Stortingsrepresentantene Jan Simonsen, Siv Jensen og Dag Danielsen har den 12. mars 1998 fremsatt følgende forslag:
« I.
I lov av 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (Bilansvarslova) gjøres følgende endring:
§ 3 første ledd skal lyde:
Med motorvogn er i denne lova meint køyretøy som vert drive med motor og er laga eller esla til å køyrast på bakken, såleis òg trådbuss (trolleybuss) og sporvogn, men ikkje øvrige køyretøy som går på skjener.
II.
I lov av 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar overfor reisende (jernbaneansvarslova) gjøres følgende endring:
§ 1 første ledd skal lyde:
Bestemmelsene i loven her gjelder jernbanens erstatningsansvar ved innenriks befordring av reisende og deres håndbagasje. Med jernbane forstås innretning for motordrevet transport på skinner, således også tunnelbane, forstadsbane, kabelbane, men ikke sporveg.
III.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. »
Formålet med forslaget er å gi fotgjengere som blir påkjørt av trikk det samme erstatningsvern i lovgivningen som fotgjengere som blir påkjørt av buss.
Forslagsstillerne viser til en rapport utarbeidet av Transportøkonomisk Institutt der det fremgår at sporvogn har 3,5 ganger høyere risiko enn buss for kollisjon med bil, og 4 ganger høyere risiko for kollisjon med fotgjenger eller syklist.
Til tross for at trikken åpenbart er langt farligere for myke trafikanter enn buss, har fotgjenger som blir påkjørt av en trikk etter lovgivningen et svakere erstatningsvern enn en fotgjenger som blir påkjørt av en buss. Justisministeren bekrefter dette forholdet i et brev til stortingsrepresentant Kristin Krohn Devold av 19. november 1997. Det opplyses i brevet at departementet vil se nærmere på disse forholdene i tilknytning til et forestående arbeid med NOU 1994:20 om personskadeerstatning.
Det er en rekke omfattende spørsmål som berøres i den offentlige utredningen om personskadeerstatning. Det kan derfor ta lang tid før en oppfølgning kan fremmes for Odelstinget eller Stortinget.
Jernbaneansvarsloven regulerer erstatningsansvaret for blant annet skader i forbindelse med sporvognsdrift. Det gjelder et rent objektivt erstatningsansvar (det vil si ansvar uten skyld og uten at det behøver foreligge teknisk svikt) for skader på passasjerer og for reisegods som skades ved samme hendelse som passasjer. Erstatningsansvaret for sporvogns skade på tredjemann (person- eller tingsskade) er ikke regulert i jernbaneansvarsloven - loven gjelder bare for reisende. Det foreligger altså ikke lovbestemt objektivt erstatningsansvar for sporvogns skade på tredjemann.
For motorvogner er det bestemt i bilansvarsloven § 4 at det gjelder et rent objektivt ansvar for alle skader som motorvogn « gjer ».
Når det gjelder rettspraksis må man kunne si at skadelidte tredjemann så langt ikke har vunnet frem med anførsler om erstatningsansvar på rent objektivt grunnlag selv om det finnes dommer som kan oppfattes i annen retning. Objektivt erstatningsansvar har først blitt resultatet når skaden har vært forårsaket av teknisk svikt eller ufullkommenhet ved sporvognen. Erstatningsansvar foreligger dessuten når fører av sporvognen har opptrådt uaktsomt.
I realiteten medfører dagens rettstilstand at en tredjemann, for eksempel fotgjenger, som skades av en av Oslo Sporveiers sporvogner, har et vesentlig dårligere erstatningsvern enn en fotgjenger som blir skadet av en av Oslo Sporveiers busser. Dette er en disharmoni i rettssystemet som etter forslagstillernes syn er vanskelig å forstå og som bør rettes opp ved en lovendring.
Det foreslås en lovendring i bilansvarsloven § 3 som innebærer at sporvogn vil bli omfattet av det samme erstatningsansvar som andre kjøretøyer. Forslaget omfatter ikke jernbanens eller tunnelbanens ansvar for skade på tredjemann. Lovregulering av dette erstatningsansvaret vil kreve noe mer utredning som bør foretas av departementet.
Bilansvarslovens system bygger på at alle motorvogner som er registreringspliktige etter vegtrafikkloven plikter å tegne ansvarsforsikring. Dette vil etter forslaget også gjelde sporvogn, jf. § 15 annet punktum.
Som nevnt ovenfor pålegger jernbaneansvarsloven rent objektivt ansvar for skade på passasjer og reisegods som forårsakes av sporvogn. Hvis sporvogn inkorporeres i bilansvarsloven, vil passasjer og reisegods i sporvogn også bli omfattet av det rene objektive ansvaret i bilansvarsloven § 4. Det må således foretas en harmonisering av disse to lovene for å unngå overlapping. Erstatningsansvaret for sporvogns skade på passasjer og reisegods foreslås derfor overført til bilansvarsloven slik at denne regulerer sporvognsskader i sin helhet.
Dok.nr.8:90 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet, som har gitt uttalelse i brev til komiteen av 29. april 1998, jf. vedlegg.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Magnhild Olrud, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, er enig med forslagsstillerne i at ansvarsreglene for skade på tredjemann, om den er påført av sporvogn eller kjøretøy som i dag er undergitt ansvar i henhold til bilansvarsloven, må likestilles.
Komiteen registrerer at dette temaet også ble tatt opp 6. mars 1998 i interpellasjonsdebatten om « Rettssikkerhet for forsikringskunder » hvor nødvendigheten av å rette opp dette åpenbare misforhold i lovverket, ble påpekt. I brev til Kristin Krohn Devold av 19. november 1997 viser justisministeren til at departementet vil se nærmere på sakskomplekset i den forestående vurderingen av spørsmålene som er reist i NOU 1994:20 om personskadeerstatning.
Komiteen er tilfreds med at justisministeren i svarbrev til justiskomiteen er kommet til at spørsmålet bør behandles som egen sak og prioriteres høyere. I svaret skriver justisministeren bl.a. at spørsmålet om å innføre lovfestet objektivt ansvar bør vurderes samlet for alle typer skinnegående kjøretøyer. Komiteen er enig i begrunnelsen for dette, og ser klart de avgrensningsproblemer som må avklares.
Komiteen forutsetter at Justisdepartementet i sitt videre arbeid legger forslagsstillerens intensjon til grunn, slik at vi får et lovverk som retter opp dagens skjevhet i rettssystemet.
Komiteen er også enig med departementet i at forslaget behandles i tråd med den vanlige lovgivningsprosessen. Komiteen mener imidlertid at det haster med den nødvendige lovendring, noe som understrekes av antall ulykker med sporvogn som rammer tredjeperson. Komiteen forutsetter derfor at Justisdepartementet prioriterer saken høyt, og ønsker at det nødvendige lovforslag legges fram for Stortinget innen utgangen av 1998.
Komiteen viser til Dokumentet og det som er sagt ovenfor og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om erstatningsansvar ved skade forårsaket av sporvogn i tråd med Innst.O.nr.58 (1997-1998) jf. Dok.nr.8:90 (1997-1998), innen utgangen av 1998.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 28. mai 1998.
|
| Kristin Krohn Devold, |
Jan Petter Rasmussen, |
Jan Simonsen, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Brev til justiskomiteen fra Justisdepartementet v/statsråden, datert 29. april 1998.
Forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen, Siv Jensen og Dag Danielsen om endring av bilansvarsloven og jernbaneansvarsloven ( Dok.nr.8:90 (1997-1998))
Jeg viser til brev 26. mars 1998, der Justiskomiteen ber om Justisdepartementets syn på forslaget i Dok.nr.8:90 (1997-1998) fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen, Siv Jensen og Dag Danielsen om endringer i bilansvarsloven og jernbaneansvarsloven.
På bakgrunn av flere innspill utenfra i den senere tid, vil Justisdepartementet vurdere anvarsreglene for skinnegående kjøretøyer når det gjelder skader på tredjepersoner. Departementet har tidligere opplyst at spørsmålet vil bli tatt opp i tilknytning til arbeidet med NOU 1994:20 om personskadeerstatning. Etter nye overveielser er departementet likevel kommet til at spørsmålet bør behandles som en egen sak og prioriteres høyere. Departementet tar nå sikte på å sende et notat om spørsmålet ut på høring i løpet av året.
Jeg er i utgangspunket positiv til tanken om å innføre et lovfestet objektivt erstatningsansvar for skader sporvogner påfører tredjemann, men er i tvil om forslaget i Dok.nr.8:90 er en fullt hensiktsmessig måte å gjøre dette på.
Spørsmålet om et lovfestet objektivt erstatningsansvar for skader trikker volder på tredjemann, er en del av et større hele. Det finnes ikke lovregler om dette hverken for trikker, forstadsbaner, tunnelbaner eller tog. Jeg mener spørsmålet om å innføre et lovfestet objektivt ansvar bør vurderes samlet for skinnegående kjøretøyer. På denne måten vil lovfestede ansvarsregler for alle typer skinnegående kjøretøyer bli sett i sammenheng og vurdert grundig etter en vanlig lovgivningsprosess med høring av de berørte parter.
Lovteknisk og lovstrukturelt kan det også reises spørsmål om ansvarsregler for trikker bør innføres/flyttes til bilansvarsloven. Jeg mener at alle reglene om ansvar overfor tredjemann bør samles på samme sted, og da fortrinnsvis i jernbaneansvarsloven. Dette er ordningen i Sverige. I desember 1997 ble det foreslått en ny lov om ansvar for « spårtrafik » (« tåg, metrotåg, spårvagnar och andra motsvarande fordon ») i Finland. Viktige særregler i bilansvarsloven bør heller kopieres eller gis tilsvarende anvendelse. Etter min mening kan det reises spørsmål om det bør innføres nye ansvarsregler for trikk i bilansvarsloven nå, ettersom det kan være slik at disse bør justeres og flyttes delvis til og delvis tilbake til jernbaneansvarsloven om relativt kort tid.
En ordning med regler bare for « sporvogner » skaper også visse avgrensningsproblemer. I Dok.nr.8:90 presiseres det at det med « sporvogn » bare menes trikk, ikke også jernbane og tunnelbane. Det er dermed uklart hvorvidt f.eks Gråkallbanen i Trondheim vil omfattes av forslaget. Denne banen går dels i egen atskilt trasé og dels i vanlige gater. Banen er derfor dels en trikk og dels en forstadsbane. I Oslo kan Lilleakerbanen og Ekebergbanen reise lignende tvilsspørsmål, siden også de har delvis egne traseer. Det må også tas standpunkt til om det er tale om « egen trasé » for sporvogn i alle tilfelle hvor traseen ikke er til bruk for andre kjøretøyer, jf f.eks Kirkeveien i Oslo. Disse avgrensningsproblemene illustrerer også at det har visse uheldige sider å ikke behandle alle skinnegående kjøretøyer under ett.
På bakgrunn av det som er sagt ovenfor vil jeg tilrå at forslaget i Dok.nr.8:90 (1997-1998) blir oversendt regjeringen til utredning etter en slik fremgangsmåte som nevnt ovenfor.
En kopi av dette brev er sendt samferdselsministeren til orientering.