1. Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Sammendrag

       Finansdepartementet fremmer forslag til endringer i lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel m.v. Departementets forslag bygger på Verdipapirhandellovutvalgets innstilling I som er trykt som NOU 1995:1 . Det foreslås nye regler for norske fondsmeglerforetak (verdipapirforetak), utformet på bakgrunn av bl.a. Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. I samsvar med det Verdipapirhandellovutvalget har lagt opp til, foreslås det i hovedsak ikke særlige regler for norske foretak i forhold til de felles bestemmelser som skal gjelde innenfor EØS-området. Forslaget omfatter endringer i konsesjonsreglene, de generelle virksomhetsreglene, de spesifiserte handelsreglene og i tilsynsreglene. Eventuelle forslag til endringer i verdipapirhandellovens øvrige bestemmelser vil bli vurdert etter at Verdipapirhandellovutvalget har avgitt sin neste innstilling.

1.1.1 Vilkår for å yte investeringstjenester

       Forslagene til nye regler om konsesjon, og vilkår som må være oppfylt, for å yte investeringstjenester, bygger i stor grad på EØS-avtalens vedlegg IX punkt 30 b som svarer til Rådsdirektiv 93/22 om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer (ISD). I tråd med direktivet foreslås det at bl.a. dagens fondsmegling betegnes som ytelse av en investeringstjeneste. Det foreslås dessuten at betegnelsen verdipapirer i enkelte sammenhenger erstattes av betegnelsen finansielle instrumenter, og at fondsmeglerforetak i fremtiden omtales som verdipapirforetak.

       Tillatelse til å yte investeringstjenester foreslås knyttet til foretaket. Dagens system med en personlig bevillingshaver foreslås opphevet. Verdipapirforetak som ikke er bank, forutsettes som i dag å være et aksjeselskap. Banker vil fortsatt måtte søke særskilt tillatelse til å yte investeringstjenester. Det foreslås at også finansieringsforetak kan få tillatelse til å yte investeringstjenester. Myndighet til å gi slik tillatelse foreslås lagt til Kongen. Myndigheten vil kunne delegeres.

       Konsesjon til verdipapirforetak vil etter lovforslaget kunne nektes dersom selskapets ledelse ikke oppfyller de nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring. Tillatelse vil også kunne nektes dersom en aksjonær med betydelig eierandel i foretaket ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Departementet legger vekt på at verdipapirforetak skal ha tilfredsstillende interne rutiner for organisering og utøvelse av virksomheten. Slike rutiner skal i henhold til utkastet forelegges konsesjonsmyndigheten før tillatelse gis.

       Både kredittinstitusjoner og andre verdipapirforetak må etter forslaget oppfylle krav til minste startkapital og løpende kapitaldekningskrav. Utkastet tar her utgangspunkt i EØS-avtalens vedlegg IX punkt 30 a som svarer til Rådsdirektiv 93/6 om investeringsforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad (CAD). Det foreslås en forenkling av reglene om fondsmeglerforetaks plikt til å stille sikkerhet. I tråd med kravene i CAD inneholder lovforslaget også regler om tilsyn og kontroll med store engasjementer og tilsyn på konsolidert grunnlag.

       Det foreslås mer spesifiserte regler enn i dag om norske foretaks etablering i utlandet, og om utenlandske foretaks etablering i Norge. Når det gjelder etablering i andre EØS-stater, foreslås det regler i samsvar med ISD. Foretak fra land utenfor EØS-området vil etter forslaget ikke kunne etablere virksomhet i Norge uten tillatelse fra Kongen.

1.1.2 Rammevilkår for investeringsforetaks virksomhet

       I tråd med kravene i ISD og lovutvalgets utredning har departementet lagt vekt på at foretakene utarbeider interne retningslinjer for virksomheten, med sikte på å ivareta investorenes interesser på en forsvarlig måte. Videre er det lagt vekt på å utforme forslag som stiller etiske krav, samt regler om opplysningsplikt overfor investorene, fremfor å utforme detaljerte regler om hvilken virksomhet foretakene kan utøve, og på hvilken måte virksomheten skal foregå. De foreslåtte regler om god forretningsskikk viderefører prinsippet i verdipapirhandelloven § 18 om god meglerskikk, men gir noe mer detaljerte retningslinjer for standardens innhold.

       Det legges opp til en tilpasning av lovens virksomhetsregler til den endring som har funnet sted i meglerfunksjonen de senere årene. Det er dessuten lagt vekt på å styrke norske verdipapirforetaks konkurransedyktighet overfor utenlandske foretak. Endringer foreslås bl.a. i reglene om foretakenes og de ansattes adgang til egenhandel samt i reglene om foretakenes adgang til kredittgivning. Det foreslås også åpnet adgang for verdipapirforetak til å kunne inngå og formidle avtaler om salg av finansielle instrumenter som selger ikke eier. Adgangen foreslås imidlertid begrenset til tilfeller der selger har tilgang til de finansielle instrumentene og foretaket er sikret rettidig levering på avtaletidspunktet. I denne forbindelse foreslås det åpnet for at verdipapirforetak kan inngå og formidle avtaler om lån av finansielle instrumenter.

       Utenlandske foretak med hovedsete utenfor EØS-området som driver virksomhet i Norge, vil i hovedsak omfattes av de samme regler som norske foretak. I den grad det er adgang til dette etter bestemmelsene i EØS-avtalen, vil de regler som er begrunnet i hensynet til investorene i det norske markedet, herunder kravene til god forretningsskikk, også bli gitt anvendelse overfor EØS-foretak. Organiseringen av virksomheten og interne rutiner for EØS-foretak vil imidlertid bli regulert iht. hjemlandets regelverk.

1.1.3 Handel gjennom investeringsforetak

       Verdipapirhandellovens regler om handel med verdipapir gjennom fondsmeglerforetak er lite tilpasset bl.a. den teknologiske og markedsmessige utviklingen. Det foreslås derfor en oppdatering og modernisering av dette regelverket. Departementet har generelt lagt til grunn at når det ikke foreligger noen særlig begrunnelse for spesialregler for handel i finansielle instrumenter, bør de alminnelige kjøps- og avtalerettslige regler komme til anvendelse.

       Det foreslås en egen bestemmelse om hvilke forhold som må være regulert i foretakenes alminnelige forretningsvilkår. Det foreslås at slike vilkår skal forelegges kunden før avtale første gang inngås, samt ved senere endringer av foretakets alminnelige forretningsvilkår.

       Verdipapirforetakenes sikkerhetsrett i finansielle instrumenter de har kjøpt for kunden, foreslås opprettholdt. Også salgsretten foreslås videreført, men med en presisering om at det ikke foreligger noen plikt til salg utover det som følger av de etiske reglene og av alminnelige erstatningsrettslige regler.

       Det foreslås at oppgjørsfrister ikke lenger skal fastsettes av Finansdepartementet, men at det skal være opp til partene å avtale oppgjørsfristen. Det samme vil gjelde for fastsettelse av kurtasje.

1.1.4 Tilsyn og sanksjoner

       Departementet går inn for at det i hovedsak beholdes særlige tilsynsregler for verdipapirforetak i verdipapirhandelloven fremfor å overføre disse til kredittilsynsloven. Tilsynsregler som retter seg mot andre aktører i verdipapirmarkedet enn fondsmeglerforetak, vil bli gjennomgått etter at lovutvalget har avgitt sin neste innstilling.

       I samsvar med kravene i ISD foreslås det at verdipapirforetak skal melde fra om handel i visse finansielle instrumenter som omsettes på et regulert marked, der transaksjonen er foretatt i henhold til reglene om adgang til å yte investeringstjenester i annen EØS-stat. Melding skal gis i det omfang og på den måte Kredittilsynet bestemmer.

       Kredittilsynets hjemmel til å gi investeringsforetak pålegg om retting foreslås utvidet til også å gjelde i de tilfelle der Kredittilsynet underrettes av tilsynsmyndighet i annen EØS-stat om at et norsk foretak har overtrådt regler som gjelder for foretakets virksomhet i vedkommende land. Kredittilsynet foreslås dessuten gitt kompetanse til å forby verdipapirforetak å drive virksomhet som ikke er tilfredsstillende regulert og som kan påføre foretaket eller dets kunder uforsvarlig stor risiko, samt gi pålegg om at virksomheten bare kan finne sted på bestemte vilkår. I tråd med kravene i ISD foreslås det at Kredittilsynet kan gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjer ikke kan utøves, dersom en aksjonær med betydelig eierandel i et verdipapirforetak gjør sin innflytelse gjeldende på en måte som kan skade en god og fornuftig forvaltning av foretaket.

       Det foreslås særskilte bestemmelser om tilsyn med verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat som driver virksomhet i Norge. Utenlandske foretak med hovedsete utenfor EØS-stat som gis tillatelse til å drive virksomhet i Norge, vil i utgangspunktet bli underlagt det samme tilsyn og de samme rapporteringskrav som norske foretak.

       Vedtak som Kredittilsynet treffer under utøvelse av sin tilsynsmyndighet vil etter alminnelige regler kunne bringes inn for departementet som klageinstans.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen, viser til at et overordnet mål med regulering av verdipapirhandelen er å legge forholdene til rette for en effektiv og sikker verdipapirhandel. For å sikre at markedet for verdipapirhandel fungerer effektivt er det avgjørende at det er konkurranse mellom verdipapirforetakene. For å sikre at kundenes interesser ivaretas er det viktig at det er etablert regler om kapitaldekning, tilsyn og kontroll.

       Flertallet viser til at det norske regelverket på mange områder er lite tilpasset den teknologiske og markedsmessige utviklingen. Regelverket er lite fleksibelt i forhold til hvem som kan tilby investeringstjenester og hvilke tjenester som kan tilbys. Dette er med på å redusere verdipapirmarkedets effektivitet. Resultatet av dette kan igjen være at andre egenkapitalkilder foretrekkes framfor finansielle instrumenter som sertifikater og obligasjoner. Mer effektive norske verdipapirmarked vil gjøre disse markedene mer attraktive i forhold til utenlandske. Dette vil kunne øke oppmerksomheten om det norske egenkapitalmarkedet generelt, og vil også kunne lette egenkapitaltilgangen til norske bedrifter. Bedre effektivitet vil være viktig for et norsk marked som tidvis har vært preget av treg omsetning og lite volum. Flertallet vil understreke at en slik forbedring av regelverket for verdipapirhandel vil være særlig viktig for kapitaltilgangen til små og mellomstore bedrifter.

       Flertallet vil peke på at dagens regelverk virker konkurransevridende i forhold til norske verdipapirforetak som møter en stadig sterkere internasjonal konkurranse også på det norske markedet. Et mer fleksibelt regelverk som blant annet åpner mulighetene for å tilby et bredere spekter av tjenester og kombinere ulike tjenester vil kunne bedre norske foretaks konkurranseevne.

       Flertallet viser til at det i proposisjonen foreslås endringer som i større grad vil likestille norske verdipapirforetak med utenlandske konkurrenter. Det foreslås imidlertid på flere områder regler som vil regulere norske foretak strengere enn utenlandske. Dette gjelder spesielt krav til organisering av foretak og regulering av adgang for norske foretak til å yte kredittjenester og egenhandel. For ansattes egenhandel foreslås det for eksempel en bindingstid på 12 måneder mens tilsvarende regler i andre land er vesentlig liberale, og det foreslås strenge krav om sikkerhet ved short-salg og ut-/ innlån av finansielle instrumenter. Proposisjonen foreslår også strenge krav til startkapital.

       Flertallet peker på at norsk tilsyn og kontroll på dette området vil gjelde både utenlandske og norske foretak som opererer i Norge i den grad EØS-avtalen gir adgang til det. Ved at det åpnes for adgang til å tilby et bredere spekter av tjenester må på mange områder det norske tilsynet forsterkes i forhold til dagens regler og kravet til interne rutiner og praktisering av god forretningsskikk vil bli viktigere. Dette vil stille større krav til kapasitet og kompetansen hos norske tilsynsmyndigheter. Flertallet vil derfor understreke viktigheten av at tilsynsmyndighetene gis nødvendige rammebetingelser for å møte dette behovet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, og fra Rød Valgallianse, Mai Gythfeldt, er generelt kritiske til den vidtrekkende liberalisering av de lovfestede rammer for verdipapirhandelmarkedet som ligger i forslaget og vil derfor gå imot en rekke av departementets forslag. Verdipapirhandelsektoren er sterkt transaksjonsdrevet. Verdipapirforetakenes viktigste inntektskilde; meglerprovisjon, utbetales bare hvis transaksjonen gjennomføres. Disse medlemmer stiller spørsmålstegn ved hvorvidt den samfunnsmessige verdi knyttet til hyppig eierskifte til eierandeler i foretak i industri og næringslivet er stor nok til å legitimere de ulemper denne spekulasjon medfører. Disse medlemmer peker dessuten på risikoen for at et oppdrevet tempo i verdipapirhandelsektoren kan ha destabiliserende effekt på strukturen i finansmarkedet og samfunnet for øvrig når dette sammenfaller med andre tegn på økonomisk krise. Denne risikoen knytter seg i særdeleshet til den eksplosive utviklingen i derivathandelen. Disse medlemmer vil derfor følge opp rammevilkårene for verdipapirhandel, også utover rammen for departementets forslag til liberalisering av investeringstjenester som behandles i denne omgang. Disse medlemmer viser til merknader under pkt. 3.2.5.4.2 og til den kommende behandling av Verdipapirhandellovutvalgets innstilling II.

       Disse medlemmer er enig i at tilsynsmyndighetene må gis nødvendige rammebetingelser for å føre tilsyn med verdipapirsektoren, herunder om nødvendig økte ressurser. Disse medlemmer finner likevel ikke at dette er nok når markedet skal liberaliseres ytterligere. Myndighetenes kontroll vanskeliggjøres fordi regelverket i større grad overføres til interne rutiner i stedet for lovbestemte forbud. Dette forhold vil ikke nødvendigvis bli avhjulpet av mer ressurser til tilsynsmyndighetene. Den foreslåtte liberalisering må, etter disse medlemmers syn ha som sin absolutte forutsetning at tilsynsmyndighetene skjerper sin kontroll med meglernes atferd i markedet ved at tilsynsmyndighetene vektlegger selvstendighet i forhold til markedsaktørene og sørger for raskere inngrep mot overtredelse av regelverket med effektive sanksjoner. Påtalemakten, herunder ØKOKRIM, er avhengig av effektive tilsynsmyndigheter både når det gjelder undersøkelser i markedet og anmeldelsespraksis for å avdekke og forfølge straffbare forhold.

       Disse medlemmer mener dette må prioriteres foran ønsket om et fleksibelt regelverk. Tilfredsstillende kontrollmuligheter er også, etter disse medlemmers syn, viktigere enn hensynet til like konkurransevilkår for norske og utenlandske verdipapirforetak.

       Disse medlemmer vil peke på den markedsdominans de største verdipapirforetakene kan oppnå som en konsekvens av den foreslåtte liberalisering av investeringstjenestene og utvidelse av transaksjonstilbudet. Store verdipapirforetaks markedsdominans kan ha negative konsekvenser for mindre verdipapirforetaks muligheter for å konkurrere; også i nisjer av markedet. En sentralisering av verdipapirhandelen kan dessuten skjerpe konkurransen om de beste megleransatte, noe som i sin tur vil styrke grunnlaget for de ekstraordinært høye inntektene som næringen har hatt.

       Disse medlemmer viser til at fondsmeglerforetakene i 1993 hadde en samlet inntekt på ca 2 mrd. kroner, nær det dobbelte av bransjens tidligere inntektsrekord. Disse medlemmer mener det er god grunn for å påpeke at selv om inntekten gikk noe ned i 1994, vil en vidtgående liberalisering føre til fortsatt ekstremt høye inntekter i bransjen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ser det som positivt at regelverket for verdipapirforetak med dette lovforslaget moderniseres opp til et nivå som svarer til den teknologiske og markedsmessige utviklingen. Disse medlemmer vil bl.a. peke på at fondsmeglernes enerett på såkalt aktiv forvaltning nå oppheves. Dette kombinert med bedre regler for kapitaldekning og interne rutiner i verdipapirforetakene vil medføre at kundenes og investorenes interesser er bedre ivaretatt enn gjennom det tidligere lovverket.

       Disse medlemmer vil understreke ønskeligheten av at rammevilkårene for norskeide verdipapirforetak i størst mulig grad tilpasses de regler som blir gjort gjeldende for tilsvarende foretak i andre EØS-land og for filialer slike foretak etablerer i Norge. Disse medlemmer ser det også som ønskelig å unngå diskriminering av norskeide, selvstendige verdipapirforetak i forhold til konkurrerende foretak som eies av finansinstitusjoner. Disse medlemmer har merket seg at departementet på flere punkter foreslår slik forskjellsbehandling, i strid med en enstemmig innstilling fra Verdipapirhandellovutvalget. Flere av disse avvik kan etter disse medlemmers mening ikke begrunnes i ønsket om mest mulig effektiv, sikker eller tilfredsstillende verdipapirhandel.

       Disse medlemmer vil i sine merknader og forslag i denne innstillingen legge til grunn at ulike foretak som yter investeringstjenester i Norge i større grad bør stå overfor de samme rammebetingelser uavhengig av om de er verdipapirforetak eller kredittinstitusjoner, og uavhengig av om det er utenlandske eller norske foretak.

2. Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Verdipapirhandellovutvalget

       Ved kongelig resolusjon 31. januar 1994 ble det oppnevnt et lovutvalg til å gjennomgå sider ved verdipapirhandellovgivningen.

       Lovutvalgets utredning ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev av 23. desember 1994. Høringsfristen ble satt til 24. februar 1995.

       Høringsinstansene som har uttalt seg gir generelt uttrykk for at de stiller seg positive til lovutvalgets forslag.

3. Vilkår for å yte investeringstjenester

3.1 Innledning

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og EØS-regelverket når det gjelder vilkår for å yte investeringstjenester, jf. pkt. 3.1 og pkt. 3.2 i proposisjonen.

3.2 Endringsforslag

3.2.1 Generelt om tillatelse til å yte investeringstjenester

3.2.1.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende tillatelse til å yte investeringstjenester, jf. pkt. 3.3.1 i proposisjonen.

       Finansdepartementet mener som Verdipapirhandellovutvalget at det fortsatt skal kreves offentlig tillatelse for å drive formidling av kjøp, tegning og salg av verdipapirer. Det vises til at opprettholdelsen av et autorisasjonssystem følger av ISD art. 3 nr. 1, der det er fastsatt at hver medlemsstat skal sørge for at de investeringsforetak den er hjemstat for kun skal kunne utøve investeringstjenester dersom foretaket har fått tillatelse fra myndighetene. Tillatelse i samsvar med ISD vil være en forutsetning for at norske foretak kan yte investeringstjenester i andre EØS-stater.

       I tråd med lovutvalgets forslag, foreslår departementet at også finansieringsforetak gis anledning til å yte investeringstjenester. Finansieringsforetak omfattes av definisjonen av kredittinstitusjoner i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 3. Kredittinstitusjoner med hovedsete i EØS-land vil i henhold til bankdirektivene kunne yte investeringstjenester i andre EØS-stater, dersom de har tillatelse fra hjemlandet. Av hensyn til norske finansieringsforetaks konkurransesituasjon, anser departementet at disse bør kunne yte investeringstjenester på lik linje med tilsvarende utenlandske institusjoner. Det vises for øvrig til utvalgets uttalelser om at de senere års endringer på finansmarkedet har medført at bransjeskillene i finansnæringen ikke lenger er like skarpe. Departementet anser det på den bakgrunn naturlig at finansieringsforetak gis adgang til å yte investeringstjenester på lik linje med bankene.

       Departementet slutter seg til lovutvalgets forslag til en videreføring av kravet til særskilt tillatelse etter verdipapirhandelloven også for kredittinstitusjoner som ønsker å yte investeringstjenester. Som påpekt av Norges Bank vil definisjonen av investeringstjenestevirksomhet etter de foreslåtte regler være noe mer omfattende enn gjeldende definisjon av fondsmeglervirksomhet. Departementet kan imidlertid ikke se at dette tilsier endringer i konsesjonssystemet. Banker som i medhold av bankkonsesjon driver virksomhet som etter de nye reglene vil forutsette tillatelse etter verdipapirhandelloven, bør etter departementets syn søke tillatelse på lik linje med alle andre foretak som ønsker å yte investeringstjenester. Det vises i denne sammenheng til de foreslåtte krav om interne rutiner for organisering og utøvelse av virksomheten som skal forelegges konsesjonsmyndigheten før virksomheten starter. Tilsynsmessige hensyn tilsier etter departementets syn at bl.a. disse interne rutinene, som Norge er forpliktet til å kreve etter EØS-avtalen, forelegges konsesjonsmyndigheten i form av en søknad om tillatelse. At en bank allerede driver virksomhet i henhold til en tillatelse, kan ikke være avgjørende idet det vil være tale om en annen type, om enn beslektet, virksomhet. For øvrig har kravet til særskilt konsesjon, etter det departementet er kjent med, ikke skapt noen praktiske problemer etter gjeldende regelverk.

       Departementet slutter seg til de merknader høringsinstansene har til bruken av betegnelsen investeringsforetak. Etter departementets syn vil verdipapirforetak være den mest dekkende betegnelsen på den virksomhet foretakene skal drive. Tilsvarende betegnelse er for øvrig benyttet i Sverige.

3.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-1 femte ledd vedrørende definisjon av verdipapirforetak.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-2 første ledd vedrørende tillatelse til å yte investeringstjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets og lovutvalgets forslag om at kravet til særskilt tillatelse etter verdipapirloven også for kredittinstitusjoner som ønsker å yte investeringstjenester fortsatt skal gjelde. Disse medlemmer er imidlertid kritiske til å utvide dagens regelverk slik at også finansieringsforetak kan yte investeringstjenester innenfor et bredere spekter. Disse medlemmer viser til sine merknader under pkt. 3.2.2.2 og 3.2.4.2.

3.2.2 Konsesjonspliktige tjenester

3.2.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelser vedrørende konsesjonspliktige tjenester, jf. pkt. 3.3.2 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å legge ISDs definisjon av investeringstjenester og finansielle instrumenter til grunn i den norske lovgivningen. I tråd med Kredittilsynets merknader, foreslås det dessuten en presisering av at konsesjonsplikten også skal omfatte markedsføring av finansielle instrumenter.

       Når det gjelder hvilke konkrete investeringstjenester som omfattes av konsesjonskravet, samt hvilke instrumenter som omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter, viser departementet til Utvalgets redegjørelse i NOU 1995:1 s. 53-56.

       Skattedirektoratet antar at faren for nye skattebaserte konstruksjoner kan øke, dersom investeringsforetak tillates å tilby tjenester i tilknytning til både valuta og f.eks. utenlandske verdipapirer. Departementet viser i denne forbindelse til de foreslåtte regler om interne rutiner for organisering av virksomheten samt forslagene til etiske regler. Etter departementets syn vil de nevnte regler ivareta de hensyn som er påpekt av Skattedirektoratet. Det anses dermed ikke å være grunnlag for å forby verdipapirforetak å yte enkelte av de tjenester som i henhold til ISD anses som investeringstjenester.

       Det er noe uklart for departementet hva Norsk Opsjonssentral legger i forslaget til å etablere « et skille mot market making » i de generelle reglene. Departementet viser til at egenhandel vil være konsesjonspliktig i den grad den kan ses som en tjeneste som ytes overfor tredjepersoner på forretningsmessig basis. Såkalt market making vil derfor være blant den type egenhandel som omfattes av konsesjonskravet. Dette gjelder uavhengig av om virksomhet er særskilt regulert, f.eks. i børsregelverket.

       Utvalget har vist til verdipapirfondloven § 6-7 som inneholder en bestemmelse om hvilke foretak som kan forestå salg av nyutstedte verdipapirfondsandeler. I tillegg til fondsmeglerforetak, kredittinstitusjoner og forvaltningsselskaper kan forsikringsselskaper og andre foretak som er gitt tillatelse fra departementet forestå slikt salg. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det i henhold til ISD må kreves særskilt tillatelse for å forestå salg av slike andeler. Dette gjelder imidlertid ikke for forvaltningsselskap for verdipapirfond og forsikringsselskap som er unntatt fra direktivet, jf. art. 2 nr. 2 bokstav a) og h).

       Som lagt til grunn av utvalget anses fulltegningsgarantier i forbindelse med emisjoner på ervervsmessig basis som nevnt i vedlegg til ISD del A punkt (4) ikke omfattet av fondsmeglerforetakenes enerett etter verdipapirhandelloven § 4. Denne tjeneste er heller ikke på annen måte konsesjonspliktig etter gjeldende regelverk. Ervervsmessig plassering av emisjoner vil imidlertid falle inn under verdipapirhandellovens definisjon av fondsmegling, og dermed etter norsk rett være konsesjonspliktig.

       Utvalget har antatt at selskap og personer som ikke er investeringsforetak fortsatt vil kunne delta i fulltegningsgarantier uten at dette er å betrakte som ytelse av investeringstjenester. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår et unntak fra konsesjonskravet der andre enn verdipapirforetak deltar for egen regning som fulltegningsgarantister.

3.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 1-1 om at anvendelsesområdet for verdipapirdefinisjonen begrenses til lovens kap. 1, 2 og 2 a.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-1 vedrørende definisjon av investeringstjenester (første ledd) og finansielle instrumenter (annet ledd).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag under § 3-1 om å erstatte verdipapirbegrepet med begrepet « finansielle instrumenter ». « Verdipapir » er i motsetning til « finansielle instrumenter » et innarbeidet og forståelig begrep som også sammenfaller med lovens navn og betegnelsen på foretakene loven regulerer.

       Disse medlemmer vil foreslå at det gjennomgående begrep verdipapirer benyttes som definisjonsbetegnelse i § 3-1.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 3-1 første og annet ledd skal lyde:

§ 3-1. Definisjoner

       Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis:

1.	mottak i forbindelse med verdipapirer samt utførelse av slike ordre,

2.	omsetning av verdipapirer for egen regning,

3.	aktiv forvaltning av investorers portefølje av verdipapirer på individuell basis og etter investors fullmakt,

4.	garantistillelse for fulltegning av emisjoner eller tilsvarende erverv av verdipapirer eller plassering av slike emisjoner, eller

5.	markedsføring av verdipapirer.

       Med verdipapirer menes:

1.	omsettelige verdipapirer,

2.	verdipapirfondsandeler,

3.	pengemarkedsinstrumenter,

4.	finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende verdipapirer med kontant oppgjør,

5.	fremtidige renteavtaler (FRA),

6.	rente- og valutabytteavtale samt bytteavtale knyttet til aksjer og aksjeindeks, eller,

7.	opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt i punkt 1-6, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør.»

       Komiteen viser når det gjelder unntak fra kravet om konsesjon til merknader under pkt. 3.2.4.2.

3.2.3 Tilknyttede tjenester

3.2.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen pkt. 3.3.2 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende tilknyttede tjenester.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at de tilknyttede tjenester som nevnt i ISD bør kunne ytes av andre enn verdipapirforetak uten at det kreves konsesjon. Det vises til at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette.

       Departementet kan heller ikke se at det er nødvendig å kreve tillatelse for at verdipapirforetak skal kunne yte tilknyttede tjenester. Et unntak er kredittgivning som er særskilt behandlet under punkt 4.3.9 i proposisjonen. Som påpekt av enkelte av høringsinstansene bør det heller ikke være behov for særskilt tillatelse til å yte tilknyttede tjenester der verdipapirforetaket bare har tillatelse til å yte enkelte investeringstjenester. Etter departementets syn er de tilknyttede tjenestene i hovedsak et naturlig supplement til de investeringstjenester et verdipapirforetak kan tilby. Når disse tjenester kan utføres av andre enn verdipapirforetak uten at det forutsetter tillatelse, kan departementet ikke se grunn til å stille krav til tillatelse kun overfor verdipapirforetakene.

       Departementet foreslår imidlertid at foretakene skal gi melding til Kredittilsynet før det tilbyr tilknyttede tjenester utover det som fremgår av tillatelsen til å yte investeringstjenester. Slik melding anses i tilstrekkelig grad å ivareta de tilsynshensyn som foreligger. I den grad Kredittilsynet finner at foretakets interne rutiner for organisering av virksomheten ikke er tilfredsstillende på bakgrunn av de tilknyttede tjenestene som tilbys, må Kredittilsynet ta dette opp med foretaket. Foretaket skal ikke måtte avvente en tilbakemelding fra Kredittilsynet før det tilbys tilleggstjenester i samsvar med en gitt melding.

3.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-1 vedrørende tilknyttede tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til disse medlemmers merknad og forslag under kap. 4.2.9.2 om kredittgivning.

3.2.4 Unntak fra krav til konsesjon

3.2.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen pkt. 3.3.4 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende unntak fra krav til konsesjon.

