1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Stortinget har ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996), vedtatt å avvikle resterende eneretter i telesektoren fra 1. januar 1998.

       De reguleringsmessige omlegginger som følger av Stortingets behandling av St.prp. nr. 70 (1995-1996) kan gjennomføres med hjemmel i någjeldende telelov (lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon).

       Det er imidlertid nødvendig å endre teleloven på noen punkter for å tilpasse lovens formuleringer fullt ut til den nye regulatoriske situasjonen.

       Erfaringene med loven siden ikrafttredelsen 1. januar 1996 tilsier videre etter Samferdselsdepartementets oppfatning at det vil være gunstig samtidig å foreta noen endringer/suppleringer av lovens bestemmelser.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Eirin Faldet, Sverre Myrli, Gunn Olsen, Ola Røtvei og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Thore Aksel Nistad og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen og lederen Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll og fra Venstre, May Britt Vihovde, viser til at Stortinget ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996),  vedtok å avvikle resterende eneretter i telesektoren fra 1. januar 1998.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at hensikten med den avvikling av eneretter i telesektoren som Norge har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler (EØS og WTO), er å kunne tilby innbyggerne i Norge et bedre teletilbud til en lavere pris enn tidligere.

       Flertallet har merket seg at departementet foreslår å ilegge konsesjonsplikt for tilbydere som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet og offentlig telefontjeneste dersom tilbyderne av slike tjenester har en såkalt « sterk markedsstilling ».

       Flertallet har videre merket seg at departementet foreslår at andre som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett og offentlige telefontjenester, tilbydere som ikke har en slik sterk markedsstilling, bør pålegges registreringsplikt. Departementet foreslår i denne sammenheng å videreføre ordningen med at regulering på dette området skjer ved forskrift.

       Flertallet slutter seg til prinsippet om konsesjonsplikt for tilbydere med sterk markedsstilling.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.284 (1995-1996) der komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, blant annet skriver:

« ... viser til at televirksomheten er i kontinuerlig utvikling. Teknologiutviklingen bryter ned grensene mellom tradisjonelle teletjenester, IT-tjenester, informasjons- og mediatjenester og skaper dermed grunnlag for samarbeid og konkurranse på tvers av tidligere adskilte bransjer både nasjonalt og internasjonalt. »

       Disse medlemmer vil understreke at bakgrunnen for avviklingen av eneretten for telesektoren i Norge var en erkjennelse av at den teknologiske og markedsmessige utviklingen ikke lenger gjorde enerett egnet for å nå telepolitiske mål, slik som å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris.

       Disse medlemmer er uenig i at konsesjonsplikten begrenses til tilbydere med sterk markedsstilling.

       Disse medlemmer mener at behovet for politisk styring av utviklingen i telemarkedet, hensynet til de telepolitiske målene og hensynet til virksom rettferdig konkurranse tilsier at det bør være en allmenn konsesjonsplikt.

       Disse medlemmer viser til at dette er i tråd med forutsetningene fra flertallet i Stortinget ved behandlingen av avviklingen av enerettene i telesektoren (Innst.S.nr.284 (1995-1996)). Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttalte da:

« Flertallet er enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i telemarkedet, og mener at konsesjoner vil bidra til at konkurransen på telemarkedet vil bli ført på like vilkår ».

       Disse medlemmer vil understreke at en slik konsesjonsplikt ikke må virke begrensende i forhold til virksom konkurranse. Det legges derfor til grunn at alle som tilfredsstiller de minimumsvilkår som etter Regjeringens forslag forutsettes fastsatt i forskrift, skal få konsesjon. En allmenn konsesjonsplikt vil imidlertid gi myndighetene hjemmel til å sette vilkår.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at vilkårene må være varierte, og er enig i at tilbydere med sterk markedsstilling må pålegges særlige konsesjonsvilkår. Disse medlemmer legger til grunn at vilkårene for operatører med sterk markedsstilling i hovedsak skal være i tråd med det Regjeringen foreslår. Det vises imidlertid til at disse medlemmer på enkelte områder har avvikende synspunkter slik det framgår av merknadene nedenfor.

       Disse medlemmer mener at Regjeringens opplegg i proposisjonen ikke tar tilstrekkelig hensyn til at en operatør kan ha stor betydning for prisdannelsen og tilbudet i markedet selv om operatørens markedsandel er relativt liten. Dette kan både ha sammenheng med konkurransen i de enkelte delmarkeder og at operatøren kan ha en posisjon i markeder utenom Norge som gir operatøren en konkurransekraft som overstiger det den tidvise markedsandel i Norge synes å tilsi. En allmenn konsesjonsplikt gir myndighetene større fleksibilitet, større mulighet til å sikre samfunnsmessige hensyn og større mulighet for å sikre virksom konkurranse. Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke at virksom konkurranse ikke ivaretas ved ensidig å legge begrensninger på de som har sterk markedsstilling i det norske telemarkedet. Dette kan tvert imot gi skjev konkurranse.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende alternative forslag til § 2-1:

« § 2-1 skal lyde:

Konsesjonsplikt

       Enhver tilbyder som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet eller som tilbyr offentlig telefontjeneste må ha tillatelse av Kongen.

       Telemyndigheten kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett og teletjenester, om nett og tjenester som tilbys i tilknytning til slik virksomhet, om konsesjonspliktens omfang, om at andre samfunnsviktige telenett og teletjenester, herunder slike som tildeles frekvenser i medhold av kap. 5, skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon.

       Bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-7 får anvendelse på konsesjonspliktig virksomhet så langt de passer. »

       Disse medlemmer vil stemme imot endringen i ny § 3-1.

       Disse medlemmer vil videre stemme imot endringen i ny § 2-3.

       Disse medlemmer er enige med Regjeringen i at nærmere regulering utover konsesjonsvilkårene skjer ved forskrift.

       Disse medlemmer mener det først og fremst er gjennom konsesjoner og vilkår knyttet til disse til at man har godt nok grunnlag for å sikre at viktige telepolitiske mål ivaretas, og at det er seriøse aktører som etablerer seg på de viktigste områdene.

       Disse medlemmer vil peke på at en av fordelene med en konsesjonsordning framfor en registreringsordning med etterfølgende kontroll, er at en konsesjonsordning sikrer at hensynet til kvalitet og seriøsitet ivaretas før etablering, mens det ved en registreringsordning først foretas kontroll i ettertid.

       Ut fra den foreliggende situasjon vil det etter disse medlemmers vurdering kun være Telenor som vil bli pålagt krav om konsesjon dersom forslaget til lovtekst blir vedtatt. Det er heller ikke grunn til å tro at noen konkurrent i overskuelig framtid vil komme i en slik posisjon at konsesjonsplikt i hht. loven inntrer. Likevel er det etter disse medlemmers vurdering neppe tvil om at konkurrenter med betydelig volum på virksomhet på lønnsomme områder i stor grad vil påvirke markedet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at det er to hensyn som må veies mot hverandre ved bruk av forskrift. Hensynet til fleksibilitet ved skiftende behov som følge av rask teknologisk utvikling eller andre hensyn, taler for forskriftsregulering. I motsatt retning taler hensynet til markedsaktørenes behov for forutsigbare rammebetingelser.

       Disse medlemmer mener at man i denne fase av den telepolitiske utvikling i Norge bør akseptere en noe større grad av forskriftsfullmakt enn hva som på lengre sikt er ønskelig, og vil på denne bakgrunn slutte seg til departementets forslag. Etterhvert som man i Norge vinner erfaring med en ordinær konkurranse på det telepolitiske området, bør forskriftsfullmaktene strammes inn slik at Stortinget kan ta et mer direkte ansvar for de telepolitiske rammebetingelser.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener politisk styring og regulering av telemarkedet best kan skje gjennom en kombinasjon av ulike virkemidler. Gjennom forskrifter settes generelle krav til alle aktører i markedet. Gjennom konsesjonsplikt og pliktig registrering av alle som tilbyr nett og tjenester som angitt i forslag til endret § 2-1, sikrer en at det er kun seriøse aktører som får tilby teletjenester. Konsesjonsplikt for aktører med sterk markedsstilling gir myndighetene god anledning, f.eks. gjennom leveringsforpliktelser, til å sikre oppnåelse av viktige telepolitiske målsettinger. En av disse målsettingene er et likeverdig tilbud til lavest mulig priser i alle deler av landet. Bruk av forskrifter, registreringsplikt og konsesjonsplikt (for aktører med strek markedsstilling) må ses i sammenheng med innføring av en ordning for felles finansiering av leveringsforpliktelser, ved at alle aktører i markedet må være med å bidra til finansiering av ulønnsomme leveringsforpliktelser. Gjennom felles finansiering, f.eks. gjennom et USO-fond, sikrer en at konsesjonsvilkår for aktører med sterk markedsstilling ikke blir så tyngende at disse får vesentlige byrder i forhold til konkurrentene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at telekommunikasjon er i stadig utvikling, og at det derfor er påkrevet at lovverket er i samsvar med utviklingen til enhver tid. De reguleringsmessige omlegginger som følger av Stortingets behandling av St.prp. nr. 70 (1995-1996) kan gjennomføres med hjemmel i någjeldende telelov, men det er nødvendig å endre teleloven på noen punkter for å tilpasse lovens formuleringer fullt ut til den nye regulatoriske situasjonen.

