1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Finansdepartementet legger fram forslag om endringer i reglene om sikringsordninger for banker. Det fremmes i tillegg forslag om enkelte endringer i reglene om betalings- og soliditetsvansker i finansinstitusjoner og offentlig administrasjon av finansinstitusjoner. Grunnlaget for departementets behandling av lovforslagene er Banklovkommisjonens utredning nr. 2, Sikringsordninger og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner, NOU 1995:25 . Gjennomføringen av forslagene om sikringsordninger for banker vil for øvrig også føre til at Norge vil oppfylle EØS-reglene som svarer til innskuddsgarantidirektivet (Parlaments- og Rådsdirektiv 94/19/EØF ), jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 19a.

       I St.meld. nr. 39 (1993-1994) Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen, kap. 9.8 (s. 131-135), ga departementet uttrykk for at den norske sikringsfondsordningen i hovedsak hadde vist seg formålstjenlig under bankkrisen. Det ble videre vist til at Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond utgjorde et effektivt sikkerhetsnett inntil krisen ble en omfattende systemkrise. Departementet viste videre til at det var behov for å videreutvikle den norske sikringsfondsordningen og at innskuddsgarantiens omfang måtte klargjøres og begrenses. Det ble angitt at et av hovedformålene med innskuddsgarantien er å gi husholdninger og andre mindre aktører et risikofritt og likvid plasseringsalternativ i tillegg til statspapirer. Videre ble det vist til at innskuddsgarantien også bidrar til å sikre tillit til betalingssystemet og stabiliteten i det finansielle system. Departementet varslet videre at en i forbindelse med arbeidet med Banklovkommisjonens utredning ville fremme forslag om endringer i lovgivningen om sikringsfondene.

       I henhold til gjeldende rett skal Sparebankenes sikringsfond dekke tap på innskudd fra andre enn banker i sparebanker, mens Forretningsbankenes sikringsfond kan dekke tap på innskudd i forretningsbanker. Innskudd i Postbanken er garantert av staten. Det er ingen beløpsgrense for de forskjellige dekningsordningene. Sparebankens sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond har i tillegg til å dekke tap på innskudd ved avvikling av en bank, også adgang til å yte støtte til banken.

Banklovkommisjonen

       Banklovkommisjonen ble oppnevnt ved kgl.res. 6. april 1990 og fikk i oppdrag å gjennomgå finansinstitusjons- og kredittlovgivningen med sikte på modernisering, samordning og revisjon, vurdere behovet for lovregler om betalingsformidling og for å beskytte forbrukernes interesser i avtaler om banktjenester, og foreslå slike lovregler som den finner behov for på området.

       Banklovkommisjonens utredning nr. 2 om Sikringsordninger og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner, ble avgitt til Finansdepartementet 28. november 1995.

       Utredningen ble trykt som NOU 1995:25 og sendt på høring 30. november 1995, med høringsfrist 29. februar 1996.

       Høringsinstansene er generelt positive til forslagene fra Banklovkommisjonen. Når det gjelder sikringsfondsordningen for bank har Banklovkommisjonen mht. en del spørsmål delt seg i et flertall og et mindretall. Høringsinstansene er delt i sitt syn på om de støtter Banklovkommisjonens flertall eller mindretall mht. bl.a. fondenes formål og oppgaver, størrelse og garantibeløpets størrelse, samt problemstillingene knyttet til innbetaling av avgiftene til fondene. En del støtter videre deler av flertallets forslag og deler av mindretallets forslag. Banklovkommisjonen har også foreslått endringer i reglene om garantiordninger for forsikringsselskaper. Flere sentrale høringsinstanser (Bl.a. Norges Forsikringsforbund, Kredittilsynet, Sjøassurandørenes Centralforening og Rederiforbundet) har tatt opp prinsipielle forhold i forbindelse med utformingen av disse ordningene i forhold til Banklovkommisjonens forslag. Det er bl.a. vist til at det bør vurderes å foreta nærmere avgrensninger mht. garantiordningenes virkeområde på samme måte som for bankenes sikringsordninger. Departementet har etter dette behov for å arbeide videre med disse spørsmålene og har derfor ikke tatt opp forslag om endringer i garantiordningene innen forsikring i proposisjonen. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av disse reglene. Det vises for øvrig til nærmere omtale av de enkelte høringsinstansenes merknader under de ulike kapitler i proposisjonen.

       Grunnlaget for departementets behandling av lovforslagene er Banklovkommisjonens utredning nr. 2, Sikringsordninger og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner, NOU 1995:25 og den etterfølgende høring. Gjennomføring av forslagene om sikringsordninger for banker vil for øvrig også føre til at Norge vil oppfylle EØS-reglene som svarer til innskuddsgarantidirektivet (Parlaments- og Rådsdirektiv 94/19/EØF ), jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 19a. Etter vedtakelsen av innskuddsgarantidirektivet har det vært, og til dels pågår det, omfattende regelverksarbeid, i land det er naturlig å sammenligne seg med.

       Departementet vil følge nøye med på den internasjonale regelutviklingen og konkurransesituasjonen for norske banker og de nærmere erfaringer med dette. Departementet vil komme tilbake med en vurdering av disse forhold i forbindelse med behandlingen av Banklovkommisjonens avsluttende utredning.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Ola Apeland, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til merknader til lovforslagene under de enkelte avsnitt nedenfor.

2. Sikringsfondsordninger for banker

2.1 Sammendrag

2.1.1 Bakgrunn for lovforslagene

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende regler for sikringsfondsordninger for banker, EØS-regelverket, ordninger i andre land og hovedhensyn ved utformingen av sikringsordningen.

2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar redegjørelsen i proposisjonen til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen konstaterer at den foreslåtte norske ordningen i vesentlig grad skiller seg fra de sikringsordninger som gjelder i andre land både når det gjelder grunnlag for beregning og størrelsen på avgiften. Disse medlemmer viser til at filialer i Norge av banker i andre EØS-land kan drive sin virksomhet i Norge undergitt hjemlandets regler. Disse medlemmer finner det naturlig at de norske reglene i større grad blir tilpasset internasjonale regler og internasjonal praksis.

       Disse medlemmer er enig i at det må være et siktemål at ikke norske banker gjennom sikringsordningen blir påført urimelige konkurranseulemper i forhold til utenlandske institusjoner. Disse medlemmer viser til sine forslag under de enkelte avsnitt.

2.2 Endringsforslag

2.2.1 Innskuddsgarantiens virkeområde

2.2.1.1 Medlemmer

2.2.1.1.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende medlemskap i innskuddsgarantiordningen.

Departementets merknader

Medlemskap

       Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det skal være obligatorisk medlemskap i garantiordningen for alle institusjoner som har konsesjon til å motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere etter sparebankloven § 1, forretningsbankloven § 1 og postbankloven § 5-1. Det vil etter forslaget således bli pliktig medlemskap for alle spare- og forretningsbanker, samt Postbanken. For spare- og forretningsbanker er dette en videreføring av gjeldende rett. For Postbanken vil dette være nytt, jf. at innskudd i Postbanken etter gjeldende rett fullt ut er garantert av staten, mens statens ansvar for bankens forpliktelser for øvrig er begrenset til den innskutte kapital. I lovforslaget er det lagt opp til at Postbanken skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Forslaget er en oppfølging av EØS-forpliktelsene, jf. innskuddsgarantidirektivet art. 3, som fastsetter at alle kredittinstitusjoner skal være obligatorisk medlem av en offentlig godkjent sikringsordning.

       Departementet viser til at Sparebankforeningen i hovedsak går imot flertallsforslaget fra Banklovkommisjonen om at forretningsbanker skal kunne bli medlem av Sparebankenes sikringsfond og tilsvarende at sparebanker kan bli medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Departementet finner i det vesentlige å kunne slutte seg til uttalelsen fra Sparebankforeningen på dette punktet. Departementet bemerker at når en først opprettholder ordningen med to fond, vil det også være naturlig at sparebanker er medlem av Sparebankenes sikringsfond, mens forretningsbanker er medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Dette bør etter departementets vurdering gjelde selv om det tradisjonelle skillet mellom virksomheten i hhv. spare- og forretningsbanker ikke er like fremtredende som tidligere. Som anført av Sparebankforeningen foreligger det fortsatt flere forhold som atskiller de to organisasjonsformene. Sikringsordningene vil også ha samme dekningsomfang og formål. Departementet legger videre vekt på at en beslutning av Kongen om å flytte en bank fra et fond til et annet, vil kunne få økonomiske konsekvenser for det fondet banken er medlem av. Gjeldende ordning er rettsteknisk enkel å forholde seg til ved at den klart angir hva som gjelder. Departementet går videre inn for at det bør foretas en fornyet vurdering av spørsmålet om å slå sammen de to fondene når begge er fullt ut kapitalisert, jf. omtale under avsnitt 2.5.2. Departementet foreslår etter dette at det ikke tas inn en hjemmel for Kongen til generelt å kunne bestemme hvilket fond en norsk bank skal være medlem av. Gjeldende regler i sparebankloven § 41, jf. forretningsbankloven § 26, om at forretningsbanker som sparebanker har alle aksjer i skal være medlem av Sparebankenes sikringsfond foreslås imidlertid videreført, og anses tilstrekkelig for å avgjøre hvilket fond en norsk bank skal være medlem av.

       Departementet viser til at Banklovkommisjonen har foreslått en hjemmel for Kongen til å beslutte at finansieringsforetak skal kunne pålegges medlemskap i sikringsfondene. Banklovkommisjonen viser til at det følger av innskuddsgarantidirektivet at det skal være pliktig medlemskap for « kredittinstitusjoner ». Kredittinstitusjon er i direktivets art. 1 nr. 4 definert som et foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd eller annen kapital fra allmennheten som skal tilbakebetales, og yte lån for egen regning. Banklovkommisjonen viser til at uttrykket kredittinstitusjon i relasjon til direktivet etter omstendighetene, i tillegg til banker, også vil kunne omfatte visse finansieringsforetak. Departementet er enig i dette og mener det bør inntas en hjemmel om at kredittinstitusjoner som ikke er bank etter omstendighetene kan pålegges å være medlem. Departementet er imidlertid uenig med Banklovkommisjonen i at det bør innføres en hjemmel for å pålegge finansieringsforetak, som ikke er kredittinstitusjon, å være medlem av sikringsordningene. Departementet mener at et slikt inngripende vedtak ikke bør foretas ut fra en skjønnsmessig vurdering i et konkret tilfelle. En slik regulering av finansieringsforetakenes rammevilkår bør etter departementets mening eventuelt fastsettes i lovs form. Departementet går imot at finansieringsforetak som ikke er å regne som kredittinstitusjon skal være medlem av sikringsfondsordningen.

Norske bankers filialer i utlandet

       Regelverket om Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond er i dag utformet slik at filialer av norske banker i utlandet vil falle innenfor den beskyttelse fondene gir. Dette er i samsvar med EØS-forpliktelsene, jf. direktivets art. 4 nr. 2. Departementet foreslår at en regel om dette videreføres. Det følger av direktivets art. 4 nr. 1 annet ledd at hjemlandets innskuddsbeskyttelse som omfatter filialer i andre EØS-stater, ikke skal være mer omfattende enn den beskyttelse vertsstatens tilsvarende garantiordning gir på sitt territorium. Det oppstilles således et « eksportforbud » mot ordninger med større innskuddsbeskyttelse. Norsk lovgivning inneholder i dag ingen slik begrensning. Departementet foreslår derfor lovfestet at utbetalinger fra fondene for å dekke tap på innskudd i filial av en norsk kredittinstitusjon i en annen EØS-stat, ikke må overstige vertslandets dekningsnivå eller omfatte andre innskytere enn det vertslandets ordning gjør. Denne begrensningen vil ikke gjelde overfor filialer beliggende utenfor EØS-området.

Filial i Norge av kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat

       EØS-reglene krever at filialer av kredittinstitusjoner i andre EØS-stater skal gis anledning til å knytte seg til en innskuddsgarantiordning i vertsstaten dersom denne gir en bedre beskyttelse enn den beskyttelse som hjemstatens ordning gir, jf. direktivets art. 4 nr. 2.

       Banklovkommisjonen har foreslått en regel om at EØS-filialer skal kunne være tilsluttet innskuddsgarantiordning her i riket etter nærmere regler fastsatt av Kongen. Departementet antar at det vil kunne ta noe tid å utarbeide slike forskrifter, og at dette i tilfelle vil kunne forsinke EØS-filialers adgang til sikringsordningen og dermed forsinke oppfyllelsen av EØS-reglene. Departementet foreslår derfor at regelen også utformes slik at søknad om medlemskap i ordningen fra en EØS-filial kan avgjøres i det enkelte tilfellet. Det vil i denne forbindelse kunne stilles vilkår. I vedlegg II til direktivet er det gitt « Ledende prinsipper » for EØS-filialers tilknytning til vertslandets ordninger. Disse prinsippene vil måtte tas i betraktning ved utformingen av forskrifter på området, og ved behandling av søknader om medlemskap i ordningen.

       EØS-filialers rett til å slutte seg til de norske sikringsfondene, skal bare gjelde dersom de norske fondene har en bedre dekning enn den beskyttelse som følger av ordningen i filialens hjemland. En EØS-filials medlemsskap i den norske ordning skal således i tilfelle komplettere beskyttelsen som gis av hjemstatens garantiordning, ikke erstatte den, jf. at EØS-reglene bygger på et « hjemlandsprinsipp », slik at hjemlandsordningen også skal dekke innskudd i en filial opprettet i andre medlemsstater. Dette betyr at et norsk fond i tilfelle utbetaling skal yte et tillegg til den dekning som garantiordningen i filialens hjemland gir innskyteren. Tillegget vil utgjøre differansen mellom hjemlandets dekning og den dekning de norske fondene gir. Dette vil kunne relatere seg til flere forhold ved dekningen, herunder bl.a. størrelsen på innskudd som dekkes, hvilke innskudd som dekkes, og spørsmål om beregning av innskuddene (motregningsspørsmål). Disse forhold må avgjøres konkret ut fra en vurdering og sammenligning av de ulike ordningene.

       I Banklovkommisjonens utredning foreslår flertallet (alle unntatt ett medlem) at Kongen kan bestemme at EØS-filialer skal være medlem av den norske sikringsordningen. Flertallet har i utredningens kap. 2 (side 62) imidlertid tatt forbehold om at dette bare bør gjøres i den utstrekning det er adgang til det etter EØS-reglene.

       Departementet viser til at direktivets ordlyd fastsetter at en filial skal ha adgang til på « frivillig grunnlag » å slutte seg til (og i tilfelle betale avgift til) en vertslandsordning som gir en bedre dekning enn hjemlandsordningen, jf. direktivets art. 4 nr. 2. Det er nærliggende å tolke direktivets ordlyd antitetisk slik at det ikke er adgang til å pålegge utenlandske EØS-filialer å bli medlem av den norske innskuddsgarantiordningen. Videre er det i EØS-rettslig teori som svarer til EUs teori om « allmenne hensyn », alminnelig antatt at nasjonale restriksjoner ikke kan anvendes der det foreligger harmoniserte fellesskapsregler. Etter departementets oppfatning bygger direktivet på den felles forståelsen at en filial kan operere i henhold til sin hjemlandsdekning så lenge hjemstaten oppfyller minstekravene i direktivet. Departementets oppfatning er at det foreligger slike harmoniserte regler om minstekrav til garantiordning. De harmoniserte minimumsreglene i direktivet setter således rammen for hva som anses som « allmenne hensyn » i EØS-sammenheng. Departementet legger etter dette til grunn at « allmenne hensyn » ikke kan begrunne et pålegg om at EØS-filialer skal være medlem av den norske sikringsordningen. Departementet viser til at dette også er lagt til grunn i et utkast til meddelelse fra Europakommisjonen om fri utveksling av tjenesteytelser og allmenne hensyn i Annet Bankdirektiv (95/C 291/06) som ble publisert i EF-tidende 4. november 1995. Meddelelsen er nå ute på høring. Under hovedpunkt II B 1 a uttaler kommisjonen bl.a. (dansk oversettelse):

« Endelig er det også en betingelse, at den pågældende regel drejer sig om spørsmål, der ikke er omfattet av en harmonisering. Regler angående f.eks. egenkapital, solvensnøgletal, innskuddsgaranti eller store engagementer vil således ikke længere kunne henføres under begrebet almene hensyn. Det harmoniseringsniveau, der er skabt med direktiverne, betegner således, hvad man kan kalde « almene EU-hensyn. » (Departementets uthevelse.)

       Departementet mener etter dette at EØS-reglene ikke åpner for at norske myndigheter kan gi et slikt pålegg overfor EØS-filialer som er dekket av en hjemlandsordning som oppfyller (minimumsreglene i) innskuddsgarantidirektivet.

Filial av kredittinstitusjon med hovedsete i GATS- eller OECD-stat

       I innskuddsgarantidirektivet art. 6 heter det at medlemsstatene skal forvisse seg om at filialer opprettet av kredittinstitusjoner med hovedkontor i annen stat enn EU (EØS)-stat, har en dekning som tilsvarer den som er fastsatt i direktivet. Hvis dette ikke er tilfelle, kan medlemsstatene bestemme at slik filial skal tilsluttes en innskuddsgarantiordning på deres territorium. Departementet foreslår en hjemmel for Kongen til å kunne pålegge utenlandske filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete utenfor EØS-området å være medlem av de norske fondene. Ved bruk av bestemmelsen må det foretas en konkret vurdering av den enkelte GATS- og OECD-filialen. Dersom garantiordningen ikke er tilfredsstillende ut fra hensynet til innskyterne, kan Kongen i tilfelle pålegge filialen å slutte seg til den norske ordningen. Departementet presiserer at forslaget ikke vil medføre at filialer i Norge av kredittinstitusjoner med hovedsete i en stat utenfor EØS-området har rett til å få slutte seg til fondenes innskuddsgarantiordning.

2.2.1.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets merknader vedrørende medlemskap i innskuddsgarantiordningen til etterretning.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til § 2-1 om at forretningsbank med hovedsete i Norge skal være medlem av Forretningsbankens sikringsfond, at forretningsbank som eies av sparebank skal være medlem av Sparebankenes sikringsfond, at Postbanken skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond og at Kongen kan bestemme hvilket sikringsfond andre kredittinstitusjoner enn banker skal være medlem av.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse er uenig i departementets vurdering om at innskudd i Postbanken ikke lenger skal garanteres fullt ut av staten. Disse medlemmer mener staten som eier bør opptre som selvassurandør og dermed garantere innskuddene. Disse medlemmer mener Postbanken bør være underlagt politisk styring, og viser til at bankens lavrisikoprofil var en avgjørende forutsetning for at banken greide seg gjennom den såkalte bankkrisen. Disse medlemmer er av den oppfatning at en tilknytning til Forretningsbankenes sikringsfond vil kunne bidra til at Postbankens tapsrisiko øker, og at dette står i motstrid til ønske om samfunnsmessig styring og en lavrisikoprofil for banken. Disse medlemmer registrerer for øvrig at lovendringen begrunnes med behovet for tilpasning til EUs innskuddsgarantidirektiv, og ikke med norske behov og erfaringer etter bankkrisen.

