I proposisjonen fremmes forslag til nye rettergangsregler for militære straffesaker. Et hovedmål med revisjonen er å harmonisere rettergangsreglene i militære straffesaker med de reglene som gjelder for alminnelige borgerlige straffesaker.
Den nåværende ordning med påtalekompetanse lagt til militære sjefer foreslås fjernet. Det foreslås også å oppheve ordningen med særskilte militære domstoler i krigstid. Rettergangsreglene for krigstid og krigstidsbestemmelsene i den militære straffelov og i lov om disiplinærmyndighet skal etter forslaget kunne anvendes i forbindelse med norsk deltakelse i internasjonale freds- og tvangsoperasjoner.
Bakgrunnen for proposisjonen er en utredning avgitt av Militærjuristutvalget - NOU 1988:25 Ny militær straffeprosesslov m.v. I proposisjonen pkt. 2. gjengis hovedpunktene i utvalgets forslag.
Grunnlaget for en egen militær rettergangsordning ble etablert i 1646. En fullstendig revisjon av den militære rettspleie ble gjennomført ved lov av 29. mars 1900 nr. 2 om rettergangsmåten i militære straffesaker. Ordningen med særlige militære domstoler ble opprettholdt, og den militære påtalemyndighet forble knyttet til militær kommandomyndighet. I 1921 kom en ny lov om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid. I denne loven ble den militære rettergangsordning satt ut av kraft for fredstid. Dette medførte at det militære juridiske apparat ble nedlagt, og påtalefunksjonene overført til den borgerlige påtalemyndighet. Siden 1956 har den militære rettergangsloven ikke vært brukt. Den er imidlertid fortsatt anvendelig i krigstid. Spørsmålet om samordning mellom den militære og den borgerlige rettergangslovgivningen har vært oppe til debatt flere ganger.
I proposisjonen omtales kort de militære rettergangsreglene i Danmark, Sverige og Finland.
Gjeldende regelverk om militær rettergang er til dels uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Rettergangsordningen som er fastsatt for krigstid, er svært forskjellig fra den man har i borgerlige straffesaker, og militærjuristenes oppgaver hviler i stor grad på en praksis som bare delvis har formell hjemmel.
Departementet mener det er behov for en revisjon av de militære rettergangsreglene, og at det bør legges vekt på å få en harmonisering mellom rettergangsreglene i militære - og borgerlige straffesaker. Samtidig er det behov for visse særregler for militære straffesaker, bl.a. som følge av at antallet straffesaker vil øke kraftig i en krigssituasjon. Vanskeligheten med å planlegge for en krigssituasjon understreker nødvendigheten av å skape en rettergangsordning som gir den nødvendige fleksibilitet. Selv om landet ikke er i krig, vil norske styrker kunne delta i operasjoner i utlandet, f.eks. i FN-regi. Det kan da være behov for å anvende de særlige rettergangsregler som gjelder for krigstid.
Komiteens merknader
Komiteen ser behovet for å få regelverket mer oversiktlig og tilgjengelig. Komiteen ser også behovet for at hjemlene blir tilpasset praksis og at reglene mellom militære og borgerlige straffesaker harmoniseres.
Komiteen vil understreke viktigheten av at det gis rettergangsregler for militære straffesaker som lar seg praktisere i den unntakstilstand som en krigssituasjon vil utgjøre. Det må stilles særlige krav til fleksibilitet, og til å få en smidig overgang fra en freds- til en krigssituasjon. Samtidig må rettssikkerheten for de tiltalte tillegges avgjørende vekt.
Komiteen viser for øvrig til at disse reglene også skal kunne brukes overfor FN-personell i fredstid, og slutter seg til dette.
For krigstid etablerer den militære rettergangsloven et eget påtaleapparat for militære straffesaker der påtalekompetansen er lagt til de militære sjefer. Disse bistås av militærjuristene, dvs. generaladvokaten og krigsadvokatene, som bl.a. fører sakene for retten. I fredstid besluttes tiltale av den alminnelige borgerlige påtalemyndighet, men generaladvokaten og enkelte krigsadvokater har visse funksjoner i forbindelse med etterforskning og aktorering også i fredstid. Generaladvokaten og krigsadvokatene bistår bl.a. Forsvaret i spørsmål om det skal tas ut tiltale. Generaladvokaten driver også en omfattende rådgivningstjeneste for Forsvaret, og bistår ved utøvelse av og kontroll med disiplinærmyndigheten. Generaladvokaten er underlagt Justisdepartementet. I en beredskapssituasjon vil han gå inn i forsvarssjefens stab.
Formelt sett er ikke militærjuristene tillagt noen funksjon når det gjelder behandlingen av militære straffesaker i fredstid. I praksis blir det likevel i stor grad militærjuristene som foretar den vurdering som leder opp til anmeldelse og senere tiltale.
