen fremmer i Innst. O.
nr. 20 (2003-2004) kapittel 24 forslag til lov om heleide dattersamvirkeforetak.
Komiteen legger til grunn at
departementet normalt bør godkjenne at samvirkeforetak som
har samlet medlemmer fra større geografiske områder
i samme medlemsorganisasjon, kan være eneeier av samvirkeforetak
som driver virksomhet til fordel for lagets medlemmer. I slike tilfeller
vil det dreie seg om en praktisk organisasjonsmessig tilpasning
hvor også det heleide datterforetaket inngår i
en selskapsstruktur som skal søke å realisere
samvirkeformålet. Komiteen forutsetter at
loven trer i kraft raskt.
Komiteen konstaterer at Regjeringen
har medregnet den delen av reduksjonen i el-avgiften som faller
på næringslivet i det området som får økt
arbeidsgiveravgift, som kompensasjon for avgiftsøkningen. Komiteen er
enig om at reduksjonen i el-avgiften ikke skal medregnes i kompensasjonsbeløpet.
Komiteen viser til de respektive
partiers budsjettopplegg.
Komiteen vil understreke at de økte
avgiftsinntektene, som følger av økningen i arbeidsgiveravgiften fullt
ut skal benyttes til tiltak i de regioner hvor avgiften økes.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
om det kan utformes tiltak som i større grad når
bransjer som i liten grad får nytte av de foreslåtte
kompenserende tiltak som f.eks. transportstøtten. Komiteen har
også merket seg at bedrifter med mange ansatte har mindre effekt
av ordningen med bagatellmessig støtte enn bedrifter med
få ansatte.
Komiteen peker bl.a. på betydningen
av tiltak for reiselivsnæringen. Komiteen legger
til grunn at innretningen av slike generelle bransjetiltak i områder som
rammes av økt arbeidsgiveravgift forvaltes av Kommunal-
og regionaldepartementet. Komiteen forutsetter imidlertid
at de virkemidlene som settes inn forankres i forpliktende handlingsplaner,
og utformes i samråd med det berørte næringslivet
og de berørte fylkeskommunene.
Komiteen forutsetter at det i
forhold til virksomheter som helt eller delvis finansieres ved statlige tilskudd,
tas hensyn til de økte kostnadene som følge av økt
arbeidsgiveravgift ved fastsettelsen av tilskuddet. Komiteen viser
her bl.a. til behovet for kompensasjon til arbeidsmarkedsbedriftene.
Komiteen mener at resterende
kompensasjonsbeløp - utover videreføring av gradert
avgift så langt det er mulig, transportstøtte,
bagatellmessig støtte og generelle bransjetiltak - bør
overføres til den enkelte region gjennom fylkeskommunen som
regional utviklingsaktør. Komiteen legger
til grunn at alle kompensasjonstiltakene skal innrettes til de områder
i det enkelte fylke som er påført økt
avgift. Disponeringen av midlene forutsettes å skje med
grunnlag i forpliktende handlingsplaner som utformes i nært
samarbeid med næringslivet selv, organisasjonene i arbeidslivet og
kommunene i de områder av fylket hvor avgiften blir økt.
Komiteen legger til grunn at
flere fylkeskommuner kan samarbeide om tiltak som omfatter hele eller
deler av de aktuelle fylker. Eksempelvis kan om ønskelig
Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland fylkeskommuner
gå sammen om et program for "Fjellregionen".
Komiteen legger til grunn at
disponeringen av midlene skal være friere enn for de ordinære
midler som overføres fylkeskommunene til regionale utviklingstiltak.
Det foreslås derfor opprettet egen post til formålet
under Kommunal- og regionaldepartementets budsjett hvori også inngår
tiltak for bransjer som forvaltes av departementet. Det forutsettes
nær dialog mellom fylkeskommunene og Kommunal- og regionaldepartementet
for å sikre at tiltak som iverksettes gjennom fylkeskommunene
ikke er i strid med EØS-avtalen. Komiteen forutsetter
at fordelingen mellom bransjetiltak og generelle tiltak gjennom
fylkeskommunene avklares raskt.
