Barne- og familiedepartementet legger med dette fram forslag om ny forvaltningsordning og lovgivning for familievernet.
Departementets siktemål er å videreføre familieverntjenesten slik den fremstår i dag. Det er en svært etterspurt tjeneste som yter viktig hjelp til mange. Familievernet representerer faglig spisskompetanse i forhold til familierelaterte problemer. Kombinasjonen av lav terskel og høy faglig kompetanse gjør familievernet til et unikt tilbud.
Den faglige virksomheten sammenholdt med familievernets kompetanse, organisering og lederstruktur tilsier etter departementets vurdering at tjenesten i større grad er beslektet med helsetjenestene enn med sosialtjenestene.
På denne bakgrunn vil departementet konkludere med at familievernet er å anse som en helsetjeneste, med særlig vekt på forebyggende arbeid.
Lovforslaget innebærer at fylkeskommunen blir forvaltningsmyndighet for familievernkontorene. Departementet drøfter ulike alternativer mht. forvaltningsmyndighet. I tillegg til fylkeskommunen er Statens helsetilsyn, fylkesmannen og kommunene vurdert. Departementet har kommet til at fylkeskommunen er den instans som best kan ivareta forvaltningsansvaret for familievernet. Departementet mener at familievernet har mange likhetstrekk med de fylkeskommunale 2. linjetjenestene og bør ses i sammenheng med disse. Det er fra 1 til 6 familievernkontorer i hvert fylke. Dette gjør tjenesten etter departementets vurdering velegnet for fylkeskommunal forvaltning. Fylkeskommunen vil kunne vurdere de samlede ressursene i familieverntjenesten i fylket og bidra til å utvikle tjenesten slik at den er best mulig tilpasset brukernes behov. Fylkeskommunen gis i lovutkastet ansvar for å sørge for at familieverntjenesten finnes i fylket og på forsvarlig måte planlegge, organisere, dimensjonere og kvalitetssikre tjenesten.
Departementet foreslår at forholdet mellom fylkeskommunen og de kirkelige kontorene skal reguleres gjennom driftsavtaler. Departementet foreslår at de kirkelige kontorene gis rett til avtale med fylkeskommunen i to år. Etter en planmessig utbygging og lokalisering av nye familievernkontorer de siste årene har familievernet etter departementets vurdering nå omtrent det omfang og den struktur det bør ha. Departementet legger derfor til grunn at avtalene vil bli videreført. Departementet vil bidra med informasjon og veiledning slik at avtaleinngåelsen kan skje så smidig som mulig og sikre at ulik eiertilknytning blir respektert.
Familievernet finansieres i dag i hovedsak ved statlige, fylkeskommunale og kommunale midler. I tillegg kommer frivillige gaver. Utgiftsdelingen varierer betydelig fra fylke til fylke. Statstilskudd til familievernkontorene foreslås opprettholdt som et øremerket tilskudd. Departementet foreslår en finansieringsmodell der kommunale tilskudd ikke er en nødvendig forutsetning for driften.
Når det gjelder organiseringen og virksomheten ved kontorene, så er departementets siktemål å videreføre dagens familievern, herunder tjenestens kompetanse og tverrfaglige arbeidsform. De profesjoner som i dag arbeider i familievernet, danner en god kompetanseprofil i forhold til de oppgavene som skal løses ved kontorene. Tverrfagligheten sikrer bredde i tilnærmingen til og forståelsen av problemene. I tråd med definisjonen av familievernet som en forebyggende helsetjeneste må hvert familievernkontor ha en faglig leder som tilhører helseprofesjonene - psykolog eller psykiater/lege. Sosionom med lang praksis fra familievernet og videreutdanning i familieterapi kan imidlertid også være faglig leder. Departementet foreslår at det etableres en ordning hvor sosionom etter nærmere retningslinjer kan godkjennes som faglig leder.
Faglig leder vil være ansvarlig for behandlingsopplegget, for kompetansevedlikehold og -utvikling og for å veilede/instruere det øvrige personell. Departementet ser at enkelte kontorer av praktiske grunner fortsatt vil ha behov for en daglig/administrativ leder i tillegg til den faglige. Departementet mener imidlertid at familievernkontorene utgjør såvidt små enheter at det på sikt bør tilstrebes én leder ved hvert kontor.
Lovforslaget inneholder regler om taushetsplikt. Det foreslås videre plikt for familievernkontorene til å føre klientjournal. Departementet vil utarbeide forskrifter om innhold og oppbevaring av journal. Familievernet arbeider med relasjonsproblemer og klienten er oftest mer enn en person; en forutsetning for god dokumentasjon av behandlingen vil derfor være at det føres felles journal for de involverte. Dette kan føre til visse problemer mht. klientenes innsynsrett; enhver har rett til innsyn i opplysninger som gjelder seg selv, men ikke uten videre i opplysninger som gjelder andre. Fellesopplysninger kan i visse tilfeller bli brukt som partsinnlegg, f.eks. i sak om barnefordeling. Den ene partens ønske om innsyn må derfor veies mot den andre partens interesse av at opplysningene ikke utleveres. Departementet forslår at det kreves samtykke for utlevering av fellesopplysninger.
Departementet foreslår at fylkeslegen fører tilsyn med virksomheten ved familievernkontorene. På grunnlag av tilsynsfunksjonen vil fylkeslegen også være klageinstans. Også i dag har fylkeslegen tilsynsansvar for familievernet, men etter at familievernet i 1990 ble overført fra daværende Helsedirektoratet til Barne- og familiedepartementet, har dette ansvaret framstått som noe uklart.
1.1 Nærmere om lovforslaget - Forvaltningsmyndigheten, § 2
I den debatt som har vært ført om ny forvaltningsordning for familievernkontorene har i tillegg til fylkeskommunen Statens helsetilsyn, fylkesmannen og kommunene vært antydet som mulig forvaltningsmyndighet.
Departementet har i høringsnotatet drøftet fordeler og ulemper ved de fire alternativene.
Høringsnotatet konkluderer med at fylkeskommunen bør ha forvaltningsmyndighet for familievernkontorene.
Det redegjøres for høringsinstansens syn på s. 15 og 16 i proposisjonen.
1.1.1 Departementets forslag
Departementet har kommet til at fylkeskommunen er det forvaltningsnivå som best kan ivareta familievernet.
Hovedinnvendingene mot å legge forvaltningsnivået til fylkeskommunen har som tidligere påpekt vært at dette vil kunne medføre et ulikt tilbud fra fylke til fylke. Det er viktig at tilbudet tilpasses behovene i det enkelte fylke, og disse kan av ulike grunner variere. For det første brukes familievernkontorene primært av aldersgruppen 30-50 år, og det vil være regionale variasjoner mht. hvor stor del av befolkningen som tilhører denne aldersgruppen. For det andre er det minst like store regionale variasjoner i hvilken « kultur » som finnes for å oppsøke en slik tjeneste, fremfor å forsøke å møte familiekriser på andre måter. For det tredje, hvordan det øvrige hjelpeapparat er sammensatt, utbygget og organisert på lokalplan vil selvfølgelig også ha innvirkning på etterspørselen etter familieverntjenester.
Tidligere forslag om forvaltning av familievernet innebar finansiering over rammetilskuddet. Det har vært uttrykt skepsis til dette ut fra en bekymring om at familievernet vil kunne bli nedprioritert i konkurranse med andre lovpålagte oppgaver. Samtidig har det vært hevdet at forebygging ofte taper i kampen om ressursene.
Det forslaget departementet nå legger frem innebærer en sikring av familievernet gjennom lovfesting av virksomheten og øremerkede statlige tilskudd til familievernet.
I lovforslaget gis fylkeskommunen plikt til å sørge for at familieverntjenesten finnes i fylket og på forsvarlig måte planlegge, dimensjonere, organisere og kvalitetssikre tjenesten. Dette innebærer ikke endring av den todelte eierstrukturen i familievernet - kirkelig/offentlig. Departementet legger ikke opp til at de kirkelige kontorene skal overtas av fylkeskommunen; de kirkelige kontorene skal kunne opprettholde sin nåværende eiertilknytning. Forholdet mellom fylkeskommunen og de kirkelige kontorene skal reguleres gjennom driftsavtaler. Departementet foreslår at eksisterende familievernkontorer gis rett til en avtale med fylkeskommunen i en toårsperiode fra lovens ikrafttredelse.
Når det gjelder de familievernkontorene som i dag eies av kommuner, så finnes det etter departementets vurdering gode argumenter for at disse bør overtas av fylkeskommunen. Fylkeskommunen vil imidlertid også kunne inngå avtaler med eksisterende kommunalt eide kontorer. Eierskapet må i så fall aksepteres på linje med eierskapet for de kirkelige kontorene.
Familievernet er bygget ut med sikte på å få en landsdekkende tjeneste med en noenlunde lik dekningsgrad i alle fylker. Familievernet har etter departementets vurdering omtrent det omfang og den struktur det bør ha og legger derfor til grunn at avtalene med fylkeskommunen vil bli videreført.
