Finansdepartementet samlet eksisterende funksjoner innenfor
statlig økonomistyring i Senter for statlig økonomistyring
fra 1.januar 2004, jf. omtale i Gul bok 2004 (kap. 10) og under
kapittel 1631 i Finansdepartementets fagproposisjon for 2004. Senteret
er et forvaltningsorgan under Finansdepartementet og ivaretar funksjoner
og oppgaver knyttet til statlig økonomistyring som tidligere
lå under skattefogdkontorene, Skattedirektoratet og Finansdepartementet.
Senteret er etablert med en sentralenhet samlokalisert med Skattedirektoratet
og seks regionkontorer i Tromsø, Trondheim, Stavanger,
Kristiansand, Drammen og Hamar, samt ett avdelingskontor i Vadsø.
Den sentrale enheten vil være et relativt lite ekspertorgan
for økonomistyring i staten. Det tas sikte på at
omstillingen og regionaliseringen av de operative økonomitjenestene skal
være gjennomført innen utgangen av 2005.
Senter for statlig økonomistyring har
fra Finansdepartementet fått overført funksjoner
og oppgaver knyttet til de obligatoriske konsernsystemene i staten,
dvs. statsregnskapet og statens konsernkontosystem med betalingsformidling,
samt ulike forvaltningsoppgaver i tilknytning til Reglement for økonomistyring
i staten. Senteret tar sikte på å styrke disse
funksjonene og videreutvikle kompetanse og kapasitet innenfor området
i 2004 og 2005. I tillegg viderefører Senteret rollen som leverandør
av fellestjenester til statlige virksomheter i form av operative
lønns- og personaltjenester og økonomitjenester.
Økonomiregelverket for staten fastsetter
hovedprinsipper og regler for statlig økonomistyring, regnskapsførsel
og betalingsformidling. Det omfatter krav til den interne styringen
i virksomheter og overordnet myndighetsstyring og oppfølging
av virksomhetene. I tillegg omfatter regelverket forvaltning av
tilskudd, stønader og garantier, samt generelle krav til
oppfølging av statlige eierinteresser i selskaper.
Det reviderte Reglement for økonomistyring
i staten og Finansdepartementets Bestemmelser om økonomistyring
i staten ble fastsatt 12.desember 2003 (til sammen omtalt som økonomiregelverket).
Regelverket trådte i kraft 1.januar 2004. Alle statlige
virksomheter skal tilpasse egne instrukser og rutiner innen utgangen av
2004. Det reviderte regelverket gir økt rom for at styring
og kontroll kan tilpasses den enkelte virksomhets egenart, bl.a.
etter en vurdering av risiko og vesentlighet. Elektroniske løsninger
skal kunne brukes fullt ut i virksomhetenes økonomifunksjoner.
Reglene for tilskudd er forenklet, og tilskuddsforvaltere kan redusere
kravene til rapportering fra mottakerne, tilpasset den enkelte tilskuddsordningen.
Regelverket tilrettelegger for økt bruk av markedet i form
av kjøp av økonomitjenester.
Finansdepartementet har i 2004 utgitt en veileder
i etablering og forvaltning av tilskuddsordninger, og legger opp
til å utgi en veileder for departementers og statlige virksomheters
arbeid med evalueringer i en styringssammenheng. Senter for statlig økonomistyring vil
i 2005 utarbeide en veileder i risikostyring og intern kontroll,
og videreutvikle det internettbaserte veiledningsmaterialet med
råd om praksis og forklaring av begreper innenfor økonomi-
og regnskapsarbeidet i staten (ORDSØK). Senteret legger
også opp til å gjennomføre kompetansetiltak
for statlige virksomheter og departementer innen økonomistyring
i staten, herunder tilskuddsforvaltning.
Regjeringen orienterte i Gul bok 2004, kap.
11, om arbeidet med å følge opp Statsbudsjettutvalgets
forslag om bruk av periodiseringsprinsippet i statlig regnskapsføring.
