Generelt

       Komiteen har forelagt forslagene i Dok.nr.8:87 (1995-1996) for justisministeren som har avgitt uttalelse i brev av 15. oktober 1996, jf. vedlegg til innstillingen. Komiteen har for øvrig i brev av 17. desember 1996 stilt enkelte tilleggsspørsmål som departementet har besvart i brev av 7. mars 1997.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at grunneieres erstatningsrettslige vern ved ekspropriasjon på noen punkter er svakere enn det Stortinget forutsatte da loven om ekspropriasjonserstatninger ble vedtatt i 1984. For flertallet er det et viktig utgangspunkt at ingen skal risikere å tape det de eier uten en tilfredsstillende kompensasjon.

       De foreslåtte regelendringene vil etter flertallets syn bidra til presiseringer og forbedringer på enkelte avgrensede områder av ekspropriasjonserstatningsretten. Forslagsstillerne tar ikke sikte på å endre noen grunnleggende prinsipper innenfor rettsområdet. Flertallet mener at justisministeren i sin uttalelse tar feil når hun beskriver konsekvensene av vedtagelsen av det foreliggende forslag. Flertallet mener forslaget i større grad enn i dag vil sikre en full erstatning for det tap ekspropriasjonen eller reguleringen påfører grunneieren.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at utgangspunktet for fastsettelse av ekspropriasjonserstatningen er Grunnloven § 105 som fastslår at grunneier skal ha full erstatning. Disse medlemmer konstaterer at de verdsettingsprinsipper som forslagsstillerne fremstiller som til dels sterkt urimelig, av Høyesterett ansees for å være i samsvar med Grunnlovens prinsipp.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at de foreslåtte endringer reiser en rekke spørsmål og omhandler et meget komplisert juridisk felt. Disse medlemmer viser til at Justisdepartementet påpeker en rekke uavklarte spørsmål i sin uttalelse til forslaget, jf. vedlegg til innstillingen. Disse medlemmer vil i likhet med Justisdepartementet understreke behovet for gode og grundige forarbeider ved såvidt kompliserte juridiske regler, noe som skulle tilsi en ordinær lovbehandling med grundig utredning, høringsrunde og bearbeiding i departementet. Disse medlemmer mener det er lite forsvarlig å vedta de foreslåtte lovendringer ved den fremgangsmåte det nå er lagt opp til.

Endring av vederlagsloven § 5

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, konstaterer at offentlige myndigheter i voksende grad regulerer arealbruken i samfunnet. En slik øket regulering av arealbruken øker konfliktnivået mellom grunneiernes interesser og reguleringsmyndighetenes interesser. Grunneiere må i stor utstrekning tåle at det gjennom offentlige arealplaner legges bånd på grunneierens faktiske mulighet til å utnytte sin eiendom. Flertallet er enig i at det er riktig og nødvendig at det offentlige har en utstrakt adgang til å vedta arealdisponeringsplaner. Flertallet mener imidlertid at alminnelige rettferdighets- og likhetsbetraktninger tilsier at det er samfunnet, ikke grunneieren alene, som må bære kostnadene ved reguleringer som har samfunnets felles beste for øyet.

       Flertallet ønsker å sikre at grunneiere som blir utsatt for ekspropriasjon skal få full erstatning for det faktiske tapet ekspropriasjonen medfører.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at man i de senere år har fått lovverk om arealplanlegging i kommune-Norge som gjør at det offentlige nå kan være med å styre hvordan arealer best kan utnyttes, vernes eller beskyttes for inngrep. Det er en sterk vilje til å prioritere miljøhensyn som har ligget til grunn for oppbyggingen av dette lovverket som nå etterhvert er godt innarbeidet i kommunene.

       Disse medlemmer mener det betyr noe for samfunnet som helhet hvordan arealer blir utnyttet, hva som bygges og hvor det bygges. Også kulturminnevernet har stor nasjonal betydning. Det er bygget opp omstendelige politiske prosesser rundt lovverket når det gjelder kommunale reguleringsplaner, som nå synes å ha bred aksept i befolkningen.

       Disse medlemmer konstaterer at dette lovverket er blitt til for at storsamfunnet skal kunne være med å forme samfunnet på ulike nivåer, og for å gjennomføre nasjonale vedtak som verning av skogarealer, våtmarksområder og fjellvidder; eller bygge riksveier og jernbanelinjer osv. Forslaget, som forutsetter en klar prisøkning ved ekspropriasjon, vil undergrave arealplanenes mulighet til å fungere som et effektivt instrument for offentlig planlegging.