1.2 Kostnader og finansiering
1.2.1 Departementets forslag
Departementet foreslår en finansieringsmodell der kommunal støtte ikke er en nødvendig forutsetning for driften. Statstilskuddet heves med et tilsvarende beløp som kommunene samlet yter, dvs. omlag 15 mill. kroner ifølge sist kjente regnskapstall. Det innebærer at den statlige andelen heves til ca 80 % av de totale driftsutgiftene. Trygderefusjon og andre, ikke-kommunale inntekter og tilskudd utgjør 4,5 %. Fylkeskommunene dekker som tidligere nevnt i dag gjennomsnittlig 14,6 % av utgiftene. Med den foreslåtte modellen vil fylkeskommunene måtte dekke ca 15,5 % dvs. en svak økning på landsbasis. Halvparten av fylkeskommunene dekker imidlertid i dag en større andel av utgiftene, den andre halvparten en lavere. En finansieringsmodell med delt hovedansvar mellom staten og fylkeskommunen vil være enklere og mer oversiktlig enn dagens ordning. Den utelukker imidlertid ikke at fylkeskommunene kan opprettholde eksisterende, eventuelt inngå nye, avtaler med enkeltkommuner og andre om økonomiske bidrag til familievernkontorene.
Når statens tilskudd øker med 15 mill. kroner, vil kommunene stå enda friere enn i dag til å vurdere sin medvirkning. Det er derfor rimelig at et tilsvarende beløp trekkes ut av inntektssystemet for kommunene fra det tidspunktet forvaltningsansvaret for familievernet overføres til fylkeskommunene.
Etter departementets vurdering vil det være mest rimelig at kommunene på overføringstidspunktet trekkes etter hva de faktisk har brukt på familievernet, dvs. etter sist kjente regnskapstall. På denne måten vil en på overføringstidspunktet ikke belaste enkeltkommuner for en utgift de tidligere ikke har budsjettert med. Etter noen år vil trekket være fordelt på samtlige kommuner etter overgangsordningen i inntektssystemet.
Departementet er kommet til at statstilskuddet i utgangspunktet bør utmåles i forhold til fylkeskommunenes bidrag til familievernet i dag, slik at ingen fylkeskommuner vil få vesentlig endrede utgifter. Statstilskuddet til det enkelte fylke vil omtrent tilsvare det som kommunene og staten nå yter til familievernet. Sagt på en annen måte vil de midler som trekkes fra kommunene i et fylke kanaliseres tilbake til fylket via statstilskuddet. På denne måten vil den ulike statlige dekningsandelen mellom fylkene danne utgangspunkt for fordelingen av statstilskuddet. På sikt bør det bli en jevnere fordeling mellom fylkene. Det bør derfor etableres en overgangsordning.
Når forvaltningsansvaret for familievernet legges til fylkeskommunen, er det etter departementets vurdering naturlig å reise spørsmålet om de kommunale kontorene bør overtas av fylkeskommunene. Både ut fra tjenestens art og den foreslåtte forvaltnings- og finansieringsmodell er det mye som taler for en slik løsning. Det vil gi en ryddigere struktur i tjenesten. Fylkeskommunene vil da til sammen være eiere av halvparten av kontorene, mot i dag ca en fjerdedel. Departementet foreslår at dette drøftes av fylkeskommunen og den enkelte kommunale eier med sikte på fylkeskommunal overtakelse.
Planen for etablering av nye familievernkontorer er gjennomført, og det legges derfor ikke opp til statlig finansiering av en eventuell videre utbygging og styrking av familievernet. Den foreslåtte finansieringsordningen vil ikke medføre noen reell økning i statstilskuddet til familievernet.
Departementet legger opp til en evaluering av finansieringsordningen etter tre år.
Høringsinstansenes syn er gjengitt på s. 20 i proposisjonen.
2.1 Høringsnotatets forslag
Departementet har i høringsnotatet gitt uttrykk for at de profesjoner som i dag arbeider ved familievernkontorene til sammen gir en god kompetanseprofil i forhold til de oppgaver som skal løses og at den tverrfagligheten som i dag preger familievernet bør videreføres. Det vil være opp til ansettende instans (fylkeskommunen/styret) å ta stilling til hva som anses å være relevant utdanning i hver enkelt ansettelsessak.
I kapittel 3 i proposisjonen er familievernets virksomhet og faglige profil drøftet med sikte på en definisjon av tjenesten i forhold til henholdsvis helse- og sosialtjenesten. Departementets konklusjon er at familievernet er å anse som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende virksomhet. En følge av denne forståelsen av tjenesten er i henhold til helselovgivningen at ethvert familievernkontor må ha en faglig leder som tilhører en av helseprofesjonene.
Innenfor familievernet er det yrkesgruppene psykolog, psykiater/lege som i kraft av sin autorisasjon vil ha tillatelse til å drive behandling etter helselovgivningen. De har fått en godkjenning til å utføre slike oppgaver på et selvstendig faglig grunnlag. Andre yrkesgrupper innen familievernet vil ikke ha denne autorisasjonen og kan følgelig ikke være ansvarlig for behandling i helselovgivningens forstand.
Cirka halvparten av de ansatte i familievernet er sosionomer. Sosionomene tilhører imidlertid ikke helseprofesjonene og er i utgangspunktet ikke utdannet for å drive helsefaglig behandling. Videreutdanning i familieterapi gir ikke autorisasjon som helsepersonell. Imidlertid har sosionomer med videreutdanning i familieterapi og lang praksis meget god kompetanse for de oppgaver som skal løses ved et familievernkontor og bør etter departementets vurdering kunne være faglig leder. Departementet foreslår at det etableres en ordning der sosionomer med videreutdanning i familieterapi og lang praksis meget god kompetanse for de oppgaver som skal løses ved et familievernkontor og bør etter departementets vurdering kunne være faglig leder. Departementet foreslår at det etableres en ordning der sosionomer med videreutdanning i familieterapi og lang praksis ved familievernkontor etter en individuell vurdering kan godkjennes som faglig leder. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om en slik godkjenningsordning; herunder hvem som kan godkjenne og hvilke kriterier som skal legges til grunn.
Diskusjonen om selvstendig behandleransvar er velkjent innenfor helsevesenet. Denne diskusjonen har også vært ført innad i familievernet. Den delen av personalet som ikke innehar autorisasjon som helsepersonell kan ha tilegnet seg kunnskaper og ferdigheter slik at de er i stand til å utføre slike oppgaver. Det vil imidlertid være et krav om at vedkommende står under en annens faglige ledelse som har ansvar for at vedkommende er i stand til å utføre oppgaven.
At det nå foreslås å fastsette krav om faglig leder ved familievernkontoret innebærer ikke at ikke kontorene i tillegg kan ha en administrativ leder. Departementet ser at det på mange kontorer - også i fremtiden - vil være realistisk med en todelt ledelse med henholdsvis en daglig og en faglig leder. Departementet ønsker imidlertid ikke å sette krav om lederstillinger utover den faglige, og mener at det på sikt bør tilstrebes en leder ved hvert kontor.
Høringsinstansenes syn er gjengitt på s. 22 og 23 i proposisjonen.
2.2 Departementets forslag
Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene påpeker at det bør fremgå av lovutkastets § 4 at faglig leder skal ha kompetanse i familieterapi.
Departementet er enig i at det ideelt sett bør stilles krav til kompetanse i familieterapi. Imidlertid vil det i dagens situasjon ikke være mulig å innfri et slikt krav, ettersom det ikke foreligger et tilstrekkelig utbygd tilbud om tilleggsutdanning. På denne bakgrunn konkluderer departementet med at det i loven ikke kan stilles et absolutt krav om at lederen skal ha kompetanse i familieterapi. Departementets forslag samsvarer derfor med forslaget i høringsnotatet. Departementet vil imidlertid følge utviklingen på dette området.
3.1 Høringsnotatets forslag
Departementet har i høringsnotatet foreslått egne regler om taushetsplikt.
Bestemmelsene bør være tilgjengelige, og det bør ikke være tvil om hvilke regler som gjelder. Hovedreglene bør derfor fremgå direkte av loven.
Departementet ser samtidig at det kan være uheldig å innføre nok et sett taushetspliktsregler i en allerede uoversiktlig situasjon. På den bakgrunn har departementet valgt lovformuleringer som ligger nær opptil formuleringene i legeloven. Presiseringene i legeloven har fått betydning for tolkningen av andre og knappere profesjonslover der det ikke er utviklet en fast praksis med hensyn til forståelsen av disse.
Høringsinstansenes syn er gjengitt på s. 25 i proposisjonen.
3.2 Departementets forslag
Bestemmelsen i lovforslaget § 5 pålegger enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor taushetsplikt, samt plikt til å hindre at andre får kjennskap til opplysninger som er underlagt taushetsplikt.
Departementet ser at det for prester ansatt i familievernet i spesielle tilfeller kan oppstå vanskelige grensespørsmål. Departementet kan likevel ikke se at det er grunnlag for å gi prester unntak fra bestemmelsene i lovutkastets §§ 9 og 10. Det vil ikke være hensiktsmessig å innføre andre regler for prester enn for øvrige yrkesgrupper ved et familievernkontor. Det må likevel påhvile presten som et særlig ansvar å opplyse en klient om at det innenfor familievernet ikke er snakk om noen prestegjerning i egentlig forstand.
