4.1 Sammendrag

Retningslinjene for budsjettpolitikken, som et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til, sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Statens petroleumsfond (handlingsregelen). Samtidig åpner retningslinjene for at handlefriheten som oljeinntektene gir, kan utnyttes til å stimulere produksjon og sysselsetting i perioder med høy og økende ledighet. Motsatt vil det være behov for å holde igjen i finanspolitikken i perioder med høy kapasitetsutnyttelse i økonomien.

Budsjett- og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi. Den operative gjennomføringen av pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Retningslinjene innebærer at budsjettpolitikken skal ha en mellomlangsiktig forankring, samtidig som pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Budsjettene for 2003 og 2004 ble utformet med et klart siktemål om å gi rom for lettelser i pengepolitikken. Denne strategien har gitt resultater. Svekkelsen av kronekursen siden årsskiftet 2002/2003 har bedret utsiktene for den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Lønnsveksten ble vesentlig lavere i 2003 enn i 2002. Kostnadsnivået i Norge er imidlertid fortsatt høyt, etter flere år med klart sterkere vekst i lønnskostnadene enn hos handelspartnerne. Dette gjør deler av næringslivet sårbare. Over tid må lønnsveksten være på et nivå som både gir en konkurranseutsatt sektor som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi og som ikke skaper behov for innstramminger i pengepolitikken.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. En vesentlig del av de løpende innbetalingene fra petroleumsvirksomheten kan ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand, men er en omplassering av olje- og gassressursene til finansielle fordringer i Statens petroleumsfond. Innbetalingene til staten har sitt motstykke i en reduksjon i statens petroleumsformue. For å ha glede av oljeinntektene på varig basis må bruken av inntektene frikoples fra de løpende innbetalingene til staten. Dette er et hovedformål med Petroleumsfondet og de budsjettpolitiske retningslinjene. Netto kontantstrømmen fra oljevirksomheten overføres i sin helhet til Statens petroleumsfond, mens det over tid bare er realavkastningen av fondet som brukes. På denne måten kan petroleumsinntektene bedre velferden også for kommende generasjoner.

Etter hvert som olje- og gassressursene tømmes ut, vil de høye innbetalingene fra petroleumsvirksomheten avløses av en nedgang i petroleumsinntektene. Samtidig innebærer den demografiske utviklingen at utgiftene til pensjoner, helse og omsorg vil vokse kraftig. I Nasjonalbudsjettet 2004 ble det gjengitt framskrivinger av budsjettbalansen som indikerte et udekket finansieringsbehov for staten økende til om lag 5 pst. av BNP for Fastlands-Norge gjennom de neste 50 årene, under forutsetning av at bruken av petroleumsinntekter følger handlingsregelen. Hvis denne forutsetningen brytes, øker finansieringsbehovet tilsvarende. Dette illustrerer at vi står overfor store langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken. Et viktig skritt for å møte den kraftige økningen i antall eldre vil være gjennomføring av en pensjonsreform som skal gi incentiver til å stå lenger i arbeid. Regjeringen kommer tilbake med en egen stortingsmelding om Pensjonskommisjonens innstilling høsten 2004.

Regjeringen vil innrette budsjettpolitikken slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. På lengre sikt, når produksjonen av olje og gass avtar, vil det være vekstevnen i fastlandsøkonomien som er avgjørende for den framtidige utviklingen i velferden i Norge. En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet, styrke kapitaltilførselen og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig forvaltning har som siktemål at produktiviteten øker, kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres til de områdene der behovene er størst. Strukturelle reformer er også nødvendig for å begrense den underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter. Regjeringen har som målsetting over tid å holde den reelle, underliggende utgiftsveksten lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge.

4.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens vurderinger, og viser til sine merknader i kapittel 2.2, 3.2 og 11.1.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader under 3.2 og 5.2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens omtale av retningslinjene for budsjettpolitikken, som sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen, og mener at Regjeringen hver gang det fremmes budsjettsaker for Stortinget bekrefter at også den egentlig er motstander av handlingsregelen. Helt siden innføringen av handlingsregelen våren 2001 har handlingsregelen vært trikset med, avhengig av Regjeringens behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen er etter disse medlemmers oppfatning at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En vesentlig svakhet er at regelen ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene skal brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige investeringer eller offentlig forbruk. Handlingsregelen har ikke vært overholdt noen gang siden den ble innført. Bruken av oljepenger overstiger i stor grad de retningslinjer som handlingsregelen legger til grunn. Dermed er handlingsregelen i praksis død.