       Departementet foreslår i hovedsak de samme unntak fra kravet til tillatelse, som foreslått av lovutvalget. Lovutvalget har foreslått at det gis regler om unntak fra konsesjonskravet i samsvar med det som følger av ISD. Når det gjelder unntaket for formidling av ordre uten at det forestås oppgjør, mener departementet at dette kun skal gjelde for formidling av verdipapirer og andeler i verdipapirfond til verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Dette anses best i samsvar med ISD art. 2 nr. 2 g). På bakgrunn av de forpliktelser som følger av EØS-avtalen kan departementet ikke se at unntaket kan utvides i tråd med forslaget fra Norges Statsautoriserte Revisorers Forening. Det avgjørende for om det i henhold til ISD kan gjøres unntak fra kravet til tillatelse, er ikke kun om man forestår oppgjør. Det er i tillegg et krav om at ordren kun videreformidles til verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Revisorer vil for øvrig fortsatt kunne formidle ordre som del av de tjenester revisor normalt yter, men da innenfor de rammer som foreslås.

       De unntak som foreslås, bygger konkret på at hensynet til investorene i de aktuelle tilfellene ikke tilsier beskyttelse i form av konsesjonskrav eller særlige regler for utøvelse av virksomheten. Departementet anser det derfor heller ikke nødvendig å gi deler av loven anvendelse for virksomhet som faller inn under unntakene, som foreslått av Økokrim. Det vises i denne forbindelse til at alminnelige avtale- og kjøpsrettslige regler vil komme til anvendelse. I tillegg kommer markedsføringslovens alminnelige bestemmelser samt det generelle kravet til å opptre i samsvar med god forretningsskikk, jf. verdipapirhandelloven § 5-2.

       Departementet kan heller ikke se at det foreligger særlige behov for å gjøre enkelte bestemmelser, eksempelvis bestemmelsen om god forretningsskikk, gjeldende for de som i henhold til de foreslåtte unntaksbestemmelser kan formidle ordre der det ikke forestås oppgjør. Som nevnt er unntakene betinget av at formidling kun skjer til verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Disse foretakene må følge de alminnelige regler for bl.a. opplysningsplikt i forhold til den kunde de skal forestå oppgjør for. For så vidt gjelder verdipapirforetak viser departementet til at det foreslås en ny detaljert bestemmelse om krav til god forretningsskikk. Ved utførelse av ordre skal kravet til god forretningsskikk vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Som investor regnes den som er opphavsmann til ordren. I relasjon til det nevnte unntaket vil dermed verdipapirforetaket måtte vurdere kravet til god forretningsskikk på bakgrunn av investorens og ikke formidlerens profesjonalitet.

       Departementet slutter seg for øvrig til Norsk Opsjonssentrals forslag om å presisere forholdet til clearingvirksomhet i lovteksten. Det foreslås et unntak fra kravet til tillatelse for foretak med tillatelse til å drive virksomhet som opsjonssentral eller oppgjørssentral. Etter departementets syn er det ikke nødvendig med noen tilsvarende presisering for så vidt gjelder børsvirksomhet.

       Departementet kan ikke se at det er behov for en generell adgang til i særlige tilfeller å gjøre unntak fra kravet til tillatelse. Utvalget har begrunnet sitt forslag til en slik regel med at det ved utvikling av nye typer tjenester som nevnt i direktivet ikke bør forutsettes lovendring for å innføre de unntak som følger av direktivet.

       Etter det departementet kan se har imidlertid utvalget foreslått unntaksbestemmelser som er fullt ut i samsvar med ISD med unntak av bestemmelsen om visse typer handler på termin- og opsjonsmarkeder, jf. ISD art. 2 nr. 2 bokstav j. Dette unntaket vil utvalget komme tilbake til i sin neste innstilling. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen ytterligere adgang til å gjøre unntak fra konsesjonskravet, utover de tilfeller som omfattes av den foreslåtte oppregning.

3.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-2 annet ledd vedrørende unntak fra bestemmelsen om tillatelse til å yte investeringstjenester når det gjelder den virksomhet som utøves av Norges Bank, forvaltningsselskaper for verdipapirfond, forsikringsselskaper eller foretak med tillatelse til å drive virksomhet som opsjonssentral eller oppgjørssentral.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot at investeringsforetak tillates å tilby et sett av tjenester som gjør at nye skattebaserte konstruksjoner kan oppstå. Disse medlemmer viser til Skattedirektoratets høringsuttalelse der det heter at faren for nye skattebaserte konstruksjoner kan øke dersom investeringsforetak tillates å tilby tjenester i tilknytning til både valuta og for eksempel utenlandske verdipapirer. Disse medlemmer mener at hverken de foreslåtte reglene til interne rutiner eller forslagene til etiske regler er tilstrekkelige for å sikre at nye skattebaserte konstruksjoner ikke oppstår. Disse medlemmer ønsker ikke å liberalisere regelverket i tråd med ISD på dette området, og vil således gå imot forslag under verdipapirlovens § 3-2 annet ledd vedrørende tillatelse til å yte investeringstjenester.

       Disse medlemmer viser til at virksomheter som faller inn under de foreslåtte endringene får fritak for flere av de reguleringene som meglervirksomheten er underlagt. Disse medlemmer aksepterer at Norges Bank ikke behøver konsesjon, men ser ingen grunn til at ikke virksomheter som forsikringsselskaper skal underlegges de samme regler som meglervirksomheter, og vil således gå imot øvrige unntak fra krav til konsesjon under § 3-2 annet ledd.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 3-2 annet ledd skal lyde:

       Tillatelse kreves ikke for den virksomhet som utøves av Norges Bank. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg videre til Regjeringens forslag til unntak fra krav til konsesjon under § 3-2 tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til departementets forslag om ikke å gi unntaksbestemmelser fullt ut i samsvar med ISD vedrørende konsesjonskravet, men finner det underlig at departementet ikke vil gå inn for å gjøre bestemmelsen om god forretningsskikk gjeldende for de som i henhold til de foreslåtte unntaksbestemmelser kan formidle ordre der det ikke forestås oppgjør. Disse medlemmer vil stemme imot § 3-2 tredje ledd nr. 3.

3.2.5 Vilkår for tillatelse

3.2.5.1 Selskapsform og forretningssted

3.2.5.1.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende selskapsform og forretningssted, jf. pkt. 3.3.5.1 i proposisjonen.

       Lovutvalget har hatt som utgangspunkt at det bør stilles de samme krav for tillatelse til norske verdipapirforetak som dem som følger direkte av ISD. På enkelte punkter har utvalget imidlertid gått inn for å beholde noe strengere krav i tråd med den praksis som er etablert i Norge. Dette gjelder bl.a. kravet til at verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon må organiseres som aksjeselskap. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger, og foreslår at kravet til aksjeselskapsform opprettholdes. I samsvar med ISD foreslås det dessuten en egen bestemmelse om at norsk verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal ha både hovedkontor og forretningskontor i Norge.

       Når det gjelder adgangen til å etablere forretningskontor, slutter departementet seg til lovutvalgets forslag om å erstatte dagens konsesjonskrav med en plikt til å melde fra til Kredittilsynet. Det foreslås at faglig leder av avdelingskontoret skal oppfylle kravene til kvalifikasjoner og vandel som er nærmere omtalt under punkt 3.3.5.2 i proposisjonen. Dersom Kredittilsynet etter melding om etablering av avdelingskontor, anser at faglig leder ikke oppfyller de nevnte kravene, vil Kredittilsynet kunne gi pålegg om retting av forholdet etter de regler som er omtalt under punkt 6.3.2 i proposisjonen.

3.2.5.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-3 vedrørende vilkår når det gjelder selskapsform og forretningssted i forbindelse med tillatelse til å yte investeringstjenester.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-6 vedrørende avdelingskontor, filial m.v.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet foreslår å erstatte dagens konsesjonskrav med meldeplikt til Kredittilsynet ved etablering av avdelingskontor i Norge. Disse medlemmer registrerer at norsk lovverk på flere andre områder - for eksempel når det gjelder konsesjonsloven - har erstattet konsesjonskrav med meldeplikt. Disse medlemmer mener dette representerer en svekkelse av kontrollen over handel med verdipapirer. Med bakgrunn i at denne typen handel har stor betydning for utviklingen i realøkonomien - og ikke kan ses på som en egen frikoblet virksomhet - mener disse medlemmer man bør ha et sterkt regelverk med forhåndskontroll som kan hindre spekulativ virksomhet.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot å erstatte konsesjonskrav med meldeplikt hva angår adgangen til å etablere forretningskontor. Disse medlemmer går således imot endringene i § 3-6.

3.2.5.2 Godkjennelse av ledelsen

3.2.5.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen jf. pkt. 3.3.5.2 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende godkjennelse av ledelsen av virksomhet som yter investeringstjenester.

       Ettersom det foreslås en videreføring av kravet til at kredittinstitusjoner må søke særskilt tillatelse etter verdipapirhandelloven for å kunne yte investeringstjenester, anser departementet det naturlig at en vurdering av ledelsens erfaring og vandel inngår i selve konsesjonsbehandlingen. Som påpekt av Kredittilsynet vil den kompetanse som kreves av ledelsen for investeringstjenestevirksomheten, ikke nødvendigvis være sammenfallende med den kompetanse som kreves av ledelsen i kredittinstitusjonen som sådan. Også lovutvalget har lagt til grunn at det må kunne stilles som vilkår for en tillatelse til kredittinstitusjoner, at ledelsen styrkes med den nødvendige erfaring. Utvalget har dermed forutsatt at konsesjonsmyndigheten på bakgrunn av opplysninger i søknaden, foretar en vurdering av kredittinstitusjonens ledelse.

       Departementet foreslår at den som faktisk leder den virksomhet tillatelsen gjelder, skal ha relevant erfaring fra markeder for finansielle instrumenter to av de siste fem år før vedkommende tiltrer stillingen eller overtar den faktiske daglige ledelse. Departementet antar at det normalt vil være daglig leder som faktisk leder virksomheten. I tillegg skal daglig leder og den som faktisk leder virksomheten ha ført en hederlig vandel og under sitt virke i handelen med finansielle instrumenter ha opptrådt i samsvar med god forretningsskikk. Det vil bero på en skjønnsmessig vurdering fra konsesjonsmyndigheten, om de nevnte krav anses oppfylt.

       Når det gjelder kravene til at foretakets styre oppfyller nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring, foreslår utvalget ingen direkte godkjennelsesordning, men en bestemmelse om at tillatelse kan nektes dersom kravene ikke er oppfylt. Departementet mener at kravene til daglig leder eller den som faktisk leder virksomheten vil være av større betydning enn kravene til styret. På denne bakgrunn anses det hensiktsmessig at kravene til styret etter en skjønnsmessig vurdering kan føre til nektelse av tillatelse, fremfor at en godkjennelse settes som en absolutt forutsetning for tillatelsen. Departementet antar at dette er i samsvar med de forpliktelser som følger av ISD. Adgangen til å nekte tillatelse dersom styremedlem ikke oppfyller de nevnte kravene, foreslås ikke gjort gjeldende for kredittinstitusjoner. Etter departementets syn bør vurderingen av slik nektelse foretas i forbindelse med søknad om tillatelse til å drive virksomhet som kredittinstitusjon. Hensynet til at ledelsen av en kredittinstitusjons investeringstjenestevirksomhet faktisk innehar relevant erfaring fra verdipapirmarkedet, er etter departementets syn ivaretatt ved den bestemmelse som foreslås om godkjennelse av den som faktisk leder virksomheten.

       Det foreslås ikke at skifte av ledelse eller styremedlemmer skal forutsette forhåndsgodkjennelse. Foretaket skal imidlertid melde fra til Kredittilsynet om slikt skifte. Dersom Kredittilsynet ikke finner at vedkommende nye leder eller styremedlem tilfredsstiller kravene til hederlig vandel og erfaring, foreslås det at Kredittilsynet kan gi pålegg om retting, dvs. pålegg om utskifting av vedkommende.

       Etter departementets syn er det ikke nødvendig å ta inn en bestemmelse om at nærmere regler om innholdet av kravet til hederlig vandel og erfaring, kan fastsettes i forskrift. Som påpekt av utvalget vil kravene utformes på bakgrunn av konsesjonsmyndighetens praksis. Det anses ikke nødvendig å regelfeste slik praksis ved utarbeidelse av forskrifter.

3.2.5.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-3 vedrørende godkjennelse av ledelsen for investeringsforetak.

3.2.5.3 Aksjonærer med kvalifisert eierandel

3.2.5.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag vedrørende krav til egnethet når det gjelder aksjonærer med kvalifisert eierandel, jf. pkt. 3.3.5.3 i proposisjonen.

       Det følger av ISD at det må fastsettes krav til aksjonærenes egnethet dersom disse har en kvalifisert eierandel. Som kvalifisert eierandel regnes direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag til krav om at disse aksjonærene etter en vurdering må kunne anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Aksjonæren og foretaket pålegges en meldeplikt, jf. nedenfor. På samme måte som i forhold til kravet til selskapets styre, anser departementet det hensiktsmessig at det ikke foretas noen konkret godkjennelse av aksjonærene, men at tillatelse til å yte investeringstjenester kan nektes dersom en slik aksjonær ikke anses egnet. Departementet foreslår for øvrig at det benyttes uttrykket betydelig eierandel fremfor kvalifisert eierandel.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det ikke bør stilles strenge krav til egnethet for aksjonærer med betydelig eierandel. Det vises til at aksjonærene utøver sin innflytelse gjennom valg av styret og at styret, som har det overordnede ansvaret for selskapet, skal oppfylle krav til hederlig vandel og tilstrekkelig erfaring. Departementet antar for øvrig at kravet til egnethet ikke bare vil kunne relateres til den økonomiske forvaltning av foretaket. Kravet må også kunne relateres til at forvaltningen foretas i samsvar med de regler som er gitt, herunder at aksjonærens innflytelse i foretaket ikke er til hinder for et effektivt tilsyn med virksomheten. I likhet med det som er sagt i forbindelse med kravene til foretakets ledelse, er departementets syn at det ikke er behov for å kunne fastsette nærmere regler om innholdet av kravet til egnethet. Det anses tilstrekkelig at dette kravet får sin utforming i henhold til praksis.

       I tillegg til adgangen til å nekte tillatelse der aksjonær med betydelig eierandel ikke anses egnet, foreslås det at erverv av betydelig eierandel etter at foretaket er etablert, kan nektes ut fra samme vurdering. På bakgrunn av ISD art. 9 foreslås det en egen bestemmelse om aksjonærenes plikt til å melde fra til Kredittilsynet ved erverv og avhendelse av betydelige eierandeler. Det følger av ISD art. 9 at det også skal gis regler om meldeplikt for verdipapirforetaket når foretaket får kjennskap til erverv eller avhendelse av slike eierandeler. Foretakene skal dessuten gi melding om identiteten til aksjonærer med slike eierandeler minst én gang i året. Departementet foreslår at nærmere regler om foretakenes meldeplikt fastsettes i forskrift.

3.2.5.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at tillatelse for aksjeselskap til å yte investeringstjenester etter forslaget kan nektes dersom en aksjonær med betydelig eierandel i selskapet ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket.

       Endringer i aksjonærstrukturen skal meldes til Kredittilsynet.

       Erverv av eierandeler som overskrider de grenser som er fastsatt i bestemmelsen, kan nektes dersom vedkommende aksjonær ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirforetaket.

       Komiteen viser til at dersom en aksjonær med slik betydelig eierandel i verdipapirforetak gjør sin innflytelse gjeldende på en måte som kan skade forvaltningen av foretaket er dette i strid med gjeldende regelverk.

       Komiteen legger til grunn at det vil være naturlig å benytte sanksjonsmidler i form av pålegg om retting, eller i alvorligere tilfeller tilbakekall av konsesjon.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-3 om at tillatelse kan nektes dersom aksjonærer med kvalifisert eierandel ikke oppfyller kravet til egnethet, samt forslag under verdipapirhandelloven § 3-5 vedrørende endringer i aksjonærstrukturen.

3.2.5.4 Organisering av virksomheten

3.2.5.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende organisering av virksomheten, jf. pkt. 3.3.5.4 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en bestemmelse om at verdipapirforetaks styre og daglige leder skal fastsette retningslinjer og interne rutiner for foretakets organisering og utøvelse av virksomheten, og at disse skal omhandle nærmere angitte forhold. Forslaget er i samsvar med utvalgets forslag som bygger på ISD art. 10. I tillegg foreslås det i samsvar med Kredittilsynets merknader tatt inn et krav til stillingsinstrukser som særskilt regulerer ansvarsfordelingen mellom daglig leder og andre ledere av virksomheten.

       I samsvar med Kredittilsynets høringsuttalelse, legger departementet til grunn at tilsynet bør kunne gi pålegg om retting ved overtredelse av de interne retningslinjene. Når det gjelder forslaget om at Kredittilsynet i det enkelte tilfelle skal kunne treffe vedtak om organiseringen av foretakets virksomhet dersom den anses innrettet i strid med lovens retningslinjer for hvilke hensyn de interne rutiner skal ivareta, viser departementet til Kredittilsynets alminnelige adgang til å gi pålegg etter tilsynsloven. Det følger av tilsynsloven § 4 første ledd nr. 9 at Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med å rette på forholdet dersom en institusjons organer har handlet eller forsømt seg i strid med sine plikter etter lovgivningen eller vedtektene. Tilsvarende bestemmelse følger også av verdipapirhandelloven § 34 tredje ledd som foreslås videreført. Departementet legger til grunn at det kan gis pålegg etter de nevnte bestemmelsene dersom verdipapirforetakets instrukser anses i strid med de retningslinjer som er foreslått. Departementet viser for øvrig til at det at ansvaret for utarbeidelsen av rutinene i stor grad overlates foretaket, etter departementets syn vil medføre en nødvendig fleksibilitet i forhold til det enkelte foretaks virksomhet. Det vil dessuten kunne medføre en bevisstgjøring hos foretakets ledelse med hensyn til betydningen av tilfredsstillende interne rutiner. Kredittilsynet skal imidlertid fortsatt ha kompetanse til å gripe inn dersom det ser at foretakene ikke har tilfredsstillende rutiner.

       Kredittilsynet har gitt uttrykk for at det anses mest hensiktsmessig at foretakets interne rutiner etableres etter at foretaket har startet sin virksomhet. Det er vist til at foretakene vil trenge tid til å få etablert omfattende interne rutiner. Etter departementets syn kan det vanskelig aksepteres at foretaket starter virksomhet før de interne rutinene er utarbeidet i samsvar med de retningslinjer loven oppstiller. Slike rutiner ligger til grunn for de rammebetingelser som for øvrig foreslås for foretakene. For at foretakene skal kunne drive sin virksomhet innen de rammer som skal gjelde, herunder kravene til god forretningskikk, må foretaket ha vurdert både de generelle krav til organiseringen og de konkrete behov for rutiner den planlagte virksomheten medfører. Departementet foreslår derfor at interne rutiner for organiseringen og utøvelsen av virksomheten skal vedlegges søknad om tillatelse til å yte investeringstjenester. Når det gjelder eventuelle praktiske problemer med å ha detaljerte rutiner fullt ut på plass på søknadstidspunktet, legger departementet til grunn at det vil være opp til konsesjonsmyndigheten å vurdere i hvilken grad disse kan utarbeides på et senere tidspunkt. Fullt ut tilfredsstillende rutiner i samsvar med lovens krav må under enhver omstendighet være på plass før foretaket starter virksomhet. Departementet antar for øvrig at eventuelle praktiske problemer som nevnt av Kredittilsynet vil begrense seg til nyoppstartede foretak. Eksisterende fondsmeglerforetak må kunne forventes å ha rutinene på plass før det søkes om tillatelse etter de nye reglene.

       Det foreslås ingen godkjennings- eller meldingsordning ved endringer av rutinene etter at tillatelse er gitt. Departementet viser til utvalgets vurdering av at ansvaret for rutinene til enhver tid bør påligge foretakets ledelse. Utvalget har vist til at « unødig rapportering » som kan innebære en form for ansvarsfraskrivelse fra foretakets ledelse, bør unngås. Kredittilsynet har ikke hatt merknader til utvalgets vurdering på dette punktet. Departementet viser for øvrig til at Kredittilsynet med hjemmel i Kredittilsynsloven § 4 nr. 4 kan pålegge verdipapirforetakene å sende inn oppgaver og opplysninger som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv.

       Departementet foreslår ingen hjemmel for forskrifter om interne rutiner for derivathandelen som foreslått av Norsk Opsjonssentral. Departementet er enig i at derivathandelen kan være særlig sårbar for manglende rutiner. Det legges imidlertid til grunn at dette ivaretas i forbindelse med konsesjonsmyndighetens kontroll av foretakenes interne rutiner. Det vises dessuten til de foreslåtte bestemmelser om Kredittilsynets påleggskompetanse der virksomheten anses innrettet i strid med lovens krav og/eller i strid med foretakenes interne rutiner. Etter departementets syn bør eventuelle særlige krav til foretak som handler i derivater, vurderes på bakgrunn av lovutvalgets neste innstilling som bl.a. vil omhandle regler for derivathandel.

3.2.5.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-1 første ledd vedrørende organisering av virksomheten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er enig i departementets forslag til krav til interne rutiner, men mener at forslaget er utilstrekkelig. Disse medlemmer viser til at det er behov for forskrifter om interne rutiner for derivathandelen, slik Norsk Opsjonssentral foreslår. I Norsk Opsjonssentrals høringsuttalelse heter det følgende:

« Derivathandelen er særlig sårbar for manglende rutiner for sikkerhet og kontroll og investeringsforetakene og deres kunder er særlig sårbare for svikt i forbindelse med derivathandelen. Årsaken til dette er ganske åpenbar. Det er mulig å ta langt større risiko i løpet av mye kortere tid i derivatmarkedet enn ved tilsvarende investeringer i det underliggende marked. .... Dette er så viktige forhold at Departementet bør vurdere å lovfeste en forskriftshjemmel for å kunne stille konkrete krav til gjennomføringsmåten , herunder personrotasjon, fysisk atskillelse og andre metoder for begrensning av mulighetene for uhederlig eller panikkartet opptreden. »

       Disse medlemmer slutter seg til Norsk Opsjonssentrals bekymring, og viser til at departementet er enig i at derivathandelen kan være særlig sårbar for manglende rutiner. Disse medlemmer mener denne uttalelse bør følges opp og fremmer forslag i samsvar med det. Disse medlemmer vil peke på at derivathandelen vokste med 40 % på verdensbasis i 1993. Den årlige handelen utgjør nå i størrelsesordenen 10-15.000 mrd. kroner. I Norge økte derivathandelen med 52 % i 1994, og verdien av kontraktene utgjorde ifølge Dagens Næringsliv (11. mars 1995) 2.054 mrd. kroner. Både internasjonalt og nasjonalt har spekulasjon i derivater gitt flere finansskandaler. For eksempel tapte Bærum Kommunale Pensjonskasse et betydelig beløp på spekulasjon i derivater. Disse medlemmer mener derivathandelen i sin natur er en svært spekulativ virksomhet: Den er fullstendig frikoblet fra enhver form for vare eller tjeneste - uten noen realøkonomisk forankring. Den kan forårsake stor skade for aktører som ikke har noe med derivathandelen å gjøre, og den bidrar i stor grad til tradisjonell spekulasjon bl.a. fordi aktører på dette markedet kan sikre seg mot tap dersom de har tilstrekkelig store finansielle ressurser. Både risikoeksponeringens størrelse og mangelfull innsikt hos kunden gjør spekulasjonselementet spesielt alvorlig i derivathandelen.

       Disse medlemmer mener derivathandel i stor skala kan utløse en systemkrise for finansmarkedet i sin helhet. I situasjoner med dårlig likviditet i markedet, lavkonjunkturer eller andre forhold kan hele stabiliteten i finansmarkedet trues av begivenheter i derivathandelen. Dette kan bare forhindres ved strenge tilsynsregler. Tidligere sentralbanksjef Torstein Moland skriver følgende om derivater og systemrisiko i Sosialøkonomen 7. august 1995:

« Det er enkeltselskapers totale risikoeksponering sammen med enhver risiko i den såkalte infrastrukturen i markedet - slik som det juridiske rammeverket, betalingssystemet og oppgjørsbestemmelsene - som kan innebære en trussel for finanssystemet som helhet. »

       Disse medlemmer ser at det er vanskelig å hindre alle former for derivathandel, men at det er svært viktig å jobbe for at denne typen spekulasjon reduseres: Både internasjonalt gjennom institusjoner som Pengefondet, men også nasjonalt gjennom et klart og restriktivt regelverk. Disse medlemmer er av den oppfatning at spekulasjonsskandalen i Bærum Kommunale Pensjonskasse tilsier at det utformes et forbud for spesielt « følsomme » pengeforvaltere mot å spekulere i derivater. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Innst.S.nr.91 (1995-1996), der et flertall i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen slår fast følgende:

« Flertallet vil vise til gjeldende forvaltningsregime for Folketrygdfondet der det ikke gis adgang til handel i derivater og utenlandske verdipapirer. Flertallet kan ut fra de erfaringer vi i dag har vanskelig anbefale at Pensjonstrygden for sjømenn skal få et annet forvaltningsregime enn Folketrygdfondet, ut fra den risiko handel med derivater viser seg å kunne innebære. »

       Disse medlemmer viser også til Sosialministerens svarbrev til komiteen vedrørende handel med derivater og utenlandske verdipapirer, som man går ut fra er representativt for Regjeringens syn:

« Dersom Stortinget likevel finner det betenkelig å godkjenne en slik adgang, har jeg ikke særlige innvendinger til at reglementet justeres på dette punkt, noe også Pensjonstrygden vil være innforstått med. »

       Videre heter det i svarbrevet fra Sosialministeren:

« Jeg har forståelse for, dersom Stortinget ikke ønsker å gi Pensjonskassen adgang til handel med derivater, men undergis de tilsvarende begrensninger som Folketrygdfondet. »

       Disse medlemmer forutsetter at sosialministerens svarbrev er i tråd med Regjeringens oppfatning når det gjelder handel med derivater.

       På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:

« a.

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om lov som kan gi hjemmel til forskrift som stiller konkrete og strenge krav til gjennomføringsmåten av derivathandelen.

b.

       Stortinget ber Regjeringen utforme regler tilsvarende Folketrygdfondets reglement vedrørende handel med derivater og utenlandske verdipapirer for pensjonskasser og andre liknende formuesforvaltere.

c.

       Stortinget ber Regjeringen utforme regler for hvor stor del av porteføljen til et verdipapirforetak som kan brukes i derivathandel, tilsvarende regelverket vedrørende hvor stor del av porteføljen i kredittforetak som kan utsettes for valutarisiko. »

3.2.6 Kapitalkrav

3.2.6.1 Startkapital

3.2.6.1.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen pkt. 3.3.6.1 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende krav til startkapital.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at minste startkapital bør settes til 730.000 ECU. Det vises for øvrig til at det i Norges Fondsmeglerforbunds høringsuttalelse er lagt til grunn at alle eksisterende norske fondsmeglerforetak oppfyller dette kravet i dag. Ved individuelle behov for lavere krav viser departementet til den foreslåtte dispensasjonsadgangen. Departementet mener at eventuell dispensasjon må vurderes konkret for hvert enkelt foretak. Dispensasjon bør kunne gis der foretaket kun yter enkelte av de tjenester som regnes som investeringstjenester. I tillegg må det bl.a. legges vekt på omfanget av de enkelte tjenester foretaket tilbyr. Departementet antar at en slik vurdering bør foretas i form av enkeltvedtak og ikke i forskrift som foreslått av Kredittilsynet. Det foreslås imidlertid at departementet kan fastsette i forskrift hva som skal regnes som startkapital.

       I samsvar med CAD art. 3 nr. 8 foreslår departementet at det skal være et vilkår for å drive virksomhet at foretakets ansvarlige kapital ikke faller under kravene til startkapital. Dersom den ansvarlige kapitalen faller under minstekravet, foreslås det at foretaket må innstille sin virksomhet med mindre forholdet rettes innen en frist fastsatt av Kredittilsynet.

3.2.6.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-9 vedrørende minstekrav til startkapital.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets forslag om at minste startkapital settes så høyt som ca 6,1 mill. kroner. Disse medlemmer er av den oppfatning at dagens egenkapitalsituasjon i norske fondsmeglerforetak ikke er tilfredsstillende for kundene, og ser det i den sammenheng som en målsetting å legge forholdene til rette for økt egenkapitalandel. Disse medlemmer mener at flere av forslagene til liberalisering av lov om verdipapirhandel er i strid med en slik målsetting.

       Kapitaldekningskravet implementeres som en konsekvens av Norges forpliktelser under EØSavtalen. Verdipapirmarkedet er imidlertid i stadig stigende grad globalt. Disse medlemmer mener det er en risiko for at konkurranse fra verdipapirforetak hjemmehørende i land utenfor EØS med lempeligere kapitaldekningskrav, skaper et press for nedjustering av de EØS-bestemte kapitaldekningskrav. En illustrasjon av at EU gir etter for slikt press, også i EØS - relatert regelverk, er endringen ( vedtatt i Ministerrådet 26. februar 1996) av direktiv 89/647 for tilsynsmessig godkjenning av kontrakter om nyordninger og avtaler om netting for OTC derivater. Disse medlemmer mener derfor at kapitaldekningskravet ikke nødvendigvis gir en langsiktig beskyttelse av kundenes interesser, fordi det vil foreligge et markedsmessig press for å nedjustere kapitaldekningskravene.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 4.