På familievernets område er det behov for et omfattende vern for å sikre det nødvendige tillitsforhold mellom familievernet og klientene. Det bør derfor presiseres i loven at taushetsplikten også gjelder fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, selv om dette i utgangspunktet er « uskyldige » opplysninger. Det fremgår av forvaltningsloven § 13 andre ledd at opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke regnes som personlige, men det er tatt reservasjon for tilfeller hvor slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.
I lovutkastet § 6 om samtykke er det foreslått endringer i forhold til høringsnotatet. Dette gjelder bestemmelsene om barns rett til samtykke. Dersom et barn er under 16 år, skal samtykke gis av foreldre eller foresatte. Er barnet mellom 12 og 16 år, skal hans eller hennes mening høres. Forslaget bygger på legeloven § 32. Det vises for øvrig til omtalen av barns rett til innsyn under punkt 8.4 i proposisjonen.
Etter en gjennomgåelse av høringsuttalelsene så departementet behov for å utdype bestemmelsene om taushetsplikt.
I lovutkastet § 7 er det tatt inn en bestemmelse om taushetsplikt mellom de ansatte ved det enkelte kontor. Familievernets virksomhet og metode er i stor utstrekning basert på at de ansatte arbeider i team. Det må antas at klientene blir orientert om kontorets arbeidsmåter, og det vil være naturlig å forutsette at samtykke til at nødvendige opplysninger mellom behandlende personell kan gis uten hinder av taushetsplikt. Dette er også i samsvar med legeloven § 34 som går ut på at taushetsplikt ikke er til hinder for at en lege gir opplysninger til annet helsepersonell eller medhjelper av hensyn til behandlingen av en pasient, med mindre denne motsetter seg dette og det etter forholdene kan og bør respekteres.
Dersom det oppstår situasjoner hvor en klient ved inntak eller under behandlingen gir uttrykk for at han/hun ikke ønsker at andre skal delta i behandlingen, eller få opplysninger om vedkommende, må det ut fra en faglig, konkret vurdering avgjøres om dette kan respekteres.
Etter modell av legeloven § 36 er det i lovutkastet § 8 tatt inn en bestemmelse om at taushetsbelagte opplysninger uten hinder av taushetsplikt kan benyttes til forskning og statistikk dersom de er anonymisert på en slik måte at klientene er vernet mot å bli kjent.
4.1 Høringsnotatets forslag
Departementet foreslår i høringsnotatet at klientjournal ikke skal være konsesjonspliktig etter lov om personregistre m.m. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil departementet utarbeide forskrifter. På den måten vil hele familievernet være underlagt felles bestemmelser om journalføring og klientregister.
Føring av meklingsprotokoll reguleres av forskrift 17. november 1992 gitt i medhold av ekteskapsloven § 26. Disse forskriftene gjelder også for eksterne meklere utenfor familievernet som utfører ca 40 % av alle meklinger på årsbasis. Disse vil ikke falle inn under lov om familievernet. Departementet finner det på denne bakgrunn ikke ønskelig å regulere føring av meklingsprotokoll i lov om familievern.
Når det gjelder utformingen av forskrifter om føring av klientjournal, oppbevaring m.v. anses det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i journalforskriftens bestemmelser og den konsesjon familievernet i dag benytter.
Det vil være faglig leder ved det enkelte kontor som har ansvaret for at registeret føres i samsvar med forskriftene/konsesjonen.
Tilsynsmyndighetene må, for å kunne utøve tilsynsfunksjon og behandle klager, ha tilgang til klientregisteret. Tilsynsmyndighetens innsynsrett bør derfor fremgå direkte av loven.
Et sentralt spørsmål i forhold til reguleringen av journalføring, er hvilken innsynsrett klientene skal ha.
Departementet har i høringsnotatet foreslått at en klients rett til innsyn i felles journal begrenses til opplysninger som gjelder vedkommende selv. Fellesopplysninger kan i utgangspunktet ikke anses å være slike opplysninger. Ved krav om innsyn i fellesopplysninger må det innhentes samtykke fra de opplysningene gjelder. Dersom det foreligger samtykke fra den/de fellesopplysningene gjelder, kan opplysningene som hovedregel utleveres.
Dersom samtykke nektes, kan bare opplysninger som gjelder vedkommende selv, utleveres.
Utgangspunktet er at det kun er opplysninger som anses nødvendige av hensyn til dokumentasjon, som skal inntas i journal. Ved føring av felles journal bør behandleren i utgangspunktet søke å skille ut opplysninger som gjelder den enkelte og ikke føre disse på en måte som gjør at de er å anse som fellesopplysninger. Hensynet til eventuelle krav om innsyn bør allikevel ikke overskygge selve utgangspunktet om at felles journal er hensiktsmessig og ønskelig ut fra virksomhetens art.
Høringsinstansenes syn fremgår på s. 28 i proposisjonen.
4.2 Departementets forslag
Departementets forslag til lovbestemmelser om journalføring og innsynsrett bygger i det vesentlige på forslagene i høringsnotatet.
Departementet er kjent med at det for tiden arbeides med en revidering av journalforskriften, det foreligger per i dag likevel ikke forslag om å endre denne på en slik måte at familievernets virksomhet vil passe inn i dette regelsettet. Departementet mener at ordningen med klientregister bør videreføres og at familievernets journalføring ikke bør underlegges journalforskriftens bestemmelser fullt ut. Departementet foreslår derfor at det gis egne bestemmelser om journalføring i lov om familievernkontorer.
På grunnlag av høringsrunden, er det inntatt en presisering i første ledd om at leger som fører journal etter bestemmelsen i lov om familievernkontorer, ikke har plikt til å føre journal for hver klient etter legeloven § 43 første ledd.
Psykologer som fører journal etter bestemmelsen i lov om familievernkontorer, vil tilsvarende ikke ha plikt til å føre journal for hver klient etter midlertidig forskrift om psykologers virksomhet. Forskriften er fastsatt av Sosialdepartementet 25. september 1974, med hjemmel i lov av 9. mars 1973 nr. 13 om godkjenning m.v. av psykologer § 5.
Utkastet til § 11 andre ledd er mer utfyllende enn i høringsnotatet. Det fremgår at departementet kan gi forskrifter om hvordan klientjournal skal føres, herunder regler om supplering, retting og sletting samt oppbevaring og videre behandling.
Tredje ledd har fått en henvisning til lov om personregistre m.m. § 9 i tråd med det som ble påpekt fra Datatilsynet.
Departementets forslag til § 12 om innsynsrett er utdypet i forhold til forslaget i høringsnotatet. Det er inntatt en bestemmelse om at innsyn kan nektes dersom det er av hensyn til vedkommendes helse, eller forholdet til person som står klienten nær, må anses utilrådelig. Denne bestemmelsen bygger på legeloven § 46, som igjen bygger på en høyesterettsdom av 25. oktober 1977, Rt-1977- s. 1035 .
Det er videre tatt inn en bestemmelse om at en klient som blir nektet innsyn, kan be om at opplysningene gjøres kjent for en representant han eller hun utpeker. Det må her legges vekt på representantens kvalifikasjoner, vedkommendes forhold til klienten og opplysningenes viktighet.
Videre er det inntatt en nærmere regulering av retten til innsyn i opplysninger som gjelder barn. Foreldre eller foresatte for barn under 16 år har innsynsrett i opplysninger som gjelder barnet. Foreldre eller foresatte til barn mellom 12 og 16 år har likevel ikke innsynsrett i opplysninger som gjelder barnet dersom barnet av grunner fagpersonellet mener bør respekteres ikke ønsker at opplysninger gis.
Halvparten av kontorene vil være omfattet av forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 1, 2. pkt. « ethvert organ for stat eller kommune ». Det kan imidlertid reises tvil om de kirkelig kontorene omfattes av definisjonen i forvaltningsloven § 1.
Det er særlig når det gjelder arbeidsgiveransvar at dette spørsmålet vil ha aktualitet. Ifølge forvaltningsloven § 2, 2. ledd vil avgjørelser om bl.a. ansettelse og suspensjon regnes som enkeltvedtak og behandles etter reglene i loven. Disse kontorene praktiserer i dag et selvstendig arbeidsgiveransvar. For de ansatte innebærer dette at de ikke vil ha vern i forvaltningsloven eller tjenestemannsloven. Arbeidsmiljøloven vil imidlertid komme til anvendelse.
Det kan på dette grunnlag antas at forvaltningslovens bestemmelser ikke bør gjøres gjeldende fullt ut for de kirkelige kontorene, men avgrenses til å gjelde i klientsaker. Hensynet til klientene og forvaltningsrettslige likhetsprinsipper gjør at forvaltningslovens regler bør komme til anvendelse i klientsaker. Departementet er klar over at det kan oppstå tvil om avgrensning av begrepet klientsaker. I tvilstilfeller om avgrensning av begrepet klientsaker skal det legges til grunn en vid fortolkning av begrepet. Klientsaker skal omfatte alle saker og hele den delen av virksomheten som involverer klienter. Det er av stor betydning for klientene at også de kirkelige kontorene faller inn under forvaltningslovens bestemmelser i klientsaker og at samtlige kontorer forholder seg til et felles regelverk. Denne presiseringen vil skape klare og ryddige forhold når det gjelder saksbehandlingen. Departementet vil for øvrig anta at de kirkelige kontorene også i dag i stor utstrekning følger forvaltningslovens regler i saksbehandlingen.
