Komiteen er av den oppfatning at det funnet sted omfattende endringer i familiemønsteret etter at barneloven trådte i kraft i 1981. Flere kvinner har gått ut i yrkeslivet og ekteskapet er ikke lenger den eneste rammen omkring en familieetablering. I 1995 skjedde 48 % av alle barnefødsler utenfor ekteskap og det er langt flere samlivsbrudd i dag enn for 20 år siden. Dette medfører at ca 20 % av alle barn ikke bor sammen med sine biologiske foreldre hele barndommen. Komiteen vil peke på at det er en økende tendens til at fedrene ønsker å ha like mye ansvar som mødrene for barnet etter et samlivsbrudd. Komiteen finner derfor grunnlag for å si at samlivsmønsteret har blitt endret de siste 20 årene. Komiteen støtter derfor barne- og familiedepartementets vurdering av behovet for endringer i barneloven. Sammen med ny teknikk for å bestemme farskap, fars krav til større samvær etter samlivsbrudd og mors deltakelse i yrkeslivet, vil dette medføre en barnelov som vil gi barn tilnærmet like vilkår uavhengig av foreldrenes sivile status og samlivssituasjon. Komiteen vil legge vekt på at det er et mål å likestille mor og far i forhold til det å bli foreldre og til det å fortsette å være foreldre etter samlivsbrudd.

       Jo mer foreldre makter å være foreldre etter et samlivsbrudd, desto bedre vil tilværelsen bli for barna. Mye av konflikten i forbindelse med delt bosted, omsorg og samvær kunne kanskje vært unngått dersom foreldreskap i alle livets faser ble vurdert ut fra barnets beste fra begge parter. Komiteen viser til at foreldremekling kan forebygge konflikter etter samlivsbruddet, men i de vanskeligste tilfellene, trengs det etter komiteens mening både anledning til en mekling som er bedre tilpasset den enkelte konfliktsituasjon og bedre kompetanse hos meklerne. Mange meklere får for lite trening i tunge saker og både kompetansehevning og evt. spesialisering, ville kunne gi bedre resultater.

12.1 Morskap

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at barneloven av 1981 ikke inneholder regler om hvem som skal regnes som barnets mor, og at den bygger på prinsippet om at den som føder barnet er barnets mor. I dag er det mulig å overføre egg fra en kvinne til en annen og dermed kan det også reises spørsmål ved om hvem som egentlig er barnets mor.

       Flertallet viser til at eggdonasjon er forbudt i Norge. Norske kvinner kan imidlertid få utført eggdonasjon i andre land, og det kan også flytte hit utlendinger som har fått utført eggdonasjon. Dette gjør at det til tross for det norske forbudet, kan være nødvendig å ha et lovverk som gjør det klart hvem som er barnets mor.

       Flertallet er enig med departementet i det faktum at den kvinnen som bærer fram barnet gjennom et svangerskap, må vektlegges mer enn barnets genetiske tilknytning til en annen kvinne, og dermed regnes som barnets mor. Flertallet støtter lovfesting av dette. Flertallet slutter seg også til bestemmelsen om at en avtale om å føde barn for en annen kvinne, ikke er juridisk bindende.

12.2 Farskap

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, har registrert at barneloven har regler om hvordan farskap fastsettes. Siden barneloven kom i 1981, er det to forhold som gjør det nødvendig å forandre reglene om farskap. Det ene er adgangen til DNA-analyse, som er en enkel, rimelig og forholdsvis sikker metode til å utpeke den biologiske faren. Det andre forholdet som gjør det nødvendig å revurdere reglene om farskap, er endringer i familiemønstrene og utbredelsen av samboerforhold. Samboerforhold har et helt annet omfang nå enn for 20 år siden, og både utbredelse og holdninger til ugift samliv er i dag en annen enn da man laget barneloven av 1981.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til sin særmerknad om at farskap må fastsettes uavhengig av farens forhold til mor. Et barn kan dessuten bare ha en far. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

« § 3 første ledd skal lyde:

       Som far til barnet skal den mann regnes som har vedgått farskapet under svangerskapet eller etter at barnet er født i henhold til reglene i barneloven. Ble moren alene, skal avdøde ektemann/samboer regnes som far dersom hun kan ha blitt med barn før han døde. »

12.2.1 Førstegangsfastsettelse av farskap

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, vil peke på at etter barnelovens § 3 regnes ektemannen automatisk som far til et barn som hustruen får. Ektemannen regnes også som far til barn som blir unnfanget før partene inngikk ekteskap og også dersom barnet blir født etter at ekteparet er formelt separert. Den såkalte pater est regelen beskytter familien som sosial enhet. I de aller fleste tilfeller vil den juridiske faren også være den biologiske når barn er født i ekteskap. I de tilfeller det er tvil om ektemannen virkelig er far, eller det er åpenbart at han ikke er det, gjelder pater est regelen like fullt. Flertallet deler departementets oppfatning om at regelen om at den mannen mor er gift med ved barnets fødsel automatisk skal regnes som barnets far. Flertallet slutter seg også til departementets syn på at barnelovens § 3 endres slik at Pater est regelen opphører når ektefellene er faktisk separert.

12.2.2 Fastsettelse av farskap for samboere

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at i den nåværende barnelov regnes ikke mors samboer automatisk for barnets far. Selv om det blir slått fast at mors samboer er far til barnet, gir dette heller ikke faren automatisk foreldreansvar. Dette må i tilfelle avtales eller fastsettes av fylkesmannen eller domstol. Forslaget fra departementet i høringsnotatet om at pater est-regelen skulle utvides til å omfatte samboere har møtt motstand. Problemet med at erkjennelse av farskap ikke innbefatter automatisk foreldreansvar for barn født av ugifte foreldre, har ikke vært godt kjent. Flertallet deler departementets oppfatning om at dette kan løses ved å lage en ny blankett for farskapserkjennelse som også omfatter avtale om felles foreldreansvar for foreldre som ikke er gift. Det er etter flertallets mening grunn til å tro at en slik praktisk framgangsmåte sannsynligvis vil medføre en vesentlig øking av samboende fedre med foreldreansvar.

       Flertallet viser til at departementet har nedsatt et utvalg som skal se på lovverk, rettigheter og plikter i forbindelse med samboerskap. Det er derfor naturlig at man kommer tilbake til spørsmålet om automatisk foreldreansvar ved samboerskap når dette utvalget har kommet med sin innstilling.

       Flertallet vil peke på at det kan være tilfeller der en kvinne egentlig ikke ønsker at barnefaren skal ha foreldreansvar, men føler seg presset til å skrive under på felles foreldreansvar når dette gjøres i tilknytning til fødselen. Det kan for noen være en fordel om slike viktige avgjørelser kan bestemmes i fred og ro, etter at de har kommet hjem fra sykehuset. Flertallet vil be departementet søke å finne en løsning på dette.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til sin særmerknad og presiserer at han vil ha full likebehandling mellom gifte og samboere.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innarbeide i barneloven at felles foreldreansvar skal følge automatisk av farskapet og at samme regler skal gjelde både gifte og ugifte. »

12.2.3 Det offentliges ansvar for å fastsette farskap

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at et barns rett til å ha en far og derigjennom kjenne sitt biologiske opphav, vil veie tungt når mor eventuelt nekter å få fastsatt farskap. Flertallet er klar over at det er det offentliges plikt til å få fastsatt farskap, fordi det i første rekke ut fra hensynet til barnets behov for å ha en far. Farskapsfastsettelse kan også i visse tilfelle ha medisinsk og økonomisk betydning for barnet. Flertallet erkjenner også at det kan være en stor påkjenning for mor å gå gjennom en farskapssak mot sin vilje. En hver avgjørelse om å fastsette farskap mot mors vilje vil etter flertallets mening måtte bero på et konkret skjønn i det enkelte tilfellet. Flertallet støtter derfor departementets forslag om at gjeldende rett opprettholdes på dette punkt.

12.2.4 Adgang til å reise sak dersom Fylkestrygdekontoret henlegger saken

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag.

12.2.5 Avgjørelsesmyndighet i farskapssaker

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter det framlagte forslaget.

12.3 Endring av farskap som følger av pater est eller vedgåelse

12.3.1 Søksmålskompetanse for den som påstår å være den biologiske far

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, erkjenner at etter den nåværende lov, har ikke en tredje person som mener å være barnets far, adgang til å reise endringssak for domstolene. Begrunnelsen for dette er et ønske om å skape meste mulig ro omkring et etablert farskap. Både barnet, barnets mor og barnets juridiske far har rett til å reise farskapssak, men den som påstår å være biologisk far har ingen mulighet til å få prøvd sin sak. Dette flertallet er av den oppfatning at hensynet til barnet taler for at de rette biologiske forhold bør kartlegges på et så tidlig tidspunkt som mulig. Gjennom bruk av DNA-analyse vil belastningen for mor og barn ved å gjennomgå en farskapssak mot sin vilje, være betydelig redusert. Farskapet kan fastsettes med stor grad av sikkerhet og skje så tidlig som mulig før barnet er fylt tre år. Dette flertallet er opptatt av at tredje persons søksmålskompetanse gir erkjennelse av at biologiske fedre er viktig for barn. I 1996 diskuterte Stortinget spørsmålet om anonymitet i forbindelse med adopsjon og det var da tverrpolitisk enighet om viktigheten av å kjenne sitt biologiske opphav. Dette flertallet er av den oppfatning at farskap ikke utelukkende må være mors anliggende og at menn som ønsker å påta seg sitt biologiske farskap gjennom en rettssak, både påtar seg økonomiske forpliktelser i nåtid og i framtid. Dette flertallet støtter forslaget om at en person som mener han er far til et barn som allerede har en juridisk far, skal få anledning til å reise sak for retten for å få spørsmålet prøvet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad, er også enig med departementet i at saken må reises innen ett år fra han får kjennskap til opplysninger som gir grunn til å tro at han selv kan være far til barnet og med en øvre grense på 3 år etter fødsel.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er klar over at det tidligere ikke har vært anledning til å reise søksmål i slike saker. Det må være til beste for barnet at det får kunnskap til og evt. kontakt med sin biologiske far. I vår tid hvor fedre i større og større grad får mulighet til og tar ansvar for sine barn, mener disse medlemmer at de menn som velger å gå til sak om farskap, gjør det av et oppriktig ønske om å få lov til å være far. Både på bakgrunn av utvikling av mer aktiv fedreomsorg, likestilling og at biologiske fedre ikke tidligere har hatt mulighet for å fremme sak, støtter disse medlemmer muligheten til å reise sak om farskap innen ett år fra lovens ikrafttredelse.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Lovens III punkt 2. Overgangsbestemmelser, andre ledd, skal lyde:

       « I en periode på ett år fra loven trer i kraft kan det reises sak etter § 6 andre og tredje ledd uten hensyn til om fristene for saksanlegg er overholdt. »

Nåværende andre, tredje og fjerde ledd blir tredje, fjerde og femte ledd osv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Arne Haukvik mener at det er til det beste for barnet at det får kjennskap til og kontakt med sin biologiske far, og støtter derfor departementets forslag om at en person som mener han er far til et barn som allerede har en juridisk far, skal få anledning til å reise sak for retten for å få spørsmålet prøvet. Selv om disse medlemmer er enig i at menn som velger gå til sak om farskap, gjør det av et oppriktig ønske om å få lov til å være far, er disse medlemmer ikke enig i forslaget om å gi loven tilbakevirkende kraft.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag til en slik overgangsregel, kan skape stor uro for barna som kan oppleve at den person de trodde var far i hele oppveksten, viser seg å ikke være det. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå i mot Regjeringens forslag om en overgangsregel.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at det er argumenter som taler både for og imot å gi en mann som påstår å være far til barnet til en gift kvinne søksmålskompetanse. Faren vil på denne måten kunne få bevist at han er barnets biologiske far og få mulighet til samvær med barnet. Barnet på sin side vil få en biologisk far.

       Dette medlem vil samtidig peke på at hvis menn får slik søksmålskompetanse kan det føre til flere skilsmisser, med de skadevirkninger det kan få for barnet. Det vil bety at en utenforstående mann bryter inn i et ekteskap der ektefellene ønsker å fortsette samlivet. Barnet vil i disse tilfeller ha en juridisk far, og bor i en stabil familiesituasjon. Dette medlem mener barnets beste i de aller fleste tilfeller vil være å få fortsette å vokse opp i trygghet og stabilitet sammen med mor og juridisk far. Dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot at den som påstår seg å være far får søksmålskompetanse.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener sak må kunne reises fram til barnet er syv år og fremmer følgende forslag:

« § 6 tredje ledd første punktum skal lyde:

       Den som meiner at han er far til barnet, kan fram til barnet fyller sju år reise sak om farskapen dersom han legg fram opplysningar som tyder på at han kan vere far. »

12.3.2 Søksmålskompetanse for fars arvinger

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag at adgangen til ektemannens arvinger om å reise sak om farskap etter hans død, faller bort.

12.3.3 Frister for å reise sak om farskap

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader under punkt 12.3.1 der dette medlem går imot at en som påstår seg å være far til et barn skal få søksmålskompetanse. På denne bakgrunn går dette medlem også imot de foreslåtte tidsfrister for slik søksmålskompetanse.

12.3.4 Endring av farskap etter barnelovens § 7 når en annen mann vedgår farskap

       Komiteen støtter departementets forslag.

12.3.5 Gjenopptagelse av sak om farskap fastsatt ved dom

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets konklusjon om at det ikke bør foretas endringer i reglene for gjenopptagelse av saker om farskap som er fastsatt ved dom.

12.3.6 Forenklet rettergang, dom uten hovedforhandling

       Komiteen er kjent med at domstolsbehandling av farskapssaker er en omstendelig prosess hvor det er lagt opp til muntlig saksforberedelse med avhør av parter og vitner. Komiteen vil legge vekt på at etter at DNA-analysen ble innført er det ikke noe i veien for at idømmelse av farskap kan skje uten hovedforhandling i samsvar med resultat av blodprøvene. Komiteen støtter derfor departementets konklusjon hvor idømmelse av farskap kan skje uten hovedforhandlinger når det foreligger DNA-analyse som utpeker faren.

12.3.7 Regler om blodprøver og innhenting av andre bevismateriell

       Komiteen deler departementets synspunkter på at loven ikke bør endres på dette punktet.

12.3.8 Pålegg om blodprøver av slektninger til mulig far

       Komiteen deler departementets syn om at det er rettssikkerhetsmessig betenkelig at personer som i utgangspunktet ikke har noe med saken å gjøre kan tvinges til å ta blodprøver. Flertallet støtter derfor departementets forslag til at det ikke skjer endringer på dette punktet.

12.3.9 Tidspunktet for innhenting av pålegg om blodprøver av barnets far

       Komiteen støtter departementet på dette punktet.

12.3.10 Bruk av biologiske prøver tatt av en mulig far i en annen sammenheng som bevis i farskapssak

       Komiteen mener at det vil være mest hensiktsmessig at det er bare retten som gis adgang til å innhente biologisk materiale eller prøver som allerede er tatt av en farskapskandidat.

12.3.11 Vilkårene for å avsi dom for farskap

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag på dette punktet.

12.4 Foreldreansvar

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, legger til grunn at foreldreansvar er myndigheten til å bestemme over barns personlige forhold som bl.a. vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinsk inngrep, samt flytting utenlands. Flertallet vil i denne sammenheng vise til at de pliktene som følger med foreldreansvaret, gir foreldrene bestemmelsesrett i visse saker. De foreldrene som har foreldreansvar har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold innenfor de grenser og regler om barnets selv- og medbestemmelsesrett setter. Bestemmelsesretten skal utøves utfra barnets interesser og behov.

       Enkelte samværsforeldre har ikke foreldreansvar, det er heller ikke nedfelt i loven noen plikt til å vise omsorg. Flertallet vil peke på at plikten til å vise omsorg følger først og fremst av det å være foreldre, og selv om foreldrene ikke har foreldreansvar, har de et generelt ansvar som følger med det å ha barn. Flertallet støtter derfor departementet i at samværsforeldrenes omsorgsplikter overfor barnet nedfelles i barneloven. En slik lovfesting vil etter flertallets mening gi signaler til samværsforeldrene om deres omsorgsplikt. Flertallet støtter de foreslåtte nye bestemmelsene i § 44 om at barnet har rett til omsorg og omtanke fra den som er sammen med barnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad viser til at lovforslagets utgangspunkt er at foreldrene har full avtalefrihet om hvordan de vil ordne a) foreldreansvaret, b) hvor barnet skal bo og c) samværsretten. Likeledes tar lovforslaget utgangspunkt i at hvis foreldrene er enige om det er det ikke noe i veien for å avtale delt omsorg. I henhold til dagens lov kan en av foreldrene reise sak for fylkesmannen eller retten for å avgjøre hvor stort omfang samværet skal ha. Disse medlemmer viser til at Regjeringen nå vil lovfeste at domstolen eller fylkesmannen ikke kan pålegge delt omsorg/delt bosted. Dette kan bare skje gjennom frivillige avtaler og at man ikke kan idømme felles omsorg/delt omsorg når det har oppstått konflikt. Disse medlemmer er videre uenige med Regjeringen i at man bruker begrepet delt bosted og ikke delt omsorg. Det aller beste begrepet er å bruke felles omsorg og ikke delt omsorg. Begrepet delt omsorg innebærer mye mer enn delt bosted. Disse medlemmer er vil derfor bruke begrepet delt omsorg på samme måte som man bruker begrepet delt foreldreansvar om foreldreansvaret.

       Disse medlemmer er enig i at felles foreldreansvar løper videre etter separasjon inntil annet er avtalt.

12.4.1 Foreldreansvar for ugifte foreldre

Felles foreldreansvar for samboende foreldre

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, konstaterer at gifte foreldre har felles foreldreansvar for barna de har sammen. Felles foreldreansvar regnes som helt selvfølgelig og understreker begge foreldrenes ansvar for barnet. Bare hvis foreldrene blir separert eller skilt kan det være aktuelt at en av dem får foreldreansvar alene. Flertallet er klar over at ugifte foreldre ikke i utgangspunktet har felles foreldreansvar. Mor har foreldreansvar alene for barn født utenfor ekteskap, enten hun lever i stabilt samboerskap med barnets far eller er reelt enslig. Flertallet erkjenner at mange samboere tror at de har felles foreldreansvar på lik linje med ektepar, selv om dette ikke er tilfelle. Mange tror at farskapserkjennelsen de undertegner i forbindelse med fødselen også innebærer at de får foreldreansvar. Flertallet er enig med departementet at man ved å gi bedre informasjon og innføre en enklere framgangsmåte for å få felles foreldreansvar vil oppnå at langt flere fedre i framtiden får foreldreansvaret. Foreldre som ikke er gift vil kunne avtale felles foreldreansvar samtidig som farskap erkjennes. Dette forutsetter etter flertallets mening at foreldrene er enige. Kommer de ikke fram til en avtale vil moren fremdeles ha foreldreansvaret alene.