3.2.6.2 Kapitaldekning

3.2.6.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende krav til kapitaldekning, jf. pkt. 3.3.6.2 i proposisjonen.

       Kapitaldekningsregler i samsvar med CAD, må innføres som del av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at utformingen av de detaljerte kravene er av slik teknisk karakter, at de bør fastsettes i forskrift. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at verdipapirforetak til enhver tid skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet foretaket driver, herunder den markedsrisiko og kredittrisiko foretaket påtar seg. Det foreslås videre at departementet fastsetter forskrifter om hva som skal anses som ansvarlig kapital, regler for beregningsgrunnlaget og hva som skal anses som forsvarlig dekningsgrad for de ulike typer risiko som er knyttet til den virksomhet foretaket driver etter verdipapirhandelloven.

       Når det gjelder Norsk Opsjonssentrals merknader til kapitaldekningskravenes betydning for derivathandelen, viser departementet til at lovutvalget vil gjennomgå reglene for derivathandel i sin neste innstilling. I påvente av en nærmere gjennomgang av disse reglene, vil lovens kap. 2a om opsjoner til verdipapirer og terminer, fortsatt gjelde. De regler om bl.a. sikkerhetskrav som følger av opsjonsforskriften vil derfor komme til anvendelse for opsjonshandlerforetak ved siden av de nye bestemmelsene som foreslås.

       Departementet mener at også verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon, i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode, bør kunne ha lavere kapitaldekning enn fastsatt. Det foreslås en bestemmelse tilsvarende forretningsbankloven § 21 om at departementet kan gi samtykke til lavere kapitaldekning enn fastsatt.

3.2.6.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-10 vedrørende kapitaldekningskrav. Komiteen viser også til merknader under pkt. 3.6.1.2.

3.2.6.3 Kontroll med store engasjementer og konsolideringsregler

3.2.6.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen pkt. 3.2.6.3 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende kontroll med store engasjementer og konsolideringsregler.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det vises til at krav til kontroll og tilsyn med store engasjementer følger av CAD. Tilsvarende gjelder krav om at reglene om kapitalkrav og store engasjementer skal anvendes på konsolidert grunnlag.

3.2.6.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-11 vedrørende høyeste engasjement med en enkelt kunde, og verdipapirhandelloven § 4-12 vedrørende konsolideringsregler.

3.2.6.4 Sikkerhetsstillelse

3.2.6.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende krav til sikkerhetsstillelse, jf. pkt. 3.3.6.4 i proposisjonen.

       På bakgrunn av høringsinstansenes merknader, legger departementet til grunn at det bør opprettholdes en form for sikkerhetsstillelse ved siden av de foreslåtte kapitaldekningskrav i påvente av en nærmere samordning av investorkompensasjonsordninger innen EU/EØS.

       Det følger av ISD art. 14 nr. 2 at medlemsstatene ikke kan gjøre opprettelse av filial eller ytelse av grenseoverskridende virksomhet på deres territorium, betinget av krav om innskutt kapital eller andre tiltak med tilsvarende virkning. Erstatningsordninger til vern om investorens interesser anses imidlertid å kunne pålegges EØS-foretak som driver slik virksomhet. Departementet legger vekt på at ordningen bør gis anvendelse for både norske og utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. De konkurransemessige hensyn som er påpekt av Norges Fondsmeglerforbund skulle da bli ivaretatt. Det foreslås at dagens sikkerhetsstillelseskrav og prosedyrene for dekning under sikkerheten, endres for å gjøre det klart at ordningen skal være en erstatningsordning til vern om investorene, og ikke et soliditetsvern. Det vises i denne sammenheng til Kredittilsynets merknader vedrørende svakhetene ved gjeldende ordning, særlig når det gjelder de prosessuelle reglene.

       Etter departementets syn bør en garantiordning i første rekke sikre investorene dekning for sine rettmessige krav på en rask og effektiv måte, uavhengig av om manglende dekning fra verdipapirforetaket skyldes manglende evne eller vilje. Departementet antar at en ansvarsforsikring vil representere en velegnet sikkerhet for investorene. Departementet mener imidlertid at sikkerheten bør kunne stilles både som ansvarsforsikring og garantierklæring. Det vesentlige må være at den sikkerhet som stilles gir sikrede et ubetinget krav på utbetaling dersom ansvar er konstatert. Departementet foreslår en bestemmelse om at verdipapirforetak skal ha en forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet.

       Departementet foreslår videre at skadelidte skal kunne kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å ha rettet krav mot foretaket. Sikkerhetsstilleren vil kunne gjøre gjeldende de samme innsigelser mot kravet, som verdipapirforetaket selv har. Ordningen tilsvarer det som gjelder ved advokatansvarsforsikringer.

       Departementet foreslår ingen lovbestemmelse om hvilke institusjoner som kan stille sikkerhet for verdipapirforetaks ansvar. Det legges til grunn at det mest praktiske er norske finansinstitusjoner eller utenlandske finansinstitusjoner som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Etter departementets syn følger det imidlertid av EØS-avtalens ikke-diskrimineringsbestemmelser at sikkerhetsstillelse fra tilsvarende institusjoner med hovedsete i andre EØS-stater, også må aksepteres.

       Det foreslås at departementet kan gi nærmere regler om sikkerhetsstillelse, herunder om sikkerhetens størrelse og dekningsfelt, hvem som skal anses som skadelidt og hvordan verdipapirforetaket og sikkerhetsstiller skal behandle krav som kreves dekket av sikkerheten. Ved eventuell fastsettelse av et direktiv om investorkompensasjonsordninger vil de nærmere reglene måtte tilpasses direktivbestemmelsene. Som nevnt er kravene til sikkerhetsstillelse foreslått i påvente av at det eventuelt etableres et felles krav til investorkompensasjonsordninger innen EØS-området. I perioden frem til en fellesordning eventuelt etableres, foreslås de norske reglene gjort gjeldende overfor EØS-foretak som yter investeringstjenester i Norge. Etter direktivforslaget om investorkompensasjonsordninger, vil hjemlandets regler som hovedregel gjelde også der det ytes investeringstjenester i andre EØS-stater. Departementet foreslår på denne bakgrunn at departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om sikkerhetsstillelse skal gjelde for utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge.

       Det følger av direktivforslaget at det kan gjøres unntak for enkelte grupper av såkalt profesjonelle investorer, samt for kredittinstitusjoner som har dekket sitt ansvar under tilsvarende sikkerhetsordninger. Det kan dessuten gjøres unntak for enkelte typer krav fra investorene. Det foreslås at departementet på bakgrunn av bl.a. et eventuelt direktiv, kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av sikkerheten.

3.2.6.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-13 vedrørende sikkerhetsstillelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets vurdering hva gjelder behovet for å opprettholde en form for sikkerhetsstillelse ved siden av de foreslåtte kapitaldekningskrav. Disse medlemmer mener den økte omsetningen av aksjer og andre verdipapirer, sammen med liberaliseringen av lovgivningen, tilsier et spesielt behov for å verne investor mot at investeringsforetak ikke kan møte sine forpliktelser. Disse medlemmer mener samme krav må stilles til utenlandske foretak som til norske på dette området.

3.2.7 Utenlandske foretaks virksomhet i Norge og norske foretaks virksomhet i utlandet

3.2.7.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen jf. pkt. 3.3.7 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende utenlandske foretaks virksomhet i Norge og norske foretaks virksomhet i utlandet.

       Departementet foreslår i samsvar med det som følger av ISD art. 14, at verdipapirforetak med hovedsete i EØS-land gis adgang til å yte investeringstjenester i Norge, enten ved etablering av filial eller ved grenseoverskridende virksomhet.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regler om meldeplikt ved EØS-foretaks etablering i Norge og norske verdipapirforetaks etablering i andre EØS-stater. Det følger av dette at norske foretak må gi melding til Kredittilsynet dersom de ønsker å starte virksomhet i annen EØS-stat. Meldingen skal inneholde en virksomhetsplan der det særlig angis hvilke investeringstjenester som skal ytes. Norske myndigheter skal innen en fastsatt frist fra mottakelse av meldingen, sende denne til vertsstaten. Når melding er sendt vertsstaten, kan investeringsforetaket starte sin virksomhet. Når det gjelder utenlandske foretaks etablering av virksomhet i Norge, skal Kredittilsynet innen to måneder etter å ha mottatt melding fra annet EØS-land om filialetablering, opplyse om regler om god forretningsskikk og andre regler som av hensyn til allmennhetens interesser skal gjelde for utøvelsen av virksomheten i Norge. Slike opplysninger skal også gis så snart norske myndigheter har mottatt melding om at et EØS-foretak ønsker å utøve virksomhet i Norge etter reglene om adgangen til å yte tjenester.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør åpnes for at også foretak fra land utenfor EØS-området kan yte investeringstjenester i Norge. Av tilsynsmessige hensyn foreslås det i første rekke åpnet for filialetablering. Det vises i denne forbindelse til at det fra norsk side i OECD- og GATS-sammenheng, er gitt signaler om at Regjeringen kan være innstilt på å foreslå at det åpnes for etablering av filial av finansielle tjenesteytere hjemmehørende utenfor EØS. Det foreslås for øvrig at foretak hjemmehørende utenfor EØS, også vil kunne gis tillatelse til å drive grenseoverskridende virksomhet i særlige tilfeller. En forutsetning både for etablering av filial og utøvelse av grenseoverskridende virksomhet må etter departementets syn være at foretaket har tillatelse til å yte tilsvarende investeringstjenester i hjemlandet og er underlagt et like tilfredsstillende tilsyn i hjemlandet som det som gjelder innen EØS-området. Det bør dessuten i disse tilfeller kunne stilles krav om at norske foretak har tilsvarende adgang til å yte virksomhet i den aktuelle staten, med mindre internasjonale forpliktelser anses til hinder for dette. Ved søknad om tillatelse til å drive grenseoverskridende virksomhet antar departementet at det i tillegg bør legges vekt på om Kredittilsynet har inngått samarbeidsavtale med tilsynsmyndighetene i foretakets hjemland. Departementet kan for øvrig ikke se at det er behov for å kunne gi nærmere regler om de krav som kan stilles ved slike tillatelser og om saksbehandlingen. Det legges til grunn at vilkår for slike tillatelser bør høre under konsesjonsmyndighetens skjønn. Ved skjønnsutøvelsen må det tas hensyn til de retningslinjer som er nevnt over, samt bestemmelsen i ISD art. 5 om at medlemsstatene ikke kan gi foretak med hovedsete utenfor EØS-området gunstigere behandling enn foretak med hovedsete i EØS-stat.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en videreføring av kravet til tillatelse for norske verdipapirforetaks etablering av datterselskap eller filial utenfor EØS-området. Det vises til norske myndigheters behov for tilsyn med foretakenes samlede virksomhet. Norske foretaks grenseoverskridende virksomhet i land utenfor EØS-området, bør etter departementets syn fullt ut reguleres av vertslandets regler. Kredittilsynet vil imidlertid kunne innhente opplysninger om slik virksomhet dersom det anses nødvendig for tilsynet, jf. Kredittilsynsloven § 4 nr. 4.

3.2.7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-7 om at norske foretak må gi melding til Kredittilsynet dersom de ønsker å starte virksomhet i annen EØS-stat.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-8 om at verdipapirforetak med hovedsete i EØS-land gis adgang til å yte investeringstjenester i Norge.

       Flertallet slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-9 vedrørende verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at liberaliseringen av norsk lovverk som en følge av EØS-avtalen har gitt økt spekulasjon i verdipapirer og valuta. Denne spekulasjonen påvirker realøkonomien på en uheldig måte. Departementets forslag om å tillate verdipapirforetak med hovedsete i EØS-land å yte investeringstjenester i Norge - enten ved etablering av filial eller grenseoverskridende virksomhet - vil etter disse medlemmers vurdering forsterke denne trenden ytterligere. Det samme gjelder adgangen for foretak utenfor EØS-området. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk imot norsk tilslutning til EØS-avtalen, og at Norge utenfor EØS kunne ha skjermet seg mot denne utviklingen. Dette ville kunne ha gitt grunnlag for mindre spekulasjonsartet virksomhet, og dermed sunnere realøkonomiske forhold.

       Disse medlemmer vil dermed gå imot de endringene som ligger i § 3-7, § 3-8 og § 3-9, og i stedet opprettholde § 14.

3.2.8 Overgangsregler

3.2.8.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen jf. pkt. 3.3.8 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende overgangsregler.

       Departementet mener at bl.a. de foreslåtte bestemmelser om søknad om tillatelse, bør settes i kraft kort tid etter vedtakelse av nye lovregler. Det vil da være mulig for etablerte fondsmeglerforetak å utarbeide de nødvendige interne rutiner m.v. som skal fremgå av søknaden, og søke om tillatelse etter de nye reglene før resten av loven settes i kraft. Hvorvidt søknadene kan behandles så hurtig at det ikke oppstår noen overgangsperiode der utenlandske og norske foretak driver virksomhet under ulike rammebetingelser, vil selvfølgelig avhenge bl.a. av om foretakene klarer å dokumentere tilfredsstillende interne rutiner. De endrede rammebetingelser som foreslås er betinget av tilfredsstillende interne rutiner i foretakene. Departementet anser det av stor betydning at det foretas en forsvarlig behandling av søknadene, uavhengig av om dette måtte medføre at enkelte foretak eventuelt må fortsette sin virksomhet innen de rammer som følger av tidligere tillatelse, noe etter at loven er trådt i kraft.

3.2.8.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til overgangsbestemmelser, jf. forslag X.

4. Rammevilkår for investeringsforetaks virksomhet

4.1 Innledning

       Det er i proposisjonen pkt. 4.1 og pkt. 4.2 redegjort for gjeldende rett og EØS-regelverket vedrørende rammevilkår for investeringsforetaks virksomhet.

4.2 Endringsforslag

4.2.1 Generelt

4.2.1.1 Sammendrag

       Verdipapirhandellovens regler om at fondsmeglerforetak er undergitt bestemte rammebetingelser er i stor grad begrunnet i at en megler skal opptre som uavhengig rådgiver og mellommann for at verdipapirmarkedet skal fungere. På bakgrunn av den økte konkurranse som kan forventes fra foretak med hovedsete i EØS-land, slutter departementet seg til lovutvalgets vurdering av at vernet om mellommannsfunksjonen bør skje ved at de regler som på dette punkt følger av ISD, og som det må forventes at EØS-foretak opererer under, tas inn i norsk rett. Departementet anser det derfor hensiktsmessig å basere lovgivningen på etiske krav og regler om opplysningsplikt overfor investorene, fremfor å utforme detaljerte regler om hvilken virksomhet foretakene kan utøve og på hvilken måte virksomheten skal foregå.

       Departementet viser for øvrig til at Kredittilsynet har gitt uttrykk for at lovutkastet fører til at « det må legges større vekt på Kredittilsynets skjønn enn etter dagens regler ». Som en konsekvens av dette og som en konsekvens av den kontinuerlige utviklingen i markedet, foreslår Kredittilsynet at det tas inn en forskriftshjemmel som gir departementet en generell adgang til å gi utfyllende regler. Etter Kredittilsynets oppfatning vil det kunne være behov for en slik « beredskapshjemmel » når regelkompetansen i så betydelig grad flyttes fra myndighetene til den enkelte virksomhet.

       Etter departementets syn er imidlertid en slik « beredskapshjemmel » som Kredittilsynet er inne på, vanskelig forenlig med de prinsipper som nevnt over. Det vises til at de grunnleggende prinsipper for foretakenes virksomhet er utformet i loven. Det vises dessuten til den kompetanse som foreslås tillagt Kredittilsynet både når det gjelder pålegg om å innrette rutinene i samsvar med lovens prinsipper, adgangen til å trekke tilbake en tillatelse og adgangen til å forby visse typer virksomhet. Departementet mener for øvrig at det må legges en del vekt på at en generell forskriftshjemmel som nevnt, vanskelig kan gi den forutberegnelighet som anses nødvendig når det gjelder rammevilkårene for å drive virksomhet som verdipapirforetak. Departementet foreslår imidlertid at det i særlige tilfeller kan fastsettes utfyllende regler om krav til foretakenes interne retningslinjer og instrukser.

4.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at det legges opp til en systemendring når det gjelder rammevilkårene for investeringsforetakenes virksomhet. Disse medlemmer mener departementet går alt for langt i å deregulere denne næringen. Eksempelvis er ikke departementet innstilt på å følge Kredittilsynets forslag om at det tas inn en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi utfyllende regler - en « beredskapshjemmel ». Disse medlemmer mener at § 5-1 siste ledd må utformes med dette siktemål. Disse medlemmer mener at mulighetene for å utøve spekulasjon og finansielle operasjoner som griper inn i realøkonomien gjennom verdipapirhandelen tilsier et stramt og klart regelverk på dette området.

4.2.2 God forretningsskikk og etiske krav

4.2.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende god forretningsskikk og etiske krav, jf. pkt. 4.3.2 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en bestemmelse om god forretningsskikk i samsvar med lovutvalgets forslag. Bestemmelsen bygger på ISD art. 11. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag til en videreføring av verdipapirhandelloven §§ 19 og 39, samt en ny bestemmelse om at kunden skal ha den beste pris foretaket anser det kan oppnå på bakgrunn av tilgjengelig kursinformasjon. Den sistnevnte bestemmelse skal ikke komme til anvendelse dersom kunden forlanger at foretaket stiller en bestemt kurs eller vedkommende aksepterer en bestemt kurs når oppdraget gis. Departementet legger til grunn at kunden må sies å ha akseptert en bestemt kurs dersom ordre legges inn som følge av at foretaket er forpliktet til å stille kurser i det aktuelle finansielle instrumentet. Når det gjelder Oslo Børs' merknader vedrørende muligheten for manipulering med kurser, viser departementet til at slike hensyn må ivaretas gjennom andre regler. Departementet kan ikke se at partenes avtalefrihet etter den foreslåtte bestemmelse, vil kunne ha innflytelse på vurderingen av lovligheten av manipulering med kurser.

       Etter departementets syn bør det ikke tas inn en særskilt bestemmelse om at foretaket skal forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av den risiko som er forbundet med det aktuelle finansielle instrumentet, slik som foreslått av Forbrukerombudet. Departementet viser til at det følger av lovforslaget at prinsippene for god forretningsskikk skal vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Dette gjelder også kravet til å sørge for å få opplysninger om bl.a. kundens investeringserfaring og målsetting for de ønskede tjenester. Etter departementets syn følger det av de nevnte regler at verdipapirforetakene har plikt til å opplyse om risiko forbundet med et finansielt instrument, avhengig av kundens profesjonalitet. Et absolutt krav om å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av den mulige risiko, vil etter departementets syn gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta investorenes interesser. Også innen handel med finansielle instrumenter, vil investor i noen grad måtte ta eget ansvar for sine forutsetninger for å delta i handelen. Bestemmelsen om at kravet til god forretningskikk skal vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet anses for øvrig å ivareta hensynet til at transaksjoner i fremtidige renteavtaler og swapper i stor grad foretas av andre enn småinvestorer. Den norske Bankforenings merknader anses dermed ivaretatt i forslaget. Departementet vil komme tilbake til om det er behov for særskilte regler om god forretningsskikk ved handel i derivater, etter at utvalget har avgitt sin neste innstilling.

       Departementet slutter seg til høringsinstansenes merknader for så vidt gjelder den foreslåtte adgang til å påklage Kredittilsynets uttalelser om god forretningsskikk. Som påpekt av Regjeringsadvokaten ville en klageadgang over rene uttalelser bryte med de hensyn som ligger til grunn for klageadgangen i forvaltningsloven kap. VI. Departementet kan se at verdipapirforetakene vil kunne ha en interesse i en slik klageadgang, men mener at dette eventuelt bare kan gjennomføres etter en mer generell utredning av de forvaltningsrettslige problemstillinger som kan reises. Som påpekt av Kredittilsynet, vil enhver uttalelse som innebærer et pålegg, kunne påklages. Departementet forutsetter at Kredittilsynet i sin praksis gjør det klart når det foreligger et pålegg og når Kredittilsynet kun avgir en uttalelse om sitt syn på et konkret forhold. Det vises til at en uttalelse om at konkrete forhold anses i strid med kravet til god forretningsskikk, vil kunne medføre et pålegg om å rette på forholdet, dersom forholdet ikke allerede har opphørt på det tidspunkt Kredittilsynet uttaler seg.

4.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-2 vedrørende god forretningsskikk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at Oslo Børs i sin høringsuttalelse uttaler at det foreslåtte regelverket vil kunne føre til muligheter for manipulering av kurser. Når denne betydelige høringsinstansen uttaler dette, mener disse medlemmer uttalen må følges opp med regler for å unngå slik manipulering. Disse medlemmer mener det er alt for defensivt å vise til at slike hensyn må ivaretas gjennom andre regler.

       Disse medlemmer viser til at Forbrukerombudet foreslår flere tiltak for å sikre at investor har rett og tilgjengelig informasjon. Departementet følger ikke opp disse forslagene, og begrunner dette med at prinsippene for god forretningsskikk skal vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Disse medlemmer ser ingen motsetning mellom Forbrukerombudets forslag og departementets grunnlag for å avvise disse. Disse medlemmer mener det er behov for å ta inn bestemmelser som forplikter foretaket til å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av risikoen forbundet med det aktuelle finansielle instrumentet. Disse medlemmer slutter seg også til Forbrukerombudets forslag om å hjemle utfyllende forskrifter om hvilken informasjon som skal gis før inngåelse av avtale om investeringstjenester. Disse medlemmer mener at det også er behov for å ta inn en bestemmelse som gir hjemmel for å gi forskrifter om informasjon i markedsføringen av investeringstjenester.

       Disse medlemmer viser til det gjeldende regelverk vedrørende långivers opplysningsplikt: Før det blir inngått avtale om nedbetalingslån, kassakreditt eller andre former for kreditt skal långiver skriftlig opplyse låntaker om bl.a. følgende forhold: effektiv årlig rente, gebyrer og andre lånekostnader; størrelsen, antall og forfallstid for avdrag og renter; forbehold om endring av renter etc. Disse medlemmer er av den oppfatningen at det betydelige risikoelementet som ligger i handelen med verdipapirer tilsier minst like klare forpliktelser om opplysningsplikt overfor foretak som handler i verdipapirer.

       På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til lovhjemmel både for bestemmelser i tilknytning til lov om verdipapirhandel, § 5-2, som tar sikte på å hindre kursmanipulasjon og som konkret forplikter investeringsforetakene til å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av risikoen forbundet med det aktuelle verdipapir. »

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide utfyllende forskrifter om minstekrav til informasjon før inngåelse av avtale om investeringstjenester. »

4.2.3 Investeringsforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet

4.2.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende investeringsforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet, jf. pkt. 4.3.3 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det forutsettes at gjeldende praksis når det gjelder hvilken virksomhet som kan antas å ha rimelig sammenheng med investeringstjenestevirksomheten, videreføres. Departementet deler imidlertid ikke utvalgets antakelse om at formidling av handel i varederivater, er et typisk eksempel på en tjeneste som kan antas å ha tilknytning til investeringstjenestevirksomheten. Etter departementets syn vil tilknytningen ikke bare avhenge av om handelen foretas i ordnede former. Det vil i tillegg måtte foretas en konkret vurdering bl.a. på bakgrunn av derivatenes utforming, de underliggende varene og hvordan handelen er organisert. Departementet antar for øvrig at slik virksomhet ikke bør kunne drives før det er fastsatt tilfredsstillende kapitaldekningskrav for risiko forbundet med virksomheten.

4.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-3 vedrørende verdipapirforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at departementet vil komme tilbake til spørsmålet om derivater i forbindelse med oppfølgingen av delinnstilling 2 fra Verdipapirhandellovutvalget.

       Disse medlemmer mener det er viktig å legge forholdene til rette for at også norske verdipapirforetak gis tilsvarende mulighet som konkurrenter i andre land til å delta i formidling av varederivater som ofte kan ha klar sammenheng med foretakets øvrige virksomhet. Disse medlemmer viser til at det i enkelte situasjoner kan være ønskelig å redusere risiko i en konjunkturutsatt aksjeportefølje ved bruk av derivater i den råvare som gjør aksjene konjunkturutsatt. Det er uheldig om en kunde i denne situasjon skal være forhindret fra å benytte et norsk verdipapirforetak. Disse medlemmer forutsetter på denne bakgrunn at norske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner bør kunne delta i formidling av finansielle varederivater på linje med utenlandske verdipapirforetak.

       Disse medlemmer mener at den kompetanse på finansielle instrumenter som finnes i verdipapirforetakene vil kunne bidra til en videre utvikling av markedene for varederivater i Norge. Disse medlemmer vil vise til NOU 1995:1 der det heter på s. 82:

« Utvalget er kjent med at det foregår arbeid i forbindelse med organisering av markeder for varederivater, og antar at omsetning av slike derivater i ordnede former er et typisk eksempel på en tjeneste som kan antas å ha tilknytning til investeringstjenestevirksomhet. Utvalget viser særlig til at den økonomiske risiko ved slik virksomhet i tilfelle vil bli oppfanget av kravene til kapitaldekning i CAD. »

       Det norsk-svenske kraftmarkedet med markedsplass i Norge vil være det mest aktuelle stedet for omsetning av slike varederivater i Norge. Norges Fondsmeglerforbund skriver i sitt brev til finanskomiteen 29. januar 1996 at:

« Det er på det rene at svenske fondsmeglerforetak har tillatelse i sitt hjemland til å formidle finansielle varederivater. Flere har startet virksomhet knyttet til finansielle kraftderivater. Man vil altså kunne oppleve at svenske fondsmeglerforetak deltar i omsetning av finansielle kraftderivater på Statnett Marked AS via oppkobling til markedsplassen fra Stockholm eller direkte ved filialer i Norge, mens norske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner ikke kan delta i omsetningen. »

       Disse medlemmer mener norske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner bør kunne delta i formidling av finansielle varederivater på lik linje med utenlandske verdipapirforetak. Disse medlemmer er enig med departementet og utvalget i at kapitaldekningsreglene må ivareta den risiko som også kan være forbundet med denne type virksomhet.

4.2.4 Ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m.

4.2.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m., jf. pkt. 4.3.4 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en videreføring av forbudet mot å være medlem av styrende organer eller ha bestemmende innflytelse i foretak med børsnoterte finansielle instrumenter. Det foreslås at forbudet knyttes til foretak med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende bestemmelse. En slik utvidelse korresponderer med gjeldende regler om misbruk av presise og fortrolige opplysninger, jf. verdipapirhandelloven § 6. I likhet med det som fremgår i Ot.prp. nr. 77 (1990-1991) antar departementet at organisert kursnotering som kontrolleres av myndighetene eller et organ for myndighetene bør regnes som « organisert omsetning ». Dette vil etter departementets oppfatning omfatte en OTC-liste dersom denne har et tilstrekkelig kontrollapparat. Finansielle instrumenter som figurerer på mer uforpliktende « lister » eller som det kun stilles forpliktende kjøps- eller salgskurser for, bør etter departementets syn ikke omfattes. Den nærmere avgrensning må bero på en konkret vurdering av det aktuelle omsetningssystemet.

       Departementet foreslår videre en videreføring av forbudet mot å være medlem av styrende organer eller ha bestemmende innflytelse i forvaltningsselskap for verdipapirfond. Som påpekt av utvalget er betenkeligheter ved meglers deltakelse i forvaltningsselskaper i første rekke knyttet til forhold relatert til forvaltningsselskapets rolle som storinvestor. Departementet slutter seg ikke til utvalgets vurdering av at dette hensynet bør ivaretas av foretakets interne rutiner. Etter departementets syn gjør de samme hensyn til « interessekonflikter » seg gjeldende her som ved deltakelse i foretak med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning.

       For ansatte i kredittinstitusjoner som yter investeringstjenester kommer de foreslåtte regler i tillegg til liknende regler i forretningsbankloven § 10 og sparebankloven § 19.

       Departementet foreslår, i samsvar med utvalgets utkast, at foretakene skal ha interne instrukser om de ansattes adgang til å være medlem av styrende organer eller ha bestemmende innflytelse i andre foretak enn de med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Ettersom de ovenfor nevnte forhold kun gjelder ansatte som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester, foreslås kravet til interne rutiner i samsvar med utvalgets forslag gjort gjeldende for alle selskapets ansatte og uten hensyn til hvilken type foretak det gjelder.

4.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-4 vedrørende ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m.

4.2.5 Foretakets adgang til å drive egenhandel

4.2.5.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen pkt. 4.3.5 redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende investeringsforetakenes adgang til å drive egenhandel.

       Det tradisjonelle syn på fondsmeglerforetakene har i stor grad vært at disse skal opptre som uavhengige mellomledd i verdipapirhandelen. Verdipapirmeglingen har imidlertid endret karakter i de senere år. En vesentlig del av foretakenes virksomhet er fortsatt å knytte kjøper- og selgerinteresser sammen. De endringer som bl.a. den teknologiske utvikling har medført, gjør imidlertid at meglerforetakene i større grad enn tidligere opptrer som aktører i markedet for egen regning.

