1. Samandrag

       Regjeringa gjer i proposisjonen framlegg om endringar i lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift og lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. Det er òg framlegg om ei mindre endring i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet.

1.1 Bakgrunn for framlegget

       Framlegget har bakgrunn i St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift og Stortinget si handsaming av den, jf. Innst.S.nr.167 (1991-1992).

       I meldinga la Regjeringa for første gong fram for Stortinget ein omfattande gjennomgang av utviklinga i reindriftssamfunnet og samla framlegg om mål og verkemiddel for den framtidige reindriftspolitikken. Alle relevante tema, som næringspolitikk, økologi, samepolitiske tilhøve, den økonomiske og sosiale situasjonen i Indre Finnmark, likestillingsutviklinga og dyrevern vart drøfta. For å få gjennomført dei tiltaka som meldinga munnar ut i, fann Regjeringa det heilt naudsynt å få drøfta og løyst einskilde rettslege tilhøve.

       Stortinget slutta seg i hovudsak til konklusjonane i meldinga og til at det var naudsynt med lovendringar. Det var likevel ikkje fleirtal for Regjeringa sitt framlegg til korleis avklaring og sikring av reindrifta sine faktiske bruksområde best kan skje. Det var heller ikkje fleirtal for nokon av dei alternativa som det vart gjort framlegg om i landbrukskomiteen. Men det var fleirtal for at avklaring må skje gjennom lovendring.

       Stortinget sa også klart frå om at det ikkje ønskte noka endring i reglane om tilhøvet mellom tamrein og villrein i Sør-Noreg. Proposisjonen inneheld derfor ikkje framlegg som gjeld vilkåra for konsesjon for tamreindrift utanfor dei samiske reinbeiteområda.

       Landbruksdepartementet har med bakgrunn i Stortinget si handsaming av meldinga sett i gang eit grundig arbeid med oppfølging på dei einskilde områda. M.a. er det sett i gang eit omfattande arbeid med fullstendig revisjon av inndelinga av reinbeitedistrikta i Finnmark. Det er òg sett i gang eit større omstillingsprogram for Indre Finnmark.

       Føremålet med endringsframlegget har ikkje vore å setje i verk ein fullstendig revisjon av reindriftslovgivinga eller ein samla gjennomgang og drøfting av reindriftsretten i full breidd. Det dreiar seg om lovendringar som er naudsynte for å skaffe heimel for styringstiltak for ei berekraftig reindrift, for å gi Sametinget rimeleg innverknad og skape god samanheng mellom reindriftsforvalting og -politikk og samepolitikken elles. Det er òg naudsynt å sikre reindriftssamane sin rett til dei faktiske bruksområda og slik klart samsvar mellom dei folkerettslege forpliktingane Noreg har i høve til urbefolkning/minoritet og norsk lovgiving.

       Ei rekke prinsipielle og praktiske rettsspørsmål er ikkje tatt opp i proposisjonen, men det er vist til Samerettsutvalet sitt arbeid. Samerettsutvalet si rettsgruppe har lagt fram ei drøfting av rettstilhøva i Finnmark ( NOU 1993:34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark). Denne går òg inn på reindriftsspørsmål.

1.2 Generelle merknader

       Under arbeidet med lovendringane har Landbruksdepartementet samarbeidd med Sametinget på slik måte at Sametinget fekk fråsegnene frå høyringsinstansane etter kvart som departementet fekk dei inn.

       I St.meld. nr. 28 (1991-1992) konkluderte Regjeringa med at Sametinget bør få ein aktiv funksjon når det gjeld sambandet mellom reindriftspolitikken og samepolitiske tilhøve elles, og dessutan bør vere representert i styringsorgana i næringa. Under handsaming av meldinga i Stortinget var det ulike vurderingar av Sametinget si rolle i høve til reindriftspolitikk og -forvalting. Det var likevel klart fleirtal for framlegget om at Sametinget skal ha reindriftsavtalen til politisk handsaming og ha innverknad på samansettinga av reindriftsstyret og områdestyra.

       Regjeringa meiner det er ønskjeleg at Sametinget får stor innverknad på samansetjinga av styringsorgana i reindrifta.

       Ved handsaming av St.meld. nr. 52 (1992-1993) Om norsk samepolitikk gjorde Stortinget vedtak om at Sametinget bør oppnemne tre av medlemene i reindriftsstyret, medan dei andre vert oppnemnd av Landbruksdepartementet. Det tilsvarande bør gjelde for områdestyra. Det einskilde fylkesting kan utvide områdestyra til sju medlemer, og Sametinget bør oppnemne to, eventuelt tre, av dei fem eller sju medlemene i styret.

       Stortingsvedtaket er innarbeidd i framlegget til endringar i reindriftslova. Regjeringa meiner at dette saman med dei tiltaka som er sette i verk i høve til reindriftsavtalen, vil gjere det mogleg for Sametinget å ha stor innverknad på den reindriftspolitiske utviklinga og dei store linene i forvaltinga. Ingen andre organ vil kunne gjere gjeldande ein tilsvarande samla samepolitisk argumentasjon og vurdering av denne overfor Regjering og Storting. Den vidare utviklinga vil vise om Sametinget si rolle er plassert på rett nivå og rett plass.

       Det er nær samanheng mellom ressursstyring og reindrifta sin samepolitiske forankring. Reindriftsnæringa er ein særs viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Kjernen i den samiske særretten til reindrift er sjølve retten til å nytte naturressursane på grunnlag av « alders tids bruk », i første rekke sjølve beitet. Sikring av beiteressursane er derfor ein viktig føresetnad for at reindrifta skal fortsette å vere eit vesentleg kulturgrunnlag.

       Styresmaktene har ansvar for å avklare og sikre retten til beiteressursane i dei tradisjonelle reindriftsområda, og arbeide for vern av naturmiljøet. Men næringa sin eigen bruk av ressursane må i første rekke vere eit internt samisk ansvar. Styresmaktene vil ikkje detaljregulere den interne ressursbruken så lenge den er forsvarleg. Den interne reguleringa må ha brei samepolitisk legitimitet for at styresmaktene skal følgje opp. Erfaringa med overbeitinga i Finnmark har vist at det er naudsynt med streng styring av bruk av ressursane, med reintal og etablering av utøvarar, og at denne styringa må ha tilslutnad i næringa og frå Sametinget.

       Føremålet med reindriftslova er å utvikle ei reindriftsnæring som er økologisk berekraftig, samstundes som den skal sikre økonomien i næringa. I føremålsparagrafen er det tatt med ei tilvising til dei folkerettslege reglane for å presisere at staten har plikter overfor reindrifta. Derimot finn departementet det ikkje naudsynt å presisere at reindrifta har sitt eige rettsgrunnlag uavhengig av lova. Dette er eit tilhøve som i stor utstrekning er slått fast i rettspraksis.

       For å styrkje ressursstyringa i reindriftsnæringa er det framlegg om å innføre obligatorisk plan for utnytting av beiteressursane og arealdisponering i det einskilde reinbeitedistriktet. Distriktsplanen vil vere eit offentleg dokument, og skal skissere utnytting av beiteressursane i distriktet og bruken av distriktet elles med tanke på flyttemønster, eksisterande og planlagte anlegg og motorferdsel.

       På reindriftshald meiner ein at innføring av ein obligatorisk distriktsplan representerer ei gjennomgripande endring i høve til situasjonen i dag. Departementet presiserer at all arealdisponering i prinsippet krev styring og samordning, og finn ikkje å kunne unnta ei einskild næring frå å planleggje og samordne sin arealbruk med andre arealinteresser.

       Landbruksdepartementet gjer i samråd med Miljøverndepartementet framlegg om at planen ikkje skal inngå i planleggingsprosessen etter plan- og bygningslova. Men distriktsplanen inneber ei tilpassing til plan- og bygningslova ved at reindrifta sin arealbruk kan verte sett i samanheng med annan arealbruk.

       For å få eit verkemiddel for å unngå problema med overbeiting, gjer departementet framlegg om ei ressursavgift ved brot på distriktsplanen. Ressursavgifta er ikkje meint som kompensasjon for eventuelle skadelidne i eller utanfor reindrifta, men skal gå inn i reindriftsfondet.

       Den rettslege og politiske utviklinga har ikkje gitt ei eintydig konkret, geografisk avklaring av kor yttergrensene for det samiske reindriftsområdet går. Domstolane har gradvis klarlagt at den samiske reindriftsretten er ein sjølvstendig tingleg rett, uavhengig av eigedomsretten. Forvaltinga har skjedd med bakgrunn i den oppfatninga at gjeldande rett inneber ein generell reindriftsrett i fjell og utmark innanfor gjeldande forvaltingsgrenser, der det ikkje ligg føre særleg rettsgrunnlag for det motsette. Høgsterett si avgjerd i Korssjøfjellsaka inneber ikkje tilslutning til denne oppfatninga, og det er fortsatt grunnleggjande uvisse om kor reindriftsretten gjeld.

       Uvissa verkar i seg sjølv konfliktskapande. Den er uheldig for dei berørte partane både på reindrifts- og grunneigarsida, for næringsutvikling og forvalting, og den er uheldig i høve til Noreg sine folkerettslege forpliktingar overfor samane. Stortinget har gjennom si handsaming av reindriftsmeldinga gitt tilslutnad til Regjeringa sin konklusjon om at situasjonen er uhaldbar, og bør endrast gjennom lovendring.

       Både høyringsrunden og det vidare arbeidet med proposisjonen har stadfest at det er naudsynt med avklaring og at problemet rettsleg sett har mange sider.

       I høyringsnotatet skisserte departementet tre alternative løysingar. Etter høyringsrunden er det klart at det eine alternativet, reine avtaleløysingar, ikkje lar seg gjennomføre. Grunneigar er oftast ikkje viljug til å leige ut areal, i alle fall ikkje til ein pris som er økonomisk forsvarleg i høve til verdien av reinbeite. Det er derfor ikkje realistisk å gå ut frå at konfliktane om beiterett lar seg løyse gjennom avtale.

       Eit anna alternativ var utviding av ekspropriasjonsheimelen i reindriftslova. Departementet ser på det som rettsleg sett ukontroversielt, men ei slik løysing åleine vil ikkje gi noko reell avklaring av spørsmålet. Løysinga kan gje auka konfliktar og rettssaker.

       Departementet meiner at dei samiske reindriftsrettane i utgangspunktet gjeld i all utmark innan forvaltingsgrensene for reinbeiteområda, dersom ikkje anna følgjer av særlege rettstilhøve, som t.d. dom. Der det ikkje er slike særlege rettstilhøve, finn departementet det uaktuelt å vurdere å gå til ekspropriasjon. Der reindriftsnæringa er frådømt retten til reinbeite, vil staten kunne gå inn. Om det ikkje er mogleg å få avtale om leige av beiterett, kan staten etter vurdering kunne gå til ekspropriasjon til føremon for samisk reindrift.

       Etter samla vurdering har departementet kome til at alternativet med endring av § 2 i reindriftslova er det beste. Lovgjevaren vil ta klart standpunkt i eit spørsmål som styresmaktene ikkje kjem utanom. Det vert skapt ein ryddig forvaltingsmessig situasjon, og det vert klar oppfølging av ILO-konvensjon 169 om urbefolkningar og stammefolk i sjølvstendige statar. Departementet er klar over at berørte grunneigarar kan sjå på dette som ei urimeleg løysing. Men departementet presiserer at føremålet med lovendringa ikkje er å etablere reindriftsrett der det ikkje allereie er nokon slik rett. Føremålet er derimot at lovgjevar klårt skal gi uttrykk for kva som er lova sin alminnelege presumpsjon om tilhøvet mellom dei gjeldande forvaltingsgrensene og rettsgrensene. Målet er ei ryddig avklaring av reindriftssamane sin rett til område som faktisk vert nytta i dag.

       Den samiske tamreindrifta har på ei rekke område vore involvert i ymse konfliktar med andre arealinteresser og brukarar. Ei rekke av dei konfliktane som oppstår, vert i dag handsama av ymse forvaltingsorgan som er oppretta spesielt med tanke på samisk reindrift. Departementet gjer framlegg om endringar i jordskiftelova, slik at jordskifteretten får heimel til å regulere bruken i eit område ved å gjennomføre bruksordning for samisk reindrift. Vidare er det framlegg om å gi jordskifteretten heimel til å fastslå rettstilhøva i eiga sak, ved rettsutgreiing og grensedraging for desse rettane. Lensmannsskjønnet og rettsleg skjønn etter reindriftslova er foreslått overført til skjønnsavgjerd ved jordskifteretten. Handtering av konfliktar internt i reindriftsnæringa vert ikkje lagt til jordskifteretten.

1.3 Økonomiske, administrative og miljømessige konsekvensar

       Departementet reknar med at dei lovendringsforslaga som vil føre med seg økonomiske og administrative konsekvensar for staten, i det vesentlege vil vere utviding av ekspropriasjonsheimelen og innføring av nye saker for jordskifteretten. Dei andre endringane i reindriftslova reknar ein ikkje vil føre til ekstra kostnader for staten. Departementet reknar heller ikkje med at endringa i reindriftslova sin § 2 for å løyse spørsmålet om dei samiske reindriftsrettane si geografiske utstrekning vil føre med seg administrative konsekvensar.

       Lovendringane skal sikre ei økologisk berekraftig reindrift. Det er naudsynt med verkemiddel som kan sikre ei forsvarleg utvikling og forvalting av beiteressursane.

1.4 Dei einskilde lovene

1.4.1 Reindriftslova

§ 1.

       Det er framlegg om å endre føremålsparagrafen slik at det grunnleggjande målet for næringa er ei økologisk berekraftig utnytting av reinbeiteressursane som kan gi grunnlag for trygg økonomi i reindrifta. Det er nær samanheng mellom det overordna målet i føremålsparagrafen og dei endringane det er framlegg om i dei andre paragrafane. Alle reglane skal saman tene til å oppfylle målet om balansert ressursbruk og berekraftig utnytting.

       Så langt det kan sameinast med samfunnsinteressene, er det ønskjeleg at reindriftsnæringa skal ha eit indre sjølvstyre, slik at dei indre tilhøva vert regulert berre om det er naudsynt av omsyn til samfunnsinteressene.

§ 2

       Med framlegget til endringar i første leden vert det slått fast at reindriftssamane har ein klart definert rett til å utøve næringa si i dei områda dei nyttar i dag. Ved ein eventuell rettssak må grunneigar eller annan med bruksrett påvise at det ligg føre særleg rettsgrunnlag som viser at reindriftsretten har falle bort eller ikkje har eksistert.

       Departementet peiker på at § 105 i Grunnlova ikkje er til hinder for slik avklaring som det er framlegg om. Men § 105 sikrar ein eventuell skadeliden grunneigar eller rettshavar økonomisk kompensasjon. Den som vert påført påviseleg tap i sin grunneigarrett eller bruksrett vil derfor ha krav på full erstatning.

       Departementet strekar under at lovendringa vil vere i samsvar med staten sine folkerettslege forpliktingar. ILO-konvensjonen 169, har i art. 14 pkt. 2 krav om at « myndighetene skal ta nødvendige skritt for å identifisere de landområder der vedkommende folk tradisjonelt lever, og sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse ».

       I andre leden er det heimel for å dele reinbeiteområda inn i distrikt og fastsetje høgste talet på rein i det einskilde distriktet. Likeins er det framlegg om at reindriftsstyret kan fastsetje beitetid for reinbeitedistrikt og dele reinbeitedistrikt inn i beitesoner for særskilde siidaer eller driftseiningar. Det vert likevel lagt vekt på at målet er ei hensiktsmessig fordeling av beiteressursane, der sedvanemessig bruk vert lagt til grunn. Innarbeidd beitebruk skal ikkje endrast meir enn det som må til for å skape forsvarlege tilhøve.

       Med bakgrunn i overbeitinga i Finnmark, er det i tredje leden framlegg om heimel for detaljinndeling med tvangsverknad.

§ 3

       Bare personar av samisk avstamming har rett til å utøve reindrift i samisk reinbeiteområde. Person av samisk avstamming er ein som kan krevje seg innført i samemanntalet, jf. samelova ( lov av 12. juni 1987 nr. 56 ). For å ha reindriftsrett må ein ha tilknyting til reindriftsfamilie, dvs. det er krav om at minst ein av besteforeldra må ha dreve reindrift. Personar med fjernare tilknyting til reindrift har tapt retten. Det er framlegg om endring slik at det ikkje lenger skal vere nødvendig med norsk statsborgarskap, men bopel i Noreg. Adoptivbarn får same rett til reindrift som eigenfødde barn.

       Det er framlegg om å endre reglane om følgjene av ekteskap. Inngift ektefelle vil få rett til å halde fram reindrifta om ektefelle med rett dør. I tilfelle skilsmisse kan saka vurderast.

§ 4

       Denne paragrafen inneheld reglar om kva som krevst for å starte med tamreindrift i samisk reinbeiteområde. Paragrafen set vilkår for sjølve adgangen til å etablere reindrift, ein etableringskontroll av omsyn til beitegrunnlaget. For å starte reindrift må ein ha samtykke frå områdestyret gjennom registrering av driftseining.

       Det er framlegg om endring slik at det vert mogleg for foreldre og besteforeldre å ta over driftseining udelt på same måte som ektefelle og slektningar i nedstigande line. Det er òg framlegg om endring slik at begge ektefellar får lik rett og ansvar for driftseining som dei begge eig rein i. Dette inneber at ektefellane automatisk vert likestilte som leiarar av driftseininga, uavhengig av kor stor del av flokken kvar av dei eig. Ektefelle som ikkje sjølv eig rein, kan ikkje stå som leiar av driftseininga. Ektefellar har krav på å få halde oppe eiga eksisterande driftseining om dei ønskjer det. Ingen skal kunne eige rein i meir enn ei driftseining.

§ 6

       Framlegget til endring gjeld oppnemning av reindriftsstyre og korleis det skal vere samansett. Reindriftsstyret har vist seg å vere eit nyttig og sentralt ledd i forvaltinga. Sametinget får heimel for å oppnemne tre av dei sju medlemene i reindriftsstyret. Dei øvrige fire skal oppnemnast av Kongen.

