Til Odelstinget.
Inndragningsutvalget ble nedsatt av Justisdepartementet i 1995,
og avga sin utredning som NOU 1996:21 Mer effektiv inndragning av
vinning (i det følgende omtalt som «utredningen»).
I del I i utredningen gjør utvalget rede for praktiseringen
av inndragningsreglene etter gjeldende rett og i del II i utredningen
vurderer utvalget en rekke lovendringer.
Gjeldende hovedregler om inndragning står i straffeloven §§ 34
til 38. Vinning av en straffbar handling kan inndras etter straffeloven § 34.
Ting som har blitt til ved eller har vært gjenstand for
en straffbar handling kan inndras etter § 35.
Det samme gjelder ting som har vært brukt til en slik handling.
I proposisjonen gis også en oversikt over regler om
inndragning i enkelte andre land.
Inndragningsreglene i straffeloven er fakultative; det er overlatt
til rettens skjønn om inndragning skal foretas i den enkelte
sak eller ikke. Er et inndragningskrav tatt med i en straffesak,
skal det imidlertid mye til for at Høyesterett frifinner
for kravet hvis vilkårene er oppfylt. Undersøkelser
som utvalget har foretatt, tyder på at underrettspraksis
ikke har vært like streng som høyesterettspraksis.
Dessuten legger ikke påtalemyndigheten ned påstand
om inndragning av vinning i alle saker hvor det kunne synes naturlig,
og da er retten avskåret fra å foreta inndragning.
Utvalget går ikke inn for at reglene om inndragning
av vinning skal være obligatoriske. Etter utvalgets syn
bør lovteksten utformes mer i samsvar med Høyesteretts
praksis. Utvalget foreslår at inndragning som hovedregel
skal foretas hvis vilkårene er oppfylt, men ansvaret skal
kunne reduseres eller falle helt bort hvis retten finner at fullt
ansvar vil være åpenbart urimelig.
Mange høringsinstanser støtter utvalgets forslag, men
Oslo byrett går inn for obligatorisk inndragning.
Departementet støtter hovedpunktene i utvalgets forslag.
Departementet er også enig med Borgarting lagmannsrett
i at unntak fra hovedregelen om inndragning vanligvis bare bør
gjøres når vinningen er forbrukt og siktede har
en svak økonomi. Når allmenne hensyn taler for
inndragning, og i gjentakelsestilfelle, bør inndragning
vanligvis skje til tross for siktedes svake økonomi.
Etter utvalgets forslag kan inndragningsansvaret reduseres eller
falle bort hvis retten finner at fullt ansvar vil være «åpenbart» urimelig.
Departementet foreslår at «åpenbart» erstattes
av det noe mildere uttrykket «klart».
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen
og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen
og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor
Nymo, viser til at et hovedformål med inndragning
av vinning er at ingen skal tjene på å begå straffbare
handlinger. Inndragning vil være et vesentlig element i
bekjempelsen av profittmotivert kriminalitet og et særlig
virkemiddel mot organisert kriminalitet. Komiteen er
enig i at hensynene bak ordningen med inndragning tilsier at inndragning
som hovedregel skal skje hvis vilkårene er oppfylt, og
støtter departementets forslag. Komiteen viser
til at en slik regel er mer i samsvar med Høyesteretts
praksis, og også er gjeldende svensk rett. Komiteen er
videre enig i at inndragningsansvaret kan reduseres eller falle bort
hvis retten finner at fullt ansvar vil være klart urimelig. Komiteen legger
her til grunn at unntak fra hovedregelen bør kunne gjøres
når vinningen er forbrukt og siktede har en svak økonomi. Komiteen mener
det videre bør kunne legges vekt på hensyn til rehabilitering
og at lovbryteren ikke må komme i en umulig gjeldssituasjon.
Det er i gjeldende rett et grunnvilkår for inndragning
at vinningen er oppnådd ved en straffbar handling. Det
betyr at alle vilkår for straff i utgangspunktet må være
oppfylt: Et straffebud må være krenket, det må ikke
foreligge noen straffrihetsgrunn og gjerningspersonen må ha
utvist skyld. Derimot er det gjort uttrykkelig unntak fra det siste
straffbarhetsvilkåret - om tilregnelighet; inndragning
kan skje selv om lovbryteren ikke kan straffes fordi han er utilregnelig.
Den som er utilregnelig, vil imidlertid ofte ikke ha utvist skyld.
Inndragning kan ikke foretas overfor utilregnelige lovbrytere som
ikke har utvist skyld, selv om det er utilregneligheten som er årsaken
til at skyldkravet ikke er oppfylt.
Utvalget foreslår at unntaket om utilregnelighet bør
utvides til også å gjelde i saker hvor utilregneligheten
har ført til at gjerningspersonen ikke har utvist skyld.
Utvalget mener også at inndragning bør kunne foretas
hvis gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han handlet i nødrett.
Utvalget foreslår videre at inndragning skal kunne foretas
i saker hvor gjerningspersonen frifinnes på grunn av unnskyldelig
rettsvillfarelse. Derimot går utvalget ikke inn for en
tilsvarende regel når gjerningspersonen frifinnes fordi
han av andre grunner ikke har utvist skyld.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, men
Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 mener at inndragningsansvaret
bør begrenses til vinning som er i behold.
Departementet er enig i at adgangen til å foreta inndragning
bør utvides til også å gjelde når
gjerningspersonen er utilregnelig og derfor ikke har utvist skyld
og når gjerningspersonen ikke kan straffes fordi han har
vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. Etter departementets
syn gjør hensynet til at man ikke skal kunne beholde vinningen
så lenge handlingen er ulovlig seg gjeldende enten det
er faktisk eller rettslig villfarelse som er årsaken til
at gjerningspersonen ikke har utvist skyld. Departementet kan derfor
ikke se noen sterke grunner til at regelen skal være forskjellig alt
etter hva som er årsaken til at skyldkravet ikke er oppfylt.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen
en generell regel om at inndragning skal foretas når noen har
overtrådt et straffebud og lovovertredelsen har ført til
vinning, selv om det ikke er utvist skyld. Regelen bør
ikke være fakultativ, slik utvalget foreslår ved å bruke «kan».
Departementet foreslår at vinning skal inndras - med mindre
den generelle unntaksregelen brukes. Etter departementets mening
bør loven heller ikke i disse tilfellene begrense inndragningsadgangen til
saker hvor vinningen er i behold.
Utvalgets forslag om at inndragning også bør
kunne foretas når det foreligger nødrett, bør
etter departementets syn ikke følges. Ved nødrett
er handlingen ikke bare straffri, den er rettmessig. Da virker det
verken rimelig eller naturlig å inndra en eventuell vinning.
Utvalget har foreslått at også inndragning
etter § 35 skal kunne foretas overfor en utilregnelig
lovbryter som ikke har utvist skyld og det er departementet enig
i.
Komiteen støtter departementets
forslag om en generell regel om at inndragning skal foretas når
noen har overtrådt et straffebud og lovovertredelsen har
ført til vinning, selv om det ikke er utvist skyld og handlingen
derfor er straffri. Da rimelig tvil skal komme tiltalte til gode,
kan dagens regler lett føre til at retten ikke kan legge
til grunn at skyldkravet er oppfylt. Selv om vedkommende ikke kan
straffes er det imidlertid ikke noen rimelig grunn til at vinningen
skal kunne beholdes. Komiteen merker seg at det her
bl.a. vil kunne foretas inndragning når gjerningspersonen
er utilregnelig og pga. utilregneligheten ikke har utvist skyld.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
under pkt. 3 hvor det påpekes at unntak fra hovedregelen om
inndragning kan gjøres når vinningen er forbrukt og
siktede har en svak økonomi.
Straffeloven har ingen definisjon av begrepet vinning. Innholdet
i vinningsbegrepet er først og fremst trukket opp i praksis
og teori. Med vinning menes enhver fordel som gjerningspersonen
har oppnådd ved en straffbar handling.
Utgangspunktet er at det er nettovinningen som kan inndras; det
kan gjøres fradrag for utgifter som siktede har hatt. I
praksis er det imidlertid gjort så mange unntak fra dette
utgangspunktet at hovedregelen nå er at det er bruttovinningen
som inndras.
Inndragningsutvalget viser til at legalitetsprinsippet tilsier
at straffelovgivningen bør være så presis som
mulig, og foreslår at «vinning» defineres
i loven.