Regjeringen legger til grunn at periodiseringsprinsippet bør
tas i bruk i statlig regnskapsføring i det omfang og i
den utforming som er tjenlig ut fra en samlet vurdering av nytte
og kostnader. Det er lagt opp til å vurdere bruk og innføring
av periodiseringsprinsippet skrittvis, slik at en etter hver fase
kan vurdere om det er grunnlag for å gå videre.
Bevilgningsvedtakene skal fortsatt baseres på kontantprinsippet.
Første fase vil være å utarbeide
felles standarder for føring av statlige virksomheters
interne regnskaper basert på periodiseringsprinsippet,
og prøve disse ut i et utvalg av virksomhetene. Erfaringene
fra pilotvirksomhetene vil i sin tur kunne gi grunnlag for å vurdere om,
og i tilfelle hvilken utstrekning, det vil være hensiktsmessig å innføre
periodiseringsprinsippet for regnskapene i flere statlige virksomheter,
eventuelt også for statsregnskapet.
Formålet med bruk av periodiseringsprinsippet
i staten er å få fram bedre kostnadsdata og grunnlag
for å vurdere ressursbruk i forhold til aktivitet/produksjon. Et
viktig utgangspunkt er også å kunne skape grunnlag for
sammenligning av kostnader med andre virksomheter i statlig og privat
sektor. Det skal samtidig bestrebes å få fram
en mer fullstendig oversikt over statens eiendeler og forpliktelser.
Finansdepartementet har startet et arbeid med å utvikle
standarder for regnskapsføring i statlige virksomheter
i henhold til periodiseringsprinsippet. Det tas sikte på å harmonisere
regnskapsstandardene i hensiktsmessig grad med norsk regnskapslovgivning,
god regnskapsskikk i privat sektor og internasjonale regnskapsstandarder
som er tillatt brukt i Norge. For problemstillinger som er spesielle
for staten synes det naturlig å ta utgangspunkt i erfaringer
fra andre land og internasjonale standarder for offentlig sektor.
Blant annet har den internasjonale revisorforeningens komité for
offentlig regnskap (IFAC, Public Sector Committee) utarbeidet standarder
som er lagt til grunn i flere andre land som har innført
periodiseringsprinsippet.
Det legges opp til å prøve
ut standardene i noen utvalgte pilotvirksomheter fra 2005 og evaluere
erfaringene, i første omgang etter ett år. Arbeidet
utføres i et samarbeid med Senter for statlig økonomistyring
og 10 pilotvirksomheter og deres overordnede departementer. Følgende
virksomheter er piloter: Fiskeridirektoratet, Forsvarsbygg, Husbanken,
Høgskolen i Stavanger, Jernbaneverket, Kystverket, Nasjonalt folkehelseinstitutt,
Norges geologiske undersøkelse, Norsk utenrikspolitisk
institutt og Universitetet i Bergen.
Valg av pilotvirksomheter er gjort i samarbeid
med departementene. Det er lagt vekt på at pilotvirksomhetene
skal dekke de fleste virksomhetstypene i statsforvaltningen og virksomheter
som i ulik grad disponerer realkapital og i ulik grad produserer
tjenester som omsettes i et marked.
Utviklingsarbeidet og etterfølgende
prøvevirksomhet er ment å gi svar på sentrale
spørsmål som:
– hvilke
utgifter og inntekter som bør periodiseres,
– hvilke eiendeler og forpliktelser
som bør føres opp i virksomhetenes balanse, og
– om alle eller utvalgte grupper
av statlige virksomheter som obligatorisk ordning bør føre
sitt virksomhetsregnskap etter periodiseringsprinsippet.