6.1 Høringsnotatets forslag
Familievernet er etter departementets vurdering mest beslektet med helsetjenestene. Departementet har i høringsnotatet drøftet ulike alternativer som kan være aktuelle mht. framtidig tilsynsmyndighet for familievernet og konkluderer med at tilsynsansvaret skal tilligge fylkeslegen.
Andre alternativ som er drøftet er bl.a. å legge tilsynsansvaret til fylkesmannen eller å opprette en særlig tilsynsordning for familievernet.
Når det gjelder alternativet fylkesmannen, er departementets hovedargument mot å legge tilsynsansvaret for familievernet til fylkesmannen at embetet ikke innehar den nødvendige helsefaglige kompetanse til å føre tilsyn med en slik tjeneste hvor halvparten av de ansatte er helsepersonell og hovedtyngden av virksomheten er klientbehandling. Tilsynsorganet bør disponere personell med tilsvarende yrkesmessig utdanning som de ansatte ved familievernkontorene har. Fylkesmannen har ikke i dag ansatt slikt personell.
Imidlertid har fylkesmannen ansvaret for meklingsapparatet i fylket.
Når det gjelder alternativet å opprette en særskilt tilsynsordning, mener departementet at selv om familievernet som tjeneste har en del særtrekk, er likevel ikke disse av en slik karakter at det skulle tilsi opprettelse av særlig tilsynsnemnd e.l.
6.1.1 Fylkeslegen som tilsynsinstans
Fylkeslegen har tilsyn med at helsevesenet og dets personell utøver en forsvarlig faglig virksomhet i samsvar med allment aksepterte normer. En meget vesentlig del av tilsynsoppgaven er å gi råd, veiledning og opplysning til virksomhetene og til kommuner og fylkeskommuner i saker som gjelder helse og helsetjenester. Fylkeslegens tilsynsansvar omfatter også befaringer og besøk ved helseinstitusjoner.
For å sikre en best mulig kvalitet, herunder rettssikkerhet til pasienter, klienter og ansatte, har enhver som yter helsetjeneste plikt til å opprette internkontrollsystem og tilsyn med at det føres slik kontroll. Å etablere en slik kontroll påligger arbeidsgiver. Den plikten til internkontroll som er hjemlet i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten, gjelder internkontroll for tjenesten og skal også forebygge svikt i helsetjenesten.
Fylkeslegen har det også som en av sine tilsynsoppgaver å påse at alle som yter helsetjenester har etablert internkontrollsystem og fører kontroll med egen virksomhet på en slik måte at det kan forebygge svikt i helsetjenesten. Ansvaret for å etablere et slikt system vil påhvile fylkeskommunen som forvalter av familievernet.
Fylkeslegen behandler også klager på grunnlag av tilsynsfunksjonen.
Fylkeslegens lovbestemte plikt til å føre tilsyn med alt helsevesen og helsepersonell i fylket, innebærer at den behandling i familievernet som utføres av helsepersonell, som f.eks. psykolog, psykiater og lege, vil være underlagt fylkeslegens tilsyn uavhengig av om dette fastsettes særskilt for familievernet som helhet. I en helsetjeneste som ledes av helsepersonell vil fylkeslegen også føre tilsyn med den virksomhet som utøves av annet personell.
Høringsinstansenes syn framgår på s. 33-34 i proposisjonen.
6.2 Departementets forslag
Departementets forslag til tilsynsmyndighet samsvarer med forslaget i høringsnotatet.
En kunne tenke seg å skille mellom den virksomhet som utøves av henholdsvis helsepersonell og de øvrige yrkesgrupper i familievernet, slik at den behandling som utføres av psykolog, psykiater og lege står under fylkeslegens tilsyn og den behandling som utføres av de andre yrkesgruppene står under fylkesmannens tilsyn. Etter departementets mening vil dette være uheldig sett ut fra hvordan tjenesten fungerer og er organisert i dag. Selv om familievernkontorene er tverrfaglig bemannet, foregår det en integrert virksomhet med teamarbeid som sentral arbeidsmetode. En delt tilsynsordning ville lett kunne føre til en omlegging av arbeidsmåter og også delvis av den metode og faglige tenkning familievernet baserer sin virksomhet på.
Departementet foreslår derfor at tilsynsansvaret for familievernet klart forankres hos fylkeslegen. Fylkeslegen er kjent med familievernet og vil etter departementets mening være den instans som innehar den nødvendige kompetanse til å føre tilsyn med en slik spesialisert virksomhet. I lovforslaget er det et krav om at faglig leder skal tilhøre autorisert helsepersonell. Fylkeslegeembetene disponerer personell med en tilsvarende faglig bakgrunn. Fylkeslege har også mulighet for å benytte andre særlig sakkyndige i forbindelse med sin tilsynsoppgaver.
Fylkesmannen ville som eventuell tilsynsinstans ikke ha tilstrekkelig kompetanse til å føre tilsyn med for eksempel en lege eller psykologs arbeid. Fylkesmannen ville imidlertid kunne føre tilsyn med sosionomene. Dette ville bety en todelt tilsynsdeling ut fra personalkategorien ved kontorene. Fylkesmannen fører i dag tilsyn med meklingen, og har et totalansvar i forhold til separasjoner og skilsmisser. Departementet kan se at det oppfattes som uheldig å innføre to tilsynsinstanser for en såvidt liten tjeneste som familievernet, men tror likevel at dette er den beste løsningen.
Forslaget til ny forvaltnings- og finansieringsordning for familievernkontorene vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning. Forvaltningsansvaret for familievernkontorene vil medføre lite merarbeid for fylkeskommunene. For de kommunene som er eiere av familievernkontor, vil de administrative konsekvensene avhenge av de avtaler som inngås mht. fylkeskommunal overtakelse av kommunale/interkommunale kontorer. For departementet vil overføring av forvaltningsansvaret for familievernet til fylkeskommunen ha flere positive sider. Statstilskuddet vil bli kanalisert samlet til fylkeskommunen, og departementet vil ikke lenger ha et direkte styringsansvar for det enkelte kontor.
Fylkeslegens lovbestemte plikt til å føre tilsyn med alt helsevesen og helsepersonell i fylket, innebærer at den behandlingen i familievernet som utføres av helsepersonell, er underlagt fylkeslegens tilsyn. I praksis har fylkeslegen hatt tilsyn også med behandling som har vært utført av andre profesjoner ved familievernkontorene. En formalisering av at fylkeslegen skal være tilsynsmyndighet og ha tilsyn med all virksomhet ved familiekontorene, vil kunne medføre noe merarbeid.
8.1 Dagens familievern og lovfesting
Komiteen viser til at det første familievernkontoret i Norge ble startet i 1958 i kirkelig regi. Året etter ble det første offentlige kontoret åpnet. Siden den gang har det skjedd en videreutbygging både i offentlig og i kirkelig regi. Til tross for ulikheter i eierskap, har kontorene hatt en parallell faglig utvikling. De fremstår derfor som et samlet og enhetlig tilbud. I dag er familievernet utbygd til å omfatte 62 kontorer, hvorav halvparten er eid av kommuner/fylkeskommuner og halvparten av kirkelige organer.
Komiteen vil peke på at familievernet er den eneste tjenesten som arbeider primært med fokus på familierelaterte problemer. Hovedtyngden av sakene dreier seg om familie- og parproblemer av ulik art. Kontorene gir rådgivning, bidrar med konfliktløsninger og forebyggende familiearbeid. Samtidig har familievernkontorene hovedansvaret for foreldremeklingen etter ekteskapsloven og barneloven. Familievernkontorene kjennetegnes av lite byråkrati, lav terskel til tilbudene og god tilgjengelighet. Det tas utgangspunkt i brukernes egen problempresentasjon og de ansatte har et høyt faglig kompetansenivå.
Komiteen vil understreke at familievernkontorene driver et svært viktig arbeid for familier som har kommet i vanskelige livssituasjoner. Det er derfor av stor betydning at kontorene kan gi hjelp så raskt som mulig uten lang ventetid når problemene oppstår.
Samtidig er komiteen opptatt av at de ansatte i familievernet også skal kunne drive utadrettet virksomhet i form av veiledning og undervisning overfor 1. linjetjenesten og ellers i form av opplysningsvirksomhet i form av kurs, foredrag o.l.
Komiteen er derfor opptatt av at tjenesten skal ha et tverrfaglig sammensatt personale, slik at arbeidsmetoden som en har utviklet ved at flere profesjoner arbeider i team kan fortsette.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, ser det som positivt at Regjeringen nå foreslår en egen lov om familievernkontorer. En lovfesting av dette viktige arbeidet, vil heve statusen og bidra til å sikre familievernarbeidets framtid. Gjennom en egen lov kan også tjenestens egenart sikres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til den viktige funksjonen familievernet har i en forebyggende sammenheng. Familievernet er den eneste tjenesten som arbeider primært med familierelaterte problemer, og det legges sterk vekt på forebyggende virksomhet og behandling på et tidlig stadium, slik at ikke problemer fester seg og går over i sykdom og krever lang og annen behandling.