Slik utkastet er formulert, vil vinning kunne inndras selv om
det er en alternativ mulighet til å frata lovovertrederen
vinningen. Etter utvalgets syn bør for eksempel ikke påtalemyndigheten
være avskåret fra å fremme sak om inndragning
av vinning ved skatteunndragelse selv om ligningsmyndighetene ved
endring av ligningen normalt kan ilegge tilleggsskatt. Utvalget
mener at det i definisjonen ikke bør sies noe om fradrag
for påløpte utgifter.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, men
Forsvarergruppen av 1977 og Den Norske Advokatforening mener at
inndragningen som hovedregel bare bør gjelde berikelsen.
Justisdepartementet foreslår at det reguleres nærmere
i loven hva som skal regnes som vinning.
Inntil lovendringen i 1973 brukte loven «utbytte». «Utbytte» ble
endret til «vinning» fordi man ønsket å få det
klarere frem at det var nettoutbyttet som skulle inndras. Praksis
har endret seg, slik at det i dag som hovedregel er bruttoutbyttet
som inndras. Denne hovedregelen bør etter departementets
syn videreføres og det foreslås derfor å bruke «utbytte».
Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør
gjelde noe unntak når det er alternative måter å frata
lovovertrederen vinningen, som ved skattesvik.
Departementet er videre enig med utvalget i at følgende
også bør regnes som utbytte:
formuesgode som trer istedenfor utbytte,
formuesgode som utbytte er forvandlet eller gjort om til,
og
avkastning og andre fordeler av utbytte.
Er utbyttet blandet sammen med et lovlig ervervet formuesgode,
bør den forholdsmessige andel regnes som utbytte.
I utvalgets lovutkast heter det at fordelen i surrogat- og sammenblandingstilfellene,
kan regnes som vinning. Etter departementets syn bør utgangspunktet likevel
være at formuesgodet skal regnes som utbytte.
Departementet mener at det bør gå frem av definisjonen
at det ikke kan gjøres fradrag for utgifter som lovbryteren
har hatt i forbindelse med gjennomføringen av lovbruddet.
Har lovbryteren betalt erstatning til fornærmede eller
skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen, bør det
vanligvis gjøres fradrag ved beregningen av vinningen.
Komiteen merker seg departementets
begrunnelse for å bruke begrepet «utbytte» i
stedet for «vinning», og er enig i at dette defineres
nærmere i loven.
Komiteen viser til at det i dag i praksis som
hovedregel er bruttoutbyttet som inndras og mener at denne hovedregelen
bør formaliseres og videreføres. Loven bør
derfor legge til grunn at det ikke kan gjøres fradrag for
utgifter som lovbryteren har hatt i forbindelse med gjennomføringen
av lovbruddet. Komiteen mener at unntaksregelen om «klart
urimelig» kan benyttes hvor påløpte utgifter
bør komme til fradrag, f.eks. av hensyn til resosialisering
av lovbryteren eller for å unngå dobbeltinndragning,
og viser for øvrig til departementets vurderinger.
Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode gjelder
også ved spørsmålet om det er oppnådd en
vinning. Men hvis retten først finner at siktede har hatt
en vinning, gjelder det mindre strenge beviskrav for spørsmålet
om hvor stor vinningen er.
Inndragningsutvalget har vurdert om det bør innføres
lempeligere beviskrav for spørsmålet om det er oppnådd
vinning. En slik regel vil etter utvalgets syn kunne ramme for hardt,
og utvalget foreslår derfor ingen slik generell regel.
Flere høringsinstanser sier uttrykkelig at de er enige
i at beviskravet ikke generelt bør reduseres.
Justisdepartementet kan ikke se at behovet for generelt å senke
beviskravet for hvorvidt det er oppnådd en vinning/et
utbytte er så stort at det oppveier de rettssikkerhetsmessige
betenkelighetene ved en slik løsning.
Komiteen deler departementets vurderinger, og
er enig i at beviskravet ikke reduseres.
Vinningen kan inndras hos den som den er «tilfalt direkte
ved handlingen», jf. § 34 første
punktum. Dette kan være lovbryteren eller en annen. Ved
samvirke fordeles inndragningsansvaret mellom deltagerne i forhold
til hva den enkelte har mottatt. Inndragningsutvalget foreslår
at man beholder regelen om at kravet må rettes mot den
som vinningen er tilfalt direkte ved handlingen.
Det kan være tvil om hvem vinningen er tilfalt - lovbryteren
eller en annen. I slike tilfeller mener utvalget at det bør
være mulig å gjøre lovbryteren ansvarlig.
Utvalget foreslår derfor en presumsjonsregel om at det
skal legges til grunn at vinningen er tilfalt lovbryteren hvis han
ikke sannsynliggjør at vinningen har tilfalt andre (utkastet § 34
nr. 1 første ledd annet punktum).
Det hender at det er klart at vinningen er tilfalt en annen enn
lovbryteren, men at denne ikke er søkegod. Utvalget reiser
spørsmål om inndragning da bør kunne
skje hos lovbryteren, men mener at en slik regel vil ramme urimelig
hardt og fremmer derfor ikke noe slikt forslag.
Utvalget reiser også spørsmål om det
ved samvirke bør være adgang til å gjøre
den enkelte deltager solidarisk ansvarlig for hele inndragningsbeløpet,
men utvalget foreslår heller ikke noen slik regel.
Blant høringsinstansene går Straffelovkommisjonen
imot presumsjonsregelen, mens Trondheim byrett og politimesteren
i Oslo mener at det bør innføres en regel om solidaransvar
ved samvirke.
Departementet er enig i at hovedregelen fortsatt bør
være at inndragning foretas overfor den som vinningen/utbyttet
har tilfalt, selv om den som har mottatt utbyttet ikke er søkegod.
Derimot kan det etter departementets syn være både
hensiktsmessig og forsvarlig å innføre en slik
presumsjonsregel som utvalget har foreslått. Har utbyttet
tilfalt andre, vil lovbryteren trolig vanligvis kunne sannsynliggjøre
det. Derimot kan det være vanskelig for påtalemyndigheten å bevise
at utbyttet ikke er tilfalt andre.
Etter departementets syn bør det være tilstrekkelig at
lovbryteren sannsynliggjør at en annen har fått
utbyttet; regelen kan virke urimelig strengt hvis lovbryteren må bevise
forholdet ut over enhver rimelig tvil.
Utvalget har foreslått at presumsjonsregelen skal være
en «kan»-regel. Etter departementets syn bør
hovedregelen være at retten skal legge til grunn at utbyttet
er tilfalt lovbryteren med mindre han sannsynliggjør at
det er tilfalt en annen.
Som utvalget skisserer, vil den foreslåtte presumsjonsregelen
kunne innebære solidaransvar i saker hvor flere har vært
sammen om den straffbare handling, men hvor påtalemyndigheten
bare kjenner til en av dem. Ut over slike situasjoner mener departementet
at det vil være å gå for langt generelt å gjøre den
enkelte deltager solidarisk ansvarlig når flere har vært
sammen om å begå den straffbare handling.
Komiteen støtter at hovedregelen
fortsatt bør være at inndragning foretas overfor
den som utbyttet har tilfalt. Komiteen er videre
enig i at det innføres en presumsjonsregel om at det skal
legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren hvis vedkommende
ikke kan sannsynliggjøre at utbyttet er tilfalt andre. Komiteen viser
her også til at unntaksregelen vil kunne brukes hvis det
er klart urimelig å inndra.
Komiteen merker seg at det ikke foreslås
en regel om solidaransvar.
Kravet om at vinningen må være oppnådd
ved en straffbar handling, innebærer etter gjeldende rett
at det må være årsakssammenheng mellom
vinningen og en straffbar handling, og at den straffbare handlingen må konkretiseres:
Påtalemyndigheten må bevise hvilket lovbrudd vinningen
stammer fra.
Etter utvalgets syn bør hovedregelen av hensyn til rettssikkerheten
fortsatt være at den straffbare handlingen som danner grunnlag
for inndragning, må konkretiseres. Utvalget går
likevel inn for at det på nærmere vilkår
skal kunne gjøres unntak fra kravet om konkretisering;
det foreslår en ny unntaksregel om såkalt utvidet
inndragning. Med utvidet inndragning mener utvalget at all formue
som lovbryteren har, skal kunne inndras selv om det ikke er bevist
at formuen er oppnådd ved en straffbar handling. Inndragning
skal likevel ikke kunne skje hvis lovbryteren sannsynliggjør
at et formuesgode er ervervet på lovlig måte eller med
lovlig ervervede midler. Utvidet inndragning skal etter forslaget
bare kunne foretas hvis forbrytelsen er av en slik art at den regelmessig
gir stor profitt, og den er av en viss alvorlighetsgrad. Primært
er det personer med en kriminell livsstil man tar sikte på å ramme.
