Innledning

       Til Odelstinget.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet gjer i Ot.prp. nr. 30 (1994-1995) framlegg om endringer i lov av 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (valgloven). Proposisjonen er delt inn i to deler, der lovframlegga blir drøfta i del I av proposisjonen, mens del II har karakter av ein meldingsdel, der det blir gjort greie for nokre emne som er under nærare vurdering, og der det kan vere ønskjeleg å få eventuelle synspunkt frå Stortinget.

1. Lovforslaget

Manntalsføring av norske statsborgarar i utlandet

1.1 Presisering av reglane om kvar norske statsborgarar busette i utlandet skal manntalsførast

       Vallovas § 5, tredje ledd, første og andre punktum, inneheld reglar om manntalsføring av personar som på valdagen er busette utanfor riket. Personar som har budd mindre enn ti år i utlandet, skal manntalsførast automatisk. Dersom ein har vore registrert som busett i utlandet i meir enn ti år, må ein søkje om å bli manntalsført i samband med valet.

       Lova slår ikkje kategorisk fast i kva for ein kommune veljaren skal manntalsførast. Det er likevel ein klar føresetnad at dette skal skje i den kommunen der veljaren var registrert busett ved utflyttinga. Det har synt seg at det rår ein viss tvil på dette punktet. Dette gjeld særleg hos veljarar som har budd i fleire kommunar i Noreg. Dette tilseier at ein bør presisere i lovteksten av desse veljarane skal manntalsførast i den kommunen der dei var registrerte ved utflytting.

       Ein gjer derfor framlegg om at § 5 i lova, tredje ledd, får ei tilføying der det blir presisert at nordmenn busette i utlandet skal manntalsførast i den kommunen der dei var folkeregisterførte då dei melde utflytting frå riket.

       Høyringsinstansane sluttar opp om framlegget.

1.2 Tidsfristen for søknad frå nordmenn busette i utlandet om innføring i manntalet

       Lovas § 5, tredje ledd, andre punktum, fastset at søknad om innføring i manntalet frå nordmenn busette i utlandet i meir enn ti år må vere vedkomande valstyre i hende seinast 1. august i valåret kl. 15.00 dersom veljaren skal kunne førast inn i manntalet. Denne tidsfristen er sett fordi vedkomande skal førast inn i det manntalsutkastet som skal vere ferdig 2. august, og som skal leggjast ut til offentleg gjennomsyn i tida frå 3. til 24. august.

       Fristen er - som andre fristar i vallova - rekna for å vere absolutt.

       Ein må rekne med at nokre personar - som følgje av fristen - blir utestengde frå manntalet, anten fordi dei søkjer for seint, eller fordi søknaden kjem fram for seint.

       Fristen i lova er sett for å sikre at manntalet er mest mogleg komplett når det blir lagt ut til ettersyn, slik at det ikkje skal vere behov for særlege endringar etter utlegginga. Dette kan likevel ikkje vere noko avgjerande hinder for å vurdere ei lovendring på dette punktet, dersom ein går inn for å halde oppe prinsippet om at nordmenn busette i utlandet skal ha røysterett. Ei praktisk endring kan vere at veljaren blir ført inn i manntalet dersom valstyret får søknaden om innføring seinast dagen før avgjerdsmøtet. Ein får då reglar som svarar til dei som gjeld dersom ein veljar i same kategori flytter til Noreg frå utlandet den siste tida før valåret, jf. § 5 i lova, fjerde ledd, og § 9, andre ledd, andre punktum. Dette kan sikre at nokre fleire veljarar blir manntalsførte enn etter ordninga i dag. Særleg gjeld dette når veljaren har sendt søknaden i god tid, men der søknaden, til dømes på grunn av problem med postgangen, ikkje kjem inn til valstyret før 1. august.

       Ein gjer framlegg om at § 5 i lova, tredje ledd, blir endra slik at veljaren kan førast inn i manntalet dersom valstyret får inn søknad om innføring seinast kl. 15.00 dagen før avgjerdsmøtet. Det blir gjort framlegg om tilsvarande endring i § 9, andre ledd, andre punktum, når det gjeld innføring i manntalet i avgjerdsmøtet til valstyret. Poenget med lovendringane er å kunne få med dei som søkjer så seint at søknadene ikkje kjem inn før manntalsutkasta er klare.

       Høyringsinstansane sluttar stort sett opp om framlegget.

1.3 Manntalsføring av røysteføre som ikkje tidlegare er innførte i folkeregisteret som busette i Noreg

       Lovas § 3 tredje ledd, fastset at norske tenestemenn som er tilsette i diplomatiet eller i konsulatstellet, og husstandane deira, har røysterett utan omsyn til om dei nokon gong har vore innførte i norsk folkeregister som busette i riket.

       Så å seie ved kvart val kjem likevel spørsmålet om kvar desse personane skal manntalsførast. Dei røynslene departementet har hausta, tyder på at det er litt ulik praksis når det gjeld manntalsføringa. Departementet meiner at det bør inn ein regel i lova som klart seier kvar veljaren skal manntalsførast, og det utan at det er nødvendig å ta stilling til konkrete individuelle omstende for kvar person. Ettersom desse veljarane - gjennom sine eigne tilsetjingsvilkår eller vilkåra for familiemedlemmen - er knytte til Utanriksdepartementet som har sete i Oslo, verkar det mest praktisk at manntalsføringa skjer i manntalet i hovudstaden. Departementet gjer framlegg om at det i § 5 i lova, tredje ledd, kjem inn eit nytt sjuande punktum som fastslår dette.

       Høyringsinstansane sluttar opp om framlegget.

2. Utlevering av manntalseksemplar til dei som stiller valliste

       Lovas § 7, andre ledd, fastset at registrerte parti som stiller liste i valkrinsen, har krav på eitt gratis eksemplar av valmanntalet. Manntalseksemplara skal leverast ut utan at partia treng be om det, og i alle høve skal dei leverast etter melding, anten frå fylkesvalstyret eller frå partia sjølve, om at dei stiller liste.

       Lokale grupper som ikkje representerer noko parti, har ikkje rett til manntalseksemplar, heller ikkje etter søknad, fordi manntalet byggjer på opplysningar frå folkeregistra, som berre kan leverast ut til dei som har lovfesta krav på det. Dei partilause gruppene har retta til dels sterk kritikk mot ordninga, som dei oppfattar som diskriminerande for dei vis-à-vis partia.

       Departementet meiner at det ikkje skulle vere nokon grunn til å halde fast på dette skiljet. Det avgjerande bør vere at alle grupper som stiller til val, får dei same vilkåra til å kunne nå fram til veljarane.

       Somme kommunar har reist spørsmålet om ein bør endre dei kommunale pliktene når det gjeld utlevering av manntalseksemplar. Dei rår til at ein i staden for å påleggje valstyra å sende eitt eksemplar av manntalet til alle parti som stiller liste, bør krevje at valstyra tilbyr partia manntalseksemplar. Grunngivinga er at det har synt seg at det er svært ulik grad av interesse mellom partia når det gjeld manntalet.

       I utgangspunktet bør ein leggje til grunn at manntalet er eit dokument framleggsstillarane har bruk for i arbeidet sitt fram mot valet. Ein bør derfor halde fast ved prinsippet om at dette er noko dei har rett til å få. Lova bør likevel endrast slik at det kan setjast ein frist for framleggsstillarane til å tinge manntalseksemplar. Dette byr på fleire fordelar jamført med ordninga i dag:

1.	Ein sikrar seg at manntalet berre blir utlevert til dei som har behov for manntalet.

2.	Ein kan avgrense spreiinga av opplysningar som byggjer på folkeregisteret.

3.	Dette er meir praktisk for kommunane.

4.	Kommunane kan gardere seg mot at det kjem krav om å få manntalseksemplar så nær opp til valet at det ikkje er praktisk mogleg å innfri kravet.

       Departementet er samd i at det kan vere gode grunnar som taler for at det blir sett ein felles frist, og at denne fristen blir nedfelt i lova.

       Departementet gjer framlegg om at uttrykket «partiformål» blir bytt ut med « politiske formål ». I dette ligg at manntala kan nyttast til formål det er naturleg at partiet/gruppa steller med.

       Høyringsinstansane sluttar opp om framlegget om å jamstelle politiske parti og andre grupper, med unntak av Sentralkontoret for folkeregistrering, som ikkje ønskjer at lokale grupper skal få manntalseksemplar. Årsaka er at det kan bli ei uønskt spreiing av folkeregisteropplysningar fordi desse gruppene ofte har eit « ad hoc »-preg, og det kan vere vanskeleg å føre kontroll med kven som har hand om manntala. Departementet finn ikkje å kunne slutte seg til denne innvendinga. Omsynet til like vilkår for dei gruppene som stiller til val, bør vege tyngre.

       Derimot er departementet samd i eit anna framlegg frå Sentralkontoret: Dei som får utlevert manntala, bør påleggjast å returnere dei til valstyra for makulering, i staden for at dei - som no - sjølve har ansvaret for å makulere manntalseksemplara. Når det gjeld fristen for å tinge manntalseksemplar, bør denne setjast slik at det blir god nok tid for valstyra til å stette søknadene. Fristen bør videre setjast slik at han går ut før ferietida set inn for fullt, samstundes som han bør gå ut etter at listeframlegga er innleverte. Departementet er kome til at 15. juni er ein høveleg dato.

3. Registrering av politiske parti

3.1 Talet på underskrifter ved søknad om registrering

       Lovas § 17 inneheld føresegner om registrering av politiske parti. Det andre leddet i paragrafen fastset mellom anna at i tillegg til ein søknad om registrering av partinamn - som skal leverast notarius publicus (byfuten) i Oslo - må det leggjast ved ei eigenhendig underskriven melding frå minst 5.000 personar med røysterett ved stortingsvalet om at dei ønskjer partiet registrert.

       Kravet om talet på underskrifter i samband med registrering av eit parti har som siktemål å syte for at partiet i utgangspunktet har ei viss tilslutning og støtte hos veljarane. Kravet er heva fleire gonger, siste gongen i 1991 frå 3.000 til 5.000. Frå fleire kantar blir det retta kritikk mot at det greier seg med 5.000 underskrifter for å registrere eit nytt parti. Det blir mellom anna hevda at:

-	grensa på 5.000 underskrifter er altfor låg

-	fleire av dei registrerte partia får svært få røyster, trass i at dei stiller til val over heile landet eller i eit fleirtal av fylka

-	den sterke auken i talet på parti gjer veljarane meir uinteresserte og fører til lågare frammøte ved val

-	partifloraen kan vere ein fare for demokratiet på sikt

-	det kan vere vanskeleg å skaffe eit styringsdyktig fleirtal i folkevalde organ når desse organa er samansette av mange partigrupperingar

       Av argument mot å skjerpe krava kan nemnast:

-	det kan tolkast som eit forsøk frå dei etablerte partia på å stengje ute nye grupper frå å kunne konkurrere om veljartilslutninga

-	det bør vere veljarane som gjennom røysting ved val set grensene for kven som kan stille til val - ikkje politiske og administrative styresmakter

       Røynslene frå valet i 1993 gjer at det er grunn til å sjå nærare på kravet som er sett til å bli registrert som nytt politisk parti. Tre nye parti vart registrerte og stilte lister. Dei fekk minimal oppslutning, og det var òg tilfellet med fleire av dei partia som har registrert seg dei seinaste åra. Mykje tyder på at det er for lettvint å få eit parti registrert når ein ser den oppslutninga nokre av partia får ved vala.