Finansdepartementet tar sikte på å utgi
en revidert utgave av departementets veileder i samfunnsøkonomisk
analyse i løpet av 2004. Et viktig formål med
revisjonen er å gjøre veilederen enklere og fremheve hovedregler
og presentere flere eksempler. Senter for statlig økonomistyring
vil tilrettelegge et tilbud om rådgivning og kompetansetiltak
for forvaltningens bruk av samfunnsøkonomiske analyser.
Det operative ansvaret for statsregnskapet er
fra 1.juli 2004 overført til Senter for statlig økonomistyring.
Det utarbeides hver måned et oppdatert statsregnskap som
i hovedsak er basert på elektronisk innrapportering.
Betalingsformidlingen for statlige virksomheter skjer
gjennom statens konsernkontoordning. Ordningen gjelder for departementene
og underliggende virksomheter, og sikrer at statlige midler daglig
samles i Norges Bank. Finansdepartementet inngikk i 2003 på vegne
av staten nye rammeavtaler om betalingstjenester og kontohold med
henholdsvis Den norske Bank, Gjensidige NOR Sparebank og Nordea.
I tillegg fikk Citibank tilsagn om at en rammeavtale for utenlandsbetalinger
ville bli inngått under forutsetning av at banken videreutvikler
enkelte funksjonelle løsninger. Slik rammeavtale med Citibank
er inngått i 2004. Avtalene løper til utgangen
av 2004, med rett for staten til å forlenge dem med inntil
2 år. Rammeavtalene sikrer at virksomhetene får
tilgang til tidsmessige og gode betalingstjenester hos bankene,
i tillegg til at de forenkler anskaffelsesprosessen for virksomhetene.
Komiteen tar dette
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er nødvendig å igangsette et arbeid for utvikling
av nye makroøkonomiske modeller til å analysere
norsk økonomi. Med en makroøkonometrisk modell
menes en oversikt over norsk økonomi som er egnet til å gi
kvantitative prognoser på utviklingen i viktige samfunnsøkonomiske
variabler som produksjon, sysselsetting, rentenivå med
mer, gitt ulike forutsetninger om den økonomiske politikken.
De makroøkonomiske modellene MODAG
og KVARTS brukes for makroøkonomiske fremskrivninger på kort
og mellomlang sikt. I den akademiske litteraturen har modeller av
typen MODAG og KVARTS vært utsatt for hard kritikk siden
begynnelsen på 1970-tallet.
Kritikken går i hovedsak på tre
forhold:
a) at modellene
er av keynesiansk type, det vil si at man antar at økonomien,
på grunn av en svikt i den generelle prisdannelsen, på kort
og mellomlang sikt er styrt av aggregert etterspørsel,
det vil si forbruk, investering og nettoeksport
b) at modellene ikke fanger opp endringer
i folks adferd når det skjer store og vedvarende endringer i
politiske variabler. Modellene egner seg derfor kun til å analysere
de makroøkonomiske virkningene av relativt marginale politikkendringer.
Ved større endringer i de politiske rammevilkår,
for eksempel ved en større omlegging av finanspolitikken,
vil folks forventninger og adferd endres på en måte
som ikke beskrives godt nok av den kategori makroøkonometriske
modeller som MODAG og KVARTS tilhører.
c) At modellene er svært store
disaggregerte verktøy, med svært mange variabler
som må bestemmes skjønnsmessig av modellbrukeren.
Skjønnsmessig vurdering gjør for eksempel at finansdepartementet
og SSB får ulike prognoser selv om de bruker en og samme
modell
Disse medlemmer viser til at
den akademiske makroøkonomi har vært i rivende
utvikling siden slutten av 1960-tallet. Den keynesianske teorien
om produksjon, sysselsetting og inflasjon har på langt
nær den enerådende stilling som den hadde fra
1940-tallet og frem til 1960-tallet. Sentrale ikke-keynesianske
hypoteser som har fått stor innflytelse er rasjonelle (modellkonsistente)
forventninger, makroøkonomi som tar utgangspunkt i generell
likevekt med klarerte markeder, Ricardiansk ekvivalens og realkonjunkturteori. Svært
mye av dette blir ikke tatt hensyn til i MODAG og KVARTS (ei heller
RIMINI som er Norges Banks modell). Også rent modelleringsteknisk
har det vært en rivende utvikling de siste årene.