Utvalget fremhever at det allerede etter gjeldende rett er lempet
på kravet til konkretisering i et viktig tilfelle: Straffeloven § 317
om heleri og hvitvasking av penger krever ikke at det kan konkretiseres hvilken
straffbar handling utbyttet stammer fra.
Flere av høringsinstansene støtter utvidet
inndragning, men dette gjelder ikke Den Norske Advokatforening,
Forsvarergruppen av 1977, Straffelovkommisjonen og Trondheim byrett.
Departementet er enig med utvalget i at hovedregelen fortsatt
bør være at inndragning skal kunne skje bare hvis
påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet stammer
fra.
Etter departementets syn er ikke risikoen for å inndra
lovlig ervervet formue så stor at det på dette området
er uforsvarlig å innføre en regel om omvendt bevisbyrde.
Departementet legger særlig vekt på de vilkår
som må være oppfylt før det kan bli aktuelt
med utvidet inndragning: Påtalemyndigheten må uansett bevise
at lovbryteren har begått en alvorlig straffbar handling
som kan gi betydelig utbytte. Først når påtalemyndigheten
har bevist det, blir bevisbyrden for hvorvidt formuen er lovlig
ervervet snudd. I tillegg kommer at det ikke dreier seg om straff,
men om en strafferettslig reaksjon som ikke regnes som straff.
På denne bakgrunn foreslår departementet en
regel om utvidet inndragning i nærmere angitte saker i § 34
a. Dette vil innebære både et unntak fra kravet om
at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra må konkretiseres,
og en regel om at bevisbyrden for at formuen er lovlig ervervet
legges på lovbryteren (omvendt bevisbyrde). Beviskravet
for lovbryteren bør etter departementets syn være
lavere enn det som gjelder for påtalemyndigheten. Departementet
har vært i tvil om det bør kreves at lovbryteren
sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet, eller om
terskelen bør legges lavere, men foreslår at det
skal kreves sannsynlighetsovervekt.
Utvalget foreslår at lovbryteren må sannsynliggjøre
at formuesgodet er ervervet på lovlig måte eller med
lovlig ervervede midler. Slik utkastet er formulert, vil inndragning
være avskåret hvis formuesgodet er anskaffet på ulovlig
måte, men med lovlig ervervede midler. Det er ikke rimelig å unnta
slike tilfeller fra utvidet inndragning og etter departementets
syn bør derfor «med lovlig ervervede midler» sløyfes.
Etter departementets syn er ikke utvidet inndragning i strid
verken med Grunnloven eller menneskerettighetskonvensjonene.
Utvidet inndragning kan bli en omfattende reaksjon - i prinsippet
kan hele den siktedes formue inndras. Derfor bør reaksjonen
etter utvalgets syn av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet begrenses
til alvorlige straffbare forhold.
Utvalget foreslår at utvidet inndragning kan skje i saker
hvor noen er funnet skyldig i én eller flere straffbare
handlinger (eventuelt forsøk) som er av en slik art at
det kan gi betydelig vinning hvis
handlingen(e) kan føre til
fengselsstraff i seks år eller mer, eller
handlingen kan føre til fengselsstraff i to år
eller mer og vedkommende de siste fem år før den straffbare
handling ble begått, er ilagt straff, straffutmålingsutsettelse
eller påtaleunnlatelse for en straffbar handling som er
av en slik karakter at den kan gi vinning.
Utvalget foreslår at utvidet inndragning som hovedregel
skal være gjenstandsinndragning. Men utvalget mener at
det også bør åpnes en generell alternativ
adgang til verdiindragning.
Høringsinstansene har noe ulike oppfatninger om hvilke
krav som skal stilles før utvidet inndragning kan brukes
som reaksjon.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gjelde
to hovedvilkår for utvidet inndragning: Lovbryteren må ha
blitt funnet skyldig i et alvorlig straffbart forhold, og dette
forholdet må være egnet til å bygge opp
tilsynelatende uforklarlige formuer.
Utvidet inndragning bør bare kunne skje hvis alle vilkårene
for å straffe er oppfylt. Unntaket i utkastet fra kravene
til tilregnelighet og skyld ved inndragning etter §§ 34
og 35 bør derfor ikke komme til anvendelse ved utvidet
inndragning etter § 34 a. Det bør være opp
til rettens skjønn om utvidet inndragning skal idømmes;
bestemmelsen bør altså være fakultativ.
Departementet foreslår at de aktuelle straffebud avgrenses
ved en generell henvisning til lengstestraffen. Etter departementets
mening er en strafferamme på 6 år den mest naturlige
og formålstjenlige avgrensning. Departementet er enig med
utvalget i hvilken betydning det bør ha at det foreligger
gjentagelse, konkurrens eller forsøk, og slutter seg videre
til utvalgets forslag om at strafferammen senkes i gjentagelsestilfeller.
Som utvalget mener departementet at grensen bør settes
ved en lengstestraff på 2 år.
Departementet er enig med ØKOKRIM i at gjentagelsesregelen
i utvalgets utkast har et for vidt anvendelsesområde. Hvis
den tidligere reaksjonen var straffemålingsutsettelse eller
påtaleunnlatelse, bør ikke det kunne danne grunnlag
for utvidet inndragning etter toårsregelen. Istedenfor å sette
en strafferammebegrensning på 2 år også for
den første handlingen, slik ØKOKRIM går
inn for, foreslår departementet at også denne
handlingen må være av en slik art at den kan gi betydelig
vinning.
Både etter 6-årsregelen og 2-årsregelen
bør det kreves at den handlingen som lovbryteren finnes
skyldig i, er av en slik karakter at den kan gi betydelig utbytte.
Departementet er enig med ØKOKRIM i at kravet om betydelig
utbytte også bør gjelde for det første lovbruddet
i de tilfeller hvor det foretas utvidet inndragning etter gjentagelsesregelen.
Departementet foreslår at utvidet inndragning som hovedregel
skal gå ut på gjenstandsinndragning, men at det
også skal være adgang til verdiinndragning.
Komiteen er enig i at hovedregelen
fortsatt bør være at inndragning bare skal kunne
skje hvis påtalemyndigheten beviser hvilket lovbrudd utbyttet
stammer fra.
Komiteen støtter imidlertid forslaget
om en ny unntaksregel om utvidet inndragning for forbrytelser som
er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte og den er av en
viss alvorlighetsgrad. Dette innebærer at det skal kunne
gjøres unntak fra kravet om en konkretisering av den straffbare
handlingen som utbyttet stammer fra og en regel om at bevisbyrden
for at formuen er lovlig ervervet, legges på lovbryteren.
Komiteen merker seg hovedbegrunnelsen for den
nye regelen om at det er støtende om personer som finnes
skyldig i alvorlig lovbrudd som normalt gir betydelig vinning, får
beholde store verdier som sannsynligvis stammer fra de kriminelle
handlinger fordi påtalemyndigheten ikke kan bevise hvilket
konkret lovbrudd formuen stammer fra. Dette gjelder ikke minst ved
den mer profesjonelt organiserte kriminaliteten.
Komiteen merker seg at det allerede etter gjeldende
rett ikke er noe krav til konkretisering av hvilken straffbar handling
utbyttet stammer fra når det gjelder heleri og hvitvasking
av penger.
Komiteen har merket seg argumentene mot de nye
reglene om utvidet inndragning fra noen høringsinstanser
begrunnet i rettssikkerhetshensyn. Komiteen viser
her til at departementet grunngir sitt forslag med at i de saker
reglene om omvendt bevisbyrde vil ramme, er sannsynligheten for
at formuen er ulovlig ervervet så stor at det er både
formålstjenlig og rimelig å inndra formuen hvis
lovbryteren ikke kan sannsynliggjøre at den er lovlig ervervet.
Det vises her til de vilkår som må ligge til grunn
før omvendt bevisbyrde inntrer, nemlig at påtalemyndigheten
har bevist at siktede har begått alvorlig lovbrudd som
kan gi betydelig utbytte. Komiteen er enig i disse
vilkår og viser til at de nye reglene bare vil gjelde ved
lovbrudd med strafferamme på 6 år eller mer eller
2 år eller mer i gjentagelsestilfeller.