       Disse medlemmer vil videre vise til at dette gjelder også tilpassing av regelverket til en situasjon med konkurranse, og der aktørene stiller likt innenfor nødvendig regelverk med hensyn til frekvenser og internasjonale bestemmelser. EU har nettopp vedtatt et direktiv om et felles rammeverk for generelle autorisasjoner og individuelle lisenser for teletjenester (Europaparlamentet og Rådets direktiv 97/13/EF av 10. april 1997). Av dette går det frem at antallet lisenser på et område ikke kan begrenses ut fra andre hensyn enn mangel på radiofrekvenser.

       Disse medlemmer hilser velkommen endringene i loven, og vil peke på at det er ett skritt i riktig retning for et fritt marked under ansvar. Det er nå viktig at man prøver endringene en tid for å se hvordan disse fungerer, før ytterligere endringer foretas. Dette er imidlertid et område som er i en utvikling som det bør holdes øye med, slik at man unngår monopoler eller uheldige effekter som går ut over andre i markedet eller brukerne av tjenestene.

2. Tilpasning av regelverket til en situasjon med konkurranse

2.1 Sammendrag

       Proposisjonen inneholder forslag om tilpasning av lovens bestemmelser om konsesjonsplikt for telenett og teletjenester til den reguleringsmessige situasjonen som følger av Stortingets vedtak.

       Det foreslås å legge konsesjonsplikt på tilbydere av tilgang til offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet og offentlig telefontjeneste med sterk markedsstilling.

       For andre tilbydere av tilgang til offentlig telenett og offentlig telefontjeneste foreslås det pålagt registreringsplikt. Regulering ved forskrift foreslås videreført.

Gjeldende reguleringsbestemmelse for konsesjonspliktige telenett og konsesjonspliktige teletjenester m.v.

       Gjeldende telelov trådt i kraft 1. januar 1996 og videreførte de sentrale reguleringsbestemmelsene for offentlig telenett og offentlig teletjeneste fra tidligere teleregulering.

       Stortingets tilslutning til St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996), åpnet for innføring av en registreringsordning for anlegg og drift av alternative telenett etter nærmere bestemmelser for tilbud om teletjenester til andre. Stortingets vedtak åpnet også for adgang til anlegg av alternative telenett til eget bruk og til leveranse til andre av egne konkurransetjenester.

       Eneretten på nettsiden bestod fram til 1. januar 1998 av telenett som anlegges/nyttes til offentlig taletelefoni og tilbud om leide linjer. Dette omfatter imidlertid ikke de nett som mobiloperatørene anlegger/nytter til mobil taletelefoni, der konkurranse fra 1. november 1996 bare er begrenset av tilgangen på frekvenser.

       På tjenestesiden omfattet eneretten fram til 1. januar 1998 offentlig fastnett taletelefoni og tilbud om leide linjer til allmennheten etter at det i 1991 ble åpnet for begrenset konkurranse på mobilkommunikasjonsområdet.

       Rettigheter og plikter for konsesjonspliktig virksomhet er nedfelt i konsesjoner til Telenor AS (inkludert mobilvirksomheten som utøves av Telenor Mobil AS) og NetCom GSM AS.

Nærmere om forslag til reguleringsordning

Generelt om reguleringsformene

       Stortingets behandling av St.prp. nr. 70 (1995-1996) bygger på at konsesjoner, forskrifter og registrerings-/meldepliktsordninger fortsatt skal benyttes som aktivt styringsredskap. I proposisjonen er det ført opp noen aktuelle områder som kan egne seg for regulering ved konsesjon etter 1. januar 1998. De aktuelle områder er knyttet til virksomheter som:

-	Har markedsmakt, basert på nærmere bestemt definisjon og terskelverdi,

-	tilbyr offentlig taletelefonitjeneste,

-	har plikt til å tilby leid samband i hele eller bestemte deler av landet, eller

-	anlegger, innehar eller driver telenett og som får adgang til radiofrekvenser, framføringsrett over offentlig eller privat grunn eller rett til å kreve og plikt til å tilby deling av fysisk infrastruktur.

       Med hjemmel i telelovgivningen er det fastsatt en rekke bestemmelser for televirksomheten i form av forskrifter. Disse vil i hovedsak bli videreført også etter avviklingen av resterende eneretter i telesektoren.

Regulering av offentlig telenett

       Samferdselsdepartementet mener at offentlige telenett som i dag ikke kommer inn under eneretten, fortsatt reguleres ved at den gjeldende reguleringsordning (registreringsplikt og regulering ved forskrift) videreføres og utvides til også å omfatte telenett som nyttes til taletelefoni og tilbud om overføringskapasitet.

       Registreringsordningen som ble etablert ved midlertidig forskrift om alternative telenett vil være velegnet til regulering av telenett som eies/drives av operatør som ikke omfattes av reglene om sterk markedsstilling.

       Samferdselsdepartementet mener at konsesjonsplikten for nett som nyttes til tilbud om overføringskapasitet eller offentlig taletelefoni videreføres etter 1. januar 1998 for virksomhet som har sterk markedsstilling.

Regulering av offentlig teletjeneste m.v.

       St.prp. nr. 70 (1995-1996) og Stortingets behandling av denne bygger også på tjenestesiden på at ordningen med tildeling av konsesjon for offentlig taletelefoni og tilbud av leide linjer skal videreføres.

       Konsesjonsplikten avgrenses til virksomhet med sterk markedsstilling fordi det:

-	Muliggjør tilnærmet likt reguleringsgrep for konsesjonspliktig nett og tjeneste, forhindrer overlappende regulering og ivaretar samtidig aktuelle regulerings- og styringsbehov,

-	reduserer avgrensningsvanskene mot tjenesteyting som ikke er «offentlig taletelefoni», og

-	begrenser byrdene for små aktører.

       Ved vurdering av utforming og avgrensning av konsesjonsplikten, legger departementet til grunn at begrepet sterk markedsstilling blir definert på en tilstrekkelig fleksibel måte i forhold til det reguleringsbehov som foreligger knyttet til fastlagte telepolitiske målsetninger.

       Departementet mener at gjennom en videreføring av konsesjonsplikten for dominerende markedsaktører, vil en sikre at leveringsforpliktelsene for grunnleggende teletjenester til alle deler av landet blir ivaretatt. Dette innebærer også at konsesjonsbestemmelsene må utformes slik at en har hjemmel for å legge leveringsforpliktelser på andre tilbydere av telenett og teletjenester for oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon dersom det på et gitt område skulle oppstå en situasjon hvor ingen av aktørene i utgangspunktet har konsesjonsplikt i kraft av sterk markedsstilling. Det vises på denne bakgrunn til forslaget til nytt § 2-1 tredje ledd.

       Det vises også til § 3-4 annet ledd hvor det bl.a. er inntatt hjemmel for telemyndigheten til å pålegge tilbyder av grunnleggende teletjeneste å gjennomføre tiltak, herunder plikt til å etablere landsdekkende tjenestetilbud, for å sikre nasjonale behov for telekommunikasjon.

       For å sikre grunnlaget for en helhetlig regulering mener departementet at det bør innføre en registreringsordning for tilbydere av overføringskapasitet og offentlig telefontjeneste som den registreringsordningen som allerede er innført på nettområdet.

       Departementet vil videreutvikle tjenlige virkemidler for å ta vare på de samfunnsmessige oppgaver i telesektoren og mål som er nedfelt i erklæringen om Politisk grunnlag for en Sentrumsregjering (Voksenåsen-erklæringen) med hensyn til mest mulig like teletakster over hele landet.

       Ved siden av en mest mulig lik regulering for nett og tjenester vil en ved en avgrensning også oppnå å knytte konsesjonsgrensen til en reguleringsgrense som en under enhver omstendighet må forholde seg til på grunn av forpliktelser som følger av EØS-regelverket.

       Krav om at elektromagnetiske frekvenser ikke kan tas i bruk uten tillatelse av telemyndighet foreslås tatt inn som § 5-2 nytt første ledd. Departementet foreslår imidlertid at en i § 2-1 tredje ledd tar med en hjemmel for telemyndigheten til å bestemme at samfunnsviktige mobilnett og -tjenester skal være konsesjonspliktige.

       Det tas sikte på å videreføre Post- og teletilsynets myndighetsområde vedrørende frekvensforvaltningen.

       Ordningen med forskriftsregulering vil bli videreført og foreslås i henhold til det ovenstående utvidet til å omfatte ikke konsesjonspliktig offentlig telenett og offentlig teletjeneste.

       I forskriften pålegges tilbydere av offentlig telefontjeneste å gi tilgang til og ikke kreve betaling av brukerne for anrop til nødetatens nødnumre.

       Forskriften trådte i kraft 1. januar 1998.

Utforming av konsesjonsbestemmelsen for offentlig telenett og offentlig telefontjeneste - virksomhet med sterk markedsstilling

       Departementets forslag til konsesjonsbestemmelse i teleloven (til erstatning for någjeldende § 2-1 og § 2-2) utformes slik det er gjengitt i proposisjonen, jf. § 2-1 Konsesjonsplikt.

       Utgangspunktet og hovedregelen vil være at en virksomhet normalt skal regnes for å ha sterk markedsstilling dersom markedsandelen utgjør 25 % eller mer. Slik vurdering blir i tilfelle å foreta både i forhold til det geografiske markedet der virksomheten utøves og i forhold til det aktuelle produktmarkedet. Et geografisk marked vil kunne sies å foreligge dersom dette kan skilles fra et tilstøtende område fordi konkurranseforholdene framtrer som klart forskjellig. Når det gjelder fastlegging av hva som kan sies å være produktmarked, vil produktenes substituerbarhet stå sentralt. Dette innebærer bl.a. at en må vurdere produktenes funksjon, pris og bruk.