       Flertallet viser til at departementet har nedsatt et utvalg som skal se på lovverk, rettigheter og plikter i forbindelse med samboerskap. Det er derfor naturlig at man kommer tilbake til spørsmålet om automatisk foreldreansvar ved samboerskap når dette utvalget har kommet med sin innstilling.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at med de mange familieformer som eksisterer i dag, er det mange barn som utvikler en sterk tilknytning gjennom flere år til en sosial forelder som barnet bor sammen med. Det kan være situasjoner etter et samlivsbrudd mellom to voksne der det vil være til barnets beste å få en samværsavtale med den som har fungert som sosial forelder i mange år. Dette medlem viser til at spørsmålet ble drøftet i Ot.prp. nr. 44 (1987-1988) , uten at en fant at det var stort behov for å endre loven på dette området. Situasjonen kan ha endra seg siden den gang, og rettigheter for barnet til å få samvær med en sosial forelder som ønsker samvær, bør utredes på nytt.

       Dette medlem foreslår følgende:

       « I forbindelse med Samboerutvalgets arbeid må rettighetene til sosial forelder utredes nærmere. »

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til sin særmerknad hvor det fremgår at felles foreldreansvar må følge automatisk som følge av farskapet. Dette er i tråd med internasjonale lover og likestillingsloven.

12.4.2 Felles foreldreansvar for foreldre som ikke bor sammen

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, konstaterer at ca 8 % av barna som er født i Norge har foreldre som hverken er gift eller samboende. Det finnes lite kunnskaper om disse mødrene og kontakt med barnefaren. Dersom det er uenighet mellom ugifte foreldre om foreldreansvaret er flertallet enig med departementet om at mor fortsatt bør ha foreldreansvaret alene. Det vil være riktigere at far reiser sak for å få foreldreansvaret, enn at mor må reise sak for å frata ham dette.

12.4.3 Felles foreldreansvar mot den ene av foreldrenes vilje

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, legger til grunn at de fleste samlivsbrudd i perioder vil være vanskelige og kan føre til uenighet også om forholdet vedrørende barn. Foreldre må allikevel forholde seg til at de har felles barn og at de må samarbeide med hverandre også i fremtiden på grunn av barnet. Selv om man ikke fortsetter å ha felles foreldreansvar, må foreldrene ha kontakt i forbindelse med samvær og barnebidrag. Flertallet vil legge vekt på at det ikke er rimelig at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene, bare fordi vedkommende ønsker at den andre ikke skal ha det. Flertallet er av den oppfatning at domstolene eller fylkesmannen i slike vanskelige saker skal ta utgangspunkt i hva som vil være barnets beste. Dersom det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uskikket til å utøve foreldreansvar, mener flertallet at han eller hun normalt bør få medhold i kravet om felles foreldreansvar. Flertallet viser til at det kan være situasjoner der en av foreldrene som har foreldreansvar ønsker at den andre også skal ta del i foreldreansvaret, men at denne nekter, må det være naturlig at det ikke er aktuelt å pålegge foreldreansvar til den som ikke ønsker det. Flertallet er enig med departementet i det ikke er hensiktsmessig å foreslå endringer i loven med en nærmere oppramsing av kriterier som skal vektlegges i vurdering av barnets beste. Her må det alltid gjøres konkrete vurderinger med utgangspunkt i det enkelte barns situasjon.

12.4.4 Foreldreansvar etter dødsfall

Når bostedsforeldrene dør

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, vil understreke at barn vanligvis vokser opp hos sine foreldre. Flertallet er av den oppfatning at foreldreansvaret til den gjenlevende av foreldrene opprettholdes automatisk uten at dette må avgjøres av domstolen.

       Flertallet har merket seg at i enkelttilfeller der barnet er etablert i en ny familie med steforeldre og halvsøsken, bør det etter flertallets mening være adgang til å reise sak med påstand om at det vil være til barnets beste at steforeldre skal overta foreldreansvaret. Flertallet støtter at både barnets sosiale foreldre eller slektninger selv må ta initiativ til å fremme kravet overfor retten innen seks måneder. Flertallet støtter forandringen i § 36.

12.4.5 Når begge foreldre bodde sammen med barnet og den som har foreldreansvaret dør

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag.

12.4.6 Vektlegging av den biologiske tilknytningen når flere ønsker foreldreansvaret

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag om endring i § 37 slik at domstolene alltid skal legge vekt på om den gjenlevende forelder ønsker foreldreansvar for barnet. Den biologiske tilknytningen vil være et moment som må veies mot andre relevante momenter i vurderingen av hva som vil være barns beste.

12.4.7 Viljeserklæring om hvem som skal ha foreldreansvar etter foreldrenes død

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag.

12.4.8 Registrering av foreldreansvar i folkeregisteret for separerte og skilte foreldre

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, ser innføringen av en registreringsordning for avtaler om foreldreansvar i folkeregisteret som et positivt og viktig element i at avtale om foreldreansvar skal være gyldig. Flertallet er innforstått med at det er selve meldingen til folkeregisteret som skal være en gyldighetsbetingelse og ikke selve registreringen.

12.4.9 Adgangen til å ta barnet med ut av landet, flytting og kortere reiser

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, har merket seg at dersom foreldre er uenige om foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med, må ingen av dem ta barnet ut av landet uten samtykke fra den andre. Det kan også være slik at foreldre er enige om foreldreansvaret og om hvor barnet skal bo, men likevel er uenige om hvorvidt barnet skal kunne tas med til utlandet eller ikke. En slik uenighet kan være godt begrunnet og vil ofte bygge på frykt for bortføring av barnet. I dag er den eneste muligheten for å få nedlagt utreiseforbud som kan følges opp med passbeslag, at foreldrene reiser tvist om foreldreansvar eller hvor barnet skal bo. Flertallet er enig med departementet i at den som har foreldreansvar alene, kan flytte til utlandet med barnet uten at den andre av foreldrene samtykker. Flertallet erkjenner at fra tid til annen forekommer det bortføring av barn. Selv om dette gjelder et lite antall barn, representerer dette meget store og alvorlige vanskeligheter for de familiene det gjelder. Det er derfor viktig at det finnes regler som kan forhindre utenlandsreiser i tilfeller hvor det er fare for kidnapping. Retten må kunne ta stilling til hvorvidt det foreligger fare for kidnapping i det konkrete tilfellet. Flertallet vil understreke at her vil vedkommende foreldres tilknytning til andre land være av stor betydning. Flertallet støtter departementets forslag til lovendringer.

12.5 Hvor barnet skal bo fast - delt bosted

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, vil peke på viktigheten av at begrepsbruken innenfor barneloven blir entydig. Departementets forslag om at begrepet bosted skal brukes isteden for daglig omsorg, støttes av dette flertallet. Det vil være mer i tråd med naturlig språkforståelse og en vil unngå at den som barnet ikke bor hos føler at den heller ikke får ha omsorg for barnet. Dette flertallet mener at det er viktig at departementet følger opp den nye begrepsbruken gjennom sine publikasjoner og ved bevisst bruk av terminologi.

12.5.1 Grensen mellom delt bosted og utvidet samvær

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, konstaterer at det kan være vanskelig å fastslå hvilke konkrete avgjørelser som følger av det å bo fast sammen med barnet og de avgjørelsene som følger med at man faktisk er sammen med barnet. Dette flertallet finner det derfor riktig å dele inn i grupper av avgjørelsesmyndighet som følger av begrepene foreldreansvar, barnets bosted og det å være sammen med barnet. Gjennom dette vil foreldrene få et tydelig system å forholde seg til. Dette flertallet er enig i at den barnet bor fast sammen med, kan ta avgjørelser i spørsmål om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet, og støtter dermed forslaget til ny § 35 b. Den som er sammen med barnet skal ta avgjørelse som gjelder omsorgen for barnet under samværet.

       Dette flertallet er kjent med at det i dag ikke er formelle skranker i barneloven mot å pålegge samvær opp mot halvparten av tiden. En så omfattende samværsordning vil skilles fra en ordning med delt bosted ved at bostedsforeldrene har anledning til å ta beslutninger som går utover det som følger av det å være sammen med barnet. Dette flertallet vil understreke at det ville være vanskelig å lage absolutte grenser for hvor mye samvær som kan pålegges, og er enig med departementet at retten bør kunne fastsette samvær i en utstrekning som spenner fra fullstendig nektelse til samvær halvparten av tiden.

       Det må bli opp til den enkelte domstol og fylkesmannsembetets skjønn å fastsette en samværsordning som er tilpasset det konkrete tilfelle og man må hele tiden ha det enkelte barns beste for øyet. Dette flertallet konstaterer at lovens utgangspunkt er at foreldrene har full avtalefrihet om hvordan de vil ordne foreldreansvaret, hvor barnet skal bo og samværsretten. De aller fleste foreldrene velger tradisjonelt, dvs. at barna bor hos mor mens far har samvær. Dersom foreldrene ikke blir enig om hvor barnet skal bo eller hvor stort omfang samværet skal ha, kan det reises sak for fylkesmannen eller retten. Enhver slik sak må avgjøres ut fra hensynet til hva som er det beste for barnet.

       Dette flertallet viser til at ordningen med delt bosted har blitt viet stor oppmerksomhet av høringsinstansene. Enkelte grupper har tatt til orde for at delt bosted skal være hovedregelen ved et samlivsbrudd. Dette flertallet er av den oppfatning at ordningen med delt bosted kan passe for de foreldre som samarbeider godt. Men dessverre er det slik at mange foreldre er i konflikt etter samlivsbrudd og mangler forutsetninger for å kunne praktisere en delt bostedsordning uten at konfliktene rammer barnet. Dette flertallet erkjenner derfor at å lage en hovedregel som tar mest hensyn til fordelingsrettferdigheten mellom foreldrene og dermed svekker hensynet til barnets beste, ville være uheldig. Barn er en uensartet gruppe med forskjellige ønsker og behov. Det er derfor viktig at hvert enkelt barns behov avgjøres etter konkrete vurderinger basert på kunnskap og skjønn.

       Dette flertallet er av den oppfatning at barnefordelingssaker er av en så spesiell karakter at det kan reises spørsmål om et eget organ vil være bedre egnet til å behandle disse sakene enn de ordinære domstolene. Et slikt organ ville trolig kunne foreta en hurtigere og mer sakkyndig behandling. Spørsmålet om særdomstol for behandling av slike familiesaker krever imidlertid en egen utredning, og dette flertallet ber om at det blir gjort så snart som mulig.

       Dette flertallet mener at dagens domstoler ikke besitter den kompetanse som er nødvendig for å avgjøre hva som er barnets beste i spørsmålet om delt bosted.

       Dette flertallet ber i forbindelse med utredningen om at det vurderes om denne særdomstolen skal kunne pålegge delt bosted.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad, er også kjent med at tiden etter et samlivsbrudd kan være vanskelig i forhold til hvor barnet skal bo. Etter dette flertallets oppfatning er det ikke hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist. Den mest nærliggende løsningen ville være at barnet ble boende i hjemmet uavhengig av hvem av foreldrene som flytter ut, inntil noe annet er bestemt. Dersom en av foreldrene tar med seg barna og flytter hjemmefra mot den andres vilje, har man ingen tvangsmidler som kan få barna hjem igjen før en eventuell midlertidig avgjørelse foreligger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Roy N Wetterstad, støtter på denne bakgrunn den nye lovteksten i § 35 a andre ledd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Roy N Wetterstad støtter ikke Regjeringens forslag om å lovfeste at domstolen eller fylkesmannen ikke kan pålegge delt omsorg/delt bosted. Dette er en innstramning av dagens lovverk, og en juridisk sikkerhetsventil fjernes for de som ikke klarer å bli enige.

       Disse medlemmer vil peke på at ved rettens - eller fylkesmannens - avgjørelse av om barnet skal bo fast sammen med en av foreldrene eller om barnet skal bo fast sammen med begge (delt omsorg/delt bosted) skal avgjørelsen på samme måte som ved avgjørelser om foreldreansvaret først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. § 34 tredje ledd. Dette innebærer at retten - eller fylkesmannen - bare kan bestemme at barnet skal ha delt bosted når en slik løsning vil være best for barnet.

       Disse medlemmer vil videre peke på at avgjørelsen må skje på grunnlag av en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak. Disse medlemmer vil vise til at blant annet kan følgende momenter være avgjørende: Barnets følelsesmessige tilknytning til foreldrene, foreldrenes deltakelse i omsorgen for barnet under samlivet, foreldrenes bosted etter samlivsbruddet, barnets behov for kontakt med begge foreldrene etter samlivsbruddet og samarbeidsforholdene mellom foreldrene. Disse medlemmer vil peke på at dersom foreldrene tidligere har praktisert delt omsorg/delt bosted, vil det være et viktig moment ved vurderingen hvorledes dette har virket for barnet.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

« § 35 a annet ledd annet punktum skal lyde:

       Er foreldra usamde, kan retten eller fylkesmannen avgjere at barnet skal ha ein fast bustad eller at barnet skal bu fast saman med begge foreldra. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, vil peke på at også ved midlertidige avgjørelser etter barneloven § 38 må det gis adgang til å treffe avgjørelser om delt bosted. Disse medlemmer vil vise til at ved midlertidige avgjørelser vil de samme momenter som nevnt under merknaden til § 34 være relevant. Disse medlemmer vil peke på at dersom foreldrene har praktisert delt bosted frem til tidspunktet for den midlertidige avgjørelsen, vil erfaringene fra denne ordningen være et særlig viktig moment.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

« § 38 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

       Retten kan bestemme at barnet skal bu fast saman med begge til rettskraftig avgjerd ligg føre. »

       Disse medlemmer viser til at det er ønskelig at loven skal være holdningsskapende og normdannende. Disse medlemmer tar utgangspunkt i at man må slå fast prinsippet om at foreldrene skal være likestilte ved samlivsbrudd. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at der hvor en av foreldrene har utført overgrep mot barnet/barna må andre regler gjelde.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at delt omsorg styrker bindingen mellom barnet og begge foreldrene. Disse medlemmer ønsker en utvikling som bidrar til sterkere binding mellom barnet og begge foreldrene - dette er til barnas beste - og forskning underbygger dette syn. Disse medlemmer vil sikre retten til omsorg for begge foreldrene, selv om de ikke lever sammen i et samliv. Disse medlemmer går inn for en felles omsorgsrett for barnet (delt omsorg) inntil man eventuelt har inngått en avtale om noe annet. Dagens lovgivning stadfester en vinner og en taper, en primær og en sekundær forelder. De økonomiske støttesystemene er systematisk bygget opp slik at de støtter primærforelderen etter en skilsmisse.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringens forslag legger hindringer i veien for at fedre kan stille opp hundre prosent for sine barn ved å avvise delt omsorg. Disse medlemmer ønsker å styrke samværet mellom barn og begge foreldrene etter en skilsmisse. Disse medlemmer viser til Senter for videreutdanning i barnevern ved Universitet i Bergen som fremhever at barns beste er å ha god kontakt med begge foreldre etter en skilsmisse. Dessuten viser Møreforsknings rapport « Foreldremekling, Brukarperspektivet » at de foreldre som har valgt den daglige omsorgen, også har hatt størst nedgang i konfliktnivået.

       Disse medlemmer viser til at det har vært lite norsk forskning på dette området, mens det derimot finnes en god del utenlandsk forskning. Denne forskningen viser at barn som har fullverdig kontakt med begge foreldrene, er bedre sosialt fungerende enn barn med sjelden og dårlig kontakt med sekundærforelder. Forfatterne konkluderer også med at barn ofte opplever det som et tap med etterfølgende selvbebreidelser at de mister kontakten med en av foreldrene.

       Disse medlemmer viser til at delt omsorg betyr ikke at barn skal sendes som pakkepost mellom foreldrene. De aller fleste foreldre klarer å finne løsninger som er til beste for barna, uten statlig innblanding. Dagens lovverk ble laget for en tid der mor var hjemmeværende, og far ikke stilte mye opp på hjemmebane. Dagens virkelighet er annerledes. Et stort flertall av fedrene ønsker sterke bånd til sine barn også etter skilsmisse. En undersøkelse fra SSB, foretatt i 1996, viser at hvert fjerde skilsmissebarn i Norge ikke har hatt samvær med sekundærforeldrene den siste måneden. Disse medlemmer mener at lovforslaget fra Regjeringen bringer denne utviklingen et skritt videre.

       Disse medlemmer viser til at dagens vanlige samvær kan innebære flere flyttinger for barnet i løpet av en måned, enn ordningen delt omsorg kan innebære. Disse medlemmer er av den oppfatning at delt omsorg er en mer fleksibel løsning. Delt omsorg innebærer ikke at barnet må bo 50 % i hvert hjem. Det viktigste er å stimulere foreldrene til å kunne inngå en best mulig avtale, og som praktisk lar seg gjennomføre. Den som barnet bor fast sammen med har myndighet til å flytte til et annet sted i landet med barnet. Den barnet bor sammen med kan også bruke flytting aktivt i en pågående konflikt. Dette medfører at samvær ofte ikke kan gjennomføres eller samværet med barnet vanskeliggjøres. Disse medlemmer mener at hvis utgangspunktet er felles omsorg må den som ønsker å flytte ta initiativ til at en avtale blir inngått.

       Disse medlemmer vil påpeke at selv om man har delt omsorg betyr det ikke at den ene forelderen automatisk slipper å betale bidrag. Disse medlemmer mener at f.eks. ved stor ulikhet i inntektene mellom mor og far, er det ikke urimelig at den ene må kompensere for de utgiftene den ene har til barnet, f.eks. barnehageutgifter, at barnetrygden beholdes udelt osv. Disse medlemmer er opptatt av at det ikke skal skje dramatiske endringer i økonomien til den enkelte forelder på grunn av innføring av delt omsorg.

       Disse medlemmer er opptatt av at loven skal medvirke til at det naturlige burde være at foreldrene setter sine egne hensyn til side og at det er barnets behov som settes i fokus. Disse medlemmer viser til at delt omsorg er det ønskelige.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innarbeide i barneloven at det er ønskelig at foreldrene har felles omsorg i tiden fram til avtale er inngått eller avgjørelse om omsorg er truffet. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og representanten Arne Haukvik vil peke på at det i en del tilfeller er store konflikter mellom foreldrene i forhold til hvem barna skal bo hos og samværsordninger. En skilsmisse er en opprivende situasjon for et barn. Det kan derfor være av stor betydning at barnet slipper å flytte til et nytt sted den første tiden etter en skilsmisse. Dersom den ene ektefelle tar barna med seg og flytter til en helt annen kant av landet, kan det også øke konflikten mellom foreldrene.