       Etter vederlagsloven er det den reelt påregnelige utnytting av tomten som skal legges til grunn ved erstatningsberegningen. Dette grunnleggende prinsippet fikk tilslutning fra justiskomiteens flertall, representantene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet da loven ble vedtatt. Flertallet uttaler i Innst.O.nr.27 (1983-1984) også:

       Disse medlemmer vil understreke at det foreliggende forslaget om en endring av § 5 vil endre denne rettstilstanden idet forslaget går ut på at erstatningen skal fastsettes uavhengig av hva det aktuelle området nå er regulert eller brukt til. Derimot skal det legges vekt på hva det tidligere har vært regulert eller brukt til. Alle andre grunneiere, inkludert de som selger frivillig, vil imidlertid måtte forholde seg til den til enhver tid foreliggende reguleringsplan, og endringer i denne vil naturlig nok ha konsekvenser for grunneiernes fremtidige disponering av eiendommen. Disse medlemmer stiller seg undrende til at forslagsstillerne mener at man nettopp ved ekspropriasjonsinngrep ikke skal legge eksisterende arealplaner til grunn, mens man formodentlig mener grunneierne i andre sammenhenger, f.eks. ved frivillig salg, vil måtte henholde seg til planene. Disse medlemmer mener dette er klart urimelig. Disse medlemmer mener videre at dette vil føre til en vilkårlig prisfastsettelse som ikke vil være i overensstemmelse med prinsippet om at det er den påregnelige utnytting av grunnen som skal avgjøre erstatningen.

       Disse medlemmer viser til at Høyesterett i en dom av 29. april 1996 ( Rt-1996-521 ) (Toten-dommen), slår fast at hovedregelen fortsatt skal være at man ved verdsetting ikke kan legge til grunn en utnyttelse som ville være i strid med gjeldende arealplaner. Det er imdlertid foretatt en nærmere vurdering av i hvilke tilfeller man kan gjøre unntak fra dette utgangspunktet når man vurderer hva som er påregnelig utnyttelse av et område. Dommen gjaldt ekspropriasjon av grunn til vei etter en veiplan. Det understrekes i dommen at den samlede arealplanlegging som vegplanleggingen blir en del av, i praksis vil få betydning for vurdering av hva som skal regnes som påregnelig utnyttelse. Disse medlemmer mener gjeldende rettstilstand etter dette gir domstolene den nødvendige fleksibilitet, og mener det er viktig å holde fast ved utgangspunktet om at arealplanene som hovedregel skal legges til grunn ved vurderingen av hvilken utnyttelse av et areal som er påregnelig.

       Disse medlemmer mener det gir best forutsigbarhet både for det offentlige som skal planlegge arealutnyttelse og de enkelte grunneiere om de arealplaner som til enhver tid gjelder også skal legges til grunn for erstatningsutmålingen i ekspropriasjonstilfellene.

       Disse medlemmer vil etter dette gå imot forslaget til endring av vederlagsloven § 5 tredje ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet støtter forslaget om at det ved erstatningsutmålingen skal ses bort fra verdiendringer som alene følger av den reguleringsplan eller annen offentlig plan det blir ekspropriert på grunnlag av. Det skal således hverken tas hensyn til verdireduksjoner eller verdistigninger som følger av planen alene. Erstatningen skal beregnes på grunnlag av den påregnelige fremtidige verdien dersom den planen det eksproprieres på grunnlag av ikke hadde foreligget. I praksis vil imidlertid kriteriet om at det er den påregnelige fremtidige utviklingen som skal legges til grunn for erstatningsutmålingen kunne innebære at planens betydning for verdiøkninger vil være mindre enn for verdireduksjoner, iallfall i pressområdene. Forslaget innebærer ingen endringer hverken i dette generelle prinsippet eller i prinsippet om at grunneieren har en plikt til å tilpasse seg ekspropriasjonstiltaket slik at tapet blir minst mulig.

       Disse medlemmer har merket seg at Høyesterett i sine plenumsdommer av 29. april 1996 har lagt til grunn at det ved ekspropriasjon til veg skal ses bort fra at den veiplanen det eksproprieres på grunnlag av binder grunnutnyttelsen til veiformål. Disse medlemmer mener at Høyesteretts avgjørelser, for veiplaners vedkommende, samsvarer med forslagets intensjoner. Disse medlemmer mener imidlertid at dette er et riktig prinsipp, også i de tilfellene det eksproprieres på grunnlag av reguleringsplaner eller andre offentlige arealutnyttelsesplaner. Det vil derfor være hensiktsmessig å få klargjort loven på dette punkt gjennom en lovfesting. Disse medlemmer fremmer derfor forslaget i Dok.nr.8:87 (1995-1996) på dette punkt.

       Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti viser til Høgsterett sin plenumsdom av 29. april 1996 ( Rt-1996-521 , den s.k. Toten-dommen). Høgsterett har vedtatt at når det vert ekspropriert til offentleg veg på grunnlag av reguleringsplan eller vegplan, skal skjønnsretten ved verdsetjing av grunnen sjå bort fra den råderettinnskrenkinga som fylgjer av sjølve planen og vurdere kva for utnytting som ville ha vore pårekneleg utan denne reguleringa. Høgsterett viser til tidlegare rettspraksis (fram til Malvikdommen, Rt-1993-409 ) og utsegn frå dei lovgjevande styresmaktene. Ved bruk av § 5 tredje ledd såg ein den gongen bort frå den planen det vart ekspropriert etter, og erstatning vart fastsatt på grunnlag av naturlege og påreknelege utnyttingsmoglegheiter. Ved Malvikdommen vart dette prinsippet forlatt, men Høgsterett meiner no at det er reelle, rettslege grunnar for å gå attende til praksis slik den var før Malvikdommen kom. Skjønnsretten må dermed no ta stilling til kva utnytting som ville vore pårekneleg etter tilhøva på staden. Det skal sjåast bort frå at den forutgåande planprosessen faktisk kan ha påverka salsverdien av dei areala som skal avståast i ekspropriatens disfavør.

       Denne medlemen viser til at høgsterettsdommen gjer at den foreslåtte lovendringa ikkje er naudsynt. Høgsterett sine premissar er generelt formulert, og ein må gå ut frå at dei vil få innverknad også på andre saker enn vegsaker.

       Denne medlemen vil etter dette gå imot endringa i vederlagslova § 5 tredje ledd.

Endring av vederlagsloven § 6

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har registrert at dagens praksis med verdsettelse av eksproprierte ressurser som skog, sand, grus o.l som eksproprieres i flere tilfeller oppleves som grovt urimelig. Flertallet er opptatt av at grunneiere også når erstatning utmåles etter reglene om tapte fremtidige bruksmuligheter skal få full erstatning for det faktiske økonomiske tapet han blir påført gjennom ekspropriasjonen. Erstatningen skal etter ordlyden i forslaget utbetales i forhold til hvilken økonomisk utnyttelse av ressursene som er påregnelig i fremtiden. I de tilfeller hvor skog, jord, sand- og grusforekomster m.v. i seg selv har en påregnelig fremtidig salgsverdi skal erstatning utmåles etter dagens pris. Flertallet stiller seg undrende til at justisministeren i sin uttalelse uttaler følgende:

       Flertallet er uenig i denne tolkningen da det klart fremgår av forslagets ordlyd at det er den påregnelige utviklingen som det er rimelig grunnlag for etter forholdene på stedet som skal legges til grunn. Flertallet stiller seg videre undrende til Justisdepartementets påstand om at forslaget innebærer at man går bort fra regelen om grunneierens tilpasningsplikt, idet det i premissene for forslaget uttrykkelig uttales at denne regelen bør opprettholdes. Forslaget tar kun sikte på å endre enkelte uheldige utslag av dagens praksis.

       I de tilfeller hvor ressursene ikke ville vært omsettelige f.eks. på grunn av transportkostnader til markedet eller forbudet i jordloven mot å avhende jord separat uten samtykke, har ikke disse ressursene noen aktuell salgsverdi på eierens hånd. I slike tilfeller er ekspropriaten etter flertallets syn ikke påført noe tap i denne relasjonen. Ekspropriasjonen i seg selv skal ikke gi ressurser en verdi som de ikke ville hatt dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. Derimot er det klart at en ekspropriasjon kan aktualisere en realisasjon av ressurser, f.eks. fordi ekspropriasjonen kan gjøre grunneier kjent med forekomstenes eksistens eller ved at ekspropriasjonen kan påvirke tidspunktet for realisasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til departementets brev der det fremgår at det er et grunnleggende prinsipp i erstatningsretten at det bare er det påregnelige tap som skal erstattes. Flertallet (Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) presiserer i Innst.O.nr.27 (1983-1984) at det er den « påreknelege utnytting det er reelt grunnlag for etter tilhøva på staden » som er utgangspunkt for erstatningsfastsettelsen. Upåregnelig tap, dvs. tap relatert til en helt teoretisk mulig utnytting av en eiendom, skal ikke erstattes. Forslaget slik det fremstår i dokumentet vil inkludere alle eventuelle utnyttelsesmuligheter på f.eks. en skogeiendom, selv om det aldri har vært aktuelt å benytte dem. Forslaget ser også bort fra den plikt grunneier har til å begrense tapet, og prinsippene i skogbruksloven og skogvernloven som setter forbud mot uten videre å hugge ned all skog. Det innebærer at den verdi man ønsker erstattet er en ren teoretisk størrelse uten grunnlag i den faktiske og forventede utnyttelse av eiendommen. Disse medlemmer kan ikke se at dette er en rimelig forventning fra grunneierne som heller ikke ville kunne forvente en frivillig salgspris fastsatt ut fra slike kriterier.