       Det vil reise seg en rekke spørsmål ved vurdering av om en tilbyder har sterk markedsstilling. Telemyndigheten må, så snart en får kjennskap til dette, foreta undersøkelser for å avklare om tilbyderen har eller snart vil oppnå sterk markedsstilling. Dersom telemyndigheten kommer til at dette er eller vil bli tilfelle, må tilbyderen eventuelt pålegges å sende inn søknad om konsesjon.

       I § 2-1 tredje ledd er det foreslått inntatt hjemmel for telemyndigheten til å bestemme at andre samfunnsviktige telenett eller teletjenester enn nett eller tjenester som drives av tilbyder med sterk markedsstilling skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon.

EUs lisensdirektiv

       EU har nettopp vedtatt et direktiv om et felles rammeverk for generelle autorisasjoner og individuelle lisenser for teletjenester. Direktivet fastsetter bl.a. rammer for når en kan nytte individuelle lisenser (konsesjoner). Direktivet antas å være EØS-relevant. Et hovedpunkt i direktivet er at landenes teleregulering i hovedsak bør baseres på generelle tillatelser, med regulering av tilbud av teletjenester og etablering/drift av nett uten særskilt, individuell tillatelse av myndighetene.

       Antall lisenser på et område kan ikke begrenses ut fra andre hensyn enn mangel på radiofrekvenser.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil minne om telepolitiske målsettinger nedfelt i Innst.S.nr.284 (1995-1996) hvor det heter at man vil:

-	Sikre alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest mulig pris.

-	Sikre størst mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes inn på tjenestesiden.

       Komiteen vil understreke betydningen av at myndighetene i tråd med de telepolitiske målsettingene hele tiden arbeider for at en forbedring som inntrer på et teknologisk eller geografisk område raskest mulig, gjøres tilgjengelig for alle.

       Komiteen vil understreke at tele- og IT-tjenester av høy kvalitet, i alle deler av landet, og til internasjonalt konkurransedyktige priser, er en viktig forutsetning for at norsk næringsliv kan lykkes i fremtiden. Norges geografi gjør det imidlertid viktig at norske myndigheter har en ambisjon som strekker seg ut over dette. Ambisjonen må være at Norge skal være en ledende nasjon både mht. kvaliteten på tjenestene og mht. lave priser. Bare på denne måten kan målsettingen om en størst mulig verdiskapning oppnås.

       Komiteen legger til grunn at vurderingen av hva som er grunnleggende teletjeneste må endres i tråd med den teknologiske utviklingen.

       Komiteen viser til at tilgang til infrastruktur med bl.a. bånd av tilstrekkelig bredde og kvalitet vil være avgjørende for konkurranseevnen til næringslivet i distrikts-Norge.

       Komiteen ber i denne sammenheng Regjeringen vurdere hvordan ISDN-tilknytning kan sikres for abonnenter i hele landet.

       Komiteen ser det som viktig for utviklingen av telekommunikasjonstilbudet i Norge at Regjeringen og reguleringsmyndighetene legger til rette for en konkurranse som gir incentiver til innovasjon og investeringer som utnytter teknologiske muligheter for utvikling av et moderne tjenestetilbud for det norske markedet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at departementet mener at området for regulering ved individuelle tillatelser (konsesjonspliktig område) må utformes slik at en i størst mulig grad:

-	Sikrer oppnåelse av fastsatte telepolitiske målsettinger,

-	styrker grunnlaget for en effektiv konkurranse på like vilkår og

-	begrenser reguleringen til å omfatte færrest mulig forskjellige « kategorier » med sikte på å redusere avgrensningsproblemer innen nett- og tjenesteområdet og skape mest mulig klare og forutsigbare reguleringsgrenser for aktørene.

       Flertallet slutter seg til dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at husstander og virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning til digitale nett med overføringskapasitet tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig nye kommunikasjonsmuligheter.

       Disse medlemmer legger til grunn at myndigheten gjennom konsesjonsvilkår skal sikre likeverdig tilbud av grunnleggende teletjenester til likeverdige priser over hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at i en høyteknologisk bransje med usedvanlig rask teknologisk utvikling er det ikke mulig å forutsette at tilbudet til enhver tid er likt i hele landet. Disse medlemmer forstår departementet slik at også Regjeringen legger dette til grunn.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at departementet vil « videreutvikle tjenlige virkemidler for å ta vare på de samfunnsmessige oppgaver i telesektoren ».

       Disse medlemmer understreker viktigheten av et likeverdig tilbud av grunnleggende teletjenester. I et telemarked med fri konkurranse kan dette best oppnås gjennom en kombinasjon av regulering gjennom forskrifter, konsesjonsvilkår for sterke aktører og innføring av en ordning med felles finansiering av leveringsforpliktelser for telenett og tjenester.

Regulering av offentlig teletjenester m.v.

       Komiteen har merket seg at departementet i løpet av 1998 vil vurdere innføring av et såkalt « USO-fond » for å finansiere samfunnspålagte leveringsforpliktelser.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener denne vurderingen må legges fram for Stortinget senest i Revidert nasjonalbudsjett for 1998.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber departementet vurdere om et påslag i samtrafikkprisen for de aktører som utøver slike samfunnspålagte tjenester, kan være en egnet finansieringsform.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig at departementet i løpet 1998 vurderer innføring av et såkalt « USO-fond » for å finansiere samfunnspålagte leveringsforpliktelser.

       Disse medlemmer vil likevel be departementet å vurdere et alternativ som kan være egnet til å oppnå den samme målsetting. Departementet bes vurdere om anbudskonkurranser, der markedsforpliktelsene i ulønnsomme områder tildeles den aktør som er villig til å oppfylle forpliktelsene til lavest mulige kostnader for det offentlige, kan være et egnet alternativ til fondsfinansiering.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at kombinasjonen av pålegg gjennom konsesjon og finansiering gjennom fond vil være den beste måten å sikre teletjenester også i ulønnsomme deler av markedet. Dette medlem er skeptisk til å sikre disse tilbudene gjennom anbud, fordi reglene for anbudskonkurranse er relativt rigide og lite fleksible. Blant annet gir konsesjoner langt bedre muligheter til å velge operatør ut fra andre vurderinger enn bare de rent økonomiske, og dessuten mer fleksibilitet f.eks dersom politiske vurderinger eller den teknologiske utvikling tilsier at kravene til hva slags tjenester som skal leveres i de aktuelle områdene bør endres.

       Dette medlem er videre sterkt i tvil om et påslag i samtrafikkprisen hos de aktører som utøver samfunnspålagte tjenester, vil være et godt alternativ til den skisserte fondsfinansiering av ulønnsomme tjenester. Etter dette medlems vurdering vil det for konkurrentene antakelig være mange muligheter til å unngå å bruke det nettet der påslaget er lagt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener at alle operatører som deltar i telemarkedet skal være med å dekke utgifter for ulønnsomme leveringsforpliktelser for telenett og tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at forpliktelser som gjennom konsesjon pålegges den eller de største operatørene, ikke må være så tyngende at disse får vesentlige byrder i forhold til konkurrentene.

       Regjeringen og reguleringsmyndigheten bør tilstrebe at byrder forbundet med spesielle oppgaver, tilbud til ikke lønnsomme deler av markedet m.v., så langt det er mulig, legges på alle betydelige aktører i markedet eller kompenseres gjennom økonomiske utjamningsordninger.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke i første omgang vil ta i bruk hjemmelen til å finansiere de leveringsforpliktelsene Telenor i dag er pålagt. Disse medlemmer viser til svar fra statsråden til komiteen der dette bl.a er begrunnet slik:

« Det som avgjør om det er hensiktsmessig å innføre en delt finansieringsordning er om (...) det er noen aktører i markedet (med unntak av den som innehar leveringsplikten) som har opparbeidet seg et grunnlag i form av f.eks. omsetning, trafikkmengde eller antall abonnenter til å kunne bidra til finansiering av byrden. Erfaringene fra andre land, som har avviklet enerettene i telesektoren, tilsier at det tar noe tid før de nye aktørene opparbeider seg er slikt grunnlag ».

       Disse medlemmer finner ikke at det er andre argumenter enn hensynet til at nye aktører kan presse prisene på lønnsomme områder lavest mulig ned, som skulle tilsi at ordningen med samfinansiering av leveringsforpliktelser ikke blir gjennomført tidligst mulig. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at mange av de nye operatørene på lønnsomme områder inngår som deler av, eller er datterselskaper av store internasjonale selskaper som ikke bør få muligheter til å « skumme fløten » ved å være fritatt for medansvar for samfunnspålagte oppgaver, herunder et likeverdig tilbud av grunnleggende teletjenester i hele landet. Disse medlemmer mener at manglende medfinansiering av leveringsforpliktelsene vil bidra til en skjev konkurranse.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen om at ordningen for å sikre delt finansiering av leveringsforpliktelser settes i verk snarest mulig og senest fra 1. juli 1998. »

       Disse medlemmer viser til at tilknytning til f.eks. ISDN-nett betyr en kraftig kvalitetsheving av teletjenestene, som er av særlig betydning for næringslivet og næringsutvikling i distriktene. Disse medlemmer vil be departementet vurdere om midler i et slikt fond for delt finansiering av leveringsforpliktelser også kan brukes til en forsert utbygging av framtidsrettede bånd og linjer.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at det i § 3-4 foreslås at alle aktører i markedet skal kunne pålegges « finansieringsordninger knyttet til leveringsforpliktelser for telenett og tjenester ». Disse medlemmer ser forslaget om regulering gjennom forskrift og konsesjonsplikt kun for sterke aktører i nær sammenheng med innføring av en felles finansieringsordning for leveringsforpliktelser for telenett og tjenester. En felles finansieringsordning sikrer at alle aktører i markedet skal ta del i finansieringen av leveringsforpliktelser som pålegges en eller flere sterke aktører. Slik unngår en at noen selskaper kan hente ut stort overskudd fra spesielt lønnsomme deler av markedet, uten at de samtidig bidrar økonomisk til å oppnå de telepolitiske målsettingene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at en ordning med felles finansiering av leveringsforpliktelser settes i verk så snart det er praktisk mulig og økonomisk hensiktsmessig. »

Utforming av konsesjon for offentlig telenett og offentlig telefontjenester - virksomhet med sterk markedsstilling

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, merker seg at departementet foreslår at en markedsandel på 25 % skal betraktes som en såkalt sterk markedsstilling. Flertallet er enig i dette.