Komiteen vil peke på de
spesielle utfordringene som gjelder for områdene i grensen
mellom ulike arbeidsavgiftssoner, hvor utslagene av avgiftsendringen
blir forskjellig. Dette gjelder i særlig grad de nordligste
delene av sone 4 hvor avgiften økes fra 5,1 til 14,1 pst.,
samtidig som nabokommunene i nord beholder fullt fritak. Flertallet
ber om at departementet og de berørte fylkeskommunene har
særlig oppmerksomhet om utfordringene i slike områder.
Komiteen mener det kan være
behov for bedre innsikt om handlingsrommet innenfor EØS-regelverket
og om de virkemidlene som anvendes i andre deler av EØS-området. Komiteen ber
Regjeringen oppnevne et særskilt utvalg som gis i oppdrag å skaffe bedre
oversikt over dette og over aktuelle nye virkemidler som er i tråd
med dette. Utvalget bør være sammensatt slik at
det blant medlemmene både er representanter foreslått
av regionale myndigheter og næringslivet i de berørte
områdene, representanter fra aktuelle forskningsmiljøer
og fra sentrale myndigheter.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen oppnevne
et utvalg for å vurdere konkret utforming av virkemidler
som kan settes inn innenfor rammen av EØS-regelverket som følge
av bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift."
Komiteen mener at den graderte
arbeidsgiveravgiften er det mest målrettede tiltak som
er anvist for å bidra til sysselsetting og derigjennom
bosetting i et område. Komiteen har merket
seg at EUs regelverk på dette området etter planen
skal revideres i 2007, og at dette også vil ha betydning
for EØS. Komiteen ber Regjeringen legge
opp til et aktivt engasjement for å øke forståelsen
i EØS-området for fordelene ved en gradert arbeidsgiveravgift
framfor andre og mindre målrettede tiltak.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
opp til et aktivt engasjement for å øke forståelsen
i EØS-området for fordelene ved en gradert arbeidsgiveravgift framfor andre
og mindre målrettede tiltak."
Komiteen vil peke på at
det når denne innstilling avgis, bare er vel én
måned igjen til endringene i arbeidsgiveravgiften skal
iverksettes. ESAs notifikasjon av alle kompensasjonsordningene foreligger
ennå ikke, og innrettingen av tiltakene er ikke avklart. Komiteen mener
at avgiftsøkningen, overgangstiltakene og kompensasjonstiltakene
må iverksettes på en slik måte at næringslivet
i de berørte områdene har rimelig tid til å forberede
seg. Komiteen finner det etter omstendighetene rimelig
at iverksettelsen av avgiftsøkningen søkes utsatt. Komiteen er
innforstått med at dette bare kan skje gjennom enighet
mellom Norge og ESA. Komiteen er derfor enig i at Regjeringen
har søkt ESAs tilslutning til utsettelse av iverksettelsen.