       Disse medlemmer mener det bør nedfelles i loven en bestemmelse om at ingen av foreldrene kan ta barnet med seg til en annen kommune som er langt vekk. Primært bør barnet bli boende i hjemmet, mens en av foreldrene flytter ut. Dette må gjelde så lenge det ikke er inngått noen avtale om samvær. I tilfeller der den ene av foreldrene har forgrepet seg på barna f. eks ved incest eller annen mishandling, må imidlertid andre regler gjelde.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad fremmer følgende forslag:

       « Ot.prp.nr.56 (1996-1997) sendes tilbake til Regjeringen. »

       Stortinget ber Regjeringen fremme nytt forslag til barnelov, som skal ha som utgangspunkt at barn skal sikres rett til og behov for regelmessig, kontinuerlig og likeverdig kontakt med begge sine foreldre, og foreldres ansvar for likeverdig omsorg overfor sine barn, uavhengig av sin sivile status. »

12.5.2 Samvær

Samværsrett for besteforeldre

       Komiteen har registrert at det i dag er et mangfold av familiekonstellasjoner og at lovfestet rett til samvær med flere personer kan innebære en oppstykket tilværelse og føre med seg mer problemer enn hjelp for barnet. Avgjørelsen om hvem et barn skal være sammen med hører naturlig under foreldreansvaret. Komiteen vil understreke at det er foreldrene som har ansvaret for å formidle kontakt mellom besteforeldre og barnebarn. Kontakten på tvers av generasjoner er av meget stor verdi for alle parter. Dette er som regel en løpende kontakt og en naturlig samvær som ikke reguleres av lovgivning. Der begge foreldrene lever, er det mest nærliggende at de tilrettelegger kontakten mellom barnebarn og besteforeldre. Dette samvær og kontakt må være basert på frivillighet. Dersom en ved å åpne for søksmålsadgang for besteforeldre, vil man kunne åpne for store konflikter. Barnets besteforeldre kan f.eks. representere 4 familieenheter som alle da vil ha et selvstendig søksmålsadgang.

       Komiteen er av den oppfatning at en bør være meget varsom med å gi andre personer rettigheter som gjør dem til foreldrenes konkurrenter med hensyn til barnet. Det helt grunnleggende må være at det er barnets foreldre som har rett til samvær så langt dette er forenlig med barnets beste. Komiteen er kjent med at samværsrett for besteforeldre er et tema som mange privatpersoner har uttalt seg om og vært opptatt av. Besteforeldrene representerer en ressurs for barnebarna, de vil skape et større nettverk og kunne formidle tradisjoner og impulser til barna fra sin generasjon. Mange av høringsinstansene peker på viktigheten av kontakten mellom barnebarn og besteforeldre, men understreker at dette må baseres på frivillighet for å bli vellykket.

       Komiteen er enig med departementet i at det er foreldrene som har rett til å bestemme hvem barnet skal være sammen med og ha ansvaret for å formidle kontakt mellom barnebarn og besteforeldre. Komiteen støtter også departementets forslag om at der en forelder er nektet samværsrett, kan vedkommende fremme en subsidiær påstand om at det fastsettes en samværsordning mellom barn og besteforeldre. Komiteen vil understreke at samværet her bare kan fastsettes under forutsetning av at den som er nektet samvær ikke får møte barnet.

12.5.3 Reiseutgifter ved samvær

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til dagens lov hvor utgangspunktet er at den samværsberettigede må betale eventuelle reiseutgifter som påløper i forbindelse med samvær. Flertallet er klar over at et regelmessig samvær kan være vanskelig å gjennomføre i praksis, fordi reiseutgiftene ofte kan medføre store økonomiske belastninger. Dette er forhold som bør sees i sammenheng med bidragsordningene.

       Flertallet vil be om at det i denne forbindelse vurderes ulike måter å bedre foreldrenes utgifter til reiser i forbindelse med samvær. Flertallet støtter forslaget til ny § 44 b, men ber Regjeringen om at spørsmålet om reiseutgifter ved samvær vurderes nærmere i forbindelse med revidering av bidragsreglene.

Andre spørsmål om samvær

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter prinsippet om at det skal være full avtalefrihet når det gjelder samværsordningen. Når det likevel er hensiktsmessig med en standard samværsordning, er dette ikke ment som en tvangstrøye, men en inspirasjon til at ordningen må tilpasses den enkeltes situasjon. Både barnets alder og behov, reiseavstand mellom foreldrene, tidligere kontakt med samværsforelder, fridager på skolen osv., må tas hensyn til. Det som etter dette flertallets mening er viktig, er at barn opprettholder omfattende og god kontakt med begge foreldrene etter samlivsbruddet. Siden tendensen går mot ønske om mer samvær og mer daglig omsorg, vil det være vanskelig å lage en definisjon for vanlig samvær. Den såkalte vanlig samværsmodellen må ikke utvikles til at en av foreldrene ikke får hverdager sammen med barnet. En helg kan som kjent vare fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag, eller den kan vare fra torsdag kveld til mandag morgen. Det enkelte foreldrepar må ta stilling til dette når de går til mekling. En samværsordning som passer for spedbarn, vil neppe være godt egnet for tenåringer. Dette flertallet er derfor av den oppfatning at det fremdeles er behov for et utgangspunkt for foreldrene når det skal utformes en egen samværsordning. At foreldrene selv må avtale omfanget av samværsretten er tydeliggjort i § 44 a første ledd annet punktum.

Vilkår for utøvelse av samvær

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter Regjeringens forslag til forandring av § 44 a tredje ledd femte punktum.

Foreløpig avgjørelse om samvær før sak er reist

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag til nytt andre ledd i § 46.

12.6 Tvangsfullbyrdelse

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, konstaterer at selv om det foreligger en dom eller et vedtak i sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo eller samvær, er det ikke alle foreldre som er villig til å respektere denne og følge den opp i praksis. Det er derfor etter flertallets mening nødvendig med regler om tvangsfullbyrdelser for å tvinge en gjenstridig part til å rette seg etter avgjørelsen som er truffet. Klare regler for tvangsfullbyrdelse er nødvendig for å unngå omfattende bruk av selvtekt og at den sterkeste tar seg til rette. Flertallet er innforstått med at det er bare rettskraftige dommer, endelige vedtak eller rettsforlik som kan tvangsgjennomføres. Frivillige avtaler mellom foreldre er ikke tvangsgrunnlag. Flertallet er enig med departementet i at samværskonflikter bør løses på andre måter enn ved tvangsgjennomføringer. Siden dagens regelverk bare gir forvaltningsvedtak, rettsforlik og rettskraftig dom gjennomføringsmulighet ved tvang, vil private avtaler som er framkommet gjennom mekling ikke gi grunnlag for tvangsfullbyrdelse. Flertallet støtter departementet i at meklede avtaler som bringes inn for fylkesmannen kan gjøres tvangskraftig gjennom godkjenning av fylkesmannen. Flertallet støtter departementets forslag om at det offentlige skal inndrive tvangsbøter i barnelovens § 42 og § 48 og er enig i de forandringene som gjøres der.

12.7 Saksbehandling

12.7.1 Begrensning i adgang til å reise endringssaker

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at det er ingen begrensninger i adgangen til å reise endringssaker i forhold til foreldreansvar, barnets bosted eller samværsrett. Vilkåret om særlige grunner forhindrer ikke at saken må tas under behandling selv om det er kort tid siden saken ble prøvet for retten. Flertallet støtter departementets oppfatning om at det bør innføres en hjemmel der retten gis adgang til å avgjøre saken uten hovedforhandling i tilfeller der pretensjonen er svak. En slik summarisk behandling må bare kunne resultere i opprettholdelse av den bestående situasjonen. Dersom det er aktuelt å komme til et annet resultat enn i den tidligere avgjørelsen, bør det avholdes hovedforhandlinger for å få en ordinær behandling av sakskomplekset. Fordelen med en slik summarisk behandling er etter flertallets oppfatning en hurtigere avgjørelse av saken. Flertallet deler departementets oppfatning av at en administrativ behandling av disse sakene ikke må sidestilles med rettslig behandling. Dersom saken skal behandles av fylkesmannen, må begge parter samtykke til administrativ behandling. En administrativ saksbehandling er såvidt enkel at det er ikke påkrevet med en egen hjemmel for en enklere saksbehandling for dette organet. Flertallet støtter derfor departementets forslag om å endre loven slik at retten kan avgjøre gjentagelsessaker utenfor hovedforhandlinger i tilfeller hvor det er åpenbart at vilkårene for å komme til et nytt resultat ikke foreligger.

12.7.2 Administrativ behandling av barnefordelingssaker

Administrativ behandling av tvister om samvær når barnet er over 15 år

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets forslag på dette punktet.

12.7.3 Hvilket saksbehandlingsorgan bør behandle barnefordelingssaker

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at det at en samværsavtale ikke følges opp kan skyldes flere forhold. Det kan bl.a. skyldes at den av foreldrene som skal ha samvær ikke følger opp av en eller annen grunn (ønsker ikke samvær, har ikke mulighet på grunn av lang reise, arbeid, sykdom, dårlig økonomi o.l.). Andre grunner kan være at barnet kan nekte samvær, eller at den som bor fast sammen med barnet ikke respekterer den andre forelders samværsrett.

       Dersom den ene av foreldrene boikotter den andres samværsrett etter inngått avtale, må foreldrene møte til ny mekling. Meklingsordningen må styrkes ressursmessig, kompetansen bedres og familievernkontorene tilføres større økonomiske ressurser.

       Flertallet er kjent med at meklingsordningen nylig er evaluert. I den gjennomgang departementet nå skal foreta, bør det også vurderes om tidsbruken ved mekling kan fordeles annerledes.

       I dag er det ingen obligatorisk mekling for samboere. Flertallet viser til at når det utvalg som departementet har nedsatt for å se på lovverk, rettigheter og plikter i forbindelse med samboerskap, kommer med sin innstilling, vil være naturlig å ta opp spørsmålet om ikke obligatorisk mekling for samboere med barn under 16 år, bør innføres.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad, viser til at sakene som behandles av fylkesnemnda for sosiale saker er tvangssaker der det offentlige og private er motparter. Etter dette flertallets oppfatning er barnefordelingssaker av en helt annen karakter fordi det er en rettstvist mellom to private parter. Dette flertallet deler departementets oppfatning av at barnefordelingssaker er av en så spesiell karakter at det kan reises spørsmål om et eget organ vil være bedre egnet til å behandle slike saker enn de ordinære domstolene. Fordelen ved et slikt organ vil være hurtigere og en mer sakkyndig behandling.

       Dette flertallet ber derfor om at særdomstol for behandling av slike familiesaker utredes nærmere og at departementet kommer tilbake til dette spørsmålet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad er ikke enige i at det bør opprettes en slik særdomstol og går derfor heller ikke inn for en slik utredning.

       Disse medlemmer er ikke enig i at det bør opprettes en særdomstol. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen i stedet for å utrede en familiedomstol, bør vurdere muligheten av å ta i bruk en utvidet adgang til rettsmekling i saker etter barneloven med hjemmel i den nye regelen i tvistemålslovens § 99 A. Disse medlemmer viser til at bestemmelsen er en forsøksordning med utvidet mekling i sivile saker for enkelte av landets domstoler. En slik rettsmekling innebærer at domstolen kan gå lenger i å søke å forlike partene enn etter gjeldende regler. Slike meklingsdrøftelser kan føres med partene enkeltvis og en person utenfor domstolen kan forestå meklingen. En slik mekling for domstolene vil føre til større press på partene til aktiv mekling, da det er domstolen som avgjør saken. Dessuten vil en slik rettsmekling kunne bli billigere for partene, da de slipper kostnader ved å føre bevisførsel under hovedforhandlingen.

Klagebehandling av administrative saker

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, deler departementets oppfatning om at gjeldende rett opprettholdes på dette punktet.

12.7.4 Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter prinsippet om at det er dommerens, eventuelt fylkesmannens, vurdering i de konkrete sakene om innhenting av uttalelse fra de sakkyndige som bør vektlegges. Loven stiller ikke krav til hvem som skal oppnevnes som sakkyndig. Flertallet er kjent med NOU 1995:23 Barnefaglig sakkyndighetsoppgaver, rolleutforming og kvalitetssikring. Flertallet er kjent med at dette utvalgets forslag er todelt. De ønsker å omdefinere sakkyndigrollen til å være mer deltagende i rettsprosessen og til å komme inn tidligere og til å bistå som konfliktløser og meklere. Som punktum nr. 2 mener utvalget at barnevern og sosialtjenesten ikke skal kunne benyttes som sakkyndig. Flertallet tror det er praktisk umulig å trekke sakkyndige med i prosessen på et tidligere tidspunkt. Meklingsordningen er slik at partene mekler i 3 timer før de kan bringe saken videre for retten. Først når saken tas under behandling av domstolene, vil det normalt avholdes et saksforberedende møte for å avklare om det skal oppnevnes sakkyndige og hvilke mandat den sakkyndige skal ha. Når det gjelder utvalgets ønske om at de sakkyndige skal bidra mer som meklere og konfliktløsere, er flertallet redd for at det vil medføre en sammenblanding av roller og bidra til en tilsløring av den sakkyndiges primære oppgave. Flertallet er på denne bakgrunn enig med departementet om at man ikke følger opp NOU 1995:23 på dette punktet og at det ikke foretas endringer i barnelovens § 41 om bruk av sakkyndige.

12.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, støtter departementets vurderinger om at administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for det offentlige ikke vil finne sted ved gjennomføring av de foreslåtte endringer i barneloven, bortsett fra økte ressurser til meklingsordningen.

12.9 Særmerknader fra representanten Roy N Wetterstad

Innledning

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad vil peke på følgende store paradoks: På den ene siden oser den politiske ledelsen i Norge av tilfredshet over alle de gode resultater man har oppnådd på likestillingsområdet. Det erkjennes at kjønnsrollemønsteret har endret seg radikalt og at nye generasjoner menn og kvinner deler ansvaret for hjem og familie på en helt annen måte enn før. På den annen side ønsker man å opprettholde en barnelov som på sentrale områder tar utgangspunkt i det motsatte. Lovforslaget er ingen tilpasning til den nye tid. Kvinnene skal få beholde sine gamle særrettigheter. Likestilling ser ut å være et mål bare på de områder hvor kvinnen har fordel av det. Det er på det rene at fedre i dag tar langt større ansvar for barneomsorgen. Dette skaper sterkere bånd mellom barn og far, og dette medlem vil understreke at barna i mange tilfeller vil bli sterkt skadelidende hvis dette blir revet over.

       Dette medlem mener barneloven må ta utgangspunkt i at den gamle kjernefamilien er på vei ut. Nye familiemønstre er etablert og vil utvikle seg videre i årene fremover. Stadig flere skilles og stadig flere velger å leve sammen uten å være gift. Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) har dokumentert at hver femte 16-åring har opplevd at foreldrene har gått fra hverandre. Hver tiende fireåring har opplevd det samme. Økningen er på henholdsvis 40 og 60 % siden 1988. NIBR har beregnet at hele 40 % av barna født i 1992 vil oppleve at foreldrene velger å gå fra hverandre. Tre ganger så mange barn ble født inn i samboerskap i 1992 i forhold til 1980.

       Den tradisjonelle oppfatningen om at et samlivsbrudd mellom far og mer er skadelig for barn, må revurderes. Det kan tvert imot være slik at mange av de nye former og mønstre kan virke berikende og positivt for barn. Hvis det blir mer holdningsmessig og sosialt akseptert med andre familiemønster enn det som har vært alminnelig i vår kultur, vil det bli lettere for barn å få fordel av de positive sidene ved at folk organiserer livene sine på nye måter. Professor Arild Linneberg skriver i sin bok « Far og barn i moderlandet »:

« Det å gå inn for delt omsorg som hovedregel etter skilsmisse er den eneste måten den nye loven kan sikre likestilling på. Man kan ikke legge opp til likestilling i ekteskap og samliv og på andre samfunnsområder, uten å gjøre det samme gjeldene for familien etter skilsmisse. De som bør være hovedmønsteret, og som i stadig høyere grad blir det etter samlivsbrudd, er at foreldreskapet består, og at familien ikke forgår, men lever videre i en ny form. Samfunnsutviklingen går i retning av at enkjernefamilien erstattes av en tokjernefamilie - og andre samlivsmønstre - etter samlivsbrudd. Denne tendensen burde myndighetene hilse velkommen. Ikke minst burde departementet for familie og barn legge alt best mulig til rette for at både mor og far kan fortsette å ta seg av barna etter samlivsbrudd. »

       Det er i forbindelse med behandlingen av denne loven man virkelig vil få se om det er likestilling de såkalte likestillingsforkjemperne blant kvinnene vil ha, eller om de i virkeligheten bedriver gammeldags kvinnekamp. Lovforslaget er kjønnsdiskriminerende fordi det legger opp til en fortsatt nedvurdering av farsrollen. Den vil virke konfliktskjerpende og dermed være skadelig for barn.

       En barnelov fungerer som en juridisk og verdimessig rettesnor både før, under og etter samlivsbrudd. Den bør derfor klart signalisere barnas rett til to foreldre og at likeverd er dens verdimessige grunnlag, i tråd med det allmenne fundament for et demokrati.

       Dette medlem er skuffet over at det ikke er tatt nevneverdige hensyn til kunnskap, erfaringer og henvisninger til relevant forskning som har framkommet i løpet av de siste 15 år.

Sammendrag

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener at en normativ barnelov inn i neste årtusen må ha følgende tre hovedformål:

-	Å sikre barns rett til og behov for regelmessig, kontinuerlig og likeverdig kontakt med begge sine foreldre, og foreldres ansvar for likeverdig omsorg overfor sine barn, uavhengig av sin sivile status.

-	Myndighetene skal på alle samfunnsområder legge forholdene til rette for å oppnå disse målsettinger. En barnelov skal også være normativ for dommere, advokater og barnefaglige sakkyndige.

Bakgrunn

       Behovet for en ny barnelov i 1996 begrunnes med endringene i samfunnet siden 1975, da arbeidet med Lov om barn og foreldre av 1981 startet. Det er oppstått et endret familiemønster og kvinner har inntatt stadig nye yrkesroller mens menn deltar mer aktivt i barneomsorgen.

       Til tross for disse vesentlige endringene baseres den nye Barneloven seg hovedsakelig på Barnelovutvalgets NOU 1977:35 . Det er minimalt med henvisninger til nyere relevant forskning eller undersøkelser. Svakheter med dagens system er ikke diskutert eller tatt med i betraktningen når lovverket skulle endres. Det er således forbausende lite nytt i det framlagte lovforslaget.

       Forslaget inneholder svært få referanser til forskning vedrørende forholdet barn / foreldre etter samlivsbrudd. Barne- og familiedepartementet (Regjeringen) har ikke brukt erfaringstall som viser at bare 1/3 av alle barn som opplever samlivsbrudd har god kontakt med begge sine foreldre. De få referanser som finnes er enten svært gamle eller blir systematisk brukt til å fremme eneforeldersystemet.

Hvem er far - og hvem er mor?

       Ifølge forslaget er far den som er gift med mor eller den som mor oppgir som far. Det er til sammen skrevet 20 sider om å fastsette det økonomiske farskapet, mot 8 sider om omsorg for barn. Dette kunne vært gjort landet enklere, men forslaget deler far opp i « biologiske, juridisk, økonomisk og sosial » far. Fastsettelse av farskap ut i fra sosiale kriteria er dessuten i strid med Likestillingsloven og Regjeringens eget mål om å likstille mor og far.

       Pater est-regelen er blitt ørlite grann redusert i det ektemann ikke automatisk regnes som far i separasjonstiden. Pater est, som ble ønsket fjernet av Barnelovutvalget (NOU 77:35) blir altså opprettholdt tilnærmet uendret til tross for erkjennelse av at kjennskap til og omsorg fra far er viktig (s. 28).

