Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av Barneombudet som en fri og uavhengig instans som barns talerør og pådriver i arbeidet for å fremme barns interesser i alle deler av samfunnet.

       Flertallet viser til St.prp. nr. 1 (1993-1994) hvor Stortinget ba Barne- og familiedepartementet om å ta initiativ til en evaluering av barneombudets rolle og funksjon. Bakgrunnen for ønsket om en evaluering ble begrunnet med at Barneombudet hadde eksistert i 12 år uten at man hadde gjennomført noen formåls- eller konsekvensutredninger.

       Flertallet er opptatt av at Barneombudet skal være talerør, høringsinstans, informant, konfliktløser, tilsynsmann, rådgiver, kontrollør, aktivist, lobbyist, forslagsstiller og pådriver for barn. Både gjennom rollen som positiv pådriver og som refser og aktivist vil Barneombudet kunne motivere, oppmuntre og påvirke opinionen til beste for barn. Flertallet vil understreke at media er en viktig formidlingskanal for barneombudet, og at behovet for personfokusering for å gjøre Ombudet kjent for barn er vesentlig.

       Flertallet betrakter endringene av § 2 og § 3 som en formalisering av en allerede innarbeidet praksis. Flertallet støtter disse endringer i loven.

Forholdet mellom enkeltsaker og generelle og prinsipielle saker

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter Barne- og familiedepartementet i at Barneombudet bør konsentrere sin virksomhet om generelle og prinsipielle saker. Inngripen i enkeltsaker fører ikke bestandig til fordeler for det involverte barn selv om hensikten er god. Gjennom arbeid med prinsipielle sider og viktige spørsmål som kommer opp via enkeltsaker kan Barneombudet på den måten fremme barns interesser i samfunnet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Barne- og familiedepartementet i at Barneombudet i hovedsak bør konsentrere sin virksomhet om generelle og prinsipielle saker. Men i arbeidet med prinsipielle spørsmål trenger Barneombudet opplysninger om hvordan barn har det. Enkelthenvendelser, innsikt i enkeltsaker og konkret kontakt med enkelte barn, utgjør viktig bakgrunn for disse opplysningene. For å ha grunnlag for å arbeide med generelle og prinsipielle saker, bør Barneombudet derfor også kunne ta opp enkeltsaker, uten dermed å være behandler eller konfliktløser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enige i at Barneombudet som offentlig instans skal fokusere på generelle og prinsipielle saker, men disse medlemmer ønsker ikke å begrense Ombudets mulighet til også å engasjere seg i enkeltsaker der barns rettigheter blir tilsidesatt. Barnets interesser må hele tiden være overordnet, derfor må Ombudet være varsom med å offentliggjøre sitt engasjement i enkeltsaker.

Barneombudets virkemidler

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at barneombudets viktigste virkemiddel er å være i kontakt med barn. Og deretter å gi sine kunnskaper tilkjenne på ulike måter til voksenverdenen. Flertallet ser det verdifulle i at Barneombudet bruker de nye mediene til å fremme aktuelle problemstillinger og ideer i forhold til barn. Fordi mange barn ønsker en mer direkte kommunikasjonsform i forhold til barneombudet, er det viktig for Barneombudet å oppsøke barn der de bor.

       Flertallet vil understreke den utfordringen Barneombudet har i forhold til å gjøre Ombudet tilgjengelig også for barn og unge med etnisk eller fremmedkulturell bakgrunn.

       Flertallet er enige med departementet i at Barneombudet ikke bør ha en egen forskningsutredningsenhet.

Sterkere tilknytning til kommunene - nettverksombud

       Flertallet er enige med Barne- og familiedepartementet i at Barneombudet benytter de ressursene som ligger i kommunene og utvikler nye kanaler for å nå fram til barn.

Betydningen av barneombudets administrative tilknytning til departementet

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til behandlingen av Dok.nr.8:108 (1995-1996) i Stortinget om Barneombudets tilknytningsform. Flertallet mener det er naturlig at ombudet, som andre underordnede forvaltningsorgan, er knyttet til et departement. Barne- og familiedepartementet synes da å være det mest nærliggende alternativet. Flertallet vil understreke at barneombudets tilknytning er rent formelt, ettersom departementet ikke på noen måte har instruksjonsmyndighet over Ombudet i faglige spørsmål. Den administrative tilknytningen skal først og fremst gjelde økonomi og personalmessige konsekvenser.

       Flertallet mener det er viktig at Barneombudet bevarer sin uavhengighet samt kompetanse til fritt å ta opp prinsipielle spørsmål i tråd med Ombudets funksjon.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener dette hensynet er ivaretatt gjennom § 1 og § 3, som setter grenser for Kongens adgang til å regulere Ombudets arbeidsområde.

       Flertallet viser til brev fra departementet av 30. januar 1998 der det bl.a. fremgår:

       (Brevet er tatt inn som vedlegg 1.)

       Flertallet har for øvrig ingen merknader, og støtter proposisjonen slik den foreligger.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Barneombudet må ha en helt fri, selvstendig og uavhengig rolle i forhold til Barne- og familiedepartementet, forvaltningen for øvrig, andre offentlige instanser og publikum. Barneombudet må på eget initiativ kunne ta opp både prinsippsaker og enkeltsaker, være « vaktbikkje » og barns talsperson i forhold til både departement og underliggende etater. Disse medlemmer mener at den frie og uavhengige stillingen sikres best ved at Barneombudet oppnevnes av Stortinget.

       Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:

« § 2 skal lyde:

       Stortinget oppnevner for 4 år om gangen et barneombud. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Barneombudet er blitt en meget kjent institusjon som både barn og barns omsorgspersoner naturlig henvender seg til både for rapport om mislighold av barns rettigheter og for rådgivning i vanskelige situasjoner. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at Barneombudets frie stilling i forhold til departementet opprettholdes, da nettoppe dette gir Ombudet stor troverdighet i forhold til de mangeartede sakskomplekser Ombudet engasjerer seg i.

       Disse medlemmer vil derfor fraråde den avgrensningsmulighet av Ombudets arbeidsområde som lovendringsforslaget i § 5 første punktum innebærer, da utarbeidelse av Instruks for Barneombudet er delegert til departementet.

       Disse medlemmer fremmer følgende endringsforslag:

« § 5 første punktum skal lyde:

       Ombudet har rett til å uttale seg om forhold som går inn under ombudets arbeidsområde etter denne lov. Ombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til. »

Barne- og familiedepartementets arbeid med endringer i barneombudets instruks

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil sterkt understreke at ombudets uavhengighet og selvstendige stilling ikke må svekkes. Med dette som rettesnor er dette flertallet enig i de forandringene som departementet ønsker å gjøre i instruksen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å gi uttrykk for en skepsis til Barneombudets rolle. Ombudet har ikke hatt noen klart definert oppgave og fungert mer som et « synseorgan » enn som et reelt organ med muligheter til å ta avgjørelser og gjennomføre saker.

       Disse medlemmer erkjenner imidlertid at Barneombudet er blitt et kjent begrep i Norge, og at mange betrakter Barneombudet som en garantist for barns rettssikkerhet på selvstendig grunnlag.

       Disse medlemmer uttrykker derfor skepsis til forslag om lovendring under § 5 som vil gi departementet større innflytelse på Barneombudets arbeid og vil ikke anbefale dette.

       Disse medlemmer vil derfor gå imot den foreslåtte endring av § 5.