       I andre leden er det framlegg om ein regel om mest mogleg lik kjønnssamansetting for å markere at dette er eit sjølvstendig kriterium ved oppnemning av reindriftsstyret.

§ 7

       Det er framlegg om at Sametinget skal oppnemne to, eventuelt tre, av dei fem eller sju medlemene i områdestyret. Dei andre medlemene blir oppnemnde av fylkestinget.

§ 8

       « Tillitsmannsutvalget » i gjeldande lov blir bytt ut med « distriktsstyret » og « distriktsformannen » vert bytt med « lederen ». Endringa er såleis ikkje noka realitetsendring. Endringa vert gjennomført konsekvent gjennom heile lova.

§ 8a

       I ein ny § 8a vert distriktsplan ført inn som eit nytt verkemiddel for ressursstyringa i reinbeitedistrikta. Distriktsplanen vert gjort obligatorisk for kvart einskild reinbeitedistrikt. For at planen skal verke effektivt, må det gjerast bindande for kvar driftseining. Sanksjonar må vere mogelege ved vesentlege brot på planen.

       Distriktsplanen er meint å vere ein styringsreiskap i forvaltinga, ikkje ei offentleggjering av interne tilhøve i reindrifta.

       Distriktsplanen skal innehalde ei oversikt over det samla reintalet i distriktet og korleis reinen er fordelt på dei einskilde driftseiningane. Flyttemønstret i distriktet skal kartfestast. Trekkvegar og viktige område for reinen slik som kalvingsområde, slakteplassar, område for samling og skilling m.v. skal gå fram av planen. Det skal også løyper for terrenggåande barmarkskjøretøy.

       Distriktsstyret skal sende utkast til distriktsplan til dei aktuelle kommunane, fylkeskommune og fylkesmannen til uttale. Distriktsplanen vil ikkje ha rettsverknad i høve til kommunale planstyresmakter, men vil kunne vere eit viktig element i kommunen si planlegging og ei vesentleg forbetring når det gjeld å gi styresmaktene ein oversikt over næringsverksemda i kommunen. Departementet meiner at reindriftsnæringa sjølv er tent med dette, da det i neste omgang kan gi grunnlag og premissar for kommunen si planlegging. Ved ei totalvurdering av arealdisponeringane i kommunen kan eventuelle arealkonflikter takast i forkant, framfor ei rekke einskildvurderingar etter kvart som konfliktar dukkar opp.

       Områdestyret skal stadfeste distriktsplanen.

§ 8b

       I framlegg til ein ny § 8b vert det slått fast at distriktsplanen er bindande for kvar driftseining. Vesentlege brot på planen kan medføre pålegg om tvangstiltak.

       I tredje leden vert det innført eit prinsipielt nytt verkemiddel for styring av reintalet i det einskilde reinbeitedistriktet. Her får distriktsstyret heimel for å pålegge betaling av ressursavgift. Ressursavgifta vil vere eit verkemiddel i den interne ressursstyringa, og ei intern sanksjonering overfor den som har brukt meir enn sin tildelte del av dei felles beiteressursane.

       Ressursavgifta skal ikkje berre vere eit vederlag for det som ulovleg er teke ut av beiteressursane, men eit reaksjonsmiddel som skal føre til at overbeiting ikkje lenger vil gå føre seg.

       Det er framlegg om at områdestyret kan pålegge ressursavgift dersom uforsvarleg ressursbruk er til skade for anna distrikt enn det driftseininga høyrer heime i, om overbeiting har ramma fleire distrikt eller om t.d. felles flyttlei har vorte for hardt belasta på grunn av for mange rein.

       For å sikre at ressursavgifta vert eit effektivt verkemiddel i forvaltinga av beiteressursane, vert det fastsett at stadfest vedtak om slik avgift er tvangsgrunnlag for utlegg.

       Innbetalt avgift tilfell distriktsfondet, eventuelt områdefondet. Avgifta vil såleis stå til disposisjon for fellesskapet. Det er likevel ein føresetnad at avgifta ikkje blir brukt, direkte eller indirekte, til å auke reintalet utover det fastsette.

§ 10

       I første leden vert retten til bruk av motorisert framkomstmiddel i reindriftsnæringa presisert og delvis stramma inn. Samstundes er det ei avklaring av kva ferdselsretten omfattar. Dette er i næringa si interesse, da ein lettare kan sleppe unna konfliktar. Ei avklaring vil også gi eit sikrare og klarare grunnlag for å planleggje samla transport og ferdsel for distriktet på ein rasjonell og økonomisk måte. Berrmarkskøyring skal avgrensast mest mogleg. Slik ferdsel skal så langt mogleg gå føre seg i faste løyper som går fram av distriktsplanen.

§ 12

       Kongen skal etter § 12 godkjenne oppføring av permanent anlegg. Departementet finn det ikkje føremålstenleg å definere « større anlegg » i lova, men føreset at dette om naudsynt vert gjort i forskrift.

       Det er framlegg om ein ny led om riving av ulovleg anlegg. Reglane i gjeldande lov om fjerning av ulovleg reindriftsanlegg har vist seg å vere utilstrekkelege. Departementet gjer framlegg om at ei klage over pålegg om riving av ulovleg anlegg ikkje får utsetjande verknad. Fjerning av anlegget kan setjast i verk utan å vente til klagen er handsama.

§ 15

       Føremålet med dei endringane det er gjort framlegg om i § 15, er å gi alle partar mest mogleg klar melding om kva for disposisjonar som ein fritt kan gjere, og kva som krev nærare avklaring eller eventuelt ikkje kan verte gjort utan ved ekspropriasjon. Etter framlegget vil paragrafen ikkje berre seie kva som er forbode ut frå at det er utilbørleg utnytting, men også seie kva som kan verte gjort. Det vert presisert at rett til reinbeite berre gjeld i utmark.

       Departementet finn det ikkje mogleg å trekke ei fast grense for kva slags disposisjonar grunneigar og reindriftsutøvar kan gjere i utmarka. Det må vere rom for fleksibilitet for endra utnytting.

§ 16

       Reineigar har plikt til å merke reinen sin. Det er framlegg om endring slik at umerka eller feilmerka rein går over til fellesskapet, dvs. reinbeitedistriktet.

       Det er framlegg om at departementet i særlege tilfelle kan frita reineigar for merkeplikta. Bakgrunnen for framlegget er Rendalen Renselskap som er organisert i ei særeigen driftsform med skyting av privateigd rein på privat eigedom. Etter ikrafttreden av reindriftslova av 1978 vart forvaltingsansvaret overført til Miljøverndepartementet. Dette har ført med seg at spørsmålet om eigedomsretten til reinen har vorte omstridt. Det er lite føremålstenleg at den privateigde reinstammen vert forvalta etter viltlova.

       Departementet meiner det er ønskjeleg å ta vare på drifta i Renselskapet, da det utnyttar stammen på ein tilfredsstillande måte. Skal forvaltinga førast tilbake til reindriftslovgivinga, må det vere mogleg å frita for merkeplikta i eit så spesielt tilfelle som dette. Departementet understrekar at heimelen for fritak frå merking berre vil gjelde Rendalen Renselskap.

§ 20

       Det er ei ulempe ved nogjeldande lovtekst at dei faglege krava som vert stilte til utøving av reindrift ikkje er tilstrekkeleg klare. Departementet har samla dei faglege krava til reindrift i § 20 og innfører eit nytt omgrep, « driveplikt », til å avløyse dei nåverande omgrepa « tamhetsgrad » og « vokteplikt ». Føremålet med endringa er ikkje å skjerpe eller senke dei faglege krava til forsvarleg reindrift, men innføre ein meir tenleg fagleg standard i lova. Driveplikta vert retta direkte mot driftseininga og kopla til dei nye krava til distriktsplan i § 8 a.

§ 27

       Det er framlegg om at lensmannsskjønnet vert erstatta med skjønn ved jordskifteretten eller herads- eller byretten. Spørsmålet som skal handsamast ved skjønn etter denne paragrafen, er i første rekke det økonomiske tapet som reinskade har ført med seg, og ei verdsetjing av denne. Det er framlegg om å innføra obligatorisk synfaring ved reinskade.

§ 28

       Det er framlegg om at områdestyret kan setje vilkår for eller forby større arrangement i særleg sårbart område. Det kan til dømes vere kalvingsområde eller område for samling og skiljing av rein.

§ 30

       Det grunnleggjande prinsippet i lova er den samiske særretten til å utøve reindrift i dei tradisjonelle samiske bruksområdene. Dette har til følgje at det er forbode for andre enn reindriftssamar å utnytte beiteressursane knytt til rein. Det kan ikkje reknast med løyve til t.d. å gjerde inn ein stor fjelleigedom i reinbeitedistrikt for å drive reinfarming.

§ 31

       Det er framlegg om å utvide ekspropriasjonsregelen i § 31, slik at den også omfattar samiske rettar til tamreindrift. Ved ei slik endring vil staten kunne ekspropriere rett til reindrift for eventuelt areal innanfor samisk reinbeiteområde, der domstolane har kome til at reindriftsretten ikkje gjeld.

§ 35

       Departementet har funne det naudsynt å klargjere tilhøvet til forvaltingslova. Departementet er klar over at særleg når det gjeld dei vedtak distriktsstyret skal fatte, kan det oppstå habilitetsproblem. Departementet finn at med dei særlege tilhøva i reindriftsnæringa, med få personar og nære slektskaps- og kontakttilhøve, må habilitetsreglane i forvaltingslova praktiserast med lempe.

1.4.2 Jordskiftelova

§ 2.

       Det er framlegg om at det vert heimel for jordskifteretten til å gjennomføre bruksordning i område med reindrift. Departementet finn det naudsynt å understreke at det gjeld den samiske tamreindrifta som vert drive innan samisk reinbeiteområde. Det vert understreka at interne konfliktar mellom reindriftsutøvarar, reindriftseiningar eller distrikt i reindriftsnæringa ikkje er ei sak for jordskifteretten. Slike saker skal handsamast av dei forvaltingsorgana som er oppretta for dette føremålet, eventuelt av dei ordinære domstolane.

       Departementet understrekar at reineigarar ikkje har ein individuell rett til reinbeite. Den samiske reindriftsretten er av kollektiv karakter. Jordskifteretten kan derfor ikkje handsama dei som individuelle rettshavarar med mindre det dreiar seg om skjønn etter reindriftslova. Det er ikkje den einskilde reineigaren eller driftseininga som vert part i ein jordskiftesak, men i prinsippet reindriftsnæringa. For kvart reinbeitedistrikt vert reineigarane representert ved leiaren for distriktsstyret. Det er derfor leiaren for distriktsstyret som har partsevne ved jordskifte.

       Bruksordning kan gå ut på å fastleggje øvre grense for kor mange beitedyr det kan vere i eit område. Jordskifteretten kan også avgrense beitesesongen, setje forbod mot bruk av visse område, og fastsetje særskilde beiteområde for t.d. sau og rein. Det er i § 36 presisert at samisk reindrift ikkje kan avløysast ved jordskifte. Reinbeiteretten vil fortsatt hefte ved heile det opprinnelege området. Jordskifteretten kan ved sine vedtak berre organisere beiteaktiviteten.

       Eit område som har vore under jordskifte, kan ikkje leggjast under skifte igjen før det har gått ti år. Departementet har vurdert tiårsfristen i jordskiftelova og funne at den eignar seg godt også for reindriftssakene. Vedtaka i jordskifteretten vil vere bindande til det vert kravd nytt jordskifte.

§ 5

       Her vert det presisert at det er leiaren av reinbeitedistrikt som kan krevje jordskifte. I særlege tilfelle der eit distrikt med få driftseiningar har fått unntak frå plikta til å opprette distriktsstyre, kan utøvar av reindrift krevje jordskifte.

§ 6a.

       I ein ny paragraf er det framlegg om at jordskifteretten i særskild sak eller i samband med jordskifte kan halde skjønn etter reindriftslova. Reglane for jordskifte gjeld så langt dei høver.

§ 9

       Det er framlegg om endring for å sikre at jordskifteretten alltid kan verte sett med habile reindriftssakkunnige meddommarar.

§ 36

       Denne paragrafen reknar opp einskilde alltidvarande bruksrettar som kan avløysast, herunder alltidvarande beiterett. I framlegg til ein ny andre led vert det fastslått at samiske rettar til tamreindrift ikkje kan avløysast ved jordskifte.

1.4.3 Viltlova

§ 46.

       Det er framlegg om å oppheve § 46 andre leden i viltlova. Det er ei følgje av endringane i reindriftslova § 16, som gir departementet heimel for i særlege tilfelle å frita for merkeplikta av tamrein. Dette tek sikte på tilhøvet med Rendalen Renselskap. Forvaltingsansvaret vert ført tilbake til Landbruksdepartementet, og andre leden i § 46 i viltlova kan opphevast.

2. Merknader frå komiteen

2.1 Generelle merknader

       Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, frå Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, frå Høgre, leiaren, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, frå Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, frå Kristeleg Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm, viser til at framlegget til endringar i reindriftslova er ei oppfølging av St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift. Stortinget slutta seg i hovudsak til konklusjonane i meldinga og at det var naudsynt med lovendringar. Komiteen viser vidare til at sjølv om det ikkje var fleirtal for Regjeringa sitt framlegg til avklaring og sikring av reindrifta sine faktiske bruksområde, var det fleirtal for at avklaring må skje gjennom lovendring. Komiteen har merka seg at proposisjonen følgjer Stortinget sitt ønskje om at det ikkje skulle gjerast endringer i reglane om tilhøvet mellom tamrein og villrein i Sør-Noreg, og proposisjonen inneheld derfor ikkje framlegg som gjeld å endra vilkåra for konsesjon for tamreindrift utanfor dei samiske reinbeiteområda.

       Komiteen viser til at den seinare i innstillinga brukar omgrepa « dei samiske reinbeiteområda » synonymt med « forvaltingsområdet for samisk reindrift ».

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, viser til at føremålet med reindriftslova er å utvikle reindrifta til ei økologisk berekraftig næring og samstundes sikre utøvarane trygge økonomiske og sosiale kår. Gjennom rettspraksis er det i stor utstrekning slått fast at reindrifta har sitt eige rettsgrunnlag uavhengig av lova. Fleirtalet ser det derfor ikkje naudsynt å presisere dette i sjølve lovteksten.

       Fleirtalet vil peike på dei forpliktingar norske styresmakter har andsynes samane som folkegruppe gjennom § 110a i Grunnlova og ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkningar og stammefolk i sjølvstendige statar og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar. Reindrift er ein viktig del av samisk kultur og livsform. Sjølv om proposisjonen berre gjeld reindrift, vil fleirtalet vise til at også sjøsamisk fiske og landbruk er ein viktig del av den samiske kulturen. Det er etter fleirtalet sitt syn viktig å sjå på reindrifta som ein av føresetnadene for den samiske kulturen, men at også andre næringar er med på å vidareføre samisk kultur og tradisjon. Fleirtalet viser til at folkerettssakkunnige i NOU 1984:18 trakk konklusjon om at også dei materielle sidene, dvs. næringsmessige og økonomiske forhold ved kulturen til ein etnisk minoritet, må reknast som ein del av kulturen.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, ser at det er ein samanheng mellom ny distriktsinndeling og endringar i reindriftslova. Arbeidet med ny distriktsinndeling er enno ikkje avslutta, og fleirtalet meiner det er viktig at lovendringane vert avgjort, slik at ny distriktsinndeling vert tilpassa lova.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet meiner at ein må få ei distriktsinndeling og eit driftsopplegg i fellesområda der reindriftseigarene sjølve har ansvaret for å ha eit reintal som høver til beitetilgangen og som sikrar ei berekraftig utvikling. Derfor har det vore ynskjeleg at den nye distriktsinndelinga har vore på plass før ein gjer lovendringane.

       Desse medlemene meiner at det må koma som tillegg i lova at reindriftsstyret kan gjera vedtak om å opprette fleire områdestyrer i fellesbeiteområda.

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, vil elles vise til at ei rekke prinsipielle og praktiske rettsspørsmål ikkje er teke opp i proposisjonen, men det vert vist til Samerettsutvalet sitt arbeid. Ei rettsgruppe oppnemnd av Samerettsutvalet har gått gjennom og utgreidd den rettslege stillinga for det samiske folket når det gjeld retten til og bruken av land og vann i Finnmark ( NOU 1993:34 ). Her er òg rettsspørsmål som gjeld reindrifta tatt opp. Fleirtalet er samd i at ein må avvente Samerettsutvalet sitt arbeid når det gjeld mange av dei rettsspørsmåla som der er tekne opp.Fleirtalet er samd med Regjeringa i at styresmaktene har ansvar for å avklare og sikre retten til beiteressursane i dei tradisjonelle reindriftsområda, og at næringa sin eigen bruk av ressursane i første rekke er eit internt samisk ansvar. Fleirtalet viser til erfaringane frå Finnmark, der overbeiting har vist at det er naudsynt at styresmaktene har god styring med ressursane, reintal og etablering av utøvarar. Erfaringane frå Finnmark viser etter fleirtalet sitt syn at styringspolitikken ikkje alltid har verka slik ein har meint. Det offentlege har måtta ta sin del av ansvaret for å få reindrifta i økologisk balanse. Målet må vere å få lagt opp til driftsopplegg som premierer reineigaren gjennom betre forvalting av beita, ved at dei gjev optimal avkasting.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, ser det naudsynt å ha heimel for at områdestyret framleis kan fastsetje eit øvre reintal for den einskilde driftseininga. Men fleirtalet vil samstundes understreke at reintalstilpassing kan gjerast ved å føre inn heimel for fastsetting av alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for den reinen som skal førast på beite. Fleirtalet viser til den prøveordninga som er sett i verk i samband med reindriftsavtalen for 1995/96, og vonar at dette kan gje resultat som kan leggjast til grunn for framtidig forvalting.

       Fleirtalet gjer derfor framlegg om endringar i § 2, § 8a, § 8b og § 20 i samsvar med det som er sagt ovanfor om reintalstilpassing.

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti viser til at det er heilt på det reine at med færre rein i kvar beiteeining, er det mogleg både å forbetre produktiviteten og inntektene mykje, samstundes som ein tar omsyn til sjølve hovudspørsmålet, nemlig miljøet. Når ein i tillegg har det som mål å betre flokkstrukturen etter alder, kjønn og vekt, er det heilt på det reine at ein kombinasjon av øvre reintal pr. eining og flokkstrukturering er det som gir resultater både på kort og lang sikt.

