Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. Regjeringen ble i Stortingets vedtak av 10. november 1994 bedt om å legge fram forslag til endring i lov om sosiale tjenester slik at det blir adgang til å benytte tvangsbehandling av gravide rusmiddelmisbrukere i hele svangerskapet. Forslaget går ut på at det innføres en ny § 6-2a i lov om sosiale tjenester.
Hensikten med forslaget om å innføre adgang til å holde gravide rusmiddelmisbrukere tilbake på institusjon uten eget samtykke, er å beskytte barnet ved å hindre eller begrense at det påføres betydelig skade på grunn av morens rusmiddelmisbruk. Vilkårene for bruk av tvang er at kvinnens rusmiddelmisbruk er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli påført betydelig skade, og at frivillige hjelpetiltak ikke anses tilstrekkelige. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.
Sosialtjenesten får ansvaret for å fremme tvangssak for fylkesnemnda for sosiale saker. Det påpekes at en effektiv anvendelse av lovforslaget forutsetter at helsepersonell, nærmere bestemt leger, sykepleiere og jordmødre, og barneverntjenesten pålegges opplysnings- og meldeplikt overfor sosialtjenesten dersom det er mistanke om rusmiddelmisbruk som kan skade barnet. Det stilles krav om en rask saksbehandling med korte frister. Sosialtjenesten pålegges minst hver tredje måned å vurdere om tvangsplasseringen skal fortsette. Sosialtjenestens avgjørelse om å fortsette tilbakeholdelsen er ikke et enkeltvedtak. Avgjørelsen må treffes innen tre måneders fristen for at kvinnen fremdeles skal kunne holdes tilbake. For øvrig følger vedtak etter § 6-2a de ordinære saksbehandlingsreglene i lov om sosiale tjenester kapittel 9. Sosialtjenesten skal ifølge forslaget kunne la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det.
Det vil bli utpekt et sakkyndig utvalg med særlig kompetanse til å gjøre tjeneste i fylkesnemnda i disse sakene. Medlemmene i dette kan oppnevnes til å delta i avgjørelsen i fylkesnemnda i saker om tvang mot gravide rusmiddelmisbrukere.
Det påpekes at de fleste gravide rusmiddelmisbrukere vil kunne nås gjennom ulike frivillige hjelpetiltak. Det er bare dersom hjelpetiltak ikke anses tilstrekkelig, at bruk av tvang kan være aktuelt. Departementet satser på å bygge ut frivillige tiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere, samt styrke kompetanse på området.
Det understrekes at innføring av en bestemmelse som gir adgang til å holde gravide rusmiddelmisbrukere tilbake i institusjon uten eget samtykke, medfører at det også må bygges ut et hensiktsmessig behandlingstilbud for de kvinnene som vil bli plassert på institusjon på grunnlag av slike vedtak. Fylkeskommunen skal vurdere om de institusjoner som er pekt ut til å ta imot rusmiddelmisbrukere på tvang etter lov om sosiale tjenester § 6-2 og § 6-3, også er egnet til å ta imot gravide misbrukere. Det kan også pekes ut andre institusjoner som anses egnet. I tillegg vil det bli pekt ut fire institusjoner som får et regionalt ansvar og som styrkes spesielt med hensyn på kompetanse når det gjelder gravide rusmiddelmisbrukere.
Etter departementets vurdering vil det være behov for å evaluere hvilke virkninger det vil få dersom det innføres en slik tvangshjemmel, både for dem som eventuelt har vært underlagt tvang, og for gruppen gravide kvinner under ett. Departementet vil følge nøye med på om tvangshjemmelen kan få den negative effekten at kvinner som har et forbruk av rusmidler under svangerskapet, skremmes bort fra behandlingsapparatet med den følge at barna utsettes for større risiko for skade.
Det er usikkert hvor mange saker lovforslaget vil føre til. I forbindelse med utarbeidelse av lovforslaget ba departementet Statens helsetilsyn om å innhente informasjon om antall gravide rusmiddelmisbrukere og omfang av skader på barn som har vært eksponert for rusmidler under svangerskapet. Dr. med. Rolf Lindemann, overlege ved Ullevål sykehus, har i den forbindelse avgitt uttalelse, som er trykt som vedlegg til proposisjonen. Det presiseres i denne at usikkerhetsmomentet er stort. Assisterende overjordmor ved sykehuset har i eget brev anslått at det vil være aktuelt å bruke tvang overfor 5-10 kvinner årlig dersom man har hjemmel til det. Disse anslagene omfatter bare Oslo, men problemene er sannsynligvis størst i dette området.
I vurderingen av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget har departementet tatt hensyn til den usikkerheten som råder, men gått ut fra omlag 10 saker årlig på landsbasis. I og med at det trolig vil dreie seg om et lite antall saker, antas det at forslaget ikke vil innebære noen vesentlig merutgift for kommunene. Styrking av de fire institusjonene som vil få regionalt ansvar for spesielt å kunne ta imot gravide rusmiddelmisbrukere for behandling, anslås til ca ett årsverk ekstra pr. institusjon. Lovforslaget vil trolig medføre en økning i arbeidsbelastningen for fylkesnemndene for sosiale saker tilsvarende et halvt årsverk. De økonomiske konsekvensene vil totalt sett, både når det gjelder styrking av institusjonene, fylkesnemndene og drift av det sakkyndige utvalget som foreslås opprettet, beløpe seg til rundt 2 mill. kroner på årsbasis.
I alt 59 høringsinstanser avga uttalelse innen fristen.
En klar overvekt av høringsinstansene gir sin tilslutning til forslaget om å innføre en adgang til å kunne holde tilbake gravide rusmiddelmisbrukere på institusjon under hele svangerskapet. Blant disse er bl.a. Barne- og familiedepartementet, et flertall av fylkesmennene og fylkeskommunene, Ullevål sykehus, Den norske lægeforening, Jordmorforbundet og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Rusmiddeldirektoratet og Helsetilsynet vil imidlertid ikke anbefale at det innføres en slik tvangshjemmel. Også andre instanser uttrykker tvil om en tvangsbestemmelse er egnet til å løse problemene omkring gravide kvinner som misbruker rusmidler under svangerskapet, bl.a. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning og fylkesmennene i Troms og i Østfold.
Når det gjelder spørsmålet om begrensninger i taushetsplikten, har et klart flertall av høringsinstansene gått inn for at helsepersonell må pålegges både opplysningsplikt og meldeplikt til sosialtjenesten. Både Den norske lægeforening, Norsk Sykepleierforbund, Jordmorforbundet og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere støtter forslaget om innføring av meldeplikt.