I formuleringen av alternativ økonomisk
politikk spiller de makroøkonometriske modellene en sentral rolle
som premissleverandør. For at de ulike partiene skal få belyst
sin økonomiske politikk på en best mulig måte,
mener disse medlemmer det er viktig at det stilles
til rådighet divergerende modeller.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at
det igangsettes et arbeid med å utvikle og etablere ulike makroøkonometriske
modeller for analyser på kort og mellomlang sikt, som ikke
alle faller inn under samme keynesianske kategori.
Statsbudsjettet bestemmer nivået på og
sammensetningen av statens utgifter og inntekter. Derfor kan man bruke
statsbudsjettet som et redskap til å påvirke aktiviteten
i økonomien. Finanspolitikken omfatter alle vedtak som
tar sikte på å endre skatte- og avgiftsinntektene,
overføringer til private og kommunene, statlig sysselsetting,
statens kjøp av varer og tjenester og statlige investeringer.
Finanspolitikken påvirkes selvsagt
av budsjettrutiner og parlamentariske forhold. Handlingsfriheten
gjennom finanspolitikken er avhengig av mulighetene for omdisponeringer
og tidsforskyvninger av midler over statsbudsjettet. Med dagens
system innebærer dette at gjennomføringen av vedtatte
eller ønskede reformer kan redusere handlefriheten i budsjettpolitikken,
fordi man, i hvert fall retorisk, har ambisjoner om å dekke inn
reduserte inntekter eller økte utgifter "krone for krone"
gjennom budsjettbehandlingen. Dette er i seg selv det største
hindret for at vi i dag ikke gjennomfører helt nødvendige
reformer i den økonomiske politikken. Vi har et økende
behov for å bedre kontrollen med utviklingen av budsjettet,
skape mer forutsigbare rammebetingelser for de virksomheter som
får sine økonomiske rammer fastlagt gjennom statsbudsjettet
og for norsk næringsliv, men også for å få gjennomført
omfattende reformer. Mange slike reformer er krevende å få gjennomført
i et ettårig budsjettperspektiv, og i mangel på evne
til kortsiktig inndekning ender man opp med at reformer legges på is.
Det er også verdt å merke
seg at i dag føres statens budsjett og regnskap etter kontantprinsippet,
det vil si et system der inntekter og utgifter budsjetteres og regnskapsføres
det året de innbetales og utbetales. I bedriftsøkonomiske
regnskap fordeles investeringer i realkapital i årlige
kapitalkostnader, mens statlige investeringer i dag i sin helhet
belastes statsbudsjettet det året investeringen foretas.
Statens årlige kostnader ved bruk av realkapital fremkommer
dermed ikke av statsbudsjettet eller statsregnskapet. Offentlig
regnskapsføring var før andre verdenskrig basert
på en målsetting om balanse i de offentlige finanser.
Innføring av en aktiv motkonjunkturpolitikk fokuserte på statsbudsjettets
rolle for å styre etterspørselen i økonomien,
og bruken av kontantprinsippet har derfor sin begrunnelse i etterkrigstidens
motkonjunkturpolitikk. De land som har gått over til bedriftsøkonomiske
budsjetteringsprinsipper har vært opptatt av reformer i
offentlig forvaltning.
Budsjettbehandlingen i Norge er ettårig,
ja til dels også halvårlig når man ser
hvor mange budsjettkapitler og -poster som det faktisk gjøres
endringer i gjennom behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett.
Internasjonale utviklingstrekk viser at flerårig
budsjettering har fått økt utbredelse. Eksempelvis
har Sverige innført politisk bindende flerårige
budsjetter, mens Nederland har etablert utgiftstak for en 4-årsperiode.