Militærjuristutvalget foreslår å fjerne ordningen med påtalekompetanse lagt til militære sjefer. Det foreslås at kompetansen både i krig og fred legges til juridiske tjenestemenn som har riksadvokaten som øverste leder. Krigsadvokatene foreslås gitt begrenset påtalemyndighet både i krig og i fred, ved at de gis adgang til å utferdige forelegg i visse saker.
Et flertall i utvalget går inn for en ordning der statsadvokaten og politiet skal treffe beslutning om tiltale i militære straffesaker i fredstid. Flertallet legger vekt på å få et påtaleapparat som er mest mulig likt det sivile. Krigsadvokatene skal kunne avgi innstilling til påtalemyndigheten, og aktorere sakene for retten. I krigstid foreslår flertallet at påtalekompetansen legges til egne førstekrigsadvokater. Statsadvokatene skal bare kunne reise tiltale i militære straffesaker i krigstid i unntakstilfeller. Flertallet går også inn for at generaladvokaten ikke skal ha påtalekompetanse, men i første rekke fungere som forsvarssjefens juridiske rådgiver.
Mindretallet i utvalget går inn for et mer militært påtaleapparat der generaladvokaten er øverste leder under riksadvokaten, både i krig og fred. Generaladvokaten skal ha kompetanse til å treffe beslutning om tiltale i fredstid, mens myndigheten i krigstid i hovedsak legges til krigsadvokatene. Myndighet til å beslutte tiltale i forseelsessaker legges både i fred og i krig til krigsadvokatene. Mindretallets begrunnelse er at man får en mer enhetlig ledelse av den militære påtalemyndighet dersom generaladvokaten får en plass i påtaleapparatet. Hele utvalget går inn for at nærmere utpekte militære sjefer i krigstid får uttale seg før tiltalespørsmålet avgjøres, og at de kan påklage en påtaleavgjørelse til riksadvokaten.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til at påtalekompetansen skilles fra militær kommandomyndighet. Det er også enighet om at det er ønskelig å harmonisere påtaleordningen i militære og alminnelige borgerlige straffesaker. De fleste av høringsinstansene støtter utvalgets flertall når det gjelder den nærmere organisering av påtalemyndigheten. Forsvarsdepartementet og generaladvokaten ønsker imidlertid å gi generaladvokaten en plass i påtaleapparatet både i krigs- og fredstid. Forsvarsdepartementet forutsetter at generaladvokaten fritas for oppgaven som rådgiver for de militære sjefer og at han ikke inngår i forsvarssjefens stab i krigstid. Riksadvokaten uttaler bl.a. at statsadvokatenes kompetanse til å ta ut tiltale i krig bør utvides i forhold til det flertallet foreslår. Han foreslår samtidig at krigsadvokatene tillegges samme påtalekompetanse i krig som førstekrigsadvokatene av hensyn til saksavviklingen.
Justisdepartementet er enig i at man bør skille påtalekompetansen i militære straffesaker fra militær kommandomyndighet, og legge den til juridiske tjenestemenn som har riksadvokaten som øverste leder. Departementet går i hovedsak inn for en organisering av påtaleapparatet slik utvalgets flertall har foreslått. Man baserer seg på påtaleapparatet i den alminnelige borgerlige påtalemyndighet, men med bistand fra militærjuristene. Ulempen ved at en sak må gjennom det militære system før den oversendes den alminnelige påtalemyndighet, reduseres ved at krigsadvokatene gis kompetanse til å utferdige forelegg.
Departementet er imidlertid kommet til at generaladvokaten bør gis en plass i det militære påtaleapparatet på linje med førstekrigs- og krigsadvokatene. Det legges bl.a. vekt på at man derved får styrket en enhetlig ledelse av den militære påtalemyndighet. Departementet forutsetter at generaladvokaten fritas for oppgaven som juridisk rådgiver for de militære sjefer i krig, og ikke går inn i forsvarssjefens stab ved mobilisering. De juridiske rådgivningsoppgaver i krigstid foreslås ivaretatt av Forsvarets Overkommando. Generaladvokaten skal også være faglig leder for krigsadvokatene i fredstid, med hovedansvar bl.a. for nødvendig opplæring. Departementet har vurdert om generaladvokaten burde gjøres til et eget ledd i den militære påtalemyndighet, men mener at dette vil komplisere systemet unødvendig.
Forslaget innebærer at samtlige militærjurister i fredstid er underlagt statsadvokatene som påtalemyndighet. I krigstid vil derimot generaladvokaten og førstekrigsadvokatene ikke være underlagt andre enn riksadvokaten. Departementet slutter seg til forslaget om at de militære sjefer i krigstid skal gis rett til å uttale seg om tiltalespørsmålet, og skal kunne påklage en påtaleavgjørelse til riksadvokaten. Statsadvokaten skal i en krigssituasjon bare ha adgang til å ta ut tiltale i unntakstilfeller. Statsadvokatene skal kunne aktorere militære straffesaker både i krigs- og fredstid, men normalt skal sakene aktoreres av militærjuristene.