       Disse medlemmer vil derfor stemme imot § 2-1 fjerde punktum, samt § 5-2 første ledd om endringer i postbankloven § 4-1 og § 5-5.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under § 2-2 om at filial her i riket av kredittinstitusjon med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området har rett til å bli medlem av den norske innskuddsgarantiordningen dersom den norske ordningen har en bedre dekning av innskyterne enn ordningen i kredittinstitusjonens hjemland.

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag om at Kongen kan bestemme at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i stat utenfor EØS-området skal være medlem av den norske innskuddsgarantiordningen og hvilket fond filialen skal være medlem av, jf. § 2-2 annet ledd.

       Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag om at Kongen gis fullmakt til å fastsette forskrifter om medlemskap for filialer, jf. § 2-2 tredje ledd.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, vil imidlertid foreslå en tilføyelse til tredje ledd, jf. avsnitt 2.2.3.2 hvor flertallet foreslår at fondet gis rett til å granske medlemsbankenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning.

       Flertallet mener tilsvarende regler bør gjelde for utenlandske filialer i Norge.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« § 2-2 tredje ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette nærmere regler om filialers medlemskap i sikringsfondene, herunder regler om at fondene kan granske filialenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknad under avsnitt 2.2.3.2 og vil stemme imot flertallets forslag.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag under § 2-4 fjerde ledd om at utbetaling til innskytere i et medlems filial i annen EØS-stat ikke må overstige dekningen i vertslandsordningen.

2.2.1.2 Innskuddsgarantiordningens dekningsområde

2.2.1.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag samt høringsinstansenes merknader vedrørende innskuddsgarantiordningens dekningsområde.

Departementets merknader

Plikt til å dekke tap på innskudd

       Departementet foreslår at det i tråd med EØS-reglene fastsettes at fondene får en plikt til å dekke tap på innskudd, med mindre annet fremgår av bestemmelsene. Dette vil for Forretningsbankenes sikringsfond utgjøre en endring av regelen i forretningsbankloven § 26 annen ledd om styrets kompetanse til i hvert enkelt tilfelle å avgjøre om sikringsfondet skal gi støtte. EØS-reglene krever at det innføres en slik plikt også for Forretningsbankenes sikringsfond. For Sparebankenes sikringsfond foreligger det allerede i dag en slik plikt.

       Departementet viser til at hverken sparebankloven eller forretningsbankloven inneholder noen nærmere definisjon av hva som skal regnes som « innskudd » i forhold til sikringsfondsordningene. Departementet foreslår at enhver kreditsaldo i henhold til konto som lyder på navn skal regnes som innskudd. Det samme gjelder forpliktelser etter innskuddsbevis til navngitt person. Tilgodehavende etter oppdrag om betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester foreslås å skulle regnes likt med innskudd og vil dermed være underlagt fondenes dekningsområde på lik linje med innskudd. Det samme gjelder renter som ikke er forfalt. Forslaget bygger på EØS-reglenes definisjon av innskudd, jf. direktivets art. 1 nr. 1 og er i tråd med Banklovkommisjonens forslag.

       Ifølge direktivets art. 7 nr. 2 tredje strekpunkt er det ikke adgang til å la tilbakebetaling av ansvarlig kapital være omfattet av innskuddsordningen. Departementet foreslår at dette ivaretas gjennom at ansvarlig kapital faller utenfor definisjonen av innskudd, hvilket oppfyller direktivets art. 2 tredje strekpunkt. Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag med hensyn til hva som skal regnes som innskudd eller behandles likt med innskudd.

Innskudd som er unntatt fra dekningsområde

       Departementet viser til at EØS-reglene bestemmer at det ikke er adgang til å la innskudd foretatt av en annen kredittinstitusjon og innskudd som stammer fra transaksjoner hvor det foreligger dom for hvitvasking, være omfattet av innskuddsgarantiordningen, jf. direktivets art. 2. Departementet foreslår i tråd med dette at slike innskudd unntas. Departementet forslår at også innskudd fra andre finansinstitusjoner enn kredittinstitusjon unntas. Innskudd fra forsikringsselskap og finansieringsforetak vil etter dette også være unntatt. Det er kun innskudd som slike institusjoner har foretatt i eget navn og for egen regning som unntas. Departementet slutter seg til Økokrims uttalelse om at garantien ikke skal gjelde for innskudd som stammer fra hvitvasking når det ved dom er konstatert at de innskutte midlene stammer fra en straffbar handling generelt og ikke begrenset til straffeloven § 317, jf. Økokrims merknader i forbindelse med strafferettslige konkurrensregler. Departementet slutter seg videre til Økokrims uttalelse om at det må foreligge en rettskraftig dom. Inntil dom foreligger vil påtalemyndigheten som anført av ØKOKRIM måtte benytte reglene om heftelse i straffeprosessloven kapittel 17.

       Etter direktivets artikkel 7 nr. 2, jf. vedlegg I nr. 9, er det valgfritt om innskudd fra selskaper i samme konsern som banken skal være dekket. Departementet mener det er uheldig om slike innskudd skal dekkes og foreslår unntak fra dekningsområdet.

       Departementet viser videre til at det etter direktivets art. 7 nr. 2, jf. vedlegg I nr. 5 og 11, også er valgfritt om innskuddsgarantien skal dekke innskudd fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering, samt innskudd som har uvanlig høy rente eller andre økonomiske fordeler når dette har bidratt til å forverre bankens økonomiske situasjon. Departementet foreslår at fondene heller ikke skal ha plikt til å dekke slike innskudd.

       Departementet viser videre til at det i direktivets vedlegg I er listet opp en rekke andre typer innskudd som kan unntas fra en ordnings dekningsområde. Dette er innskudd fra forsikringsselskap, fra staten og offentlige myndigheter, fra pensjonskasser og -fond, og fra personer i institusjonens ledelse eller som på visse andre måter er nært knyttet til institusjonen gjennom eie eller institusjonens drift. Videre kan innskudd som ikke lyder på navn, innskudd i annen valuta, innskudd fra selskap over en viss størrelse og innskudd fra foretak som ikke er kredittinstitusjon, men som eies av en eller flere kredittinstitusjoner som har som hovedvirksomhet å erverve eierinteresser i andre selskaper, eller drive virksomhet som er nevnt i nr. 2-12 i vedlegget til Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) unntas. Departementet foreslår, i tråd med Banklovkommisjonens forslag, at man ikke gjør bruk av de valgfrie unntaksmulighetene fra direktivets dekningsområde som er angitt i direktivets vedlegg I utover de som er nevnt i tilknytning til definisjonen av innskudd og i de to foregående avsnitt. Disse foreslås i lovutkastet omfattet av innskudd som skal dekkes, med unntak av innskudd fra finansinstitusjoner.

2.2.1.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar til etterretning departementets merknader i proposisjonen vedrørende innskuddsgarantiordningens dekningsområde.

2.2.1.3 Dekningens omfang

2.2.1.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag, samt høringsinstansenes merknader vedrørende dekningens omfang.

Departementets merknader

       Etter departementets vurdering må man ved fastsettelsen av dekningens omfang veie ulike hensyn mot hverandre. Hensynene til å beskytte innskyternes midler kan på den ene side tilsi et høyt dekningsnivå. På den annen side vil et høyt dekningsnivå innebære at bankene får tilgang til innskudd uavhengig av risikoen for at innskudd går tapt og på den måte i mindre grad bli motivert til å begrense risikotagningen. Dersom en del av innskyterne i større grad selv må ta kredittrisiko overfor den enkelte bank, og derfor nøye må vurdere hvor de vil plassere sine innskudd også ut fra et slikt hensyn, vil dette kunne bidra til at bankene får et sterkere korrektiv mot eventuell uheldig bankdrift. Dette trekker i retning av at dekningsnivået bør settes såpass lavt at tilstrekkelig mange innskytere blir motivert til å vurdere risikoen. Innskytere som er sikret gjennom en garantiordning vil først og fremst ta hensyn til andre konkurransefaktorer, særlig innskuddsrenten. Dette vil igjen kunne påvirke bankenes risikotaking. Det vises i denne forbindelse også til avsnitt 2.4 og departementets merknader under kapittel 2.5.3 i proposisjonen om sikringsordningenes formål og oppgaver. Hovedformålet med en innskuddsgarantiordning er som omtalt å gi vanlige innskytere (forbrukere, små- og mellomstore bedrifter og småkommuner) et tilnærmet risikofritt plasseringsalternativ fordi det er store kostnader for den enkelte knyttet til å hente inn den informasjon som er nødvendig for realistisk å kunne vurdere risikoen ved innskudd i en institusjon. For investorer med betydelige likviditetsbeholdninger finnes det et tilsvarende tilnærmet risikofritt plasseringsalternativ i statspapirmarkedet. Det er derfor ikke nødvendig med garanti for bankinnskudd over en viss størrelse for disse. Eiere av store innskudd bør bli motivert til å vurdere risikoen, slik at de bankene som tar høy risiko blir « straffet » for dette. I vurderingen av hvilken beløpsgrense som garantien skal gjelde for, vil en også måtte se hen til det nivået som andre land har fastsatt for sine garantiordninger. Det vises til omtale av andre lands ordninger i kapittel 2.3 i proposisjonen.

       Departementet finner ut fra en samlet vurdering av ovennevnte hensyn at garantibeløpet i samsvar med Banklovkommisjonens forslag kan settes til 2 mill. kroner pr. innskyter pr. bank. Dette innebærer at en innskyters innskudd opp til 2 mill. kroner vil være garantert. Dersom fondene ønsker å dekke tap ut over denne forpliktelse, kreves tilslutning fra minst fem av styrets syv medlemmer. Fondenes størrelse og avgiftsberegning er behandlet i kapittel 2.5.4 og 2.5.5 i proposisjonen.

       Etter EØS-reglene skal en ved beregning av kreditsaldo anvende de regler for motregning og motkrav som gjelder for innskudd i samsvar med lovfestede og avtalefestede vilkår, jf. direktivets art. 1 nr. 1 fjerde ledd. Departementet foreslår i samsvar med dette at krav mot sikringsfondene skal reduseres med den enkelte innskyters forfalte forpliktelser etter andre avtaleforhold dersom banken har adgang til å motregne innskudd og forpliktelser.

2.2.1.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener det helt unntaksvis og i særskilte tilfeller etter omstendighetene vil kunne være et mulig behov for at innskudd dekkes ut over grensen på 2 mill. kroner. Det kan bl.a. gjelde umyndiges midler og klientkonti hos advokater, eiendomsmeglere o.a. Det bør derfor tas inn en adgang for Kongen til å fastsette forskrift om dette.

       Komiteen foreslår at det gis et nytt siste punktum i § 2-10 annet ledd:

« § 2-10 annet ledd nytt siste punktum skal lyde:

       Kongen kan i forskrift bestemme at grensen for pliktig dekning kan settes høyere enn det som følger av første punktum for enkelte spesielle typer innskudd eller for innskudd fra særskilte innskytere. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar for øvrig departementets merknader i proposisjonen vedrørende dekningens omfang til etterretning, jf. § 2-10 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil påpeke at den foreslåtte innskuddsgaranti på 2 mill. kroner for hver innskyter pr. bank er vesentlig høyere enn minstekravene i henhold til EØS-reglene og dessuten også vesentlig høyere enn den garanti banker i nesten alle våre konkurrentland er pålagt. Disse medlemmer vil bemerke at dette vil bidra til høyere avgifter enn i mange andre land og dessuten kunne friste banker til å ta større risiko enn de ellers ville ha tatt, dersom de selv var pålagt større ansvar for sin virksomhet. Disse medlemmer viser til eksempler fra norsk bankvirksomhet på at den ubegrensede innskytergarantien har oppmuntret til plassering av store bankinnskudd til fristende rentebetingelser i finansinstitusjoner hvor en profesjonell risikovurdering ellers ville vært nærliggende.

       Disse medlemmer finner likevel at hensynet til trygghet for bankinnskudd og den norske historiske tradisjonen på dette område taler for en mer vidtgående innskytergaranti enn hva som er vanlig i andre land. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen følger utviklingen på området, særlig med sikte på å vurdere om dekningens omfang gir uheldige utslag i form av konkurranseulempe for norske banker eller betenkelig konkurranseadferd fra enkeltbankers side.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at innskytergarantien var et helt sentralt bidrag til å opprettholde tilliten til, og stabiliteten i, det norske finansielle systemet under bankkrisen. Disse medlemmer mener at erfaringene fra denne finansielle krisen taler for å opprettholde innskytergarantien. Disse medlemmer mener det er lite tillitvekkende å la et EU-direktiv gå foran de erfaringene og den lærdommen som ble trukket etter bankkrisen. Disse medlemmer vil videre peke på at 2 mill. kroner er et relativt lavt beløp med tanke på innskytere som for eksempel små næringsdrivende. Ifølge Den norske Bankforenings oversikt vil bare knapt 45 % av innskuddene være garantert i en typisk norsk forretningsbank dersom grensen på 2 mill. kroner pr. innskyter gjøres gjeldende.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot § 2-10 annet ledd.

2.2.1.4 Utløsning av garantien - frister for utbetaling fra fondet

2.2.1.4.1 Sammendrag

Departementets merknader

       Departementet foreslår at fondenes dekningsforpliktelse skal inntre dersom en medlemsbank blir ute av stand til å tilbakebetale innskudd av årsaker som har sammenheng med bankens økonomi, eller dersom banken underlegges offentlig administrasjon eller lignende insolvensbehandling. Dette er en oppfølging av innskuddsgarantidirektivets art. 1 nr. 3.

       Departementet viser til at det i gjeldende regler om Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond ikke er gitt regler som angir tidsfrister for når eventuelle utbetalinger av midler fra fondene skal finne sted. EØS-reglene krever at utbetaling fra innskuddsgarantiordningene skal kunne finne sted innen tre måneder etter at tilsynsmyndighetene eller en domstol i kredittinstitusjonens hjemland har konstatert at institusjonen ikke er i stand til å tilbakebetale innskuddet, jf. direktivets art. 10 nr. 1, jf. art. 1 nr. 3. Det er gitt adgang til å åpne for fristforlengelse. Departementet foreslår på denne bakgrunn regler om frister for fondenes utbetaling ved tap på innskudd.

       Departementet vil bemerke at Banklovkommisjonens forslag om at et innskudds forfallstidspunkt skal danne utgangspunktet for fristen, ikke forekommer i direktivet.

       Departementet viser til at dersom ikke annet er avtalt, vil et innskudd anses å forfalle ved påkrav, dvs. når innskyteren fremmer krav overfor banken om å få innskuddet utbetalt. Dette tidspunktet kan være forskjellig fra innskyter til innskyter, avhengig av når vedkommende fremmer sitt krav overfor banken. Departementet mener derfor at det vil være mer hensiktsmessig å utforme loven slik at fristen for utbetaling har samme utgangspunkt, og dermed utløper samtidig for alle innskytere. Dette vil etter departementets mening lette fondenes arbeid i forhold til den løsning som er foreslått av Banklovkommisjonen. Departementet foreslår etter dette at fristen begynner å løpe når Kredittilsynet har konstatert at banken verken er eller vil bli i stand til å betale tilbake innskudd, av årsaker som har sammenheng med bankens økonomiske stilling, eller når banken er satt under offentlig administrasjon eller lignende insolvensbehandling. For å oppfylle EØS-reglene foreslår departementet også at den vurdering Kredittilsynet skal foreta om bankens betalingsevne, skal skje senest 21 dager etter at Kredittilsynet første gang har fått kjennskap til at en kredittinstitusjon ikke har tilbakebetalt innskudd som er forfalt til betaling, med mindre banken innen dette er satt under offentlig administrasjon.

       Banklovkommisjonen har foreslått at Kongen i særlige tilfeller kan forlenge fristen med inntil tre måneder. I henhold til direktivets art. 10 nr. 2 kan imidlertid fristen for utbetaling forlenges til sammen tre ganger, i hvert tilfelle med høyst tre måneder. Departementet mener det kan være behov for å innføre en regel som gir Kongen mulighet til å forlenge fristen det maksimale antall ganger direktivet tillater dersom særlige omstendigheter tilsier dette. Hensynet til innskyterne vil være et moment som Kongen kan legge stor vekt på i avgjørelsen av om fondene skal innrømmes forlengelse av fristen.

       I tråd med Banklovkommisjonens forslag foreslår departementet videre at fondene ved utbetaling først skal sikre at hver innskyter får dekket et beløp som svarer til 20.000 ECU (ca 160.000 kroner). Dette tilsvarer minstebeløpet i direktivet. Utover dette beløpet kan det fastsettes terminer for forholdsmessige delutbetalinger inntil alle innskytere har fått den dekning reglene gir dem rett til. Dersom fondene beslutter å foreta forholdsmessige delutbetalinger, må utbetalingene og terminene fastsettes under hensyntagen til fristene som er beskrevet ovenfor. Fristen på tre måneder (eller lengere hvis dette er innvilget) skal overholdes også i slike tilfeller.

       Hvis fondene har dekket en innskyters tap, trer fondet inn i innskyterens rett for et beløp som tilsvarer det beløp som fondet har utbetalt til innskyteren. Dette er i tråd med EØS-reglene, jf. direktivets art. 11.

2.2.1.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets merknader i proposisjonen vedrørende garantiutløsning og frister for utbetaling fra fondet til etterretning, jf. § 2-11 (Oppgjør) og § 2-13 (Regress).

2.2.1.5 Krav til informasjon til innskytere

2.2.1.5.1 Sammendrag

       Departementet viser til at EØS-reglene bestemmer at medlemsstatene skal påse at kredittinstitusjoner gir innskyterne de nødvendige opplysninger om innskuddsgarantiordningen institusjonen er tilknyttet, særlig om det beløp og omfang som garantiordningen dekker, jf. direktivets art. 9. Informasjon skal gis på en lett forståelig måte. Direktivets art. 6 nr. 2 fastsetter at innskytere i filial av kredittinstitusjon som er etablert utenfor EU skal gis alle relevante opplysninger om garantier som gjelder deres innskudd. Departementet foreslår at det tas inn regler om dette i lovforslaget.

2.2.1.5.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at det tas inn regler i lovforslaget om informasjon om innskuddsgarantiordningen til innskytere, jf. lovens § 2-3.

2.2.1.6 Manglende midler

2.2.1.6.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag vedrørende manglende midler i fondet.

Departementets merknader

       Departementet viser til vurderingene fra Banklovkommisjonens flertall og slutter seg til disse. Det foreslås i samsvar med dette at medlemsinstitusjonene inntil minstekapitalen i fondene er innbetalt skal dekke det manglende beløp ved å stille garanti. Det samme gjelder dersom fondets kapital, f.eks. ved utbetalinger fra innskuddsgarantien, er blitt mindre enn minstekapitalen. Fondets styre foretar fordelingen av garantibeløpene og fastsetter hvordan garantiansvaret skal sikres. Det foreslås videre at krav på innbetalinger til dekning av garantiansvar for ett enkelt år ikke kan overstige en tidel av fondenes minstekapital. Det foreslås også at konkurs- eller akkordforhandlinger ikke kan åpnes i fondene. Sistnevnte er en videreføring av sparebankloven § 43 siste ledd.