       I samband med forhandlingane om reindriftsavtalen for 1993/94 uttalte Sametingsrådet i sak 6/93 at reindriftsnæringa sin ressurssituasjon « gjør det nødvendig å vurdere sterkere virkemidler for å begrense reintallet pr. driftsenhet - i alle fall over en viss tid ». I Innst.S.nr.193 (1992-1993) om forhandlingsresultatet uttalte fleirtalet i landbrukskomiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, idet dei viste til fråsegna frå Sametingsrådet, at dei var « samd i desse synspunkta ».

       Fleirtalet uttalte også:

« Derfor må det setjast eit øvre reintal for den einskilde driftseininga. Reduksjonen i reinflokken bør skje ut frå ein modell der det vert sett ei grense for kor mange rein ei driftseining normalt kan ha uten at det vert kravd reduksjon. Dei som har fleire rein enn denne grensa, vert pålagt å redusere, t.d. ein prosentvis reduksjon. På denne måten vil dei største flokkane bli sterkast redusert. »

       Denne medlemen viser til dette og meiner at det må setjast eit øvre reintal for den einskilde driftseininga. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

       « Det vert fastsett eit øvre reintal for den einskilde driftseininga. »

       Denne medlemen viser elles til at det i reindriftsavtalen i år blei semje om å gjennomføre eit forsøk med å slakte ut dyr under bestemte vektgrenser for å redusere reintalet. Denne medlemen var samd i dette forsøket. Denne medlemen vil imidlertid åtvare mot at ein før forsøket er gjennomført og evaluert, endrar Regjeringa sitt forslag til aktuelle lovparagrafar. Denne medlemen vil gjere framlegg om å oppretthalde Regjeringa sitt opprinnelege forslag.

       Komiteen er samd i at det vert gjort ei endring når det gjeld løysing av konfliktar mellom reindrifta og andre arealinteresser og -brukarar. Komiteen sluttar seg til framlegget om at jordskifteretten får heimel for å regulere bruken i eit område ved å gjennomføre bruksordning for samisk reindrift, og at jordskifteretten kan fastslå rettstilhøva i eiga sak ved rettsutgreiing og grensedraging for desse rettane. Komiteen er òg samd i at rettsleg skjønn etter reindriftslova vert overført til skjønnsavgjerd ved jordskifteretten. Komiteen ser det som naturleg at interne konfliktar i næringa ikkje vert lagt til jordskifteretten. Komiteen meiner likevel at jordskifteretten skal kunne ta opp spørsmål som knyter seg til beitekonfliktar mellom ulike næringar.

       Komiteen viser til at overføring av skjønn etter reindriftslova til jordskifteretten, vil føra til meir arbeid for jordskifteretten, som får oppgåver frå lensmannsetaten og dei ordinære domstolane. Komiteen har merka seg at departementet i proposisjonen føreset at jordskifteverket får styrka sin faglege kompetanse når det gjeld reindriftsspørsmål. Dette vil gje meirkostnader for jordskifteverket. Komiteen viser til at spørsmålet om rammeoverføringar må avklarast mellom Justisdepartementet og Landbruksdepartementet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser til at endringer i lovens §§ 2 og 31 innebærer en ny rettspraksis. Disse medlemmene vil derfor tilrå at staten påtar seg ansvaret for de økonomiske utgifter som påføres partene for å få klarlagt beitegrensene ved domstolsbehandling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener reindriftsnæringen er en av flere næringsveier som har interessante muligheter i de samiske områder. Dersom reindriften skal lykkes må subsidie- og reguleringslinjen erstattes av markedsøkonomiske virkemidler. En bevisst nedbygging av subsidier og særtiltak og overgang til markedsstyring vil sikre et realistisk nivå på reinflokkene, uten at anklager om utidig innblanding fra storsamfunnet vil reises.

       Dette medlem vil hevde at reindrift må behandles mest mulig likt med annen næringsvirksomhet samtidig som det offentliges ansvar begrenses til en fornuftig miljø- og ressursforvaltning av beitemarkene.

       Dette medlem mener det er riktig å sette inn virkemidler for å sikre utmarksmiljøene mot for store belastninger. Virkemidlene må rette seg mot det totale antallet rein og ikke ta form av et øvre tak pr. driftsenhet, noe som på lengre sikt vil fremelske mindre enheter med sårbar økonomi.

       Fremskrittspartiet har lenge vært uenig i systemet med støtte til distrikter og kulturelle formål via næringsavtaler. I virkeligheten utgjør reindriftsutøverne en minoritet blant samer og samisk-ættede. En ivaretagelse av kultur og identitet for samene må være bredere og mer generelt anlagt enn de ordninger som eksisterer overfor en enkeltnæring. Gjennom lovgivning og rammebetingelser som gir lik behandling av alle samer i de aktuelle områder, kan det utvikles et troverdig grunnlag for næringsutvikling og bosetting. Dersom samisk kultur og spesielt samisk språk skal leve videre og utvikle seg som en fullt likestilt, berikende faktor i nordeuropeisk kultur, må det legges vekt på generelle stimulanser.

       Dette medlem mener reindriftslovgivningen har medført unødige reguleringer og byråkratisk styringsglede. Videre kan det registreres irritasjon hos lokale myndigheter som ikke gis medinnflytelse samt økende motstand fra skattebetalere som reagerer på ressurssløsingen.

       Dette medlem vil hevde at de fremlagte forslag til endringer i reindriftsloven ikke retter opp de misforhold som eksisterer fordi reindriftssamene gis særrettigheter på bekostning av den fastboende samiske befolkning. Lovendringene tar sikte på å gi denne næringen et sterkere vern rettslig.

       Dette medlem er enig i at det på spesielle områder er mulig å ha opparbeidet rettigheter i egenskap av å ha vært bosatt gjennom mange tiår eller hundreår. Dette medlem mener likevel det er grunn til å anta at reindriftsnæringens historiske røtter ikke er vesentlig dypere enn andre driftsformer i primærnæringene langs kysten og i dalene nordover.

       Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet er motstander av lovgivning som gir næringsutøvere særrettigheter basert på etnisk opprinnelse. Det er også betenkelig at lovgivningen gir reindriftssamer særbehandling fremfor den fastboende samiske befolkningen.

       Dette medlem er derfor uenig i den eksisterende reindriftsloven og vil stemme imot forslagene til endringer.

       Dette medlem kan likevel gi uttrykk for subsidiære standpunkt og eventuelt stå sammen med andre partier i merknader for å ha mulighet til å påvirke den eksisterende reindriftspolitikken.

       Dette medlem vil peke på at den samiske minoritetskultur omfatter mennesker over hele landet, spredt på flere yrker og næringer. Dersom samisk kultur og næringsutvikling skal styrkes i de tradisjonelle samiske områder, må innsatsen være av generell karakter i form av gode rammebetingelser for næringsutvikling.

       Dette medlem er uenig i henvisningen til Grunnloven og folkeretten for å sikre reindriftssamer særrettigheter på bekostning av den fastboende samiske befolkning. Dette kan bidra til å skjerpe konfliktene mellom samene.

2.2 Dei einskilde lovene

2.2.1 Reindriftslova

§ 2

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, viser til at det er skilnad på reindrifta i Sør-Noreg og Nord-Noreg, da reindrifta i Nord-Norge vesentleg går føre seg på statsgrunn, medan reindrifta i Sør-Noreg for ein stor del også går føre seg på privat grunn. At reindrifta i Sør-Noreg for ein stor del går føre seg på privat grunn, er etter fleirtalet sitt syn ei medverkande årsak til mange av dei konfliktane som er knytt til den. Desse konfliktane har bakgrunn i usemje om retten til å drive reindrift og avgrensing av den. Fleirtalet finn det rett at lova skal gjelde heile reindrifta innafor dei samiske reinbeiteområda.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, viser til at den rettslege og politiske utviklinga ikkje har gitt ei eintydig konkret, geografisk avklaring av kor yttergrensene for dei samiske reinbeiteområda går. Uvisse verkar i seg sjølv konfliktskapande. Fleirtalet vil peike på at dette er uheldig i høve til dei folkerettslege forpliktingane Noreg har overfor samane. Stortinget har gjennom handsaminga av St.meld. nr. 28 (1991-1992) gitt sin tilslutnad til at avklaring bør skje gjennom lovendring. Lovendringane er naudsynte for å skaffe heimel for styringstiltak for ei berekraftig reindrift.

       Fleirtalet meiner det er viktig å slå fast at det er ein generell reindriftsrett i fjell og utmark innanfor gjeldande forvaltingsgrenser, om det ikkje ligg føre særleg rettsgrunnlag for det motsette.

       Fleirtalet vil peike på at målsettinga med lovendringane ikkje er å etablere reindriftsrett der det i dag ikkje er slike rettar. Målsettinga er derimot å gje klårt uttrykk for kva som er den allmenne føresetnaden som ein byggjer på om tilhøvet mellom dei gjeldande forvaltingsgrensene og rettsgrensene. Verknaden av ei slik lovendring vil ikkje vere at det vert etablert rett der den ikke var før, men derimot at det vert innført ein regel for tvilsrisiko for avgjerd i spørsmålet der det oppstår tvist.

       For å sikre reindrifta tilstrekkeleg beitegrunnlag, må styresmaktene når særlege omsyn tilseier det, etter fleirtalet sitt syn kunne ekspropriere areal der dom har slått fast at beiterett ikkje gjeld. Som ein konsekvens av at denne lova skal gjelde innanfor dei samiske reinbeiteområda, jf. § 11 i reindriftslova, meiner fleirtalet at også heimelen for ekspropriasjon til reinbeite er avgrensa på same måte.

       Fleirtalet er samd med departementet i at § 105 i Grunnlova ikkje er til hinder for avklaring når det gjeld reindrifta sine rettar. Men fleirtalet vil peike på at den som vert påført påviselege tap i sin grunneigarrett eller bruksrett vil ha krav på full erstatning.

       Fleirtalet viser til at Landbruksdepartementet i brev av 19. juli 1995 handsamar rettsspørsmålet slik det er nedfelt i § 2, og m.a. seier:

« Dette forslag innebærer ingen endring i etablerte privatrettslige forhold, men er uttrykk for hva som skal være lovens alminnelige presumsjon når det gjelder forholdet mellom reindriftsretten og grunneierretten innenfor reinbeiteområdene. Vi vil presisere at forslaget bare berører fjell og utmark innenfor nåværende forvaltningsområder for den samiske reindriften. »

       Brevet frå Landbruksdepartementet ligg ved innstillinga. Det gjer òg brev av 8. juni 1995 frå komiteen til departementet.

       Nok eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser til merknad om reintalstilpassing under dei generelle merknadene, og gjer framlegg om endring i andre, tredje og fjerde ledd i høve til framlegget frå Regjeringa:

« § 2 andre, tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Reindriftsstyret skal dele inn reinbeiteområdene i reinbeitedistrikter og fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for rein og/eller høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeitedistrikt. Reindriftsstyret kan også fastsette beitetid for reinbeitedistrikt eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling av et reinbeitedistrikt i beitesoner for bestemte siidaer eller driftsenheter, eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Det skal legges vekt på at reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og beitesoner får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige. Det skal også tas hensyn til sedvanemessig beitebruk så langt dette lar seg forene med en forsvarlig og hensiktsmessig samlet løsning.

       Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling i distrikter av de tradisjonelle felles vår-, høst- og vinterbeiter i Finnmark, hvor utnyttelsen har foregått etter sedvanemessig mønster. Det kan også fastsettes beitetider, vektgrenser for rein og/eller høyeste reintall for de nye distrikter.

       Med reindriftsstyrets godkjenning kan områdestyret regulere tallet på driftsenheter i det enkelte reinbeitedistrikt og også fastsette det høyeste antall rein pr. driftsenhet i distriktet i forhold til de vektgrenser og/ eller det dyretall og den beitetid som er fastsatt for distriktet i henhold til annet og tredje ledd. § 8 b tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. »

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Høgre viser til at fleire av høyringsinstansane under departementet sitt arbeid med lova har uttalt seg kritisk til forslaget til endring i § 2 første ledd, det såkalla speilvendingsprinsippet, der grunneigaren vert pålagt å føre bevis for at det ikkje kviler reinbeiterett på eigedomen. Av proposisjonen s. 13 første spalte går det m.a. fram at Finansdepartementet uttaler at endring av § 2 første ledd og § 31 inneber råderettsinnskrenkingar i privat eigedomsrett. Justisdepartementet uttaler at:

« En lovfesting av sammenfall mellom grensene for beiterett og administrativt fastsatt reinbeiteområde vil for enkelte arealer i realiteten innebære at loven pålegger private grunneiere å avstå beiterett. Det vil gjelde der beiteretten ikke har grunnlag i annet enn lovendringen, og derfor oppstår som følge av lovvedtaket (og eventuelt et administrativt vedtak). I forhold til disse grunneierne vil dette framstå som et ekspropriasjonsrettslig inngrep. »

       Desse medlemene går imot speilvendingsprinsippet (omvendt bevisbyrderegel) som lovforslaget legg opp til. Dette bryt med rettspraksis i dag. Lovforslaget er i røynda ein ekspropriasjon av rettar frå grunneigar til reindriftsutøvar utan at den vanlege prosessen for ekspropriasjon vert gjennomført overfor dei grunneigarane det vedkjem.

       Desse medlemene viser til at skjønnslova av 1. juni 1917 nr. 1 skal leggjast til grunn for fastlegging av erstatning for dei råderettsinnskrenkningane ein ekspropriasjon av beiterett vil påføre ein grunneigar.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet meiner at den lovendringa ein no legg opp til vil skape stor uro i dei sørlege reinbeitedistrikta, ei uro som vil gå ut over reindrifta som næring. Desse medlemene meiner at beitespørsmåla på privat grunn kan løysast med avtaler mellom reineigar og dei som eig grunnen. Det må vera ein føresetnad at reineigarane får dekt utgiftene som vert påført reineigarane i form av beiteleige på areala som ligg mellom den geografiske utbredelsen av eventuell beiterett og distriktsgrensa.

       Desse medlemene går mot endringane det er framlegg om i § 2 første ledd og gjer framlegg om at siste punktum går ut. Desse medlemene viser vidare til sine merknader under § 8 seinare og gjer framlegg om eit nytt tredje punktum i tredje ledd. Desse medlemene gjer etter dette slikt framlegg:

« I § 2 skal:

Første ledd lyde:

       Kongen foretar inndeling i reinbeiteområder av de deler av Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylker som skal være åpne for reindrift med slike særlige rettigheter og plikter som fastsatt i denne lovs §§ 3 og 4 og kapittel III. Ved fastlegging av reinbeiteområdene skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet reindrift der.

Tredje ledd nytt tredje punktum lyde:

       Reindriftsstyret kan gjøre vedtak om å opprette flere områdestyrer i fellesbeiteområdene. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at tvister om rettigheter og rettslige forhold løses av domstolene. Tvister mellom grunneiere og reindriftsnæringen bør på tilsvarende måte finne sin løsning ved frivillige avtaler eller rettslige avgjørelser. Dersom det i et konkret tilfelle er slått fast at beiterett ikke foreligger, og myndighetene kommer til at denne rettstilstand ikke kan fortsette, vil disse medlemmene gå inn for at det innenfor de opptrukne forvaltningsgrenser kan eksproprieres rett til reinbeite. Disse medlemmene viser til at dette standpunkt ikke påvirker vurderingen av eksisterende rettstilstand innenfor de gjeldende forvaltningsområder, men at det gir myndighetene adgang til å ekspropriere til fordel for en part mot at denne yter motparten full erstatning etter gjeldende regler.

       Ut fra det som er sagt ovenfor går disse medlemmene mot forslaget til endring i § 2 første ledd og fremmer følgende forslag:

« § 2 første ledd skal lyde:

       Kongen foretar inndeling i reinbeiteområder av de deler av Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylker som skal være åpne for reindrift med slike særlige rettigheter og plikter som fastsatt i denne lovs §§ 3 og 4 og kapittel III. Ved fastlegging av reinbeiteområdene skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet reindrift der. »

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad om reintalstilpassing og vektgrenser under dei generelle merknadene. Denne medlemen gjer framlegg om å oppretthalde Regjeringa sitt opprinnelege forslag. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

« § 2 andre, tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Reindriftsstyret skal dele inn reinbeiteområdene i reinbeitedistrikter og fastsette høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeitedistrikt. Reindriftsstyret kan også fastsette beitetid for reinbeitedistrikt eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling av et reinbeitedistrikt i beitesoner for bestemte siidaer eller driftsenheter, eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Det skal legges vekt på at reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og beitesoner får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige. Det skal også tas hensyn til sedvanemessig beitebruk så langt dette lar seg forene med en forsvarlig og hensiktsmessig samlet løsning.

       Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling i distrikter av de tradisjonelle felles vår-, høst- og vinterbeiter i Finnmark, hvor utnyttelsen har foregått etter sedvanemessig mønster. Det kan også fastsettes beitetider og høyeste reintall for de nye distrikter.

       Med reindriftsstyrets godkjenning kan områdestyret regulere tallet på driftsenheter i det enkelte reinbeitedistrikt og også fastsette det høyeste antall rein pr. driftsenhet i distriktet i forhold til det dyretall og den beitetid som er fastsatt for distriktet i henhold til annet og tredje ledd. § 8 b tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at reindriftens ekspansjon til nye områder har medført tilfeller av sterke konflikter mellom reindrift og jordbruk.

       Dette medlem mener de foreslåtte endringer og innføring av « speilvendingsprinsippet » vil skape nye kilder til konflikt. Dersom forslagene realiseres kan jordbrukets og de fastboende samers mulighet til å tilpasse seg en ny virksomhet med behov for et mer allsidig næringsgrunnlag bli sterkt redusert.

       Dette medlem vil hevde at markedsøkonomiske disposisjoner i tillegg til begrensninger innført på grunnlag av miljøbaserte vurderinger vil bidra til å utvikle en flokkstruktur og et slakteuttak som er optimalt i forhold til beitegrunnlaget.