Komiteen er enig i at utvidet inndragning bare bør
kunne skje hvis alle vilkårene for å straffe er
oppfylt og det bør være opp til rettens skjønn
om utvidet inndragning skal idømmes.
Komiteen viser til at departementet har vurdert de
nye reglenes forhold til Grunnloven og menneskerettskonvensjoner,
og konkludert med at reglene ikke vil være i strid med
disse.
Komiteen har også merket seg at andre
europeiske land har tilsvarende regler om omvendt bevisbyrde.
Komiteen mener at en regel om utvidet inndragning
vil kunne være et viktig virkemiddel i kampen mot den økende
organiserte og profittmotiverte kriminaliteten. Dette er etter komiteens oppfatning det
viktigste formål med lovbestemmelsen. Lovregler som reduserer
muligheten til å beholde vinningen om man blir oppdaget
vil kunne ha en klar preventiv effekt og heve terskelen for å gå inn
i slik ulovlig virksomhet. Samtidig gir det større muligheter
for påtalemyndighet og domstoler å inndra utbytte
som har grunnlag i kriminelle handlinger.
Gjerningspersonen overfører ikke sjelden ulovlig ervervede
midler til ektefellen, samboeren eller en annen nærstående
person. Kan påtalemyndigheten bevise at overføringen
er proforma, kan formuesgodet inndras hos lovbryteren, siden det
i realiteten har tilfalt ham. Kan det ikke bevises at inndragningen
er proforma, kan inndragning i en del tilfeller skje overfor mottageren,
jf. straffeloven § 34.
Utvalget går inn for at det ved fastlegging av omfanget
av lovbryterens vinning ved utvidet inndragning skal kunne legges
vekt på verdier som lovbryterens ektefelle eller samboer
har ervervet de siste 5 årene.
I saker hvor det kan foretas utvidet inndragning overfor den
siktede, og påtalemyndigheten beviser at lovovertrederen
har overdratt verdier til noen av sine nærmeste, skal det
overdratte eller dets verdi etter utvalgets forslag kunne inndras
hos mottageren hvis ikke mottageren gjør det sannsynlig
at lovovertrederen har ervervet formuesgodet på lovlig
måte eller med lovlig ervervede midler. Av bevismessige
grunner skal inndragning kunne skje uavhengig av om det er betalt
vederlag eller ikke. Det skal heller ikke være avgjørende
hvorvidt mottageren kjente til at formuesgodet var ulovlig ervervet.
Reglene om inndragning overfor lovbryterens nærmeste skal
etter utkastets tredje ledd gjelde tilsvarende ved overdragelse
til et foretak.
Trondheim byrett avviser generelt inndragningskrav overfor lovovertrederens
nærmeste, mens flere andre høringsinstanser synes
den foreslåtte adgangen til inndragninger er for vid.
Departementet er enig med utvalget i at det ved utvidet inndragning
overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien
av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller
en person som han bor fast sammen med under ekteskapslignende forhold.
Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør
at formuesgodene er ervervet på annen måte enn
ved straffbare handlinger som han har begått.
Departementet foreslår et noe annet vurderingstema for
den omvendte bevisbyrden enn utvalget synes å legge opp
til. Ved utvalgets formulering kan inndragning skje hos lovbryteren
på grunnlag av formuesgoder som ektefellen/samboeren
har ervervet ulovlig. Det er ikke rimelig, og departementet foreslår
derfor at bevistemaet skal være hvorvidt lovbryteren kan sannsynliggjøre
at formuesgodene er ervervet på annen måte enn
ved straffbare handlinger som han har begått.
Inndragning etter utkastets § 34 a tredje ledd bør
etter departementets mening være fakultativ.
Departementet er enig med utvalget i de unntak som foreslås
fra hovedregelen. Formuesgjenstander som er ervervet før
ekteskapet eller samboerforholdet ble inngått, bør
ikke kunne danne grunnlag for utvidet inndragning overfor lovbryteren.
Hvis ekteskapet eller samboerforholdet senere er opphørt,
bør det derimot ikke gjøres unntak for formuesgjenstander
som er ervervet mens ekteskapet eller samboerforholdet besto. Formuesgjenstander
som er ervervet etter at ekteskapet eller samboerforholdet opphørte,
bør derimot ikke kunne danne grunnlag for inndragning.
Departementet foreslår videre at inndragning ikke skal
gjelde i forhold til gjenstander som er ervervet minst 5 år
før den straffbare handling. Departementet vil heller ikke foreslå at
eiendeler som tilhører et foretak som lovbryteren eier
eller kontrollerer, skal kunne danne grunnlag for inndragning overfor
lovbryteren.
I straffeloven § 5 defineres begrepet «nærmeste». Samboere
omfattes ikke av definisjonen. Departementet foreslår at
man til straffeloven § 5 føyer til et nytt
tredje ledd om at når to personer bor fast sammen under
ekteskapslignende forhold, likestilles dette med ekteskap.
Departementet er enig med utvalget i at det i saker hvor det
foretas utvidet inndragning overfor lovbryteren, også er
behov for å utvide adgangen til å foreta inndragning
overfor lovbryterens nærmeste i forhold til det som følger
av gjeldende § 37 a.
Departementet støtter utvalget i at inndragning overfor
lovbryterens nærmeste bør kunne skje bare for formuesgoder
som påtalemyndigheten kan bevise er overdratt fra lovbryteren
til den nærmeste.
Departementet går ikke inn for noen regel om omvendt
bevisbyrde ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste,
slik utvalget har foreslått. Det er rimelig å kreve
at påtalemyndigheten må bevise at formuesgodene
er ervervet på ulovlig vis. Derimot bør det ikke
kreves at påtalemyndigheten beviser hvilket konkret lovbrudd
formuesgodet stammer fra. Det bør være nok at
den beviser at formuesgodet stammer fra et eller annet lovbrudd.
Etter departementets syn bør det dessuten være
tilstrekkelig at påtalemyndigheten sannsynliggjør
at formuesgodet stammer fra en eller annen straffbar handling. Terskelen
for inndragning vil dermed bli lavere enn etter gjeldende rett,
selv om bevisbyrden ikke blir snudd. Det bør ikke, som
i gjeldende § 37 a, være av
betydning hvorvidt den nærstående har betalt vederlag
for formuesgodet eller visste eller burde vite at formuesgodet var
ulovlig ervervet.
Straffeloven § 317 om heleri unntar fra straff
den som mottar utbytte til vanlig underhold. Departementet er enig
i at et tilsvarende unntak bør gjelde ved inndragning overfor
en nærstående.
Inndragning etter utkastet § 34 a
tredje ledd er begrenset til formuesgoder som er ervervet mindre
enn 5 år før den straffbare handlingen ble foretatt.
Det er rimelig og naturlig at en tilsvarende begrensning gjelder
ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste.
Som ved inndragning overfor lovbryteren etter § 34
og § 34 a annet ledd, bør retten
ved inndragning overfor lovbryterens nærmeste stå fritt
til å bestemme om det skal foretas gjenstandsinndragning
eller verdiinndragning.
Det bør kunne idømmes inndragning overfor både lovbryteren
og den nærmeste, slik at partene i realiteten blir solidarisk
ansvarlig for inndragningen.
Med de vilkår som foreslås mener departementet at
det ikke er urimelig at det foretas inndragning overfor foretak
som lovbryteren har en nær tilknytning til, jf. § 37
fjerde ledd.
Komiteen er enig i at det ved utvidet
inndragning overfor lovbryteren bør kunne legges vekt på verdien
av formuesgoder som tilhører lovbryterens ektefelle eller
en person som vedkommende bor fast sammen med under ekteskapslignende
forhold. Unntak bør gjelde hvis lovbryteren sannsynliggjør
at formuesgodene er ervervet på annen måte enn
ved straffbare handlinger som vedkommende har begått. Komiteen støtter
begrunnelsen for en slik regel for å hindre en omgåelse
av ordningen med utvidet inndragning ved overføring av
formuesgoder til ektefellen eller samboeren, proforma eller reelt
sett.
Komiteen støtter at retten også her
kan unnlate å inndra eller begrense inndragningen og viser
ellers til unntakene fra hovedregelen som departementet foreslår.