2.2.1.6.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets merknader i proposisjonen, jf. § 2-8 Garanti fra medlemmene.

2.2.2 Ett eller to fond

2.2.2.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens forslag og Høringsinstansenes merknader vedrørende spørsmålet om ett eller to fond.

Departementets merknader

       Departementet mener at det ikke lenger er stor forskjell på virkefeltene for forretningsbanker og sparebanker. Reguleringen av og virksomheten i de to banktypene er i det vesentlige den samme. Hensynet til større finansiell styrke og risikospredning taler også for at de to fondene slås sammen til ett fond. På den annen side er den økonomiske situasjonen i de to fondene nå ulik. Sparebankenes sikringsfond hadde ved utgangen av 1995 fylt opp om lag 70 % (om lag 3.142 mill. kroner) av kravet til ansvarlig kapital i fondet, dvs. at om lag 1.500 mill. kroner gjenstår før fondet er fylt opp. Forretningsbankenes sikringsfond hadde på den annen side en underdekning på nesten 158 mill. kroner ved utgangen av 1995, dvs. at fondet har en negativ disponibel kapital. I en slik situasjon ville det være svært vanskelig å fastsette innbetalingsregler som blir oppfattet som rettferdige.

       Departementet har ut fra en samlet vurdering, i likhet med flertallet i Banklovkommisjonen, kommet til at det er mest hensiktsmessig at det eksisterende system med to adskilte fond videreføres. Departementet mener imidlertid at spørsmålet om en sammenslutning bør tas opp til ny vurdering i en situasjon hvor begge fond er fullt kapitalisert. Departementet mener at hensynet til risikospredning og fondenes finansielle styrke isolert sett taler for at de to fondene bør kunne slås sammen når begge fond er fullt kapitalisert. Det kan også vises til at virksomheten i spare- og forretningsbankene er blitt mer likeartet og at det derfor er mindre grunn til å opprettholde ordningen med to fond. Det må også antas at administrasjonskostnadene ved ett felles fond vil bli mindre enn ved to fond. Departementet har videre merket seg Kredittilsynets uttalelse om at det i tillegg må være en fordel å svekke de sterke båndene mellom næringsorganisasjonene og sikringsfondene.

2.2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen er enig med departementet i at ordningen med to sikringsfond skal videreføres.

       For komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er dette et prinsipielt - og ikke et situasjonsbestemt standpunkt. Flertallet ser derfor ingen grunn til å skape usikkerhet omkring de to sikringsfondenes framtid ved å annonsere en mulig endring senere f.eks. når begge fondene er fullt oppkapitalisert.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og og representanten Stephen Bråthen viser til høringsuttalelsen fra bl.a. Norges Bank, hvor det fremgår at ett felles sikringsfond kunne gjort det mulig med lavere sikringsfondsavgifter og mindre fondsoppbygging fordi det ville gitt en større risikospredning og finansiell styrke. Disse medlemmer viser til at departementet i tillegg til dette fremhever at et felles fond ville gitt lavere administrasjonskostnader, samtidig som det påpekes at virksomheten i spare- og forretningsbankene er blitt mer likeartet, slik at det er mindre grunn enn tidligere til å opprettholde en ordning med to fond. Disse medlemmer tar likevel til etterretning at ordningen med to fond opprettholdes inntil videre, men forutsetter at departementet vurderer denne ordningen nærmere etter hvert som også Forretningsbankenes sikringsfond blir oppkapitalisert. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det er mulig å foreta en sammenslåing hvor det ved avgiftsleggingen tas hensyn til hvor langt de to bankgruppene er kommet i gjenoppbyggingen av sine fond.

2.2.3 Formål og oppgaver

2.2.3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende sikringsfondsordningens formål og oppgaver.

Departementets merknader

       Et hovedformål med en sikringsfondsordning er som omtalt å etablere et risikofritt plasseringsalternativ for husholdninger og mindre bedrifter mv. Ved plassering av større beløp er det mulig å begrense risikoen ved andre typer plasseringer, f.eks. i statsobligasjoner. Videre vil det etter departementets vurdering være viktig å sikre at risikoen i betalingsformidlingen er begrenset.

       I tillegg til å dekke tap på innskudd i forbindelse med avvikling er det i dag adgang for fondene til å gi støtte til en bank slik at den kan drives videre, evt. overtas av annen bank. Både flertallet og mindretallet i Banklovkommisjonen har gått inn for å videreføre en slik adgang. En prinsipiell forskjell mellom de to forslagene er imidlertid at støttetiltak i mindretallets lovutkast ikke gjelder som et selvstendig formål, men bare som et virkemiddel for å ivareta formålet om å sikre innskuddene.

       Et alternativ ville etter departementets syn være å innføre en såkalt « ren innskuddsgarantiordning », hvor fondenes eneste funksjon ville være å dekke innskyternes tap ved en avvikling av banken. En slik utforming av ordningen ville innebære at banker som driver dårlig ikke sikres fortsatt drift gjennom støtte fra fondet. Hvis en imidlertid ikke er villig til å avvikle slike banker, vil støtte i et slikt tilfelle måtte kanaliseres fra staten.

       Det er etter departementets syn viktig at bankene ikke kan påregne å spekulere i at de vil være sikret fortsatt drift uansett resultater, jf. omtalen i kap. 2.4 i proposisjonen. Dette vil kunne gi motiver for bankene til å ta for stor risiko ut fra det som er samfunnsøkonomisk forsvarlig. På den annen side bør sikringsfondenes adgang til å treffe tiltak som bedømmes som adekvate i det konkrete tilfelle, etter departementets syn ikke begrenses for sterkt.

       Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens vurderinger om at et hovedelement i en fremtidig sikringsordning bør være en innskuddsgaranti. Det foreslås at sikringsfondene skal ha plikt til å dekke tap på innskudd, med mindre annet fremgår av lovens øvrige bestemmelser. Det vises til omtale under kap. 2.5.1.2 og 2.5.1.3 i proposisjonen om definisjon av innskudd, hvilke innskudd som omfattes av ordningen og størrelsen på innskudd som skal dekkes. Forslaget om plikt til å dekke tap på innskudd er en oppfølging av EØS-forpliktelsene, jf. innskuddsgarantidirektivet art. 7. Det foreslås videre at fondene, i likhet med hva som følger av gjeldende regler, skal ha en adgang til å yte støtte til banker i økonomiske vansker. Dette innebærer etter departementets syn ikke at banker skal sikres videre drift uansett problemer og årsaker til disse. Omstrukturering, inkludert avvikling av enkeltheter, vil være naturlig også i finansnæringen.

2.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Sparebankenes sikringsfond i dag har hjemmel til å granske medlemmers regnskaps- og revisjonsforhold og til å vurdere deres forvaltning. Det gir sikringsfondet mulighet til å sette seg inn i medlemsbankenes virksomhet og drive aktiv rådgivning. Dette har i en rekke tilfeller gjort at sikringsfondet har kommet under vær med svakheter i virksomheten til enkeltbanker på et tidlig tidspunkt. Det har også gitt mulighet til å finne løsninger før det har utviklet seg til krise i banken.

       Komiteen peker på at granskningsrett for sikringsfondene vil kunne redusere faren for at problemer i enkeltbanker kommer ut av kontroll. Granskningsretten vil også bidra til at kostnadene for sikringsfondet blir lavere enn ellers hvis det må ytes støtte, samtidig som det vil kunne bidra til å styrke tilliten til det finansielle system i Norge.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, vil derfor foreslå ny § 2-4 fjerde ledd med følgende ordlyd:

« § 2-4 nytt fjerde ledd:

       Fondet kan granske medlemsbankenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. I den sammenheng kan fondet kreve at en medlemsbank skal legge fram dokumenter mv. og opplysninger som fondet anser nødvendig. »

       Flertallet viser til at § 2-4 fjerde ledd i Regjeringens forslag blir nytt femte ledd.

       Flertallet slutter seg for øvrig til departementets merknader vedrørende sikringsfondsordningens formål og oppgaver.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen finner det ønskelig at reglene for granskingsadgang for sikringsfondene er mest mulig like for norske og utenlandske banker i Norge, og er enig med departementet i at det mest hensiktsmessige er å innta en hjemmel som åpner for at Kongen kan gi fondene slik granskingsadgang. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn under henvisning til departementets brev av 9. oktober 1996 fremme følgende forslag:

« § 2-4 fjerde ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette nærmere regler om fondene og deres virksomhet. Kongen kan gi fondene adgang til å granske medlemmenes regnskaper, revisjonsforhold og forvaltning, og kan fastsette nærmere bestemmelser om granskingsadgangen og medlemmenes plikter i denne forbindelse. »

       Disse medlemmer er enig i at fondene hverken kan eller bør være tilstrekkelig til å kunne håndtere en systemkrise. Disse medlemmer er enig i at fondene gradvis bør bygges opp gjennom sikringsfondsavgifter, men mener at det ikke bør skje på en måte som i vesentlig grad svekker norske bankers konkurranseevne eller mulighet for risikospredning. Disse medlemmer finner det også uheldig at den foreslåtte ordningen i tillegg til å være en innskytergaranti kan oppfattes som en institusjonsgaranti, slik at banker i krise skal kunne få en slags garanti mot offentlig administrasjon. Disse medlemmer vil påpeke at en slik ordning kan bidra til å svekke den enkelte banks ansvar for egen drift og dermed øke risikoen for kriser i bankvesenet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at ordningen i første rekke gjøres til en ren innskytergaranti.

2.2.4 Fondenes størrelse

2.2.4.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende fondenes størrelse.

Departementets merknader

       Departementet mener i likhet med Banklovkommisjonen at et system hvor midlene i utgangspunktet er innbetalt på forhånd er å foretrekke framfor et system hvor fondets garantiforpliktelser helt eller delvis skal dekkes ved midler som innkalles fra medlemmer i forbindelse med at garantien gjøres gjeldende. Departementet viser bl.a., som anført av Norges Bank, til at et system som kun baseres på en garantistillelse vil kunne forsterke banksystemets problemer i en allerede vanskelig situasjon. Det må imidlertid i ettertid også kunne innkalles kapital for å bygge opp igjen fondene etter utbetalinger. Det vises også til omtalen under kap. 2.5.1.6 i proposisjonen om manglende midler i fondene. Dette er en videreføring av reglene for de eksisterende sikringsfondsordningene.

       Dersom det ble etablert en såkalt « ren innskuddsgarantiordning », ville det være mest naturlig å sette fondets størrelse i forhold til omfanget av de innskudd som var dekket. Banklovkommisjonens mindretall har foreslått å knytte fondets størrelse til summen av innskudd i de banker som er medlemmer av fondet. Som det er redegjort for ovenfor er departementet kommet til at sikringsfondene bør ha adgang til å yte støtte til enkeltbanker i tillegg til å dekke tap på innskudd ved avvikling. Fondenes kapasitet bør derfor også stå i et visst forhold til samlet virksomhet i medlemsbankene. Departementet har derfor også her kommet til at en bør følge forslaget fra flertallet i Banklovkommisjonen. Departementet har merket seg at det er antatt at nødvendig størrelse også avhenger av om en har ett eller to fond. Som nevnt foran har departementet, i likhet med flertallet i Banklovkommisjonen, kommet til at det i alle fall inntil begge fond er oppkapitalisert, bør være to fond.

       Det er svært vanskelig på forhånd å anslå hvilken størrelse på fondene som vil gi en rimelig likevektssituasjon hvor det enkelte fondets årlige avkastning svarer til de annualiserte utgiftene fra fondet i en periode av en viss lengde. Dersom fondene er for små, vil risikoen for at de kommer i underbalanse være stor. Dersom fondene er for store, vil de kunne begynne å vokse fordi avkastningen over tid overstiger utgiftene ved å oppfylle innskuddsgarantien.

       Det er tatt utgangspunkt i at fondene bør ha om lag samme størrelse som i dag. Det foreslås at det enkelte fonds ansvarlige kapital til enhver tid minst skal være lik summen av 1,5 % av samlede innskudd hos medlemmene og 0,5 % av summen av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Det vises også til departementets merknader under kap 2.5.5 i proposisjonen om avgiftsberegning. Også ved avgiftsberegningen foreslår departementet at det skal tas hensyn til samlet innskudd og beregningsgrunnlag for kapitaldekningskravet. Basert på tall pr. 31. desember 1995 utgjør lovens krav til minstekapital (fondets størrelse) for Sparebankenes sikringsfond om lag 4,6 mrd. kroner og for Forretningsbankenes sikringsfond om lag 6,1 mrd. kroner inkludert Postbanken, samlet om lag 10,7 mrd. kroner. Etter forslaget vil krav til minstekapitalen for Sparebankenes sikringsfond, basert på 1995-tall, utgjøre om lag 4,0 mrd. kroner og for Forretningsbankenes sikringsfond inklusive Postbanken, om lag 6,0 mrd. kroner, samlet om lag 10 mrd. kroner. Ved utgangen av 1995 hadde Sparebankenes sikringsfond 3.142 mill. kroner i disponibel kapital og Forretningsbankenes sikringsfond, etter foreløpige tall, en underdekning på 158 mill. kroner. Fondenes størrelse vil i henhold til forslaget ikke avvike vesentlig fra nivået på fondene i henhold til gjeldende lovverk.

2.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, tar departementets merknader vedrørende fondenes størrelse til etterretning, jf. § 2-6.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har merket seg at departementet mener at det ved en ren innskytergaranti vil være mest naturlig å sette fondets størrelse i forhold til de innskudd som skal dekkes. Disse medlemmer er enig i dette, og foreslår derfor at fondenes størrelse settes til 2 % av samlede garanterte innskudd hos medlemsbankene. Disse medlemmer foreslår i tråd med dette at årsavgiften inntil fondene er fylt opp settes til 2 promille av garanterte innskudd. Disse medlemmer finner det imidlertid riktig å foreta en differensiering av de enkelte medlemsbankers avgifter, avhengig av kjernekapitalens størrelse, slik også departementet har lagt opp til. Disse medlemmer viser til at en slik justeringsfaktor vil medføre at det tas hensyn til soliditeten i den enkelte bank og dermed til risikoen for at garantiordningen gjennom sikringsfondene skal bli utløst.

       Disse medlemmer viser til at det opplegg som disse medlemmer foreslår innebærer at norske banker fortsatt vil få en mer tyngende og omfattende sikringsordning enn de konkurrerende bankfilialer knyttet til de fleste andre land. Denne belastningen vil først og fremst gjelde forretningsbankene, som fortsatt har et sikringsfond i underbalanse på grunn av bankkrisen og tilbakebetalinger til Staten. Disse medlemmer vil bemerke at norske banker likevel vil unngå de vesentlige konkurranseulempene som forslagene i proposisjonen ville ha medført.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at reglene for bankenes sikringsfond er endret for å samsvare med EU/EØS-direktiver. Departementet har på enkelte punkter stilt strengere krav til sikkerhet enn det som fremgår av direktivkravene.

       Disse medlemmer mener at regelutformingen i hovedsak bør samsvare med det som internasjonalt er vanlig. Det er ønskelig at norske finansinstitusjoner både i Norge og i utlandet ikke har vesentlig andre betingelser enn andre lands banker de er avhengig å konkurrere med. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer forslag til endringer i henholdsvis § 2-6 og § 2-7 under behandlingen av de enkelte bestemmelser i loven, jf. kap. 8.

2.2.5 Avgiftsberegning

2.2.5.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende avgiftsberegning.

Departementets merknader

       Departementet viser innledningsvis til at det i Nasjonalbudsjettet 1994 ble uttalt bl.a. følgende om sikringsfondsavgiften (s. 135):

« Departementet har ikke tatt stilling til hvordan prinsippene for avgiftsfastsettelsen på sikt bør være. Det kan anføres som et argument for en høyere avgift at gjeldende avgiftsnivå ikke reflekterer den økonomiske risiko knyttet til sikringsfondenes oppgaver, jf. erfaringene med bankkrisen. Som forsikringspremie betraktet har dermed sikringsfondsavgiften vært for lav. Departementet vil imidlertid avvente Banklovkommisjonens utredning før en tar stilling til hvilke prinsipper som bør styre avgiftsfastsettelsen når situasjonen i banknæringen er normalisert og kapitalen i sikringsfondene er bygget opp. »

       I St.meld. nr. 39 (1993-1994) (Bankkrisemeldingen) uttalte departementet bl.a. følgende (s. 135):

« Et mål for en videreutvikling av sikringsfondssystemet må være at slike systemsvakheter blir redusert. Dette kan oppnås gjennom å sette øvre beløpsgrenser for innskudd som skal omfattes av garantien, samt å innføre sikringsfondsavgifter som står i forhold til den forsikrede innskuddsmassen og som reflekterer faktorer av betydning for den enkelte banks risikoeksponering. »

       Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at en tilpasning av gjeldende sikringsfondsordninger til EØS-regelverket gjør det naturlig å endre gjeldende regler om avgiftsberetningen. I avsnitt 2.5.2 og 2.5.4 i proposisjonen er det lagt til grunn at det skal være to fond, og at de skal bestå av innbetalt kapital. Inntil det forutsatte nivå er nådd, må det betales inn avgift fra medlemmene i de enkelte fondene. Dersom fondets kapital synker under minimumsgrensen f.eks. etter utbetalinger for å dekke tap på innskudd, vil det igjen bli behov for innbetalinger. Det legges opp til at også slike fremtidige oppkapitaliseringer av fondet skal skje i form av innbetaling av avgift. Avhengig av hvordan avgiften beregnes, vil den også kunne virke inn på hvordan de enkelte bankene innretter seg. I perioder hvor fondet har full dekning, og det ikke kreves inn avgift, vil det imidlertid ikke være slike virkninger.

       I de perioder hvor det betales inn avgift, bør avgiften ideelt sett stå i forhold til hvilken risiko den enkelte bank representerer for sikringsfondet. Som redegjort for i kap. 2.5.3 i proposisjonen, legger departementet opp til at fondets formål skal være å dekke eventuelle tap på innskudd, men at det også skal være adgang til å yte støtte til den enkelte bank. Risikoen for fondet forbundet med innskuddene som er dekket, er både knyttet til risikoen for at banken blir satt under administrasjon, og til risikoen for at innskyterne ikke får dekning for sine krav ved avviklingen. Hvor stor dekning det vil bli på innskuddene, avhenger igjen dels av hvor store innskuddene er i forhold til samlede aktiva, og dels av hva aktiva kan realiseres for. Det er aktivaplasseringene og risikoen utenom balanseposter (f.eks. garantier) som utløser en situasjon hvoretter sikringsfondene må gå inn. Ut fra dette bør omfanget av innskuddene og bankens soliditet inngå i grunnlaget for beregningen av avgift. Hva man vil få inn ved en tvungen avhending av bankens aktiva er vanskelig å anslå, og det er derfor praktisk vanskelig å la en slik størrelse inngå i beregningsgrunnlaget.