       Flertallet har merket seg at det ved denne beregningen skal tas hensyn til markedsandeler som innehas av andre som virksomheten utøves eller finansieres sammen med. Flertallet er enig i at dette gjøres, men vil samtidig understreke at hensynet til forutsigbare rammebetingelser for markedsaktørene setter sterke krav til myndighetenes skjønnsutøvelse på dette punktet.

       Flertallet vil ellers bemerke at Telemyndighetenes reguleringsadgang gjennom forskrifter etter § 2-1 er svært omfattende. Flertallet vil derfor be departementet komme tilbake med en evaluering av erfaringene med den vide forskriftsadgangen senest våren 1999. I tillegg til departementets egen vurdering må synspunktene til aktørene her komme klart frem.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader om allmenn konsesjonsplikt under pkt. 1.2.

       Disse medlemmer legger vekt på at det skal være et balansert forhold mellom forpliktelsene til store og små teleoperatører, mellom de som etter Regjeringens framlegg vil være konsesjonerte og ikke konsesjonerte teleoperatører. Det skal bl.a. innebære at de som etter Regjeringens framlegg vil være konsesjonerte operatører i samtrafikkavtaler og tilsvarende avtaler med ikke konsesjonerte operatører skal ha rett til å kreve gjensidige vilkår mht. pris og ytelser.

       Disse medlemmer ber videre departementet å følge utviklingen nøye, slik at leveringsforpliktelser m.v. som påhviler de store (i Regjeringens opplegg konsesjonerte) operatørene også gjennom forskrift kan gjøres gjeldende overfor de mindre (i Regjeringens opplegg ikke konsesjonerte) operatører, dersom det vurderes som nødvendig for å få en rimelig fordeling av forpliktelsene på aktørene i markedet.

Beboereide nett

       Komiteen viser til Innst.S.nr.284 (1995-1996) der et flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, skriver:

« Flertallet vil peke på viktigheten av de brukereide bredbåndskablene i boligområder som samlet sett utgjør en vesentlig del av den elektroniske hovedvegen i Norge. Ved at borettslag, velforeninger, sameier o.l selv kan kreve anbud fra ulike leverandører, kan det oppnås konkurranse uten å bygge nye bredbåndsnett i store deler av boligmassen. Dette gjør det mulig å oppnå sterkere brukerstyring og en raskere og mer effektiv konkurranse om IT-tjenester i Norge enn tilfellet er i land der kabelselskaper eller televerk eier alle bredbåndskabler helt inn i boligene.

Flertallet vil understreke den nasjonaløkonomiske og forbrukerpolitiske betydningen av dette.

Flertallet forutsetter derfor at brukerne beholder eierrett til kabler de eier, og at dette blir sikret i den videre utviklingen. »

       Komiteen viser til at intensjonene i dette ble tatt til følge og tatt inn i midlertidig forskrift om alternative telenett av 31. oktober 1996 som § 10 og i Samferdselsdepartementets forslag av 29. august 1997, om forskrift om offentlig telenett og offentlige teletjenester.

       Komiteen registrerer at paragrafen vedrørende eierretten til beboernett ble fjernet da ny forskrift ble fastsatt ved kongelig resolusjon 5. desember 1997. Komiteen forutsetter at departementet fastsetter ny forskrift, slik at brukerne beholder eierretten til beboereide nett, i tråd med hva komiteens flertall forutsatte ved behandlingen av St.prp. nr. 70 (1995-1996), jf. Innst.S.nr.284 (1995-1996).

EUs lisensdirektiv

       Komiteen har merket seg at departementet slår fast at utforming og avgrensning av fremtidig konsesjonsplikt som redegjort for i proposisjonen ligger innenfor rammene som følger av EUs lisensdirektiv. Komiteen tar dette til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at den ikke-konkurransevridende konsesjonsplikt som foreslås av disse medlemmer er i samsvar med EØS-reglementet.

3. Nærmere om enkelte andre endringsforslag

3.1 Sammendrag

       Samferdselsdepartementet mener at det på bakgrunn av erfaringene med den någjeldende teleloven siden ikrafttredelsen 1. januar 1996, vil være gunstig å foreta enkelte endringer/suppleringer av lovens bestemmelser utover tilpassing til den nye regulatoriske situasjonen fra 1. januar 1998. Hovedpunktene er omtalt i kap. 3 i proposisjonen.

       Teleloven vil sammen med forskrifter hjemlet i loven, håndtere overgangen fra en situasjon med resterende enerett til en situasjon med konkurranse i alle sektorer innen telekommunikasjonsområdet.

Lovens saklige virkeområde og formål (§ 1-1 og § 1-3)

       Under myndighetsutøvelse hører bl.a. forvaltningen av det elektromagnetiske frekvensspekteret og ansvaret for forhold knyttet til EMC (elektromagnetisk kompatibilitet) på telekommunikasjonsområdet. Angivelsen av lovens saklige virkeområde bør utformes slik at det klart framgår at loven omfatter også disse forhold, jf. § 1-1.

       Departementet mener at den teknologiske og markedsmessige utviklingen gjør at enerett ikke lenger er et egnet virkemiddel for å nå telepolitiske mål. Lovens formålsbestemmelse foreslås derfor tilpasset den nye regulatoriske situasjonen ved at gjennom virksom konkurranse tilføyes i § 1-3 a).

Forholdet mellom lovens kap. 2 og kap. 3

       Bestemmelsene i någjeldende kap. 2 retter seg mot konsesjonspliktig virksomhet. Kap. 3 retter seg mot tjenesteleverandører, dvs. aktører i konkurransemarkedet.

       Departementet legger stor vekt på behovet for et oversiktlig lovverk. På denne bakgrunn foreslås generelle bestemmelser for telenett og teletjenester samlet i kap. 3 og regler som gjelder spesielt for konsesjonspliktig virksomhet i kap. 2.

Registrering av maritime avregningsforetak (§ 3-7)

       Som (ny) § 3-7 foreslås en bestemmelse om registrering av maritime avregningsforetak. Bestemmelsen foreslås på bakgrunn av at det i henhold til bestemmelser i International Telecommunications Regulations (ITR), er nasjonale telemyndigheters ansvar å registrere nasjonale maritime avregningsforetak (Accounting Authority) som driver virksomhet i form av betalingsformidling for teletjenester m.v. fra skip.

       Det er når skip som er i fremmed farvann nytter teletjenester for å kontakte land (f.eks. via kystradio) at foretak som forestår betalingsformidling kommer inn i bildet.

Kontroll med åpen tilgang til nett og tjeneste. Klage (§ 8-1)

       Bestemmelsene i § 8-1 regulerer adgangen til å bringe saker inn for telemyndigheten dersom det hevdes at det er opptrådt i strid med reglene om åpen tilgang til telenett og teletjeneste. Det vises til merknadene til bestemmelsene i Ot.prp. nr. 36 (1994-1995) .

       Det er Post- og teletilsynet som behandler saker som bringes inn etter bestemmelsens første, annet og tredje ledd. Post- og teletilsynet utøver på dette området telemyndighet på et faglig selvstendig og uavhengig grunnlag.

       I nytt femte ledd gis bestemmelser om forholdet mellom Post- og teletilsynet og overordnet telemyndighet (Kongen og departementet).

       Som oppfølgning av St.prp. nr. 70 (1995-1996) kap. 5 Tilsyn med konkurransemarkedet er klagemyndighet over Post- og teletilsynets vedtak i saker av konkurransemessig karakter tillagt Planleggings- og samordningsdepartementet (nå Administrasjons- og arbeidsdepartementet). Nærmere avgrensning foretas i forskrifter.

       § 8-1 inneholder også henvisning til adgangen til å bringe saker inn for EFTAs overvåkningsorgan. Departementet mener det er behov for noen justeringer av bestemmelsen på dette området slik at ordlyden samsvarer klart med innbringelsesadgangen som følge av EØS-avtalen, og forslår bl.a. inntatt i (nytt) sjette ledd en henvisning til denne innbringelsesadgangen.

Taushetsplikt (§ 9-3)

       Lovbestemt taushetsplikt etter § 9-3 anses nå for å omfatte også såkalt « hemmelig telefonnummer ». Departementet la i høringsutkastet fram et forslag om å ta inn i § 9-3 en bestemmelse (nytt tredje ledd) om at taushetsplikten ikke er til hinder for at politiet i forbindelse med etterforskning av en straffesak kan få opplyst en abonnents navn, telefonnummer, adresse, herunder datakommunikasjonsadresse (jf. nytt tredje ledd i lovutkastet). Det ble angitt i forslaget at tilsvarende skulle gjelde ved vitnemål for retten i straffesaker.