       Departementet ser dette som en naturlig utvikling. Dette medfører imidlertid bl.a. at det ikke lenger bør fastholdes en snever adgang for verdipapirforetakene til å foreta egenhandel. Dette bør komme til uttrykk i lovgivningen. Det er samtidig viktig at det for meglerforetakenes kunder ikke er tvil om når foretakene trer ut av sin tradisjonelle rolle. Også dette må få sin plass i lovgivningen. Departementet legger samtidig vekt på at foretakene ikke skal kunne drive en investeringsvirksomhet basert på hyppige kortsiktige handler ut fra en forventning om kortsiktige endringer i kursene. Utover en slik avgrensning legger departementet vekt på at hensynet til foretakenes kunder vil være ivaretatt gjennom regler om åpenhet og innsyn fra kundens side knyttet til foretakenes egenhandel.

       Departementet foreslår etter dette, i samsvar med utvalgets forslag, at verdipapirforetak kan foreta handel for egen regning når handelen enten foretas som ledd i investeringstjenestevirksomheten eller som ledd i foretakets alminnelige kapitalforvaltning. Norges Bank har gitt uttrykk for at det anses vanskelig i praksis å skille mellom de to nevnte typer egenhandel. Departementet viser i denne forbindelse til at det må foretas en konkret vurdering av om den aktuelle egenhandel skal anses som en tjeneste som ytes overfor tredjeperson på forretningsmessig basis. På bakgrunn av den definisjon av investeringstjenester som følger av ISD, anser departementet det lite hensiktsmessig å forsøke å trekke en klar grense mellom konsesjonspliktig egenhandel på den ene side og egenhandel som ledd i foretakets kapitalforvaltning på den annen side.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon, som hovedregel bare skal kunne handle finansielle instrumenter som er notert på regulert marked, som ledd i sin alminnelige kapitalforvaltning. Dette vil kunne bidra til at det ikke kan stilles spørsmål ved den kurs foretaket handler til, i forhold til den kurs kundeordre utføres på. Utvalget foreslår et unntak fra hovedregelen der instrumentene er ervervet for langsiktig plassering. Som påpekt av enkelte høringsinstanser er det ikke presisert i utvalgets innstilling hva som ligger i kravet til langsiktighet. Departementet mener at den generelle adgangen til å handle instrumenter som er notert på regulert marked i stor grad vil ivareta foretakenes kapitalforvaltningsbehov. Det foreslås ikke noe generelt unntak for langsiktige plasseringer. Dersom særlige behov hos det enkelte foretak skulle tilsi erverv av ikke-noterte instrumenter, foreslår departementet at Kredittilsynet skal kunne gi tillatelse til dette i det enkelte tilfelle, etter søknad fra foretaket. Det foreslås at tillatelse kan gis ved erverv av finansielle instrumenter bestemt til varig eie eller bruk for foretaket. Tilsvarende formulering er benyttet for anleggsmidler etter aksjeloven § 11-4 og utkast til ny aksjelov § 8-4 (jf. Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) ).

       Bankforeningen og Fondsmeglerforbundet har etterlyst en drøftelse av hvordan kredittinstitusjoners handel i eget navn, spesielt i finansielle terminer og rente- og valutaswapper, skal behandles i relasjon til egenhandelsbestemmelsene. Etter departementets syn bør ulike typer instrumenter i størst mulig grad behandles likt i forhold til egenhandelsbestemmelsene. De interessekonflikter reglene skal forhindre, vil ikke generelt kunne anses mindre aktuelle ved handel i f.eks. swapper enn ved handel i tradisjonelle verdipapirer. Bankforeningen synes å legge til grunn at det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved bl.a. egenhandel i swapper, og gir uttrykk for at det ikke kan være meningen at en kredittinstitusjon skal være avskåret fra å inngå avtaler i slike instrumenter fordi en kunde har gitt en åpen ordre i samme instrument og dermed skal handles med først. Som påpekt av Bankforeningen vil kredittinstitusjonene i de aller fleste handler med bl.a. swapper, selv være kundens motpart. Departementet antar derfor at det rent unntaksvis vil foreligge åpne kundeordre som må utføres før foretakets egenhandel. I den grad det foreligger slike ordre, kan imidlertid departementet vanskelig se at ordre knyttet til swapper bør behandles annerledes enn ordre knyttet til tradisjonelle verdipapirer. Tilsvarende gjelder i forhold til det foreslåtte forbudet mot å tre inn i avtalen med oppdragsgiver dersom verdipapirforetaket kan oppnå bedre betingelser for kunden ved kjøp eller salg i markedet.

       Departementet foreslår etter dette en særskilt bestemmelse om krav til god forretningsskikk i samsvar med utvalgets forslag. Forbudet mot å foreta egenhandel som ledd i foretakets alminnelige kapitalforvaltning når det foreligger kundeordre, er foreslått begrenset til såkalte åpne kundeordre. Departementet ser det slik at det med åpne kundeordre menes ordre der særskilt kurs ikke er angitt. Det foreslås at dette kommer direkte til uttrykk i lovbestemmelsen. Departementet viser for øvrig til at forbudet mot egenhandel i instrumenter det foreligger kundeordre på, kun kommer til anvendelse der vedkommende som handler på foretakets vegne kjente til eller burde kjent til at det forelå kundeordre, noe som foreslås presisert i loven. Verdipapirforetakene, herunder kredittinstitusjonene, vil stå fritt til å organisere virksomheten slik at det etableres klare skiller mellom egenhandelen og formidlingen på vegne av kunder. De foreslåtte regler bygger på at slike skiller vil kunne forhindre interessekonflikter og at det derfor ikke er nødvendig med differensierte lovregler om egenhandel avhengig av f.eks. hvilke finansielle instrumenter det handles i.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør opplyses i sluttseddel dersom foretaket har trådt inn i avtale med kunder. Departementet foreslår at slike opplysninger skal gis i alle tilfeller der foretaket helt eller delvis trer inn i avtalen. Bankforeningen har gitt uttrykk for at det vil være relativt ressurskrevende, uten å være påkrevet, å opplyse om inntreden ved hver enkelt handel. Departementet deler imidlertid ikke Bankforeningens syn på at det bør være tilstrekkelig at det opplyses i foretakets alminnelige forretningsvilkår eller på sluttseddelen at foretaket kan påregnes å være motpart. Kundens interesse ligger i å bli opplyst om meglers inntreden i den konkrete handel. Departementet kan vanskelig se at det bør være særlig ressurskrevende å gi slike opplysninger i sluttseddelen. Eksempelvis bør det kunne tas inn en standardisert rubrikk om foretakets inntreden, der det krysses av eller på annen måte markeres at denne gjelder i forhold til den konkrete handel.

       Når det gjelder Bankforeningens forslag til endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8, legger departementet på samme måte som lovutvalget, til grunn at det hører under Banklovkommisjonen å vurdere dette. Det vises til at kravet til bruk av motmegler ved utførelse av oppdrag for annet foretak i konsernet, gjelder generelt for meglerforetak og ikke bare verdipapirforetak. Departementet viser dessuten til at bestemmelsen som påpekt av Bankforeningen, kan fravikes i konsesjonsvilkårene. I den grad bestemmelsen fravikes, antar departementet at kravene til god forretningsskikk ved egenhandel også bør komme til anvendelse på handel som foretas på vegne av annet selskap innen konsernet.

4.2.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-5 første ledd vedrørende verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter for egen regning, samt verdipapirhandelloven § 5-2 vedrørende god forretningsskikk i denne forbindelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot liberaliseringen av verdipapirforetakenes adgang til egenhandel. Verdipapirforetakenes egenhandel øker foretakets økonomiske risiko og truer foretakets uavhengighet i sin rådgivning overfor kundene. Disse medlemmer er særlig bekymret for det siste momentet. Verdipapirforetak har i egenskap av sin kompetanse og markedskunnskap stor innflytelse i sin rådgivning til kundene. Den liberalisering av investeringstjenestene og økte kompleksitet i verdipapir- og transaksjonstilbudet som vil følge av departementets forslag vil bare øke betydningen av verdipapirforetakenes råd. Denne oppgaven kan, etter disse medlemmers syn, verdipapirforetakene vanskelig utføre uhildet hvis de kundebeslutninger de er med på å forberede og veilede har betydning for foretakets egne økonomiske interesser. Selv om foretaket lykkes i en uavhengig rådgivning der foretaket selv har økonomiske interesser bør det ikke legges opp til et system som åpner for denne muligheten.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at både begrensningen for egenhandel hvoretter den skal være et nødvendig ledd i den klassiske mellommannsrollen og begrensningen til marked maker rollen bør opprettholdes. Det bør settes rammer for den utvikling som i stadig større utstrekning lar verdipapirforetakene opptre som aktører i markedet selv i tillegg til oppgaven å knytte kjøpere og selgere av verdipapir sammen. Disse medlemmer er følgelig ikke enige i departementets vurdering av at dette er « en naturlig utvikling » og er heller ikke enige i departementets syn at « det ikke lenger bør fastholdes en snever adgang for verdipapirforetakene til å foreta egenhandel », jf. Ot.prp. nr. 15 s. 48, 2. spalte.

       Det er ikke nok å vise til de skranker som oppstilles ved kravene til god meglerskikk og etiske regler. Disse medlemmer finner det prinsipielt betenkelig å erstatte forbud med frivillighet iht. etiske standarder i spørsmål der sterke økonomiske motiver vil kunne påvirke aktørenes atferd.

       Disse medlemmer vil således gå imot § 4-5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er enig med departementet og utvalget i at kapitaldekningsreglene må ivareta den risiko som også kan være forbundet med denne type virksomhet.

       Disse medlemmer har merket seg at proposisjonen fraviker Verdipapirhandellovutvalgets forslag om at verdipapirforetak som ledd i sin kapitalforvaltning kan foreta handel i ikke børsnoterte aksjer m.v. dersom disse er ervervet for langsiktig plassering av foretakets midler. Disse medlemmer viser til at departementet foreslår en strengere regel, i og med at slike finansielle instrumenter kun kan erverves i « særlige tilfeller », ved erverv til « varig eie eller bruk », og kun etter samtykke fra Kredittilsynet.

       Disse medlemmer mener det er uheldig at verdipapirforetak til forskjell fra kredittinstitusjoner og filialer av EØS foretak må søke kredittilsynet for å kunne erverve unoterte finansielle instrumenter.

       Disse medlemmer viser til brev til Høyres stortingsgruppe av 12. februar 1996 der finansministeren skriver at endringen fra « langsiktig plassering » til « ervervet til varig eie eller bruk » er gjort for å bringe begrepsbruken i samsvar med regnskapsrettslig terminologi. Disse medlemmer legger således til grunn at det her ikke dreier seg om noen realitetsendring i forhold til utvalgets forslag. Disse medlemmer viser til at finansministeren i samme brev gir uttrykk for at departementet ikke vil reise vesentlige innvendinger mot at kravet om særskilt tillatelse fra Kredittilsynet blir erstattet med en meldeplikt. Disse medlemmer er enig i dette og vil fremme forslag i samsvar med det.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse bemerke at hensynet til kapitaltilgang til små og mellomstore bedrifter også taler for en slik oppmyking av adgangen til å plassere midler i denne type foretak.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Verdipapirhandelloven § 4-5 annet og tredje ledd skal lyde:

       For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan handel som nevnt i første ledd nr. 2 kun foretas i finansielle instrumenter notert på regulert marked, med mindre instrumentene er ervervet til varig eie eller bruk for foretaket.

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal gi Kredittilsynet melding om egenhandel etter første ledd nr. 2 etter nærmere regler fastsatt av Kredittilsynet. »

4.2.6 Ansattes verdipapirhandel

4.2.6.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende ansattes verdipapirhandel, jf. pkt. 4.3.6 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det ikke lenger er nødvendig å begrense adgangen for ansatte i verdipapirforetak til å egenhandle, i samme grad som etter gjeldende rett. Hensynet til verdipapirforetakenes kunder tilsier imidlertid fortsatt at foretakets ansatte har begrenset egeninteresse knyttet til finansielle instrumenter. I samsvar med utvalgets forslag, foreslår derfor departementet at ansatte i verdipapirforetak, som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester, gis anledning til kun å erverve omsettelige verdipapirer, verdipapirfondsandeler og pengemarkedsinstrumenter.

       I tilslutning til merknadene fra flere av høringsinstansene, legger departementet imidlertid til grunn at bindingstiden ved kjøp av omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter bør settes en del lenger enn 3 måneder som foreslått av utvalget. Departementet antar at en bindingstid på 12 måneder vil være tilstrekkelig til å begrense mulighetene for interessekonflikter mellom den ansatte og fortakets kunder. Det vises for øvrig til at den foreslåtte bestemmelse om god forretningsskikk ved egenhandel, også kommer til anvendelse for egenhandel foretatt av foretakets ansatte. Når det gjelder Fondsmeglerforbundets henvisning til situasjoner der det kan være sterkt ønskelig å selge de finansielle instrumentene, viser departementet til den forslåtte dispensasjonsadgang.

       Departementet mener at de regler som foreslås for meglerens egenhandel, i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til at de ansatte skal kunne plassere egne midler også i verdipapirmarkedet. Av hensyn til den tidligere nevnte egeninteressen i markedet anser departementet det ikke hensiktsmessig å gi adgang til å handle i andre finansielle instrumenter enn de som er nevnt foran. Departementet foreslår dessuten i samsvar med utvalgets forslag, at ansatte ikke skal kunne finansiere kjøp av finansielle instrumenter med sikkerhet i egne finansielle instrumenter. Som påpekt av Fondsmeglerforbundet innebærer denne bestemmelsen en innskjerping i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen må imidlertid ses på bakgrunn av at bindingstiden foreslås redusert. Departementet viser for øvrig til at bestemmelsen ikke er til hinder for at megler finansierer kjøp av finansielle instrumenter med sikkerhet i andre formuesobjekter. Når det gjelder de behov for lånefinansiering Fondsmeglerforbundet viser til f.eks. i forbindelse med erverv av aksjer i det foretak vedkommende er ansatt i, vises det til forslaget om at Kredittilsynet i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra bestemmelsen.

       Departementet antar at det ikke er behov for å kunne fastsette ytterligere begrensninger i adgangen til egenhandel utover de som fremgår av lovutkastet. Utvalget har vist til at det vil kunne være behov for å fastsette slike begrensninger i forskrift dersom det utvikles nye instrumenter på linje med f.eks. opsjoner og terminer, også når disse definisjonsmessig faller inn under de finansielle instrumenter det kan foretas egenhandel i. Departementet viser til at også tilsvarende instrumenter som opsjoner og terminer faller inn under disse begrepene i definisjonen av finansielle instrumenter. Departementet finner det derfor lite sannsynlig at den problemstilling utvalget har vist til, vil kunne oppstå. Departementet antar under enhver omstendighet at den foreslåtte bindingstiden vil redusere betenkelighetene ved egenhandel i omsettelige verdipapirer eller pengemarkedsinstrumenter som i dag er ukjent i det norske markedet.

4.2.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-6 vedrørende ansattes adgang til å handle for egen regning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot departementets forslag om å liberalisere adgangen til megleransattes egenhandel i verdipapirmarkedet ved å redusere bindingstiden fra 2 til 1 år. Dette er i tråd med anbefalingen i Økokrims høringsuttalelse. Megleransattes egenhandel er bekymringsfullt i to relasjoner, både pga. den potensielle interessekonflikt med arbeidsgiveren og pga. den potensielle interessekonflikt med kundene. Disse medlemmer vil ikke foreslå forbud mot at megleransatte plasserer egne midler i verdipapirmarkedet, men kan ikke se at disse personers ønske om kortsiktige investeringer er tungtveiende nok til å se bort fra de viktige uavhengighetshensyn som begrunner dagens begrensninger. Det vises dessuten til at disse medlemmer støtter departementets forslag om å tillate megleransatte å investere i andeler i verdipapirfond uten bindingstid ettersom hensynet bak bindingstid ikke er relevant for disse erverv.

       De gjeldende regler med en toårs bindingstid har ført til at det i praksis kun er marginal verdipapirhandel blant megleransatte. Dette er en situasjon som disse medlemmer ønsker å videreføre.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot § 4-6.

4.2.7 Short-salg

4.2.7.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende short-salg, jf. pkt. 4.3.7 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regler om at verdipapirforetak bare kan formidle salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier, dersom kunden har sikker tilgang til de aktuelle finansielle instrumentene og foretaket på avtaletidspunktet er sikret rettidig levering. Tilsvarende skal gjelde der foretaket selv selger finansielle instrumenter det ikke eier. Departementet mener at det ikke er ønskelig at foretakene utsettes for den oppgjørsrisiko som ligger i å formidle et salg der kunden ikke har sikker tilgang til de finansielle instrumentene. Dette gjelder også i tidsrommet mellom avtaletidspunktet og oppgjørsdag i VPS. Det vises i denne forbindelse til Kredittilsynet og Fondsmeglerforbundets merknader til utkastet til regler om verdipapirforetakenes rett til å foreta dekningssalg i misligholdsituasjoner. I denne relasjon er det fremhevet den særskilte risikoen for verdifall som vil kunne foreligge i løpet av kun få dager. Departementet mener at den samme vurdering må legges til grunn i forhold til reglene om salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier.

       Vilkåret om at kunden skal ha tilgang til de finansielle instrumentene og at foretaket på avtaletidspunktet skal være sikret rettidig levering må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom kunden har de aktuelle instrumentene på sin VPS-konto og denne båndlegges til fordel for verdipapirforetaket, legger departementet til grunn at vilkåret er oppfylt. Dette gjelder uavhengig av om kunden eier eller har lånt instrumentene. En rettighet til å låne instrumentene, vil også kunne anses tilstrekkelig til at kunden har tilgang til instrumentene. Vurderingen av i hvilken grad foretaket er sikret rettidig levering, vil i tilfelle avhenge av avtaleforholdet mellom kunden og foretaket. Det vil etter departementets syn ikke kunne anses tilstrekkelig til å sikre levering at det kun påligger kunden å velge om lånerettighetene skal benyttes eller ikke. Tilsvarende gjelder der kunden har tilgang til de finansielle instrumentene gjennom opsjon. I slike tilfeller må verdipapirforetaket sikre seg at opsjonen kan og vil bli innløst innen oppgjørsfristen, og at de aktuelle finansielle instrumentene vil bli overført til foretaket.

4.2.7.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-5 fjerde ledd vedrørende salg for egen regning av finansielle instrumenter verdipapirforetaket ikke eier, samt § 4-7 vedrørende formidling av salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot departementets forslag om å tillate verdipapirforetak å formidle salg av verdipapir kunden ikke eier. Til tross for at departementets forslag bare åpner for såkalt dekket short-salg, finner disse medlemmer at det ikke er å anbefale å åpne for at verdipapirforetakene utsettes for den økonomiske leveringsrisiko som uansett vil bli konsekvensen av å tillate short-salg. Norske verdipapirforetaks egenkapitalsituasjon tilsier at unødvendig tilleggseksponering ikke er ønskelig. Disse medlemmer kan heller ikke se behovet for å innføre ytterligere et nytt instrument for spekulasjon i verdipapirer med den økte distanse mellom kundens verdipapirtransaksjoner og de underliggende realøkonomiske verdier dette medfører.

       Departementet viser til at det allerede er åpnet for låneordninger for marked maker-aktører. Disse medlemmer kan ikke se at dette er noe argument for å utvide adgangen til short-salg generelt. Det er nettopp marked makers operative rolle og konkrete oppgaver som kan begrunne slike låneordninger. Disse hensyn er ikke til stede for ordinære investorer. Verdipapirhandelutvalget forutsetter at det er « markedsmessige behov for slike ordninger ». Disse medlemmer kan ikke se at departementet har tilfredsstillende underbygget at det foreligger slike behov.

       Short-salg innebærer, etter disse medlemmers syn, på samme måte som verdipapirforetaks kredittgivning til sine kunder, at den totale egenkapitalinnsats i markedet svekkes. Dette er i strid med en målsetting om en solid verdipapirsektor som kan utgjøre en ressurs i stedet for en risiko for stabiliteten i det totale finansmarked.

       Disse medlemmer viser for øvrig til det generelle forbudet mot innsidehandel. Disse medlemmer frykter at adgang til short-salg kan øke mulighetene for transaksjoner i strid med dette forbudet. Det vises her til at departementet selv foreslår at ansattes egenhandel ikke kan omfatte short-salg transaksjoner nettopp ut fra denne bekymring.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at adgang til short-salg ytterligere vil komplisere bildet for kundene og derved gjøre dem enda mer avhengig av verdipapirforetakenes kompetanse og veiledning samtidig som forslaget vil gi den velinformerte og kunnskapsrike investor ytterligere forsprang i forhold til de mindre profesjonelle kunder.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot § 4-5, fjerde ledd og § 4-7.

4.2.8 Lån av finansielle instrumenter

4.2.8.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende lån av finansielle instrumenter, jf. pkt. 4.2.8 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at verdipapirforetak gis anledning til selv å låne ut og inn finansielle instrumenter, samt formidle slike lån. Kredittilsynet har foreslått at låneadgangen begrenses til omsettelige verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter, men at avtale om låneordninger knyttet til andre typer finansielle instrumenter kan inngås etter godkjenning eller etter forskrift fastsatt av Kredittilsynet. Det fremgår ikke klart om den foreslåtte begrensning er forutsatt knyttet både til verdipapirforetaks anledning til å låne ut og inn instrumenter samt adgangen til å formidle lån.

       Departementet mener at det ikke bør fastsettes begrensninger i investorenes adgang til å låne finansielle instrumenter. Det samme gjelder som nevnt foran, investorenes adgang til å selge instrumenter de ikke eier. Departementet anser det heller ikke hensiktsmessig indirekte å begrense investorenes praktiske mulighet til å organisere slike lån, gjennom å begrense verdipapirforetakenes adgang til å formidle lånene. Tilsvarende mener departementet at det bør være opp til markedsaktørene å vurdere behovet for lån av finansielle instrumenter, herunder verdipapirforetakenes behov for å låne ut eller inn for egen regning. Kontrollen med hvilke låneordninger som utvikles og hvilke instrumenter de omfatter, vil kunne foretas med utgangspunkt i de låneavtaler som skal godkjennes og/eller de regler som fastsettes om oppgjørssentrals virksomhet. Departementet viser for øvrig til at de generelle kravene til god forretningsskikk og organisering av virksomheten også vil komme til anvendelse på virksomhet knyttet til lån av finansielle instrumenter.

       Departementet viser til at de skattemessige sidene ved lån av finansielle instrumenter reiser mange kompliserte spørsmål. Departementet vil komme tilbake med forslag til regler på dette området i 1996, slik at de kan vedtas med virkning for 1996.

       Som påpekt av Kredittilsynet, vil godkjenning av låneavtaler kunne få betydelige administrative konsekvenser for tilsynet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at låneavtaler som benyttes eller formidles av verdipapirforetak må være standardiserte. Kravet til standardisering skal ikke være til hinder for individuelle tilpasninger, men de ulike tilpasningsmulighetene skal i tilfelle fremgå av standardavtalen og godkjennes av Kredittilsynet som del av standardavtalen.

       Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets forslag om at regler om oppgjørssentralen bør fastsettes i forskrift. Ettersom det i liten grad er etablert låneordninger i det norske markedet, anser departementet det hensiktsmessig at regler for oppgjørssentral kan fastsettes og eventuelt endres på bakgrunn av bl.a. markedsmessige behov, uten at dette forutsetter lovbehandling. Departementet legger til grunn at forskrift om oppgjørsordningen skal inneholde bl.a. regler om oppgjørssentralens organisering, herunder krav til kapital, samt minstekrav til sikkerhetsstillelse.

       Departementet slutter seg til at utvalgets forslag til regler om sikkerhetsstillelse for lån ikke kan anses tilstrekkelig. Som påpekt av Norsk Opsjonssentral bør det i tillegg til en sikkerhet tilsvarende det finansielle instrumentets markedsverdi, stilles en marginsikkerhet. Departementet foreslår at departementet gis kompetanse til å gi nærmere regler om marginsikkerhetsstillelse. Det legges til grunn at det ikke vil være aktuelt å gjøre unntak fra det minstekrav som foreslås fastsatt i loven. Departementet foreslår derfor ingen bestemmelse tilsvarende utvalgets forslag til dispensasjonsadgang.

       Departementet legger til grunn at nærmere regler om innkreving av sikkerhet må fremgå av foretakets interne rutiner, og foreslår at det stilles krav til slike rutiner i loven. Når det gjelder oppgjørssentrals innkreving av sikkerhet, vil minstekrav til sikkerhetsstillelse som nevnt fastsettes i forskrift.

4.2.8.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til orientering.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-8 vedrørende lån av finansielle instrumenter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener departementets forslag om å gi verdipapirforetakene anledning til selv å låne ut og inn verdipapirer, samt formidle slike lån, vil kunne legge grunnlag for uønsket spekulasjon. Disse medlemmer kan ikke se at det er behov for denne typen tjenester utover de som allerede er tilgjengelige i dag. Disse medlemmer viser til at Kredittilsynet foreslår å begrense denne låneadgangen kraftig i forhold til departementets forslag. Disse medlemmer går på denne bakgrunn mot Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-8 vedrørende lån av verdipapirer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at låneordninger for verdipapirer er anbefalt etablert av internasjonale organisasjoner ut fra hensynet til sikkerhet i verdipapiroppgjørene. Disse medlemmer viser videre til Oslo Børs brev til finanskomiteen 30. januar 1996 der det heter:

« Departementet foreslår at det stilles en marginsikkerhet i tillegg til sikkerheten. Dette vil føre til at norske verdipapirforetak får strengere krav enn hva som er vanlig i andre EØS-land. En konsekvens av dette kan være at norske låntagere og långivere går til utenlandske verdipapirforetak som har lavere sikkerhetskrav for formidling av lån. »

       Disse medlemmer finner i likhet med Verdipapirhandellovutvalgets enstemmige innstilling det riktig at denne sikkerhet minst skal tilsvare verdipapirets markedsverdi til enhver tid. Disse medlemmer har merket seg at departementet går inn for at det i tillegg skal fastsettes krav til en ekstra marginsikkerhet. Disse medlemmer viser til at blant annet Oslo Børs har uttrykt bekymring for at et slikt tilleggskrav vil kunne medføre at norske offentlige utlånsbetingelser fraviker fra de betingelser som gjelder i utlandet, slik at potensielle låntagere av den grunn vil velge utenlandske långivere. Disse medlemmer kan vanskelig se noen god grunn til å operere med særnorske sikkerhetskrav som går utover kravet til minst å sikre markedsverdien på det utlånte finansielle instrument. Disse medlemmer finner likevel å kunne gi en lovhjemmel for å stille et slikt tilleggskrav, særlig fordi loven åpner for en ordning hvor vi i Norge har begrenset erfaring.

4.2.9 Kredittgivning

4.2.9.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende kredittgivning, jf. pkt. 4.3.9 i proposisjonen.

       Etter departementets syn bør det kun åpnes for adgang til å yte kreditt til kjøp av finansielle instrumenter. Kreditten bør bare kunne dekke kjøpesummen. Når det gjelder derivatmarkedet, legger utvalget til grunn at kjøpesummen vil være opsjonspremien når det f.eks. gjelder kjøp av opsjoner. Dersom opsjonen senere innløses vil verdipapirforetaket dessuten kunne yte kreditt til kjøp av de underliggende papirene.

       I samsvar med utvalgets forslag foreslås det at det må søkes om særskilt tillatelse til å yte kreditt. Avgjørelsesmyndigheten foreslås tillagt Kongen, idet det antas at søknad om slik tillatelse normalt vil inngå i søknad om tillatelse til å yte investeringstjenester. Det foreslås i samsvar med utvalgets forslag, at foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten. Uavhengig av kravet til betryggende sikkerhet, anser departementet at det ikke bør åpnes for adgang til å yte kreditt i forbindelse med sikkerhetsstillelse. Etter departementets syn fremgår en slik begrensning av lovutvalgets utkast slik dette er formulert.

       Departementet er enig med Norges Bank i at motivet for å tillate kredittgivning må være at kortsiktig kreditt fra verdipapirforetak kan bidra til å effektivisere handelen. For at foretakene ikke skal gå over til å yte langvarig kreditt på linje med finansinstitusjonene, foreslår departementet derfor at kreditten skal nedbetales innen én måned.

       I motsetning til hva tilfelle er for låneordninger, mener departementet at det ikke er nødvendig å fastsette nærmere regler om sikkerhetsstillelse i forskrift. Det vises til at kapitaldekningskravene forutsettes å ivareta oppgjørsrisikoen ved slik kreditt.

       Departementet foreslår i samsvar med utvalgets utkast, en bestemmelse om at foretaket ikke kan yte kreditt til kunder dersom det foreligger særlige forhold som medfører risiko for at kunden ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Kredittilsynet har antatt at kriteriet særlige forhold vil kunne gi bestemmelsen for snevert anvendelsesområde. Departementet viser til at det ikke er den alminnelige motpartsrisiko som skal omfattes av bestemmelsen, men særlige forhold knyttet til den konkrete kunden. Et eksempel kan være at kunden ikke har gjort opp tidligere fordringer overfor foretaket. Departementet slutter seg for øvrig til at foretaket ikke skal kunne yte kreditt på bedre vilkår enn de alminnelige vilkår foretaket ellers benytter, ved kreditt til særskilte personer og foretak som angitt i utvalgets forslag.