       Departementet viser til at Banklovkommisjonen har foreslått at samtlige innskudd skal inngå i den del av beregningsgrunnlaget hvor innskuddene er med. Bl.a. Den norske Bankforening har pekt på at det kan virke uheldig for den internasjonale konkurransesituasjonen for norske banker. Det vises til at profesjonelle investorers innskudd utsettes for økende internasjonal konkurranse og at avgift på disse innskuddene gjør at bankene taper i konkurransen om disse innskuddene. Bankforeningen viser bl.a. til at den svenske ordningen bygger på sikrede innskudd. Departementet vil understreke at regelverket for avgiftsinnbetalingen, innenfor en gitt årlig totalinnbetaling fra forretningsbankene, sparebankene og Postbanken samlet, vil avgjøre fordelingen mellom bankgruppene. Det er derfor for det første et spørsmål om å vurdere en annen fordeling enn det Banklovkommisjonens flertall har gått inn for, og dernest hvordan en slik fordeling i tilfelle mest hensiktsmessig bør foretas. En større vektlegging på innskudd ved avgiftsberegningen vil medføre at banker som i stor grad finansierer virksomheten med innskudd vil få en relativt større avgiftsbelastning enn banker med lav innskuddsfinansiering. Dette vil særlig kunne gjelde sparebanker og Postbanken som tradisjonelt i større grad baserer virksomheten på innskudd. Slike forskjeller vil kun gjelde inntil fondene er fullt kapitalisert. En endring i forhold til Banklovkommisjonens forslag bør etter departementets vurdering skje innenfor det intervallet flertallet oppstiller. Det vil si at hvert at av de to elementene, henholdsvis innskudd og beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet, bør telle minst 1/3 ved avgiftsberegningen. Det vises til omtale nedenfor hvor det foreslås å legge 1/3 av avgiften på beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet og 2/3 på innskudd. Departementet har da, som flertallet, lagt til grunn at det er samlede innskudd, med unntak for innskudd fra andre finansinstitusjoner, som bør inngå i innskuddsbegrepet. Hvis en skulle ha lagt til grunn bare de innskudd og del av innskudd, som er omfattet av garantien, ville en ytterligere ha foretatt en forskyvning i den årlige avgiften bort fra forretningsbankene og over på sparebankene og Postbanken. En slik forskyvning kan departementet ikke gå inn for.

       Også det samlede omfang av virksomheten vil ha betydning for sikringsfondenes risiko. Dette gjelder både ved en ren innskuddsgarantiordning, men desto mer når ordningen også er forutsatt å være en ordning som kan yte støtte til bankene. Det samlede omfang av virksomheten kommer trolig best til uttrykk gjennom beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Dette omfatter både aktivaposter i balansen og poster utenom balansen. Det er som vist til ovenfor anført at en avgift beregnet på grunnlag av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet vil virke uheldig inn på norske bankers muligheter til å konkurrere med utenlandske banker, særlig på de typer forretninger hvor risikoen er liten og marginene er svært begrenset. Dette vil i praksis virke som en avgift direkte på det enkelte engasjementet og dermed virke negativt på konkurranseevnen. Departementet vil imidlertid vise til at dette bare er en av flere faktorer som bidrar til å bestemme konkurransesituasjonen. Om det betales avgift eller ikke, vil avhenge av om andre medlemmer i samme fond drives godt og unngår å komme i betydelige økonomiske vanskeligheter. Bare i de periodene hvor avgift betales, vil det være grunnlag for å vurdere de enkelte avgiftsgrunnlagene og avgiftens størrelse i forhold til andre avgiftssystemer i en konkurransemessig sammenheng.

       Det vises for øvrig til at departementet 21. februar 1996 sendte på høring en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Kredittilsynet om avregning (netting) av derivatkontrakter. Rapporten ble avgitt 15. desember 1995. Arbeidsgruppen foreslår regler om at avtaler mellom to parter om innbyrdes posisjoner ervervet ved handel med finansielle instrumenter skal avregnes mot hverandre. Dette vil kunne få betydning for kapitaldekningsreglene ved at denne typen engasjementer bare skal telle med i beregningsgrunnlaget for kapitaldekningen på nettobasis. Ved at beregningen av avgifter til sikringsfondet også foreslås knyttet til beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet, vil et lavere beregningsgrunnlag som følge av nevnte avregninger redusere avgiften. Departementet viser til at behandlingen av avregningsavtaler i forhold til kapitalregler vil bli vurdert særskilt på bakgrunn av bl.a. behandlingen av spørsmålet innen EØS-området.

       Departementet viser til at en avgift som i hovedsak baseres på innskuddene ville kunne føre til store omfordelinger av avgiftsbelastningen i forhold til gjeldende system hvor avgiften beregnes ut fra forvaltningskapitalen. Et system med avgift bare på innskudd ville gi banker med lav innskuddsdekning en fordel. Som påpekt av bl.a. Norges Bank, er det særlig sparebankene og Postbanken som er innskuddsbasert. Et innskuddsbasert system ville derfor kunne medføre at en større andel av oppbyggingen av sikringsfond i form av innbetaling av avgift, ville falle på slike banker. Departementet mener, i likhet med flertallet i Banklovkommisjonen, at også omfanget av en banks virksomhet bør inngå i grunnlaget for beregning av avgift, slik at også banker med lav innskuddsandel skal bidra til oppbyggingen av fondene.

       Departementet har etter dette ut fra en samlet vurdering funnet å kunne slutte seg til forslaget fra flertallet i Banklovkommisjonen om at både innskudd, kapitaldekning og virksomhetens omfang uttrykt ved beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet bør inngå i beregningsgrunnlaget for avgiften.

       Kredittilsynet har som nevnt i høringsuttalelsen, foreslått at det kan vurderes å justere Banklovkommisjonens forslag ved å vekte innskudd noe mer enn virksomhetens omfang, henholdsvis 60 og 40 %. Departementet viser til at hovedformålet ved sikringsfondsordningen skal være å dekke innskudd, og slutter seg på denne bakgrunn til at omfanget av virksomheten uttrykt ved beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet bør vektes noe lavere enn innskudd. De respektive vektene for henholdsvis innskudd og beregningsgrunnlag foreslås satt til 2/3 og 1/3.

       I henhold til gjeldende regler skal det, inntil fondene har full dekning, betales inn ca en tiendel av kravet til fondenes størrelse hvert år. Dette innebærer at det normalt vil ta ca ti år å bygge opp igjen fondet. Departementet legger til grunn at nivået på de årlige innbetalinger bør stå i omtrent samme forhold til nivået på fondene, slik at antatt tid for å bygge opp igjen det enkelte fond også med den nye avgiftsberegningen blir om lag ti år.

       Etter dette foreslår departementet at den årlige innbetalingen til fondene settes til 1,0 promille av den samlede innskuddsmassen og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Dette tilsier at om lag 2/3 av avgiften bestemmes av størrelsen på innskuddene, og den resterende 1/3 av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet. Det vises for øvrig til at det også ved beregningen av fondenes størrelse er foreslått at det skal tas hensyn til de samlede innskudd og det samlede beregningsgrunnlag for kapitaldekningskravet, jf. omtale under kap. 2.5.4 i proposisjonen. Størrelsen på den samlede årlige avgiftsbetalingen fra bankene vil være om lag som nivået iht. gjeldende regelverk.

       Departementet foreslår videre at den årlige avgiften korrigeres i forhold til medlemmenes soliditet, uttrykt gjennom kapitaldekningen. Dette gjelder begge komponentene i avgiften, dvs. både den delen som beregnes med utgangspunkt i innskuddsmassen, og den delen som beregnes på grunnlag av beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital. Det vises videre til flertallets forslag om hvordan avgiften differensieres etter kjernekapitalprosenten.

       Departementet slutter seg videre til de høringsinstanser som har pekt på at beregningstidspunktet for avgiften bør måles på flere tidspunkter i året. Dette vil kunne redusere mulighetene for uheldige tilpasninger til beregningstidspunktet. Departementet foreslår at nærmere regler om dette kan fastsettes i forskrift.

       Departementet viser til at Banklovkommisjonens flertall foreslår at et nytt medlem av sikringsfondene skal betale avgift for første driftsår fra og med inntreden. Departementet slutter seg til dette, men finner at det i tillegg bør være en regel som sikrer at nye medlemmer skal betale avgift selv om avgiften er falt bort for øvrige medlemmer fordi fondet er fylt opp. Departementet foreslår at dette kan gjøres ved at det kan innkreves ett års avgift fra nye medlemmer for første fulle driftsår. Avgiften settes lik den avgift som skulle ha vært betalt i tilfelle fondet ikke var fylt opp.

2.2.5.2 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende endringer i medlemskap, jf. § 2-9.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, tar departementets merknader i proposisjonen vedrørende avgiftsberegning til etterretning, jf. § 2-7.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader og forslag under avsnitt 2.2.4.2 om fondenes formål, størrelse og avgiftsberegningen, og vil understreke at disse ulike faktorer har nær sammenheng med hverandre.

       Disse medlemmer viser til sine forslag om å fravike den foreslåtte avgiftsberegning både når det gjelder hvilke innskudd som skal omfattes og beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital som grunnlag for avgift.

       Disse medlemmer ser ingen grunn til å legge avgift på innskudd som garantiordningen ikke er ment å garantere. Disse medlemmer mener at en særlig sikringsfondsavgift på ikke garanterte bankinnskudd tvert imot kan gi et uheldig signal om at innskytergarantien rekker lenger enn forutsatt. Disse medlemmer vil vise til at en slik særlig sikringsfondsavgift på ikke-garanterte innskudd i norske banker på den annen side vil gjøre det mulig for filialer av utenlandske banker å tilby store innskytere bedre innskuddsvilkår, etter som disse bankene i stor utstrekning slipper å beregne avgift til sine sikringsfond på innskudd som ikke er garantert. Disse medlemmer vil foreslå at avgiften beregnes på grunnlag av de garanterte innskuddene, med den modifikasjon at den enkelte medlemsbanks avgift justeres i forhold til størrelsen på kjernekapitalen.

       Disse medlemmer kan heller ikke godta at beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital benyttes som grunnlag for avgiftslegging. Disse medlemmer kan ikke se at noe annet land pålegger sine banker sikringsfondsavgift på et slikt grunnlag. Disse medlemmer vil bemerke at den enkelte banks evne til å tåle risiko i henhold til et internasjonalt regelverk gjenspeiles i en banks ansvarlige kapital, i første rekke kjernekapitalen. Denne beregnes på grunnlag av ulik vekting av forskjellige poster i og utenom bankens balanse. Disse medlemmer vil bemerke at den enkelte banks ulike engasjementer vil bli gjenstand for en dobbel avgiftslegging dersom både beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital og kjernekapitalen inkluderes i beregningen av sikringsfondsavgifter.

       Disse medlemmer vil videre bemerke at den foreslåtte særnorske skattlegging av beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital langt på vei vil innebære en særskatt på norske bankers engasjementer i forhold til de største og mest solide kundene. Disse medlemmer viser til at det fra utenlandske banker er særlig stor konkurranse om denne kundegruppen, og på disse engasjementene vil norske banker med forslagene i proposisjonen miste en vesentlig del av fortjenestemarginene. Disse medlemmer har merket seg at konsekvensen av en slik konkurransemessig diskriminering av norske banker lett vil bli at de mister store utlån med lav risiko både til norske kommuner og solide norske bedrifter.

       Disse medlemmer konstaterer at en slik svekkelse av norske banker til fordel for utenlandske finansinstitusjoner vil være skadelig for norske banker som blir mer risikoutsatt og for norske bedrifter som er tjent med å kunne velge banker gjennom en åpen og rettferdig konkurranse. Disse medlemmer ser det som viktig at sikringsordningen for banker utformes på en måte som reduserer og ikke øker faren for at banker skal komme i krise og sikringsfondene skal bli belastet. Disse medlemmer finner det også uheldig med en særnorsk sikringsordning som gjør at en norsk bank vil ha konkurransemessig fordel av å bli solgt og omgjort til en filial av en utenlandsk bank. Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn å sløyfe beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital som grunnlag for avgift.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til merknad under avsnitt 2.2.4.2.

3. Statens banksikringsfond

3.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende Statens Banksikringsfond.

Departementets merknader

       Statens Banksikringsfond ble etablert etter lov- og bevilgningsvedtak våren 1991, som en beredskap for en mulig kommende bankkrise. Som det ble redegjort for i St.meld. nr. 39 (1993-1994) (Bankkrisemeldingen) må denne krisen nå regnes som overstått. Statens Banksikringsfond hadde pr. 31. desember 1995 aksjer i DnB til en bokført verdi på litt i underkant av 3 mrd. kroner, samt en kontantbeholdning på ca 1 mrd. kroner, dvs. samlet ca 4 mrd. kroner i aktiva. I Nasjonalbudsjettet 1994 (St.meld. nr. 1 (1993-1994)) uttalte departementet på side 135 bl.a.:

« Departementet har også gjort det klart at Statens Banksikringsfond skal ha en tidsavgrenset virksomhet. Fondets ulike engasjementer direkte i bankene og gjennom bankenes egne sikringsfond skal gradvis avvikles når bankkrisen er tilbakelagt og innskytergarantien igjen kan baseres på kapital som er innbetalt fra bankene.

....

Det følger av de oppgaver som tillagt Statens Banksikringsfond at fondet skal bestå som en del av soliditetsvernet inntil de to sikringsfondene har opparbeidet en tilfredsstillende kapital. Kapitalen i Statens Banksikringsfond vil bli ført tilbake i statskassen etter hvert som de to private sikringsfondene bygger opp sin kapital. »

       Banklovkommisjonen har som nevnt foreslått enkelte endringer/presiseringer i loven, samt å flytte bestemmelsene i loven om sikringsfondsordninger for banker mv. Som det er redegjort for foran har både Statens Banksikringsfond og Norges Bank tatt opp spørsmålet om det kan gi uheldige signaleffekter dersom lovreglene om Statens Banksikringsfond som et sistelinjeforsvar for bankene bringes inn i samme lov som reglene om bankenes sikringsfond mv. En sterkere formalisering av et system hvor det fremgår at staten skal gå inn med midler i situasjoner de enkelte sikringsfondene ikke kan håndtere selv vil innebære en uheldig påvirkning av både sikringsfondenes og bankenes adferd. Både Statens Banksikringsfond og Norges Bank finner imidlertid å kunne støtte Banklovkommisjonens forslag. Departementet mener de ovennevnte uheldige signaleffekter må tillegges vekt og vil ut fra en samlet vurdering ikke følge opp Banklovkommisjonens forslag om å samle reglene om Statens Banksikringsfond sammen med de øvrige sikringsregler for banker.

       På bakgrunn av at departementet mener at lov om Statens Banksikringsfond i løpet av relativt kort tid bør oppheves og virksomheten i fondet avvikles, finner departementet det heller ikke hensiktsmessig å foreslå at det gjøres enkelte endringer i lov som foreslått av Banklovkommisjonen. Departementet vil komme tilbake med forslag om opphevelse av lov om Statens Banksikringsfond.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets merknader vedrørende Statens Banksikringsfond til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine tidligere merknader om Statens Banksikringsfond, bl.a. i innst.S.nr.213 (1993-1994) vedrørende bankkrisen, og vil gå imot det varslede forslaget om opphevelse av Statens Banksikringsfond.

4. Betalings- og soliditetsvansker

4.1 Sammendrag

       Det er i meldingen redegjort for rett, Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende betalings- og soliditetsvansker.

Departementets merknader

       Departementet finner i hovedsak å kunne slutte seg til Banklovkommisjonens vurderinger og forslag. Departementet foreslår i samsvar med dette regler om plikt for styret og daglig leder i en finansinstitusjon, samt revisor i slik institusjon, til å melde fra til Kredittilsynet ved betalingsvansker. For styret er dette en videreføring av regler i sparebankloven § 49, forretningsbankloven § 35 og forsikringsvirksomhetsloven § 11-1, mens den for daglig leder og revisor er ny. Departementet slutter seg til Kredittilsynets synspunkter og forslag om at revisors meldeplikt bør sidestilles med meldeplikten for styret og daglig leder. Dette med mindre revisor har fått bekreftelse fra Kredittilsynet på at melding allerede er gitt av styret eller daglig leder. En anser dette som en hensiktsmessig effektivisering av meldeplikten. Det vises i lovutkastets § 3-1. Det foreslås videre regler om hva Kredittilsynet skal gjøre når det har mottatt melding eller har grunn til å tro at meldeplikt foreligger. Kredittilsynet skal etter forslaget i slike tilfeller i samråd med institusjonen klarlegge hvilke tiltak som er nødvendige. Dersom institusjonen ikke selv iverksetter tiltak skal Kredittilsynet kunne innkalle til generalforsamling, gi pålegg om å endre sammensetningen av styrende organer, fastsette vilkår eller retningslinjer som anses nødvendige for å sikre at videre drift kan skje på betryggende måte, samt kreve at det utarbeides revidert statusoppgjør. Det vises til lovutkastets § 3-2.

       Videre foreslås det regler om revidert statusoppgjør og innkalling til generalforsamling, jf. henholdsvis utkastets § 3-3 og 3-4. Reglene i § 3-4 første ledd om innkalling til generalforsamling er i hovedsak en videreføring av regler i forretningsbankloven § 32, men innebærer en utvidelse ved at de også er relatert til tap på annen egenkapital enn aksjekapital. Det vises for øvrig til de spesielle merknadene til utkastets § 3-4.

       Det foreslås videre en videreføring av og enkelte endringer i regler i forretningsbankloven § 32 sjette ledd om nedsetting av aksjekapital, samt en adgang til å nedskrive grunnfondsbeviskapital, grunnfond og ansvarlig lånekapital. Det vises til de spesielle merknadene i utkastets § -5 og § 3-6.

       Departementet slutter seg for øvrig til Kredittilsynets uttalelse om at godtgjørelse til revisor, oppnevnt i henhold til § 3-3, bør prioriteres som massefordring. Departementet slutter seg også til de høringsinstanser som har foreslått at begrepet « forretningsfører » erstattes med « daglig leder », jf. lovutkastets § 3-1.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til departementets merknader vedrørende betalings- og soliditetsvansker.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at myndighetene har et bredt spekter av virkemidler overfor en bank som får økonomiske vanskeligheter. Disse medlemmer viser til sin motstand mot den fullmaktslovgivning Staten ga seg selv under bankkrisen, og som gjorde det mulig for Regjeringen å ekspropriere banker uten erstatning, uten å ta hensyn til aksjonærene og uten å gå veien om offentlig administrasjon. Disse medlemmer mener erfaringene fra bankkrisen klart viser hvor uheldig slike vidtgående fullmaktslover kan fungere og kan på denne bakgrunn ikke støtte noen av de foreslåtte lovbestemmelser som gir Regjeringen myndighet til å tvangsnedskrive aksjekapital, grunnfondskapital og ansvarlige lån uten at det fattes beslutninger om dette i de valgte selskapsorganene. Disse medlemmer er innforstått med at konsekvensen av dette er at det i visse situasjoner vil kunne være nødvendig å sette en bank i krise under offentlig administrasjon, med den granskning og de rettssikkerhetsgarantier det medfører, i stedet for en forvaltningsbestemt statsovertagelse av banken. Disse medlemmer mener det i så fall er en positiv effekt.

5. Offentlig administrasjon

5.1 Sammendrag

       Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett, Banklovkommisjonens vurderinger og forslag og høringsinstansenes merknader vedrørende offentlig administrasjon.