Komiteen foreslår at
bevilgningene til kompenserende tiltak over Kommunal- og regionaldepartementets
budsjett økes med 145 mill. kroner som følge av
at reduksjonen i el-avgiften ikke skal medregnes som del av kompensasjonsbeløpet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at dette følger av budsjettavtalen mellom disse
partiene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at partier som representerer et flertall i Stortinget, i møtet
i Stortingets EØS-utvalg 21. mars 2003 ga tilslutning til
Regjeringens opplegg for håndtering av spørsmålet
om gradert arbeidsgiveravgift i forhold til ESA.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet gikk mot Regjeringens opplegg, og ønsket å gjøre
bruk av unntaksbestemmelsen i protokollen om domstols- og overvåkningsorganene
i EØS-avtalen (ODA-protokoll 3) for et større
område enn Nord-Troms og Finnmark. På vegne av
Arbeiderpartiet uttalte parlamentarisk leder Jens Stoltenberg at
Arbeiderpartiet mente "at det ikke er godtgjort at man ikke kan
bruke tilsvarende argumentasjon for resten av Norge, eller for deler
av resten av Norge", og konkluderte med at Arbeiderpartiet ikke
hadde "noe grunnlag for å støtte Regjeringen i
at grensen går der". Disse medlemmer tar
til etterretning at Regjeringen - med grunnlag i tilslutningen fra
Stortingets flertall - har meddelt ESA en posisjon i tråd
med det opplegget som ble presentert for EØS-utvalget.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett uttalte:
"Disse medlemmer vil peke på at mulighetene
for å beholde lavere arbeidsgiveravgift for bransjer hvor dette
ikke virker konkurransevridende, må utnyttes."
Disse medlemmer viser videre
til at Arbeiderpartiet i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett
viste til forslaget om å fjerne el-avgiften for all næringsvirksomhet,
og uttalte:
"Disse medlemmer vil peke på at en slik
reduksjon ikke skal dekkes inn gjennom de økte inntektene
fra arbeidsgiveravgiften."
Disse medlemmer viser til at
dersom komitéflertallets forslag om å videreføre
lav avgift for større deler av næringslivet blir
vedtatt, vil det beløp som gjenstår til andre
kompensasjonstiltak, være mindre enn Regjeringens forslag.
Inntil Regjeringen kommer tilbake med forslag om budsjettmessige
endringer som følge av oppfølgingen av et slikt
vedtak, legger disse medlemmer til grunn det samme
beløp til tiltak over Kommunal- og regionaldepartementets
budsjett som i Regjeringens opplegg med tillegg av et beløp
tilsvarende det Regjeringen har forutsatt dekket gjennom redusert
el-avgift. Disse medlemmer foreslår derfor
at bevilgningen over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett økes
med 145 mill. kroner.
Inntil denne ordningen er endelig fastsatt legger disse
medlemmer tilsvarende til grunn det opplegg for kompensasjon
til kommunesektoren som framgår av Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår å redusere
bevilgningene til ordinære distriktspolitiske tiltak, slik
at virkningen av kompensasjonstiltakene i stor grad motvirkes av
kutt i andre regionale utviklingstiltak. Disse medlemmer mener
dette er svært uheldig, og viser til Arbeiderpartiets forslag
om styrking også av de ordinære distriktspolitiske
virkemidlene med 100 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
kompensasjon til de 14 kommunene som for få år
siden ble flyttet til en sone med høyere arbeidsgiveravgift fra
og med inneværende år inngår i rammeoverføringen til
regionalpolitiske tiltak gjennom fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den differensierte arbeidsgiveravgiften har vært
en treffsikker og ubyråkratisk ordning. Disse medlemmer ser
det derfor som et skritt i feil retning å oppheve denne
ordningen og erstatte den med en ordning som trolig vil være
mindre treffsikker og som åpenbart vil være mer
byråkratisk å håndheve. Det er også vanskelig å bli
overbevist om at nåværende og forrige Regjering
har gjort alt som kan gjøres for å få til
en god løsning for distrikts-Norge.
Disse medlemmer registrerer at
Arbeiderpartiet i sine merknader velger en merkelig fortolkning
av hendelsesforeløpet i behandlingen av denne sak. Gjennom
selektiv utvelgelse av sitat fra et hemmelig møte i Stortingets
EØS-utvalg den 21. mars 2003, forsøker Arbeiderpartiets
medlemmer å glorifisere egen innsats og legge all skyld
for hendelsesforløpet på øvrige parter.
Blant annet siteres Fremskrittspartiet som om man gav Regjeringen
uforbeholden støtte for arbeidet som Regjeringen til da
hadde gjort i forbindelse med den differensierte arbeidsgiveravgiften.