       Dette medlem mener derfor det er lite hensiktsmessig å sette et tak for antall dyr som får beite i det enkelte reinbeitedistrikt og et øvre reintall pr. driftsenhet.

§ 3

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, er samd i at det vert gjort endring slik at det ikkje lenger vert krav om norsk statsborgarskap for å drive reindrift i Noreg. Reindriftsretten må vere knytt til at personen er av samisk avstamming og er busett i Noreg. Fleirtalet vil peike på at dette ikkje er til hinder for at ein som driv lovleg reindrift i eit anna land, kan beite med sine dyr i Noreg i samsvar med avtale mellom styresmaktene i dei to landa.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er nøgd med at kvinnene si rettslege stilling i reindrifta vert styrkt, men vil understreke at det ikke er teke nok omsyn til den særlege arveretten barna har i det samiske reindriftssamfunnet. Etter samisk rettsoppfatning er retten til reinmerke og framtidig plass i næringa ei form for arverett, og det er derfor naudsynt at også barn av fråskilte og sambuarar vert sikra eit betre rettsvern i reindriftslova. Desse medlemene finn det ikkje rett at det vert skilt mellom barn som har foreldre som er gift med kvarandre eller den eine av foreldrene er død, og barn som har foreldre som er skilt eller har vore sambuarar, men sambuarskapet er opphørt.

       Desse medlemene finn det derimot ikkje rett at kor lenge ekteskapet har vart skal verte tillagt stor vekt ved eventuell rett til fortsatt reindrift ved skilsmisse. Desse medlemene vil understreke at det i tilfelle der ekteskap eller registrert sambuarskap vert oppløst, skal leggjast vekt på barna sin arverett til samisk næring, kultur og tradisjonar.

       Desse medlemene gjer slikt framlegg:

« § 3 andre ledd skal lyde:

       Den som er gift eller har registrert samboerskap med noen som utøver reindrift i samsvar med første ledd, men ikke selv fyller vilkårene der, har rett til å utøve reindrift i fellesskap med ektefellen/samboeren. I tilfelle den berettigede ektefelle/samboer dør, har gjenlevende ektefelle/samboer adgang til å føre reindriften videre. I tilfelle ekteskapet opphører av annen årsak, kan områdestyret etter søknad gi tillatelse til at vedkommende viderefører sin reindrift. Ved opphør av registrert samboerskap med felles barn, hvor begge partene er registrert på felles driftsenhet, kan områdestyret etter søknad gi tillatelse til at vedkommende viderefører sin reindrift. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at reindriftssamer gis eksklusive rettigheter. Det gis et inntrykk av at det samiske folk og den samiske kultur er identisk med reindriftsutøvere selv om disse er i mindretall blant samer og samiskættede.

       Dette medlem mener en ivaretakelse av samisk kultur og identitet bedre kan oppnås ved å nytte helt andre virkemidler enn støtte- og reguleringsordninger som settes inn overfor en enkeltnæring.

§ 4

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, vil peike på områdestyret sin rett til å fastsetje høgste reintal pr. driftseining i reinbeitedistrikt. I slike tilfelle kan eit krav om at minst 75 % av flokken skal høyre til den ansvarlege leiaren av driftseininga, eventuelt ektefellene saman, føre til at det vert vanskeleg for borna å byggje opp sin flokk innan driftseininga. Dette kan etter fleirtalet sitt syn skade rekrutteringa til reindrifta. Det kan òg gjere det vanskeleg å slå sammen fleire små driftseiningar innan ein familie. Fleirtalet finn at eit krav om at minst 51 % av flokken tilhøyrer leiaren når det er éin leiar, er meir riktig, medan kravet om minst 75 % vert oppretthalde når ektefellene driv i fellesskap. Dette kravet føreset at ein nyttar retten til å fastsetje øvre reintal for driftseininga. Fleirtalet gjer framlegg om slik endring:

« § 4 tredje ledd skal lyde:

       I tilfelle områdestyret gjør bruk av sin adgang i § 2 fjerde ledd til å fastsette høyeste reintall pr. driftsenhet i reinbeitedistrikt, kan det samtidig stilles krav om at minst 51 % av flokken skal tilhøre enhetens ansvarlige leder, 75 % når ektefellene driver i fellesskap, jf. annet ledd ovenfor. Slikt vedtak må ha reindriftsstyrets godkjenning for å få bindende virkning. »

       Komiteen er merksam på at i omgrepet « driftseining » ligg det meir enn berre arbeidet med reinen, og at ei for sterk fokuksering på denne delen av driftseininga kan svekke kvinnene si stilling. Dette er ikkje intensjonen med dei endringane det er gjort framlegg om. Komiteen ber departementet vere særleg merksam på dette ved utarbeiding av regelverket etter lova.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er svært positive til at begge ektefellene får lik rett og likt ansvar ved at dei vert jamstilte eigarar av driftseininga, men strekar under at dette også må føre til at det vert mogleg for begge ektefellene å ha inntekt i næringa. Kvinnene sitt arbeid må reknast inn i tilskottsgrunnlaget. Det vil seie at det samla arbeidet i reindrifta som doudji, rekneskap osb. vert inkludert, og at det ikkje berre vert rekna etter arbeidet med reinflokken og kjøtproduksjon.

       Desse medlemene ber om at det vert utgreidd ei form for odelsrett til driftseiningar og rein innanfor driftseiningane.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet grunngjev ønsket om å få utgreidd odelsrett i reindrifta med at det i dag ikkje er plass i reindrifta til alle barn av reindriftsutøvarar eller dei som har driftseining. Odelsrett i reindrifta vil føre til at familiar i reindriftsnæringa vil få større tryggleik med omsyn til vidareføring av næringa innanfor familien, samt sikre at dei som ikkje har framtid i næringa tar utdanning og går over i andre yrke eller anna verksemd i tilknyting til næringa.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i forslaget om at begge ektefeller kan stå som likestilte ledere av driftsenhet. Dette medlem mener eierforholdene til driftsenheten må være et internt anliggende og vil derfor motsette seg kravet om at en viss prosentandel skal tilhøre enhetens ansvarlige leder.

§ 6

       Det er etter komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, sitt syn viktig å gi Sametinget innverknad i reindriftspolitikken, slik at det kan verte skapt god samanheng mellom reindriftsforvalting og -politikk og samepolitikken elles. Fleirtalet er såleis samd i at Sametinget må få innverknad på samansetjinga av styringsorgana i reindrifta. Fleirtalet ser det som ønskjeleg at aktive reindriftsutøvarar vert utpeika til styringsorgana.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, viser til at det i samband med handsaminga av St.meld. nr. 52 (1992-1993) Om norsk samepolitikk vart vedteke av Stortinget å la Sametinget få innverknad på samansetjinga av styringsorgana i reindrifta. Stortinget vedtok da framlegget frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om at Sametinget bør oppnemne tre av medlemene i reindriftsstyret og to, eventuelt tre, av dei fem eller sju medlemene i områdestyra.

       Komiteen har merka seg at områdestyret og distriktsstyret sine offentlegrettslege vedtak i hovudsak ikkje gjeld for andre enn dei som utøver reindrift i reinbeiteområda. Det er derfor naturleg at ankeinstansen er leddet over, dvs. at områdestyret er ankeinstans for distriktsstyret sine vedtak og reindriftsstyret for områdestyret sine vedtak.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Stortingets tidligere behandling av Sametingets oppnevningsrett og støtter at Sametinget oppnevner ett av medlemmene til reindriftsstyret med varamann. Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

« § 6 første ledd skal lyde:

       Det opprettes et reindriftsstyre på 7 medlemmer med personlige varamedlemmer der 1 av medlemmene (med varamedlem) oppnevnes av Sametinget og 6 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Kongen. »

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti meiner at Sametinget må oppnemne fleirtalet i reindriftsstyret. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

« § 6 første ledd skal lyde:

       Det opprettes et reindriftsstyre på 7 medlemmer med personlige varamedlemmer der 4 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Sametinget og 3 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Kongen. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener regulering av næringer skal skje uten innflytelse fra Sametinget og vil derfor gå imot at tinget skal oppnevne tre medlemmer (med varamedlemmer) til reindriftsstyret.

       Dette medlem vil hevde at faglige forutsetninger og samfunnserfaring må være utslagsgivende ved oppnevning av medlemmer til reindriftsstyret uten vektlegging av kjønnssammensetning.

       Dette medlem vil likevel understreke betydningen av at begge kjønn er likestilt i alle spørsmål om rettigheter.

§ 7

       Når det gjeld oppnemning av områdestyra, viser komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, til sine respektive merknader under § 6. Fleirtalet meiner det er viktig å ha mest mogleg lik representasjon av begge kjønn i områdestyra, og at reindriftsutøvarar frå området er representert.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet meiner det er viktig at reindrifta vert sikra fleirtal i styringsorgana i reindrifta, og gjer slikt framlegg:

« § 7 første, annet og tredje ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2, skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Fylkestinget oppnevner 3, eventuelt 4 av medlemmene (med varamedlemmer) og Sametinget oppnevner 2, eventuelt 3 av medlemmene (med varamedlemmer). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd.

       Blant medlemmene skal det være aktive reindriftsutøvere fra området og mest mulig lik representasjon fra begge kjønn. Leder i områdestyret skal være aktiv reindriftsutøver.

       Områdestyret skal påse at reindriften i distriktene innenfor området foregår i samsvar med gjeldende lover og forskrifter og kan påby og iverksette samling, merking og telling av rein dersom reineierne ikke blir enige og selv gjennomfører slike tiltak.

Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir fjerde, femte og sjette ledd. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Stortingets tidligere behandling av Sametingets oppnevningsrett og støtter at Sametinget oppnevner ett av medlemmene i områdestyret med varamann. Disse medlemmene fremmer følgende forslag:

« § 7 første og annet ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2, skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Fylkestinget oppnevner 4, eventuelt 6 av medlemmene (med varamedlemmer) og Sametinget oppnevner 1 av medlemmene (med varamedlem). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd.

       Blant medlemmene skal det være aktive reindriftsutøvere fra området og mest mulig lik representasjon fra begge kjønn. Leder i områdestyret skal være aktiv reindriftsutøver. »

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under § 6 og meiner at også når det gjeld områdestyret, må Sametinget oppnemne fleirtalet. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

« § 7 første ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2 skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Sametinget oppnevner 3, eventuelt 4 av medlemmene (med varamedlemmer) og Fylkestinget oppnevner 2, eventuelt 3 av medlemmene (med varamedlemmer). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener områdestyret skal avvikles og oppgavene fordeles mellom reindriftsstyret og distriktsstyret.

§ 8

       Komiteen viser til at gjennom dei oppgåvene distriktsstyret har, får næringa stort indre sjølvstyre. For at medlemene av distriktsstyret ikkje skal verte ugilde, er det viktig at arbeidet med ny distriktsinndeling med større distrikt raskt vert avslutta.

       Komiteen viser òg til at ei rekke av dei som komiteen har hatt møte med i sitt arbeid med innstillinga, har peika på at distriktsstyret vil få både offentlege og private oppgåver, og at det i små reindriftsmiljø kan vere fare for at einskilde personar vil kunne få for stor makt.

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemene frå Senterpartiet, vil peike på at større forvaltingseiningar kan vere ein måte å redusere dei problema ein ser i dag med at nokre personar kan vere ugilde.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, vil peike på at det kan verke konfliktdempande om ein del avgjerder som skulle vore teke i distriktsstyret, vert flytta til områdestyret. Fleirtalet ber om at departementet følgjer utviklinga nøye, og at Regjeringa kjem attende til Stortinget med orientering når den nye distriktsinndelinga er på plass.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet vil vise til at den forvaltingsmodellen som er foreslått for reindrifta er uvanleg i forhold til andre primærnæringar. Den vil skape uklåre habilitetsforhold, som ikkje vert løyst ved endring av distriktsgrenser. Det samiske folket er nært knytta til kvarandre gjennom slektsband, og habilitetsproblem kan også oppstå ved oppretting av større distrikt. Desse medlemene vil streke under at ingen andre næringar har sjølvstyre på ein slik måte at dei sjølv forvaltar både private næringsinteresser og staten sine interesser i næringa, og kontrollerer nære familiemedlemmer i samme næringsverksemd, på vegner av staten. Det er derfor, etter desse medlemene si meining, nyttig med skilje mellom private næringsinteresser og staten sine interesser i næringa. Desse medlemene vil foreslå at den offentlege forvaltinga som er tiltenkt distriktsstyra, vert flytta til områdestyra. Dette vil skape betre arbeidsmoglegheiter for reindriftsnæringa, og faren for interne konfliktar vil verte redusert.

       Desse medlemene gjer slikt framlegg:

« § 8 tredje ledd skal lyde:

       Det påligger distriktsstyret å føre fortegnelse over distriktets reineiere og tallet på rein. »

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, vil òg vise til at det er reindriftsutøvarane sjølve som har dei beste føresetnadene for å ta hand om utviklinga av kulturen og naturen. Dersom reindrifta skal utvikle seg og gi grunnlag for kulturell berekraft, må dei i større grad få ansvar for utviklinga. Utan at reindrifta vert dreve i eit økologisk system i balanse, vil reindrifta kunne mista si rolle som ein viktig berar av samisk kultur.

§ 8a

       Komiteen peikar på at det er framlegg om å innføre ein obligatorisk distriktsplan for utnytting av beiteressursane og arealdisponering. Planen skal vere eit offentleg dokument som skisserer utnytting av beiteressursane og bruken av distriktet. Komiteen er samd i at planen vil gi viktig informasjon til andre styresmakter i deira forvaltingsverksemd. Komiteen meiner distriktsplanen vil kunne vere eit godt instrument når det gjeld betre styring av ressursutnyttinga. Komiteen viser til at det er aukande konkurranse om utmarksareala til ymse føremål. Ein god distriktsplan kan etter komiteen sitt syn gi reindrifta ein klårare posisjon. Komiteen viser til at det frå reindrifta si side er hevda at utarbeiding av distriktsplan vil ta mykje tid, og dei som skal utarbeide den har ikkje alltid kompetanse til slikt arbeid. Etter komiteen sitt syn må forvaltinga, t.d. i kommunane og Reindriftsadministrasjonen, kunne hjelpe distriktsstyret med å utarbeide planen. Det må ikkje setjast for store krav til detaljnivå i planen. Utforminga av planen må ta omsyn til at det skal vere praktisk mogleg å gjennomføre den.

       Komiteen er elles samd med departementet i at det ikkje er rimeleg å unnta ei einskild næring frå å planleggje og samordne arealbruken sin med andre arealinteresser.

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har merka seg argumenta frå næringa om at opplysing om talet på rein i den einskilde driftseininga vert oppfatta problematisk ut frå samisk sedvane. Fleirtalet meiner at departementet ved utarbeiding av forskrifter til denne paragrafen bør vurdere dette.

       Eit anna fleirtal, alle med unntak av medlemene frå Senterpartiet, meiner at distriktsplanen òg må sjåast i samanheng med krav i plan- og bygningslova, og viser til dei høyringsrutinene som er omtala i proposisjonen.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet meiner at dersom distriktsplanen skal tilpassast plan- og bygningslova, vil det skape stor uvisse for reindriftsutøvarane. Retten til å drive reindrift og rett til beite ligg i § 2 i reindriftslova, og kan ikkje underleggjast plan- og bygningslova. Distriktsplanen vert eit plandokument der kommunale organ i diskusjon med reindrifta kan samordne felles interesser.

       Komitéfleirtalet, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser til merknad om reintalstilpassing under dei generelle merknadene, og gjer framlegg om endring i første ledd i høve til framlegget frå Regjeringa:

« § 8a første ledd skal lyde:

       Som ledd i kontrollen med etablering, drift og reintall skal distriktsstyret utarbeide en distriktsplan. Planen skal inneholde:

1.	opplysning om vektstruktur for kjønns- og aldersgrupper av rein og/eller fordeling av distriktets samlede reintall på de godkjente driftsenheter. I samsvar med dette skal planen omfatte en samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige beiteressurser.

2.	angivelse av flyttemønsteret i distriktet.

3.	oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder også antall terrenggående kjøretøyer samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy. Løyper for terrenggående barmarkskjøretøy skal også gå fram av planen.

4.	oversikt over alle gjerder og anlegg av permanent art, og så vidt mulig også gjerder og anlegg av midlertidig art.

5.	eventuell inndeling i beitesoner, jf. § 2 annet ledd.

Arealdisponeringene skal kartfestes.»

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet er ikkje samd i at distriktsplanen skal vere så detaljert at løyper for terrenggåande barmarkskjøretøy skal gå fram. Desse medlemene gjer derfor slikt framlegg:

« § 8a første ledd nr. 3 skal lyde:

       oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder også antall terrenggående kjøretøyer samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy. »

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad om reintalstilpassing og vektgrenser under dei generelle merknadene. Denne medlemen gjer framlegg om å oppretthalde Regjeringa sitt opprinnelege forslag. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

« § 8a første ledd skal lyde:

       Som ledd i kontrollen med etablering, drift og reintall skal distriktsstyret utarbeide en distriktsplan. Planen skal inneholde:

1.	fordeling av distriktets samlede reintall på de godkjente driftsenheter. I samsvar med dette skal planen omfatte en samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige beiteressurser.

2.	angivelse av flyttemønsteret i distriktet.

3.	oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder også antall terrenggående kjøretøyer samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy. Løyper for terrenggående barmarkskjøretøy skal også gå fram av planen.

4.	oversikt over alle gjerder og anlegg av permanent art, og så vidt mulig også gjerder og anlegg av midlertidig art.

5.	eventuell inndeling i beitesoner, jf. § 2 annet ledd.

Arealdisponeringene skal kartfestes.»

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i plankravet for reindriften, men savner en samkjøring med plan- og bygningsloven. Dette medlem peker på at reindriftens særstilling gjennom reindriftsloven har resultert i sterke konflikter mellom ulike samiske grupper, de fastboende og reindriftsutøverne. Dette medlem mener kommunene må gis den samme styring over reindrift som øvrig virksomhet for å kunne løse lokale interessekonflikter på et bredere grunnlag.