       Etter høringsrundene og i overensstemmelse med Riksadvokatens forslag foreslår Samferdselsdepartementet inntatt som § 9-3 nytt fjerde ledd en bestemmelse med plikt til å gi slike opplysinger som angitt i tredje ledd med mindre særlige forhold gjør det utilrådelig. Riksadvokaten foreslår at en tar med en slik unntaksbestemmelse. Departementet er enig i dette og i at unntaket fra taushetsplikten for opplysninger som nevnt i § 9-3 tredje ledd også bør omfatte påtalemyndigheten.

Straff (§ 10-4)

       I någjeldende § 10-4 annet ledd (brudd på taushetsplikten) er skyldformen angitt til forsett eller grov uaktsomhet. I bestemmelsens første ledd (brudd på bestemmelser i loven eller forskrifter gitt i medhold av loven) er det angitt hvilken skyldform som kreves. Departementet er kommet til at bl.a. betydningen av en effektiv rettshåndhevelse og hensynet til at skyldformen bør gå klart fram av straffebudet, tilsier en endring i bestemmelsen, jf. forslagene til § 10-4.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at departementet signaliserer behov for å komme tilbake til Stortinget med endringer av teleloven etterhvert som man vinner erfaringer med den nye konkurransesituasjonen. Komiteen forutsetter at departementet av hensyn til så vel aktører som kunder i telemarkedet fremmer slike endringsforslag for Stortinget uten ugrunnet forsinkelse. Komiteen forutsetter også at Stortinget holdes løpende orientert om alle vesentlige endringer i forskriftsverket.

Lovens saklige virkeområde og formål

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at Norge gjennom EØS-avtalen er folkerettslig forpliktet til å innføre konkurranse i telesektoren. EØS-loven § 2 sier at lovbestemmelser som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at departementet foreslår å endre lovens formålsbestemmelse for å tilpasse den til den nye regulatoriske situasjonen.

       Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen foreslår at formålsbestemmelsen i § 1-3 a) skal lyde:

       « Oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon og effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse. »

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på at Konkurranseloven i § 1-1 også benytter begrepet virksom konkurranse i lovens formålsparagraf som lyder:

       « Lovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. »

       Disse medlemmer mener det er av betydning at det ikke oppstår noen form for tvil vedrørende forståelsen av begrepet « virksom konkurranse ». Disse medlemmer mener derfor det vil være en klar fordel å benytte Konkurranselovens ordlyd også i teleloven for derigjennom å forebygge en eventuell konflikt i begrepsbruken mellom Teletilsynet og Konkurransetilsynet når begrepet benyttes i reguleringsmessig sammenheng.

       Disse medlemmer foreslår:

« § 1-3a skal lyde:

       Lovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. »

       Disse medlemmer forutsetter at Teleforskriften av 5. desember 1997 endres tilsvarende.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan ikke se at det er riktig å legge « virksom konkurranse » inn som formål i loven, og viser i den sammenheng til at ulike lover skal ivareta ulike formål. Mens Konkurranselovens formål er å ivareta konkurransen, bør Telelovens formål være knyttet til oppfyllelsen av samfunnsmessige mål på telesida. Dette medlem vil derfor stemme imot denne endringen (§ 1-3a).

       Dette medlem foreslår videre en presisering av dagens § 1-3 b):

« § 1-3 bokstav b) skal lyde:

       landsdekkende tilbud av grunnleggende teletjenester til alle husstander og bedrifter til like vilkår »

Kontroll med åpen tilgang til nett og tjeneste. Klage

       Komiteen har merket seg at departementet ønsker at Post- og teletilsynet skal ha en betydelig grad av uavhengighet og at avgjørelser skal treffes på faglig selvstendig grunnlag. Samferdselsdepartementet skal ikke kunne instruere tilsynet vedrørende utfallet i enkeltsaker som bringes inn for tilsynet etter bestemmelsene i § 8 første, andre og tredje ledd, og skal heller ikke kunne gi generelle instrukser om lovtolking og skjønnsutøvelse i slike saker. Departementet skal imidlertid kunne gi materielle forskrifter til loven. Komiteen har videre merket seg at i saker av konkurransemessig karakter er Administrasjons- og arbeidsdepartementet klageinstans hva angår Post- og teletilsynets vedtak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, tar dette til etterretning og er enig i denne organisering.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at et stort antall av høringsinstansene er opptatt av myndighetsfordelingen og klageordningen på området. Signalene er fra de fleste av aktørene nokså entydige og går i retning av at tilsynet med konkurransesituasjonen i telesektoren bør ivaretas av de generelle konkurransemyndighetene og at klagesaker bør behandles av et fullt ut uavhengig klageorgan.

       Disse medlemmer mener det er avgjørende viktig at forvaltningen til enhver tid har tillit blant de ulike aktørene i et marked og blant publikum. Spørsmålet er hvorvidt statens posisjon som eier av den desidert største aktøren på telesektoren stiller særlige krav til organiseringen av ulike kontroll- og klageorganer i samfunnet for at denne tilliten skal bestå.

       Disse medlemmer mener med bakgrunn i alminnelige habilitetsbetraktninger, at det vil være påkrevet av hensyn til den alminnelige tillit til forvaltningen, at tilsynet med konkurransen i telesektoren samt tilsynet som skal treffe løpende vedtak som angår telesektoren, får en sterkere grad av formell og reell uavhengighet enn det departementet har foreslått. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be departementet komme tilbake til Stortinget med et forslag som ivaretar de synspunkter som fremkommer ovenfor.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merket seg at forslagene om endringer i klageordningen og instruksjonsadgangen tar sikte på å ivareta hensynet til at forvaltningen til enhver tid har den nødvendige tillit blant de ulike aktører og publikum.

       Disse medlemmer forutsetter derfor at Regjeringen vil følge telemarkedet nøye, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag dersom utviklingen gjør det nødvendig.

       Disse medlemmer viser til at forholdet eier-regulatør vil bli behandlet på generelt grunnlag i « eierskapsmeldingen ».

Taushetsplikt

       Komiteen har merket seg at departementet foreslår et utvidet unntak fra reglene om taushetsplikt vedrørende innholdet av telekommunikasjon m.v., herunder informasjon om såkalt hemmelige telefonnumre til politiet.

       Komiteen har kommet til at det er riktig å støtte departementets ønske om en mer generell adgang, men ber om at departementet ved en passende anledning kommer tilbake med en evaluering til Stortinget.

       Komiteen slutter seg til departementets opplegg.

4. Høring

4.1 Sammendrag

       Kapitlet omtaler høringer av lovutkastet.

       Det store flertallet av høringsinstansene gir uttrykk for at det er positivt at de resterende eneretter i telesektoren nå avvikles og gir støtte til hovedtrekkene i regelendringene.

       Merknader fra høringsinstansene og departementets vurderinger av disse går fram av kapitlet. I noen høringsuttalelser gis det uttrykk for at det er viktig at konkurranse nevnes i lovformålet. Samferdselsdepartementet vil understreke at konkurranse ikke er et mål i seg selv. Departementet foreslår imidlertid at i § 1-3 a) gis tillegget gjennom virksom konkurranse for å markere virkemiddelet. Flere høringsinstanser peker bl.a. på at det er behov for nærmere retningslinjer vedrørende sterk markedsstilling. Høringsinstansene peker på at det er uklart hva som menes med geografiske marked og at det er behov for kjente parametere da det er så vurderingspreget hva som utgjør sterk markedsstilling. Departementet vil peke på at det pågår et arbeid hos telemyndigheten med sikte på å utarbeide retningslinjer for vurdering av sterk markedsstilling.

       En rekke høringsinstanser er opptatt av myndighetsfordelingen og klageordningen på teleområdet. Departementet vil understreke betydningen av en sterk og velfungerende sektorspesifikk tilsynsmyndighet for å realisere fastlagte telepolitiske mål. På bakgrunn av høringsuttalelsene er Samferdselsdepartementet og Planleggings- og samordningsdepartementet blitt enige om å gi Post- og teletilsynet og Konkurransetilsynet i oppdrag i fellesskap på nytt å gå gjennom samordningsbehov mellom tele- og konkurransemyndighetene og klargjøre grenseflatene for aktørene.

       Noen instanser har uttalt seg om taushetsplikt (jf. omtale i kap. 3). Samferdselsdepartementet vil peke på at formålet med forslaget om endring av § 9-3 tredje ledd er å sikre at politiet, påtalemyndigheten og retten kan få opplysninger om en abonnents telefonnummer, navn eller adresse selv om vedkommende har avtale om hemmelig telefonnummer, uten at det er nødvendig å gjennomføre den omstendelige prosedyren om fritak for taushetsplikt.

