De tre regelsett som er sentrale for kommunalt foretak eller
interkommunalt selskap i forhold til EØS-avtalen, er de
generelle konkurransereglene, reglene om offentlig støtte
og bestemmelsene om offentlige innkjøp. Reglene om statsstøtte
og reglene om offentlige anskaffelser kan betraktes som henholdsvis
lemping og presisering av de generelle konkurransebestemmelsene.
Konkurransereglene i EØS-avtalen vil også omfatte
offentlig eide virksomheter. Unntak gjelder der virksomheten utfører
tjenester av allmenn økonomisk betydning. Unntaket må imidlertid
ikke være videre enn nødvendig, og fravikelsen
må ikke påvirke samhandelen mellom avtalepartene
(EØS-landene) i et omfang som strider mot partenes interesser.
Reglene om offentlige anskaffelser skal sikre at det ved offentlige
innkjøp ikke blir tatt hensyn til eller lagt vekt på forhold
som medfører diskriminering av leverandører fra
andre EØS-land. Både kommunale foretak og interkommunale
selskaper må foreta sine egne anskaffelser i henhold til
regelverket om offentlige anskaffelser. Det viktigste unntaket er
de interkommunale selskap som hovedsaklig er av industriell eller
forretningsmessig karakter. For anskaffelser til offentlige virksomheter
innen forsyningssektoren (vann- og energiforsyning, transport og
telekommunikasjon) gjelder særlige regler.
Et særlig spørsmål er om kommunale
foretak og interkommunale selskap kan betraktes som intern leverandør
til eierkommunen(e) slik at leveransene kan skje utenom anbud -
m.a.o. at anskaffelsen anses som leveranse i egen regi. Grensen
for hvem som kan regnes som leverandør i egen regi avhenger
i stor grad av hva som kan regnes som en og samme oppdragsgiver. Ofte
vil dette sammenfalle med hva som regnes som samme juridiske person.
En kommune eller fylkeskommune med alle sine underliggende etater
og nemnder er ett rettssubjekt. Et kommunalt foretak vil være
en del av dette rettssubjektet. Når kommunen tildeler et
oppdrag til et kommunalt foretak innen samme kommune eller fylkeskommune
blir derfor oppdraget å regne som arbeid i egen regi og
kan tildeles uten å benytte anskaffelsesprosedyrene for
offentlige anskaffelser. Tilsvarende gjelder i de tilfeller hvor
det kommunale foretak opptrer som oppdragsgiver overfor et annet
kommunalt organ i samme kommune. Dersom foretaket leverer til andre
enn kommunen i konkurranse med private produsenter, vil dette imidlertid
kunne forholde seg annerledes.
Et interkommunalt selskap vil etter lovforslaget være
et eget rettssubjekt. I utgangspunktet vil det derfor måtte
følge reglene om offentlige anskaffelser. Dersom selskapet
er opprettet med det formål å tilgodese eiernes
behov, vil leveranser fra selskapet likevel kunne bli ansett som
leveranser i egen regi.
Reglene om offentlig støtte henger nøye sammen med
konkurransereglene i EØS-avtalen. Offentlig støtte
vil bedre konkurranseevnen til mottakeren, og kan medføre
en konkurransevridning i markedet. I utgangspunktet er enhver støtte
som kan virke konkurransevridende og påvirke samhandelen
mellom landene forbudt.
Begrepet statsstøtte forstås vidt. Både
direkte støtte og det å bli fritatt for økonomiske
byrder vil omfattes. Ved vurderingen av hva som skal anses for å være offentlig
støtte vil det være avgjørende om kommunen opptrer
gunstigere overfor mottakeren enn det en sammenlignbar privat investor
ville gjøre.
Et særlig spørsmål er om det faktum
at et foretak ikke kan gå konkurs vil bli oppfattet som
offentlig støtte. For interkommunale selskaper vil bestemmelsen
om at kommuner ikke kan gå konkurs ha indirekte betydning.
Nærings- og energidepartementet har i sin høringsuttalelse
pekt på at rettslig status som sikrer mot konkurs kan bli
oppfattet som permanent støtte. Etter praksis er dette
imidlertid ikke en absolutt regel. Det avgjørende vil være
om det utnyttes som skjerming mot konkurranse.
Reglene om offentlig støtte innebærer at interkommunale
selskaper må sikres en egenkapital som står i
forhold til risikoen i det marked selskapet eventuelt skal konkurrere
i. Hvis ikke, vil kommunenes posisjon som ansvarlig deltaker kunne
bli sett på som permanent støtte. Det vil også kunne
bli ansett som offentlig støtte dersom selskapet driver
næringsvirksomhet, og det er vedtektsfestet at det ikke
skal betales utbytte til eierne.
For kommunale virksomheter vil imidlertid reglene om såkalt
bagatellmessig støtte kunne være praktisk viktige
unntak fra reglene om offentlig støtte. Støtte
som ikke overstiger 100 000 ECU (ca. 417 000 i
1996) til en enkelt bedrift over en tre-års periode regnes
som bagatellmessig.
Det såkalte innsynsdirektivet innebærer rett
til innsyn i en virksomhets økonomiske forhold, og stiller
krav til hvordan de økonomiske forholdene skal være
dokumentert. Direktivet gjelder imidlertid bare virksomheter med
en betydelig omsetning, og vil i praksis bare berøre de
største interkommunale selskapene.
Komiteen konstaterer at lovforslaga
er innanfor og tilpassa EØS sitt regelverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke behovet for like konkurransevilkår.
Derfor bør interkommunale selskaper i størst mulig
grad omfattes av reglene om offentlige anskaffelser i EØS-avtalen.
Private tilbydere skal ha full tilgang til det offentlige innkjøpsmarkedet.
Det er viktig at regelverket på dette feltet blir oversiktlig
slik at norske kommuner unngår å komme i konflikt
med regelverket i EØS-avtalen.