       Departementet meiner at det kan vere naturleg å samanlike eit parti som ønskjer å registrere seg, med andre grupper som organiserer seg i landsomfattande organisasjonar utan å la seg registrere som parti. Dersom ei gruppering av den sistnemnde kategorien ønskjer å stille liste i alle fylke ved stortingsval/fylkestingsval, må ho skaffe fram 9.500 underskrifter på landsbasis (500 underskrifter frå kvart av dei 19 fylka i landet). Det verkar ikkje urimeleg å setje om lag dei same krava til ei gruppering som ønskjer å bli registrert som parti. Legg vi dette til grunn, verkar det naturleg å setje kravet til 10.000 underskrifter, altså ei dobling i høve til kravet i dag.

       Etter departementets syn bør talet på underskrifter vere eit fast tal som går fram av lova. Ein vil derfor ikkje rå til at talet blir sett til ein del av dei registrerte røysteføre eller dei som har røysta ved tidlegare val.

       Etter ei samla vurdering går departementet inn for at talet på underskrifter til støtte for registrering av politiske parti blir heva til 10.000.

       Framlegget frå departementet får brei tilslutning av høyringsinstansane. Dei som går imot framlegget, er fylkesmannen i Oslo og Akershus og fylkesmannen i Finnmark.

3.2 Frist for søknad om namneendring på parti

       Lovas § 17, sjette ledd, fastset at søknad om registrering av partinamn må vere komen inn til byfuten seinast 31. mars i valåret dersom registreringa skal ha verknad ved valet. Bakgrunnen for denne fristen er omsynet til valførebuinga. Sjuande ledd i paragrafen fastset at eit parti som alt er registrert, kan søkje byfuten om namneendring. Reglane om registrering av eit parti gjeld tilsvarande når eit parti søkjer om registrering av namneendring, med eitt unntak: Fristen 31. mars gjeld ikkje etter lovteksten. Byfuten har teke opp dette spørsmålet med departementet på eit meir prinsipielt grunnlag, på grunnlag av ein førespurnad om tolkinga av føresegna.

       Årsaka til at tidsfristen formelt ikkje gjeld for saker om endring av partinamn, er truleg at det skjedde ein feil i samband med ei tidlegare lovendring. Departementet meiner at omsynet til valførebuinga taler for at ein har same regelen her som ved registrering av nye parti, og at lova bør endrast slik at fristen 31. mars også blir gjord gjeldande for søknader om namneendring.

3.3 Samanslutning av registrerte parti

       To eller fleire registrerte parti går somtid saman til ei organisatorisk eining - anten ved at det blir grunnlagt eit nytt parti som tek opp i seg dei tidlegare registrerte partia, eller ved at eit parti sluttar seg til eit anna som ein del av dette.

       Det verkar naturleg å skilje mellom dei tilfella der dei samanslegne partia utgjer ei ny eining, og dei tilfella der samanslutninga skjer på den måten at det eine partiet tek opp i seg det/dei andre. Den første typen bør reknast som nyregistrering, den andre ikkje.

       Ein del telefoniske samtaler i tilknyting til valet i 1993 kan tyde på at nokre av dei minste partia vurderer å slå seg saman dei næraste åra. Dette taler for at ein bør ta inn i § 17 i lova ei føresegn som utvitydig slår fast at to eller fleire registrerte parti som slår seg saman under ei ny nemning, må registrere seg som eit nytt parti.

       Ein gjer framlegg om at denne føresegna blir teken inn som nytt åttande ledd i paragrafen.

4. Rolla til dei sentrale partiorganisasjonane ved lokale konfliktar innan eit parti

       Det har fleire gonger i samband med dei siste vala dukka opp situasjonar der to grupperingar innan eit parti gjer krav på å representere partiet som lokalorganisasjon, og der ulike personar hevdar å vere leiar og sekretær i lokalorganisasjonen til partiet. Om slike tilfelle seier departementet i rundskriv H-24/93 Stortingsvalet 1993 (pkt. 6.6.2):

« ... Med bakgrunn i bl.a. en uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannen) mener departementet at fylkesvalgstyret må legge avgjørende vekt på et klart og tydelig vedtak fra partiets hovedstyre om hvem som skal representere partiet. ... »

       Departementet gjer framlegg om at den praksisen som er omtalt i sitatet ovanfor, blir lovfesta. Føresegna om kva rolle dei sentrale organisasjonsledda i partia skal spele, blir tilrådd teken inn i lovas § 26 nr. 1, første ledd, som nytt tredje og fjerde punktum.

       Framlegget får brei tilslutning frå høyringsinstansane.

5. Val av røystestyre

       Lovas § 28 omhandlar samansetjinga av røystestyra. Etter lovendring av 11. juni 1993 skal røystestyra ha minst tre medlemmer, valde av kommunestyret eller av valstyret - etter delegering frå kommunestyret. Paragrafens andre ledd, tredje punktum slår fast:

« Valgbar og pliktig til å motta valget er enhver som er manntallsført i kommunen ved valget. »

       Formuleringa har til følgje at personar som ikkje er norske statsborgarar, og som har røysterett etter § 3, første ledd, andre punktum (ved lokalval), kan veljast som røystestyremedlemmer ved kommunestyre- og fylkestingsval, men ikkje ved stortingsval. Dette fører til - ved dei sistnemnde vala - at utanlandske statsborgarar som er medlemmer av formannskapet, kan sitje som medlemmer av valstyret, som har ansvaret for at valet blir gjennomført i samsvar med reglane, men er utestengde frå å sitje i røystestyret som er underlagt valstyret.

       Føresegna har ført til visse negative reaksjonar.

       At det er ulike kriterium for å kunne vere medlem av røystestyret ved ulike val, må reknast for å vere ein utilsikta effekt av regelverket som gir ikkje-norske borgarar røysterett ved lokalval. Det ser ikkje ut til å vere nokon grunn til å halde oppe ein slik skilnad. Lovas § 28, andre ledd, bør derfor endrast, slik at alle som er registrerte som busette i kommunen på valtidspunktet, og som har røysterett ved kommunestyreval og fylkestingsval, kan veljast som medlemmer av røystestyra.

6. Opningstider i vallokala

       Lovas § 29, andre ledd, fastset at røystetida måndag skal vere minst fem timar. Utgangspunktet i lova er at vallokala tidlegast kan stengje kl. 20.00. Valstyret kan likevel vedta at lokala skal stengje på eit tidlegare tidspunkt. Vilkåra for eit slikt vedtak - som må vere samrøystes og grunngitt - er at det anten blir rekna for unødvendig å ha lokala opne til kl. 20.00, eller at det vil skape vanskar.

       Det følgjer av lovføresegna at eit valstyre kan vedta å ha lokala opne til dømes frå kl. 09.00 til kl. 14.00.

       Fullmaktskomiteen i Stortinget seier om opningstidene:

« ...

Komiteen har merket seg at flere kommuner hadde 09-14 som stemmetid ved årets valg, hvilket i og for seg neppe kan sies å være i strid med loven, ut fra den begrunnelse valgstyret har gitt. Komiteen vil likevel påpeke at en slik åpningstid kan skape problemer for velgere som er i arbeid.

... »

       Spørsmålet om opningstider i vallokala er vurdert fleire gonger dei siste åra, mellom anna på grunnlag av tilsvarande reaksjonar frå Stortingets fullmaktskomité i samband med valet i 1989. Det vart den gongen drøfta om ein kunne fastsetje eit felles tidspunkt (t.d. kl. 20.00) for stenging av alle vallokala i landet. Ein fann likevel at dette var lite ønskjeleg på grunn av lokale tilhøve. Kommunane argumenterte sterkt mot å gjere inngrep i lokale tradisjonar når det gjaldt opningstidene.

       Det er ikkje kome reaksjonar - korkje frå veljarar eller valadministrasjon - som skulle tilseie at ei opningstid frå kl. 09.00 til 14.00 skaper særskilde problem.

       Departementet er derfor kome til at ein ikkje bør gjere framlegg om å påleggje kommunane å halde vallokala opne til eit visst klokkeslett. På den andre sida meiner departementet det kan vere grunn til å lovfeste det siste tidspunktet vallokala må stengjast måndag kveld. Dette fordi departementet går inn for eit forbod mot å offentleggjere valdagsmålingar/valresultat så lenge vallokala er opne. Etter det departementet kjenner til, stengjer vallokala seinast kl. 21.00 måndag kveld. Det blir derfor gjort framlegg om at dette er siste frist for når dei må stengje.

       Nokre kommunar reiser i sine høyringsmerknader spørsmålet om det bør lovfestast eitt felles tidspunkt for stenging av alle vallokala i landet. Departementet meiner at det bør vere opp til kvar kommune sjølv å avgjere når lokala skal stengje, så lenge kommunen følgjer påbodet om at lokala skal vere opne minst fem timar måndag.

       Nokre kommunar og Norsk Rikskringkasting gir uttrykk for at siste tidspunkt for stenging av vallokala bør vere kl. 20.00.

7. Nokre spørsmål om førehandsrøysting

7.1 Forsegling av røysteurner. Opning av urner med førehandsrøyster

       Lovas § 34 nr. 6, første ledd, første og andre punktum, og andre ledd lyder:

« Før en urne for forhåndsstemmegivning tas i bruk, må den være forseglet av valgstyrets leder. Er denne stemmemottaker, forsegler nestlederen den urne lederen får...

Valgstyrets leder kan - i overvær av en annen person - åpne urner med forhåndsstemmer og legge stemmene over i en annen forseglet urne for forhåndsstemmer. »

       Ordlyden viser at det er leiaren for valstyret personleg som er tillagt dei nemnde oppgåvene. Fleire kommunar har peikt på at dei finn det lite heldig at leiaren for valstyret skal utføre desse oppgåvene. Dei meiner det bør vere opp til valstyret å fastsetje kven som skal gjere dette.

       Departementet er samd i innvendingane. Ein gjer derfor framlegg om at første ledd i føresegna blir endra, slik at det berre blir sett som krav at urnene skal vere forsegla, utan å definere nærare kven som skal utføre oppgåva. Ein røystemottakar bør ikkje sjølv kunne forsegle den urna vedkomande skal bruke. Andre ledd i føresegna blir tilrådd endra slik at to personar som valstyret peiker ut, kan opne ei forsegla urne og leggje røystene over i ei anna forsegla urne.

7.2 Opplysningar om den mentale tilstanden til veljaren

       Lovas § 34 nr. 3 fastset korleis ein skal gå fram ved førehandsrøystinga. Røystesetelkonvolutten med røystesetel skal leggjast - av veljaren - i ein særskild omslagskonvolutt. Røystemottakaren skriv deretter nærare angitte opplysningar på omslagskonvolutten, m.a. opplysning om det er grunn til å rekne med at veljaren lir av alvorleg sjeleleg svikt eller nedvet, og grunngiving for dette.

