I proposisjonen drøfter departementet nærmere konsekvensen
for beboerne ved opphevelsen av husleiereguleringsloven kap. II.
For de leierne som etter hvert ikke kan betale de økede
leieprisene, vil det for noen være et alternativ å flytte
til en mindre og billigere bolig. Andre vi kunne få bostøtte,
som er hjemlet i forskrift om bostøtte fra Den Norske Stats
Husbank, med grunnlag i Stortingets vedtak av 12. juni
1972, med senere endringer.
Blant annet vil alderspensjonister m.fl. med inntekter over minstepensjon,
pluss 30 pst., og alle barnefamilier, ha rett til bostøtte
dersom de bor i leieboliger som er underlagt leieregulering etter
kapittel II i husleiereguleringsloven, samt andre leieboliger innenfor det
samme stedlige virkeområde, som er oppført før 8. april
1940. Med det framgår av forskriften at denne bestemmelsen
først kommer til anvendelse når dette nærmere
fastsettes av departementet. Det forutsettes at departementet vedtar
at også de nevnte grupper blir lagt inn under ordningen
med bostøtte før husleiereguleringsloven blir
avviklet. De nevnte grupper vil da får rett til bostøtte,
dersom de også oppfyller de alminnelige kravene til boutgifter
og inntektsnivå.
Et slikt vedtak vil bare få begrensede økonomiske konsekvenser
for det offentlige. Dersom en legger til grunn at ordningen først
og fremst vil får virkning for husholdninger der et av
medlemmene er over 65 år, vil dette gjelde for om lag 1 600
personer, om en tar utgangspunktet i det tallmaterialet som ble
lagt fram av Norges Byggforskningsinstitutt i 1992 (siste tilgjengelige
tall), og tar hensyn til inntektstaket. Den samlede utbetalingen
til disse husholdningene i ett år - før husleien
blir forhøyet med 10 pst. pr. år - blir etter
et rundt overslag nesten 4 mill. kroner. Deretter vil utbetalingen
stige svakt over tid. Utgiftene vil i tillegg til å bli
påvirket av de økede boutgiftene, også være
styrt av flyttehyppigheten.
De grupper som ikke kommer inn under bostøtteordningen,
vil etter hvert som leieprisen økes kunne få behov
for - eller øket behov for - sosialhjelp. Dette vil i så fall
føre til en utgiftsøkning for Oslo og Trondheim
kommuner. Høyere leie kan på den andre siden gi
seg utslag i økt skattegrunnlag for eierne av eiendommene
som blir leiet ut. Dette vil igjen øke skatteinntektene
for det offentlige. Det er her ikke grunn til å tro at
det vil dreie seg om noen betydelig økning av utgiftene
til sosialhjelp.
Når det gjelder opphevelsen av husleiereguleringsloven,
foreslås lovens kapittel III avviklet straks den ny husleieloven
trer i kraft. Dette innebærer at husleienemndene i Bergen,
Bodø, Drammen og Tromsø kan legges ned med en
gang.
Reguleringen etter husleiereguleringsloven kapittel II foreslås
avviklet over en tiårsperiode. Dette innebærer
at kommunale organer for håndheving av dette kapittelet
må opprettholdes i Oslo og Trondheim i hele avviklingsperioden.
Som det fremgår over, er det sannsynlig at mange boliger
trolig vil bli unntatt fra reguleringen i god tid før avviklingsperioden
er ute. Av den grunn er det sannsynlig at aktiviteten ved de kommunale
håndhevingsorganene vil bli vesentlig redusert allerede
etter få år.
Avviklingen av husleienemnden i Bergen, Bodø, Drammen
og Tromsø og reduksjonen av aktiviteten i Oslo og Trondheim,
vil gi færre saker også for de statlige klageorganene,
Statens pristilsyn og Konkurransetilsynet.
I den nye loven blir det videre foreslått at søksmålsbyrden
ved saker om oppsigelse foreslås snudd fra leieren over
til utleieren. Det vil si at det vil være utleieren som
skal reise sak dersom han vil gjennomføre en oppsigelse
der leieren protesterer. Her er det vanskelig å fastslå på forhånd
hvorvidt endringen vil føre til flere eller færre
saker for domstolene.
I dag blir mange oppsigelsessaker forlikt. Siden søksmålsfristen
er satt så rommelig som tre måneder, skulle det
ligge til rette for at den kan oppnås flere private forlik
uten forutgående saksanlegg.
Det vises til forslaget om at herreds- og byretten skal oppnevne
en takstnemnd når partene krever det. Retten skal i tillegg
til å motta begjæringen velge ut hvem som skal
sitte som takstmedlem. Retten skal også fastsette godtgjørelse
for medlemmene - og skal innkreve kostnadene fra den av partene
som etter loven skal betale disse. Det blir lagt til grunn at denne nyordningen
vil føre til noe merarbeid for de berørte domstoler.
På den annen side er det grunn til å tro at ordningen
med takstnemnd kan avlaste domstolene noe, ved at takstnemndene
vil ta stilling til en del tvister som ellers ville gått
for domstolene. I sum antar departementet at domstolene vil bli
noe avlastet. Siden partene selv skal dekke kostnadene med oppnevning av
takstnemnd, blir det lagt til grunn at ordningen ikke vil føre
til økte utgifter for domstolene.
Det vil ikke bli foreslått opprettet nye offentlige organer
eller nye stillinger i eksisterende organer.
I hvilken grad den nye loven vil få økonomiske konsekvenser
for staten som leier eller utleier, vil avhenge av de leieavtaler
som er inngått under den nye loven. Det vil være
svært vanskelig å komme med anslag over disse
virkningene. For ordens skyld kan det her nevnes at husleiereguleringsloven
ikke gjelder for utleie fra det offentlige. Derimot vil den nye
loven få økonomiske konsekvenser for private parter.
Den sentrale endringen her vil være avviklingen av husleiereguleringsloven.
Leiegårdene i Oslo og Trondheim fra før krigen
vil stige i verdi som følge av adgangen til høyere
leie. Det er grunn til å tro at verdien alt er i ferd med å øke
bare på grunn av forventningen om at husleiereguleringsloven
vil bli opphevet.
Ut over det som alt er nevnt, vil andre deler av den nye loven
ha økonomiske konsekvenser for forholdet mellom partene
i et husleieforhold; men også her vil det være
vanskelig å beregne om det blir foretatt en samlet forskyvning
fra den ene parten til den andre ut over de endringene en økning
av leieprisen vil gi.
Komiteen tar dette til etterretning.