       Flere høringsinstanser peker på at nummerportabilitet og fast operatørforvalg er forutsetninger for å oppnå konkurranse i markedet. Departementet vil peke på at det arbeides med å løse tekniske forhold på området. For øvrig vil det i forskrift om offentlig telenett og teletjeneste bli tatt inn en bestemmelse om at tilbyder av offentlig telefontjeneste, som del av sitt samtrafikktilbud, skal tilby funksjonalitet som gjør at sluttbruker kan velge annen tilbyder for videreformidling av samtale.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener at for forbrukerne er det et poeng at det innføres så vel nummerportabilitet som fast operatørforvalg. Flertallet kan imidlertid ikke se at disse forholdene er av avgjørende betydning for konkurransen, og tar Regjeringens orientering på dette punkt til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at forslaget til ny telelov ikke inneholder bestemmelser om innføring av nummerportabilitet eller fast operatørforvalg.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet under høringsavsnittet viser til at flere høringsinstanser har påpekt at nummerportabilitet og fast operatørforvalg er forutsetninger for å oppnå konkurranse i telemarkedet. Departementet viser til at det arbeides med å løse tekniske forhold på området. Videre er det vist til at den nye teleforskriften åpner for at Post- og teletilsynet kan fastsette vilkår, herunder tidsfrist, for innføring av fast operatørforvalg. Departementet mener imidlertid at det foreløpig er for tidlig å fastsette når nummerportabilitet og fast operatørforvalg skal innføres, men legger til grunn at det vil skje innen 1. januar 2000. Denne dato er siste frist i henhold til EU/EØS-lovgivningen.

       I § 14 sjette ledd i nummerforskriften av 2. juni 1997 heter det at enkeltnummer i en nummerserie som er tildelt en teleoperatør eller tjenesteleverandør er operatørportable og kan beholdes dersom sluttbrukeren bytter teleoperatør eller tjenesteleverandør, forutsatt at tekniske forhold ligger til rette for slik nummerportabilitet. Forbeholdet om tekniske forhold blir i departementets merknad til bestemmelsen begrunnet med at det trolig vil ta noe tid før de nødvendige endringer i teleoperatørenes sentraler er gjennomført. Det sies imidlertid at Post- og teletilsynet i tiden som kommer vil arbeide for å få innført nummerportabilitet/operatørportabilitet.

       Ettersom både forbrukerhensyn og hensynet til like konkurransevilkår taler for innføring av nummerportabilitet og fast operatørforvalg, forutsetter komiteen at dette innføres så raskt som mulig.

       Disse medlemmer er kjent med at det for tiden pågår et arbeid i regi av Post- og teletilsynet for å komme frem til nødvendige tekniske løsninger for implementering av nummerportabilitet og fast operatørforvalg. Dersom man i dette arbeidet forholder seg til 1. januar 2000 som antatt tidspunkt for innføring av nummerportabilitet og fast operatørforvalg, er det imidlertid en fare for at det ikke vil innføres tidligere selv om muligheten er tilstede. Ved å sette en tidligere tidsfrist, vil Post- og teletilsynet kunne påvirke til at arbeidet med tekniske løsninger forseres. Det vises i den forbindelse til at det i Danmark og Sverige er vedtatt å innføre fast operatørforvalg i løpet av første halvår 1999, mens det i Finland allerede er innført.

       På denne bakgrunn mener disse medlemmer at Post- og teletilsynet bør benytte sine fullmakter til å fastsette frister for innføring av nummerportabilitet og fast operatørforvalg. Hensynet til forutsigbare rammebetingelser for aktørene i markedet tilsier at dette skjer så raskt som mulig. Ved fastleggelse av frister bør hensynet til forbrukerne og hensynet til virksom konkurranse vektlegges sterkest. Disse medlemmer mener det er realistisk at man i Norge tar sikte på innføring 1. januar 1999.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

5.1 Sammendrag

       Hovedmålet for telepolitikken er å sørge for at basis teletjenester blir levert over hele landet til lavest mulig pris.

       Det er således Samferdselsdepartementets oppfatning at reguleringsomleggingen som følger av Stortingets vedtak vil føre til positive konsekvenser på det økonomiske området og for samfunnet som helhet.

       Når det gjelder økonomiske konsekvenser for telemyndigheten, forventes det ikke at avvikling av resterende eneretter fra 1. januar 1998 vil føre til at det totale stillingstallet vil øke. Det vises også til at Post- og teletilsynets virksomhet på telesektoren skal være selvfinansierende.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

6. Merknader til de enkelte paragrafer

6.1 Sammendrag

       I kap. 6 i proposisjonen er tatt inn nærmere merknader til de enkelte paragrafer, jf. ellers merknader tatt inn i kap. 2 og kap. 3 i denne innstilling.

       Loven betegnes i praksis som teleloven. Korttittelen bør medtas i lovens offisielle tittel.

6.2 Komiteens merknader til de enkelte kapitler - Oppsummering

Til § 1-3:

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til forslag til endring av § 1-3 a.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til omtale under 3.2, og vil stemme mot forslaget til § 1-3 bokstav a).

       Dette medlem viser videre til eget forslag om endring i samme paragrafs bokstav b).

Til § 2-1:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot § 2-1.

       Disse medlemmer viser til alternativt forslag til § 2-1.

Til § 2-3:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot endringen i ny § 2-3.

Til § 3-1:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot endringen i ny § 3-1.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen om at ordningen for å sikre delt finansiering av leveringsforpliktelser settes i verk snarest mulig og senest fra 1. juli 1998.

Forslag 2

§ 2-1 skal lyde:

Konsesjonsplikt

       Enhver tilbyder som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet eller som tilbyr offentlig telefontjeneste må ha tillatelse av Kongen.

       Telemyndigheten kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett og teletjenester, om nett og tjenester som tilbys i tilknytning til slik virksomhet, om konsesjonspliktens omfang, om at andre samfunnsviktige telenett og teletjenester, herunder slike som tildeles frekvenser i medhold av kap. 5, skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon.

       Bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-7 får anvendelse på konsesjonspliktig virksomhet så langt de passer.

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

Forslag 3

§ 1-3 a) skal lyde:

       Lovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.

Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre:

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen om at en ordning med felles finansiering av leveringsforpliktelser settes i verk så snart det er praktisk mulig og økonomisk hensiktsmessig.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 5

§ 1-3 bokstav b) skal lyde:

       landsdekkende tilbud av grunnleggende teletjenester til alle husstander og bedrifter til like vilkår

8. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

vedtak til lov

om endringer i lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon og i enkelte andre lover.

I.

I lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal lyde:

       Lov om telekommunikasjon (teleloven).

§ 1-1 skal lyde:

       Lovens saklige virkeområde

       Loven omfatter all telekommunikasjonsvirksomhet, herunder radiokommunikasjon, og annen tilsiktet utstråling av elektromagnetiske bølger samt utilsiktet utstråling som følge av utstråling som nevnt. Forvaltningen av det elektromagnetiske frekvensspekteret er også omfattet. Loven gjelder ikke for programvirksomhet i kringkasting eller videresending av program i overføringsnett for kringkasting. Kongen kan i tvilstilfelle avgjøre hva som skal anses som lovens saklige virkeområde.

§ 1-3 bokstav a) skal lyde:

a)	Oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon og effektiv bruk av ressursene gjennom virksom konkurranse.

§ 1-5 skal lyde:

       Telemyndigheten

       Kongen, departementet, Statens teleforvaltningsråd og Post- og teletilsynet er telemyndighet etter denne lov. Kongen bestemmer funksjonsfordelingen innen telemyndigheten, og kan bestemme at andre offentlige organer eller private skal ha telemyndighet på begrensede områder.

I § 1-6 gjøres følgende endringer:

       bokstav b) teleoperatør og bokstav c) tjenesteleverandør oppheves.

bokstav d) bruker blir ny bokstav b) og skal lyde:

b)	bruker: person, foretak, sammenslutning eller offentlig organ som inngår avtale om tilgang til telenett eller teletjeneste til egen bruk eller utlån (sluttbruker), eller for å rette tilbud til andre.

bokstav e) telenett blir ny bokstav c) og skal lyde:

c)	telenett: nett for transport og fordeling av signaler mellom bestemte termineringspunkter ved hjelp av trådforbindelser, radio, optiske eller andre elektromagnetiske overføringsmåter.

bokstav f) teletjeneste og bokstav g) offentlig telenett og offentlig teletjeneste blir ny bokstav d) og ny bokstav e).

bokstav h) leid samband blir ny bokstav f) og skal lyde:

f)	tilbud om overføringskapasitet: tilbud om teletjeneste som består i overføring som ikke omfatter brukerkontrollert svitsjing.

bokstav i) teleutstyr blir ny bokstav g) og skal lyde:

g)

teleutstyr: apparater, terminaler, radioutstyr eller andre tekniske innretninger, herunder programvare, som kan nyttes til telekommunikasjonsformål eller er beregnet for slik bruk. Radioutstyr er teleutstyr som sender eller på annen måte utstråler signaler (radiosender), eller som mottar signaler (radiomottaker). Apparater som bare mottar kringkastingsprogram er ikke teleutstyr.

bokstav j) interne telenett, bokstav k) lukket telenett og bokstav l) kringkastingsnett oppheves.

bokstav m) radiovirksomhet blir ny bokstav h).

Ny bokstav i) skal lyde:

i)

samtrafikk: gjensidig trafikkutveksling mellom tilbydere av tilgang til telenett og teletjeneste som bygger på fysisk og logisk sammenkopling av telenett og teletjenester slik at sluttbrukere kan kommunisere med hverandre og ha tilgang til andre telenett og teletjenester uavhengig av tilbydertilknytning.