       Dette medlem mener for det første at ektepar og samboere også her bør likestilles i tråd med det som er skjedd i mange andre deler av lovgivningen ved at pater est-regelen så lenge den finnes også gjelder for barn av samboere.

       Dette medlem mener videre det skal være genetisk far som regnes som barnets far dersom dette er en annen enn den mor er gift eller samboende med. Dette medlem har merket seg at Regjeringen legger opp til at far i en slik situasjon har en frist på 1 år fra barnets fødsel til å erklære seg som far, og at dette må gjøres før barnet er fylt tre år. Dette medlem mener dette skal kunne gjøres før barnet er fylt syv år. Når dette medlem går inn for at det skal settes en frist på muligheten til å få tilkjent farskap er dette for å understreke at fars rettigheter ikke skal være så vidtgående at det medfører unødvendig belastning for barnet, samtidig som mor ikke bevist kan tilbakeholde informasjonen for å frata far mulighet til å erklære farskap.

Barns rett til to foreldre

       Alle barn er like glade i sine foreldre, uavhengig om foreldrene er gift, samboende eller om de bor hver for seg. Lovverket må derfor innrettes slik at barnets rett til sine to foreldre til enhver tid blir ivaretatt best mulig. Dette blir ikke gjort i forslaget.

       Dette medlem forstår barnas beste på følgende måte:

-	Alle barn har rett til og behov for omsorg av begge sine biologiske foreldre.

-	Alle barn har krav på en jevnlig kontakt med begge sine foreldre (ref. FNs konvensjon for barns rettigheter).

-	Mor og far er de viktigste personene i et barns liv.

       Dette medlem mener derfor at: Felles foreldreansvar og omsorg må automatisk følge av erklært og/eller stadfestet biologisk foreldreskap og gjelde inntil foreldrene er blitt enige om noe annet.

Felles foreldreansvar

       Bare gifte fedre har automatisk felles foreldreansvar under gjeldende lov. Dette foreldreansvaret gjelder inntil foreldrene har blitt enige om noe annet eller annen avgjørelse foreligger. Fedre utenfor ekteskap må fortsatt får mors godkjenning på felles foreldreansvar. Dette er et paradoks fordi det er dokumentert at barn av foreldre med felles foreldreansvar har hyppigere samvær enn der hvor moen har foreldreansvaret alene. Dette burde være et sterkt argument for å gi alle fedre automatisk felles foreldreansvar. Morens godkjenning av fars foreldreansvar er dessuten i konflikt med likestillingsloven. Felles foreldreansvar bør derfor følge automatisk av erklært farskap. Spesielle tilfeller, som f.eks. voldtektsmenn eller sæddonatorer skal ikke kunne få felles foreldreansvar.

Felles omsorg (delt bosted)

       Regjeringen går imot felles omsorg, fordi det etter deres mening forutsetter veldig stor grad av samarbeid mellom foreldrene. Dette er en udokumentert påstand som er helt sentral i utformingen av ny lov. Valget står nemlig mellom ønsket om et aleneforeldresystem eller et system hvor begge foreldre blir brukt som ressurspersoner for barna.

       Det eksisterer forsknings- og erfaringsmateriale som viser at felles omsorg faktisk fører til økt samarbeid mellom de fleste foreldre, og at det er en slik ordning som best ivaretar barns behov for to foreldre. Dette medlem er sterkt uenig i Regjeringens påstand om at felles omsorg krever et bedre samarbeid enn f.eks. vanlig samværsordning. Felles omsorg bør derfor være det naturlige utgangspunktet for en barnelov.

Felles omsorg - i rettsvesenet

       Ifølge forslaget vil ikke en domstol eller fylkesmann kunne pålegge foreldre som er uenige om felles omsorg at de skal ha felles omsorg. Begrunnelsen stammer fra antagelsen om samarbeid og Høyesteretts kjæremålsutvalg som i 1986 avviste kravet om en midlertidig avgjørelse på felles omsorg. Dette medlem viser til at i flere rettsavgjørelser har foreldrene blitt ilagt felles omsorg, med begrunnelse i at dette var den beste garanti for størst mulig foreldrekontakt for barna.

       Dette medlem stiller dessuten spørsmål om hvorfor samvær kan avgjøres av domstoler der foreldrene er uenige? Å gjennomføre en såkalt vanlig samværsavtale fordrer langt større evne til samarbeid enn for felles omsorg, pga. hyppigere kontakt.

Felles omsorg - terminologi

       I Ot.prp.nr.56 (1996-1997) ønsker Regjeringen å endre betegnelsen « delt daglig omsorg » til « barnets faste bosted », bl.a. fordi samværsforeldre også yter omsorg.

       Det er et skritt framover at det blir erkjent at samværsforeldre også gir omsorg og det hele kan se ubetydelig ut. Men denne endringen av ordbruk er et kjernepunkt, fordi det er den som barnet bor fast hos som har lov til å bestemme hvor i landet barnet skal bo og som vil nyte godt av alle sosial-, trygde- og bidragsordninger.

       Dette medlem er uenig når Regjeringen ønsker å fjerne omsorgsbegrepet fra språkbruken så lenge hensikten er å oppgradere samværsforeldres omsorgsstatus.

Samværsrett

       Det diskuteres ikke i Ot.prp.nr.56 (1996-1997) hvordan « vanlig samvær », slik det er definert i dag, fungerer i praksis og hvilken kunnskap/erfaring det bygger på. Det er blitt registrert at foreldre velger tradisjonelt (s.14), men Regjeringen foreslår altså ikke noen endring av vanlig samvær. Vanlig samvær eller « stoppeklokkesamvær » er etter dette medlems mening en vedvarende og forstyrrende påminnelse for barna at foreldrene ikke lenger bor sammen. Det er videre upraktisk og følelsesmessig belastende for alle involverte.

       På grunn av en lovs normative kraft burde vanlig samvær derfor vært utvidet til alltid å inkludere overnatting, henting og levering på nøytrale plasser. På denne måten hadde loven kunne bidra til demping av konflikter og styrket forholdet mellom barn og foreldre.

Samvær - flytting

       Regjeringen har ikke drøftet hvorvidt den som innehar den daglige omsorgen for barna fortsatt skal kunne flytte hvor som helst i vårt langstrakte land, uten at den andre av foreldrene kan uttale seg eller at en ny avtale må foreligge.

       Regjeringen har registrert at den som har daglig omsorg kan aktivt bruke flytting som et middel i en konflikt (Høringsnotatet s.100). De har videre registrert at geografisk avstand er med på å redusere kontakten med foreldre. Til tross for dette ønsker ikke Regjeringen å ender dagens lov på dette punkt.

       Etter dette medlems mening bør flytting først kunne skje etter at ny avtale mellom foreldrene foreligger.

Samvær - reiseutgifter

       I gjeldende lov (§ 44) står at « ... foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfyld ». Dette har blitt tolket av flere domstoler til at foreldrene skal dele på reiseutgifter ved samvær. Regjeringen ønsker i den nye loven å spesifisere at det er medomsorgsforelderen som skal belastes med reiseutgifter alene. Dette til tross for det økonomiske uføre mange medomsorgsforeldre befinner seg pga. den eksisterende bidragsordningen.

       Denne endringen er helt urimelig pga. den kraftige økningen av det effektive bidraget siden 1989, og « bortflyttings »-paragrafen.

Samvær - tvangsgrunnlag

       Regjeringen går imot avtaler som tvangsgrunnlag fordi « ...det foreligger seledes ingen offentlig kontroll av at den avtalte ordningen vil være til barnets beste; (s. 70). Dessuten mangler meklede avtaler » « .. .den objektive vurdering av barnets beste som alltid vil foreligge i et vedtak eller en dom » (Høringsnotatet s. 111). Dette medlem mener erfaringer viser at det er avsagt en rekke uheldige dommer, basert på gjeldende lov.

       Det er også forvirrende at det i det ene øyeblikket snakkes om at foreldrene vet best og at de skal ha avtalefrihet, mens de så i det neste ikke vet det. Med tvangsgrunnlag på meklede avtaler så kunne mange konflikter og rettssaker vært unngått.

       Dette medlem mener meklingsavtaler foreldrene har forhandlet seg fram til må være rettskraftige.

Samvær - tvangsgjennomføring

       Regjeringen går imot tvangsgjennomføring av samvær fordi tvistegjenstanden er barn (s. 69). Like fullt brukes straffelovens § 216 (kidnapping) hyppig og ukritisk ved endt samvær hvis hovedomsorgsforelderen finner det for godt. Foreldre med daglig omsorg står tilsynelatende over norsk lov. En rettslig avgjørelse mot omsorgssabotasje er nemlig ikke verdt papiret den er skrevet på, hvis ikke den med daglig omsorg ønsker å utlevere barnet.

       Barns rett til to foreldre er visket ut så lenge det ikke finnes et middel for å gjennomføre samværet. Her må det bli likhet for loven; enten gjelder alltid straffeloven og samværet er et offentlig ansvar, eller så gjelder alltid barneloven og det hele er et privat ansvar.

       Foreldre som ikke stiller opp burde i tillegg belastes med et høyere bidrag enn dem som tar ansvar.

Felles omsorg er likevel gjeldende rett - inntil avtale

       I dagens lov har foreldrene felles foreldreansvar inntil ny avtale eller avgjørelse foreligger. Det kan også tolkes av dagens lov at barna skal bli boende hjemme inntil noe annet er bestemt. I og med at felles omsorg følger av felles foreldreansvar, så vil også dette gjelde inntil ny avtale eller avgjørelse foreligger!

       Det kan ofte ta svært lang tid før en slik avgjørelse/enighet foreligger og i dag er det den sterkestes rett som gjelder. Ved å klargjøre loven prinsipp på punkt så vil barnet være sikret sin rett til to foreldre, det vil oppstå en balanse mellom foreldrene og barna unngår at de blir flyttet bort eller at en av foreldrene stikker av.

Den normative kraft

       Alt lovverk har en holdningsskapende og normativ kraft (ref. foreldre velger tradisjonelt, eller røykeloven, trafikkloven etc.). Felles foreldreansvar, som ble innført under store protester i 1981, er i dag en selvfølge (praktiseres i 90 % av tilfellene). Når fedre får ansvar, stiller de også opp. Barn av foreldre med felles foreldreansvar har langt hyppigere samvær enn barn av mødre som har foreldreansvaret alene (s.13). Felles foreldreansvar gjelder i dag inntil noe annet er avtalt eller avgjort.

       Hvis felles omsorg blir normen, vil en god kontakt mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd være en realitet om 10 år. Dette medlem etterlyser derfor Regjeringens vilje til å lage ordninger som kan føre til at familien blir tatt vare på ved samlivsbrudd og som kan fremme likestilling mellom foreldrene

       Felles omsorg er framtidens dominerende modell.

Hvordan bør en lov for barn og foreldre være?

       Dette medlem viser til at 17 % av landets 989.000 barn under 18 år, dvs. ca 200.000, lever sammen med bare en av sine biologiske foreldre, i hovedsak pga. samlivsbrudd. Hvert år opplever i tillegg 11.000 norske barn at foreldrene skilles, samt at et ukjent antall tusen barn i tillegg opplever at samboende foreldre flytter fra hverandre. I 1993 ble 44 % av barna født av samboere/utenfor ekteskap, dvs. ca 26.000 barn.

       Hvis en regner at barnas nære omsorgspersoner, i form av besteforeldre, tanter og onkler, og barnas og familiens nærmeste venner teller minimum 5 personer pr. barn, kan en grovt regne med at spørsmål om barn og samlivsbrudd nå berører mellom 1/2 og 1 mill. nordmenn. I følge NIBRs beregninger er det større grunn til å regne med at tallet vil øke enn å avta.

       Dette medlem ser et klart behov for en normativ lov om barn og foreldre. En god barnelov er et viktig praktisk og kulturelt uttrykk for hvilken status barn har i vårt samfunn. Den setter opp normer for forventet oppførsel mellom barn og foreldre og for samspillet mellom foreldrene i saker av betydning for barn; både før, under og etter eventuelle samlivsbrudd mellom foreldrene. Foreldreskap varer hele livet. Stabilitet og kontinuitet i foreldretilknytningen må sikres gjennom vektlegging på likeverd og motivering for ansvar. En normativ barnelov har også en signaleffekt for en konsekvent rettsoppfatning. Rettslig status skal ikke kunne endres f.eks. ved å påberope seg det nær meningsløse « status quo » mht. barnets forhold til sine foreldre. Den er også viktig for den oppdragende virkning den har for beslutningstakere på ulike nivå.

       I dag er det bl.a. et « interregnum » hvor rettsløsheten rår fra samlivsbrudd til ev. avtale/dom foreligger. I denne perioden kan den ene av foreldrene legge føringer for senere utvikling av forholdet mellom barna og foreldrene. En god barnelov mht. intensjon, bokstav og praksis er også viktig av hensyn til den alminnelige rettsoppfatning og respekten for lov og rett.

       Å havne i en konflikt om omsorgen til sine barn etter samlivsbrudd er en stor påkjenning for både foreldre og barn. Problemet er alvorlig både på det private og det samfunnsmessige plan.

       Ut fra disse betraktninger må en barnelov berøre følgende aspekter:

Terminologi

-	Det må innføres ny terminologi som erstatter dagens nedsettende og misvisende ord som f.eks. « samvær » med medomsorg og « aleneforelder » med hovedomsorgsforelder. Begge foreldre yter omsorg, det er barna som har samvær.

-

Felles omsorg betyr felles foreldreansvar og delt omsorg. Det virker positivt normdannende, både for barn og foreldre. Begge er foreldre og yter omsorg. Det er ikke snakk om «besøk» eller «samvær», men omsorg fra likeverdige foreldre. Det er ikke bare ord, men gir dype og viktige følelser både for foreldre og barn. Felles omsorg reduserer konflikter og utrygghet, spesielt dersom løsningen støttes av omgivelsene og myndighetene.

-	Delt bosted, som Regjeringen foreslår, tar utgangspunkt i det materielle, nemlig hvor barna bor. Dette er uheldig fordi alle barn fra oppløste hjem har to bosteder uansett omsorgsordning. Uttrykket gir dessuten et negativt signal med en slik ordning i stedet for et positivt slik felles omsorg gir.

-

Begrepene «aleneforelder», «enslig forsørger», «eneforsørger», «være alene med barnet», «ha omsorgen alene for barnet», «alene skulle bestemme over barnet» o.l. er gale, nedlatende og fremmer ikke foreldrenes likeverdighet og barnets behov. Uttrykkene brukes dessverre f.eks. i prosesskriv, rettssaker og rapporter fra sakkyndige, og stigmatiserer den ene forelderen. Ingen foreldre er alene om omsorgen, men de blir det kanskje pga lovverket og støtteordningene.

-

Far og mor er i enkleste forstand biologisk far og biologisk mor. Unntaksbehovene fra slik terminologi er relativt få. En finurlig sjonglering mellom syntetiske begrep som juridisk far, biologisk far, sosial far osv. virker bare nedsettende, og tilsvarende terminologi vedrørende det annet kjønn ville sannsynligvis blitt stemplet som kjønnsdiskriminering. Foreldre må i utgangspunktet betraktes som ressurspersoner for barn, og ikke som potensielle bråkmakere og økonomiske vinningsobjekter.

Barnefordelingsprinsipper

-

En normativ barnelov må ta utgangspunkt i at foreldrene sammen har omsorgsansvar, altså automatisk og obligatorisk felles foreldreansvar og delt omsorg, uavhengig av samlivssituasjon. Et slikt utgangspunkt vil oppfylle Regjeringens eget mål å gi barn like vilkår uavhengig av foreldrenes sivile status. Ved eventuell skjevdeling av omsorgen skal prinsipp og praksis være at det etableres best mulig kontakt mellom barn og begge foreldrene. Inntil foreldre er enige om noe annet, eller ny avgjørelse foreligger, så må felles omsorg gjelde.

-

Flytting med barnet fra det felles hjem som innebærer tilriving av utvidet omsorg må det gripes inn mot umiddelbart med effektive sanksjoner, slik at barnet får ivaretatt best mulig samlet foreldrekontakt. Slik selvtekt må anses diskvalifiserende i forhold til utvidet omsorg, og ikke virke kvalifiserende slik rettspraksis er i dag.

-

«Status quo» bør ikke ha noen selvstendig innvirkning på resultatet av en barnefordelingssak. Barn tilpasser seg, og det er hensynet til hvordan forholdet barn-foreldre skal etableres på lengre sikt som er avgjørende. Ureflektert vekt på «status quo» fører i dag til ekstra skjerping av konflikter og ødelegger mulighetene for konstruktivt samarbeid. Akkumulerte feilgrep i enkeltsaker og fra sak til sak ødelegger troen på rettsvesenet.

-

Kriteriet «barnets beste» bør ikke lenger tillates brukt ved avgjørelser vedrørende foreldreansvar og foreldreomsorg. Begrepet slik det fremstår, inneholder i dag ingen nærmere presisering/operasjonalisering, og fører oftest til misbruk og skade for barns interesser og behov ved at tilfeldige hensyn skytes inn under «barnets beste». Det blir ofte bare et vikarierende argument for morspresumpsjon.

-

En normativ barnelov må ivareta både barnas identitet og begge foreldres og begge slektsrøtters behov og rettigheter. Dette innebærer en fundamental endring i forhold til barneloven av 1981, og slik denne nå i hovedsak blir tolket ved retts- og forvaltningspraksis. En slik lov betyr og at alle de tre omsorgsvariantene (mor, far eller felles) består.

Økonomiske rammebetingelser

-	En normativ barnelov forutsetter at dagens ordning med barnebidrag revideres vesentlig. Den må underbygge foreldrene slik at begge foreldrene i sin tur kan støtte barnet, uten at barnet skal bli et økonomisk vinningsobjekt slik dagens ordning oppmuntrer til.

-

En slik økonomisk ordning vil bli langt mer rettferdig for alle, og vil gi barn en langt bedre trygghet og stabilitet enn hva tilfellet er i dag. Den vil bidra til å likestille foreldrene. Ved samlivsbrudd vil kampen om økonomiske fordeler falle bort. Ordningen vil føre til at begge foreldrene i langt større grad er villige til å delta likeverdig i omsorgen for barna.

-

Også når det ikke praktiseres felles omsorg, skal medomsorgsforelderen ha samme mulighet som hovedomsorgsforelderen til å skape et likeverdig hjem og likeverdige oppvekstvilkår for barna. Begges faktiske omsorgsutgifter må fordeles i forhold til omsorgsdelingen og i forhold til skattelovgivningen. Dette må omfatte reiser for medomsorg, og med fratrekk av sosiale ytelser som følger hovedomsorg for barna.

-	Barnelovsystemet må bygge på undersøkelser over kostnadene ved å ha barn, basert på utregninger for utgifter ved livsopphold for barn. Det forutsettes at det føres løpende oversikter over kostnader ved å ha barn på ulike alderstrinn (jf. foregående strekpunkt).