Departementet mener det er en fordel om påtalekompetansen samles hos et lite antall militærjurister, som har grundig innsikt i det militære strafferettsapparat. Departementet går derfor ikke inn for at krigsadvokatene skal gis samme påtalekompetanse i krig som førstekrigsadvokatene, slik riksadvokaten foreslår. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om å øke antallet heltidsansatte krigsadvokater.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at påtalekompetansen i militære straffesaker må skilles fra militær kommandomyndighet. Komiteen legger vekt på at man får styrket en enhetlig ledelse ved at man gir Generaladvokaten påtalemyndighet på linje med førstekrigs- og krigsadvokatene. Komiteen viser til at alle militærjuristene i fredstid nå vil bli underlagt statsadvokatene som påtalemyndighet, men at Generaladvokaten og førstekrigsadvokatene kun vil være underlagt Riksadvokaten i krigstid.
Komiteen ser det som en fordel at påtalekompetansen samles hos et lite antall militærjurister. Komiteen er derfor enig i at krigsadvokatene ikke skal gis samme påtalekompetanse i krig som førstekrigsadvokatene. Komiteen har likevel merket seg at dersom stor saksmengde eller andre forhold gjør det nødvendig, kan flere krigsadvokater beskikkes som førstekrigsadvokater.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet konstaterer at departementet har funnet frem til et akseptabelt kompromiss mellom ulike synspunkter som her fremkommer, men vil likevel påpeke at den beste løsningen sannsynligvis ville vært at Generaladvokaten både i krig og fred hadde vært sjef for den militære påtalemyndighet under Riksadvokaten. Den militære påtalemyndigheten ville da fått en mer enhetlig ledelse, og vi ville oppnådd en større likhet mellom krigsordning og fredsordning.
Disse medlemmer mener for øvrig at det bør vurderes en ordning med forsvarertjeneste der det forutsettes at et antall forsvarere mobiliseringsdisponeres. Alternativt mener disse medlemmer at det bør legges større vekt på utdanningen innenfor militærrett.
I fredstid pådømmes i dag militære straffesaker av de alminnelige domstoler. I krig pådømmes slike saker enten av særskilte krigsretter eller av en militær lagmannsrett med anke til Høyesterett. Det er beskikket et større antall krigsdommere blant embetsdommerne. Krigsretten settes med en krigsdommer og normalt to militære meddommere. Den militære lagmannsrett settes med tre juridiske dommere og fire militære meddommere.
Utvalget foreslår å avvikle ordningen med særskilte militære domstoler i krigstid. Det foreslås imidlertid visse særregler for behandlingen av disse sakene, bl.a. skal herreds- og byrettene og lagmannsrettene i krig settes med militære meddommere. Dette forutsetter at lagmannsretten organiseres som meddomsrett. Videre foreslås det at de militære straffesakene både i krig og fred sentraliseres til visse kollegiale herreds- og byretter. På denne måten vil enkelte dommere opparbeide større rutine i behandlingen av denne type saker. Utvalget mener at det ikke er behov for å benytte militære meddommere i fredstid.
De nåværende reglene i den militære straffeprosessloven om oppsetting av lister over militære meddommere, og om uttak av slike til den enkelte sak, er meget kompliserte. Utvalget foreslår nye og enklere regler. I krig skal de aktuelle domstoler ha tilgang til lister over militære meddommere. Disse ajourføres av de militære myndigheter. De nærmere reglene om oppsetting av meddommerlister foreslås fastsatt ved forskrift. Det bør være egne lister over meddommere fra hver av de tre forsvarsgrener, og retten skal etter utvalgets forslag sammensettes av meddommere fra ulike grupper av militært personell.
I lagmannsrett behandles etter gjeldende rett militære forbrytelser som kan medføre mer enn 8 års fengsel. Utvalget har foreslått å endre denne grensen til 6 år som var regelen før to-instansreformen ble vedtatt. Etter innføringen av to-instansreformen er forslaget ikke lenger aktuelt å følge opp.
Ingen av høringsinstansene har innvendinger til å oppheve ordningen med særskilte krigsdomstoler i krigstid. Det er også enighet om at domstolene i krigstid bør settes med militære meddommere og at lagmannsretten bør settes som meddomsrett. Det er imidlertid delte oppfatninger om sentralisering av behandlingen av militære straffesaker til enkelte herreds- og byretter. De instanser som går imot, viser bl.a. til at dette vil bryte med det generelle prinsippet i straffeprosessloven. Utvalget har foreslått at også saker som går for forhørsrett skal sentraliseres, men at forhørsrettssaker i nødstilfelle skal kunne utføres av enhver herreds- eller byrett. Riksadvokaten mener at forhørsrettsfunksjonene av praktiske grunner bør tillegges samtlige herreds- og byretter.