§ 8b

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, viser til at det er framlegg om innføring av ei ressursavgift ved brot på distriktsplanen. Fleirtalet er samd i innføring av ei slik avgift, som ikkje er meint som kompensasjon til dei som er skadelidne i eller utanfor reindrifta, men skal gå inn i reindriftsfondet. Fleirtalet viser til at retten til beite for reinen er felles, medan eigedomsretten til reinen er individuell. Det må derfor etter fleirtalet sitt syn vere rett å ha effektive verkemiddel i høve til reineigarar som tek meir enn sin del av fellesskapet sine goder. Ressursavgift vil kunne vere eit av verkemidla for å sikre ei forsvarleg utvikling og forvalting av beiteressursane.

       Komitéfleirtalet, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser til merknad om reintalstilpassing under dei generelle merknadene, og gjer framlegg om endring i tredje og fjerde ledd i høve til framlegget frå Regjeringa:

« § 8b tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Har enheten ført på beite rein med vekt som avviker fra de fastsatte vektgrenser og/eller flere rein enn det reintall enheten er tildelt etter stadfestet distriktsplan, jf. § 2 annet og tredje ledd, kan distriktsstyret også pålegge driftsenheten ressursavgift. Avgiftsnivået fastlegges av reindriftsstyret ved forskrift. Vedtak om å pålegge avgift må stadfestes av områdestyret for å kunne iverksettes.

       Etter krav fra distriktsstyret kan også områdestyret i første instans gjøre vedtak om å pålegge ressursavgift, om det finnes godtgjort at driftsenhet i annet distrikt har ført på beite rein med vekter som avviker fra de fastsatte vektgrenser og/eller flere rein enn tillatt, til skade for det distrikt som fremmer kravet, uten at styret i enhetens hjemdistrikt har foretatt seg noe for å rette opp forholdet. »

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet viser til merknadene under § 8 om å leggje oppgåver til områdestyret i staden for distriktsstyret, og gjer slikt framlegg:

« § 8b tredje ledd skal lyde:

       Er det ført flere rein på beite enn det reintall enheten er tildelt etter stadfestet distriktsplan, kan områdestyret også pålegge driftsenheten ressursavgift. Avgiftsnivået fastlegges av reindriftsstyret ved forskrift. »

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad om reintalstilpassing og vektgrenser under dei generelle merknadene. Denne medlemen gjer framlegg om å oppretthalde Regjeringa sitt opprinnelege forslag. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

« § 8b tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Er det ført flere rein på beite enn det reintall enheten er tildelt etter stadfestet distriktsplan, kan distriktsstyret også pålegge driftsenheten ressursavgift. Avgiftsnivået fastlegges av reindriftsstyret ved forskrift. Vedtak om å pålegge avgift må stadfestes av områdestyret for å kunne iverksettes.

       Etter krav fra distriktsstyret kan også områdestyret i første instans gjøre vedtak om å pålegge ressursavgift, om det finnes godtgjort at driftsenhet i annet distrikt har ført flere rein på beite enn tillatt, til skade for det distrikt som fremmer kravet, uten at styret i enhetens hjemdistrikt har foretatt seg noe for å rette opp forholdet. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i forslaget om å innføre en ressursavgift.

       Dette medlem mener den eller de som er ansvarlige for overbeiting må betale for skadene enten gjennom tiltak som kan løse miljøproblemene eller som erstatning til skadelidte innenfor eller utenfor reindriften.

       Dette medlem vil hevde at det er uheldig at distriktsstyret skal ta avgjørelser om sanksjoner fordi næringsrepresentantene er i flertall.

§ 10

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet viser til sine merknader til § 8a. Av den endringa det er gjort framlegg om der, følgjer at det også må gjerast endring i § 10. Desse medlemene gjer slikt framlegg:

« § 10 første ledd nr. 3 skal lyde:

       adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i samsvar med stadfestet distriktsplan, jf. § 8 a første ledd. Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig, og skal så langt mulig foregå i faste løyper. Motorisert ferdsel eller flyging inn i område fredet i medhold av lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern. Nærmere regler om slik ferdsel i fredet område kan fastsettes ved forskrift av vedkommende forvaltningsmyndighet i samråd med distriktsstyret og områdestyret, »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener reindriftsloven og lov om motorferdsel i utmark skal praktiseres liberalt ved bruk av motorisert fremkomstmiddel i reindriftsnæringen. Beslutningsretten om å gi tillatelse bør desentraliseres til lokale myndigheter. Av hensyn til den praktiske reindriftsutøvelsen må det gis anledning til bruk av fremkomstmidler nødvendige for en forsvarlig drift.

§ 15

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, har merka seg at det har vore uttrykt ulike syn på forståinga av § 15 første ledd andre punktum både frå reindriftsnæringa og grunneigarane si side. Fleirtalet viser til at departementet i proposisjonen har understreka at forslaget til endra paragraf ikkje skal endra rettstilhøva mellom grunneigarretten og reindriftsretten. Føremålet er i første rekke å gjere det klarare kva slags bruk grunneigar og andre med bruksrett kan gjere av eigedomen utan å kome i konflikt med reindriftsretten. Fleirtalet vil understreka det.

       Fleirtalet ser § 15 i tråd med servituttloven av 29. november 1968 § 2 som pålegg både eigar og rettshavar ikkje å bruke eigedomen på slik måte at det er til urimeleg hinder for den andre parten.

       Fleirtalet sluttar seg til framlegget til ny § 15.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å legge til rette for alternativ næringsvirksomhet i reinbeiteområdene for å unngå negativ innvirkning på arbeidsplasser og bosetting.

       Dette medlem vil hevde at ny § 15, slik lovforslaget lyder, vil virke i feil retning fordi det i sterkere grad enn gjeldende lov kan bety en begrensning av grunneieres/rettighetshavers disposisjonsrett over områdene. Dette medlem vil gå imot en innskrenkning i grunneierretten.

§ 16 fjerde ledd

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemene frå Senterpartiet, viser til at framlegget om at departementet i særlege tilfelle kan frita reineiger frå plikta til å merke reinen, skal gjelde berre for reinen til Rendal Renselskap. Dette er fleirtalet samd i. Fleirtalet set som vilkår at forvaltingsmodellen med innfanging, veging og merking med ulike merke etter vekt, skal vere tidsavgrensa til høgst 5 år. Etter den tid skal ein gå tilbake til normalordning med vanleg avskyting.

       Fleirtalet gjer merksam på at spesialordninga for Rendal Renselskap og avtale med reinbeitedistrikta ikkje fører til ei utviding av samisk reinbeiteområde.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og medlemen Skogholt frå Arbeidarpartiet meiner at Rendal Renselskap ikkje bør ha nokon særordning for drift av sin rein. Selskapet må tilpasse drifta si etter det lovverket som er.

       Desse medlemene føreset at Rendal Renselskap sjølve kan få velje om dei vil drive tamreindrift, og i tilfelle drive det som ordinær tamreindrift, eller om dei vil ha villrein underlagt viltlova.

       Desse medlemene gjer framlegg om at fjerde ledd i § 16 går ut og vil stemme mot dette leddet.

§ 20

       Komitéfleirtalet, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, viser til merknad om reintalstilpassing under dei generelle merknadene, og gjer framlegg om endring i fjerde ledd i høve til framlegget frå Regjeringa:

« § 20 fjerde ledd skal lyde:

       Finner områdestyret at innehaver av driftsenhet eller andre reineiere i driftsenhet forsømmer sin driveplikt, ikke overholder fastsatt vektgrense for kjønns- og aldersgrupper av rein i distriktet og/eller vedtak om maksimalt reintall for driftsenhet, eller på annen måte innretter seg eller opptrer slik at det er til vesentlig skade for næringen eller andre rettighetshavere, kan det etter å ha hørt distriktsstyret gjøre vedtak om å redusere, avvikle eller overføre driftsenheten, jf. § 34. »

       Komitémedlemen frå Sosialistisk Venstreparti viser til sin merknad om reintalstilpassing og vektgrenser under dei generelle merknadene. Denne medlemen gjer framlegg om å oppretthalde Regjeringa sitt opprinnelege forslag. Denne medlemen gjer slikt framlegg:

« § 20 fjerde ledd skal lyde:

       Finner områdestyret at innehaver av driftsenhet eller andre reineiere i driftsenhet forsømmer sin driveplikt, ikke overholder vedtak om maksimalt reintall for driftsenhet, eller på annen måte innretter seg eller opptrer slik at det er til vesentlig skade for næringen eller andre rettighetshavere, kan det etter å ha hørt distriktsstyret gjøre vedtak om å redusere, avvikle eller overføre driftsenheten, jf. § 34. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener rammebetingelsene og vilkårene for reindrift ikke skal skille seg vesentlig ut fra andre næringer. Derfor må det være opp til den enkelte reineier hvordan inntektene sikres og da må det være rom for inntekter fra andre næringer.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn motsette seg kravet om reindrift som eneyrke.

§ 31

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, viser til at heimelen for ekspropriasjon berre gjeld i samiske reinbeiteområde, og at det i slike høve skal gjevast erstatning i samsvar med skjønn.

       Komitémedlemene frå Senterpartiet og Høgre går imot forslaget om nytt andre ledd til § 31, som inneber at grunneigar må dekkje sine eigne sakskostnader dersom han/ho ikkje aksepterer eit tilbod frå saksøkjar om erstatning.

       Desse medlemene viser til at eit slik forslag er basert på forslag i NOU 1993:35 « Lov om skjønnsprosess », som enno ikkje er handsama av Regjeringa eller Stortinget. Det blir her gjort framlegg om at saksøkte kan bli pålagt å betale eigne sakskostnader ved å avslå eit forlikstilbod frå saksøkar ved mindre og ukompliserte inngrep, forutsett at saksøkte ikkje oppnår meir enn tilbodet under skjønnsbehandlinga.

       Desse medlemene går imot at ein forskutterer ein slik omkostningsregel før prinsippa i forslaget frå skjønnslovsutvalet er vurdert, da dette kan innebere ei endring med store vidtrekkjande verknader. I tillegg er det grunn til å peike på at forslaget om nytt andre ledd til § 31 går langt ut over det som er foreslått av skjønnslovsutvalet, i og med at deira forslag er avgrensa til « mindre og ukompliserte inngrep ».

       Fylgjene av forslaget vil bli at risikoen for sakskostnader blir overført frå han/dei som har interesse av at inngrepet blir gjennomført til den enkelte grunneigar. Realiteten vil bli at den einskilde grunneigar blir tvinga til å måtte akseptere eksproprianten sitt tilbod på grunn av omkostningsrisikoen ved å nekte aksept av tilbodet.

       Desse medlemene viser til sine merknader til § 2 og peikar på at skjønnslova av 1. juni 1917 nr. 1 skal leggjast til grunn for fastlegging av erstatning ved ekspropriasjon av rettar til føremon for reindriftsnæringa.

       Desse medlemene vil også gå imot forslaget til nytt andre ledd i § 31 og vil stemme mot det.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener eiendomsretten bør gjelde som et overordnet prinsipp. Ekspropriasjon kan kun godtas når dette er absolutt nødvendig.

       Dette medlem vil peke på at en utvidet ekspropriasjonshjemmel innebærer råderettsinnskrenkninger i privat eiendomsrett og vil derfor gå imot denne.

§ 34

       Komitéfleirtalet, alle med unntak av medlemen frå Framstegspartiet, vil peike på at reindriftsretten er ein kollektiv rett. Ein reineigar som t.d. fører dyr på beite han/ho ikkje har rett til å nytte, har fleire dyr enn tillete og/eller dyr som avvik frå fastsett vektgrense, tar frå fellesskapen. Styringsorgana i reindrifta må i slike tilfelle kunne gripe inn. Fleirtalet sluttar seg til framlegget om tvangstiltak, som er naudsynt for at styringsorgana i reindrifta skal kunne gjennomføre vedtak.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader til § 8b.

3. Framlegg frå mindretal

Framlegg frå Senterpartiet og Høgre:

Framlegg 1

§ 2 første ledd skal lyde:

       Kongen foretar inndeling i reinbeiteområder av de deler av Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylker som skal være åpne for reindrift med slike særlige rettigheter og plikter som fastsatt i denne lovs §§ 3 og 4 og kapittel III. Ved fastlegging av reinbeiteområdene skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet reindrift der.

Framlegg frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Framlegg 2

§ 3 andre ledd skal lyde:

       Den som er gift eller har registrert samboerskap med noen som utøver reindrift i samsvar med første ledd, men ikke selv fyller vilkårene der, har rett til å utøve reindrift i fellesskap med ektefellen/samboeren. I tilfelle den berettigede ektefelle/samboer dør, har gjenlevende ektefelle/samboer adgang til å føre reindriften videre. I tilfelle ekteskapet opphører av annen årsak, kan områdestyret etter søknad gi tillatelse til at vedkommende viderefører sin reindrift. Ved opphør av registrert samboerskap med felles barn, hvor begge partene er registrert på felles driftsenhet, kan områdestyret etter søknad gi tillatelse til at vedkommende viderefører sin reindrift.

Framlegg frå Senterpartiet:

Framlegg 3

§ 2 tredje ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Reindriftsstyret kan gjøre vedtak om å opprette flere områdestyrer i fellesbeiteområdene.

Framlegg 4

§ 7 første, annet og tredje ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2, skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Fylkestinget oppnevner 3, eventuelt 4 av medlemmene (med varamedlemmer) og Sametinget oppnevner 2, eventuelt 3 av medlemmene (med varamedlemmer). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd.

       Blant medlemmene skal det være aktive reindriftsutøvere fra området og mest mulig lik representasjon fra begge kjønn. Leder i områdestyret skal være aktiv reindriftsutøver.

       Områdestyret skal påse at reindriften i distriktene innenfor området foregår i samsvar med gjeldende lover og forskrifter og kan påby og iverksette samling, merking og telling av rein dersom reineierne ikke blir enige og selv gjennomfører slike tiltak.

Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir fjerde, femte og sjette ledd.

Framlegg 5

§ 8 tredje ledd skal lyde:

       Det påligger distriktsstyret å føre fortegnelse over distriktets reineiere og tallet på rein.

Framlegg 6

§ 8a første ledd nr. 3 skal lyde:

       oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder også antall terrenggående kjøretøyer samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy.

Framlegg 7

§ 8b tredje ledd skal lyde:

       Er det ført flere rein på beite enn det reintall enheten er tildelt etter stadfestet distriktsplan, kan områdestyret også pålegge driftsenheten ressursavgift. Avgiftsnivået fastlegges av reindriftsstyret ved forskrift.

Framlegg 8

§ 10 første ledd nr. 3 skal lyde:

       adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i samsvar med stadfestet distriktsplan, jf. § 8 a første ledd. Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig, og skal så langt mulig foregå i faste løyper. Motorisert ferdsel eller flyging inn i område fredet i medhold av lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern. Nærmere regler om slik ferdsel i fredet område kan fastsettes ved forskrift av vedkommende forvaltningsmyndighet i samråd med distriktsstyret og områdestyret,

Forslag fra Høyre:

Forslag 9

§ 6 første ledd skal lyde:

       Det opprettes et reindriftsstyre på 7 medlemmer med personlige varamedlemmer der 1 av medlemmene (med varamedlem) oppnevnes av Sametinget og 6 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Kongen.

Forslag 10

§ 7 første og annet ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2, skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Fylkestinget oppnevner 4, eventuelt 6 av medlemmene (med varamedlemmer) og Sametinget oppnevner 1 av medlemmene (med varamedlem). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd.

       Blant medlemmene skal det være aktive reindriftsutøvere fra området og mest mulig lik representasjon fra begge kjønn. Leder i områdestyret skal være aktiv reindriftsutøver.

Framlegg frå Sosialistisk Venstreparti:

Framlegg 11

§ 2 andre, tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Reindriftsstyret skal dele inn reinbeiteområdene i reinbeitedistrikter og fastsette høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeitedistrikt. Reindriftsstyret kan også fastsette beitetid for reinbeitedistrikt eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling av et reinbeitedistrikt i beitesoner for bestemte siidaer eller driftsenheter, eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Det skal legges vekt på at reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og beitesoner får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige. Det skal også tas hensyn til sedvanemessig beitebruk så langt dette lar seg forene med en forsvarlig og hensiktsmessig samlet løsning.

       Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling i distrikter av de tradisjonelle felles vår-, høst- og vinterbeiter i Finnmark, hvor utnyttelsen har foregått etter sedvanemessig mønster. Det kan også fastsettes beitetider og høyeste reintall for de nye distrikter.

       Med reindriftsstyrets godkjenning kan områdestyret regulere tallet på driftsenheter i det enkelte reinbeitedistrikt og også fastsette det høyeste antall rein pr. driftsenhet i distriktet i forhold til det dyretall og den beitetid som er fastsatt for distriktet i henhold til annet og tredje ledd. § 8 b tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Framlegg 12

§ 6 første ledd skal lyde:

       Det opprettes et reindriftsstyre på 7 medlemmer med personlige varamedlemmer der 4 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Sametinget og 3 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Kongen.

Framlegg 13

§ 7 første ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2 skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Sametinget oppnevner 3, eventuelt 4 av medlemmene (med varamedlemmer) og Fylkestinget oppnevner 2, eventuelt 3 av medlemmene (med varamedlemmer). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd.

Framlegg 14

§ 8a første ledd skal lyde:

       Som ledd i kontrollen med etablering, drift og reintall skal distriktsstyret utarbeide en distriktsplan. Planen skal inneholde:

1.	fordeling av distriktets samlede reintall på de godkjente driftsenheter. I samsvar med dette skal planen omfatte en samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige beiteressurser.

2.	angivelse av flyttemønsteret i distriktet.

3.	oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder også antall terrenggående kjøretøyer samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy. Løyper for terrenggående barmarkskjøretøy skal også gå fram av planen.

4.	oversikt over alle gjerder og anlegg av permanent art, og så vidt mulig også gjerder og anlegg av midlertidig art.

5.	eventuell inndeling i beitesoner, jf. § 2 annet ledd.

       Arealdisponeringene skal kartfestes.

Framlegg 15

§ 8b tredje og fjerde ledd skal lyde:

       Er det ført flere rein på beite enn det reintall enheten er tildelt etter stadfestet distriktsplan, kan distriktsstyret også pålegge driftsenheten ressursavgift. Avgiftsnivået fastlegges av reindriftsstyret ved forskrift. Vedtak om å pålegge avgift må stadfestes av områdestyret for å kunne iverksettes.