Flertallet vil peke på at den grunnleggende oppgaven i familievernet er den kliniske virksomheten, og at et flertall av oppgavene er problemer knyttet til konflikter innenfor familien. Det er et vidt spenn i problemer klientene ønsker å få hjelp til å løse. Problemene kan ha utspring i mange forskjellige forhold. Flertallet er derfor svært opptatt av at familievernet fremdeles skal være et lavterskeltilbud, hvor den eller de som har behov for hjelp, kun skal kunne ta en telefon og bestille time eller møte opp selv.
Flertallet er samtidig opptatt av at de ansatte i familievernet også skal kunne drive utadrettet virksomhet, først og fremst i form av veiledning og undervisning overfor 1. linjetjenesten og ellers i form av opplysningsvirksomhet som f.eks. kurs, foredrag o.l.
Flertallet er kjent med at det ved enkelte kontorer er ventetid for samtaler. Det kan derfor være behov for å bygge ut kapasiteten ved enkelte kontorer. I proposisjonen uttaler Regjeringen at det ikke legges opp til statlig finansiering av en eventuell videre utbygging og styrking av familievernet. Flertallet er enig med Regjeringen i at en nå ikke skal prioritere videre utbygging av familievernkontorene, men er åpne for at økt behov i fremtiden kan gjøre det nødvendig å utvide antall kontorer. Flertallet viser til at det siden 1990 er opprettet 15 nye kontorer, at det er familievernkontorer i alle fylker og at de er rimelig tilgjengelige for alle. Flertallet er også av den oppfatning at det er viktig at det enkelte kontor er av en viss størrelse, slik at de kan utgjøre robuste fagmiljøer med høy kvalitet som kan gi klientene en god nok bistand.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, er kjent med at det fortsatt er lang ventetid for samtale ved mange av familievernkontorene. Til tross for dette uttaler Regjeringen i proposisjonen at det ikke legges opp til statlig finansiering av en eventuell videre utbygging og styrking av familievernet.
Mindretallet viser til utredningen fra 1991 om familievernet i Norge. Utredningen ble utført på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. I denne heter det på s. 75:
|
« Alene på bakgrunn av de åpenbare og registrerbare behov er det grunnlag for å si at familievernkontorenes kapasitet bør økes med minimum 100 %. De skjulte behov kan på grunnlag av kontorenes brede erfaringer anslås som omtrent like betydelige. Dette blir synliggjort når f.eks. nye familievernkontorer etableres eller når virksomhet desentraliseres ved « ute-dager » i nye distrikter. Til sammen tilsier dette at landet innen overskuelig fremtid ideelt sett burde få en kapasitetsøkning innen familievernet på omkring 200 %. Dette er vel og merke under forutsetning av at familievernet også i fremtiden skal ha dagens ansvarsområder og oppgaver - her er ikke lagt inn noen utvidelse av oppgavefeltet. » |
Mindretallet vil peke på at siden den gang har familievernet også fått hovedansvaret for foreldremeklingen. Det er anslått at denne oppgaven anslagsvis tar ca 7,5 % av kapasiteten ved kontorene. Mange kontorer melder imidlertid om at meklingen beslaglegger atskillig mer ressurser enn dette, og at den tid som er stipulert for meklingsarbeidet ofte ikke er tilstrekkelig til å gi den hjelp familien trenger. Foreldremekling fører også ofte til oppfølging bl.a. på grunn av at samværsavtaler ønskes endret.
Mindretallet vil understreke at selv med den kapasitetsøkning som har skjedd gjennom departementets utbyggingsplan, er det langt igjen til de mål og behov som framkom i utredningen fra 1991, er innfridd. Ventetiden i kontorene er et tydelig signal om at kapasiteten langt fra er god nok. Mindretallet mener derfor det fortsatt er behov både for nye familievernkontorer og for å bygge ut bemanningen i eksisterende kontorer. De statlige bevilgningene må ta høyde for dette.
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til at familievernet fra 1958 har utviklet seg godt i omfang og kvalitet uten lovfesting. Dette medlem ser på denne bakgrunn ikke behov for en egen lov om familievern. Med det behov som vil være for denne type tjenester vil det være i lokale og sentrale myndigheters interesse at det eksisterer et godt tilbud. Dersom lovfesting hadde vært nødvendig ville dette medlem sett det som mer hensiktsmessig at det heller skjedde gjennom en utvidelse av lov om sosial omsorg.
Dette medlem mener familievernkontorene skal legge hovedvekt på å hjelpe familier som ønsker det med å løse problemer og konflikter. Virksomheten bør i hovedsak baseres på faglig veiledning og samtaler for å gi klientene innsikt i sine problemer. Formålet må være å yte bistand for at folk skal kunne håndtere sin situasjon for å kunne fortsette å leve sammen. Når samliv ikke kan fortsette må målet med rådgivningen være å dempe konfliktene, slik at foreldre kan fungere best mulig sammen i foreldrerollen også etter en skilsmisse. Dette medlem vil legge til grunn at familievern skal være et frivillig tilbud til alle som har behov for det og fremmer disse forslagene:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tiltak som kan stimulere til drift av familievernkontorer, uten at familievernet blir lovfestet. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at dagens tvungne foreldremegling ved samlivsbrudd erstattes av frivillige samarbeidssamtaler. »
8.2 Definisjon av familievernet
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at familievernet i sin virksomhet har karakter av å være både en 1. linjetjeneste og en 2. linjetjeneste, men at hovedkarakteristikken må være at det er en lavterskeltjeneste.
Flertallet viser til at styret i Offentlige familievernkontorers organisasjon i sin høringsuttalelse bl.a. sier:
|
« Tjenesten representerer et faglig tilbud i skjæringspunktet mellom helse- og sosialtjenestene. Tjenesten har høy faglig kvalitet og kompetanse på spesialistnivå, og er lett tilgjengelig med lav inntaksterskel overfor brukerne. Familievernet har dermed utviklet sin egenart innenfor et nyere, moderne og utvidet helsebegrep. » |
Flertallet er oppmerksom på et flere av høringsinstansene har stilt spørsmål ved og er tvilende eller negative til definisjonene av familievernet som en forebyggende helsetjeneste. Flertallet er allikevel ikke engstelige for at helsetjeneste-definisjonen vil bety en høyere terskel for klientene, og at tjenesten står i fare for å bli stigmatiserende og at den blir for komplisert og ressurskrevende for samfunnet, slik noen hevder. Flertallet viser til at det er full enighet om at denne tjenesten fortsatt skal være en lavterskeltjeneste.
Flertallet mener at familievernet er forebyggende helsearbeid. Forebygging og helhetsperspektiv, det å se hele mennesket i sin samlede livssituasjon i det forebyggende helsearbeidet blir stadig viktigere.
Flertallet mener at det å definere familievernet som helsetjeneste, neppe vil ha noen praktiske konsekvenser for brukerne, og at det samtidig vil kunne skape en ryddigere linje i forhold til forvaltningen.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, har merket seg at departementet nå definerer familievernkontorenes virksomhet som en helsetjeneste med særlig vekt på forebyggende arbeid. Denne definisjonen er primært valgt for å gi familievernet en klar og entydig tilknytning som sikrer at etablerte ordninger for klientrettigheter, forvaltningskrav, tilsyn m.v. kan gjelde for virksomheten. Departementet begrunner dette også med at den faglige virksomhet sammenholdt med familievernets kompetanse, organisering og lederstruktur i større grad er beslektet med helsetjenestene enn med sosialtjenestene.
Mindretallet viser til at sosialtjenesten vanligvis betraktes som en tiltakstjeneste og forvaltningstjeneste, og som er kontrollerende og har en høy terskel. Den må sies mer å være rettighetsorientert enn behovsorientert. Helsetjenesten assosieres med diagnostisering og sykdom.
Mindretallet vil understreke at familievernet hverken kan sies bare å være en helsetjeneste eller bare en sosialtjeneste. Familievernet har elementer fra begge disse områdene, men representerer samtidig en egenart og profil som er vesensforskjellig fra såvel helsetjenesten som sosialtjenesten. Det vises i denne forbindelse til hva en samlet komité uttalte i Innst.S.nr.157 (1992-1993) om Familievernet. Oppgåver og forvaltning:
|
« Komiteen vil peke på at familievernet både driver 1. og 2. linjetjeneste. Det har en egen identitet på tvers av tidligere kjente oppdelinger i helse- og sosialsektoren. » |
Mindretallet viser til at familievernet i arbeidet med sine brukere ikke vanligvis stiller medisinske diagnoser og foretar utredninger. På tverrfaglig basis gis et tilbud på grunnlag av egne fagteorier og ikke ved hjelp av klassiske medisinske metoder.