Videre fremholder Regjeringen at olje og gass ikke er fornybare ressurser og at man derfor ikke kan betrakte innbetalingene fra petroleumsvirksomheten som inntekter i vanlig forstand. Disse medlemmer mener at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntekter er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap. Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, men samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital.

Regjeringen vil innrette budsjettpolitikken slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. Disse medlemmer er enig i denne målsettingen, men etterlyser konkrete tiltak for å realisere målene. Det er etter disse medlemmers oppfatning et betydelig effektiviseringspotensiale i offentlig sektor. Offentlig sektor har over tid, og også under sittende regjering, hatt en sterk ekspansjon og legger beslag på en stadig større andel av BNP. Det har ført til et uakseptabelt høyt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de tjenester som offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale løsninger. Disse medlemmer vil bruke virkemidler som konkurransestimulering og anbudsrunder for å øke effektiviteten i statlig og kommunal forvaltning.

Grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjonen som skjer i private bedrifter. Disse medlemmer vil hevde at tilbudssidepolitikk vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger, senke avgifter, legge om skattesystemet og redusere skattetrykket, samt øke investeringer i forskning, samferdsel og annen offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode. Etter disse medlemmers oppfatning er det også behov for stabile, langsiktige og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet. En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom næringsdrift. Privat næringsvirksomhet er hemmet av en rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning, omstillinger og effektiv drift. Lov- og forskriftsjungelen må ryddes opp i slik at hverdagen for bedrifter og entreprenører kan bli enklere.

Disse medlemmer vil også peke på at norske myndigheter alt for lenge har vegret seg i forhold til å definere og utnytte de komparative fortrinn Norge har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre enn andre nasjoner.

Utenlandsk kapital ser i økende grad ut til å sky Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever brå skift er ikke dette tillitsvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det også svært sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller på lag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader til Innst. S. nr. 229 (2000-2001) der disse medlemmer sa seg enig i at budsjettpolitikken må være bærekraftig på lang sikt. Disse medlemmer advarte imidlertid mot en firkantet forståelse av handlingsregelen, fordi det vil være et hinder for å bruke finanspolitikken til nødvendige aktivitetskorrigeringer av økonomien, og er glad for at resten av Stortinget nå har sagt seg enig i en slik forståelse av retningslinjene for budsjettpolitikken.

Disse medlemmer viser til sine øvrige merknader i denne innstillingen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at en sentral utfordring i den økonomiske politikken er å legge forholdene til rette for en bedre infrastruktur, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling og -innføring. Utgangspunktet er at forsking og ny teknologi er allment akseptert som viktige drivkrefter for økonomisk utvikling i moderne (post-)industrielle samfunn. Samtidig viser økonomisk forskning at hele 99 pst. av produktivitetsveksten i Norge skyldes FoU utført i utlandet (Økonomiske analyser 2/2004). Dette innebærer blant annet at utdanningsnivå i befolkningen og egne forskingsinvesteringer er avgjørende for å sikre oss tilgang til den internasjonale forskningsfronten og sørge for en effektiv innførsel av FoU til innenlandsk bruk og videreutvikling.

Dette medlem mener derfor at det er beklagelig at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett går inn for en serie med kutt i FoU-budsjettene, og samtidig minsker sannsynligheten for at de samlede FoU-utgiftene i Norge når OECD-snittet på 2,3 pst. innen 2005.

Senterpartiet mener det er en klar offentlig oppgave å bidra til økt satsing på FoU, infrastruktur og humankapital. Slike investeringer har et betydelig samfunnsøkonomisk potensial, og vil styrke både omstillingsevnen og bidra med vekstimpulser til norsk økonomi. På sikt er dette avgjørende for å opprettholde og videreutvikle både levestandard og livskvalitet i Norge. Dette medlem mener at en offentlig satsing på disse områdene kan medføre at skattefinansierte offentlige utgifter (i visse perioder) bør vokse sterkere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Ulempene ved en slik utvikling er likevel overdrevne: Selv om innkreving av skatter partielt sett kan medføre effektivitetstap, viser det seg at et høyt samlet skattenivå ikke nødvendigvis virker hemmende på produktivitetsutvikling og økonomisk vekst dersom skattene for det første er effektivt utformet (brede skattegrunnlag, relativt lave satser), og dernest blir brukt til finansiering av velferdsfremmende offentlige goder som for eksempel utdanning, forsking og utvikling.

Komiteen sin medlem frå Kystpartiet viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).