       Etter krav fra distriktsstyret kan også områdestyret i første instans gjøre vedtak om å pålegge ressursavgift, om det finnes godtgjort at driftsenhet i annet distrikt har ført flere rein på beite enn tillatt, til skade for det distrikt som fremmer kravet, uten at styret i enhetens hjemdistrikt har foretatt seg noe for å rette opp forholdet.

Framlegg 16

§ 20 fjerde ledd skal lyde:

       Finner områdestyret at innehaver av driftsenhet eller andre reineiere i driftsenhet forsømmer sin driveplikt, ikke overholder vedtak om maksimalt reintall for driftsenhet, eller på annen måte innretter seg eller opptrer slik at det er til vesentlig skade for næringen eller andre rettighetshavere, kan det etter å ha hørt distriktsstyret gjøre vedtak om å redusere, avvikle eller overføre driftsenheten, jf. § 34.

Framlegg 17

       Det vert fastsett eit øvre reintal for den einskilde driftseininga.

4. Tilråding frå komiteen

       Komiteen har elles ikkje merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere slikt

vedtak til lov om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven.

I.

I lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift gjøres følgende endringer:

§ 1 første og annet ledd skal lyde:

Formål og virkeområde.

       Formålet med denne lov er å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig. Utviklingen og utøvelsen av næringen bør gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke, samtidig som deres rettigheter sikres. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur, i samsvar med Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter.

       Innenfor disse formål skal loven:

1.	fastlegge rammer for reindriftsutøvernes rettigheter og plikter,

2.	regulere forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser,

3.	så langt nødvendig regulere det innbyrdes forhold mellom reindriftsutøverne,

4.	skape grunnlag for en hensiktsmessig organisering og administrasjon.

       Nåværende annet og tredje ledd blir nye tredje og fjerde ledd.

§ 2 skal lyde:

Reinbeiteområder, reinbeitedistrikter, beitesoner.

       Kongen foretar inndeling i reinbeiteområder av de deler av Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark fylker som skal være åpne for reindrift med slike særlige rettigheter og plikter som fastsatt i denne lovs § 3 og § 4 og kapittel III. Ved fastlegging av reinbeiteområdene skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet reindrift der. De utmarksstrekninger (jf. § 11) som inngår i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med slike særlige rettigheter og plikter som nevnt i første punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold.

       Reindriftsstyret skal dele inn reinbeiteområdene i reinbeitedistrikter og fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for rein og/eller høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeitedistrikt. Reindriftsstyret kan også fastsette beitetid for reinbeitedistrikt eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling av et reinbeitedistrikt i beitesoner for bestemte siidaer eller driftsenheter, eller pålegge områdestyret å gjøre dette. Det skal legges vekt på at reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og beitesoner får grenser som driftsmessig er naturlige og hensiktsmessige. Det skal også tas hensyn til sedvanemessig beitebruk så langt dette lar seg forene med en forsvarlig og hensiktsmessig samlet løsning.

       Videre kan reindriftsstyret foreta inndeling i distrikter av de tradisjonelle felles vår-, høst- og vinterbeiter i Finnmark, hvor utnyttelsen har foregått etter sedvanemessig mønster. Det kan også fastsettes beitetider, vektgrenser for rein og/eller høyeste reintall for de nye distrikter.

       Med reindriftsstyrets godkjenning kan områdestyret regulere tallet på driftsenheter i det enkelte reinbeitedistrikt og også fastsette det høyeste antall rein pr. driftsenhet i distriktet i forhold til de vektgrenser og/eller det dyretall og den beitetid som er fastsatt for distriktet i henhold til annet og tredje ledd. § 8 b tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 3 skal lyde:

Vilkår for å utøve reindrift i reinbeiteområde.

       Bare personer av samisk ætt som er bosatt i Norge, har rett til å inneha reinmerke eller driftsenhet i reinbeiteområde som fastlagt i § 2. Den som ikke selv ved lovens ikrafttredelse 1. juli 1979 hadde reindrift som hovednæring i reinbeitedistrikt i samsvar med lov 12. mai 1933 om reindriften § 1, jf. § 11, har ikke rett til å inneha reinmerke eller driftsenhet, jf. § 4 og § 17, med mindre noen av foreldrene eller besteforeldrene har hatt reindrift som hovednæring.

       Den som blir adoptert av noen som har rett til reindrift i samisk reinbeiteområde i medhold av første ledd, får samme rett som dennes egnefødte barn, selv om vedkommende ikke er av samisk ætt.

       Den som er gift med noen som utøver reindrift i samsvar med første ledd, men ikke selv fyller vilkårene der, har rett til å utøve reindrift i fellesskap med ektefellen. I tilfelle den berettigede ektefelle dør, har gjenlevende ektefelle adgang til å føre reindriften videre. I tilfelle ekteskapet opphører av annen årsak, bortfaller vedkommendes reindriftsrett. Områdestyret kan likevel etter søknad gi tillatelse til at vedkommende viderefører sin reindrift, om særlige grunner taler for det. Her skal det tillegges vekt hvor lenge ekteskapet har bestått, og om paret har barn sammen som vedkommende har foreldreansvar for.

       Kongen avgjør i tvilstilfelle om vilkårene for å utøve reindrift etter første ledd er til stede. Dersom særlige grunner foreligger, kan Kongen samtykke i at person bosatt i Norge som ikke fyller vilkårene etter første ledd får utøve reindrift i reinbeiteområde. Videre kan Kongen gi tillatelse til reindrift for vitenskapelige formål og i forsøksøyemed under offentlig ledelse eller tilsyn. Slike tillatelser kan gis for begrenset tid og knyttes til bestemte vilkår.

§ 4 skal lyde:

Etablering av reindrift. Driftsenhet.

       For å begynne som selvstendig næringsdrivende i reindrift i reinbeiteområde kreves det samtykke fra områdestyret gjennom registrering av driftsenhet. Dette gjelder likevel ikke når en driftsenhet udelt går over til ektefellen eller til noen som i rett opp- eller nedstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken er beslektet med eieren eller eierens ektefelle, forutsatt at overtakeren fyller vilkårene i § 3. Innehaver av driftsenhet må være myndig. Områdestyret kan likevel i særlige tilfelle gi godkjenning til umyndig søker.

       Med driftsenhet forstås en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder, eller av ektefellene i fellesskap, når de begge eier rein i eget merke i hjorden. Slik felles driftsenhet skal innmeldes i samsvar med denne lovs § 19, og innebærer at ektefellene står solidarisk ansvarlig for driften av hele hjorden som hører til driftsenheten. I tilfelle begge ektefeller innehar egen driftsenhet ved ekteskapets inngåelse, kan disse opprettholdes. Ansvarsforholdet er likevel solidarisk som ved felles driftsenhet. Driftsenhetene vil fortsatt bestå om ekteskapet oppløses. En driftsenhet kan også omfatte rein som tilhører leders (ektefellenes) slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og i første sidelinje til og med barn av søsken, forutsatt at vedkommende fyller vilkårene i § 3 og ikke selv har driftsenhet. Rein som tilhører flere personer eller familier som utøver reindrift i fellesskap, kan regnes som én driftsenhet hvis områdestyret samtykker. Ingen enkeltperson kan eie rein i mer enn én driftsenhet.

       I tilfelle områdestyret gjør bruk av sin adgang i § 2 fjerde ledd til å fastsette høyeste reintall pr. driftsenhet i reinbeitedistrikt, kan det samtidig stilles krav om at minst 51 % av flokken skal tilhøre enhetens ansvarlige leder, 75 % når ektefellene driver i fellesskap, jf. annet ledd ovenfor. Slikt vedtak må ha reindriftsstyrets godkjenning for å få bindende virkning.

       En reineier kan ikke flytte sin reindrift til annet reinbeitedistrikt uten samtykke av områdestyret. Gjelder det flytting til reinbeitedistrikt i et annet reinbeiteområde, ligger avgjørelsen hos styret for dette område.

§ 5 femte ledd skal lyde:

       Med Kongens godkjenning kan allmenningsstyret for inntil 10 år om gangen gi tillatelse til tamreindrift i bygdeallmenning utenom reinbeiteområde, dersom reindrift kan foregå uten vesentlig skade eller ulempe for de bruksberettigede. Vedtak om slik tillatelse skal ligge til alminnelig ettersyn i 3 måneder etter at det er kunngjort på vanlig måte, herunder innrykket i minst én avis som er alminnelig utbredt i distriktet. Kommer det innen fristens utløp innsigelse til allmenningsstyret fra noen som påstår at reindriften vil være til vesentlig skade eller ulempe for vedkommendes eiendom eller bruk, avgjøres spørsmålet ved skjønn ved jordskifteretten etter tiltak fra allmenningsstyret, dersom styret fastholder sitt vedtak.

Overskriften til kapittel II skal lyde:

Styringsorganer, administrasjon og distriktsplan.

§ 6 første og annet ledd skal lyde:

       Det opprettes et reindriftsstyre på 7 medlemmer med personlige varamedlemmer der 4 av medlemmene (med varamedlemmer) oppnevnes av Kongen og 3 medlemmer (med varamedlemmer) oppnevnes av Sametinget. Reindriftsstyret er faglig rådgiver for den sentrale reindriftsadministrasjonen, reinforskningen og rettledningstjenesten. Etter Kongens nærmere bestemmelse kan reindriftsstyret også tillegges andre forvaltningsmessige oppgaver og myndighet til å avgjøre visse saker. Reindriftsstyrets virkeområde kan avgrenses til å omfatte reindrift innenfor reinbeiteområder som fastsettes i henhold til § 2.

       Ved oppnevning av medlemmer til reindriftsstyret skal det legges vekt på en rimelig geografisk fordeling, allsidige faglige forutsetninger og samfunnserfaring, og mest mulig lik representasjon av begge kjønn. Blant medlemmene skal det være aktive utøvere av reindrift i reinbeiteområde, og reindriftens organisasjoner skal ha forslagsrett.

§ 7 første ledd skal lyde:

       I hvert reinbeiteområde som opprettes i henhold til § 2, skal det være et områdestyre på 5 eller 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Fylkestinget oppnevner 3, eventuelt 4 av medlemmene (med varamedlemmer) og Sametinget oppnevner 2, eventuelt 3 av medlemmene (med varamedlemmer). Områdestyret oppnevnes for 4 år av gangen under iakttakelse av samme hensyn som nevnt i § 6 annet ledd.

§ 8 skal lyde:

Distriktsstyre og leder.

       I hvert reinbeitedistrikt som opprettes i henhold til § 2, skal det være et distriktsstyre valgt av og blant de aktive utøvere av reindrift i distriktet etter forskrift fastsatt av Kongen. Samtidig med valget av medlemmer til distriktsstyret skal det avgjøres hvem som skal være leder og nestleder.

       Distriktsstyret ved lederen representerer reinbeitedistriktets interesser og kan bl.a. inngå forlik, saksøke og saksøkes på vegne av reineierne i distriktet i felles anliggender.

       Det påligger distriktsstyret å føre fortegnelse over distriktets reineiere og tallet på rein. Styret skal påse at reindriften i distriktet foregår i samsvar med gjeldende lover og forskrifter og kan påby og iverksette samling, merking, skilling og telling av rein dersom reineierne ikke blir enige og selv gjennomfører slike tiltak.

       I hvert reinbeitedistrikt skal det opprettes en distriktskasse. Alle reineiere i distriktet plikter å betale avgift til distriktskassen. Avgiftens størrelse fastsettes av reindriftsstyret og utliknes av distriktsstyret på de enkelte reineiere. Avgiften er tvangsgrunnlag for utlegg. Distriktskassens midler skal dekke distriktsstyrets og lederens alminnelige utgifter til administrasjon, reiser og liknende og kan også brukes til andre fellesutgifter for distriktet.

       Kongen kan når særlige grunner foreligger frita et reinbeitedistrikt for plikten til å opprette distriktsstyre og distriktskasse. Kongen kan også gi nærmere regler om distriktsstyrets arbeidsoppgaver og arbeidsform.

I kapittel II skal ny § 8a lyde:

§ 8a. Distriktsplan.

       Som ledd i kontrollen med etablering, drift og reintall skal distriktsstyret utarbeide en distriktsplan. Planen skal inneholde:

1.	opplysning om vektstruktur for kjønns- og aldersgrupper av rein og/eller fordeling av distriktets samlede reintall på de godkjente driftsenheter. I samsvar med dette skal planen omfatte en samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige beiteressurser.

2.	angivelse av flyttemønsteret i distriktet.

3.	oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, herunder også antall terrenggående kjøretøyer samt eventuell tidsbegrenset bruk av helikopter eller annet luftfartøy. Løyper for terrenggående barmarkskjøretøy skal også gå fram av planen.

4.	oversikt over alle gjerder og anlegg av permanent art, og så vidt mulig også gjerder og anlegg av midlertidig art.

5.	eventuell inndeling i beitesoner, jf. § 2 annet ledd.

Arealdisponeringene skal kartfestes.

       Distriktsplanen skal forelegges berørte kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn til uttalelse før styret fremmer planen for distriktets årsmøte til behandling og vedtak. Det kan fastsettes en frist for å avgi uttalelse som ikke må settes kortere enn 30 dager. Vedtatt distriktsplan må stadfestes av områdestyret for å bli bindende. I tilfelle distriktet ikke får utarbeidet og vedtatt distriktsplan, skal områdestyret av eget tiltak utarbeide og vedta plan for vedkommende distrikt, etter å ha hørt berørte kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn. En slik plan må stadfestes av reindriftsstyret for å bli bindende.

       Stadfestet distriktsplan sendes berørte kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn til orientering.

I kapittel II skal ny § 8b lyde:

§ 8b. Virkning av distriktsplan og brudd på planen.

       Alle driftsenheter i reinbeitedistriktet plikter å følge stadfestet distriktsplan.

       Vesentlige brudd på distriktsplan kan medføre pålegg om tvangstiltak i medhold av § 34 annet ledd.

       Har enheten ført på beite rein med vekt som avviker fra de fastsatte vektgrenser og/eller flere rein enn det reintall enheten er tildelt etter stadfestet distriktsplan, jf. § 2 annet og tredje ledd, kan distriktsstyret også pålegge driftsenheten ressursavgift. Avgiftsnivået fastlegges av reindriftsstyret ved forskrift. Vedtak om å pålegge avgift må stadfestes av områdestyret for å kunne iverksettes.

       Etter krav fra distriktsstyret kan også områdestyret i første instans gjøre vedtak om å pålegge ressursavgift, om det finnes godtgjort at driftsenhet i annet distrikt har ført på beite rein med vekter som avviker fra de fastsatte vektgrenser og/eller flere rein enn tillatt, til skade for det distrikt som fremmer kravet, uten at styret i enhetens hjemdistrikt har foretatt seg noe for å rette opp forholdet.

       Stadfestet vedtak om ressursavgift er tvangsgrunnlag for utlegg. Utlegg kan tas i bidrag fra offentlig tilskuddsorgan uavhengig av dekningsloven § 2-4.

       Innbetalt ressursavgift tilfaller distriktets reindriftsfond, jf. § 32. Dersom reindriftsfond for distriktet ikke finnes tilfaller avgiften områdefondet. Områdestyret kan gjøre vedtak om at avgift skal tilfalle områdefondet eller fond i nabodistrikt, om særlige grunner tilsier dette.

§ 10 første ledd skal lyde:

       Retten til opphold med rein og til ferdsel, flytting og flyttleier har følgende innhold:

1.	adgang til å la reinen oppholde seg i utmark under forsvarlig tilsyn og adgang til der å disponere grunn til nødvendige hytter og gammer for folk og til buer og stillinger som trengs til oppbevaring av løsøre og matvarer,

2.

adgang til mot vederlag å få utvist tomt til bolig dersom reindriftsutøveren ikke på annen måte kan skaffe seg bolig som er nødvendig av hensyn til en rasjonell utøvelse av reindriften. Kan ikke partene bli enige om at forutsetningene for å kreve utvisning av tomt er til stede, eller om stedsvalg, størrelse og avgrensing, vilkår og vederlag, avgjøres dette ved skjønn ved jordskifteretten,

3.

adgang til bruk av nødvendige fremkomst- og transportmidler i samsvar med stadfestet distriktsplan, jf. § 8 a første ledd. Bruk av terrenggående kjøretøy på bar mark skal begrenses mest mulig, og skal så langt mulig foregå i faste løyper som er kartfestet i planen. Motorisert ferdsel eller flyging inn i område fredet i medhold av lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (naturvernloven) skal foregå i samsvar med fastsatte forskrifter om vern. Nærmere regler om slik ferdsel i fredet område kan fastsettes ved forskrift av vedkommende forvaltningsmyndighet i samråd med distriktsstyret og områdestyret.

4.	adgang til fritt og uhindret å drive og forflytte rein i de deler av reinbeiteområdet hvor reinen lovlig kan ferdes og adgang til flytting med rein etter tradisjonelle flyttleier. Med til flyttlei regnes også faste inn- og avlastingsplasser for transport av reinen.

Reindriftens flyttleier må ikke stenges, men Kongen kan samtykke i omlegging av flyttlei og i åpning av nye flyttleier når berettigede interesser gir grunn til det. Eventuell skade som følge av omlegging av flyttlei eller åpning av ny flyttlei erstattes etter skjønn ved jordskifteretten, hvis enighet ikke oppnås. Kongen kan bestemme at også fastleggingen i detalj av den nye flyttlei skal overlates til skjønnet.

§ 12 annet og tredje ledd skal lyde:

       Gjerder og anlegg som skal bli stående ut over en sesong, kan ikke oppføres uten godkjenning av Kongen. Godkjenning av større anlegg kan først gis etter en fagkyndig vurdering av de samlede miljømessige virkninger, sammenholdt med de reindriftsfaglige behov for anlegget. Hvis ikke grunnens eier og eventuelle bruksberettigede gir sitt samtykke, kan Kongen gi tillatelse til utføring av anlegget mot vederlag etter skjønn ved jordskifteretten for skade og ulempe.