Departementet er enig i at det ikke er grunn til å opprettholde en særlig domstolsordning med krigsretter og militære lagmannsretter for militære straffesaker i krigstid. Departementet er også enig i at de særlige behov som gjør seg gjeldende ved denne sakstypen gjør det nødvendig med spesielle tilpasninger. Departementet går derfor inn for at herreds- og byrettene og lagmannsrettene i krigstid settes med militære meddommere, og at lagmannsretten organiseres som stor meddomsrett med 3 juridiske dommere og 4 militære meddommere.
Etter to-instansreformen skal alle straffesaker behandles i by- eller herredsretten i første instans. Det foreslås ingen særregler for militære straffesaker på dette punktet. I fredstid bør sakene, som i dag, behandles etter de regler som ellers gjelder, og med meddommere (evt. jury i lagmannsretten) fra de vanlige utvalg.
Departementet er i utgangspunktet skeptisk til sentralisering av visse typer saker til noen domstoler, og det foreligger hensyn som taler både for og imot en slik ordning for militære straffesaker.
Når det gjelder krigstidssituasjonen, er departementet under tvil kommet til at utvalgets forslag om sentralisering bør legges til grunn. Det er bl.a. lagt vekt på at Forsvarsdepartementet og Generaladvokaten går inn for en slik løsning. For å forhindre en situasjon der en domstol blokkeres på grunn av et stort antall militære straffesaker, foreslås det at Kongen i krigstid skal kunne bestemme at en sak kan reises ved en annen domstol. Utgangspunktet også for forhørsrettene vil være sentralisering, men departementet foreslår en noe videre adgang til å velge også andre forhørsretter enn det utvalget har foreslått. Departementet foreslår at enhver by- eller herredsrett skal kunne fungere som forhørsrett « når særlige grunner foreligger ».
Når det gjelder fredstidssituasjonen, er det etter departementets syn ikke nødvendig med noen sentralisering.
Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til oppsetting av særskilte meddommerlister og uttak av meddommere til den enkelte straffesak i krigstid. Dette vil innebære et visst merarbeid for vernepliktsforvaltningen. Departementet mener at det ikke er nødvendig med noen særskilt meddommergruppe for sivilt personell ansatt i Forsvaret slik Landsforeningen for Forsvarets personell har reist spørsmål om.
Departementet bemerker for ordens skyld at særreglene om behandling av straffesaker i beredskapsloven kan føre til en annen kompetansefordeling mellom domstolene enn den som forutsettes i forslaget.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at ordningen med særskilte militære domstoler i krigstid bør avvikles. Komiteen ser imidlertid behovet for at herreds- og byrettene og lagmannsrettene settes med militære meddommere, og støtter en slik løsning. Komiteen slutter seg til forslaget om at lagmannsretten organiseres som stor meddomsrett med 3 juridiske dommere og 4 militære meddommere. Komiteen slutter seg også til forslaget om at alle militære straffesaker skal behandles i by- eller herredsretten i første instans, når to-instansreformen trer i kraft. Komiteen ser nytten av å sentralisere visse saker til noen domstoler i krigstid, men er enig i at dette ikke er nødvendig i fredstid.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at økt engasjement med norske styrker i utlandet aktualiserer spørsmålet om iretteføring utenlands. Videre mener disse medlemmer at vår deltagelse i NATO IRF (Immediate Reaction Forces) kan øke behovet.
Disse medlemmer mener at loven bør åpne for en slik mulighet. En slik ordning bør begrenses til rettsapparatet i det distrikt avdelingen settes opp i Norge, og bør kun få anvendelse i helt spesielle tilfeller.
Det er i praksis opp til de militære myndigheter å avgjøre om en sak skal avgjøres ved refselse eller ved straffeforfølging. De fleste forhold avgjøres ved refselse. Myndighet til å ilegge refselse tilligger militært befal. En praktisk forskjell på behandlingen av militære straffesaker og andre straffesaker i fredstid, er at de militære straffesaker etterforskes av militærpolitiet. Det foretas sjelden ytterligere etterforskning fra den borgerlige påtalemyndighetens side.
Utvalget foreslår å gi militærjuristene en begrenset påtalekompetanse til å avgjøre saker ved forelegg, jfr lovutkastet § 474. Dette vil kunne effektivisere etterforskningen og behandlingen av de militære straffesakene. Utvalgets syn har fått sterk støtte fra flere høringsinstanser. Også Justisdepartementet mener at forslaget om å gi militærjuristene en begrenset påtalekompetanse vil være arbeidsbesparende og vil redusere mulighetene for forskjellsbehandling.
Når det gjelder de straffeprosessuelle tvangsmidler (f.eks. fengsling, beslag og ransaking), skal de alminnelige regler i straffeprosessloven kapitlene 14 til 16 anvendes. Det foreslås likevel en spesialregel om ransaking av militære områder, jf. utkastet § 193, 2. ledd.