-

Det kreves i dag et stort apparat for å drive saksbehandling og innkreving av barnebidrag. Ved innføring av en mer likeverdig bidragsordning, eventuelt et system med barnepensjon, kan vi regne med å spare store offentlige utgifter. En kan også regne med at begge foreldre yter det nødvendige for å forsørge sine barn, noe som kommer både barna og samfunnet til gode. Det stimulerer også foreldrene til å ta det samme ansvar.

Andre rammebetingelser

-

I alle konfliktsituasjoner er det anerkjent at likeverd er grunnlag for fred og samarbeid. Loven må inneholde effektive tiltak mot sabotasje av barnets rett til og behov for omfattende kontakt med begge foreldre. I stedet for dagens enten/eller-løsninger må loven prioritere konfliktdempende både/og-løsninger, som i dette perspektiv er likeverd - et av demokratiets fundamentale normer.

-	For å skape forståelse for likeverdets betydning for å ivareta og sikre barnets åpenbare behov for omfattende og likeverdig omsorg fra begge sine foreldre i alle situasjoner, kan det finnes et frivillig tilbud om rådgivning/opplysning (tidligere kalt mekling).

-

Rådgivningsapparatet må oppdateres vesentlig mht. nyere forskning om forholdet mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd. Foreldre bør på denne måten få skikkelig hjelp til å arbeide seg frem til enighet om deleordninger for barna. På denne måten kan det skapes et bedre samarbeidsklima mellom foreldrene. Det må i stedet for å fokusere på det ulne «barnets beste» inngås konkrete, spesifiserte avtaler om å sikre barnets behov og foreldrenes likeverd.

Saksbehandling

-	Forslaget til ny barnelov er sterkt konfliktskapende. En normativ barnelov må sikre elementære menneskerettigheter for alle berørte parter.

-	En normativ barnelov må klart fravike dagens metoder for å løse barnefordelingssaker.

-

Et viktig fundament i en demokratisk rettsstat er at partenes rettssikkerhet tilfredsstiller kravene for elementære menneskerettigheter (noe som f.eks. synes å ha sviktet nå når Norge og norsk barnevernspraksis har tapt en sak for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og er anklaget til FN for brudd på Barnekonvensjonen).

-	All rettsforhandlinger bør tas opp ved hjelp av stenografiske rettsreferater, audiovisuelt utstyr, eller begge deler. Etterprøving av rettsavgjørelser eller avtaler ved rettsforlik må være en viktig del av rettens arbeid.

-	Medlemmene av meklings- og rettsapparatet, inkludert de barnefaglige sakkyndige, må ta videreopplæring i nyere forskning og erfaringer vedrørende barn og foreldre, og i metodologiske og etiske sider ved sine avgjørelser. (Jf. NOU 1995:23 )

-

Brukererfaring er - sammen med relevant forskning - en viktig kilde for utvikling av den rettslige kompetanse, og er i tråd med oppfatningen av brukernes medvirkning i utvikling av offentlige tjenester. Rettsapparatet er ikke noe unntak fra en slik overordnet betraktning: Alle rettsavgjørelser skal kunne evalueres i et partsmøte etter et år. På denne måten blir rettsapparatet oppdatert på virkningene av egne avgjørelser, noe som er viktig for respekten for rettsapparatet.

-

Det foreslås at saker om barnefordeling føres på det sted hvor barnet har hatt stabilt bosted hos begge foreldre før tvisten oppsto, på samme sted hvis foreldrene bor på samme sted, og for øvrig på nøytralt sted dersom foreldrene bor på forskjellige steder som de ikke flyttet til forut for eller i forbindelse med tvisten.

Sanksjonsmidler

-

Det forutsettes at tap av foreldrekontakt for barnet med den ene eller begge av foreldrene f.eks. ved sabotering av omsorg e.l., skal føre til at retten umiddelbart tar omsorgsspørsmålet opp til revurdering, og omfordeler og tilrettelegger omsorgen mellom foreldrene slik at sabotasje ikke lenger blir mulig. Under ingen omstendighet skal en part som blir hindret kontakt med barnet som konsekvens få forringet sin rettsstilling og rettssikkerhet når saken kommer opp for domstolene. Det skal heller ikke være mulig å vinne fordel ved å sabotere omsorg (« status quo » inkl. « umulighetskriteriet »).

-

Staten kan ikke lenger fraskrive seg sitt ansvar i denne sammenhengen. Det er barna som har rett til omsorg fra begge sine foreldre og staten har en plikt til å hjelpe at barnas rett blir ivaretatt uavhengig av hvem av foreldrene som saboterer. Det er et paradoks at staten har en innkrevingssentral for bidrag og hjelper aleneforeldre med å få barna hjem etter samvær, mens det altså i den motsatte retningen sitter på gjerdet og fraskriver seg ethvert ansvar.

-

Det kan umulig være til barnets beste å la medomsorgen falle bort når medomsorgsforelderen ikke stiller opp, slik enkelte har foreslått. Det vil gjøre vondt verre for barnet. Bortfall av medomsorg påfører barnets sosiale og følelsesmessige utvikling fare for alvorlig skade. Barnets rett til begge foreldrene er først og fremst for å ivareta barnets behov. En normativ barnelov vil kunne bidra til å forebygge denne ansvarsunndragelsen.

-	Erfaring viser at mange medomsorgsforeldre under slike forhold heller kutter ut kontakten med barnet enn å praktisere medomsorgen under en slik permanent trussel. Dette vil føre til at enda flere barn påføres alvorlig skade, ved å vokse opp uten kontakt med begge sine foreldre.

Strukturelle, substansielle og formelle svakheter

       Ot.prp. nr. 56 er dessverre og noe overraskende uten nytenkning i forhold til gjeldende lovverk. Forslaget synes i hovedsak bare å være et ekko av 1981-lovens forarbeider, og er ikke egnet som grunnlag for en barnelov som skal bl.a. rette på dagens situasjon vedrørende forholdet mellom barn og foreldre etter samlivsbrudd. Forslaget viderefører alle de mest uønskede sider ved barneloven av 1981, og en kan spekulere hvorfor det i det hele tatt er fremmet. I forhold til proposisjonens grundige behandling av de siste teknologiske nyvinninger mht. DNA-testing, er det underlig hvor overfladisk andre, langt mer vesentlige sider ved forholdet mellom barn og foreldre er behandlet.

       Norsk statsforvaltning skal og må bygge på det fremste av landets kunnskaper og på et minste felles verdigrunnlag. I dette kapittelet skal vi se på noen av svakhetene mer tematisk. I det neste kapittelet vil vi kommentere dem i mer detalj, i henhold til St.prp. nr. 56 egen kapittelinndeling.

Store svakheter ved situasjonsbeskrivelsen

       Ot.prp. nr. 56 har ingen gjennomgang av konsekvensene av de siste 15 års rådgivnings- og rettspraksis bygget på dagens barnelov. Hvorfor så mange barn etter samlivsbrudd mister helt eller delvis kontakten med en forelder etter samlivsbruddet, og hvordan det går med barn og foreldre etter nærkontakt med barnelovsystemet, synes å være uinteressant for Regjeringen. Det er både beklagelig og kritikkverdig at Regjeringen ignorerer dette problemets årsaker og virkninger.

       Dette medlems utgangspunkt er endringer i familiemønstre, kunnskaper og holdninger siden 1975, som er startåret for den utredningen som la grunnlaget for nåværende barnelov ( NOU 1977:35 ).

       Familiesituasjonen for nær 200.000 norske barn og deres nære pårørende er ikke kjernefamilien, verken i dag eller i kommende tiår. Dagens virkelighet preges i økende grad av tokjernefamilier, et begrep det ikke virker som om Regjeringen har fanget opp. Denne terminologien er dominerende i internasjonal forskning (se bl.a. Ahrons 1994/95). Både den faglige innsikt og bredde, samfunnets sosioøkonomiske innretning og våre oppfatninger har utviklet seg meget siden grunnlaget for gjeldende barnelov ble utredet. De mellomliggende 20 år har gitt et stort tilfang av grundige studier av barn i sammenheng med samlivsbrudd i den vestlige verden. En trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å finne en dreining til forståelse av disse sammenhengene ut fra barnas egne synspunkter og erfaringer (öberg & öberg 1991, 1992), i motsetning til de norske fagfolks alt overveiende voksenorienterte utgangspunkt. Noen norske faglige lyspunkt mht. moderne familieforståelse finnes, f.eks. Irene Levins « Stefamilien - variasjon og vigfold » (1994), som belyser barns og voksnes oppfatning av begrepet familie etter samlivsbrudd på en helt annen måte enn hva som synes å ligge til grunn for det framlagte høringsnotatet. En mer framsynt drøfting kommer også fram i Ahrons (1994/95).

       Dette medlem viser til utstrakt forskning som peker i samme retning. J.B Kelly holdt foredrag på konferansen Children of Divorce i Oslo i september 1994. Hun skriver bl.a følgende som Regjeringen ikke har tatt hensyn til i St.prp. nr. 56:

« ... Et av de interessante spørsmålene som reises av denne forskningen er: Hva er årsaken til at gutter opplever større vanskeligheter enn jenter etter brutte foreldreforhold/skilsmisse? Både gutter og jenter erfarer ofte nedsatt foreldrekontroll, noen grad av konflikt, tap av foreldrekontakt og -støtte, og (ofte) dramatiske forandringer i familiestruktur og økonomi. I tillegg kan gutter bli mer tynget av forskjellige tilleggsfaktorer i den typiske brutt forhold-/skilsmissesituasjonen. Uavhengig av skilsmisse påvirkes gutter mer ugunstig av konflikter mellom foreldrene enn jenter (Rutter, 1970). Gutter i skilte familier synes også å være mer utsatt for konflikt enn jenter (Hetherington et al. 1982, Johnston et al. 1988). Etter separasjon og skilsmisse reagerer gutter sterkere på tap av daglig kontakt med faren og uttrykker sterkere ønske om mer tid med sine fedre enn hva jentene gjør (Emery et al. 1984, Kelly 1981, Wallerstein & Kelly 1980, Warshak & Santrock 1983). Mødre med utvidet omsorg forteller om økte disiplinærproblemer vedrørende sine gutter etter brutte foreldreforhold/skilsmisse, og de klager også ofte over at guttene minner dem om den tidligere samboer/ektemake som mødrene ennå er sinte på (Wallerstein & Kelly 1980). Alle disse faktorene kan tjene til å øke guttebarnets sårbarhet. Like viktig er bevis som nå framkommer i litteraturen om barneutvikling vedrørende farens rolle i barns utvikling og psykologiske tilpasning. Fedre synes å ha viktige unike og overlappende bidrag å komme med til sine barns utvikling (Lamb 1981) som for ofte nektes barnet etter brutte foreldreforhold/skilsmisse. Sentralt blant disse er rollemodellen og identifikasjoner relatert til prestasjoner, sosial kompetanse og akademisk motivasjon.

Disse observasjonene og de rapportert tidligere, antyder behovet for mer omhyggelig gransking av den « refleks »-betingede tradisjon med å tildele utvidet omsorg og kontroll til mødre og samtidig alvorlig begrense farens rolle og innflytelse på barnet etter brutt familieforhold/skilsmisse. Antagelsen a priori i favør av utvidet omsorg til mødre etter brutt familieforhold/skilsmisse støttes ikke av nåværende forskningsresultater og kan i visse henseende skape direkte negative resultater for barn og ungdom. De mer positive resultater vedrører tilpasning for gutter når det er større kontakt med fedre under utvidet morsomsorg, så vel som forskningen på gutter under utvidet farsomsorg og delt/felles omsorg, antyder at alle disse meningene må vurderes mer alvorlig. Når kvinner oppnår typisk utvidet omsorg skulle flertallet av fedre og barn bli hjulpet til å strukturere utvidet og hyppigere kontakt innen denne rammen. Til tross for enorm sosial forandring, inklusive den meget høye andel av yrkesaktive mødre, så har holdninger vedrørende delt/felles omsorg etter skilsmisse forandret seg langsomt (Maccoby et al. 1986).

... i totalbildet er effekten av farens kontinuerlige engasjement i barnets sosiale, emosjonelle og intellektuelle kompetanse betydelig. »

       Proposisjonen inneholder en rekke årsaker til hvorfor samværet med medomsorgsforelder begrenses: eneforeldreansvar, domstol-/fylkesmanns avgjørelser, ny familie, eldre barn og geografisk avstand, men det undertrykkes hvilken stor betydning økonomien har. Det er helt utelatt at skjevdelingen av omsorg har som ett av sine utgangspunkt trygdeetatens kriterier for og krav til omsorgsbrøk for å utbetale barnetrygd, overgangsstønad m.v. Det er videre utelatt at det ikke sjelden er medomsorgsforelderens belastede og svekkede økonomi som begrenser samværet. Dette kan allikevel leses ut i fra s. 14 hvor der står at « Foreldre med høy utdanning, inntektsgivende arbeid og god inntekt har flere samværsdager enn andre foreldre. »

       Videre er det atskillige dommere som vegrer seg for å legge opp til utvidelse av tid med den ene forelderen, fordi det kan sette hovedomsorgsforelderen utenfor brøken og derved utenfor trygdeetatens beregning av stønadsberettigelse. Dette er et aspekt som det aldri har vært forsket på, men som mange har direkte erfaringer med at det skjer. Regjeringen innrømmer dessuten på s. 55 at: « Dersom retten/fylkesmann pålegger samvær utover et visst omfang, vil dette kunne gå ut over bostedsforelderens rett til stønader som enslig forsørger ».

       Det økonomiske aspektet er derfor et element til hvorfor tvisten blir så krisemaksimert, og hvorfor foreldrene ikke blir enige om felles omsorg eller andre omsorgsavtaler ut over en viss brøk. Og det er barna som er de store taperne på dette regelverket.

       Derfor blir det provoserende å lese at: « ... Hvis foreldrene ikke greier å avtale og samarbeide om at barnet skal bo hos dem begge, er det heller ikke riktig at offentlige myndigheter skal kunne pålegge dette. »

       Hvordan skal foreldrene greie dette, når de selvsamme myndigheter allerede har lagt løpet i form av sterke økonomiske incitamenter koplet til en brøk om skjevdelt omsorg? Ved alle typer konflikter, fra de private til de internasjonale, er likeverd - selv om den er påtvunget - et bedre utgangspunkt for langvarig fred enn påtvunget ulikeverd.

       Arild Linneberg refererer i boken « Far og barn i moderlandet » den danske sosiologen Mikael Bjerrum:

« Argumenterne om den fælles forældremyndighet rettede seg i høj grad mod, at forældrne skulle være enige om det, elles duede det ikke. Det forekommer i udgangspunktet at være noget bakvendt: Hvis forælderne var enige,ville de nok ikke blivet skilt; derfor er en forudsætning om enighet i umiddelbar forlængelse af en skilsmisse et helt absurd krav. Samtidig sker der en fulstændig sammenblanding af forældermyndighedsspørgsmålet og spørgsmålet om samvær. »

Foreldet og feilaktig kunnskapsgrunnlag

       Dagens rådgivnings- og rettspraksis ut fra dagens barnelov er et sammensurium av overlevde og overleverte historiske og faglig vigelfullt dokumenterte oppfatninger. Videre er situasjonen preget av ureflektert motstand mot endring og vigel på visjon om hvilke foreldremodeller samfunnet ønsker og barna trenger.

       Dagens barnelovsystem er bygd på foreldede holdninger og gale forutsetninger. Det er f.eks. tankevekkende at både teori og rettspraksis i Norge ennå i stor grad støtter seg på en enkelt barnepsykiatrisk sakkyndig uttalelse fra 1953 (Smith og Lødrup 1993, s. 90: « ...barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mere gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det følelsesmessig er bundet til... »), at foreldrene ikke anses i utgangspunktet som likeverdige, at norske fagmiljøer over hodet ikke bryr seg om foreldrefiendtliggjøringssyndromet (« Parental Alienation Syndrome ») selv når barnet åpenbart skades og at norske barnefaglige sakkyndige har et ufullstendig og sprikende teorigrunnlag (jf. NOU 1995:23 ). Norske psykologer - den viktigste kunnskaps-/premissleverandør - ligger altså mange år etter i den faglige utvikling på dette feltet. Mange har regelmessig erfart dette - at « fagkunnskapen » tar feil - da den bygger på gamle påstander som det neppe er forskningsmessig dekning for.

       Departementets eget profesjonsdominerte utvalg om barnefaglige sakkyndighetsoppgaver påpeker faktisk selv alvorlige mangler i dagens sakkyndige fagkompetanse i Norge; altså er det kunnskapsgrunnlag som barneloven skal bygge på, jf. utsagnene:

1.	«Det er ikke utviklet konsensus om hvilket teoretisk grunnlag som kan og bør legges til grunn for arbeidet som sakkyndig i barnefaglig arbeid.» (Høringsnotat s. 37, sp. 2)»

2.

«Rollen som barnefaglig sakkyndig er til nå ikke gjort til gjenstand for systematisk forskning og evaluering. Det savnes spesielt beskrivende undersøkelser som kan gi svar på hvem som påtar seg slikt arbeid, i hvilket omfang og hvordan selve arbeidsprosessen utføres. Videre savnes mer inngående og systematiske beskrivelser av ulike bruker- og klienterfaringer med sakkyndig arbeid. Utvalget vil ogse peke på at det er et stort behov for å få systematisert erfaringer med selve beslutningsprosessen rundt engasjering av eksperter for forvaltningen og oppnevning av sakkyndig for rettsapparatet. Utvalget er også av den oppfatning at det bør avvikles konsensus- og høringsseminarer med bred deltakelse om faglig relevante og kontroversielle problemstillinger. » (Høringsnotat s. 38 sp. 2). ( NOU 1995:23 « Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver »).

       Det er da et svært åpent spørsmål hvordan en kan lage en skikkelig barnelov, når landets selvoppnevnte barnefaglige ekspertise har så stridende oppfatninger om hva som er kunnskapsgrunnlaget! Hvor henter da Regjeringen sitt barnefaglige kunnskapsfundament, når den er så ufullstendig og motstridende i Norge, og Regjeringen tilsynelatende er skeptisk til utenlandske erfaringer?

Ingen refleksjon over barnelovens normative kraft

       Høringsnotatet har ingen påfallende fremtredende refleksjon over den normative kraft et lovverk har. Høringsnotatet preges av en skepsis til foreldrenes likeverd, i stedet for å støtte helhjertet samarbeid og utnytte foreldrenes felles ressurser.

       Lovens normative kraft er bl.a. omtalt av professor Lucy Smith:

« I believe that legislation can influence people's behaviour. A statute can provide « a standard of expected behaviour to guide the parents through divorce » (Jay Folberg). The law can be, and very often ought to be, in the forefront of development. »

(Smith 1984, p. 251)

       Ved en barnelovtekst legges ikke bare normene for oppførsel etter samlivsbrudd, men også lovens intensjon, bokstav og praksis påvirker oppførselen før eventuelt samlivsbrudd. Dette er et sterkt politisk argument det synes som om Regjeringen helt ser bort fra. St.prp. nr. 56 er slik sett i direkte motstrid til kongens og statsministerens utsagn i nyttårstalene 1995/1996 om å styrke foreldrenes rolle; å styrke normene for god oppførsel uansett samlivssituasjon. Likeverdige foreldre vil styrke oppfatningen av at en er foreldre for livet, noe som vil komme barna og samfunnet i sin helhet til gode.