       Gjerder og anlegg som ikke er i samsvar med første og annet ledd, kan områdestyret kreve fjernet eller endret av den som er ansvarlig. Er dette ikke etterkommet innen en fastsatt frist, kan reindriftsagronomen iverksette riving eller endring umiddelbart. Områdestyret kan delegere sin myndighet etter dette ledd til reindriftsagronomen. Utgifter ved tiltak etter dette ledd skal bæres av den ansvarlige og er tvangsgrunnlag for utlegg.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 13 tredje ledd skal lyde:

       Skogeieren kan kreve betaling for friske lauvtrær som tas i privat skog, men ellers kan det ikke kreves betaling for virke som rettmessig blir tatt i medhold av denne paragraf. Det skal uten opphold gis melding til grunneieren om uttak av trevirke som han kan kreve betaling for. Oppnås ikke enighet om betalingen, kan beløpets størrelse kreves fastsatt ved skjønn ved jordskifteretten.

§ 15 skal lyde:

Utnytting av eiendom i reinbeiteområde.

       Grunneier eller bruksberettiget må ikke utnytte sin eiendom i reinbeiteområde på en slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse i samsvar med denne lov. Første punktum er likevel ikke til hinder for vanlig utnytting av eiendommen til jordbruk, skogbruk eller annen utnytting av utmark til landbruksformål.

       Før tiltak som kan bli til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelsen blir satt i verk, skal varsel gis til vedkommende distriktsstyre. Varsel skal gis senest tre uker før planlagt iverksetting. Om varsel ikke er gitt, eller partene er uenige om tiltaket rammes av bestemmelsen i første ledd, kan områdestyret nedlegge forbud mot iverksetting inntil overenskomst er inngått eller til jordskifteretten har behandlet saken.

       Spørsmål om et tiltak kommer i strid med denne paragrafs første ledd, kan avgjøres på forhånd ved skjønn ved jordskifteretten. Skjønnet kan også avgjøre hvordan og på hvilke vilkår tiltaket kan gjennomføres. Skjønn kan kreves av den som akter å sette et tiltak i verk eller av distriktsstyret ved lederen. Er distriktsstyre ikke opprettet, kan skjønn kreves av reindriftsutøver i distriktet som vil bli berørt av tiltaket.

§ 16 tredje og nytt fjerde ledd skal lyde:

       Reineierens eiendomsrett til rein som ikke er merket på foreskrevet måte og således ikke er identifiserbar, eller som ikke er merket innen den fastsatte frist, faller bort og overføres umiddelbart til fellesskapet. Slik rein skal omsettes etter nærmere bestemmelse fastsatt av reindriftsstyret, og inntekten tilfaller fondet i vedkommende reinbeitedistrikt. Om distriktsfond ikke er opprettet, eller reinens tilhørighet finnes tvilsom, kan områdestyret bestemme at verdien skal tilfalle områdefondet. Utenfor reinbeiteområde skal inntekten anvendes til formål i reindriftsnæringen etter reindriftsstyrets nærmere bestemmelse.

       Utenfor reinbeiteområde kan departementet i særlige tilfelle frita reineier for plikten til å merke reinen, om dette finnes forenlig med ordnet drift og andre berørte interesser.

§ 17 første og annet ledd skal lyde:

       Alle selvstendige næringsdrivende i reindrift kan kreve å få registrert ett reinmerke. Ektefeller som driver reindrift i fellesskap kan kreve å få registrert ett reinmerke hver for seg og ett merke til hvert barn.

       Flere personer som utøver reindrift i fellesskap i reinbeiteområde kan bruke ett felles merke på dyrene, dersom områdestyret samtykker i at deres rein regnes som en driftsenhet (jf. § 4 annet ledd).

§ 17 fjerde ledd skal lyde:

       Det er et vilkår for å få registrert, inneha og bruke reinmerke at søkerens rein inngår i godkjent driftsenhet som enten er registrert i vedkommendes navn, eller annen person som nevnt i § 4 annet ledd eller § 3 tredje ledd.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 18 første ledd annet punktum oppheves.

§ 20 skal lyde:

Reineiers driveplikt.

       Innehaver av driftsenhet og øvrige reineiere i driftsenhet plikter å sørge for at reindriften utøves på en faglig forsvarlig måte i samsvar med gjeldende lov og forskrift. Reinen skal til enhver tid være under forsvarlig kontroll, og skal holdes på lovlig beite, jf. § 2, stadfestet distriktsplan etter § 8 a, og § 11.

       Innehaver av driftsenhet skal ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet. For ektefeller som innehar driftsenhet i fellesskap i henhold til § 4 annet ledd, gjelder dette minst én av ektefellene.

       I tilfelle innehaver av driftsenhet går over i annet yrke eller annen hovedvirksomhet, eller utøver reindrift i annet reinbeitedistrikt eller i utlandet, kan vedkommende ivareta driveplikten for en periode av inntil 2 år ved å tilsette en reindriftskyndig fullmektig til å forestå driften. Slik fullmakt skal meldes til distriktsstyret og områdestyret. Områdestyret kan underkjenne fullmakten om fullmektigen åpenbart ikke fyller de faglige krav til å forestå driften på forsvarlig måte. Innen utløpet av 2 år må innehaveren enten selv overta driftsenheten eller overføre den til noen som fyller vilkårene i § 4 første ledd, eller avvikle driftsenheten. Områdestyret kan i særlige tilfelle gi samtykke til å forlenge fullmaktsforhold ut over 2 år, etter å ha hørt distriktsstyret.

       Finner områdestyret at innehaver av driftsenhet eller andre reineiere i driftsenhet forsømmer sin driveplikt, ikke overholder fastsatt vektgrense for kjønns- og aldersgrupper av rein i distriktet og/eller vedtak om maksimalt reintall for driftsenhet, eller på annen måte innretter seg eller opptrer slik at det er til vesentlig skade for næringen eller andre rettighetshavere, kan det etter å ha hørt distriktsstyret gjøre vedtak om å redusere, avvikle eller overføre driftsenheten, jf. § 34.

§ 21 annet ledd skal lyde:

       Reineier som får kjennskap til at han har rein i en annens reinflokk, skal snarest mulig sørge for at det blir tatt vare på reinen. Han plikter dessuten å dekke sin del av kostnadene som sammenblandingen har ført med seg. I mangel av enighet fastsettes kostnadenes størrelse og eventuelle fordeling med bindende virkning av områdestyret i det område hvor sammenblandingen har funnet sted. Reindriftsstyret kan fastsette rettledende takster.

§ 22 første ledd skal lyde:

       Etter krav fra reineier eller av eget tiltak kan distriktsstyret, eventuelt områdestyret, kreve skilling av rein som er blandet sammen. Når særlige grunner tilsier det kan reindriftsagronomen og reindriftssjefen også kreve slik skilling av rein. Skilling av rein kan ikke kreves gjennomført i kalvingstiden og paringstiden med mindre særlige sterke grunner foreligger og skilling kan gjennomføres uten vesentlige ulemper.

§ 24 første og annet ledd skal lyde:

       Reineieren skal omgående sørge for at rein som oppholder seg utenfor beiteareal hvor den har lovlig adgang til å beite til den tid det er tale om, blir fjernet og overført til beiteareal hvor den lovlig kan være.

       Hvis reineieren forsømmer sin plikt etter første ledd med hensyn til rein som beiter ulovlig innenfor reinbeiteområde fastsatt i henhold til § 2, kan distriktsstyret, områdestyret eller tjenestemann i reindriftsetaten som er bemyndiget til det, gi eieren pålegg om utdriving til lovlig beiteareal innen en bestemt frist. Etterkommer ikke reineieren påbudet påligger det den som har gitt pålegget å sørge for at det blir effektuert for reineierens regning.

§ 24 femte og sjette ledd skal lyde:

       Etter pålegg av myndighet som nevnt i tredje ledd plikter alle som har rein i det aktuelle området å medvirke til at utdriving kan gjennomføres.

       Dersom det er nødvendig for å skaffe bevis for hvem som eier den ulovlig beitende rein eller for å få dekket utgiftene ved utdrivingen, kan et passende antall rein avlives eller fanges inn og eventuelt selges av myndighet som nevnt i tredje ledd.

§ 25 femte ledd skal lyde:

       Erstatning som blir pålagt reinbeitedistriktet ved distriktsstyret, skal distriktets årsmøte utlikne på distriktets reineiere i forhold til hver enkelt reineiers dyretall, men slik at reineier som godtgjør at hans rein ikke har medvirket til skaden, ikke kan pålegges å utrede noen del av erstatningen. Utliknet erstatningsbeløp er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 26 tredje og fjerde ledd skal lyde:

       I reinbeitedistrikt som omhandlet i § 2 kan så vel distriktsstyret som den enkelte reineier i mangel av minnelig overenskomst få avgjort ved skjønn ved jordskifteretten om han skal ha adgang til å føre opp gjerde til støtte for sin driveplikt og sikring mot erstatningsansvar. Jordskifteretten skal i tilfellet bestemme hvor gjerdet skal plasseres og hvordan det skal utføres. Jordskifteretten kan også pålegge vedkommende grunneier å bære en rimelig del av kostnadene med oppføring av gjerdet og fremtidig vedlikehold i forhold til den nytte han for sin del vil ha av tiltaket.

       På samme måte kan en grunneier kreve avgjort ved skjønn ved jordskifteretten om noen del av utgiftene ved oppføring av stengsel som nevnt i § 11 og i denne paragrafs annet ledd bør utliknes på reineierne.

§ 27 skal lyde:

Erstatningsskjønn.

       I mangel av enighet som er bekreftet skriftlig av reinens eier eller distriktsstyret ved lederen, avgjøres krav om erstatning for skade voldt av rein ved skjønn ved jordskifteretten, eller herreds- eller byretten.

       Krav om skjønn bør fremsettes snarest mulig. I kravet om skjønn skal det gis så vidt mulig nøyaktige opplysninger om tid og sted for skadevoldelsen, skadens art og omfang og erstatningskravets størrelse. Det bør så vidt mulig gis opplysninger som kan ha betydning for å fastslå hvem som eier den rein som har gjort skaden. Eventuelle vitner og andre bevis bør også oppgis.

       Rettsformannen skal snarest mulig foreta befaring etter at krav om skjønn er innkommet. Med på befaringen skal være representant fra vedkommende kommune og reindriftsetaten, for å bistå rettsformannen med faglige vurderinger. Om mulig skal også lederen i vedkommende reinbeitedistrikt være med, foruten den som har krevet skjønn. Er det åpenbart at det ikke er skjedd noen skade voldt av rein kan rettsformannen avvise saken av eget tiltak.

       Skjønnet skal fremmes så snart som mulig. Gjelder det skade voldt av rein som antas å høre hjemme i reinbeitedistrikt, skal distriktsstyret ved lederen alltid innkalles til skjønnet.

       Skjønnsbestyreren kan på et hvert trinn av saksbehandlingen forsøke megling med sikte på å oppnå en minnelig ordning.

       Skjønnet skal vurdere om skaden er voldt av rein og er av slik art at den kan kreves erstattet og i tilfelle taksere skaden og fastsette erstatningsbeløpet.

§ 28 nytt annet ledd skal lyde:

       Områdestyret kan, etter anmodning fra vedkommende distriktsstyre, stille vilkår for eller nedlegge tidsbegrenset forbud mot større arrangement, idrettsstevne, jakthundprøve eller liknende virksomhet som kan være til særlig skade for reindriften. Vedtaket må gjelde et bestemt angitt område, og kan bare fattes etter at grunneier og kommune er hørt. Gjelder vedtaket et konkret arrangement, skal også arrangør høres. I slike tilfeller kan områdestyret delegere sin myndighet etter dette ledd til reindriftsagronomen.

Overskriften til § 30 skal lyde:

Opptaing av reinlav. Reinfarming m.v.

§ 30 nytt annet ledd skal lyde:

       Kongen kan ved forskrift nedlegge forbud mot at beiteressurser i reinbeitedistrikt tas i bruk til noen form for produksjon av rein, av andre enn de som fyller vilkårene i § 3.

§ 31 skal lyde:

Ekspropriasjon.

       Kongen kan kreve avstått til staten grunn og rettigheter, herunder rettigheter som følger av kapittel III, samt rett til erstatning for skade voldt av rein, når dette finnes nødvendig av hensyn til reindriften innenfor reinbeiteområde som omhandlet i § 2 og det må regnes med at inngrepet utvilsomt vil være til mer gagn enn skade.

       Gjelder saken avståelse av rettigheter som følger av kapittel III, kan saksøkeren fritas for å erstatte saksøktes sakskostnader så fremt saksøkte etter forhandlinger har avslått eller unnlatt å svare på et tilbud, og han ved skjønnsavgjørelsen ikke oppnår mer enn tilbudet. For øvrig gjelder sakskostnadsreglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker.

§ 32 annet ledd skal lyde:

       Etter nærmere bestemmelse av Kongen blir midler tilhørende bestående reindriftsfond i henhold til lov 12. mai 1933 om reindriften og andre fond til reindriftens fremme å overføre til fondet. Inn i fondet går dessuten utbytte av umerket og uidentifiserbar rein i henhold til § 16 tredje ledd. Videre tilføres fondet ressursavgift for overbeiting, pålagt av distriktsstyret i medhold av § 8 b tredje ledd.

§ 34 skal lyde:

Tvangstiltak.

       Enhver reineier og innehaver av driftsenhet plikter å rette seg etter vedtak fattet av distriktets organer, områdestyret, reindriftsstyret eller annen overordnet myndighet, når dette er gjort med hjemmel i denne lov eller forskrift gitt i medhold av denne.

       Områdestyret eller reindriftsstyret kan gjøre vedtak om tvangstiltak ved vesentlig brudd på lovlig fattet vedtak. Vedtak om tvangstiltak kan gå ut på at det foretas nødvendig arbeid med rein eller reinflokk for eiers regning. Tvangstiltak kan også gå ut på å redusere, avvikle eller overføre driftsenhet.

       Rettslig prøvelse av lovmessigheten av vedtaket er betinget av at klageadgangen er benyttet. Søksmål må være reist senest en måned etter at melding om avgjørelse av klagen er sendt vedkommende.

       Reindriftsorganenes vedtak om tvangstiltak er tvangsgrunnlag, og kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

       Utgifter ved tiltak etter denne paragrafen skal bæres av reineieren og er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 35 skal lyde:

Forholdet til forvaltningsloven.

       Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjelder for Kongens, departementets, fylkestingets, reindriftsstyrets, områdestyrets, reindriftssjefens og reindriftsagronomens behandling av saker etter loven her. For saker som behandles av distriktsstyret gjelder forvaltningsloven så langt dette er fastsatt i forskrift.

Nåværende § 34 og § 35 blir nye § 36 og § 37.

       I følgende bestemmelser skal ordene « tillitsmannsutvalg », « tillitsmannsutvalget », « tillitsmannsutvalgets » endres til henholdsvis « distriktsstyre », « distriktsstyret », « distriktsstyrets »:

       § 19 annet og fjerde ledd, § 22 annet ledd, § 23 annet ledd, § 24 tredje ledd og § 25 fjerde ledd.

       I § 29 tredje ledd skal uttrykket « tillitsmannsutvalget i reinbeitedistriktet » endres til « vedkommende distriktsstyre ».

       I følgende bestemmelser skal ordene « distriktsformannen », « distriktsformennene » endres til henholdsvis « lederen », « lederne »:

       § 19 annet og fjerde ledd, § 21 første ledd, § 22 annet ledd, § 23 første og annet ledd, og § 25 fjerde ledd.

II.

I lov av 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. gjøres følgende endringer:

Overskriften til kapittel 1 skal lyde:

Vilkåra for jordskifte m.m.

§ 2 første ledd skal lyde:

       Jordskifte kan gå ut på å:

a)	løyse opp sameigetilstanden når grunn eller rettar ligg i sameige mellom bruk.

b)	forme ut eigedomar på nytt ved ombyting av grunn.

c)

1.

gi reglar om bruken i område der det er sambruk mellom eigedomar.

2.

gi reglar om bruken i område der det ikkje er sambruk mellom eigedomar, når jordskifteretten finn at eigedomstilhøva gjer bruken særs vanskeleg.

3.

gi reglar om bruken i område der det går føre seg reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2 . Retten kan ikkje regulere tilhøva mellom dei som utøver slik reindrift.

d)	avløyse bruksrettar som er nemnde i § 36.

e)	skipe slike sams tiltak som er nemnde i jordloven 18. mars 1955 nr. 2 kap. X og lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene § 31.

f)	forme ut eigedomane når grunn og rettar skal avhendast i samsvar med formålet i jordloven 18. mars 1955 nr. 2.

g)

1.

dele ein eigedom med tilhøyrande rettar etter eit bestemt verdiforhold.

2.

dele ein landbrukseigedom når dei nye eigedomane skal nyttast til landbruksformål.

h)	klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar eller går føre seg reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2 , når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området.

§ 5 syvende ledd skal lyde:

       Leiar av reinbeitedistrikt kan krevje jordskifte i dei høve som § 2 første ledd bokstav c nr. 3, og bokstav h nemner. Er distriktsstyre ikkje oppretta, kan utøvar av reindrift krevje slikt jordskifte.

Nåværende syvende ledd blir nytt åttende ledd.

I kapittel 1 skal ny § 6 a lyde:

§ 6a

       Jordskifteretten kan i særskild sak eller i samband med jordskifte halde skjønn etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift. Reglane for jordskifte gjeld på tilsvarande måte i desse sakene så langt dei høver. For behandlinga gjeld òg same reglar som § 6 nemner.

§ 9 annet ledd skal lyde:

       Rettsformannen nemner opp jordskiftemeddommarane frå dei utvala som er nemnde i § 8, ubunden av kommunegrensene. Domstollova § 88 gjeld tilsvarande for jordskiftesaker. Det skal nemnast opp varamedlemmer for jordskiftemeddommarane.

§ 9 sjette ledd skal lyde:

       I saker etter § 6 skal halvparten av jordskiftemeddommarane, både ved jordskiftet og overjordskiftet, oppnemnast frå utvalet etter § 14 i lov av 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker. I saker etter § 6 a skal meddommarane til vanleg oppnemnast frå dette utvalet. § 12 i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker gjeld tilsvarande i desse sakene.

§ 35 ny bokstav i skal lyde:

i)	ordne tilhøva mellom reindrifta og grunneigarar og andre rettshavarar i område der det går føre seg reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2 , når det gjeld beite, flyttlei og liknande.