Komiteens merknader
Komiteen er generelt opptatt av effektivisering og ser at å gi militærjuristene en begrenset foreleggskompetanse, vil kunne effektivisere etterforskningen og behandlingen av de militære straffesakene. Komiteen legger også vekt på at dette vil kunne redusere mulighetene for forskjellsbehandling.
Utvalget antar at hverken militære påtalejurister eller dommere kan straffes etter den militære straffeloven. For å avskjære all tvil, foreslår utvalget at dette presiseres i loven. Departementet slutter seg til forslaget.
Etter den militære straffeloven er Utskrivningsvesenets personell unntatt fra loven fordi etaten i utgangspunktet var organisert som en sivil etat. I dag er Utskrivningsvesenet en av Forsvarets fellesinstitusjoner, og utvalget foreslår at loven også bør gjelde dette personellet. Departementet slutter seg til forslaget.
I henhold til § 81 a i den militære straffelov kan overtredelse av den alminnelige straffeloven § 83, § 98 og § 99 under visse omstendigheter anses som krigsforræderi. Bestemmelsen ble vedtatt i 1950 og medførte at adgangen til å benytte dødsstraff ble begrenset til å omfatte handlinger som har militær betydning. Dødsstraff ble opphevet som straffart i den militære straffelov i 1979, og utvalget foreslår at § 81 a oppheves. Justisdepartementet slutter seg til forslaget.
I 1981 ble adgangen til å idømme livstidsstraff etter den alminnelige borgerlige straffelov opphevet. I den militære straffelov er imidlertid livstidsstraff fremdeles et straffealternativ ved overtredelse av enkelte straffebud. Revisjonen i 1981 medførte at man ikke lenger har en regel om foreldelse av straffbare forhold som kan medføre livstidsstraff. Dette har neppe vært tilsiktet, og departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om foreldelse av livstidsstraff i den militære straffelov. Fristen foreslås satt til 25 år.
For å tilpasse den militære straffelov til Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger, foreslås det en ny regel om at domstolene ikke er forpliktet til å anvende en fastsatt minstestraff når en krigsfange er tiltalt for en kriminell handling.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at § 81 a oppheves. Komiteen slutter seg også til at det nå tas inn en bestemmelse om foreldelse av lovbrudd som kan medføre livstidsstraff i den militære straffelov, og er enig at fristen settes til 25 år.
Den kompetanse som krigsadvokatene vil få til å utferdige forelegg i forseelsessaker og i visse forbrytelsessaker vil kunne føre til et visst merarbeid for krigsadvokatene. På den annen side får man en besparelse på politiets hånd som antas å overstige krigsadvokatenes merarbeid. Besparelsen er imidlertid vanskelig å kvantifisere. Det ventes også en besparelse for domstolene. Krigsadvokatenes kompetanse til å behandle militære straffesaker vil sannsynligvis medføre økt bruk av forelegg og dermed en reduksjon i antall saker som fremmes for domstolene. Det er imidlertid ikke mulig å tallfeste innsparingen. For øvrig får ikke lovforslagene administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.
Komiteens merknader
Komiteen er oppmerksom på at besparelsene er vanskelig å kvantifisere, men at endringene kan gi reduksjon i antall saker som fremmes for domstolene, og at merarbeidet for krigsadvokatene kan gi mindre arbeid for politiet.
Komiteens utkast til innstilling har vært sendt forsvarskomiteen til uttalelse. Forsvarskomiteen har ved brev av 31. mai d.å. uttalt følgende:
|
« Forsvarskomiteen bekrefter mottakelsen av Justiskomiteens brev av 26. mai 1994 hvormed fulgte utkast til innstilling til ovennevnte proposisjon til uttalelse. |
|
Forsvarskomiteen behandlet saken på møte i dag. Medlemmene viste til sine respektive fraksjoners merknader i utkastet og hadde ellers intet å tilføye. » |
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven m.v. (rettergangsmåten i militære straffesaker).
I.
I lov av 22. mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:
§ 70 nytt annet ledd skal lyde:
Påtale kan også unnlates når det er ilagt militær refselse for forholdet.
§ 193 nytt annet ledd skal lyde:
På samme måte kan ransaking foretas i kaserne, brakke, militært fartøy og militære bygninger og rom. Den som skal foreta slik ransaking, plikter først å underrette den militære sjef på stedet.
§ 406 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Har påtalemyndigheten reist saken etter reglene om rettergangsmåten i militære straffesaker i §§ 463 flg, skal saken fortsette etter reglene i dette kapittel.
Ny tiende del skal lyde:
Tiende del. Rettergangsmåten i militære straffesaker
Kap. 33. Alminnelige bestemmelser
§ 463.
Etter reglene i denne del behandles alle saker om forfølgning av overtredelser av den militære straffelov når overtredelsen er begått av en militærperson. I den utstrekning ikke noe annet følger av reglene i denne del, får de øvrige bestemmelsene i loven tilsvarende anvendelse.