       Departementet vil prente omslagskonvoluttar til bruk ved førehandsrøystinga. På desse omslagskonvoluttane er det eit eige punkt der røystemottakaren skal gi opplysningar om den mentale tilstanden til veljaren. Departementet seier i rundskriv H-24/93, pkt. 15.3.4:

« ...

Valgstyret skal som hovedregel forkaste stemmen hvis stemmemottakeren har gjort merknad om dette under pkt. 5 på omslagskonvolutten, ... »

       I tilknyting til valet i 1993 vart det frå somme valstyre reist spørsmål om røystemottakaren på eit særskilt ark kan skrive ei grunngiving for kvifor veljaren blir vurdert som utilrekneleg. Bakgrunnen for at spørsmålet dukka opp, er at det er svært liten plass på omslagskonvolutten til å gi ei meir utførleg grunngiving for kvifor røystegivinga bør forkastas.

       Eit særskilt vedlegg om dette kan gi eit betre grunnlag for å vurdere om veljaren verkeleg er utilrekneleg, og gi høve til å korrigere eventuelle feilvurderingar frå røystemottakaren, slik at ein er med på å styrkje rettsvernet for denne veljargruppa.

       Argument mot å bruke vedlegg i slike tilfelle er risikoen for at vedlegga - med sine opplysningar/vurderingar om personlege tilhøve av svært kjensleg karakter - kan kome på avvegar, eller at opplysningane på andre måtar kan bli kjende utanfor krinsen av dei som handterer førehandsrøystene.

       Alt i alt meiner departementet at det ikkje bør opnast for at opplysningar som gjeld om veljarane er utilreknelege, kan førast på vedlegg til omslagskonvoluttane.

       Standpunktet til departementet blir akseptert av høyringsinstansane, bortsett frå Tromsø kommune.

8. Røystinga på valtinget

8.1 Forbod mot valdagsmålingar o.l. på valdagen

       I tilknyting til stortingsvalet 1993 vart det gjort fleire meiningsmålingar som vart offentleggjorde på valdagen. Samstundes gjennomførte NRK og TV 2 såkalla « valdagsmålingar » baserte på intervju med veljarane - anten utanfor vallokala eller pr. telefon - og publiserte desse målingane om kvelden valdagen. TV 2 publiserte målinga si før alle vallokala var stengde, mens NRK venta med kunngjeringa til alle lokala var stengde.

       Det som skjedde i 1993, har reist spørsmål om ein bør forby meiningsmålingar/veljarintervju på valdagen, eller - som eit alternativ til forbod - om ein bør regulere gjennomføringa/offentleggjeringa av slike målingar.

       Lova om folkerøysting over spørsmålet om Noreg bør bli medlem av Den europeiske unionen sette forbod mot:

-	å offentleggjere prognosar som vart tekne opp søndag 27. og måndag 28. november 1994, før måndag 28. november 1994 kl. 21.00

-	å gjennomføre veljarundersøkingar eller liknande utspørjing av veljarane inne i røystelokala, i tilstøytande rom eller tett attmed røystelokala

       Bakgrunnen for føresegnene er ønsket om å skape ro omkring avrøystinga, og å sikre ei roleg og verdig gjennomføring av avrøystinga.

       Departementet meiner at dei same omsyna gjer seg gjeldande når det er snakk om val, og gjer framlegg om at vallova får tilsvarande føresegner som folkerøystingslova. Eit forbod mot å gjennomføre intervju med veljarane i vallokala blir tilrådd teke inn i lovas § 38, femte ledd. Samstundes gjer ein framlegg om at det som ny § 43a i lova kjem inn eit forbod mot offentleggjering av

-	valresultat

-	prognosar baserte på intervju med veljarane på valdagen, anten det no gjeld tradisjonelle meiningsmålingar eller valdagsundersøkingar

       før alle vallokala er stengde måndag kveld.

       Framlegget frå departementet får støtte frå eit stort fleirtal av høyringsinstansane.

       Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening går imot framlegga. Presseorganisasjonane ser framlegga frå departementet som eit åtak på ytringsfridommen, og meiner det bør gjerast ei prinsipiell vurdering av tilhøvet til Grunnlovas § 100. Norsk Rikskringkasting går imot å forby at det på måndag (valdagen) blir offentleggjort meiningsmålingar tekne opp søndag.

       Departementet viser likevel til at ro og verdige former omkring valet er sentrale element i sjølve den demokratiske prosessen, som ein må vurdere omsynet til ytringsfridomen mot.

8.2 Kompetansen valstyret har til å regulere aktiviteten nær vallokala

       Lovas § 38, femte ledd, slår fast at valagitasjon o.l. ikkje er lovleg i vallokalet eller i tilstøytande rom på valdagen. Leiaren eller nestleiaren for røystestyret kan om nødvendig vise bort dei som handlar i strid med reglane, jf. sjette ledd.

       Lova har ikkje reglar om kompetansen til valadministrasjonen til å kunne regulere aktiviteten tett attmed vallokala. Ein går likevel ut frå at valstyra har ei allmenn fullmakt til å kunne regulere slik aktivitet nærare, og eventuelt forby aktiviteten dersom han verkar forstyrrande på gjennomføringa av valet.

       Departementet meiner at omsynet til at valhandlinga skal gjennomførast i rolege og verdige former og mest mogleg uforstyrra av ytre faktorar, tilseier at valadministrasjonen bør ha høve til å kunne nekte at det i vallokala, i tilstøytande rom og tett attmed vallokala går føre seg aktivitetar som ikkje har samanheng med gjennomføringa av valet, dersom ein finn at aktiviteten kan verke forstyrrande på valavviklinga. Ei føresegn om dette bør takast inn i lova, ved at ein endrar § 38, femte ledd.

       Det bør vere opp til valstyret å definere kva for område som skal dekkjast av eit eventuelt forbod. Ei føresegn om dette blir tilrådd teken inn i § 38 i lova. Føresegna vil innebere at ein kan vise bort den som ikkje respekterer ei avgjerd av valstyret når det gjeld aktivitetar i og omkring vallokalet.

       Framlegga får brei støtte frå høyringsinstansane.

8.3 Kravet til trykte røystesetlar. Utlegging av røystesetlar i vallokala

       Lovas § 44 fastset kva krav som gjeld for røystesetelkonvoluttar og røystesetlar. Nr. 6 tek for seg dei krava som er sette til trykte røystesetlar. Nr. 7 gjeld utlegging av røystesetlar i vallokala. Føresegnene er tekne inn som ein del av regelverket om prøving av røystegivingar. Departementet meiner det kan vere grunn til å sjå nærare på plasseringa av desse føresegnene, då dei ikkje ser ut til å høyre naturleg saman med dei andre reglane i paragrafen, og gjer på denne bakgrunn framlegg om ei rekkje redaksjonelle endringar i lova.

9. Prøving av røystegivingar o.a.

9.1 Prøving av framande røyster

       Lovas § 40, andre ledd, regulerer prosedyren ved mottak av « framande » røyster, det vil seie røyster frå veljarar som ikkje er manntalsførte i den aktuelle valkrinsen. Ei slik røystegjeving skal ikkje leggjast i valurna, men leverast til røystestyret, som legg henne i ein særskild omslagskonvolutt, limer att konvolutten, skriv namn, adresse og fødselsdato til veljaren utanpå konvolutten og leverer han til valstyret når røystegivinga er over. I motsetning til det som gjeld for førehandsrøystene, har ikkje lova eintydige føresegner om at røystegivinga skal vrakast dersom dei formelle reglane ikkje er følgde.

       I samband med stortingsvalet 1993 dukka det opp ein del tilfelle der omslagskonvoluttar for « framande » røyster kom inn til valstyra utan å vere attlimte. Departementet gav uttrykk for at ein ikkje kunne sjå at det automatisk skulle føre til vraking i slike høve. Stortingets fullmaktskomité seier derimot - etter å ha registrert at det ser ut til å vere ulik praksis på dette punktet:

« Da lovens § 40 annet ledd bestemmer at stemmestyret skal klebe igjen omslagskonvolutten, går komiteen ut fra at det er riktig å forkaste stemmegivninger som beskrevet. »

       Ein bør gi lovføresegner som verkar klargjerande. Føresegnene bør takast inn i lovas § 47, første ledd, som gjeld kontrollen til valstyret med dei « framande » røystene.

       Departementet går inn for at det blir lovfesta at « framande » røyster skal vrakast dersom omslagskonvolutten ikkje er limt att. Dette er i samsvar med det som gjeld for førehandsrøystene, og gir ikkje rom for skjønn og ulik praksis.

       Framlegget får brei tilslutning frå høyringsinstansane.

       Lova inneheld ikkje reglar for korleis ein skal gå fram dersom ein veljar gir « framand » røyst fleire gonger. Det kan vere grunn til å tru at det er ulik praksis i kommunane på dette punktet.

       Det verkar naturleg at alle røystegivingane bør forkastast dersom veljaren røystar « framandt » fleire gonger. Somme peiker på at det er all grunn til å tru at det dreier seg om tilfelle der veljaren trur han/ho kan lure systemet og røyste fleire gonger. Slike motiv er det ingen grunn til å forsvare. Omsynet til å kunne reparere eventuelle feil ved røystegivingane har lite å seie her, fordi dei formelle krava er atskilleg mindre strenge enn når det gjeld førehandsrøystene.

       For å hindre all tvil bør det gjerast ei tilføying i lovas § 47, første ledd, som slår fast at alle røystegivingane skal vrakast.

9.2 Prøving av førehandsrøyster

       Lovas § 43 fastset at røystemottakarane skal levere urnene med førehandsrøyster mottekne frå veljarar som er manntalsførte i kommunene, anten til valstyret eller til eit røystestyre.

       I prinsippet står røystemottakaren fritt til å kunne levere urna til eit av røystestyra, men dette skjer visstnok ikkje i praksis.

       Det er gjort framlegg om at føresegna blir endra slik at urnene skal leverast til valstyret. Det gir eit ryddigare system og verkar til at lova blir i samsvar med det som faktisk skjer. Det ser ikkje ut til å vere særlege innvendingar mot å endre lova på dette punktet, ettersom endringa vil ha lite å seie i høve til det som er praksis i dag.

       Framlegget får brei tilslutning frå høyringsinstansane.

       Lovas § 47, andre ledd, fastset at valstyret eller eit utval på minst tre av valstyremedlemmene - valde av valstyret - kan byrje å opne urnene med førehandsrøyster tidlegast tiande dagen før valet. Kompetansen til utvalet er - etter ordlyden i lova - avgrensa til å opne urnene, fordi « valgstyret avgjør om forhåndsstemmegivningene skal godkjennes ». Dette er tradisjonelt tolka slik at det tyder valstyret i plenum.