Ny bokstav j) skal lyde:

j)	samlokalisering: felles bruk av eiendom i form av lokaler, master, føringsveier for kabler m.m. som nyttes eller vil bli nyttet til plassering av teleutstyr til bruk i telekommunikasjonsvirksomhet

Ny bokstav k) skal lyde:

k)

offentlig telefontjeneste: offentlig teletjeneste som består av direkte formidling og svitsjing av sanntids tale gjennom offentlige svitsjete nett (fastnett eller mobilt nett), slik at sluttbruker ved bruk av fast eller mobilt terminalutstyr får mulighet å kommunisere via et nettermineringspunkt med andre sluttbrukere

Kapittel 2 overskriften skal lyde:

       Kap. 2 Om konsesjonspliktig virksomhet

§ 2-1 skal lyde:

       Konsesjonsplikt

       Enhver tilbyder som anlegger, innehar eller driver offentlig telenett for tilbud om overføringskapasitet eller som tilbyr offentlig telefontjeneste må ha tillatelse av Kongen dersom vedkommende virksomhet har en sterk markedsstilling. Tilbyder skal normalt regnes for å ha sterk markedsstilling dersom vedkommende har en markedsandel på 25 % eller mer i det geografiske markedet hvor vedkommende tilbyr sine tjenester. Ved beregningen skal det tas hensyn til markedsandeler som innehas av andre som virksomheten utøves eller finansieres sammen med.

       Ved vurderingen av om første ledd annet punktum skal fravikes, skal telemyndigheten ta hensyn til tilbyders mulighet for å utøve innflytelse på markedsvilkårene, virksomhetens omsetning i forhold til størrelsen på markedet, i hvilket omfang virksomheten har kontroll over tilgang til sluttbrukere, virksomhetens tilgang til finansielle ressurser og dens erfaring med tilbud av telenett eller teletjeneste.

       Telemyndigheten kan ved forskrift fastsette nærmere bestemmelser om etablering og drift av konsesjonspliktige telenett og teletjenester, om avgrensning av det eller de relevante markeder i forbindelse med fastlegging av tilbydernes markedsandel, om nett og tjenester som tilbys i tilknytning til slik virksomhet, om konsesjonspliktens omfang, om at andre samfunnsviktige telenett og teletjenester, herunder slike som tildeles frekvenser i medhold av kap. 5, skal være konsesjonspliktige av hensyn til oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon, og om fritak for konsesjonsplikt.

       Bestemmelsene i §§ 3-2 til 3-7 får anvendelse på konsesjonspliktig virksomhet så langt de passer.

§ 2-2 oppheves.

Nåværende § 2-3 blir ny § 2-2.

Ny § 2-2 første ledd innledningen skal lyde:

       Det kan knyttes vilkår til konsesjon etter § 2-1. Slike vilkår kan gjelde:

Ny § 2-2 første ledd bokstav h) skal lyde:

h)	betaling for tilgang til telenett eller teletjeneste som drives av annen tilbyder av tilgang til offentlig telenett eller offentlig teletjeneste

Nåværende § 2-4 blir ny § 2-3.

Ny § 2-3 skal lyde:

       Åpne telenett og teletjenester

       Tilgangen til offentlig telenett, offentlig telefontjeneste eller overføringskapasitet som drives av virksomhet med sterk markedsstilling for vedkommende nett og tjeneste, skal være åpen og ikke diskriminere noen. Forretningsvilkårene skal være bygget på saklige kriterier og være lett tilgjengelige for allmennheten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om åpne telenett og teletjenester.

§ 2-5 og § 2-6 oppheves.

Kapittel 3 overskriften skal lyde:

       Kap. 3 Registreringsplikt. Generelle bestemmelser for telenett og teletjenester m.v.

§ 3-1 skal lyde:

       Registreringsplikt

       Offentlig telenett, offentlig telefontjeneste og tilbud om overføringskapasitet som ikke er konsesjonspliktig etter § 2-1 skal forhåndsregistreres hos telemyndigheten. Telemyndigheten kan gi forskrifter om registreringsplikten og om registreringen.

       Telemyndigheten kan i forskrift bestemme at andre telenett og teletjenester skal være registreringspliktige.

§ 3-2 skal lyde:

       Tildeling av nummer. Bruk av nummerplaner

       Telemyndigheten kan fastsette nummerplaner og planer for navn og adresser for telenett og teletjenester og tildele nummer eller nummerserier, herunder navn og adresser, i samsvar med disse. Telemyndigheten kan gi pålegg om plikt til å ta i bruk nummerplaner og planer for navn og adresser.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om tildeling av nummer, navn og adresser og om bruk av nummerplaner og planer for navn og adresser.

§ 3-4 skal lyde:

       Bestemmelser om tilbud om tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste.

       Telemyndigheten kan i forskrift, som vilkår i en konsesjon eller gjennom pålegg fastsette krav til tilbyder av tilgang til offentlig telenett og offentlig teletjeneste, og til tjenestetilbudet. Slike krav kan bl.a. gjelde:

a)	tjenestekvalitet

b)	forbud mot kryssubsidiering

c)	nødmeldingstjeneste

d)	kunderegister og nummeropplysning

e)	etablering, drift og finansiering av felles opplysningssystem for nummeropplysning m.v.

f)	feilmeldingstjeneste

g)	klageordning for kunder (forbrukerklager)

h)	lovbestemt tilgang til informasjon

i)	lagring og utlevering av opplysninger

j)	finansieringsordninger knyttet til leveringsforpliktelser for telenett og tjenester

k)	samtrafikk, samlokalisering og bruk av telenett tilhørende annen tilbyder av mobiltjenester

l)	totalforsvarets behov for teletjenester i krise, beredskap og krig

m)	funksjonshemmedes behov for tilgang til telenett og tilpasset teleutstyr

       Telemyndigheten kan for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for telekommunikasjon fastsette andre krav enn de som framgår av første ledd, og kan pålegge tilbyder av grunnleggende teletjeneste å gjennomføre tiltak, herunder plikt til å etablere landsdekkende tjenestetilbud, samt inngå samarbeid med annen nasjonal eller internasjonal telekommunikasjonsvirksomhet. Kongen kan bestemme hva som er grunnleggende teletjeneste.

§ 3-5 oppheves.

Nåværende § 3-6 blir ny § 3-5.

Ny § 3-5 skal lyde:

       Leveringsvilkår

       Telemyndigheten kan bestemme at tilbydere av offentlig telenett eller teletjeneste skal utarbeide leveringsvilkår for tilgang til offentlige telenett og levering av offentlige teletjenester med opplysninger om frist for levering og feilretting, tjenestekvalitet, erstatningsansvar, kompensasjons/refusjonsordninger og vilkår for tilgang til og bruk av offentlig telenett og offentlig teletjeneste.

       Leveringsvilkårene skal offentliggjøres.

       Tilbyder av offentlig telenett og teletjeneste kan endre eller stenge tilgang til offentlig telenett eller levering av offentlige tjenester tidligst to måneder etter at det er varslet om endring eller opphør.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om leveringsvilkårene.

Ny § 3-6 skal lyde:

       Tillatte bruksbegrensninger

       Tilbyder av offentlig telenett og teletjeneste kan gjennomføre bruksbegrensninger som består i helt å nekte tilgang til telenett eller teletjenester, avbrudd eller frakopling fra nettet eller tjenesten eller begrensning av tjenestefunksjoner, når det er nødvendig av hensyn til telekommunikasjonssikkerhet eller telenettets integritet, eller fordi teleutstyr eller bruken av utstyret ikke er godkjent etter kapittel 4 eller 5.

       I nødssituasjoner som innebærer alvorlige trusler mot liv eller helse, sikkerhet eller offentlig orden eller fare for sabotasje mot nett eller tjeneste, skal tilbyderen gjennomføre nødvendige bruksbegrensninger.

       Telemyndigheten kan pålegge tilbyder å gjennomføre bruksbegrensninger av hensyn til rikets sikkerhet, håndheving av konsesjonsplikt eller andre viktige samfunnsinteresser.

       Bruksbegrensninger skal varsles overfor dem det angår. Ved bruksbegrensning etter annet ledd skal også telemyndigheten varsles.

       Bruksbegrensninger på grunn av andre forhold enn de som er nevnt i denne paragraf skal forhåndsgodkjennes av telemyndigheten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om bruksbegrensninger.

Ny § 3-7 skal lyde:

       Registrering av oppgjørsvirksomhet (betalingsformidling for teletjenester m.v. fra skip)

       Telemyndigheten registrerer foretak som forestår oppgjør eller avregning av teletjenester mv fra skip (maritime avregningsforetak). Telemyndigheten kan gi pålegg om utøvelsen av virksomheten, herunder om sikkerhetsstillelse for ansvar som foretaket kan pådra seg under utøvelse av virksomheten.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om registreringen og om virksomheten.

§ 4-2 skal lyde:

       Godkjennelse av teleutstyr

       Følgende teleutstyr skal godkjennes av telemyndigheten med mindre det er gjort unntak:

a)	alt radioutstyr

b)	annet teleutstyr som kan tilknyttes eller samvirke med offentlig telenett eller teletjeneste, eller er beregnet på slik bruk.

       Teleutstyr regnes som godkjent dersom utstyret oppfyller godkjennelsesprosedyrer med krav som følger av EØS-avtalen eller annen internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til. Det kan likevel kreves godkjennelse etter første ledd når det gjelder andre krav til utstyret.

       Telemyndigheten kan unnta teleutstyr fra godkjennelsesplikten i enkelttilfellet eller etter nærmere bestemmelser fastsatt i forskrift.

       Alt utstyr med samme typebetegnelse som den godkjente utstyrsenheten skal merkes slik telemyndigheten har bestemt.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om godkjennelse og merking av teleutstyr, og om hvem som kan søke godkjennelse samt bestemme at dokumentasjon som er lagt til grunn for godkjennelse på fastsatte vilkår kan nyttes også senere.

Kapittel 5 overskriften skal lyde:

       Kap. 5 Om radiovirksomhet. Frekvensforvaltning, tillatelse til bruk av radioutstyr m.v.

§ 5-2 skal lyde:

       Frekvensforvaltning

       Frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret kan ikke tas i bruk uten tillatelse av telemyndigheten

       Telemyndigheten fastsetter planer for bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret og tildeler frekvenser innenfor rammen av faktisk eller planlagt bruk av frekvenser. Det kan tas hensyn til fremtidige frekvensbehov.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om frekvenstildeling og frekvensbruk.

§ 5-3 skal lyde:

       Tillatelse til bruk av radioutstyr

       Radioutstyr kan bare besittes, etableres eller brukes når telemyndigheten har gitt tillatelse. Det kan knyttes vilkår til tillatelsen, blant annet med hensyn til sendereffekt, plassering av utstyr, båndbredde, dekningsområde, og tilknytningen til offentlig telenett.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering og bruk av radioutstyr, herunder om fritak fra kravet om tillatelse.

§ 6-4 skal lyde:

       Forskrifter om telenett

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om avgrensningen av offentlige og private telenett og om etablering, drift og bruk av slike nett.

§ 6-5 skal lyde:

       Overføringsnett for kringkasting (kabel-tv-nett)

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om etablering, drift og bruk av overføringsnett for kringkasting (kabel-tv-nett).

§ 7-4 skal lyde:

       Pålegg om retting og endring m.v.

       Dersom telekommunikasjonsvirksomhet ikke oppfyller kravene fastsatt i eller i medhold av loven, kan telemyndigheten påby at ulovlige forhold rettes, eller at virksomheten skal opphøre, innen en fastsatt frist. Det kan også gis påbud om vilkår som må oppfylles for at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. Dersom slike påbud ikke etterleves kan tillatelse, tildeling eller annen godkjennelse som er gitt i henhold til loven trekkes tilbake.

§ 7-5 første ledd skal lyde:

       Telemyndigheten kan gjennomføre stenging av telenett, teletjeneste, teleutstyr eller radiovirksomhet når det ikke foreligger slik tillatelse, tildeling eller godkjennelse som loven påbyr eller når påbud etter § 7 - 4 ikke etterkommes. Det samme gjelder når virksomheten kan medføre vesentlige trusler mot helse eller sikkerhet.

§ 7-7 skal lyde:

       Sikring av telenett m.v.

       Telemyndigheten kan gi pålegg om at det i telenett og ved tilbud om teletjeneste skal gjennomføres sikringstiltak av hensyn til rikets sikkerhet, personvernet, taushetsplikt eller andre viktige samfunnsinteresser og herunder at det skal formidles meldinger fra statsmyndigheter når det har vesentlig betydning. Det samme gjelder overfor innehaver av radiosystem, bruker av radioutstyr, samt installatører av telenett og teleutstyr. Omkostninger og tap i forbindelse med tiltakene bæres av den som gjennomfører dem. Pålegg om sikring kan gis uten forhåndsvarsel.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om sikringstiltak og om telekommunikasjonsvirksomhet under krise, beredskap og krig.

§ 8-1 skal lyde:

       Kontroll med åpen tilgang til telenett og teletjeneste

       Enhver som har rettslig interesse i saken kan bringe spørsmålet om en tilbyder av offentlig telenett eller teletjeneste har opptrådt i strid med kravene om åpen tilgang til telenett og teletjenester inn for telemyndigheten til avgjørelse.

       Berørt bruker kan bringe spørsmål om endring eller opphør av tjenester inn for telemyndigheten, som kan pålegge tilbyder av tilgang til offentlig telenett eller teletjeneste å utsette tidspunktet for oppsigelse av avtalen i henhold til § 3-5.

       Telemyndigheten kan bestemme at spørsmål i forbindelse med bruksbegrensninger som følge av betalingsmislighold kan bringes inn for telemyndigheten.

       Det avskjærer ikke adgang til søksmål for de alminnelige domstoler at sak som nevnt i første, annet og tredje ledd er brakt inn for telemyndigheten. Tvistemålsloven § 437 gjelder ikke.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om adgangen til å bringe spørsmål inn for telemyndigheten og om fremgangsmåten og saksbehandlingen for slike henvendelser. Det kan ikke gis generelle instrukser om Post- og teletilsynets behandling av saker som gjelder forhold som nevnt i første, andre og tredje ledd, eller om myndighetssutøvelsen i slike enkeltsaker.

       Innbringelsesadgangen etter første ledd må være benyttet før den særskilte meglingsprosedyren fastsatt i EU-direktiver, som er gjort til en del av EØS-avtalen, om tilgang til åpne telenett og teletjenester kan påberopes ved melding til telemyndigheten og EFTAs overvåkningsorgan.

§ 8-2 oppheves.

Nåværende § 8-3 blir ny § 8-2.

§ 9-3 skal lyde:

       Taushetsplikt

       Tilbyder av tilgang til telenett eller teletjeneste og teleinstallatør plikter å bevare taushet om innholdet av telekommunikasjon og andres bruk av telekommunikasjon, herunder opplysninger om tekniske innretninger og framgangsmåter. De plikter å gjennomføre tiltak for å hindre at andre enn de som opplysningene gjelder får anledning til selv å skaffe seg kjennskap til slike opplysninger. Heller ikke kan de nytte opplysningene i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, med mindre det dreier seg om statistiske opplysninger om nettverkstrafikk som er fullt ut anonymiserte og som ikke gir informasjon om innretninger eller tekniske løsninger.

       Taushetsplikt etter første ledd gjelder også for alle som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder av tilgang til telenett eller teletjeneste, teleinstallatør eller telemyndigheten. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet.

       Taushetsplikten er ikke til hinder for at det gis opplysninger til påtalemyndigheten eller politiet om en abonnents navn, adresse, telefonnummer eller datakommunikasjonsadresse. Det samme gjelder ved vitnemål for retten.

       Anmodning fra påtalemyndigheten eller politiet om opplysninger som omhandlet i tredje ledd skal etterkommes med mindre særlige forhold gjør det utilrådelig.

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om taushetsplikten og om omfanget av unntaket etter tredje ledd og opplysningsplikten etter fjerde ledd. Annen lovbestemt taushetsplikt gjelder i tillegg til denne paragrafen.

Kapittel 10 overskriften skal lyde:

       Kap. 10 Gebyr og avgifter, pålegg om betaling, ekspropriasjon, tvangsmulkt, og straff.

§ 10-1 skal lyde:

       Gebyrer og avgiftsplikt. Pålegg om betaling

       Telemyndigheten kan gi forskrifter om gebyr for konsesjoner, tillatelser, tildelinger eller andre forvaltningstjenester som gis i medhold av loven, og for registrering og vedlikehold av registre som opprettes i medhold av loven.

       Telemyndigheten kan pålegge tilbyder av tilgang til offentlig telenett eller teletjeneste å betale avgift til staten.

       Telemyndigheten kan også pålegge tilbyder av tilgang til offentlig telenett eller teletjeneste å betale til annen tilbyder av tilgang til offentlig telenett eller teletjeneste for tilslutning til nett eller teletjeneste.

       Telemyndigheten kan gi nærmere forskrifter om avgiftsplikt og betalingsplikt etter annet og tredje ledd.

§ 10-2 første ledd skal lyde:

       Tilbyder av offentlig telenett eller teletjeneste som Kongen utpeker er berettiget til å anbringe telenett, teleutstyr eller annen innretning til telekommunikasjonsformål på, over, gjennom eller under offentlig eller privat eiendom. Det skal ytes vederlag ifølge fjerde ledd.

§ 10-2 syvende ledd skal lyde:

       Telemyndigheten kan også gi forskrifter om når tilbyder er berettiget etter første ledd og om rettens omfang. Bestemmelsene i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom gjelder tilsvarende så langt det passer.

§ 10-3 skal lyde:

       Tvangsmulkt

       For å sikre at bestemmelse gitt i eller i medhold av denne loven overholdes, kan telemyndigheten bestemme at den ansvarlige skal betale en daglig løpende mulkt til staten inntil lovstridig virksomhet er opphørt eller pålegg med hjemmel i loven her er etterkommet.

       Mulkten løper ikke før klagefristen er ute. Påklages vedtaket om tvangsmulkt, løper ingen tvangsmulkt før klagesaken er avgjort med mindre klageorganet bestemmer annerledes.

       Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 10-4 skal lyde:

       Straff

       Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser i denne loven eller forskrifter gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder, eller begge deler, med mindre annet følger av annet ledd.

       Den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt etter § 9-3 straffes som bestemt i første ledd. Hvis hensikten med taushetsbruddet er å skaffe seg eller andre en uberettiget vinnning eller gjerningsmannen i slik hensikt på annen måte utnytter opplysninger som er belagt med taushetsplikt etter § 9-3, kan fengsel inntil 3 år anvendes.

       Medvirkning straffes på samme måte.

II.

I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven)

skal § 204 nr. 2 første punktum lyde:

       Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune eller tilbyder av tilgang til telenett eller teletjeneste, om ikke departementet gir samtykke.

III.

I lov av 12. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)

skal § 118 første ledd første punktum lyde:

       Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune eller tilbyder av tilgang til telenett eller teletjeneste, om ikke departementet gir samtykke.

IV.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Oslo, i samferdselskomiteen, den 19. februar 1998.

Oddvard Nilsen,	Ellen Gjerpe Hansen,	May Britt Vihovde,
leder.	ordfører.	sekretær.