4.2.9.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-2 vedrørende kredittgivning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet foreslår å åpne for handel på kreditt fra meglerfirmaer. Det vil si lånefinansierte kjøp av verdipapirer - såkalt gearing. Dette har til nå vært forbudt, og har vært et av de områdene hvor Kredittilsynet hyppigst har påpekt regelbrudd ved inspeksjoner i meglerbransjen. Dagens forbud for fondsmeklerforetak til å yte lån, kreditt eller stille garanti for lån til innkjøp av verdipapirer, og heller ikke medvirke til at lån eller garanti for lån ytes av andre, har sin bakgrunn i Ot.prp. nr. 68 (1984-1985). Her ble det lagt til grunn at det neppe kan være behov for kreditt- eller garantigivning som ikke kan ivaretas av banker og ordinære kredittinstitusjoner. Videre ble det uttalt at kreditt eller garanti fra fondsmeglerforetak ville kunne bidra til usunne spekulasjoner. Disse medlemmer kan ikke se at begrunnelsen for forbudet er svekket i dagens situasjon. Heller tvert i mot, fordi mulighetene til spekulasjon er større med dagens regelverk. Disse medlemmer legger til grunn at bankers kredittvurdering er mer grundig og erfaringsbasert enn hva verdipapirforetak vil kunne ha tid, kompetanse og anledning til å gi.

       Disse medlemmer mener åpningen for såkalt gearing vil føre til økt aksjeomsetning og større muligheter for spekulasjon. Disse medlemmer vil også peke på at den norske meglerbransjen har en relativt lav egenkapitalandel. Større lånefinansiering vil svekke egenkapitalbasen ytterligere. Et fall i aksjemarkedet vil kunne gi dramatiske konsekvenser dersom kredittgivningen får et stort omfang.

       Disse medlemmer viser til tidligere sentralbanksjef Torstein Molands artikkel i Sosialøkonomen 7. august 1995:

« Flere studier av aksjekrakket i 1987 konkluderer med at den største faren for svekket likviditet i den turbulente perioden var et mulig mislighold fra en stor aktør i oppgjørssystemet (Greenspan 1995). « Group of Thirty » gir flere anbefalinger for styrking og harmonisering av oppgjøret i verdipapirhandelen. To viktige anbefalinger var at intervallet mellom handel og oppgjør skulle reduseres til tre handelsdager og prinsippet om oppgjørsformer som sikrer levering mot betaling. Slike tiltak bidrar til å redusere oppgjørsrisikoen i verdipapirmarkedene. »

       Disse medlemmer mener åpningen for handel på kreditt fra meglerfirmaer strider med anbefalingene til « Group of Thirty ».

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 4-2 vedrørende kredittgiving.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen kan ikke se at det er fremført noe tungtveiende argument for å begrense verdipapirforetakenes kredittid til en måned, i strid med Verdipapirhandellovutvalgets enstemmige innstilling. Disse medlemmer viser til at en slik begrensning hverken vil gjelde utenlandske verdipapirforetak eller foretak eid av banker.

       Disse medlemmer har merket seg at også departementet mener at adgangen til kredittgivning vil kunne effektivisere verdipapirhandelen. Disse medlemmer viser til at verdipapirforetakene etter forslaget vil bli undergitt like strenge kapitaldekningskrav som bankene, hvilket også tilsier likebehandling av verdipapirforetakene. Videre vil disse medlemmer også bemerke at den begrensning departementet legger opp til på en uheldig måte kan bidra til å presse frem raskere omsetting og salg av verdipapirer på mindre gunstige tidspunkt for å innfri kravet om at kreditten skal nedbetales innen en måned.

       Disse medlemmer viser til Oslo Børs' brev til finanskomiteen 30. januar 1996 der det heter:

« Oslo Børs har vanskelig for å se at det er vesentlige argumenter i favør av at kredittlengden for norske verdipapirforetak skal begrenses til 1 mnd, samt at kreditt knyttet til derivathandel skal ekskluderes. Det vesentlige må her være at kreditten knyttes til kjøp/salg av verdipapirer og ytes på en betryggende måte. »

       Disse medlemmer viser også til brev til finanskomiteen fra Norges Fondsmeglerforbund den 29. januar 1996 der det heter:

« Ved de begrensinger som Departementet foreslår vil verdipapirforetak ikke kunne tilby samme tjenester som bankers fondsavdelinger og EØS-foretaks filialer. »

       Disse medlemmer vil legge vekt på at en slik konkurransevridning er uheldig. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Verdipapirhandelloven § 4-2 annet ledd skal lyde:

       Foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten. »

4.2.10 Handel i regulerte markeder

4.2.10.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende handel i regulerte markeder, jf. pkt. 4.2.10 i proposisjonen.

       Departementet foreslår på bakgrunn av ISD art. 14 nr. 3 at verdipapirforetak som yter investeringstjenester i Norge skal melde inn transaksjoner knyttet til finansielle instrumenter børsnotert i Norge, til den norske børsen. Melding skal sendes straks avtale er inngått. Forslaget er etter departementets syn i samsvar med utvalgets forslag. En transaksjon som er foretatt over børs vil anses å være meldt.

       Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag til en egen bestemmelse om at handel i VPS-registrerte finansielle instrumenter skal registreres i Verdipapirsentralen samme dag som avtale inngås. Departementet anser det av stor betydning at avtaler registreres i VPS så raskt som mulig. Dette på bakgrunn av både rettsvernsmessige og kontrollmessige hensyn.

       Når det gjelder utenlandske foretaks adgang til å være kontofører i VPS, viser departementet til at Verdipapirsentralen i brev av 23. august 1995 har anmodet departementet om å foreta en revisjon av verdipapirsentralloven. Departementet vil vurdere behovet for eventuelle endringer i kontoførerreglene på bakgrunn av den videre behandling av Verdipapirsentralens anmodning.

       Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets vurderinger av at EØS-forpliktelsene ikke nødvendiggjør endringer i gjeldende regler om investorenes adgang til opplysninger om transaksjoner i børsnoterte instrumenter. Tilsvarende gjelder regler om tilgangen til oppgjørssystemene i Norges Bank og VPS. Når det gjelder utenlandske foretaks adgang til å bli børsmedlem støtter departementet den foreslåtte presisering i børsloven. Departementet vil for øvrig gjøre Oslo Børs oppmerksom på at det med fordel kan presiseres i standardvilkårene for handel med opsjoner og terminer, at opsjonssentralen ikke kan nekte å tre inn i handel foretatt av utenlandske verdipapirforetak som kan yte investeringstjenester i Norge.

4.2.10.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-4 første ledd vedrørende handel i børsnoterte finansielle instrumenter, samt verdipapirhandelloven § 5-5 vedrørende handel i finansielle instrumenter som er registrert i Verdipapirsentralen.

4.2.11 Handel i finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering

4.2.11.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende handel i finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering, jf. pkt. 4.3.11 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg i hovedtrekk til utvalgets forslag til en videreføring av forbudet mot å formidle omsetning av finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering på børsen. Forbudet foreslås imidlertid knyttet til utførelse av investeringstjenester som nevnt i utkastets § 3-1 første ledd punkt 1-3. Dette omfatter mottak og formidling av ordre på vegne av investor samt utførelse av slike ordre, omsetning av finansielle instrumenter for egen regning, samt aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors instruks. Ikke-konsesjonspliktig egenhandel foreslås ikke omfattet av forbudet. Dette antas å ivareta hensynet til kredittinstitusjonens egenhandel som påpekt av Kredittilsynet. Departementet kan imidlertid ikke se at det er behov for noen særskilt behandling av kredittinstitusjoner, og foreslår en generell regel for alle typer verdipapirforetak. Formålet med forbudet må være at megler ikke skal utføre investeringstjenester i instrumenter der kursfastsettelsen kan være svært usikker. Hvorvidt foretaket selv ønsker å ta den risiko dette medfører, i forbindelse med sin kapitalforvaltning, bør overlates til foretakene. Departementet mener imidlertid at denne risikoen vil måtte reflekteres i foretakenes kapitaldekning. Det vises til at det i Kredittilsynets utkast til forskrift om implementering av CAD, som er sendt på høring ved Finansdepartementets brev av 2. mai 1995, er foreslått at alle elementer som inngår i institusjonens handelsportefølje minst daglig skal vurderes til markedsverdi. Dersom markedsverdi ikke er tilgjengelig skal institusjonen foreta en skjønnsmessig vurdering av verdien basert på et forsiktighetsprinsipp.

4.2.11.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-4 annet ledd vedrørende finansielle instrumenter som er suspendert fra kursnotering på børs.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til departementets forslag om videreføring av forbudet mot å formidle omsetning av verdipapirer som er suspendert fra kursnotering på børsen. Disse medlemmer mener dette forbudet også bør gjelde for ikke-konsesjonspliktig egenhandel. Disse medlemmer viser til at departementet går lenger enn Investeringsforetakutvalgets forslag når det gjelder ikke-konsesjonspliktig egenhandel. Disse medlemmer ønsker å opprettholde dagens bestemmelser på dette området, og vil således gå imot Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-4.

4.2.12 Oppgaveplikt og taushetsplikt

4.2.12.1 Sammendrag

       Departementet foreslår i hovedsak en videreføring av verdipapirhandelloven § 26 første ledd om regnskapsplikt. Forslaget er i samsvar med lovutvalgets forslag.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en videreføring av verdipapirhandelloven § 29 om taushetsplikt i fondsmeglervirksomhet. Departementet mener at denne bestemmelsen kan komme i tillegg til de særlige bestemmelser som gjelder kredittinstitusjoners taushetsplikt. Dette innebærer at tillits- og tjenestemenn i bankene vil ha taushetsplikt etter banklovene for så vidt gjelder det de i stillings medfør får kjennskap til om bankens eller bankkundes eller en annen bank eller dens bankkundes forhold.

       I tillegg vil de etter verdipapirhandelloven ha taushetsplikt om det de får kjennskap til om forhold knyttet til andre enn de nevnte. Det foreslås for øvrig at foretakene skal ha interne instrukser for taushetsplikt, herunder for utveksling av informasjon mellom ulike deler av virksomheten.

4.2.12.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 5-6 vedrørende oppgaveplikt, samt verdipapirhandelloven § 5-7 vedrørende taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte, jf. verdipapirhandelloven § 5-1 fjerde ledd.

4.2.13 Regulering av utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge

4.2.13.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende regulering av utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge, jf. pkt. 4.3.13 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag med de modifikasjoner som er foreslått av Kredittilsynet. Bestemmelsen i § 5-1 annet til fjerde ledd kan etter departementets oppfatning gjøres gjeldende også overfor EØS-foretak. I likhet med de øvrige bestemmelser som foreslås gjort gjeldende, vil bestemmelsene bare gjøres gjeldende i forhold til foretakenes virksomhet i Norge. Ved EØS-foretaks brudd på reglene om organisering av virksomheten, vil Kredittilsynet kunne pålegge foretaket å rette på forholdet etter de tilsynsregler som foreslås under punkt 6.3.

       Ettersom forslagene til regler om handel med finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak i hovedsak kan fravikes ved avtale, antar departementet at disse bør gjelde både for norske og utenlandske foretak.

       Departementet foreslår for øvrig at det kan gjøres unntak fra kravet til overholdelse av det norske regelverket i tilfeller der virksomheten er begrenset, f.eks. bare retter seg mot kvalifiserte investorer. Videre foreslås det adgang til å gjøre unntak der foretakets virksomhet er regulert av tilsvarende bestemmelser fastsatt av myndighetene i foretakets hjemstat, jf. bl.a. at det innenfor EØS er begrenset adgang for vertsstaten til å regulere forhold som allerede er regulert av hjemstaten.

4.2.13.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 3-10 vedrørende lovens anvendelse for utenlandske foretak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader bl.a. under pkt. 3.2.7.2 vedrørende negative virkninger av EØS-avtalen. Disse medlemmer mener EØS-avtalens bestemmelser om begrenset adgang for vertsstaten til å regulere forhold som allerede er regulert av hjemstaten gir svekkede styringsmuligheter for vertsstaten - i dette tilfellet Norge.

       Disse medlemmer viser til sine merknader under pkt. 3.2.7.2 og vil dermed gå imot § 3-10.

5. Verdipapirhandel gjennom investeringsforetak

5.1 Innledning

       Det er i proposisjonen, jf. pkt. 5.1, redegjort for gjeldende rett vedrørende verdipapirhandel gjennom investeringsforetak.

5.2 Endringsforslag

5.2.1 Generelt om regulering av investeringsforetaks forretningsvilkår

5.2.1.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende regulering av investeringsforetaks forretningsvilkår.

       Finansdepartementet slutter seg til utvalgets prinsipielle utgangspunkt. Det anses mest hensiktsmessig at det er opp til foretakene selv å fastsette vilkårene for en handel, fremfor at slike regler fastsettes i loven. Det vises i denne sammenheng til at mange av de gjeldende bestemmelser kan fravikes ved avtale.

       Som påpekt av utvalget er det gitt regler, som vil kunne komme til anvendelse på urimelige avtalevilkår både i avtaleloven og markedsføringsloven. I tillegg kommer konkurranselovens bestemmelser om avtalevilkår som begrenser konkurransen. På bakgrunn av de nevnte bestemmelser, ser departementet ikke behov for en særskilt hjemmel for Kredittilsynet til å gi pålegg om endringer i verdipapirforetakenes forretningsvilkår.

       Departementet legger til grunn at den særlige reguleringen som gjelder for opsjons- og terminhandel, herunder handelsreglene, skal opprettholdes i påvente av Verdipapirhandellovutvalgets neste innstilling.

       Departementet har som nevnt mottatt en anmodning fra Verdipapirsentralen om å foreta en revisjon av verdipapirsentralloven. Departementet avventer dessuten Verdipapirhandellovutvalgets vurdering av verdipapirdefinisjonen i verdipapirhandelloven i utvalgets neste innstilling. Det vil på denne bakgrunn vurderes i hvilken grad det skal gis adgang til registrering av alle finansielle instrumenter som etter forslaget vil omfattes av verdipapirhandellovens regler om verdipapirforetak. Departementet legger til grunn at en eventuell utvidelse av registreringsretten og/eller -plikten forutsetter en nærmere utredning som bør sendes på separat høring.

5.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener det er prinsipielt betenkelig at foretakene selv gis anledning til å regulere forretningsvilkårene. Dersom disse reglene var forankret i loven, ville dette etter disse medlemmers vurdering gitt klarere, sikrere, og mer forutsigbare regler for forretningsvirksomheten. Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag under de enkelte punkter.

5.2.2 Rettigheter og plikter etter megleroppdraget

5.2.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende rettigheter og plikter etter megleroppdraget, jf. pkt. 5.2.2 i proposisjonen.

       Departementet foreslår en videreføring av verdipapirhandelloven § 40 om at oppdrag skal utføres i verdipapirforetakets navn. Det foreslås imidlertid ingen videreføring av forbudet mot at foretaket kan opplyse hvem det opptrer på vegne av eller slutter avtaler med. Departementet er oppmerksom på at det forekommer tilfeller hvor det er et fortrolighetsbehov i næringslivet. Departementet kan imidlertid vanskelig se at dette hensynet er av en slik art at det bør begrunne et særskilt lovforbud. Etter departementets syn er dette i første rekke et forhold mellom foretakene og kundene som vil kunne avklares gjennom avtaler mellom disse. Det vises for øvrig til at bestemmelsen om foretakenes alminnelige taushetsplikt foreslås videreført. Hvorvidt slike opplysninger som nevnt vil være omfattet av taushetsplikten vil måtte avgjøres etter denne bestemmelse.

       Det foreslås en videreføring av verdipapirhandelloven § 47 om at foretaket er ansvarlig overfor oppdragsgiveren, og den det slutter avtale med, for oppfyllelse av kjøp eller salg det har foretatt. Ettersom det åpnes for lån av finansielle instrumenter foreslås det imidlertid presisert at foretaket også ved formidling av slike avtaler er ansvarlig for oppfyllelsen.

       Det foreslås videre en videreføring av verdipapirhandelloven § 43, første setning om at foretaket straks skal gi oppdragsgiveren underretning om avtale som er sluttet for hans regning, samt verdipapirhandelloven § 26, annet ledd første setning om at utførte oppdrag skal bekreftes ved sluttseddel. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at de nevnte bestemmelser ikke bør kunne fravikes ved avtale.

       Som lagt til grunn av lovutvalget, anses gjeldende bestemmelse om at departementet kan kreve kopier av sluttsedler ikke lenger særlig praktisk. Det vises til at Kredittilsynet kan innhente sluttsedler med hjemmel i lovens § 35 som foreslås videreført i lovforslaget. Heller ikke gjeldende bestemmelse om at departementet skal godkjenne sluttseddelformularets innhold og form, anses praktisk med det system det legges opp til i lovforslaget. Departementet mener at det i første rekke bør påligge foretakene å velge sluttsedlenes utforming, så lenge de lovpålagte opplysninger om f.eks. at foretaket handler for egen regning, tas inn. Dersom det utvikler seg en mindre heldig praksis, bør imidlertid Kredittilsynet kunne gripe inn. Det foreslås derfor, i samsvar med utvalgets forslag, at Kredittilsynet kan gi regler om sluttsedlers form og innhold.

       Departementet anser det ikke nødvendig å ha regler i loven om hvordan oppdrag skal gis, oppdragets varighet, foretakets godtgjørelse og reklamasjon. Hensynet til verdipapirforetakenes kunder må anses ivaretatt ved at det stilles krav om at de nevnte forhold skal reguleres i forretningsvilkårene.

       Når det gjelder utvalgets forslag om å oppheve forbudet mot at andre enn verdipapirforetak får andel i kurtasje, slutter departementet seg til at de etiske regler som foreslås bør gjøre at et slikt forbud i fremtiden ikke vil være nødvendig. De betenkeligheter både utvalget og Kredittilsynet påpeker mht. forholdet mellom verdipapirforetak og ansatte i forvaltningsselskap for verdipapirfond, vil etter departementets syn kunne være i strid med kravene til at foretakene skal opptre i samsvar med god forretningsskikk. Det vises til at et slikt krav også følger av verdipapirfondloven. Departementet antar at opplysninger om deling av kurtasje skal fremgå av de oppgaver verdipapirforetak er pliktig til å føre. Eventuelle uheldige forhold vil dermed kunne fremkomme i forbindelse med Kredittilsynets kontrollvirksomhet. Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets vurdering av at deling av provisjon bør gå frem av avtalen mellom foretaket og kunden. Departementet foreslår inntatt en bestemmelse om dette i loven. Det anses etter dette ikke nødvendig med en hjemmel for Kredittilsynet til å fastsette nærmere regler om deling av godtgjørelse og provisjon. Kundens interesse anses tilstrekkelig ivaretatt ved at det skal fremgå av forretningsvilkårene om, og eventuelt med hvem, foretaket deler godtgjørelse.

5.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 6-1 vedrørende utførelse av oppdrag, samt verdipapirhandelloven § 6-4 vedrørende underretning om utførte oppdrag.

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 6-2 vedrørende verdipapirforetaks rettigheter og plikter etter megleroppdraget.

5.2.3 Avtalers oppfyllelse

5.2.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende avtalens oppfyllelse, jf. pkt. 5.2.3 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en videreføring av bestemmelsene om innbyrdesforretninger, med unntak av det særlige kravet om å melde innbyrdesforretninger i børsnoterte finansielle instrumenter til børsen. Det vises til at forslaget om en generell plikt til å melde transaksjoner knyttet til børsnoterte instrumenter til børsen, også vil omfatte innbyrdesforretninger. Departementet foreslår videre, i samsvar med utvalgets forslag, at regler om levering og oppgjør, herunder oppgjørsfrister og hva som skal anses som tilstrekkelig bevis for at verdipapirene er stillet til rådighet for kunden, skal fremgå av foretakets forretningsvilkår. Skattedirektoratets merknader til forslaget om opphevelse av maksimal oppgjørsfrist, anses ivaretatt ved det tidligere nevnte forslag om at handler i VPS-registrerte finansielle instrumenter, skal registreres i VPS på avtaledagen. Departementet viser for øvrig til at Verdipapirsentralen i sin høringsuttalelse har lagt til grunn at det ikke vil være problemer knyttet til VPS-systemet i relasjon til å utvide dagens oppgjørsfrister.

       Når det gjelder foretakenes adgang til å foreta dekningssalg, slutter departementet seg til Kreditttilsynets forslag om at slikt salg bør kunne foretas 3 dager etter oppgjørsdag. Departementet legger til grunn at tidvise forsinkelser i oppgjørssystemene, tilsier at det ikke bør kunne foretas dekningssalg umiddelbart etter utløpet av oppgjørsfristen. Fondsmeglerforbundets forslag om at salg kan foretas etter at mislighold er konstatert eller det er åpenbart at oppdragsgiver ikke kan eller vil betale, gir etter departementets syn grunnlag for stor grad av skjønn. Det vises for øvrig til lovutvalgets begrunnelse for de endringer som foreslås i gjeldende bestemmelse.

5.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 6-2 vedrørende avtalers oppfyllelse, forslag under verdipapirhandelloven § 6-3 vedrørende innbyrdes forretninger, samt forslag under verdipapirhandelloven § 6-5 vedrørende verdipapirforetaks sikkerhetsnett.

5.2.4 Mislighold, erstatningskrav m.v.

5.2.4.1 Sammendrag

       Verdipapirhandellovutvalget foreslår en videreføring av verdipapirhandelloven § 48 om at de alminnelige regler om avtalers ugyldighet gjelder tilsvarende i forholdet mellom kjøper og selger der handelen er foretatt gjennom fondsmeglerforetak. Utvalget viser til at det ikke er kjent med i hvilken grad fondsmeglerforetaks kunder har påberopt seg bestemmelsen, men antar at den er lite praktisk. I den grad bestemmelsen overhodet fyller et praktisk behov bør den imidlertid etter utvalgets syn videreføres.

       Verdipapirhandelloven § 50 om at avtaler om kjøp eller salg av verdipapirer i strid med §§ 20, 21 og 22 ikke kan gjøres gjeldende av fondsmeglerforetaket, fondsmegler eller person som nevnt i § 22 annet og tredje ledd, foreslås opphevet. Etter utvalgets syn bør de begrensninger som foreslås når det gjelder egenhandelen, ses som offentligrettslige bestemmelser av hensyn til investeringsforetakets rolle som uavhengig mellommann i verdipapirhandelen. Utvalget uttaler videre ( NOU 1995:1 s. 108-109):

« Hensynet til foretakets kunder er foreslått ivaretatt gjennom de etiske krav som stilles. Det bør tilligge tilsynsmyndighetene å sørge for adekvate reaksjoner ved eventuelle overtredelser av reglene om egenhandel. Hvorvidt overtredelse av lovens bestemmelser om virksomhetsutøvelsen skal ha privatrettslig betydning må bero på de enkelte bestemmelsers formål. Etter utvalgets syn er det ikke behov for særskilte regler om privatrettslige virkninger av eventuelle brudd på virksomhetsreglene. »

       Verdipapirhandelloven § 51 om reklamasjon der det gjøres gjeldende at en avtale ikke er bindende etter reglene i verdipapirhandelloven §§ 48-50, foreslås opphevet.

       Utvalget foreslår en videreføring av verdipapirhandelloven § 54 om at en part som vil påberope seg forsinkelse som grunnlag for å heve avtalen eller slutte dekningsavtale, straks må gi fondsmeglerforetaket meddelelse. Det er vist til at bestemmelsen er strengere enn kjøpslovens regler, men at det er særlige forhold som gjør seg gjeldende i verdipapirmarkedet for så vidt gjelder hurtighet i handler og kursutvikling.

       På bakgrunn av prinsippet om at forretningsvilkår i minst mulig grad bør fastsettes i loven, foreslår utvalget at verdipapirhandelloven § 55 om retten til å heve avtalen eller inngå dekningsavtale oppheves. Bestemmelser om heving og eventuell adgang til å slutte dekningsavtale skal etter utvalgets forslag fremgå av investeringsforetakets forretningsvilkår.

       Utvalget antar at verdipapirhandelloven § 46 om fondsmeglerforetakets erstatningsansvar, ikke medfører annet enn det som følger av alminnelige erstatningsrettslige regler. Bestemmelsen foreslås derfor opphevet. Tilsvarende gjelder verdipapirhandelloven § 56 første legg om erstatning i samsvar med kjøpslovens regler ved tap som følge av forsinkelse. Beregning av erstatning i tilfelle der det er sluttet dekningsavtale (verdipapirhandelloven § 56 annet ledd), foreslås i likhet med regler om adgangen til å inngå dekningsavtale, å skulle fremgå av forretningsvilkårene.

       Ingen av høringsuttalelsene har hatt merknader til lovutvalgets forslag.

       Departementet slutter seg til lovutvalgets forslag med de vurderinger som er gitt.

5.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar vurderingene fra lovutvalget og departementet til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 6-2 vedrørende mislighold, erstatningsansvar m.v., forslag under verdipapirhandelloven § 6-6 vedrørende alminnelige ugyldighetsregler, samt verdipapirhandelloven § 6-7 vedrørende innsigelser ved forsinkelser.

6. Tilsyn, sanksjoner m.v.

6.1 Innledning

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett og EØS-regelverket vedrørende tilsyn, sanksjoner m.v., jf. pkt. 6.1 og 6.2 i proposisjonen.

6.2 Endringsforslag

6.2.1 Generelt

6.2.1.1 Sammendrag

       Verdipapirhandellovutvalget har lagt til grunn at de alminnelige kompetanseregler inntatt i tilsynsloven faller utenfor utvalgets mandat. Det er dessuten vist til at tilsynsregler som retter seg mot andre aktører i verdipapirmarkedet enn fondsmeglerforetakene vil bli gjennomgått av utvalget i delinnstilling II.

       Utvalget har vurdert hvorvidt håndhevings- og sanksjonsregler for fondsmeglerforetakene bør samles i kredittilsynsloven. Utvalget viser til at det er på det rene at tilsynsreglene i verdipapirhandelloven og tilsynsloven i stor grad overlapper hverandre. Ettersom verdipapirhandelloven er den spesialloven som aktørene skal forholde seg til, og enkelte av reglene er spesielle for fondsmeglerforetakene, bør reglene etter utvalgets syn beholdes i verdipapirhandelloven.

       Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets prinsipielle utgangspunkt. Kredittilsynet viser imidlertid til at utvalget har foreslått en videreføring av bestemmelsen om Kredittilsynets taushetsplikt, uten at dette er nærmere kommentert i utvalgets innstilling. Kredittilsynet er i hovedsak enig i en slik videreføring, men foreslår at det fremgår av bestemmelsen at taushetsplikten ikke skal gjelde overfor børs, Verdipapirsentralen, samt oppgjørs- og clearingsentraler såfremt de ansatte i eller i medhold av lov er underlagt taushetsplikt om det de får kjennskap til gjennom sitt arbeid.

       Etter det departementet kan se har utvalget ikke foretatt noen vurdering av gjeldende regler om Kredittilsynets taushetsplikt. Spørsmålet om eventuelle endringer kan heller ikke sies å ha vært gjenstand for høring. Det vises i denne forbindelse til at taushetspliktsbestemmelsen og unntak fra denne må antas å ha større betydning i forhold til enkeltpersoner enn i forhold til verdipapirforetakene, idet foretakene i noen grad vil ha opplysningsplikt direkte overfor børsen m.v. Departementet anser det derfor naturlig at lovutvalget vurderer behovet for eventuelle endringer av bestemmelsen i sin avsluttende innstilling. Departementet finner det i påvente av utvalgets vurdering, ikke hensiktsmessig å ta stilling til Kredittilsynets forslag. Departementet viser for øvrig til at børs, Verdipapirsentralen og oppgjørs- og clearingssentraler, som påpekt av Kredittilsynet, i enkelte situasjoner ikke bør anses som uvedkommende. Dette må imidlertid vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

       Når det gjelder behovet for å kunne utveksle informasjon ved krisesituasjoner i investeringsforetak, viser departementet til verdipapirhandelloven § 36 tredje ledd som foreslås videreført. Det følger av bestemmelsen at børsen kan meddeles forhold som gjelder overtredelse av verdipapirhandelloven. Departementet antar at det ved krisesituasjoner i verdipapirforetak, normalt vil foreligge overtredelse av lovens bestemmelser om kapitalkrav. I slike tilfeller vil børsen dermed kunne gis den nødvendige informasjon.

6.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at Kredittilsynet viser til at utvalget har foreslått å videreføre bestemmelsen om Kredittilsynets taushetsplikt, og at tilsynet i hovedsak er enig i en slik videreføring. Kredittilsynet peker videre på at det vil være avgjørende at de institusjoner som mottar opplysninger fra Kredittilsynet selv er underlagt taushetsplikt. Disse medlemmer mener dette forslaget bør følges opp i loven.

6.2.2 Pålegg m.v.

6.2.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende pålegg m.v., jf. pkt. 6.3.2 i proposisjonen.