Departementet viser til at det er stor risiko for proforma overdragelser
til nærstående i saker som vil være aktuelle
i forhold til utvidet inndragning, hvor siktede vanligvis har en
kriminell livsstil. Komiteen støtter derfor
forslaget om at inndragning også skal kunne skje direkte
overfor siktedes nærmeste, men at inndragningsadgangen
her bør være snevrere enn overfor lovbryteren.
Påtalemyndigheten må her sannsynliggjøre
at formuesgoder er overdratt fra lovbryteren og at det stammer fra
et lovbrudd, uten at det er nødvendig å konkretisere
lovbruddet. Med disse vilkår er komiteen enig
i at hensynet til effektive regler om utvidet inndragning tilsier
at inndragning også skal kunne foretas overfor foretak
som lovbryteren har en sterk tilknytning til.
Det kan etter gjeldende rett etterforskes med sikte på inndragning.
Inndragningsutvalget foreslår at det sies uttrykkelig
i § 226 at formålet med etterforskningen
også er å skaffe opplysninger om hvilke reaksjoner
som eventuelt bør anvendes.
Etter departementets syn bør det gå klarere
frem av loven at formålet med etterforskningen også kan være å skaffe
opplysninger av betydning for spørsmålet om inndragning.
Det vil virke misvisende hvis bare inndragningen blir nevnt i § 226.
Departementet foreslår derfor, som utvalget, at det går
frem generelt at etterforskningen også kan ha som formål å skaffe
opplysninger av betydning for reaksjonsspørsmålet.
Departementet mener at det kan være behov for at politiet
etterforsker med sikte på fullbyrding av inndragningskrav.
Slik § 226 i dag lyder, går det ikke klart
frem hvorvidt politiet har adgang til å etterforske i slike
tilfeller. Siden departementet foreslår en noe mer detaljert
beskrivelse av etterforskningens formål er det naturlig
at også etterforskning med sikte på fullbyrding
blir nevnt.
Komiteen støtter forslagene.
Etter gjeldende rett kan lovbryteren pågripes og varetektsfengsles
når det er grunn til å frykte at han vil forspille
bevis av betydning for inndragningskravet, jf. straffeprosessloven § 171
nr. 2. Det er usikkert om pågripelse og fengsling kan skje
alene av den grunn at det er fare for at lovbryteren vil unndra
seg et inndragningskrav.
Utvalget mener at det unntaksvis kan være behov for å fengsle
i tilfeller hvor det er fare for at lovbryteren unndrar seg fullbyrdingen
av et inndragningskrav, og foreslår en regel om dette.
Blant høringsinstansene er det delte meninger om forslaget.
Departementet mener at utvalgets forslag ikke bør følges
på dette punktet fordi man ikke bør utvide adgangen
til å bruke tvangsmidler uten at det er dokumentert et
klart behov for det.
Det kan tas beslag for å sikre gjenstandsinndragning
og heftelse for å sikre verdiinndragning. Det er ingen
adgang til å foreta ransaking med sikte på å finne
formue det kan tas heftelse i.
Etter utvalgets syn er det vanskelig å se noen grunn
til at det kan ransakes med sikte på beslag, men ikke med
sikte på heftelse. Utvalget foreslår derfor at adgangen
til å ransake blir den samme ved heftelse som ved beslag,
se utkastet til § 192 første ledd og
annet ledd nr. 3 og § 195.
Høringsinstansene er enig i dette og departementet fremmer
forslag til endringer i straffeprosessloven §§ 192
og 195 i tråd med utvalgets forslag.
Utvalget foreslår at det går uttrykkelig frem
av § 203 at beslag kan tas også etter
domstidspunket. Utvalget vil dessuten gå ett skritt videre
og åpne for beslag også etter at dommen er rettskraftig,
men blant høringsinstansene er det delte meninger om dette.
Departementet mener at det bør gå klarere frem
av loven at beslag kan tas inntil kravet er rettskraftig. Derimot
kan departementet vanskelig se et behov for å ta beslag
etter at rettskraftig dom foreligger.
Departementet er enig med utvalget i at det bør gå frem
av § 217 at heftelse kan tas helt til det foreligger rettskraftig
dom. Departementet er noe i tvil om det er noe særlig behov
for å foreta heftelse etter at et inndragningskrav er rettskraftig
og går derfor ikke inn for å følge opp
utvalgets forslag på dette punktet.
Det er et vilkår for å beslutte heftelse at
det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil
bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Utvalget mener
at det bør være tilstrekkelig at fullbyrdingen blir
vanskeliggjort. Departementet kan ikke se sterke grunner for at
dette bør endres, og foreslår ikke at vilkårene
for heftelse endres.
§ 217 gir etter ordlyden adgang til å ta
heftelse i formuesgjenstander som tilhører «siktede».
Men utvalget mener at det følger av § 82
første ledd, jf. § 217 at heftelse også kan
tas i formue som tilhører andre enn lovbryteren. Etter
utvalgets syn bør dette gå frem av § 217,
men departementet mener at dette forslaget ikke bør følges
opp.
Etter utleveringsloven § 24 kan det i Norge
besluttes ransaking og beslag til bruk i en straffesak i en fremmed
stat, derimot kan det ikke besluttes heftelse. Utvalget foreslår
at adgangen til å benytte tvangsmidler til bruk i en utenlandsk
straffesak utvides til også å omfatte heftelse.
Departementet foreslår å endre utleveringsloven § 24
i tråd med utvalgets forslag.
Komiteen merker seg at det ikke fremmes
forslag om endringer når det gjelder adgangen til pågripelse
og varetektsfengsling. Komiteen støtter
at adgangen til å ransake blir den samme ved heftelse som
ved beslag. Komiteen er enig i at beslag kan tas
inntil kravet er rettskraftig, men ikke etter at dommen er rettskraftig. Komiteen mener
tilsvarende skal gjelde heftelse. Komiteen slutter
seg til forslag til endring i utleveringsloven for å legge
til rette for et best mulig internasjonalt samarbeid på dette
området.
Retten er ikke bundet av påtalemyndighetens påstand
om hvilken type straff som skal idømmes, og i hvilket omfang.
Derimot kan inndragning bare idømmes når det er
lagt ned påstand om det, og inndragning kan ikke idømmes
i større utstrekning enn påstått, jf. straffeprosessloven § 38
annet ledd tredje punktum.
Utvalget mener at inndragning fortsatt bare bør kunne
idømmes hvis det er lagt ned påstand om det. Derimot
foreslår utvalget at retten bør kunne idømme inndragning
i større utstrekning enn påtalemyndigheten har
påstått.
Blant høringsinstansene er det flere som er positive
til forslaget. Oslo byrett går imot forslaget, mens andre ønsker
noen begrensninger i rettens kompetanse.
Etter departementets syn er betenkelighetene med å gi
retten kompetanse til å idømme inndragning selv om
det ikke er lagt ned påstand om det, mindre enn utvalget
synes å mene. Departementet foreslår at retten får
adgang til å idømme inndragning selv om påtalemyndigheten
ikke har lagt ned påstand om det.
Departementet er enig med utvalget i at retten bør kunne
idømme inndragning ut over påtalemyndighetens
påstand. Dette er en naturlig konsekvens av at retten skal
kunne idømme inndragning selv om det ikke er påstått.
Komiteen legger vekt på at
retten bør ha muligheter til å se alle strafferettslige
reaksjoner i sammenheng. Komiteen støtter
derfor departementets forslag om at rettens kompetanse utvides til å kunne idømme
inndragning selv om påtalemyndigheten ikke har lagt ned
påstand om det, og til å kunne idømme inndragning
ut over påtalemyndighetens påstand.
Komiteen vil understreke at siktede i de tilfeller
retten bruker disse mulighetene må få adgang til å uttale
seg og få en passende utsettelse av hensyn til vedkommendes
forsvar.
Hvis inndragningskravet er avgjort samtidig med straffekravet,
er det ikke adgang til å fremme krav om ytterligere inndragning
etter at straffesaken er avsluttet, jf. straffeprosessloven § 51.
Ble det derimot ikke lagt ned påstand om inndragning i
straffesaken, er det sikker praksis for at det kan reises særskilt
inndragningssak mot domfelte etter straffesaken.
Utvalget foreslår at det sies uttrykkelig i straffeprosessloven § 51
at det kan fremmes sak om inndragning selv om det allerede er ilagt
straff i saken. Utvalget går dessuten inn for at et tidligere
idømt krav om inndragning av vinning ikke skal være
til hinder for at det fremmes krav om inndragning av overskytende vinning
i en senere sak. Utvalget går ikke inn for å gjøre
oppdelingsadgangen generell, men vil begrense den til tilfeller
hvor det under straffesaken bare er påstått gjenstandsinndragning.
