Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at forslaget om adgang til tvangsbehandling av gravide rusmisbrukere med denne lovendringen blir utvidet til å omfatte hele svangerskapsperioden, og at tvangsvedtak kan fattes hvis det er fare for skade på fosteret.
Flertallet er kjent med at det hvert år fødes et stort antall barn som har store varige skader på grunn av mors rusmiddelmisbruk under svangerskapet. Det vises til brev av 2. januar 1995 fra dr. med. Rolf Lindemann ved Ullevål sykehus (vedlegg til proposisjonen) der han redegjør for skadene de ulike rusmidlene forårsaker for fosteret. Han anslår at 150-200 barn fødes hvert år med slike skader. Det er få data som kan angi hvor stort misbruket må være for at barnet skal få varige skader. Derfor blir det et vanskelig skjønn når loven sier at misbruket må være av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet blir født med betydelig skade hvis ikke frivillige hjelpetiltak er tilstrekkelig. Flertallet vil derfor foreslå at ordet « betydelig » utgår i lov om sosiale tjenester m.v. § 6-2a annet ledd, i lov om godkjenning av sykepleiere § 11a, i lov om leger § 34a, i lov om jordmødre § 6a og i lov om barneverntjenester § 6-7 tredje ledd. Flere studier har klart vist at en reduksjon av misbruket har positive effekter på barnet, både med hensyn til symptomer ved fødselen og langtidsprognoser. Målet må derfor være å få en misbruker rusfri så tidlig som mulig i svangerskapet.
Flertallet viser til at det i enkelte miljøer er skepsis til tvangsbehandling av gravide fordi en frykter at det blir vanskelig å komme i kontakt med gravide rusmiddelmisbrukere som vil unnlate å gå til behandlingsapparatet av frykt for tvangsbehandling.
Flertallet mener likevel at et så alvorlig problem som varig skade på et barn må føre til at en prøver alt for å hjelpe mor og barn gjennom et tryggere svangerskap. Det er gode muligheter for en bedring, selv om tiltaket ikke blir satt inn de aller første månedene av svangerskapet.
Flertallet antar at de fleste gravide rusmiddelmisbrukerne vil gå inn i et frivillig behandlingsopplegg, men det vil likevel være en liten gruppe som verken har vilje eller evne til å gjøre noe med sin egen situasjon. Derfor er det nødvendig med en tvangshjemmel. Det er strenge tvangshjemler i barnevernsloven som kan bli aktuelle etter nedkomsten.
Flertallet mener det bør være et mål at mor og det kommende barnet får så god hjelp før og etter fødselen at slike tiltak blir unødvendige.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i at sykepleiere, leger, jordmødre og barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt skal gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.
Dette flertallet viser til at det stilles krav om en viss faktisk dokumentasjon av misbruket før meldeplikt inntrer. Denne bestemmelsen må likevel ikke praktiseres slik at det går lang tid før en setter i verk tiltak, eller at en unnlater å gripe inn. Av hensyn til barnet er det viktig å sette inn hjelpetiltak på så tidlig tidspunkt i graviditeten som mulig.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, sier seg enig i lovforslaget § 6-2 fjerde ledd som gir sosialtjenesten anledning til å la være å oppfylle vedtak gjort av fylkesnemnda av tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere. Flertallet forutsetter dog at sosialtjenesten istedenfor å følge opp et tvangsvedtak gjort av fylkesnemnda i samarbeid med den gravide rusmiddelmisbruker har kommet frem til frivillige og relativt sikre behandlingsformer som gjør det unødvendig å iverksette tvangstiltak. Flertallet ser det videre slik at lovforslaget om bruk av tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere kan føre til at flere gravide rusmiddelmisbrukere velger å inngå et frivillig behandlingsopplegg. Flertallet ser det videre slik at et frivillig faglig godt tilrettelagt behandlingsopplegg for den gravide misbruker vil ha en langt bedre behandlingseffekt og virke mindre stigmatiserende på den gravide rusmiddelmisbruker. Dette flertallet viser ellers til siste ledd i § 6-2 hvor sosialtjenesten er gitt anledning til å treffe midlertidige tvangstiltak om situasjonen skulle tilsi dette før fylkesnemnda har fått anledning til å gjøre endelig vedtak. Dette flertallet mener det er liten grunn til reservasjon mot å beholde lovforslaget slik det er utformet i § 6-2 idet flertallet tar utgangspunkt i at sosialtjenesten til enhver tid vil forholde seg til den gravide rusmiddelmisbruker under hensyntagen til lovens intensjon om å ikke påføre fosteret skade pga. rusmidelmisbruk.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkepartit vil støtte det framlagte lovforslaget, men vil gå imot forslagets § 6-2 fjerde ledd hvor det sies at sosialtjenesten kan la være å oppfylle vedtak om bruk av tvang overfor en gravid rusmiddelmisbruker. Det skal bero på sosialtjenestens frie skjønn å vurdere om tvangsvedtaket skal iverksettes. Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen 2 uker, faller det bort.