       Føresegnene om eit særskilt utval for å opne valurnene verkar overflødige, fordi lova har føresegner om arbeidsutval, jf. § 15, tredje ledd. Arbeidsutvalet kan få fullmakt til å ta avgjerder i saker som må reknast for kurante. Utvalet bør kunne tildelast fullmakt av valstyret til å opne urnene og ta avgjerder om godkjenning/vraking av førehandsrøyster der desse avgjerdene er kurante. Derfor bør lova endrast slik at ho berre gir opplysning om at urnene kan opnast. Framlegget er ikkje til hinder for at eit tremannsutval kan verke som arbeidsutval.

       Arbeidet med å opne urnene kan tidlegast byrje tiande dagen før valet, men ikkje før avgjerdsmøtet er halde. Avgjerdsmøtet blir ofte halde meir enn ti dagar før valet, og i kommunar med mange førehandsrøyster kan ein vinne tid dersom ein kan kome i gang med prøvinga straks avgjerdsmøtet er halde.

       Departementet er samd i at lova bør endrast slik at det einaste kravet før ein kan byrje arbeidet med førehandsrøystene, er at avgjerdsmøtet er halde.

       Framlegget får brei tilslutning frå høyringsinstansane.

9.3 Vraking av røystesetlar

       Lovas § 45, første ledd, fastset vilkåra for å vrake røystesetlar. Første punktum i føresegna inneheld tilvisingar til dei føresegnene som set krav til innhaldet på røystesetlane - lovas § 44, nr. 1, 2, 3 og 6. Tilvisinga til nr. 1 kan verke misvisande fordi denne føresegna tek for seg krava til røystesetelkonvoluttane. Kravet i lova til utsjånaden på røystesetlane er dermed upåverka av om tilvisinga til § 44 nr. 1 er med i lovteksten eller ikkje. Departementet finn derfor at tilvisinga bør kunne opphevast som overflødig.

       Lovas § 26 nr. 3 fastset at røystesetlane ved stortingsval og kommuneval skal vere kvite, mens røystesetlane for fylkestingsvalet skal vere blå. I forskriftene for sametingsvalet er det fastsett at dei skal vere blå.

       Uoverensstemmelse mellom farge og valgbetegnelse på stemmeseddelen fører ikke til vraking.

       I tilknyting til stortingsvalet og sametingsvalet 1993 melde spørsmålet seg om ein blå røystesetel med partinamn utan kandidatnamn - gitt i samband med førehandsrøystinga - kunne godkjennast som gjeldande for stortingsvalet, når vilkåra for slik godkjenning elles var til stades. Gode grunnar taler for å kunne godkjenne røystesetelen i eit slikt høve, og for å rydde av vegen all tvil bør lova endrast slik at det utvitydig blir slege fast at røystesetlar med farge for sametingsvalet kan godkjennast som gjeldande for stortingsvalet (dersom vilkåra for godkjenning elles er stetta.)

       Samstundes gjer ein framlegg om eit nytt tredje punktum i § 45, andre ledd, for å lovfeste den praksisen ein har lagt til grunn ved stortingsval/sametingsval: Dersom det i ein røystesetelkonvolutt for stortingsvalet ligg ein røystesetel for både stortingsvalet og sametingsvalet, fører ikkje det til vraking av stortingsvalsetelen.

10. Protokollar for fylkesvalstyra

       § 53 i vallova fastset at leiaren for fylkesvalstyra - når valoppgjeret for fylket ved stortingsval er fullført - skal protokollere m.a. kor mange røystesetlar som er endra av veljarane, og om desse endringane kan tenkjast å ha nokon innverknad på valoppgjeret for riksvalstyret.

       Lova har ingen føresegner som krev at fylkesvalstyra skal protokollere oversyn over forkasta røyster/røystesetlar.

       I tilrådinga om folkerøystinga med omsyn til om Noreg bør bli medlem av Den europeiske unionen, seier Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite:

« Komiteen finner at gode grunner taler for at alle fylkesvalgstyrer i sin møtebok setter opp en oversikt over antall forkastede stemmegivninger og stemmesedler, fordelt på kommuner, og gir generelle kommentarer om ofte forekommende feil. Komiteen ber departementet overveie om dette bør påbys. »

       Departementet meiner at ei slik protokollering kan gi nyttig informasjon om korleis regelverket blir praktisert.

       14 fylkesvalstyre har kome med fråsegner om dette spørsmålet. Tolv av dei gir uttrykk for tilslutning til eit påbod om slik protokollering, eller dei har ikkje merknader. Fleire fylkesvalstyre opplyser elles at dei alt i dag protokollerer oversyn over forkasta røyster. Departementet gjer - på grunnlag av tilrådinga frå komiteen og tilbakemeldingane frå fylkesvalstyra - framlegg om tilføyingar i vallovas § 53 og § 61, slik at fylkesvalstyra blir pålagde å protokollere oversyn over forkasta røyster/røystesetlar med grunngivingar for vrakingane. Vidare gjer ein framlegg om eit tillegg i lovas § 61, andre ledd, slik at fylkesvalstyra blir pålagde å sende kopi av møteboka om fylkestingsvalet til departementet. Formålet er å få opplysningar om korleis regelverket fungerer.

11. Bruk av valmanntalet til andre formål enn val

       Lova heimlar utlevering av valmanntal i visse tilfelle, m.a. kan dei politiske partia få eitt eksemplar av kommunemanntalet. Manntalet skal berre brukast til valformål.

       I tilknyting til vala kjem ofte førespurnader om bruk av manntalet til formål som ikkje er heimla i lova. I slike høve sender departementet søknaden til Sentralkontoret for folkeregistrering, fordi det er snakk om å utlevere opplysningar innhenta frå folkeregistra. Departementet har lagt tilrådinga frå Sentralkontoret til grunn når det tek stilling til førespurnadene.

       Etter valet i 1993 er det kome fleire førespurnader om utlevering av manntalet. Det gjer det nødvendig å ta opp spørsmålet om det er behov for ei lovføresegn som generelt regulerer retten til manntala.

       Sentralkontoret for folkeregistrering har gitt uttrykk for at dei ikkje har innvendingar mot at politiet og lensmannsetaten får tilgang til manntalet. Dei meiner at førespurnader frå private bør leggjast fram for folkeregisterkontoret i den kommunen det gjeld.

       I samråd med Sentralkontoret for folkeregistrering vil departementet foreslå at heimelen til å gi samtykke til tilgang blir lagt til Sentralkontoret, også når det gjeld utarbeiding av valstatistikk på grunnlag avkryssingsmanntalet. Heimelen til å gi samtykke til private bør leggjast til det einskilde folkeregisterkontor. Departementet rår til at desse prinsippa blir lagde til grunn:

-	reglane bør vere dei same for avkryssingsmanntalet og andre manntalseksemplar

-	manntalseksemplar kan gjerast tilgjengelege for offentlege instansar til bruk i tenesta når det er påkrevd av omsyn til tenesta, det vil seie etter dei same kriteria som i dag gjeld for tilgangen til avkryssingsmanntalet

-	forskarar og dei som utarbeidar statistikk i vitskapleg øyemed, kan få tilgang til manntalet når det ligg føre samtykke frå Sentralkontoret for folkeregistrering

-	private - enkeltpersonar eller organisasjonar - kan ikkje få tilgang til manntalseksemplar utan at det ligg føre samtykke frå folkeregisterkontoret

-	det bør gjerast klårt at reglane ikkje gjeld dersom vallova sjølv har andre føresegner

       Ein gjer framlegg om at § 89 i lova blir endra i samsvar med dette.

2. Enkelte andre spørsmål som proposisjonen tar opp

1. Forsøk med bruk av EDB ved avkryssing i manntalet - Evaluering av forsøka som vart godkjende i tilknytning til stortingsvalet

       § 94a i vallova gir departementet heimel til å godkjenne forsøk med elektronisk avkryssing i manntalet på valtinget. I tilknyting til stortingsvalet 1993 godkjende departementet to slike forsøk - i Oslo og Bergen.

       Oslo fekk store problem med å avvikle manntalsavkryssinga ved hjelp av det elektroniske systemet. Problema hadde si årsak i eit nettverkssamanbrot som på valdagen råka alle vallokala. Kommunen måtte derfor ta i bruk nødrutinen. I tilrådinga frå fullmaktskomiteen om stortingsvalet 1993 heiter det m.a. at:

« ... komiteen vil be departementet gå nøye gjennom hele forsøksordningen før det på nytt blir gitt dispensasjoner i medhold av valgloven § 94a. »

       Bergen hadde òg visse praktiske problem med gjennomføringa av manntalsavkryssinga, utan at det fekk dei same konsekvensane som i Oslo.

       Kommunane har utarbeidd evalueringsrapportar om forsøka. Departementet har også gjort ei evaluering av forsøka. På grunnlag av desse evalueringane meiner departementet at ein kan dra m.a. desse slutningane:

1.	Det er vanskeleg å sjå nytteverdiar eller økonomiske vinningar ved å innføre elektronisk avkryssing isolert.

2.	Elektronisk avkryssing i manntalet - basert på dei systemløysingar, administrative planar og rutinar som vart nytta under valet i 1993 - gjer at valavviklinga generelt blir meir sårbar enn om avkryssinga skjer manuelt.

3.	Røynslene frå forsøka i Oslo og Bergen 1993 syner at forsøka ikkje var vellykka. Kommunar og systemleverandørar hadde undervurdert dei problema som kunne dukke opp.

4.	Elektronisk avkryssing i manntalet kan ikkje etablerast som ei generell ordning for alle kommunar på det noverande tidspunktet. Ein kan heller ikkje rå til at «nye» kommunar tek i bruk elektronisk avkryssing før det er klare indikasjonar på at røystegivinga også kan gjennomførast elektronisk.

       Det er vidare viktig at vala blir gjennomførte på ein måte som gjer at veljarane kan lite på at alt går rett for seg. Departementet er ikkje overtydd om at det som skjedde ved valet i 1993, var med på å auke engasjementet og tiltrua hos veljarane til bruk av edb i valsamanheng.

       I samband med valet i 1993 sende departementet ut ein invitasjon til kommunane om å sende inn søknader om samtykke til forsøk. Ein tilsvarande generell invitasjon bør etter departementet sitt syn ikkje sendast ut framfor valet i år.

       Departementet finn vidare at ein vanskeleg kan gå inn for at det blir godkjent nye forsøk, i alle fall ikkje ved valet i 1995, fordi det knyter seg for mange usikre faktorar til den elektroniske manntalsavkryssinga slik ho står fram i dag.

       Når det gjeld eventuelle framtidige forsøk, bør det ikkje setjast noka absolutt sperre mot å kunne godkjenne slike forsøk.

       Konklusjonen frå departementet får brei tilslutning frå høyringsinstansane.

2. Departementsgodkjenning av EDB-baserte valopppgjerssystem

       Etter lovendring av 5. mars 1993 skal edb-baserte system som blir nytta i samband med valoppgjer, godkjennast av departementet. Departementet skal etter lova fastsetje nærare krav til systema.

       I forarbeida til lovendringane seier departementet:

« Det er ein føresetnad at berre eitt system kan godkjennast, og at kommunane gjer bruk av dette. »

       Tilrådinga gjeld direkte valoppgjerssystem for kommunestyreval, men må òg gjelde ved fylkestingsval.