Med militærperson forstås i denne lov enhver som er ansatt ved eller hører til de væpnede styrker.
I krigstid får reglene også anvendelse ved forfølgning av saker mot
| a) |
enhver som i en hvilken som helst egenskap gjør tjeneste ved de væpnede styrker, eller som følger en avdeling av de væpnede styrker, |
| b) |
krigsfanger som står under militær bevoktning. |
Når krig truer, kan Kongen bestemme at reglene om militær rettergang i krigstid skal gis anvendelse for hele eller deler av riket. På samme måte kan Kongen treffe bestemmelse om overgang til fredstidsrettergang.
Kongen kan bestemme at reglene om militær rettergang i krigstid helt eller delvis skal gis anvendelse ved norsk deltakelse i internasjonale freds- og tvangsoperasjoner. Kongen kan samtidig bestemme at krigstidsbestemmelsene i den militære straffelov og i disiplinærmyndighetsloven helt eller delvis skal kunne anvendes ved handlinger foretatt av en person som deltar i operasjoner som nevnt i forrige punktum.
§ 464.
Etter reglene i denne del behandles i krigstid også saker om forfølgning av borgerlige forbrytelser eller forseelser når de reises mot personer som nevnt i § 463 andre og tredje ledd, og den straffbare handling er begått på militært område, på krigsskueplass eller utenfor riket.
§ 465.
Når vilkårene er til stede etter § 13 for å forene forfølgningen av flere straffbare handlinger i én sak, men handlingene bare delvis omfattes av reglene i denne del, kan de påtaleberettigede bli enige om at saken i sin helhet behandles enten etter lovens alminnelige regler eller etter reglene i denne del.
Kap. 34. Domstolens sammensetning
§ 466.
Militære straffesaker behandles i fred og i krig ved de alminnelige domstoler.
I krig behandles slike saker av de herreds- og byretter som Kongen bestemmer. Kongen kan i den forbindelse bestemme at påtalemyndigheten med samtykke fra den rett saken ellers hører under, kan reise saken ved en annen domstol. Når særlige grunner foreligger, kan enhver herreds- og byrett fungere som forhørsrett. I krig settes herreds- og byretten under hovedforhandling med to militære meddommere og lagmannsretten med fire militære meddommere.
§ 467.
Som militære meddommere kan bare tjenestegjøre militærpersoner som har fullført førstegangstjeneste eller tilsvarende grunnutdannelse, har fylt 25 år, og har bodd minst tre år i riket.
§ 468.
Lister over militære meddommere utarbeides for den enkelte domstol av de militære myndigheter som Kongen bestemmer. Det skal være særskilte lister for hver forsvarsgren. Halvparten av meddommerne skal høre til gruppen korporaler og menige og halvparten til gruppen befal. Hver liste skal inneholde minst 30 navn.
Domstolloven § 66 a og § 76 første ledd gjelder tilsvarende.
Kongen gir nærmere regler om hvordan listene skal settes opp og holdes à jour til enhver tid.
§ 469.
Ved behandlingen av en sak mot en korporal eller menig skal halvparten av meddommerne høre til denne gruppen. Det samme gjelder ved saker mot personer uten militær grad. Ved behandlingen av saker mot befal skal én meddommer høre til gruppen korporaler og menige og resten til gruppen befal. Av de siste skal så vidt mulig minst én ha samme eller høyere grad enn tiltalte. Meddommerne skal tas fra samme forsvarsgren som tiltalte.
I saker mot flere tiltalte av forskjellig grad eller fra forskjellige forsvarsgrener brukes reglene i første ledd så langt de passer. Så vidt mulig skal minst én meddommer komme fra samme forsvarsgren som hver av de tiltalte.
§ 470.
Rettens formann eller en dommer skal i tilstrekkelig tid før hovedforhandlingen i saken ta ut militære meddommere ved loddtrekking fra de listene som er nevnt i § 468. Ved herreds- og byretten tas det ut to meddommere og ett varamedlem. Ved lagmannsretten tas det ut fire meddommere og to varamedlemmer. Man går forbi meddommere som nylig har tjenestegjort eller som allerede er tatt ut til å tjenestegjøre, og meddommere som vil ha vanskelig for å møte. Man går også forbi personer som for tiden ikke er krigsmenn.
Blir det ikke et rimelig antall personer tilbake på listene, kan meddommerne oppnevnes blant personer som fyller kravene til militære meddommere. Det samme gjelder i andre nødstilfeller.
De samme meddommere kan tas ut til å tjenestegjøre i flere saker som behandles etter hverandre ved samme domstol, når reglene om rettens sammensetning i den enkelte sak ikke er til hinder for dette.
Kap. 35. Påtalemyndigheten
§ 471.
Påtalemyndighetens tjenestemenn ved forfølgning av saker om overtredelse av den militære straffelov er:
| 1) |
riksadvokaten og den assisterende riksadvokaten, |
| 2) |
statsadvokatene, statsadvokatfullmektigene og hjelpestatsadvokatene, |
| 3) |
generaladvokaten, førstekrigsadvokatene, krigsadvokatene, krigsadvokatfullmektigene og hjelpekrigsadvokatene, |
| 4) |
politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet og lensmennene.
|
§ 472.
Generaladvokaten er embetsmann og utnevnes av Kongen. Generaladvokaten skal ha de samme kvalifikasjoner som bestemt for riksadvokaten (jf § 56).
Førstekrigsadvokatene og krigsadvokatene beskikkes av departementet, som også fastsetter antallet, deres tjenestekrets og ved hvilke avdelinger eller staber de eventuelt skal ha sitt tjenestested. Førstekrigsadvokatene og krigsadvokatene må ha de samme kvalifikasjoner som bestemt for statsadvokatene (jf § 57).
Det kan beskikkes hjelpekrigsadvokater som behandler de saker som generaladvokaten eller vedkommende førstekrigsadvokat eller krigsadvokat overlater dem. Ordningen kan være forskjellig for fred og krig.
§ 473.
De tjenestemenn som er nevnt i § 471 nr 3 og 4, står som påtalemyndighet under riksadvokaten og statsadvokatene. I krig står likevel generaladvokaten og førstekrigsadvokatene direkte under riksadvokaten.
Riksadvokaten og statsadvokatene, og i krig også generaladvokaten og førstekrigsadvokatene, kan gi pålegg umiddelbart til tjenestemennene.
§ 474.
I fredstid avgjør statsadvokaten spørsmålet om tiltale i saker om militære forbrytelser når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. Politiet avgjør spørsmålet om tiltale i saker om militære forseelser, og i saker om forbrytelse dersom politiet ellers har slik kompetanse med hjemmel i § 67 andre ledd. Generaladvokaten, førstekrigsadvokaten og krigsadvokaten har samme kompetanse til å utferdige forelegg som politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet.
I krigstid avgjør generaladvokaten eller førstekrigsadvokaten spørsmålet om tiltale i saker om militære forbrytelser og forseelser når det ikke hører under Kongen i statsråd eller riksadvokaten. I unntakstilfeller kan avgjørelse treffes av statsadvokaten. Krigsadvokaten har samme kompetanse til å utferdige forelegg som politiets embets- og tjenestemenn med påtalemyndighet.
§ 475.
Den militære sjef som Kongen bestemmer, skal i krigstid i alle tilfelle underrettes om avgjørelsen av tiltalespørsmålet.
Er den militære sjef uenig i avgjørelsen, kan han kreve at saken blir brakt inn for høyere påtalemyndighet.
Påtalemyndigheten bør før tiltalespørsmålet blir avgjort, innhente uttalelse fra militær sjef, dersom dette kan skje uten vesentlig forsinkelse av betydning for saken.
§ 476.
Saker ved Høyesterett kan riksadvokaten føre selv eller overlate til generaladvokaten, en førstekrigsadvokat eller en krigsadvokat.
Saker ved lagmannsrett blir ført av generaladvokaten, førstekrigsadvokatene eller etter deres bestemmelse av en krigsadvokat.
Saker ved herreds- og byrett blir ført av førstekrigsadvokatene eller krigsadvokatene.
I saker for herreds- og byrett hvor det er utferdiget forelegg, kan påtalemyndigheten møte ved en militær befalingsmann. Det samme gjelder ved rettsmøter i forhørsretten.
For øvrig gjelder § 76 tilsvarende.
§ 477.
Kongen i statsråd gir nærmere regler om ordningen av den militære påtalemyndighet.
Kap. 36. Andre bestemmelser
§ 478.
Ved etterforsking og bruk av tvangsmidler likestilles militærpoliti og militære befalingsmenn med polititjenestemenn.
§ 479.
Som foreleggsstraff kan det foruten straffene nevnt i § 255 også anvendes arrest.
Et forelegg på arrest skal inneholde en fastsetting av det antall arrestdager som ilegges.
Når det forelegges bøter, kan det istedenfor fengselsstraff fastsettes et bestemt antall arrestdager som inntrer om boten ikke blir betalt.
§ 480.
I saker som gjelder forbrytelse mot militær straffelov § 34 jf § 95 eller § 35 jf § 96 og hvor tiltalte ikke er til stede, kan hovedforhandling i krig fremmes etter reglene i § 281 uten hensyn til den straff som vil bli påstått idømt, eller etter § 336 andre ledd uten hensyn til den straff som er idømt.
§ 481.
Forhøyelse av strafferammen i krigstid er uten betydning i forhold til bestemmelser i denne lov som tillegger strafferammen rettslig virkning.
Nåværende Tiende del med kapittel 33 og §§ 463 og 464 blir ny Ellevte del med kapittel 37 og §§ 482 og 483.
II.