       Det fremgår av departementets uttalelse at forslaget vil føre til en betydelig overkompensasjon til grunneieren i en rekke tilfeller. Disse medlemmer mener dette er meget bekymringsfullt. Departementet viser til at dette igjen vil kunne gå ut over vernearbeidet på en måte som står i motsetning til Grunnloven § 110 b. Disse medlemmer viser til at Stortinget nylig har behandlet plan om barskogvern der det ble gitt tilslutning til å utvide det vernede areal for barskog. Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttaler bl.a. i Innst.S.nr.220 (1995-1996) at det:

       Disse medlemmer vil etter dette gå imot forslaget til endring av vederlagsloven § 6 første ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet mener intensjonen med forslaget i Dok.nr.8:87 (1995-1996) kommer klarere frem dersom det presiseres i lovteksten at de nevnte ressursene på grunneierens hånd må ha en aktuell salgsverdi.

       Disse medlemmer fremmer etter dette forslag om at ekspropriasjonserstatningsloven § 6 første ledd skal lyde:

       « Vederlag etter bruksverdi skal fastsetjast på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden. Det skal samstundes gjevast vederlag etter dagens pris for dei ressursar på eigedomen som vert oreigna og som har aktuell salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet kan ikke se annet enn at den lovendring som her foreslås i praksis effektivt vil motarbeide gjennomføringen av nasjonale vernevedtak, og gjøre det plan- og lovverket vi i dag har vesentlig mindre realistisk å gjennomføre som forutsatt. En sterk økning i prisfastsettelsen vil sette en effektiv stopper for mange verneprosjekter fordi det offentlige ikke vil ha råd til å betale den overkompensasjon som ligger i forslaget.

       Endringsforslaget vil dermed etter disse medlemmers mening sette vernearbeidet i Norge tilbake mange skritt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti forutsetter at staten i størst mulig grad går inn i makeskifter eller inngår langsiktige leieavtaler av vernearealer for å unngå ekspropriasjon i flere tilfeller enn nødvendig.

       Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti viser til at det har vore hevda at endringane i § 6 første ledd vil gje erstatning også for bruk som ikkje er pårekneleg. For å gjere det udiskutabelt at det er pårekneleg bruk som skal vera vurderingstemaet, vil denne medlemen foreslå fylgjande tillegg til siste punktum i § 6 første leden:

       « når dette er pårekneleg etter første punktum »

       Denne medlemen stør etter dette lovendringa.

Endring av vegloven § 41

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er av den oppfatning at det i mange tilfeller virker meget urimelig at grunneiere blir påført til dels betydelige kostnader ved omlegging av avkjørsel og/eller ombygging av byggverk og anlegg som endringen gjør nødvendig. Flertallet registrerer at Samferdselsdepartementet i en uttalelse til det foreliggende forslag uttaler at departementet ikke er kjent med at veglovens § 41 tredje ledd praktiseres på noen urimelig måte. Flertallet stiller seg noe undrende til dette.

       Flertallet har merket seg Høyesteretts avgjørelse i Norsk Rettstidende 1996 s. 727 ( Rt-1996-727 ), hvor Høyesterett opphevet et overskjønn som tilkjente en grunneier en erstatning på 25.000-75.000 kroner. Saken gjaldt kostnader i forbindelse med en garasje som ikke lenger kunne brukes på grunn av en avkjørselsregulering. Overskjønnet ble opphevet på grunn av gal rettsanvendelse. Høyesterett la til grunn at garasjene « ikke lenger kunne brukes etter sitt formål og heller ikke til andre formål av tilsvarende verdi ». Til slutt i førstevoterendes votum uttales det følgende:

       Flertallet mener Høyesteretts avgjørelse og førstevoterendes votum til fulle illustrerer behovet for en endret rettstilstand.

       Flertallet understreker at det kun er nødvendige ombygginger som bidrar til å opprettholde samme bruksverdi som skal erstattes. I den grad omreguleringen medfører en verdistigning på eiendommen, skal dette komme til fradrag i den utmålte erstatningen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at vegloven ble endret i 1981 med den hensikt å imøtekomme noe av det som forslagsstillerne her ser ut til å være ute etter å oppnå.

       Disse medlemmer konstaterer at dagens § 41 etter Samferdselsdepartementets oppfatning ikke praktiseres på en urimelig måte.

       Disse medlemmer viser videre til Justisdepartementets uttalelse der det fremgår at forslaget ikke innebærer noe prinsipielt nytt idet også gjeldende bestemmelse hjemler særlige erstatningsregler for denne type offentlige reguleringer. Disse medlemmer mener endringen er unødvendig, og støtter derfor ikke forslaget om endring av vegloven § 41.