Departementets merknader

       Departementet finner i hovedsak å kunne slutte seg til Banklovkommisjonens vurderinger og forslag. Departementet mener videre at det i tråd med Kredittilsynets uttalelse bør presiseres at andre selskaper i et finanskonsern enn finansinstitusjoner ikke kan settes under offentlig administrasjon. Departementet slutter seg videre til uttalelsen fra Finansieringsselskapenes Forening om at heller ikke finansieringsselskap skal kunne settes under offentlig administrasjon. Dette samsvarer, med unntak for de tilfeller finansieringsselskapet inngår i et finanskonsern, med rett. Det foreslås videre, i tråd med Banklovkommisjonens forslag, at morselskap i finanskonsern også skal kunne settes under offentlig administrasjon. Dersom et morselskap settes under offentlig administrasjon foreslås det at også øvrige selskaper i finanskonsernet kan settes under offentlig administrasjon, jf. utkastets § 4-5 annet ledd. Dette samsvarer med § 2a-16 i finansieringsvirksomhetsloven. Det vil etter dette være banker, forsikringsselskap og morselskap i finanskonsern, evt. hele finanskonsernet, som etter forslaget kan settes under offentlig administrasjon. Forslagene er for øvrig i hovedsak en videreføring av rett og det vises til de spesielle merknadene til utkastets kap. 4.

       Departementet slutter seg videre til ØKOKRIMs uttalelse om at kvalifikasjonskravene til lederen av et administrasjonsstyre bør være de samme som etter reglene i konkursloven. Som anført av ØKOKRIM åpner konkurslovens regler for at også andre enn advokater kan oppnevnes.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar departementets merknader vedrørende offentlig administrasjon til etterretning.

6. Ettergivelse av støtteinnskudd fra forretningsbankenes sikringsfond

6.1 Sammendrag

       I Revidert nasjonalbudsjett 1995 ble det gitt en omtale av Bankforeningens henvendelse til departementet vedrørende spørsmål om ettergivelse av støtteinnskudd som Forretningsbankenes sikringsfond hadde ytt til medlemsbanker som under bankkrisen ikke hadde mottatt annen form for støtte. Bankforeningen mente at slik ettergivelse var rimelig fordi bankkrisetiltakene hadde virket konkurransevridende. I svarbrevet fra departementet, som ble gjengitt i Revidert nasjonalbudsjett 1995, ble det uttalt at en ikke kunne se at en ettergivelse av et gitt støtteinnskudd kunne sies å inngå blant de virkemidler som sikringsfondet etter forretningsbankloven hadde anledning til å anvende i sin virksomhet. Det ble imidlertid vist til at det etter regelverket tilligger sikringsfondets styre å fatte avgjørelse om disponeringen av fondets midler, og at departementet derfor ikke kunne binde opp noen avgjørelse. Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett tok flertallet i finanskomiteen omtalen til orientering, mens et mindretall, bestående av komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, ba Regjeringen fremme forslag til lovendring som ga mulighet for en slik ettergivelse, jf. B.innst.S.nr.IV (1994-1995).

       Forretningsbankenes sikringsfond har i brev til departementet av 26. januar 1996 på nytt tatt denne saken opp. I brevet har sikringsfondet bedt om at departementet ikke motsetter seg at styret vedtar å ettergi fondets støtteinnskudd på ca 177 mill. kroner i banker som under bankkrisen ikke har fått andre tilskudd. Dette dreier seg i første rekke om Nordlandsbanken og Landsbanken. Sikringsfondet viser til at slik ettergivelse vil bidra til å redusere de uheldige konkurransevridende virkningene som støttetiltakene av krisebankene (både forretnings- og sparebanker) ga opphav til.

       Departementet vil vise til at det samlet sett er svært vanskelig å identifisere de konkurransevridende effektene av den kapitaltilførsel som skjedde under bankkrisen. Derfor er det også vanskelig å peke på hva som eventuelt skulle kunne motvirke disse effektene. Det vises til nærmere drøfting av denne problemstillingen i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Etter departementets oppfatning er det ikke opplagt at ettergivelse av støttelån til banker som ikke kom i krise entydig kan ses på som et nødvendig eller riktig tiltak for å rette opp mulige konkurransevridninger. Departementet har likevel etter en fornyet vurdering kommet til at forretningsbankloven bør endres slik at ettergivelse av de omtalte støtteinnskuddene muliggjøres. Avgjørelsen av dette legges til styret i Forretningsbankenes sikringsfond. Departementets forslag til lovendring begrenser adgangen til kun å gjelde mulig ettergivelse av de omtalte støtteinnskudd som Forretningsbankenes sikringsfond allerede har gitt. Det legges således ikke opp til at en slik adgang skal gjelde generelt. Det foreslås at en slik hjemmel tas inn som en overgangsregel.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar departementets redegjørelse i proposisjonen vedrørende ettergivelse av støtteinnskudd fra Forretningsbankenes sikringsfond til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen og Stortingsflertallet, tidligere har gått imot ettergivelse av støtteinnskudd. Disse medlemmer kan ikke se hvilke forhold som tilsier en ny vurdering av dette spørsmålet. Departementet argumenterer selv mot en slik ettergivelse i denne proposisjonen: « Departementet vil vise til at det samlet sett er svært vanskelig å identifisere de konkurransevridende effektene av den kapitaltilførsel som skjedde under bankkrisen. Derfor er det også svært vanskelig å peke på hva som eventuelt skulle kunne motvirke disse effektene. Etter departementets oppfatning er det ikke opplagt at ettergivelse av støttelån til banker som ikke kom i krise entydig kan ses på som et nødvendig eller riktig tiltak for å rette opp mulige konkurransevridninger. » Disse medlemmer er enige i denne vurderingen, og kan således ikke se noen begrunnelse for at Regjeringen skal følge opp mindretallets standpunkt i denne saken. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå imot overgangsbestemmelsen i § 5-3 annet ledd som vil medføre at slik at ettergivelse av de omtalte støtteinnskudd gjøres mulig.

7. Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Sammendrag

       Lovforslaget vil ha visse økonomiske konsekvenser for de institusjoner som omfattes. Bl.a. vil sikringsfondsavgiften endres noe i forhold til dagens regler. Størrelsen på fondene og den samlede årlige avgiftsbetalingen inntil fondene er fulle, vil bli om lag som i henhold til regelverk. Lovforslaget antas videre å få begrensede administrative konsekvenser for det offentlige.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

8. Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

8.1 Lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Lovens virkeområde

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 1-2 Unntak

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 1-3 Definisjoner

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om hva som regnes som finansinstitusjon i lovens forstand (første ledd), definisjon av kredittinstitusjon (annet ledd) og « filial » (tredje ledd). Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag under fjerde ledd om at årsmøtet i Postbanken og forstanderskapet i Postbanken regnes som generalforsamling.

Kapittel 2. Bankens sikringsfond

Til § 2-1 Medlemmer

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til merknader under avsnitt 2.2.1.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at forretningsbank med hovedsete her i riket skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond, at sparebanker skal være medlem i Sparebankenes sikringsfond, at Postbanken skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond, og at Kongen kan bestemme hvilket sikringsfond andre kredittinstitusjoner enn banker skal være medlem av, jf. § 1-1 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader under avsnitt 2.2.1.1.2 og vil stemme imot § 2-1 fjerde punktum, samt § 5-2 første ledd vedrørende medlemskap i sikringsordningen for Postbanken.

Til § 2-2 Filialer

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at filial her i riket av kredittinstitusjon med hovedsete i annen stat innenfor EØS-området har rett til å bli medlem av den norske innskuddsgarantiordningen dersom den norske innskuddsgarantiordningen har en bedre dekning av innskyterne enn ordningen i kredittinstitusjonenes hjemland (første ledd). Komiteen er videre enig i at Kongen kan fastsette nærmere vilkår for slikt medlemskap, og kunne bestemme hvilket fond filialen skal være medlem av.

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag om at Kongen kan bestemme at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i stat utenfor EØS-området skal være medlem av den norske innskuddsgarantiordningen og i tilfelle hvilket fond filialen skal være medlem av (annet ledd).

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at Kongen gis fullmakt til å fastsette forskrifter om medlemskap for filialer (tredje ledd).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, vil imidlertid foreslå en tilføyelse til tredje ledd, jf. avsnitt 2.2.3.2 hvor flertallet foreslår at fondet gis rett til å granske medlemsbankenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning.

       Flertallet mener tilsvarende regler bør gjelde for utenlandske filialer i Norge.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« § 2-2 tredje ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette nærmere regler om filialers medlemskap i sikringsfondene, herunder regler om at fondene kan granske filialenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknad under avsnitt 2.2.3.2 og vil stemme imot flertallets forslag.

Til § 2-3 Opplysningsplikt til kunder

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.5.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende regler om bankers og andre kredittinstitusjoners informasjonsplikt til kundene om den innskuddsgarantiordningen institusjonen er medlem av.

Til § 2-4 Formål, vedtekter m.v.

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag under § 2-4 første ledd første punktum.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag under § 2-4 første ledd annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader under avsnitt 2.2.3.2 hvor disse medlemmer gir nærmere begrunnelse for hvorfor garantiordningen primært bør være en innskytergaranti og ikke en institusjonsgaranti. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme imot forslaget til § 2-4 første ledd annet punktum.

       Komiteen slutter seg videre til annet ledd, som angir at fondene er egne rettssubjekter og at ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av fondene, og at konkurs eller gjeldsforhandling ikke kan åpnes i fondene.

       Komiteen slutter seg til tredje ledd vedrørende generalforsamling, styre og vedtekter.

       Komiteen viser til at Sparebankenes sikringsfond i dag har hjemmel til å granske medlemmers regnskaps- og revisjonsforhold og til å vurdere deres forvaltning. Det gir sikringsfondet mulighet til å sette seg inn i medlemsbankenes virksomhet og drive aktiv rådgivning. Dette har i en rekke tilfeller gjort at sikringsfondet har kommet under vær med svakheter i virksomheten til enkeltbanker på et tidlig tidspunkt. Det har også gitt mulighet til å finne løsninger før det har utviklet seg til krise i banken.

       Komiteen peker på at granskningsrett for sikringsfondene vil kunne redusere faren for at problemer i enkeltbanker kommer ut av kontroll. Granskningsretten vil også bidra til at kostnadene for sikringsfondet blir lavere enn ellers hvis det må ytes støtte, samtidig som det vil kunne bidra til å styrke tilliten til det finansielle system i Norge.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, vil derfor foreslå ny § 2-4 fjerde ledd med følgende ordlyd:

« § 2-4 nytt fjerde ledd:

       Fondene kan granske medlemsbankenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. I den sammenheng kan fondene kreve at en medlemsbank skal legge fram dokumenter mv. og opplysninger som fondene anser nødvendig. »

       Flertallet viser til at § 2-4 fjerde ledd i Regjeringens forslag blir nytt femte ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen finner det ønskelig at reglene for granskingsadgang for sikringsfondene er mest mulig like for norske og utenlandske banker i Norge, og er enig med departementet i at det mest hensiktsmessige er å innta en hjemmel som åpner for at Kongen kan gi fondene slik granskingsadgang. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn under henvisning til departementets brev av 9. oktober 1996 fremme følgende forslag:

« § 2-4 fjerde ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette nærmere regler om fondene og deres virksomhet. Kongen kan gi fondene adgang til å granske medlemmenes regnskaper, revisjonsforhold og forvaltning, og kan fastsette nærmere bestemmelser om granskingsadgangen og medlemmenes plikter i denne forbindelse. »

Til § 2-5 Innskudd

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende hva som regnes som innskudd (første ledd).

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag om at Kongen gis myndighet til å gi nærmere regler om hva som skal regnes som innskudd i filial.

Til § 2-6 Sikringsfondenes størrelse

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til merknader under avsnitt 2.2.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende størrelsen på henholdsvis Sparebankenes og Forretningsbankenes sikringsfond.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader under avsnitt 2.2.4.2 hvor disse medlemmer gir nærmere begrunnelse for å begrense den konkurranseulempe Regjeringens forslag vil gi norske banker i forhold til utenlandske banker i Norge. Disse medlemmer foreslår at § 2-6 utformes slik at fondets samlede ansvarlige kapital fastsettes til minst to prosent av samlede garanterte innskudd hos medlemsbankene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 2-6 skal lyde:

       Fondets samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid minst være lik 2 % av samlede garanterte innskudd hos medlemsbankene. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at reglene for bankenes sikringsfond er endret for å samsvare med EU/EØS-direktiver. Departementet har på enkelte punkter stilt strengere krav til sikkerhet enn det som fremgår av direktivkravene.

       Disse medlemmer mener at regelutformingen i hovedsak bør samsvare med det som internasjonalt er vanlig. Det er ønskelig at norske finansinstitusjoner både i Norge og i utlandet ikke har vesentlig andre betingelser enn andre lands banker de er avhengig av å konkurrere med. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer forslag til endring i § 2-6 slik at fondenes størrelse settes lavere.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 2-6 skal lyde:

       Det enkelte sikringsfonds samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid minst være lik summen av 1,25 % av samlede innskudd hos medlemmer og 0,5 % av summen av beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene for de institusjoner som er medlemmer etter § 2-1. »

Til § 2-7 Avgift fra medlemmene

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.5.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at medlemmene hvert år skal betale en avgift til sikringsfondet med mindre fondets egenkapital etter siste års regnskap overstiger minstekravet til ansvarlig kapital som fastsettes i § 2-6 (første ledd).

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg videre til de foreslåtte regler for hvordan den årlige avgift skal beregnes (annet ledd).

       Flertallet slutter seg videre til Regjeringens forslag om at filialer av utenlandske kredittinstitusjoner, jf. § 2-2 første og annet ledd, hvert år skal betale en avgift til det fondet filialen er medlem av som tilsvarer 1,0 promille av samlet innskudd i filialen (tredje ledd).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader under avsnitt 2.2.4.2 og 2.2.5.2 hvor det er gitt en nærmere begrunnelse for å redusere den konkurranseulempen Regjeringens forslag vil gi norske banker i forhold til filialer av utenlandske banker i Norge. Disse medlemmer foreslår at § 2-7 annet og tredje ledd utformes slik at den årlige avgiften fastsettes til 2 promille av garanterte innskudd justert for størrelsen på kjernekapitalen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 2-7 annet ledd skal lyde:

       (2) Et medlems årsavgift skal settes til 2 promille av garanterte innskudd, dog slik at

a)	for et medlem som har en kjernekapitaldekning på mindre enn 8 prosent skal avgiftsbeløpet forhøyes med et prosentvis tillegg på 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen er mindre enn 8 prosent,

b)	for et medlem som har en kjernekapitaldekning som overstiger 8 prosent, skal avgiftsbeløpet reduseres med et prosentvis fradrag på 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen overstiger 8 prosent, men ikke i noe tilfelle på mer enn 35 prosent.»

«§ 2-7 tredje ledd første punktum skal lyde:

       For filial som nevnt i § 2-2 første og annet ledd skal det hvert år betales en avgift til fondet tilsvarende 2 promille av garanterte innskudd i filialen.»

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om at Kongen gis adgang til å fastsette nærmere regler om beregningen av medlemmenes avgiftsplikt (fjerde ledd).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til den usikkerhet den foreslåtte fullmaktsbestemmelse i § 2-7 fjerde ledd annet punktum har skapt, og til at § 2-8 tredje ledd i alle fall gir hjemmel for innbetaling etter garantiansvaret. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har mulighet til å fremme en proposisjon for Stortinget dersom det skulle oppstå tungtveiende behov for å avkreve banker sikringsavgifter utover lovens krav til innbetalinger og eventuelt garantiansvar og går mot § 2-7 fjerde ledd annet punktum.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til merknader under pkt. 2.2.4.2 og vil stemme imot § 2-7 fjerde ledd annet punktum.

Til § 2-8 Garanti fra medlemmene

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.6.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at dersom fondets egenkapital er lavere enn minstekravet etter § 2-6 skal det beløp som mangler dekkes ved garanti fra medlemmene (første ledd). Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at styret i det enkelte fond gis kompetanse til å foreta fordelingen av garantibeløpene og fastsette hvordan garantiansvaret skal sikres (annet ledd).

       Komiteen er videre enig i Regjeringens forslag om hvilket maksimumsbeløp som kan kreves inn av medlemmene i henhold til garantiansvaret (tredje ledd).

Til § 2-9 Endringer i medlemskap

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.5.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at et nytt medlem skal betale avgift for første driftsår fra og med tidspunktet for inntreden (første ledd).

       Komiteen er enig i at Kongen gis adgang til å fastsette en særlig inntredelsesavgift utover det som følger av første ledd dersom et medlem har drevet virksomhet før inntreden (annet ledd).

       Komiteen er videre enig i at Kongen ved enkeltvedtak eller forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om plikt til å svare avgift dersom et medlem avvikles eller fusjoneres, og ved vesentlige endringer i omfanget av et medlems virksomhet (tredje ledd).

Til § 2-10 Innskuddsgaranti

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.2.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende det enkelte sikringsfonds plikt til å dekke tap som en innskyter har på innskudd med mindre annet er bestemt i paragrafen (første ledd).

       Komiteen slutter seg videre til Regjeringens forslag om begrensning av plikten til å dekke tap på innskudd (annet ledd), jf. merknader under pkt. 2.2.1.3.2 foran.

       Komiteen mener det helt unntaksvis og i særskilte tilfelle etter omstendighetene vil kunne være et mulig behov for at innskudd dekkes utover grensen på 2 mill. kroner. Det kan bl.a. gjelde umyndiges midler og klientkonti hos advokater, eiendomsmeglere o.a. Det bør derfor tas inn en adgang for Kongen til å fastsette forskrift om dette.

       Komiteen foreslår at det gis et nytt siste punktum i § 2-10 annet ledd:

« § 2-10 annet ledd nytt siste punktum skal lyde:

       Kongen kan i forskrift bestemme at grensen for pliktig dekning kan settes høyere enn det som følger av første punktum for enkelte spesielle typer innskudd eller for innskudd fra særskilte innskytere. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader under avsnitt 2.2.1.3.2 og vil stemme imot § 2-10 annet ledd.Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at fondene ikke skal ha plikt til å dekke tap på innskudd fra a) verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering og b) innskudd som har uvanlig høy rente eller andre økonomiske fordeler, når slike fordeler har bidratt til å forverre institusjonens økonomiske situasjon (tredje ledd).

       Komiteen er enig i at fondene ikke har adgang til å dekke tap på innskudd fra a) selskaper i samme konsern som medlemsinstitusjonen og b) som består av utbytte av en straffbar handling hvor det foreligger rettskraftig straffedom (fjerde ledd).

       Komiteen er enig i at det kreves et kvalifisert flertall dersom fondene treffer vedtak om å dekke tap utover hva de er forpliktet til, jf. annet og tredje ledd. Dersom fondene ønsker å dekke tap utover grensen på 2 mill. kroner i annet ledd eller innskudd som nevnt i tredje ledd, kreves det tilslutning fra minst fem styremedlemmer, jf. også § 2-15 som fastsetter at fondene skal ha et styre på syv medlemmer (femte ledd).

Til § 2-11 Oppgjør

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende regler om når fondene skal dekke tap på innskudd som omfattes av garantien i § 2-10 (første ledd).