Dermed kan oppdeling ikke skje hvis det i straffesaken har vært
foretatt utvidet inndragning.
Etter straffeprosessloven § 389 tredje ledd
er det adgang til særskilt gjenopptagelsessak om inndragning.
Men siden det ikke er snakk om å foreta noen ny vurdering
av inndragningskravet, men om en eventuell ytterligere inndragning
på basis av nye opplysninger, er det etter utvalgets syn
ikke så naturlig å benytte gjenopptagelsesreglene.
I stedet bør det åpnes for en ny sak om ytterligere
inndragning. For å ta hensyn til domfeltes behov for å få avklart
det endelige inndragningsansvaret, foreslår utvalget at
det skal være et vilkår for å gå til
ny sak at vinningen eller formuen må ha vært vesentlig
større enn det som ble lagt til grunn ved pådømmelsen.
Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 har innvendinger
mot forslaget.
Departementet bemerker at det skaper størst klarhet
om det går uttrykkelig frem av loven at det kan fremmes
sak om inndragning selv om det allerede er ilagt straff i saken.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag på dette
punkt. Departementet er derimot i tvil om forslaget om at inndragning
skal kunne behandles i to omganger bør følges,
men slutter seg til utvalgets forslag.
Departementet er enig i at adgangen til å dele inndragningskravet
bare bør gjelde hvis inndragningskravet i den første
saken var begrenset til gjenstandsinndragning. Dessuten bør
det kreves at gjenstandene som ble inndratt i den første
saken, kan føres direkte tilbake til den straffbare handlingen.
Departementet er enig med Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen
av 1977 i at avgjørelsen i den første saken ikke
bør ha positive rettskraftsvirkninger i den neste, dvs.
at den første dommen ikke uprøvd legges til grunn.
Departementet fremmer ikke forslag om at det kan åpnes
for en ny sak om ytterligere inndragning hvis det etter at inndragningkravet
er pådømt, kommer frem opplysninger som tyder
på at utbyttet var større enn opprinnelig antatt.
Det er allerede etter gjeldende rett adgang til å få inndragningskrav
gjenopptatt, og etter departementets syn bør denne fremgangsmåten
eventuelt følges.
Komiteen er enig at det i tråd
med praksis bør fremgå av loven at det kan fremmes
sak om inndragning selv om det allerede er ilagt straff i saken.
Komiteen ser de ulike momenter som taler for og
imot at inndragning skal kunne behandles i to omganger. Komiteen mener
at når det aksepteres særskilt straffesak og inndragningssak,
bør det også være muligheter til å fremme
et begrenset inndragningskrav i straffesaken, men at det reises
særskilt sak senere. Det bør her gjelde de begrensninger
som departementet legger til grunn.
Komiteen støtter at avgjørelsen
i den første saken ikke bør ha positive rettskraftvirkninger
i den neste, dvs. at skyldspørsmålet i den første
dommen ikke uprøvd skal legges til grunn. Det vil bl.a.
kunne bety at etter påstand fra domfelte kan inndragningen
etter ny bevisføring settes lavere enn det som allerede
er gjort.
Under etterforskningen av et krav om utvidet inndragning vil
det ofte være behov for å få opplysninger fra
banker, revisorer m.v. om siktedes økonomiske forhold.
Ansatte i banker m.v. er imidlertid ikke forpliktet til å forklare
seg for politiet. Dessuten vil de som regel ha taushetsplikt som
gjør at de heller ikke har rett til å forklare
seg for politiet. Men denne taushetsplikten gjelder ikke overfor
retten. Politiet kan dermed uten videre få vitnets forklaring
ved å begjære rettslig avhør. Taushetsplikten
overfor politiet gjør at bankansatte m.v. heller ikke kan
utlevere dokumenter til politiet med mindre retten gir pålegg
om det, jf. straffeprosessloven § 210.
Utvalget foreslår at påtalemyndigheten på visse vilkår
skal kunne pålegge vitner å forklare seg til politiet
om forhold de plikter å forklare seg om overfor retten
(utkastet til straffeprosessloven § 230). På samme
måte bør påtalemyndigheten kunne gi pålegg
om utlevering av dokumenter (utkastet § 210).
Retten må etter forslaget ha samtykket generelt i at
påtalemyndigheten pålegger vitner å forklare
seg til politiet og/eller å utlevere dokumenter.
Påtalemyndighetens pålegg skal kunne bringes inn
for retten.
Straffelovkommisjonen anser forslaget om forklaringsplikt som
problematisk, mens Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen
av 1977 går sterkt imot.
Departementet er enig i at det virker unødvendig tungvint å måtte
trekke for retten vitner som er villige til å forklare
seg, så lenge de har forklaringsplikt overfor retten. Departementet
mener derfor at utvalgets forslag har gode grunner for seg, men
er enig med Straffelovkommisjonen i at det kan virke tilfeldig å avgrense
en eventuell lovendring slik utvalget har foreslått. Etter
departementets mening bør det derfor vurderes om det mer
generelt bør åpnes for at påtalemyndigheten
etter et generelt samtykke fra retten, kan pålegge vitner å forklare
seg for politiet med mindre vitnet bringer saken inn for retten.
Det samme gjelder for pålegg om å utlevere dokumenter.
Departementet vil behandle det videre som egen sak.
Etter utkastet til regler om utvidet inndragning kan det være
aktuelt å inndra hele siktedes formue. Etter gjeldende
rett kan det imidlertid ikke tas et generelt beslag i hele siktedes
formue. Det må tas beslag i konkret angitte gjenstander.
Det er ikke noe til hinder for at de beslaglagte gjenstandene til
sammen utgjør siktedes samlede formue.
Utvalget foreslår at det innføres en adgang
til å ta beslag i hele siktedes formue (utvidet beslag),
jf. utkastet til ny § 203 a i straffeprosessloven.
Virkningene av et utvidet beslag vil være at siktede mister
retten til å forføye faktisk og rettslig overfor
formuesgodene sine.
Flere av høringsinstansene er skeptiske til forslaget.
Departementet vil fremheve at det er tale om et svært
inngripende tiltak - beslag i hele formuen. Departementet vil derfor
ikke fremme forslag om regler om utvidet beslag.
Straffeloven § 243 første ledd setter
straff for den som ulovlig forføyer over en gjenstand det
er tatt heftelse, arrest eller beslag i. Strafferammen er her bøter eller
fengsel inntil 4 måneder. Utvalget foreslår at strafferammen
skal være bøter eller fengsel inntil 3 år, og
ved særlig skjerpende omstendigheter, fengsel inntil 5 år.
Siden departementet ikke fremmer forslag om utvidet beslag, er det
heller ikke aktuelt å foreslå en egen straffebestemmelse
om krenkelse av et slikt beslag.
Komiteen er enig i at det ikke innføres
noen spesiell vitneplikt overfor politiet knyttet til inndragningssaker.
Spørsmålet om eventuelt pålegg om
vitneplikt må drøftes i en videre sammenheng og komiteen merker
seg at departementet vil vurdere videre om det mer generelt bør åpnes
for at påtalemyndigheten etter et generelt samtykke fra
retten, kan pålegge vitner å forklare seg for
politiet med mindre vitnet bringer saken inn for retten.
Komiteen tar ikke her stilling til dette.
Komiteen merker seg at departementet ikke fremmer
forslag om adgang til å ta beslag i hele siktedes formue
og støtter dette.
Vedtak om fullbyrding av en dom treffes av statsadvokaten eller
politiet, jf. straffeprosessloven § 455 første
ledd.
Utvalget mener at § 455 annet ledd bør
endres slik at det kommer klart frem at politiets ansvar for å sette i
verk fullbyrdingen også gjelder andre reaksjoner enn straffekrav.
Departementet fremmer forslag om presisering i § 455.
Etter straffeprosessloven § 462 kan tvister
mellom påtalemyndigheten og domfelte som gjelder fullbyrdingen,
bringes inn for retten. Andre personer som hevder at de har rettigheter
i gjenstander det er aktuelt å inndra har derimot ingen
rett til å få brakt en avgjørelse om
inndragning inn for retten. Utvalget foreslår at det innføres
en rett for andre enn domfelte til å få tvisten
med påtalemyndigheten brakt inn for retten (utkastet til § 462
nytt annet punktum) og departementet slutter seg til utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Utvalget antar at politiet i dag har en viss adgang til å selge
beslaglagte gjenstander som raskt kan bli ødelagt.