§ 36 nytt annet ledd skal lyde:

       Rett til reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2 , kan ikkje avløysast.

§ 39 nytt annet ledd skal lyde:

       § 36 andre ledd gjeld tilsvarande.

§ 76 nytt tredje ledd skal lyde:

       For skjønn etter § 6 a gjeld § 43 i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekpropriasjonssaker.

§ 88 skal lyde:

       Eigar kan krevje at jordskifteretten i særskild sak skal klarleggje, merkje av og beskrive eigedomsgrenser og grenser for alltidvarande bruksrett. Dette gjeld og slike grenser som er nemnde i lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene §§ 2, 3 og 4. Når det gjeld grenser for alltidvarande bruksrett, kan og bruksrettshavar krevje grensegang. I område der det går føre seg reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift § 2 , kan og leiar av reinbeitedistrikt krevje grensegang. I tilfelle som nemnt i 5 andre ledd, kan departementet krevje grensegang. Grensegang kan også krevjast etter lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom § 2-2 siste ledd. I slike høve kan jordskifteretten fastsette grenser for festa grunnareal når festetida er meir enn 10 år. Ulaglege grenser prøver retten å få regulert ved minneleg makeskifte. Kjem ein ikkje fram til semje, kan jordskifteretten regulere grensene på den måten han meiner er mest tenleg for dei eigedomane det gjeld.

III.

I lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet

oppheves § 46 annet ledd.

IV.

       Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.

Oslo, i næringskomiteen, den 31. oktober 1995.

Svein Ludvigsen,	Lars Gunnar Lie,	William Engseth,
leiar.	ordførar.	sekretær.

Vedlegg 1: Brev frå næringskomiteen i Stortinget til statsråd Gunhild Øyangen, Landbruksdepartementet, datert 8. juni 1995.

Spørsmål om Ot.prp. nr. 28 Endringar i reinsdriftslova

       I samband med næringskomiteen si handsaming av Ot.prp. nr. 28 Om lov om endringar i reindriftslova, har komiteen m.a. følgjande spørsmål:

1.

Ved komiteen si reise til Hedmark og Trøndelag 18. og 19. mai d.å. vart det spesielt frå grunneigarhald hevda at dei områda der reindrifta har sedvanemessig rett til å beite, ikkje omfattar alt areal innan eit reinbeiteområde. Det vart vist til at dei beitegrensene lappekommisjonen av 1892 trakk opp, ikkje samsvarar med grensene for beiteområdet, og at reindrifta ikkje har rett til å la dyra beite i «buffersonene».

Komiteen ønskjer ei vurdering av kva for areal i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde som etter departementet sitt syn er lovleg beiteareal.

2.	Komiteen vart òg under reisa 18. og 19. mai kjend med samarbeidsavtale mellom Rendal Renselskap og Femund og Elgå reinbeitedistrikter. Avtalen er godkjend av Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet og kan ikkje seiast opp utan samtykkje frå dei same departementa.

Frå ymse hald var det hevda otte for at avtalen vil føra til at beitegrensene for reindrifta vert utvida heilt vest til Glomma.

Komiteen ønskjer departementet si vurdering av avtalen og vil òg gjerne vite meir om Landbruksdepartementet si rolle da avtalen kom i stand.

3.	Er det mogeleg å få ein statusrapport over ekspropriasjon av reinbeite i Trollheimen og framdrifta i saka?

4.	Kan det seiast noko om administrasjonskostnadene for denne ekspropriasjonssaka?

5.	Kva erfaringar har ein ved å erverve reinbeiterett på denne måten?

Vedlegg 2: Brev frå Landbruksdepartementet, statsråden, til næringskomiteen, datert 19. juli 1995.

Ot.prp. nr. 28 (1994-1995) - Om lov om endringer i reindriftsloven, jordskifteloven og viltloven

       Det vises til møte i Næringskomiteen 11. mai 1995 hvor det ble forutsatt at Landbruksdepartementet skulle komme med en nærmere utdyping av enkelte av de problemstillinger som ble tatt opp. Det vises også til Næringskomiteens brev av 8. juni 1995.

Indre selvstyre i næringen

       Forslag om lovendringer relatert til dette er en direkte oppfølging av St.meld. nr. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift. Stortinget har under sin behandling av meldingen sluttet seg til Regjeringens vurderinger og konklusjoner og vi viser særlig til meldingens kapittel 11.

       Den hovedstrategi som meldingen angir er at næringen må gis og selv ta et større ansvar for utviklingen. Et slikt økt ansvar er etter Landbruksdepartementets oppfatning nødvendig for å utvikle/reetablere reindriften som økologisk system i vid forstand med gode relasjoner mellommenneskelig og i forholdet mellom dyr og menneske. Dette vil, slik Landbruksdepartementet ser det, igjen gi grunnlag for kulturell bærekraft. Uten økologisk balanse vil næringen miste sin betydning som et viktig grunnlag for samisk kultur. Det er også reindriftsutøverne, som ut fra sine kunnskaper og erfaringer, må antas å ha de beste forutsetninger for å ha hånd om utviklingen av sin kultur og næring.

       Regjeringen har imidlertid vært på det rene med at en slik strategi forutsetter tilfredsstillende rammebetingelser. Den er derfor koblet opp mot en revisjon av distriktsinndelingen hvor det blant annet forutsettes at distriktene har alle årstidsbeiter innenfor sine grenser og hvor de som forvaltningsenheter gjøres større og ellers organiseres slik at dagens problemer med inhabilitet, manglende autoritet mv. reduseres så langt som mulig. Det forutsettes gitt nærmere bestemmelser om distriktsstyrenes virksomhet som blant annet skal sikre mot misbruk av flertallsmakt.

       Utarbeidelse av distriktsplaner for de enkelte reinbeitedistrikter er et bærende element når det gjelder en styrket styring av ressursutnyttelsen. Vi vil i denne sammenheng også framheve forholdet til den stadig økende konkurranse om utmarksarealene fra øvrige interesser. Distriktsplanen vil gi viktig informasjon for andre myndigheter i deres forvaltningsvirksomhet og innebære en imøtekommelse av de plankrav som i stadig større grad gjør seg gjeldende i ulike sammenhenger. En god distriktsplan vil etter vår oppfatning bidra til å heve reindriftens omdømme og gi den en styrket posisjon som samhandlingspartner.

       Næringsmessig selvstyre innebærer også ansvar for å ta avgjørelser som kan belaste den enkelte. Ressursavgift er et eksempel på dette. Etter Landbruksdepartementets oppfatning burde ikke dette være problematisk. Det dreier seg her om reineiere som har belastet fellesressursene mer enn de er berettiget til og hvor avgiften som innkreves går tilbake til fellesskapet ved reindriftsfondet og således kommer fellesskapet til gode. Mens eiendomsretten til reinen er individuell, er retten til beiter felles. Distriktsstyret må derfor ha effektive virkemidler overfor den som tar mer enn sin del. For øvrig gjelder forvaltningslovens habilitetsbestemmelser i slike tilfeller og vedtak om ressursavgift skal stadfestes av områdestyret for å bli endelig.

       Konklusjonene i stortingsmeldingen innebærer en avveining av ulike hensyn. Ytterpunktene her er et fullstendig næringsmessig selvstyre på den ene siden og en fullstendig offentlig styring på den annen. Den løsning som er valgt innebærer en mellomløsning hvor næringen innen gitte rammer gis adgang til å forvalte tilgjengelige ressurser og hvor myndighetene har mulighet til å gripe inn i påkommende tilfeller.

Rettighetsspørsmålet

       Regjeringen har her foreslått en endring i § 2 som innebærer at de utmarksstrekninger som inngår i reinbeiteområdene er å anse som lovlig reindriftsareal med de rettigheter og plikter som nevnt i bestemmelsens første punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold.

       Dette forslag innebærer ingen endring i etablerte privatrettslige forhold, men er uttrykk for hva som skal være lovens alminnelige presumsjon når det gjelder forholdet mellom reindriftsretten og grunneierretten innenfor reinbeiteområdene. Vi vil presisere at forslaget bare berører fjell og utmark innenfor nåværende forvaltningsområder for den samiske tamreindriften.

       Det vil på samme måte som tidligere kunne bestrides at det gjelder reindriftsrett på et nærmere angitt område, men det vil være grunneier som må sannsynliggjøre at reindriftsretten ikke har eksistert eller er falt bort. Det vil dermed være grunneier som i så henseende har tvilsrisikoen.

       Etter Regjeringens oppfatning vil det også være nødvendig med en utvidet ekspropriasjonshjemmel med sikte på de tilfeller hvor domstolene måtte komme til at reindriftsrett likevel ikke gjelder og hvor arealene er nødvendige for en fortsatt faglig forsvarlig utøvelse av reindriften.

       Det skal i slike tilfeller primært søkes å inngå avtaler med grunneierinteressene og Landbruksdepartementet legger til grunn at avtaler i mange tilfeller vil kunne oppnås. Erfaring i andre sammenhenger har imidlertid vist at det kan være vanskelig å oppnå avtaler i et tilstrekkelig omfang. Dette gjelder for eksempel Trollheimensaken og de forhandlinger som nylig er ført med grunneierne i Korssjøfjellet om de arealer reindriften ble fradømt ved Høyesteretts avgjørelse. Vi tenker ikke her bare på områdenes utbredelse (det kvantitative), men også på forhold vedrørende en hensiktsmessig arrondering av de arealer reindriften skal foregå på. Manglende avtale for selv et svært begrenset areal vil under uheldige omstendigheter kunne føre til store driftsmessige problemer og i verste fall gjøre et større område uegnet.

       Nivået for de administrative kostnader ved ekspropriasjonsskjønn må som et utgangspunkt forventes å bli som i ekspropriasjonssaker ellers. Antallet skjønnssaker er det for øvrig vanskelig å si noe om. Vi vil imidlertid framheve forslag til nytt annet ledd i § 31 hvor saksøker (staten) kan fritas for å erstatte saksøktes saksomkostninger så fremt saksøkte etter forhandlinger har avslått eller unnlatt å svare på tilbud, og han ved skjønnsavgjørelsen ikke oppnår mer enn tilbudet. Etter vår oppfatning vil denne bestemmelse kunne få vesentlig betydning i praksis, idet risikoen for selv å måtte bære egne saksomkostninger nok vil føre til at saksøkte i større grad vil foreta en reell vurdering av tilbud fra statens side.

       På side 31 i proposisjonen er under punkt 3.3.3 tredje avsnitt alternativet med bare en endring av ekspropriasjonsbestemmelsen (ikke endring av § 2) omtalt. Det er her gitt utrykk for at det ved et slikt valg ligger en risiko for et økende antall konflikter og rettssaker.

       Denne vurdering har sin bakgrunn i at alternativet ikke innebærer noen form for avklaring når det gjelder reindriftsrettens geografiske utstrekning. Det gjelder med andre ord ingen presumsjon om forholdet mellom reindriftsretten og grunneierretten i reinbeiteområdene, og i konfliktsituasjoner vil reindriften ha bevisbyrden når det gjelder reindriftsrettens eksistens, jf. Korssjødommen. Det er etter Landbruksdepartementets erfaring en fare for at en slik situasjon i seg selv vil være konfliktskapende. Det kan imidlertid også tenkes at ekspropriasjonsrisikoen etter omstendighetene vil kunne redusere antallet konflikter for rettsapparatet.

       Landbruksdepartementet vil understreke at det i alle tilfelle, som en minimumsløsning, vil være nødvendig med en utvidet ekspropriasjonshjemmel som vil gi statsmyndighetene mulighet til å tre aktivt inn for å sikre de samiske reindriftsinteresser i tråd med Grunnloven § 110 a og gjeldende internasjonale forpliktelser.

       Forholdet til Samerettsutvalgets arbeid er kommentert på side 8 i proposisjonen. Samerettsutvalget har så langt ikke befattet seg med rettighetsforhold vedrørende områder utenfor Finnmark og en eventuell gjennomgang av situasjonen i sørområdene, hvor problemene for reindriften er mest akutte, vil ligge langt fram i tiden. Jeg vil imidlertid igjen framheve at Regjeringens forslag om endring av § 2 ikke innebærer noen endring i etablerte rettighetsforhold de ulike interesser imellom. Det er en presumsjonsregel som neppe vil kunne komme i konflikt med en eventuell senere oppfølging fra Samerettsutvalgets side her. Tvert om er det etter Landbruksdepartementets syn grunn til å regne med at en slik endring vil representere et avklarende element for Samerettsutvalget i denne forbindelse.

Næringskomiteens brev av 8. juni 1995

       1. Etter Landbruksdepartementets oppfatning er som et alminnelig utgangspunkt alt areal innenfor Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde lovlig beiteareal med mindre annet følger av særlige rettsforhold, som for eksempel avtale mellom reindrifts- og grunneierinteresser om at et bestemt område skal være unntatt fra reinbeiting eller en rettskraftig dom i reindriftens disfavør. Vi ser her ikke grunn til å komme detaljert inn på Lappekommisjonens arbeid utover å vise til at den ikke hadde som mandat å fastslå med rettslig bindende virkning hvor reindriftsretten gjelder eller ikke gjelder. Dens primære oppgave var å fastsette grensene for de områder der reindriftens fellesansvar skulle gjelde. Dette innebærer at det gjennom Lappekommisjonens arbeid ikke er rettslig avklart at reinbeiting utenfor den såkalte sedvanegrense ikke er tillatt. Tvist om dette må eventuelt avgjøres av domstolene og her vil etter Landbruksdepartementets oppfatning Lappekommisjonens konklusjoner i tilfelle bare komme inn som bevismateriale. Landbruksdepartementet har således ikke grunnlag for å angi eventuelle områder innenfor dagens forvaltningsgrenser for det samiske reinbeiteområde som ikke skulle være beheftet med reindriftsrett med unntak av de områder hvor for eksempel dom eller avtale foreligger, jf. ovenfor.

       2. Forholdene vedrørende Rendal Renselskap har en lang og spesiell historie som jeg ikke kan gå nærmere inn på her. Jeg finner det hensiktsmessig å vise til det som er kommet til uttrykk i kommentaren til § 16 fjerde ledd i Ot.prp. nr. 28 (1994-1995) side 48 annen spalte.

       Det dreier seg her om en privatrettslig samarbeidsavtale mellom Rendal Renselskap og tilstøtende reinbeitedistrikter hvor Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet ble bedt om å bistå med sikte på å finne løsninger som faglig og forvaltningsmessig var forsvarlige. Departementene så det som både hensiktsmessig og nødvendig, ikke minst for å forebygge konflikter, at en slik avtale ble inngått og ville gjerne bidra til at en slik avtale kom i stand.

       Avtalen har ingen betydning når det gjelder grensene for det samiske reinbeiteområdet. Avtalen gir ikke samiske reindriftsinteresser adgang til å beite på de arealer som Rendal Renselskap disponerer. Tvert om er hensikten med avtalen å hindre at dette skjer idet det dreier seg om to ulike og uforenlige driftsformer.

       3. Ved kgl. res. av 26. juni 1987 ble det fattet vedtak om ekspropriasjon av et areal på vel. 900 km² i Trollheimen. Det var på forhånd inngått avtale for et areal på ca 1370 km². Den største delen av ekspropriasjonsarealet ligger i Oppdal kommune. Det ble gitt samtykke til forhåndstiltredelse. Det foreligger ikke planer om ytterligere ekspropriasjon av beiteareal i Trollheimen.

       Det foreligger rettskraftig skjønn for fire eiendommer, jf. nedenfor under punkt 4. For de øvrige er erstatningsskjønnet fortsatt til behandling ved Orkdal herredsrett og det er i dag ikke mulig å si når rettskraftig skjønn vil foreligge for disses vedkommende.

       Trollheimen ligger utenfor det samiske reinbeiteområdet og driften er således avhengig av konsesjon i henhold til reindriftsloven § 5. Reineierne i området utøver i dag sin reindrift på grunnlag av midlertidige konsesjoner. Landbruksdepartementet vil behandle spørsmålet om endelige konsesjoner senere når rettskraftig skjønn foreligger.

       4. Administrasjonskostnadene ved ekspropriasjon av rett til reinbeite i Trollheimen har vært betydelige og i direkte kostnader er det tale om millionbeløp. I tillegg kommer de ressurser som har vært brukt i forvaltningen og rettsapparatet. Prosessen har pågått gjennom en årrekke og Landbruksdepartementet har ikke ført et regnskap som viser det samlede utgiftsnivået fram til i dag.

       Arealets størrelse og antallet parter (flere hundre) har imidlertid gjort Trollheimensaken til en svært spesiell sak. Samtidig har spørsmålet om ekspropriasjonsvedtakets gyldighet stått sentralt og dette forhold ble behandlet ved et delskjønn for fire eiendommer som fikk sin endelige avgjørelse gjennom behandling i Høyesteretts kjæremålsutvalg.

       Eventuelle ekspropriasjonssaker i henhold til en endret § 31 i reindriftsloven vil på bakgrunn av dette, etter Landbruksdepartementets oppfatning, ikke være sammenlignbare med Trollheimensaken. Vi viser for øvrig til det som er sagt ovenfor om administrasjonskostnader under rettighetsspørsmålet.

       5. Erfaringene refererer seg til Trollheimensaken som er en spesiell sak, jf. det som er sagt ovenfor. Når først ekspropriasjon må gjennomføres for å tilveiebringe de beitearealer som etter en grundig faglig vurdering framstår som nødvendige for å utøve en bærekraftig reindrift, foreligger det etter Landbruksdepartementets oppfatning ikke grunnlag for å hevde at ekspropriasjon skulle være mindre egnet her enn i andre sammenhenger.

       Tvert om vil vi framheve at det er tale om stiftelse av en bruksrett som i utgangspunktet ikke innebærer noen innskrenkning eller overføring av grunneiers eller andre bruksrettshaveres rettigheter. Grunneier kan ikke selv uten videre begynne med reindrift på egen eiendom. Adgangen til å utøve reindrift innenfor forvaltningsgrensene for de samiske reinbeiteområdene er en etnisk bestemt (samisk) særrett hvor nærmere angitte vilkår må være oppfylt, jf. § 3 i reindriftsloven.