Mindretallet mener familievernet ikke må plasseres i et bestemt fagområde, men i stedet defineres som en egen selvstendig spesialtjeneste og et eget fagområde som har familieproblemer og familierelasjoner som sitt fagfelt. Familievernet omfatter både klinisk virksomhet, forebyggende virksomhet, konsulenttjeneste og foreldremekling i tilknytning til skilsmisser og samlivsbrudd. Definisjonen familieverntjeneste vil gi signaler om at tjenesten kan omfatte både helsetjeneste og sosialtjeneste og samtidig være et familiepolitisk virkemiddel.
Mindretallet mener det er av stor betydning at kontorene fortsatt har en lav terskel og er innrettet på brukernes behov. Dersom familievernet defineres som en helsetjeneste, definerer en indirekte familie- og samlivsproblemer som en slags sykdom. En slik definisjon vil kunne skape en høyere terskel for folk for å søke hjelp for sine familierelaterte problemer.
Mindretallet foreslår derfor følgende:
« § 1 Familievernkontorenes oppgaver skal lyde:
Familievernet er en spesialtjeneste som har familierelaterte problemer som sitt fagfelt. Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 34 tredje ledd og § 44 tredje ledd.
Familievernkontorene bør også drive utadrettet virksomhet om familierelaterte tema. Dette kan bestå av veiledning, informasjon og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum.
Familier, par eller enkeltpersoner kan henvende seg direkte til et familievernkontor. Lege, psykolog, medisinsk eller sosial institusjon eller offentlig myndighet kan henvise klienter til familievernkontor. »
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener familievernet først og fremst må ses på som en sosialtjeneste. Ved å definere familievern som en helsetjeneste er det fare for at en hel gruppe blir sykeliggjort på en uheldig måte. Mange vil da trolig også vegre seg for å ta kontakt med familievernet. Det må slås klart fast at samlivsproblem ikke er noen sykdom. Ved mistanke om sykdom hos personer som oppsøker familievernet må de henvises videre til rette faglige instans.
8.3 Forvaltningsmyndighet
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget om at fylkeskommunene skal ha forvaltningsansvaret for familievernet. Fylkeskommunene har i dag ansvaret for mange tjenester som har nærhet til familievernets oppgaver, og bør sees i sammenheng med dette. Flertallet mener at fylkeskommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenester, men de bør legge vekt på å finne frem til mest mulig effektive driftsløsninger. Fylkeskommunene må også kunne kjøpe tjenesten av private foretak som tilfredsstiller myndighetenes krav til faglig standard.
Flertallet mener at fylkesnivået har oversikten, kompetansen og den nødvendige muligheten til samordning og helhetssyn, slik at familievernet kan bli en del av fylkenes familiepolitikk, helse- og sosialplaner.
Flertallet vil peke på at et statlig forvaltningsansvar i noen tilfeller har vært tungvint. Departementet må forholde seg til hvert enkelt av de 62 kontorene, og ta stilling til det enkelte kontors behov. Dette til tross for at det vil være umulig for departementet å ha de nødvendige lokale kunnskapene om de enkelte kontorer og deres nedslagsfelt.
Flertallet viser til at familievernet i dag, foruten å forholde seg til Barne- og familiedepartementet, må forholde seg til ca 200 kommuner og samtlige fylkeskommuner. Samtidig er gjeldende ordning med ulike eierforhold, finansieringsordninger og administrativ tilknytning uoversiktlig. Flertallet mener derfor at lovforslaget innebærer en ryddigere og mer oversiktlig modell.
Flertallet viser videre til at fylkeskommunene allerede er eiere av 16 familievernkontorer, og at det derfor ikke er snakk om noen dramatisk omlegging. Videre viser flertallet til at det er etablert samarbeid mellom fylkeskommunene og familievernkontorene.
Flertallet viser til at en i enkelte fylker allerede i regi av fylkeskommunen har utarbeidet planer for familievernet, og at andre er i ferd med å gjøre dette. Fylkeskommunene er således involvert i utviklingen av familieverntjenesten.
Flertallet vil peke på at etter forslaget i proposisjonen skal Barne- og familiedepartementet forvalte loven og vil dermed ha det overordnede ansvaret, men ikke ha løpende forvaltningsoppgaver.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, vil peke på at departementet ut fra sin forståelse av familievernet som en helsetjeneste, anfører mange argumenter for at familievernet bør bli et fylkeskommunalt forvaltningsansvar. Ved en slik forvaltning vil imidlertid familievernet selv med en lovfesting av sin virksomhet i mye større grad enn i dag bli avhengig av fylkeskommunenes økonomiske prioriteringer. Familievernets faglige egenart vil også kunne bli borte fordi det vil bli en del av den fylkeskommunale helsetjenesten.
Mindretallet viser til at familievernet er en veletablert ordning som har funnet sin plass innenfor Barne- og familiedepartementets ansvarsområde. Familievernet er en liten og oversiktlig tjeneste med varierende utbredelse i de enkelte fylkeskommuner. Alle fylkeskommuner vil da måtte bygge opp kompetanse på familievernområdet. På sikt kan det være fare for at familievernet blir et redskap for ulike fylkeskommunale behov som supplement til andre tjenester, f.eks. i forhold til ulike helsetilbud som psykiatri eller barnevernet.
Mindretallet har merket seg at det er ulike synspunkter hos høringsinstansene på forvaltningstilknytning. Felles for mange av dem som går inn for fylkeskommunal tilknytning er imidlertid at det forutsettes opprettholdelse av tilstrekkelige statlige bevilgninger. Mindretallet mener det er en reell fare for at familievernet kan bli tapere økonomisk i konkurranse med andre høyere prioriterte formål i fylkeskommunene.
Mindretallet viser til at stortingsflertallet ved tidligere behandling av forvaltningsspørsmålet har stått fast på fortsatt statlig forvaltning. Dette har vært sett på som den beste måte å bevare familievernets egenart på, og som gir den tryggeste økonomiske basis.
Mindretallet mener det fortsatt er den beste løsning at familievernkontorene har en statlig forvaltningsordning. Dette vil best kunne ivareta målet om et mest mulig likt tilbud til befolkningen uavhengig av bostedsfylke. Det gir også muligheter for en nasjonal prioritering i et familiepolitisk helhetsperspektiv, sentral kompetanseoppbygging, effektiv og oversiktlig forvaltning og like forhold for både de offentlige og kirkelige kontorene. Dette vil være den beste sikkerhet både for en felles faglig utvikling og for at kontorene vil bestå uavhengig av eierskap.
Mindretallet vil peke på at statlig forvaltning ikke skal bety at departementet skal detaljstyre det enkelte familievernkontor. Familievernet må sortere under en avdeling i departementet, og departementet skal kunne delegere avgjørelsesmyndighet til f.eks. kontorenes sentralledd, Kirkens Familievern og Offentlige familievernkontorers organisasjon.
De enkelte kontorer og deres eiere skal fortsatt ha ansvar for ansettelser og den daglige drift slik som i dag.
Mindretallet foreslår derfor:
« § 2 Organisering av tjenesten skal lyde:
Staten skal sørge for at familieverntjenesten finnes i alle fylker og på forsvarlig måte planlegge og dimensjonere tjenesten.
Familievernkontoret kan eies og drives av fylkeskommuner, kommuner, kirkelige organer og stiftelser. »
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener kommunene bør ta ansvar for å sørge for at de som ønsker det får tilgang til familierådgivning. Staten bør bidra med økonomiske tilskudd til kommuner som sørger for et slikt tilbud. Kommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenesten, men de bør legge vekt på å finne frem til mest mulig kostnadseffektive driftsløsninger. Det vil f.eks. kunne være fornuftig at flere kommuner samarbeider om drift av familievernkontor. Kommunene må også kunne kjøpe tjenesten av kirken eller andre private foretak som tilfredsstiller myndighetenes krav til faglig standard. Dette medlem viser til den gode erfaring man har flere steder i Sverige med å konkurranseutsette familievernet.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« § 2 skal lyde:
Kommunenes oppgaver
Familievernet drives av kommunene eller den kommunene inngår avtale med om drift av familievernkontor. De kontorer kommunene inngår slik avtale med faller inn under denne loven.
Kommunen skal sørge for at familieverntjenester tilbys innbyggerne i kommunen og på en forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil som en sekundær løsning gå inn for at kommunene skal ha ansvaret for familievernet, og viser til felles merknad med medlemmet Roy N Wetterstad om dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til at det gjennom de ulike fraksjoners primære standpunkter ikke er flertall i Stortinget for hvilket forvaltningsnivå familievernet skal knyttes til. Disse medlemmer er imidlertid i utgangspunktet enige om at familievernet ikke er en helsetjeneste og at fylkesmannen skal være tilsynsmyndighet. Ved sekundære standpunkter har disse medlemmer samlet seg om et helhetlig opplegg som vil sikre familievernet bedre enn Regjeringens forslag.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at kommunene bør ha ansvar for å sørge for at de som ønsker det får tilgang til familierådgivning. Dette kan f.eks. skje gjennom egne kommunale kontorer, gjennom kirkelige kontorer eller ved at kommunen kjøper tjenesten hos private foretak som holder faglig standard. Kommunene må stå fritt med hensyn til organisering av tjenesten, men de bør legge vekt på å finne fram til mest mulig kostnadseffektive driftsløsninger. Disse medlemmer legger til grunn at de eksisterende private kontorer kan fortsette sin virksomhet med nåværende eierform. Det er naturlig at de aktuelle kommuner kan være representert i kontorenes styrer.