       Godkjenninga frå departementet ber preg av å vere ei typegodkjenning. Det blir deretter opp til kommunar og fylkeskommunar å skaffe seg det systemet dei eventuelt ønskjer å bruke. Det er utarbeidd ein kravspesifikasjon for systemet, og basert på denne blir dei systemleverandørene som er interesserte, invitert til å sende inn ei framstilling av systemløysinga si. Dei innsende systemløysingane blir grundig granska og testa før dei eventuelt blir godkjende.

       Departementet er etter kvart kome til at det bør vere høve til å godkjenne fleire system for kommunestyrevaloppgjer, og fleire system for fylkestingsvaloppgjer, dersom det syner seg at fleire system stettar dei grunnleggjande krava.

       Departementet legg m.a. vekt på at behovet for edb-løysingar varierer etter storleiken på kommunen. Godkjenning av éin leverandør representerer ei avgrensing som kan føre til ei dårleg løysing for mange kommunar. Godkjenning av éin leverandør kan vidare resultere i ei uønskt konkurransevriding.

       Departementet meiner at ordlyden i lova ikkje er til hinder for at det blir opna for godkjenning av fleire system, trass i det som er sagt i forarbeida.

3. Økonomisk stønad til NTB til innsamling og tilrettelegging av valresultat

       Norsk Telegrambyrå har ved mange val henta inn grovteljingsresultat frå kommunane. Kommunane rapporterer inn dei mellombels valresultata til NTB. NTB overfører så resultata til IBM, som lager prognosar for det endelege valresultatet. NTB formidlar deretter prognosar og enkeltresultat frå kommunane til NRK og avisene.

       Oppdragsgivarar for NTB er avisene og NRK. Kommunal- og arbeidsdepartementet har ingen avtale med NTB som seier at byrået skal gjennomføre oppdrag for departementet.

       Søknad om slik stønad kom først før valet i 1979. Søknaden vart avvist, men NTB søkte på nytt framfor valet i 1981. Departementet fann at dette ikkje kunne vere ei statlig oppgåve. Resultatet av budsjettbehandlinga i Stortinget endte med at Sortinget løyvde kr. 700.000 til eit tilskot til NTB. Departementet tolka stortingsvedtaket i 1981-budsjettet som ei rettesnor for korleis søknader frå NTB skulle handsamast ved framtidige val. Sidan 1981 har derfor NTB ved kvart val fått statsstønad til innsamling og tilrettelegging av valresultata. Stønaden blir løyvd over budsjettet til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Det har ikkje vore føresetnaden at staten skal fullfinansiere denne verksemda.

       Stønaden til NTB har auka sterkt - frå kr 700.000 i 1981 til kr 6.594.000 i 1993. Til folkerøystinga om EU vart det øyremerkt kr 6.500.000 som tilskot til NTB. Den same summen er løyvd i statsbudsjettet for 1995 når det gjeld stønad til NTBs verksemd i samband med kommunestyrevalet og fylkestingsvalet i år.

       Både NTB sjølv, NRK og avisene ser ut til å meine at offentleggjering av valresultat er ei statleg oppgåve som departementet skal betale fullt ut. For staten er likevel denne ordninga problematisk både ut frå eit økonomistyringsomsyn og ut frå konkurranseomsyn.

       Departementet har vore i kontakt med dei sentrale valstyresmaktene i Sverige og Danmark og fått opplysningar om korleis desse landa organiserer innsamling og publisering av valresultata.

       I Sverige dekkjer Riksskatteverket alle utgiftene til innsamling av resultat og utarbeiding av prognosar. I Danmark dekkjer Indenrigsministeriet ingen kostnader for media når det gjeld utarbeiding av prognosar ved riksvala. Media betaler alt sjølve. Ved kommunevala er Indenrigsministeriet ikkje engasjert, korkje i innsamling av valresultat eller utarbeiding av prognosar. Dette styrer media fullt ut på eiga hand, og dei betaler også alt sjølve.

       NTB har ikkje ansvar for dei formelle valoppgjera, som skjer i regi av valstyre og fylkesvalstyre. Verksemda til NTB er først og fremst nyheitsformidling. Etter departementet sitt syn må likevel staten ha eit visst medansvar når det gjeld å formidle valresultata til publikum. Dette hindrar ikkje at ein bør kunne vurdere om det er andre måtar å gjennomføre ordninga på enn det som følgjer av systemet i dag. Ein kan til dømes tenkje seg:

1.	Det blir opna for konkurranse mellom fleire telegrambyrå når det gjeld innsamling og publisering av valresultat.

2.	Det blir sett ei øvre grense for tilskotet, samstundes som ein innskjerpar at det i hovudsak dreier seg om nyheitsformidling.

3.	Det blir opna for konkurranse mellom fleire firma når det gjeld tilrettelegging av valresultata. Dette får til følgje at det må utlysast ein tilbodsrunde.

       Etter departementet sitt syn er det truleg ein kombinasjon av punkta 2 og 3 som i dag står fram som mest formålstenleg. Departementet vil arbeide med spørsmålet om korleis innsamling, tilrettelegging og publisering av valresultata skal skje i framtida, både når det gjeld gjennomføring og finansiering. Ei omlegging kan venteleg ikkje skje før tidlegast i samband med stortingsvalet i 1997.

       Konklusjonane frå departementet blir kommenterte av tre høyringsinstansar: Kulturdepartementet, Norsk Rikskringkasting og Norsk Telegrambyrå.

4. Bør kvinnerepresentasjonen i kommunestyra styrkjast gjennom endringar i vallova?

       Etter kommunestyrevalet i 1991 utgjer kvinnedelen av kommunestyrerepresentantane 28,5 %. Det er ein nedgang på 2,7 prosentpoeng jamført med 1987 og representerer eit brot med ein langvarig tendens der kvinnedelen har auka ved kvart val. Valresultatet førte til at det frå fleire kantar vart reist krav om å endre reglane i vallova, slik at veljarane får avgrensa høve til å endre på røystesetlane.

       Departementet har engasjert valforskarane Tor Bjørklund og Ottar Hellevik til å gjere ein analyse av verknadene av dei endringane veljarane gjorde på røystesetlane, med omsyn til kjønnssamansettinga i kommunestyra. Analysen viste m.a.:

-	Rettingane til veljarane var med på å minske kvinnedelen.

-	Hovudårsaka til nedgangen i kvinnedelen i kommunestyra ser ut til å vere at partia i 1991 ikkje auka innslaget av kvinnelege kandidatar på listene.

-	Retteaksjonane frå veljarane har meir preg av å vere aksjonar for mannlege kandidatar enn mot kvinnelege.

-	Det kan ventast ei mobilisering til fordel for kvinner i 1995.

       Framlegg om endringar i vallova for å tryggje kvinnerepresentasjonen kan tenkjast på tre område:

-	Krav til listeutkasta, til dømes om kvotering.

-	Avgrensingar i veljarretten til å endre på røystesetlane, til dømes ved:

-	Forbod mot bruk av slengjarar.

-	Innføring av ei «sperregrense» som må brytast før endringane får verknad.

-	Reglane om valoppgjer og kandidatkåring blir endra slik at ein sikrar ein viss representasjon av begge kjønn.

       Departementet meiner at ein ved utforminga av regelverket må ta omsyn til ønsket frå partia om å sikre ein viss kvinnedel i kommunestyregruppene, og retten veljarane skal ha til reell innverknad på personsamansetjinga i kommunestyra. Det er ei kjensgjerning at desse prinsippa lett kan kome i strid med kvarandre.

       Det kan listast opp fleire argument mot å gjere endringar i lovverket, m.a.:

-	Det er eit grunnprinsipp i valordninga vår at parti og andre grupper som stiller til val, fritt skal kunne nominere dei kandidatane dei ønskjer.

-	Kommunestyreval er tradisjonelt eit personval, og veljarane bør framleis kunne ha avgjerande innverknad på kven som skal representere dei.

-	Framlegg om å innskrenke veljarretten til å påverke personsamansetjinga skapar lett negative reaksjonar frå veljargrupper.

-	Kvoteringsreglar åleine er ikkje nok til å sikre betre rekruttering av kvinner til politikken.

       Departementet vil i tillegg peike på at det er uråd å seie om nedgangen i kvinnerepresentasjonen i kommunestyra ved valet i 1991 var ei eingongshending, eller om det er innleiinga på ei meir langsiktig utvikling. Ved vurdering av kvinnerepresentasjonen i folkevalde kommunale organ bør ein dessuten studere alle organ under eitt, ikkje berre ta for seg kommunestyra. Ved hjelp av gjeldande kumuleringsreglar kan partia langt på veg sikre kvinnelege kandidatar plass i kommunestyra.

       Departementet meiner derfor at dei ovannemnde omsyna taler for at det ikkje blir gjort framlegg om endringar i vallova no. Spørsmålet om det bør gjerast framlegg til endringar i vallova for å styrkje kvinnerepresentasjonen i kommunestyra, bør likevel vurderast nærare, mellom anna i lys av dei røynslene ein haustar i samband med kommunestyrevalet i 1995.

5. Innføring av postrøyster i Noreg?

       Tidleg i 1980-åra vart spørsmålet om å innføre postrøysting i Noreg utgreidd. Vallovutvalet av 1980 gjorde i tilrådinga si, Om en ny valglov (NOU 1982:6), framlegg om å innføre ei ordning med postrøyster, lik den ordning ein har i Sverige. Departementet fann - under oppfølging av tilrådinga frå Vallovutvalet - ikkje å kunne slutte seg til framlegget om postrøysting, ut frå desse omsyna:

-	Endringa ville krevje grundig planlegging og føre til stor bruk av ressursar.

-	Faren for feil ved førehandsrøystinga ville auke fordi talet på røystemottakarar måtte aukast.

-	Ein del av valavviklinga ville bli lagt til eit etat som ikkje har noko å gjere med valarbeidet elles.

-	Postrøysting kunne føre til at røystegjeving på valdagen ville tape terreng som den primære måten å røyste på.

-	Ein auke i talet på førehandsrøyster ville skape meirarbeid for valadministrasjonen og dermed forseinke valoppgjeret.

       Departementet meiner det bør arbeidast vidare med spørsmålet om administreringa av førehandsrøystinga kan overførast til Postverket. Ei eventuell omlegging bør likevel ikkje forserast fram. Departementet meiner det er mest realistisk at ei eventuell overføring av ansvaret skjer i tilknyting til eit stortingsval, og legg stor vekt på at ei omlegging krev grundig førebuing, særleg i form av opplæring av dei funksjonærane som skal administrere ordninga. Det må òg vedtakast nødvendige lovendringar. Eit grundig informasjonsopplegg overfor veljarane må også gjennomførast. I tillegg bør fleire andre problemstillingar klarleggjast. Det gjeld mellom anna:

-	Kan perioden for førehandsrøysting kortast ned?

-	Bør det setjast ein siste frist for å kunne førehandsrøyste?

-	Bør førehandsrøystinga vere endeleg?

-	Bør det innførast ei obligatorisk ordning med valkort?