       Proposisjonen bekrefter den normative kraft som innførselen av « felles foreldreansvar » fikk i barneloven av 1981. Da ble det spådd bråk og krise, nå er felles foreldreansvar « ...helt selvfølgelig ». I 1979 hadde 22 % felles foreldreansvar, mens det i 1982 var steget til hele 59 % (etter innførselen i blv. av 1981) (Smith 1984, p. 246), og at det i 1993 var ca 90 % som valgte felles foreldreansvar. Regjeringen erkjenner også at barn av foreldre med felles foreldreansvar har hyppigere samvær enn barn hvor mor har foreldreansvaret alene (s. 13).

Mangelfulle forslag til konfliktreduksjon

       Proposisjonen viderefører gjeldende barnelovs konfliktskaping. Terminologien er fremdeles innrettet på å avgjøre hvem som skal « vinne » (« ...bo fast hos... ») og hvem som skal « tape », ut fra et ubegrunnet og feilaktig enforelder-paradigme. Med enforelder-tenkning i bunnen tvinges foreldrene inn i en drakamp om barnet. Det gir anledning til maktmisbruk for den barnet bor hos. Haaland (1992) er den eneste undersøkelse som er gjennomført i Norge vedrørende konsekvensene av rettsapparatets agering i slike saker, og påpeker at det i 3/4 av sakene skjer konfliktopptrapping, og tilføyer at det her er et vesentlig og udekket forskningsbehov. Dette synes Regjeringen å ha oversett.

       Krigen om barna, makten og pengene starter ved samlivsbruddet: Hele meklingsordningen går egentlig ut på å finne én forelder til barna. Hva som skal gjelde inntil foreldrene er blitt enige om omsorgen sier verken den eksisterende eller nye lov noe om - men felles omsorg er eneste logiske forlengelse av forholdene før samlivsbruddet, altså « status quo » ifølge dagens terminologi. Foreldre som ønsker samarbeid blir imidlertid som oftest overkjørt i kampen for å honorere enforeldersystemet. For når begge mener de er rette vedkommende blir det etter barnelovsystemets konfliktmodell heftig strid (støttet av trygdesystem etc.), og ingen incentiver til noe annet ligger i det framlagte forslaget.

       Videre virker dagens system med sakkyndige i barnefordelingssaker oppnevnt av retten konfliktfremmende pga. galt kunnskapsgrunnlag og ingen god verdinormativ opptreden.

       Erfaringen fra tusenvis av barnefordelingssaker gjennom 15 år, kontakter i øvrige europeiske land som sliter med tilsvarende barnelovssystemer og en betydelig internasjonal forskning på feltet viser at foreldrene presses ut i en omfattende konflikt av sosionomer, advokater og psykologer for å bekjempe hverandre. Samarbeid og forsøk på redelig og ordentlig oppførsel med sikte på å ta vare på hverandres og barnas interesser i et fungerende og nødvendig samspill, fører til tap for den som gjør dette. Alle aktører blir tapere, også rettsapparatet som undergraver sin autoritet. Hvilke følelser tror myndighetene « taperne » etter en « klassisk » og opprivende barnefordelingssak har for dette systemet resten av livet?

       Systemet med eventuelt å fremme saker av denne karakter for retten er så kostbart og tidkrevende, at bare de mest ressurssterke foreldre vil klare å holde på i lengden. Minimumsutgifter for å hyre advokat og eventuelt betale såkalt « sakkyndig » er 70.000 kroner.

       Konflikten medfører fastlåste posisjoner og store lidelser og sorg for barn og foreldre. Både voksne og barn kan komme så langt at de blir alvorlig syke, og i ekstreme tilfeller tar livet av seg. Barnelovsystemet medfører indirekte betydelige og hittil ikke kartlagte samfunnsøkonomiske utgifter. Barna mister i stor grad kontakten med den ene av foreldrene sine. Det er rundt en tredjedel som helt mister slik kontakt, en tredjedel som bare har sporadisk og dårlig kontakt, og den siste tredjedelen har fra liten, men regelmessig til god kontakt med begge foreldre.

Fremmer ikke likestilling mellom kjønnene

       For dem som får barn uten å leve sammen, og for dem som er samboere uten å ha inngått ekteskap, har moren i dag i utgangspunktet foreldreansvaret alene. I disse tilfeller fungerer barneloven av 1981 som rettighetslov for mødre, og er derfor kjønnsdiskriminerende, og motvirker likestilling i omsorgen for barn. Det er påfallende at 78 % av barna, i følge Møreforskning, blir hos mor etter at foreldrene er skilt, mens 7 % går til far alene, 8 % får felles omsorg og 8 % splitter søskenflokken. Dette medlem tviler sterkt på at bare en så liten del av fedrene er skikket som omsorgspersoner.

       Blv. av 1981 har som et viktig mål å få noen til å erkjenne eller dømmes til å være far. Hensikten er å finne noen til å betale barnebidrag, overordnet barns behov for å få begge foreldre til å ta lik del i foreldreansvar og -omsorg.

« Departementet mener det er behov for på nytt å vurdere de forskjellene som ble opprettholdt mellom barn født av ugift eller gift mor, og om det er mulighet for i større grad å likestille faren og moren i deres forhold til barnet, særlig sett i lys av de endringene i samfunnet som har skjedd siden arbeidet med ny barnelov startet i 1975. I løpet av de to siste ti-årene er kvinners rolle i samfunnet blitt grunnleggende endret. Kvinnene har gått fra å være husmødre til å bli lønnsarbeidere. Parallelt med denne utviklingen har det skjedd omfattende endringer i familiemønsteret. Dette betyr at samfunnet generelt og barns familieforhold spesielt, er blitt svært mye annerledes siden arbeidet med nåværende barnelov startet. »

       Det er ikke overraskende at det er kvinnene, og ikke barna som på denne måten får hovedoppmerksomheten. Dette vekker minner om Lucy Smiths noe ironiske kommentar til prosessen før blv. av 1981:

« ... On the whole it may be said that the debate concerning the proposed Children's Act in viy ways turned into a debate between sexes, where the participants sometimes seemed to forget that this was a Children's Act and that the main purpose of the Act was to protect the interests of the child. The following quote from an article is one example: « It is important that we bear in mind that this Act must protect the interests of the most vulnerable party, and those are the interests of the mother ». » (sic)

(Smith 1984, p. 242)

       Den språklige tone (terminologien) og redaksjonelle innretning av proposisjonen er heller ikke noe incitament for likestilling i ordets egentlige betydning. De 20 sidene om farskap dreier seg i liten grad om hvordan barna og fedre skal få bedre kontakt og likeverd i en offentlig positiv oppmerksomhet.

       Når Ot.prp. nr. 56 ikke inneholder automatisk felles foreldreansvar, men at ugifte menn i realiteten må ha kvinnens tillatelse til å få dette, er det klart kjønnsdiskriminerende. Hvilke argumenter kan Regjeringen føre frem som verdi- og kunnskapsgrunnlag for ikke å innføre automatisk felles foreldreansvar uavhengig av samlivssituasjon? Det er også grunn til å reise spørsmål om det bryter med FNs konvensjon om barns rettigheter som ble ratifisert av Norge 8. januar 1991:

Artikkel 2 pkt. 1:

       De land som er parter til denne konvensjon, skal respektere og garantere de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten forskjellsbehandling av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, farge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendom, funksjonshemming, fødsel eller annen status.

       (dette medlems kursivering), og i

Artikkel 18 pkt. 1:

       Partene skal bestrebe seg på å sikre anerkjennelse av prinsippet om at begge foreldre har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling.

og i Artikkel 4:

       Partene skal sørge for alle lovgivningsmessige, administrative og øvrige tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon.

       På denne bakgrunn skal begge foreldre automatisk ha foreldreansvar, uansett deres status (gift eller ikke). En må sikre seg at den norske lovgivning blir i overensstemmelse med FNs konvensjon ved at « Lov om barn og foreldre » korrigeres på dette punkt. En korrigering vil være et viktig steg på veien til å likestille foreldrenes plikter og rettigheter. Ønsket om at fedrene tar ansvar for sine barn, enten foreldrene er gift, samboende eller skilt, er det etter dette medlems oppfatning generell politisk enighet om.

       Ot.prp. nr. 56 mangler altså reelle likestillingsdrøftinger, f.eks. om begge kjønns evne og mulighet for omsorg i lys av at det fremdeles er en markert skjevfordeling ved såkalte barnefordelingssaker.

Norsk forskning

       Av de forskningsrapporter høringsnotatet omtaler er det bare én hvor barna selv er intervjuet (Haaland 1988).

       Det henvises på s.80 til Haaland (1988), og sies samtidig noe kryptisk at: « Ut over dette foreligger det ikke norsk forskning på området ». Dette utsagnet reiser umiddelbart to kritiske spørsmål om departementets profesjonalitet og politiske intensjoner:

1.

Regjeringen er selv ansvarlig for å initiere den forskning som er nødvendig kunnskapsgrunnlag for å ivareta sitt forvaltningsansvar. Å ignorere dette er bekymringsfullt. Deres utsagn bekrefter indirekte at de her ikke helt har forstått sin egen forvaltningsmessige rolle og ansvar i kunnskapssamfunnet.

2.

Regjeringen har bl.a. finansiert konferansen «Children and Divorce» (sept. 1994) og dermed indirekte akseptert utenlandsk forskning som relevant for temaet ved de utenlandske forskere som var inviterte som hovedforedragsholdere. Derved bør relevant utenlandsk forskning også kunne bidra til kunnskapsgrunnlaget for et slikt arbeid.

       Ot.prp. nr. 56 mangler helt antydninger om hvilket materiale som er nyttet i tillegg til det angitte, i f.eks. drøftingen av felles omsorg, rettssituasjonen i USA, til grunn for «vanlig samvær» m.m. Det er i stedet preget av en serie udokumenterte påstander uten videre henvisning til annet enn at «... det er antakelig slik at .. ». «...sett med barnas øyne antakelig ingen stor forskjell på om det fødes inn i en familie bestående av gifte eller av samboende foreldre... ». Det er ingen forskjell over hodet for barn mht. slike formalia. Barns oppfatninger av foreldrenes betydning uavhengig av formalia støttes sterkt av undersøkelsene i f.eks. Haaland (1988), Vikan og Claussen (1994) og Levin (1994).

       Regjeringen har også valgt å se bort i fra rapporten fra Møreforskning (1997) som konkluderte med at felles omsorg hos foreldre med høyt konfliktnivå faktisk virket konfliktdempende. Enighet mellom foreldrene er følgelig ikke noe som må ligge til grunn for en slik ordning, men snarere noe som blir et resultat av en slik ordning.

Morskap

       Ettersom eggdonasjon er forbudt i Norge burde det være enkelt for Regjeringen å knesette som prinsipp at mor til barnet er genetisk mor. Regjeringen oppstiller som et « biologisk prinsipp: den som føder barnet, er barnets mor ». Regjeringen mener at en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke skal være bindende, og søker dermed å lovregulere forhold (kunstig befruktning) som i utgangspunktet er forbudt. Dette medlem mener denne drøftingen forkludrer både de prinsipielle sider ved morskapet, og ser bort fra barnets rett til å kjenne sitt genetiske opphav. Det er for øvrig ingen menneskerett å få barn, selv om « Eggdonasjon kan være aktuelt for kvinner som ønsker seg barn ».

Farskap

       Dette medlem vil ha fjernet pater est-regelen. En far er en far. Med dagens tilgjengelige DNA-teknologi kan farskapet fastslås en gang for alle. Istedenfor å kludre til hele problemstillingen omkring fastsettelse av farskap, avhengig av foreldrenes sivile status til enhver tid, fødselstidspunkt, burde Regjeringen innsett at det er barnets rett til sin egen historie og identitet som er viktigst. Å påstå at « pater est-regelen beskytter familien som sosial enhet » er en tvilsom påstand. Hvis Regjeringen er opptatt av normative spørsmål i disse tider med endrede familiemønstre og tiltagende normoppløsning, beskytter det verken familien/parforholdet som enhet eller barna å ha beholde pater est-regelen. Dette medlem ser i dette kapittelet kimen til Regjeringens legitimering av samværssabotasje ved at det er moren som må godta en erkjennelse av farskap, såvel som felles foreldreansvar.

       Ved å innføre en grei regel om egenerklæring av farskap som bekreftes om nødvendig med DNA-test, slipper vi de byråkratiske irrganger Regjeringen vikler seg inn i side opp og side ned. Når barnets genetiske opphav er fastslått, blir reglene for saksadgang, endringssøksmål i forbindelse med f.eks. foreldreansvar tilsvarende mer ryddige i forhold til hvem som skal kunne reise sak, enten det er arvinger eller nye samboere/ektefeller til en av foreldrene. For barnet er det overmåte viktig at fastsettelsen av dets genetiske opphav blir nedfelt i lovgivningen - av rettssikkerhetsgrunner! Slik dagens lovgivning og rettspraksis virker har moren eiendomsrett til barnets identitet og historie, noe som også virker kjønnsdiskriminerende overfor faren.

       Dette medlem ser ingen grunn til å kommentere alle lovendringsforslagene i dette kapittel da det er pater est-regelen som kimen til all senere prinsippløshet foreldre og barn, samfunnet og rettsapparatet må stri med. Fastsettelse av farskap ut ifra sosiologiske forhold er dessuten i konflikt med Likestillingsloven.

       Alle mødre må dessuten bli pålagt å avsløre hvem som er far til barnet slik at barnets rett til to foreldre kan bli ivaretatt.

Foreldreansvar

       Hele 90 % av skilte foreldre velger nå felles foreldreansvar. Dette medlem mener det bør innføres automatisk for alle foreldre, og gjengir noen resonnementer:

1.

« (...) Så er det psykologiske moment som ikke må undervurderes. Å bevare de juridiske bånd mellom foreldre og barn kan være veldig viktig. Barn vil føle seg mer trygge, hvis de vet at foreldrene har foreldreansvaret sammen, selv om foreldrene er skilt. For mange foreldre som ikke ønsker eller ikke er i stand til å ta hånd om barnet, kan det være veldig viktig å vite at de fremdeles har del i foreldreansvaret for barnet.

(...) Jeg føler at vi har begynt denne diskusjonen i den gale enden. Utgangspunktet burde være at barn har to foreldre og trenger to foreldre. Og det skal veldig sterke grunner for å berøve barn en av dets foreldre, og de juridiske bånd til sine foreldre. »

(Smith 1984, p.249, dette medlems oversettelse)

2.	Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, vil det sannsynligvis:

b)	Bli naturlig og legitimt å be om støtte og hjelp og samrå seg med hverandre mht. ansvaret for barnet.

c)	Være mulig for begge foreldre å ivareta sin foreldreoppgave på en for barnet kvalitativt bedre måte, pga økt tilgang på informasjon og kommunikasjon.

d)	Gi økt støtte og hjelp til gravide mødre i deres avgjørelse om hvorvidt barnet skal bæres fram eller ikke

e)	Virke oppdragende på foreldrene samt likestille dem

f)	Styrke barnets rollemodeller og derved barnets identifikasjon.

       Det henvises for øvrig til Likestillingsombudet som mener at dagens og foreslåtte fastsettelse av felles foreldreansvar er i strid med Likestillingsloven. Det er også i strid med Regjeringens eget mål om å likestille mor og far samt å gi barn like vilkår uavhengig av foreldrenes sivile status eller livssituasjon. At mor skal godkjenne at far skal kunne få felles foreldreansvar er rett og slett diskriminerende.

       Det henvises også til: Moss byretts dom referert i RG-1984-1082 og Eidsvoll herredsrett dom av 17. desember 1985: I den første saken ble de idømt felles foreldreansvar etter begjæring fra medomsorgsforelderen mot hovedomsorgsforelderens ønske, og i den sistnevnte dommen ble felles foreldreansvar idømt uten at det var begjært av partene, ettersom retten bl.a. fant at det ville virke oppdragende på partene. Den er også et uttrykk for at den omfattende forutgående omsorgssabotasje som hadde funnet sted ikke var akseptabel, til tross for at det på kort sikt kunne være ugreit med en flytting.:

« (...) Det er liten tvil om at en flytting av gutten vil by på problemer. Men som sagt av tidligere siterte sakkyndige, vil nær sagt enhver skilsmisse skape problemer. Ingen rettsavgjørelse kan baseres på å unngå alle problemer, og flytting av barn er ingen katastrofe. Det er noe som finner sted daglig, og de problemer det skaper er noe vi kan bearbeide, som den sakkyndige NN sa. Retten er etter en samlet vurdering kommet til at problemene med flyttingen er en overgang og derfor av kortsiktig natur. Hensynet til disse mer kortsiktige problemer må etter rettens oppfatning vike for de mer langsiktige hensyn og de mer grunnleggende behov, nemlig hensynet til barnets behov for samvær med begge foreldre. (...)

Retten finner likevel ingen grunn til å ta til følge påstanden om at far alene skal ha foreldreansvaret. Det er rettens overbevisning om at de to foreldreparter i saken har atskillig uoppgjort seg imellom på det følelsesmessige plan. Alt som kan tvinge disse to til å måtte ha kontakt med hverandre er etter rettens mening til barnets beste, i den forstand at det vil kunne fremtvinge en konfrontasjon og en oppklaring. Retten finner derfor å burde tilkjenne dem felles foreldreansvar. »

(Utdrag av Rettsbok for Eidsvoll herredsrett, 17.-18. desember 1985)

       Fordelene med felles foreldreansvar fremheves flere steder i forskningsrapportene omkring felles omsorg, eksempelvis

« Selv om betydningen av rettslig ansvarsforhold for bygging av familieliv kan være betydelig mindre enn mange antar, er det funnet en del bevis for at rettslig ansvar kan påvirke og forsterke psykologisk og finansielt ansvar. Videre er det bevis fra våre resultater for at manglende rettigheter til å delta i beslutninger omkring viktige forhold for sine barns liv, førte til at mange medomsorgsforeldre brøt av kontakten med sine barn i sorg og frustrasjon. Deres brudd av kontakt ble opplevd av barna som avvisning og ga barna meget store skadevirkninger. »

(Wallerstein & Kelly, 1980, s. 310, dette medlems oversettelse)

       Dette medlem mener at felles foreldreansvar må følge automatisk av foreldreskap ut fra likestillingshensyn og de motiverende faktorer knyttet til omsorgsplikten og til bestemmelsesretten. Samboere og ektefeller blir dermed også rettslig likestilte. Fra barnets synsvinkel er foreldrene likeverdige i forhold til omsorgs- og myndighetsutøvelse, uavhengig av sivil status, eller for den saks skyld om de bor sammen eller ikke, altså likhet for loven for både barn og foreldre. Dette utgangspunktet forhindrer selvsagt ikke en rettslig omgjøring av det felles ansvar som følger av foreldreskap. I saker om bl.a. foreldreansvar må retts- og forvaltningsapparatet oppfordres til å operasjonalisere innholdet i de ulike begreper på en måte som kan gi avgjørelsesinstansene kompetanse og innsikt i enkeltsakene, såvel som en mer analytisk refleksjon på prinsipielt grunnlag. En styrket intellektuell redelighet i meklings- og rettsapparatet føre til en skjerpelse ved avveining av de ulike momenter i barnefordelingssaker, og dermed virke oppdragende for alle parter - før, under og etter eventuelt samlivsbrudd. Kontinuiteten sikres derved både mht. stabilitet og forutsigbarhet for foreldretilknytningen og i rettsoppfatningen.