       Komiteen slutter seg videre til annet ledd hvor det fastsettes at fondene ved utbetaling først skal sikre at hver innskyter får dekket et beløp som svarer til minstebeløpet på 20.000 ecu i innskuddsgarantidirektivet. Utover dette kan det fastsettes terminer for forholdsmessige utbetalinger inntil alle innskyterne har fått full dekning. Dersom det fastsettes treminer må fristen på tre måneder i første ledd, eller lengere hvis dette er innvilget, overholdes.

       Komiteen slutter seg til tredje ledd, hvor det gis regler om utbetaling fra fondene til innskytere i filialer som nevnt i § 2-2 første og annet ledd.

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.1.2 og slutter seg til Regjeringens forslag om at utbetaling til innskytere i et medlems filial i annen EØS-stat ikke må overstige dekningen i vertslandsordningen (fjerde ledd).

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om klagerett til Kredittilsynet etter forvaltningslovens regler mht. tvist om fondenes avgjørelser etter innskuddsgarantien.

Til § 2-12 Støttetiltak

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til merknader under avsnitt 2.2.3.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende regler om fondenes adgang til å yte støtte til medlemsbankene (første ledd).

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til regler om styrets adgang til å treffe vedtak om at støtte skal gis og adgang til å stille vilkår for slik støtte, samt at Kredittilsynet i støtteperioden kan treffe vedtak og fastsette retningslinjer som nevnt i § 3-2 (annet ledd).

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til regler om krav til fondenes kapital for å kunne gi støtte (tredje ledd).

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til regler om at støtte kan gis til morselskap i et konsern i stedet for direkte til medlemmet (fjerde ledd).

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til regler om forpliktelser for medlemsinstitusjon som har mottatt støtte (femte ledd).

       Flertallet er enig i at fondene uten Kongens samtykke ikke kan stille garanti eller påta seg andre forpliktelser i anledning innskuddsgaranti eller støttetiltak etter paragrafen her som til sammen utgjør mer enn to ganger fondenes minstekapital etter § 2-6 (sjette ledd).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader under avsnitt 2.2.3.1 om i større grad å utforme ordningen som en innskytergaranti fremfor en institusjonsgaranti.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« § 2-12 skal lyde:

§ 2-12. Støttetiltak

       (1) For å sikre oppfyllelsen av formålet etter § 2-4 første ledd, kan fondet yte støtte til en bank med sikte på at virksomheten videreføres eller overføres til annen bank. Styret avgjør i det enkelte tilfellet om og i hvilken utstrekning det skal ytes slik støtte, og fastsetter vilkår for støtten. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på om den antatte økonomiske belastning på fondet kan holdes innenfor en kostnadsramme som ikke overstiger det som ville følge dekning av innskudd etter § 2-10 i forbindelse med offentlig administrasjon.

       (2) Medlemsbank som har mottatt støtte fra sikringsfondet, er forpliktet til å gjennomføre de bestemmelser som fondets styre fastsetter for å sikre mot tap, og skal gi regelmessig innberetninger til fondets styre om bankens stilling og virksomhet etter fondsstyrets nærmere bestemmelser. Fondets styre har også ellers adgang til å innhente opplysninger om bankens forhold til enhver tid.

       (3) Støtte etter denne paragraf kan i stedet gis til morselskapet i finanskonsernet dersom dette anses best å sikre oppfyllelsen av formålet etter § 2-4 første ledd. »

Til § 2-13 Regress

       Komiteen viser til merknader under avsnitt 2.2.1.4.2 og slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende fondenes rett til å tre inn i innskyterens rett for et beløp som tilsvarer det beløpet fondet har utbetalt under garantien. Tilsvarende gjelder ved tap som innskyteren får dekket etter § 2-12.

Til § 2-14 Generalforsamling

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om regler om fondenes generalforsamling.

Til § 2-15 Styre

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende regler om styre, antall styremedlemmer og valg av styremedlemmer (første og annet ledd), stemmeregler (tredje ledd) og styreprotokoll (fjerde ledd).

       Fjerde ledd fastsetter at det skal føres styreprotokoll. Det fastsettes videre at Kredittilsynet kan kreve fondenes styreprotokoller fremlagt.

Kapittel 3. Betalings- og soliditetsvansker

Til § 3-1 Melding om betalingsvansker

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til regler om plikt for styret og daglig leder i en finansinstitusjon, samt revisor i slik institusjon, til å melde fra til Kredittilsynet ved betalingsvansker som nevnt i bokstav a til c (første og annet ledd).

       Komiteen slutter seg til tredje ledd vedrørende regler om meldingens innhold.

Til § 3-2 Kredittilsynets myndighet

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om hva Kredittilsynet skal gjøre når det har mottatt melding etter § 3-1, eller har grunn til å tro at meldeplikt foreligger (første ledd).

       Komiteen er enig i at Kredittilsynet gis adgang til å iverksette tiltak dersom ikke institusjonen selv gjør dette (annet ledd).

       Komiteen slutter seg videre til tredje ledd hvor det presiseres at reglene i paragrafen ikke gjør innskrenkninger i Kredittilsynets myndighet etter kredittilsynsloven.

Til § 3-3 Revidert statusoppgjør

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om plikt for styret til straks å sørge for utarbeidelse av revidert statusoppgjør dersom Kredittilsynet har krevet dette etter § 3-2 annet ledd bokstav d) (første ledd).

       Komiteen er enig i at Kredittilsynet gis adgang til å oppnevne en eller flere revisorer til å gjennomgå institusjonens økonomiske stilling (annet ledd).

Til § 3-4 Innkalling til generalforsamling

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at styret straks skal kalle sammen generalforsamlingen, herunder også forstanderskap, jf. § 1-3 fjerde ledd, dersom det reviderte statusoppgjøret viser at en betydelig del av egenkapitalen er tapt etter siste årsoppgjør. Det samme gjelder dersom det reviderte statusoppgjøret viser at mer enn 25 % av aksjekapitalen og grunnfondet i finansinstitusjon organisert på annen måte enn aksjeselskap, er tapt (første ledd).

       Komiteen er enig i at generalforsamlingen skal ta stilling til om institusjonen har tilstrekkelig kapital til videre forsvarlig drift og om driften i så fall skal fortsette (annet ledd).

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at Kredittilsynet skal godkjenne vedtak etter annet ledd. § 3-2 gjelder tilsvarende (tredje ledd).

       Komiteen er enig i at generalforsamlingen med alminnelig flertall kan vedta at institusjonens virksomhet skal overdras til andre finansinstitusjoner dersom det ikke blir truffet vedtak om fortsatt drift etter annet ledd (fjerde ledd).

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at institusjonen skal avvikles dersom det ikke blir gjort vedtak om overdragelse av virksomheten etter fjerde ledd (femte ledd).

Til § 3-5 Nedsetting av aksjekapital og grunnfondsbeviskapital

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om at styret skal legge frem en redegjørelse for generalforsamlingen om institusjonenes økonomiske stilling dersom revidert statusoppgjør viser at bare 25 % eller mindre av aksjekapitalen er i behold (første ledd).

       Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til regler om hva som gjelder dersom generalforsamlingen ikke treffer vedtak etter første ledd innen den tid Kredittilsynet har fastsatt (annet ledd).

       Flertallet slutter seg til tredje ledd som bestemmer at reglene i paragrafen gjelder tilsvarende for summen av grunnfondsbeviskapital og grunnfond i finansinstitusjon organisert på annen måte enn som aksjeselskap.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til sine merknader under avsnitt 4.2 om hvordan staten under bankkrisen misbrukte denne type ekspropriasjonshjemler til å overta landets største banker og vil stemme imot den foreslåtte § 3-5 annet og tredje ledd.

Til § 3-6 Nedsetting av ansvarlig lånekapital

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringen forslag til regler om nedsetting av ansvarlig lånekapital (første ledd) og til regler om ansvarlig lånekapital som opptas etter at loven er trådt i kraft og som har en løpetid på mer enn fem år (annet ledd).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til merknader under avsnitt 4.2 og til § 3-5 foran om risikoen for misbruk av denne typen tvangshjemler og vil stemme imot den foreslåtte § 3-6.

Kapittel 4. Offentlig administrasjon

I. Alminnelige regler

Til § 4-1 Virkeområde

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at bestemmelsene om offentlig administrasjon gjelder for bank og forsikringsselskap (første ledd).

       Komiteen slutter seg til annet ledd, hvor det fastsettes at bestemmelsene gjelder tilsvarende for morselskap i finanskonsern og for annen kredittinstitusjon enn bank som er medlem av Sparebankenes sikringsfond eller Forretningsbankenes sikringsfond, jf. § 1-2 annet ledd.

       Komiteen slutter seg til tredje ledd, hvor Kongen gis adgang til å fastsette nærmere regler til utfylling av og gjennomføring av offentlig administrasjon.

Til § 4-2 Gjeldsforhandling eller konkurs

       Komiteen viser til at paragrafen i samsvar med gjeldende rett fastsetter at gjeldsforhandling og konkurs ikke kan åpnes i banker, forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, samt morselskap til slike institusjoner, jf. sparebankloven § 49 første ledd, forretningsbankloven § 35 første ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 11-1. Det samme gjelder selskap som settes under offentlig administrasjon i medhold av § 4-5 annet ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 4-3 Soliditetssvikt

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende Kredittilsynets meldeplikt til Norges Bank, Statens Banksikringsfond og det sikringsfond institusjonen er medlem av, dersom Kredittilsynet har grunn til å anta at det foreligger soliditetssvikt som nevnt i første ledd bokstav a - c i en bank eller annen kredittinstitusjon, samt at tilsvarende melding skal gis til Norges Bank og garantiordningen for forsikringsselskapet dersom det foreligger soliditetssvikt i et forsikringsselskap (første og annet ledd).

       Komiteen slutter seg til tredje ledd, hvor de organer som har mottatt melding etter annet ledd gis plikt til å gi Kredittilsynet sin vurdering av om institusjonen kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift.

Til § 4-4 Melding til departementet

       Komiteen viser til at paragrafen gir regler om Kredittilsynets meldeplikt til Finansdepartementet. Kredittilsynet skal dersom tilsynet antar at institusjonen ikke kan sikres økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift, straks melde fra til Finansdepartementet. Tilsvarende gjelder etter forsikringsvirksomhetsloven § 11-2 første ledd. Slik melding skal inneholde en vurdering av om institusjonen bør settes under offentlig administrasjon.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 4-5 Vedtak om offentlig administrasjon

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende regler om adgang til å sette en institusjon under offentlig administrasjon (første og annet ledd).

       Komiteen er enig i at dersom det besluttes å sette et morselskap under offentlig administrasjon, kan det også samtidig bestemmes at øvrige selskaper som inngår i finanskonsernet skal settes under offentlig administrasjon.

       Komiteen slutter seg til tredje ledd, hvor det gis regler om kunngjøring og registrering av vedtak om offentlig administrasjon, samt oppfordring til fordringshaverne om å melde sine krav til administrasjonsstyret innen en angitt frist.

       Komiteen er enig i at en institusjon skal føye til sitt firma at den er under offentlig administrasjon etter at vedtak om dette er truffet (fjerde ledd).

Til § 4-6 Virkninger av vedtak om offentlig administrasjon

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag vedrørende virkningene av at vedtak om offentlig administrasjon er truffet (første ledd).

       Komiteen er enig i at innskudd og andre forpliktelser som er stiftet under administrasjonen, skal anses som massegjeld (annet ledd).

       Komiteen er enig i at departementet kan gi administrasjonsstyret tillatelse til å innkalle institusjonens fordringshavere ved preklusivt proklama (tredje ledd).

Til § 4-7 Administrasjonsstyre og revisor

       Komiteen viser til at paragrafen gir nærmere regler om administrasjonsstyre og revisor. Kredittilsynet fastsetter regler for deres arbeide og fastsetter deres godtgjørelse.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 4-8 Administrasjonssstyrets og revisors oppgaver og kompetanse

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at administrasjonsstyret så hurtig som mulig skal søke å finne ordninger som gjør at institusjonens virksomhet kan drives videre med et tilstrekkelig økonomisk grunnlag, eller søke å få institusjonen sluttet sammen med eller dens virksomhet overdratt til andre institusjoner, eller foreta avvikling av institusjonen (første ledd).

       Komiteen er enig i at administrasjonsstyret så snart som mulig skal utarbeide interne retningslinjer for institusjonens drift. Styret skal videre sørge for at det opprettes et kreditorutvalg som det kan rådføre seg med, og kan engasjere sakkyndige til hjelp i bobehandlingen (annet ledd).

       Komiteen slutter seg til tredje ledd om at beslutninger av vesentlig betydning for institusjonen skal godkjennes av Kredittilsynet før de iverksettes.

       Komiteen er enig i at administrasjonsstyret innen tre måneder etter at det er oppnevnt skal gi Kredittilsynet en vurdering av institusjonens stilling og legge frem en plan for styrets videre arbeid (fjerde ledd).

       Komiteen er enig i at revisor pålegges å revidere finansinstitusjonens forretningsførsel og å utarbeide revisjonsberetning (femte ledd).

Til § 4-9 Fri virksomhet

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at administrasjonsstyret skal fremme forslag om at Kongen kan sette institusjonen i fri virksomhet dersom styret finner at det foreligger tilstrekkelig økonomisk grunnlag for fortsatt forsvarlig drift (første ledd).

       Komiteen slutter seg til annet ledd, hvor det fastsettes at forslaget kan legge til grunn at krav skal settes ned i den utstrekning det ikke antas å være dekning for dem, samt fastsette terminer for utbetaling til kreditorer.

       Komiteen slutter seg til tredje ledd vedrørende nærmere regler om vedtaket som treffes av Kongen om å sette institusjonen i fri virksomhet.

       Komiteen viser til at fjerde og femte ledd bygger på henholdsvis sparebankloven § 53 tredje og fjerde ledd, forretningsbankloven § 39 tredje og fjerde ledd, samt forsikringsvirksomhetsloven § 11-7 tredje og fjerde ledd.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 4-10 Avvikling

       Komiteen viser til at bestemmelsene i første ledd i hovedsak svarer til gjeldende § 55 første ledd i sparebankloven, § 41 første ledd i forretningsbankloven og § 11-9 første ledd i forsikringsvirksomhetsloven. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser til at annet ledd bygger på forsikringsvirksomhetsloven § 11-9 første ledd annet og tredje punktum. Bestemmelsen angir hovedprinsipper for fremgangsmåten ved avvikling. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser til at tredje ledd tilsvarer sparebankloven § 55 annet ledd, forretningsbankloven § 41 annet ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 11-9 annet ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

II. Særskilte regler for forsikringsselskaper

Til § 4-11 Forsikringsforpliktelser

       Komiteen viser til at paragrafen gir særlige regler om forsikringsforpliktelser ved offentlig administrasjon av forretningsselskaper. Første ledd bestemmer at tegning av nye eller fornyelse av forsikringer ikke kan finne sted etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet. Kredittilsynet kan, når særlige grunner taler for det, likevel tillate dette. Første ledd svarer i hovedsak til forsikringsvirksomhetsloven § 11-4 fjerde ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser til at annet ledd fastsetter at fordringer som følger av forsikringsavtale knyttet til direkte forsikring, herunder renter, skal dekkes før andre fordringer, men etter massefordringer. Dette tilsvarer forsikringsvirksomhetsloven § 11-5 første ledd første punktum. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser til at tredje ledd bestemmer at fortrinnsretten for livsforsikringsfordringer gjelder for et samlet beløp som minst tilsvarer forsikringsfondet i forsikringsselskapet. Dette tilsvarer forsikringsvirksomhetsloven § 11-5 annet ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 4-12 Skadeforsikringsbestand

       Komiteen viser til at første ledd bestemmer at alle skadeforsikringer opphører å gjelde tre måneder etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet. Administrasjonsstyret skal så tidlig som mulig, og i den utstrekning det er mulig, gi forsikringstakerne, de sikrede og andre med økonomiske interesser knyttet til forsikringsdekningen, skriftlig underretning om når forsikringen opphører. Dette svarer i hovedsak til forsikringsvirksomhetsloven § 11-4 tredje ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser til at annet ledd fastsetter at fordringer som følger av forsikringsavtale om direkte forsikring og som oppstår i perioden mellom vedtak om offentlig administrasjon og inntil tidspunkt for opphør av forsikringsavtalen, har rett til dekning etter § 4-11 annet ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteen viser til at tredje ledd gir regler om forskuddsbetalt premie og tilsvarer forsikringsvirksomhetsloven § 11-4 fjerde ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 4-13 Disponering av livsforsikringsbestand

       Komiteen viser til at paragrafen gir regler om overdragelse av forsikringsbestand ved avvikling av livsforsikringsselskap. Første og annet ledd tilsvarer henholdsvis forsikringsvirksomhetsloven § 11-10 første og annet ledd. Tredje ledd og fjerde ledd tilsvarer henholdsvis forsikringsvirksomhetsloven § 11-11 første og annet ledd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Kapittel 5. Øvrige bestemmelser

Til § 5-1 Straffebestemmelser

       Komiteen viser til at første ledd gir regler om straff for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser i loven, eller bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven. Strafferammen er satt til bøter eller under særlig skjerpende omstendigheter fengsel inntil ett år dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse. Bestemmelsen bygger på straffebestemmelsene i sparebankloven § 59, forretningsbankloven § 43, forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 første ledd og finansieringsvirksomhetsloven § 5-1.

       Annet ledd presiserer at medvirkning straffes på samme måte som overtredelse. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Til § 5-2 Opphevelse og endringer i andre lover

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det foreslås opphevelser og endringer i andre lover som følge av at regler som tidligere har stått i spesiallovgivningen nå samles i denne loven. Det vises til endringene i sparebankloven, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Mht. Postbanken vises det særskilt til at Postbanken skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Statsgarantien for Postbanken i postbankloven § 4-1 fjerde punktum kan etter dette oppheves. Videre vil postbankloven § 5-5 om garantiavgift til staten med samme begrunnelse kunne oppheves og erstattes med en regel om medlemskap i Forretningsbankenes sikringsfond. Idet loven også skal gjelde Postbanken, vil reglene i postbankloven § 10-2 om soliditetssvikt, administrasjon m.v., være overflødige og kan derfor oppheves. Endringene i postbankloven vil ikke kunne settes i kraft før Postbankens forhold til Bankenes sikringsfond er avklart. Det vises til lovutkastets § 5-3 om ikrafttredelse og overgangsregler. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader under avsnitt 2.2.1.1.2, og vil stemme imot § 5-2 første ledd om endringer i postbankloven § 4-1 og § 5-5.

Til § 5-3 Ikrafttredelse og overgangsregler

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-3.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til merknader under avsnitt 6.2 og vil stemme imot § 5-3 annet ledd hvor det foreslås at styret i Forretningsbankenes sikringsfond kan ettergi støtteinnskudd som ble ytet i 1991 eller tidligere.

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 1

§ 2-4 fjerde ledd skal lyde:

       Kongen kan fastsette nærmere regler om fondene og deres virksomhet. Kongen kan gi fondene adgang til å granske medlemmenes regnskaper, revisjonsforhold og forvaltning, og kan fastsette nærmere bestemmelser om granskingsadgangen og medlemmenes plikter i denne forbindelse.