Bindende flerårige vedtak skaper forutsigbarhet,
og legger et godt grunnlag for å kunne hente ut effektiviseringsgevinster
på mange områder. Utvelgelsen av enkeltaktiviteter
for flerårig budsjettering er selvsagt et politisk spørsmål.
Men noen områder, hvor perspektivet strekker seg over flere år, åpenbarer
seg klart. Investeringsprosjekter innen bygg og anlegg, store omstillingsprosesser
i offentlig sektor, gjennomføring av en større
skattereform og pensjonsreform, er noen eksempler.
I de årlige statsbudsjettene som fremlegges
av regjeringen er vi vitne til svært marginale endringer
fra år til år. Selv om Stortinget fatter de endelige
vedtak om statsbudsjettets innretning og innhold, er det åpenbart at
de endringer som skjer gjennom Stortingets behandling av budsjettet
et ytterst små, sett i forhold til budsjettets samlede
størrelse. Den reelle påvirkningen av budsjettet
ligger dermed ikke først og fremst i Stortingets hender,
men hos den til enhver tid sittende regjering.
Det er også slik at når Stortinget
foretar omprioriteringer i forhold til regjeringens innretning av
budsjettet, skjelner man ikke mellom forbruk og investering, ei
heller mellom penger brukt innenlands og utenlands. Dette er en
svakhet fordi det åpenbart har ulike effekter på norsk økonomi.
Fremskrittspartiet mener det er helt nødvendig å ha
en grundig politisk debatt i de helt åpenbare svakheter
ved dagens budsjettsystem. Dette fordi vi trenger å gjennomføre
reformer som over tid vil bidra til å effektivisere offentlig
forvaltning og øke vekstevnen i økonomien.
Mange partier har tatt til orde for effektivisering
av offentlig sektor, men lite skjer. Man kan heller ikke budsjettere
med slik effektivisering, fordi de aller fleste reformvedtak først
vil gi innsparingseffekter etter noe tid.
Det er også på høy
tid med en grunnleggende skattereform, men en reform med et annet
innhold enn det regjeringen har foreslått. Fordi enhver
skattereduksjon oppfattes som en trussel mot statens inntektsside,
ser vi også av regjeringens forslag kun mindre endringer
som dermed ikke tilfører økonomien de tilbudssideeffekter noe
kraftigere lut kunne bidratt med. Hvis vi derimot hadde hatt et
noe lengre budsjettperspektiv, ville det åpnet seg større
muligheter for helt nødvendige reformer som i dag fremstår
som for kostnadskrevende på kort sikt, blant annet fordi
man kunne veid store initielle skattetap mot langsiktige besparelser
gjennom effektivisering av offentlig sektor.
Siden 1977 har staten hatt en forenklet ordning
med sentral beregning av arbeidsgiveravgiften etter høyeste avgiftssats
for ordinære statlige virksomheter. Fra 2004 er det gjennomført
en administrativ omlegging fra sentral beregning av arbeidsgiveravgiften
til at statlige virksomheter selv beregner og fører arbeidsgiveravgiften
i regnskapet, jf. omtale i Gul bok 2004.
Omleggingen innebærer at statlige virksomheter
nå som hovedregel følger de generelle reglene
for beregning av arbeidsgiveravgift, men fortsatt med forenklet oppgjør
av avgiften. Dette innebærer at arbeidsgiveravgiften blir
utgiftsført på virksomhetens utgiftskapittel og
inntektsført under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, post
72 Arbeidsgiveravgift, i virksomhetens regnskapsrapport til statsregnskapet.
Høyeste avgiftssats har vært
hovedregelen for statlige virksomheter, og det er derfor ikke lagt
opp til noen overgangsordning fram til 2007. Det betyr at høyeste
avgiftssats benyttes fra 2004, med unntak for Finnmark og Nord-Troms,
der nullsats skal benyttes. Dette gjelder også for de statlige
helseforetakene. Finansdepartementet har gjennom forskrifter og
retningslinjer gitt nærmere bestemmelser for beregning,
oppgjør og regnskapsføring av arbeidsgiveravgiften
i statlige virksomheter.