       Etter en relativt grei innføring i begrepsbruken, gjør Regjeringen ingen forsøk på å underbygge sine påstander om hvilke konfliktskapende faktorer som eventuelt kunne begrunne avgjørelse om at den ene skal kunne få foreldreansvaret alene. Således slutter departementet uten videre at manglende evne og vilje til samarbeid mellom foreldrene rammer barna. Regjeringen ser helt bort fra at det finnes alternativer hvor henting og bringing kan og bør skje på nøytral grunn gjennom utvidet samvær i henhold til nåværende terminologi, og bidrar heller ikke til å underbygge sine påstander om motvilje/vrangvilje som argument for den ene forelderens påstand om ene-forelderansvar. Regjeringen unnlater å reflektere over dagens rettspraksis på dette området; hvem som skaper konfliktene ved ensidig maktbruk uten at retten evner å gripe inn med tvangsmyndighet. Dette medlem er dessverre tvunget til å tro at Regjeringen bygger på en uuttalt morspresumpsjon. Hva er for øvrig hensikten med rettslig og administrativ saksbehandling, om ikke disse skal kunne vedta avgjørelser mot den enes vilje?

       Ved at mor fremdeles kan nekte faren foreldreansvar ved å nekte å underskrive skjemaet, slik Regjeringen ønsker, undergraver også barnets rettssikkerhet når den ene av foreldrene gis eneveldig status, hvilket uttrykkes

« Dersom moren ønsker å beholde den juridiske bindingen til barnet alene, kan hun nekte å inngå avtale om felles foreldreansvar, slik at far kan måtte reise sak for retten for å få for barnet sammen med moren ».

       Det Regjeringen her ikke ser, er at en far for å få tilkjent foreldreansvaret må gå inn på de premisser dagens - etter dette medlems erfaring - skjeve rettspraksis innbyr til. For å vinne frem må far kan hende måtte kreve både omsorgen og foreldreansvaret overført til seg alene!

       Reservasjonsretten må selvsagt være til stede, men dette medlems håp er at en mer rettferdig lovgivning og rettspraksis vil motivere til ansvar også hos de fedre som blir gjenstand for « uønskede og/eller ikke-planlagte » farskap.

       Hele problemet kunne vært forenklet ved at foreldre får felles foreldreansvar og vurderes i utgangspunktet som likeverdige.

Delt bosted

(Felles omsorg)

       Felles omsorg står sentralt mht. hvordan en både skal dempe konflikter og samtidig ivareta barnets behov for god kontakt med begge foreldre. Ot.prp.nr.56 (1996-1997) nytter to kilder til denne drøftingen, Haaland (1988) og Møreforskning (1997). Haaland viser imidlertid at 93 % av foreldrene som ble intervjuet faktisk var positive til sine erfaringer og å fortsette med felles omsorg. Dette klarer Regjeringen å mistenkeliggjøre ved utsagn som

« Haaland konkluderer med at delt omsorg ikke er noen lettvint løsning. Foreldrene må stadig samarbeide i hverdagen og helst bo nær hverandre. De må respektere og akseptere hverandre. »

       De velger også å se bort ifra Møreforsknings konklusjoner som viste at « foreldre som hadde valgt å dele den daglige omsorgen, har ogse hatt størst nedgang i konflikten » (s. 59).

       Hvordan Regjeringen kan forsvare at andre løsninger som ikke begge foreldre er enige i, er bedre er uforståelig. Hvilken dokumentasjon kan de føre i favør av sin egen løsning? Hvorfor skal foreldrenes felles omsorg overfor barn opphøre ved samlivsbrudd?

       Nedenfor følger noen sitater fra relevant forskning som er eksempler på en langt grundigere drøfting av felles omsorg, og som tilbakeviser Regjeringens lettvinte avvisning med at det ikke egner seg når det er minste tegn på konflikt. En må akseptere at skilsmisse vanligvis preges av naturlig konflikt, men også vite at konflikten vanligvis avtar over tid.

« Vi har delt foreldrene i tre grove hovedgrupper hvorav flertallet erfaringsmessig vil legge konfliktene bak seg og kunne samarbeide rimelig dersom begges behov blir ivaretatt noenlunde. Selv om foreldre i selve skilsmissefasen kan oppføre seg som gale og si de verste ting om og til hverandre, går det stort sett over bare tingene ordnes rimelig praktisk.

Denne tabellen viser at sinnet gir seg for de fleste en tid etter samlivsbrudd. (84 respondenter, 61 med samlivsbruddet for 5 år siden eller mer, 74 med samlivsbruddet for 2-4 år siden; alle tall i prosenter som summerer til 100 for hvert tidsintervall).

(Etter Blau 1993, s. 136, dette medlems oversettelse)

Høflige       Svært   Moderat men Vennlige Svært   fiendtlige Fiendtlige sinte avmålte   vennlige År 1 19 19 33 19 9 1 År 2 8 13 19 34 22 4 År 2-4 3 5 9 45 34 4 År 5- - - - 26 61 13

« Joint custody is the preferred option in high conflict situations, because it helps reduce the conflict over time - and that is in the best interests of children. »

(Bender 1994, p. 115)

« There is yet no evidence available that, on a daily basis, children in unilaterally desired joint custody arrangements experience more hostility, or that the hostility they initially experience would not be balanced by the opportunity to continue their relationship in a meaningful way with both parents. »

(Kelly (i Folberg, ed., 1991), p. 59)

« Disse barn (dvs. felles omsorgsbarna) hadde klart to psykologiske foreldre som de var positivt knyttet til og lojale mot trass i samlivsbruddet. Det støtter ikke antagelsen til Goldstein, Freud & Solnit om at barn ikke kan relatere seg godt til to foreldre som ikke har positive relasjoner til hverandre. »

(Steinvi 1984, s. 159, dette medlems oversettelse)

« Conflict per se is not necessarily the best predictor of adjustment and should not be used by itself as a sole determinant in decision making about sole or joint custody or extent of access. »

(Kelly 1993, p. 35) »

       En kan reflektere over innsparingen av offentlige midler hvis halvparten av dagens foreldre på overgangsstønad fikk stimulert etablering av en type felles omsorg - noe både barna og skattebetalerne ville tjene på. Med dagens - og morgendagens? - bidragssystem, lovtekst og retts- og rådgivningspraksis skal den ene forelderen ha både penger og makt, mens den andre skal plasseres på sidelinja. Dette går ut over både barna og foreldrene, og koster samfunnet unødig store summer. Dette spørsmålet er overhodet ikke utredet. Her ligger det - med et normativt og framtidsrettet lovverk - muligheter til å spare milliardbeløp i kroner og mye psykisk lidelse blant barn som savner en av foreldrene og foreldre som savner meningsfylt kontakt med sine barn. Hvorfor er ikke såkalte « samværsforeldre » engang nevnt i Regjeringens nylig utsendte velferdsmelding? Hvis « samværsforeldre » er så rike at de ikke er verdige omtale i et slikt dokument, burde de ikke da ha fått hovedomsorgen, slik at både barna og samfunnet hadde fått større ressurser?

       Grenseoppgangen mellom foreldreansvar og omsorg kunne med fordel vært presentert som et eget avsnitt, enten som innledning til kapittelet om foreldreansvar, eller under presiseringen av innholdet i omsorgsplikten som følger av foreldreansvaret.

       Det viser seg at de fleste foreldre velger tradisjonelt, dvs. at barna bor hos mor mens far har samvær ». Dette er en helt grunn analyse ut fra tre forhold: For det første er ikke barna spurt i noen norsk undersøkelse om dette, bortsett fra Haaland (1988). Hennes og andre undersøkelser (bl.a. Wallerstein & Kelly 1980, Blau 1993, Levin 1994) viser at barna føler naturlig tilhørighet til begge foreldrene og deres hushold. Dette medlem vet at barn ned til femårsalderen sier at: « Pappa, jeg synes jeg skulle bo seks dager hos deg og se seks dager hos mamma, jeg ». Videre er barns oppfatning av rettferdighet meget konkret - likt skal være likt, og for barna betyr mamma og pappa like mye (se bl.a. Wallerstein & Kelly 1980, Vikan og Claussen 1994) - uavhengig av hva barnepsykologer og jurister uten grunnlag i forskningsbasert kunnskap måtte mene. For det andre er det ikke snakk om å velge. Premissene er lagt i omsorgsbrøken fra trygdeetaten på forhånd, og det er direkte falskt å snakke om et fritt valg. På samme side kommer mer av denne type tendensiøse og udokumenterte utsagn: « Ut over dette er det enkelte foreldre som ønsker å dele ansvar og omsorg for barnet tilnærmet likt mellom seg. » Det høres ut som om Regjeringen mener det bare er 10-15 foreldre hvert år som får denne « likeverdighetens galskap » over seg hvert år, mens det i virkeligheten dreier seg om tusener på tusener! For det tredje overser de fullstendig sin egen indirekte dokumentasjon av barnelovens normative kraft, jf. økningen i valg av felles foreldreansvar fra 22 % i 1979 til 90 % på 15 år.

       Når « publikum, og særlig partene i en barnefordelingssak » oppfatter « ordet omsorg » som « noe langt mer enn bare hvor barnet skal bo fast », hvorfor ønsker da Regjeringen å fjerne omsorgsbegrepet fra språkbruken, når hensikten er å oppgradere samværsforeldres omsorgsstatus? Begrepet bosted er villedende da hovedomsorgsforelderen i dagens « rettstilstand » kan flytte fritt uten hensyntagen til barnas behov for stabilitet og kontinuitet i foreldretilkytningen til begge foreldrene. Aleneforeldre flytter jo også tre ganger mer enn andre typer familier. Regjeringens oppfatning om publikums « naturlige språkforståelse » og påpekingen av tapet ved « ikke lenger å bo sammen med barnet » er i essens et forsøk på å tilsløre den fortsatte opprettholdelse av skille mellom vinner og taper i barnefordelingstvister. Regjeringens språkgrep blir her et ikke rosverdig forsøk på å rettferdiggjøre en inndeling i foreldrenes A- og B-status. Når uttrykket « bostedsforelderen » senere benyttes gir det allerede negative assosiasjoner og virker dessverre noe kunstig.

       Prinsippet om felles omsorg må « føre til betydelige endringer » i barnelovsystemet. Regjeringen utfører ingen selvstendige vurderinger i hvorvidt slike endringer bør finne sted, noe som preger hele dokumentet. Henvisningen til Justiskomiteens betenkeligheter mht. stadige skifter ( Ot.prp. nr. 44 (1987-1988) ) faller på sin egen urimelighet: Med dagens variant av såkalt « vanlig samvær » må barna skifte 6 - seks - ganger i løpet av en 14 - fjorten - dagers syklus; med felles omsorg slipper barna med 2 - to - skifter!

       Regjeringen oppgir kun to kilder som referanser til undersøkelser som er gjort om delte omsorgsløsninger (Haaland 1988). Begge er positive, for så vidt som 28 av 30 familier er fornøyde og felles omsorg virker konfliktdempende.

       Dagens bestående rettstilstand oppmuntrer ikke til delte omsorgsløsninger, hvilket ikke gir Regjeringen belegg for å hevde « at det ikke er anledning » til å pålegge slike løsninger. Som departementet forventes å vite er meningene svært delte om dette mht. rettspraksis i barnefordelingssaker. Regjeringen støtter seg på uttalelser fra Høyesteretts Kjæremål av 1986, men mener at kjennelse fra Høyesterett av 1991 ikke forandrer rettstilstanden på området. Dette er ikke juridisk holdbart i og med at det vitterlig er flere eksempler på at domstolene dømmer partene til delt omsorg.

       I dom fra Frostating lagmannsrett 27. mars 1990 ( RG-1990-1087) , ble det gitt dom for delt omsorg selv om det ikke ble lagt ned felles påstand om dette, og i oppfølgende møte i Stjør- og Verdal Herredsrett 7. februar 1991 sies det:

« På bakgrunn av at retten nå gir dom for at den delte omsorg skal fortsette i tråd med den inngåtte avtale, »

       Videre i Karmsund herredsrett 17. mars 1992:

« Retten er kommet til at partene bør ha delt omsorg for barna. »

       Atter videre Frostating Lagmannsrett 23. mars 1990 (bilag E i tilsvar av 29. januar 1991) sak 165/89, og Stjørdal og Verdal Herredsrett av 28. mai 1990 sak 44/50, sitat fra dom av 16. februar 1991:

« Retten kommer til at det vil være til beste for barna at omsorgen blir delt mellom partene, hovedsakelig fordi dette er den beste garanti for at barna under oppveksten får best mulig kontakt og omsorg fra begge foreldre, ikke bare på grunn av foreldrekontakten som sådan, men også fordi foreldrene har forskjellige interesser og derfor kan stimulere barna på forskjellige måter. Det er viktig at barna føler seg hjemme i begge hjem, særlig fordi mor har - og far kan få - ny partner. Dette finner retten kan best ivaretas ved delt omsorg. »

       Såvidt dette medlem vet er ikke disse dommene omgjort av Høyesterett.

       Felles omsorg som normativt utgangspunkt - og ikke som i dag trygdebrøken - vil tvinge frem samarbeidsformer som er langt mer stabile enn dagens økonomiske skjevdelte drivkrefter som øker konfliktene. Dette medlem viser til bl.a Møreforskning (1997) som slår fast at felles omsorg reduserer konfliktnivået.

       Det må påpekes at forslaget om at « bostedsforelderen » i 50/50-tilfellene fremdeles skal motta alle trygde-, bidrags- og skattefordelene, så vil situasjonen bli enda mer konfliktfremmende enn i dag, med stor fare for at enda flere barn mister kontakten med den andre forelderen som må bære halvparten av utgiftene i tillegg til både å betale bidrag men uten å få noen økonomisk anerkjennelse av det offentlige. I dag betales bidrag selv om barnet er 150 dager hos « samværs »forelderen, altså betales det reelt for 365 + 150 = 514 dager. Hvis dette forslaget vedtas øker utgiftsforpliktelsen til 365 + 182 = 546 dager!

       Konflikt, manglende samarbeidsevne og -vilje som selvstendig argument for å fraråde delte omsorgsløsninger underbygges ikke. Det vil være interessant å få Regjeringen til å belegge hvordan og hvorfor barn blir skadelidende ved å få tilnærmet like mye omsorg fra begge foreldre. Regjeringens « argument » baserer seg såvidt vi kan se på en tautologi med det konfliktskapende system som både premiss og konklusjon.

       Tvang og pålegg er en helt normal konsekvens av rettsavgjørelser hvor partene strides. Med to familiekjerner (jf. terminologi i Ahrons 1994/1995 og Levin 1994) har barna to sett hjem og hushold knyttet til to likeverdige og likestilte foreldre. Regjeringens forutsetning om ideelt samarbeid på detaljnivå viser en manglende forståelse for og innsikt i mekanismene. Dagens såkalte « vanlige samværsordninger » forutsetter langt mer detaljert informasjon og praktiske ordninger. Hovedforskjellen er at den ene forelderen har makten og kontrollen, hvilket kan gi barna negative rollemodeller. Med felles omsorg som norm og utgangspunkt i samlivet, bruddfasen og i fortsettelsen av foreldreskapet, må foreldrene utvikle en konsensus ut fra hensynet til barna. Den ene av foreldrene kan ikke flytte barna ut av hjemmet uten den andres medvirkning. De økonomiske fordelene ved å sikre seg barna faller bort slik at den type motiver undermineres allerede i starten. Avgjørende spørsmål om skifte av skole og barnehage besluttes med hovedvekt på muligheten for størst samlet foreldrekontakt og oppfølging av foreldreansvaret.

       Avgrensningen mellom samvær og omsorg faller begrepsmessig bort, men partene kan fritt avtale en skjevdeling av omsorgen og følgelig også en oppsplitting av foreldreansvaret slik at hovedomsorgsforelderen tar enkelte avgjørelser uten å måtte rådføre seg eller komme til enighet med den andre. Ved rettslig tvist må dommeren kunne pålegge en skjevdeling av omsorg såvel som oppsplitting av bestemmelsesretten i foreldreansvaret. I dagens barnelovsystem kan den ene forelderen ved selvtekt undergrave den andres foreldremyndighet såvel som omsorgsstatus, og dertil bruke konfliktnivå og manglende samarbeidsmuligheter som påberopelse for begrensning av samvær og eneforeldreansvar. Dette medlems forslag vil bestemt stimulere også dommere og saksbehandlere til å utrede både årsaker til og virkninger av konflikter. Ujevne maktforhold mellom partene etablert i bruddfasen skal ikke kunne danne grunnlag for « status quo » og senere « umulighetskriteriet ».

       Per Skau var, inntil Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister, stortingsrepresentant og Arbeiderpartiets hovedtalsmann i saker som omhandlet barneloven. Nå er han ansatt i næringspolitisk avdeling i Fellesforbundet, og har skrevet en artikkel i LO-Aktuelt 4/97 som gjengis som vedlegg.

Samvær

« Bortflyttingsregelen »

       Det hevdes i Ot.prp.nr.56 (1996-1997) at vi må operere med begrepet « bostedsforelder », og at denne skal ha større bestemmelsesrett over barnet fordi (jf. barnebortflyttingsparagrafen § 34 siste ledd): Pkt. 2.1 3. avsnitt (s.82):

« Når loven gir bostedsforelderen myndighet til å avgjøre dette [bortflytting] alene, kan det være rimelig at vedkommende forelder også må kunne ta andre avgjørelser av vesentlig betydning på vegne av barnet. »

       Her bruker vi bortflyttingsregelen som grunnlag for at vi ikke kan gi felles omsorg med felles bestemmelsesrett. En vedvarende erfaring er at bortflytting iverksettes for bl.a. å hindre samvær, altså som omsorgssabotasje. Denne regelen er den viktigste enkeltstående bestemmelse som hindrer både medomsorgsretten og felles omsorg. Denne paragrafen alene kan sabotere ustraffet f.eks. avtalte opplegg med felles omsorg. Hvis denne regelen gjennomføres kan en oppleve en storstilt bortflytting av barn. I tillegg legger Regjeringen opp til at en samkjøring mellom bidragsloven og trygdeetatens praksis angående omsorgsbrøken først vil skje om 2-3 år. Hva vil skje i mellomtiden? Vil brøken gå i hovedomsorgsforelders favør eller vil alle med utvidet samvær og delt omsorg dele på trygde-, skatte- og bidragsgodene? Det siste vil ikke skje, for da hadde vi kunnet lese det av dokumentet. Hvis Regjeringens forslag går igjennom vil mange utvidete « samværs »former føre til økonomiske vansker for « samværs »forelderen i mellomtiden, og til smertelige atskillelser for barna.