Utvalget foreslår en regel om at politiet skal kunne
selge beslaglagte gjenstander før inndragningskravet er
endelig avgjort hvis gjenstandene er utsatt for raskt å bli ødelagt
eller forringet i verdi eller det er uforholdsmessig kostbart å ta
vare på dem.
Blant høringsinstansene er det delte meninger om dette.
Etter departementets mening bør beslaglagte gjenstander
kunne selges hvis de ellers vil bli ødelagt. Departementet
er ikke enig i at politiet også bør få adgang
til å selge gjenstander som det er fare for vil bli mindre
verdt på grunn av generelle verdisvingninger, eller som
det vil være kostbart å ta vare på.
Komiteen støtter forslaget
om at beslaglagte gjenstander bør kunne selges hvis de
ellers vil bli ødelagt og har for øvrig ingen
merknader.
Det er grunn til å tro at lovforslagene vil kunne medføre
en betydelig inntektsøkning for staten som vil overstige
de utgifter som må til for å ivareta lovens formål.
Vedtar Stortinget de foreslåtte regler om inndragning
av utbytte, bør det etter departementets syn foretas en
etterkontroll med lovendringen. Kontrollen bør foretas
tre til fem år etter lovendringen har trådt i kraft.
I proposisjonen foreslås det for øvrig også endringer
som går på å rette inkurier.
Komiteen vil understreke at hovedformålet med
lovforslagene om inndragning av utbytte er å gjøre
reglene til et sterkere kriminalpolitisk virkemiddel slik at utbytte
fra straffbare handlinger skal inndras i markert større
omfang enn det som er tilfelle i dag. Målet er at kriminalitet
ikke skal lønne seg.
Komiteen tar til etterretning vurderingene av de økonomiske
og administrative konsekvenser som fremgår av proposisjonen
og forutsetter at departementet redegjør nærmere
for dette i kommende budsjettforslag.
Komiteen ser det som naturlig at det etter noen år
skjer en evaluering av lovendringene.
I forarbeidet til både straffeloven § 152 b, generalklausulen om miljøkriminalitet og § 162 b om doping varslet departementet en etterkontroll av bestemmelsene og komiteen ba i Innst. O. nr. 64 (1991-92) om dette.
Generalklausulen om miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b
ble gitt for å fange opp de alvorligste tilfellene av miljøkriminalitet.
De høringsinstansene som har uttalt seg om gjerningsbeskrivelsen
i § 152 b, har først og fremst
kommentert kravet til «betydelig» skade ved forurensing.
Departementet finner ikke grunn til å foreslå å oppheve
kravet om at skaden skal være betydelig. Etter departementets
syn er det for tiden heller ikke behov for å foreta andre
endringer i gjerningsbeskrivelsen i § 152 b.
Noen høringsinstanser har også kommentert skyldkravet
i § 152 b. Det hevdes bl.a. at kravet
til grov uaktsomhet er for strengt. ØKOKRIM foreslår
at det blir vurdert å redusere skyldkravet til simpel uaktsomhet
i forhold til skadefølgen. Departementet finner ikke at
det gjør seg gjeldende slike særlige hensyn at
skyldkravet i § 152 b bør senkes.
Departementet har på linje med flere instanser merket
seg at § 152 b ikke har vært
brukt i den perioden etterkontrollen gjaldt, men antar at dette
ikke uten videre kan tas til inntekt for at bestemmelsen er uten virkning
eller galt utformet.
Komiteen har merket seg de ulike vurderinger som
er gjort i forbindelse med etterkontrollen av generalklausulen om
miljøkriminalitet og tar til etterretning at det ikke foreslås
endringer i straffeloven § 152 b.
Komiteen legger vekt på at generalklausulen
er reservert for de mest alvorlige og graverende tilfellene av miljøkriminalitet
og er avgrenset mot mindre grove lovbrudd som reguleres av særlovgivningen. Komiteen viser
til uttalelse fra Riksadvokaten som mener at generalklausulen har
hatt en god allmennpreventiv effekt som signal fra lovgiveren om
hvor alvorlig slike lovbrudd er.
Straffeloven § 162 b om doping er
bygget opp etter mønster av § 162 om
narkotikaforbrytelser. Formålet med bestemmelsen var mer
effektivt å kunne ramme apparatet som fremskaffer og omsetter
dopingmidler.
Flere høringsinstanser mener at grensen mellom hva som
er lovlig besittelse og ulovlig oppbevaring kan være uklar.
Departementet mener at grensedragningen mellom besittelse og oppbevaring
bør overlates til domstolene.
Departementet er enig med Riksadvokaten i at manglende dommer
rettet mot de som tilvirker, innfører, utfører
eller overdrar dopingmidler ikke skyldes selve utformingen av lovteksten
og finner derfor ikke at lovteksten bør endres på dette
grunnlag.
Flere høringsinstanser reiser spørsmål
om § 162 b bør utvides til også å omfatte
erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Høringsinstansene
fremhever at idrettens egne organer ikke effektivt nok kan bekjempe
all bruk av dopingmidler. Departementet foreslo i sin tid ikke å kriminalisere
bruk m.v. av dopingmidler og mener at dette syn fortsatt har mye
for seg.
Straffeloven § 162 b må trolig
virke i noe lengre tid før man kan si noe sikkert om utviklingen
i straffenivået. På bakgrunn av det innsamlede
materialet finner departementet likevel klare indikasjoner på at
det har skjedd en generell økning i straffenivået
og at lovendringen dermed har virket etter sin hensikt.
Komiteen merker seg at straffeloven § 162
b i liten grad er brukt overfor det apparatet som fremskaffer og
omsetter dopingmidler som var formålet med bestemmelsen.
De fleste fellende dommer gjelder oppbevaring av mindre mengder
dopingmidler. Komiteen mener at formålet
med bestemmelsen må vies større oppmerksomhet. Komiteen registrerer indikasjoner
på at lovbestemmelsen har virket etter sin hensikt ved
en økning i straffenivået.
Når det gjelder grensen i forhold til gjeldende lovgivning
mellom hva som er lovlig besittelse og ulovlig oppbevaring er komiteen enig
i at dette bør overlates til domstolene.
I denne sammenheng viser imidlertid komiteen til
behandling av Dokument nr. 8:104 (1997-98) hvor Stortinget fattet
følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning og
eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162
b til også å omfatte erverv, besittelse og bruk
av dopingmidler.»
Komiteen la i Innst. S. nr. 220 (1997-98) vekt på at
Regjeringen fikk i oppdrag å utrede spørsmålet
i hele sin bredde. Komiteen kan ikke se at dette
er tilfredsstillende ivaretatt i foreliggende vurdering av etterkontroll
av dopingsbestemmelsen straffeloven § 162.
Departementet viser bl.a. til Kontaktutvalget for antidopingarbeid
i Norge som i en handlingsplan skal se nærmere på hvilke
spørsmål som må utredes for å ta
stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres
eller ikke. Dette arbeidet bør være med i vurderingsgrunnlaget
for den utredningen komiteen ba om i Innst. S. nr.
220 (1997-98). Komiteen ber derfor departementet
fortsatt ha Stortingets vedtak til utredning og vurdering og redegjøre
for saken til Stortinget på en egnet måte.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven m.v. (inndragning av utbytte).
I.
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:
§ 5 nytt tredje ledd skal lyde:
Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, likestilles det med ekteskap.
§ 34 skal lyde:
Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig. Inndragning foretas selv om lovovertrederen ikke kan straffes fordi han var utilregnelig (§§ 44 eller 46) eller ikke utviste skyld.
Som utbytte regnes også formuesgode som trer istedenfor utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte. Utgifter kommer ikke til fradrag. Kan størrelsen av utbyttet ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig.
Istedenfor formuesgodet kan det inndras et beløp som svarer til formuesgodets verdi eller til en del av verdien. Det kan bestemmes i dommen at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet.
Inndragning foretas overfor den utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. Det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovovertrederen hvis han ikke sannsynliggjør at det er tilfalt en annen.
§ 34a skal lyde:
Utvidet inndragning kan foretas når lovovertrederen finnes skyldig i en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og han har foretatt
-
a. en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, eller
-
b. minst én straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, og lovovertrederen de siste 5 år før handlingen ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte.