6. Bør ein halde fast ved ordninga med grovteljing og finteljing ved alle val?

       Vallova fastset at oppteljinga skal skje i to omgangar; grovteljing og finteljing. Lova slår fast at begge oppteljingsmåtane skal gjennomførast. Grovteljinga er ei enklare form for oppteljing enn finteljinga, og ho går anten føre seg ute i kvart vallokale i regi av røystestyra eller sentralt i kommunen, hos valstyret. Det er grovteljingsresultata som blir formidla til NTB, og som radio og fjernsyn presenterer valnatta og avisene dagen etter valet. Finteljinga er den endelege oppteljinga, som gir grunnlaget for valresultatet i kommunen. Særleg i samband med kommunestyrevalet er finteljinga viktig, fordi ho legg grunnlaget for samansetjinga av kommunestyret. Ved stortings- og fylkestingsval er finteljinga mindre viktig for valoppgjeret, fordi det skal skje ei etterfølgjande kontrollteljing i regi av fylkesvalstyret.

       I tilknyting til stortingsvalet i 1993 har departementet fått opplysningar som kan tyde på at fleire kommunar ikkje gjennomfører finteljing ved stortingsvalet. Dersom dette stemmer, meiner departementet at det er nødvendig å sjå nærare på ordninga. I same lei dreg utsegner om at ordninga verkar unødvendig. Det bør derfor vere aktuelt å avvikle ordninga med to oppteljingar ved stortingsval og fylkestingsval.

       Ein kan tenkje seg to alternativ for ei omlegging: Ordninga med finteljing blir oppheva, eller ein lét det vere opp til kvar kommune å avgjere om det skal haldast finteljing.

       Dersom ein avviklar ordninga med obligatorisk finteljing i kommunane, kan det få ein del konsekvensar, m.a.:

-	Grovteljinga vil ta noko lenger tid fordi valstyret må ta stilling til tvilsame røyster og førehandsrøyster i samband med grovteljinga.

-	Sikre prognosar for valutfallet vil kome noko seinare.

-	Faren for feil i dei kommunale oppteljingsresultata kan auke når det berre skal teljast éin gong.

       Ei omlegging ser ut til å gi både fordelar og ulemper. Departementet vil ikkje no ta endeleg stilling til spørsmålet om ein bør gjere endringar i dei lovfesta oppteljingsrutinane. Dette bør greiast ut nærare, mellom anna i form av ein høyringsrunde med kommunane for å få fram synet deira.

7. Førehandsrøysting utanriks - Er det behov for endringar?

       § 3 i vallova fastset at personar som er busette utanfor riket, har røysterett. Personar med meir enn ti års registrert utanlandsopphald på valdagen må søkje om innføring i manntalet, mens personar med stuttare registrert utanlandssopphald skal manntalsførast automatisk. Førehandsrøysting utanriks kan skje ved norske utanriksstasjonar, hos røystemottakarar oppnemnde av departementet, eller om bord på norske skip i utanriksfart m.v.

       Førebuingane til førehandsrøysting utanriks er svært ressurskrevjande og tungvinte å administrere. Det gjekk t.d. med om lag 13 vekeverk i Kommunal- og arbeidsdepartementet og Norpost til å førebu førehandsrøystinga utanriks.

       Departementet ønskte på denne bakgrunn informasjon om i kva omfang retten til å førehandsrøyste i utlandet vart nytta, og bad derfor Statistisk sentralbyrå skaffe fram opplysningar frå kommunane om dette i tilknyting til innhenting av opplysningar til valstatistikken. Statistisk sentralbyrå opplyser at det i midten av mai 1993 var registrert 36.189 røysteføre nordmenn som hadde utvandra frå Noreg. Av dei tala departementet har fått, går det fram at 4444 personar førehandsrøysta utanriks. Av desse veljarane var 2403 registrerte som busette i utlandet. Valframmøtet mellom nordmenn registerte som busette i utlandet utgjer 6,6 %. Det vart førehandsrøysta i 105 land.

       Det aktuelle materialet er for tynt til at ein kan dra sikre slutningar når det gjeld i kva omfang dei som bur utanlands, gjer bruk av røysteretten. Departementet meiner derfor det kan vere grunn til å gjennomføre ei tilsvarande undersøking i samband med kommunestyrevalet og fylkestingsvalet i 1995.

       Departementet meiner det kan vere grunn til å vurdere røysterettsreglane for nordmenn busette i utlandet, medrekna spørsmålet om ein framleis skal krevje at dei som har budd utanlands i meir enn ti år, må søkje om å bli innførte i manntalet ved kvart val. Dersom framtidige undersøkingar stadfestar at valframmøtet mellom nordmenn busette i utlandet er svært lågt, meiner departementet at ein må sjå nærare på reglane om røysterett for denne gruppa.

       Det bør òg vurderast om opplegget for førehandsrøystinga utanriks kan organiserast på ein annan og mindre ressurskrevjande måte, til dømes ved at retten til å førehandsrøyste utanriks blir avgrensa til visse land der det bur etter måten mange nordmenn.

3. Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny G. Hovig, Rita Tveiten og Tom Thoresen, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, Petter Thomassen og Børre Rognlien, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll og fra Fremskrittspartiet, Arve Lønnum, har merket seg at proposisjonen er delt i to deler. Første del omhandler konkrete endringsforslag til valgloven. Andre del drøfter i meldings form en del andre spørsmål. Komiteen følger den samme oppdeling i denne innstilling.

1. Endringer i valgloven

       Komiteen viser til at departementet foreslår endringer og presiseringer når det gjelder frister og manntallsføring av utenlandsboende nordmenn.

       Når det gjelder den foreslåtte bestemmelsen i § 5 tredje ledd nytt sjette punktum viser komiteen til at den gjeldende § 5 femte ledd første punktum bestemmer at stemmeberettigede bosatt utenfor riket skal manntallsføres i den kommunen hvor de sist var folkeregistrert. I samråd med departementet foreslår komiteen derfor at den foreslåtte § 5 tredje ledd nytt sjette punktum utgår. Som følge av dette blir det foreslåtte nye sjuende punktum i § 5 tredje ledd plassert i femte ledd, som nytt tredje punktum.

       Komiteen slutter seg for øvrig til departementets forslag.

       Registrerte partier som stiller til valg i valgkretsen har i dag krav på et gratis eksemplar av valgmanntallet. Departementet foreslår at dette utvides til også å gjelde lokale grupper som stiller til valg. Komiteen er enig i dette, og slutter seg til de prosedyrer for ut- og innlevering av valgmanntallet som departementet foreslår.

       Departementet foreslår at det antall underskrifter som kreves for å registrere et politisk parti heves fra 5.000 til 10.000.

       Komiteen viser til at hensikten med en slik grense har som siktemål å sørge for at et nytt parti i utgangspunktet har en viss tilslutning og støtte hos velgerne. Komiteen har merket seg at departementet drøfter ulike argumenter som kan anføres for og imot å heve denne grensen. Blant det som taler for er faren for en oppsplitting av partifloraen og større problemer med å skaffe styringsdyktige flertall i folkevalgte organer. Dette kan minske interessen for valg, og være en fare for demokratiet på sikt. På den annen side må det utvises varsomhet med at etablerte partier stenger andre ute, eller at offentlige myndigheter reduserer velgernes valg.

       Komiteen er enig i denne problemstillingen, og dermed også i at det bør være en grense for å registrere et parti. Komiteen er videre enig i at denne grensen bør være et fast tall som slås fast i valgloven.

       Komiteen mener imidlertid at det er begrenset i hvor høy grad man bør og kan redusere ulempene ved en for sterk oppsplitting av partifloraen ved å heve registreringsgrensen, og viser dessuten til at denne ble hevet fra 3.000 til 5.000 så seint som i 1991.

       Etter en samlet vurdering vil derfor komiteen ikke støtte å heve denne grensen nå, og foreslår at § 17 ikke endres på dette punkt.

       Komiteen slutter seg til forslagene når det gjelder navneendringer og sammenslutningen av partier.

       Komiteen er enig med departementet i at det må være partienes sentrale organisasjoner som avgjør hvilke lokale ledd som er berettiget til å representere partiet, og slutter seg til de foreslåtte endringene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til utvidelsen av utenlandske statsborgeres rett og plikt til å være medlemmer av stemmestyrene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet er tilhenger av at bare norske statsborgere gis stemmerett ved norske valg, og vil følgelig også gå imot at utenlandske statsborgere gis adgang til å sitte i stemmestyrene.

       Komiteen viser til at departementet drøfter åpningstidene i valglokalene, bl.a. på bakgrunn av merknader fra Stortingets fullmaktskomité i forbindelse med stortingsvalget i 1993. Særlig to forhold ble da trukket fram som problematiske. Det ene var at lovens minimumsåpning på fem timer kunne skape vanskeligheter for yrkesaktive. Det andre var at ulike åpningstider kunne skape forvirring hos velgerne, f.eks. i nabokommuner. Departementet er kommet til at det ikke vil foreslå å innsnevre den lokale friheten på dette felt. Men departementet foreslår en lovbestemt stengetid på seinest kl. 21 på mandag. Dette begrunnes med forslaget om å forby offentliggjøring av resultater og valgdagsmålinger så lenge valglokalene er åpne.

       Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag, men antar at departementet løpende vurderer eventuelle problemer som måtte oppstå ved ulike eller korte åpningstider.

       Komiteen er enig i endringen når det gjelder behandling av stemmeurner for forhåndsstemmer.

       Komiteen er enig med departementet i at det ikke bør åpnes for at opplysninger om at en velger anses som utilregnelig føres andre steder enn på omslagskonvoluttene.

       Komiteen viser til at spørsmål om såkalte « valgdagsmålinger » ble drøftet i forbindelse med loven om folkeavstemming om EU. Dette ble gjort på bakgrunn av erfaringene fra andre land, og fra stortingsvalget i 1993. Resultatet av denne drøftingen ble at det ved folkeavstemmingen ble forbud mot å offentliggjøre slike målinger mens stemmelokalene var åpne, og det var forbud mot å foreta målinger i eller i tilknytning til valglokalene. Departementet foreslår nå tilsvarende bestemmelser i valgloven. Komiteen har merket seg at dette støttes av et stort flertall av høringsinstansene. Imidlertid protesteres det fra bl.a. presse og kringkasting, som mener at dette bør prøves mot ytringsfriheten i Grunnlovens § 100.

       Komiteen mener at det bør vises stor varsomhet med å tillate aktiviteter som kan forstyrre ro, orden og verdighet rundt selve valghandlingen, eller som på denne måten kan påvirke selve valgresultatet. Komiteen vil særlig peke på at slike aktiviteter kan forstyrre eller forvirre velgere, og at offentliggjøring av « tendenser » mens valget pågår på avgjørende måte kan påvirke mange velgeres adferd. Komiteen ser slike hensyn som viktigere enn den beskjedne innskrenking av mulighetene til offentlig rapportering av velgernes adferd mens valghandlingen pågår, og kan vanskelig se at dette er en innskrenkning av ytringsfriheten i Grunnlovens forstand. Komiteen slutter seg derfor til departementets vurderinger og forslag.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke enig i at valgdagsmålinger vil forstyrre, eller redusere, verdigheten rundt valghandlingen. Dette medlem mener at opptak og offentliggjøring av meningsmålinger er et naturlig element i et demokrati og at dette ikke står i en annen stilling på valgdagen. Dette medlem mener departementets forslag kolliderer med ytringsfriheten. Dette medlem merket seg at forbudets forhold til Grunnlovens § 100 ikke synes nærmere vurdert.

       Komiteen er enig i forslagene til valgstyrets kompetanse til å regulere aktiviteten nær valglokalene, og til kravet til trykte stemmesedler og utlegging av stemmesedler i valglokalene.

       Når det gjelder vraking av stemmesedler blir det i proposisjonen foreslått at henvisningen i § 45 første ledd første punktum til § 44 nr. 1 blir opphevet som overflødig. Komiteen viser til at den nåværende henvisningen i § 45 til § 44 nr. 1 medfører at stemmeseddelkonvolutten med innhold skal vrakes såfremt kravene i § 44 nr. 1 ikke blir oppfylt. Proposisjonens forslag på dette punktet ville medføre at loven ikke ville få noen egen bestemmelse om at vraking skal skje hvis stemmeseddelkonvolutten ikke oppfyller lovens krav. I samråd med departementet vil komiteen derfor foreslå at lovens § 45 første ledd gis følgende utforming:

       Nytt første punktum skal lyde:

       « Stemmegivningen skal vrakes dersom bestemmelsene i § 44 nr. 1 ikke er iakttatt. »

       Nåværende første punktum blir nytt annet punktum, med den ordlyd som er foreslått i proposisjonen.

       Nåværende annet punktum, nytt tredje punktum og fjerde punktum (nåværende tredje punktum) blir nye tredje, fjerde og femte punktum.

       Komiteen er for øvrig enig i forslagene vedrørende prøving, forkasting m.v. av stemmesedler.

       Komiteen viser til at den i forbindelse med gjennomgangen av folkeavstemmingen om EU, etterlyste et system for at fylkesvalgstyrene skal føre en oversikt over forkastede stemmer. Komiteen er tilfreds med at departementet nå foreslår å føre dette inn i loven.

       Komiteen slutter seg til de prinsippene departementet foreslår for bruk av valgmanntallet for andre formål enn valg.

2. Enkelte andre spørsmål

2.1. Forsøk med bruk av EDB ved avkryssing av manntallet

       Komiteen viser til at det ble gjort forsøk med elektronisk manntallsavkryssing ved stortingsvalget i 1993 i Oslo og Bergen. Begge steder oppsto det problemer. I Oslo var problemene betydelige. På bakgrunn av de evalueringene som er gjort av disse forsøkene, uttrykker departementet stor skepsis til såvel nytteverdi som ressurssparing og sikkerhet ved systemene. I tillegg kommer at problemene i Oslo kan ha skapt mistillit hos mange velgere om selve valgavviklingen. På dette grunnlag foreslår departementet at det ikke skal gis adgang til slike forsøk ved valget i 1995. Komiteen er enig i dette. Komiteen vil likevel anta at systemer med elektronisk manntallsavkryssing kan gi fordeler ved bedre systemer, ikke minst i større kommuner.

       Komiteen mener derfor at det bør være anledning til å tillate slike forsøk ved seinere valg, om det utvikles systemer som anses hensiktsmessige og sikre nok.

2.2. EDB-baserte valgoppgjørssystemer

       Departementet foreslår at det må kunne godkjennes flere systemer for valgoppgjør, bl.a. basert på lokale behov, så lenge de tilfredsstiller de grunnleggende kravene. Komiteen er enig i dette.

2.3. Økonomisk støtte til NTB til innsamling og tilretteleggelse av valgresultatet

       Komiteen viser til at kommunene rapporterer valgresultatene til NTB, som i samarbeid med IBM utarbeider prognoser for valgresultatet, som så tilbys til NRK og avisene. Departementet understreker at dette ikke er en del av det offisielle valgoppgjøret, og derfor må betraktes som ren nyhetsformidling. Komiteen viser videre til at det har vært gitt statlig støtte til dette til NTB fra 1981, og at tilskuddet har økt fra 700.000 kroner i 1981 til 6,6 mill. kroner i 1993. NRK og NTB mener at slik tilretteleggelse må være et statlig ansvar.

       Departementet drøfter flere muligheter for hvordan dette bør løses, bl.a. mulighetene til å sette et tak for tilskuddet, og å åpne for konkurranse mellom flere firmaer for tilretteleggelse av valgresultatet. Departementet ønsker å vurdere dette nærmere, og anser at endringer ikke kan settes i verk før tidligst ved valget i 1997.

       Komiteen er prinsipielt enig i at dette dreier seg om nyhetsformidling og ikke om det offisielle valgoppgjøret. Videre er komiteen enig i at det derfor kan være aktuelt med konkurranse på dette området, og at de selskapene som tilbyr dette i sin alminnelige nyhetsformidling bør bære i hvert fall en del av utgiftene selv.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil likevel peke på at de valgprognosene som produseres gjennom valgnatten og den nærmeste tiden etterpå har betydelig offentlig interesse, og trolig bidrar til å fremme interessen for selve valget og politikk i sin alminnelighet.

       Komiteens flertall mener derfor at det bør gis offentlig støtte til innsamling, bearbeidelse og distribusjon av dette materialet, og slutter seg til at departementet vurderer disse spørsmålene nærmere.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at NTBs virksomhet på dette området er nyhetsformidling, og mener derfor at statlig støtte til denne virksomheten bør avvikles.

2.4. Kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene

       Komiteen viser til at kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene falt fra 31,2 % i 1987 til 28,5 % i 1991, og at dette representerte et brudd i en langsiktig trend. Dette har ført til krav om å endre valgloven for å bedre kvinnerepresentasjonen. Departementet har fått foretatt en analyse av velgernes rettinger på listene ved valget i 1991, som bl.a. viser at disse bidro til å svekke kvinneandelen. Departementet viser til flere mulige metoder til å trygge kvinnerepresentasjonen, bl.a. ved å redusere velgernes mulighet til å endre på listene eller å foreta et kvotert valgoppgjør. Departementet viser imidlertid til at det kan være en konflikt mellom dette og velgernes reelle innflytelse på personsammensetningen i kommunestyret. Departementet ønsker ikke å foreslå endringer på dette området før erfaringer er høstet med de nye reglene om kjønnskvotering i kommuneloven, og med kommunestyrevalget i 1995. Dette har støtte fra Barne- og familiedepartementet, Likestillingsrådet og Likestillingsombudet.

       Komiteen er enig med departementet i at det er viktig å legge til rette for å oppnå en mer balansert kjønnssammensetning i kommunestyrene, og mener at departementet må vurdere tiltak for dette nærmere når resultatet av kommunevalget i 1995 foreligger.

2.5. Innføring av poststemming?

       Komiteen viser til at det under Odelstingsbehandlingen av loven om folkeavstemming om EU ble foreslått at Regjeringen skulle fremme forslag om å innføre poststemming. Forslaget ble oversendt Stortinget, som sendte det til Regjeringen uten realitetsavstemming. Komiteen viser videre til at poststemming ble foreslått av Valglovutvalget av 1980 (NOU 1982:6), men at dette da ikke ble fulgt opp av departementet, noe som ble enstemmig bifalt av Odelstinget og Lagtinget.

       Departementet drøfter ulike former for poststemming og redegjør for situasjonen i våre naboland. I Sverige og Finland blir f.eks. et betydelig antall stemmer avgitt ved postkontorene. Postverket uttaler til departementet 14. oktober 1994 at det teoretisk vil kunne påta seg avviklingen av poststemming ved kommunevalget i 1995, om det kan starte planleggingen ved årsskiftet. Postverket antyder en grunnpris på 16 mill. kroner for dette.

       Departementet ønsker i tillegg å se poststemming i sammenheng med øvrige endringer i valgavviklingen, bl.a. spørsmålet om å gjøre forhåndsstemmene endelige.

       Departementet mener at det bør arbeides videre med spørsmålet med forhåndsstemming via Postverket, men viser til at det ikke vil være mulig med en så omfattende endring ved valget i 1995. Departementet mener dessuten at en slik endring eventuelt først bør prøves ved et stortingsvalg, og viser til at valget i 1997 da er første praktiske mulighet.

       Komiteen er enig i at disse spørsmålene vurderes nærmere fram mot stortingsvalget i 1997, og viser til at spørsmålet om å gjøre forhåndsstemmene endelige også ble reist i forbindelse med komiteens gjennomgang av folkeavstemmingen om EU.

       Komiteen viser i denne sammenheng til at et system med poststemmer har hatt betydelig suksess i våre naboland, og at det må antas å bedre velgernes mulighet til å avgi stemme. På den annen side vil dette, evt. sammen med å gjøre forhåndsstemmingen endelig, bidra til å trekke valghandlingen ut i tid.

       Komiteen antar at disse momentene må bli undergitt en grundig vurdering, sammen med de sikkerhets- og kostnadsmessige sidene ved å innføre poststemming.

2.6. Grovtelling og fintelling ved valg

       Valgloven fastslår i dag at både grovtelling og fintelling skal skje ved alle valg. Særlig ved kommunevalg er fintellingen viktig, da den ofte får avgjørende betydning for kommunestyrets sammensetning, bl.a. personsammensetningen. Imidlertid tyder opplysninger til departementet på at flere kommuner ikke anser fintelling som nødvendig ved stortingsvalg. Departementet drøfter om kravet om to opptellinger bør opprettholdes ved stortings- og fylkestingsvalg, og anfører en del argumenter som her veier tungt i begge retninger. Departementet ønsker å vurdere dette nærmere, og bl.a. foreta en høringsrunde blant kommunene.

       Komiteen slutter seg til at dette vurderes nærmere. Komiteen vil likevel anbefale at det bør være et ensartet system for dette for alle kommuner, og at det overordnede hensyn må være at valgoppgjøret blir så sikkert og korrekt som mulig.

2.7. Forhåndsstemming utenriks

       Valgloven fastslår at nordmenn bosatt i utlandet har stemmerett, så lenge de er norske statsborgere og har vært registrert i folkeregisteret som bosatt i Norge. Ved utenlandsopphold under 10 år skjer manntallsføringen automatisk, ved lengre utenlandsopphold etter søknad.

       Departementet viser til at opptaket av utenlandsstemmer er svært ressurskrevende, og at en undersøkelse av valget i 1993 viste at deltakelsen var svært lav. Departementet ønsker å gjøre en tilsvarende undersøkelse av valget i 1995, og på bakgrunn av denne vurdere om opplegget for forhåndsstemming i utlandet kan gjøres mindre ressurskrevende. Departementet ønsker i denne forbindelse også å vurdere enkelte andre forhold, bl.a. spørsmålet om 10-års grensen for automatisk manntallsføring bør opprettholdes.

       Komiteen er enig i at valget i 1995 blir undersøkt med sikte på å gjøre opplegget for forhåndsstemming i utlandet mindre ressurskrevende.

       Komiteen vil imidlertid understreke at dette ikke bør føre til at norske statsborgere som har stemmerett i dag, i praksis får betydelige problemer med å få avgitt stemme.