Disse medlemmer mener staten må sikre økonomien gjennom øremerkede økonomiske tilskudd til familievernkontorene. Det statlige tilskuddet skal utgjøre 75 % av kontorenes utgifter. Dagens fylkeskommunale tilskudd til familievernkontorene forutsettes overført til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et viktig siktemål med Regjeringens forslag til ny forvaltningsordning for familievernkontorene er å sikre og videreføre dagens familievern, som en spesialtjeneste bestående av høyt kvalifiserte, tverrfaglig bemannede enheter. Dessuten er det en premiss at familievernkontorene skal være tilgjengelige for befolkningen i hele landet.
Disse medlemmer mener at familievernet egner seg dårlig for kommunal forvaltning. Familievernet består i dag av 62 kontorer på landsbasis lokalisert til 49 kommuner. Disse medlemmer vil peke på at kommunal forvaltning av familievernkontorene vil kreve et utstrakt interkommunalt samarbeide. Disse medlemmer kan vanskelig se hvordan det er mulig å utforme et lovpålegg til kommunene om interkommunalt samarbeide som ivaretar intensjonene med ny forvaltningsordning.
Disse medlemmer kan ikke forsvare å være med på en forvaltningsordning av familievernet hvor det ikke fremgår hvem som skal bestemme om hvor mange kontorer det skal være. Disse medlemmer kan heller ikke være med på at staten, uansett hvem som driver tjeneste, uansett utgiftenes størrelse og uansett antall kontorer skal dekke 75 % av utgiftene til drift.
8.4 Økonomi
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det fremgår av proposisjonen at statstilskuddet skal opprettholdes som et øremerket tilskudd. Selv om det legges opp til en evaluering av finansieringen etter tre år, mener flertallet at dette ikke betyr at det legges opp til en tidsbegrensning av øremerkingen. Videre viser flertallet til at de midler som i dag bevilges av kommunene, skal trekkes inn og kanaliseres sammen med statstilskuddet til fylkeskommunene. Dette medfører at de enkelte fylkeskommuner, etter forslaget skal få like mye midler til familievernet via statstilskuddet som de tidligere har fått via statstilskuddet og kommunalt tilskudd.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, viser til at departementet har lagt til grunn at staten skal yte omtrent samme tilskudd som i dag. Stortinget har tidligere lagt til grunn at statstilskuddet skal utgjøre 75 % av driftsutgiftene. Denne målsettingen er hittil ikke oppnådd. Mindretallet mener imidlertid at staten skal dekke 75 % av kostnadene, mens kommuner, fylkeskommuner, kirkelige organer m.m. skal dekke det resterende. Ved utarbeidelsen av budsjettet for 1998 må dette legges til grunn fra statens side.
Mindretallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sikre familievernkontorenes økonomi gjennom øremerkede statlige tilskudd som skal dekke 75 % av kontorenes utgifter. »
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener statens samlede tilskudd til drift av familievernkontorer bør opprettholdes på omtrent samme nivå som i dag. De midler som i dag bevilges av fylkeskommunene må trekkes inn og istedenfor kanaliseres til kommunene. Kommunene skal ikke få økt sin økonomiske belastning som følge av at de får ansvaret for drift av familievernkontor. Kommunene må også få anledning til å kreve en viss egenbetaling av par som benytter tjenesten.
8.5 Ledelse og personell ved familievernkontorene
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget legger opp til å videreføre og sikre familieverntjenestens kompetanse og tverrfaglige arbeidsform. Flertallet mener at de profesjoner som i dag arbeider i familievernet, danner en god kompetanseprofil i forhold til oppgavene som skal løses. Flertallet er også opptatt av at tjenesten skal ha et tverrfaglig sammensatt personale, slik at arbeidsmetoden som en har utviklet ved at flere profesjoner arbeider i samme team kan fortsette.
Flertallet viser til at hvert kontor i utgangspunktet skal ha en faglig leder som tilhører profesjonene psykolog, psykiater/lege eller sosionom. I tillegg bør det stilles krav til leder om lang praksis og videreutdanning i familieterapi.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, vil peke på at familievernkontorenes arbeid er preget av tverrfaglighet og teamarbeid. Forskjellige faggrupper arbeider side om side med familierelaterte problemer. Sosionomer er den største faggruppen i familievernkontorene i dag. Mindretallet mener det er viktig at familievernet fortsatt skal være en tverrfaglig tjeneste. Det er derfor viktig at den ikke knyttes spesielt til helsetjenesten. Dette kan lett føre til at det blir profesjonsmotsetninger også innen familievernet. Både sosionomer, psykologer, leger, psykiatere, prester og jurister i tillegg til kontorpersonell må fortsatt ha sin naturlige plass innenfor familievernet.
Det må fortsatt gis tilbud om praksisplasser for bl.a. psykologistudenter og leger som vil spesialisere seg innen psykiatri.
Mindretallet legger vekt på at familievernkontorene vanligvis skal ha en leder. Det bør imidlertid ikke stilles krav til at lederen skal tilhøre en helseprofesjon. Også sosionomer må fortsatt kunne ha lederfunksjonen. For lederen må det stilles krav om utdanning innen familieterapi og administrativ kunnskap og erfaring. Leger og andre helsearbeidere må samtidig ha et faglig ansvar innenfor sitt fagfelt i den grad arbeidet har med rent medisinsk-faglige spørsmål å gjøre.
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener sosialfaglig personell, sosionomer og psykologer må være de viktigste faggruppene i familievernet, men det må også være mulighet for å ansette andre som det enkelte kontor mener kan bidra med nyttig kompetanse.
Dette medlem vil også legge vekt på at familievernkontorene vanligvis skal ha en leder. Det må imidlertid ikke stilles krav om at lederen skal tilhøre en helseprofesjon.
8.6 Tilsynsmyndighet
Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår at fylkeslegen skal være tilsynsmyndighet for familievernet. Dette synes naturlig utfra departementets definisjon av kontorene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets forslag.
Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik, definerer imidlertid familievernet som en egen spesialtjeneste. Sett i sammenheng med at flertallet av de ansatte i kontorene heller ikke tilhører helsepersonellgrupper som er underlagt profesjonslovgivningen innenfor helsesektoren, mener mindretallet det ikke er naturlig at fylkeslegen skal ha tilsynsansvaret for kontorene.
Mindretallet viser til at fylkesmannen i dag har og fortsatt skal ha tilsynsansvaret når det gjelder foreldremeklingen. Praksis viser at det er få klager fra publikum på den ordinære saksbehandlingen på faglig grunnlag i familievernkontorene. Når det gjelder de faglige problemstillinger i meklingssaker, kan disse være mer eller mindre sammenfallende med problemer som behandles i de andre sakene i familievernkontorene. Dette kommer også fram i høringsuttalelsen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Mindretallet mener samme instans bør ha tilsyn med alle deler av familievernkontorenes arbeid. Det mest naturlige synes å være å legge dette ansvaret til fylkesmannen som allerede har ansvaret for foreldremeklingen. Ved å samle tilsynet hos fylkesmannen unngår en at det blir gråsoner mellom tilsyn- og klageordning for den virksomhet som reguleres av meklingsforskriftene og annen virksomhet i familievernkontorene.
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad gir sin tilslutning til at fylkesmannen skal være tilsynsmyndighet for familievernet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representantene Roy N Wetterstad og Arne Haukvik fremmer følgende forslag:
« § 3 Tilsyn skal lyde:
Fylkesmannen fører tilsyn med virksomheten ved familievernkontorene i fylket.
Fylkesmannen har rett til innsyn i nødvendige opplysninger i forbindelse med utøvelse av tilsynsoppgaven. »
8.7 Journalføring
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, er enig i at alle familievernkontorene skal ha de samme bestemmelser når det gjelder klientjournaler, og at det føres felles journal når flere personer utgjør klientenheten.
Flertallet mener det ikke er behov for så omfattende journaler i familievernkontorene som det som kreves ved f.eks. sosialkontor og hos leger. Forskriftene må derfor utformes slik at det ikke blir nødvendig med mer utførlig journalføring enn det som vanligvis gjøres i kontorene i dag. I de tilfeller leger og psykologer som er tilknyttet kontorene utfører virksomhet som hører inn under henholdsvis legeloven eller forskrift om psykologers virksomhet, må imidlertid disse føre journal i henhold til nevnte regelverk.
Flertallet er kjent med at det nå er ulik praksis i familievernkontorene når det gjelder hvor lenge klientjournaler oppbevares. I denne type virksomhet vil det ikke være nødvendig med så lang oppbevaringstid. Flertallet mener tre år vil være tilstrekkelig tid.