Forslag 2

§ 2-6 skal lyde:

       Fondets samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid minst være lik 2 % av samlede garanterte innskudd hos medlemsbankene.

Forslag 3

§ 2-7 annet ledd skal lyde:

       Et medlems årsavgift skal settes til 2 promille av garanterte innskudd, dog slik at

a)	for et medlem som har en kjernekapitaldekning på mindre enn 8 prosent skal avgiftsbeløpet forhøyes med et prosentvis tillegg på 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen er mindre enn 8 prosent,

b)	for et medlem som har en kjernekapitaldekning som overstiger 8 prosent, skal avgiftsbeløpet reduseres med et prosentvis fradrag på 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen overstiger 8 prosent, men ikke i noe tilfelle på mer enn 35 prosent.

Forslag 4

§ 2-7 tredje ledd første punktum skal lyde:

       For filial som nevnt i § 2-2 første og annet ledd skal det hvert år betales en avgift til fondet tilsvarende 2 promille av garanterte innskudd i filialen.

Forslag 5

§ 2-12 skal lyde:

§ 2-12. Støttetiltak

       (1) For å sikre oppfyllelsen av formålet etter § 2-4 første ledd, kan fondet yte støtte til en bank med sikte på at virksomheten videreføres eller overføres til annen bank. Styret avgjør i det enkelte tilfellet om og i hvilken utstrekning det skal ytes slik støtte, og fastsetter vilkår for støtten. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på om den antatte økonomiske belastning på fondet kan holdes innenfor en kostnadsramme som ikke overstiger det som ville følge dekning av innskudd etter § 2-10 i forbindelse med offentlig administrasjon.

       (2) Medlemsbank som har mottatt støtte fra sikringsfondet, er forpliktet til å gjennomføre de bestemmelser som fondets styre fastsetter for å sikre mot tap, og skal gi regelmessig innberetninger til fondets styre om bankens stilling og virksomhet etter fondsstyrets nærmere bestemmelser. Fondets styre har også ellers adgang til å innhente opplysninger om bankens forhold til enhver tid.

       (3) Støtte etter denne paragraf kan i stedet gis til morselskapet i finanskonsernet dersom dette anses best å sikre oppfyllelsen av formålet etter § 2-4 første ledd.

Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:

Forslag 6

§ 2-6 skal lyde:

       Det enkelte sikringsfonds samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid minst være lik summen av 1,25 % av samlede innskudd hos medlemmer og 0,5 % av summen av beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene for de institusjoner som er medlemmer etter § 2-1.

10. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner.

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

§ 1-1. Lovens virkeområde

       (1) Loven gjelder sikringsordninger for banker med hovedsete her i riket og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner med hovedsete her i riket.

       (2) Kongen kan bestemme at andre kredittinstitusjoner enn banker med hovedsete her i riket, skal være helt eller delvis omfattet av loven og kan fastsette nærmere regler om dette.

       (3) Kongen kan bestemme at lovens kapittel 3 og 4 skal gjelde tilsvarende for pensjonskasser.

       (4) Kongen kan gi nærmere bestemmelser om lovens anvendelse på filial av finansinstitusjon med hovedsete i fremmed stat.

§ 1-2. Unntak

       (1) Loven gjelder ikke:

a)	Norges Bank,

b)	bank som er opprettet av staten for å yte eller stille garanti for kreditt m.v. til særlige formål og som bare låner ut midler bevilget av Stortinget, innlånt fra statskassen, eller innlånt på annen måte godkjent av Kongen.

§ 1-3. Definisjoner

       (1) Som finansinstitusjon regnes i denne lov:

a)	bank, herunder bank som eies av staten ved Postverket (Postbanken),

b)	finansieringsforetak,

c)	forsikringsselskap,

d)	morselskap i finanskonsern eller i del av dette.

       (2) Som kredittinstitusjon regnes foretak hvis virksomhet består i å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten og å yte lån for egen regning.

       (3) Som filial regnes et generalagentur, et kontor som ledes av foretakets egne ansatte, og annet forretningssted med en uavhengig person som har fast fullmakt til å handle på vegne av foretaket.

       (4) Som generalforsamling regnes også forstanderskapet i sparebank og årsmøtet i Postbanken.

Kapittel 2. Bankenes sikringsfond

§ 2-1. Medlemmer

       (1) Sparebank med hovedsete her i riket skal være medlem av Sparebankenes sikringsfond. Forretningsbank med hovedsete her i riket skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. En forretningsbank som en sparebank eier alle aksjene i skal likevel være medlem av Sparebankenes sikringsfond. Postbanken skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Kongen kan bestemme hvilket sikringsfond andre kredittinstitusjoner enn banker skal være medlem av, jf. § 1-1 annet ledd.

§ 2-2. Filialer

       (1) Kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat som mottar innskudd fra allmennheten gjennom filial her i riket, har rett til å bli medlem av innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-10 dersom innskuddsgarantiordningen i filialens hjemland ikke kan anses å gi filialens innskytere like god dekning som følger av loven her. Kongen kan fastsette nærmere vilkår for slikt medlemskap og kan bestemme hvilket sikringsfond filialen skal være medlem av.

       (2) Kongen kan bestemme at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i stat utenfor EØS-området, skal være medlem av innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-10 og hvilket sikringsfond filialen skal være medlem i.

       (3) Kongen kan fastsette nærmere regler om filialers medlemskap i sikringsfondene, herunder regler om at fondene kan granske filialenes regnskaper og revisjonforhold og vurdere deres forvaltning.

§ 2-3. Opplysningsplikt til kunder

       (1) Bank eller annen kredittinstitusjon som mottar innskudd her i riket skal skriftlig informere kundene om hvilken innskuddsgarantiordning som gjelder for virksomheten og om hvilken garanti for innskudd ordningen gir. Informasjonen skal gis på norsk og på en lett forståelig måte.

§ 2-4. Formål, vedtekter m.v.

       (1) Sikringsfondene skal gjennom innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-10 sikre innskuddsforpliktelsene til medlemmene. Fondene kan også yte støtte etter § 2-12 til medlemmer nevnt i § 2-1.

       (2) Fondene er egne rettssubjekter. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av fondene. Konkurs eller akkordforhandlinger kan ikke åpnes i fondene.

       (3) Fondenes øverste myndighet er generalforsamlingen, jf. § 2-14. Fondene ledes av et styre, jf. § 2-15. Fondene skal ha vedtekter godkjent av Kongen.

       (4) Fondene kan granske medlemsbankenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. I den sammenheng kan fondene kreve at en medlemsbank skal legge frem dokumenter m.v. og opplysninger som fondene anser nødvendig.

       (5) Kongen kan fastsette nærmere regler om fondene og deres virksomhet.

§ 2-5. Innskudd

       (1) I dette kapittel menes med innskudd enhver kreditsaldo i kredittinstitusjon i henhold til konto som lyder på navn, samt forpliktelser etter innskuddsbevis til navngitt person, unntatt innskudd fra andre finansinstitusjoner.

       (2) Kongen kan fastsette nærmere regler om hva som skal regnes som innskudd i filial.

§ 2-6. Sikringsfondenes størrelse

       (1) Det enkelte sikringsfonds samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid minst være lik summen av 1,5 prosent av samlede innskudd hos medlemmene og 0,5 prosent av summen av beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene for de institusjoner som er medlemmer etter § 2-1.

§ 2-7. Avgift fra medlemmene

       (1) Medlemmene skal hvert år betale en avgift til sikringsfondet med mindre fondets egenkapital etter siste års regnskap overstiger minstekravet etter § 2-6.

       (2) Et medlems årsavgift skal settes til summen av 1 promille av samlet innskudd og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet, dog slik at

a)	for et medlem som har en kjernekapitaldekning på mindre enn 8 prosent skal avgiftsbeløpet forhøyes med et prosentvis tillegg på 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen er mindre enn 8 prosent,

b)	for et medlem som har en kjernekapitaldekning som overstiger 8 prosent, skal avgiftsbeløpet reduseres med et prosentvis fradrag på 4 ganger det antall prosentpoeng som kjernekapitaldekningen overstiger 8 prosent, men ikke i noe tilfelle på mer enn 35 prosent.

       (3) For filial som nevnt i § 2-2 første og annet ledd skal det hvert år betales en avgift til fondet tilsvarende 1 promille av samlet innskudd i filialen. Det skal gjøres et forholdsmessig fradrag for den del av garantibeløpet etter § 2-10 annet ledd som anses dekket under innskuddsgarantiordningen i hjemstaten. For øvrig gjelder bestemmelsene i annet ledd bokstav a og b tilsvarende.

       (4) Kongen kan fastsette nærmere regler om beregningen av medlemmenes avgiftsplikt etter paragrafen her og kan samtykke i at avgiften settes lavere enn nevnt i annet og tredje ledd. Dersom det samlede avgiftsbeløp fra medlemmene ett år utgjør mindre enn en tidel av fondets minstekapital etter § 2-6, kan Kongen fastsette at årsavgiften skal beregnes på grunnlag av høyere satser enn fastsatt i de foregående ledd.

§ 2-8. Garanti fra medlemmene

       (1) Dersom fondets egenkapital er lavere enn minstekravet etter § 2-6 skal det beløp som mangler dekkes ved garanti fra medlemmene. Garantibeløpet for hvert medlem beregnes forholdsmessig på samme måte som avgiftsplikten i henhold til § 2-7.

       (2) Fondenes styre foretar fordelingen av garantibeløpene og fastsetter hvordan garantiansvaret skal sikres. Fordelingen av garantibeløpene skal omberegnes dersom styret bestemmer det, og når Kongen krever det.

       (3) Krav på innbetalinger i henhold til garantiansvaret kan for et enkelt år ikke overstige en tidel av minstekapitalen etter § 2-6.

§ 2-9. Endringer i medlemskap

       (1) Et nytt medlem skal svare avgift for første driftsår fra og med tidspunktet for inntreden. Innbetaling skjer sammen med avgiften for neste driftsår, og kan ikke overstige avgiften for dette år. Dersom avgift ikke skal betales fordi fondet har oppnådd minste ansvarlige kapital etter § 2-6, skal et nytt medlem likevel innbetale avgift tilsvarende ett års avgift for første fulle driftsår i samsvar med § 2-7.

       (2) Har et medlem drevet virksomhet før inntreden kan Kongen fastsette en særlig inntredelsesavgift utover det som følger av første ledd. Avgiften kan ikke overstige det avgiftsbeløp medlemmet ville ha betalt etter § 2-7 annet ledd dersom det hadde vært medlem i det foregående år. Kongen kan fastsette nærmere regler om innbetalingen.

       (3) Kongen kan ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om plikt til å svare avgift i tilfelle av avvikling, fusjon og vesentlige endringer i omfanget av virksomheten.

§ 2-10. Innskuddsgaranti

       (1) Det enkelte sikringsfond plikter å dekke tap som en innskyter har på innskudd i en medlemsinstitusjon, med mindre annet følger av reglene i paragrafen her. Som innskudd regnes i denne paragrafen også tilgodehavende etter oppdrag om betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester, samt ikke forfalte renter.

       (2) Dersom en innskyter har innskudd som samlet overstiger 2 millioner kroner, plikter ikke fondene å dekke tap på den del av samlede innskudd som overstiger dette beløp. Samlede innskudd skal reduseres med den enkelte innskyters forfalte forpliktelser etter andre avtaleforhold dersom medlemmet har adgang til å motregne innskudd og forpliktelser.

       Kongen kan i forskrift bestemme at grensen for pliktig dekning kan settes høyere enn det som følger av første punktum for enkelte spesielle typer innskudd eller for innskudd fra særskilte innskytere.

       (3) Fondene plikter ikke å dekke tap på:

a)	innskudd fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering,

b)	innskudd som har uvanlig høy rente eller andre økonomiske fordeler, når slike fordeler har bidratt til å forverre institusjonens økonomiske situasjon.

       (4) Fondene har ikke adgang til å dekke tap på:

a)	innskudd fra selskaper i samme konsern som medlemsinstitusjonen,

b)	innskudd som består av utbytte av en straffbar handling det foreligger rettskraftig dom for i forbindelse med en straffbar handling.

       (5) Vedtak om å dekke tap utover det det enkelte sikringsfond plikter å dekke etter annet og tredje ledd, krever tilslutning fra minst 5 styremedlemmer.

§ 2-11. Oppgjør

       (1) Fondet skal dekke tap på innskudd etter § 2-10 så snart som mulig og senest tre måneder etter at:

a)

Kredittilsynet har kommet til at et medlem etter tilsynets oppfatning verken er eller vil bli i stand til å tilbakebetale innskudd og dette har sammenheng med medlemmets økonomiske stilling. Kredittilsynet skal ta standpunkt til spørsmålet senest 21 dager etter at Kredittilsynet har fått kjennskap til at medlemmet ikke har tilbakebetalt innskudd som er forfalt til betaling og at dette har sammenheng med medlemmets økonomiske stilling, eller

b)	det er truffet vedtak om å sette et medlem under offentlig administrasjon etter kapittel 4 eller lignende insolvensbehandling.

       I særlige tilfeller kan Kongen forlenge fristen med inntil tre måneder. Fristen kan maksimalt forlenges med til sammen ni måneder.

       (2) Ved utbetaling skal det enkelte fond sikre at hver innskyter først får dekket tap på innskudd inntil et beløp i norske kroner som svarer til 20.000 ecu. Utover dette kan det fastsettes terminer for forholdsmessige delutbetalinger inntil alle innskytere har fått full dekning.

       (3) Utbetaling fra det enkelte fond til innskyter i filial som nevnt i § 2-2 første og annet ledd skal finne sted i den utstrekning innskyterens tap ikke er omfattet av innskuddsgarantiordningen i filialens hjemland.

       (4) Utbetalinger fra det enkelte fond for å dekke tap på innskudd i et medlems filial i en annen EØS-stat, må ikke overstige den utbetaling som ville blitt foretatt av den nærmest sammenlignbare innskuddsgarantiordning i filialens vertsland eller omfatte andre innskytere enn de som er omfattet av denne.

       (5) Tvist om fondenes avgjørelser etter innskuddsgarantien kan påklages til Kredittilsynet etter forvaltningsloven kapittel VI. Tvist om et krav omfattes av innskuddsgarantien og om retten til dekning under denne, kan prøves av domstolene.

§ 2-12. Støttetiltak

       (1) For å sikre at et medlem av et fond som nevnt i § 2-1, kan oppfylle sine forpliktelser eller videreføre virksomheten, eventuelt få overført virksomheten til annen institusjon, kan fondet yte støtte ved:

a)	å stille garanti eller gi annen støtte for å sikre innskudd eller dekke tap på innskudd som ikke blir dekket etter § 2-10,

b)	å gi støtteinnskudd, lån eller garanti for lån eller oppfyllelse av andre forpliktelser,

c)	å tilføre egenkapital eller stille egenkapitalgaranti for at virksomheten kan fortsette eller avvikles,

d)	å dekke tap som likviditets- og soliditetssvikt har påført kreditorer eller bestemte grupper av disse,

e)	andre tiltak i samsvar med vedtektene.

       (2) Styret avgjør etter nærmere bestemmelser i vedtektene om og i hvilken utstrekning et medlem skal gis støtte som nevnt i første ledd. Det kan settes vilkår for støtten. I støtteperioden kan Kredittilsynet treffe vedtak og fastsette retningslinjer som nevnt i § 3-2.

       (3) Styret kan ikke treffe vedtak etter annet ledd, med mindre et fonds gjenværende kapital etter støttetiltaket sammen med fremtidig innbetaling av årsavgift og garantikapital samt annen kapitaltilgang, antas å være tilstrekkelig til å sikre fondenes forpliktelser etter innskuddsgarantiordningen. Vedtak om støtte krever tilslutning fra minst fem styremedlemmer og begrunnelsen skal fremgå av fondets styreprotokoll.

       (4) Støtte etter paragrafen her kan i stedet gis til morselskap i finanskonsern. Morselskapet skal i så fall gi støtten direkte til medlemmet.

       (5) Medlemsbank som har mottatt støtte eller garanti fra et fond, skal gjennomføre de bestemmelser som fondets styre fastsetter for å sikre mot tap. Banken skal gi regelmessige innberetninger til fondets styre om medlemmets stilling og virksomhet etter fondsstyrets nærmere bestemmelser. Styret har også ellers til enhver tid adgang til å innhente opplysninger om bankens forhold.

       (6) Et fond kan ikke uten Kongens samtykke stille garanti eller påta seg andre forpliktelser i anledning innskuddsgaranti eller støttetiltak etter paragrafen her som til sammen utgjør mer enn to ganger fondenes minstekapital etter § 2-6.

§ 2-13. Regress

       (1) Når det enkelte fond har dekket et tap under garantien nevnt i § 2-10, trer fondet inn i innskyterens rett for et beløp som svarer til utbetalingen. Tilsvarende gjelder ved tap som innskyteren får dekket etter § 2-12.

§ 2-14. Generalforsamling

       (1) På generalforsamlingen har hvert medlem av et fond én representant og én stemme, med mindre Kongen bestemmer noe annet.

       (2) Generalforsamlingen vedtar vedtekter for fondet, velger medlemmer og varamedlemmer til styret og fastsetter instruks for styret.

       (3) Årsmelding og regnskap skal behandles av generalforsamlingen.

§ 2-15. Styre

       (1) Fondet skal ha et styre på syv medlemmer. Fem medlemmer med personlige varamedlemmer velges av generalforsamlingen, med mindre annet følger av lov av 15. mars 1991 nr. 2 om Statens Banksikringsfond § 6. Norges Bank og Kredittilsynet oppnevner hver ett medlem med varamedlem.

       (2) De valgte medlemmer og varamedlemmer velges for to år. Styret velger leder og nestleder for ett år om gangen.

       (3) For gyldig vedtak i styret kreves at minst fire medlemmer stemmer for forslaget, med mindre annet følger av § 2-10 femte ledd og § 2-12 tredje ledd.

       (4) Det skal føres styreprotokoll. Kredittilsynet kan kreve fondenes styreprotokoller fremlagt.

Kapittel 3. Betalings- og soliditetsvansker

§ 3-1. Melding om betalingsvansker m.v.

       (1) Styret og daglig leder i en finansinstitusjon har hver for seg plikt til å melde fra til Kredittilsynet hvis det er grunn til å frykte at:

a)	det vil kunne oppstå svikt i institusjonens evne til å oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller,

b)	institusjonen ikke vil kunne oppfylle minstekravene til ansvarlig kapital eller andre soliditets- og sikkerhetskrav fastsatt i lov eller forskrift,

c)	det er inntrådt forhold som kan medføre alvorlig tillitssvikt eller tap som vesentlig vil svekke eller true soliditeten.

       (2) Hvis institusjonens revisor blir kjent med forhold nevnt i første ledd, skal denne gi slik melding til Kredittilsynet som nevnt i første ledd, med mindre vedkommende har fått bekreftelse fra Kredittilsynet på at melding allerede er gitt i henhold til første ledd.

       (3) Meldingen etter første ledd skal inneholde opplysninger om institusjonens likviditets- og kapitalsituasjon, og gjøre rede for grunnen til vanskelighetene.

§ 3-2. Kredittilsynets myndighet

       (1) Når Kredittilsynet har mottatt melding etter § 3-1, eller har grunn til å tro at vilkårene i § 3-1 første ledd er oppfylt, skal Kredittilsynet i samråd med institusjonen klarlegge hvilke tiltak som er nødvendige. Norges Bank skal underrettes.

       (2) Blir slike tiltak ikke satt iverk av institusjonen selv, kan Kredittilsynet:

a)	innkalle generalforsamlingen med kortere frist enn det som følger av institusjonens vedtekter,

b)	gi pålegg om å endre sammensetningen av de styrende organer,

c)	fastsette vilkår eller retningslinjer som anses nødvendige for å sikre at den videre virksomhet blir drevet på betryggende økonomisk og for øvrig forsvarlig måte,

d)	kreve at det utarbeides revidert statusoppgjør.

(3)	Paragrafen her gjør ingen innskrenkninger i Kredittilsynets myndighet etter kredittilsynsloven.

§ 3-3. Revidert statusoppgjør

       (1) Krever Kredittilsynet at det utarbeides et revidert statusoppgjør, skal styret sørge for at det straks blir gjort. Ved utarbeidingen av oppgjøret gjelder reglene om årsoppgjør tilsvarende.

       (2) Kredittilsynet kan oppnevne en eller flere revisorer til å gjennomgå institusjonens økonomiske stilling. Kredittilsynet fastsetter deres godtgjørelse og kan gi nærmere bestemmelser om revisors arbeid. Godtgjørelsen betales av institusjonen.

§ 3-4. Innkalling til generalforsamling

       (1) Viser det reviderte statusoppgjør at en betydelig del av egenkapitalen er tapt etter siste årsoppgjør, skal styret straks innkalle generalforsamlingen. Det samme gjelder dersom det reviderte statusoppgjøret viser at mer enn 25 prosent av aksjekapitalen, eller 25 prosent av summen av grunnfondsbeviskapitalen og grunnfondet i finansinstitusjon organisert på annen måte enn som aksjeselskap, er tapt.

       (2) Generalforsamlingen skal ta stilling til om institusjonen har tilstrekkelig kapital til videre forsvarlig drift og om driften i så fall skal fortsette. Vedtak om videre drift treffes med flertall som for vedtektsendringer.

       (3) Vedtaket etter annet ledd skal godkjennes av Kredittilsynet. § 3-2 gjelder tilsvarende.

       (4) Blir det ikke gjort vedtak om at institusjonen skal fortsette sin virksomhet, kan generalforsamlingen med alminnelig stemmeflertall vedta at institusjonens virksomhet i sin helhet skal overdras til andre finansinstitusjoner.

       (5) Blir det heller ikke gjort vedtak om overdragelse av virksomheten som helhet, skal institusjonen avvikles. Dersom det ikke blir vedtatt på generalforsamlingen, skal Kredittilsynet oppnevne et avviklingsstyre til å foreta avvikling på institusjonens bekostning. Det samme gjelder hvis vedtak om å fortsette virksomheten ikke blir godkjent av Kredittilsynet, eller vilkår for godkjennelse ikke blir oppfylt i rett tid, eller en vedtatt overdragelse ikke iverksettes innen en frist fastsatt av Kredittilsynet.

§ 3-5. Nedsetting av aksjekapital og grunnfondsbeviskapital

       (1) Viser revidert statusoppgjør at bare 25 prosent eller mindre av aksjekapitalen er i behold, skal styret legge frem for generalforsamlingen en redegjørelse om institusjonens økonomiske stilling med forslag om nedskrivning av aksjekapitalen mot tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjøret.

       (2) Treffer ikke generalforsamlingen vedtak etter foregående ledd innen den tid Kredittilsynet har fastsatt, kan Kongen beslutte nedskrivning av aksjekapitalen i den utstrekning det reviderte statusoppgjøret viser at kapitalen er tapt. Dersom det er nødvendig for å sikre videre forsvarlig drift av institusjonen, kan Kongen også fastsette at aksjekapitalen skal forhøyes ved nytegning av aksjer. Kongen fastsetter de nærmere tegningsvilkårene. I tegningsvilkårene kan aksjeeiernes fortrinnsrett fravikes. I så fall skal det angis hvem som skal kunne tegne aksjene.

       (3) Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for summen av grunnfondsbeviskapital og grunnfond i finansinstitusjon organisert på annen måte enn som aksjeselskap.

§ 3-6. Nedsetting av ansvarlig lånekapital

       (1) Viser revidert statusoppgjør at en vesentlig del av den ansvarlige lånekapitalen er tapt, gjelder bestemmelsene i § 3-5 første ledd og annet ledd første punktum tilsvarende med mindre låneavtalen ikke gir institusjonen adgang til å foreta slik nedskrivning.

       (2) For ansvarlig lån som opptas etter at loven er trådt i kraft og har en løpetid på mer enn fem år, kan den ansvarlige lånekapital nedskrives etter reglene i første ledd selv om låneavtalen ikke inneholder bestemmelser om dette, med mindre annet er uttrykkelig bestemt i samtykket for låneopptaket.

Kapittel 4. Offentlig administrasjon

I. Alminnelige regler

§ 4-1. Virkeområde

       (1) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder bank og forsikringsselskap.

       (2) Bestemmelsene gjelder tilsvarende for morselskap i finanskonsern og for andre kredittinstitusjoner enn bank som er medlem av Forretningsbankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond.

       (3) Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av offentlig administrasjon i henhold til kapitlet her.

§ 4-2. Gjeldsforhandling eller konkurs

       (1) Gjeldsforhandling eller konkurs etter konkursloven kan ikke åpnes i institusjoner som omfattes av § 4-1. Det samme gjelder selskap som settes under offentlig administrasjon i medhold av § 4-5 annet ledd.

§ 4-3. Soliditetssvikt

       (1) Har Kredittilsynet grunn til å anta:

a)	at en institusjon ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller,

b)	at en institusjon ikke er i stand til å oppfylle gjeldende kapitaldekningskrav i samsvar med pålegg fra Kredittilsynet, eller

c)	at en institusjons eiendeler og inntekter til sammen ikke er tilstrekkelige til fullt ut å dekke forpliktelsene,

       skal det straks gis slik melding som angitt i annet ledd.

       (2) Gjelder det en bank eller annen kredittinstitusjon, skal Kredittilsynet gi melding til Norges Bank, det sikringsfond institusjonen er medlem av og Statens Banksikringsfond. Gjelder det et forsikringsselskap, skal Kredittilsynet gi melding til Norges Bank og garantiordningen som omfatter selskapet.

       (3) De organer som har mottatt melding etter annet ledd skal gi Kredittilsynet sin vurdering av om institusjonen kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift. Tilbys støtte, skal det gjøres rede for arten og omfanget av denne.

§ 4-4. Melding til departementet

       (1) Antar Kredittilsynet at institusjonen ikke kan sikres økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift, skal dette straks meldes til departementet. Meldingen skal inneholde en vurdering av om institusjonen bør settes under offentlig administrasjon.

§ 4-5. Vedtak om offentlig administrasjon

       (1) Må det antas at institusjonen ikke kan dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller og den ikke kan sikres tilstrekkelig økonomisk grunnlag for videre forsvarlig drift, kan Kongen treffe vedtak om at institusjonen settes under offentlig administrasjon. Det samme gjelder dersom institusjonen er ute av stand til å oppfylle kapitaldekningskravene, med mindre det blir gitt samtykke til at institusjonen midlertidig har lavere kapitaldekning enn fastsatt. Før vedtak treffes skal styret i institusjonen hvis mulig gis anledning til å uttale seg. Bestemmelsene i § 3-2 gjelder tilsvarende dersom institusjonen ikke settes under offentlig administrasjon.

       (2) Dersom Kongen treffer vedtak om at morselskap i finanskonsern skal settes under offentlig administrasjon, kan også øvrige selskaper som inngår i finanskonsernet settes under offentlig administrasjon.

       (3) Vedtak om offentlig administrasjon skal kunngjøres snarest mulig. Vedtaket skal meldes til Foretaksregistret, registreres i Verdipapirsentralen og tinglyses i de rettskretser der institusjonen har fast eiendom. Vedtaket skal også kunngjøres i Norsk Lysingsblad med oppfordring til fordringshaverne om å melde sine krav til administrasjonsstyret innen en angitt frist.

       (4) Etter at vedtaket om offentlig administrasjon er truffet, skal institusjonen føye til sitt firma: « Under offentlig administrasjon. »

§ 4-6. Virkninger av vedtak om offentlig administrasjon

       (1) Når vedtak om offentlig administrasjon er truffet inntrer følgende virkninger:

a)	Institusjonens tidligere organer trer ut av virksomhet. Administrasjonsstyret overtar myndighet som tilligger disse organer. Det sist fungerende styre skal likevel avgjøre saker som ikke kan utsettes inntil administrasjonsstyret er tiltrådt.

b)	Medlemmene av styret og kontrollkomiteen og revisor skal gi administrasjonsstyret alle opplysninger om institusjonens stilling og virksomhet.

c)	En bank kan ikke ta imot innskudd, påta seg nye engasjementer eller øke tidligere engasjementer uten Kredittilsynets godkjenning.

d)	Utbetaling til innskytere og andre fordringshavere kan ikke finne sted uten Kredittilsynets godkjenning.

e)	Dekningsloven gjelder tilsvarende. Fristdagen er dagen for vedtaket om å sette institusjonen under administrasjon.

f)	Fordringshavere med krav som er stiftet før vedtaket om offentlig administrasjon, kan ikke ta utlegg eller på annen måte få sikkerhet for slike krav i verdier som tilhører institusjonen.

       (2) Innskudd og andre forpliktelser som er stiftet under administrasjonen, skal anses som massegjeld. Tilsvarende gjelder for godtgjørelse til revisor for oppdrag utført i medhold av § 3-3 annet ledd.

       (3) Departementet kan gi administrasjonsstyret tillatelse til å innkalle institusjonens fordringshavere ved preklusivt proklama. Proklamaet kan ikke omfatte innskudd i bank eller skattekrav. Fristen og kunngjøringsmåte fastsettes i tillatelsen.

§ 4-7. Administrasjonsstyre og revisor

       (1) Administrasjonsstyret skal bestå av minst tre medlemmer med personlige varemedlemmer oppnevnt av Kredittilsynet. Lederen skal som regel være advokat.

       (2) Kredittilsynet oppnevner en eller flere revisorer, jf. § 3-3.

       (3) Kredittilsynet fastsetter regler for administrasjonsstyrets og revisors arbeid, og fastsetter deres godtgjørelse. Kredittilsynet kan kalle tilbake oppnevning av styremedlemmer og revisorer.

§ 4-8. Administrasjonsstyrets og revisors oppgaver og kompetanse

       (1) Administrasjonsstyret skal så hurtig som mulig søke å finne ordninger som gjør at institusjonens virksomhet kan drives videre med et tilstrekkelig økonomisk grunnlag, eller søke å få institusjonen sluttet sammen med eller dens virksomhet overdratt til andre institusjoner, eller foreta avvikling av institusjonen.

       (2) Administrasjonsstyret skal så snart som mulig utarbeide interne retningslinjer for institusjonens drift. Styret skal sørge for at det opprettes et kreditorutvalg som det kan rådføre seg med, og kan engasjere sakkyndige til hjelp i bobehandlingen.

       (3) Beslutninger av vesentlig betydning for institusjonen skal godkjennes av Kredittilsynet før de iverksettes.

       (4) Administrasjonsstyret skal innen tre måneder etter at det er oppnevnt gi Kredittilsynet en vurdering av institusjonens stilling og legge frem en plan for styrets videre arbeid. Kredittilsynet kan forlenge fristen.

       (5) Revisor skal revidere finansinstitusjonens forretningsførsel og utarbeide en revisjonsberetning.

§ 4-9. Fri virksomhet

       (1) Finner administrasjonsstyret at det foreligger tilstrekkelig økonomisk grunnlag for fortsatt forsvarlig drift, skal styret foreslå at Kongen treffer vedtak om at institusjonen skal settes i fri virksomhet.

       (2) Forslaget kan legge til grunn at krav skal settes ned i den utstrekning det ikke antas å være dekning for dem, og at det skal fastsettes terminer for utbetaling til kreditorer. Forslag til nedsettelse av krav, herunder krav som gjelder ansvarlig lånekapital, skal utarbeides i samsvar med dekningsloven og ellers gjeldende regler. Forslaget skal inneholde bestemmelser om forrentning av krav som dekkes.

       (3) Kongen kan treffe vedtak om at institusjonen skal settes i fri virksomhet. I vedtaket kan bestemmes at krav, herunder rentekrav, skal settes ned i den utstrekning det ikke antas å være dekning for dem, samt fastsette terminer for utbetaling til kreditorer. Kongen kan bestemme at det skal settes av midler til sikring av tilsvarende dekning av omtvistede krav. Prøving av omtvistede krav foretas av skifteretten.

       (4) Administrasjonsstyret skal sørge for valg av nye tillitsmenn før foretaket settes i fri virksomhet. Administrasjonsstyret fungerer inntil nyvalg har funnet sted. Kredittilsynet gir nødvendige overgangsregler.

       (5) Vedtak om at en institusjon skal settes i fri virksomhet og vilkårene for dette, skal meldes og kunngjøres som bestemt i § 4-5 tredje ledd.

§ 4-10. Avvikling

       (1) Hvis det innen ett år etter at en institusjon er satt under administrasjon ikke er sannsynlig at den i nær fremtid kan settes i fri virksomhet, sluttes sammen med en eller flere andre institusjoner eller dens virksomhet overtas av en eller flere andre institusjoner, skal administrasjonsstyret avvikle institusjonens virksomhet og foreta oppgjør til fordringshaverne. Departementet kan fastsette en annen frist.

       (2) Ved booppgjør og avvikling gjelder reglene i konkursloven kapittel VIII flg. tilsvarende så langt de passer. Kredittilsynet tar de avgjørelser som skal treffes i medhold av konkursloven med unntak av fordringsprøvelse som foretas av skifteretten.

       (3) Når avviklingen er gjennomført, legger styret frem sluttregnskap med forslag til utlodning til godkjenning av Kredittilsynet, som gir påbud om kunngjøring av det, og sender melding til Foretaksregistret om institusjonens opphør.

II. Særskilte regler for forsikringsselskaper

§ 4-11. Forsikringsforpliktelser

       (1) Etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet kan selskapet ikke tegne nye eller fornye forsikringer. Når særlige grunner taler for det, kan Kredittilsynet likevel tillate at dette gjøres.

       (2) Når et forsikringsselskap er under offentlig administrasjon, skal fordringer som følger av forsikringsavtale knyttet til direkte forsikring, herunder renter, dekkes før andre fordringer, unntatt massefordringer.

       (3) Fortrinnsretten for livsforsikringsfordringer gjelder for et samlet beløp som minst svarer til forsikringsfondet i institusjonen.

§ 4-12. Skadeforsikringsbestand

       (1) Tre måneder etter at vedtak om offentlig administrasjon er truffet opphører alle skadeforsikringer å gjelde. Administrasjonsstyret skal så tidlig som mulig og i den utstrekning det er mulig gi forsikringstakerne, de sikrede og andre med økonomiske interesser knyttet til forsikringsdekningen, skriftlig underretning om når forsikringen opphører.

       (2) Fordringer som følger av forsikringsavtale om direkte forsikring, og som oppstår i perioden mellom vedtak om offentlig administrasjon og inntil tidspunkt for opphør av forsikringsavtalen, har rett til dekning etter reglene i § 4-11 annet ledd.

       (3) Forskuddsbetalt premie (ristorno) for tiden etter at forsikringene opphører kan ikke kreves refundert for beløp under en grense fastsatt av Kongen.

§ 4-13. Disponering av livsforsikringsbestand

       (1) Ved avvikling av livsforsikringsselskap skal administrasjonsstyret forsøke å få hele forsikringsbestanden overtatt av et eller flere livsforsikringsselskaper. Administrasjonsstyret skal utarbeide en redegjørelse over de tilbud som har vært vurdert av administrasjonsstyret. Vil overdragelsesavtalen medføre nedsettelse av forsikringsbeløpene, skal dette angis.

       (2) Redegjørelsene og forslaget til overdragelsesavtale skal kunngjøres i Norsk Lysingsblad, i den eller de aviser hvor vedtaket om offentlig administrasjon ble kunngjort, og i andre aviser som Kredittilsynet måtte bestemme. Administrasjonsstyret skal dessuten sende kunngjøringen til alle forsikringstakere og forsikrede med kjent oppholdssted. I kunngjøringen skal alle forsikringstakere og forsikrede varsles om at de innen en frist må melde fra dersom de vil gjøre innsigelser mot overdragelsen. Dersom det ikke innen utløpet av fristen kommer innsigelse mot overdragelsen fra minst en femdel av de forsikringstakere og forsikrede som kunngjøringen er sendt til, skal administrasjonsstyret med Kredittilsynets samtykke inngå avtalen om overdragelse. Overdragelsen medfører at forpliktelsene etter forsikringskontraktene går over til det overtakende selskap.

       (3) Lykkes det ikke å overdra forsikringsbestanden, skal Kongen fastsette en endelig nedsettelse av forsikringsbeløpene i henhold til det foretatte oppgjør, og sammenkalle en generalforsamling av forsikringstakere til stiftelse av et gjensidig selskap. Til denne generalforsamlingen gis to måneders varsel. Innkallingen kunngjøres og sendes ut som nevnt i annet ledd.

       (4) Generalforsamlingen vedtar vedtekter med alminnelig flertall, og velger styret og øvrige tillitsmenn i selskapet. Styret skal sende beretning til Kongen med søknad om konsesjon.

Kapittel 5. Øvrige bestemmelser

§ 5-1. Straffebestemmelser

       (1) Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer loven eller bestemmelse eller pålegg gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil 1 år, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse.

       (2) Medvirkning straffes på samme måte.

§ 5-2. Endringer i andre lover

       (1) I lov av 5. juni 1992 nr. 51 om bank som eies av staten ved Postverket gjøres følgende endringer:

§ 4-1 fjerde punktum oppheves.

§ 5-5 skal lyde:

       Medlemskap i bankenes sikringsfond

       Banken skal være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond og svare avgift i henhold til reglene i §§ 2-7 og 2-8 i lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner.

Overskriften til kapittel 10 skal lyde:

       Kap. 10. Avvikling

§ 10-2 oppheves.

       (2) I lov av 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker gjøres følgende endringer:

Kapittel 7 og §§ 49-55 oppheves.

       (3) I lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker gjøres følgende endringer:

Kapittel 5, § 32 og §§ 35-41 oppheves.

       (4) I lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endring:

Kapittel 11 oppheves.

       (5) I lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:

I kapittel 2a oppheves mellomoverskriften « V. Offentlig administrasjon. »

§ 2a-16 oppheves.

§ 5-3. Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

       (1) Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi nærmere overgangsregler.

       (2) Styret i Forretningsbankenes sikringsfond kan ettergi støtteinnskudd som ble ytet i 1991 eller tidligere.

Oslo, i finanskomiteen, den 15. oktober 1996.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen,	Bjørnar Olsen,	Per-Kristian Foss,
leder.	ordfører.	sekretær.