       Departementet foreslår, i samsvar med lovutvalgets forslag, en videreføring av verdipapirhandelloven § 34 tredje ledd om at Kredittilsynet kan pålegge foretakene å rette på forholdene dersom foretaket opptrer i strid med lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov. Det foreslås dessuten presisert at pålegg om retting kan gis dersom verdipapirforetakets ledelse eller styre ikke oppfyller de nødvendige kravene til hederlig vandel og erfaring. Departementet slutter seg for øvrig til Kredittilsynets forslag om at det bør kunne gis pålegg om retting også der verdipapirforetak overtrer interne rutiner for organisering av virksomheten.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en presisering av at påleggskompetansen skal gjelde dersom Kredittilsynet underrettes av tilsynsmyndigheten i annen EØS-stat om at et norsk verdipapirforetak har overtrådt regler som gjelder for foretakets virksomhet i vedkommende land.

       Det følger av ISD at det må innføres en adgang for norske myndigheter til å gripe inn dersom eier av en kvalifisert/betydelig eierandel i verdipapirforetak gjør sin innflytelse gjeldende på en måte som kan skade en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Utvalget har i sine kommentarer vist til at det foreslås en adgang for Kredittilsynet til å gripe inn og i særlige tilfeller gi pålegg om salg. Slik utvalgets forslag er utformet fremstår det imidlertid som om Kredittilsynets eneste sanksjon er i særlige tilfelle å gi pålegg om salg. Departementet slutter seg som nevnt under punkt 3.3.5.3 til utvalgets vurdering av at det kun bør være i unntakstilfelle at en aksjonær anses å kunne skade en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Dersom det skulle oppstå en slik situasjon, antar departementet at det i praksis vil gi seg utslag i en handling som anses i strid med gjeldende regelverk. Etter departementets syn er det da naturlig å benytte de alminnelige sanksjonsmidler i form av pålegg om retting, eller i alvorlige tilfeller, tilbakekalling av konsesjon. Departementet kan ikke se at det er tilstrekkelig behov for særskilte sanksjonsregler rettet direkte mot de aktuelle aksjonærer. Det anses tilstrekkelig i forhold til EØS-forpliktelsene at det legges opp til sanksjoner rettet mot foretaket. I tilfeller der vedkommende aksjonær ikke gir melding om erverv i samsvar med regelverket, eller erverver aksjer i strid med Kredittilsynets vedtak, slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det kan gis pålegg om suspensjon av stemmerettighetene til aksjene. Suspensjon av stemmerettighetene vil etter departementets syn være et egnet sanksjonsmiddel for å forhindre vedkommende aksjonær å gjøre sin innflytelse gjeldende på en måte som kan skade en god og fornuftig forvaltning av verdipapirforetaket. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å gi pålegg om salg dersom aksjonærens innflytelse kan begrenses som nevnt. Det foreslås derfor ingen bestemmelse om pålegg om salg eller adgang til å foreta tvangssalg, slik som foreslått av utvalget.

       Når det gjelder forslaget om at Kredittilsynet skal kunne forby verdipapirforetak å ta opp ny virksomhet, slutter departementet seg til høringsinstansenes merknader om at det bør presiseres hva som ligger i vilkåret om at virksomheten ikke skal være regulert. Etter departementets syn er det behov for å kunne forby foretakene å drive virksomhet som kan påføre foretakene eller dets kunder uforsvarlig stor risiko. Det antas at slik risiko i første rekke kan oppstå dersom det ikke er gitt kapitaldekningsregler og interne rutiner for foretakets organisering, som omfatter den aktuelle virksomheten. Tilsvarende gjelder dersom det tilbys tjenester som i likhet med f.eks. derivathandel bør omfattes av krav til sikkerhetsstillelse og slike regler ikke er gitt. Behovet for å kunne forby slik virksomhet kan knytte seg både til et aktuelt finansielt instrument og til en type investeringstjeneste. Det må antas at behovet særlig oppstår i forbindelse med utvikling av nye instrumenter og tjenester. Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å ta inn den foreslåtte avgrensningen av ny virksomhet i loven. Det vises til at utviklingen både internasjonalt og i det norske markedet, vil kunne gjøre det svært vanskelig å vurdere hva som skal anses som et nytt finansielt instrument eller en ny tjeneste i relasjon til bestemmelsen. Departementet foreslår at Kredittilsynet kan forby verdipapirforetak å drive virksomhet som ikke anses tilfredsstillende regulert i lov, forskrift eller interne retningslinjer og instrukser, når virksomheten kan påføre foretaket eller dets kunder uforsvarlig stor risiko.

       Etter departementets syn må forbud mot å drive virksomhet som nevnt gis i form av enkeltvedtak. Det skal etter bestemmelsen foretas en konkret vurdering av det enkelte foretak, herunder foretakets interne retningslinjer og instrukser. Departementet kan vanskelig se at et forbud mot visse typer virksomhet etter denne bestemmelse er egnet til å gis i form av forskrift.

       Departementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering av at det kan tenkes situasjoner der tilbakekall av tillatelse til å yte investeringstjenester, kan virke for strengt selv om de lovbestemte vilkår for tillatelsen ikke overholdes. Departementet foreslår derfor som nevnt over, at Kredittilsynet kan gi pålegg om retting dersom foretakets ledelse eller styre ikke oppfyller de nødvendige krav til hederlig vandel og til erfaring. Det vises dessuten til den adgang Kredittilsynet vil ha til å pålegge foretakene å rette på forholdet dersom virksomheten anses innrettet i strid med lovens krav til retningslinjer og rutiner for organisering av virksomheten. Tilbakekall av tillatelse dersom de nevnte vilkår ikke er oppfylt, er dermed en av flere sanksjoner Kredittilsynet kan benytte. Når det gjelder Justisdepartementets forslag til meldeplikt ved endringer i faktiske forhold av betydning for tillatelsen, slutter departementet seg til dette når det gjelder skifte av ledelse eller styremedlemmer. Det vises til redegjørelse under punkt 3.3.5.2. Slik meldeplikt foreslås ikke ved endringer i foretakets interne rutiner for organiseringen av virksomheten. Det vises til den begrunnelse departementet har gitt i punkt 3.3.5.4.

       Når det gjelder konsekvenser av at foretakets kapital faller under de lovbestemte minimumskrav, foreslås det at departementet i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode kan samtykke i at et verdipapirforetak kan ha lavere kapitaldekning enn fastsatt. Det vises til departementets vurdering av kapitaldekningskrav under punkt 3.3.6.2.

6.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 7-4 vedrørende pålegg m.v. samt forslag under § 7-5 vedrørende tilbakekalling av tillatelse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at departementet legger opp til en mer liberal praksis enn forslagene fra utvalget som har vurdert loven. Utvalget foreslår at det innføres en adgang for departementet til å foreta tvangssalg av aksjer som eies i strid med Kredittilsynets vedtak der tilsynet har grepet inn overfor skadelig forvaltning av foretaket. Disse medlemmer mener utvalgets forslag på dette området må følges opp og fremmer forslag om det.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen ta inn en bestemmelse i lov om verdipapirhandel om pålegg av salg eller adgang til å foreta tvangssalg. »

6.2.3 Tilsyn med investeringsforetak med hovedsete i EØS-stat

6.2.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende tilsyn med investeringsforetak med hovedsete i EØS-land, jf. pkt. 6.2.3 i proposisjonen.

       Departementet foreslår regler om norske myndigheters tilsyn med verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat, i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til at slike regler må fastsettes på bakgrunn av de forpliktelser som følger av EØS-avtalen. Eventuelle problemstillinger knyttet til straffeprosessuelle regler, må etter departementets syn finne sin løsning gjennom påtalemyndighetens og domstolenes praksis. Det vises i denne forbindelse til at hverken Økokrim eller Justisdepartementet har påpekt problemstillinger som hører under det regelverk de forvalter.

       Departementet slutter seg til at regler om samarbeid mellom myndighetene i hjemlandet og vertslandet, bør fastsettes i forskrift med hjemmel i kredittilsynsloven.

       Departementet foreslår, i samsvar med utvalgets forslag, en egen bestemmelse om hjemlandsmyndighetenes adgang til å foreta stedlig kontroll i filial etablert her i landet. Det foreslås presisert at slik kontroll skal foretas i samarbeid med Kredittilsynet. Det forutsettes altså en koordinering mellom myndighetene i de to land, i tillegg til at hjemlandet må gi Kredittilsynet forutgående melding om at de ønsker å foreta en slik kontroll. For øvrig vil departementet foreta de endringer i filialforskriften og forskriften om grenseoverskridende virksomhet som anses nødvendig som følge av de foreslåtte lovendringer.

6.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandelloven § 8-2 vedrørende stedlig kontroll, samt forslag under § 8-3 vedrørende pålegg om retting m.m.

6.2.4 Opplysnings- og rapporteringsplikt

6.2.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Verdipapirhandellovutvalgets forslag og høringsuttalelsene vedrørende opplysnings- og rapporteringsplikt, jf. pkt. 6.2.4 i proposisjonen.

       Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en videreføring av verdipapirhandelloven § 35 om opplysningsplikt overfor Kredittilsynet. I samsvar med utvalgets forslag og Kredittilsynets merknader foreslår departementet dessuten en plikt for foretaket til straks å opplyse Kredittilsynet om forhold som medfører risiko for at foretaket ikke vil kunne oppfylle de fastsatte kapitalkrav, og andre forhold som kan innebære stor risiko knyttet til driften av foretaket. Når det gjelder utvalgets forslag til forskriftshjemmel, viser departementet til at Kredittilsynet i medhold av Kredittilsynsloven § 4 nr. 4 kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv. Departementet legger til grunn at Kredittilsynet i medhold av denne bestemmelsen vil kunne innhente opplysninger om f.eks. foretakenes kapitaldekning i den form som anses nødvendig for å kunne føre tilsyn med overholdelsen av kapitaldekningsreglene. Det vises for øvrig til at dette er i samsvar med den vurdering utvalget har foretatt når det gjelder rapportering i samsvar med ISD art. 19.

       Departementet foreslår i samsvar med utvalgets forslag at nærmere krav til rapportering i henhold til ISD art. 20 om transaksjoner i finansielle instrumenter som kan omsettes på et regulert marked, fastsettes av Kredittilsynet.

       Departementet foreslår for øvrig at verdipapirhandelloven § 35 fjerde ledd oppheves. Det fremgår av bestemmelsen at reglene om taushetsplikt for Kredittilsynet gjelder tilsvarende for en børs dersom denne innhenter navn på kunder foretaket har opptrådt på vegne av m.v. fra fondsmeglerforetaket. Bestemmelsen anses unødvendig etter at det i børsloven 17. juni 1988 er tatt inn bestemmelser både om opplysningsplikt overfor børsen og børsens taushetsplikt.

6.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under verdipapirhandellovens §§ 7-2 og 8-1 vedrørende opplysningsplikt.

7. Lovforslagets administrative og økonomiske konsekvenser

7.1 Administrative konsekvenser

7.1.1 Sammendrag

       Verdipapirhandellovutvalget har i sin utredning lagt særlig vekt på de endrede krav som stilles til tilsynsmyndighetene. Når det gjelder økonomiske virkninger har utvalget vist til at endringsforslagene antas å ville bidra til en effektivisering av det norske verdipapirmarkedet.

       Det anses nødvendig at Kredittilsynet etablerer rutiner for kontakt med utenlandske tilsynsmyndigheter slik at en om nødvendig raskt kan dra veksler på deres kunnskap.

       Lovforslaget vil medføre økte arbeidsoppgaver for Finansdepartementet og Kredittilsynet i en overgangsperiode i forbindelse med fastsettelse av forskrifter og behandling av søknader om tillatelse.

       Det følger av lovforslaget at omfanget av tjenester og produkter verdipapirforetak tilbyr, vil kunne øke. Også innføring av kapitaldekningskrav må antas i noen grad å øke behovet for kapasitet og spesialkompetanse i Kredittilsynet. Innføring av kapitaldekningskrav vil medføre en viss omlegning av tilsynsfunksjonen ved at Kredittilsynet i noen grad vil måtte forholde seg mer aktivt til foretakenes interne EDB-baserte overvåkningssystemer. Foretakene må på sin side investere i nødvendig ekspertise og tekniske hjelpemidler for å overholde regelverket.

       Lovforslaget bygger på at foretakene i større grad enn i dag, selv må utarbeide interne rutiner og instrukser som ivaretar hensynet til foretakenes soliditet samt dets kunder. Utover en gjennomgang av rutinene i forbindelse med konsesjonsbehandlingen, vil det ikke foretas noen forhåndskontroll av rutinene. Det må imidlertid forventes at deler av Kredittilsynets alminnelige tilsyn med foretakene vil bli noe mer ressurskrevende. På den annen side må det antas at lovforslaget i noen grad vil medføre en frigjøring av ressurser i Kredittilsynet. Kredittilsynets utgifter utlignes for øvrig på tilsynsobjektene. Økt aktivitetsnivå hos Kredittilsynet vil derfor ikke nødvendigvis føre til økte utgifter for det offentlige.

7.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at reglene om kontroll med verdipapirhandelen skal bidra til at det kan føres effektivt tilsyn med at virksomheten drives på forsvarlig måte.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at en viktig del av lovendringsforslagene i denne innstilling er økt kontroll og tilsyn fra myndighetenes side. Bl.a. skal Kredittilsynet godkjenne interne rutiner og etiske retningslinjer for foretakene og stille krav til utforming av reglene. Flertallet viser til at Kredittilsynet i høring med komiteen har redegjort for de prioriteringer og metoder som vil bli benyttet i arbeidet med kontroll av verdipapirmarkedet. Flertallet viser til at dette dels innebærer videreføring av eksisterende metoder og dels utvikling av nye metoder for tilsyn og kontroll. Flertallet vil understreke Kredittilsynets selvstendige ansvar og rolle som tilsynsmyndighet. Flertallet vil videre understreke at Kredittilsynet gis anledning til å benytte de sanksjonsvirkemidler som er relevante.

       Flertallet understreker at forslagene i denne innstilling på flere punkt vil innebære et strengere regelverk som gir større sikkerhet for verdipapirhandelen. Flertallet understreker at lovforslaget også gir bedre grunnlag for tilsyn med virksomhetene.

       Flertallet viser til at det lovforslag som er fremlagt ivaretar de nødvendige hensyn til at virksomheten drives forsvarlig, både når det gjelder den virksomhet fondsmeglerforetakene driver i dag, og den virksomhet det i lovutkastet er lagt opp til at disse kan drive i fremtiden.

       Flertallet mener det er behov for å kunne forby foretakene å drive virksomhet som kan påføre foretakene eller dets kunder uforsvarlig stor risiko.

       Behovet vil særlig kunne oppstå i forbindelse med utvikling av nye instrumenter og tjenester. Det foreslåes derfor at Kredittilsynet kan forby verdipapirforetak å drive virksomhet som ikke ansees tilfredsstillende regulert i lov, forskrift, eller interne retningslinjer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener at det foreslåtte kontroll- og sanksjonsregelverk ikke er tilstrekkelig også på bakgrunn av foreliggende framlegg til nye lovbestemmelser for verdipapirhandel. Disse medlemmer viser til merknad angående kursmanipulasjon under pkt. 4.2.2.2, og anfører at sanksjonsregelverket burde vært utvidet i forbindelse med behandlingen av denne saken.

       Disse medlemmer mener EØS-avtalen som disse medlemmer stemte imot, har forårsaket behov for en rekke dereguleringsforslag for finansmarkedet. Forslagene i proposisjonen legger etter disse medlemmers vurdering til rette for at omfanget av tjenester og produkter vil øke på verdipapirmarkedet. Denne markedsutvidelse vil øke omfanget av transaksjonsøkonomien. Kontrollbehovet vil derved øke.

       Disse medlemmer viser til at det foreslåtte lovverket innebærer en nedbygging av lovbestemmelser som regulerer virksomheten, og et betydelig mindre innslag av forhåndskontroll. Dette endrer også Kredittilsynets funksjon, ved at politisk og lovmessig styring erstattes med krav til etikk og selvkontroll i foretakene.

       Disse medlemmer mener dereguleringen vil gi større systemrisiko og øke markedsøkonomiens innebygde ustabilitet. Den liberalisering og integrasjon som det legges opp til vil etter disse medlemmers vurdering føre til at finansielle kriser lettere sprer seg til samfunnsøkonomien.

7.2 Økonomiske konsekvenser

7.2.1 Sammendrag

       Et overordnet mål med verdipapirhandelloven er å legge forholdene til rette for en effektiv og sikker verdipapirhandel. Verdipapirmarkedene vil med de foreslåtte endringer styrke sin stilling i forhold til konkurrerende egen- og fremmedkapitalkilder. Effektivitet i verdipapirmarkedene gjør det billigere å hente inn kapital gjennom disse kanalene, og styrker derigjennom konkurranseevnen til foretak som benytter disse kapitalkildene. Velfungerende norske verdipapirmarkeder bidrar også til å gjøre norske verdipapirer og norske kapitalmarkeder mer attraktive i forhold til tilsvarende utenlandske.

       Mulighetene for å kunne kombinere et bredere spekter av tjenester innenfor ett og samme foretak, vil kunne øke fleksibiliteten og tilpasningsevnen i foretakene. Departementet antar spesielt at dersom en hadde videreført forbudet mot egenhandel ville dette kunne vært en betydelig konkurranseulempe for norske verdipapirforetak. Det er imidlertid grunn til å tro at inntektene fra egenhandel er vesentlig mer ustabile enn kurtasjeinntektene. Den økte muligheten til å kombinere ulike instrumenter og tilby ulike tjenester skjerper derfor kravet til tilsyn og kontroll med foretakenes virksomhet. Et velfungerende norsk tilsynsapparat vil være av avgjørende betydning for tilliten til norske verdipapirforetak.

       Som nevnt tidligere vil regler som er begrunnet i hensynet til investorene i det norske markedet så langt EØS-avtalen gir adgang til det, også få anvendelse på EØS-foretak som yter investeringstjenester i Norge. At norske regler for verdipapirhandelen avviker fra utenlandske av hensyn til allmennheten, vil derfor ha svært begrensede effekter. Tilsvarende vil norske foretak i sine eksportmarkeder kunne måtte tilfredsstille utenlandske regler.

7.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets vurdering til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener mange av endringsforslagene til lov om verdipapirhandel legger opp til en liberalisering av dette markedet. Det vises blant annet til disse medlemmers merknader om kredittgivning under pkt. 4.2.9.2, merknadene om derivathandel under pkt. 3.2.5.4.2 og merknadene om short-salg under pkt. 4.7.2. Disse medlemmer vil påpeke at handelen med verdipapirer kan ha store virkninger på samfunnsøkonomien, både på produksjon, aktivitet og sysselsetting.

8. Merknader til de enkelte bestemmelser

I (endringer i verdipapirhandelloven)

§ 1-1

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at anvendelsesområdet for verdipapirdefinisjonen begrenses til lovens kap. 1, 2 og 2a.

§ 1-5 første ledd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om justering av paragrafhenvisning.

§ 1-6

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om justering av paragrafhenvisning.

§ 1-7 første, annet og tredje ledd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om justering av paragrafhenvisning.

§ 1-12 første og annet ledd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til justering av paragrafhenvisning, samt til at henvisningen til Verdipapirkontrollen er erstattet med Kredittilsynet.

§ 2-2 første ledd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til justering av paragrafhenvisning.

§ 2a-1 tredje ledd

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til justering av paragrafhenvisning.

§ 3-1

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.2.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende definisjon av investeringstjenester (første ledd) og finansielle instrumenter (annet ledd).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag om å erstatte verdipapirbegrepet med begrepet finansielle instrumenter. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 3-1 første og annet ledd skal lyde:

§ 3-1. Definisjoner

       Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis:

1.	mottak i forbindelse med verdipapirer samt utførelse av slike ordre,

2.	omsetning av verdipapirer for egen regning,

3.	aktiv forvaltning av investorers portefølje av verdipapirer på individuell basis og etter investors fullmakt,

4.	garantistillelse for fulltegning av emisjoner eller tilsvarende erverv av verdipapirer eller plassering av slike emisjoner, eller

5.	markedsføring av verdipapirer.

       Med verdipapirer menes:

1.	omsettelige verdipapirer

2.	verdipapirfondsandeler

3.	pengemarkedsinstrumenter

4.	finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende verdipapirer med kontant oppgjør

5.	fremtidige renteavtaler (FRA)

6.	rente- og valutabytteavtale samt bytteavtale knyttet til aksjer og aksjeindeks, eller

7.	opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt i punkt 1-6, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør. »

       Komiteen slutter seg videre til definisjonen av omsettelige verdipapirer (tredje ledd) og regulert marked (fjerde ledd).

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag til definisjon av verdipapirforetak (femte ledd).

       Komiteen slutter seg videre til forslagene i proposisjonen til definisjoner av kredittinstitusjon (sjette ledd) og betydelig eierandel (syvende ledd).

§ 3-2

       Komiteen viser når det gjelder tillatelse etter første ledd til merknader under pkt. 3.2.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser når det gjelder unntaket etter annet ledd til merknader under pkt. 3.2.4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag under § 3-2 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « Verdipapirhandelloven § 3-2 annet ledd skal lyde:

       Tillatelse kreves ikke for den virksomhet som utøves av Norges Bank. »

       Komiteen viser når det gjelder unntakene i tredje ledd til merknader under pkt. 3.2.2.2 og pkt. 3.2.4.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 3-2 tredje ledd, nr. 3.

§ 3-3

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.5.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende vilkår for tillatelse. Komiteen viser når det gjelder krav til godkjennelse av ledelsen til merknader under pkt 3.2.5.2.2.

       Komiteen viser når det gjelder bestemmelsen at tillatelse kan nektes dersom aksjonærer med kvalifisert eierandel ikke oppfyller kravet til egnethet, til merknader under pkt. 3.2.5.3.2.

§ 3-4

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende søknad om tillatelse.

§ 3-5

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.5.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende endringer i aksjonærstrukturen.

§ 3-6

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.5.1.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende avdelingskontor, filial m.v.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 3-6.

§ 3-7

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.7.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende melding om virksomhet i annen EØS-stat.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 3-7.

§ 3-8

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.7.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 3-8.

§ 3-9

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.7.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 3-9.

§ 3-10

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.13.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende verdipapirhandellovens anvendelse for utenlandske verdipapirforetak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser i tillegg til merknader under pkt. 3.2.7.2 og går imot Regjeringens forslag under § 3-10.

§ 3-11

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende norsk fondsmeglertittel og betegnelsen fondsmeglerforetak.

§ 4-1

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende tilknyttede tjenester.

§ 4-2

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.9.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-2 første, tredje og fjerde ledd vedrørende kredittgivning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-2 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader under pkt. 4.2.9.2 og fremmer følgende forslag til § 4-2 annet ledd:

       « Verdipapirhandelloven § 4-2 annet ledd skal lyde:

       Foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten. »

       Disse medlemmer vil subsidiært slutte seg til flertallets forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag under § 4-2.

§ 4-3

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende verdipapirforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet.

§ 4-4

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m.

§ 4-5

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-5 første og fjerde ledd vedrørende verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter for egen regning.

       Komiteen viser når det gjelder første ledd til merknader under pkt. 4.2.5.2.

       Komiteen viser når det gjelder fjerde ledd til merknader under pkt. 4.2.7.2.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 4-5 annet og tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader under pkt. 4.2.5.2 og fremmer følgende forslag:

       « Verdipapirhandelloven § 4-5 annet og tredje ledd skal lyde:

       For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan handel som nevnt i første ledd nr. 2 kun foretas i finansielle instrumenter notert på regulert marked, med mindre instrumentene er ervervet til varig eie eller bruk for foretaket.

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal gi Kredittilsynet melding om egenhandel etter første ledd nr. 2 etter nærmere regler fastsatt av Kredittilsynet. »

       Disse medlemmer vil subsidiært slutte seg til flertallets forslag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 4-5.

§ 4-6

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.6.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende ansattes adgang til å handle for egen regning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 4-6.

§ 4-7

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.7.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende formidling av salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 4-7.

§ 4-8

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.8.2.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende lån av finansielle instrumenter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse går imot Regjeringens forslag til § 4-8.

§ 4-9

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.6.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende minstekrav til startkapital.

§ 4-10

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.6.1.2 og 3.2.6.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende kapitaldekningskrav.

§ 4-11

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.6.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende høyeste engasjement med en enkelt kunde.

§ 4-12

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.6.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende konsolideringsregler.

§ 4-13

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.6.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende sikkerhetsstillelse.

§ 5-1

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende organisering av virksomheten.

       Komiteen viser når det gjelder første ledd til merknader under pkt. 3.2.5.4.2.

       Komiteen viser når det gjelder fjerde ledd vedrørende taushetsplikt, herunder utveksling av informasjon mellom ulike deler av virksomheten til merknader under pkt. 4.2.12.2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser for øvrig til tre forslag under pkt. 3.2.5.4.2 vedrørende derivathandel.

§ 5-2

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende god forretningsskikk.

§ 5-3

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.5.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende krav til god forretningsskikk ved egenhandel.

§ 5-4

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende handel i børsnoterte finansielle instrumenter.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.10.2 (vedrørende første ledd) og pkt. 4.2.11.2 (vedrørende annet ledd).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-4 første ledd. Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 5-4 annet ledd.

§ 5-5

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.10.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende handel i finansielle instrumenter som er registrert i Verdipapirsentralen.

§ 5-6

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.12.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende oppgaveplikt.

§ 5-7

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.12.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte.

§ 6-1

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende utførelse av oppdrag.

§ 6-2

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.2-5.2.4 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende verdipapirforetaks forretningsvilkår.

§ 6-3

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende innbyrdes forretninger.

§ 6-4

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende underretning om utførte oppdrag.

§ 6-5

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.3 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende verdipapirforetaks sikkerhetsnett.

§ 6-6

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende alminnelige ugyldighetsregler.

§ 6-7

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende innsigelser ved forsinkelse.

§ 7-1

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende kontroll med handel i finansielle instrumenter.

§ 7-2

       Komiteen viser til merknader under pkt. 6.2.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende opplysningsplikt.

§ 7-3

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende Kredittilsynets taushetsplikt.

§ 7-4

       Komiteen viser til merknader under pkt. 6.2.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende pålegg m.v.

§ 7-5

       Komiteen viser til merknader under pkt. 6.2.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende tilbakekalling av tillatelse.

§ 8-1

       Komiteen viser til merknader under pkt. 6.2.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende opplysningsplikt for verdipapirforetak som yter investeringstjenester etter § 3-8.

§ 8-2

       Komiteen viser til merknader under pkt. 6.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende stedlig kontroll.

§ 8-3

       Komiteen viser til merknader under pkt. 6.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende pålegg om retting m.m.

§ 9-1

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende tekniske endringer i § 9-1 annet ledd.

       Komiteen viser for øvrig til at finansministeren i brev til komiteen 7. mars 1996 har gjort oppmerksom på følgende:

« For øvrig gjør Finansdepartementet oppmerksom på at lovforslagets § 5-6 og 5-7 ved en inkurie er falt ut av oppregningen i forslagets § 9-1 om hvilke bestemmelser som skulle sanksjoneres med straff. § 9-1 annet ledd nr. 3 var således ment å skulle lyde:

« 3. ansatt etter styremedlem i verdipapirforetak som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 3-10, 4-2 til 4-8, 5-2 til 5-7 eller 6-3 med tilhørende forskrifter, §§ 6-1 og 7-2 eller pålegg gitt med hjemmel i § 7-4. »

Ved en inkurie har heller ikke de relevante tekniske endringer i straffebestemmelsens tredje og femte ledd kommet med. § 9-1 tredje til femte ledd skal etter de foreslåtte endringer i paragrafnummereringen lyde:

« Med bøter straffes den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å anmelde erverv eller avhendelse av aksje eller å gi opplysning i samsvar med § 1-13 med tilhørende forskrifter.

Medvirkning straffes på samme måte.

Påtale finner sted bare når allmenne hensyn krever det. Straffbar overtredelse av § 1-8 anses som forbrytelse, for øvrig straffbar overtredelse som forseelse. »

       Komiteen tar finansministerens orientering til etterretning og fremmer forslag til § 9-1 tredje til femte ledd i samsvar med dette.

II (endringer i Kredittilsynsloven)

       Fondsmeglerforetak er erstattet med verdipapirforetak.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

III (endringer i lov om verdipapirfond)

       Fondsmeglerforetak er erstattet med verdipapirforetak.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

IV (endringer i lov om Verdipapirsentral)

       Fondsmeglerforetak er erstattet med verdipapirforetak.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

V (endringer i lov om registrering av foretak)

       Det er foretatt en justering av paragrafhenvisningene.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

VI (endringer i lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner)

       Fondsmeglerforetak er erstattet med verdipapirforetak.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

VII (endringer i børsloven)

       Det er foretatt en teknisk justering. Forslaget til presisering i § 3-1 første ledd er nærmere kommentert under pkt. 4.3.10 i proposisjonen.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 4.3.10.2 og slutter seg til Regjeringens forslag.

VIII (endringer i tvangsfullbyrdelsesloven)

       Fondsmeglerforetak er erstattet med verdipapirforetak. Paragrafhenvisninger er justert.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

IX (endringer i lov om erverv av næringsvirksomhet)

       Kapittelhenvisningen er justert.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

X (ikrafttredelse og overgangsbestemmelser)

       Overgangsbestemmelsene er omtalt under pkt. 3.3.8 i proposisjonen.