Disse medlemmer ønsker
derfor å gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet
i ovennevnte møte også sa:
"Men vi må selvsagt ta forbehold om intern
behandling [om arbeidsgiveravgiften] hos oss,
og også om at det som Regjeringen kommer tilbake med i
budsjettet for 2004, er av en slik karakter som beskrevet her."
Fremskrittspartiet tok altså forbehold
om støtte til Regjeringen basert på hva Regjeringen
til slutt kom til å gjøre.
Disse medlemmer ønsker
også å gjøre oppmerksom på at
Jens Stoltenberg i samme møte uttalte:
"Det vi nå er i ferd med å gjøre,
kanskje med Arbeiderpartiets støtte - jeg innrømmer
det - er å søle til den beste distriktspolitiske ordningen
vi har."
Disse medlemmer minner også om
Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett i juni 2003, hvor
Arbeiderpartiet unnlot å sikre flertall for en Fremskrittsparti-merknad
som kritiserer Regjeringens unnfallenhet rundt bruken av ODA, Protokoll
3.
Disse medlemmer mener en flertallsmerknad fra
opposisjonen ville gitt viktige signaler til Regjeringen, noe som
altså ikke skjedde. Disse medlemmer er dog
positive til at alle partier nå velger å fokusere
på å oppnå en tverrpolitisk løsning
om saken fremfor å drive politisk spill i media.
Disse medlemmer viser til at
en speilvending av dagens ordning er blitt nevnt som et alternativ
til forslaget fra Regjeringen. En slik ordning vil gå ut
på at det kun er pressområder som får
høyeste sats, mens resten av landet har en lavere sats.
Regjeringen har her vist til et eksempel der pressområdene
får 14,1 pst. og resten av landet får 11,8 pst.
Med en slik modell ville 60 pst. av næringslivet fått
11,8 pst. avgift mens altså 40 pst. ville få 14,1
pst., dette selvsagt under forutsetning av et null-proveny-opplegg.
En slik modell ville trolig blitt godkjent av
ESA. Likevel har Regjeringen avvist en slik modell med begrunnelse
at "Regjeringen ønsker ikke å utsette næringslivet
for en slik politikk".
På grunn av Regjeringens begrensede
utredning av speilvendingsmodellen er det vanskelig å vurdere
om denne modellen er et godt alternativ. Regjeringen kunne også utredet
mer om muligheten for fritak for bedrifter som ikke er i internasjonal
konkurranse. Et annet problem ved Regjeringens forslag er at transportsektoren
ikke faller inn under reglene om bagatellmessig støtte.
Dersom en utsettelse av iverksettingen av endringene i
arbeidsgiveravgiften ikke blir godkjent av ESA, er det viktig å sikre
at omleggingen medfører minst mulig ulempe for næringslivet.
Dette krever at avgiftsøkningen blir tilbakeført
fullt ut og at dette skjer i nært samarbeid med næringslivet.
Dette krever også at el-avgiften blir holdt utenfor. Disse
medlemmer går derfor inn for at det blir overført
ytterligere 145 mill. kroner slik at full kompensasjon blir oppnådd. Disse medlemmer vil
understreke at kompensasjonsordninger må være
varige. Disse medlemmer viser også til at
Fremskrittspartiet i overfor nevnte EØS-møte understreket
følgende:
"Bare en liten ting til som gjelder krone for krone-kompensasjon:
Det er ikke gitt at det å kompensere direkte for de midlene
man taper i forbindelse med en avgift, virker på samme
måte ved å kompensere i kronebeløp."
Disse medlemmer vil derfor på bakgrunn
av dette fortsatt holde åpent om det er behov for en overkompensasjon
i forbindelse med omleggingen av differensiert arbeidsgiveravgift. Disse
medlemmer vil eventuelt komme tilbake til en slik overkompensasjon i
forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004.