I militær straffelov av 22. mai 1902 nr. 13 gjøres følgende endringer:
§ 3 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
Bestemmelsene i lovens tredje del gjelder også i den utstrekning Kongen har truffet bestemmelse i medhold av straffeprosessloven § 463 femte ledd andre punktum.
§ 3 annet ledd første punktum oppheves. Nåværende andre punktum blir nytt første punktum.
§ 9 nr. 1 skal lyde:
alle ved rikets vebnede makt ansatte eller dertil hørende personer, unntatt de tjenestemenn som er ansatt ved det militære rettsvesen;
§ 9 nr. 3 skal lyde:
enhver, som i hvilkensomhelst egenskap gjør tjeneste ved den vebnede makt eller følger avdeling av samme, unntatt de tjenestemenn som er ansatt ved det militære rettsvesen;
§ 9 nr. 5 skal lyde:
enhver som gjør seg skyldig i overtredelse av § 94 eller § 108, eller som på krigsskueplassen gjør seg skyldig i forbrytelse mot § 80, § 81, §§ 82-86, §§ 91-93, §§ 101-105 og § 107.
Ny § 29 skal lyde:
Når en handling er foretatt av en som på domstidspunktet har status som krigsfange, kan retten nedsette straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen.
§ 30 nytt annet ledd skal lyde:
Fristen for foreldelse er 25 år når fengsel på livstid kan idømmes.
§ 81 a oppheves.
III.
I domstolloven av 13. august 1915 nr. 5 gjøres følgende endringer:
§ 125 nytt annet ledd skal lyde:
I krigstid kan retten alltid beslutte forhandlinger for lukkede dører når hensynet til militære operasjoner eller militære avdelingers sikkerhet eller andre særlige grunner krever det.
§ 165 annet ledd nytt andre punktum skal lyde:
Overfor tjenestegjørende militærpersoner kan forkynning i straffesaker også skje ved befalingsmenn eller militærpoliti.
Nåværende andre og tredje punktum blir nye tredje og fjerde punktum.
IV.
I lov av 13. desember 1946 nr. 14 om straff for utlendske krigsbrotsmenn gjøres følgende endringer:
§ 1 nytt annet ledd skal lyde:
Føresegnene i §§ 3 til 5 gjeld ikkje der gjerningsmannen må reknes som krigsfange etter Genèvekonvensjonen av 12. august 1949 om behandling av krigsfangar.
§ 3 tredje ledd første punktum oppheves.
§ 3 tredje ledd andre punktum blir nytt første punktum og skal lyde:
Ei bot kan søkjast inn hjå den dømde eller arvingane hans etter reglane i lov om straff og økonomisk ansvar for landsvikarar.
§ 6 skal lyde:
I saker om brotsverk som nemnt i § 1, skal det når strafferamma for brotsverket har prosessuell tyding, ikkje takast omsyn til føresegnene i § 3.
V.
I lov av 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet gjøres følgende endringer:
§ 10 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde ledd blir nytt tredje ledd.
Overskriften til kapittel 11 skal lyde:
Generaladvokaten, førstekrigsadvokatene og krigsadvokatene.
§ 44 skal lyde:
Ved utøvelsen av og tilsynet med myndigheten til å refse og ved etterforskningen av slike saker bistås de militære sjefer av generaladvokat, førstekrigsadvokat og krigsadvokat.
§ 45 skal lyde:
Forklaring som opptas av generaladvokat, førstekrigsadvokat eller krigsadvokat, avgis i overvær av et vitne som medunderskriver protokollen. Slike vitner skal velges fra de lister som er nevnt i straffeprosessloven § 468. Dersom et militært rettsvitne ikke kan skaffes innen rimelig tid, kan et borgerlig rettsvitne benyttes. Særskilt protokollfører bør om mulig brukes.
§ 46 skal lyde:
Generaladvokaten utnevnes etter reglene i straffeprosessloven § 472 første ledd.
Førstekrigsadvokatene og krigsadvokatene beskikkes etter reglene i straffeprosessloven § 472 andre ledd.
§ 47 første ledd første punktum skal lyde:
I krigstid gjelder følgende særregler:
§ 47 første ledd nr. 9 oppheves.
§ 47 nytt annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd gjelder også i den utstrekning Kongen har truffet bestemmelse i medhold av straffeprosessloven § 463 femte ledd andre punktum.
VI.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tid oppheves:
| 1. |
Lov 29. mars 1900 nr 2 om Rettergangsmaaden i militære Straffesager. |
| 2. |
Lov 6. mai 1921 nr 1 om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid. |
| 3. |
Midlertidig lov 17. desember 1920 nr 3 om forandring i lov om rettergangsmåten i militære straffesaker.
|
|
Oslo, i justiskomiteen, den 2. juni 1994.
|
|
Lisbeth Holand, |
Anne Helen Rui, |
Olav Akselsen, |
|
leder. |
ordfører. |
sekretær. |