       Komiteen viser til merknader under pkt. 3.2.8.2 og slutter seg til Regjeringens forslag.

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om lov som kan gi hjemmel til forskrift som stiller konkrete og strenge krav til gjennomføringsmåten av derivathandelen.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen utforme regler tilsvarende Folketrygdfondets reglement vedrørende handel med derivater og utenlandske verdipapirer for pensjonskasser og andre liknende formuesforvaltere.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen utforme regler for hvor stor del av porteføljen til et verdipapirforetak som kan brukes i derivathandel, tilsvarende regelverket vedrørende hvor stor del av porteføljen i kredittforetak som kan utsettes for valutarisiko.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til lovhjemmel både for bestemmelser i tilknytning til lov om verdipapirhandel, § 5-2, som tar sikte på å hindre kursmanipulasjon og som konkret forplikter investeringsforetakene til å forvisse seg om at kunden har tilstrekkelig forståelse av risikoen forbundet med det aktuelle verdipapir.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide utfyllende forskrifter om minstekrav til informasjon før inngåelse av avtale om investeringstjenester.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen ta inn en bestemmelse i lov om verdipapirhandel om pålegg av salg eller adgang til å foreta tvangssalg.

Forslag 7

§ 3-2 annet ledd skal lyde:

       Tillatelse kreves ikke for den virksomhet som utøves av Norges Bank.

Forslag 8

§ 3-1 første og annet ledd skal lyde:

§ 3-1. Definisjoner

       Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis:

1.	mottak i forbindelse med verdipapirer samt utførelse av slike ordre,

2.	omsetning av verdipapirer for egen regning,

3.	aktiv forvaltning av investorers portefølje av verdipapirer på individuell basis og etter investors fullmakt,

4.	garantistillelse for fulltegning av emisjoner eller tilsvarende erverv av verdipapirer eller plassering av slike emisjoner, eller

5.	markedsføring av verdipapirer.

       Med verdipapirer menes:

1.	omsettelige verdipapirer,

2.	verdipapirfondsandeler,

3.	pengemarkedsinstrumenter,

4.	finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende verdipapirer med kontant oppgjør,

5.	fremtidige renteavtaler (FRA),

6.	rente- og valutabytteavtale samt bytteavtale knyttet til aksjer og aksjeindeks, eller

7.	opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt i punkt 1-6, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør.

Forslag fra Høyre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 9

       Verdipapirhandelloven § 4-5 annet og tredje ledd skal lyde:

       For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan handel som nevnt i første ledd nr. 2 kun foretas i finansielle instrumenter notert på regulert marked, med mindre instrumentene er ervervet til varig eie eller bruk for foretaket.

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal gi Kredittilsynet melding om egenhandel etter første ledd nr. 2 etter nærmere regler fastsatt av Kredittilsynet.

Forslag 10

       Verdipapirhandelloven § 4-2 annet ledd skal lyde:

       Foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten.

10. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov om endringer i lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel m.v.

I.

I lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:

§ 1 blir ny § 1-1.

§ 1-1 første ledd innledningen skal lyde:

       I denne lovs kapittel 1, 2 og 2a forstås med verdipapir

§ 2 bokstav b, c, j og k oppheves.

§ 2 blir ny § 1-2.

§ 3 blir ny § 1-3.

§ 4 oppheves.

§ 5 blir ny § 1-4.

§ 5A blir ny § 1-5.

§ 1-5 første ledd skal lyde:

       Den som gjennom erverv blir eier av børsnoterte aksjer som representerer mer enn 45 % av stemmene i et aksjeselskap, plikter straks å gi tilbud om kjøp av de øvrige aksjene i selskapet, jf. dog § 1-7. Dette gjelder også aksjer med begrenset eller ingen stemmerett. Oslo Børs skal avgjøre om et tilbud kan godkjennes.

§ 5B blir ny § 1-6 som skal lyde:

       Forskrifter og unntak

       Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler for tilbudsplikt etter § 1-5. I slik forskrift kan det bestemmes at reglene også skal gjelde ved erverv av aksjer i grupper av aksjeselskaper hvor aksjene ikke er børsnoterte. En forskrift kan også omfatte unntak for erverv av aksjer ved arv, skifte, gave, eller ved vederlag ved fusjon eller ved inndrivelse av krav mot en skyldner.

       Bestemmelsene i § 1-5 gjelder ikke for Statens Banksikringsfond eller Statens Bankinvesteringsfond eller for finansinstitusjon som har overtatt aksjer i et selskap for å unngå eller begrense tap på engasjement.

§ 5C blir ny § 1-7.

§ 1-7 første, annet og tredje ledd skal lyde:

       Aksjeeiere som har plikt til å fremsette tilbud etter § 1-5 første ledd, uten å gjøre dette, skal innen fire uker avhende aksjer slik at tilbudsplikten faller bort. Fristen regnes fra det tidspunkt aksjene ble ervervet. Overskrides fristen, kan Oslo Børs etter kunngjøring med fire ukers frist i Norsk lysingsblad la aksjer selge ved offentlig auksjon slik at tilbudsplikten faller bort.

       Aksjeeiere som forsømmer sin tilbudsplikt etter § 1-5 første ledd kan, så lenge tilbudsplikten foreligger, ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å heve utbytte for aksjene og til å utøve fortrinnsrett ved kapitalforhøyelse, med mindre et flertall av alle øvrige aksjonærer samtykker i det.

       Børsen kan kreve opplysninger fra verdipapirforetak, selskap og personer som kan ha betydning for spørsmål om tilbudsplikt.

§ 6 blir ny § 1-8.

§ 6a blir ny § 1-9.

§ 6b blir ny § 1-10.

§ 7 blir ny § 1-11.

§ 8 blir ny § 1-12.

§ 1-12 første og annet ledd skal lyde:

       Et selskap med børsnoterte verdipapirer skal regelmessig sende Børsstyret og Kredittilsynet utdrag av den protokoll som er nevnt i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper § 8-6 første ledd siste punktum. Utdraget skal gi oversikt over den verdipapirhandel som angår hver enkelt av de personer som har plikt til å gi selskapet melding om salg og erverv av aksjer og andre verdipapirer i selskapet.

       Kongen kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle pålegge foretak eller institusjon med ansatte som i stilling får kunnskap om forhold som omfattes av foretaks opplysningsplikt etter § 1-11 før de offentliggjøres, regelmessig å gi Børsstyret og Kredittilsynet oversikt over den verdipapirhandel som angår hver enkelt av slike ansatte, samt deres ektefelle, mindreårige barn og selskap hvor den ansatte, ektefellen og mindreårige barn har slik innflytelse som nevnt i lov om aksjeselskaper § 1-2. Kongen fastsetter hvilke ansatte og hvilke verdipapirer meldeplikten omfatter, og kan pålegge slike ansatte å gi foretaket eller institusjonen omgående melding om verdipapirhandel som nevnt.

§ 8A blir ny § 1-13.

§ 9 blir ny § 2-1.

§ 10 blir ny § 2-2.

§ 2-2 første ledd skal lyde:

       En tegning av verdipapirer er ikke bindende dersom tegningsmaterialet som nevnt i § 2-1 inneholder villedende eller ufullstendige opplysninger om forhold som må tillegges vekt ved bedømmelse av spørsmålet om å tegne verdipapirer. Hver av partene kan forelegge spørsmålet for børsstyret til avgjørelse.

§ 11 blir ny § 2-3.

§ 11a blir ny § 2a-1.

§ 2a-1 tredje ledd skal lyde:

       Kongen kan gi nærmere regler om opsjonshandel og for virksomhet i forbindelse med handel med opsjoner. Reglene kan fravike bestemmelsene i kapitlene 2 og 3 til 8.

§ 11b blir ny § 2a-2.

Kapittel 3, 4 og 5 oppheves.

Nytt kapittel 3 til 8 skal lyde:

KAPITTEL 3. Tillatelse til å yte investeringstjenester

§ 3-1. Definisjoner

       Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis:

1.	mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre,

2.	omsetning av finansielle instrumenter for egen regning,

3.	aktiv forvaltning av investorers portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt,

4.	garantistillelse for fulltegning av emisjoner eller tilsvarende erverv av finansielle instrumenter eller plassering av slike emisjoner, eller

5.	markedsføring av finansielle instrumenter.

       Med finansielle instrumenter menes:

1.	omsettelige verdipapirer

2.	verdipapirfondsandeler

3.	pengemarkedsinstrumenter

4.	finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende finansielle instrumenter med kontant oppgjør

5.	fremtidige renteavtaler (FRA)

6.	rente- og valutabytteavtale samt bytteavtale knyttet til aksjer og aksjeindeks, eller

7.	opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt i punkt 1-6, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør.

       Med omsettelige verdipapirer menes:

1.	aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer,

2.	obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet, eller

3.	alle andre verdipapirer som normalt omsettes og som gir rett til å erverve ethvert slikt omsettelig verdipapir ved tegning eller ombytting, eller som gir rett til et kontantoppgjør.

       Med regulert marked menes et marked som:

1.	fungerer regelmessig,

2.	reguleres av bestemmelser, gitt eller godkjent av myndighetene, om vilkårene for hvordan markedet skal virke, herunder vilkår for adgang til markedet, vilkår for opptak til kursnotering og vilkår for at et finansielt instrument kan omsettes på markedet, og

3.	reguleres av krav til rapportering og åpenhet.

       Med verdipapirforetak menes foretak som yter investeringstjenester.

       Med kredittinstitusjon menes foretak som nevnt i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 1-5 nr. 3.

       Med betydelig eierandel menes direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 % av aksjekapitalen eller stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet. Like med vedkommende aksjonærs egne aksjer regnes i denne sammenheng aksjer som eies av personer eller selskaper med tilknytning til vedkommende aksjonær som nevnt i § 1-13 første ledd siste punktum.

§ 3-2. Tillatelse til å yte investeringstjenester

       Investeringstjenester kan bare ytes av foretak som har tillatelse til dette fra Kongen.

       Tillatelse kreves ikke for den virksomhet som utøves av Norges Bank, forvaltningsselskaper for verdipapirfond, forsikringsselskaper eller foretak med tillatelse til å drive virksomhet som opsjonssentral eller oppgjørssentral.

       Tillatelse til å yte investeringstjenester kreves ikke der:

1.	investeringstjenester bare ytes ved enkelte anledninger og er ledd i en yrkesvirksomhet,

2.	investeringstjenester bare ytes overfor selskap innen samme konsern,

3.	investeringstjenesten bare består i å formidle ordre om verdipapirer og andeler i verdipapirfond til verdipapirforetak med tillatelse etter første ledd eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, forutsatt at det ikke forestås oppgjør,

4.	personer eller foretak som har som sin hovedvirksomhet å handle med råvarer seg imellom eller med produsenter eller profesjonelle brukere av slike varer, yter investeringstjenester kun til disse motparter og bare i det omfang som er nødvendig for å kunne utøve sin hovedvirksomhet,

5.	investeringstjenester bare består i å forvalte en ordning for arbeidstakeres eierandeler, eller

6.	andre enn verdipapirforetak deltar for egen regning som garantister for fulltegning av emisjoner i finansielle instrumenter.

§ 3-3. Vilkår for tillatelse

       Tillatelse til å yte investeringstjenester kan gis til kredittinstitusjon eller til aksjeselskap.

       Den som faktisk leder den virksomhet tillatelsen gjelder, skal ha relevant erfaring fra markeder for finansielle instrumenter to av de siste fem år før vedkommende tiltrer stillingen eller overtar den faktiske daglige ledelse. I tillegg skal daglig leder og eventuelt annen person som faktisk leder virksomheten ha ført en hederlig vandel og under sitt virke i handelen med finansielle instrumenter ha opptrådt i samsvar med god forretningsskikk.

       Gis tillatelse til aksjeselskap gjelder følgende særregler:

1.	selskapet skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge,

2.	tillatelse kan nektes dersom et medlem av selskapets styre ikke oppfyller nødvendige krav til hederlig vandel og erfaring, og

3.	tillatelse kan nektes dersom aksjonær med betydelig eierandel i selskapet ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket.

§ 3-4. Søknad om tillatelse

       I søknad om tillatelse skal det opplyses om hvilke av tjenestene som nevnt i §§ 3-1 og 4-1 foretaket skal yte, og andre opplysninger av betydning for vurderingen av om tillatelse skal gis. Søknaden skal inneholde opplysninger som viser at de lovbestemte kravene i kap. 3 og 4 er oppfylt. Konsesjonsmyndighetene kan be om ytterligere opplysninger.

       Foretakets vedtekter, driftsplan og interne rutiner for organisering som nevnt i § 5-1 skal være vedlagt.

       Dersom søkeren er:

1.	datterforetak av et verdipapirforetak med tillatelse i en annen EØS-stat,

2.	datterforetak av et hovedforetak for et annet verdipapirforetak med tillatelse i en annen EØS-stat, eller

3.	kontrollert av de samme fysiske eller juridiske personer som kontrollerer et verdipapirforetak med tillatelse i en annen medlemsstat

       kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

       Vedtak om tillatelse skal meddeles søker snarest mulig og senest seks måneder etter at søknaden ble mottatt. Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.

       Verdipapirforetaket kan starte sin virksomhet umiddelbart etter at tillatelse er gitt.

§ 3-5. Endringer i aksjonærstrukturen

       Erverv av betydelig eierandel i verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan bare gjennomføres etter at melding om dette på forhånd er sendt til Kredittilsynet.

       Melding til Kredittilsynet skal også foreligge før økning av betydelig eierandel som medfører at vedkommendes andel av aksjekapitalen eller stemmene når opp til eller overstiger 20 %, 33 % eller 50 %

       Kredittilsynet skal innen tre måneder fra den dag melding som nevnt i første og annet ledd er mottatt, nekte slikt erverv dersom vedkommende aksjonær ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av verdipapirforetaket.

       § 3-4 tredje ledd gjelder tilsvarende ved melding om erverv av eierandel dersom ervervet medfører at verdipapirforetaket blir erververens datterforetak eller kontrollert av vedkommende. Tremåneders fristen etter denne paragrafs tredje ledd gjelder ikke i slike tilfeller.

       Kredittilsynet kan sette frister for gjennomføring av erverv etter første og annet ledd.

       Ved avhendelse av eierandel som medfører at eierandelens størrelse kommer under grensene som nevnt i første og annet ledd, skal det gis melding til Kredittilsynet.

       Dersom en aksjonær med betydelig eierandel ikke har gitt melding til Kredittilsynet etter første eller annet ledd eller erverver aksjer i strid med Kredittilsynets vedtak etter tredje ledd, kan Kredittilsynet gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjene ikke kan utøves.

       Kredittilsynet gir nærmere regler om verdipapirforetakenes plikt til å gi melding om foretakets aksjonærer som nevnt i denne paragraf.

§ 3-6. Avdelingskontor, filial m.v.

       Verdipapirforetak skal gi melding til Kredittilsynet før det oppretter avdelingskontor i Norge. Kontoret skal ha en leder som oppfyller kravene i § 3-3 annet ledd.

       Verdipapirforetak kan yte investeringstjenester i annen EØS-stat etter reglene i § 3-7.

       Verdipapirforetak kan etter tillatelse fra Kredittilsynet etablere filial eller datterselskap utenfor EØS-området.

       Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kredittinstitusjoner.

§ 3-7. Melding om virksomhet i annen EØS-stat

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon og som ønsker å utøve virksomhet i annen EØS-stat, skal gi Kredittilsynet melding om dette.

       Meldingen skal inneholde følgende opplysninger:

1.	hvor foretaket har til hensikt å utøve virksomhet, og

2.	en virksomhetsplan der det særlig angis hvilke investeringstjenester som skal ytes.

       Melding om etablering av filial skal i tillegg inneholde følgende opplysninger:

1.	hvordan filialen skal være organisert,

2.	adresse i vertsstaten der dokumenter kan innhentes, og

3.	navnene på de personer som utgjør filialens ledelse.

       Ved melding om utøvelse av virksomhet direkte fra forretningssted i Norge skal Kredittilsynet innen en måned etter å ha mottatt meldingen, oversende den til vedkommende myndigheter i vertsstaten og underrette verdipapirforetaket om dette. Verdipapirforetaket kan fra dette tidspunkt yte de aktuelle investeringstjenester i vertsstaten.

       Ved melding om etablering av filial i annen EØS-stat skal Kredittilsynet innen 3 måneder etter å ha mottatt meldingen, oversende den til vedkommende myndigheter i vertsstaten og underrette verdipapirforetaket om dette. Kredittilsynet skal også oversende opplysninger om eventuelle erstatningsordninger som har til formål å verne filialens kunder. Så snart vertsstatens myndigheter har gitt opplysninger om de vilkår som skal gjelde for foretaket, herunder reglene om god forretningsskikk, kan filialen etableres og starte sin virksomhet. Tilsvarende gjelder dersom det ikke er mottatt noen opplysninger fra vertsstatens myndigheter innen to måneder etter at de har mottatt melding fra Kredittilsynet.

       Oversendelse til vertsstatens myndigheter etter femte ledd skal ikke foretas dersom Kredittilsynet har grunn til å betvile at verdipapirforetakets administrative organisering eller økonomiske stilling er god nok, tatt i betraktning den virksomhet som er planlagt. Kredittilsynets beslutning skal i tilfelle begrunnes overfor verdipapirforetaket innen tre måneder etter at Kredittilsynet har mottatt alle opplysninger i saken.

       Ved endring av opplysninger gitt etter første til tredje ledd skal verdipapirforetaket gi skriftlig melding om dette til Kredittilsynet og vedkommende myndigheter i vertsstaten før endringen foretas. Der det er etablert filial i annen EØS-stat skal melding gis minst en måned før endring foretas.

       Kredittilsynet skal underrette vertsstatens myndigheter dersom det foretas endringer i opplysninger som er gitt om eventuelle erstatningsordninger som har til formål å verne filialens kunder.

§ 3-8. Verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat

       § 3-2 og § 3-3 er ikke til hinder for at verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat yter investeringstjenester i Norge direkte fra forretningssted i annen EØS-stat eller gjennom filial. Slike foretak må være gitt tillatelse til å yte investeringstjenester og være underlagt tilsyn i hjemstaten. Dersom foretaket oppretter flere forretningssteder i Norge skal disse regnes som én filial.

       Innen to måneder etter at Kredittilsynet har mottatt melding fra myndighetene i annen EØS-stat om etablering av filial etter første ledd, skal Kredittilsynet forberede tilsynet med foretaket og opplyse foretaket om de vilkår, herunder reglene for god forretningsskikk, som gjelder for utøvelsen av virksomhet i Norge. Filialen kan etableres så snart Kredittilsynet har gitt de nevnte opplysninger, eller senest to måneder etter at Kredittilsynet har mottatt meldingen.

       Så snart Kredittilsynet har mottatt melding fra myndighetene i annen EØS-stat om utøvelse av grenseoverskridende virksomhet etter første ledd, skal Kredittilsynet opplyse verdipapirforetaket om de vilkår, herunder reglene for god forretningsskikk som gjelder for utøvelsen av virksomhet i Norge. Verdipapirforetaket kan yte de aktuelle investeringstjenester fra det tidspunkt Kredittilsynet har mottatt melding fra hjemstaten.

       Ved endringer av opplysninger i meldinger Kredittilsynet mottar etter denne paragraf, gjelder § 3-7 syvende ledd tilsvarende for verdipapirforetakets plikt til å gi skriftlig melding til Kredittilsynet.

§ 3-9. Verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS

       Verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS kan gis tillatelse av Kongen til å yte investeringstjenester i Norge gjennom filial. Slike foretak kan i særlige tilfeller også gis tillatelse til å yte tjenester i Norge direkte fra forretningssted utenfor EØS.

       Foretaket kan gis tillatelse til å yte tilknyttede tjenester etter § 4-1 dersom det kan drive tilsvarende virksomhet i sin hjemstat.

       Tillatelse etter første og annet ledd kan kun gis foretak som har tillatelse til å yte investeringstjenester og er underlagt betryggende tilsyn i hjemstaten.

       § 3-4 første og annet ledd gjelder tilsvarende for søknad om tillatelse etter første ledd.

§ 3-10. Verdipapirhandellovens anvendelse for utenlandske verdipapirforetak

       For foretak som yter investeringstjenester i Norge etter § 3-8 gjelder bare følgende av bestemmelsene i denne lov:

1.	kapittel 1, 2 og 2 a,

2.	§§ 4-4, 4-5 fjerde ledd, 4-6, 4-7 og 4-8 forsåvidt gjelder finansielle instrumenter notert på norsk børs eller utstedt av norsk foretak, samt § 4-13,

3.	kapittel 5 med unntak av § 5-1 første og femte ledd,

4.	kapittel 6, og

5.	kapittel 8.

       For foretak med tillatelse etter § 3-9 gjelder bestemmelsene i denne lov, med unntak av:

1.	§ 3-5 dersom dette er bestemt av Kredittilsynet og tilsvarende regler følger av hjemlandets rett,

2.	§§ 3-6 annet og tredje ledd, 3-7 og 3-8 samt kapittel 8, og

3.	kapittel 7 dersom dette er bestemt av Kredittilsynet på bakgrunn av tilsynsavtale med hjemstatens myndigheter.

       Kongen kan gjøre unntak fra denne paragraf der virksomheten er begrenset eller der foretakets virksomhet er regulert av tilsvarende bestemmelser fastsatt av myndighetene i foretakets hjemstat.

§ 3-11. Norsk fondsmeglertittel og betegnelsen fondsmeglerforetak

       Betegnelsen fondsmeglerforetak kan bare benyttes av verdipapirforetak med tillatelse til å yte investeringstjenester som nevnt i § 3-1 første ledd nr. 1.

       Betegnelsen fondsmegler kan bare benyttes av den som har gjennomført opplæring godkjent av bransjeorganisasjon utpekt av departementet.

KAPITTEL 4. Virksomhetsregler

§ 4-1. Tilknyttede tjenester

       Som tilknyttede tjenester regnes:

1.	oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter,

2.	rådgivning med hensyn til foretaks kapitalstruktur, industriell strategi og lignende spørsmål,

3.	tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av selskaper,

4.	tjenester tilknyttet fulltegningsgaranti,

5.	investeringsrådgivning i forbindelse med finansielle instrumenter,

6.	tjenester i tilknytning til valutavirksomhet når dette skjer i forbindelse med ytelse av investeringstjenester, eller

7.	boksutleie.

       Verdipapirforetak skal gi melding til Kredittilsynet før det tilbyr tilknyttede tjenester utover det som fremgår av tillatelse etter § 3-2 første ledd.

§ 4-2. Kredittgivning

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan bare yte kreditt etter tillatelse fra Kongen. Kreditt kan kun ytes til kjøp av finansielle instrumenter som handles gjennom foretaket.

       Foretak med tillatelse til å yte kreditt skal påse at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten. Kreditten skal tilbakebetales i løpet av én måned etter at den er gitt.

       Foretaket kan ikke yte kreditt til kunder dersom det foreligger særlige forhold som medfører risiko for at kunden ikke kan oppfylle sine forpliktelser.

       Foretaket kan ikke yte kreditt på bedre vilkår enn de alminnelige vilkår foretaket ellers benytter, ved kreditt til:

1.	styremedlem,

2.	person som alene eller sammen med andre avgjør foretakets kredittsaker,

3.	aksjeeier med minst tre prosent av aksjekapitalen,

4.	ektefelle eller samboer til person som nevnt i punkt 1-3, eller

5.	selskap der person som nevnt i punkt 1-3 har slik innflytelse som nevnt i aksjelovens § 1-2.

§ 4-3. Verdipapirforetaks adgang til å drive annen næringsvirksomhet

       Verdipapirforetak kan utover det som følger av § 4-1, § 4-2 eller tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet, ikke drive annen næringsvirksomhet uten at dette har naturlig sammenheng med utøvelsen av investeringstjenestevirksomheten.

       Kredittilsynet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra første ledd.

       Et verdipapirforetak kan ikke:

1.	ha ubegrenset ansvar i annet foretak,

2.	ha eierandeler i og delta i driften av annen næringsvirksomhet, eller

3.	ha slik innflytelse som nevnt i lov om aksjeselskaper § 1-2 i annet foretak

       dersom dette svekker verdipapirforetakets uavhengige stilling.

§ 4-4. Ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet m.m.

       Ansatte i verdipapirforetak som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester må ikke være medlem av styre, bedriftsforsamling eller representantskap i foretak med finansielle instrumenter som er gjenstand for organisert omsetning eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Vedkommende må heller ikke ha slik innflytelse som nevnt i lov om aksjeselskaper § 1-2 i slikt selskap.

       Kredittilsynet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra bestemmelsen i første ledd første punktum.

§ 4-5. Verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter for egen regning

       Med de begrensninger som følger av §§ 5-2 og 5-3, kan et verdipapirforetak bare kjøpe, selge eller tegne finansielle instrumenter for egen regning når:

1.	handelen foretas som ledd i investeringstjenestevirksomhet, eller

2.	handelen er ledd i foretakets alminnelige kapitalforvaltning.

       For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan handel som nevnt i første ledd nr. 2 kun foretas i finansielle instrumenter notert på regulert marked. Foretaket skal gi Kredittilsynet melding om slik egenhandel etter nærmere regler fastsatt av Kredittilsynet.

       Kredittilsynet kan i særlige tilfelle gjøre unntak fra annet ledd første punktum dersom finansielle instrumenter ønskes ervervet til varig eie eller bruk for foretaket.

       Ved salg av finansielle instrumenter verdipapirforetaket ikke eier, må foretaket ha tilgang til de finansielle instrumentene slik at rettidig levering er sikret på avtaletidspunktet.

§ 4-6. Ansattes adgang til å handle for egen regning

       Ansatte i verdipapirforetak som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester kan bare erverve finansielle instrumenter som nevnt i § 3-1 annet ledd nr. 1-3 for egen regning.

       Dersom ansatte som nevnt i første ledd har ervervet finansielle instrumenter som nevnt i § 3-1 annet ledd nr. 1 og 3, kan disse avhendes tidligst 12 måneder etter ervervet.

       Ansatte som nevnt i første ledd kan ikke finansiere kjøp av finansielle instrumenter ved lån opptatt med sikkerhet i egne finansielle instrumenter. Ansatte som nevnt kan heller ikke selge finansielle instrumenter vedkommende ikke eier eller låne finansielle instrumenter. De ansatte skal gi Kredittilsynet melding om egenhandel etter nærmere regler fastsatt av Kredittilsynet.

       Reglene i denne paragrafs første til tredje ledd gjelder tilsvarende for kjøp, salg eller tegning ansatte foretar for regning av sin ektefelle, mindreårige barn eller personer som vedkommende lever sammen med i ekteskaplignende forhold, eller selskap hvor den ansatte, mindreårige barn eller personer som vedkommende lever sammen med i ekteskaplignende forhold, har slik innflytelse som nevnt i lov om aksjeselskaper § 1-2.

       Kredittilsynet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra annet og tredje ledd.

§ 4-7. Formidling av salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier

       Verdipapirforetak kan bare formidle salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier dersom kunden har tilgang til de finansielle instrumentene og foretaket er sikret rettidig levering på avtaletidspunktet.

§ 4-8. Lån av finansielle instrumenter

       Ved formidling av avtaler om lån av finansielle instrumenter skal verdipapirforetaket påse at det stilles betryggende sikkerhet for lånet. Sikkerheten skal minst tilsvare instrumentenes markedsverdi til enhver tid, med tillegg av en marginsikkerhet etter nærmere regler fastsatt av departementet.

       Kravet til sikkerhetsstillelse etter første ledd gjelder tilsvarende dersom verdipapirforetaket låner ut finansielle instrumenter fra egen portefølje.

       Låneavtaler etter første og annet ledd samt avtaler om verdipapirforetaks lån av finansielle instrumenter skal være standardiserte. Avtalene skal godkjennes av Kredittilsynet dersom de ikke inngås under medvirkning av en oppgjørssentral, som enten garanterer eller trer inn som part i avtalen. Kredittilsynet kan trekke godkjenningen tilbake dersom hensynet til sikker levering tilsier det.

       Departementet gir forskrifter om oppgjørssentralens organisering og virksomhet, herunder krav til oppgjørsordningens innhold.

§ 4-9. Minstekrav til startkapital

       Verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon skal ha en startkapital på minst et beløp i norske kroner som svarer til 730.000 ECU. For foretak som i henhold til tillatelsen bare skal yte enkelte investeringstjenester, kan Kredittilsynet gi tillatelse til en lavere startkapital, men ikke lavere enn et beløp i norske kroner som svarer til 125.000 ECU.

       Departementet kan fastsette i forskrift hva som skal regnes som startkapital.

§ 4-10. Kapitaldekningskrav

       Verdipapirforetak skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet foretaket driver, herunder den markedsrisiko og kredittrisiko foretaket påtar seg. For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon kan ikke den ansvarlige kapitalen i noe tilfelle være mindre enn de beløp som følger av § 4-9 første ledd.