Disse medlemmer viser også til
at 14 kommuner fikk forhøyet avgift fra 1. januar 2000.
Overfor de 14 kommunene gav den daværende regjering
uttrykk for at denne endringen skjedde etter pålegg fra
ESA. I ettertid er et imidlertid langt på vei dokumentert
at denne endringen ikke var pålagt fra ESA.
Dokumentasjon viser også at utvelgelsen
av disse 14 kommunene var nokså tilfeldig. Disse
medlemmer synes derfor det er ulogisk at de 14 kommunene ikke
får varige særordninger/tilbakeføring
slik de andre kommunene får. Disse medlemmer har
derfor satt av 55 mill. kroner for 2004 til slik kompensasjon.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innlemme
de 14 kommunene, som fikk økt arbeidsgiveravgift f.o.m.
1. januar 2000, i ordningen med kompensasjon og bagatellmessig støtte.
Full innlemming skal skje med virkning fra 2005. For budsjettåret
2004 blir det bevilget 55 mill. kroner til slik kompensasjon."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til omforente merknader og forslag fra en samlet komité,
om å bedre Regjeringens opplegg til kompensasjon for bortfall
av differensiert arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer er
glad for at flere av de forslagene vi har spilt inn tidligere i brevveksling
med Regjeringen, nå har fått allmenn oppslutning.
Disse medlemmer vil påpeke
at Regjeringen har bygget ned de distriktspolititiske virkemidlene
over flere år. Særlig dramatisk blir endringen
i 2004 fordi den differensierte arbeidsgiveravgifta blir borte som helhetlig
ordning.
Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det
viktigste og største virkemiddelet vi har for å opprettholde
en desentralisert bosetting i hele landet, og gi bedrifter i distriktene
like konkurranseforhold som bedrifter i sentrale strøk.
I forbindelsen med godkjennelsen av EØS-avtalen og
en rekke ganger etter det, har befolkningen blitt forsikret om at
EØS-avtalen ikke var til hinder for å opprettholde
ordningen. EFTA-domstolens vedtak av 20. mai 1999 slo imidlertid
fast at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er å betrakte
som statsstøtte i henhold til EØS-avtalen. Da
dommen falt, fremmet Sosialistisk Venstreparti straks forslag om å få på bordet
konsekvensene av dommen og forslag til kompensatortiske ordninger,
men ble nedstemt.
Disse medlemmer viser til merknader
og forslag i Budsjett-innst. S nr. 5 (1999-2000) og Budsjett-innst.
S. nr. 151 (2000-2001) og merknader under ramme 6 i Budsjett-innst.
S. I (2003-2004).
Disse medlemmer vil hevde at
Regjeringen har vist stor, politisk passivitet i forhold til å finne
politiske løsninger, noe som er den eneste mulighet til å overprøve
de juridiske bindingene EØS-avtalen gir.
Disse medlemmer vil peke på at
passiviteten henger sammen med Regjeringens politiske ønske
om å dempe distriktspolitikken og legge mer vekt på generell
skatte- og avgiftslettelser. Disse medlemmer er uenig
i en slik politikk, fordi den er sentraliserende og øker
de økonomiske forskjellene mellom landsdeler og mennesker.
Disse medlemmer påpeker
at overgangsordningen medfører at arbeidsgiveravgiften vil øke
kraftig i sone 3 og 4 i 2005, og at Regjeringen ennå ikke
har anvist et eneste forslag om kompensasjon for denne økningen,
verken til bedriftene eller via andre ordninger. Det er derfor av
avgjørende betydning av Regjeringen gjennomfører
det opplegget en samlet komité nå legger opp til,
og bruker regelverkets muligheter maksimalt i det videre arbeidet.
Disse medlemmer vil understreke
at også kompensasjonsordningen for overgangsordningen i
2005 og 2006 skal være reell og varig for de områder
og bedrifter som blir berørt.