Disse medlemmer mener at en her flytter myndigheten fra fylkesnemnda til sosialtjenesten. Dette er en helt annen praksis enn for eksempel ved vedtak fylkesnemnda gjør i barnevernssaker, hvor sosialtjenesten får kort frist til å sette i verk nemndas beslutning.
Disse medlemmer mener at dette også er en klar svekkelse av loven i og med at kommunens sosialtjeneste kan unnlate å iverksette tiltak av ulike årsaker.
Disse medlemmer vil stemme imot forslaget til § 6-2 fjerde ledd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, vil vise til Innst.O.nr.9 (1991-1992) der Arbeiderpartiets stortingsgruppe fulgte opp Regjeringens standpunkt om å avvise behovet for en egen tvangshjemmel for gravide rusmiddelmisbrukere ved å uttale:
|
« Disse medlemmer vil peke på at det beste grunnlaget for å oppnå et godt behandlingsresultat, også for gravide, er frivillighet. Dette fordrer imidlertid et godt utbygget og variert behandlingstilbud der det i større grad enn i dag tas hensyn til denne gruppens spesielle behov. |
|
Med bakgrunn i dette vil disse medlemmer støtte Regjeringens forslag om at det ikke nedfelles i loven egne tvangsbestemmelser. » |
Dette medlem støtter denne vurderingen.
Dette medlem vil videre vise til daværende statsråd Tove Veierød sitt innlegg i Odelstingsdebatten 14. november 1991, der hun bl.a. uttalte følgende:
|
« I arbeidet med gravide rusmiddelmisbrukere er det avgjørende at kvinnen selv har tillit til hjelpeapparatet, og at hun oppfatter dette som er reelt tilbud om hjelp og støtte. En utvidet tvangshjemmel for gravide misbrukere kan lett ødelegge denne tilliten og være med på å holde flere gravide misbrukende kvinner borte fra helsevesenet og det øvrige hjelpeapparatet. Trusselen om langvarig tvangsplassering kan med andre ord føre til at hun overhodet ikke får hjelp og støtte. Jeg er redd for at en slik tvangshjemmel vil kunne være mer til skade en gagn for den det gjelder. » |
Dette medlem kan ikke se at det siden november 1991 har framkommet nye argumenter, viktig informasjon eller avgjørende opplysninger som skulle tilsi en helt annen vurdering i dag.
Dette medlem vil derfor fastholde daværende statsråds klare advarsler om hva en slik tvangshjemmel vil kunne medføre.
Dette medlem vil i forbindelse med lovforslaget også vise til de positive resultatene man bl.a. har høstet i Trondheim med et prosjekt for gravide rusmiddelmisbrukere - et prosjekt basert på frivillighet og tillit. Dette illustrerer at der man er villig til å avsette tilstrekkelig med økonomiske og personellmessige ressurser, også har store muligheter til å kunne oppnå svært gode resultat overfor den gravide rusmiddelmisbruker.
Ut fra en helhetlig vurdering vil derfor dette medlem gå imot forslag til ny bestemmelse i lov om sosiale tjenester som hjemler en slik mulighet til særskilt tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet stiller seg noe skeptisk til at leger, sykepleiere og jordmødre tilpliktes opplysningsplikt uten hindring av taushetsplikten uten at det kreves dokumentasjon for at den gravide kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet blir født med betydelig skade. Dette medlem mener at verken sykepleiere, jordmødre eller barneverntjenesten rent faglig er kompetent til å foreta en slik vurdering, en vurdering som, etter dette medlems syn, kun kan gjøres av behandlende lege med den nødvendige kompetanse. Dette medlem vil med henvisning til foranstående stemme mot forslag til endring av lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere § 11. Videre vil dette medlem stemme mot forslag til endring av lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre § 6a og endelig stemme mot forslag til endring av lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenesten § 6-7 . Dette medlem fremmer hertil følgende forslag til endring av teksten i lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger § 34a tredje punktum:« Uten hinder av taushetsplikt skal legen av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det faglig kan dokumenteres at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. »