       Komiteen har merket seg de innvendingene som departementet anfører mot å oppheve 10-årsgrensen i sitt brev til komiteen av 19. mai 1995, men mener at også dette spørsmålet bør vurderes nærmere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener det er viktig for et demokratisk land som vårt at stemmerettsmessig likestilling sikres mellom alle nordmenn i utlandet. Flertallet ber Regjeringen vurdere dette spørsmålet nærmere med sikte på å gjennomføre eventuelle endringer fra og med valget i 1997.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov om endringar i lov av 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (valgloven).

I.

       I lov av 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (valgloven) gjøres følgende endringer:

§ 5 tredje ledd andre punktum skal lyde:

       Personer som er nevnt i § 3 annet ledd, og som ikke har vært folkeregisterført som bosatt i riket noen gang i løpet av de siste ti år før valgdagen, skal føres inn i manntallet dersom søknad om slik innføring er kommet inn til valgstyret senest kl. 15 dagen før det møtet som er nevnt i § 9 første ledd.

§ 5 femte ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Personer som er stemmeberettiget etter § 3 tredje ledd, og som ikke har vært folkeregisterført som bosatt i riket noen gang, skal manntallsføres i Oslo kommune.

§ 7 annet ledd første, annet og tredje punktum skal lyde:

       Valgstyret sørger for at politiske partier og andre grupper som stiller liste ved valget, får et gratis eksemplar av manntallet, dersom de har satt frem skriftlig krav om dette til valgstyret senest 15. juni i valgåret. Manntallsavskrifter og eventuelt annet materiell som bygger på manntallet, kan bare brukes til politiske formål og ikke overlates til utenforstående. Materiellet skal leveres tilbake til valgstyret når det ikke lenger brukes, senest to år etter utløpet av valgåret.

§ 9 annet ledd annet punktum skal lyde:

       Innføring kan også skje etter søknad som nevnt i § 5 tredje ledd annet punktum eller melding som nevnt i § 5 fjerde ledd.

§ 17 sjuende ledd annet punktum skal lyde:

       I så fall gjelder bestemmelsene i denne paragrafs første, tredje, fjerde, femte og sjette ledd tilsvarende, likevel slik at den utskrift som er nevnt i første ledd erstattes av utskrift av møteboken fra det møtet hvor det ble vedtatt å endre navnet på partiet.

§ 17 nytt åttende ledd skal lyde:

       Bestemmelsene i første til sjette ledd om registrering av et nytt partinavn gjelder tilsvarende dersom to eller flere registrerte partier går sammen i et parti under et nytt navn.

§ 26 nr. 1 første ledd nytt tredje og fjerde punktum skal lyde:

       Dersom det er uklart hvem som har rett til å representere et registrert partis lokalorganisasjon skal fylkesvalgstyret/valgstyret legge til grunn vedtak fra partiets hovedstyre om hvem som skal representere partiet. Etter omstendighetene kan fylkesvalgstyret/valgstyret også godta en uttalelse fra et arbeidsutvalg i partiets hovedstyre eller partiets leder, dersom en slik uttalelse støttes av de øvrige opplysninger i saken.

§ 26 nr. 3 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:

       Stemmesedlene må være enslydende med en offisiell valgliste og ha en overskrift som denne - valgtid, fylke/kommune og navnene på tillitsmannen og forslagsstillerne behøver likevel ikke være tatt med.

Nåværende fjerde til sjette punktum blir nye femte til sjuende punktum.

§ 28 annet ledd tredje punktum skal lyde:

       Valgbar og pliktig til å motta valg er enhver som har stemmerett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg, og som står innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen når valg av stemmestyre finner sted.

§ 29 annet ledd nytt sjuende punktum skal lyde:

       Stemmegivningen kan ikke i noe tilfelle foregå senere enn kl. 21.00.

Nåværende sjuende punktum blir nytt åttende punktum.

§ 34 nr. 6 første ledd første og annet punktum skal lyde:

       Før en urne for håndsstemmegivning tas i bruk må den være forseglet. Den som er stemmemottaker, kan ikke forsegle den urnen vedkommende skal benytte.

§ 34 nr. 6 annet ledd skal lyde:

       To personer som er utpekt av valgstyret kan sammen åpne urner med forhåndsstemmer og legge stemmene over i en annen forseglet urne for forhåndsstemmer.

§ 38 femte ledd skal lyde:

       I valglokalet, i tilstøtende rom eller i umiddelbar nærhet av valglokalet er det ikke tillatt

-	å drive valgagitasjon

-	å utføre handlinger som kan forstyrre eller hindre en normal gjennomføring av valghandlingen

-	for uvedkommende å føre kontroll med hvem som møter frem og avgir stemme

-	å foreta velgerundersøkelser eller lignende utspørring av velgerne.

§ 38 sjette ledd nytt første punktum skal lyde:

       Valgstyret kan bestemme om en viss aktivitet er omfattet av forbudet i foregående ledd, og kan bestemme hvilke områder som skal regnes for å være i umiddelbar nærhet av valglokalet.

Nåværende første og annet punktum blir nye annet og tredje punktum.

§ 38 nytt sjuende og åttende ledd skal lyde:

       Trykte stemmesedler skal være som beskrevet i § 26 nr. 3 første ledd fjerde punktum, eller lyde på valglistens navn, eller på navnet til parti eller gruppe av velgere som deltar i felleslisten, uten å ha med kandidatnavn. Andre trykte stemmesedler må ikke utdeles.

       Valgstyret eller stemmestyret sørger for at det i vedkommende valglokale til enhver tid er tilgjengelig for velgerne trykte stemmesedler for alle godkjente valglister i fylket og kommunen. Dersom beholdningen av stemmesedler for en valgliste ikke blir tilstrekkelig, må en sørge for at det i stedet er tilgjengelig blanke stemmesedler av slike farger som nevnt i § 26 nr. 3 første ledd og § 44 nr. 2, som velgerne i tilfelle kan fylle ut. Departementet kan gi nærmere forskrifter om utlegging av stemmesedler.

§ 38 nåværende sjuende ledd blir nytt niende ledd.

§ 43 første ledd første punktum skal lyde:

       Stemmemottakerne i kommunen (jf. § 32 bokstav a) leverer sine urner for forhåndsstemmer - med ubrutt segl - og de førte lister til valgstyret innen avstemningen er avsluttet mandag.

Ny § 43a skal lyde:

       Det er ikke tillatt å offentliggjøre valgresultater eller prognoser, som er laget på grunnlag av undersøkelser foretatt den søndag og mandag valget foregår, før tidligst mandag kl. 21.00.

§ 44 nr. 6 første ledd første punktum skal lyde:

       Trykt stemmeseddel må være som beskrevet i § 26 nr. 3 første ledd fjerde punktum eller § 38 sjuende ledd.

§ 44 nr. 6 annet ledd skal lyde:

       Andre trykte stemmesedler må ikke brukes.

§ 44 nr. 7 oppheves.

§ 45 første ledd nytt første punktum skal lyde:

       Stemmegivningen skal vrakes dersom bestemmelsene i § 44 nr. 1 ikke er iakttatt.

§ 45 første ledd annet punktum skal lyde:

       Stemmeseddelen skal vrakes dersom bestemmelsene i § 44 nr. 2, 3 og 6 ikke er iakttatt.

§ 45 første ledd annet punktum blir nytt tredje punktum.

§ 45 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:

       Det forhold at en stemmeseddel ved stortingsvalg har den farge som er fastsatt for stemmesedler til sametingsvalget fører ikke til vraking.

§ 45 første ledd tredje punktum blir nytt femte punktum.

§ 45 andre ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Det forhold at det i en stemmeseddelkonvolutt for stortingsvalg ligger både en stemmeseddel for stortingsvalg og en stemmeseddel for sametingsvalg fører ikke til at stemmeseddelen for stortingsvalget skal vrakes.

§ 45 sjette ledd skal lyde:

       Bestemmelsene i annet ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, dersom det i en konvolutt ligger flere stemmesedler for samme valg.

§ 47 første ledd nytt fjerde og femte punktum skal lyde:

       En stemmegivning skal vrakes dersom omslaget, jf. § 40 annet ledd tredje punktum, ikke er klebet igjen. Har velgeren levert flere stemmegivninger etter § 40 annet ledd, skal alle stemmegivningene vrakes.

Nåværende fjerde punktum blir nytt sjette punktum.

§ 47 annet ledd første punktum skal lyde:

       Når kjennelsesmøtet, jf. § 9, er holdt, kan urner for forhåndsstemmer åpnes.

§ 53 første ledd skal lyde:

       Når valgoppgjøret er avsluttet skal fylkesvalgstyrets leder i en bok innføre:

-	de offisielle valglistene med stemmetall for de enkelte kommuner og for hele fylket,

-	opplysning om hvordan stemmetallene fordeler seg på stemmer avgitt på valgtinget og forhåndsstemmer,

-	beregning av det antall representanter som tilfaller hver liste,

-	hvem som etter reglene i § 52 er valgt til representanter og vararepresentanter,

-	hvor mange stemmesedler som er endret av velgerne, og om disse endringene kan tenkes å ha noen betydning for Riksvalgstyrets valgoppgjør etter § 55,

-	oversikt over antall forkastede stemmegivninger og stemmesedler, fordelt på kommuner, med kommentarer om hyppig forekommende feil.

Nåværende tredje punktum blir nytt annet ledd.

§ 61 første ledd skal lyde:

       Når valgoppgjøret er avsluttet skal fylkesvalgstyrets leder i en bok innføre:

-	de offisielle valglistene med stemmetall for de enkelte kommuner og for hele fylket,

-	opplysning om hvordan stemmetallene fordeler seg på stemmer avgitt på valgtinget og forhåndsstemmer,

-	beregning av det antall representanter som tilfaller hver liste,

-	hvem som etter reglene i § 60 er valgt til representanter og vararepresentanter,

-	oversikt over antall forkastede stemmegivninger og stemmesedler, fordelt på kommuner, med kommentarer om hyppig forekommende feil.

Nåværende første ledd tredje punktum blir nytt annet ledd.

§ 61 annet ledd blir nytt tredje ledd. Første punktum skal lyde:

       Utskrift av valgboken skal uten opphold sendes fylkesmannen og departementet.

§ 89 skal lyde:

       Med mindre noe annet følger av bestemmelser i denne lov (§ 7 annet ledd), kan adgang til eller avskrift av manntallseksemplarer - herunder det manntallet eller den del av manntallet som er brukt til avkryssing på valgtinget - bare gis

1)	til tjenestlig bruk for offentlig tjenestemann når det er påkrevd av hensyn til tjenesten

2)	til forskere, herunder til bruk for statistisk bearbeidelse i vitenskaplig øyemed, når det foreligger samtykke fra Sentralkontoret for folkeregistrering i medhold av lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering § 14 andre ledd

3)	til andre når det foreligger samtykke fra folkeregisterets kontor i medhold av lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering § 13 første ledd

II.

       Denne lov trer i kraft straks.

Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 24. mai 1995.

Petter Thomassen,	Tom Thoresen,	Kjellbjørg Lunde,
leder.	ordfører.	sekretær.