Komiteen tar dette til orientering.
Fra 2006 legges det opp til innføring
av en nettoordning for budsjettering og regnskapsføring
av merverdiavgift for statsforvaltningen, jf. omtale i St.prp. nr.
1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og Gul bok 2004. For å sikre
en provenynøytral omlegging til en nettoordning, må alle
budsjettposter justeres for utgifter til merverdiavgift som i dag
ligger i budsjettrammene. Det legges opp til at dette skal skje
på et regnskapsmessig grunnlag.
For å sikre et regnskapsmessig grunnlag
har Finansdepartementet gitt nærmere retningslinjer overfor
forvaltningen for en regnskapsmessig omlegging fra 2004, slik at
regnskapsført merverdiavgift synliggjøres. Regjeringen
vil komme tilbake med et konkret forslag til en ordning med nettobudsjettering
av merverdiavgift for ordinære forvaltningsorganer i statsbudsjettet
for 2006.
Komiteen tar dette til orientering.
Regjeringen Bondevik I igangsatte høsten
1997 et prosjekt for å gjennomgå og vurdere systemene
for å planlegge, gjennomføre og følge
opp store investeringsprosjekter og foreslå forbedringer.
Prosjektets sluttrapport ble avlevert i februar 1999. Regjeringen Bondevik
I fulgte opp med sin vurdering av anbefalingene i Gul bok for 2000.
Det ble her bl.a. uttalt at det etter regjeringens oppfatning var
et udiskutabelt behov for å forbedre styringen med statlige
investeringer. Statens apparat for prosjektstyring måtte
profesjonaliseres. Det ble erkjent at det ville bli påkrevet
med et langsiktig utviklingsarbeid som ville innebære både organisatoriske
tilpasninger, kompetanseoppbygging og regelendringer. Som et første
tiltak ble det lagt opp til å innføre en ordning
med obligatorisk ekstern kvalitetssikring av alle statlige investeringsprosjekter
med en antatt kostnad over 500 mill. kroner. SDØE ble ikke omfattet
av ordningen. Finansdepartementet fikk ansvaret for å inngå rammeavtale
med et begrenset antall kvalifiserte, eksterne kvalitetssikrere.
Etter forutgående anbudskonkurranse
inngikk Finansdepartementet rammeavtale med fire firmaer 22.juni
2000. Rammeavtalen spesifiserte en rekke punkter av kvalitativ karakter
som skulle gjennomgås, samt krav til en kvantitativ usikkerhetsanalyse.
Kvalitetssikringen skulle munne ut i en sluttrapport med tilråding
om kostnadsramme, herunder avsetning for usikkerhet, samt en anbefaling
om organisering og styring av vedkommende prosjekt. Kvalitetssikringen
ble satt inn forut for at prosjektet ble fremmet for Stortinget
for prinsippgodkjennelse og første bevilgning til prosjektet
skal vedtas. Dette falt normalt sammen med avslutning av forprosjektfasen,
men i detaljprosjekteringsfasen for prosjekter som krevde vedtatt
reguleringsplan (i praksis prosjekter innenfor samferdselssektoren).
Rammeavtalen utløp 31.desember 2003.
Forut for dette ble det gjort avrop for alle prosjekter som var planlagt
fremmet for Stortinget i vårsesjonen 2004. Prosjekter som
fremmes i statsbudsjettforslaget for 2005, kvalitetssikres etter
separat anbudskonkurranse for det enkelte prosjekt.
I alt er det i den foregående kontraktsperiode
gjort 52 avrop på rammeavtalen. Pr. 1.august 2004 var kvalitetssikringen
fullført for 46 prosjekter med en samlet anbefalt kostnadsramme
på 68 mrd. kroner.
På grunn av prosjektenes størrelse
er gjennomføringstiden normalt lang, og svært
få kvalitetssikrede prosjekter er kommet til fullførelse.
En full evaluering av ordningen har det derfor ikke vært
mulig å foreta. På grunnlag av det foreliggende
erfaringsmateriale bedømmes ordningen likevel å ha
fungert godt så langt som den rekker. Den har imidlertid
vist seg å være utilstrekkelig når det
gjelder å sikre at selve prosjektkonseptet er relevant
i forhold til de aktuelle samfunnsmessige behov, og at det utgjør
det beste alternativet for å dekke disse behovene. Dette
har sammenheng med når under prosjektets framdrift kvalitetssikringen
settes inn. Når det ferdige forprosjektet foreligger er
konseptvalget for lengst gjort, og det er i praksis vanskelig å gjøre
dette om.
Konseptvalget er den viktigste beslutningen
for prosjektet og for staten som prosjekteier. Det er av begrenset
verdi å sikre realistiske rammer og et godt styringsunderlag
for et prosjektalternativ som i utgangspunktet ikke skulle ha vært
realisert.
I forbindelse med at det skal inngås
ny rammeavtale for kvalitetssikring av store prosjekter, har det
derfor vært vurdert å foreta en utvidelse av ordningen.
Regjeringen vil innføre et nytt kvalitetssikringspunkt
knyttet til konseptvalget, i tillegg til at den hittil gjeldende
kvalitetssikringsordningen videreføres med enkelte justeringer.
Finansdepartementet har i tråd med dette utlyst anbudskonkurranse
om:
– Kvalitetssikring
av konseptvalg (heretter kalt KS 1).
– Kvalitetssikring av styringsunderlag
samt kostnadsoverslag, herunder usikkerhetsanalyse for det valgte
prosjektalternativ (heretter kalt KS 2).
Anbudsfrist var 29.september 2004.
Utgangspunktet for KS 1 er å sikre
at konseptvalget undergis reell politisk styring. Som underlag for
den politiske behandlingen av konseptvalget, vil det bli utarbeidet
fire dokumenter for alle prosjekter med antatt kostnad over 500
mill. kroner:
– En behovsanalyse
som har kartlagt interessenter/aktører og vurdert
tiltakets relevans i forhold til samfunnsmessige behov.
– Et overordnet strategidokument
som på grunnlag av behovsanalysen har definert samfunnsmål
og effektmål.
– Et overordnet kravdokument som
sammenfatter betingelsene som skal oppfylles ved gjennomføringen.
– En alternativanalyse som skal
inneholde nullalternativet og minst to andre hovedalternativer med angivelse
av resultatmål (innhold, herunder ytelse, samt kostnad
og tid), usikkerhet og finansieringsplan, herunder rammemessig innpassing.
Alternativene skal bearbeides i en samfunnsøkonomisk analyse.
KS 1 går ut på å kvalitetssikre
disse dokumentene. Det skal gis tilråding om en bør
utsette konseptvalget, eller gå videre med ett, to eller
flere alternativer inn i forprosjektfasen. Det skal også gis
tilråding om gjennomføringsstrategi og føringer
for forprosjektfasen. Med grunnlag i de kvalitetssikrede dokumentene
og de aktuelle departementers etterfølgende saksbehandling, vil
det bli tatt en politisk avgjørelse om hvorvidt, og eventuelt
etter hvilke(t) alternativ det skal utarbeides et forprosjekt.
Når forprosjekteringen er avsluttet,
settes KS 2 inn etter i hovedsak samme mønster som i forrige
kontraktsperiode.
Ordningen vil bli obligatorisk for alle statssektorer utenom
SDØE og inntil videre helseforetakene. Hvorvidt det senere
kan bli aktuelt å inkludere helseforetakene vil bli vurdert
etter evalueringen av helsereformen.
Komiteen tar dette til orientering.