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener at forutsetningen for at familierådgivningen skal kunne fylle sin funksjon er at den enkelte som henvender seg dit kan føle fullstendig trygghet for at sensitive personlige opplysninger ikke gis videre til noen andre personer eller instanser. For familievernet må derfor de absolutt strengeste regler for taushetsplikt og personvern gjelde. Dette medlem forutsetter at familievernet ikke skal drive sykdomsbehandling og ser derfor ikke behov for at det oppbevares klientjournaler. Dokumenter som brukes under arbeid med en sak må oppbevares svært sikkert, og makuleres når klientene er ferdig med å gå til samtaler hos familievernet.
Forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representantene Roy N Wetterstad og Arne Haukvik:
Forslag 1
§ 3 Tilsyn skal lyde:
Fylkesmannen fører tilsyn med virksomheten ved familievernkontorene i fylket.
Fylkesmannen har rett til innsyn i nødvendige opplysninger i forbindelse med utøvelse av tilsynsoppgaven.
Forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik:
Forslag 2
§ 1 Familievernkontorenes oppgaver skal lyde:
Familievernet er en spesialtjeneste som har familierelaterte problemer som sitt fagfelt. Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 34 tredje ledd og § 44 tredje ledd.
Familievernkontorene bør også drive utadrettet virksomhet om familierelaterte tema. Dette kan bestå av veiledning, informasjon og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum.
Familier, par eller enkeltpersoner kan henvende seg direkte til et familievernkontor. Lege, psykolog, medisinsk eller sosial institusjon eller offentlig myndighet kan henvise klienter til familievernkontor.
Forslag 3
§ 2 Organisering av tjenesten skal lyde:
Staten skal sørge for at familieverntjenesten finnes i alle fylker og på forsvarlig måte planlegge og dimensjonere tjenesten.
Familievernkontoret kan eies og drives av fylkeskommuner, kommuner, kirkelige organer og stiftelser.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen sikre familievernkontorenes økonomi gjennom øremerkede statlige tilskudd som skal dekke 75 % av kontorenes utgifter.
Forslag fra representanten Roy N Wetterstad:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tiltak som kan stimulere til drift av familievernkontorer, uten at familievernet blir lovfestet.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at dagens tvungne foreldremegling ved samlivsbrudd erstattes av frivillige samarbeidssamtaler.
Forslag 7
§ 2 skal lyde:
Kommunenes oppgaver
Familievernet drives av kommunene eller den kommunene inngår avtale med om drift av familievernkontor. De kontorer kommunene inngår slik avtale med faller inn under denne loven.
Kommunen skal sørge for at familieverntjenester tilbys innbyggerne i kommunen og på en forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov:
om familievernkontorer.
§ 1. Familievernkontorenes oppgaver
Familievernkontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene skal foreta mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 34 tredje ledd og § 44 tredje ledd.
Familievernkontorene bør også drive utadrettet virksomhet om familierelaterte tema. Dette kan bestå av veiledning, informasjon og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum.
Familier, par eller enkeltpersoner kan henvende seg direkte til et familievernkontor. Lege, psykolog, medisinsk eller sosial institusjon eller offentlig myndighet kan henvise klienter til familievernkontor.
§ 2. Fylkeskommunens oppgaver
Familievernkontorene drives av fylkeskommunen eller den fylkeskommunen inngår avtale med om drift av familievernkontor. De kontorer fylkeskommunen inngår slik avtale med faller inn under denne loven.
Fylkeskommunen skal sørge for at familieverntjenesten finnes i fylket og på forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten.
§ 3. Tilsyn
Fylkeslegen fører tilsyn med virksomheten ved familievernkontorene i fylket. Fylkeslegens tilsynsansvar omfatter ikke mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven §§ 34 tredje ledd og 44 tredje ledd. Ansvaret for tilsyn med slik mekling tilligger fylkesmannen.
Fylkeslegen har rett til innsyn i nødvendige opplysninger i forbindelse med utøvelse av tilsynsoppgaven.
§ 4. Personell
Familievernkontorenes personell skal være tverrfaglig sammensatt. Det bør være ansatt psykiater eller annen lege, psykolog og sosionom. Jurist, prest og andre yrkesgrupper med relevant utdanning kan også være ansatt ved familievernkontor.
Faglig leder av familievernkontor skal være psykiater eller annen lege, psykolog eller sosionom og skal ha kompetanse i familieterapi. I tilfeller der faglig leder er sosionom eller psykolog, og det er ansatt lege/psykiater ved kontoret, berører dette legens selvstendige og uavhengige stilling overfor andre i medisinsk faglige spørsmål, legeloven § 16 tredje ledd. Departementet fastsetter nærmere retningslinjer for krav til faglig leder.
§ 5. Taushetsplikt
Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor skal med de innskrenkninger som er fastsatt i lov, iaktta taushet og hindre at andre får kjennskap til det som vedkommende i forbindelse med arbeidet eller tjenesten får vite om noens legems- og sykdomsforhold eller andre personlige forhold.
Som personlige forhold regnes også fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.
Overtredelse av taushetsplikt etter denne bestemmelsen kan straffes etter straffeloven § 121.
§ 6. Taushetsplikt - samtykke
Taushetsplikt faller bort i den utstrekning den eller de personer som har krav på taushet, eller som opplysningene angår, samtykker i at de gis til andre.
For barn under 16 år, skal samtykke gis av foreldre eller foresatte. Er barnet mellom 12 og 16 år, skal barnets mening høres.
Dersom et barns interesser tilsier det kan departementet bestemme at opplysningene skal være undergitt taushetsplikt selv om det foreligger samtykke etter annet ledd.
§ 7. Taushetsplikt i forhold til samarbeidende personell
Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for annet personell ved det enkelte kontor av hensyn til klientbehandlingen med mindre klienten motsetter seg dette, og det etter forholdene kan og bør respekteres.
§ 8. Anonymisering - forskning og statistikk
Taushetsplikt er ikke til hinder for at fagpersonell ved familievernkontorer kan meddele ellers taushetsbelagte opplysninger om legems- og sykdomsforhold eller andre personlige forhold når individualiserende kjennetegn er utelatt eller endret slik at vedkommende er vernet mot å bli kjent.
Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk for forskning og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår. Den som mottar opplysningene har taushetsplikt og straffansvar etter denne lov.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.
§ 9. Opplysninger til sosialtjenesten
Fagpersonell ved familievernkontor skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan likevel bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt.
§ 10. Opplysningsplikt til barneverntjenesten
Fagpersonell ved familievernkontor skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal fagpersonell ved familievernkontor av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter fagpersonellet ved familievernkontor å gi slike opplysninger.
§ 11. Klientjournal m.m.
Ansvarlig behandler plikter å føre ordnede opptegninger over sin virksomhet. Det skal føres journal over hver klientenhet; par, familier og enkeltklienter. Lege som fører journal etter denne bestemmelsen plikter ikke å føre journal for hver klient etter legeloven § 43 første ledd.
Departementet gir forskrifter om hvordan klientjournal skal føres, herunder regler om supplering, retting og sletting samt oppbevaring og videre behandling.
Klientjournal er ikke konsesjonspliktig etter lov om personregistre m.m § 9.
Plikten til å føre journal gjelder ikke ved mekling etter lov om ekteskap § 26 og barneloven § 34 tredje ledd og § 44 tredje ledd.
§ 12. Klienters rett til innsyn i journal
Enhver har rett til innsyn i klientjournal for de opplysninger som direkte bare gjelder ham eller henne. Innsyn utover dette er avhengig av samtykke fra den eller de opplysningene direkte gjelder.
Innsyn kan nektes dersom det av hensyn til vedkommendes helse, eller forhold til personer som står klienten nær, må anses utilrådelig.
Klienten kan, dersom innsyn nektes, be om at opplysningene gjøres kjent for en representant han eller hun utpeker.
Foreldre eller foresatte for barn under 16 år har innsynsrett i opplysninger som gjelder barnet. Foreldre eller foresatte til barn mellom 12 og 16 år har likevel ikke innsynsrett i opplysninger som gjelder barnet dersom barnet av grunner fagpersonellet mener bør respekteres ikke ønsker at opplysningene gis.
§ 13. Saksbehandling
Der ikke annet fremgår av loven gjelder forvaltningslovens regler. For de kontorene som ikke er forvaltningsorganer, kommer forvaltningsloven kun til anvendelse i klientsaker.
§ 14. Lovens anvendelse på Svalbard
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.
§ 15. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Loven trer i kraft 1. januar 1998.
De eksisterende kontorer har rett til avtale med fylkeskommunen i to år fra lovens ikrafttredelse.
§ 16. Endringer i andre lover
Med virkning fra lovens ikrafttredelse gjøres følgende endring:
I lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barnevern skal § 6-4 tredje ledd lyde:
Også yrkesutøvere i medhold av lov om leger, lov om godkjenning av psykologer, lov om tannleger, lov om godkjenning av sykepleiere, lov om jordmødre, lov om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster, lov om psykisk helsevern, lov om helsetjenesten i kommunene, lov om sykehus, lov om familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapssaker (jf. lov om ekteskap) plikter å gi opplysninger etter reglene i andre ledd.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen den 7. mai 1997.
|
| Grethe G. Fossum, |
Solveig Sollie, |
Eli Sollied Øveraas, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |