82 høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet. Bare 8 av disse er helt eller delvis uenige i departementets vurderinger og konklusjoner, mens de resterende 74 i det vesentligste er enige.

Blant de som i det vesentligste støtter departementets vurderinger og konklusjoner er Justisdepartementet, Barneombudet, Norsk Fosterhjemsforening, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Norsk Barnevernssamband, Norsk Lærerlag, Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening og Redd Barna, samt et stort flertall av fylkesnemndene, fylkesmennene, fylkeskommunene og kommunene.

De høringsinstansene som støtter departementets syn, begrunner dette bl.a. med viktigheten av å opprettholde skillet mellom straffelignende reaksjoner og barnevernstiltak.

Barneombudet uttaler bl.a.:

"Barneombudet slutter seg til departementets oppfatning når det gjelder barnevernlovens hjemmelsgrunnlag i forhold til barn som begår kriminelle handlinger. Lovbruddene blir her definert som en del av de alvorlige utslag alvorlige atferdsforstyrrelser kan ha, ikke som en del av strafferetten. En endring av dette utgangspunktet vil etter Barneombudets oppfatning kreve en omfattende samfunnsdebatt. Det er likevel viktig å peke på behovet for et bredt tilbud av kriminalitetsforebyggende tiltak i vid forstand som en del av barnevernets ansvar."

Når voksne begår straffbare handlinger, er det strafferettsapparatets hovedansvar å sette i verk etterfølgende tiltak, som straff og andre lignende tiltak. Når barn under den kriminelle lavalder begår lovbrudd, er det derimot i utgangspunktet foreldrenes eller andre foresattes ansvar å reagere. Når foreldrene ikke makter å følge opp, vil det sosiale hjelpeapparat, og da først og fremst barneverntjenesten, ha et ansvar for å gripe inn. I slike tilfeller vil det i første rekke være aktuelt å sette inn frivillige hjelpetiltak. Bare når situasjonen for barnet er alvorlig, kan det være aktuelt å sette i verk tiltak med tvang. Hovedformålet vil i alle tilfeller være å hjelpe barnet. Dette følger bl.a. av prinsippet i barnevernloven § 4-1 om hensynet til barnets beste. Bestemmelsen innebærer at både ved vurderingen av om tiltak skal settes inn overhodet og ved vurderingen av hvilket tiltak som i så fall skal settes inn, er det hensynet til barnets beste som skal være avgjørende. En straffereaksjon vil ikke i seg selv være å anse som hjelp. Hvis en straffereaksjon skal ha en videre forebyggende effekt, må den gis i en sammenheng hvor barnet oppfatter at noen reagerer med å vise vilje til å hjelpe den unge. Barnet trenger hjelp til å forstå sine egne handlinger på en annen måte og til å forstå betydningen av å gjøre opp for seg.

Etter Barne- og familiedepartementets oppfatning gir barnevernloven tilstrekkelig hjemmel til å sette inn tiltak overfor barn som begår kriminelle handlinger dersom formålet med tiltaket skal være å ivareta barnets behov for hjelp. Det er likevel mulig at det ikke blir gjort nok for den gruppen ungdom som begår kriminalitet, og at de muligheter til å igangsette forebyggende hjelpetiltak som finnes, bl.a. i barnevernloven, ikke blir benyttet i tilstrekkelig grad.

Flertallet av landets kommuner har laget planer for forebyggende barnevernsarbeid. Stortinget har for inneværende år bevilget 4 millioner kroner til et utvik­lingsprogram for å styrke oppvekstmiljøet der tiltak mot rus, vold, kriminalitet, mobbing og rasisme også vil stå sentralt. Det vil i programmet bli lagt stor vekt på å stimulere offentlige etater, frivillige organisasjoner og nærmiljøer til å styrke og videreutvikle sitt forebyggende arbeid.

Departementets konklusjon er at det ikke er behov for å foreta lovendringer med tanke på tiltak overfor barn og unge som begår kriminelle handlinger, og vil derfor ikke fremme forslag om endringer i barnevernloven på dette området.