       Departementet fastsetter ved forskrift hva som skal anses som ansvarlig kapital, regler for beregningsgrunnlaget og hva som skal anses som forsvarlig dekningsgrad for de ulike typer risiko som er knyttet til den virksomhet foretaket driver etter denne lov.

       Verdipapirforetak kan bare yte investeringstjenester dersom kravene til ansvarlig kapital er oppfylt. Departementet kan i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode samtykke i at et verdipapirforetak kan ha lavere kapitaldekning enn fastsatt. Foretak som ikke oppfyller kravene i første ledd annet punktum, skal innstille sin virksomhet, med mindre forholdet rettes innen en frist fastsatt av Kredittilsynet.

§ 4-11. Høyeste engasjement med en enkelt kunde

       Et verdipapirforetak kan ikke ha høyere samlet engasjement med en enkelt kunde enn det som til enhver tid er forsvarlig.

       Departementet kan fastsette forskrift om høyeste samlede engasjement med en enkelt kunde, herunder om beregningsmåte for engasjement i og utenfor balansen.

       Departementet kan gi bestemmelser om anvendelsen av grense for høyeste engasjement med en enkelt kunde også på engasjementer med to eller flere kunder, når bestemmende innflytelse eller økonomiske forbindelser mellom disse kan ha vesentlig betydning ved kredittvurderingen.

§ 4-12. Konsolideringsregler

       Dersom verdipapirforetaket:

1.	har et datterforetak som er verdipapirforetak, eller finansinstitusjon,

2.	direkte eller indirekte har 20 % eller mer av stemmerettene eller kapitalen i foretak som nevnt i nr. 1, eller

3.	har morselskap som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet

       skal kravene i §§ 4-10 og 4-11 anvendes på konsolidert grunnlag.

       Departementet kan gi nærmere regler om konsolidering, herunder om hva som skal regnes som datterforetak eller morselskap etter første ledd.

§ 4-13. Sikkerhetsstillelse

       Verdipapirforetak skal ha en forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet.

       Skadelidte kan kreve dekning direkte fra den som har stilt sikkerheten uten først å ha rettet kravet mot foretaket. Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser verdipapirforetaket selv har i forhold til skadelidte.

       Departementet kan gi nærmere regler om forsikring eller annen sikkerhet etter denne bestemmelsen, herunder om sikkerhetens størrelse og dekningsfelt, hvem som skal anses som skadelidt og hvordan verdipapirforetaket og sikkerhetsstilleren skal behandle krav som kreves dekket av sikkerheten.

       Departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om sikkerhet skal gjelde for kredittinstitusjoner eller utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. Departementet kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av sikkerheten.

KAPITTEL 5. Organisering av virksomheten m.m.

§ 5-1. Organisering av virksomheten

       Verdipapirforetak skal innrette sin virksomhet slik at foretaket:

1.	har gode administrasjons- og regnskapsrutiner, kontroll- og sikkerhetsordninger, herunder stillingsinstrukser som særskilt regulerer ansvarsfordelingen mellom daglig leder og andre ledere av virksomheten,

2.	har tilfredsstillende interne kontrollmetoder, som blant annet omfatter regler for personlige transaksjoner som foretas av foretakets ansatte,

3.	oppbevarer finansielle instrumenter og midler tilhørende investorene atskilt fra foretakets egne midler og for øvrig treffer tilfredsstillende tiltak med sikte på å verne investorenes rettigheter og forhindre at verdipapirforetaket benytter investorenes midler for egen regning,

4.	sørger for at det blir ført en liste over utførte transaksjoner som skal være minst så fyllestgjørende at Kredittilsynet kan kontrollere om de tilsynsregler tilsynet har ansvar for, er overholdt; slike lister skal oppbevares i det tidsrom Kredittilsynet fastsetter, og

5.

er oppbygd og organisert på en slik måte at risikoen for interessekonflikt mellom foretaket og dets kunder eller foretakets kunder seg imellom begrenses til et minimum. Ved opprettelse av en filial kan organisasjonsmåten ikke være i strid med de regler for god forretningsskikk som vertsstaten har fastsatt med hensyn til interessekonflikter.

       Foretaket skal ha interne instrukser for de ansattes adgang til å være medlem av styre, bedriftsforsamling eller representantskap eller ha slik innflytelse som nevnt i lov om aksjeselskaper § 1-2 i selskaper. Slike instrukser skal også omfatte styremedlemmer som har slik innflytelse i verdipapirforetaket som nevnt i lov om aksjeselskaper § 1-2. Tilsvarende instrukser skal utarbeides for tilfeller der det er gitt dispensasjon etter § 4-4 annet ledd.

       Foretaket skal ha interne rutiner for krav til og beregning av sikkerhet ved formidling og inngåelse av avtaler etter § 4-8 første og annet ledd, samt ved kredittgivning etter § 4-2.

       Foretaket skal ha interne instrukser for taushetsplikt etter § 5-7, herunder for utveksling av informasjon mellom ulike deler av virksomheten.

       Styret og daglig leder skal utarbeide interne retningslinjer og instrukser i samsvar med første til fjerde ledd.

       Departementet kan i særlige tilfeller fastsette utfyllende regler om krav til foretakenes interne retningslinjer og instrukser.

§ 5-2. God forretningsskikk

       Verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med de vilkår som er satt for tillatelsen, øvrige bestemmelser som gjelder for utøvelsen av dets virksomhet samt god forretningsskikk. Foretaket skal herunder påse at kundenes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte ved at det:

1.	opptrer ryddig og korrekt i utøvelsen av sin virksomhet, herunder utfører mottatte oppdrag med tilbørlig omhu og hurtighet,

2.	utviser den nødvendige kompetanse, omhu og interesse i sin opptreden,

3.	har og effektivt benytter de ressurser og de fremgangsmåter som er nødvendig for å kunne utøve virksomheten på en god måte,

4.	sørger for å få nødvendige opplysninger om kundenes identitet, økonomiske stilling og investeringserfaring,

5.	på en egnet måte gir de nødvendige opplysninger under forhandlingene med sine kunder, og

6.	bestreber seg på å unngå interessekonflikter, og når det ikke lar seg gjøre, sørger for at dets kunder får en rimelig behandling.

       Ved utførelse av ordre skal anvendelsen av første ledd nr. 1-6 vurderes på bakgrunn av investors profesjonalitet. Som investor regnes den som er opphavsmann til ordren.

       Når særskilt kurs ikke er angitt i et oppdrag skal oppdraget utføres til en kurs som etter markedets stilling er rimelig.

       Kunden skal gis den beste pris foretaket anser det kan oppnå på bakgrunn av tilgjengelig kursinformasjon, med mindre kunden forlanger at foretaket stiller en bestemt kurs eller vedkommende aksepterer en bestemt kurs når oppdraget gis.

       Før foretaket påtar seg oppdrag eller yter investeringstjenester i tilfelle hvor foretakets egne interesser eller andre særlige grunner er egnet til å skape tvil om foretakets uavhengighet, skal oppdragsgiver eller andre interesserte parter gis de nødvendige opplysninger om forholdet.

       Før et verdipapirforetak gjør forretninger med investorer skal det opplyse dem om hvilken dekning som gis under sikkerhetsstillelsen som nevnt i § 4-13.

       Denne paragraf gjelder tilsvarende for foretakets ansatte og tillitsvalgte og for personer og foretak som har slik innflytelse i verdipapirforetaket som nevnt i aksjelovens § 1-2.

§ 5-3. Krav til god forretningsskikk ved egenhandel

       Verdipapirforetak kan ikke foreta egenhandel som nevnt i § 4-5 første ledd nr. 2 i finansielle instrumenter det foreligger kundeordre på og der særskilt kurs ikke er angitt i ordren. Første punktum gjelder ikke dersom vedkommende som utfører handelen på foretakets vegne ikke kjente til, og heller ikke burde ha kjent til, at det forelå kundeordre.

       Verdipapirforetaket kan ikke tre inn i avtalen med oppdragsgiveren dersom foretaket kan oppnå bedre betingelser for kunden ved kjøp eller salg i markedet på tidspunktet for behandling av oppdraget. Dersom verdipapirforetaket helt eller delvis har trådt inn som motpart i avtalen, skal kunden ved sluttseddelen opplyses om dette.

       Første og annet ledd gjelder tilsvarende for ansattes egenhandel etter § 4-6.

§ 5-4. Handel i børsnoterte finansielle instrumenter

       Verdipapirforetak skal straks melde til børsen transaksjoner knyttet til finansielle instrumenter børsnotert i Norge. Departementet kan fastsette nærmere regler om slik melding.

       Et verdipapirforetak kan ikke utføre investeringstjenester som nevnt i § 3-1 første ledd nr. 1-3 i et finansielt instrument som er suspendert fra kursnotering på børs. Avtaler som er inngått før suspensjonstidspunktet og hvor prisen er fastsatt, kan likevel gjennomføres.

§ 5-5. Handel i finansielle instrumenter som er registrert i Verdipapirsentralen

       Verdipapirforetak skal registrere handler i VPS-registrerte finansielle instrumenter i Verdipapirsentralen samme dag som avtale inngås.

§ 5-6. Oppgaveplikt

       Verdipapirforetak plikter å føre oppgaver over mottatte og utførte oppdrag som gir full oversikt over dets forretningsførsel. Kredittilsynet kan fastsette forskrift om verdipapirforetakenes oppgaveplikt.

§ 5-7. Taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte

       Ansatte, tillitsmenn og personer med bestemmende innflytelse i verdipapirforetak har taushetsplikt om det de under sin virksomhet får kjennskap til om andres forhold, med mindre annet er bestemt i lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov.

       Første ledd gjelder tilsvarende for enhver som utfører arbeid for verdipapirforetaket, selv om vedkommende ikke er ansatt i foretaket.

KAPITTEL 6. Handel i finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak

§ 6-1. Utførelse av oppdrag

       Investeringstjenester som nevnt i § 3-1 første ledd nr. 1 skal utføres i verdipapirforetakets navn. Verdipapirforetaket er ansvarlig overfor oppdragsgiveren og den det slutter avtale med, for oppfyllelse av ordre det har utført. Verdipapirforetaket er ikke ansvarlig overfor oppdragsgiveren dersom oppdragsgiveren på forhånd har godkjent den annen part.

§ 6-2. Verdipapirforetaks forretningsvilkår

       Verdipapirforetak skal utarbeide forretningsvilkår som minst regulerer følgende forhold:

1.	i hvilken form de enkelte oppdrag skal gis,

2.	oppdragets varighet,

3.	tid og sted for levering og oppgjør, herunder hvilke erklæringer som skal anses som tilstrekkelig bekreftelse på levering og oppgjør,

4.	verdipapirforetakets godtgjørelse, herunder om godtgjørelse kan tas i form av kurtasje eller fra kursdifferansen, hva foretaket kan kreve dersom handel ikke kommer istand, adgangen til å kreve dekning av utlegg, samt om og med hvem foretaket eventuelt deler godtgjørelse,

5.	oppdragsgivers adgang til å gjøre gjeldende at avtalen eller noen av dens vilkår er i strid med oppdraget, herunder eventuelle frister for å gi melding til foretaket,

6.	reklamasjon i tilfeller der det gjøres gjeldende at en avtale ikke er bindende, herunder virkningene av en reklamasjon for forholdet mellom den part som påberoper seg ugyldighetsreglene og investeringsforetaket, og

7.	adgangen til å slutte dekningsavtale dersom levering av finansielle instrumenter ikke skjer rettidig, herunder bestemmelser om beregning av erstatning dersom dekningsavtale sluttes.

       Ved etablering av forretningsforhold skal foretakets forretningsvilkår forelegges kunden. Det samme gjelder ved senere endringer i vilkårene.

§ 6-3. Innbyrdes forretninger

       Har et verdipapirforetak mottatt oppdrag både om kjøp og salg av samme finansielle instrument, kan oppdragene utføres ved at foretaket selv foretar avtaleslutningen på vegne av oppdragsgiverne. Foretaket skal vareta begge oppdragsgiveres tarv med samme omhu, og fastsette prisen på de finansielle instrumentene på grunnlag av børskurs eller en kurs som etter markedets stilling er rimelig.

§ 6-4. Underretning om utførte oppdrag

       Verdipapirforetaket skal ved sluttseddel eller på annen måte straks gi oppdragsgiveren underretning om avtale som er sluttet for vedkommendes regning.

       Utførte oppdrag skal bekreftes ved sluttseddel. Kredittilsynet kan gi regler om sluttsedlers form og innhold.

§ 6-5. Verdipapirforetaks sikkerhetsrett

       Verdipapirforetak har tilbakeholdsrett i de finansielle instrumenter som det har kjøpt for oppdragsgiver for så vidt gjelder krav som springer ut av oppdraget.

       Betaler ikke oppdragsgiveren innen tre dager etter oppgjørsfrist, kan foretaket selge de finansielle instrumentene for oppdragsgiverens regning til dekning av sine krav, med mindre annet er avtalt.

       Dekningssalg som nevnt i annet ledd skal foretas til børskurs eller en kurs som etter markedets stilling er rimelig.

§ 6-6. Alminnelige ugyldighetsregler

       Ved kjøp eller salg av finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak gjelder de alminnelige regler om avtalers ugyldighet tilsvarende i forholdet mellom kjøperen og selgeren.

§ 6-7. Innsigelse ved forsinkelse

       Dersom en part ikke har oppfylt sine plikter til den tid som er fastsatt i avtalen, må den annen part straks gi melding dersom han vil påberope forsinkelsen som grunnlag for å heve avtalen, med mindre annet er avtalt.

KAPITTEL 7. Om kontroll med verdipapirhandelen

§ 7-1. Kontroll med handelen i finansielle instrumenter

       Kontroll med verdipapirforetaks, opsjonssentralers og oppgjørssentralers virksomhet, samt med overholdelse av denne lovs bestemmelser, skal føres av Kredittilsynet.

       Dersom en børs har grunn til å anta at det i handelen med finansielle instrumenter er benyttet urimelige forretningsmetoder, opptrådt i strid med god forretningsskikk eller for øvrig handlet i strid med bestemmelsene i denne lov, skal dette meddeles Kredittilsynet.

§ 7-2. Opplysningsplikt

       Verdipapirforetak, opsjonssentral og oppgjørssentral plikter å gi Kredittilsynet de opplysninger som måtte bli krevet om forhold som angår dets forretning og virksomhet. Foretaket plikter å fremvise og i tilfelle utlevere til kontroll oppgaver i henhold til § 5-6 og øvrige dokumenter som angår virksomheten.

       Dersom det inntreffer forhold som medfører risiko for at foretak som nevnt i første ledd ikke vil kunne oppfylle de fastsatte kapitalkrav, eller det oppstår andre forhold som kan innebære stor risiko knyttet til driften av foretaket, skal foretaket straks opplyse Kredittilsynet om dette. Verdipapirforetak skal dessuten opplyse Kredittilsynet om skifte av ledere som nevnt i § 3-3 annet ledd. For verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon gjelder opplysningsplikten også ved endringer i sammensetningen av selskapets styre.

       Et verdipapirforetak skal i det omfang og på den måten Kredittilsynet bestemmer, melde fra om transaksjoner i finansielle instrumenter som er gjenstand for omsetning på et regulert marked innenfor EØS-området og som er foretatt gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet i en annen EØS-stat.

       Et foretak som har utstedt finansielle instrumenter plikter å gi Kredittilsynet de opplysninger som Kredittilsynet anser nødvendig for å avgjøre om det har skjedd overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

       Kredittilsynet kan uten hinder av taushetsplikt kreve å få opplysninger det finner påkrevet i sin kontrollvirksomhet fra Verdipapirsentralen på den måten Kredittilsynet finner hensiktsmessig.

§ 7-3. Kredittilsynets taushetsplikt

       Kredittilsynet har taushetsplikt etter lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) § 7 første ledd.

       Gir kontrollen grunn til å anta at det er utvist rettsstridig forhold i forbindelse med handel med finansielle instrumenter og dette har påført eller vil påføre noen tap, kan vedkommende underrettes om forholdet dersom dette er nødvendig for at han eller hun skal kunne vareta sine rettigheter overfor verdipapirforetaket. Tilsvarende gjelder dersom det ellers er grunn til å anta at noen er eller vil bli påført tap som følge av at denne lovs bestemmelser ikke er overholdt.

       Kredittilsynet kan meddele børsen forhold som gjelder overtredelse av denne lov.

§ 7-4. Pålegg m.v.

       Kredittilsynet kan gi foretak som nevnt i § 7-1 første ledd pålegg om retting dersom foretaket opptrer i strid med lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Pålegg om retting kan også gis dersom verdipapirforetak opptrer i strid med interne retningslinjer og instrukser som nevnt i § 5-1. Tilsvarende gjelder dersom foretakets ledelse eller styre ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som fastsatt i § 3-3 annet og tredje ledd.

       Første ledd gjelder tilsvarende dersom Kredittilsynet underrettes av tilsynsmyndigheter i annen EØS-stat om at et norsk verdipapirforetak har overtrådt regler som gjelder for foretakets virksomhet i vedkommende land. Kredittilsynet skal i tilfelle underrette vedkommende myndighet om hvilke pålegg som blir gitt.

       Kredittilsynet kan forby verdipapirforetak å drive virksomhet som ikke anses tilfredsstillende regulert i lov, forskrift gitt med hjemmel i lov eller interne retningslinjer og instrukser som nevnt i § 5-1, når virksomheten kan påføre foretaket eller dets kunder uforsvarlig stor risiko. Kredittilsynet kan også gi pålegg om at slik virksomhet bare kan finne sted på bestemte vilkår.

§ 7-5. Tilbakekalling av tillatelse

       Kredittilsynet kan helt eller delvis tilbakekalle tillatelse til å yte investeringstjenester dersom verdipapirforetaket:

1.	ikke gjør bruk av tillatelsen innen tolv måneder, gir uttrykkelig avkall på tillatelsen eller har opphørt å yte investeringstjenester i mer enn seks måneder,

2.	har fått tillatelsen ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter,

3.	ikke lenger oppfyller de vilkår som ble stilt for tillatelsen, herunder kravene til ansvarlig kapital,

4.	foretar alvorlige eller systematiske overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov,

5.	gjør seg skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte at en fortsettelse av virksomheten kan skade allmenne interesser, eller

6.	ikke etterkommer pålegg gitt i medhold av § 7-4.

       Dersom tillatelsen til et foretak som driver virksomhet i en annen EØS-stat tilbakekalles, skal vedkommende myndigheter i vertsstaten underrettes.

KAPITTEL 8. Tilsyn med verdipapirforetak med hovedsete i annen EØS-stat

§ 8-1. Opplysningsplikt

       Kredittilsynet kan til statistisk bruk pålegge verdipapirforetak som yter investeringstjenester i henhold til § 3-8 å avgi rapporter om sin virksomhet.

       Kredittilsynet kan kreve de opplysninger fra verdipapirforetakene som anses nødvendige for å kontrollere at de regler som gjelder for virksomheten her i landet overholdes.

§ 8-2. Stedlig kontroll

       Etter forutgående melding til Kredittilsynet kan vedkommende myndigheter i verdipapirforetakets hjemstat, i samarbeid med Kredittilsynet, foreta stedlig kontroll i filial etablert i henhold til § 3-8. Etter anmodning fra vedkommende myndigheter i hjemstaten kan Kredittilsynet foreta den nevnte kontroll.

       Første ledd er ikke til hinder for at Kredittilsynet kan foreta den stedlige kontroll som anses nødvendig for å kontrollere at de regler som gjelder for filialens virksomhet her i landet overholdes.

§ 8-3. Pålegg om retting m.m.

       Kredittilsynet skal gi verdipapirforetak som yter investeringstjenester i henhold til § 3-8 pålegg om retting, herunder opphør av virksomhet her i landet, dersom virksomheten drives i strid med lov eller forskrift.

       Kredittilsynet kan treffe tiltak for å hindre nye overtredelser dersom pålegg etter første ledd ikke etterkommes.

       Før Kredittilsynet gir pålegg etter første ledd, skal tilsynsmyndighetene i verdipapirforetakets hjemstat varsles, og gis anledning til å treffe tiltak for å bringe det lovstridige forhold til opphør.

       Hvis det er nødvendig for å verne interessene til investorer og andre som mottar tjenester fra verdipapirforetaket, kan Kredittilsynet treffe nødvendige tiltak uten slikt varsel som nevnt i tredje ledd.

       Dersom et foretak med hovedsete i annen EØS-stat har fått sin tillatelse tilbakekalt, skal Kredittilsynet treffe tiltak for å hindre at foretaket fortsatt yter investeringstjenester her i landet.

Kapittel 6 med §§ 62-64 blir nytt kapittel 9 med §§ 9-1 til 9-3.

§ 9-1 Straff skal lyde:

       Med bøter eller fengsel inntil seks år, eller begge deler, straffes den som fortsettlig eller uaktsomt overtrer § 1-8 første og annet punktum. På samme måte straffes den som har gitt uriktig klarering som nevnt i § 1-8 første ledd tredje og fjerde punktum.

       Med bøter eller fengsel inntil 1 år, eller begge deler straffes:

1.	den som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 1-4, 1-9 til 1-12, 3-2, 3-11 eller 7-2 eller forskrift gitt i medhold av § 1-12,

2.	den som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 2-1 til 2-3, samt 2a-1 og 2a-2, med tilhørende forskrifter,

3.	ansatt eller styremedlem i verdipapirforetak som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 3-10, 4-2 til 4-8, 5-2 til 5-7 eller 6-3 med tilhørende forskrifter, §§ 6-1 og 7-2 eller pålegg gitt med hjemmel i § 7-4.

       Med bøter straffes den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å anmelde erverv eller avhendelse av aksje eller å gi opplysning i samsvar med § 1-13 med tilhørende forskrifter.

       Medvirkning straffes på samme måte.

       Påtale finner sted bare når allmenne hensyn krever det. Straffbar overtredelse av § 1-8 anses som forbrytelse, for øvrig anses straffbar overtredelse som forseelse.

II.

I lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) gjøres følgende endring:

§ 1 første ledd nr. 13 skal lyde:

13.	Verdipapirforetak og andre foretak som driver virksomhet i forbindelse med verdipapirhandel, samt med overholdelsen av bestemmelser om verdipapirhandel gitt i eller i medhold av lov.

III.

I lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond gjøres følgende endring:

§ 6-7 skal lyde:

       Salg av nyutstedte andeler kan bare forestås av forvaltningsselskaper, kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirforetak. Andre foretak kan med departementets tillatelse forestå slike salg.

IV.

I lov av 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral gjøres følgende endringer:

§ 3-1 annet ledd bokstav e skal lyde:

       e)  Verdipapirforetak

§ 3-2 skal lyde:

       Verdipapirforetak kan registrere kjøp og salg av registrerte fondsaktiver direkte i Verdipapirsentralen, selv om de ikke er kontoførere. Det samme gjelder andre foretak som med hjemmel i lov er gitt adgang til å opptre som mellommann ved omsetning av fondsaktiver som er registrert i Verdipapirsentralen.

V.

I lov av 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak gjøres følgende endringer:

§ 4-4 bokstav g skal lyde:

       I aksjeselskap skal de meldepliktige opplyse om aksjetegning er skjedd uten tegningsinnbydelse som nevnt i aksjeloven § 2-5 annet ledd og § 4-6 tredje ledd og verdipapirhandelloven § 2-1. De meldepliktige skal i tilfelle vedlegge en underskrevet erklæring om hvorfor tegningsinnbydelse ikke var nødvendig. Er tegningsinnbydelse nødvendig, skal tegningsinnbydelsen, tegningsblanketten og alt annet tegningsmateriale vedlegges, og de meldepliktige skal bekrefte at alt tegningsmateriale er innsendt til børsstyret i samsvar med verdipapirhandelloven § 2-1. Disse regler kommer tilsvarende til anvendelse på grunnfondsbevis og andel i kommandittselskap.

§ 5-1 fjerde og femte ledd skal lyde:

       Når grunnlaget for det som innkommer til registrering er tegning av aksje, grunnfondsbevis eller andel i kommandittselskap, skal registerføreren prøve om tegningsinnbydelse var nødvendig og i tilfelle om tegningsmaterialet er innsendt til børsen for kontroll som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-1. Er det nedlagt forbud som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-1 tredje ledd mot å gjennomføre emisjonen, kan registrering ikke skje før forbudet eventuelt er omgjort.

       Mottar Foretaksregistret før registrering melding som nevnt i aksjelovens § 2-5 tredje ledd annet punktum, jf. § 4-6 siste ledd, eller verdipapirhandellovens § 2-2 annet ledd fra en tegner som hevder å være ubundet, skal saken oversendes til børsstyret dersom innsigelsen kan prøves etter verdipapirhandellovens § 2-2. Børsstyrets og i tilfelle børsklagenemndens vedtak trer i stedet for registerførerens prøvelse etter første ledd første punktum.

VI.

I lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:

§ 1-3 første ledd nr. 4 skal lyde:

4.	verdipapirforetak etter lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel,

§ 2-7 annet ledd skal lyde:

       Som finansinstitusjon regnes her også verdipapirforetak og eiendomsmeglerforetak, samt foretak som forvalter verdipapirfond.

§ 2a-9 første ledd bokstav b skal lyde:

b)	et norsk eller utenlandsk verdipapirforetak, gård eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva.

VII.

I lov av 17. juni 1988 nr. 57 om verdipapirbørs (børsloven) gjøres følgende endringer:

§ 2-7 annet ledd skal lyde:

       Børsstyret skal ivareta de oppgaver som det er tillagt etter verdipapirhandelloven § 2-1, § 2-2 og § 2-3.

§ 3-1 første ledd skal lyde:

       Verdipapirforetak som i henhold til verdipapirhandelloven kan yte investeringstjenester i Norge, kan etter søknad bli medlem av børsen. Søknaden avgjøres av børsstyret.

§ 3-2 første og annet ledd skal lyde:

       Hvis et børsmedlem ikke lenger tilfredsstiller vilkårene i verdipapirhandelloven § 3-3 opphører medlemskapet.

       Børsstyret kan bestemme at børsmedlemskapet skal opphøre dersom et børsmedlem opptrer i strid med lov eller forskrifter gitt i medhold av lov, eller for øvrig opptrer i strid med god forretningsskikk eller på annen måte viser seg uskikket som børsmedlem. Børsstyret kan under de samme vilkår suspendere et børsmedlem eller gi en advarsel. Slike vedtak må ha tilslutning fra minst to tredeler av styrets medlemmer.

§ 4-8 skal lyde:

       Børsen kan kreve at foretak hvis verdipapirer er notert på børsen og verdipapirforetak, uten hinder av taushetsplikt, skal gi slike opplysninger som er nødvendig for at børsen kan oppfylle sine plikter etter denne lov og annen lovgivning. Opplysningsplikten gjelder tilsvarende for ansatte.

§ 5-1 skal lyde:

       Til dekning av utgifter til en forsvarlig drift av børsen kan det kreves avgifter av foretak hvis verdipapirer er notert på børsen og av børsmedlemmer. Avgift kan også kreves av verdipapirforetak som ikke er børsmedlem. Avgiftene skal så langt det er mulig fordeles i forhold til kostnadene børsen har for de enkelte brukergrupper. Nærmere regler om avgiftene og om fordeling og innkreving av avgiftene kan fastsettes i børsforskriftene.

VIII.

I lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) gjøres følgende endringer:

§ 10-4 første ledd skal lyde:

       Tvangsdekning i verdipapirer som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-1 og i fondsaktiver som er registrert i Verdipapirsentralen, skjer ved salg av formuesgodet gjennom medhjelper. Som medhjelper oppnevnes et verdipapirforetak. Foretaket inngår bindende salgsavtale i eget navn, og gjennomfører salget etter de regler som gjelder og på den måte som er vanlig ved frivillig omsetning. For øvrig gjelder § 8-13 annet og tredje ledd tilsvarende.

§ 10-6 annet ledd skal lyde:

       Når verdipapirforetaket får ansvar overfor kjøperen etter verdipapirhandelloven § 6-1, kan foretaket søke regress hos dem som har fått utbetalt noe av kjøpesummen såfremt ansvaret ikke skyldes forhold på foretakets side. Regressen er begrenset til det vedkommende har mottatt. Krav etter dette leddet gjøres gjeldende for de alminnelige domstoler.

IX.

I lov av 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet gjøres følgende endringer:

§ 2 nr. 5 skal lyde:

5.	lov 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel, kap. 3 om tillatelse til å yte investeringstjenester,

X.

       Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

1.	Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

2.	Kongen kan bestemme at lovens bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig tid.

3.

Fondsmeglerforetak med tillatelse til å drive fondsmegling etter tidligere kap. 3 del I og som har søkt om tillatelse til å drive virksomhet etter de nye reglene innen et tidspunkt fastsatt av Kongen, kan fortsette sin virksomhet i henhold til tillatelsen inntil et tidspunkt fastsatt av Kongen. Lovens tidligere kap. 3, 4 og 5 gjelder for slik virksomhet.

4.	Kongen kan gi nærmere overgangsregler, herunder bestemme at forskrifter gitt med hjemmel i bestemmelser i verdipapirhandelloven som er opphevet fortsatt skal gjelde.

Oslo, i finanskomiteen, den 20. mars 1996.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen,	Bjørnar Olsen,	Per-Kristian Foss,
leder.	ordfører.	sekretær.