3. Idømmelse av saksomkostninger i straffesaker

       Det offentlige dekker i utgangspunktet utgifter til forsvarer og andre omkostninger i straffesaker. Retten kan imidlertid pålegge siktede å erstatte staten nødvendige omkostninger dersom han blir domfelt. I praksis unnlater retten ofte å idømme saksomkostninger, og der det gjøres er summen som regel mye lavere enn de reelle kostnadene. I høringsbrevet ble det foreslått at domfelte oftere bør idømmes saksomkostninger, og at en større andel av sakens kostnader bør dekkes. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget, men enkelte uttrykker en viss skepsis. Det fremheves bl.a. at det vil virke urimelig å ilegge saksomkostninger når noen idømmes en lengre fengselsstraff, og at det ofte er manglende økonomisk evne hos de domfelte.

       Departementet understreker at domstolene ikke skal pålegge domfelte å betale saksomkostninger der vedkommende åpenbart ikke har økonomisk evne. Departementet mener likevel at domfelte med god økonomi i dag i for liten grad pålegges å betale del av kostnadene. Endringsforslaget vil etter departementets mening gi en mer enhetlig behandling av spørsmålet i domstolene. Det foreslås at ileggelse av saksomkostninger skal være hovedregelen og at det må foreligge spesielle omstendigheter dersom saksomkostninger ikke skal ilegges. Slike omstendigheter foreligger bl.a. når det er klart at tiltalte ikke har økonomisk evne f.eks. pga. forsørgeransvar eller erstatning han er idømt å betale fornærmede. Også fengselsstraffens lengde kan tas hensyn til.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets vurdering av at det bør bli en hovedregel at saksomkostninger idømmes den domfelte. I saker der tiltalte ikke har økonomisk evne eller det ikke er noe å hente, bør imidlertid denne hovedregelen fravikes.

       Komiteen viser til at høringsinstansene er positive til endringen.

       Komiteen er oppmerksom på at det i enkelte tilfeller vil kunne fremstå som urimelig om domfelte ilegges saksomkostninger, selv om han i utgangspunktet har økonomisk evne til det. Komiteen viser til at enkelte høringsinstanser blant annet har pekt på tilfeller der domfelte idømmes en lang fengselsstraff. Komiteen vil derfor i likhet med departementet understreke at saksomkostninger ikke skal ilegges dersom det ville virke svært urimelig.