Disse medlemmer vil påpeke
at bevilgninger over de regionale utviklingsmidlene gir indirekte
virkning for bedriftene og må derfor, etter disse
medlemmers syn, overkompensere for å gi tilsvarende virkning
for berørte bedrifter og viser til foreslåtte
bevilgning.
Disse medlemmer vil også understreke
at distriktspolitikken i årene fremover må styrkes
langt utover kompensasjon for bortfallet, og vil derfor øke bevilgningene
i 2004 på disse postene med 330 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
kompensasjon til de 14 kommunene, som for få år
siden ble flyttet til en sone med høyere arbeidsgiveravgift,
fra og med inneværende år inngår i rammeoverføringen til
regionalpolitiske tiltak gjennom fylkeskommunene. Dersom det skal
være rom for å gi kompensasjon gjennom en slik
ordning, må rammen for bevilgning til fylkeskommunene økes.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til forslag og merknader fra et bredt flertall i komiteen som går
inn for et bedre opplegg for å kompensere for bortfall
av differensiert arbeidsgiveravgift enn det Regjeringen la opp til. Dette
medlem er svært fornøyd med at man gjennom
dette opplegget åpner for å begrense de negative
virkningene i størst mulig grad for næringslivet
i berørte distrikter.
Dette medlem vil vise til at
bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgiften isolert sett
er den mest dramatiske endringen i rammebetingelser for virksomheter
i distriktene vi noen gang har sett. Vårt viktigste og
mest treffsikre distriktspolitiske virkemiddel faller bort, og næringslivet
påføres den største avgiftsøkning noensinne.
Dette medlem viser til at EØS-avtalen griper
inn i stadig flere nasjonale prioriteringer. Det er et samstemmig
politisk miljø i Norge som ønsker ordningen slik
den er i dag. Likevel må en vike for ESA-domstolen. Mange
av de argumentene EØS-motstanderne anførte i 1992
slår dessverre til. Dette er dramatisk for norsk selvråderett
og mulighetene til å ivareta nasjonalt viktige verdier.
Dette medlem mener Regjeringen
har gjort en for dårlig innsats i forhold til å bevare
ordningen. Dette medlem viser videre til denne Regjeringens aktive
linje for å bygge ned de distriktspolitiske virkemidlene. Dette
medlem vil derfor påpeke at det er viktigere enn
noen gang å føre en aktiv distriktspolitikk. Dette
medlem er bekymret for at de kompensasjonsordninger som
foreslås for virksomheter som får økt
arbeidsgiveravgift, ikke er tilstrekkelig treffsikre i
forhold til dagens ordning. Dette medlem mener derfor
det bør overkompenseres kronemessig for å gi tilnærmelsesvis
samme effekt som lav arbeidsgiveravgift har gitt. Dette medlem viser i
så måte til Senterpartiets satsing på økte
bevilgninger til distrikts- og regionalformål, og en mer
offensiv næringspolitikk.
Dette medlem er videre opptatt
av situasjonen for de 14 kommunene som ble flyttet til høyere arbeidsgiveravgiftssats
fra og med 1. januar 2000. Disse kommunene hadde en kompensasjonsordning som
er falt bort langt tidligere enn de var forespeilet. For næringslivet
i disse kommunene har kompensasjonen kun ett år vært
på nivå med merkostnadene. Det er grunn til å bemerke
at virksomheter i disse kommunene hadde grunn til å forvente
at deres situasjon ble gjenstand for vurdering i forbindelse med øvrige
vurderinger av framtidige ordninger utover 2003. Dette medlem mener
de 14 kommunene også må omfattes av det nye kompensasjonssystemet,
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at private og offentlige virksomheter i de 14 kommunene som ble flyttet
fra sone II til sone I 1. januar 2000, sikres kompensasjon som om
de fortsatt skulle ligge i sone II."
Dette medlem viser til at Senterpartiet
sekundært vil foreslå en særskilt kompensasjon
til disse kommunene i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).