       Dette medlem savner i Ot.prp.nr.56 (1996-1997) en empirisk forankring av de ulike samværsordninger, samt en redegjørelse for hvordan disse fungerer både for barn og foreldre. Hva er bakgrunnen for benevnelsene « vanlig » og « ordinært samvær », og hvordan forestiller Regjeringen seg at « stoppeklokkesamvær » innvirker på samværskvaliteten, for maktforholdet mellom foreldrene og rollemodellering?

       Regjeringen gjør etter dette medlems oppfatning ingen selvstendig vurdering av virkningene av dagens rettstilstand. Igjen vises det til tidligere behandling uten at de spørsmål som f.eks Ot.prp. nr. 44 (1987-1988) tar opp vurderes på nytt. Om bl.a. besteforeldres samværsrett « finner » Regjeringen ikke grunnlag for å belyse disse spørsmål på nytt. Regjeringen antar uten videre utdyping at søksmålsadgang åpner for nye konflikter, uten å reflektere over hvorvidt det er dagens « rettstilstand » som gjennom sitt eneforelder-paradigme forhindrer barn i å ha kontakt med begge foreldrene og deres respektive slekt. Det slås fast uten videre at

« Det kan være foreldre som er nektet samvær fordi det ikke vil være til barnets beste ».

       Videre påstår Regjeringen at

« Det er sjelden at samvær blir nektet helt. I de tilfellene det skjer, er det tungtveiende grunner som gjør at barnet ikke bør møte vedkommende forelder ».

       Hva bygges disse udokumenterte påstandene på? Ser vi fullstendig bort fra eksistensen av samværssabotasje som sådan, eller forbyr Regjeringens underliggende morspresumpsjonstenkning å underkaste denne problematikken en mer virkelighetsnær beskrivelse?

       Reiseutgifter i forbindelse med medomsorg må fordeles på bakgrunn av begge foreldrenes økonomiske yteevne. Det er barnets samværsrett som må sikres. En revidering av bidragsordning og skatteregler kan her være med på å likestille begge foreldre som fullverdige omsorgsytere. Regjeringen åpner for en endring av nåværende praksis ved å foreslå at « særlege grunnar » kan berettige en deling av utgifter. Dette er for så vidt positivt, men dette medlem vil ut fra sin årelange erfaring med disse sakene hevde at den skjevdeling av omsorg med tilhørende økonomiske fordeler i altfor lang tid har utarmet « samværs »foreldrene på en måte som ikke har vært til barnets beste.

       I punktet om samværets omfang forsøker Regjeringen å gi legitimitet til selvtektshandlinger som etablerer status quo. Endringsforslaget er fullstendig unødvendig da gjeldende lov ikke hjemler egenmektige opptreden fra den ene av foreldrene. Har foreldrene delt omsorg og felles foreldreansvar i samliv/ekteskap, gjelder dette til en rettskraftig dom/gyldig administrativt vedtak foreligger. Igjen ser vi hvor uheldig bruken av bostedstermen er i spørsmål om hvem som kan diktere premissene for omfang av medomsorg/samvær.

       Avslutningsvis burde Regjeringen redegjort for hvilke overgrep (s. 103) de sikter til. Hindring av barns kontakt med den ene forelderen er psykisk barnemishandling, jf. NOU 1985:18 , Lov om sosiale tjenester m.v. Se også Innst.O.nr.23 (1988-1989) s. 6, sp. 2, hvor også hindring av kontakt med den andre forelderen blir karakterisert som psykisk barnemishandling.

Omsorgssabotasje

       Ot.prp.nr.56 (1996-1997) har ingen erkjennelse og omtale av omfanget og konsekvensene for barna av dagens omsorgssabotasje og foreldrefiendtliggjøringssyndromet.

       I dag er det et stort problem at den rett barnet har til like mye kontakt med begge foreldre inntil annet blir avtalt eller bestemt, ikke er klart lovregulert. Mange erfarer stadig den groteske tilstand hvor den ene av foreldrene ved selvtekt tilriver seg faktisk utvidet omsorg eller legger eksklusivt beslag på barna inntil rettsvesenet finner det for godt å fastsette en ordning. Dette kan ta tid. Når rettsvesenet endelig fastsetter en ordning, blir denne oftest i overensstemmelse med situasjonen som den ene av foreldrene har tilrevet seg ved selvtekt. Ved sabotasje av medomsorg kan det kun anvendes tvangsbot, som er vanlig å få fordi rettsvesenet til nå i stor utstrekning har bruke tvangsfullbyrdelsesloven § 236 tredje ledd som gjelder løsøregjenstander, fortolket at det dithen at det mht. barn eksisterer « umulighet » når barnet ikke vil gå til den andre forelderen, dersom den som har utvidet omsorgen « har gjort forsøk på å få barnet til å gå til den andre » som det heter. Når barn er blitt 12 år bør deres egne ønsker legges stor vekt på.

       Dette er en uverdig situasjon og et juridisk hull; rettsbrudd skaper rett. Det gis intet rettsvern for barnets likeverdige rett til kontakt med den andre foreldrene i perioden frem til avtale eller avgjørelse. Dette undergraver respekten for loven.

       Problemet er tilsvarende når barn fødes utenom samliv. Her er også moren gitt en urettmessig preferanse ved at loven gir henne foreldreansvaret alene i utgangspunktet. Mødre trenger heller ikke å oppgi barnets far.

       Disse ulikeverdige situasjonene har ikke Regjeringen tatt opp.

       Dette medlem foreslår i denne forbindelse konkret at det innføres lovfestet lik rett til ansvar og omsorg for barnet for begge foreldrene inntil annet er avtalt eller bestemt. For å hindre at dette blir sabotert har vi foreslått at disse foreløpige lovfastsatte ordninger gis tvangskraft og sanksjonsbeskyttelse.

       Ved lovendring som trådte i kraft 1. mai 1989 fikk § 44 i barneloven et nytt sjette ledd, som var ment å åpne opp for en revurdering av spørsmålet om « hvor barnet skal bo » dersom avkortet omsorg bli sabotert. På grunn av det uklare innhold i loven og rundskrivet er rettsvesenet vanligvis ikke villig til å overføre omsorgen til den andre foreldrene trass i vedvarende sabotasje. Resultatet blir at barnet mister kontakten med den andre foreldrene. Bruk av straffelovens § 216 mot barnelovens § 48 viser at det her ikke er konsistens i rettsapparatet.

       Det er svært få tilfeller hvor utvidet omsorg har blitt gitt til den andre foreldrene i slike tilfeller, jf. RG-1987-604 og Rt-1991-1148 . I begge tilfellene forhindret utvidet omsorgsforelder barnets kontakt med den andre forelderen i flere år før rettsvesenet til slutt var villig til å overføre omsorgen. Det er tragisk at barnas rettigheter blir så dårlig ivaretatt av barnelovsystemet slik at barna må lide i flere år før rettsvesenet griper inn.

       I dag bor 17 % av barn under 18 år, dvs. 168.000, sammen med bare en av sine biologiske foreldre (Barneombudet 1995).

« Vårt intryck är att barns faderlöshet är omgiven med tystnad och att problemet har osynliggjorts. »

       (Oberg och Oberg 1992, s. 21)

       Regjeringen framholder omsorgsunnfallenhet (hvor det ofte heller ikke er ønske om medomsorg fra hovedomsorgsforelderens side) som forsøk på « rettferdiggjøring » av omsorgsnekting. Det er å motarbeide barnets behov for kontakt med begge foreldre, i begge situasjonene, jf. det rettslige nedverdigende og skadende begrepet « umulighetskriteriet » med henvisning til løsøreloven!

       Hva kan så gjøres når problemet ved manglende kontakt tilsynelatende skyldes at den andre forelderen « ikke stiller opp »?

       Samfunnsideologisk synes det dessverre ennå både sosial akseptert og « ønskverdig » at båndene med den gamle familien skal brytes for avkortet omsorgsforelderen og nye « uforstyrrende » stefamiliemønstre skal etableres med basis rundt utvidet omsorgsforeldrene. Ny familie skal « erstatte » tidligere familiebånd. Dette er klart tilbakevist av nyere forskning; det henger over hodet ikke sammen med barns oppfatning av familie, og er for barna således en direkte skadelig oppfatning (se bl.a. Levin 1994).

       Samfunnsøkonomisk finner vi bl.a. ut at forholdene ikke legges til rette økonomisk for at kontakt mellom barn og den andre forelderen skal opprettholdes. Det gis ikke på tilsvarende vis noe offentlig økonomisk støtte for at barnet skal kunne ha et hjem også hos medomsorgsforelderen. I stedet undergraves oftest grunnlaget for dette gjennom betaling av barnebidrag. I tillegg må medomsorgsforelderen betale for alle reiser mellom foreldrehjemmene.

       Det er imidlertid også slik at når tilbudet til kontakt i beste fall som oftest er « vanlig samværsrett », så blir foreldre-barn forholdet ødelagt. Det reduseres til lekeonkel/leketante-barn forhold, samtidig som savnet i perioden mellom de tidsrom vi får se barnet blir så belastende at det blir vanskelig å leve med. Derfor brytes ofte kontakten ned over tid, og den har pga. av manglende reelt foreldre-barn forhold lett for å forsvinne når barna er i tenåra. Her kreves lovendringer og påfølgende holdningsendringer.

« Hon (moren etter samlivsbrudd) vägrar inte helt att låta barnen komma till pappa, men det blir ofta krångel runt tider, avtal måste ändras, barnen är påfallande ofta sjuka just på pappans umgängeshelger, det är obehagligt och taggig stämning när barnen ska hämtas, och pappan blir ofta kritiserad för hur han tar hand om dem. Mannen svarar til slut på hennes aggressivitet med att själv dra sig undan; han markerar sitt oberoende och sin självständighet med att göra sig oåtkomlig för hennes attacker. »

(Oberg och Oberg 1992, s. 218)

       Det bør gis tilbud om likeverdig og omfattende kontakt, dvs. en eller annen variant av felles omsorg. Videre bør foreldrene dele de økonomiske belastninger som det medfører hvis forholdene skal legge til rette for at denne likeverdige og omfattende kontakten kan vedvare.

Tvangsfullbyrdelse

       Regjeringen slår fast at det er « nødvendig med regler om tvangsfullbyrdelse for å tvinge den gjenstridige parten til å rette seg etter den avgjørelsen som er truffet ». I de to innledende avsnitt begrunnes hvorfor vi trenger regler og at tvang kan være nødvendig. Resten av kapittelet er imidlertid en gjennomgående underminering av såvel Regjeringens utgangspunkt som nødvendigheten av rettsmidler. Hele kapittelet fremstår derfor som en gedigen selvmotsigelse og understreker høringsnotatets manglende konsekvenstenkning. Henvisning til NOU 1977:35 (s. 106 om tvangsreglenes preventive funksjon) står derfor i en skarp kontrast til Regjeringens utlegning av gjeldende rett. Regjeringen begrunner ikke hvorfor det ikke ønsker en lovendring som effektivt kan forhindre samværssabotasje, og gir tilsvarende ingen anvisninger på hvordan de intensjoner som nevnes innledningsvis bør oppfylles. Regjeringen motsier seg selv når de hevder at det ikke er grunn til å fravike Barnelovutvalgets vurdering vedrørende prinsippers urokkelighet slik det fremgår av konteksten under pkt. 1.2 midt på side 106. « Barnets beste »-kriteriets utilstrekkelighet og innholdsløshet blir her mer enn tydeliggjort. Henvisningen til Barnelovutvalget ( NOU 1977:35 s. 86) øverst på s. 107 viderefører barnelovutredningers prinsippløshet mht. gjennomføring av samværsrett og en lovs preventive funksjon. Regjeringen foretar ingen drøfting av spørsmålet om hva som er mest skadelig; tvangshenting for å opprettholde respekten for legal samværsrett - til barnets beste (!), eller å understøtte saboterende foreldres eneveldige status.

       Den eneste « positive » endringen er forslaget om det offentlige skal inndrive tvangsbøter, ikke belastes privat part som nå. Erfaringsmessig har imidlertid tvangsbøter ingen virkning. Ved å opprettholde dagens gjeldende rett undergraves samværsretten, når denne ikke kan effektueres med sanksjoner. De skader barn blir påført i denne sammenheng bør snarest utredes av Regjeringen (jf. « Parental Alienation Syndrome »), likeledes det substansielle innholdet i « umulighetskriteriet » (« umulig » nevnes to ganger på s. 105 uten at det tilnærmelsesvis drøftes mht. årsaker og virkninger). Det er barnet som straffes ved å bli nektet samvær. Barnelovsystemet har i dag ingen virkemidler som motvirker sabotasje av samværsrett, og Regjeringen ønsker ikke å endre denne rettsløsheten; vi ser ingen grunn (sic). Samtidig erkjenner vi:

« At tvangsbot utferdiges er således ingen garanti for at den i praksis fungerer som pressmiddel ».

       I premissene til den dommen som refereres ( Rt-1991-1148) heter det at moren var ilagt bøter, men at dette ikke hjalp. « Drøftingen » om alternative tvangsmidler viderefører Regjeringens manglende dokumentasjon.

       Regjeringen går imot tvangsgjennomføring fordi tvistegjenstandene er barn, samtidig brukes straffelovens § 216 uhemmet (kidnapping) ved endt samvær. Regjeringen må klargjøre hvorfor det offentlige tar aktiv del i overføringen etter endt samvær, mens de mener gjennomføringen av samværet er et privat anliggende. Dette fører til at medomsorgsforeldre kriminaliseres og at hovedomsorgsforeldre faktisk står over norsk lov og har amnesti. Ved felles omsorg som hovedprinsipp blir begge foreldre likestilte i forhold til straffelovens bestemmelser, og gir en effektiv sanksjonsmulighet mot omsorgssabotasje.

       Dette medlem oppfatter som Regjeringen erkjenner at systemet er konfliktskapende når « den eneste muligheten den av foreldrene som ønsker samvær har i disse tilfellene er å kreve at barnet skal bo fast sammen med han eller henne ». De neste setningene viser i klartekst hvor lite Regjeringen begriper av dagens norske barnerettsvirkelighet! Hvilket belegg har Regjeringen for å hevde synspunkter som « ...Ofte vil det heller ikke best for barnet at det flytter til samværsforelderen. » Den demoraliserende virkning « ...gjeldende rett » har i barnefordelingssaker understrekes ytterligere gjennom slike udokumenterte påstander basert på følgende uvitenskapelige fremgangsmåte: først konklusjonen - deretter en tilflikking av premissene. Henvisningen til Innst.O.nr.23 (1988-1989) er besynderlig: Bidraget utbetales til hovedomsorgsforelderen og ikke til barnet! Det er barnet som straffes ved samværssabotasje.

       Spørsmålet om sanksjoner som normdannende og motiverende kunne f.eks. vært utredet under samværsplikt; likeledes forholdet mellom rett og plikt. Årsaker til samværsskulk er ikke utredet. Dette medlem mener at vi som en prinsippsak må kunne ilegge bøter til samværsskulkere inntil en viss sum, og for øvrig gjennom kunnskapstilegnelse utrede årsaks-/virkningsfaktorer. Da kunne vi muligens kunne finne en sammenheng mellom sabotasje/skulk på den ene siden og grunnleggende sosialhistoriske forhold omkring farsfravær og uuttalt morspresumpsjon i forvaltningen og i rettsapparatet på den annen side.

       Dette medlem er enig i at samvær neppe bør tvangsfullbyrdes, men at et normativt oppdragende virkemiddel kunne være å endre lovgivningen på vesentlige punkter slik at samværsberettigedes/medomsorgsforeldres rettslige status blir oppgradert i forhold til dagens « gjeldende rett ». Når Regjeringen hevder at

« enkelte foreldre vil trolig resignere fordi de ikke har ressurser til først å få fastsatt et tvangsgrunnlag og deretter inndrive tvangsboten »

       kunne det vært interessant å få vite hvilke erfaringer påstanden bygger på. Diskusjonen om avtalers tvangskraft er egentlig uinteressant.

       Kun et rettslig dokument, tinglyst eller på annen måte underskrevet av offentlig embetsverk kan gi tvangskraft.

Saksbehandling

       De innledende bemerkninger om avtalefrihet må vurderes i forhold til tvangskraft og fullbyrdelse jf. forrige kapittel. Regjeringen har ingen gjennomtenkt løsning på disse spørsmål. Innledningsavsnittet bærer preg av synsmåter som verken harmonerer med tidligere kapitler, eller for den saks skyld kjennskap til rettstilstanden og (oppsettende) virkninger av kjæremål, anker m.v. Regjeringens udokumenterte påstand om at kravet til « særlige grunner » vil skape ro om avgjørelser faller på sin egen urimelighet, da de materielle vilkårene kan bestrides og gjøres til gjenstand for prosessuelle vilkår. Dette medlem er imidlertid fornøyd med Regjeringens påpeking av endringssakers « sjikanehensikt », og at misbruk av saksadgang heller må søkes motvirket gjennom saksomkostninger, evt. også ved rettergangsbøter » slik Regjeringen utlegger Høyesteretts kjæremålsutvalgs prinsipielle syn. Hvis lovgivning og rettspraksis skal virke normdannende, må hittil uheldige utslag av « prosessglede » undersøkes med henblikk på å dokumentere den demoraliserende virkning dagens barnelovsystem har - på alle parter! Regjeringens udokumenterte påstand:

« Det må antas at barnelovens § 39 virker tilfredsstillende i de aller fleste tilfellene. »

       Det kan være et utgangspunkt og en utmerket anledning for Regjeringen til å starte en innhenting av kunnskap om dagens norske barnerettsvirkelighet, slik at vi blir spart for ytterligere « antagelser ».

       Dette medlem er i mot alle forsøk på summariske eller forenklede prosessuelle regelendringer. Erfaringer fra rettsapparatet tilsier at dommere ikke må få muligheten til å blande sammen skjønnsmessige vurderinger om en sak vil føre frem, med vurderinger av om særlige grunner foreligger i den aktuelle sak. Hvis « pretensjonen » (hvordan skal dette uttrykket forståes?) er svak, vinner parten neppe frem i lengden. Regjeringens anonyme forfatter må redegjøre nærmere for « substansen » i setningene som følger, om « endringer i den bestående tilstand som følge av den summariske behandlingen ». Selv parter som reiser « sjikanesaker » må få muligheter til å begrunne sitt søksmål, om det er aldri så tåpelig. Rettergangsbøter og saksomkostninger må være passende virkemidler som en signaleffekt også til advokatstanden som fremmer saker på vegne av klienter som har uhederlige motiver for søksmål.

       Dette medlem går inn for å avvise Regjeringens endringsforslag og tilføyer at også skjønnsutøvelsen må være gjenstand for anke/klage. Erfaringene med rettsapparatet dokumenterer manglende motiverende grep for fremstillingen i domsslutninger; manglende redegjørelse for avveining og en tilfeldig og skjødesløs sammenrasking av momenter som ofte starter med konklusjonen og deretter uten kildebelegg konstruerer premissene. Den samme uredelighet ser en også hos de sakkyndige.