Forhøyelse av strafferammen ved gjentagelse kommer ikke i betraktning.
Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. § 34 tredje ledd gjelder tilsvarende.
Ved utvidet inndragning overfor lovovertrederen kan også verdien av alle formuesgoder som tilhører lovovertrederens nåværende eller tidligere ektefelle, inndras hvis ikke
-
a. de er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst,
-
b. de er ervervet minst fem år før den straffbare handling som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller
-
c. lovovertrederen sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått.
Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignede forhold, likestilles det med ekteskap.
§ 35 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Regelen i § 34 første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
§ 36 tredje ledd oppheves.
§ 37 første ledd annet punktum skal lyde:
Regelen i § 34 første ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.
§ 37 annet ledd skal lyde:
Slik bestemmelse kan også treffes overfor en rettighetshaver som da rettigheten ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling, eller at den kunne inndras.
§ 37a skal lyde:
Når utbytte eller ting som er nevnt i §§ 34 eller 35, etter gjerningstiden er overdratt fra noen som det kan foretas inndragning hos, kan det overdratte eller dets verdi inndras hos mottakeren dersom overdragelsen er skjedd som gave eller dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen mellom den straffbare handling og det han har fått overdratt.
Kan det foretas utvidet inndragning etter § 34a og lovovertrederen har overdratt et formuesgode til en av sine nærmeste, kan formuesgodet eller dets verdi inndras hos mottageren hvis påtalemyndigheten sannsynliggjør at det er ervervet ved en straffbar handling som lovovertrederen har begått. Dette gjelder likevel ikke formuesgoder som ble overdratt mer enn 5 år før foretagelsen av den handlingen som danner grunnlag for inndragningen, eller formuesgoder som er mottatt til vanlig underhold fra en som plikter å yte slikt underhold.
Er formuen til noen som er nevnt i § 34a tredje ledd, helt eller delvis regnet med ved inndragning overfor lovovertrederen, og vedkommende innfrir sitt ansvar etter paragrafen her, reduseres lovovertrederens ansvar tilsvarende. Har lovovertrederen innfridd sitt ansvar etter § 34a annet ledd, fører ytterligere innfrielse fra ham til at mottagerens ansvar reduseres tilsvarende.
Annet ledd gjelder tilsvarende ved overdragelse til et foretak dersom lovovertrederen
-
a. alene eller sammen med noen som er nevnt i annet ledd, eier en vesentlig del av foretaket,
-
b. oppebærer en betydelig del av foretakets inntekt, eller
-
c. i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse over det.
Tilsvarende gjelder for rettighet som etter gjerningstiden er stiftet i tingen av noen som det kan foretas inndragning hos.
§ 37c tredje ledd skal lyde:
Disse regler gjelder tilsvarende ved inndragning av rettigheter etter §§ 37 og 37a femte ledd.
§ 37d annet ledd første punktum skal lyde:
Etter krav fra fornærmede kan det bestemmes at utbytte som inndras etter § 34, skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra ham.
§ 37d tredje ledd skal lyde:
Når utbytte er inndratt etter § 34, og domfelte eller noen som er ansvarlig for skaden, etter pådømmelsestiden har betalt erstatning til fornærmede, kan forhørsretten etter krav fra domfelte bestemme at inndragningsbeløpet blir å nedsette tilsvarende. Det samme gjelder dersom domfelte betaler skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen.
§ 70 første ledd skal lyde:
For inndragning gjelder de foreldelsesfrister som er fastsatt i § 67, men slik at fristen ikke i noe tilfelle skal være mindre enn 5 år, og for inndragning etter §§ 34 og 34a ikke mindre enn 10 år.
§ 74 femte ledd første og annet punktum skal lyde:
Ilagt inndragning faller bort etter 5 år. Inndragning av utbytte, herunder inndragning etter § 34a, faller likevel først bort etter 10 år.
Annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 75 annet ledd annet punktum skal lyde:
Sak om inndragning av utbytte av en straffbar handling, herunder inndragning etter § 34a og § 37a annet ledd, kan likevel fremmes.
§ 75 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel bare for ting eller beløp som er utbytte av den straffbare handling eller som svarer til slikt utbytte, herunder ting eller beløp inndratt etter § 34a og § 37a annet ledd.
§ 197 annet ledd skal lyde:
§ 196 tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse.
§ 212 tredje ledd skal lyde:
§ 196 tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse.
II.
I lov 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet gjøres følgende endring:
§ 38 første punktum skal lyde:
Ved løslating på prøve kan det settes slike vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstavene a-g, nr. 4 og nr. 5.
III.
I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere gjøres følgende endring:
§ 24 nr.1 skal lyde:
Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler 15, 16 og 17, skal kunne anvendes på samme måte som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.
IV.
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:
§ 2 første ledd nr. 2 skal lyde:
§ 38 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Mortifikasjon kan bare idømmes når det er fremmet krav om det, og ikke i større utstrekning enn påstått.
§ 38 tredje ledd første punktum skal lyde:
Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet.
§ 51 nytt annet ledd skal lyde:
Er det ilagt straff i saken, kan det likevel senere fremmes sak med krav om inndragning hvis et slikt krav ikke ble behandlet under straffesaken. Er det under straffesaken pådømt krav om inndragning, kan det senere fremmes krav om ytterligere inndragning hvis det pådømte kravet var begrenset til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare handling.
§ 69 tredje ledd første punktum skal lyde:
Unnlatelse av påtale kan også gjøres betinget av slike vilkår som er nevnt i straffeloven § 53 nr. 2, nr. 3 bokstavene a-g, nr. 4 og nr. 5.
§ 82 fjerde ledd skal lyde:
Bestemmelsene om siktede i denne lov får tilsvarende anvendelse for den som det reises krav mot eller som trekkes inn i saken etter § 2.
§ 192 skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.
Hos andre kan ransaking foretas når det er skjellig grunn til mistanke om en slik handling, og
-
1) handlingen er foretatt eller mistenkte pågrepet der,
-
2) mistenkte har vært der under forfølgning på fersk gjerning eller ferske spor, eller
-
3) det for øvrig er særlig grunn til å anta at mistenkte der kan pågripes, eller at det der kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.
§ 195 første ledd skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans person dersom det er grunn til å anta at det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.
§ 203 første punktum skal lyde:
Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken.
§ 213 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Dersom det er fare for at en gjenstand som er beslaglagt med sikte på inndragning, raskt vil bli ødelagt, kan retten tillate politiet å avhende gjenstanden.
§ 216h første ledd første punktum skal lyde:
Telefonkontrollutvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker etter dette kapittel.
§ 217 første ledd skal lyde:
For å sikre betaling av bot, inndragning, saksomkostninger, erstatning eller oppreisning som siktede er eller antas å ville bli ilagt, kan retten på begjæring av påtalemyndigheten beslutte heftelse for et bestemt beløp i formuesgjenstander som tilhører ham, når det er grunn til å frykte for at fullbyrdingen ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Er det fare ved opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten. Heftelse kan besluttes inntil kravet som skal sikres, er rettskraftig avgjort.
§ 219 første ledd skal lyde:
Ved iverksetting av heftelse gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-9 til 14-12 og denne lovs § 213 første ledd annet punktum tilsvarende.
§ 226 første ledd skal lyde:
Formålet med etterforskingen er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for
-
a. å avgjøre spørsmålet om tiltale,
-
b. å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon og
-
c. å fullbyrde straff og andre reaksjoner.
§ 455 annet ledd skal lyde:
Fullbyrdingen av straff og andre reaksjoner settes i verk av politiet.
§ 456 femte ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Tilsvarende regler kan fastsettes for ilagt inndragning. Dom eller forelegg på bot eller inndragning er også tvangsgrunnlag for tilleggskrav etter dette ledd.
§ 462 annet punktum skal lyde:
Det tilsvarende gjelder når det er tvist om hvorvidt den person som dommen søkes fullbyrdet mot, er den domfelte, og når det er tvist mellom påtalemyndigheten og andre enn domfelte om hvorvidt en avgjørelse om inndragning kan gjøres gjeldende overfor dem.
V.
Lov 15. mars 1991 nr. 5 om endringer i Alminnelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10 m.m. del III oppheves.
VI.
I lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) oppheves endringen i straffeloven § 36 tredje ledd.
VII.
Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 2. mars 1999.
Kristin Krohn Devold, |
Vidar Bjørnstad, |
Jan Simonsen, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |