Spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti vedrørende St.prp. nr. 1 (2004-2005) på Utenriksdepartementets område

Det vises til Utenrikskomiteens brev datert 19. november 2004, vedlagt spørsmål til St.prp. nr. 1 (2004-2005) fra Sosialistisk Venstreparti. Nedenfor følger spørsmålet og Utenriksdepartementets svar:

Spørsmål:

Kap. 170 post 72

Det legges opp til en reduksjon av de generelle bidragene til UNICEF samtidig som en øker på programmet for jenters utdanning. Denne økninga har full støtte fra SV. Reduksjonen begrunnes med at UNICEF bør vise større vilje til giverkoordinering og -harmonisering. Hva er bakgrunnen for dette og er det mulig å utdype dette mer?

Svar:

Det internasjonale utviklingssamarbeidet har i løpet av de senere årene gjennomgått store endringer. Endringene bunner i en økende erkjennelse av at utvik­lingssamarbeid er en politisk prosess der flere virkemidler må ses i sammenheng. Det er blant annet behov for:

• – sterkere fokus på resultater på landnivå;

• – større grad av lokale tilpasninger som krever økt delegering av beslutningsmyndighet til blant annet FN-kontorer på landnivå;

• – bedre sammenheng mellom ulike politikkområder;

• – endrede samarbeidsformer fra enkeltprosjekter til mer helhetlig samarbeid som sektor- og budsjettstøtte;

• – behov for mer og bedre samarbeid, koordinering og arbeidsdeling mellom bilaterale og multilaterale givere.

I økende grad samordner nå internasjonale givere sin innsats ved hjelp av instrumenter som setter mottakerlandets myndigheter i førersetet, for eksempel nasjonale fattigdomsstrategier, sektorprogrammer, og ved å finansiere tiltak i fellesskap.

For å komme denne utviklingen i møte og sikre at FN-systemet også i fremtiden skal opprettholde sin stilling som sentral aktør på landnivå, må den enkelte FN-organisasjon være villig til en betydelig grad av harmonisering og koordinering. Mens organisasjonene har kommet ganske langt når det gjelder å gjennomføre Kofi Annans første FN-reformpakke, gjenstår det mye når det gjelder reformpakke nummer to, hvor nettopp instrumenter som felles finansiering og tilknytning til sektorprogrammer står sentralt.

Det er langt igjen til vi kan si at FN-organisasjonene opererer som enhetlige team i alle land. Tvert om ser vi at de ulike FN-organisasjonene ofte overlapper hverandre og har ulik tilnærming til harmonisering, nasjonale fattigdomsstrategier og sektorprogrammer.

De ulike FN-organisasjonene deltar i ulik grad i de reformer og tilpasninger som kreves. Fra ulike hold, inkludert våre utenriksstasjoner, mottar vi stadig rapporter om at UNICEF ikke i tilstrekkelig grad medvirker i harmoniseringsprosesser på landnivå. Når det gjelder innordning i mottakerlandenes sektorprogrammer, og medvirkning i felles programmer og finansie­ring, holder UNICEF igjen. Dette kan Norge, som en betydelig giver til UNICEF, ikke være tilfreds med. Forslaget om kutt i kjernebidraget for 2005 er ment som et tydelig signal til UNICEF om å styrke sin innsats på dette området. Til sammenligning er FN-organisasjoner som UNDP og UNFPA mer positive til slik samordning og koordinering.

Samtidig er det verdt å understreke at det begrensede kuttet i kjernebidrag mer enn oppveies av økningen i støtten til UNICEFs program for jenters utdanning. På denne måten sikres økt fokus om satsing på barn og ungdom, ikke minst jenter, samtidig som det gis signal om utålmodighet med takten i UNICEFs reformarbeid.